Lukas 24.

Luk. 24, 1-9 (12).

Jesu oppstandelse er en viktig hjørnestein i grunnmuren for kristendommen. Ved siden av korset har den stor betydning for oss. Hvis ikke Jesus hadde stått opp fra de døde, ville vår kristendom ikke hjelpe oss, ja, vi hadde vært de mest ynkverdige av alle mennesker, sier Paulus. 1. Kor. 15, 19. Derfor var det et skikkelig seiersrop han kommer med i v. 20: Men nå er Kristus reist opp!

Hvis det er slik, er det også viktig for oss kristne å vite at han virkelig er oppstått. Det må vi se litt på nå uten at vi kan ta alt med.

1. Jesu oppstandelse er tidfest.

Dagen etter sabbaten kom noen kvinner til graven tidlig om morgenen. De ville salve Jesu legeme. Alle visste nå at han var død og begravet. Det var på den første dag i uken. Etter naturens orden skulle hans legeme være der. Men de fant ham ikke. Foran graven i fjellet var det en stein som dør. Den var rullet bort. Og graven var tom.

Spørsmålet var og er: Hvem har tatt han bort? Kvinnene tvilte aldri på at han var borte. Det så de med sine egne øyne. Men hvordan var det skjedd? Disiplene kunne ikke tatt han, de var redde for myndighetene og ville ikke våge det. Og de hadde ingen ting å tjene på det. Heller ikke deres fiender ville gjort det. Fariseerne og prestene ville tvert om hatt hans legeme og vist det fram: han var virkelig død!

Bare en kunne gjøre det: Gud selv. Også jødene visste at Gud hadde all makt. Og Jesus var selv Gud. I denne tidlige morgenstund grep himmelske krefter inn og gjorde et under. En død var blitt levende.

2. Jesu oppstandelse er uforklarlig.

Det er ikke alt i denne verden som kan forklares logisk. Mange vil gjerne ha slike håndfaste forklaringer. Men her stanser tanken. Vårt naturlige sinn og tanke vil heller ikke godta en guddommelig forklaring. Da må de innrømme at der er en Gud større enn oss selv. Og det er vanskelig for mennesketanken. Bare troen kan gjøre det. Ved troen på Jesus som Gud ser vi underet.

En annen side ved det uforklarlige er dette: Hvis vi ikke vil godta Guds under her, åpner det vei for å nekte alle andre under. Det var det den liberale teologi gjorde for over hundre år siden. Denne tankegangen er: Jesu oppstandelse er umulig, og dermed har man ryddet bort alle andre uforklarlige sider ved kristendommen.

En troende vil derfor holde fast ved oppstandelsen og underet. For det er Guds gjerning på jord. Evangeliet står og faller ved det. Når vi vet at Jesus brøt dødens lenker og reiste seg fra graven, blir det et bevis og vitnesbyrd på kristendommens sannhet. Kristendommen er mer enn følelser og dogmer. Den er et Guds verk.

3. Jesu oppstandelse sikrer vår oppstandelse.

Når Gud kunne berge sin Sønn fra døden, kan han sikkert gjøre det med vanlige mennesker. Hans makt er ikke begrenset av noe menneskelig i den forstand. Vi behøver ikke å tvile på at vi også skal bryte dødens segl og føres hjem til Guds himmel når tiden er inne.

Jesus gikk i døden for oss og betalte synd og skyld av alle slag. Og han gjorde det fullstendig. Hvem kan da fordømme oss? Men han gjorde mer: han stod opp av graven for vår skyld. Det viser at Gud har godkjent forsoningen og frelsen. Og det han har godkjent, kan vi stole på. Vi skal ikke betale noe for våre synder. Det har Sønnen gjort, og Faderen har underskrevet det påskemorgen. Da åpnet han også vei for oss. Vi skal løses fra graven og bli med han inn i hans himmel. Noen ord fra Bibelen om det: 1. Pet. 1, 3; Rom. 4, 25.

