Joh. 15-16.

Joh. 15, 1-11. Vintreet og greinene.

.
Vi får her noen hovedsaker i kristendommen, framstilt i en liknelse. En hovedsak er at kristen tro er personlig. Gud kaller oss ikke bare inn i en flokk. Vi er ikke bare et nummer blant mange. Frelse er personlig kontakt og liv med Jesus Kristus.

.
Jesus er vintreet - ikke bare rota. Det er ikke stamme på vintre, de er som en busk med greiner fra selve rota. Når Jesus er vintreet er han også greinene. Uten greiner eksisterer ikke noe vintre.
Jesus er det sanne vintre, trolig i motsetning både til falske religioner og til Israel i den gamle pakt. Med Jesus kom noe helt nytt.

.
Gud er selv vingårdsmann. Han steller med plantene og sørger for dem. Vi har altså med Gud å gjøre.
Bildet er kjent fra GT der Israel er vintreet. Slik kjente jødene det og visste det talte om forholdet mellom de troende og den evige Gud.
.
1. Der er nær forbindelse mellom Jesus og Guds barn.
Det er det første vi lærer av denne liknelsen. En kristen er ei grein på treet. Jesus er treet, og vi er greiner. Det er umulig å komme nærmere. Ved troen er vi planta inn i treet og blir en del av det. Det er livsforbindelse mellom en kristen og Jesus. Vi får vår kraft og vårt åndelige liv fra ham ved å være i ham som er stammen og roten. Derfor er vi døde uten ham. Vårt liv er Jesus. Og vi er i en stadig livsforbindelse med ham. Den er nødvendig. Så lenge vi er i ham er vi kristne.

.
Derfor er denne teksten meget viktig. Bare de er kristne som har samme liv og samme saft som Jesus. Kan noen være mer inderlig forenet enn et tre og greinene, spør Rosenius.

.
Jesus bruker en annen liknelse i Joh. 6 om dette inderlige forholdet: Han er det levende brødet. Den som eter ham, har evig liv. Jesus blir så ett med en troende som mat i kroppen. Og han er like nødvendig.

.
Men så får vi også vite den virkelige og egentlige forskjellen mellom en sann troen og falske kristne her. Den som ikke er ei grein på Jesus, er ingen kristen. For å være det er det samme som å være født på ny. Og det er det samme som å stole på Jesu frelsesverk alene. Det er å bygge sin frelse på Jesu sår og blod og bare vite av nåden til salighet. En kristen har ikke noe i seg selv. Han vet han er urettferdig og syndig. Men han vet også at han har fått noe nytt. Han har en ny rettferdighet og en fullstendig tilgivelse for alle synder. Han lever i nådens rike.

.
Ene i din rettferdighet, skjules all min nød.
Derfor er vi ingen ting utenfor Jesus Kristus.

2. Der er både falske og sanne kristne i menigheten.
Alle er greiner og ser ganske like ut i det ytre. De falske kristne ligner de sanne til forveksling. Der er mange med en ytre og formell kristendom. De er døpt, konfirmert, lever et anstendig og moralsk fint liv. Ved et tilfeldig møte kan en ta dem for rette troende. De er som plastblomster som kan ser perfekte ute.

.
Men de mangler det viktigste: de mangler livet. De har ikke den nære og inderlige forbindelsen med Jesus. De er ikke blitt en del av ham ved en sann og levende tro.

.
Hvem er disse ufruktbare greinene? De er greiner på ham, står det. De har vært troende en gang og hatt det rett med Jesus. Det går ikke an å si at en grein er i treet hvis det aldri har vært der. De var en gang med og vitnet om livssamfunnet med Jesus. Men alt ble ødelagt en dag. Og nå er de falske kristne.

.
Det er disse Jesus taler om andre steder. Han taler om ti jomfruer der bare halvparten var sanne og ble med inn i bryllupssalen. Han taler om et bryllup der en ikke hadde bryllupskledning på. Han sa at mange skulle prøve å komme inn uten å være i stand til det. Ja, en gang sa han at noen skulle tale profetisk i hans navn og gjøre store under - uten å være Guds rette barn. Alle disse ble kastet utenfor i mørket.

.
Derfor blir oppgjørsdagen, dommens dag, en alvorlig dag for mange. Da blir det avslørt hvem som er navnkristne og hvem som er hjertekristne.

.
Her sier så Jesus at de greiner som ikke bærer frukt, skal han ta bort. Det er et brutalt skille som oppstår da. Det skjer allerede her i tida uten at andre merker det. For det er Gud som tar greina bort. Og da ser ikke vi det straks. Noen av de som går i kirke eller bedehus kan altså egentlig være greiner som allerede er skåret av. Så lenge vi er i nådens tid kan slike greiner bli podet inn igjen.

.
I alle tilfelle blir det synlig i dommen. Da er forbindelsen brutt for alltid. De visner og brennes for evig. Greinene blir ubønnhørlig tatt bort til slutt. de var unyttige. Hvor mange slike visner greiner er det blant oss? Er vi det?
.
3. Frukt er det eneste sanne kjennetegn.
Åndelig frukt er bevis på sann kristendom. For, sier Jesus her: den som blir i Jesus, han bærer frukt. Da kommer frukten. Det er et kjennetegn på sann tro.
Bibelen taler om flere slags frukt. Vi leser om Åndens frukter i Gal. 5. Og det står om lysets frukt i Ef. 5, 9. I Rom. 1, 13 kaller Paulus de nye kristne for frukt.

.
Frukt er ikke resultat av anstrengelse. Det er ikke noe vi lager eller produserer. Frukt kommer av livsforbindelsen med Jesus. Hvis safta fra treet når ut til greinene, vil det skape frukt. Den blir en naturlig følge av et godt samliv med Frelseren.

.
Frukten her er et hellig liv i tro på Gud. Vårt hverdagsliv står i den inderligste forbindelse med vårt hjerteforhold til Jesus. Det ene følger av det andre. Et rett liv som kristen kommer slik som følge av livssamfunnet med Jesus. Vår viktigste oppgave er ikke å se etter frukter i vårt eget liv. Det er å være hos Jesus. Både vårt ytre og indre liv som kristne er deler av frukten.
.
4. Gud vil øke frukten i vårt liv.
Alt Gud gjør med oss har som mål å gjøre oss til bedre kristne. Vi kan ikke bli bedre i vårt forhold til Gud slik at vi selv blir verdige til være kristne. Det er alltid av nåde. Og det er nåde at han handler med oss også.

.
Men ytre sett kan vi bli atskillig bedre. Selv om vi bærer frukt, kan vi bære mer frukt. Ja, vi kan bære mye frukt, sier Jesus.

