Luk. 21, 25-36. Tegn på Jesu komme.
.
Jesus skal komme igjen til denne
jord. Det vet vi fra Bibelen. Og den er vår læremester i åndelige spørsmål.
Tegnene skal varsle om hans komme. De troende skal bli klar over at slutten
nærmer seg for denne jord og denne tidsalder. De som ikke tror på Jesus og
Bibelen, vil nok ikke være så overbevist om dette. Men de troende tror.
.
Jesus regner opp flere ting som skal
skje før han kommer igjen. Noe av dette har nok vært sant tidligere også. Men
på den siste tid skal tegnene bli sterkere, og alle skal skje samtidig. Det
skal være mange tegn som samlet skal lyde som et kor på jorden. – Det er en
slags dobbelt bunn i dette kapitlet. For Jesus taler også om Jerusalems
ødeleggelse – det skjedde i år 70, v. 5f. Men ordene i fortsettelsen må tale om
noe som skal hende senere. Både historien og selve teksten viser at det mye mer
omfattende enn Jerusalem, f. eks. v. 27.
.
1. Naturtegn, v. 25.
”Det skal vise seg tegn…”, står det
her. Selve naturen og jorden skal tale om Jesu gjenkomst. Det gjelder
jordskjelv og hungersnød, forandring i sol og måne. Det har alltid vært
”unormale” tilstander noen steder i naturen, men mot endetiden vil de øke i
antall og intensitet. Kanskje vi ser noe av det allerede i de mange jordskjelv
og f. eks. sunamiene som har gjestet jorden. Hav og brenninger bruser, står
det. Det må trolig bety ekstremt uvanlig uvær som nå påvirker folk, v. 26f.
2. I folkelivet, v. 25-26.
Her taler Jesus om vanskeligheten
for mennesker, både enkeltpersoner og samlet. De faller i avmakt av redsel og
gru og blir grepet av angst og fortvilelse når de ser det som skjer i naturen,
v. 25. Det ser ut som at stabiliteten blir borte, og uventa ting skjer. De ser
at himmelens krefter rokkes. ”En levende bibel” omskriver det slik: ”Mange kommer
til å tape motet, for de har ikke lenger kontroll over det som skjer. Det
virker som en veldig katastrofe kommer til å ramme jorden.” I dette ligger
trolig også krig som Jesus har talt om i Mat. 24, 6-7.
.
3. Israel, v. 29-30.
Jesus taler om fikentreet – og alle
trær. Spiringen om våren bruker han i første rekke som et bilde på tegnene
forut for hans komme. Guds rike er nær når natur-og folketegnene skjer.
.
Med tanke på Israels folk og nasjon
skjedde det noe helt enestående i 1948 da Israel ble proklamert som egen stat
14. mai. Da ”sprang” det ut som et land, slik det gjorde f. eks. i USA, og
senere i India og afrikanske land. Men fikentreet har fra gammelt av stått som
et symbol på Israels folk.
.
Når Israel springer ut, kommer Guds
rike. V. 31. Da kommer forløsningen, v. 28.
.
4. Frafall, v. 34.
Her begynner noen sterke formaninger
til Guds folk i forbindelse med de siste tider. Bak dette ligger tanken på
frafall, som Jesus har talt sterkt om i Mat. 24, 4-5. 10-11. Jesus gjør hva han
kan for å forberede dem på muligheten for frafall. Derfor formaner han dem til
å være våkne og ta seg i vare. Han vil vi skal forstå når faren kommer slik at
vi kan unngå fallet. Han ber oss om å være rede.
.
Han bruker noen viktige ord om
hvordan vi skal leve.
.
Vårt hjerte må ikke tynges av rus og
svir. Konkret betyr det alle former for rusmidler. De sløver som kjent tanke og
sinn og gjør at folk ikke skjønner helt hva som foregår. I overført betydning
blir det derfor alt som gjør oss uoppmerksomme og våkne. Og djevelen er flink
til å gi oss vin som smaker godt, men ødelegger tanken.
.