4. Jesu oppstandelse ble ikke trodd.

Jesus hadde sagt det så tydelig: han skulle stå opp den tredje dagen. Men da var det glemt av disiplene. Det ser ut til at prestene og fariseerne husket det bedre. De voktet på Jesus og hadde sin forklaring da Jesus var borte. Da engelen kom og minnet dem om det, står det: da mintes de hans ord, v. 8.

Kanskje det er symptomatisk for mange av oss. Vi hører og leser om Guds løfter i Bibelen, men tviler ofte på Guds hjelp. Det er på grunn av synden og vår falne natur som er slik. Vi tviler og setter spørsmålstegn ved mange ting som Gud har sagt i sitt ord. Vi kan gjerne tvile på våre egne tanker og ønsker. Vi skal ikke holde oss til det. Vi skal stole på det skrevne ord og bygge vår tillit til Gud på det.

En har sagt at vi glemmer ikke det som vi elsker. Er vi glad i noen, vil de leve i vår bevissthet og tanke i lange tider. Og vi glemmer heller ikke det vi alltid ser for oss og omgir oss med. Vi kan glemme mange navn, men ikke våre foreldres navn. Det maner oss til å omgås Guds ord ofte og stadig være i hans nærhet i bønn og bibellesning.

Og nå er vi tilbake til Jesu oppstandelse. Den betyr alt for oss. La oss derfor lese om den og tenke på den og la det styrke vår tro i vår hverdag.

Luk 24, 13–35 Møte med den oppstandne.

Teksten i dag handler om to didiplerr som var på vei til Emmaus. Det er kort etter påsken og Jesu oppstandelse. Dette hendte "samme dag", v. 13, og det må trolig bety første påskedag. Det viktige her er at disse to mennene hadde opplevd påskedramaet og var nok i tvil om framtida og alt det som hadde skjedd.

Disse opplevde noe nå som vi kan stanse ved for vår egen del også. I Guds rike er det så mye likt blant Jesu venner. Selv om vi er ulike, har vi noen fellestrekk i troen på og livet med Jesus.

1. Jesu åpenbarelse, v. 15.

Mens disse to kristne vennene gikk og samtalte om påskedramaet, kom Jesus til dem. Han kom nær - og slo følge med den. Selv om det bare var to, hadde Jesus tid for dem. Han er ikke bare interessert i store forsamlinger og mange tusen mennesker. Det kan være en fare for oss å tenke slik. Vi har så lett for å tenke at små grupper og folket enkeltvis betyr så lite. Det kan ikke skje noe når vi er så få.

Men slik tenkte ikke Mesteren, selv om han var Messias for hele verden. Han tok seg av den enkelte og tale til en og to eller noen få. Den lille flokk er like verdifull for Gud som de mange, selv om de ikke imponerer folk flest. Og det er ofte i de små flokker at vi ser best hvem Jesus er og hva han kan. Det ser vi f. eks. i hans møte med Nikodemus, Joh 3. Ikke noen gang talte han så sterkt om den nye fødsel og hva han skulle gjøre og være for den ene.

2. Samtale.

Det ble en liten samtale mellom den ene og de to. han fikk innsyn i det de tenkte og hva de forstod og ikke skjønte noe av. Og vi ser at de to ikke forstod hvem han var. Er du den eneste, sa Kleopas, v. 18. Han tenkte at alle måtte vite det som hadde gått for seg i Jerusalem de siste dagene.

Han gjorde som om han ikke visste noe, og fikk vite at de talte om Jesus og ga ham en stor og fin attest. Slik er det Guds folk tenker om Frelseren til alle tider.

Jesus var profet, mektig i ord og gjerning for Gud og folket. Han ble korsfestet og døde - men de sier ikke et ord om grunnen til det. De glemte synden og skylden og dommen som Jesus hadde tatt på seg. De var ikke uventet opptatt av det ytre som nå hadde hendt.

