Tekster rekke 1, del 1.

Prekentekster rekke I. (Evangeliene). Nye tekster.

Korte taler ut fra de nye tekstene som nå brukes i kirkene. Noen er på nynorsk og noen på bokmål.

1) Mat. 21, 1-11.

   1. s. Advent. Jesus er konge.

Her les me om Jesu inntog i Jerusalem på Palmesøndag. Han brukte eit esel som ridedyr. Då vart han hylla, med palmegreiner som ein konge på den tida. Folket ropte: Hosianna, som ei hylling og ei bøn til kongen. Det tyder: Hjelp! Frels!

.

Eit profetord vart då oppfylt, v. 4-5. Sakarias 9, 9 talar om ein konge som skal koma, og det vart oppfylt på Jesus. Han er Messias, Frelsarkongen frå Gud. Han er både konge og frelsar frå synd. Dette viser at Bibelen er nøyaktig i profetien. Eselet er uttrykk for kor liten og ringe han var. Kva slags konge ville ri på eit slikt dyr? Dei brukte hestar. Her ser me fleire sider ved Jesus:

.

1. Jesus vart fødd i Betlehem.

Og han kom i rett tid, ”i tidens fylde”; Gal. 4, 4. Då låg alt til rette for at Gud skulle gripa inn på denne måten. Han hadde gjort det på andre måtar før i GT. Og hendinga var til og med førebudd i heidningland ved vismennene. Dei kom og spurde: Kor er jødekongen som nå er fødd? Mat. 4, 4. Difor vart Herodes redd – barnet kunne vera farleg!

.

Staden var Betlehem. Han kom til verda i eit uthus, ein stall og ikkje eit slott. Og det viser at han vfar eit lite og ringe barn her i verda. Det såg fattigsleg ut, og det særleg med tanke på at jødane på hans tid venta ein politisk herskar som skulle fria dei frå romarane.

.

Men:

.

”Det lille barn i Betlehem, han var ein konge stor,

som kom frå himmelen lyse slott, ned til vår arme jord.”

.

Mange har forakta han av denne grunn. Jesus var ikkje slik me tenkte han skulle vore. Men Jesus var ein hjartekonge som både vil gje oss eit nytt hjarta og å styra livet vårt.

.

2. Jesus kjem som konge til oss.

Han lovar oss ikkje ytre prakt og rikdom når me vert kristne. Jesus sa til farisearane ein gong dei spurde om kva tid Guds rike skulle koma: ”Guds rike kjem ikkje på den måten at ein kan sjå det med augo… Guds rike er inni dykk” (Luk. 17, 20-21). Og hjå Pilatus sa han: ”Mitt rike er ikkje av denne verda… Til det er eg komen til verda, at eg skal vitna for sanninga” (Johs 18, 36.37).

.

Då Jesus byrja å tala offentleg, sa han at Guds rike var kome nær (Mat. 4, 17). Guds rike var altså Jesus – då han kom, var riket der. Det er når me tek imot han, at me får del i dette Riket, jfr. Johs 1, 12.

.

Jesus vil med andre ord inn i hjarta og omskapa oss innanfrå. Det hende då me vart frelste. Då flytte Jesus inn. Og det held han på med i kvar einskild nå. Det er ei side ved helginga. Kristendomen er slik at ”ved trua reinsa han hjarto deira” (Apg. 15, 9. Og nå vil han leva i oss. Jfr. Rom. 14, 9. (Elles er ordet om helging så stort, at me kan ikkje ta opp alt her.)

.

3. Misjonen høyrer med her.

Folkeslaga kjenner ikkje frelsa av di dei ikkje kjenner Jesus. Difor må me forkynna Jesus Kristus for folket. Dei som tek imot han kor dei så bur, får Jesus som konge i hjarta. Eit nytt liv tek til, og det vil merkast på den staden dei bur. For Jesus er konge.

.

I v. 3 seier Jesus til læresveinane: Når dei finn eselet, skal dei seia: ”Herren har bruk for dei.” Slik er det med oss alle. Kven andre kan han bruka, enn sine eigne læresveinar?

.

Så gjeld misjonsbodet framleis. Han sa me skulle gå ut i heile verda. Alle folk må få høyra det, for alle er skapte av Gud og elska av han. Kristus døydde for alle. Guds eige kongerike skal nå ut over heile verda. Det skjer heller ikkje politisk, men ved å ta imot evangeliet.

.

4. Jesus kjem att.

Då kjem det endelege Gudsriket på jord. Og me ventar på det nå. Eit par ting skal me minna om her:

.

a) Jesus kjem ned i lufthimmelen og kallar alle sin til seg. Det var dei som hadde Jesus som konge i hjarta. Dei døde som trudde på Han vert med saman med alle dei som er på jorda på den tida. Men berre dei vert henta opp til himmelen. Det stor spørsmålet då er om me er rede?

.

b) Så opprettar han sitt fredsrike på jorda, då djevelen skal verta bunden for tusen år, Åp. 20, 2ff. Då skjer det som Åp. 19, 16 seier: Jesus er konge over kongar og herre over herrar. Me veit ikkje mykje om korleis det blir på jorda i denne tida. Men Jesus skal styra – og då må det bli godt.

.

Då skal Lammet sigra over alle fiendar for godt, Åp. 17, 14. Og etter det kjem herlegdomen og æva på jord. Då er det berre eit spørsmål som står att: Kor skal du vera då? Ennå i dag er porten til himmelen open, og du kan koma inn. Frelsa er av nåde, gratis for Jesu skuld. Kom medan det er nådetid! Amen.

.

2) Joh. 14, 1-4.

   2. s. Advent. Gjenkomst og himmel.

Dette er begynnelsen av Jesu avskjedstale. Han forteller dem at han skal gå bort. Da kan disiplene bli engstelige og redde. Han kommer nå til dem med trøst og hjelp i akkurat deres situasjon. Slik er Jesus alltid. Han kommer i rett tid og med rett hjelp. Og det er en ekte og bestemt trøst. Han bruker ikke falske ord eller lettvindt tale. Jesus er ekte og taler alltid det rette og sanne. Her har han noe å si dem:

.

1. Himmelen.

I v. 2 forteller han dem at han går bort for å berede et sted for dem etter døden. Himmelen er vårt egentlige mål for livet. Alt annet er forgjeves om vi ikke har den som vår siste stasjon. Vi skal da være i Guds herlighet for all framtid.

.

Jordelivet er et venteværelse, en mellomstasjon og en forberedelse for evigheten. Vi er gjester her og fremmede på jorden. Og i evighetsperspektiv skal vi være her bare en kort stund.

.

Men hvorledes er det med mange i vår tid? Er det ikke slik at vi alle har en tendens til å grave oss ned i det jordiske, det verdslige og materialistiske. Vi søker ofte å bli tilfreds i denne verden og dette livet. Mange slår seg til ro med det og innretter seg så godt de kan her. Og det er verdens vis å tenke og handle på.

.

Da kan vi spørre: Har vi det for godt nå? Er det slik at vi ikke helt takler medgangen og de gode tider? Gud sendte ikke dette til oss for at vi skulle bli tilfreds her. Han vil at vi skal se oppover, mot evigheten og mot målet i det fjerne.

.

Guds ord formaner oss til noe nå: Er dere oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe. Kol. 3, 1-2. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, og ikke til det som er på jorden. Ja, slik skriver Paulus inspirert av Guds Ånd. Så dirkete taler Gud til oss, for du og jeg hører ikke til her i verden. Den har nok allerede tatt mange hjerteliv. Verden er nødvendig for å leve her og nå. Men du hører ikke hjemme her. La den derfor ikke oppsluke deg og ta fra de den evige arven[Nils1] .

.

Jesus sa: Søk først Guds rike og dens rettferdighet. Mat. 6, 33. Det er det viktigste for oss. Han vil at vi skal være opptatt av himmelen og løse oss fra alle bånd til denne verden. For vi blir så lett bundet til det materielle. Og i medgang er det ikke så lett å være himmelvendt.

.

Det er gjerne slik at vi tenker mest på himmelen når vi får motgang og trengsler. Er det derfor Gud må sende slike dager i våre liv? Han vil få oss himmelvendt, og da er sorgen og motgangen et middel til det.

.

Mot endens tid har vi et spesielt løfte i den sammenheng: Luk. 21, 28: ”Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løfte hodet! For deres forløsning stunder til.” Derfor taler Jesus videre her slik:

.

2. Jesu gjenkomst.

Det er et direkte løfte til disiplene, v. 3. Når alt er ferdig, i himmel og på jord, da kommer han igjen. Guds folk har alltid hatt det slik: De har ventet på Jesu komme. Det er kjennetegn på et rett sinn. Hele frelsen var ferdig på korset og i oppstandelsen. Og der skulle være mange rom. Begge disse talemåtene er trolig sagt for å vise at alt er klart og det er plass nok for alle: Når tiden er inne sett fra Guds side, da kommer han igjen.

.

Det er klart sagt i Bibelen. Da Jesus dro opp til himmelen, sa englene: Denne Jesus skal komme igjen på samme måte. Apg. 1, 11. Og selv sier han som det siste i Bibelen: Ja, jeg kommer snart. Åp, 22, 20. Ingen som tror Bibelens ord skal være i tvil.

.

Men tiden skal være ukjent. Jesus vil advare oss mot spekulasjon og utregninger her. Bare Gud vet dagen, det må vi slå oss til ro med. Mark. 13, 32. Han sier endog: Ingen vet dagen eller timen for gjenkomsten, heller ikke Sønnen.

.

Likevel: Han har gitt oss tegn som skal skje og vise at han er nær. Det gjør han for å holde oss våkne. Ett tegn gjelder Israels folk som skal bli frelst og komme tilbake til sitt eget land. Gud har gitt dem det, og dermed måtte det skje. Materialismen i verden peker på at folket ikke regner med Gud, og sløvheten hos mange kristne er stor.

.

Tror ikke folk at Jesus komme snart igjen? Da skal du speile deg i Guds ord, og se hvordan de første kristne var og at Bibelen formaner oss til å vente på ham og leve rett i mellomtiden. Det er alvorlig ment. Holder vi mål? må vi spørre oss selv mange ganger.

.

Gudløshet og lovløshet i verden taler klart. 14-15000 aborter hvert år, og det skjer med statens godkjennelse. Folk er blitt så vant med dette ”folkemord” at de ikke lenger reagerer. Likestillingsloven vil styre vår samvittighet slik at vi føler oss nødt til å følge norsk lov selv om den bryter med Guds lov. Hvordan kan f. eks. et verdslig menneske styre i Guds rike? Det blir konsekvensen av å la alle få lov til å gjøre alt.

.

Alt dette og mye mer viser oss at tiden nærmer seg. Jesus har reist seg. Han er nær for døren.

Da må vi spørre:

.

3. Er du rede?

Ville du blitt med hjem til Guds himmel om han kom i dette øyeblikk? Da må du gå veien dit, sier Jesus. Du må kjenne Guds sannhet og eie livet i Gud. Alle ytre og verdslige midler vil svikte deg i dødens stund. Da har du ikke noe igjen. Bare Jesus er veien. Han er ikke en av mange muligheter her i livet, han er den eneste.

.

Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

.

Troen er nettopp å gå den veien, følge Jesus og la han være livets innhold. Han er Guds Sønn og Frelser. Han har vist oss veien i Ordet. Følg meg, sier han. Det betyr at Jesus er vår eneste sjanse for liv og evighet.

.

Før han ble født, ble det sagt: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Når du lar han frelse deg fra synden, da går du på veien, du er av sannheten og eier livet i Gud. Vi må altså gå til ham med vår synd og ta et oppgjør med den. ”En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves.”

.

Skal du komme i dag?

.

3) Mat. 11, 2-11.

   3. s. Advent.

Her møter vi Jesus og døperen Johannes. Døperen sitter i fengsel fordi han hadde talt til kongen om hans synd. Og det liker ingen. Og der i et kaldt fangehull kommer trolig tvilen: Er virkelig Jesus den Messias vi ventet på etter Skriftene? Er du den som skal komme, tenker han, v. 3.

Mange kjenner til slike tanker om ulike spørsmål i livet og troen på Jesus. På TV var det for noen år siden en serie som ble kalt: Tvil og tro. Mye rart ble sagt der. Men saken er kjent nok. Men det kan bli feil hvis selve tvilen blir kalt ærlighet, slik det ble sagt i serien. Det innebærer ofte at vi ikke skal ha noe svar. Det er ikke redelig å stå fram med klare svar i trosspørsmål. Da er du en hykler. Det har lenge vært tendensen. Men da er tvilen ofte teoretisk. Annerledes blir det når tvilen er eksistensiell. Da er du ikke fornøyd med å dvele ved tvilen og famle etter et umulig svar.

Døperen var ærlig. Han ville ha svar, for det gjaldt hans liv og innerste vesen og tro. Derfor sendte han bud med sine venner til Jesus med et direkte spørsmål. Og Jesus ga svar. La oss stanse ved noe om en slik tvil her:

1. Bibelen sier: Du kan få svar.

Det er faktisk normalt å ha svar på det viktigste i livet. Det er jo naturlig og vanlig at vi vil ha og får svar på mange jordiske ting. Om min ektefelle faktisk er min ektefelle? Er jeg nordmann eller? Slike banale spørsmål har vi svar på. Vil ikke Gud da gi oss svar på det som er mye større for oss: Om de himmelske ting.

Mye er meningsløst uten visshet. Kom Jesus virkelig for å lage tvil hos oss? Er han Guds Sønn og verdens Frelser? Julen er svaret sammen med hele bibelhistorien. Forakter du den, vil du aldri få svar. Men Jesu komme gir håp som bygger på noe fast og sikkert.

Vi finner flere ord og utsagn om vissheten i Bibelen. De er bekreftelse på at saken er sann. Joh. 3, 36 lyder: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Slik slår Bibelen det fast. Johannes skriver også i slutten av evangeliet: Dette er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. Joh. 20, 31. Det du har, det eier du. Og det bibelordet er viktig, for det viser oss at troen ikke er knyttet til våre egne følelser og meninger og tanker. Den er bare knyttet til det som står skrevet.

Og Hebr. 11, 1 sier at tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om det du ikke kan se. Et annet viktig vers er 1. Joh. 5, 12-13: Den som har Sønnen, har livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror.

Paulus sier et par steder om en slik frelsesvisshet. I Fil. 1, 6 står det: Jeg er fullt visst på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Og om seg selv sier han: For jeg vet hvem jeg tror på, 2. Tim. 1, 12.

Alt dette skulle borge for at frelsesvisshet er normalt for en kristen, og at denne visshet har vi ikke i oss selv eller ved at vi er fornøyd på noen måte med oss selv. Vi eier den i Gud og hans ord, og at hans Sønn er vår frelse. Guds ord er det eneste sikre og faste og pålitelige.

2) Vi kan tvile.

Tvilen kan komme fordi vi er mennesker med den falne natur. Og den er lunefull og ustadig. Men tvilen er ikke tegn på vantro eller at vi er forkastet av Gud. Gud hadde ikke forkastet døperen om han spurte om Jesus var den rette Messias. Vi kan også spørre oss selv – og det er sundt: Er det rett med meg? Er det noe bak døden? Er Jesus nødvendig til frelse?  Det er mange slike tanker som kan komme hos et menneske.

Grunnen til slik tvil kan være flere. Kanskje du er syk og har slitte nerver og er nedfor menneskelig talt? Eller har du gjort en synd som ikke er oppgjort eller blitt verdslig i livet der Guds rike ikke betyr så mye for deg lenger? Da kan vi gå til Jesus med alt og be om ny nåde.

Eller er det slik at Gud vil prøve deg og din tro? Har jeg noe som er mer dyrebart og kjært for meg enn frelsen i Jesus? Slik ville han prøve Abraham da han skulle ofre Isak, 1. Mos. 22. En kristen kan synge midt i tvil og vansker: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Han er det største for oss her i verden.

Noen ganger tillater Gud at djevelen frister oss på en ekstra måte. Job er et viktig eksempel på det. Han hadde fått mye av Gud. Men han tillot at Satan røvet alt fra ham. Lot hadde nok mange urolige tanker, men kunne bryte ut: Jeg vet at min gjenløser lever, Job. 19, 25. Om han hadde det ondt nå, visste han at redningen kom. Gud ville berge han – og det fikk han oppleve til overmål. Jfr. også Åp. 12, 10.

3) Løsningen.

Døperen sendte bud til Jesus. Og han brukte mennesker som mellommann der. Noen ganger der det viktig for oss også. Vi får tale med noen eller skrive til et menneske vi tror kan hjelpe oss. Mange av oss har hatt bruk for det.

Sangen lyder slik om dette: Send bud på ham når hjelp du trenger til… Eller det er som Lina Sandell synger: En liten stund med Jesus, å, hvor det jevner alt….

Vi går nå til Åp. 12, 11. Der står flere ting:

a) De har seiret ved Lammets blod, eller i kraft av dette blod. De har bygd sitt frelseshåp alene på Jesu verk. Ved enhver tvil og uro går de til Jesus der de får rensning for all synd og en fast og sikker grunnvoll for livet.

b) De seiret ved det ord de vitnet. De kan bety bekjennelsen som kristen. Det ligger en veldig kraft i å vitne om sin frelser og bekjenne ham for andre. Om det koster, gir det kraft. Men ordet de vitner er ikke deres eget, for frelsens sannhet er hentet fra Guds eget ord. Vi er ikke frelst fordi vi er gode nok eller kan leve rett i alt, men vi bygger vårt håp på det som Ordet fra Gud sier. Det er nådens ord om frelse for Jesu skyld.

c) De elsket Gud mest av alt. Vårt eget liv hegner vi om her i tiden, men vår dyreste skatt i alt er Herren Jesus. Da kan vi være villig til å lide for hans skyld og å ofre noe for ham. SWå kan vi bare takke Gud for alt og gi ham ære. Amen.

..

4) Luk. 1, 46-55.

  4. s. Advent. Marias lovsang.

Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.

En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.

Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:

1. Marias ydmykhet.

Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.

Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.

Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.

2. Marias glede.

Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.

Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.

Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:

3. Marias bibelkunnskap.

Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.

Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.

Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.

I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.

…

5) Luk. 2, 1-20.

   Julaften. Juleevangeliet.

.
Det tradisjonelle juleevangeliet om Jesu fødsel finner vi i Lukas kap. 2. Det blir lest hver jul, og vi blir trolig aldri mett av det. Det er vakkert, og det er sentralt om kristendom og vår tro. Derfor bør vi stadig fordype oss i det og se inn i noe av rikdommen ved Kristi komme.
.
La oss se på ordene i juleevangeliet ennå en gang – på en annen måte. Vi skal plukke ut noen betydningsfulle uttrykk her.
.
1. Faktum er.

