Lukas 16-17.

Luk 16, 19-31 A.

Ved livets slutt.

.

Dette er en alvorlig beretning. Våger vi å tro dette? Kan vi forkynne det rett ut slik det står i Bibelen? For her skal vi tale om avslutningen på livet. Da er noen lik Lasarus og lik den rike mannen. Hvor står vi i dette?

- Jesus vil si oss noe, og vi kan alltid lære noe av ham. Her er nok flere ting, men vi skal stanse for noen få.

.

1. Vi kan ta feil i livet, v. 19.

Den rike mannen levde hver dag i herlighet og glede. Han hadde alt han behøvde og vel så det. Han tenkte hele tiden på dette livet, slik Paulus skriver i Fil. 3, 19: De attrår de jordiske ting. Slik var det også med den rike bonde i Luk. 12. Det er verdslige, verdens mennesker som lever for å nyte livet og Guds gaver og er dermed slik Paulus skriver i Rom 1, 25: de dyrket skapningen fremfor skaperen.

.

Men her tar de feil. De har ikke sett eller vi ikke se hva livet egentlig er. Kommentaren Gullgruben sier her: Det er det sorgløse, verdslige sinn som bare tenker på seg selv. – Hvor mange er ikke i samme båt i dag: De gjør den alvorligste feil noen kan gjøre her i livet.

.

2. Det fins noe mer enn det vi kan se.

Vi er mer enn et dyr eller en skapning, en ting eller et biologisk vesen. Det materielle er ikke alt. Der er en Gud. Den største feil et menneske kan gjøre er å lukke ham ute fra sitt liv. Det gjorde også den rike bonde. Og han opplevde dette: ”Men Gud sa: I denne natt kreves din sjel av deg.” Luk. 12, 20. Det hadde han aldri tenkt på, ser det ut til.

.

Er det plass for Gud i ditt liv? Det er hovedsaken. Og la oss merke dette: Det er bare plass til EN Gud – og det finnes ingen andre sanne guder enn den levende, hellige Gud vi kjenner fra Bibelen. Og han vil og må regjere i vårt hjerte ganske alene. Hvis du vil styre noe selv eller har noen avguder i et hjørne, faller alt sammen. Tenk over det denne dagen.

.

3. Døden er ikke slutten.

Det er blitt så vanlig å tenke at døden er det siste punktum. Mange kjendiser står fram og forteller oss det. Og folk flest er svake for kjendiser. De aper etter dem på mange måter. Dermed lures folk til å tro at de ikke behøver å tenke på Gud og slett ikke på døden. Den er jo venn, sies det. Ja, men for hvem er den en venn? Det må du grunne litt på i lys av Bibelen.

.

I vers 23 står det så: Da han slo opp sine øyne i dødsriket.

.

Da ser han noe nytt, noe han trolig aldri hadde sett reelt i livet. For da ser han sannheten i Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø og deretter dom. Mange lever i dag som om det ikke var sant. For sent vil svært mange oppdage: Døden er ikke et punktum – den er et kolon. Det kommer noe etter. Da skal alle mennesker stå fram for Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det blir alvorlig. Hvordan tro du at du vil klare deg da? Er du egentlig rede til å forsvare ditt liv?

.

Etter dommen kommer fortapelsen for alle de som ikke tror på Jesus. Den er virkelig, selv om vi ikke vet om alle detaljer. Det blir alvorlig nok å vite at du for alltid er utenfor Guds rike. Da finnes det ikke flere anledninger. Du har brukt opp din kvote.

.

Tenk – denne mannen husket sitt liv før døden. Og det plaget ham. Ditt eget liv skal pine deg i alle evigheter, når du tenker på det du har gjort og det skulle ha gjort og dine slektninger som også går fortapt. Og du vil ikke at de skal komme til fortapelsen for å anklage deg. Derfor ba mannen om at de måtte bli berget fra den, ikke av misjonssinn men for å beskytte seg selv.

.

4. Evigheten avgjøres her i livet.

I v. 25-26 tales om et stort svelg – som ingen kunne gå over. Det viser tydelig at døden er slutten på alle anledninger til frelse. Det må du sørge for her i livet. ”Treet ligger den veien det faller,” heter det. Du får ingen ny anledning. Det er ikke jeg som sier det. Det har Gud bestemt for lenge siden, og verken du eller andre kan forandre Guds bestemmelse.

