Tekster rekke 1, del 2.

35) Joh. 16, 16-22.

En liten stund. 4.s påske.

 Vi er midt inne i Jesu avskjedstale her. Disiplene er bedrøvet, for han har sagt dem flere ganger at han skal lide. Han har sagt at han skal dø og at han skal sende Ånden til dem. Det er en forberedelse for framtida han taler om her. Helt fra kap. 14 har denne talen vart, og den går inn i bønnen i kap. 17. Han tar seg virkelig god tid til å tale med de nærmeste vennene sine. Og det er de som snart skal føre hans gjerning videre.

Og da er det han bruker uttrukket ”en liten stund” hele sju ganger i denne teksten, se også kap. 14, 19. Det er dette uttrykket som skaper uro og tanker. Hva mener han med det? Og dette uttrykket står i forbindelse med Åndens komme.  En kort, liten stund kan oppfattes og oppleves ganske lang når vi er spent og stresset. Og det var disiplene nå. Jesus understreker derfor flere ganger at det ikke er lenge igjen før noe skal skje.

Men hva mener han egentlig med dette? Hvilken stund kaller han kort? De lærde har ikke vært enige om det. Og det kan referere til flere slike ”stunder” i tiden etter dette.

1. Jesu død.

Dette var natta mellom torsdag og langfredag. En liten stud var i dette tilfelle bare noen timer før Jesus skulle gå fra dem. Da ser de ham ikke lenger. Og Jesu død den store begivenhet i påsken som nå var kommet. For da er han det egentlige påskelammet som alle ofringer i GT peker fram mot.

Døperen hadde jo kalt Jesus for ”Guds lam” (Joh 1, 29) ca. 3 år før. Lammet var et offerdyr som skulle lide døden for folkets synder. Det hadde vært utallige slike offer i tabernaklet og senere i templet i Jerusalem.

Jesu død er slik uttrykk for at synden er sonet hos Gud, og det endelige oppgjør er skjedd for at folket kan bli frelst og berget i evigheten. I den gamle pakt ble folket frelst før Jesu død ved å tro på løftet om en frelser som skulle komme. I den nye pakt og vår tid blir vi frelst på løftet som er oppfylt i Jesus. Han er død og har sonet vår synd. Ved å bekjenne synden og ta imot frelsen i Jesus, er vi løst fra vår fortid og innviet til Guds rike.

For disiplene var det altså bare ”en liten stund” til at dette skulle skje. De skulle ikke se ham lenger.

2. Oppstandelsen.

Jesu stod opp fra de døde tredje dagen etter hans død. Også det var en ”liten stund”. Det skjedde søndag morgen, på den første dag i uken. Det er forresten derfor vi feirer søndag og ikke sabbat. Det var en stor begivenhet for displene og de første kristne at Jesus ble løst fra graven. Det ser vi av det som skjedde dagene etter oppstandelsen. Og denne dagen var det verd å minnes, og de kristne begynte å samles hver søndag.

Men oppstandelsen betyr noe stort. Jesus døde ikke bare for synden og seier over den, men han seiret påskedag også over døden. Derfor er dette selve seiersdagen der alt dette er underlagt ham her i tiden.

Paulus har vitnet sterkt om oppstandelsen i 1. Kor. 15. Der sier han at alt annet er forgjeves om ikke Jesus oppstod fra graven. Vårt liv og vår tro og vårt arbeid er intet verd. For da er døden og fortapelsen det siste for alle mennesker. Så sier han med seierstone: Men nå er Kristus stått opp! All motstand er brutt og fienden beseiret.

3. Pinse.

Ettersom ordene ”en liten stund” står i forbindelse med Ånden, er det rimelig å tro at han også mente Åndens komme. Det er femti dager mellom påske og pinse. Det engelske ordet ”pentacostals” (pinsevenner) kommer av det greske ordet for femti. Vi ser hvordan tidsrommet for ”en liten stund” utvides.

Ånden skulle på en måte være Jesu stedfortreder på jord. Han var trøsteren og hjelperen for dem når han selv hadde forlatt dem. Ånden skulle lære dem alt de behøvde om frelsesverket og veien til himmelen. Nå forbereder han dem på det. Det skal ikke bli alene igjen, det hadde de fryktet. Og hvordan ville det da gå? Nei, han ville sende Ånden som deres hjelper. De skulle være visse på at han fremdeles var deres venn.

4. Jesu gjenkomst.

Jesu oppstandelse er også en bekreftelse på at vi skal stå opp av graven. Noen til dom og noen til evig liv. Gud har jo allerede vist at han har makt over døden og kan dermed vekke alle mennesker opp fraa gravene om de er flere tusen år gamle. I oppstandelsen skjer det en nyskapelse. Vi får et uforgjengelig legeme, sier Paulus.

Det som ligger foran oss er alltid ukjent og dermed fyller oss med spenning og kanskje uro. Og vi vet ikke alt om Jesu komme, verken om tidspunktet eller alle detaljer. Men vi vet AT han kommer igjen selv om det blir lenge til. Disiplene tenkte kanskje at det også var kort tid til den dagen. Og i Guds reknemåte er det kort. For han ser alt i lys av evigheten. Men disisplene syntes nok det var vanskelig.

-- De kunne ikke forstå dette og ba om forklaring. Hva mener du egentlig? V. 18. Da viser han dem et bilde fra dagliglivet som de sikkert kjente.  Ved en fødsel har kvinnen det ondt. Hun opplever smerte og sorg. Men det varer bare en kort stund, så er det over. Da tenker hun ikke på hvor vanskelig det var, men gleder seg over et nytt menneske, hennes barn.

Slik er det, sier Jesus, med dere også. Dere har sorg nå og de ville nok oppleve mye mer motgang i årene som lå foran dem. Men en dag skal de se ham igjen, v. 22. Da skal det bli evig fryd og glede. Det tunge og vonde er forbi, ja, i evigheten er alt dette glemt for godt. I himmelen heter det: ”Ingen tar deres glede fra dere”, v. 22.

Er du også på vei dit? Nå kan du begynne.

36) Joh. 15, 1-11.

5.s. Påske.Vintreet og greinene.

Vi får her noen hovedsaker i kristendommen, framstilt i en liknelse. En hovedsak er at kristen tro er personlig. Gud kaller oss ikke bare inn i en flokk. Vi er ikke bare et nummer blant mange. Frelse er personlig kontakt og liv med Jesus Kristus.

.
Jesus er vintreet - ikke bare rota. Det er ikke stamme på vintre, de er som en busk med greiner fra selve rota. Når Jesus er vintreet er han også greinene. Uten greiner eksisterer ikke noe vintre.
Jesus er det sanne vintre, trolig i motsetning både til falske religioner og til Israel i den gamle pakt. Med Jesus kom noe helt nytt.

.
Gud er selv vingårdsmann. Han steller med plantene og sørger for dem. Vi har altså med Gud å gjøre.
Bildet er kjent fra GT der Israel er vintreet. Slik kjente jødene det og visste det talte om forholdet mellom de troende og den evige Gud.
.
1. Der er nær forbindelse mellom Jesus og Guds barn.
Det er det første vi lærer av denne liknelsen. En kristen er ei grein på treet. Jesus er treet, og vi er greiner. Det er umulig å komme nærmere. Ved troen er vi planta inn i treet og blir en del av det. Det er livsforbindelse mellom en kristen og Jesus. Vi får vår kraft og vårt åndelige liv fra ham ved å være i ham som er stammen og roten. Derfor er vi døde uten ham. Vårt liv er Jesus. Og vi er i en stadig livsforbindelse med ham. Den er nødvendig. Så lenge vi er i ham er vi kristne.

.
Derfor er denne teksten meget viktig. Bare de er kristne som har samme liv og samme saft som Jesus. Kan noen være mer inderlig forenet enn et tre og greinene, spør Rosenius.

.
Jesus bruker en annen liknelse i Joh. 6 om dette inderlige forholdet: Han er det levende brødet. Den som eter ham, har evig liv. Jesus blir så ett med en troende som mat i kroppen. Og han er like nødvendig.

.
Men så får vi også vite den virkelige og egentlige forskjellen mellom en sann troen og falske kristne her. Den som ikke er ei grein på Jesus, er ingen kristen. For å være det er det samme som å være født på ny. Og det er det samme som å stole på Jesu frelsesverk alene. Det er å bygge sin frelse på Jesu sår og blod og bare vite av nåden til salighet. En kristen har ikke noe i seg selv. Han vet han er urettferdig og syndig. Men han vet også at han har fått noe nytt. Han har en ny rettferdighet og en fullstendig tilgivelse for alle synder. Han lever i nådens rike.

.
Ene i din rettferdighet, skjules all min nød.
Derfor er vi ingen ting utenfor Jesus Kristus.

2. Der er både falske og sanne kristne i menigheten.
Alle er greiner og ser ganske like ut i det ytre. De falske kristne ligner de sanne til forveksling. Der er mange med en ytre og formell kristendom. De er døpt, konfirmert, lever et anstendig og moralsk fint liv. Ved et tilfeldig møte kan en ta dem for rette troende. De er som plastblomster som kan ser perfekte ute.

.
Men de mangler det viktigste: de mangler livet. De har ikke den nære og inderlige forbindelsen med Jesus. De er ikke blitt en del av ham ved en sann og levende tro.

.
Hvem er disse ufruktbare greinene? De er greiner på ham, står det. De har vært troende en gang og hatt det rett med Jesus. Det går ikke an å si at en grein er i treet hvis det aldri har vært der. De var en gang med og vitnet om livssamfunnet med Jesus. Men alt ble ødelagt en dag. Og nå er de falske kristne.

.
Det er disse Jesus taler om andre steder. Han taler om ti jomfruer der bare halvparten var sanne og ble med inn i bryllupssalen. Han taler om et bryllup der en ikke hadde bryllupskledning på. Han sa at mange skulle prøve å komme inn uten å være i stand til det. Ja, en gang sa han at noen skulle tale profetisk i hans navn og gjøre store under - uten å være Guds rette barn. Alle disse ble kastet utenfor i mørket.

.
Derfor blir oppgjørsdagen, dommens dag, en alvorlig dag for mange. Da blir det avslørt hvem som er navnkristne og hvem som er hjertekristne.

.
Her sier så Jesus at de greiner som ikke bærer frukt, skal han ta bort. Det er et brutalt skille som oppstår da. Det skjer allerede her i tida uten at andre merker det. For det er Gud som tar greina bort. Og da ser ikke vi det straks. Noen av de som går i kirke eller bedehus kan altså egentlig være greiner som allerede er skåret av. Så lenge vi er i nådens tid kan slike greiner bli podet inn igjen.