Dernest viser de at de trolig hadde misforstått Jesu komme, slik mange jøder gjorde på den tid. Vi håpet, sa de, at "han var den som skulle forløse Israel", v. 21. De ventet på en politisk fører som skulle frigjøre dem fra Romerriket og gjøre landet og folket til en egen nasjon. En del jøder hadde denne tanken som var en tolking av Bibelens utsagn om en kommende fyrste, Messias og konge. På Jesu tid var det mest det partiet som kaltes ”selotene”, som mente det. Men her ser vi at noen av Jesu disipler tenkte det samme. ”Disippel” betyr ofte slike som fulgte Jesus på vandringen uten å ha et dypere og inderlig hjerteforhold til ham. Men Emmausvandrerne var trolig ikke blant dem.

Her kommer Jesu oppstandelse inn. Kvinnene som hadde vært ved graven hadde gitt folk nye tanker, også disse to som gikk til Emmaus. Det ser ikke ut til at de selv hadde undersøkt om graven var tom, men noen andre hadde gjort det. De bygde altså sin oppfatning av dette på to vitnsbyrd, både kvinnene og de andre disiplene. V. 24.

Jesu tale til dem.

Jesus begynner nå å tale med dem. Og det er viktige ord han har å si dem. Vi bør merke oss det her. V. 25-27.

Først taledr han strengt til dem og sier de er uforstandige og trege i hjertet til å tro Skriftene. Profetene hadde jo talt om disse dagene, og de skjønte det ikke. Mon ikke det har vært sant om oss mange ganger?

Profetordet sa tydelig at Messias skulle lide og ikke herske politisk. Først etter lidelsen skulle han gå inn til sin herlighet. Det var noe som måtte skje før frelsen var fullbyrdet og himmelen igjen ble åpnet både for ham og for oss. Ingen hadde kommet til Guds himmel om ikke dette var skjedd.

For å bevise det for disse troende, begynte han en lang bibeltime der han tok for seg hovedpunktene i Skriften. Han begynte med profetordet i Mosebøkene og forklarte for dem hva det betydde. Han gikk gjennom profetbøkene i GT og Salmene og andre skrifter og viste dem at der var Jesus Messias omtalt. Vi skal ikke gå gjennom noe av dette her. Men bare understreke at det skjedde, og at Jesus brukte Bibelen til å bevise sin gjerning. Det må vi også gjøre. Men de to disiplene forstpd ennå ikke hvem de talte med.

Jesu åpenbarelse.

Da de var framme, ville Jesus sette dem på en ny prøve. Han lot som om han ville gå videre. De troode ennå at han var en fremmed. Likevel bad de ham stanse. Kanskje var det sent og blitt mørkt og de gjorde det av ren menneskelig omsorg, v. 29.

Som vanlig skikk var og er, fikk han mat sammen med dem. Da han tok brødet, bad han for maten og brøt det og ga dem! Det var ellers verten sin oppgave. Her overtok Jesus styringen av måltidet. - Da så de det! De hadde sett det før. Mannen var Jesus. De kjente ham igjen. Han åpenbarte seg for dem som ved et under.

Men straks var han borte. Det må ha blitt ennå sterkere for dem at dette var den oppstandne Jesus. Og dette underet skapte ny forståelse for dem om det de hadde hørt nå. Da de forstod at mannen var Jesus, fikk ordene hans større betydning. Da han åpnet Skriftene for dem og vikste dem Messias der, brant det i hjertet. Det er virkningen av et møte med Jesus. Ordene i Bibelen åpner seg når vi tar imot Frelseren og du ser noe som før var ukjent.

Da de kom tilbake til Jerusalem, fikk de enda en stadfestelse på at Jesus var stått opp. Simon Peter hadde sett Jesus. Vitnesbyrdet var viktig, det styrket troen. I etterkant av det som skjedde, fikk de en god samtale seg imellom. Hver av dem fortalte det de hadde sett og opplevd denne dagen. Oppstandelsen var og er en fornyhet kraft til vkitnesbyrd og tjeneste for Gud. For nå begynte den store misjonen der hele verden skulel vinnes for Gud. Det er også vi en del av.

.

Luk. 24,36-45.

2. påskedag. Jesus åpenbarer seg.