I v. 1 og v. 6 står det i vår bibel: Det skjedde. I den latinske bibelen Vulgata står det på begge steder: ”Factum est”. Jul er et faktum, det er noe som har hendt i historien. Ingen kan bortforklare det. I den nyhebraiske oversettelsen av Det Nye Testamentet kommer det også fint fram. Der står det: wajehi: Og det er, det eksisterer. Det er forresten samme ordstamme som navnet på Israels Gud – Jahveh (eller JHVH, som ikke uttales av jøder). Betydningen av dette navnet er nettopp at det ER, han er til, slik det blir uttrykt til Moses i 2. Mos. 3, 14.
.
Det er den samme tanken som ligger i sangstrofen: Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag. Juleevangeliet er derfor at evigheten er kommet inn i tiden. Det skjedde noe julenatt som hadde røtter i evigheten i Guds tanke og som var gjennom alle evigheter.
.
2. Manntall.
Men dette faktum fikk en start i tiden og i verden. Da gikk det ut et bud om et manntall, står det, v. 1. Keiser Augustus hadde bestemt at hvert 14. år skulle alle i Romerriket telles. Han ville vite hvor mange han styrte over. Dette har et islett av kontroll over seg. Menneskene vil kontrollere Guds skapning. Og et manntall er ofte tatt opp i andre land, særlig med tanke på krig og utskrivning av soldater.
.
Alle gikk til sin by, der slekta hadde sitt opphav. Josef og Maria var av Davids ætt, som var av Juda stamme. Betlehem var Davids by som hørte til det landområde som Juda stamme fikk. Stamtavlene i Mat. 1 og Luk. 3 viser det. For en jøde var det viktig å kunne vise hvilken stamme de kom fra, slik kunne de bevise at de var rette jøder.
.
3. Rom for Jesus?
Det var nok mye folk som kom til Betlehem som til andre byer på denne tiden. Josef kom kanskje midt i denne perioden. For han opplevde at alt var opptatt. Ikke et eneste herberge hadde ledig plass. Så tok de inn i et uthus, en stall der de fant en krok.
.
Og nå kom et annet faktum: tiden var inne for Maria. Hun skulle føde. Og det var ingen vanlig fødsel eller et alminnelig barn. Ni måneder før hadde hun hatt englebesøk og fått beskjed om at hun skulle få en sønn (Luk. 1, 28ff). Dette barnet skulle bli stor, bli konge og kalles Guds Sønn. Hun hadde ikke hatt noen mann, men Guds Hellige Ånd hadde skapt barnet i henne.
.
Hvilke tanker har ikke dette ført til i den unge kvinnens liv? Og nå var tiden inne. Det hellige kongebarn skulle nå komme til verden. Men det var ikke rom for denne kongen. Alle var opptatt med sitt eget. Jesusbarnet lå i en krybbe.
.
Har det ikke alltid vært slik? Det er så vanskelig å invitere Jesus inn! Plassen er opptatt av alt annet. Det er den ”velkomst” han får i denne verden.
.
4. Noen hyrder.
Denne natta var det noen andre som også fikk englebesøk. På markene utenfor Betlehem var det noen hyrder som voktet saueflokken sin. Og da ble de forskrekket, som det ofte blir ved englebesøk. De så et veldig lys omkring seg og hørte røst.
.
Engelen sa han skulle forkynne. Og det er ikke vanlig snakk og småprat. Forkynnelse er å ha et budskap. Det fører noe nytt inn i verden og menneskelivet. Det er kraftige ord fra den store Gud. Budskapet er også noe vi behøver mer enn noe annet.
.
Engelen talte om flere ting – stans litt ved dem nå:
.
A. Frykt ikke!
Jo, vi mennesker har grunn til å frykte. Av natur er vi Guds fiender. Synden har ført menneskeslekten bort fra det hellige. Vi ble skitne og stygge og vonde. Det urene passer ikke i Guds himmel og hos Den Hellige. For mennesket er bare en endeløs dom i vente. Og den har vi grunn til å frykte. Dommen er mye verre enn vi kan tenke oss eller forstår. Ingen slipper unna den, den kommer som natt følger på dag.
.
Da forkynner Guds sendebud: Noe skal skje som kan ta denne frykten bort. Gud er forunderlig slik. Han kan ta frykten bort og gjøre livet ganske nytt.
.
B. Glede.
Engelen forkynner en stor glede. Og den fjerner frykten fra mennesket. Den guddommelige glede er ikke følelser og sjelelige opplevelser (selv om det også kan komme). Gleden er en person. Gud skal sende en mann til jord som skal gjøre alle ting vel. Han gir oss hjerteglede, som intet annet på jord kan gi.
.
Du har tapt mye allerede i livet om du ikke kjenner dette mennesket! Han er her for deg nå. Og han vil fylle ditt hjerte med en ny glede. Han gjør det ved å tilgi dine synder og dermed fjerne frykten for dommens dag og oppgjøret med Gud.
.
Mannen heter Jesus. Han er gledens herre. Og han er frelser ”for alt folket”, står det. Da er vi alle regnet med. Han er Messias – det betyr kort sagt at Jesus er den som Gud har lovt skulle komme til jord som frelser. Julenatt var han her – med en stor glede: Alle syndere kan bli frelst.
C. Et tegn.
Hyrdene skulle få et tegn på at de var kommet til rett sted. Og det har vi også.
.
Et barn – svøpt – i en krybbe. Fattig altså. Ikke i et slott eller kongepalass. Det tror mange og dermed leter de på feil sted. Nei, det så lite ut. Slik er det fremdeles. I første omgang ser det smått ut. Kristendom kan vel ikke være noe?
.
Men se ikke på innpakningen. I en gammel og slitt pose kan det ligge store rikdommer. Tegnet kan bedra den overfladiske tanken.
.
Englene skjønte det – når de merket englesangen av en himmelsk hærskare. Tegnet bærer bud om noe himmelsk, om Guds rike på en syndig jord. Det har et viktig kjennetegn:
.
D. Fred!
Å, hvor mange som lengter etter fred! Og mange kritiserer Gud for juleevangeliet nettopp på dette punkt. Folk ser jo bare krig og hører rykter om krig over alt. Så drar de den urette konklusjonen at verken jul eller Gud eksisterer.
.
Hvordan henger dette sammen? Bibelen taler veldig klart om at det alltid vil være krig på jord i denne tidsalder. Profeten Daniel sier i en profeti om de siste tider: Inntil enden er det krig. Dan. 9, 26. Og Jesus sier i en endetidstale i Mat. 24, 6: Dere vil høre om kriger og rykter om krig.
.
Juleevangeliet kan ikke tale om politisk fred. I en syndig verden er det umulig.
.
Vi vet alle at i våre hjerter er det ofte urolig. Mange går livet gjennom med en stadig usikkerhet og uro i sitt indre. De lengter etter fred og er redd for å dø og møte Gud. Hvordan vil det gå da?
.
I Jes. 35, 4 kan vi lese: Si til de urolige hjerter: … Se, der er deres Gud … Han kommer selv og frelser dere! Det er juleevangeliet. Gud vil gi hjertefred til menneskene – og han gjør det ved å frelse oss. Derfor kom Jesus. Det er forkynnelsens mål.
.
5. Til Betlehem.
Da hyrdene hørte dette, var de ikke sene om å bestemme seg. La oss gå, sa de. Vi må finne barnet og få den fred vi behøver i hjerte og sinn. De skyndte seg og fant barnet. Det var ikke drøm eller fantasi. Det også var et faktum. Etter dette møtet, ble de fylt av lovsang og takk for englesangen som var sann, v. 20. Men vi vet ikke mer om hvordan det gikk med disse enkle landsens menn, de første budbærere av evangeliet. Fikk de høre barnet tale mange år senere – og følge ham?
.
6. Maria.
Det står ikke noe om hva Josef sa og tenkte. Han var nok heller ikke uberørt. Men Marias hjerte og tankeliv ligger åpent for oss. Hun tok vare på det hun hørte. Hun tenkte på det og grunnet på det. Disse tankene var åpenbart om lag slik: Hva skal dette bety? Hvordan vil det gå med barnet mitt?
.
En dag over 30 år senere er hun i Jerusalem og står ved Golgata. Nå henger barnet der. Hun har hørt ordene: Det er fullbrakt. Og tankene går til Betlehem: Mon det er julesangen som nå er fullbrakt? Den store gleden? Brikkene faller nok på plass etter hvert. Jo, han var Messias – han er vår redningsmann, kvinnens ætt og de lidende Herrens tjener.
.
Alle som tror det, får del i frelsen og ser et glimt av himmelen allerede her på jorden. Har du også sett det?

6) Mat. 1, 18-25.

  Julenatt/ottesang.

Frelse. Mat. 1,21.

.

Men svaret fra Guds ord er ikke alltid populært, det smaker ikke for mennesketanken. For det går ofte mot vår egen tanke, som er smittet av synden.

.

Vi mennesker vil ha det godt her på jorden, med lykke og lette kår. Og noen vil ha Jesus som en hjelper i nød, både sykdom og økonomi og sorg. Det er populært i denne verden.

.

Men vi må spørre: Hvorfor kom Jesus egentlig? Hvorfor ble han sendt fra himmelen ned til jord? Hva er hovedsaken i kristendommen? Det svarer Bibelens første kapittel på: Jesus kom for å frelse oss fra synden. Det er det viktigste for oss. Og det forkynner Bibelen, og vi må lære det i denne boka. Verden kan ikke hjelpe oss her.

.

Ordet frelse har flere betydninger – eller Bibelen forkynner frelse i flere ledd, om du vil.

.

1. Jesus frelste alle.

Det er det første. Da han hang på korset på Golgata ropte han fullbrakt. Og det galdt alle mennesker til alle tider på jorden. Det var ikke bare for noen spesielt utvalgt, men for hele verdens synd.

.

Det skjedde noe viktig i påsken. Jesus døde for oss. Hans død var ikke en vanlig død som vi alle må gjennom, og heller ikke døde han som fortjent eller som martyr. Han var stedfortreder og sonte vår synd hos Gud. Johannes skriver: Han er en soning for våre synder, 1. Johs 2, 2. Og så legger han til: Ikke bare for våre, men også for hele verdens.

.

Da tok han dommen og straffen som vi skulle hatt og betalte vår regning. Profeten Jesaja sier 700 år før det skjedde: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Og Peter har opplevd dette og vitner: Dere vet at dere … ble kjøpt fri … med Kristi dyrebare blod, 1. Pet. 1, 18-19. Og Paulus har det samme evangelium til kolosserne: Han utslettet skyldbrevet mot oss, Kol. 2, 14.

.

Vi har altså mange skriftbevis for betydningen av Jesu død og vår frelses grunn. Tenk på det: Han bar alt det vi skulle ha båret. Det var din regning har gjorde opp. – En fattig mann fikk lege på besøk og reddet livet hans. Men han sa: Jeg har ingen penger å betale deg med. Det betyr ikke noe, sa legen. En annen har allerede betalt den! ”Han på min regning har skrevet betalt, inntil i dag til i dag.” Det betyr et åpen vei til Paradis. Alle kan komme.

.

Men er det slik at alle mennesker derfor blir frelst?

.

2. Vi må personlig bli frelst.

Den enkelte må bli omvendt og gjenfødt ved troen. Gud kaller oss ved ordet og ber oss om å komme. Da må vi si ja og ta imot. Johs 1, 12. Vi må bli personlig frelst og ikke bare være kollektive medlemmer i en kirke. Og personlig frelse er å få tilgivelse og renselse for våre egne personlige synder.

.

Jesus møtte en lam mann som ville bli frisk. Da sa Jesus til ham: Dine synder er deg forlatt, Mat. 9, 2. Det var alltid hovedsaken når Jesus møtte mennesker i nød. I v. 6 sier han: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synd. Hvem andre kan det? Ordet for makt betyr autoritet og ikke fysisk styrke. Jesus har myndighet til å frelse fordi han er Guds Sønn. Det skal dere vite, sa han.

.

Har du hatt englebesøk og fått høre at dine synder har Jesus tilgitt? Det er frelse.

.

Da vil Herren ha oss i sin tjeneste – for å bringe budet ut til all verden slik at de også kan bli frelst. Det er misjonen i vid forstand. Det er kallet vårt som kristne og livet vårt. Hvem andre kan gå?

.

Vi må ikke glemme hovedsaken her i verden: At folk må bli frelst. Det er ikke nok å bli med i en gruppe eller forening eller sangkor. Og vi skal ikke samle oss skatter her i verden og nyte livet, som det heter. Vårt kall er å bringe frelsen ut til folket.

.

3. Daglig omvendelse og fornyelse.

Det hører med til frelsen. Vi ser snart at vi behøver det om vi er sanne og ærlige mot oss selv. Synden har så lett for å henge fast ved oss, Hebr. 12, 1. Da behøver vi tilgivelse og renselse. Vi blir aldri fullkomne her i verden. Hver enkelt av oss kan falle i mange synder.

.

Da må vi til Jesus – bekjenne alt og ikke skjule noe eller bortforklare saken. Det er dette Jesus taler om i Johs 13 da han vasket disiplenes føtter. Jfr. Kol 3.

.

Som frelste er vi rene for Gud ved troen. Men under hele vandringen må vi renses. Det er den daglige frelse.

.

4. Evig frelse i himmelen.

Bibelen sier at Jesus kommer igjen i skyen for å hente sine hjem. Da får vi del i arven og herligheten der hjemme. 1. Pet. 1, 5. Det er bare de personlige kristne som kommer dit, for bare de er rede. Til de navnkristne og hyklere av alle slag vil han si: Gå bort fra meg, jeg har aldri kjent dere. Mat,. 7, 23. Jesus blir som en magnet – den trekker bare til seg jernspon og lar støv og trebiter være igjen.

.

Er du blant de som Frelseren fikk frelse – og som han derfor kjenner når han kommer?

.

7) Joh. 1, 1-14.

Juledag. JESUS KOM.

Jesus er kalla Ordet her. Det skaper kontakt og gir kunnskap og opplysning. Det er uttrykk for visdom og åndelege syner. Men her er det noko meir. Fyrst seier Johannes at det er evig, det var frå opphavet – før noko anna var til i verda. Og ordet var hjå Gud i hans himmel og æve.

Då går han vidare og skriv: Ordet var Gud. Det er med andre ord eit guddomsord. Skrifta seier elles at Jesus var Guds Son. Han var med i skaparverket og viser seg allmektig som Gud. Men det viktigaste ved han her er at han var liv og ga liv og lys til folket. På grunn av synda lever alle i mørket. Men Jesus kom for å kalla oss inn i sitt rike. Då måtte han sjølv bli menneske – kjøt, v. 14. men då opplevde han at han var ein framand i si eiga verd: Dei tok ikkje imot han.

Kva ville me seia om me vart utestengde frå vår eigen heim? Døra vart lukka til vår eiga stove og me stod utan nykkel utafor? Mon ikkje det ville vere ei sælsam oppleving. Og nett det opplever Jesus frå Nasaret kvar dag.

I desse små versa finn me tre viktige sider ved Jesus og vårt tilhøve til han. Me kan ikkje vere likesæle eller nøytrale i høve til Jesus Kristus. Me må ta eit standpunkt og gjer det heile livet, sjølv om me ikkje tenkjer over det.

Først: Jesus kom til sine. I første rekke tyder det jødane han var send til. Men me er alle Guds eiegdom på den måten at me er skapt av han. Det tyder ikkje at alle vert frelste, men at Gud har rettmessig krav på oss. Juleevange-liet fortel at Jesus kom til ei syndig jord, og det vart den største hending i soga. Me fekk faktisk ny tidsrekning etter det. Det er eit historisk faktum som ingen kan riva ned.

Og kvifor kom han, kvifor var det så naudsynleg å koma til jord?
Han kom først og fremst for å gi livet sitt for syndarar, Mat. 20, 28. Livet hans vart ein løysepenge for oss. Me vart frikjøpt frå synda og den ævelege domen. Ropet på krossen: Det er fullført kan berga heile slekta frå den ævelege fortaping. Då vart all verda si synd sona og skulda betalt. Det er grunnvollen som står i alle stormar og for Guds truna. Jesus er Ordet som vart kjøt (v. 14) og budde mellom oss.

.
Dinest kom han for å leita etter det som var fortapt og frelsa det, Luk. 19, 10. Han viste det i livet. Då gjekk han ikring og leita etter tollarar og syndarar - og dei tok han seg av. Han fortalde ei fin likning om det i Luk. 15. Både sauen og pengestykke var kome bort, men eigaren leita til han fann det. Og den bortkomne sonen vart teken vel imot då han vende om.

Slik er Jesus i dag og. Han ser etter deg som har synda. Han Ande leitar og han sender tenarar ut for å leita. Nå er han hjå deg som les, og spør med kjærleg røyst: vil du kome nå? Det er kallet frå Jesus til omvending og nytt liv. Han spør ikkje etter kor mykje du føler eller kjenner. Han spør etter om du vil kome og erkjenne di synd og skuld. Då fyrst kan han få frelse deg.
.

Det andre som står her dette: Jesus vart vraka då han kom første gong. Hans eigne tok ikkje imot han, står det. Eit døme på det er sjølve julenatta. Det var ikkje rom for han i herberge, Luk. 2, 7. Mange jødar sa nei til Jesu frelse. Dei leiande og farisearane sa nei. Til slutt overgav dei han til romarane som drap han. Her opplevde Jesus det verste: han vart stengd ute av sine eigne, ja mobba og motarbeidd av dei. Det var ein veg som førde han til krossen, ein av dei sværaste pinselsmåtar på den tida.
.

Det same skjer nok i vår tid og. Me skal ikkje sjå på jødane på den tid som verre enn andre. Er du og eg betre? Har me ikkje prøvd same veg alle saman? Me ville greia oss utan hans hjelp. Mange tek hardt i og seier: eg er ikkje verre enn andre.
.

Kva hjelp er det i slik tale? Me skal møta Gud ein dag - ein for ein. Då har me ingen å gøyma oss bak.
.

Om du kunne leve uten Jesus, hvordan skulle du vel dø en gang?
.
Kva svarar du nå? Han kjem og vil hjelpa og frelsa.
Det siste me skal nemna her: trass i motstand sa nokre ja takk. Nokre tok imot. Dei såg dei trong han og trudde på han. Eigaren av stallen julenatta var ein av dei: han opna for Jesus. Hyrdingane ute på marka sa: lat oss gå like til Betlehem og sjå dette. Falne menn og kvinner fekk kallet - og nokre tok imot!
.

Dei, står det, fekk rett til å verta Guds born. I sitt eige liv hadde dei ingen rett og inga kraft i seg sjølv til å verta det. Synda har øydelagt oss i vår innerste grunn.
.

Her viser Gud si makt. Det me ikkje kan ta oss til eller betale noko for, det vert ei gåve frå Gud. Difor er frelsa av nåde. Heile frelsa vert di når du opnar for Jesus. Du får ein rett du ikkje har avdi me alle har forbrote oss mot Gud. I nokre engelske biblar står at han gjev oss autoritet eller fullmakt til å verta Guds born. Me kan ikkje ta oss til dette eller gjera noko sjølv for å få det. Me må fødast inn i Guds rike. Og då fødest me til same rett og autoritet som Gud sjølv har. Det er han som gjev oss det.
.

Vil du ta imot Jesus nå? Det er det viktigaste steget du tek i livet. Du vert ikkje eit Guds barn ved denne handlinga å ta imot. det er ingen prestasjon som vert kravd av deg. Men du må likevel ta imot gåva frå Gud, slik barnet opnar hendene julekvelden og tek imot pakken. Og pakken er Jesus.
.

8) Mat. 2, 15-23.

  Stefanusdag 2. juledag.

Stefanusdagen er martyrenes dag. Og teksten på denne dagen handler om Jesus og hans foreldre som måtte flykte fra modere til et annet land. Jesus kunne lett blitt en martyr denne gangen. Men dagen viser også at Gud bevarer sine når de er i hans plan. Han kunne selvsagt ikke tillate at Herodes skulle drepe Guds Sønn, når han kom for å frelse verden. Stefanus ble den første martyr i kirkehistorien (Apg. 7). Etter ham har det vært utallige martyrer for Guds sak. Men Jesusbarnet ble altså berget i tide. Noen sannheter finner vi her.

1. Verden er sjelden de troendes venner.

Noen ville hylle Jesusbarnet i Betlehem. Der finner vi noen hyrder var gjette sine dyr denne natta. De fikk englebesøk og som de første hørte de budskapet om verdens frelser. Og der i stallen fortalte de foreldrene om det de hadde hørt denne natta. Det gjorde slikt inntrykk på den unge Maria at hun tok vare på ordene og tenkte mye på hva det skulle bety, Luk. 2, 17-19. Evangeliet var forkynt for første gang.

Noen vise menn fra Østerland fikk også et budskap gjennom en stjerne som var tent. Mat. 2, 1ff. Også de vandret den lange veien til Betlehem og hyllet barnet og gav dem gaver. For de skjønte at det var en konge som var født.

Men kong Herodes hadde ondt i sinne og ville drepe ham. Da fikk Josef besøk fra himmelen med advarsel om det som skulle skje. Han skulle stå opp og ta familien med til Egypt. De var blitt flyktninger. Der skulle de vente på nytt bud fra Herren.

Slik har Guds menighet i alle år vært utsatt for trusler. Kirkehistorien beretter om mange spesielle forfølgelsestider. Etter aposteltiden ble det flere tider med stor motstand mot de kristne i Romerriket. Da den katolske kirke stort sette var enerådende forfulgte den grupper av protestanter flere ganger. Men også protestanter har forfulgt andre grupper til visse tider. I vår tid kjenner vi til hvordan kristne i kommunistiske land muslimske land har møtt mye motgang og lidelse.

Ofte har det vært og er landets ledere som undertrykker og bekjemper de kristne. Når de ikke underordner seg i alt og passer inn, må de bort. Som kristne skal vi tenke at vi ikke er avhengige av staten og lederne i landet. Gudslivet kan blomstre og bære frukt på tross av motstand. Det ser vi ofte. «Kirkeskipet seiler best i motvind,» heter det.

2. Jesus opplevde motstand.

Det er underlig. Han skulle være en som skaper fred og var en fredens mann. Han drev ikke politikk og oppfordret ikke til væpnet kamp mot noen, heller ikke den romerske hær. Men hans forkynnelse skapte uro i samvittighetene. Og da fikk han motstand, slik alle forkynnere vil få.

Jesu liv var preget av dette særlig i det siste året av hans offentlige virke. Da ble det klart at hans ord var en dom over mange selvrettferdige. Og de går lett til angrep som forsvar. Som vi vet endte det med døden. Den var nok forutbestemt fra evighet av som vår frelsesgrunn. Men

Noen mennesker ble redskap til hans død. Slik er det også i vår tid. Noen mennesker samler til Guds rike, andre spreder og ødelegger så mye de kan.

3. Guds ord blir oppfylt.

Det er et særtrekk hos Matteus at oppfylte profetier blir nevnt og forklart. Flere ganger peker Matteus på det. Jødene skulle vite at Jesus var Messias. Mange lærde kjente profetiene om Messias, og her kunne de lese om hvordan de ble oppfylt.

I denne teksten ser vi også det. Mens Jesu og foreldrene var i Egypt, skjedde en massakre i Betlehem. Alle guttebarn under to år ble drept, og Herodes var nok sikker på at den nye lille kongen var tatt av dage. Han var redd for sitt embete og gjorde det han kunne for å rydde ham av veien. Vi kan være visse om at det var stor sorg og mye skrik i byen disse dagene det pågikk. Og de forstod ikke grunnen til det heller.

Når Matteus forteller om dette, legger han til en kommentar: «Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.» Kap. 2, 17f. Ordet viser til Jer. 31, 15. Rakel var gravlagt i Betlehem, og Rama var en by nord for Jerusalem som jødene måtte gjennom på vei til Babel. Matteus ser en parallell mellom disse stedene og tidene.

Det andre stedet er v. 23: De bosatte seg i Nasaret, «for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer». Det betyr først at de reiste hjem, for de de var fra den byen, Luk. 2, 4. Nå skulle de reise hjem igjen og ikke være i Betlehem eller andre steder.

Slik kan vi være sikre på at profetier i Bibelen vil bli oppfylt. Det gjelder også for vår tid. Ordene om Jesu gjenkomst vil bli oppfylt når tiden er inne. Det samme gjelder Guds tale om evigheten, om to steder som menneskene kan komme til – evig liv og evig død. Tror vi det Gud sier, og er vi beredt til å møte ham når dagen kommer?

9)  Mat. 2, 13-15.

Romjulssøndag.

Denne teksten handler om Josef og Maria som flyktet til Egypt da Jesusbarnet var født. Og det gjorde de etter et himmelsk råd. Menneskelig sett var det nødvendig. Barnet de hadde måtte og skulle overleve. Noen ganger bruker Gud slike menneskelige midler for å lede oss og la Guds rike gå fram. Han gjør ikke alltid et under, men fører oss gjennom livet på sin måte. La oss se på noe av det som hendte den gangen og noen nøkkelpersoner.

1. Herodes.

Denne mannen kan stå som eksempel på landets ledere og hvordan slike personer kan handle. Her gjelder det i høy grad religion og politikk. Han handler på en måte som kunne blitt fatal, men som Gud ordnet på sin måte.

Ledere på nesten alle plan har mye makt. De kan få sin vilje gjennom på ulike måter. Og de bruker ikke bare gode metoder. Vi har mange eksemplet fra historien hvordan det har vært- både i Romerriket og i den andre verdenskrigen og andre ganger. De er ofte rike og har store resurser, f. eks. landets ledere som kan bruke av offentlige midler til å fremme sine hjertesaker.

Vi skal selvsagt ikke beskylde alle politikere eller rikfolk for umoral. Det finnes sikkert mange hederlige mennesker der. Her taler vi mest de brukne kar og slike som falt for fristelsen til å gå egne veier.

2. Jesus.

Her handler det om Jesus som er hovedpersonen. Han var utsending fra himmelen med et stort og spesielt oppdrag. Ingen forutså hva som ville hende, det lå ennå gjemt i Guds råd. Men Josef og Maria visste så mye at det var et viktig barn de hadde. Derfor var det ingen tvil hos dem at de måtte følge engelens råd.

En side ved dette var at de måtte rømme. De ble landflyktige og var på rømmen en tid. Det var nok ingen god opplevelse verken for de voksne eller barnet som måtte sitte med sin mor på ryggen av et dyr i dagevis.

I dette ser vi at Jesus måtte oppleve motgang og vanskeligheter helt fra han var et spebarn. Det ble en slags profeti om hans videre liv her i verden. Han levde nå uten å vite det i stadig frykt for å bli drept. Det var Herodes’ plan. Men heldig vis går ikke alltid våre planer i oppfyllelse. Gud kan stanse mennesker når de farer vill. Og Herren har aldri tillatt at hans vilje skulle gjøres til intet. Det visste han fra evighet av, og derfor behøvde han ikke en plan B. Han visste hva han ville gjøre lenge før det skjedde.