.
Men hvis det skal skje, må vingårdsmannen få stelle med oss. Han vil rense oss fra alt det som skjemmer og skader Guds rike. Derfor tar han fram kniven og tar bort en og annen kvist på oss. Gud prøver oss ved lidelse og prøvelser. Og renselsen skjer ved Ordet, det skarpe sverd som dømmer våre indre tanker og motiv. Egoisme og syndig begjær må renses bort, og vi bli vist hen til korset der syndere blir rene.

.
Dette kan koste for kjødet, vårt gamle menneske. Det er smertefullt når kniven skjærer i oss. Men det er nødvendig for å rense ut det vonde. Og han som holder kniven, gjør det i kjærlighet og ømhet.
Hvis vi kan tale om betingelser her, nevner Jesus noe: Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be.., v. 7. Her er hemmeligheten til det skjulte liv med Gud, og dermed til et fruktbart liv i verden. Bli i Jesus. Vi kan aldri bli ferdige med det enkle evangelium, ordet om korset til frelse. Å stadig tro det er å bli i hans kjærlighet, v. 9. For det var av kjærlighet han døde for oss, av kjærlighet kaller han oss, og av den samme kjærlighet vil han bevare sine venner. Du er elsket av Jesus.

.
En alvorlig prøve for oss er dette: la Jesu ord bli i oss. Det er å holde det for sant, og la det bestemme kurs og innhold i vårt liv. Og det er når vi holder Jesu ord (bud) at vi blir i hans kjærlighet, v. 10.

Joh. 15, 13-17.

13. treenhet.

Den største form for kjærlighet er offeret. Kjærlighet med ord er ofte lite verd. Ordene kan glemmes og de koster mange ganger lite. Kjærlighetens kjennetegn er å gi og å ofre noe for andre. Offerets verdi viser kjærlighetens størrelse og tyngde.

Her sier Jesus at den aller største kjærlighet er å gi sitt liv for sine venner. Dette er innledningen til påskehøytiden. Derfor vil han nå minne dem om hans egen kjærlighet og hva den vil koste.

1. Kjærlighet.

Kjærligheten er noe uforklarlig, ja, vi kan si noe guddommelig. Samtidig er det noe av det fineste på denne jord. Tenk på bildet av to gamle som går hånd i hånd langs en sti. De har kanskje levd femti-seksti år sammen i ekteskap. Og fremdeles holder de sammen. Kjærligheten er et sterkt lim mellom mennesker. I vår Bibel har vi noen slitesterke ord om kjærlighet – når vi ser den fra Guds side.

a) Den lille bibel sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3, 16. Dette er det største og viktigste vi kan vite om kjærlighet. Og i teksten vår sier Jesus at ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine, v. 13. Det er ganske ubegripelig for det naturlige mennesket. Likevel har vi eksempler på at mennesker er smittet av denne kjærlighet. Det kan være kapteinen skipet som holder på å synke. Han lar alle andre gå i livbåtene og blir selv igjen når det ikke er plass til flere. Det er ekte sjømannskap inspirert av bibelen.

Gud elsker alle, også de verste mennesker som alle andre forakter og dømmer. De er med i Guds kjærlighet. Han gjør alt for å berge dem. Men det siste steget må de ta selv, ved troen å ta imot en ferdig frelse.

b) Kjærlighetens apostel skriver mange år etter Jesu død at Guds kjærlighet er åpenbart og vist fram for oss mennesker. 1. Joh. 4, 9-10. Det skjedde da Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. Det var ikke vi som tok initiativet og prøvde å elske Gud. Vi var ikke i stand til det. Synden hadde ødelagt alt for oss.

Dette har ingen ting med menneskelige følelser for hverandre å gjøre. Her taler Ordet om noe som er mye sterkere. «I dette», sier han. Gud elsket oss ved å ofre alt. Han sendte sin eneste Sønn til verden for å sone våre synder. Det er en tale som vi kanskje forstår best. Menneskene holder som regel fast på alt de har, og særlig det kjæreste og dyreste. Men det var det Gud ofret.

c) Hedningenes apostel forklarer dette videre slik: «Gud viser sin kjærlighet til oss.» Rom. 5, 8 (6-8). Gud forklarer hva kjærligheten er og betyr ved å vise den fram for alle mennesker som vi høre. Og det gjorde han før vi hadde forbedret oss og forsøkt på det. Mens vi ennå var syndere, sier han. Da må vel folk tro at det er ekte. Paulus rører her ved noe av det sterkeste i hele Bibelen. For han taler om påsken.

I Joh. 15, 16 sier Jesus noe meget viktig om dette: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Det er utvelgelsen. Gud bestemte og Gud begynte og Gud utførte alt sammen selv. Sett på denne måten er vi utenfor alt i Guds rike. Vi er hans verk helt og fullstendig, Ef. 2, 10.

Går vi så til Joh. 10 der Jesus taler om hyrden og saueflokken, ser vi dette i v. 11: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene (sauene).» Det er kjærlighetens største gjerning, og vi er over i neste avdeling:

2. Jesu død.

Ingen har større kjærlighet enn at han gir livet sitt for andre, v. 13. Det er påskebudskapet der frelsesverket skjedde og omtalt. Det viktigste skjedde på korset på Golgata – og så ved den tomme grav.

Døperen så Jesus komme mot seg en dag da han døpte ved Jordan. Da sier han etter en åpenbarelse av Gud selv: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» Joh. 11, 29. Det sa han ikke av seg selv. Da var han Guds røst som aldri før eller senere. Døperens finger pekte helt fram til Golgata.

I den eldre oversettelsen på nynorsk (fra 1938) står det slik: Sjå der Guds lam som tek bort verda si synd. Det tar med hele poenget ved Jesu komme. Han var her i verden for å gå til korset. Der skalle han fjerne all synd som domsårsak. Dermed blir korset ufattelig for et menneske. Gud tok på seg selv dommen ved å legge den på sin Sønn som vår stedfortreder.

I den stund var Jesus røveren, drapsmannen, Hitler, overgriperen, horkaren og skjøgen. Jesus var fariseeren og tolleren, de fine og nyttige mennesker – og de som ligger i veikanten og ikke greier mer i livet.

Der på korset sa ikke Jesus mye. Sju små uttrykk og setninger ble det. Ett av dem skal vi ta fram her: Det er fullbrakt, sa han. Joh. 19, 30. I den stund var alt ordnet som måtte og skulle gjøres. Å tro det er kristendom. Vi blir aldri kristne ved egne gjerninger om de enn er gode som gull. Kristendom er å tro på Guds gjerninger ved Sønnen. Der er forsoningen for dine synder, og der er forlatelse for dem. Der blir du renset hvit som snø, som profeten sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes. 1, 18.

Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet,

og om det hører mere til som man må have med –

foruten Jesu kors og blod som han for verden flyte lot –

jeg svarer med et freidig mot, min grunn er Jesu blod.

Det er frelsens grunn og frelsens innhold gjennom hele livet.

3. Vårt liv.

I v. 14 ser det ut som om Jesus kom med noe som motsier alt vi har forkynt om frelse. For han taler om dersom, et hvis. Og da følger ofte krav og betingelse. Han sier: «Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.» Dette kan se ut som et lovbud.

Men Jesus har en annen mening med dette. Legg merke til at han skiller mellom to slags typer mennesker: venner og tjenere (slaver). Vennen står i et fortrolig samfunn og forhold til sin herre, mens slaven gjør alt av tvang eller for vinnings skyld. De tronede tilhører ikke den siste gruppen. De er Jesu venner.

Guds barn har fått et nytt sinn, det er derfor de er hans venner. Da har de fått en ny vilje og lyst som ønsker å gjøre det Gud vil. Hans bud er ikke tunge og vanskelige for oss da, jfr. Mat, 11, 30. Jesus står ikke over sine venner med pisken og slår om vi svikter. Han har tatt oss inn i sitt fellesskap og vist oss sin vei og vilje med oss i livet. Det nye sinn som er skapt ved syndenes forlatelse, gjør at Guds vilje blir vår vilje som vi gjør med glede.

Vers 14 kunne vi med forsiktighet skrive slik: Dere er mine venner når det gjør det jeg har bedt dere om. Ved vårt liv viser vi med andre ord at vi tilhører Jesus. Hovedsaken ved det er nettopp kjærlighet. Slik Gud har vist oss den største kjærlighet, skal det avspeile seg i vår omgang med andre mennesker. V. 12. Det kan koste noe for oss også, men det er Guds vei. Vi skal vise den kjærlighet til andre som vi selv møtte hos Frelseren.

Og kraften til dette – hvor ligger den? Det er at vi hele tiden må gå til Jesus og hans gjerning på korset for vår skyld. Det blir vi aldri ferdig med. «Kraften til livets strid, finner du der.» Så er det altså sammenheng mellom Jesu liv og død og vårt.

 

Joh 15, 26 – 16, 4 a. Anden

Det er kort før pinse i vår kyrkje no. Og denne høgtida konsentrerar seg om Anden - den tredje person i guddommen. Difor nyttar me ordet han om Anden og ikkje den. Anden har fleire namn i Bibelen, og dei klårgjer noko kva hans oppgåve er. Denne teksta viser òg kva konsekvens det får om em fylgjer Anden si røyst. Det viser denne teksta oss litt av. Me får også vita litt om årsaka til at det vert slik. Og det må vera slik i denne verda.

1. Gjeven av Gud.

Først må me sjå at Anden er ei gåve frå Gud. Han sende Anden til dei første kristne og til oss alle. I kap. 16, 7 seier Jesus: eg skal senda han til dykk. Og i v. 26 i kap. 14 seier han: Den heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn.

Og det hende pinsedag, Apg. 2. Læresveinane var samla i Jerusalem, og Gud sende Anden som ein eld i hjarta deira. Det var og ei oppfylling av orda i profeten Joel 3, 1f. Det var altså godt førebudt og læresveinane kjende til det. Det minner oss om at Guds er pålitande og at han held sin lovnad. Me kan alltid lita på Guds ord. Det er ein god tanke både i medgang og motgang. Alltid treng me Ordet på ferda mot himmelen.

2. Talsmannen.

Her har me det eine namnet på Anden. Det skal visa noko av hans gjerning eller oppgåve. Ordet på grunnteksta (paraklætos) tyder trøystar, men kan og tyda rådgjevar og advokat. Ordrett tyder ordet ein som er tilkalla (for å hjelpa, trøysta osv). Og dette er eit vakkert bilete på Anden. Anden hjelper oss i vår naud, minner oss om Guds lovnad og peikar på Jesus for oss, han som bar våre synder på krossen.

3. Sanningsanden.

Det er det andre namnet på Guds Ande i vår tekst. Og namnet svarer til hans karakter. Guds Ande er like sann som Gud sjølv og Sonen. For dei tri personane er eitt på same tid som dei er ein. Det er denne løyndomen som vitet og filosofien aldri har funne ut av og som er ein støyestein for vantrua. Som kristne får me lov å tru det Gud seier og har openberra i Ordet sitt. Ordet trieining er ikkje med i Skrifta, men dei tri personane er fleire gonger nemnde saman og viser at dei er ei eining. Mat. 28, 18-20 er døme på det. Det er i misjonsbefalinga og dåpsbefalinga.

Når Anden er sanning i sitt vesen, er han òg verkeleg og rett i all si gjerning. Han står som motsetnad til alt det vonde og falske i Andeverda. For i verda er det lygn og vantru mot Gud. Difor kan ikkje verda vera til noko hjelp for oss når me søkjer sanninga. Den finn me i Guds ord, og Anden opplyser oss om kva Ordet tyder.

Når Ander er slik, vil han også at me som Guds born skal vera som han. Å fylgja og leva etter Guds sanning er den sanne fridom, Joh. 8, 32. For då er me løyste frå verda og dei bann som synda set ikring oss. Me er frie til å leva med Gud og gjera hans vilje.

Byrjinga på denne vegen er ei sann omvending. Me som har prøvd det må vedgå at me makta ikkje å venda om på rett måte. Det må Anden gjera. Den eigentlege grunnen til ei rett omvending er Gud sjølv som får gjera det. Det ligg likevel noko til oss her som me ikkje skal gløyma.

Prof. Hallesby sa noko om dette slik: Du skal ikkje fuska i omvendinga! Med det meinte han at menneske vil gjerne gøyma unna noko synd og framstella seg sjølv betre enn me er. Her må me vera praktiske og konkrete. Det kan vera eit lån du ikkje har betalt attende, ein reiskap du lånte ein gong, som du ennå har. Du sette kanskje ut ei lygn om nokon som vart eit rykte mellom mange. Slike saker skal me gjera opp. Du kan ikkje leva i synd og samstundes vera ein kristen. Då har du ikkje ei sann omvending. Det kan kosta mykje, både pengar, ære og makt. Men det må til.

Også som ein kristen skal me leva eit sant liv i kvardagen. Sanningsanden ber oss om det og leier oss på den vegen. ”Når Jesus kommer inn i landet, det blir et ganske annet liv.” Eit liv i sanning vil m.a. seia at ein er varsam med orda våre, med pengar og tilhøve til andre menneske. Her skal me fylgja formaningane i Bibelen - utan at me tenker at dei skal frelsa oss. Det skjer berre av nåde ved tru.