En slik ”vin” er ”timelige
bekymringer” og denne verden som gjør folk 100 % opptatt. Det blir ikke tid til
Guds rike. Det gjelder også Guds barn. I en annen sammenheng sa Jesus at det
jordiske kveler Guds ord i vårt sinn slik at det ikke får spire fram til evig
liv. Mat. 13, 22. det er som en snare som ligger skjult og plutselig fanger
oss. Da vil nok Jesus komme uventa på mange mennesker.
.
Derfor må vi våke. Alltid. En del av
dette er også bønnen. Den kan holde oss våkne. Her sier han at vi må be om å
bli aktet verdige til å være med ham og bli stående som et Guds barn når han
kommer igjen. Verdige er vi bare ved troen på Ham og hans forsoning på korset.
Derfor må vi stadig holde oss der og leve med ham.
Nattverden.
Luk 22, 14-20
Det hende fleire ting Skjærtorsdag.
Etter Palmesøndag då Jesus reid inn i Jerusalem, heldt han fleire talar. Det
var særleg læresveinane han ville tala til då. Han tala om si atterkome og det
som skulle skje då, Mat. 24-25 t.d. Torsdagen kom, og Judas skulle gjera si
gjerning. Han gjorde
avtale med jødiske leiarar og sveik sin Meister på ein grov måte. Og det var
nett den dagen dei skulle slakta påskelammet. Alle jødar visste truleg at det
var eit førebilete på Messias som skulle koma. Men dei skjøna ikkje at Jesus
var Messias.
Timen var
no komen. Jesu gjerning nærma seg slutten, v. 14. Han skulle no ei siste
samling med sine læresveinar på den øvre salen. Og Jesus hadde lengta inderleg
etter å møta dei her. Det viser litt av mennesket i Jesus. Han skulle lida
mykje nå - det hadde óg ei menneskeleg side. Difor trong han styrke og kraft
til å gå vegen til endes. Han hadde Guds kraft, men ordet viser oss at han
gjerne ville møta sine nære vener i denne siste stunda.
Eit måltid
mat
Dei sat til
bords og skulle nå eta det jødiske påskemåltidet, v. 15. At dette samstundes
skulle bli byrjinga på den kristne påske, tenke vel ingen av læresveinane på.
Alt var så nytt for dei og. Skal tru om
dei forstod heilt kva han meinte då han sa: Eg skal lida, v. 15c.
Påskemåltidet
var ikkje eit vanleg måltid mat for jødane. Det hadde sterk symbolverdi.
Måltidet var minne om det siste måltidet Israels folk åt i Egypt før dei drog
ut på den lange ferda gjennom øydemarka til Kana’an. Det skulle og vera eit
styrkemåltid før dei tok ut på reisa.
No sat
Jesus saman med dei, slik han hadde vore mange gonger før. To eller tro påskemåltid har han hatt med den før. Men det
ligg noko anna og meir i det denne gongen. Det må dei ha skjøna litt av. Det
byrja med ei erklæring av Jesus i v. 16: ”Eg kjem aldri til å eta det meir før
det har vorte fullenda i Guds rike.” Eg trur dei stokk litt då. Slikt hadde han
aldri sagt før.
Guds rike
hadde dei høyrt om tidlegare i talane til Jesus. Så det var ikkje nytt. Men
noko måtte fullendast først. Alt var ennå ikkje klart og ferdig. Og før det var
gjort skulle han ikkje vera i lag med dei slik meir. Han tenkte vel på
påskemåltidet her på jord.
Og
fullendinga låg på fleire plan. Først måtte livet og gjerninga hans der
gjerast. No var han ved slutten av det. Så måtte han lida og døy. Det var
soninga av all synd ssom då måtte fullendast. Ingen kunne verta frelst før det
var hendt. Etter døden måtte oppstoda koma. Først då viste han seg som den
levande og mektige Guds Son som kunne frelsa verda. Men fullendinga har også
noko meir i seg. Ved enden av tida skulle Guds born samlast inn i Guds himmel
frå alle graver og alle land. Jesus skulle koma att og domen skulle falla over
heile verda. Før det var hendt, var ikkje Guds rike kome i si makt og velde. No
skulle han syna dei litt av innhaldet i Guds rike her på jord der dei framleis
skulle leva og arbeida ei tid.