Senere i livet opplevde Jesus det flere ganger. Enkeltpersoner var imot ham og særlig fariseerne og de skriftlærde og prestene. Han skulle også ende sitt jordiske liv som en forbryter og henges på et kors. Og menneskelig talt var det mennesker som gjorde dette. Men som Guds Sønn var han forutbestemt til det.

Og vi som kristne får oppleve noe av det samme. Det er ikke likt til alle tider eller i alle land. Men der er alltid noen som opplever motgang og forfølgelse i verden. Som kristne må vi regne med det og be om Guds hjelp til å komme gjennom det som kristne. Vår lidelse er tross alt kortvarig og lett, sier Bibelen.

3. Foreldrene.

Foreldrene er utrolig viktige personer. Ingen må nedgradere deres rolle her i verden. Det gjelder i samfunnet der familien er grunnstammen i et folk. Uten denne hovedenheten i folket, vil det gå til grunne og oppløses. Et hus må ha en sterk grunnmur for ikke å ramle sammen. Samfunnet trenger disse cellene for å være et stabilt folk.

Men foreldrene er også viktige i barnets liv. De skal oppdra dem og gi dem det de etter hvert behøver. Kristne foreldre vil først og fremst tenke på at de må leve et rett og godt liv i gudsfrykt. Derfor prøver de å lede dem til Frelseren og slik vise dem himmelveien.

Josef og Maria fulgte engelens råd og reiste til Egypt. Det var en lang reise, men de visste det var best. Alt det Gud sier til oss er best i det lange løp. Og vi må alltid se livet og det skjer i et evighetsperspektiv.

4. Profeten.

Det siste verset er lærerikt og velsignet. Josef og Maria fikk vite at Herodes var død. Kommunikasjonen mellom Israel og Egypt var altså i orden. Ryktet spredte seg fort når en konge eller høvding var død.

Det skapte en ny situasjon for den lille familien. Nå kunne de dra på hjemvei. En ny tid rant opp for dem, og barnet skulle vokse opp i Israels land.

Men en ting til noterer Matteus: Flere ganger sier Matteus at noe hendte for at Skriften skulle oppfylles. Slik er det også her, i v. 23. Lukas sier at de bodde i Nasaret, kap. 2, 4. Nå sier Matteus at de reiste tilbake dit. For Skriften hadde sagt at Messias skulle kalles nasareer, jfr. Jes. 1, 11. Navnet Nasaret kommer fra det hebraiske «nezer» som betyr «skudd». Både dette ordet og «spire» er navn på Messias i GT, jfr. Jes. 11, 10 og 4, 2. I denne byen bodde Jesus i 30 år, og profetien sa altså noe om hvor han skulle bo. Og de fikk navn etter det stedet.

Også her ser vi at profetien har noe å si om Jesus, og det gikk i oppfyllelse, slik alle Guds ord gjør. Vi har en sikker og trygg grunn for troen og livet med Gud. Det skal vi takke ham for. Amen.

10) Luk. 13, 6-9. Nyttårsaften

Ennå et år.

Luk. 13, 6-9.
.

Jesus formaner jødene til omvendelse, ellers kommer dommen. Da bruker han en lignelse for å belyse konsekvensene av å ikke omvende seg i tide. Det samme gjelder i dag – og oss alle. La oss stanse for noe i denne beretningen nettopp nå.
.
1. Treet var mannens eiendom.
Derfor hadde han råderett over det. Etter skapelsen er alle mennesker Guds ”eiendom” på den måten at han har rett til oss og kan bestemme over alle mennesker. Han står ikke til regnskap for noe, det gjør derimot vi. Skapelsen betyr at vi ikke er et videreutviklet dyr, slik de lærer i nesten alle skoler nå. Vi mennesker ble til ved en spesiell skaperakt av Gud. Derfor er vi underlagt ham med livet vårt.
.
2. Mannen var interessert i treet. V. 6.
Han lette etter frukt, ville se om det var nyttig og slik han ønsket det. Ville det bære frukt i år?
.
I Salme 14, 2 leser vi: Herren ser ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig. Og i Salme 33, 13 heter det: Fra himmelen skuer Herren ned på alle menneskenes barn.
.
Gud ser altså på deg i dag. Han besøker oss og gransker oss. Mon tro han er fornøyd? Hva finner han dette året hos oss? Jesus sa til sine disipler i Mat. 18, 20: Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg…
.
Hvorledes er det i landet vårt nå for tiden? Og hva er stillingen i den norske Kirke, i frimenighetene og i organisasjonene? Står det bra til? Er vi samlet slik at Jesus kan være der? Jeg har inntrykk av at mange steder er det mer en sosial samling enn om Jesu gjerning og vilje. Folk skal kjenne seg vel i kirken, ingen må støtes av en for direkte forkynnelse, og alle blir innbudt til alters. Er det rett i en kristen menighet?
.
3. Guds tålmodighet tar slutt.
I v. 7 ser vi det: I tre år har han stelt med treet, nå er det på tide at frukten kommer. Han leter og leter – uten resultat. Treet var til ingen nytte. Er det slik med noen av oss?
.
Det er bare rimelig at han sier: Ta det bort! Hvorfor skal det oppta plassen til ingen nytte. Det er noe av det verste: Som menneske og kristen er jeg til ingen nytte for Gud! Da har vi egentlig ikke noe her å gjøre.
.
Og livet blir forgjeves og nytteløst om vi ikke følger Jesus og gjør hans vilje. Det burde være et meget viktig spørsmål ved årets slutt og hver dag i året. Jeg er ofte redd for at Herren holder på å flytte lysestaken bort fra vårt land. Han har strevet i tusen år med dette folket. Men de som leder landet vårt, vil ikke ha noe med Gud å gjøre. Og noen av dem som leder kirkene, ser ut til å avskaffe Guds ord som den enste gyldige rettesnor for lære og liv. Vi kan ikke unnskylde oss med at et lærespørsmål ikke er et lærespørsmål, men en ordningssak. Og da gjelder liksom ikke Guds ord. Dette bør vi tenke mer gjennom – i privatlivet og i kirken.
.
4. En bad – og hadde omsorg for treet, v. 8.
Han som hadde ansvar for hagen, sa: Prøv en gang til. Bare dette ene året til. Jeg skal gjøre det jeg kan ennå en gang, jeg spa omkring det og legge ny gjødsel på. Da må det vel bære frukt.
.
Det er nåde. Det var helt ufortjent. Og Jesus sa til Peter: Jeg bad for deg at din tro ikke skulle svikte. Luk. 22. 32. Slik bad også Abraham for den ugudelige byen Sodoma.
.
Det er evangeliet til den svake og sløve og frafalne. Jesus vil prøve igjen. Slik gjorde han Israel i den gamle pakt gang etter gang. Jes. 1, 25 sier noe her: Jeg vil igjen ta meg av deg. Og det er nok sant om den norske Kirke og vårt kristenfolk, det Jerem. sier i Klagesangene 3, 22: Det er Herrens miskunnhet at det ikke er forbi med oss.
.
Må det falle mange tårer hos oss kristne dette nyttår. Og bønner om nåde ennå en gang.
.
5. Den endelige dom, v. 9.
Hvis ikke – sier han. Hvis folket ikke vender om og begynner å leve under Herrens tukt, kommer dommen. Han vil hogge treet ned. Han har rett til det, for vi er hans eiendom. Og dommen er alvorlig – det finnes ingen rettrett ett den. Den er ”inappellabel” – vi kan ikke be om ny behandling i den himmelske domsstol.
.
Vi kan egentlig bare gjøre en ting: bøye oss for Gud, innrømme at han har rett. Og ta vår tilflukt til ham. Heller ikke det er en lovgjerning som vi kan rose oss av. Det er bare vårt siste og eneste håp. Vil du komme i dag? Jesus venter med full tilgivelse. Amen.

.

11) Luk. 2, 21.

Nyårsdag. Jesu navnedag.

Kongens navn.

I Salme 72 finner vi en beskrivelse av kongen. Det er Salomo som skriver der. Han spår om Messias' rettferdige styrelse og dens frukter; fred og gudsfrykt skal i rikeste mål og til evig tid blomstre blant Guds folk; Messias' herredømme skal utbre seg over hele jorden, idet alle folk skal hylle og tilbe ham; selve jorden skal bære mye frukt, v. 1-16. Derfor skal de prise hans navn til evig tid, 17.

Kongesalmen er en vakker hyllest til Messias og kan her brukes om Jesu navnedag. Vi vet ikke om den først var tenkt og skrevet om Israels konge. Men den fullstendige oppfyllelse kan bare skje ved himmelens konge. Det viser flere vers, f. eks. v. 8: Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. Det kan bare sikte mot Kristi rike som skal nå over hele verden. V. 11 kan bare oppfylles i Kristus: alle hedninger skal tjene ham. Alle folk skal en dag bli delaktig i hans rettferdighet og hans fredsrike. Da oppfylles ordet i Fil. 2, 9-11: hvert kne skal bøye seg for ham. Den samme tanke kommer igjen i v. 17. Løftet til Abraham klinger med: I deg skal alle jordens slekter velsignes, 1. Mos. 12, 3.

Hans navn er evig og vil aldri blekne. Stadig vil nye mennesker klynge seg til det. Welanders sang er skrevet ut fra dette verset: Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.

1. Jesu navn er evig,

sier denne profetien - så lenge solen skinner. Mange store navn er bleknet og glemt. Men Jesus består. Kristendommen vil bestå tross all motstand. Kommunismen med sin gudsfornektende filosofi har vart i over 70 år i Sovjet. Og kristendommen står fram sterkere enn noen gang. Ateister og aktive motstandere i vårt land og andre steder forsøker å ødelegge den kristne tro. Men den vil bestå så lenge noen er villig å følge kongen som bærer navnet. - Hvert eneste navn som du visste skal tape sin glans og forgå, men Jesus den første og siste, hans navn skal for evig bestå.

2. Jesu navn er et frelsernavn.

"De skal velsigne seg ved ham", står det. Det fører tanken til Abrahams velsignelse, 1. Mos 12, 1-3. Det tror vi også taler om Messias. Hva er denne velsignelse som er så betydningsfull? I v. 12 har han sagt det klart: Han skal frelse den fattige som roper...han skal forløse deres sjel. Velsignelsen i Kristus er frelsen fra synd. Derfor sier engelen: du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det blir vårt når vi bekjenner synden og tror tilgivelsen i Kristus. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

3. Jesu navn gjelder for hedningene.

"Alle hedninger skal prise ham salig." Synet utvides, og grensene sprenges. Hans navn skal skyte friske skudd så lenge solen skinner. Det er de nyfrelste i hedningeland og hos oss. Så lenge tiden varer er det mulig å bli frelst. Noen vil stadig legges til Messias' rike.

Du skal gi ham navnet Jesus, sa engelen til Josef. Navnet betyr Herren frelser og er det samme som Josva i GT. Han fikk altså et navn som svarer til hans gjerning. Han skulle frelse. Men hva er det?

4. Jesus skal frelse fra synd.

Han skulle ikke komme som en politisk eller militær frigjører. Og han var ingen ny religionsstifter på linje med Buddha og andre. Det viktigste var ikke å gi folket lykke og ri her i verden. Jesu gjerning går lenger – helt inn i evigheten. Han vil at folket skal komme dit. Men synden er stengselet. Den utelukker folk fra Guds evige paradis.

Derfor skulle Jesus frelse folket fra synden ved å då som et sonoffer, slik jødene ofret dyr hver dag og på de store høytider. Ofte var det et lam som måtte dø. Nå kom det suverene Guds lam som tok ansvaret for alle verdens synder. Nå er det slik den som tror og tar sin tilflukt alene til Jesus, vil få tilgivelse for sine synder og være rede til å dø. Du er vel det?

12) Mat. 2, 1-12.

   Kristi åpenbaringsdag.

Vismennene fra Østerland.

Historien er kjent for de fleste og er interessant i seg selv. Men den står også som bilde på menneskene. Noen går seg vill, mens andre er vise og følger den rette veien. 1. Kor. 1, 20-22. Det er nok mange slike villfarende i våre dager. I teksten ser vi noe underlig og viktig for oss.

1. De vise gikk seg vill.

De kom kanskje fra Persia eller et land i det østlige området. De kjente nok ikke veien og hadde ingen kjent mann med seg. men de hadde sett ei stjerne – og de må ha forstått noe om hva den betød. For de fulgte den. På den tid var gjerne ei spesiell stjerne tegn – f. eks. på at en stor konge var født.
.
Så drog de av sted gjennom ørken og fjell og ukjent land. Da de nærmet seg Jerusalem og så byen oppe på høyden eller fjellet, skjønt de nok at det var en betydelig by. Dit måtte de gå, og der var nok kongen født. Og det er et vakkert syn når man kommer opp på Oljeberget og ser over til byen. Nå takket de kanskje stjerne og sa: Her klarer vi oss selv.
.
Det var nettopp grunnen til at de tok feil. De stolte på sin egen tanke og mening. Slik går det med den som følger sitt eget vett. Det strekker aldri til. De var nær målet – men var på ville veier.
.
Slik er det med noen mennesker også. De tror – men på seg selv. Og da ser vi ikke Guds vei og oppdager ikke hans tanke og mening.

2. De fant ikke tilbake alene.

Stjernen var der, den ventet liksom på mennene. Nå søkte de hjelp hos mennesker og spurte seg for: Hvor er den nye kongen? Kong Herodes hørte om dette, og han ble forferdet. Men det var ingen hjelp å få der. Heller ikke folket visste noe.
.
Hvorledes fikk de da hjelp? Jo, de skriftlærde leste i Skriftene, og der fant de profetordet i Mika 5, 1. Svaret var Betlehem. Og dermed kunne de ta ut på reis igjen selv om det ikke ble så langt. Men nå var de på rett vei!
.
Stjernen var veileder. Grundtvig skriver om det slik i en julesang:
.
”Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.
Vi har og en ledestjerne, og når vi den følger gjerne,
kommer vi til Jesus Krist.”
.
I v. 5 heter det: De skriftlærde sa til vismennene: For så er skrevet. De viste til Guds ord. Og der er svaret for oss alle. Derfor kan vi bare oppfordre hverandre til å lese og lese og lese i vår Bibel. La oss tro det som står der, ikke så tvil eller kritisere, men tro og handle etter Ordet.
.
Det førte dem til Jesus. Der ble de nok overraska. Her var ikke noe slott og dører av gull og store bygninger. Her stanset stjerna over en stall. Det er som om den vil si: Nå er dere ved målet – her skal dere gå inn.
.
Og de gjorde det. Her var det fattige kår. Kongesønnen bodde i et leiet rom. Døra var nok låg. De måtte bøye seg og knele for å komme inn. – Slik har det bestandig vært. Den som vil finne Jesus, må ydmyke seg, bli like liten som et lite barn, sa Jesus senere.
.
Men ledestjernen er der ennå. Den vil vise vei til alle som kommer slik vismennene gjorde. Han viser deg freden og frelsen og friheten og det evige målet. Den vil alltid gå foran oss, v. 9.

3. De ga alt.

Da de var vel inne, åpnet de alle sekkene og pakkene og ga Jesusbarnet alt de hadde: gull, røkelse og myrra, står det. Det var en god startkapital for Josef og Maria. Historien videre viser jo at de måtte dra til Egypt og være der en tid på grunn av Herodes sine mordplaner.
.
Her var ikke sukk og klage, men bare gavmildhet. Og slik virker et møte med Jesus. Da blir det ikke tvang og krav om å gi noe til Gud. Vår erfaring er at der velsignelsen blir rik, der blir gavene mange. Og de ble så glade – overmåte glade, v. 10. Og de tilbad Gud der mellom høy og strå og sauer.
.
Snart kom hjemreisen. Og de fortalte det nok til alle de møtte: Vi har møtt en underlig konge, han bor i en stall. Men de var nok overbevist om at det var et spesielt barn de hadde møtt. Dermed ble dette den første misjonsreis i den nye pakt. For misjon er å vise folk til Jesus, for at han kan frelse dem, kap. 1, 21.
.
Og de var fra Østen, og der var bare hedninger. Dette er altså de første hedninger som hørte om Jesus og møtte ham. I dag er deres land er muslimsk område der det åndelige mørke rår. Vi må nå bære bud også til dem. For de er regnet med i det store frelsesbudet fra Gud.

4. Men Herodes?

Han sa han ville tilbe dette kongebarnet, og derfor bad han de vise om komme tilbake og fortelle ham om barnet. v. 8. Men de vise ble varslet av Gud om å ta en annen vei hjem. For Herodes var en falsk tilbeder. Han ville drepe barnet av sjalusi. Slike personer finnes det fremdeles. Dem som skal vi passe oss for, ellers kan vi ødelegge for Guds sak.

.

13) Mat. 3, 13-17.

  2. s. Åpb. Jesu dåp.

Døperen Johannes var botspredikant og forkynte omvendelse og tro og et nytt og rett liv her i verden. Mat. 3 og Luk. 3. Men han talte også om Guds lam som bar verdens synd helt i begynnelsen av sin virksomhet, Joh. 1, 29. Det viser at han var profet og så hvem Jesus egentlig var. Derfor kunne han si: Han er den som skal komme, og han døper dere med ånd og ild.

En dag kom Jesus på sin vei fra Galilea til Jordan, trolig ved Jeriko. Der var Johannes med å døpe. Til tider var det mange som kom fra andre steder og lot seg døpe av ham, v. 5-6. Men Johannes forstod hvem som kom. De var nok i slekt, men det er uvisst om de kjente hverandre. Johannes nektet å døpe denne mannen, v. 14. Johannes visste han selv var en synder, og at han nå stod overfor et hellig menneske. «Jeg trenger å bli døpt av deg,» sier han. Det er den ydmyke Herrens tjener som sier det.

La det skje, sa Jesus. Det måtte skje, for nå skulle hans offentlige gjerning begynne. Og dermed skjedde dåpen. Hva betyr den?

Jesu dåp.

1. Var det kristen dåp?

Vi vet at den kristne dåp ble innstiftet først etter oppstandelsen og kort før hans himmelfart. Mat. 28, 18ff. Derfor kan ikke Jesu dåp være bevis for vår dåp, enten det er barnedåp eller voksendåp. Jesu dåp må være noe annet.

2. Var det Johannesdåpen?

Johannes døpte til omvendelse og syndenes forlatelse, og det var da beregnet på syndere som ikke levde i troen. Men Jesus hadde ingen synd å bekjenne. Han var syndfri og behøvde ikke syndenes forlatelse. Kunne han blitt vår Frelser hvis han var en synder? Selv om det var Johannes som døpte han, var dette noe helt annet enn det han hadde gjort før.

Johannesdåpen var også noe annet, som prof. D. A. Frøvig peker på: Dens vesen var å forberede og innvie menneskene til den messianske tid. Og det var begynnelsen på et nytt liv i Guds rike. Og der hører Jesus med.

3. Jesu dåp var for å fullføre.

Jesu svar til Johannes er viktig: «For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.» Døperen må i alle fall ha forstått noe av betydningen her. For ordene kan virke ganske vanskelige å skjønne. Hva betyr å fullføre all rettferdighet?

Som bakgrunn for det må vi først vite at ingen uten Gud er rettferdig. Alle mennesker fra Adams tid er syndere og dermed underlagt Guds dom og vrede. Ingen kan heller gjøre noe for selv å bli rettferdig. Synden har fratatt oss all evne og mulighet til å bli frelst i egen kraft.

Når Jesus sier at de nå skal fullføre all rettferdighet, tenker han på en helt ny rettferdighet som ikke en gang englene kjenner til. Og her er vi ved kjernen av Jesu gjerning. Vi har minst tre prekener av Luther over denne teksten. Den finnes både i Kirkepostillen, huspostillen og i en årgang prekener. I Kirkepostillen sier han: «Skal de arme syndere komme til rettferdighet og bli salige, så må du døpe meg. For jeg har selv blitt en synder for de arme synderes skyld. Derfor må jeg gjøre det som Gud har befalt syndere å gjøre, for at de ved meg kan bli rettferdige.»

Her er vi ved hovedsaken ved Jesu komme. Han skulle selv bli en synder ved å ta på seg alle menneskers synd. Så skulle han gå inn under synderes kår. Et annet sted sier Luther at Jesus er blitt den største synder i verden, ved å bære alles synd. Johannesdåpen var bare ett trinn på denne veien. Den førte ham uvegerlig til Golgata og døden og senere oppstandelsen. Det måtte skje for å kjøpe oss en ny rettferdighet med hans eget blod. Ved å ta imot ham og tro på ham, blir vi rettferdige på grunnlag av hans gjerning. Det er bare slik vi kan bli sanne kristne. Men dette skjedde for alle mennesker til alle tider. Derfor er det mulig for alle å bli frelst.

Et under.

Etter dåpen skjedde et under. Himmelen åpnet seg for ham. Det var en veldig bekreftelse for ham selv som menneske. Nå så han også noe som de andre trolig ikke fikk se: Ånden steg ned over ham i form av en due. Da kom det en røst fra himmelen. Det er Gud selv som taler – og det var nok beregnet på de andre som sto der. «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.»

Nå ble det klart for alle som var ved Jordan: Guds egen Sønn er kommet til jord. Det var naturlig at de tenkte: Det må være den kommende Messias. Og nå er det også tydelig at hele treenigheten er samlet ved Jordan: Gud som talte fra den åpne himmelen, Ånden som steg ned over dem og Sønnen. Alle er med i det frelsesverk som nå begynner med Jesu offentlige liv på jorden.

Vi avslutter denne betraktningen med det siste Gud sa: I ham har jeg velbehag. Bare Jesus kan bestå testen fra Gud. Som Sønn er han fullkommen som Gud selv. Dermed kan han også skaffe oss en frelse og rettferdighet som er fullkommen. Og det er når vi er skjult i Jesus med hans rettferdighet at Gud kan ha velbehag i oss! Du har vel tatt imot den?

14) Joh. 2, 1-11.

3. s. Åpb. MIN TIME.

Bryllaupet i Kana i Galilea var det første offentlege underet han gjorde. Det var innleiinga til hans verksemd. Her viste han kor allmektig han var - at natura var lagd under hans makt.
Då mora meinte han burde gripa inn - ho skjøna han var annleis enn folk flest, sa han desse orda: Mi tid er ikkje endå komen.

.
Lat oss berre stansa ganske kort ved dette ordet her. Jesus har ei tid for alt. Me kan nok meine at tida ikkje er rett. Men her gjeld det Guds klokke og ikkje vår.
.

1) Jesus kom.

Var Jesu kome for seint i soga? Det hadde gått mange år for Israel og i verdssoga. Skapinga låg langt attende i tida, og verda var full av synd og vondskap av alle slag. Israels folk leid urett under Romarriket, og dei fleste folk visste ikkje om den sanne Gud.
Kom han i seinaste laget? Folk vil nok meine det. Guds klokke viste likevel rett tid. Då tida var fullkomen, kom han, seier Paulus inspirert av Gud. Gal. 4, 4. Han kom til fastsett tid, Rom. 5, 6. Gud hadde oversynet og fann det rette tidspunktet. Julenatta låg alt vel tilrette. Guds Son kunne stiga inn i tida.