4. Vitnemål.

De òg skal vitna, sa Jesus. Det kan skje ved ord på eit møte, i samtale i einerom og i livsførsla vår. Me er lys og salt her i livet. Det er eit vitnemål. Anden vil då at vitnemålet vårt også skal vera sant. Me skal ikkje overdriva korkje syndelivet eller opplevingar med Gud. Fåren ligg på begge desse stader. Er me sanne, vil velsigninga koma både over oss sjølve og over dei som møter oss.

5. Motgang.

Jesus ville seia til sine vener at ikkje alt her i livet vert lett. Du kan oppleva tunge dagar. Då skal me ikkje kritisera Gud - eller styggjast som ordet seier, kap. 16, 1. Me skal vita at me er i Guds hand, og han veit om alt det som skjer. Me kan aldri forklara det vonde i verda, men me kan bøya oss audmjukt og be om å koma vel gjennom det med trua i behald.

Motgangen kan verta konkret. I v. 2 seier han at det skal støytast ut nor gudshusa og til med bli slått i hel. Dei som gjer det, vil tru at dei gjer rett. Og det gir eit menneske ekstra kraft og frimot. Apostlane og dei første kristne opplevde just det. Paulus måtte til og med røma frå byar og bygder han var i, for motstanden vart så sterk. Han fortel om fleire slike tilfelle, 2. Kor. 11, 23ff. Han hadde fått slag, vore i fengsel og i dødsfare. Fleire gonger vart han hudstroken, steina og i farer av mange slag - til og med av falske brør (kristne). Men det tok ikkje motet frå han. Han gjekk i Guds kraft.

Og grunnen til at dei handsama han slik, var at dei ikkje kjende Gud, v. 3. Eit åndeleg kjennskap til Gud fører respekt med seg for andre truande. Men avdi det alltid vera falske kristne mellom, vil også slike forfylgingar koma. Me skal ikkje anklaga dei, men vera små og audmjuke og vitna om kva Gud har gjeve oss. Diverre er det slik nokre gonger at motgangen dreg fram det vonde i oss slik at me har hug til å slå att og setja folk på plass. Det vil aldri bera god frukt. Lat oss fylgja Jesu eksempel: Han svara ikkje då anklagen kom. Han overlet det til Gud som dømer rett. 1. Pet. 2, 23.

*

Joh. 16, 1-4a. 2. juledag. Stefanusdagen.

Det siste vers i forrige kapittel handler om at Ånden skal komme som talsmann. Han skal vitne om Jesus. Det er han som forklarer Jesus for oss, hva han betyr og hvor viktig han er for vår frelse, v. 26.

Men også disiplene skal vitne, v. 27. Det er de som har fulgt ham de årene han var en offentlig person og predikant. Jesus overgir sin oppgave til sine disipler og ber dem om å gå til jordens ende, Mat. 28,18ff. Da har de også løfter om hjelp fra Ånden. Uten den makter ingen predikant eller misjonær å utføre oppgaven.

Men det venter dem også andre ting.

1. De vil møte lidelse og motstand.

Alle mennesker vil oppleve slike tilstander. Ingen er fritatt for slike negative forhold i livet, selv om det ikke kommer like jevnt fordelt. Noen personer og familier ser ut til å være ekstra tungt rammet av motgang på nesten alle måter. Vi kan ikke forstå og forklare det.

Det fins også lidelse som bare rammer de kristne og Guds tjenere. Også her er det ulikt. Noen slipper meget lett fra all motstand og kamp i det ytre. Andre må gjennomgå mye. Det henger litt sammen med hvilket land man lever i til enhver tid. De som bodde i kommunistiske land tidligere, hadde ofte store problemer. Mange kom i fengsel og ble sendt til arbeidsleir langt hjemmefra. Noe av det samme opplever mennesker i dag i noen muslimske land.

Som kristne vet vi at alt dette er forutsagt i Guds ord. Slik sett kommer det ikke overraskende. Likevel er det ofte uventet og vanskelig å forstå at akkurat de skal oppleve det. Jesus og ellers i Skriften har sagt det tydelig. Hvorfor kommer det så lite av dette i vårt land og vårt folk? Man har forsøkt å forklare dette slik: Det er Guds menighet globalt sett som blir forfulgt. Det er ikke sikkert det skal ramme alle enkeltkristne. Noe sant kan det være i den forklaringen – slik har det i alle høve vært når vi ser på kirkens historie.

Jesus talte ofte om lidelse mens han var her på jord. Da han sendte ut de tolv apostlene rundt i landet, sa han bl.a.: «Se, jeg sender dere som får blant ulver.» Mat. 10, 16. Da har de liten grunn til å håpe på en fredelig tur. De må til og med regne med døden. De er den svakeste og mest sårbare part i konflikter. Ikke alle har møtt det, og det kan gi oss grunn til å tenke at de skulle regne med at det kunne skje.

Dernest sier Jesus at de er salige når folk hater dem og støter dem ut og spotter dem fordi de er kristne. Det er motsatt verdens tankegang. De mener helst at folk er salige når det går godt. Men Jesus sier altså at vi som tror har noe som andre ikke forstår.

Og det er faktisk slik: I motgangstider opplever et Guds barn at de er salige hos Gud. Det er godt å være nær ham og vite at han er oss nær og tar seg av vår sak. Paulus og Silas opplevde det i fengslet i Filippi. De sang lovsanger til Gud mens de bar lenker. Og Hans Nielsen Hauge satt julaften 1799 i fengsel i Trondheim. Og da skrev han salmen:

Jeg er hos Gud i nåde. Hva skader verden meg,

om den en stund får råde og stenger meg min vei?

Om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul,

dog ånden overvinner og holder glad sin jul.

(Sangboken nr. 346.)

At det finnes lidelse på grunn av vitnesbyrdet, er et tegn på at det ennå finnes vitner, sier C. H. Martling. Verden gir de kristne skylden for mye her på jord. Og mange irriterer seg over det Guds ord sier og synd og nåde. Men de kan ikke lenger nå Jesus som er frelsens fyrste. Derfor angriper de de kristne i hans sted. Og vi som er hans tjenere på jord, kan ikke vente å få det lettere enn Mesteren selv. Det har han sagt.

I gammel tid sa man gjerne at martyrenes blod var kirkens sæd. Det har ofte vært sant. Noe av problemet for oss mennesker er at vi skyr lidelsen. Og da kan noen vike unna for å være en sann tjener. Men historien lærer oss også at det ligger en guddommelig kraft i denne lidelsen. Gud utruster dem på en særlig måte. Skal han få gjøre det med oss nå?

Denne dagen kalles Stefanusdagen, til minne om den første kristne martyr. Apg. 6-7. Senere har det vært utallige kristne som har lidd for Jesu navns skyld, og mange måtte lide døden. Og ingen vet hvem den neste blir. Også vårt land kan oppleve dette.