.
I alle tilfelle blir det synlig i dommen. Da er forbindelsen brutt for alltid. De visner og brennes for evig. Greinene blir ubønnhørlig tatt bort til slutt. de var unyttige. Hvor mange slike visner greiner er det blant oss? Er vi det?
.
3. Frukt er det eneste sanne kjennetegn.
Åndelig frukt er bevis på sann kristendom. For, sier Jesus her: den som blir i Jesus, han bærer frukt. Da kommer frukten. Det er et kjennetegn på sann tro.
Bibelen taler om flere slags frukt. Vi leser om Åndens frukter i Gal. 5. Og det står om lysets frukt i Ef. 5, 9. I Rom. 1, 13 kaller Paulus de nye kristne for frukt.

.
Frukt er ikke resultat av anstrengelse. Det er ikke noe vi lager eller produserer. Frukt kommer av livsforbindelsen med Jesus. Hvis safta fra treet når ut til greinene, vil det skape frukt. Den blir en naturlig følge av et godt samliv med Frelseren.

.
Frukten her er et hellig liv i tro på Gud. Vårt hverdagsliv står i den inderligste forbindelse med vårt hjerteforhold til Jesus. Det ene følger av det andre. Et rett liv som kristen kommer slik som følge av livssamfunnet med Jesus. Vår viktigste oppgave er ikke å se etter frukter i vårt eget liv. Det er å være hos Jesus. Både vårt ytre og indre liv som kristne er deler av frukten.
.
4. Gud vil øke frukten i vårt liv.
Alt Gud gjør med oss har som mål å gjøre oss til bedre kristne. Vi kan ikke bli bedre i vårt forhold til Gud slik at vi selv blir verdige til være kristne. Det er alltid av nåde. Og det er nåde at han handler med oss også.

.
Men ytre sett kan vi bli atskillig bedre. Selv om vi bærer frukt, kan vi bære mer frukt. Ja, vi kan bære mye frukt, sier Jesus.

.
Men hvis det skal skje, må vingårdsmannen få stelle med oss. Han vil rense oss fra alt det som skjemmer og skader Guds rike. Derfor tar han fram kniven og tar bort en og annen kvist på oss. Gud prøver oss ved lidelse og prøvelser. Og renselsen skjer ved Ordet, det skarpe sverd som dømmer våre indre tanker og motiv. Egoisme og syndig begjær må renses bort, og vi bli vist hen til korset der syndere blir rene.

.
Dette kan koste for kjødet, vårt gamle menneske. Det er smertefullt når kniven skjærer i oss. Men det er nødvendig for å rense ut det vonde. Og han som holder kniven, gjør det i kjærlighet og ømhet.
Hvis vi kan tale om betingelser her, nevner Jesus noe: Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be.., v. 7. Her er hemmeligheten til det skjulte liv med Gud, og dermed til et fruktbart liv i verden. Bli i Jesus. Vi kan aldri bli ferdige med det enkle evangelium, ordet om korset til frelse. Å stadig tro det er å bli i hans kjærlighet, v. 9. For det var av kjærlighet han døde for oss, av kjærlighet kaller han oss, og av den samme kjærlighet vil han bevare sine venner. Du er elsket av Jesus.

.
En alvorlig prøve for oss er dette: la Jesu ord bli i oss. Det er å holde det for sant, og la det bestemme kurs og innhold i vårt liv. Og det er når vi holder Jesu ord (bud) at vi blir i hans kjærlighet, v. 10.

.

37) Luk. 18, 1-8.

6.s. Påske.

Jesus taler om bønn denne gangen. Han gjør det flere ganger, for det er en viktig del av en kristens liv. Det er rett som noen har sagt at bønnen er de troendes åndedrett. Uten den lever vi ikke. Bønnen er både en nødvendighet og en selvfølgelighet for et Guds barn. Vi skal se litt på dette ut fra teksten og Bibelens budskap om bønn.

Denne gangen talte han først til dem i en lignelse. Budskapet var at de alltid burede be og ikke bli trette. V. 1. Det siste verset i teksten viser at det er knyttet til Jesu gjenkomst og de siste tider. Kapitlet foran har også talt sterkt om det. Der er det flere henvisninger til Matt. 24 som er et gjenkomstkapittel i Bibelen. Men det kan ta lang tid før han kommer tilbake, og da skal Guds folk våke og be. Kristenlivet blir i den forstand et Getsemane.

1. Bønnen er viktig.

Det vi har sett i innledningen, viser at bønnen er viktig. Vi får en leksjon i det i fortellingen Jesus har nå. Vi møt er en stor mann som ikke frykter Gud og en enke som led urett. Hun kom til dommeren og bad om hjelp til å få det hun hadde rett på. Han var lenge uvillig, slik det ofte er med mennesker.

Men kvinnen ga ikke opp. Hun bad og bad og prøvde igjen. For hun visste at det var den eneste måten hun kunne få hjelp på. Dommeren måtte gripe inn. Og det var den utholdende bønn som hjalp henne. Det sier dommeren selv: Han innrømmet at han ikke fryktet verken Gud eller mennesker. Men på grunn av hennes bønn, måtte han hjelpe.

Dommeren er selvsagt ikke et bilde på Gud. Han er ikke slik. Det er selv bønnen og hennes utholdenhet Jesus vil peke på nå.

2. Gud har et bønnefolk.

Grunnen til at dommeren svarte på tross av sin uvillighet, var kvinnens bønn. Han svarte «fordi hun bryr meg slik». Og Jesus sier da: Hør hva han sier! Vi skal legge merke til dette. Her ligger en hemmelig for ene kristen også.

Nå vil han fram til dette: Når en verdslig leder og dommer kunne besvare en bønn, skulle så ikke Gud også gjøre det? For det har alltid vært noen som ber. Og noen roper dag og natt i sin nød. Da skal han skynde seg å svare, sier Jesus. Etter Guds egen tidsregning er han aldri for sen. Vi kan mene det når det ikke skjer i vår tid. Men Gud vet hva han gjør. Og noen ganger vil han lære oss tålmodighet ved å la oss vente. Det kan være smertelig for en kristen. Kvinna opplevde det. Hun bad lenge uten å få noe.

Gud vet hva vi behøver på alle måter. Og vi kan tenke og spørre slik: Hvorfor skal vi da be? Eller på en annen måte: Hva er det som tilskynder oss til å be? Den svenske erkebiskop Svebilius skrev noe om det i sin forklaring til Luthers «Lilla Cateches»: Der sier han at det er Guds befaling å be, og dernest har han gitt løfter om bønnhørelse. Dernest er vår egen nød en grunn til å be og så bønnens kraft – vi taler jo med himmelens og jordens skaper. Da kan vi få tillit til ham og vente på bønnesvar.

Svebilius svarer på spørsmålet om hva bønn er slik: «Det er en ydmyk samtale med Gud, der vi etter hans vilje ber i Jesu navn om åndelige og legemlige velgjerninger; og vi takker og priser hans hellige navn.»

E. Pontoppidan svarer slik på spørsmålet: «Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte, utøse sin begjæring for ham, klage sin åndelige og legemlige nød for ham og med inderlig sjeletrang og alvorlig lengsel søke noe hos ham.»

Ole Hallesby sier om bønnen at det er lukke Jesus inn. Og han sier at det er de hjelpeløses siste utvei. Det er da vi ber – og får svar.

Slike mennesker har det alltid vært på jord. Noen klarer seg tilsynelatende selv. Men blant dem er det andre som kommer til kort i alt og opplever mye sjelelig nød i sitt liv. Du er vel kanskje en av dem? Da innbyr Jesus deg til en bønnestund, en ydmyk og enfoldig samtale med Gud der du lukke Jesus inn i din nød og ditt liv. Da har du allerede hjelpen. For der er Han!

3. Endetiden?

Så legger Jesus til noe i v. 8 som vi bør tenke på. Da skal ikke tanken gå til alle de gudløse og de vi synes tar Guds ord så lett og som kanskje også lever i motsetning til hans ord. Da skal vi tenke på oss selv og våre nærmeste en stund.

For her minner han oss om sin gjenkomst til jord. En gang vil han være her og hente sine hjem. Hva vil da skje? Er vi rede, og blir vi med?

For da stiller Jesus oss et spørsmål: Mon troen vil være på jorden da? Det kan vi forstå slik: Vi det være noen som da tror på bønn? Det er det han nettopp har talt om. Er vi kristne blitt så selvhjulpne at vi egentlig ikke behøver Gud. Mener han at vi setter vår lit til andre mennesker og jordiske hjelpemidler. Er bønnen da blitt et ritual som ikke springer ut av nøden og hjelpeløsheten?

Det synes jeg er et viktig spørsmål som vi alle blir berørt av. For det er hjelpeløsheten som driver fram bønnen. Då må vel bønnen først bli: Gjør meg hjelpeløs. Våger vi å be om det?

38) Mark. 16, 19-20.

Helgetorsdag.

Det er siste verset hjå Markus. Han skal avslutta soga om Jesus. Han byrja evangeliet sitt slik: «Opphavet til Jesus Kristi, Guds Sons evangelium.» Nå er alt gjort. Han kan ikkje gjera meir. Jesus er død og har stått opp. Slik viste han at han var Guds Son. Han hadde openberra seg for nokre av sine vener på jorda. Dei skulle føra verket hans vidare.

1. Jesu himmelfart.

Då alt dette var fullført, stod berre ein ting att. Han måtte heim att til sin far i himmelen. Då kom Kristi himmelfarts dag. Han forlet jorda på fysisk vis, og dei elleve læresveinane stod att. Kva ville skje med dei nå? Himmelfarten var ei historisk hending. Det har verkeleg skjedd.

Det fører oss til spørsmålet: Kva tyder Jesu himmelfart for oss i dag?

- Det eine er at me fekk ein annan himmelsk representant mellom oss. Læresveinane vart nå åleine og hadde ikkje Meisteren som lærar og leiar i dei åndelege spørsmåla. Jesus hadde gjeve dei lovnad om ein annan talsmann. Då tenkte han på Anden som skulle koma til jorda på ein ny og meir omfattande måte enn før. Det første svaret er altså pinse. Hans Ande er med deg kva du er.

- Jesu himmelfart tyder også at Jesus ikkje lenger kunne gå ikring her som menneske og tala Guds ord og gjera velgjerningar mellom folket. Det vart nå deira oppgåve. Og seinare har det vorte alle kristne sitt kall, kvar på sin plass. Me er hans vitne og representantar på jorda. Bodskapen om Jesus og hans frelse skal nå ut til alle folk her i verda. Det andre svaret blir difor misjon. Han spør om du vil gå.

2. Jesus ved Guds høyre hand.

Han sette seg ved Guds høgre hand, står det. Å setja seg er uttrykk for at arbeidet er fullført, slik me og ser i Hebr. 8, 1 og kap. 10, 12. Han har sett seg for alltid, står det. Det tyder at frelsesverket skal aldri gjerast om att. Det er eit fullkome verk som hende på krossen. Då han ropte ut på Golgata: Det er fullført! (Joh. 19, 30), var alt saman ferdig.

Nå er han ved Guds side og ber for oss her på jorda. Det er klårt ut frå Hebr. 7, 25. Han veit me er svake og skrøpelege. Det skal lite til før synda får makt over eit menneske, og det kan føra til at nokon blir fortvila og vil gje opp alt. Men Jesus er ved Gud sin truna og ber for dei som feilar og ikkje får det til. Og han sender sin Ande til kvar og ein som treng det i tunge og vanskelege tider og i medgangen.

