Lukas 5-6.

Luk 5, 1-11. Ut på dypet!

Jesus talte ved Gennesaretsjøen, og som alltid skjedde det da noe. Disiplene ble forandret, eller de fikk et nytt liv fra den dagen. Slik blir det alltid når vi hører Guds ord og tar i mot det, v. 1. Jesus lærte dem, står det. Også vi har mye å lære av ham.
.
Vi ser også at Jesus talte direkte til dem. Det var noe akkurat de skulle lære denne dagen. Det var ikke generelt snakk til alle og ingen. Han møter mennesker slik: Nå er det deg han vil si noe viktig til. I v. 4 ser vi det: Legg ut på dypet! Til denne dag hadde de beveget seg inne ved stranda på grunt vann og ikke våget seg ut på havet.
.
Kanskje det er slik i vårt kristenliv også? Vi går i det daglige strev år etter år, og kristenlivet er blitt en vane og en rutine. Nå vil han vise oss noe ved livssamfunnet med ham – ut på dypet. La oss følge ham noen steg.
.
1. Se bort fra deg selv, v. 5.
De hadde strevd hele natten med fikset, og ikke fått noe. Når det skjer, blir vi lett motløse og føler det som et nederlag. Vi har strev, og da mener de at det nytter ikke lenger, vi har forsøkt på alle måter uten resultat. Og de var fiskere av yrke, fagfolk på området. Det nyttet ikke for noen å fortelle dem hva de skulle gjøre.
.
Jesus nevner ikke strevet med et ord. Han går nye veier og gir dem en ny utfordring.
.
Noen sitter rundt i landet og føler alt er stengt. Vekkelsene er slutt for lenge siden. Det er lite møter i distriktet. Og din egen bibellesning og bønn går også tregt noen ganger. Det er blitt et strev. Du gir opp. Er det slik?
.
2. På ditt ord, v. 5.
Det må bety at de hadde fått en ny slags tillitt il Jesus. Det var noe med ham og hans ord som gjorde at de fikk nytt mot. Det håpløse var kanskje ikke så umulig likevel.
.
Som så ofte var det Peter som svarte. Og han svarte bare for seg selv og ikke de andre. Vi står alltid alene for Gud i Guds rike. Vi kan ikke skjule oss i flokken av andre. Det er nyttig å tenke gjennom det. Jeg vil kaste ut garnene, sa han. Ennå en gang skulle han prøve og drog ut på fisketur.
.
Men det skjedde på ”ditt ord”. Jesu ord hadde tent troen i Peter. Han hadde fått en slags ”troens nådegave”, tro til å følge Jesu bud i tjeneste. Sml. 1. Kor 12, 9. Det har noe med å gi Gud makt i vårt liv, gi ham rom til å gjøre sin vilje med og i oss. Salm 68, 35. Noen ganger hindrer vi Gud ved vår vantro fordi vi bare ser på oss selv om de menneskelige mulighetene. Derfor står det at Jesus ikke kunne gjøre noen mektig gjerning i Nasaret. Mark 6, 5. Folket der trodde ikke på ham og tok anstøt av ham.
.
Å gå på Jesu ord er å regne med Guds løfter. Der er det dypt vann, der er nok for alle, og der blir alle mennesketanker sprengt og gjort til skamme. For Gud har all makt og kan gjøre alt. Guds ord er så sterkt at ingen makt på jord kan hindre det. I alle ting må vi gå på hans ord.
.
3. En stor fangst, v. 6.
Da de drog garnene, var det så mye fisk at garnene holdt på å revne. Det ble altså en ekstra stor dag. Det var nok til alle, både dem selv og andre. Ja, de behøvde hjelp for å berge fangsten i land. V. 7. To båter ble fylt slik at de holdt på å synke.
.
Det var en nesten uforsvarlig stor fangst. Og de var ikke så mange at de behøvde alt dette. Men nå ville Jesus virkelig vise dem sin makt. Det skulle aldri stå på ham når de skulle ut i verden og fange mennesker, v. 10. Det fikk Peter i sannhet erfare pinsedag da han så at 3000 mennesker tok imot evangeliet og ble døpt i Jesu navn.
.
Men hvorfor ble denne dagen så helt annerledes enn andre fiskedager? Ganske enkelt fordi Jesus var med og de gjorde som han sa. V. 3. For Jesus er på dypet der det er stor fangst å få. Og ”dypet” er det stedet Jesus sier vi skal gå til. ”På hans ord” er å være der Jesus vil vi skal være. Og da er han med hvert sekund. Mat. 28, 20.
.
4. Jeg er, v. 8.
Ved dette møtet med Jesus fikk Peter se seg selv slik han egentlig var. Vi kan ha mange tanker om oss selv, og hva vi kan og skal og vil gjøre. Som regel er slike tanker feil. Men denne dagen så Peter seg i et klart speil. Da han møtte Jesus, så han sin egen synd. Han sammenlignet seg med Frelseren som der og da hadde vist seg som Gud. Han gjorde under og var allmektig.
.
I det lyset blir vi små. For da ser vi hvordan vi er. Vi oppdager sviket og egoismen og alt det skitne i vårt indre. Da passer vi ikke sammen med Jesus, de rene. Da sa Peter: Gå fra meg. Og det har nok mange sagt senere.
.
Slik var det også med tolleren i Luk. 18. I helligdommen ble Guds lys kastet inn over hans sjel, og han sa: Vær meg synder nådig! V. 13. Slik kjente Jesaja det i templet: Ve meg. Jes. 6, 5. På den plassen vil Ånden gjerne føre den enkelte av oss. Der er da vi tar imot nåde, for da er vi på bunnen og er gått konkurs.
.
På dypet – det er å slippe seg selv og alt sitt eget og flykte til Jesu nåde og bare stole på ham. Det er å være villig til å se sin synd, erkjenne den og be om nåde. Da lever vi i ”syndsforlatelsens rike” hver eneste dag.
.
5. Noe nytt, v. 10-11.
Nå var det ikke lenger bare Peter. De forlot alt, står det. Det var fiskerne i de to båtene. De begynte denne dagen å følge Jesus. Men det var Peter Jesus hadde talt med, og det var han som hadde erkjent hvem han var. Derfor var det han Jesus sa dette til: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. Det er ikke bare en oppgave. Det er et løfte. Når Jesus sier dette, betyr det også at fangsten er sikret. Du skal fange noen, sa Jesus.
.
Skal det bli fiskelykke, må vi gå der Jesus peker. Vi kan ikke velge oss et sted selv. Vi må følge ham, slik disse mennene gjorde. Han har noen ferdige gjerninger som ligger i din vei. Det er de vi skal ta opp og utføre. Ef 2, 10. Da er vi på dypet, der Jesus vil vi skal være.
Amen.