2. De får løfte om hjelp.

Den teksten vi stanser for her står midt inne i Jesu siste tale, og den handler mye om Ånden. Den kalles en talsmann og trøster og er en medhjelper for Guds barn. Da Jesus drog til himmelen, kunne disiplene føle seg ensomme og hjelpeløse. Nå var han borte som hadde vært lederen og støttestaven. Da var det de fikk et ekstra løfte: En talsmann og trøster skulle komme i hans sted og være hos dem for alltid.

Det var Den hellige Ånd. Han kom på pinsedag, og da kom han for alle troende. Vi kan regne med ham i vårt liv slik alle andre kan det. Og uten hans hjelp, var vi hjelpeløst fortapt. Han kaller oss til å følge Jesus. Han gjør gjerningen når vi blir frelst, og han leder oss gjennom dette livet.

Det betyr ikke at vi alltid skal ha et lett liv og gå utenom alle farer og vanskeligheter. Det hører med til menneskelivet. Men han har lovet å støtte oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom vanskene og ikke utenom dem.

Ånden kalles også for Sannhetens Ånd. Det er vårt oppdrag og liv å leve i sannheten og å vitne om sannheten. Det gjelder vår egen tilstand som syndere og hjelpeløse mennesker. Og det gjelder sannheten om Kristus. Han døde for våre synder og stod opp til vår rettferdiggjørelse. Rom. 4, 25. Bare han kan frelsen menneskene. Det må de få vite.

3. Fremgang.

Da har vi også løfte om at det vil nytte. Menighetens oppdrag er å bringe evangeliet ut til hele verden slik at alle mennesker får høre det. Det går nok de fleste forbi, men det er alltid noen som vil lytte til og vil til himlen oss følge. Slik har det vært til alle tider og i alle land. Noen steder er det ekstra få som lytter og kommer. Det kan komme av at det er sterke motkrefter og forfølgelsen blir ekstra hard. Men også det er et vitnesbyrd.

At mange vil komme, ser vi at ordene om evigheten. Gud har latt oss få vite i Skriften at det v il bli mange i himmelen til slutt. Skaren blir som «tusen bjerge full av sne». De er så mange at ingen kan telle dem, som stjerne på himmelen. Og når himmelskaren blir omtalt, står det at de kommer fra «alle folkeslag og stammer og folk og tungemål». Åp. 7, 9 og kap. 5, 9.

Da er spørsmålet: Blir jeg med blant dem? Veien er stadig Jesus, som han selv sa, Joh. 14, 6.

Er også du med der? Ennå er det tid å komme! Amen.

Joh. 16, 8-11. Åndens gjerning.

.

Jesus skulle dra fra disiplene og bli alene tilbake. Det var en stor forandring for disse unge menn som hadde reist sammen med Jesus i tre år. Men her var det noe de ikke tenkte på. De skulle ikke bli alene, Herren skulle sende Ånden som Jesu stedfortreder på jord. Derfor var det til gagn for dem at han for til himmelen. For Ånden kunne være over alt til alle tider. Han var universell og ikke bundet av kroppen som Jesus.

.

Ånden kalles talsmannen fra Gud, en som trøster og hjelper. I v. 13 kalles han sannhetens ånd som alltid taler og gjør det rette. Her er det ingen løgn eller en skjult agenda. Han sier det Gud vil og tar ikke hensyn til andre motiv.

.

Den Hellige Ånd arbeider både med verden og de troende. Slik har han en dobbelt oppgave. For verden uten Gud behøver i utgangspunktet et annet budskap enn Guds eget folk. Men for alle gjelder det at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot budskapet. Da er det viktig at vi lar Ånden arbeide med oss.

.

Åndens kall er vårt håp. Ingen søker jo Gud av seg selv, Rom. 3, 10ff. Og Luthers forklaring til den tredje artikkel er tydelig her: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet …” Slik er det. Vi mennesker er blinde for de åndelige sannheter, og vi har ikke evne til å gå til Gud av oss selv. Derfor kaller Ånden.

.

Og Ånden taler og arbeider alltid i overensstemmelse med Skriften. Den siste egentlige åpenbaring fra Gud er gitt oss i Guds ord. Og vi har nok for tid og evighet med det som står der. Der har vi en fullstendig beretning om frelsens vei og mål.

.

Nå gjenstår det å overbevise verden om dette. Derfor sier Jesus det her: Ånden skal overbevise verden. Det klarer ikke vi med våre argumenter. Da blir det menneskesnakk og det når ikke inn til hjertet. På nynorsk (1978) står det: Han skal gjera det klårt.

.

Hvordan viser Ånden oss dette, og gjør saken klar for oss? Jo, han vekker samvittigheten. Dermed får han vise oss at vi er skyldige for Gud. Verden sover og ser ikke det alvorlige i liv og død og evighet. De er som i et brennende hus i dyp søvn. Det må Ånden gjøre noe med.

.

Gunnes oversetter dette slik: Ånden skal gå i rette med verden, og det kan være ubehagelig. I v. 7 sier Jesus: Jeg sier dere sannheten, og den er ofte vanskelig å høre og akseptere. Da er det særlig tre ting Ånden vil vise oss:

.

1. Synd.

Det er mange slags tanker om hva synd er nå. For nå tenker noen at alt skal være tillatt, og de sier: Vi er ikke verre enn andre! Synd blir et ikke-ord som ikke betyr noe.

.

Men Bibelen sier at du har syndet mot Gud. Det er saken. Menneskene må vekkes slik at de ser de står for Gud med sitt liv. Derfor er det viktig at Ånden får tale til oss om vår synd. Da kan noen spørre: Hva er egentlig synd?

.

Alt det som er galt i ditt liv er synd. Alt det onde du har gjort og tenkt og hatt lyst til i livet. Alt som skjer mot Guds ti bud er synd: Mord, hor, misunnelse, baktalelse, stjeling og det som står i Guds sted i ditt liv. Hvordan er det med søndagen, er den alltid holdt til Guds ære, og foreldre og overordnede – får de lydighet etter Guds ord? Slik kan vi nevne så mye. – Men så sier Jakob: Om du snubler i én ting, er du skyldig i dem alle. Jak. 2, 10. Så nøye henger Guds vilje sammen. Det ene fall får betydning for alt sammen.

.

Dernest: Alt det du har forsømt å gjøre. La oss spørre oss selv: Hvordan har vi brukt livet vårt? Hva med penger og tid? Det er ubehagelig når Ånden avslører oss og viser oss våre synder og hvor heslig den er overfor Gud. utsiden til et menneske kan ofte være bra, men hva med det indre? Hjertet? Tankene? Gud ser det også og bedømmer det. Ånden vil vise deg alle synder og gjøre det klart for deg hvordan du er. Bibelen har mye å si om det.