.
2) Jesus stod fram.

Han var ikring tretti år før han tok til med si verksemd. Og det var her han gjorde det første teikn. Han skulle først vere vaksen etter jødisk tanke. Nå var hans tid komen. Hans verksemd var på fleire måtar: Han skulle forkynne Guds ord om hans rike, Mat. 4, 17. Då lydde ein bodskap om omvending og tru. Han lækte sjuke der han kom, Mat. 9, 35. Det gjorde han for å hjelpa folk, ikkje for å skapa blest om seg sjølv eller sensasjon. Og han har same kraft i dag. Vidare lærde han folk og held lange talar om kva Guds rike var. Han skulle læra sine vener opp i Guds råd og gjera dei skikka for deira arbeid. Han tala om sin eigen død og kva den tydde og om dei siste dagar av vår tid. Me får aldri nok kunnskap om dei heilage ting.
.

3) Han skulle døy.

Arbeidsdagen var slutt for han, Joh. 9, 4. Han fekk berre ikring 3 år. Var ikkje det for kort tid? Han som kunne gjera så mykje godt, skulle han ikkje brukt eit langt liv til gode gjerningar?
Her kom Jesu tid tidlegare enn folk fleste tenkte. Og det peikar på det som var hans eigentlege gjerning: krossen. Kort før sa han: Timen er komen, Joh. 17, 1. Målet hans var heile tida Golgata. Sluttsteinen i byggverket var Joh. 19, 30: Det er fullført. Tida var komen til å sona verda si synd. Synde-skulda vart betalt med hans blod.
.

4) Han skal kome att.

Han sa det ofte. Dei som trur skal hentast heim i skya. Dei som ikkje trur, som er ulydige, skal dømast til æveleg straff. Me tenkjer kanskje at han dryger i lengste laget. Kvifor kjem han ikkje snart? Her er så mykje vondt på jord, også mellom dei kristne. Kvifor kjem ikkje han som "alle verdens floker løse kan"?
Han har nok oversynet her og. Ein dag vil det lyda: Timen for hausten er komen. Op. 14, 15.
.

5) Tid for misjon.

I mellomtida, før han kjem att, har han bede sine vener vinna nye

.læresveinar på jord. Mat. 28, 18-20. Så lenge det er nådetid er det tid for misjon. Men det kjem ei tid då det skal lyda: Det skal ikkje lenger vera noko tid. Op. 10, 6. Då kallar han tenarane heim att. Den siste er vunnen for Guds rike.
Er me trufaste her?
.

15)Luk 18, 31–43

  4. s. Åpb. Den blinde.

I denne teksten taler Jesus først om sin død og oppstandelse. ”Se, vi går opp til Jerusalem,” sier han. Profetordet må oppfylles, og Jesus skal bli hånet, og de slår ham i hjel. Han viser disiplene at han skal oppstå på den tredje dagen. De skulle være forberedt på alt. Men Lukas sier at de forstod ikke dette. V. 34.

Da skjer det noe – der han skulle få vise dem enda en gang at han var mer enn alle andre. Han kunne gjøre et under. De var kommet til byen Jeriko i Jordandalen. Og der satt det en blind mann og tigget. Det var ikke et uvanlig syn i Israel. Det var slik de livnærte seg.

Denne dagen skulle bli helt forandret og ny for mannen. Det ble som en illustrasjon på Jesu makt, men også på hans vennlighet og miskunnhet over folket i nød. Slik vil alt bli nytt for alle som møter og tar imot Jesus.

Den blinde roper til Jesus i sin nød; Miskunn deg. Det var ganske naturlig for ham å be om hjelp. Han hadde nok hørt om Jesus og visste hvilken makt han hadde. Han opplevde det underlige: Noen ville stanse ham i å søke Jesus. Men den blinde lot seg ikke stanse. Han ropte enda mer. For han var i dyp nød.

Da stanset Jesus. Tenk så fint! En stor folkemengde ville følge ham, og så stanset han for den ene. Og det var en som de andre ikke brydde seg om. En fattig tigger. Men Jesus hadde tid og omtanke – og hjelp. Kanskje den blinde ventet på et øyeblikkelig under – nå skulle han bli frisk!

Men Jesus kommer med et spørsmål til den blinde. Det var nok overraskende, men nødvendig: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Mon han hadde ventet det? Det var vel så opplagt hva mannen ville. Jesus visste det nok. Nå ville han at den blinde skulle få si det med egne ord. Det er godt å få uttrykke sin nød for ham.

Svaret er ikke overraskende. Han var blind og dermed ganske hjelpeløs. Det måtte Jesus gjøre noe med. Det sa han også og la ikke skjul på at det var en legemlig, menneskelig nød han behøvde hjelp til. Men da så han også mye nytt som fikk betydning for hans liv senere. Vi vet ikke om han hadde hatt synet før eller om han alltid hadde vært blind. I alle tilfelle ble livet nytt fra denne dag.

Nå kan vi snu på dette og si: Mon ikke mange mennesker er åndelig blinde i dag? Er det ikke slik at mange kristne også har for lite syn på noe? Hvis Jesus kommer og spør deg: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Kunne vi også svare: Gi meg et nytt syn! Da så vi gjerne noe mer enn vi hadde tenkt på før. Og vi kan se dette i Guds ord. Der ligger Jesu svar. Hva er det?

1. Jesus.

Det første den blinde så, var Jesus som stod framfor ham. Og vi behøver et nytt syn på Frelseren igjen og igjen. Vi synger i en sang slik: Sett meg så jeg ser deg Jesus---. Og det gjelder først og fremst synet på han som frelser. Han er mitt eneste håp i liv og død og i evigheten. Synet på Frelseren kan blekne i alt kav og slit vi har her i verden. Og etter mange år som kristen, kan det også bli en vane og litt hverdagslig. I Guds ord kan vi så lese om ham og se nye sider ved ham og ord som forteller hva han betyr for meg. Han er min forsoner og personlige redningsmann, forbeder og hjelper i all nød.

Jesus er også vår gode hyrde. Det skrev David om i Salme 23, og Jesus gjentok det i Joh. 10. Hyrden tar seg av sauene, gir dem mat og verner dem mot ulven. Uten ham var vi hjelpeløse og fortapt. Han er også vår konge og leder og herre i livet slik han vil være det i evigheten. Når han blir stor for vårt indre øye og hjerte, kan vi si med Paulus: Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

2. Kristendommen.

Det er sterke krefter i sving i dag for å likestille alle religioner. Ingen har lov å si at vår religion er enestående, den eneste redning i evigheten. Alle guder er den samme gud, bare under forskjellige navn. Slik er tendensen i vår tid.

Da er det viktig å få et nytt syn på det Jesus betyr for oss. Kristendommen er ikke en av mange. Han er den eneste. Hvis ikke det er sant, er all misjon unyttig og unødvendig. Hvorfor skal vi omvende de som allerede er ”omvendt”? Her må vi holde fast på Bibelens ord om at frelsen i Jesus er for alle og utenfor ham, er mennesket tapt. Apg. 4, 12 og Joh. 14, 6. Jesus viste seg særlig viktig da han døde på korset og stod opp påskedag. Der ligger sentrum i kristendommen.

3. Guds ord.

Det er kamp om Bibelen – det har det vært i flere hundre år. Men kanskje har den ikke vært så intens som nettopp nå. Før var det gjerne de lærde som stred, og kritiske bøker ble lest av noen få. Vanlige folk kjente lite til dette. Men slik er det ikke lenger. I mange år har bibelkritiske bøker blitt utgitt som billigutgaver og vanlige bøker beregnet på alle. I skolen er kritikken kommet inn i alle bøker og i flere fag. I små porsjoner blir tvil sådd i unge hjerter gjennom mange år. En skolegutt kom hjem en dag og sa: Det er jo ikke sant det som står i Bibelen!

Som Guds folk må vi lese Bibelen som Guds tale til oss mennesker. Det er ord fra Gud. Vår frelse og salighet avhenger av det. Salig er den som våger å bygge sitt liv på Ordet. Men ve det menneske som vraker Bibelens budskap. Det ser vi også på Bibelens siste blad, Åp. 22. 18-19.

4. Himmelen.

En av Djevelen måter å forføre mennesker på, er å si at alt er slutt med døden. Det er ingen ting etter graven. Da er det ikke nødvendig å omvende seg og bli frelst. Vi lever bare denne ene gang, la oss få mest mulig ut av det.

Hvem har fortalt folk det? Har noen vært bak graven og sett det?

Jo, Jesus har vært der. Han har fortalt oss om evigheten og himmelen og veien dit. Nå ber han oss om å følge ham. Johannes fikk se litt av himmelen og dermed av evigheten. Han sier. Han viste meg … Og jeg så…. Der var ingen ting urent. All synd og skam og sykdom og død var borte. Jesus og Faderen var sentrum, og alle de frelste sang til Guds ære. Er ikke det noe å ha i vente? Vil du ikke være med?

Herre, gi oss synet igjen! På alle ting i Guds rike.

Amen.

16) Mark. 2, 1-12.

5. s. Åpb. En syk møter Jesus.

.

Mange fikk livet forandret og et helt nytt liv i NT. Flere ganger skjer det: livet får ny retning og livsinnhold etter et møte med Jesus. Det er en illustrasjon på 2. Kor. 5, 17: Det gamle er borte, se alt er nytt.

.

Mange klager i dag over at det er lite mening med livet, og de er trett av livet. Ganske unge mennesker sier at de har prøvd alt og har ingen ting å leve for mer. Da må vi spørre: Søker du på rett sted. Går du til en kvakksalver eller en rett lege? I denne beretningen møter vi 3-4 personer, og det ble en helt spesiell dag.

.

1. En syk mann.

Han var lam og kunne ingen ting gjøre. Han var fullstendig hjelpeløs. Han kunne ikke gå, arbeide, skaffe seg selv mat eller å gå i templet som en god jøde. Det er et talende bilde på synden. Det er ikke en svakhet eller en skavank, men selve døden. Den lamme var overgitt til døden om han skulle klare seg selv.

.

Noen sykdommer sier mer om dette enn andre. I bibelsk tid hadde de mer av spedalskhet enn vi har her. Nå er det kanskje Aids som taler godt om syndens makt. For alle har syndet, Rom. 3, 23. Og syndens lønn er døden i alle former, Rom. 6, 23. Den er det alvorligste vi har i verden, verre enn økonomiske og sosiale kriser og politiske problem. For synd er handling mot Gud. Vi står til regnskap for ham med hele vårt liv.

.

2. Noen bar ham.

Det var noen som forstod alvoret og nøden hans. De visste at noe måtte gjøres. Så laget de ne båre, bar ham til huset der Jesus var. De visste at han hadde gjort under før, og kanskje han ville hjelpe ham? De prøvde å komme inn, de måtte jo møte Jesus. Men alt folket stengte, akkurat som da Sakkeus ville møte Jesus, Luk. 19, 1-10.

.

Det lyktes ikke. Skulle de så gi opp? Da tenkte de ut noe radikalt, det var kanskje ikke så vanlig, men det ville hjelpe. På utsiden av hus i Israel var det ofte ei trapp opp på taket som var flatt. Dit gikk de, og rusket vekk noe av taket og firte mannen ned. De var i nød, og da måtte de bruke alle midler.

.

Vi trenger slike til alle tider. Her er altfor mange slappe og likegyldige mennesker som ikke våger å gå utenom den vanlige veien. Kan vi gjøre noe i dag – for at folk skal bli frelst? Her er noen som vi må bære til Jesus.

.

Ber dem fram i bønn. Mat. 7,7 sier: Be, om dere skal få. Det er et tydelig løfte fra Jesus selv. Her må vi ikke bli trett om vi ikke ser resultater med en gang. Vi kan prøve å ta noen med oss og minne noen om at det er møter nå. Og lev etter Guds plan og vilje med livet. De som ikke er troende vokter nøye på oss som bekjenner hans navn. Vi kan komme til skygge for Jesus med et slurvet liv.

.

3. Jesus.

Han var opptatt med de mange som var innenfor. Han talte og helbredet. Og plutselig så han en båre foran øynene sine, med en syk mann. Det forandret alt! Når et menneske møter Jesus, skapes det et nytt håp. Og Bibelen sier mye om ham.

.

Jesus sier at han har makt på jorden. Han er i stand til å gjøre alt og dermed hjelpe sitt folk i alle ting. Senere sa Jesus det rett ut: Jeg har fått all makt i himmel og på jord, Mat. 28, 18, Mange tviler på det i dag, fordi de ser bare på problemene og blir overveldet av vanskelighetene.

.

Da skal du høre: Her er verdens herre og konge. Om det ikke ser slik ut for oss, er han der likevel. Det er litt av troens vesen. Tenk på det som ble sagt før døperens og Jesu fødsel: Ingen ting er umulig for Gud, Luk. 1, 37. Det samme blir gjentatt i Luk. 18, 27: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. Og hos Job står det: Ingen tanke er umulig å utføre for deg. Job. 42, 2. Jeg vil gjerne minne deg om det nå.

.

Her er det en spesiell sak han framhever: Han kan tilgi synd. Er det så viktig for et menneske? Ja, det er det. Hele evigheten avhenger av det. Han kunne helbrede den syke, men det var synlig slik at alle forstod det. Ingen kunne se at han tilga synder. Likevel var det viktigere. Og det er bare hos Jesus vi får det, som Ef. 1, 7: I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse.

.

Det er himmelbiletten. Har du den? Alt vårt eget er nytteløst i den sammenheng. Vi må møte Jesus, ta imot ham i tro og leve livet i hans selskap.

.

4. De skriftlærde.

Det var noen som tvilte på Jesus, selv om de så store under. De motarbeidet ham og ville hindre ham. Det vil også bli kamp for oss. Til alle tider er det noen fariseere som tror mer på seg selv enn på Gud. Da må vi holde oss nær Frelseren – han har fremdeles all makt i himmel og på jord.

.

17) Joh. 6, 63-69.

6. s. Åpb. Frafall og frelse.

Noe hadde skjedd før dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles. 

La oss stanse for noen hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel avhenger av det. 

1. Frafall.

Ordet sier her at mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v. 66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det. Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.

Men da Jesus begynte å tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye. 

Mange av disse sa etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?

Jo, det var trolig den tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn. Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige ønsker og Messias-forestillinger». 

Og Jesu lære er alltid i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå, men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å sjonglere med bibelordet og ta det som passer. 

Også i vår tid er det mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange – både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord. 

Spørsmålet blir altså: Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et hemmelig frafall på andre områder også. 

2. Ny anledning

Hvor viktig er det for oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand, åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare. I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»

For en kristen gjelder alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse.. han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12. 

Menneskene vil ha flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham. 

Men her er det noe ved Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v. 53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske. 

Bakgrunnen er at vi alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset. Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det hører med.

3. Peter.

Som svar på Jesus spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe som vi alle må få del i om det skal gå oss godt. 

 

Det begrunner han med at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet. 

 

Kort etter kommer dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v. 26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet alternativ. Hva har du gjort med det? 

 

Paulus har et klart vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd: Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25. 

 

Og hvordan får vi en slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet, er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4, 4. 

 

4. En forræder.

Tenk at det kan være slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren. 

 

Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver eneste stund.

18) Luk. 8, 4-18.

Såmannssøndag. Såmannen.

.

Denne lignelsen står både i Mark 4 og Matt 13, men vi bruker nå teksten i Luk 8. Dette er en av de få lignelser som Jesus selv gir forklaring til, og da er vi på trygg grunn når vi ”tolker” den. Her taler Jesus om flere ting:

- Han taler om Guds ords forkynnelse.

- Han taler om forskjellige mennesker i kontakt med Guds ord.

- Og han taler om hindringer for Gud, slik at Ordet ikke får virke på hjertet. Og her ligger litt av alvoret i Guds rike. Mennesker kan hindre Gud.

.

Jesus sier noe om ”hemmeligheter” i Guds rike, eller ”mysterier” (NO.07), v. 10. Det er noe som er skjult for fornuften og vår tanke. Det kan aldri læres på menneskevis. Det er en dårskap for mennesker.

.

Jesus forklarer at såkornet er Guds ord. Og det er fullkomment og 100 % spiredyktig. I Salme 33, 4 står det så trygt: For herrens ord er sannhet, alt han gjør kan vi stole på. Og i Salme 18, 31 leser vi: Herrens ord er rent. Og i Salme 119, 160: Summen av ditt ord er sannhet. Når summen er rett. Må også hvert enkelt ledd i regnestykket være sant. Feilen ligger ikke i Ordet. Der ligger kraften og det evige liv.

.

Da kan vi spørre: Hvorfor spirer det så lite? Jo, denne teksten viser at Guds ord er til en viss grad avhengig av vårt hjerte, om vi tar imot Ordet. Det er altså et stort ansvar som ligger på oss.

.

Her hører vi om fire slags menneskehjerter i møte med Guds ord. Eller vi kan si at det er flere slags hindringer for Guds ord. Alle tilhører en av disse gruppene:

.

1. Først: kornet ved veikanten, v. 5.

Da kornet var sådd, kom straks fuglene og åt det opp. Det lå jo ubeskyttet og åpent for dem. Derfor spirte det ikke og ga ingen frukt. I v. 12 forklarer Jesus hvem fuglene symboliserer. ”Så kommer djevelen”, står det. Han er den første hindring for Guds ord. Djevelen tar Ordet fra ditt hjerte, sier Jesus. Han gjør det i den hensikt at ordet ikke skal bære frukt i ditt liv. Og frukt betyr her frelse.

.

Peter skriver at djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, 1. Pet 5, 8. Om det verset har Martin Luther sagt at det er det frykteligste ordet i Bibelen, og vi tar det så lett.

.

Han kan ta ordet fra oss på flere måter:

- Han atspreder tankene våre og får oss til å være opptatt med andre ting, både i møter, gudstjenester og lesning, eller når Ånden minner oss om et ord fra Gud i vår ensomhet.

- Han sår tvil om Guds ord og hele kristendommen i vår tanke. Han vil heller at vi skal diskutere kristendom enn å prøve den og ta den på alvor.

- Han får oss opptatt med spesielle sider ved religionen, helst noe uvesentlig og lite påaktet. Det er lettere å tale om kristendom enn å ta imot den.

- Noen ganger tar han fra oss alle trøsteord og gjør oss motløse. Om vi synker ned i stor motløshet, har vi det vondt. Og da glemmer vi lett ”det glade budskap”.

.

Djevelens mål er at du ikke skal bli frelst, men gå evig fortapt! Han vil ikke du skal bli velsignet, få tid til bønn og bibellesning. Han ønsker du skal falle fra. Derfor sender han ut sine fugler for å ta fra oss alt det vesentlige og viktige: troen på Jesus.

.

Derfor sier Peter etter at han har minnet dem om djevelens iver etter å ta dem: Stå ham imot, faste i troen. 1.Pet 5, 9.

Dette er den viktigste grunn til at ordet ikke vokser. For djevelen er vår største sjelefiende. Du har sikkert møtte ham i en eller annen form.

.

2. Noe falt på steingrunn, v. 6.

Jesus sier at det betyr at de hadde ikke rot i seg, v. 13. De tok nok imot Guds kall og frelse. De trodde en tid, var begeistret og glade. Og folk mente nok at det skulle gå godt med dem.

.

Så kom motgangen, hån og spott fra de som ikke likte dette. Da viste det seg at de var overfladiske kristne som ikke tålte motstanden. Derfor falt de fra. Når troen kostet, sviktet de. De tok den letteste vei. Hos Matteus står at de hadde ikke dyp jord.

.

Hva menes med å ha dyp jord og ingen rot? Vi skal peke på to sider ved det nå:

b) Du må se deg selv rett.

Det betyr å ha bibelsk syndenød. For Bibelen sier at vi alle har syndet og fattes ære for Gud. Rom. 3, 23. Gud vil at vi skal se synden så alvorlig den egentlig er. Vi har ikke bare gjort noen feiltrinn i livet eller snublet uforvarende. La oss se på noen eksempler i Bibelen:

- Luk. 15, 19: Den fortapte sønn sa: Jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg er ikke lenger verdig … Der ligger noe viktig: Vi er ikke verdig for Gud. Synden har ødelagt oss.

- Salme 51, 5: Mot deg alene Gud, har jeg syndet. Det var David som sa det til Gud etter at han hadde gjort hor med Batseba. Ha så altså at synden egentlig var mot Gud.

- En sanger synger slik: Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjer: O, Gud, meg synder nådig vær.

.

b)Et rett syn på Jesus.

Jesus kan være så mangt for folk: en god lærer og taler, en som gjør under og et ideal vi bør strekke oss etter. Det er ikke Bibelens frelser.

.

Bibelen forkynner oss en Jesus som er vår eneste redning. Han gikk i døden for oss og led det vi skulle ha lidd for vår synd. Han tok dommen og straffen, den eneste som kunne gjøre det. Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter etter pinsedag. Apg 4, 12. – Det er nok, og det holder og det må du ha om du skal bli frelst. Har det slått rot i deg?

.

3. Noe falt blant torner, v. 7.

Tornene ødela mye, ja alt for kornet. Og hvem gjelder det?

- Jesus sa i sin forklaring: Det er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst. Det blir ingen fullmoden frukt. Det begynte så godt her også. Det spirte og vokste fram. Men de hadde ikke regnet med tornene eller de tok dem ikke alvorlig. Det var nemlig noe som tok Guds plass i deres liv. Det er kjernen i frafallet.

.

På veien gjennom livet møtte de mange ting, v. 14. Her ser vi hvor viktig livet vårt er, at vi lever i Guds ord og hans vilje. I Markus 4, 19 er ordene gjengitt slik: Verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer og kveler ordet. På nynorsk er det første uttrykket oversatt slik: Sutene for dette livet. Du har kanskje kjent litt til det, midt i rikdom og velstand syter folk for hvordan det skal gå. Og da blir det ikke plass igjen til Jesus.

.

Og rikdommen har evne til å forføre. Det ser så flott ut, og det er lykken for mange. De må stadig ha mer penger og ære og makt. Men dette bedrar sjelen for det aller største: Freden med Gud. Det henger sammen med en annen trone: Lysten til å ha alt det andre som vi ikke har. Det blir en mani og et begjær i sjelen: Vi må ha det også. Alt dette fører med seg som en uunngåelig konsekvens at det blir ikke plass og tid til noe annet enn verdens ting.

.

Gudslivet må vernes og pleies om det skal vokse. Torner er som ugras i singelgangen og blomsterbedet. Ta deg tid, kjære venn. Se litt på din egen lille hage i dag. Hva synes du er best – tornene eller frelsen?

.