Ei ny pakt
Nattverden
vart ikkje innstifta som eit symbol eller ein religiøs skikk. I den kristne
kyrkja har det nok nokre gonger vorte det. Tanken har vore, utan at han vorte
sagt tydeleg: Går du til altars, er du ein kristne. For der får du tilgjeving
for alle synder. Det kan vera sant, men det kan også vera heilt feil og skapa
hyklarar dersom det berre blir ein skikk. For ikr. 100 år sidan måtte folk gå
til altar, og det vart registret i bøkene. Når nokon t. d. ville imigrera til
eit anna land, som Amerika, fekk dei attest av presten der det stod at dei
hadde vore til altar det året. Det var ingen god praksis.
Paulus
talar i 1. Kor. Kap. 11 om nattverden. Etter at han har sagt korleis det
skjedde, skriv han: ”Den som et brødet eller drikk Herrens kalk på uverdig vis,
vert skuldig i Herrens lekam og blod (…) Den som et og drikk, han et og drikk
seg sjølv til doms.” v. 27 og 29. ”Uverdig” kan tyda fleire ting i vår
samanhang. Men her i Korint var det truleg skikken at kvar tok med seg mat når
dei kom saman til måltid og deretter nattverd. Dei rike hadde mykje, og dei
fattige lite. Det kunne utarta til store festmåltid der maten vart det
vesentlege. Og då kom meininga med nattverden i bakgrunnen. - I utvida meining
er uverdig også at ein kjem til nattverd utan å gjera opp si synd med Gud og
menneske, eller at ein lever eit uskikkeleg liv der ein bryt Guds bod og ord.
Då skal ein først gjera opp og be om forlating. Då er nattverden eit godt
åndeleg måltid.
Brød og vin
I v. 17-20
ser me at Jesus tok kalken med vinen og brødet og takka og sa til dei: ”Tak
dette og del det mellom dykk! (…) Dette er min lekam, som vert gjeven for dykk.
Gjer dette til minne om meg (…) Denne kalken er den nye pakt i mitt blod, som
vert utrent for dykk.”
Desse
nattverdorda inneheld ein heil teologi. Først seier han at her er noko som me
skal dela med andre. Det minner oss om at Jesu gjerning og frelse gjeld
alle menneske i heile verda. Me som har fått alt dette av nåde, skal dela det
med alle me når i vårt eige land og alle andre stader. Gå ut i all verda, sa
Jesus i misjonsbodet.
Jesu lekam
er konkret at han vart spikra på krossen og døydde. Det er ei historisk
kjennsgjerning. Men så seier Jesus: han vart gjeven for dei - læresveinane og i
siste omgang for alle menneske. Det er tanken om offerdyret han brukar her.
Jesus vart offerlammet som skulle døy i staden for alle menneske og slik bli
ein universal frelsar. Johannes skriv om dette slik: ”Han er ei soning for
syndene våre, og det ikkje berre for våre, men òg for alle i heile verda.” 1.
Joh. 2, 2. Så får me tru at det også gjeld oss som lever i dag i eit heilt anna
land. Han sona mine synder.
Dinest
talar han om blodet. Vinen i nattverden er Jesu blod som skulle flyta
for oss. Det er også tanken på Jesu død som kjem inn her. Blodet er uttrykk for
død. Ved ofringa i templet vart m. a.
blodet stroke på altaret. Det viste at ein var død, og døden var synda
si løn og konsekvens. No var ei soning skjedd for synda. Og Jesu død var for
alle menneske. Og denne frelse kan reinsa oss frå alle synder og setja oss fri.
Difor syng me kristne slik: ”Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne.”
Dette er ei
ny pakt mellom Gud og menneske. Men det er ikkje ein tosidig avtale der
me skal gjera noko og Gud tek resten. Den nye pakt til skilnad frå den gamle,
er nett at ho er einsidig. Gud gjer alt. Difor er frelsa av nåde. Me kan berre
ta imot og tru på Jesus og hans død for oss. Her kan me få kvila og tru at Gud
tek imot oss når reisa er slutt og me er framme.