Dette er etter samtalen Jesus hadde med de to Emmaus-vandrerne. De hadde gått tilbake til Jerusalem og fant de andre disiplene.  Vi merker oss flere ting som skjedde her. Noe av det er ganske typisk for oss mennesker. Vi er av natur nokså like i tanke og tro.

1. De talte sammen.
De to som hadde vært i Emmaus måtte fortelle om det de hadde sett og hørt. Det ser ut til at de nå var blitt overbevist om at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde. Denne samtalen førte denne  visshet over til de andre.
Mens de talte sammen slik, kom Jesus. Han visste at det ville bli et sjokk og kom med en vennlig hilsen: Fred! Dette ordet (shalom) har en stor og sterk betydning: Alt er vel og det er ingen grunn til uro eller engstelse.

Men disiplene var nettopp urolige, forferdet og fylt av frykt. De kunne ennå ikke helt forstå at Jesus var levende. De hadde sett at han ble korsfestet og visste at han lå i en grav. Hvorfor kom han da til dem? De hadde tvilende tanker, sa Jesus til dem. Og hvem kan ikke kjenne på det i ulike og vanskelige situasjoner.  Vi kan knapt sette oss inn i denne situasjonen. For vi ser det i ettertid, og da er det selvfølgelig for oss at det måtte væøre slik. Det er noer annet å være midt oppe i saken.

2. Første tegn.
Jesus gir disiplene et bevis eller tegn på at det virkelig var han som stod der. Nå er det ikke lenger bare hans ord og tale de skal stole på. Det hadde vært bra om de gjorde det. Troen er nettopp knyttet til Guds ord, vi stoler på det.

Men nå går han lenger og stiger dypere ned: De skal få se at det er Ham. Ja, de skulle til og med få røre ved ham. Da måtte de vel tro! Se mine hender og føtter, at det er meg selv! Nå burde hver eneste tvil forsvinne som dogg for sol. Ja, rør ved meg og se. Et dobbelt bevis skulle ta bort alle betenkeligheter. Det er ikke bare en ånd eller et syn, for jeg er av kjøtt og ben. Ingen kunne tvile på det.


3. Andre tegn.
De var fremdeles vantroende, ikke av vond vilje men det var så uforståelig for tanken. Det er her mange strander og ikke kommer lenger. Og så står det noe underlig: «Men da de ennå ikke trodde for glede….». Det var for mye og for stort til å være sant. Likevel gledet de seg håpet kanskje at det var en realitet.
Da fikk de ennå et tegn. Har dere mat, sa han. Han tok imot og åt framfor øynene deres. Det var altså sant likevel. Jesus var kommet til dem i egen person i et nytt legeme.
Nå begynte han å tale til dem igjen. Han ville minne dem om hva han hadde sagt, og at det stemte med Skriftens tale. Han viser til profetordet om Messias og at det var Han som var Guds utsending. Og profetordet måtte oppfylles, sier han. Det var skrevet om Jesus i Mose-bøkene, profetene og salmene. Disse tre ordene er uttrykk for hele det gamle Testamentet. Profetordet er Guds eget ord, og det vil alltid oppfylles. Gud kan ikke lyve, han er sannhet og sannhetens garanti i Ordet.

4. Å forstå Skriftene.
De hellige Skrifter er ikke bare ord og tale. Vi må forstå Skriften. Her er det tydelig at det kan vi ikke uten en åpenbaring fra Gud. Jesus åpnet deres forstand, så de kunne forstå, v. 45. Han viste til seg selv og forklarte at han var den som Skriftene talte om som Messias og red-ningsmann for folket. Mange leser nok Guds ord uten å se det. De ser bare bokstavene og kritiserer måten det er sagt på og prøver å bevise at det bare er menneskeord og historie.
Du kan altså ha kunnskap om Bibelen og kjenne mye av den, uten å forstå den fulle mening med ordene. Og her er det at Ordet i GT taler om Jesus. Her får den en ny guddommelig åpenbaring og ser noe som de ikke har forstått før.
Det opplever også vi som tror og har lest vår bibel i mange år. En dag «ser» vi noe som før har vært skjult. Vi oppdager kanskje et lite uttrykk som vi har oversett, og som nå stiger fram for oss som en nyhet vi får glede oss over. Når vi leser Bibelen, er det viktig at vi ber Gud om lys over Ordet slik at han får vise oss hva det egentlig betyr. Mange sekter oppstår fordi man legger noe inn i Ordet og skaper så en ny læresetning.
La Jesus og hans frelse våre sentrum. Da er du trygg.