Han går ved min side,

Han leder min gang,

Han blir ikke treet han som jeg.

Ein dag skal han sitja på domarstolen. Alle skal fram for han. Han skal døma dei gudlause på den siste dag (Åp. 20), og dei truande skal gjera rekneskap for han ved Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Det blir alvor for alle. Den einaste utveg er frelse av nåde ved tru på Jesus. Då er me fri.

3. Jesu arbeid ved menneske.

Guds folk skal altså føra Jesus verk vidare her i verda. Det er kallet etter himmelferda. Det siste verset i dette evangeliet talar sterkt om det.

a) Dei gjekk ut, står det først. Det er uttrykk for at dei var lydige. Jesus hadde sagt at dei skulle gå ut i alle verda. Og då han var reist frå dei, gjorde dei det.

Det har ikkje alltid vore slik. For dette ordet gjeld også heidningmisjonen der Ordet om Jesus aldri har vore forkynt. Somme gonger har ein konsentrert seg om den lokale kyrkja utan så mange tankar om dei som er utanfor Guds rike. Det gjeld folk i vårt eige land så vel som dei som er langt borte.

b) Vidare står det: Dei forkynte alle stader. Me legg merke til at det var hovudsaka nå i starten på arbeidet. Seinare kom det diakonale arbeidet med, Apg. 6. Men var forkynninga det sentrale, og det vart det også i Luther sitt arbeid. Den gongen var det i høve til den katolske kyrkja sine mange ritual og helgendyrking. Guds ord måtte fram for folket, der kunne dei finna vegen til frelse og styrke og hjelp i gudslivet sitt. – Og dei forkynte alle stader. Det må vera i Jerusalem og Samaria, Judea og Galilea, jfr. Apg. 1, 8. I første omgang kom dei nok ikkje lenger.

c) Då gjorde dei ei erfaring: Herren var med dei. Det var også ein lovnad som han gav dei i misjonsbefalinga, Mat. 28, 20: Sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står. Det står framleis fast. Ein Guds tenar kor i verda han går, får han erfara at han ikkje er åleine i arbeidet. For Guds folk har eit arbeid som menneske ikkje kan gjera. Me er berre reiskap i Guds hand – som ein liten blyant han skriv med. Det gjer at me får kraft midt i kraftløysa og motgang og motløyse. Ein annan lovnad var just det: De skal få kraft, står det. Apg. 1, 8.

Og han stadfeste Ordet. Det er fint. I byrjinga og somme gonger på misjonsmarka har dei erfart at teikna frå Gud kjem. Ja, me har og sett det i vårt eige land. I vekkingstider er dette klårt: Folk vert vakne, tek imot frelsa og vitnar om at dei er løyste og fri. Sjuke kan verta lækte og mykje anna. Det sentrale er ikkje kva teikn som skjer, men at folk blir frelste og berga for himmelen. Det må me aldri gløyma som Guds folk. Amen.

39) Joh. 15, 26-27; – 16, 4 a

  S. før pinse. Anden

 Det er kort før pinse i vår kyrkje no. Og denne høgtida konsentrerar seg om Anden - den tredje person i guddommen. Difor nyttar me ordet han om Anden og ikkje den. Anden har fleire namn i Bibelen, og dei klårgjer noko kva hans oppgåve er. Denne teksta viser òg kva konsekvens det får om em fylgjer Anden si røyst. Det viser denne teksta oss litt av. Me får også vita litt om årsaka til at det vert slik. Og det må vera slik i denne verda.

1. Gjeven av Gud.

Først må me sjå at Anden er ei gåve frå Gud. Han sende Anden til dei første kristne og til oss alle. I kap. 16, 7 seier Jesus: eg skal senda han til dykk. Og i v. 26 i kap. 14 seier han: Den heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn.

Og det hende pinsedag, Apg. 2. Læresveinane var samla i Jerusalem, og Gud sende Anden som ein eld i hjarta deira. Det var og ei oppfylling av orda i profeten Joel 3, 1f. Det var altså godt førebudt og læresveinane kjende til det. Det minner oss om at Guds er pålitande og at han held sin lovnad. Me kan alltid lita på Guds ord. Det er ein god tanke både i medgang og motgang. Alltid treng me Ordet på ferda mot himmelen.

2. Talsmannen.

Her har me det eine namnet på Anden. Det skal visa noko av hans gjerning eller oppgåve. Ordet på grunnteksta (paraklætos) tyder trøystar, men kan og tyda rådgjevar og advokat. Ordrett tyder ordet ein som er tilkalla (for å hjelpa, trøysta osv). Og dette er eit vakkert bilete på Anden. Anden hjelper oss i vår naud, minner oss om Guds lovnad og peikar på Jesus for oss, han som bar våre synder på krossen.

3. Sanningsanden.

Det er det andre namnet på Guds Ande i vår tekst. Og namnet svarer til hans karakter. Guds Ande er like sann som Gud sjølv og Sonen. For dei tri personane er eitt på same tid som dei er ein. Det er denne løyndomen som vitet og filosofien aldri har funne ut av og som er ein støyestein for vantrua. Som kristne får me lov å tru det Gud seier og har openberra i Ordet sitt. Ordet trieining er ikkje med i Skrifta, men dei tri personane er fleire gonger nemnde saman og viser at dei er ei eining. Mat. 28, 18-20 er døme på det. Det er i misjonsbefalinga og dåpsbefalinga.

Når Anden er sanning i sitt vesen, er han òg verkeleg og rett i all si gjerning. Han står som motsetnad til alt det vonde og falske i Andeverda. For i verda er det lygn og vantru mot Gud. Difor kan ikkje verda vera til noko hjelp for oss når me søkjer sanninga. Den finn me i Guds ord, og Anden opplyser oss om kva Ordet tyder.

Når Ander er slik, vil han også at me som Guds born skal vera som han. Å fylgja og leva etter Guds sanning er den sanne fridom, Joh. 8, 32. For då er me løyste frå verda og dei bann som synda set ikring oss. Me er frie til å leva med Gud og gjera hans vilje.

Byrjinga på denne vegen er ei sann omvending. Me som har prøvd det må vedgå at me makta ikkje å venda om på rett måte. Det må Anden gjera. Den eigentlege grunnen til ei rett omvending er Gud sjølv som får gjera det. Det ligg likevel noko til oss her som me ikkje skal gløyma.

Prof. Hallesby sa noko om dette slik: Du skal ikkje fuska i omvendinga! Med det meinte han at menneske vil gjerne gøyma unna noko synd og framstella seg sjølv betre enn me er. Her må me vera praktiske og konkrete. Det kan vera eit lån du ikkje har betalt attende, ein reiskap du lånte ein gong, som du ennå har. Du sette kanskje ut ei lygn om nokon som vart eit rykte mellom mange. Slike saker skal me gjera opp. Du kan ikkje leva i synd og samstundes vera ein kristen. Då har du ikkje ei sann omvending. Det kan kosta mykje, både pengar, ære og makt. Men det må til.

Også som ein kristen skal me leva eit sant liv i kvardagen. Sanningsanden ber oss om det og leier oss på den vegen. ”Når Jesus kommer inn i landet, det blir et ganske annet liv.” Eit liv i sanning vil m.a. seia at ein er varsam med orda våre, med pengar og tilhøve til andre menneske. Her skal me fylgja formaningane i Bibelen - utan at me tenker at dei skal frelsa oss. Det skjer berre av nåde ved tru.

4. Vitnemål.

De òg skal vitna, sa Jesus. Det kan skje ved ord på eit møte, i samtale i einerom og i livsførsla vår. Me er lys og salt her i livet. Det er eit vitnemål. Anden vil då at vitnemålet vårt også skal vera sant. Me skal ikkje overdriva korkje syndelivet eller opplevingar med Gud. Fåren ligg på begge desse stader. Er me sanne, vil velsigninga koma både over oss sjølve og over dei som møter oss.

5. Motgang.

Jesus ville seia til sine vener at ikkje alt her i livet vert lett. Du kan oppleva tunge dagar. Då skal me ikkje kritisera Gud - eller styggjast som ordet seier, kap. 16, 1. Me skal vita at me er i Guds hand, og han veit om alt det som skjer. Me kan aldri forklara det vonde i verda, men me kan bøya oss audmjukt og be om å koma vel gjennom det med trua i behald.

Motgangen kan verta konkret. I v. 2 seier han at det skal støytast ut nor gudshusa og til med bli slått i hel. Dei som gjer det, vil tru at dei gjer rett. Og det gir eit menneske ekstra kraft og frimot. Apostlane og dei første kristne opplevde just det. Paulus måtte til og med røma frå byar og bygder han var i, for motstanden vart så sterk. Han fortel om fleire slike tilfelle, 2. Kor. 11, 23ff. Han hadde fått slag, vore i fengsel og i dødsfare. Fleire gonger vart han hudstroken, steina og i farer av mange slag - til og med av falske brør (kristne). Men det tok ikkje motet frå han. Han gjekk i Guds kraft.

Og grunnen til at dei handsama han slik, var at dei ikkje kjende Gud, v. 3. Eit åndeleg kjennskap til Gud fører respekt med seg for andre truande. Men avdi det alltid vera falske kristne mellom, vil også slike forfylgingar koma. Me skal ikkje anklaga dei, men vera små og audmjuke og vitna om kva Gud har gjeve oss. Diverre er det slik nokre gonger at motgangen dreg fram det vonde i oss slik at me har hug til å slå att og setja folk på plass. Det vil aldri bera god frukt. Lat oss fylgja Jesu eksempel: Han svara ikkje då anklagen kom. Han overlet det til Gud som dømer rett. 1. Pet. 2, 23.

*

40) Joh. 7, 37-39.