Luk. 5, 27-32.

Dette er en vakker tekst med sterke undertoner. Det handler om kallet. Jesus kaller mennesker til å følge seg. Tidligere har han kalt Peter – han skulle bli en menneskefisker, v. 10. Han har også helbredet syke og dermed vist sin makt her på jorden. Folket undret seg og priste Gud. De hadde sett utrolige ting, v. 26. På sin vei videre møtte han tolleren Levi. Nå skal vi se på noe av det som hender her.

1. Kallet.

Jesus kalte Levi til å bli hans etterfølger. Dermed viste han både nåde for syndere og makt til å frelse. For Levi var toller, og de hadde ikke ord på seg for å være helt ærlige. I tillegg var de regnet for å være landsforrædere. De gikk i tjeneste for Romerriket som den gang okkuperte Israels land. Og dessuten tok de gjerne litt for mye toll og stakk overskuddet i egen lomme. Slik var det også med Sakkeus, Luk. 19.

Jesus brøt igjennom og ba han om å bli misjonær. Det er kallets nåde og kallets kraft. Og kallet var kort og godt: Følg meg! Han var ikke den eneste som fikk disse ordene talt til seg selv. Alle troende har fått dette kallet. Det er en innbydelse til Guds rike.

Og Levi var lydig. Han forlot alt, inklusivt det syndige og frynsete liv han hadde levd. Vi vet ikke nøyaktig hva han hadde gjort, men det var vanlig blant tollere. Nå var det slutt. Et helt nytt kapittel begynte, ja, et nytt liv hadde han fått. Han stod opp og fulgte Jesus. Så langt vi vet, kom han aldri tilbake til tollboden i Kapernaum. Han var ferdig med det gamle livet. Nå var han blitt en Jesus disippel.

2. Gleden.

Møtet med Jesus hadde virkning. Mannen gjorde en stor fest for Jesus i huset sitt, v. 29. Levis omvendelse førte trolig til uro blant hans venner. Noen av dem var trolig tollere som ham. Nå forlot Levi sin stilling, og de mistet ham som kamerat. Det er vanlig at folk håner slike mennesker og gjør hva de kan for å få dem tilbake til sitt tidligere liv.