4. I god jord, v. 8.

Det er de som blir frelst, som seirer over djevelen og er til nytte som kristne. Det var flere grader frukt. Noen bar tretti foll, andre seksti foll og noen hundre (Mark 4, 20). Vi er så ulike som mennesker og som kristne. Derfor vil frukten av vårt liv være forskjellig. Noen ser frukt i det åpenbare, andre arbeider i det skjulte og ser ingen ting. Men Gud har hele tiden oversikt over alt.

.

Hvorledes skjedde det? De hørte ordet og tok imot det, står det. Så skriver Lukas noe vidunderlig: De tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, v. 15.

.

Hva slags hjerte er det? Har noen av oss et slikt hjerte? Johannes skrev til sine venner noe om dette: Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh 1, 7. Det vakre hjerte er et renset hjerte, frelst i Jesu blod. Ingen av oss har det i oss selv, men vi får det av nåde for Jesu døds skyld ved troen på ham.

.

David var i stor nød da han hadde syndet. Men han ber en mektig bønn til Gud: Gud, skap i meg et rent hjerte, Salme 51, 12. Det er slik vi blir frelst. Vi får det ikke til av oss selv. Og det er så vanskelig at Gud må skape et nytt hjerte der inne.

.

Fikk Gud så noe i deg, i et hjerte som Jesus hadde renset, ja, omskapt ved hans allmektige hånd? Alle vi som er troende kristne i dag har blitt det slik. Ja, slik har det vært i hele historien. Gud måtte gjøre alt. La han få lov til det nå!

Amen.

19) Mat. 17,1-9a. + 14-15.

Tabor. Kristi forklaring.

Jesus vert forklåra på fjellet - Tabor. Det er fleire meningar om kor det fjellet var.

.

Det var ei stor oppleving med Gud og vart nok aldri gløymt.

Peter skreiv om det seinare som det heilage berget, 2. Pet. 1,16.

.

Kva var det som hende der?

.

1. Jesus tok dei avsides, bort frå folket og jaget.

Han gjer det nokre gonger, kanskje ved sjukdom, sorg, einsemd. Me tykkjer alt går imot og kjenner oss forletne av Gud og alle menneske.

.

Då vil Gud noko. Han vil lutra og reinsa oss.

Han tok dei med opp på eit høgt fjell, utan at me veit nøyaktig kor det var. Men det djupaste mørke er ofte då me kjem nærast Gud.  Det er ikkje alltid slik me føler og kjenner det, for Herren fører oss på underlege vegar.

.

Berre tre stykker fekk vera med her, dei som same fekk vera med inn i Getsemane. Nokre menneske er spesielt utvalde til liding og dermed herlegdom. Og dei vert ofte mest brukt. - Utanom Paulus var det desse tre som skreiv dei fleste breva, Peter og Johannes - og Jakob med eit brev.

.

Difor kan me takka for slike tider der Jesus tek oss bort frå folket.

.

2. Jesus blir forklart for dei,v.2. Dei såg noko nytt, dei hadde aldri sett Jesus slik før. Johs skreiv seinare: Me såg hans herlegdom, Joh. 1,14. Dei fekk eit glimt av den himmelske Jesus. Difor var dette ei spesiell oppløfta stund og ei rik oppleving.

Me lengtar og etter slike dagar, då me er på Tabor. Me synest Jesus ofte er på avstand, langt borte og dunkel for oss. Me blir trøtte på vegen, og då treng me slike stunder. “En liten stund med Jesus og alt forandrer seg...”

.

Paulus skriv at Gud åpenbarte Kristus i han. Det er ikkje nok med kunnskap om Gud og ein fin moral. Kristus må bli fødd i ditt hjarta, openberra som frelsar og forsonar for deg personleg.

.

3. Gud tala til dei, v. 5. Ei sky kom og lyset for dei på fjellet. Slik var det i øydemarka i GT også. Gud leia dei ved ei sky og ildstøtte. Og der var Gud. Nå kom han til Tabor.

Det er store dagar når Gud talar til oss. Men kva tala han med dei om? Om sin Son. Høyr han! sa Gud.

.

Og nå har Gud tala til oss i Skrifta. Ordet fortel Guds vilje og veg, og den talar om Guds Son. Vil me høyra om Sonen, må me gå til Skrifta. Den er Guds openberring til oss. Me må bli opptekne med Jesus. Men der blir han forklart for oss.

.

I tørre og tunge tider må me til Guds ord.  Jer. 15,16: Eg fann dine ord og åt dei. Han fann dei, han leita og ransaka og les. Så åt han dei, tok dei til seg så dei vart hans, eitt med han.

.

4. Då skjedde noko: Dei var åleine med Jesus,v.8.

Ei tid var både Moses og Elias med, som representant for den gamle pakta, lova og profetane. Nå forsvann alt. Då ser dei: berre Jesus kan hjelpa. Han åleine står att.

.

Målet for Gud er å visa oss Jesus, at han døyde for oss. Det er grunnvollen og livet vårt. Ein sterk kristen er ein som berre reknar med Jesus. Og her gjeld det ikkje Jesus som ein god lærar og helbredar, her gjeld det han som sona vår synd.

.

Det er viktig for oss å sjå forsoningens under. Han tok mi synd slik som eg var. Det er forklarelsen.

.

Peter skreiv om dette: Han som bar våre synder på sin lekam. 1.Pet.2,24.. Og Jakob skreiv: om å sjå i fridommens fullkomne lov, Jak. 1,25.  Det er evangeliet. Og Johannes skreiv: I dette er kjærleiken ikkje at me har elska Gud, men at han har elska oss og sendt son sin til soning. 1. Joh. 4,9-10.

.

Jeg ser deg o Guds lam å stå på Sions bergetopp. Då ser du rett. Då ser du det lyser av han.

.

Men då må du sleppa alt du har, elles er du blind. Ei jente stal drops i skapet til mor. Mora  forklarte og sa det var galt, og jenta erkjente. Då sa mor: spytt ut den dropsen du har i munnen og, den er ikkje din. Då vart det kamp i jenta sitt hjarta, ho beit tennene saman og sa. Nei! Ho ville ikkje sleppa det ho sjølv hadde og si synd. Korleis er det med deg? Har du “drops” i munnen? Du vert aldri frigjort og frelst før du spyttar den ut. Berre med Jesus åleine er du det.

.

5) Så gjekk dei ned frå fjellet v. 9.

Tida på Tabor var over. Livet er ikkje berre gode dagar med fest og medgang. Dei fleste dagar er kvardagar med arbeid og teneste og kanskje nedturar. Det åndelege livet er og slik. Me har gode dagar der livet er lett. Etter store åndelege opplevingar kjem det gjerne ein reaksjon med tvil og motløyse. Då skal me tenkja at Gud er nær uansett kva me tenkjer sjølv og meiner eller kjenner.

.

20) Joh. 17, 20-26

  Fastelavenssøndag.

Jesus ber for alle kristne.

Her utvider Jesus sin bønn. Han ber ikke bare for sine nærmeste, disiplene han hadde vært sammen med i ca. Tre år. Nå ser han lenger: helt til verdens ende da mange nye slekter skal tro på ham. Og de vil være i samme situasjon som de tolv. Vi behøver alle Jesu forbønn. Derfor skal vi takke ham i dag for hans bønnestund.

Det viser at Jesus regnet med nye slekter ville bli kristne. Nå ber han for alle de som senere kommer til å tro på Jesus. Og det er ved apostlenes ord at vi er blitt troende, ved å lese det de har skrevet ned som har gitt oss evangeliet.

.

Apostlene skulle være misjonærer, og de var det. Nye ble vunnet for evangeliet, og de nye kristne fortsatte som misjonærer og verden er etter hvert blitt evangelisert. I dag skjer det ved massemedia på en ganske ny måte, og store skarer mennesker kan høre evangeliet. Jesu gjerning var ikke forgjeves. Vi kan også glede oss over at vi fikk høre det og ta imot en full og fri frelse.

.

I v. 24 taler han om målet for oss som er hans himmel. Der skal vi se hans herlighet slik den egentlig er. Nå ser vi bare skyggen eller en flik av den. ”Jeg vil,” sier Jesus her. Det er en sterk vilje, og ikke som i Getsemane: Bare som du vil. For nå taler han som Guds Sønn og Frelser. Her er intet menneskelig. Faderen og Sønnen er ett – og de vil at vi som tror skal nå fram og være der han er. Det er målet.

Amen.

.

21) Mat. 6, 1-6. 16-18.

Oskeonsdag. Bøn.

.

Fyrst åtvarar Jesus oss mot hykleri – både i bøna og i offervilje. Det er så lett å gjera noko for at andre skal sjå det og gi oss ros. Det ligg i det gamle, falne natur. Almisse er uttrykk for alle slags gåver og offer, og det ligg snublande når for mennesketanken å hausta løn av menneske. Den er ikkje noko verd i Guds rike. Kunne me hugsa på det, ville me kanskje vorte berga frå fall her.

Desse versa kjem før Fadervår og danna rein bakgrunn for den bøna. Bøna er vårt inderlegaste forhold til Gud – den Allmektige. Tenk, eit menneskekryp får lov å tala med Skaparen. Det er stort.

.

Men det er ikkje sjølvsagt. Bøna er eit under – og ei gåve frå Gud. I dette avsnittet ser me klart at det er fleire slags bøn. Og ikkje alle bøner når fram til Faderen. For også andre enn dei kristne kan be. Men heller ikkje me ber alltid rett.

.

Det hadde læresveinane skjøna. Difor kom dei til Meisteren ein dag og sa: Lær oss å be. Luk. 11. For det er slik at ingen kan be av natur eller av seg sjølv. Me snakkar ofte i bøna utan at det vert bøn. For bøna er sjela sitt andedrag. Me lever med Gud på ein måte ved bøna.

.

Nå skal me stansa for tre slags bøn.

.

1. Hyklarane, v. 5.

Dei ber! Dei brukar ord, men bøna blir feil. Nå er det mange slags hyklarar. Men i hovudsak er det slike menneske som seier noko anna enn det dei er. Ordet for hyklar (hypokrites) tyder ein som gir svar, ein skodespelar. Han spelar ei rolle og lever seg inn i noko han ikkje er. Slik er hyklaren. Han seier og meiner han er ein kristen, utan å vera det. Slik er han og i bøna! Tenk å hykla i det finaste me har: å tala med Gud. Her får me tre kjennemerke på ei slik bøn:

.

a) Han ber for å visa seg. Han er oppteken av kva andre meiner om han. Då vil han hausta ros og applaus om lag slik: Du er ein god kristen og varm i bøna. I Mat. 23, 5 talar Jesus tydeleg om det: Hyklarane gjer alle gjerningane sine for at folk skal sjå dei. Og det er ikkje rett. Og kvifor tenkjer dei slik?

.

b) Dei ber ikkje for Guds ansikt. Dei ber eigentleg for menneska, og då er det ikkje bøn, v. 5. Farisearen i Luk. 18, 11ff var ein av dei. Han fortalde Gud kor god han var og viser at han var nøgd med seg sjølv. Difor hadde han ingen ting å be om. Hjarteinnstillinga hans var feil og usann. Hallesby seier noko klårt her: ”Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten.” Det mangla farisearen – og me merker vel det i vår tid også. Mange vil hjelp til å bli friske og få goder i livet. Men dei kjenner ikkje på sjelenaud, og bøna blir ord om jordiske ting. Salme 50, 15 er lærerik: Kalla på meg den dag du er i naud. Det er ikkje først og fremst økonomi og sjukdom som er nauda vår – men vår synd. Den ser me best når me står for Guds ansikt og let hans blikk ransaka oss.

.

c) Dei får ikkje løn og bønesvar. Bøna vert med andre ord utan resultat og rett svar. Dei har har fått løna si her. Det tyder ros og at folk ser opp til dei. Dette ligg svært djupt i kvar einaste menneske. Også kristne kjenner at denne synda lokkar. Det er så besnerande at ros frå menneske skal tyda at vår kristendom er god. – Må Gud hjelpa oss til å vera redd den fariseiske ånda. Den fører folk i fortapinga. Og Jakob skriv: De får ikkje, for de be ille. Jak. 4, 3.

.

2. Heidningane.

Heidningane er dei som ikkje kjenner Gud og frelsa i Kristus, v. 7. Men har og eit bønneliv, og dei ber til avgudar som ikkje kan hjelpa. I India såg eg ein gong at menneske laga avgudar til ein bestemt festdag som nærma seg. Kva er då gudar som er laga og malt fine av menneske- kan dei hjelpa i naud?

.

Jesus seier dei brukar mange ord og ber lenge, ofte utan tanke på innhaldet. I Islam ber dei fem gonger dagleg og vender seg då til Mekka. Katolikkane brukar Rosenkransen og ber Ave Maria 150 gonger og Fader vår 15 gonger. Er tanken at dei mange gongene skal vera til hjelp i bøna. (Nå er ikkje katolikkane heidningar etter definisjonen ovafor, men dei har altså noko likt.)

.

Og det er ein stor freistnad for alle: Å halda tale for Gud. Me skal fortelja han kva me vil og difor kva han må gjera. Mange meiner nok at sjølve orda er viktige, det å seia dei fram. Ordtaket eller regla: Å ramsa opp Fadervår talar litt om det. – Me har alt sagt det, men bøn er å ropa for livet når ein er i naud.

.

3. Guds folk.

Når de bed, seier Jesus, v. 6. Her kjem han til dei truande, Guds born her på jorda. Vår bøn er nok uforståeleg, som eit mysterium. Gud veit alt og han vil oss vel – likevel skal vi be.

.

Me kan ikkje innynda oss hjå Gud, eller å få Gud til å ombestemma seg. Det er nyttelaust og eigentleg ein spott. Men bøna kan endra oss, gjera oss meir mottakelege og avhengige av Gud. Og så er det slik at du kritiserer ikkje den som du ber mykje for. For bøna er eit uttrykk for kjærleik. Den du elskar, vil du hjelpa og vera saman med. Slik er også bøna eit uttrykk form personleg samfunn mellom ein frelst syndar og Gud. Det er ikkje ritual eller tillærte reglar- Det er samtale og tillit.

.

Og då kjem Jesus med råd:

a) Bruk lønnkammeret. Det tyder at me skal vera åleine med Gud. Me skal ikkje ha publikum. Nokre gonger er det godt med felles bøn både i forsamling og i heimen. Men det kan aldri erstatta dei stundene me har åleine der ingen andre enn Jesus høyrer på.

.

Ordet for ”lønnkammer” (”tameion”) tyder lager, skattkammer, forrrådsrom – og det hadde ikkje vindauga. Med det ville Jesus seia at me skulle stenga alt og alle ute, og ha disiplin over tanke og tid. Det er ikkje lett. Det veit me alle. Men dette var kanskje og med i ordet: Øv deg i gudsfrykt (1. Tim 4, 7).

.

Så skal me hugsa at me bør ikkje fortelja andre kor lenge me har vore i lønnkammeret! For då er det ikkje lenger eit lønnkammer. Du har opna døra. Difor vert me litt misstenksame når folk fortel på møte eller andre stader at dei har vore i bøn 3-4 timar den dagen. – Det skal du ikkje seia.

.

Lukk døra, sa Jesus. Det er då du kan syngja og tenkja frimodig: Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her! Er det sant om oss? Eller prioriterer me travelheten?

.

Tek du deg til åleine med Jesus, vil du oppdaga at dette rommet verkeleg er eit skattkammer. Der ligg krafta, og der finn du skattar løynt i mørke. Mange taper nok velsigning av di dei ikkje er der inne. Dei jordiske ting kveler dei og lukkar døra til Guds skattkammer.

.

En stille stund med Jesus, den bringer kraft med seg.

Den gir meg mot å vandre på Herrens gode vei.

.

Jeg har så lun en hytte i bønnen med min Gud,

Vi synd og nåde bytter, og jeg er Jesu brud.

.

Er det sant?

.

b) Dinest: Gud ser i det skjulte. V. 6.

Han veit om dine tunge, einsame timar. Han kjenner kvart sukk og lengt i hjarta. Og han veit det før me byrjar å be. Alt ligg ope og bart for han.

.

Hvert bønnesukk som i ditt hjerte røres,

Det høres klart i himlens helligdom.

.

c) Gud skal løna dei som ber.

Det tyder i første rekke at han høyrer og svarar på bøna. Han har gjeve lovnad om det, kap. 7,7-8. Du finn noko når du ber. Dører vert opna av ei naglemerkt hand. Bønesvaret er frukt, og ho kjem i rett tid. Og svaret kjem slik som Han ser det gagnar mest og best. Difor skal me venta på svar – sjølv om det tek tid og det røyner på tålmodet!

.

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

Om det drøyer det fram då skal nå!

---

22) Mat. 4, 1-11.

  1. s faste Fristelse.

.

Jesus ble eldet av Ånden, står det. Gud ville altså at han skulle møte fristelsen og Fristeren. Det var en del av Guds frelsesplan. Han måtte gå den vei for vår skyld.

.

Og grunnen er åpenbar: Han skulle bli oss lik i alle ting, bl.a. for å vise oss veien. Hebr. 4, 15. Hans Nielsen Hauge har sagt noe interessant her. Så lenge en tjener gjør sin Herres vilje, er alt vel. Så snart han blir ulydig, uvillig, gjør Herren alt for å beholde ham.

.

Å omvende seg er ”å forberede sin sjel på prøvelse”, sier Sirak (kap. 2, 1). Det er kjennetegn på liv i Gud. Og bare de troende blir anfekta. Sirak sier videre i kap. 2, 5: ”For i ild prøves gull og i ydmykelsens ovn de mennesker som tekkes Gud.” Jfr. 1. Pet. 1, 7.

.

Her er forresten to ord på norsk som vi bør holde fra hverandre. En kristen kan komme i unødig tvil hvis han ikke forstår den forskjellen. ”Fristelse” er at djevelen lokker oss bort fra Gud på ulike måter. Det ligger ofte en skjult synd gjemt i dette. En ”prøvelse” er når Gud tillater eller sender noe for å prøve vår troskap og ektheten i troslivet. Slik kan vi si det kort.

.

Jesus ble virkelig fristet, slik Adam og Eva ble i Edens hage. Men Jesus seiret. Djevelens psykologi viser seg her. Da Jesus var trett og sulten etter 40 døgn i ørkenen, kom djevelen. Og det var etter dåpen – en stor åndelig og viktig opplevelse for mennesket Jesus. – Slik kommer han ofte til folk i depresjoner og vansker, og etter store åndelige opplevelser.

.

Jesus møtte tre store fristelser her:

.

1. Skap steiner om til brød.

Han visste at Jesus hadde stor makt, han skjønte at det var Guds Sønn fra himmelen han møtte. Jesus var sulten etter lang faste. – Du kan enkelt ordne det, sa djevelen. Du kan bare skape om en stein til brød. Det er jo naturlig for mennesker å ha mat.

.

Men Jesus gjennomskua ham. Han forstod at djevelen ikke hadde omsorg for ham, det var ikke derfor han foreslo å lage mat. Djevelen hadde en skjult agenda.

.

Jesu svar er klart: Livet er mer enn maten. Vi mennesker trenger noe mer enn jordisk mat. Vi trenger Guds ord. Å la være det, er alltid den store fristelsen. Nå tenker jeg ikke bare på det å slurve med bibellesningen. Den er alvorlig nok i seg selv. Mer alvor ligger det i at vi ikke regner med Gud og hans vilje i kristenlivet og ikke minst i arbeidet for Gud. Misjon og kirkearbeid kan bli et menneskestrev der planer og strategi overskygger Guds metode og kraft.

.

Djevelen er alltid opptatt av at vi innretter oss best mulig etter en jordisk målestokk. Levestandard og gode yrkesmuligheter med karriere osv er ikke mot Satans planer. Alt dette har en bedøvende makt som også forblinder oss slik at det himmelske får en skyggetilværelse.

.

Den rike bonde i Luk. 12, 19 hadde det slik: Slå deg ro, min sjel, du har mye godt for mange år. Han hadde glemt døden og evigheten og Gud. Derfor sier Jesus alltid til oss: Søk frøst Guds rike, Mat. 6, 33. Det er da vi har de største løfter: Da skal du få, står det.

.

Det er et stadig kall for oss: Hva setter vi høyest, hva har 1. prioritet i kristenlivet vårt og i arbeidet for Gud?

.

Jesu svar: Du lever av hvert eneste Guds ord, v. 4. Det er åndelig føde. Slik var det med manna i ørkenen. På hele reisen måtte de hver dag ut og hente ny manna. 5. Mos. 8, 3.

.

Hvorfor er Guds ord så viktig?

a) En grunn er at vi stadig må bli minnet om vår egen skrøpelighet og synd. Vi blir aldri syndfri her i verden. Rom. 3, 23. Av natur er vi på feil vei – og vi vet det ikke! Derfor trenger vi frelse. Da må vi vekkes, og det vil ikke vår gamle natur. Den vil gjerne sove i synden. Og djevelen kaller oss inn i sløvhet og likegyldighet. Da sier Jesus: Mennesket lever av Guds ord.

.

b) Gud sier oss mye i Ordet om det Jesus gjorde for oss. Han tok vår synd og straff, Johs 19, 30. Gud har ordna alt. Vi blir frelst ved å tro det. Der er ingen annen himmelvei for noen. Så enkelt er det i grunnen. Og det lever vi av – og må stadig bli minnet om det.

.

c) Livet som kristen – hvordan er det? Vi lever som kristne av å høre om Jesus. Det er nok en dårskap for verden, men vi som tror vet det er sant. Vi hører evangeliet om igjen og om igjen. Og vi synger med glede: La meg få høre om Jesus.

.

Herren sier i Profeten Jesaja 55, 3: Hør, så skal din sjel leve. Slik begynte det og slik fortsetter det. Vi må høre det igjen. En eldre mann sa til meg en gang: Jeg er som en sil, det forsvinner så fort. (I gamle dager sa de vel noe slik: Jeg er som ei kipe.) Uten denne ”hørelsen” ville gudslivet dø. Derfor frister djevelen oss bort fra Bibelen.

.

2. På tempelmuren.

Djevelen gjorde et under her – han ”tok han med seg”. Det var kanskje lang vei fra ørkenen til Jerusalem. Men djevelen vet råd med det. Og på den høyeste tempeltind ber han Jesus kaste seg ned og stole på englene. Jesus måtte jo vite at englene ville hjelpe ham.

.

Til dette skriver H. N. Hauge: ”Her innfinner djevelen seg blant Guds barn – og sier at vi er de beste Guds barn.” Og det var nettopp storhetstanker djevelen ville vekke i mennesket Jesus. Og det er alltid farlig å tenke slik i Guds rike: Vi skal nok greie det. Og her lokker djevelen med et bibelord. Han er smart slik. Men løsrevne bibelord er meget farlige. De kan brukes til hva som helst.

.

Her skulle Jesus bevise ved et under at han var Messias. Da ville folk tro på ham.

.