  Pinseafta. Om nokon tørstar

I desse orda av Jesus finn me nokre store ord som framleis er gyldige.
.
1. Her er ei stor innbyding.
Kven som helst kan koma, han set ingen grense for oss. Om nokon tørstar – det er føresetnaden. Og dei som tørstar etter rettferd, er sæle, sa han ein gong. Mat. 5, 6. Kva er så din tørst og lengsel i livet?
.
a) Nokre tørstar etter mykje nøye og lått og løye. Det er liksom eit mål og dei lever for det overflatiske i livet.
b) Andre strevar og lengtar etter rikdom. Det gjeld å få mest mogleg av mest alt. Bibelen kallar det ”havesjuke”. Men kva gagnar det eit menneske om han vinn alt i denne verda – om han skader sjela si? Mark. 8, 36.
c) Somme ser også makt som eit mål og ein trong. Dei søkjer makt i arbeidet sitt, politikken og til og med i kyrkja og tenesta for Gud.
.
d) Guds evige svar er: Kom til Jesus! Det er ikkje spørsmål om å melda seg inn i ein organisasjon eller ei ny kyrkje. Og det er ikkje tale om arbeid i Guds rike eller å gjera ein ”innsats” for Gud, som somme seier. Svaret er: Kom til Jesus som ein syndar med heile ditt liv, og be om nåde. Ta imot Jesus Johs 1,12.
.
2. Då får du ein stor lovnad: Du får drikka.
Her tyder det: å bli tilfredsstilt. Du får alt det du innerst inne søkjer etter. Og kva er det?
Det viktigaste for oss menneske er å ha det rett med Gud! Du må ha billett til himmelen, elles blir alt anna i livet nyttelaust og fåfengt.
.
Og det skjer ved å gjera opp di sak med Gud. Det tyder å leggja synda og livet fram for altsjåande Gud og seia: Her er livet mitt, eg har synda mot deg i alt – er det frelse for meg?
.
Og frå himmelen lyder då songen: På krossen på Golgata betalte Guds Son for all di synd med blodet sitt. Han vart ei soning for dine synder så vel som for alle andre sine. Nå kan han reisa deg frå alt og tilgje og gjera deg til eit Guds barn.
.
Dette er Anden sitt arbeid med oss. Johs 16, 8-9. Først vil han visa oss synda i tankar, gjerning og ord. Og dinest viser han oss blodet som er nok for oss. Guds ord fortel at då får du forlating for syndene – og då er du frelst. Luther skriv i katekisma: Der det er forlating for synd, der er liv og sæle. Slik opplever me som trur dette.
.
3. Då får du ei stor gåve.
Du får nok frelse til deg sjølv, og du får meir enn nok av alt. Det blir noko til overs for andre. Det tyder ikkje at du kan ta noko av di frelse og gi til andre. Men det tyder at då får vitna om frelsa for andre og seia: Der er nok for deg og.
.
Jesus metta mange tusen menneske av nokre få brødstykke og eit par fiskar, Mark. 8. Då alle var mette, sa Jesus dei skulle samla saman alle smulane. Då viste det seg at det var meir att enn det dei hadde starta med.
.
Frå ditt liv skal det renna straumar av levande vatn, sa han. Det kjem frå vårt indre. Det er der frelsa er, ikkje i ytre gjerningar og eit fint liv – sjølv om det og er nyttig og godt.
.
Lever du stadig i Guds ord og tar til deg av det, vil det flyta noko ut til andre. Du får eit vitnemål og høve til å hjelpa andre i naud. Det levande vatnet er frelsa i Kristus. Jesus sa dette om den Anden han skulle gje dei. Og Anden er nett komen for å leia oss til Jesus og visa oss frelsa i han. Det er Anden som verkar på deg når du kjenner deg syndig og urein i ditt indre. Og det er Han som minner deg om blodet og Jesus og krossen på Golgata.
.
Slik er fornyinga óg – den same vegen som til frelse. Det handlar heile tida om den store gåva me har i Jesus. Lat oss takka for den.

.

41) Joh. 20, 19-23.

  Pinsedag. Åndens gjerning.

Dette er et pinsedags evangelium, og det trenger vi nå. Verden har også sin ånd, men som vi vet er det en løgnens ånd. Guds Ånd er hellig, men den er lett å misforstå. Den kan enten bli nesten glemt eller ganske overdimensjonert. Og når den bli misbrukt, er talen om den til skade for gudslivet og Guds menighet.

.

Vi må her tale om Åndens gjerning, om hva den taler og vitner om. For Ånden er en person og ikke en upersonlig kraft, følelse eller god stemning. Vi har å gjøre med den tredje person i guddommen, lik i makt og ære med Faderen og Sønnen. Men hva er hans gjerning?

.

1. Ånden vekker og kaller.

På grunn av synden er alle mennesker åndelige døde, Ef. 2, 1. Det betyr at vi er uten åndelig liv og kontakt oppover mot den levende Gud. Da er vi heller ikke i stand til å søke Gud. Derfor må Ånden lokke og dra. Det viser også alvoret i livet. Vi er fortapt og makter ingen ting åndelig talt.

.

Luther har skrevet slik om det: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.” (Forklaringen til den tredje artikkel.) Det er en nødvendig erkjennelse for å bli frelst. Uten den ser vi ikke at vi behøver Guds frelse.

.

Og Luther fortsetter: ”Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro.” Det stemmer med Jer. 20, 7 som sier: ”Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale.” På nynorsk står det slik: ”Du lokka meg, og eg let meg lokka.” I en sang står det slik: ”Nådens hellig Ånd vil forstyrre din søvn, salig er du om du våkner.” Spørsmålet er da om vi vil følge kallet. Og vi som tror på Frelseren: La oss be om mye av denne Ånd over landet vårt!

.

2. Ånden gjenføder oss.

Frelsen er et under som Gud ved sin Ånd gjør for oss. Han skaper nytt liv i åndelige døde mennesker. Og det er nødvendig, som Jesus sa til Nikodemus: ”Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.” Joh. 3, 3 og 5. Og det skjer når vi tar imot Jesus i hjertet. Joh. 1, 12-13. Da bruker Ånden Guds ord og viser til det som er skrevet der. Det er noe annet enn følelse og stemning og opplevelser.

.

Peter skriver: Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever og blir. Jakob sier det samme i kap. 1, 18: Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord. Og sangeren bekrefter det slik: ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.

.

Når vi blir frelst, viser Ånden oss til Jesus og hans frelsesverk og sier på korset. Han hvisker i vår sjel: Det var for deg det skjedde. Du er fri for Jesu skyld. – Så skal vi få be om at Ånden må virke iblant oss slik at folk blir født på ny. Det er ikke nok med litt ytre forandring og forbedring i moralen. Det gjelder ditt hjerteliv.

.

3. Ånden herliggjør Jesus.

Slik står det i kap. 16, 14: Han skal herliggjøre meg, sa Jesus. Ånden viser menneskene til Jesus og ikke til seg selv. Den som er fylt av Ånden taler dermed ikke mye om Ånden, men vitner om frelseren. Og Ånden taler alltid stort om Jesus, opphøyer og ærer ham og aldri seg selv. Dette ser vi noe av i vitnesbyrd og sang og tale. Hvem og hav er hovedsaken? Da er det særlig to ting han holder fram:

.

a) Ånden taler om at Jesus døde for syndere akkurat slik vi er. Han vår straff på seg, som sangeren sier: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.” Det ser vi i 1. Kor. 2, 2: Jeg ville ikke vite noe iblant dere, uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Da talet Paulus om frelens grunn og innhold. Det samme skjer i 2. Kor. 5, 21: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.

.

Og nå vil Gud at vi skal være opptatt av det hele livet.

.

b) Ånden sier at Jesus tar imot syndere, ja til og med sine fiender. Det viser historien om røveren på korset. Han fikk klar beskjed med en eneste gang. Du skal bli med i Paradis i denne dag. Ånden sier: Kom, Åp. 22, 17). Og det må skje i dag, mens det er nådetid.

.

Djevelen derimot sier: Du kan godt komme til Jesus, men vent. Det er bedre tid i morgen. Du er jo ikke verdig ennå, du må forbedre deg. Og det sier han hver eneste dag, og da vet at du aldri vil gå til Jesus med din synd. Du blir aldri ferdig med å forbedre deg, og Jesus har aldri bedt deg om det!

.

Her er han som vil løse

Hver syndebunden trell

Her er han som vil øse

Trøst hver bange sjel.

.

Ånden vil gjøre Jesus stor for folk! Får han lov til det i ditt liv?

.

4. Ånden tukter sine venner.

I Hebr. 12, 6-8 står det noe om det. Han vil både refse oss og veilede oss på rett vei. For i våre liv som kristen er det også ulydighet, synd, verdslighet, egosime, storhet og kulde mot andre mennesker. Og all synd fører oss på avstand og bort fra Gud. Ånden gjør alt for å få oss tilbake.

.

Paulus skriver til efeserne: Gjør ikke den Hellige Ånd sorg. Ef. 4, 30. Det er sagt til oss troende. Og i Rim. 8, 14 sier han: Alle som er drevet av Guds Ånd, er Guds barn. Tenk litt på Samson: Han visste ikke selv at Ånden var veket fra ham, Dom. 16, 20.

.

5. Ånden vil bruke oss.

Dere skal få kraft, sa Jesus, når Ånden kommer over dere, og dere skal være min vitner. Apg. 1, 8. Og i vårr kapittel, Joh. 20 i v. 21 sier Jesus: Jeg sender dere. Hensikten med at vi lever som kristne i verden er å vitne om frelsen og være lys og salt i denne tid. Da må Ånden få makt over oss, lede oss daglig i de gjerninger som Gud legger i vår vei, Ef. 2, 10.

.

Så ber vi om det i dag også: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg! Amen.

.

42) Joh. 16, 5-11

  2.pinsedag. Åndens gjerning.

.

Jesus skulle dra fra disiplene og bli alene tilbake. Det var en stor forandring for disse unge menn som hadde reist sammen med Jesus i tre år. Men her var det noe de ikke tenkte på. De skulle ikke bli alene, Herren skulle sende Ånden som Jesu stedfortreder på jord. Derfor var det til gagn for dem at han for til himmelen. For Ånden kunne være over alt til alle tider. Han var universell og ikke bundet av kroppen som Jesus.

.

Ånden kalles talsmannen fra Gud, en som trøster og hjelper. I v. 13 kalles han sannhetens ånd som alltid taler og gjør det rette. Her er det ingen løgn eller en skjult agenda. Han sier det Gud vil og tar ikke hensyn til andre motiv.

.

Den Hellige Ånd arbeider både med verden og de troende. Slik har han en dobbelt oppgave. For verden uten Gud behøver i utgangspunktet et annet budskap enn Guds eget folk. Men for alle gjelder det at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot budskapet. Da er det viktig at vi lar Ånden arbeide med oss.

.

Åndens kall er vårt håp. Ingen søker jo Gud av seg selv, Rom. 3, 10ff. Og Luthers forklaring til den tredje artikkel er tydelig her: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet …” Slik er det. Vi mennesker er blinde for de åndelige sannheter, og vi har ikke evne til å gå til Gud av oss selv. Derfor kaller Ånden.

.

Og Ånden taler og arbeider alltid i overensstemmelse med Skriften. Den siste egentlige åpenbaring fra Gud er gitt oss i Guds ord. Og vi har nok for tid og evighet med det som står der. Der har vi en fullstendig beretning om frelsens vei og mål.

.

Nå gjenstår det å overbevise verden om dette. Derfor sier Jesus det her: Ånden skal overbevise verden. Det klarer ikke vi med våre argumenter. Da blir det menneskesnakk og det når ikke inn til hjertet. På nynorsk (1978) står det: Han skal gjera det klårt.

.

Hvordan viser Ånden oss dette, og gjør saken klar for oss? Jo, han vekker samvittigheten. Dermed får han vise oss at vi er skyldige for Gud. Verden sover og ser ikke det alvorlige i liv og død og evighet. De er som i et brennende hus i dyp søvn. Det må Ånden gjøre noe med.

.