Er det slik
med deg òg? Har du teke imot?
Amen.
Luk 22, 24-34.
Skjærtorsdag.
.
Jesus
var sammen med disiplene, og han visste at de hadde kort tid igjen. Mye
alvorlig skulle skje, og han skulle dø. Nå vil Jesus ennå en gang lære dem noe.
Dette er før Getsemane og Golgata, men etter nattverden. Skal vi følge ham noen
få steg på lidelsens vei denne dagen?
.
1.
Trette, v. 24.
Midt
i alvoret og lidelsen ble det trette mellom disiplene. De forstod visst lite av
det de var midt oppe i, og var opptatt med seg selv. Tenk de kunne trette med
hverandre om hvem som var størst! Men det viser den gamle menneskelige natur
som var i dem, det vi kaller kjødet.
.
Og
den har vi alle. Hvor ofte er vi ikke opptatt med oss selv, kanskje å klatre
oppover menneskelig talt også. Jesus viste en annen vei, men den er vanskelig å
gå for et menneske – også for en kristen. I Guds rike er tjeneren den største,
slaven som gir seg hen for andre. Det sier Jesus så klart i v. 26-27.
.
Og
dette var ikke første gang de hadde tenkt slik. I kap. 9, 46ff ser vi det samme
uten at det kom offentlig fram. ”Det kom opp en tanke blant dem”, står det. Men
tanker er ytterst farlige. Det blir ofte til ord og senere til handling.
Salmedikteren sier også noe om det:
.
En tanke som i hjertet kom,
og som man litt lot råde,
har så titt gjort sjelen tom
på Guds dyre nåde.
Brorson.
.
Gud
regner som oftest på en annen måte enn vi mennesker. Men det koster for mye for
kjødet å følge Guds tanker og vilje. Jesus må få tale med oss om dette – ofte.
.
2.
Tillit, v. 29.
Selv
om disiplene var slik, kjødelige og smålige, viste Jesus dem stor tillit. Han
så til hjertet. Det ville gjerne følge Guds vei, men kjødet var skrøpelig. ”Jeg
overgir riket til dere,” sa han. Det kan bare en guddommelig visdom gjøre. For
nå fikk disse disiplene ansvar for Guds rike og hans sak.
.
Tenk:
de svake og feilende kristne skal føre Guds rike fram! De var få, i noen grad
upålitelige og ulærde lekfolk. Men de fikk ansvar for misjonen i hele verden,
det viser Misjonsbefalingen senere. Og misjonshistorien viser at det ofte var
slik. Det var ikke de lærde og de store i samfunnet og kirken som tok ansvar.
Det var vanlige Guds barn.
.
Det
skal ikke være en unnskyldning for oss til å slurve eller være unøyaktige, og
slett ikke til å håne bibelsk kunnskap og lærdom. Men det skal gjøre oss
ydmyke: Vi er små og har ikke forutsetninger til å gjøre noe i Guds rike. Da kan
vi bare stole på Guds nåde og hjelp.
.
3.
Kjent av Jesus, v. 31.
Peter
var ofte ordfører. Nå vender Jesus seg til ham og viser at han kjenner framtida
hans, v. 34. Peter lover godt, men Jesus sier at han skal svikte Mesteren samme
dag. Det er Satan som står bak det. Han krevde å få disiplene i sin makt for å
prøve dem. Da er det mange som svikter og gir etter og fornekter. Det er ofte
den letteste veien.
.
Når
Jesus visste dette, ba han for Peter. Han var faktisk svakest og nærmest
fallet. Og han visste det ville gå galt med Peter. Men han ba ikke om at Peter
skulle unngå fristelsen. Han ba om at troen ikke skulle svikte. I dette
tilfelle er troen at han ville komme tilbake etter fallet.
.
Slik
ber Jesus for oss. Han vet om de mange prøvelser og fristelser som menneskene
opplever. Når det skjer et fall, er ikke alt håp ute. Vi kan komme tilbake,
bøye oss i syndserkjennelse og be om nåde. Da får vi full oppreisning. Og hvem
av oss kristne har ikke gått den veien mange ganger? Vi er ingen overraskelse
for Herren. Sangeren synger slik:
.