.

Du fikk ditt gode i din levetid, sier Jesus. Da er det ingen ting igjen for deg. Da gjorde Moses det på en annen måte: Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden. Hebr. 11, 25. Det er veien. La Gud få bestemme.

.

5. Gud har gitt alt og gjort alt for vår frelse.

Jesus sier i v. 29: De har Moses og profetene – hør dem. Det skal ikke noe mer til enn det som er åpenbart. I vår tid har vi hele GT og hele NT fulle av åpenbaringer og ord om Guds frelse. Du skal ikke vente på et under eller en engel som kommer. Du har fått Ordet fra Gud. Det er tilstrekkelig. Stans litt ved noe av det.

Luk. 17, 7-10.

14.s. Treenighet. Vingård. En tjener.

Det handler om tjeneste og lydighet. Det er en lov i Guds rike.

Da oppstår gjerne en fare : Å bli stolt over nådegaver og evner og brukbarhet i Guds rike.

Jesus brukte en illustrasjon og viser oss tre ting for å hjelpe oss mot denne faren.

1. En tjener er en slave.

Ordet for tjener (doulos) betyr egentlig en slave som tjener bare sin Mester.

Se Rom. 1, 1 der Paulus kaller seg selv en slave selv om han var frigjort fra synden og loven. Nå er han bundet av en annen herre. På gresk er det også andre ord for tjener, f. eks. diákonos som betyr en som hjelper til, en medhjelper. Det er selve arbeidet som er fokus på her. Det er ikke meningen her. Her er det slaveforholdet som står i forgrunnen. Og slik blir ordet brukt flere ganger i Bibelen og om flere personer. Og da må vi også tenke på slavemarkedet i den gamle verden, slik det var både i Midt-Østen, Europa og i Amerika.

a) Det var herren på gården som eide slaven. Han hadde all makt og rett over slaven fordi han hadde kjøpt og betalt for ham eller henne. Det var slik ikke et frivillig forhold, men et eierforhold. Slik bruker f. eks. Paulus dette ordet. Han kalte seg Jesu Kristi slave, Rom. 1, 1, Tit 1, 1, Fil. 1, 1. Han møtte Jesus utenfor Damaskus og tok imot ham. Paulus opplevde at han var elsket og kjøpt av Jesus og ble nå hans eiendom.

b) Slaven lever av og for sin herre. Hele hans liv er knyttet til mesteren. Det ser vi også i Paulus’ liv. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, sa han. Gal. 2, 20. Det forstår vi både åndelig og reelt. Han sier også: For meg er livet Kristus, Fil. 1, 21.

c) Slaven har ingen vilje selv i arbeid og tjeneste. Han kunne ikke kritisere eller gjøre noe slik han mente det var rett. Han var helt underlagt sin herres vilje og plan. Paulus var så overgitt til sin Frelser at han bestrebet seg på å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2. Kor. 10, 5.

b) En troende er ikke bare en slave under Kristus, men også en tjener for Kristus som det største han kan bli. Paulus kan si at han skammer seg ikke ved evangeliet, Rom. 1, 16 – altså over det budskap han forkynte og som han selv trodde på. Det er en ære å være en kristen. Og det er nåde å få tjene ham.

Flere Guds tjenere er i Bibelen kalt for tjener og slave: Moses, Josva, David, Paulus, Jakob, Peter, Judas og de troende og profetene i GT. Det er altså en vanlig tittel og syn på de kristne. Også vi står i den stilling innfor Gud. Jfr.: 5. Mos. 34, 5; Josv 24, 29; 2. Sam. 3, 18; Jak. 1, 1; 2.Pet. 1, 1; Jud. 1; Amos 3, 7.

2. Guds ord og vilje.

Slik som en vanlig tjener eller slave ikke kan gjøre det han synes er best eller det han liker, må også en kristne tenke slik: Jeg skal følge Guds vilje og råd. Og det finner vi i hans ord og bud og forskrifter. Alt dette finner vi i Guds ord. Bibelen blir slik en viktig bok for en kristen ikke bare om hans tro og frelse, men også om det daglige liv. For også der har Skriften mye å si oss.