Gunnes oversetter dette slik: Ånden skal gå i rette med verden, og det kan være ubehagelig. I v. 7 sier Jesus: Jeg sier dere sannheten, og den er ofte vanskelig å høre og akseptere. Da er det særlig tre ting Ånden vil vise oss:

.

1. Synd.

Det er mange slags tanker om hva synd er nå. For nå tenker noen at alt skal være tillatt, og de sier: Vi er ikke verre enn andre! Synd blir et ikke-ord som ikke betyr noe.

.

Men Bibelen sier at du har syndet mot Gud. Det er saken. Menneskene må vekkes slik at de ser de står for Gud med sitt liv. Derfor er det viktig at Ånden får tale til oss om vår synd. Da kan noen spørre: Hva er egentlig synd?

.

Alt det som er galt i ditt liv er synd. Alt det onde du har gjort og tenkt og hatt lyst til i livet. Alt som skjer mot Guds ti bud er synd: Mord, hor, misunnelse, baktalelse, stjeling og det som står i Guds sted i ditt liv. Hvordan er det med søndagen, er den alltid holdt til Guds ære, og foreldre og overordnede – får de lydighet etter Guds ord? Slik kan vi nevne så mye. – Men så sier Jakob: Om du snubler i én ting, er du skyldig i dem alle. Jak. 2, 10. Så nøye henger Guds vilje sammen. Det ene fall får betydning for alt sammen.

.

Dernest: Alt det du har forsømt å gjøre. La oss spørre oss selv: Hvordan har vi brukt livet vårt? Hva med penger og tid? Det er ubehagelig når Ånden avslører oss og viser oss våre synder og hvor heslig den er overfor Gud. utsiden til et menneske kan ofte være bra, men hva med det indre? Hjertet? Tankene? Gud ser det også og bedømmer det. Ånden vil vise deg alle synder og gjøre det klart for deg hvordan du er. Bibelen har mye å si om det.

.

Likevel, alle synder blir i forhold til Gud liksom samlet til ett: Vantro. Hva har du gjort med Jesus? Har du sagt nei og vraket ham? Det er synd nok. V. 9. Jesus vil her si: Om alt ellers hos deg var fullkomment, men du var uten Jesus – da var du fortapt. Du behøver altså ikke å være en stor umoralsk synder for å bli dømt. Det er nok at du sier nei til Jesus – han er jo selve redningsmannen. Verden skal betale en dag for at Jesus blir satt utenfor. Da blir dommen en stor overraskelse for mange. De vil prøve å unnskylde seg og si: Jeg var jo ikke verre enn mange andre!

.

2. Rettferdighet.

Ånden skal vise verden hva rettferdighet er. Det er det også mange meninger om. Men Bibelen ser alltid rettferdigheten i forhold til Gud. Har du det rett med Gud? Det er spørsmålet. Noen er gode nok i egne øyne. De gjør sitt beste og mener at deres gjerninger og liv er så godt som det kan bli her i en ond verden. Gud kan ikke vente noe annet, tenker de.

.

Holder det? Er det forresten slik at vi gjør vårt beste? Spørsmålet er alltid: Hva mener Gud? Hvordan bedømmer han meg?

.

Her strever Ånden mye med å overbevise oss om vår skrøpelighet og at vi egentlig er noen store fariseere i hjertet. For de trodde godt om seg selv og mente at de faktisk var bedre enn andre.

.

Ånden vil nå vise oss dette: Bare en ting gjelder: Jesu rettferdighet. Rom. 4, 5. Det er derfor vi behøver ham, som vi har sagt ovenfor. Jesus kjøpte oss rettferdighet med sitt blod på korset. Åp. 5, 9. Da det var gjort, kunne han gå hjem til sin Far. Da var det ikke mer å gjøre. Nå skulle Ånden overbevise folket om det.

.

Profeten Jeremia sier: Dette er det navn han kalles med: Herren vår rettferdighet. Jer. 23, 6. Det er bare den som gjelder for Gud. Har Ånden vist deg det?

.

3. Dom.

Først må vi si at djevelen ble dømt på korset. Ingen behøver å gå fortapt nå. Det er et hovedbudskap i Skriften. Men det står også noe om en dommens dag da alle slekter skal stå for Gud. Åp. 20. De levende og de døde, små og store. Og de blir dømt etter det som Gud har skrevet i sine bøker.

.

Det blir en alvorlig dag. Både små og store syndere må møte fram der. Der vil du se Hitler og Mao og Stalin og alle de du kjenner som har levd livet borte fra Gud. Kanskje en bror og en søster vil møte deg der. Og de blir dømt.

.

Hvilken side står du på nå? For du må være på rett side her i livet for å kunne bli det i evigheten. Når døden har besøkt deg, er det for sent. Derfor blir du innbudt i denne stund:

.

Kom til din Frelser, oppsett det ei,

her i sitt ord han viser deg vei.

.

43) Mat. 28, 16-20

 Treenighetssøndag.

Dette er tekst på trieiningssøndagen – det handlar om dåp, misjon og opplæring. I alt dette og alt anna er heile trieininga med. Og det er eigentleg Gud som gjer arbeidet. me er berre verktøy og reiskap. Det er audmjukande, men Gud har ordna det slik. Me kunne ikkje anna, i alt dette åndeleg eer me djupast sett ubrukbare.

.

Her møter me altså misjonen som er Trieininga i arbeid.

.

1. Gud.

Han er første person i guddommen. Og me veit noko om han frå Bibelen.

1) Han er skapar. Etter at universet vart til, skapte han også mennesket. Gud sa: Lat oss skapa menneske. 1. Mos. 1, 27. Mennesket vart altså til ved ei særskilt skaparakt. Det er aldri tale om ei utvikling frå dyr eller låge, enkle skapningar. Gud sa – og me vart til. Difor er alle Guds eigedom. han har rett til alle menneske, av di han laga oss. Det er slik sjølv om folk ikkje trur det eller vi ha noko med Gud å gjera.

.

2) Gud kallar menneska. Salme 50, 1. Han talar og kallar frå sola går opp til ho går ned. Slik møter han alle som kjem i kontakt med Guds ord. Naturen talar også til oss, Rom. 1, 20. Men det er ingen tale til frelse og forsoning. Men han vil at alle skal bli frelst, 1. Tim. 2, 4. Alt er klart frå Gud si side. Ingen skal kunne anklaga han på dommedag.

.

3) Gud er også far. Dei ufrelste og heidningane kjem heim når dei blir kristne. For i heimen er far. Men han møter oss ikkje med refs og slag. han opnar armane mot oss når me kjem, som den fortapte sonen opplevde det. Luk. 15. Og nå ventar han på deg!

.

2. Jesus.

Han er den andre personen i guddommen. Kva er hans plan og teneste?

.

1) Jesus har betalt for alle. 1. Tim. 2, 5f. Jesus er vår mellommann og løysepenge. All skuld vart tilrekna Jesus. Han betalte med blodet sitt då han døydde på krossen. Kvar einaste synd vart sona då. I Kol. 2, 14 skriv Paulus: Han utsletta skuldbrevet. Det er fullstendig borte. Alle synder i heile verda vart notert på ei rekning, og Jesus sa: Eg betalar alt. Då er me ved påsketid.

.

2) Jesus sender oss ut. Han seier: Gå! Misjonærar og predikantar er Jesu stedfortredarar på jorda. Me er sendebod i staden for Kristus, 2. Kor. 5, 20. Underleg nok står det: Som om Gud sjølv formanar … Det er veldige ord. han har ingen andre til å gå enn syndige men frelste menneske. Korleis kan då nokon sjå smått på det? Misjon er å fylgja Jesu ordre. Det gjeld ute og heime, på møte, i forening og når du ber og gir dine gaver. Du er i Guds stad. Jesus sa ein gong: Likesom faderen har sendt meg, sender eg dykk. Johs 20, 21. Slik er det: Me er sende av Gud Fader.

.

3. Anden.

Den tredje personen i guddommen er Den heilage Ande. Då er me ved pinsetid.

.

Han kan ikkje skiljast ut frå dei andre tp personane. Det handlar om tri som er ein, ei tri-eining. Difor er det galt å seia at kristne ikkje har Anden. Du kan ikkje vera kristen utan den. Alle frelste har del i den tredje guddommen, for dei er uskiljande.

.

Me skal ta med to viktige ord om Anden:

1) Johs 16, 8: Han skal overtyda verda om synd. Det held han på med nå. Dersom Anden arbeidar med meg, ser eg meir og meir av mi eiga synd. Eg ser kor duglaus eg er i arbeidet for Gud og blir stadig audmjuka av Anden når han syner meg korleis eg eigentleg er. – Det er då eg har mest bruk for hans nåde.

.

2) Johs 16, 14: Anden skal herleggjera Kristus. Han viser oss alltid til Jesus Kristus. Han opphøyer ikkje seg sjølv, men let Anden stråla fram hjå den truande. Då ser du kor stort det er å vera frelst og kor trygg du er. Og då vert ikkje misjonen mitt og vårt arbeid. (Det er ein fåre ved å understreka det.) Då blir det Herrens gjerning og han får all ære.

.

I alt dette sa Jesus at han ville vera med oss alle dagar. Då kan me vera frimodige. I profetordet om Jesus står det tydeleg: Han skal verta kalla Immanuel og det tyder nett dette: Gud er med oss. Og det vart sagt då Jesus skulle koma til vera, Mat. 1, 23. Så det gjeld han. Og ein gong sa Jesus dette slik: Der to eller tre er samla i mitt namn, der er eg… Mat. 18, 20.

.

Så går me frimodig i striden.

44) Mat. 3, 11-12.

2.s. Trenighet.

Teksten taler om dåp i ulike betydninger, slik Bibelen ellers gjør. Det betyr at selve ordet dåp ikke er entydig. Vi skulle altså være noe forsiktig med tolkingen og bruken av det. Filosofen Platon kan f. eks. bruke ordet i betydningen beruset. Ordet betyr å dyppe ned i.

Vi kan tale om flere slags dåp i religiøs forstand. Det er tale om Jesu dåp, Johannes døperens dåp, den kristne dåp og jødisk proselyttdåp. Ordet kan også brukes i en mer overført betydning som å døpes med ild. Her skal vi bruke ordet om flere slags dåp her.

1. Johannesdåpen.

Det er Johannes selv som taler her. Han sier: Jeg døper dere med vann til omvendelse. De ble ikke omvendt til Gud ved å bli døpt. Men det var en forkynnelse og oppfordring til å vende om eller som et tegn på at de var omvendt. Forkynnelsen var også en tale til syndenes forlatelse, og hans forkynnelse var en sterk oppfordring til et bedre liv, Mat. 3 og Luk. 3. Johannes talte egentlig om både tro og liv.

Omvendelse er en viktig del av kristen tro. Både Johannes og Jesus begynte sin virksomhet med å tale til folket om omvendelsen. Mat. Kap. 3 og kap. 4. Der slår de tonen an både overfor disiplene som framtidige forkynnere og for folket.