.

Likevel, alle synder blir i forhold til Gud liksom samlet til ett: Vantro. Hva har du gjort med Jesus? Har du sagt nei og vraket ham? Det er synd nok. V. 9. Jesus vil her si: Om alt ellers hos deg var fullkomment, men du var uten Jesus – da var du fortapt. Du behøver altså ikke å være en stor umoralsk synder for å bli dømt. Det er nok at du sier nei til Jesus – han er jo selve redningsmannen. Verden skal betale en dag for at Jesus blir satt utenfor. Da blir dommen en stor overraskelse for mange. De vil prøve å unnskylde seg og si: Jeg var jo ikke verre enn mange andre!

.

2. Rettferdighet.

Ånden skal vise verden hva rettferdighet er. Det er det også mange meninger om. Men Bibelen ser alltid rettferdigheten i forhold til Gud. Har du det rett med Gud? Det er spørsmålet. Noen er gode nok i egne øyne. De gjør sitt beste og mener at deres gjerninger og liv er så godt som det kan bli her i en ond verden. Gud kan ikke vente noe annet, tenker de.

.

Holder det? Er det forresten slik at vi gjør vårt beste? Spørsmålet er alltid: Hva mener Gud? Hvordan bedømmer han meg?

.

Her strever Ånden mye med å overbevise oss om vår skrøpelighet og at vi egentlig er noen store fariseere i hjertet. For de trodde godt om seg selv og mente at de faktisk var bedre enn andre.

.

Ånden vil nå vise oss dette: Bare en ting gjelder: Jesu rettferdighet. Rom. 4, 5. Det er derfor vi behøver ham, som vi har sagt ovenfor. Jesus kjøpte oss rettferdighet med sitt blod på korset. Åp. 5, 9. Da det var gjort, kunne han gå hjem til sin Far. Da var det ikke mer å gjøre. Nå skulle Ånden overbevise folket om det.

.

Profeten Jeremia sier: Dette er det navn han kalles med: Herren vår rettferdighet. Jer. 23, 6. Det er bare den som gjelder for Gud. Har Ånden vist deg det?

.

3. Dom.

Først må vi si at djevelen ble dømt på korset. Ingen behøver å gå fortapt nå. Det er et hovedbudskap i Skriften. Men det står også noe om en dommens dag da alle slekter skal stå for Gud. Åp. 20. De levende og de døde, små og store. Og de blir dømt etter det som Gud har skrevet i sine bøker.

.

Det blir en alvorlig dag. Både små og store syndere må møte fram der. Der vil du se Hitler og Mao og Stalin og alle de du kjenner som har levd livet borte fra Gud. Kanskje en bror og en søster vil møte deg der. Og de blir dømt.

.

Hvilken side står du på nå? For du må være på rett side her i livet for å kunne bli det i evigheten. Når døden har besøkt deg, er det for sent. Derfor blir du innbudt i denne stund:

.

Kom til din Frelser, oppsett det ei,

her i sitt ord han viser deg vei.

Joh. 16, 12-15. s. før pinse.

Dette avsnittet står midt i talen om Ånden og rett etter ordene der han taler om Åndens oppgave: Han skal overbevise verden om synd, rettferdighet og dom, v. 8. Nå taler han videre om Åndens gjerning. For etter påske kommer pinse, og han skal vise dem mer av det de skal oppleve i senere tider. Vi ser på noe av det her:

1. Jesus har mye mer å si dem.

Det vi har i evangeliene av Jesus forkynnelse, er bare en del av det han sa. Alt kunne ikke rommes i en bok, jfr. hele verden ville ikke romme det om alt skulle skrives ned, Joh. 21, 25. Han gikk sammen med disiplene i over 3 år. Han brukte nok tiden godt og tale med dem om den åndelige sannheter i Guds rike mens de gikk lange strekninger gjennom landet. Mange kvelder ble trolig også brukt til det.

Måten og litt av innholdet Jesus brukte når han talte, kan vi se i f. eks. Bergprekenen (Mat. 5-7) og i avskjedstalen (Joh. 14-16) og den yppersteprestlige bønn i Joh. 17. Han taler både om himmelen, om troslivet og åndelige ting som vedrørte Ånden og om praktiske detaljer i vårt daglige liv. Det er sann og dyp veiledning om vårt liv i denne verden og om det som venter oss i det himmelske rike.

2. Hele sannheten.

Ånden skulle veilede dem til hele sannheten. Det innebærer at de ikke hadde fått vite alt mens han var på jord. Det kan være detaljer men også hovedsaker. I vers 12 sa han til dem at de ikke kunne bære det nå, de måtte vente til siden.

Jesus har ennå mye å si dem. Da må det være klart at når hele Guds ord – vår Bibel – var ferdig, hadde menigheten også fått alt det Gud ville si dem. Vi må ikke tenke at Ånden viser mennesker helt nye ting om Guds rike i dag. Det ville blitt en mengde tilfeldigheter hvis alle kristne skulle kunne stå fram å si: Ånden har sagt dette til meg – om noe som ikke er nevnt i Bibelen. Det er Bibelen som er vår siste åpenbaring om Guds vilje. Derfor må vi holde oss til den.

Hva denne hele sannheten er, har prof. Fr. Godet sagt noe i sin kommentar, bind 3: Han kaller det en høyere åpenbaring som sammenfatter alt det som står skrevet i apostlenes skrifter som går ut over Jesu ord i evangeliene. Det betyr brevene i NT, Apostelgjerningene og Åpenbaringen. Og hva kan det være? Godet sammenfatter det slik:

Forløsningen ved hans offer, forholdet mellom lov og nåde, hedningenes omvendelse uten lovens betingelser, jødenes omvendelse, det endelige frafall og kirken (menigheten) framtid. I tillegg kan vi gjerne nevne detaljer ved den siste tid. Her ser vi at Ånden brukte mennesker (de troende) til å skrive dette ned for ettertiden. Og derfor kan vi få innblikk i det nå. Det er dette Jesus kaller «de kommende ting», v. 13.

3. Ånden skal herliggjøre Jesus.

Åndens gjerning er videre og alltid å herliggjøre Jesus. Han peker alltid på Jesus og ikke på seg selv. Det er derfor åndsfylte kristne taler og vitner mye om Jesus og ikke om seg selv. Her var døperen Johannes et forbilde for oss (selv om han levde før Åndens komme). Han sa da han vitnet for folket: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3, 30).

Godet sier et fint ord også her: Ånden vil i en og samme gjerning få disiplene til å vokse i sannheten og at Jesus vokser i dem. Da blir også Jesus selv herliggjort og æret. Da må det være slik at til mer vi tar imot av Guds ord og blir i det, til mer blir Jesus æret. Da blir Jesus stor i mitt hjerte. En sann kristen har et sterkt ønske om det.