Det nyttet ikke med Levi. Og de kom til selskapet de også sammen med en rekke andre. Det må ha vært en sensasjon at Levi ble en Kristi etterfølger. Dette ville de være med på og se hva som skjedde. Men ingen ting er sagt om at andre tollere slo lag med Levi. Alt ble som før etter kort tid. Slik er det ofte.

Men Levi hadde fått et nytt liv. En ny glede var født i hans hjerte slik det alltid er med nyfrelste. Ingen ting kunne sammenlignes med dette i hans liv. Jesus ble det største som hadde hendt ham, som det heter i sangen. Slik er det i dag også. Alt annet må underordnes det å høre Jesus til. Hjemmet og en jordisk stilling og penger blir nummer to i livet. En kristen får jo rett til å være og å kalles et Guds barn, Joh. 1, 12 og 1. Joh. 3, 1-2. Fra nå av heter han også Matteus og ikke Levi. Det samme skjedde med Paulus som før ble kalt Saul. Det var forresten vanlig for en jøde å ha to navn. Men åndelig sett er det uttrykk for et nytt liv på alle måter.

3. Misjonssinnet.

Når Levi inviterte mange gjester til huset sitt, var det trolig også for å fortelle de andre om grunnen til hans glede. Han hadde venner og kjente og slekt. De skulle nå få møte Jesus og kunne slik få anledning til å få det samme livet som han hadde fått.

Slik er det med alle de frelste. Vi får misjonssinn. Og det betyr at andre må se og oppleve det vi selv har fått. Familie og venner må bli frelst! Det er den nye trangen i en kristen. Etter hvert kan synet utvides til å gjelde folk vi ikke kjenner, landsmenn og hedninger av alle slag. Det er ganske normalt. Jesus legger noe nytt ned i oss. Han ber oss om og gjør oss til sjelevinnere og menneskefiskere. Det opplevde Peter, og det er vår erfaring.

Jeg husker i en vekkelse hjemme da jeg var tenåring. En voksen kar bøyde seg for Gud en kveld på møtet. Da tenkte jeg med en gang: Nå skal vel han ut som predikant! Det skjedde ikke slik, selv om han ble bevart som kristen. Men tanken var der! Slik skulle det være.

4. Oppgaven.

Mange har misforstått Jesu oppgave og dermed vårt kall også. Jesu oppgave var å lete etter de syke, de åndelig syke som ikke hadde fred med Gud og ikke var frelst. For de har det åndelig vondt. Det skjer særlig når synden blir levende og vi ser hvordan vi er i Guds øyne. Vi har brutt hans bud og har slett ikke levd etter hans vilje i vårt liv. Vi er syndere.

Jesus sier at han kom for slike. Han kom ikke for å hjelpe de som kan hjelpe seg selv. Saken er jo at ingen kan hjelpe seg selv åndelig talt og finne veien til himmelen. Men de tror at de kan det. De har ennå ikke sett sin sanne stilling. Nå bruker han denne hendelsen til å fortelle kritikerne det: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige. De var ikke rettferdige for Gud, men de trodde de vart det. For de var rettferdige i egne øyne. Men slike mennesker kommer aldri til himmelen uten en sann omvendelse.

Derfor kaller han folk til omvendelse den dag i dag. Og han ber sine tjenere på jord om å gjøre det samme. Nå lyder det ordet til deg. Er du lydig mot Jesu kall?

Luk. 6, 24-36. 4. faste.

Dette er begynnelsen på Bergprekenen slik den er nedskrevet av Lukas. Ettersom det står i v. 17 at Jesus og disiplene og en stor folkemengde ble stående på en slette, kalles denne versjonen for en «slettepreken» og den i Matteus 5-7 for en «bergpreken». Men mye av budskapet i disse prekener er nokså likt. Og det er ikke underlig.

Enhver predikant taler mange ganger om det samme, selv om bedehuset eller kirken er en annen og folket et annet. Noe av det samme kommer igjen, og slik må det være. Det er det samme budskap som frelser alle mennesker, og vi behøver å høre ordet om Jesus igjen og igjen.

Skal vi se litt på det som Jesus sier til oss her.

1. De salige.

Som hos Matteus begynner han med å si noe om de salige. Det er Guds folk som får noen kjennetegn her: De er fattige i seg selv, de hungrer og tørster etter det rette og sanne og gråter av sin egen skam og sine feil. De opplever motstand og motgang i livet fra verden, de som ikke vil tro evangeliet, men går sine egne veier.