Det var ikke nok å være jøde i det ytre. Ritualer og seremonier og ofringer var en del av jødisk tro. Men der pekes det på hjertet og det indre liv. Det ytre er ikke nok. Denne tanken går videre i den kristne forkynnelse.

2. Jesu dåp.

I versene etter denne teksten finner vi beretningen om at Jesus selv ble døpt. Han var Guds Sønn, og denne dåpen var selvsagt ikke en dåp til omvendelse og syndsforlatelse. Han hadde ingen synd og behøvde ikke å begynne et nytt liv. Han var ren og hellig i alt. Hebr. 7, 26f og 1. Pet. 2, 22f.

Likevel var Jesus på en måte en synder. Han kom til denne verden for å frelse oss fra våre synder, Mat. 1, 21. Og da måtte han ta syndene på seg som sine og bære dem. Det vitner også Bibelen om at han gjorde. Joh. 1, 29: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Og Peter vitner med og sier: Han som bar våre synder opp på treet, 1. Pet. 2, 24. Ja, Paulus sier at Jesus ble gjort til synd for oss, 2. Kor. 5, 21. Det er et sterkt uttrykk for å identifisere seg med våre misgjerninger.

Da Jesus ble døpt, ble han innviet til denne gjerning. Det skulle skje offentlig og bli kjent for alle. Da han ble døpt, skjedde det for å fullbyrde all rettferdighet, Mat. 3, 14-15. Døperen fikk nå forklaring på at Jesus ble døpt, selv om han ikke var en synder, sier Kolmodin. Vi kan derfor aldri sidestille denne dåp med noen annen.

3. Jesus-dåpen

Men Johannes sier nå i teksten at Jesus kommer etter ham – for Johannes skulle rydde vei for Frelseren. Her viser han sin uverdighet i forhold til Jesus. Han er ikke verdig til å bære skoene hans engang. Derfor var det vanskelig for han å døpe Guds Sønn. Han følte at han stod på det laveste trinn. Her er han et forbilde for oss troende også i dag. Vi er uverdige til Guds nåde.

Da sier han: Han skal døpe dere med Ånd og ild. Dette forstår man om dåpen i den hellige Ånd, altså at vi får Ånden. Det skjer oftest samtidig. Men vi har ett eksempel i NT på at de først ble døpt med vann og deretter fikk de Ånden. Apg. 8. Men det var et enkelttilfelle, vi hører aldri om det senere. Jfr. S. Odlands kommentar her.

Jesus hadde lovet å sende Ånden som skulle hjelpe de troende. De ble ikke alene i verden. Den tredje person i guddommen skulle være i og med alle troende. Det er dette ordet en forsikring om. Han vil døpe oss med Ånd og ild. Åndens gave handler om frelse, mens ilden brukes ofte i Bibelen som bilde og uttrykk for dom. Slik taler vers 10 om øksen som bilde på dom og det unyttige tre skal kastes på ilden. På samme måte ser vi i v. 12 at agnene skal brenne opp med en uslukkelig ild. Det er Guds vrede som slik blir beskrevet.

4. Kristen dåp.

Det var først da Jesu gjerning gikk mot slutten at dåpen ble innført og forklart. Det ser vi i Mat. 28, 18-20. Den er ikke mindre viktig av den grunn, men tiden var først moden da gjerningen var ferdig.

I denne befalingen ser vi at Jesus vil at alle troende skal døpes i alle folkeslag. Frelsen er verdensomfattende. Den nevnes ikke i vår tekst, men ligger her underforstått når vi tenker på hele Guds frelse. Med tanke på barnedåp, blir den sammenlignet med omskjærelsen i det jødiske samfunn. Den skjedde da barnet var 8 dager gammel. Jfr. Kol. 2, 11f.

5. Jesu kasteskovl.

Til slutt taler døperen her om dommen som han har berørt også tidligere. Det var viktig for ham å understreke dette, for det gjelder alle mennesker. Alle er skapt av Gud og står slik til ansvar for ham. I lys av dette viser talen om dåpen hvor viktig det er å være beredt til dette siste oppgjøret med Gud. Han bruker flere uttrykk for å gjøre det tydelig.

a) Renselse er det ene. Til det bruker han kasteskovlen. Den er et redskap der de kaster kornet opp i luften og de tunge aksene faller ned og kan samles opp. Skolmene ble ført bort med vinden og kunne ikke brukes til mat.

b) Da blir det et skille i folket. Det er ikke sikkert at alle så det her i livet. Noen kan skjule seg ved fine ord og oppførsel og se ut som et rett Guds barn. Men Guds dom ser rett her. Og da vil verden bli delt i to: De troende og de vantro.

c) De vantro og gudløse blir kastet i en evig ild. Det er bilde på fortapelsen. Sml. Mat. 25, 46. Den skal ikke slokkes, et bilde på at straffen er evig. Det kaster et veldig alvor over livet og vårt arbeid i Guds rike. Blir folk klar over hva de har i vente uten å tro på Jesus? Vi skal ikke være uforskammet når vi taler om dette, men vi skal legge alvoret fram slik Bibelen gjør det.  Alle må vite at det er to utganger av livet: evig frelse eller evig fortapelse. Og i evigheten kan ingen ting forandres. Det er også et kall til å vende om mens det er tid.

45) Luk 14, 16-25

  3.s. Treenighetssøndag. Det store gjestebud.

I denne lignelsen ser vi Guds ønske om å frelse verden. Mange mennesker har misforstått Gud og Jesus ganske grundig. Det er en vanlig oppfatning at Gud tar det beste fra oss og er en streng og hevngjerrig Gud. – Det motsatte er tilfelle. Gud vil gi oss det aller beste i livet og siden i evigheten. For han gir oss selve LIVET.
.
Her ser vi tre ting om dette. Først en innbydelse til en stor fest, deretter folks unnskyldninger og som følge av det blir Guds rike tilbudt andre folk.
.
Dette er bilde på frelse, men Jesus tenkte nok i første omgang på sitt eget folk som han var sendt til. De sa nei takk, og budet gikk ut i all verden. Her skal vi bare tale generelt om frelsen for alle mennesker.
.
I. Først: en innbydelse, v. 17.
”Kom, for alt er ferdig!” lyder det (jfr. Mat. 22, 4). Det var en stor nattverd og mange var innbudt, v. 16. Her var ikke tale om en utvalgt gruppe der andre ikke var velkommen. I vår sammenheng betyr det hele verden og alle mennesker.
.
Gud har gjort alle forberedelser for å frelse verden. Ingen er uteglemt eller unntatt. Innbydelsen og kallet lyder nå. Åp. 3, 20. Du som lytter til Guds ord og Åndens røst, er kalt av Gud.
.
Hva er ferdig – som Jesus sa?
a) Synden er sonet.
Det er selve hovedsaken i frelsen, og det som først og fremst måtte ordnes mellom Gud og mennesker. Synden er en forbrytelse, det er kriminelt i forhold til Gud. Og en forbrytelse må sones, også etter vanlig menneskelig tankegang. Rettferdigheten krever det. Innbydelsen til Guds rike bygger på at denne soning allerede er skjedd, fordi mennesker aldri kan sone for sin synd og overleve.
.
Bibelen sier dette tydelig: Johannes skriver: (Jesus) er en soning for våre synder – og for alle i hele verden. 1.Johs 2, 2. Videre sier han: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. 1.Joh 4, 10.
.
Soning innebærer også straff. Jesus gjorde også det. Han bar våre synder og tok straffen. Da er vi altså på Golgata. Det skjedde på korset der all synd var konsentrert og samlet. I Jesu ord: Det er fullbrakt! ligger soningen ferdig.
.
Vi har alle syndet og underlagt dommen. Rom 3, 23. Derfor er vi alle med i dramaet langfredag. Sangeren synger så vakkert: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!” Jes 53.
.
b) Skylden er betalt.
Som syndere er vi også kommet i gjeld til Gud. Vi står for ham med en ubetalelig skyld, fordi dommen lyder på død. Syndens lønn er døden, Rom. 6, 23. Dette har noe med lignelsen i Mat. 18, 23ff å gjøre. En hadde to tusen talenter i gjeld. Det utgjør ca. tjue tusen årslønner etter datidens regnemåte. Det er en utmerket illustrasjon på at vår syndeskyld er ubetalelig. Vi kommer aldri ut av det på egen hånd. Ja, det er slik at vi har selv ikke en eneste øre å betale med, så her er ikke tale om noe avdrag eller avbetaling.
.
Vi ser at det er alvor å stå for Gud som en synder. Da lyder et godt budskap – et evangelium: Skylden er betalt. Det sa forresten profeten Jesaja kap. 40, 1-2. Innbydelsen til Jesus er altså at du kommer til en ferdig frelse. ”Du skal intet gjøre for å frelse få; nei, blott ordet høre, hvile deg derpå.” Du kommer med andre ord for sent med tanke på forbedringer og gode løfter. Her gjelder bare troen, som Luther talte flittig om.

II. Spørsmålet er: Har du tatt imot det?
Sendebudet opplevde noe underlig, og det er kjent for alle predikanter. De som fikk innbydelsen, ble slett ikke begeistret og sa: Jo, det sier vi takk til. Det skulle vi vente, hvis de kjente sin egen umulige situasjon.
.
Nei, her står: ”Alle som en begynte de å unnskylde seg,” v. 18. Tenk, slik reagerer noen mennesker. De var ikke syke, slik at de av den grunn uteble. Og ingen slektninger eller andre kom og nektet dem eller hånte dem for å ville gå i selskapet.
.
Nei, de var ytterst høflige: Du må ha meg unnskyldt, sa de. Og hvorfor tok de ikke imot? – Jo: andre ting var viktigere for dem enn Guds rike. Det var rett og slett ikke rom for dem, som Jesus opplevde da han ble født, Luk. 2, 7. Og alt dette viktige som hindret dem var gode og rette saker alt sammen. Det var lovlige og nyttige ting.
.
Men det ble en hindring for Guds rike. Uansett hva som kommer mellom deg og Gud, er det en avgud. Og det hindrer at du blir frelst. Er prisen verd det? Er åkeren, oksen og familien så viktig at du er villig til å gå fortapt på grunn av det? Det er et nyttig spørsmål å stille seg. Men vi ser det ofte: Arbeid, eiendom og familie blir hindringer for folk.
.
I forhold til evigheten er likevel dette småting. Og mye av det nyttige som nevnes kunne godt kombineres med selskapet. Guds rike er ikke slik at det utelukker alt annet. Men vi må prioritere og sette det aller vesentligste først. Når Gud innbyr til frelse, skal vi bare ta imot. Hva er din hindring? Jesus sier: Søk først Guds rike! Ingen ting i verden kan erstatte det.
.
III. Da ser vi: Andre fikk innbydelsen, v. 21.
Noen sa nei – og noen andre fikk deres plass. Mange av de første jødene sa nei til Jesus. Og mange nordmenn har gjort det, særlig i vår tid som er fattig på vekkelse. Da skjer åndelig talt det som Jesus sa i Åp. 2, 5: Lysestaken blir flyttet. Andre får sin besøkelsestid. Europa har stort sett sagt nei, det samme kan sies om deler av USA. Men så ser vi at vekkelsene pågår i Afrika og Asia og Sør-Amerika. Gud går inn der han finner åpne hjerter.
.
Gå ut på veien, sa herren til sendebudet. Be inn fattige og blinde. Alle slags mennesker i alle land får innbydelsen. I 1949-50 var det Etiopia som opplevde stor vekkelse ved misjonærene. I 1965 var det slik i Indonesia. Store folkemengder valgte Kristus og kristendom i stedet for hedenskap. Fra 1980-90-årene har vi sett hvordan Gud har arbeidet i Kina, Russland og mange andre land. Mens det er blitt stille i Skandinavia.
.
Vi må virkelig spørre. Er dette lysestaken? Er den flyttet for godt fra vårt land – eller kan den flyttes tilbake? Gud er allmektig, og han vil at alle skal bli frelst. Skal vi gå til Gud i bønn og si: Vi ber deg Frelser og Herre, kom med lysestaken på nytt. Hvis du må ydmyke oss ennå mer for å sette oss i stand til å ta imot vekkelsen, ja, da ber vi om det også. La Ordet bli forkynt rent og hellig og sant imellom oss, slik at folk søker deg.
.
I mellomtiden: Hjelp oss å være dine rette vitner, og kalle andre inn til frelsen. Så venter vi på deg, at og så du sier JA til frelseskallet! Amen.