Du visste alt om meg før du meg kalla,
Og gav meg plass ved nådens rike bord.
.
4.
Jesus taler sant.
Her
viser Jesus oss at vi ikke kan gjøre noe av oss selv. Peter hadde god tro på
sin egen kraft., v. 33. Han mente han skulle klare seg. Det var overmodighet og
en falsk selvtillit. Og det er alltid veien til fall. 1. Kor. 10, 12.
.
Jesus
refser ham, v. 34. Han strør salt i såret og slår han ned: Du vil svikte meg.
Tre ganger skal du fornekte. Peter ble skyldig i et forferdelig svik. Men vi
vet ikke hva han tenkte i denne stunden. Mon han bare skjøv tanken til side og
mente det var overdrivelse?
.
Er
vi egentlig bedre? Rom 3, 23 sier at vi alle har syndet. Derfor trenger vi alle
tilgivelse og full frelse. Noen ganger sviktet vi helt uforberedt. Den Onde kom
så plutselig og uventet, og da var fallet nær.
.
Se
litt på Jesus i fortsettelsen. Han kom i stor nød. I v. 42 ser at Jesus ber: Om
du vil. Han bøyde seg for sin far i alle ting, også i lidelsen. I verset etter
ser vi at han får hjelp av en engel som styrket ham. Slik er det i våre liv
også. Vi kan ikke gjøre noe uten ham, og da må vi bøye oss for hans vilje. Jfr.
Joh 15, 5.
Luk. 23, 32-33.
De tre kors.
.
Dette er en veldig historie. Vi
finner den også i Joh. 19, 17-18 og Mat. 27, 38. Det handler om to slags
mennesker i møte med Jesus, som er Menneskesønnen.
.
På en måte samler dette hele
påskebudskapet eller hensikten med det. Korset er et symbol på død, hån, skam
og henrettelse. Nå er det et universelt symbol på kristendom. Over hele verden
møter vi korset på kirker og som smykke og i andre sammenhenger. Dette siste er
nok en avsporing av det korset står for.
.
Johan Arndt (d. 1621) sa at Jesu
lidelse er den aller skrekkeligste historie som noen gang er skjedd. Og da var
korset sentralt. Og vi finner ikke korset direkte uttalt i GT. Symbolsk er det
selvsagt med der.
.
– Men på Golgata var det tre kors
som omtales i Bibelen. De tre mennene på disse kors fikk helt ulik skjebne. Og
det viser en hovedsak i kristendommen. For den blir ofte misforstått, i retning
av kultur, et åpent fellesskap for alle mennesker m.m. La oss nå se litt på
hvert av de tre kors.
.
1. Jesus.
Han er hovedperson på Golgata denne
langfredagen. Og han henger i midten. De to andre var røvere, og dermed
oppfylles ordet i Jes. 53, 12: han ble regnet blant overtredere eller
ugjerningsmenn (NB).
.
Jesus var hellig og fullkommen.
Han var Guds Sønn, kommet fra himmelen ved et under. Han var uten synd og hadde
aldri gjort eller tenkt noe galt. Her er Bibelen krystallklar. Hebr. 4, 15 og
7, 26. Han skulle egentlig ikke vært på et kors, etter vår tankegang. Hvorfor
henger han der da?
.
Jesus tok vår synd på seg. Han døde for oss, og det betyr i stedet for oss og til vårt
beste. 2. Kor. 5, 15. Det er den eneste forklaringen som holder. Han var vår
stedfortreder. Sangeren synger så rett og sant: ”Du gikk for meg en blodig
sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.” Da tok han bort syndens skyld,
straff og makt over menneskene. Han led og betalte med sitt liv.
.
En annen sanger sier det slik: ”I
det fjerne jeg skuer et underbart synd, som griper mitt hjerte med makt.”
Det er ufattelig og ubegripelig og kan ikke forklares med jordiske ord. Men det
ble en virkelighet ved Jesu ord: ”Det er fullbrakt! Joh. 19, 30.
.