Men det er å friste Gud. Han hadde aldri bedt Jesus gjøre noe slikt. Folk skulle ikke tro på Jesus fordi han var en magiker som kunne gjøre de underligste ting. Vi skal også ydmyke oss og bøye oss for Gud. Når Ordet sier noe, skal vi holde fast ved det og ikke be om overnaturlige ting som ekstra ”bevis”. Det har han aldri bedt oss å gjøre. Jesus siterte Guds ord og sa. Du skal ikke friste Gud.

.

3. Tilbedelse.

I den siste fristelsen viser djevelen sin makt og tilbyr Jesu all verdens herlighet som erstatning for å bøye kne for Satan. Det var uhyre frekt. Han måtte vite at hele verden var Guds rettmessige eiendom. Men Jesus skulle få den på en helt annen måte.

.

Men det er underlig å lese at djevelen viste Jesus alle verdens rike, v. 8. Der gjorde han et under. Og det viser at djevelen har stor makt i denne verden. Han er jo verdens fyrste. Og verden har mye som kan friste et menneske. Mange lar seg lure her og faller i djevelens snare.

.

Men Jesus kunne ikke falle ned og tilbe Satan. Det var avgudsdyrkelse og brudd på det 1. bud: Du skal ikke ha andre guder. Luther har forklart dette slik: Vi skal frykt og elske Gud over alle ting. Jesus svarte også her med et ord fra Guds bok.

.

Vi blir prøvd og fristet alle sammen. Men det skal ikke skje over evne, sier Paulus. 1. Kor. 10, 13. Det er en trøst. Og Jakob sier: Salig er den som holder ut, kap. 1, 12. Og her skal vi få be: Led oss ikke inn i fristelse. Mat. 6, 13. Selve fristelsen er ikke synd – den kom jo også til Jesus, og han syndet aldri. Predikanten Billy Sunday svarte slik på dette: ”Fristelsen er at djevelen hvisker i nøkkelhullet. Synd blir det først når du åpner døren og slipper ham inn.” Og vi kan legge til: Du jager ham bort ved å sitere Bibelen for ham. 

--

23). Matt 15, 21–28

  2. s. Faste.En stor tro.

 Denne teksten handler både om den store troen som kvinnen hadde, og om at hedningene har adgang til evangeliet. GT vitner om det siste, og det ble endelig kunngjort i misjonsbefalingen, Mat. 28, 18ff. Derfor var det en viktig dag i kirkens historie og for disiplene. Deres øyne begynte å åpnes for at evangeliet om Jesus skulle også nå ut til andre enn jødene.

Jesus hadde nå for første og eneste gang gått inn i et hedensk område, til bygdene ved Tyros og Sidon, v. 21. Det var i Fønikia ved kysten. Og Matteus kaller kvinnen "kana'aneisk" og viser dermed at hun var hedning. Og nå møtte hun en jødiske Messias som bare var sendt (i sitt jordeliv) til jødene, v. 24. Men gjorde han et unntak fra regelen. Og det har sin grunn i at han skulle være frelser for hele verden, og det ble en leksjon for disiplene og kanskje for de hedningene som hørte på i Fønikia. Folket der var tradisjonelt jødenes fiender.

En stor tro.

Teksten ligner på  det som er fortalt i kap. 8, 5-13, der Jesus møtte en romersk høvedsmann. Han var trolig hedning, for Jesus sier der at han ikke så stor tro i Israel. Romeren og Israel blir dermed plassert som motsetninger. Men Jesus hjalp ham og helbredet hans tjener (som kanskje var jøde).

På begge steder handler det om en stor tro. Høvedsmannen var ikke hjemme, og helbredelsen skjedde altså på avstand. Jesus møtte ikke gutten og la ikke hendene på ham. Jesus viste der sin veldige kraft ved at han kunne helbrede selv om den syke var lagt borte.

Kvinnen bviste sin store tro ved å ha stor tillit til Jesus. Hun visste at han kunne gjøre under! Hun hadde sikkert hørt om ham eller kanskje til og med stått i utkanten av flokken da Jesus gjorde et under. Nå kom hun selv og ba om hjelp - i tillit til at Jesus ville hjelpe.

Hun viste også sin store tro ved utholdenhet i bønnen. Han ga ikke opp om Jesus tilsynelatende nektet å hjelpe. Jesus viste til sitt første oppdrag: De fortapte får av Israels hus, v. 24. Og hun tilhørte ikke dem. Det var blankt avslag. Det føltes slik for henne, selv om han kanskje gjorde det for å prøve henne.

En standhaftig tro.

Noen resignerer straks de de ikke får det de ønsker eller slik de vil ha svar. Det viser i beste fall en underlig tro. For tro innebærer tillit til den vi ber til, at han kan og vil hjelpe. Ved å avslutte bønnen, slukner troen. Bønnen forutsetter tro, ellers blir bønnen lett meningsløse ord eller rituale. Men troen behøver ikke å være sterk for å bli hørt. En liten gnist tenner også en brann.

Men her møter vi en sterk tro. Kvinnen faller på kne for Jesus. Det er uttrykk for respekt og udmykhet. Hun ber bare om hjelp for sin datter, ikke noe for seg selv personlig. Men hun har omsorg for sine.

Jesu svar

Hun møter igjen motstand. Denne gangen er det ikke en direkte henvisning til Israel, men en skjult. Han bruker kanskje et kjent ordtak: Det er ikke pent å ta brødet fra barna... Hun oppfatter kontrasten: barna og hundene. Hund var et vanlig uttrukk for hedning, og Israel var Guds barn og folk. Trolig forstod hun denne sammenhengen.

Likevel har hun svar og gir Jesus i første omgang rett: Det er sant. Men hun fører bildet videre, og det viser at hun var en oppvakt og klok kvinne. Samtidig tenker hun praktisk hvorledes det var ved et måltid. Noen smuler faller på golvet, og hundene fikk dem. Nå sammenligner hun seg selv med disse små hundene som var inne i huset. Hun var fornøyd med det.

Jesus ser selvsagt hva hun mener, og nå gir han svar. Han anerkjenner hennes svar om at barna (Israel) har førsterett til Guds rike og dermed hans hjelp. Han motsier henne ikke denne gang. Men han viser ogfså at Guds rike skal utvides og gjelde andre enn jøder.

Deg skje som du vil, v. 28, er Jesu anerkjennelse av hennes bønn og rett til hjelp. Han har sett hennes tro at hun anerkjenner Israels førsterett. Hun hadde tillit til ham og holdt ut, for det var om å gjøre for henne å få svar. Er det det for oss? Har vi denne nød for verden nær oss og hedninger langt borte at vi ber stadig selv om det er mange hindringer og veien synes stengt?

Datteren ble helbredet i samme stund. Jesus er aldri sen med svaret når hjertet er som denne hedningens. Så blir oppfordringen etter dette ordet å holde ut. Jesus er fremdeles den samme.

24) Luk. 11, 14-28.

  3. s. Faste. Den sterkeste.

Her er i grunnen to saker og to tekster som begge handler om Jesus og Satan. Jesus har nettopp lært disiplene å be og vist dem hvor stor makt bønnen har. Og straks etter drev han ut en ond ånd hos en stum mann. Vi skal lære her at ånder var reelle i bibelsk tid og er det nok fremdeles. Men vi har ikke så lett for å indentifisere dem. Og i møte med slike onde forhold, er bønnen et viktig redskap. Vi skulle gjerne si som disiplene: Lær oss å be, v. 1. Og Jesus var selv en bønnens mann selv om han var Guds Sønn.

Vi møter to personer, og de er begge med i åndskampen om mennesket. Vi skal se på dette i et dobbelt perspektiv.

1. Den sterke.

Først møter vi den sterke. Det er satan og de onde ånder. Vi skal aldri undervurdere dem. De kan lure menneskene og de spiller på et stort register.

1) Han er sterk.

Han kom i skikkelse av en slange allerede i Edens hage. Han fristet Eva som falt, og senere har resultatet av dette fulgt slekta alle steder til alle tider. Og han fristet Jesus til ulydighet, Mat. 4. Daglig møter han oss på vår vei. Vi må regne med at djevelen er sterk. Derfor skal vi aldri lefle med det onde eller spøke med synden. Eventyrenes bruk av djevelen er oftest ikke bibelsk. For der er han ikke den bibelske djevel.

Han fanget Judas i pengenes garn – og han gikk fortapt.

Han prøvde seg på Peter, og han var nær ved et endelig fall. Men Jesu blikk seiret over ham, og han ble berget.

Han fanget Demas i verdens gleder og han forlot tjenesten, 2. Tim. 4, 9.

Josef ble også fristet i Potifars hus. Men han var så overbevist om den rette vei at han flyktet fra fristelsen. Og seiret.

2) Han har våpen.

Han vokter sine med våpen, står det. Han vil beholde sin eiendom. Huset er menneskehjertet eller legemet med kropp og sjel, sier hoffpredikant Fr. Hammersten i Sverige. Satan driver misjon, både ved å holde fast på sine og søke etter nye som kan føres bort fra Gud.

Han bruker alle midler og har mange våpen. Her er det sant at «hensikten helliger midlet». Det gjorde både jesuittene og Mao i hver sin kamp om mennesker. Undervurder aldri djevelen. Han leter etter og finner ofte vårt svake punkt. I Luk. 14, 18ff har vi en illustrasjon på det. I denne lignelsen blir noen holdt utenfor Guds rike av eiendom, arbeid og sitt eget hjem. Det er i seg selv lovlige ting, men blir hindringer når de kommer først. Det gjør oss opptatt, og travelheten har ført mange i fortapelsen. Det var så mye de måtte gjøre, og glemte sjelen. Bak denne strategi stod Satan selv. Hos Judas var det pengene, og for Josef var det det sjette bud. Peter hadde menneskefrykt.

I vår tekst var det en uren ånd som kom. Og vår tid er veldig uren. Du finner det skitne i radio og Tv, i aviser og ukeblader og bøker. På mange arbeidsplasser er det vanlig på skitne vitser og historier som er på kanten av det sømmelige både kristelig og menneskelig. Det er satans strategi og våpen for å føre mennesker til synd.

3) De har fred.

Der er en dødens fred i verden, når samvittigheten er sløvnet og vi bare tenker på oss selv. Paulus taler om noen som faller i djevelens snare, 2. Tim. 2, 26. Da sover de og ser ikke det som venter bak død og grav. Det er ikke det siste hvilested, som det så ofte blir sagt. De skal en dag vekkes opp av gravene og møte sin Gud. Men de skulle blitt vekket her i tiden, slik at de så at de hadde en falsk fred. De har fred som en sovende i et brennende hus. De skjønner ikke faren.

Paulus taler om en kamp som vi troende har, ikke mot mennesker, men mot djevelens åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 12. Denne åndehær vil lede oss til synd og føre oss bort fra Gud. Og så dysser han oss i søvn og får oss til å tro at alt er vel. Det går bra til slutt, sier han. Det er en katastrofe i et menneskeliv. Da er alt håpløst. Da skjer noe:

2. Den sterkeste kommer!

En som er sterkere, står det. Det er Jesus, Guds Sønn og Menneskesønnen. Før han forlot denne jorden, forsikret han sine venner om dette: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Mat. 28, 18. Han er skaper og kongen og herre over alt. Døperen Johannes sier i begynnelsen av sitt virke: Etter meg kommer en som er sterkere enn jeg. Mark. 1, 7. Det er også sant i forhold til djevelen, men han vil ikke innrømme det.

Han kom julenatt og ble menneske.

Han overvant alt på korset og i oppstandelsen.

Det lød et fullbrakt på Golgata. Da var også djevelen beseiret. Han behøver ikke å prøve seg mer. Han viste seg som seierherre over dem på korset, Kol. 2, 15. All synd er sonet og gjelden er betalt, og fienden er egentlig avvæpnet. Ingen behøver lenger å gå fortapt på grunn av sin synd. Djevelen har ikke makt til å dømme deg. Jesus sa: Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Joh. 12, 31. Og ved døden gjorde han det til intet – Hebr. 2, 14. Det har den Sterkeste gjort!

Derfor er budskapet nå i den kristne kirke: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17. Og dette: Alt er ferdig, kom til bryllupet.

3. Er det mitt?

Det er fullbrakt for hele verden. Forsoningen gjelder alle mennesker. Men hvorledes blir det også mitt?

Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det. Det var siste ord i teksten. Vi må høre hva Gud sier, tro det og ta imot. Jesus vil understreke at ingen er nøytrale i åndens verden, v. 23: Den som ikke samler med meg, han sprer. Den som tar imot Jesus, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1,12. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Joh. 3, 36. Det er veien – du går vel der?

25) Joh 11, 45–53

  4. s. Faste. Til gagn.

Lasarus var død og deretter vakt opp fra døden av Jesus. Da trodde mange på ham fordi de så et under. Jesus hadde vist at han var mer enn et menneske, de hadde Guds Sønn mellom seg. Men prestene ble redde. De var i tvil og visste ikke hvordan de skulle angripe saken. For de ville og måtte stanse ham. Han forførte folket og fikk mange tilhengere – på tross av frafallet i kap. 6.

Da kom Kaifas med svaret. Jesus måtte bort. De andre forstod ikke dette. Han måtte gripe inn.  De ville ha fred.

Og det er noe sant i dette, om vi tenker på menneskelig vis og ønsker det rolig og godt. Da er det ingen tale om omvendelse, synd, Jesu gjenkomst og dom. Med en slik fred vil folk sove åndelig talt. Da ble det ingen langfredag, påskedag eller himmelfart. Folk fikk leve i sin synd og ble ikke uroet i den. Og de ville dø i synden.

Om ypperstepresten tenkte så langt, er uklart. Men han tok feil. Selve lederen for det åndelige liv i Israel tok feil.

Men Gud ville noe annet enn Kaifas. Jesus skulle dø. Men ikke slik fariseerne ville det. Kaifas var profet uten å vite og ville det. Han spådde om noe mer enn det jordiske. V. 51. Og heller ikke Kaifas forstod det. Han kjente ikke det himmelske råd. Han tenkte bare menneskelig, og det stenger ofte for Guds tanker. Vår fornuft er ubrukelig i det stykke.

Likevel var ordene profetiske. V. 51. Profetien omfatter flere forhold.

1. Det er til gagn for dere.

Folk har mange tanker om hva som gagner oss her i livet. Det er vanlig å tenke på penger, ære, makt, innflytelse – det ville gagne oss. Men folk ønsker også å være bra folk. De sier gjerne: Jeg er ikke verre enn andre! Som om det skulle være en god attest.

Men det verste er nok at folk stadig tenker jordisk, om å leve dette livet som godt som mulig.

Jesus sa noe om dette: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26. Når døden kommer etter et verdslig liv, har du ingen ting igjen.

Han sa også om en rik bonde: Sjel, i denne natt kreves din sjel av deg. Selv mente mannen at han hadde det godt og nok for mange år. Luk. 12, 19. Men hva er igjen når den siste dagen kommer?

Til en kvinne som hadde det travelt, sa Jesus: Ett er nødvendig. Luk. 12, 42. Vi mener at mange ting er nødvendige for å leve godt. Sett i evighetsperspektiv er det bare en ting som er nødvendig: å ha en frelst sjel. I Romerriket gikk slagordet: Brød og sirkus. Det ville folket ha, og det ga keiseren dem. Da var de i ro. Og vi synger med rette:

Om jeg eidde alt, men ikke Jesus,

tror du det var nok å stole på?

Kunne dette hjertet tilfredsstilles

med de ting som skal så snart forgå.

Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,

å, hva vinning var det for mitt vel?

Hva er hele verden mot å eie

fred med Gud og frelse for min sjel!

2. En dør for alle.

Det er ypperstepresten som sier dette, men han fattet ikke selv betydningen av sine ord. For han talte profetisk om påsken og kom med den mest avgjørende lære i Skriften. Dette er kjernen i kristendommen. Uten den var vi ikke kristne. Da var det bare humanisme.

Paulus sier 2. Kor. 5, 14: En er død for alle … Han døde for alle. Han gikk in vårt sted og tok vår straff på seg. Han gikk dermed i fortapelsen for vår skyld. Profeten sier at han ble knust for våre synder, Jes. 53, 5. Det er den dypeste teologi vi kan lære. Vi har en stedfortreder som gjorde opp saken for oss.

Offerdyret i GT er forbilde på dette. Da dyret ble slaktet og ofret, visste de troende jøder at dyret døde egentlig for dem. De selv ble fri ved det. Helt fra utgangen av Egypt og påskelammet, er det en klar tanke – ja, gjennom hele Bibelen. ”Og aldri jeg utgrunne kan hva da ditt hjerte led,” sier en sanger. En sannen synger slik: ”Å, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne, som deg, fredens fyrste bar.”  Det var en munk som skrev denne sangen i 1306. Han ble så grepet av Jesu lidelse at han ga alt han hadde til de fattige.

3. Hele folket.

Kaifas sier også dette. Hvis ikke Jesus dør, vil hele folket gå til grunne. Han mente det jordisk i landet Israel på sin tid. Men det var noe han ikke skjønte der og da: Hvis Jesus ikke døde, ville alt folket gå fortapt. Jesu død var selve veien til Gud. Det var nødvendig at han ga sitt liv som det siste offer her i verden for folkest synder.

Derfor er det slik at alle mennesker utenfor Jesus vil gå fortapt. Ja, de er fortapt her og nå, om de ikke omvender seg. Det gjelder vårt eget folk, og det gjelder alle nasjoner og hedninger av alle slag. De må få høre om Frelseren og ta imot hans gjerning for dem. Da er også de berget. Amen.

26) Luk. 1, 26-38.

Maria budskaps dag. Født av en jomfru.

Teksten handler om at Maria skal bli mor til verdens frelser. Det er en stor oppgave hun får. Han var i utgangspunktet bare en vanlig ung kvinne, ja trolig en tenåring. Og så skulle få en slik oppgave! Og nå fikk hun budskap fra Gud om det.

1) Maria

Hovedsaken ved denne teksten er at Jesus skulle bli født som Messias, og da måtte det skje ved et Guds under. Det viser hvor viktig jomfrufødselen er. Alle mennesker er syndere, og alle barn blir dermed syndere. Gud måtte gripe inn på overnaturlig vis.

Det var i den sjette måned - det viser til at slektningen Elisabeth var i sin sjette måned etter unnfangelsen, v. 36. Også der hadde Gud grepet inn, men på en annen måte. Hun var ufruktbar før, og hennes sønn skulle få en viktig plass i Guds rike uten at han var Guds sønn.

2) Engelens hilsen.

Maria fikk englebesøk.  Og hun fikk en fin hilsen fra himmelen. Først sa engelen: Du har fått nåde. Det betyr at engelen ikke krevde noe av henne. Han kom ikke med lov og krav og vanskelige oppgaver. Hun hadde fått noe, helt gratis og uforskyldt.

I tillegg sa engelen: Herren er med deg. Det var en betryggelse, hun behøvde ikke å bli redd. Og hun var velsignet blant kvinner. Hun må ha forstått det slik at hun stod i en særstilling også blant kvinnene i Israel. Medn det var helt uklart for henne hva det betydde.

Litt senere komme en ny forsikring: Se, du har funnet nåde hos Gud. Det må bety her at hun var spesielt utvalgt av Gud til noe. En slik utvelgelse betyr aldri at noe ondt og besværlig for menneskene. Guds nåde er gave uansett hva det innebærer praktisk for oss.

3) Marias spørsmål.

Maria ble forferdet da hun fikk englebesøk og forstod ikke den himmelske hilsen. Hun ble forferdet og grunnet på det - og det var før hun hadde hørt hva engelen ville og at hun skulle bli mor. Et slikt englebesøk må ha vært sjelden for vanlige folk. Kanskje var det også overveldende fordi det egentlig var unaturlig.

Oppgaven Gud gav henne var ganske naturlig for en kvinne: Hun skulle bli med barn. Hun fikk til og med vite at det var en sønn. Og engelen gav også barnet navn - det skulle hete Jesus (eller Josva på hennes språk).

Da er det klart at hun tvilte. Hun var nok forlovet, men levde ikke sammen med Josef (Jeg vet ikke av mann). Hvordan skulle det da gå til? Skulle hun få barn med noen andre, ville hennes tanker om Josef som mann bli umulig. Hun kjente nok praksis i Israel om dette. Det resite seg nok en motstand i henne mot det hun nå hørte. Og det var ganske naturlig.

4) Svar.

Engelen kom med svar. Det skulle skje på guddommelig vis ved et Herrens under. Den Hellige Ånd skulle komme, og det betyr at Gud grep inn. Den Høyeste kraft er Guds kraft. Han behøvde ikke en mann for å gjøre dette.

Barnet skulle derfor være et hellig barn, ja Guds egen Sønn. Det må ha svimlet for den unge Maria. Og kanskje hun skjønte litt av at det måtte være nåde. For noe slikt hadde hun ikke fortjent.

5) Barnet

For å vise Maria at barnet virkelig skulle være unikt, forklarer han hvem og hva han skulle være.

Jesus betyr frelser eller en redningsmann. Det betyr at barnet skulle gjøre noe for sitt folk, noe som ingen andre kunne gjøre. Josef fikk nærmere beskjed om det i Mat. 1, 21: For han skal frelse sitt folk fra deres synder. Oppgaven var altså ikke politisk eller av sosial eller økonomisk art. Det gjeldt folkets synd. Det ver den som hindrer oss alle fra å være en himmelborger. Noen måtte ordne opp i det som skjedde i Edens hage, 1. Mos. 3.

Barnet skulle bli stor - ikke av alder eller menneskelig makt og prakt. Guds rike er helt annerledes enn den jordiske tanke om storhet. Men det var nettopp som Gud han skulle være stor. Han skulle nemlig kalles Den Høyestes Sønn. Den Høyeste er et navn for Gud her. Barnet skulle være Guds Sønn, v. 35. Dermed har engelen sagt at noe guddommelig stort skulle skje i verden. Og det skulle hun være redskap for.

I tillegg skal han være konge for Israel (Jakobs hus). Kongetittelen betyr at han skulle lede folket og være deres øverste. Det var et evig og altomfattende kongerike han talte om. Kanskje Maria allerede nå ante at hun skulle bli mor til Messias som profetene hadde talt.

***

For å gi enda mer trygghet til jenta, viste han til slektningen Elisabet som også var fruktsommelig, selv om hun var gammel. Og da siterer han et ord fra Skriften som ga budskapet stor tyngde: Ingen ting er umulig for Gud (1. Mos. 18, 14; Jer. 32. 17).

Da var Maria klar. Hun aksepterte kallet og oppgaven. La det skje! Engelens ord hadde overbevist henne. Hun var villig å være en Herrens tjenerinne. Er vi det? Hadde vi tatt imot en slik oppgave som ville forvandle livet vårt?

27) Joh. 12, 12-24.

Palmesøndag. Kveitekornet.

Det var nokre greske proselyttar som kom for å tilbe. Dei meinte det truleg alvorleg med religionen. Dei hadde nok høyrt om Jesus, og kom nå for å sjå han og møta han. Då gjekk dei til Jesu vener for å finna svar. Dei måtte jo vita kor han var.