.

46) Mark 10, 17-27

  4.s. Treenighet. En ung mann.

Dette avsnittet står tre ganger i NT, i Markus, Matteus og Lukas. Slike avsnitt som blir gjentatt, tror vi er viktige deler i Guds ord. Alt i Bibelen er viktig, men noen steder ”renner Guds vann ekstra sterkt ved,” sa en predikant på et møte for mange år siden. Og her lærer vi flere ting, som vi skal stansa kort for.

.

1. Den unge mannen var et fint menneske. Han var moralsk og religiøs og kunne si at han hadde holdt alle Guds bud. Som vanlig blant jødene da, mente han nok ytre sett. Han hadde ikke drept noen, og ikke løyet bevisst og heller ikke tilbad han andre guder. Han var en ren ungdom, og det er bra. Det er fint å møte slike mennesker.

.

Han tok det også nøye med religionen og fulgte Guds bud og ordninger der. Men det må ha vært noe uro i hans indre. Kanskje han følte det var noe som manglet i alt det perfekte. Derfor sprang han til ham, knelte ned og søkte hjelp, v. 17.

.

2. Mannen var uvitende om Guds plan. Han forstod det ikke og skjønte ikke hva Gud egentlig krevde. Og dette lærer vi ikke på verdens vis, på skoler eller ved diskusjon. Her trenger vi en guddommelig åpenbaring.

.

a) Han spurte: Hva skal jeg gjøre for å arve? Han var interessert i det evige liv, og han visste at det var en arv. Men å gjøre noe for å få en arv, går det an? En arv får vi ved fødsel, og derfor er den gratis og ufortjent. Mange vil gjøre noe, og de kommer med gjerninger og sin egen religiøsitet til Gud. Men det er umulig. Det er ingen som blir frelst ved egen innsats. Det viser f. eks. Rom.br. og Gal.br.

.

b) Han skjønte heller ikke hva Guds vilje og lov betyr. Han regner opp noen bud, og sier: dette har jeg holdt. Men vi legger merke til at alle disse budene var om hans forhold til mennesker. Han nevner ikke Gud og det vi skylder ham. Han så bare på livet her på jorda. Og når vi glemmer å se oppover, ser vi ikke at vi er skyldige for ham med hele vårt liv. Og da fører det til egenrettferdighet, som menigheten i Laodikea var opptatt av: De sa at de var rike og manglet ingen ting og de var blinde for den åndelige siden ved livet. Åp. 3, 17.

.

3. Da ser vi: Jesus elsket ham, v. 21. Frelseren så på ham, og det var kjærligheten til de fortapte som viste seg nå. For den egenrettferdige er like fortapt som den styggeste synder. Det er det mange som ikke regner med og ikke skjønner. Med hele sin prektighet var han fortapt.

.

Jesus syntes synd i ham – for han så at han var utenfor. Men han var jo kommet nettopp for de fortapte, og nå forsøkte Jesus å redde ham. Joh. 3, 16. Mat. 23, 37. Det er derfor vi er med i misjonen. Vi må vise hedningen at alt vårt eget er nytteløst. Her er det bare Jesu gjerning som gjelder.

.

4. Mannen hadde ett viktig hinder: penger. Han var bundet av mammon og sin rikdom. Derfor gikk han bort – fra Jesus og Guds rike. Slike mennesker er vanskelig å løse, v. 25. Båndene er så sterke. Få ting binder så sterkt som penger og rikdom. Og denne mannen var svært rik, v. 22.

.

Pengene er en snare, som fanger oss uten at vi er klar over det – hvis vi ikke våker. 1. Tim. 6, 10. Derfor skal vi ikke samle oss skatter på jorda, Mat. 6, 19, og heller ikke streve etter å bli rik, Ordspr. 23, 4. Det verste var ikke at han hadde mye, men at hjertet og tanken var bundet til rikdommen. Han satte sin lit til den.

.

Her kan bare Guds kraft løse oss. Derfor må vi slippe evangeliet til. Overgi alt det som binder deg til Gud. Han har omsorg for oss, står det. 1. Pet. 5, 7.

.

47) Mat. 7, 15-20.

5.s. Treenighet. Vranglærere

Dette er mot slutten av Bergpreika. Det var om den den russiske diktaren Leo Tolstoj sa skulle vera grunnlov i landet. Men i alle fall er det grunnregler for kristent liv. Jesus har nettopp talt om to veier og to mål for livet, v. 13-14. Han har bedt disiplene om å gå inn gjennom den trange porten for å bli frelst. 

Her kommer han med noen viktige sannheter som har vært gyldige til alle tider. Og vi ser det klart i vår egen tid: Det taler om oss. Derfor skal vi lese dette med stor varsomhet og nøyaktighet. Det gjelder vår egen sjelesak.

Her sier Jesus noe viktig:

1. Det finnes falske profeter, v. 15.

Dette finner vi omtalt flere steder i Bibelen. I den gamle pakt var det mange av dem. Men også i den nye pakt vil de stige fram. Jesus sier i Mat. 24, 5: Mange skal komme i mitt navn … og de skal føre mange vill. Paulus sier i det siste brevet han skrev: Noen har skinn av gudfryktighet … og de fører vill og farer vill, 2. Tim. 3, 5 og 13. Det er alvoret med de falske profeter.

Vi skal ta oss i vare for dem så vi ikke selv blir grepet av vranglæren. Jesus tenker nok på fariseerne og de skriftlærde. I dag har de andre navn.

Det er ubibelske sekter av flere slag. De stiller seg utenfor kristenheten ved å lære noe annet om frelsens vei enn Bibelen. Det gjelder læren om forsoningen og troen alene og kristenlivet i pakt med Guds formaninger. Vi kan nevne mormonere, Jehovas vitner

Vi ser det også i teologien. Den liberale teologi for 100 år siden var lett gjenkjennelig – den fornektet vitale deler av kristen tro som forsoning, under og jomfrufødsel. Den liberale ånd har sneket seg inn i flere deler av teologien i dag. Den kjennetegnes f. eks. ved å omtolke bibelord slik at de sier noe annet enn bokstaven. Helvete er ikke ment som evig pine, fordi Gud er kjærlighet. Kvinnelige prester må godtas fordi Paulus mente det ikke slik. Homofili er ikke synd, det er jo uttrykk for kjærlighet – og Gud er kjærlighet.

I dag gjelder bibelkritikken mer etikken enn dogmatikken. Folk er ikke så opptatt av læresetninger – det er bare teori. Men de er opptatt av å leve livet i dag – og det vil de leve uten noen restriksjoner. Slagordet i dag er: Vi vil gjøre som vi vil. Ingen gamle lover og regler skal få hindre oss i det.

Mange leder mennesker til kristen tro utenom den trange porten. Det blir en lettvindt kristendom med mye følelser og glede og sang. Mye av forkynnelsen på kristne TV-kanaler er det så langt jeg har hørt på dem. Karismatiske grupper har ikke lagt stor vekt på den trange port og den smale vei eller troens fundament. Når frelsen framstilles som om den ikke skal koste noe, er det ubibelsk.

I bibelsk tid og senere har også kampen stått om forholdet mellom tro og gjerninger. Her er det flere avveier. Luther understreket ofte og nøye at frelsen er av tro alene (sola fide). Og frelsen skulle bare bygge på Skriften alene (sola scriptura). Og alt i frelsen skulle være av nåde og uten vår fortjeneste (sola gratia). Derfor tale de gamle lutherske teologene om Den hellige skrift (de Scriptura sacra).

Vranglærerne kommer ikke alltid med klare hensikter. De gir seg noen ganger ut for å være noe annet enn det de egentlig er. Jesus sier at de kommer til oss i fåreham (saueklær) og gir dermed inntrykk av uskyldighet og at de vil oss vel. De vil være misjonærer og gi hjelp. De forkynner gjerne lykke, frelse og en enkel vei.

Men innvendig er de glupende ulver, sier Jesus. De skjuler sin sanne hensikt om å samle folk til sin egen gruppe og “kirke”. Om mange andre er de også ute etter medlemmer og mer penger. Da skal vi være på vakt. Jo mer pengeorientert en gruppe er, jo mindre ånd er der vanligvis. Noen ganger hører vi det som er verre, nemlig betingelser for Guds frelse. Noe må skje med deg før du kan bli frelst.

2. Frukter.

Jesus sier at vi skal kjenne vranglærerne – på fruktene. Vi skal ikke gå i uvisse og heller ikke tro for godt om folk. Alle er vi smittet av slangens sæd i Edens hage og må vandre forsiktig. Noe av den samme ånd som var hos disiplene den siste kvelden, er også i alle Guds barn: Det er vel ikke jeg?

Frukter er her resultater. Og vi vet at det kan gå en tid før frukten kommer. Vår og sommer med såing og vekst – og etter noen tid viser frukten seg. Derfor er det ikke sikkert at du ser frukten den første dag du møter dem. Her følger vi naturens lov. 

Men frukten viser også treets egentlige karakter. Et eple viser at det er et epletre. Treet produserer frukt som svarer til treets natur. Jesus skiller her bare mellom to slags tre: gode og onde. Et ondt tre er vranglærerne. Frukten viser seg ved forkynnelsen. En som er godt kjent i Skriften og dens hovedtanke, vil snart forstå om det er en sann og rett lære. De ulærde bibelsk sett vil kanskje aldri oppdage at det er vranglære, for de taler så fint og oppfører seg så høflig og godt. 