Emmausvandrerne.

Luk. 24, 45-53.

Det var etter oppstandelsen og Jesus hadde vist seg for noen disipler og talt med dem. Og en tid etter kom Kristi himmelfartsdag. Da tar han avskjed, Jesu gjerning på jord var fullført. Da overlot han ansvaret til sine venner. De skal nå bringe evangeliet om Guds rike ut til alle folk.

Men først har han enda en samtale. - To disipler var på vei ut av Jerusalem til landsbyen Emmaus, og Jesus gav seg i samtale med dem. De skjønte ikke at det var Jesus og var forundret da han spurte om hva som hadde hendt. Alle visste jo det! mente de. Da skjer det noe på veien vestover:

1. Jesus åpnet deres forstand, v. 45.

Vårt sinn og tanke er stengt og uklart for de åndelige ting. Det er som sangeren sier: Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Og Gud utvalgte ikke de vise og forstandige, 1. Kor. 1, 26f. Våre tanker misforstår Guds vei og vilje og er egentlig en hindring for oss. Derfor må Gud åpne slik at vi ser Guds vilje.

En dansk oversettelse av Seidelin sier det slik: Han klarede deres tanker. Og Salme 119, 130 sier noe av det samme: Når dine ord åpner seg, gir de lys. Det er særlig to ting vi må få lys over i selve frelsen:

a) Først at Jesus døde. Da ble all synd borte som domsårsak. Han sonet vår skyld og betalte vår gjeld. Uten et klart syn på dette ved Jesus, blir kristendommen subjektiv og usikker.

b) Dernest Jesu oppstandelse. Det var et under, og det var seier over alt, døden og Satan, og den var en fullstendig godkjenning av frelsesverket. Dette må vi få tak i og ”forstå”.

Det Jesus åpnet deres tanker om, var særlig at dette var skrevet om i GT. Tydelige profetier sa at Jesus skulle dø og stå opp igjen. Og det som står skrevet, må skje. I v. 44 sier han: Alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene, jfr. v. 27. I jødisk språkbruk var det et uttrykk for hele Skriften, det Gamle Testamentet. Og i v. 46 gjentar han: Så står skrevet. Jesus lot Skriften være autoritet og diskuterte aldri hva betydningen var.

Det var i en slik samtale disiplene sa til hverandre: ”Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” v. 32. Det er velsignelsen over å høre Guds ord om Jesus som tenner en brann i oss. Det er en felles erfaring for Guds barn. Derfor skulle vi skynde oss til Guds ord og bruke det flittig.

2. Jesus ba disiplene å forkynne, v. 47.

Jesus skulle nå forlate dem, og hans venner skulle være Jesu stedfortredere. De skulle være forkynnere og tale Ordet. Kristendommen er en forkynnelsens religion. Gud ”fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap”, 1. Kor. 1, 21. Evangeliet skal videre ut til alle folk. Det er ikke nok med sosialarbeid, helse og skole, opplysning og en ny politikk. Hvis tyngdepunktet ligger her i misjonsarbeidet, vil vi svikte og arbeidet lykkes ikke etter Guds vilje. Kristendommen er en Ordets religion. Vårt oppdrag er i første rekke å tale Guds ord. Det har kraften i seg.

Og Jesus sa hva vi skulle forkynne. Han har gitt oss hovedpunktene i talen vår (v. 47):

a) Vi skal tale omvendelse. Det betyr å snu om, begynne et nytt liv, få et forandret sinn, som ordet betyr. Pontoppidan skriver om dette i sp. 675: ”Å omvende seg er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv.”