Forkynnerne skal hente sitt budskap og sine tekster fra Bibelen. Og innholdet i forkynnelsen skal ikke domineres av fortellinger og egne erfaringer eller vanlig snakk om livet på jorden. Her tror jeg det mangler mye i vår forkynnelse nå. En forkynner skal kalles verdens mennesker til omvendelse og frelse, og han skal gi de troende mat.

En tjener skal pløye og så. Det kan være et hardt arbeid som krever mye av arbeideren. Han må kunne holde ut over lengre tid. Han skal arbeide hele dagen og kan ikke slutte når han vil. Han er bundet av sin herre. Det kan være vekkelsesarbeid, barnearbeid, foreningsarbeid og mye annet som krever mye av ham.

Men han skal noe mer. Han skal gi folket mat og drikke. Åndelig mat er forkynnelsen av evangeliet til oppbyggelse, formaning og trøst. Her sier Jesus noe om å gi folk mat i rett tid. Det betyr vel også rett mat. Vi behøver ikke alltid det samme. Derfor må forkynneren være i bønn og stillhet for Gud om hva han skal gi nettopp nå.

Noen bibelord kan belyse dette mer: Jesus sier i Mat. 4, 4: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Her kan vi se at hele Bibelen er åndelig mat. Vi skal være forsiktige med å bare ta ut gode og trøstefulle vers i Bibelen og leve på dem. Det er viktig for en kristen å ta på alvor formaningsordene hos Jesus og i brevene. De hører med til vårt praktiske helliggjørelsesliv. De er påminninger til oss og advarsler mot synd. Jesus sa også om seg selv at hans mat var å gjøre Guds vilje, Joh. 4, 34. Skulle ikke han være vårt eksempel? Og I Joh. 6 taler han om seg selv, sitt kjød og blod, som vår åndelige mat og manna som vi behøver. Da er det ikke først og fremst nattverden som ikke var innstiftet han mener. Han talte om sin død og forsoning som vår frelsesgrunn. Det er god og åndelig mat.

3. Ydmykhet.

Til slutt minner Jesus oss om å være ydmyke i vår tjeneste for Gud. Uansett hva vi gjør eller hvor mye vi gjør, er det vår oppgave og plikt for Gud. Det er sterke ord han bruker her. La oss være så ydmyke at vi tar imot dem og innretter oss etter dem. Han sier: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre,» v. 10. Når vi tenker slik, blir det ingen ære eller fortjeneste til oss. Han får all ros.

I Guds lys ser vi at vi ikke har gjort nok. Vi vil alltid komme til kort. Det var mye vi ikke gjorde av ulike grunner. Det gjelder om det er synlig arbeid vi har hatt. Eller vår skjulte tjeneste som ingen eller få ser og vet om. Derfor er det ikke rom for ros og stolthet på vår side. En har sagt det slik: Gud krever fullkommenhet og venter av oss ydmykhet.

Da vil en Herrens tjener behøve mye nåde og tilgivelse. Og han vil bruke tid i bønn for seg selv for å be om hjelp til å være slik.

Vi legger merke til noen bibelvers her: Vær derfor fullkommen, Mat. 5, 48; Den som gjør seg liten (ydmyker seg) som dette barnet, han er den største i himlenes rike. Mat. 18, 4. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. Jak. 4, 10.

Det er en lov i Guds rike at Gud vil ha et ydmykt folk, for bare da kan vi ære ham og gå hans ærend. Det må vi ta til oss i dag. Amen.

I grenseland.

Luk 17, 11-19

.

Vi møter ti spedalske. Det var en fryktelig sykdom som ikke helt kan tenke oss inn i. Nå var disiplene på vei til Jerusalem og kom til grenselandet mellom Samaria og Galilea. De var altså et stykke sør i landet. Og da skjedde noe.

.

Jesus visste at tro er å bygge på hans ord. Og tro er tillit til Gud. Nå ville han prøve disiplenes tro og på samme tid de spedalskes. De var i et annet grenseland: de var mennesker, men hadde ikke lov å være sammen med andre. De var syke.

.

Nå viser det seg tre forhold med dem, som åndelig sett også gjelder oss.

.