Det er de som har grunn til å glede seg i Gud. Og de skal få stor lønn i himmelen: de evige liv av nåde og stjerner i kronen. Jesus vil vise dem honnør og ære på den store dag da verden går under.

2. Ve-rop.

Dernest taler Jesus om og mot de som forkaster ham og ikke vil tro på hans navn. Han roper ve over dem. Vi legger merke til at han taler direkte også til dem og går ikke av veien for å være skarp.

Legg merke til at teksten begynner (v. 24) med ordet «men». Det brukes vanligvis for å antyde noe nytt, man bytter tema eller sier noe annet om det. Og ve-ropet er det motsatte av saligprisningene. Det betyr at ikke alle blir salige. Det er to slags liv her på jorden og to utganger av livet og i evigheten.

Ve-ropet gjelder først de rike. Slik fattigdom i saligprisningen v. 20 ikke kan bety jordisk fattigdom men åndelig, vil også dette ha en slik betydning. De har allerede fått trøst, står det. Den rikdom verdens mennesker har er det de eier og lever for av jordiske ting. Og det er ikke nok for evigheten. Derfor er ve-ropet her et varsel om at det går dem galt.

Det andre ve-rop gjelder mat. Verdens mennesker mener de har nok og er mette i denne verdens ting og tanke. Jesus vil tale til dem nå og si at det kommer en dag da de blir hungrige etter noe annet enn det jordiske. De vil søke etter Guds åndelige mat. Det er bare den som kan tilfredsstille sjelen, som Jesus også sier i Joh. 6, 14f: Den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.

Han roper også ve til de som ler, eller de som er glade og tilfreds i denne verden med synd og egenkjærlighet. De vil en dag se tomheten i det verdslige og gråte og sørge. Men for mange blir det for sent. Det var godt om du sørget og gråt over din egen synd her i tiden, for da er det mulighet for omvendelse.

Det siste ve-rop her er dem som folk taler vel om. I og for seg er det ikke galt. Men hvis grunnen er at vi taler folk etter munnen og gjør det andre liker og ikke våger å si sannheten om de evige ting, blir det uhyggelig galt. For en prest og predikant og misjonær blir dommen har. Må Gud hjelpe oss til å være både lys og salt. Det er ikke nok å være lys. For det å bare preke godt og fine ord kjennetegnet også de falske profeter, sier Jesus. Vi må ikke ligne dem.

3. Formaninger til Guds folk.

Fra v. 27 taler han formaningsord til sine venner og disipler. De ville behøve det i den verden de levde i og som ikke alltid var lett. Det samme gjelder i vår tid for oss kristne. Vi behøver all den hjelp vi kan få her i verden, både til å leve godt som en kristen og leve rett mellom våre medmennesker. Der er også formaningene gode.

Først sier han til disiplene: Dere som hører. Det er forutsetningen for å oppfatte Jesu formaning. Vi må høre hans ord og lese det og grunne og granske på ordet. Det er da det går inn i vårt hjerte.

Kjærligheten er en viktig del av kristenlivet, og derfor kommer det igjen i formaningene flere ganger. I v. 27 sier han noe som er nesten umenneskelig å gjennomføre, og mange vil benekte at det går an: Elsk dine fiender. Jfr. Mat. 5, 44. Under andre verdenskrig betydde det tyskere, Hitler og senere Stalin og Mao. De gjorde mye vondt mot mange mennesker. Slike fiender har vi forhåpentligvis ikke iblant oss nå. Men mon der ikke er noen som ikke liker oss og som kanskje prøver å gjøre oss ondt? Og i mange land er det fremdeles forfølgelse mot de kristne der det virkelig koster å bekjenne troen.

Elsk dem, sier Jesus. Av oss selv kan vi ikke det. Skal det lykkes, må vi være mye sammen med frelseren, alene og på kne. Og vi må be om nåde til å ydmyke oss overfor dem som ikke liker oss. Det er letter for den ydmyke å elske enn den overmodige og «sterke».

- Han utdyper dette i v. 31ff og taler først om den gylne regel: Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Da vil mange spørsmål løse seg av seg selv. For vi vet alle hvordan vi ønsker å bli behandlet.

Dernest sier han at også syndere elsker sine egne og sine venner. Det er ikke noe stort. Han bruker flere eksempler på å vise denne problematikken. Det handler om å gjøre vel imot folk, låne ut uten å vente noe igjen og være barmhjertige mot folk. Alt skal være preget og båret av kjærlighet til Gud og nesten.