En kristen som prøver på det, vil snart forstå at han klarer ikke det. Han må gå til Jesus her også og si: Omvend meg du, så blir jeg rett omvendt. Jer. 31, 18. ”Til Herren rett omvendt,” synger vi. Og prof. Hallesby talte sterkt om dette og sa: Du må ikke fuske i omvendelsen. Vi må innrømme at vi har forkynt omvendelse for lite i vår tid.

Men denne talen er ikke ment som lov: at vi må gjøre noe for å bli frelst. Alt er nåde og gave i Guds rike.

b) Vi skal forkynne syndenes forlatelse, v. 46.

Synden er det store skille, Jes. 59, 2. Den må bort. Jesus har sonet alt og gjort opp saken med Gud. Men for å få del i den, må våre personlige synder bli tilgitt av Gud. Den ferdige frelse må bli min. Kristendommen er personlig, det er ikke et medlemskap i en kirke eller en organisasjon.

I den første påske i Egypt, 2. Mos. 12, 7 blir det klargjort at hver enkelt måtte stryke blodet på sin dørstolpe. Det var ikke nok at lammet ble slaktet, eller at naboen hadde det i orden. Og det var ikke tale om glede eller følelse eller usikkerhet. Når blodet var strøket på, var det nok. Og når Gud har tilgitt våre synder, er vi frelst. Og det skjer ved bekjennelse av synd og tro på Jesu frelsesverk. 1. Johannes. 1, 7 og 9.

Men dette skulle gjøres i Jesu navn. Og det betyr at vi skal bygge på hans forsoning og gjerning for oss. Påsken er grunnlaget for vår frelse.

c) Frelsen gjelder for alle.

”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Vi må alltid inkludere alle i vår forkynnelse, på den måten at alle kan bli frelst som går den vei Gud har gjort i stand. Vi har ikke lov å si at noen er utelatt og ikke bestemt til frelse. Misjonen gjelder alle folk og hver enkelt individ. For alle trenger frelse.

Det er godt å kunne si og synge: Kom til din Frelser, oppsett det ei …

3. Jesus ba dem om å vitne, v. 48.

Vi skal ikke bare tale og formane og si hva andre skal gjøre. Som kristne skal vi bevitne at det er sant. Disiplene hadde sett Jesus i levende live etter oppstandelsen. Og de kunne si med tyngde: Jesus stod opp fra de døde. Det er et sterkt vitnesbyrd om at han er Gud.

Vi har også sett ham – i troen og i Ordet. Og vi kan si med sannhet: Jesus lever, han har frelst meg og gitt meg et nytt håp. Et vitnesbyrd har stor kraft i seg, for det er selvopplevd. Her er kanskje mye tørr preken iblant oss. Hvor er egentlig vitnesbyrdet? Salme 40 er et fint eksempel på et vitnesbyrd. Der sier salmisten: Han drog meg fra fordervelsens grav og satte mine føtter på en klippe. Lekpredikanten Sven Foldøen sa en gang: De nyfrelste er de beste vekkelsespredikanter. For de hadde vitnesbyrdet. Alle kristne har det, noen i ord og andre i livet. Det må aldri stilne.

4. Jesus velsignet dem, v. 50-51.

Han løftet sine hender og velsignet dem idet han ble tatt opp til himmelen. Slik skulle vi også leve vårt liv under Jesu velsignede hender. Der er å være i Guds vilje med vårt liv. Da behøver vi ikke å klage og syte, men gå frimodig der han peker og åpner vei.

Det er godt å være der: under de blodige, naglemerkede hender. Det er velsignelsen, å leve i Jesu forsoning og frelse. Men de som stod der, var de omvendte som hadde fått tilgivelse for sine synder. Og da gikk de tilbake til Jerusalem med stor glede, v. 52. De tilbad og priste Gud i templet. – Etter pinsedag gikk de så ut i all verden som vitner og forkynnere. Det er også kallet til oss.