1. Noen var i nød.

Å være spedalsk var å bli satt utenfor alt. Det var en fryktelig lidelse som egentlig førte til døden. De var utstøtt av samfunnet og måtte hele tiden rope der de ferdes: Uren! Uren! Folk måtte få anledning til å komme seg unna dem. De hadde sår og luktet ille og deler av kroppen kunne falle av.

.

Slik er den et bilde på synd. Den gjennomsyrer alt og tar fra oss alt. Den tærer oss bort og skiller oss fra Gud.

.

Det er både en hvit og en svart spedalskhet. Og synden kommer til oss i ulike former og uttrykk. Det er synden som er vår virkelige nød, og Bibelen sier at vi alle er smittet av den, Rom. 3, 23. Og uansett hvilken måte den opptrer på, er den like farlig! Synden er alt som er mot Guds ord og vilje og bud. ”Synd er lovbrudd,” sier Johannes, 1.Joh 3, 4. I den danske Seidelin-oversettelsen står det: synd er lovløshet. Det betyr å leve slik vi selv vil og selv bestemme over alt i livet.

.

Kjære folk! Har vi innordnet oss under Guds ord? Har vi sagt: La Gud bestemme alt i vårt liv? Hvis ikke, er du i nød, som de ti spedalske. – Fins det nå en redning?

.

2. De ropte, v. 13.

De hadde nok hørt om Jesus og visste litt om hvem han var og om hans makt. Nå ropte de på ham og kalte ham ved navn. De ba ikke om penger, rikdom eller makt. Det var nytteløst for dem. Hva skulle de med det når de fremdeles var bannlyst blant folk.

.

De visste om noe som var viktigere. Alt det andre bleknet når de tenkte på det egentlige og viktigste for dem: At de måtte bli friske!

.

Hva er nå det største for deg? Det er nødvendig å tenke gjennom det noen ganger. Hva lever jeg egentlig for? Hva ber du om? Har du sett hovedsaken i tilværelsen. Det er ikke sykdom, helbredelse eller lykke i livet.

.

Hovedsaken er: DU HAR EG UDØDELIG SJEL!

Den må reddes. Hva betyr alt det andre om det ikke skjer. Livet er kort – og du skal forberede deg på evigheten.

.

Alle sammen ble friske. De ble renset, står det, v. 14. Da var det nok glede og fryd i sjelen: Tenk – de var blitt helbredet fra sykdommen. Nå kunne de vende tilbake til samfunnet og være som andre folk.

- Hva skjedde da?

.

3. Takk.

Ni av de ti var bare opptatt av legemet og dette livet. Når det var ordnet, var alt i orden. De behøvde ikke mer.

.

Men en av dem tenkte annerledes. Han hadde forstått en annen ting: Det var Gud som hadde vært i ørkenen. Noe hadde skjedd i hans hjerte også. Og det førte til at han ville takke Gud. Han forlot de andre og gikk til Jesus. De andre fortsatte sitt gamle liv på en måte. Men denne fikk et nytt liv, i møte med Frelseren. Han ble fylt av lovsang og priste Gud med høy røst og ga Gud æren for alt, v. 16 og 18.

.

Han var en fremmed, sier Jesus. Han var samaritan, som ikke hadde noe samfunn med jødene. Han hadde vært utstøtt på to måter: som samaritan og som syk. Nå fikk han et nytt budskap: Din tro har frelst deg! V. 19. Takken viste at han trodde det var Guds gjerning han opplevde. Han hadde nå opplevd Guds godhet.

.

Gud har vært god mot Norge. Han ga oss et godt land, og vi har hatt noen gudfryktige ledere i tidligere tider. Dermed kunne Gud velsigne land og folk rikelig. Han ga oss gode økonomiske kår blant gode mennesker. Og han sendte store vekkelser over folket så mange ble frelst. I farne dager har mange takket Gud for frelsen.

.

Men hva gjør vi i dag? Bibelen sier: Takk Gud for alt. 1. Tes 5, 18. Og vi gir ikke Gud ære uten å takke for alt. For det er han som sender det eller tillater alt som møter oss.

.

Slå lag med samaritaneren i dag. Forlat det verdslige liv og de verdsliges levevis og lev for Jesus.

Han venter på alle nå. Amen.