Ja, kjærligheten skal nå til de som ikke elsker oss – til og med mulige fiender. Og er også uttrykk for at den ikke har noen grense. Vi ser av eksemplene at det ikke dreier seg om følbar kjærlighet, men om praktisk handling. Kjærligheten har med vårt daglige liv å gjøre, det vi er og gjør blant mennesker. Her behøver vi nok mange stunder alene med Gud i bønn, og samtidig kan vi tenke gjennom vårt eget livsmønster. Hva kan jeg gjøre for å være en bedre kristne blant mine medmennesker?

Luk. 6, 46-49. Huset på fjell.

Denne likninga finn me og i Mat. 7, 22ff. Men det er ein skilnad på desse to likningane som fortel oss noko viktig. Dei motseier ikkje kvarandre, men den eine utfylller heller den andre. Hjå Matteus står det at huset stod i stormen av di det var tufta på fjell. Grunnen var altså viktig. Lukas legg til eit par andre grunnar.
.
Bakgrunnen er at somme var truande i munnen, men ikkje i livet og kvardagen. Då vert det uekte, v. 46. Nå talar Jesus til læresveinane om ekte kristne, slike som vil stå i domen.
.
Dei kjem til Jesus, v. 47. Han er frelsar og ingen annan. Me må koma til han om det skal gå oss vel. "Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå." Slik syng me med sanning.
.
Dinest høyrer dei Jesu ord. Å høyra Guds ord er sentralt i Bibelen. For han er frelsar og har frelsesord til folket. Ingen kan bli frelst utan å høyra Ordet frå Gud, og her er det særleg Jesu forkynning det gjeld. Det er ikkje lova sine ord og krav han talar om. Dei har han oppfylt i vår stad. Her er det evangeliet som er Guds salige og frelsande ord.
.
Å høyra innebær og i bibelsk språk å ta imot Ordet. Det er ikkje ei teoretisk opplæring Jesus held på med. Det er ord som gjeld livet vårt. Difor kjem nå neste punkt - der det stranda for så mange:
.
Gjer me etter Guds ord? Det er det sentrale her. Og hovudsaka i Jesu evangelium er trua på han og den soningsdød som han snart skulle gjennom. Spørsmålet er om me tek imot ordet og bøyer oss for det. Trur me på Jesus og fylgjer han gjennom livet, eller er kristendommen berre ei lære for oss?
.
Korleis er dei som "gjer" etter Ordet?
.
1. Huset var godt bygt. V. 48.
Jesus talar altså ikkje berre om grunnvollen og fjellet der huset står. Han talar om bygginga. Det var solig materiale. Her skal me merka oss at sjølve bygginga var eit verk av Gud. Det er han som må gjera det.
.
Bygginga gjeld livet vårt. Er det i Guds vilje? Me kan ikkje seia at me trur på Gud - og deretter leva etter våre lyster slik kjøtet vårt vil. Det er hykleri. Livet vårt skal vera i samsvar med det Gud seier. I dag ser me mange døme på at folk vil sjølv avgjera kva som er rett for dei. Dei vil ikkje høyra på formaning om rett og galt korkje i tru eller lære.
.
Det er ikkje eit godt hus. Det vil falla i stormen.
.
2. Mannen grov djupt ned.
Dette er og spesielt i dette avsnittet. Det var nok sand på overflata der han ville byggja. Men han visste det ikkje var godt nok. Difor gjorde han eit ekstra arbeid og grov nedover i sanden og jorda - til han møtte fjellgrunnen. Der la han grunnmuren.
.
Kva tyder dette? Det er mykje overflatisk kristendom i vår tid - som det truleg har vore før og. Dei lever på kjensler og eigne tankar. Og det rasar snart saman.
.
Det er berre ein stad me kan leggja ein trygg grunnmur for tru og liv. Det er i Guds ord. Alt i trua må vera forankra der. Salmisten seier i det lengste kapitlet i Bibelen: "Gjer mine steg faste ved ditt ord," Salme 119, 133. Då blir huset godt bygt - eller som Gunnes omset det: forsvarleg bygt. Det vert ståande i alle stormar - også i domen.
.
Det alvorlege spørsmålet i denne stunda er dette: Har du grove deg ned i Ordet, lese deg til tryggleik og visse i truslivet ditt? Det kan du gjera nå i dag. Finn fram Bibelen - og grav i den.
-