4. Alt er av Jesus.

Til slutt sier Jesus noe under som er kalt et paradoks. I v. 13 sier han at Ånden skal tale det han hører. I v. 14 sier han at Ånden skal ta av det Jesus har og forkynne. Og så i v. 15 står det at alt det Faderen har, er Jesus sitt.

Her har vi altså hele treenigheten som blir framstilt som en enhet men samtidig som forskjellige deler av guddommen. Som S. Odland sier er det ingen motsigelse mellom dem. Og løsningen ligger i hans store bønn i kap. 17. I v. 10 sier han ser: Alt mitt er ditt og ditt er mitt. Der er altså en slags mystisk enhet i guddommen der alle eier alt. Disiplene hadde ennå en begrenset evne til å forstå alt dette – slik som også vi ofte har det. Derfor er vi takknemlige for Åndens gjerning både ved å la noen skrive det ned og ved at han opplyser oss om det Skriften taler om.

På denne måten er vi avhengige av Gud i alt, også i å forstå Bibelen. I den er det en åndelige dimensjon som vi skal ta vare på. Dette gjør oss små og fattige i oss selv. Vår rikdom er alltid i Jesus.

«Må Herrens Ånd ta dekket bort, så syndere får se…».

Joh 16, 16–22 En liten stund.

Vi er midt inne i Jesu avskjedstale her. Disiplene er bedrøvet, for han har sagt dem flere ganger at han skal lide. Han har sagt at han skal dø og at han skal sende Ånden til dem. Det er en forberedelse for framtida han taler om her. Helt fra kap. 14 har denne talen vart, og den går inn i bønnen i kap. 17. Han tar seg virkelig god tid til å tale med de nærmeste vennene sine. Og det er de som snart skal føre hans gjerning videre.

Og da er det han bruker uttrukket ”en liten stund” hele sju ganger i denne teksten, se også kap. 14, 19. Det er dette uttrykket som skaper uro og tanker. Hva mener han med det? Og dette uttrykket står i forbindelse med Åndens komme. En kort, liten stund kan oppfattes og oppleves ganske lang når vi er spent og stresset. Og det var disiplene nå. Jesus understreker derfor flere ganger at det ikke er lenge igjen før noe skal skje.

Men hva mener han egentlig med dette? Hvilken stund kaller han kort? De lærde har ikke vært enige om det. Og det kan referere til flere slike ”stunder” i tiden etter dette.

1. Jesu død.

Dette var natta mellom torsdag og langfredag. En liten stud var i dette tilfelle bare noen timer før Jesus skulle gå fra dem. Da ser de ham ikke lenger. Og Jesu død den store begivenhet i påsken som nå var kommet. For da er han det egentlige påskelammet som alle ofringer i GT peker fram mot.

Døperen hadde jo kalt Jesus for ”Guds lam” (Joh 1, 29) ca. 3 år før. Lammet var et offerdyr som skulle lide døden for folkets synder. Det hadde vært utallige slike offer i tabernaklet og senere i templet i Jerusalem.

Jesu død er slik uttrykk for at synden er sonet hos Gud, og det endelige oppgjør er skjedd for at folket kan bli frelst og berget i evigheten. I den gamle pakt ble folket frelst før Jesu død ved å tro på løftet om en frelser som skulle komme. I den nye pakt og vår tid blir vi frelst på løftet som er oppfylt i Jesus. Han er død og har sonet vår synd. Ved å bekjenne synden og ta imot frelsen i Jesus, er vi løst fra vår fortid og innviet til Guds rike.

For disiplene var det altså bare ”en liten stund” til at dette skulle skje. De skulle ikke se ham lenger.

2. Oppstandelsen.

Jesu stod opp fra de døde tredje dagen etter hans død. Også det var en ”liten stund”. Det skjedde søndag morgen, på den første dag i uken. Det er forresten derfor vi feirer søndag og ikke sabbat. Det var en stor begivenhet for displene og de første kristne at Jesus ble løst fra graven. Det ser vi av det som skjedde dagene etter oppstandelsen. Og denne dagen var det verd å minnes, og de kristne begynte å samles hver søndag.

Men oppstandelsen betyr noe stort. Jesus døde ikke bare for synden og seier over den, men han seiret påskedag også over døden. Derfor er dette selve seiersdagen der alt dette er underlagt ham her i tiden.

Paulus har vitnet sterkt om oppstandelsen i 1. Kor. 15. Der sier han at alt annet er forgjeves om ikke Jesus oppstod fra graven. Vårt liv og vår tro og vårt arbeid er intet verd. For da er døden og fortapelsen det siste for alle mennesker. Så sier han med seierstone: Men nå er Kristus stått opp! All motstand er brutt og fienden beseiret.

3. Pinse.

Ettersom ordene ”en liten stund” står i forbindelse med Ånden, er det rimelig å tro at han også mente Åndens komme. Det er femti dager mellom påske og pinse. Det engelske ordet ”pentacostals” (pinsevenner) kommer av det greske ordet for femti. Vi ser hvordan tidsrommet for ”en liten stund” utvides.

Ånden skulle på en måte være Jesu stedfortreder på jord. Han var trøsteren og hjelperen for dem når han selv hadde forlatt dem. Ånden skulle lære dem alt de behøvde om frelsesverket og veien til himmelen. Nå forbereder han dem på det. Det skal ikke bli alene igjen, det hadde de fryktet. Og hvordan ville det da gå? Nei, han ville sende Ånden som deres hjelper. De skulle være visse på at han fremdeles var deres venn.

4. Jesu gjenkomst.

Jesu oppstandelse er også en bekreftelse på at vi skal stå opp av graven. Noen til dom og noen til evig liv. Gud har jo allerede vist at han har makt over døden og kan dermed vekke alle mennesker opp fraa gravene om de er flere tusen år gamle. I oppstandelsen skjer det en nyskapelse. Vi får et uforgjengelig legeme, sier Paulus.

Det som ligger foran oss er alltid ukjent og dermed fyller oss med spenning og kanskje uro. Og vi vet ikke alt om Jesu komme, verken om tidspunktet eller alle detaljer. Men vi vet AT han kommer igjen selv om det blir lenge til. Disiplene tenkte kanskje at det også var kort tid til den dagen. Og i Guds reknemåte er det kort. For han ser alt i lys av evigheten. Men disisplene syntes nok det var vanskelig.