I GT er det mange forbilder og
antydninger om dette. Påskelammet er ett av dem, 2. Mos. 12. Det måtte dø for
at jøder kunne bli berget i Egypt. Luther skriver i sin forklaring til den
andre trosartikkel om dette:
.
(Jesus) er min Herre, som har
gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle
synder, fra døden og djevelens makt. Det har han ikke gjort med gull eller
sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død. –
.
Dette har han gjort for at jeg skal
være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet,
uskyldighet og salighet…
.
Vi kan spørre igjen: Hvorfor var
det nødvendig? Svaret er egentlig enkelt: Gud tar synden alvorlig. Guds
vrede ligger over synden. Og når synderen ikke vil omvende seg fra sin synd, er
også han under Guds vrede. Joh 3, 36 sier det klart: Guds vrede blir over ham.
Og Paulus sier til galaterne: Jesus ble en forbannelse for oss – på korset.
Gal. 3, 13. Vi burde vært forbannet på grunn av vår synd. Det er alvoret i Jesu
død. Han som hang i midten tok vår plass.
.
Men de to andre? Når Jesu kors stod
i midten, ble det en skille mellom de andre to på Golgata. For de fikk ulike
skjebner og avslutning på livet sitt. Slik er det forresten alltid: Korset
setter skille mellom menneskene. Det er den egentlige testen på hvem vi er.
.
2. Røveren på den høyre side.
Begge var røvere og ugjerningsmenn.
Slik var det ingen forskjell. Derfor var begge skyldige i å dø. De fortjente
det, og det innrømmet den ene. Begge spottet Jesus, Mark. 15, 32.
.
Men det skjedde noe med denne ene
mannen. Ånden fikk stanset ham, han ble vakt. Slik likner han den fortapte
sønnen ute i verden. Luk. 15. Han begynte også å tenke på hjemmet og ønsket seg
tilbake dit. Det var Åndens gjerning.
.
Da den andre røveren spottet Jesus,
ble han irettesatt av røverne på det høyre kors. Luk. 23, 39ff. Han hadde fått
lys over sin stilling innfor Gud. For han sier: ”Vi får det vi fortjener.” Da
fortsetter han med denne bønnen: ”Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike,”
v. 42f. Legg merke til at han visste navnet på Jesus. Og han ber ikke om mye:
en tanke. Og det var et rop om hjelp fra hjertet. Ellers hadde han ikke talt
slik.
.
Da kom svaret: I dag skal du være
med meg i Paradis. Det var et utrolig løfte. Rett fra dødsdom og evig pine gikk
han inn i himmelriket. Så raskt kan Jesus frelse et menneske. Han hadde trolig
ikke mye kunnskap om frelsen, og vi vet ikke om han var jøde eller hedning. Men
det betyr lite for Gud når hjertet bøyes for ham. Dette er også mitt
vitnesbyrd:
.
Røveren
i nøden.
Der
fant liv i døden.
Jeg
så ond som ham,
Samme
frelse fant.
.
Dette skal likevel ikke være falsk
trøst for folk som ikke vil omvende seg eller de tror de kan gjøre det i siste
øyeblikk i døden. Slik var ikke denne røveren. Han var i nød og brukte den
siste anledning.
.
3. Røveren på den venstre side.
Han spottet Gud og sa: Er du
Messias, da stig ned av korset. Frels deg selv og oss! V. 39. Det var ingen
hjertesorg over synden. Men han hørte også Jesu ord på korset og fikk tid til å
tenke seg om. Men han benyttet ikke anledningen. Derfor gikk han ut i
fortapelsens mørke natt. 1. Kor. 1, 18. Der er bare disse to muligheter: Frelst
eller fortapt. Alle ufrelste vil en dag oppleve fortapelsen. Det er ikke noe vi
kristne ønsker at de skal få, men de velger selv den veien ved å si nei til
Jesus. Salmisten sier det slik:
.
Å,
visste du som går i syndens lenker,
Hvor
hårdt det er det satans slaveri,
Ei
minste stund du skulle deg betenke
Å
søke ham som deg kan gjøre fri.
Å,
hvilken salig dag du fikk
Om
du begynte nå, i dette øyeblikk.
H.
A. Brorson 1735.