.

Så møtte dei Filip. Det var han som tidlegare hadde leia Natanael til Jesus, Joh. 1, 44-47. Nå gjekk Filip til sin ven Andreas, og begge gjekk til Jesus. Kanskje dei kjende det godt å vera to når nokre utlendingar kom og ville møta Meisteren. Var dei litt utrygge på dette? Jesus var jo jøde, og proselyttane var heidningar som fylgde jødiske skikkar.

.

Jesus svara dei: Menneskesonen skal herleggjerast. Den åndelege sida ved dette er at det er då me ser Jesus. Men før det måtte noko anna henda med Jesus. Det var han som vart likna med kveitekornet nå. Og dersom eit korn skal bera frukt og bli mange, må kornet døy. Det er ein naturlov. Det nye livet kjem gjennom død. Slik er det alltid i åndeverda.

.

Dette er sant på fleire område. Her nemner me litt:

.

1. Jesus er kveitekornet.

Dette er ei viktig sak. Jesus nyttar uttrykket: Sanneleg, sanneleg seier eg dykk. Ordet sanneleg er ”amen” på gresk. Då vil Jesus seia dei: Nå må de høyra godt etter, dette skal de hugsa!

.

Då grekarane spurde etter denne nye kongen, venta dei truleg eit stort kongeleg opptog. Det var vanleg i Romarriket og andre stader. Jesus viser dei noko heilt anna og peikar framover mot krossen. Vegen til herlegdom går gjennom den. Jesus måtte døy, det er hovudsaka.

.

I samtale med Emmausvandrarane seier Jesus: Måtte ikkje Messias lida dette, og så gå inn til sin herlegdom? Luk. 24, 26. Me minnest også Kaifas sine profetord i Joh. 11, 50: Det er til gagn for dykk at eitt menneske døyr for folket. Hvis ikkje han gjorde det, vart han åleine att og ikkje eit einaste menneske vart frelst.

.

Alt avhang altså av Jesu død. Kristendom er Jesu kross og liding og oppstode. Der blir Jesus herleggjort. 1. Kor. 1, 18; Rom. 1, 16. Evangeliet om Jesu død er ei kraft til frelse. Det er ikkje berre ord. Og kvifor er det slik? Jo, fordi Gud var i Kristus og forlikte verda med seg sjølv. 2. Kor. 5, 19. Paulus vitna og for lesarane slik: Kristus vart fattig for dykkar skuld – det er kveitekornet som døyr.

.

Kvar skjer i Jesu død? Joh. 12, 31-32 seier det slik: No fell det dom over denne verda. No skal hovdingen over denne verda kastast ut. Når eg vert lyft opp frå jorda, skal eg dra alle til meg. Noko veldig stort hende på Golgata. Og då kunne det koma frukt av hans liding. Gud seier: ”Difor vil eg gi han mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Og ein dag skal Gud vera alt i alle. 1. Kor. 15, 28.

.

Eit døme og bilete på det store som hender då er Op. 7, 9: Sjå, ein stor skare som ingen kunne telja. Dei frelste er som ”tusen bjerge full av sne”. Den første frukta var ein røvar som vart frelst på krossen. Seinare har han fått mange. – Har han fått deg og som løn for sine smerter?

.

2. Vår omvending.

Eg er og eit kveitekorn. Og der skjer den same lova. Eg må døy for å få liv i Gud. Alle tankar om min eigen godleik, kraft og rettferd og freistnad på å verta frelst sjølv, må døy. I ei ekte omvending til Gud, er det dette som skjer.

.

Den fortapte sonen opplevde det. Han kom til denne tanken om seg sjølv: Eg er ikkje lenger verdig å vera son din. Luk. 15, 19. Det er det audmjuke sinn. Det hadde tollaren i templet óg. Gud, ver meg syndar nådig, sa han. Luk. 18, 13. Det var det einaste han kom fram til i møte med Gud. Alt det han hadde i seg sjølv måtte døy. Det skjøna ikkje farisearen.

.

Og Paulus sjølv hadde denne erfaringa: Men eg døydde. Rom. 7, 10. Der folk tenkjer slik, der er Gud. Der gir han frelse og evig liv som ei gåve. Det skjer aldri ved lova eller meg sjølv. Eg må gi opp og døy frå alle eigne gjerningar.

.

3. Mi helging.

Ei side ved helginga er å bera frukt for Gud. Vårt eige menneske vil gjerne gjera så godt det kan her, og me meiner at det skal gå bra. Me vil bera frukt, ynskjer og lengtar etter å bli betre. Og me prøver på eiga hand å gjera mykje. Men det lukkast ikkje. Me føler at me faktisk blir verre og ikkje betre.

.

Kva er då løyndomen?

Me må døy! For all frukt må vera av Gud. Og det tek ofte lang tid før me ser det og bøyer oss. Alle tankar i oss om å gjera noko godt for Gud, må døy. Resultatet er at me gir oss over til Gud og seier som Jesus: Lat viljen din råda.

.

Gud minner oss om noko. Han viser oss gjerningar og legg det til rette, Ef. 2, 10. Då er det ikkje eg som planlegg noko eller vi gjera noko spesielt. Me er berre reiskap i Guds hand. Helginga blir eit verk av Gud. Me går berre i Jesu fotspor.

.

28) Mat. 26, 17-30.

  Skjærtorsdag –

Skjærtorsdag var ein lang dag. Det var mykje som hende den dagen, som på langfredag. Og det viser Frelsarens kamp for vår frelse. Og han vann siger til slutt over alle fiendar.

.

Lat oss fylgja han på vegen - og sjå nokre hovudtrekk ved denne delen av livet hans. Det er sjølve avslutninga av livet og frelsargjerninga. Difor skal me stansa ved nokre av stasjonane der han var denne dagen.

.

I. Det siste måltidet. Nå var dei samla på den øvre salen, han og dei næraste venene hans. Og dette fall saman med jødane sitt påskemåltid, 2. Mos. 12. Dei mintes kvart år utgangen av Egypt, det store Exodus. Og medan alle jødar sat kring i heimane sine med glede over det som hadde hendt, sat Jesus med sine vener i gru for det som måtte henda.

Nå tala han om svikaren. Ein skulle gi han over til dei skriftlærde, og det var einstyande med døden. Alle spurde: Det er vel ikkje eg? Også Judas var med då, han spurde og om dette. Han beheldt altså maska, for han måtte ha skjøna kva han var i ferd med å gjera. Alt forstod han nok ikkje, det ser me seinare. Men han måtte ha skjøna at noko var galt. Og Jesus tok dette på alvor. Det var betre for det menneske at han aldri var fødd, sa han. Så alvorleg er det å svika. Då går eit menneske fortapt.

.

Jesus vaska føtene til sine vener - det var slaven sitt arbeid. Nå viste han i gjerning kvifor han var komen. han vart tenaren, slaven, han skulle gjera det ingen ville eller kunne gjera. Måtte ikkje disiplane og skjøna dette nå? Det var vel dei som skulle ha vaska han -Meisteren. Men det kjem me sjeldan på, at me skal tena andre.

.

Nå var det Jesus gjekk ut. Han var ikkje med i det som hende seinare. Det var natt, seier Joh. 13,30. Ikkje minst var det natt i Judas sitt hjarta. Han gjekk nå mot fortaapelsens natt, der det ikkje var noko veg attende. han hadde selt Jesus for 30 sølvpengar - betalinga for ein slave. Så mykje var han verd for Juda. Skal tru om ikkje mange sel han for mindre i vår tid?

.

II. Nattverden. Etter dette var nattverden stifta. Då var som sagt Judas sikkje med. Den er berre for Guds folk. Andre skal ikkje vera med då. Difor skal me vere varsame med innbydinga til nattverden og. Sume brukar det som misjonsmiddel og gjev inntrykk av at berre deigår til alters, er dei blitt kristne. Her skal me vere varsame i alt me gjer. Den skal heller ikkje bli eit reint rituale eller ein vane. For det er ei heilag stund der det skjer noko.

Jesus forklarte kva nattverd var. Den er til soning for synd. Den talar sterkt om Jesu blod og kjøt. For nå gjekk han mot det sioste offer i sitt liv, og det einaste som kunne berga verda. Slik brødet blir brote i nattverden, skulle Jesu lekam bli knust under syndebørda.

.

Den talar om syndsforlating. Den er grunna på Jesu død og offer. Det skjer ikkje automatisk eller som magi. Me må ta imot i tru, det må bli mitt, ein personleg eigedom. Men nattverd er også samfunn mellom dei truande. Det er eit eineståande forhold mellom Guds folk på jord. Me kan vere usamde om mangt, men er eitt i anden avdi me høyrer Jesus til. Difor skal me ikkje misbruka nattverden.

.

Etter dette var det Jesus heldt den store talen i Joh. 15-17.

.

III. Getsemane. Jesus var kjent der, Luk. 22, 39. Det var ikkje uvanleg at han gjekk gjennom hagen ved foten av Oljeberget. Men nå skulle han gå inn mot dødsskuggens dal. Det var ein smertens veg for Jesus. Likevel står det i v. 30:Då dei hadde sunge lovsangen. Det var skikk etter påskemåltidet for jødane å synga frå Salme 113-118. Den delen av salmane er kalla Hallel av di det byrjar med halleluja. Og Salme 113 tek elles til med dette: Herrens namn vere lova. Og mot slutten av salme 118 heiter det: Dette er dagen som Herren har gjort. Bind høgtidsofferet med reip like inn til alterhorna.

.

Nå skulle det skje på ein større måte enn nokon gong før. Men trass i lidinga, kunen Jesus synge lovsang. Han visste at dette var Guds veg for slekta. Det store offeret skulle snart gjevast.

.

Men det skjedde altså ikkje utan kamp og smerte. Han måtte gjennom Getsemane - det er symbolet på den djupaste smerte og sorg og bønekamp som nokon har vore gjennom.

.

Ein song tolkar dette slik: I navnløs ve og smerte vår Jesus den har gått, hans varme frelserhjerte sitt dødssting der har fått. - Til Paradis den veien ber, men en smertenes vei det er.

.

For nå sette helvedes krefter inn sitt siste angrep, og me må tru at helvede mobliserte sine sterkaste tropper. Alt materiell skulle nå setjast inn og pressa Jesus i kne. Det ser me av at han sveitta som blod. Og han kjmepa verkeleg i bøna. Det var ingen lett “kjære Gud”-bøn. Her var himmel og helvede i nærkamp som aldri før -og den enda ikkje før på krossen.

.

Men han sigra: ikkje som eg vil, berre som du. Det er seiersropet. Då overtek Herren leiinga. Slik var det med Jesus og slik er det med oss. Men disiplane sov. Då Jesus ser det, kjem han med eit lærerikt ord: Anden er viljug, men kjødet skrøpeleg. Dette ordet beskriv menneskenatura etter omvendinga. Slik er det med oss alle: me har to krefter i oss. Det nye livet vil gjera Guds vilje og gå hans veg. Men i oss er ei gamal natur, kjødet, synda som bur i oss. Og alt dette strir mot Guds vilje. Dei kreftene bryt i oss alle.

.

Sangaren syng slik: Å, skulle en gang blive kold, min kjærlighet til deg, da minn meg om Getsemane, og om din sved for meg.

29) Mat. 26,30-27, 50.

  Kva med Jesus? Langfredag

  Mat. 27, 22.

Dette er historia sitt største drama – og det er ikkje slutt på jorda før 1. påskedag. Men her er det berre ein liten del av det som skjer.

.

Pilatus har ei vanskeleg oppgåve: Kva skal eg gjera med Jesus? seier han. Og her er fleire ting som gjer det vanskeleg for han å velja. Og ved store avgjerder i livet er det ofte slik. Først kjem nok samvitet hans i vegen. Kan det vera rett å døma ein slik mann? Og dinest kjem vitet hans, fornuften. Han er overtydd om at Jesus skulle vore fri. Eg finn inga skuld hjå han – det tonar i hjarta hans.

.

Og så kjem kona hans inn på arenaen. Ho hadde hatt ein draum. Det er som om Gud prøver alle måtar for å visa han kven Jesus var. Då brukar han nokre gonger draum. Og midt i alt er sikkert Guds eigen Ande. han var nok heidning, men her gjaldt det Guds store sak og hans eigen Son. Han står så nær Jesus denne dagen – og då talar Anden! Og det står ingen stad at Pilatus skulle ta dette ansvaret.

.

Fiendane hans hadde eit sterkt våpen mot han: Gir du denne mannen fri, er du ikkje lenger ven med keisaren. Og otte for andre menneske har alltid vore ei enorm kraft og makt i sinnet. Mange kan ikkje stå imot den.

.

Pilatus fall. Han valde menneske i staden for Gud. Då hjelpte det lite å vaska hendene. Han var skyldig. Og vitna kom att og tek opp att klagen. Og dei kjem til oss mange gonger og vil knusa oss.

.

Kva skal eg gjera med Jesus? Det er eit hovudspørsmål i livet. Og du har fleire vegar å gå, eller fleire alternativ.

.

1) Nøytral.

Er det mogeleg? Mange prøver og tenkjer det skal nok gå. Jesus sa: Anten er du med eller mot. Han vil ha deg ikkje dine gaver. Dei er kanskje bra nok for menneske, men dei kan aldri erstatta frelsa. Mange prøver å ha ein fot i verda og ein hjå Gud. Det vil aldri halda. Du må ta eit personleg val.

.

Tollaren og farisearen i tempel er døme. Den eine såg på gjerningane sine – det var valet hans. Og det gjekk ikkje bra. Den andre såg berre si synd, og då hadde han ikkje anna von enn å ropa til Gud. Det er hjarta det kjem an på. Ikkje det ytre livet.

.

2) Du dømer Jesus.

Du kan slå lag med Pilatus og vera med i hylekoret og døma Frelsaren. Det kan sjå realt ut, og det er på ein måte eit klårt standpunkt. Men du er med og slepp Barabas fri. Og til slutt blir Kristus den sterkaste både for deg og Barabas. Han vinn siger. Tråden ovanfrå blir du ikkje fri. Klipper du den av, fell du i fortapinga.

.

3) Jesu fridom.

Slepp du Jesus til i livet blir det til fridom for deg. Fylg meg, sa Jesus til læresveinane. Det er då du finn livet. Paulus skriv slik: For meg er livet Kristus, og døden ei vinning. O Paulus vitnar: Eg har stridd den gode striden.

.

Ved brannen i Chicago i 1871 hende noko. Evangelisten Moody talte over dette ordet søndagen før. Til slutt i møtet sa han: Kom att neste søndag, skal eg seia deg kva du skal gjera med Jesus. Den natta brann byen og ei mengd med folk gjekk med. Også nokre av dei som hadde høyrt Moody seia: Neste søndag får du vita det. Det kom ingen neste søndag for dei.

.

Det vart til lærdom for Moody. Då sa han: Nå sluttar eg aldri eit møte utan å seia: Du må koma nå, i dag. Du veit ikkje om det får ein ny dag.

.

Det skal me seia nå til kvar og ein: Kom nå, bøy deg for Jesus!

*

30) 1.Mos. 1, 1-5; 1,1 26-2,2; 2. Mos. 14, 1-22.

  Påskenatt.

1. Mos. 1, 1-5.

----------------

Me vil nytta ei symbolsk tolking her. Genesis er boka om begynnelsen til alt. Me finn liksom ein skugge av alt her: om opphavet til verda, til synda, til frelsa. Og slik kan me anvenda alt Guds ord. Det er eigentleg adressert til oss til alle tider. Det gjer bibellesinga rik. Me les ikkje berre historie om noko som har hendt utan band vidare til oss. Nei Ordet fortel om soga vår bakover og på same tid om linene framover. Han plan med oss. Her tek me med nokre hovudsider.

1. Gud er bak alt, v. 1. Han skapte verda, på hebr. Bara'. Det verbet er berre brukt om Gud, og brukt 33 ganger i GT. Det er brukt 9 ganger i 1. Mos og 18 ganger i Esaias. Me må laga noko av noko. Me treng råmateriale for å forma det vidare. Gud trong ingen ting. Han skapte av intet.  Me trur ikkje på ei tilfeldig utvikling eller evolusjon. Me trur det er Guds verk. Salme 33,9.. Slik er også frelsen Guds skaparverk, 2. Kor. 5,17 og Ef. 2,10.

  Når Gud brukar dette ordet for å skapa (bara') som ikkje forutset noko, fortel det eigentleg mykje om oss sjølv: me var ingen ting, men sprang ut av Guds tanke som noko genuint, noko nytt. Slik er all Guds skapning.

2. Verda var øyde. Ho var øyde og tom og mørke låg over alt. I fysisk meining gjeld dette skapingsprosessen, slik verda var før ho vart ordna. I åndeleg meining er det sant om tida etter fallet, kap. 3. Då vart heile verda lagt i mørke. Kvart hjarta er formørka i høve til Gud. Livet utan Gud er tomt. Er det eigentleg ei meining med noko då? Er det verd å leva utan Gud og det perspekti­vet som han gir oss?  Fallet er historisk, det er eit faktum. Adam drog alle med seg i fallet bort frå Gud. Rom. 5 er ei fortolking av 1. Mos. 3. Og mørket er størst når folket ikkje skjønar dei er i mørket. Det syndige mørke viser seg m.a. ved fyll og drikk og eit syndig liv. Men mørket er og finare moralsk sett: alt som ikkje er etter Guds vilje er synd og mørke.

           Vår formørkede forstand

           kan jo ikke sannhet kjenne.

3. Ånden sveiv over vatnet. Gud forlot ikkje den mørke verda. Han forlet aldri syndaren så lenge det er von. Ånden er den tredje person i guddommen og den er over denne verda med sitt kall og viser veg ut or mørket og fortapinga. Ånden dreg menneska bort frå Djevelen og inn i Guds lyse og salige rike. Joh. 16, 9-11. Ingen av oss søkjer Gud på eiga hand, Rom 3,11; Salme 14. Me er så forblinda og bunde i synd. Ånden var over ! vannet, ikkje i verda.

  Luther seier til den tredje artikkelen: "Eg trur at eg ikkje av eigen styrke eller fornuft kan tru på Kristus eller koma til han; men det der Den Heilage Andes gjerning som har kalla meg ved evangeliet og opplyst meg."

4. Det vart lys. Den første dag rann over jord og verda steig ut or evemørket. Ei ny tid kom for folket. Det er bilde på evangeliet og Jesus. Joh. 8,12: han er verdens lys.

  Korleis kom lyset? Jo, ved at Gud sa. Han talte. Ved sitt ord kjem lyset og ikkje ved vårt strev. Salm 119,130: når dine ord opnar seg blir det lys. Der lever dei kristne. 1. Joh. 1,7.

  Dette er slik den første strima av profetisk lys over Messias hvis me tolkar det åndeleg. Gud såg at fallet ville koma og førebudde ei frelse ved sin Messias. Bibelen brukar  desse orda mørke og lys til å fortalja om Han. Mat. 4,16. Joh. 12, 46: Som eit lys er eg komen til verda, den som trur på meg skal ikkje verta verande i mørket. Joh. 8, 12: Eg er verdens lys. Det er Jesus som er lyset i desse orda.

  Slik fekk eg og frelse. I syndens mørke kom Jesus til meg og ga meg nytt liv. Himmelens lys skein inn i livet mitt. Lyset kjem når me tek imot Åndens kall og omvender oss og Gud slik får tilgi og frelse oss.

5. Gud skilde lyset frå mørket. Det vart eit klårt og skarpt skilje. Konkret gjeld det dag og natt. Og Gud har og skilt det vonde og gode i to riker. Det er eit gudvilja skilje som ikkje kan blandast saman. Og det vil alltid vere eit slikt skilje sjølv om menneska freistar å viska det ut og gjera alle like. Skilje vil til sist bli evig. Det gjeld desse to riker: lysets og mørkets rike, Guds og Satans verdener.

Kor høyrer me heime? Det er hovudspørsmålet i menneskelivet.

6.  Dette er byrjinga på soga. Her vart kursen lagd, og det har betydning for oss i dag. Mennesket lever til alle tider i kjølvat­net av dei første kapitla i Bibelen. Det er våre forfedrar det gjeld.

  Menneska:

1. Mennesket vart skapt av Gud, 1, 26. Skaping er ikkje det same som evolusjon eller ei tilfeldig utvikling. Skaping er Guds eige verk, han greip inn. Me forstår ikkje alt dette - "ei tru må styggja oppunder".

2. Mennesket vart sett på prøve, 2, 16-17. Spørsmålet var: ville mennesket lyda Gud og la han bestemma? Dei kunne eta av alle tre i hagen med unntak av eitt. Og det fekk høyre at det fekk fylgjer å vera ulydig. Dei fekk altså klår tale frå Gud om vegen.

3. Mennesket fall i synd, 3,6. Dei var ulydige. Det er hovudsaka ved synd: å ikkje lyda Gud, og nedlagd i dette ligg og det at me fylgjer vår eigen lyst og vilje. Egoismen er synda sitt stempel.

  a) Historisk har dette hendt - i Edens hage. Me reknar det som ei historisk handling. Det har hendt. Heile Bibelen skriv om det på den måten. Me veit ikkje nøyaktig alle detlajar, men me veit at det skjedde.  Då vart heile verda sett utafor samfunnet med Gud.

  b) Det skjer stadig hjå oss personleg. Me vert prøvd og freista. Og me fell i synd. Det er vår ulukke.

31) Luk. 24, 1-9 (12).

  Påskedag.

Jesu oppstandelse er en viktig hjørnestein i grunnmuren for kristendommen. Ved siden av korset har den stor betydning for oss. Hvis ikke Jesus hadde stått opp fra de døde, ville vår kristendom ikke hjelpe oss, ja, vi hadde vært de mest ynkverdige av alle mennesker, sier Paulus. 1. Kor. 15, 19. Derfor var det et skikkelig seiersrop han kommer med i v. 20: Men nå er Kristus reist opp!

Hvis det er slik, er det også viktig for oss kristne å vite at han virkelig er oppstått. Det må vi se litt på nå uten at vi kan ta alt med.

1. Jesu oppstandelse er tidfest.

Dagen etter sabbaten kom noen kvinner til graven tidlig om morgenen. De ville salve Jesu legeme. Alle visste nå at han var død og begravet. Det var på den første dag i uken. Etter naturens orden skulle hans legeme være der. Men de fant ham ikke. Foran graven i fjellet var det en stein som dør. Den var rullet bort. Og graven var tom.

Spørsmålet var og er: Hvem har tatt han bort? Kvinnene tvilte aldri på at han var borte. Det så de med sine egne øyne. Men hvordan var det skjedd? Disiplene kunne ikke tatt han, de var redde for myndighetene og ville ikke våge det. Og de hadde ingen ting å tjene på det. Heller ikke deres fiender ville gjort det. Fariseerne og prestene ville tvert om hatt hans legeme og vist det fram: han var virkelig død!