-- De kunne ikke forstå dette og ba om forklaring. Hva mener du egentlig? V. 18. Da viser han dem et bilde fra dagliglivet som de sikkert kjente. Ved en fødsel har kvinnen det ondt. Hun opplever smerte og sorg. Men det varer bare en kort stund, så er det over. Da tenker hun ikke på hvor vanskelig det var, men gleder seg over et nytt menneske, hennes barn.

Slik er det, sier Jesus, med dere også. Dere har sorg nå og de ville nok oppleve mye mer motgang i årene som lå foran dem. Men en dag skal de se ham igjen, v. 22. Da skal det bli evig fryd og glede. Det tunge og vonde er forbi, ja, i evigheten er alt dette glemt for godt. I himmelen heter det: ”Ingen tar deres glede fra dere”, v. 22.

Er du også på vei dit? Nå kan du begynne.

Joh. 16, 21-24. 2. advent.

Denne adventteksten handler om bønn etter tale om trengsel og Jesu nærvær og glede i de troendes hjerte. Det er mange ting som kan skje for en kristen. Vi er ikke fritatt for all nød og vanskelighet her i verden. Det er en syndig verden vi lever i. Men vi har også løfte om noe stort både her i verden og i evigheten.

Egentlig hører alt dette med til ventetiden, som advent er. Ventetiden kan bli lang og vi synes kanskje at det drøyer for lenge noen ganger. Så får vi overlate også det i Guds mektige hender. Han vet best hva som tjener oss og hans rike best. Kan vi ikke stole trygt på det? Nå samler vi sinnet om noe av det Jesus sa denne gangen, noe som preger kristenlivet. I mer eller mindre grad finner vi det hos alle troende mennesker.

a) Sorg.

Dere har sorg, sier han. Og i teksten er et bilde brukt: En kvinne som skal føde, har smerter og derav sorg og trengsler. Det får alle kvinner erfare når de føder. Men de opplever også at når barnet kommer, glemmer de det vonde og tar seg av det nye livet. Trengselen er liksom forsvunnet.

Den tanken skulle fylle alle kristne når de synes det er vanskelig. Det er egentlig en kort og liten stund, så kommer noe nytt og gledelig. Verden kan plage de kristne. Det har den gjort mange ganger i flere land. Det hendte i Romerriket med store forfølgelser i flere hundre år. De måtte flykte inn i katakomber og bort fra byene for å berge livet.

I senere tider har både nazister og kommunister og muslimer forfulgt de kristne og påført dem store smerter og sorg og skade. Politikere vedtar noen ganger lover og forskrifter som direkte skader de kristne og stenger veien for en fri kristen tro og levemåte. 

Men det kan også skje i vårt daglige liv. Alle mennesker opplever sorg og smerte i sitt liv. Men for en troende er det spesielle saker som kan gi oss tårer og smerte. Det er ofte våre egne feil og syndefall som skaper sorg og nød hos en kristen. Og spesielt vondt er det å oppleve at vi gjør de samme synder gang etter gang. Vi ønsker så inderlig å være fri alt vondt inne i oss og omkring oss. Men det er ikke alltid slik.

Vanskelig er det også å møte det vonde hos andre mennesker, også de som er oss nær. Noen ganger kan vi ikke komme unna det heller, og vi er nødt til å leve med slike mennesker. Det skaper sorg i vårt indre.

Vi må også nevne nøden vi har for de ufrelste. Det gjelder våre nærmeste som ikke er frelst. Hvordan skal det gå med dem i evigheten? Men vi tenker også på hjemstedet vårt, bygd eller by i Norge. Der er mange uten fred med Gud og evig liv. Men sirkelen blir større og større. I landet vårt er det mange uten Gud, og det er mange år siden det har vært vekkelse og liv mange steder. Og deretter går tanken også til de mange millioner hedninger som aldri har hørt et klart budskap om frelse. Skal de aldri få høre ordet om korset? Det skaper sorg hos en levende kristen.

b) Glede.

Likevel – livet som kristen er ikke bare sorg og slike tunge stunder. Jesus sier i teksten: Deres hjerte skal glede seg. Det sier Bibelen mye om. Gleden er en del av kristenlivet. Hos Nehemias står det f. eks.: «Og sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke,» Neh. 8, 10. Her er begge deler tatt med. Vi kan oppleve sorg, noen har mye av det. Men sørg ikke! Sier han. Og det betyr at vi ikke skal dvele ved sorgen eller leve i den, men prøve å komme ut av den.

Gleden er kanskje en slik utvei for de sørgende. En Herrens tjener sa til meg en gang jeg var nedtrykt og trist: Kan du ikke finne noe som du kan glede deg over! Og det ble en vekker og en hjelp der og da. Visst hadde jeg noe som gledet meg. Når vi henter fram det, har det en evne til å minne oss over flere gledelige tider og forhold i vårt liv. Gledesgrunnene vokser liksom ved å brukes.

Og i teksten vår heter det: Jesus sier: «Jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg.» v. 22. For en troende er det slik at Jesus selv kommer nær til oss, og han er vår virkelige gledes grunn. Vi må bare bli opptatt med ham og hans gjerning. Han kom til jord for vår skyld, og han døde for oss. Han gir oss daglige nåde og kraft og veiledning i livet. Vi lever vårt kristenliv ved ham. Jeg kommer – og dere skal få glede.

Vi legger også merke til at Jesus sier: deres hjerte skal glede seg. Det er ikke en ytre glede, og den kan skifte fra dag til dag. Ja, den kan forandre seg på kort tid i løpet av en dag. Men vårt hjerte – det er vårt indre liv med Gud. Der lever vi i en åndelig verden så å si. Og for et Guds barn er det den virkelige og reelle verden. Det gode med den er at den eksisterer og er der uansett hvordan det går i det jordiske og legemlige liv. Derfor kunne fanger synge lovsanger til Gud mens de satt i lenker, som i Filippi.

c) Bønn.

Etter dette taler Jesus om bønn. Det er en pulsåre i kristenlivet. Men legg merke til at Jesus først sier noe: På den dags skal dere ikke spørre meg… Det hadde de gjort nesten hver dag de siste tre årene. Men nå er den tiden forbi. Han skal dra bort fra dem og de har ikke lenger en direkte kontakt med ham på menneskelig vis.

Heretter skal de til Gud, skaper og oppholder av hele verden. Men de må huske å be i Jesu navn. Da vil Gud bønnhøre og gi dem alt. De har åpen adgang til Guds trone, når de bygger på Jesus gjerning og ord. «Bønnen er nøklen til nådens dør.» Og Jesus er mellommannen og bindeleddet mellom oss og Gud.

Vi ser også at bønn og bønnesvar og glede hører nøye sammen. Og en kristen eier alt dette. Løftet står klart her og mange andre steder: Be og dere skal få. Og det er veien til glede, ja den fullkomne glede i Gud. La oss gjøre bruk av den.