Bare en kunne gjøre det: Gud selv. Også jødene visste at Gud hadde all makt. Og Jesus var selv Gud. I denne tidlige morgenstund grep himmelske krefter inn og gjorde et under. En død var blitt levende.

2. Jesu oppstandelse er uforklarlig.

Det er ikke alt i denne verden som kan forklares logisk. Mange vil gjerne ha slike håndfaste forklaringer. Men her stanser tanken. Vårt naturlige sinn og tanke vil heller ikke godta en guddommelig forklaring. Da må de innrømme at der er en Gud større enn oss selv. Og det er vanskelig for mennesketanken. Bare troen kan gjøre det. Ved troen på Jesus som Gud ser vi underet.

En annen side ved det uforklarlige er dette: Hvis vi ikke vil godta Guds under her, åpner det vei for å nekte alle andre under. Det var det den liberale teologi gjorde for over hundre år siden. Denne tankegangen er: Jesu oppstandelse er umulig, og dermed har man ryddet bort alle andre uforklarlige sider ved kristendommen.

En troende vil derfor holde fast ved oppstandelsen og underet. For det er Guds gjerning på jord. Evangeliet står og faller ved det. Når vi vet at Jesus brøt dødens lenker og reiste seg fra graven, blir det et bevis og vitnesbyrd på kristendommens sannhet. Kristendommen er mer enn følelser og dogmer. Den er et Guds verk.

3. Jesu oppstandelse sikrer vår oppstandelse.

Når Gud kunne berge sin Sønn fra døden, kan han sikkert gjøre det med vanlige mennesker. Hans makt er ikke begrenset av noe menneskelig i den forstand. Vi behøver ikke å tvile på at vi også skal bryte dødens segl og føres hjem til Guds himmel når tiden er inne.

Jesus gikk i døden for oss og betalte synd og skyld av alle slag. Og han gjorde det fullstendig. Hvem kan da fordømme oss? Men han gjorde mer: han stod opp av graven for vår skyld. Det viser at Gud har godkjent forsoningen og frelsen. Og det han har godkjent, kan vi stole på. Vi skal ikke betale noe for våre synder. Det har Sønnen gjort, og Faderen har underskrevet det påskemorgen. Da åpnet han også vei for oss. Vi skal løses fra graven og bli med han inn i hans himmel. Noen ord fra Bibelen om det: 1. Pet. 1, 3; Rom. 4, 25.

4. Jesu oppstandelse ble ikke trodd.

Jesus hadde sagt det så tydelig: han skulle stå opp den tredje dagen. Men da var det glemt av disiplene. Det ser ut til at prestene og fariseerne husket det bedre. De voktet på Jesus og hadde sin forklaring da Jesus var borte. Da engelen kom og minnet dem om det, står det: da mintes de hans ord, v. 8.

Kanskje det er symptomatisk for mange av oss. Vi hører og leser om Guds løfter i Bibelen, men tviler ofte på Guds hjelp. Det er på grunn av synden og vår falne natur som er slik. Vi tviler og setter spørsmålstegn ved mange ting som Gud har sagt i sitt ord. Vi kan gjerne tvile på våre egne tanker og ønsker. Vi skal ikke holde oss til det. Vi skal stole på det skrevne ord og bygge vår tillit til Gud på det.

En har sagt at vi glemmer ikke det som vi elsker. Er vi glad i noen, vil de leve i vår bevissthet og tanke i lange tider. Og vi glemmer heller ikke det vi alltid ser for oss og omgir oss med. Vi kan glemme mange navn, men ikke våre foreldres navn. Det maner oss til å omgås Guds ord ofte og stadig være i hans nærhet i bønn og bibellesning.

Og nå er vi tilbake til Jesu oppstandelse. Den betyr alt for oss. La oss derfor lese om den og tenke på den og la det styrke vår tro i vår hverdag.

32) Luk. 24, 13-35

Møte med den oppstandne.

2. Påskedag

Teksten i dag handler om to disipler som var på vei til Emmaus. Det er kort etter påsken og Jesu oppstandelse. Dette hendte "samme dag", v. 13, og det må trolig bety første påskedag. Det viktige her er at disse to mennene hadde opplevd påskedramaet og var nok i tvil om framtida og alt det som hadde skjedd.

Disse opplevde noe nå som vi kan stanse ved for vår egen del også. I Guds rike er det så mye likt blant Jesu venner. Selv om vi er ulike, har vi noen fellestrekk i troen på og livet med Jesus.

1. Jesu åpenbarelse, v. 15.

Mens disse to kristne vennene gikk og samtalte om påskedramaet, kom Jesus til dem. Han kom nær - og slo følge med den. Selv om det bare var to, hadde Jesus tid for dem. Han er ikke bare interessert i store forsamlinger og mange tusen mennesker. Det kan være en fare for oss å tenke slik. Vi har så lett for å tenke at små grupper og folket enkeltvis betyr så lite. Det kan ikke skje noe når vi er så få.

Men slik tenkte ikke Mesteren, selv om han var Messias for hele verden. Han tok seg av den enkelte og tale til en og to eller noen få. Den lille flokk er like verdifull for Gud som de mange, selv om de ikke imponerer folk flest. Og det er ofte i de små flokker at vi ser best hvem Jesus er og hva han kan. Det ser vi f. eks. i hans møte med Nikodemus, Joh 3. Ikke noen gang talte han så sterkt om den nye fødsel og hva han skulle gjøre og være for den ene.

2. Samtale.

Det ble en liten samtale mellom den ene og de to. han fikk innsyn i det de tenkte og hva de forstod og ikke skjønte noe av. Og vi ser at de to ikke forstod hvem han var. Er du den eneste, sa Kleopas, v. 18. Han tenkte at alle måtte vite det som hadde gått for seg i Jerusalem de siste dagene.

Han gjorde som om han ikke visste noe, og fikk vite at de talte om Jesus og ga ham en stor og fin attest. Slik er det Guds folk tenker om Frelseren til alle tider.

Jesus var profet, mektig i ord og gjerning for Gud og folket. Han ble korsfestet og døde - men de sier ikke et ord om grunnen til det. De glemte synden og skylden og dommen som Jesus hadde tatt på seg. De var ikke uventet opptatt av det ytre som nå hadde hendt.

Dernest viser de at de trolig hadde misforstått Jesu komme, slik mange jøder gjorde på den tid. Vi håpet, sa de, at "han var den som skulle forløse Israel", v. 21. De ventet på en politisk fører som skulle frigjøre dem fra Romerriket og gjøre landet og folket til en egen nasjon. En del jøder hadde denne tanken som var en tolking av Bibelens utsagn om en kommende fyrste, Messias og konge. På Jesu tid var det mest det partiet som kaltes ”selotene”, som mente det. Men her ser vi at noen av Jesu disipler tenkte det samme. ”Disippel” betyr ofte slike som fulgte Jesus på vandringen uten å ha et dypere og inderlig hjerteforhold til ham. Men Emmausvandrerne var trolig ikke blant dem.

Her kommer Jesu oppstandelse inn. Kvinnene som hadde vært ved graven hadde gitt folk nye tanker, også disse to som gikk til Emmaus. Det ser ikke ut til at de selv hadde undersøkt om graven var tom, men noen andre hadde gjort det. De bygde altså sin oppfatning av dette på to vitnsbyrd, både kvinnene og de andre disiplene. V. 24.

Jesu tale til dem.

Jesus begynner nå å tale med dem. Og det er viktige ord han har å si dem. Vi bør merke oss det her. V. 25-27.

Først taler han strengt til dem og sier de er uforstandige og trege i hjertet til å tro Skriftene. Profetene hadde jo talt om disse dagene, og de skjønte det ikke. Mon ikke det har vært sant om oss mange ganger?

Profetordet sa tydelig at Messias skulle lide og ikke herske politisk. Først etter lidelsen skulle han gå inn til sin herlighet. Det var noe som måtte skje før frelsen var fullbyrdet og himmelen igjen ble åpnet både for ham og for oss. Ingen hadde kommet til Guds himmel om ikke dette var skjedd.

For å bevise det for disse troende, begynte han en lang bibeltime der han tok for seg hovedpunktene i Skriften. Han begynte med profetordet i Mosebøkene og forklarte for dem hva det betydde. Han gikk gjennom profetbøkene i GT og Salmene og andre skrifter og viste dem at der var Jesus Messias omtalt. Vi skal ikke gå gjennom noe av dette her. Men bare understreke at det skjedde, og at Jesus brukte Bibelen til å bevise sin gjerning. Det må vi også gjøre. Men de to disiplene forstpd ennå ikke hvem de talte med.

Jesu åpenbarelse.

Da de var framme, ville Jesus sette dem på en ny prøve. Han lot som om han ville gå videre. De trodde ennå at han var en fremmed. Likevel bad de ham stanse. Kanskje var det sent og blitt mørkt og de gjorde det av ren menneskelig omsorg, v. 29.

Som vanlig skikk var og er, fikk han mat sammen med dem. Da han tok brødet, bad han for maten og brøt det og ga dem! Det var ellers verten sin oppgave. Her overtok Jesus styringen av måltidet. - Da så de det! De hadde sett det før. Mannen var Jesus. De kjente ham igjen. Han åpenbarte seg for dem som ved et under.

Men straks var han borte. Det må ha blitt ennå sterkere for dem at dette var den oppstandne Jesus. Og dette underet skapte ny forståelse for dem om det de hadde hørt nå. Da de forstod at mannen var Jesus, fikk ordene hans større betydning. Da han åpnet Skriftene for dem og vikste dem Messias der, brant det i hjertet. Det er virkningen av et møte med Jesus. Ordene i Bibelen åpner seg når vi tar imot Frelseren og du ser noe som før var ukjent.

Da de kom tilbake til Jerusalem, fikk de enda en stadfestelse på at Jesus var stått opp. Simon Peter hadde sett Jesus. Vitnesbyrdet var viktig, det styrket troen. I etterkant av det som skjedde, fikk de en god samtale seg imellom. Hver av dem fortalte det de hadde sett og opplevd denne dagen. Oppstandelsen var og er en fornyhet kraft til vkitnesbyrd og tjeneste for Gud. For nå begynte den store misjonen der hele verden skulel vinnes for Gud. Det er også vi en del av.

.

33) Joh. 21, 1-14.

Jesu grav er tom, og læresveinane var i villreide. Kor er han? Kvar er det blitt av Meisteren? Somme av dei hadde nok gløymt det han hadde sagt: Han skulle døy, men også stå opp att. Han skulle ikkje forlata dei. Det var lovnaden hans. Men i tunge stunder vert slike forsikringar ofte borte for oss. Det er øyeblikket som tel.

Nå skulle han retta på det. Difor viste han seg fleire gonger for sine næraste, både kvinner og menn. Det er ein fin og lærerik del av evangelieforteljingane. Men me skal ikkje gå for langt i å gjera alle detaljar åndelege. Sjølve hendinga er lærerik. Også me er læresveinar om me lever i eit anna land og til andre tider. Trua på Jesus som frelsar er den same heile tida. Lats oss sjå på noko av det som hende.

1. Dei var menneske.

Då Jesus var borte, viste dei seg som vanlege menneske. Dei måtte skaffa seg mat og byrja på det gamle yrket sitt. Peter var fiskar og ville gå attende til det yrket. Dei kunne ikkje gå ikring som tiggarar, og ingen gav dei noko når leiaren og Meisteren var borte.

Læresveinane var ikkje av rikfolk, og lite sølv og gull var det mellom hendene deira. Dei var fiskarar og tollmenn og vanlege arbeidsfolk. Desse kalla Guds Son til seg, og dei skulle føra Guds rike si sak vidare. Gud tenkjer ikkje slik me gjer. I denne verda ser folk etter dei flinke og store. Dei må vel vera best skikka også i ei ny og teknologisk verd.

Paulus sa noko om det. Sjå på kallet dykkar, brør, sa han: «Ikkje mange vise etter kjøtet vart kalla, ikkje mange mektige, ikkje mange høgætta,» 1. Kor. 1, 26. Og det gjeld ein heilt annan flokk en dei tolv læresveinane. Og ser me oss om og les i soga, er det slik mange stader. Det finst nokre store i Guds rike. Paulus sa: Ikkje mange. Men det var nokre. Paulus var i alle høve ein av dei lærde. Han hadde høg utdaning i si tid. Men dei har alltid vore få.

Og apostelen held fram: «Men det dåraktige i verda, det valde Guds seg ut … Og det som var veikt i verda … det som var lågt i verda, det som er vanvørdt, det valde Gud seg ut, det som ingen ting er, for å gjera til inkje det som er noko,» v-27-28. Så annleis handlar Gud enn me. Han ser etter andre ting enn det ytre. Og det fann han noko av i desse arbeidsmennene.

Biskop Ryle i England seier at denne fattigdomen provar langt på veg at kristendomen er guddommeleg. Dei var vane med å arbeida hardt for å skaffa dagleg brød. Dei kom frå det ukjende og hadde lite verdsleg visdom og makt. Likevel var dei menneskelege reiskap til å skapa den kristne kyrkja på jorda. Hadde det hendt i vår tid, ville mange sagt at det måtte ein professor til, ein biskop eller ein åndeleg leiar og folkeførar til for å gjera det. Bjørnstjerne Bjørnson var ein slik folketalar som samla store skarar kring talarstolen sin. Men han kunne ikkje skapa ei kyrkje. I djupaste meining er det Gud som skaper kyrkja, men han brukar menneske som reiskap.

2. Dei var ulike.

Når me fylgjer læresveinane desse tre åra dei var i lag med Jesus, ser me litt av korleis dei var. I etterkant ser me meir av det. Og ingen av dei var kopiar av ein annan. Dei var ulike. Det viser at Gud vil og kan bruka mange slags menneske berre dei bøyer seg for han. Der ligg ofte ‘bøygen’ som hindrar gudslivet (for å bruka uttrykk frå Peer Gynt). 

Peter var ordførar og litt framfusen i si ferd. Han tenkte ikkje heilt på konsekvensane av sine ord. Men han var talar pinsedag, og han fekk skriva to brev i Det nye testamentet og fekk vera med i tenesta for Gud. Han vart også eit blodvitne for Jesus og døydde etter alt og døma som martyr i Roma. Johannes var stillfarande og venleg og kjærleg. Me har fem «bøker» av han i Bibelen. Og me veit at han fekk vera ein reiskap og levande vitne om Jesus i t.d. Efesus. Han vart landsforvist til Patmos, men slapp martyrdøden.

I vår tekst her er han og framme og går mot Jesus. Han var den første som ville møta Jesus. Men Johannes hadde sett og kjent han att først. Dei var ulike i sinn, men begge var læresveinar. Slik er det med oss og. På mange måtar kan me vera ulike, men alle kan få koma til Frelsaren.

Ulikskapen ser me også hjå to kvinner. Marta og Maria budde i same hus der Jesus kom på vitjing. Men dei var ikkje like i tanke og framferd. Marta var arbeidssam og trottug i det praktiske. Maria sette seg ved Jesu føter og åt orda hans. Dei trong og vart velsigna av dei. Men begge var Jesu vener. Luk. 10, 38ff.

3. Jesu oppstode er eit prov.

Denne hendinga er og eit vitnemål om at Jesus hadde stått opp or grava. Han ikkje berre tale med sine, han hadde og mat til dei. Dei hadde fått ein stor fangst. Dei talde kor mange fiskar det var – heile 153 fiskar. Nå stod Jesus på stranda og hadde laga til eit bål til å steika fisken på. Det var eit tydeleg prov på at han var eit levande menneske og ikkje ei slags luftspegling.

Det var tredje gong han viste seg for dei. Den første gongen var om kvelden same dag han stod opp, Joh. 20, 19. Då sat dei bak lukka dører av otte for jødane. Då kom Jesus med fred. Åtte dagar seinare møtte han dei att, også då bak lukka dører. Då var dei og inne og Tomas var med dei. Han hadde ikkje vore der påskedagen. Og nå fekk han møta Jesus og fekk prov på at det var han: Legg handa di i sida mi, sa Jesus. Det er eg!

Det er fint at det er fleire slike prov på oppstoda i Bibelen. For det er ikkje lett å tru på så store under. Mange har tvila på det. Og oppstoda er viktig for oss. Den er det store provet på at Jesus verkeleg var Messias og at Gud står bak alt han gjorde. Ryle kallar oppstoda for «toppsteinen» i frelsesverket. Han fullførte det han skulle gjera. Han gjorde det me skulle ha gjort og har sigra over død og helvete og grava. Jesus er det store sigerherren.

Difor er oppstoda så viktig for frelsa vår. Den synte oss at Jesus er Gud som har makt over alt og alle. Og ein dag skal han visa det slik at alle ser det – når han kjem att og alle skal opp or gravene.

34) Joh. 10, 11-18

  3.s. Påske. Hyrden.

Hyrdebildet er noe av det vakreste vi har om Jesus. Det er kjent GT og folk forstod godt hva det var. De var kjent med sauer og hyrder mange steder i Israel. Ikke minst visste de at lammet var et viktig offerdyr.

.

Et bilde fra GT er Salme 23. Herren er min hyrde, sier David. Og da blir det så selvfølgelig å gå videre: Jeg mangler ingen ting. Hos Gud får vi alt. Vi trenger ikke mer for tid og evighet når han fører an. Og gjennom salmen ser vi noe av dette. Han gir mat og hvile og trygghet, styrke og fornyelse. Selv i dødens skyggedal er frykten borte.

.

I tillegg er det profetier om hyrden. Esek. 34, 23. Messias skal være hyrde for Israel og folkene. Messias er det store løftet for jødene om en redningsmann. Det blir liksom klarere etter hvert som flere profeter taler om ham. En dag vil han komme!

.

Jesus kaller seg selv for hyrde, han er den gode hyrde. Og da kan vi ikke mangle noe i vårt åndelige liv. Det gir oss en stor trygghet i alt som skjer. Jesus er den gode hyrde, v. 11 og 14. Han er den store hyrde, Hebr. 13, 20. Det viste han på Golgata og i oppstandelsen. Han er sjelens hyrde. 1. Pet. 2, 25. Slik vil han ta seg av vårt innerste behov, nemlig sjelens frelse. Og så er han overhyrden, 1. Pet. 5, 4. Vi skal alle stå til ansvar for ham og gjøre regnskap en dag.

.

Hva betyr det for oss at Jesus er hyrde? Det må vi stanse litt for.

.

1. Jesus ga sitt liv for oss.

Slik en hyrde må forsvare sauene med fare for sitt eget liv, har Jesus gitt livet for vår skyld, v. 11 og 15. Villdyret som vil ta alle mennesker, er djevelen. Jesus ga sitt liv for oss. Ordet ”for” er ”hyper” som også kan bety: i stedet for. Og det skjedde på Golgata. Der ble forsoningen fullbrakt for alle mennesker. Mat. 26, 31; 1. Mos. 3, 15; Apg. 20, 28.

.

Jesus er den beste hyrde som noen gang har vært på jorden. Han døde for at vi skulle leve. Hvem andre har gjort det?

.

2. Jesus kaller sauene ved navn.

I v. 3 sier han det: Han kaller sine får ved navn. Han kjenner dem, og de kjenner hans røst og vet det er Frelseren. Derfor hører de på ham og har tillit til ham.

.

Han kaller oss ut av verden og til frelse. Frelse er å blir fri fra syndens skyld og dom og settes inn i frelsens rike. Men så kaller han også ut til verden. Vi skal tjene Gud i misjon og menighet. Vi skal forkynne evangeliet til vår slekt og alle verdslige mennesker. Og midt i alt dette blir vi kalt til et inderlig samfunn og samvær med Jesus. Å være frelst er å få det godt med Gud midt i tjenesten for Ham.

.

3. Han leder sauene.

Det ser vi i v. 3 og 16. Vi er alle på ville veier åndelig talt. Vi for alle vill som sauer, sier profeten, Jes. 53, 6. Når hyrden skulle lede, gikk han foran, og de stolte på ham for de kjente ham. Vi lærer vår hyrde å kjenne i Guds ord og i erfaringen i livet.

.

Han sviktet aldri, men leder oss på rett vei. Til hvilens vann, sier Salme 23, 2. Det er trygghet midt blant villdyrene. Og han leder også gjennom dødsskyggens dal der alt er svart og utrygt, v. 4.

.

4. Hyrden kjenner sine.

Han kjenner hver enkelt og ikke bare flokken og vet alt om oss, v. 14. 27. Det ser vi også i kap. 2-3 der han taler om menighetene. Da nevner han noen på navn eller mindre grupper i en menighet.

.

Han vet om våre behov, vanskeligheter og farer og kjenner vår framtid. Ingen ting kommer derfor overrasket på ham. Han vet alt før det skjer. ”Du visste alt om meg før du meg kalla….”

.

5. Han gir oss mat.

V. 9 viser det. De tronede skal gå inn og gå ut og finne føde. Det samme finner vi i Salme 23, 1-2. 5. Mat må vi ha for å overleve, det gjelder også åndelig. Derfor leder han oss til de beste beiter og lar oss ligge i grønne enger. Det er så mye mat i Guds rike at vi kan legge oss ned midt i matfatet.

.

Salme 17, 15 sier at vi blir mettet ved hans skikkelse. Jesus er selv vår mat ved at vi tror på hans gjerning for oss på korset. Det er ikke nok å høre om Jesu frelse en gang og så tro at vi vet det og trenger ikke mer. Det er som med vanlig mat, vi behøver det hver dag hvis vi skal leve godt. Og maten finner vi særlig i Guds ord. Derfor må vi ikke glemme å ete vårt brød, som Salme 102, 5 taler om. Da går det galt.

.

6. En hyrde beskytter fårene.

Jesus vil også bevare og beskytte oss her i en farlig verden. Joh. 10, 28; Sak. 9, 16. Vi ligger på hans hjerte, v. 13 (NO-30). Det betyr at han har stor omsorg for oss, slik NB oversetter det.

.

Hvordan og hvem blir bevart? De hører hans røst, står det. Det betyr også at de tar imot det han sier og handler etter det. Han kjenner dem, fordi de har vært hos ham og blitt frelst. Nå vet han om alt de behøver gjennom livet. Og de følger ham, står det. De er lydige mot hans røst og går der han viser vei. Så lenge vi følger Jesus, blir vi bevart.

.

7. Han gir oss evig liv.

Det er Jesu gave til oss, v. 28. Ingen eier det evige liv av natur. Vi er ikke født med det. Vi er døde i oss selv. Ef. 2, 8. Han kan derimot skape noe nytt av det døde. 2. Kor. 5, 17. Og dette evige liv begynner her i verden. Evigheten er bare en fortsettelse av troens liv her. Og det varer evig. Joh. 5, 24.

.

Er dette troens liv din eiendom? Eller går du ennå i den døde verden, uten håp og uten Gud. Nå kan du bøye deg for ham og bli frelst ved troen.

Amen.

---

 [Nils1]