Den falske frukt er en frelsesvei og et kristent liv som ikke svarer til bibelsk forkynnelse. De kan godt sitere mange bibelord (som f. eks. Jehovas Vitner) uten å berøre hovedsaken. Tolkingen av et bibelvers kommer også inn. Den gamle regel for bibeltolking er klar: Skrift fortolker skrift. Vi kan ikke ta ut et enkelt vers og bygge en lære på det. Vi må se det i sammenheng og se hva Skriften ellers sier om dette tema. 

Den rette frukt i denne sammenheng viser til Jesus. Han alene kan frelse fordi han døde og oppstod i vårt sted. Derfor renser hans blod oss fra synden. Det er kjernepunktet om frelsen. Og den får vi bare ved tro og tillit til Jesus uten at vi selv må hjelpe til. Alt er av nåde, som en gave fra Gud selv. Derfor skal vi bare ære Ham og vise ham takknemlighet. Det er alltid farlig når mennesker – forkynnere, ledere, prester og biskoper – kommer i fokus i kristens arbeid. Gud og hans Sønn skal stå der alene.

Døperen Johannes er et godt eksempel. Han sa det f. eks. slik: Han skal vokse, jeg skal avta. Joh. 3, 30. Det er også vårt motto.

En ekstra fare må vi peke på nå. Noen sier etter å ha hørt en slik “tvilsom” predikant: Ja, men han sa jo så mye godt. Han talte om Jesus osv. Til det svarer Jesus: Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. V. 18. Det som altså ser ut til å være fint og godt, er alt et lureri. Det er agnet som folk skal bite på for å gå videre for å høre mer, og da det som avviker fra Guds ord.

Frukt brukes i Bibelen i flere nyanser, slik vi ser det i Gal. 5, 22: Åndens frukt, og i Joh. 15, 2-8 m.m. Men her i forbindelse med vranglære taler det mest om den rette himmelvei og livet som en kristen. Det taler ikke om et fullkomment liv og full seier over synd, som en noen ganger hører om.

3. Guds dom.

I v. 19 sier Jesus klart fra at han ikke vil tolerere vranglæren. Hvert tre skal på ilden. Det betyr at hver eneste vranglærer som altså fører folk vill i frelsesspørsmålet, skal svare for det i dommen og ta konsekvensen av det i evigheten. De blir hugget ned, sier han. Det behøver ikke å bety at det straks blir fjernet fra livet og jorden. Gud har noen ganger (ja, ofte!) god tid i den nye pakt. Han vil jo at også vranglæreren skal omvende seg og bli frelst.

Guds rettferdige hånd og dom vil likevel nå ham til slutt uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Og da b lir det en dom etter Bibelens og Guds målestokk. Og Bibelen sier at en vranglærer går fortapt. Han farer vill og fører vill, 2. Tim. 3, 13. Det er derfor Paulus advarer og formaner så strengt: Vokt dere for dem, v. 15. De som følger vranglæreren farer også vill og vil føre andre ut på den samme ville vei.

Derfor er det risikabelt og farlig å lese bøker og skrifter av vranglærere. Det skal Guds folk være forsiktig med. Du skal være godt rustet åndelig sett for å klare det i lengden. Derfor skal vi avvise vranglæren i sekter og samfunn utenfor Guds rike.

4. Formaning.

Jesus kommer altså med en spesiell formaning i denne teksten: Derfor skal dere kjenne den på deres frukter. Noen av fruktene er at de fornekter eller omtolker Bibelen. Og Paulus sier om noen vranglærere i 2. Tim. 3, 5: Slike skal du vende deg fra. 

I hele vårt liv som kristne og arbeidere i Guds hage, må vi følge regelen i 2. Tim. 4, 5: Vær du edru i alle ting. Og noen huskeregler kan vi godt ta med: Følg Bibelen i alt, og husk at hovedsaken er Jesus og hans frelsesverk. Avvis ny lære som dermed bryter med Bibelens ord. Det viser seg at folk er veldig opptatt av noe nytt. Det blir liksom rett fordi det er nytt. Og mange henger seg på det. Men vi skal ikke lefle og leke med slike ting. 2. Joh. 10; Rom. 16, 17.

Lev godt med Gud. Ta til deg av evangeliet og les mye om Jesus sår og blod og hans nåde. Sangeren sier så rett: “Bli blott i sårene, Frelserens brud, så skal du havne der hjemme.” I dette kan vi også arbeide for Gud, både i det stille og i menighet og hjem. Prioriter Guds rike i livet, søk det først, sa Jesus. Men disse to ting må gå sammen: Et godt liv med Gud, og arbeidet for ham. Da er Jesus det første og viktigste i alt vi er med på. Amen.

48) Luk. 5, 1-11.

6. s.Treenighet. Aposteldag. Ut på dypet!

Jesus talte ved Gennesaretsjøen, og som alltid skjedde det da noe. Disiplene ble forandret, eller de fikk et nytt liv fra den dagen. Slik blir det alltid når vi hører Guds ord og tar i mot det, v. 1. Jesus lærte dem, står det. Også vi har mye å lære av ham.
.
Vi ser også at Jesus talte direkte til dem. Det var noe akkurat de skulle lære denne dagen. Det var ikke generelt snakk til alle og ingen. Han møter mennesker slik: Nå er det deg han vil si noe viktig til. I v. 4 ser vi det: Legg ut på dypet! Til denne dag hadde de beveget seg inne ved stranda på grunt vann og ikke våget seg ut på havet.
.
Kanskje det er slik i vårt kristenliv også? Vi går i det daglige strev år etter år, og kristenlivet er blitt en vane og en rutine. Nå vil han vise oss noe ved livssamfunnet med ham – ut på dypet. La oss følge ham noen steg.
.
1. Se bort fra deg selv, v. 5.
De hadde strevd hele natten med fikset, og ikke fått noe. Når det skjer, blir vi lett motløse og føler det som et nederlag. Vi har strev, og da mener de at det nytter ikke lenger, vi har forsøkt på alle måter uten resultat. Og de var fiskere av yrke, fagfolk på området. Det nyttet ikke for noen å fortelle dem hva de skulle gjøre.
.
Jesus nevner ikke strevet med et ord. Han går nye veier og gir dem en ny utfordring.
.
Noen sitter rundt i landet og føler alt er stengt. Vekkelsene er slutt for lenge siden. Det er lite møter i distriktet. Og din egen bibellesning og bønn går også tregt noen ganger. Det er blitt et strev. Du gir opp. Er det slik?
.
2. På ditt ord, v. 5.
Det må bety at de hadde fått en ny slags tillitt il Jesus. Det var noe med ham og hans ord som gjorde at de fikk nytt mot. Det håpløse var kanskje ikke så umulig likevel.
.
Som så ofte var det Peter som svarte. Og han svarte bare for seg selv og ikke de andre. Vi står alltid alene for Gud i Guds rike. Vi kan ikke skjule oss i flokken av andre. Det er nyttig å tenke gjennom det. Jeg vil kaste ut garnene, sa han. Ennå en gang skulle han prøve og drog ut på fisketur.
.
Men det skjedde på ”ditt ord”. Jesu ord hadde tent troen i Peter. Han hadde fått en slags ”troens nådegave”, tro til å følge Jesu bud i tjeneste. Sml. 1. Kor 12, 9. Det har noe med å gi Gud makt i vårt liv, gi ham rom til å gjøre sin vilje med og i oss. Salm 68, 35. Noen ganger hindrer vi Gud ved vår vantro fordi vi bare ser på oss selv om de menneskelige mulighetene. Derfor står det at Jesus ikke kunne gjøre noen mektig gjerning i Nasaret. Mark 6, 5. Folket der trodde ikke på ham og tok anstøt av ham.
.
Å gå på Jesu ord er å regne med Guds løfter. Der er det dypt vann, der er nok for alle, og der blir alle mennesketanker sprengt og gjort til skamme. For Gud har all makt og kan gjøre alt. Guds ord er så sterkt at ingen makt på jord kan hindre det. I alle ting må vi gå på hans ord.
.
3. En stor fangst, v. 6.
Da de drog garnene, var det så mye fisk at garnene holdt på å revne. Det ble altså en ekstra stor dag. Det var nok til alle, både dem selv og andre. Ja, de behøvde hjelp for å berge fangsten i land. V. 7. To båter ble fylt slik at de holdt på å synke.
.
Det var en nesten uforsvarlig stor fangst. Og de var ikke så mange at de behøvde alt dette. Men nå ville Jesus virkelig vise dem sin makt. Det skulle aldri stå på ham når de skulle ut i verden og fange mennesker, v. 10. Det fikk Peter i sannhet erfare pinsedag da han så at 3000 mennesker tok imot evangeliet og ble døpt i Jesu navn.
.
Men hvorfor ble denne dagen så helt annerledes enn andre fiskedager? Ganske enkelt fordi Jesus var med og de gjorde som han sa. V. 3. For Jesus er på dypet der det er stor fangst å få. Og ”dypet” er det stedet Jesus sier vi skal gå til. ”På hans ord” er å være der Jesus vil vi skal være. Og da er han med hvert sekund. Mat. 28, 20.
.
4. Jeg er, v. 8.
Ved dette møtet med Jesus fikk Peter se seg selv slik han egentlig var. Vi kan ha mange tanker om oss selv, og hva vi kan og skal og vil gjøre. Som regel er slike tanker feil. Men denne dagen så Peter seg i et klart speil. Da han møtte Jesus, så han sin egen synd. Han sammenlignet seg med Frelseren som der og da hadde vist seg som Gud. Han gjorde under og var allmektig.
.
I det lyset blir vi små. For da ser vi hvordan vi er. Vi oppdager sviket og egoismen og alt det skitne i vårt indre. Da passer vi ikke sammen med Jesus, de rene. Da sa Peter: Gå fra meg. Og det har nok mange sagt senere.
.
Slik var det også med tolleren i Luk. 18. I helligdommen ble Guds lys kastet inn over hans sjel, og han sa: Vær meg synder nådig! V. 13. Slik kjente Jesaja det i templet: Ve meg. Jes. 6, 5. På den plassen vil Ånden gjerne føre den enkelte av oss. Der er da vi tar imot nåde, for da er vi på bunnen og er gått konkurs.
.
På dypet – det er å slippe seg selv og alt sitt eget og flykte til Jesu nåde og bare stole på ham. Det er å være villig til å se sin synd, erkjenne den og be om nåde. Da lever vi i ”syndsforlatelsens rike” hver eneste dag.
.
5. Noe nytt, v. 10-11.
Nå var det ikke lenger bare Peter. De forlot alt, står det. Det var fiskerne i de to båtene. De begynte denne dagen å følge Jesus. Men det var Peter Jesus hadde talt med, og det var han som hadde erkjent hvem han var. Derfor var det han Jesus sa dette til: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. Det er ikke bare en oppgave. Det er et løfte. Når Jesus sier dette, betyr det også at fangsten er sikret. Du skal fange noen, sa Jesus.
.
Skal det bli fiskelykke, må vi gå der Jesus peker. Vi kan ikke velge oss et sted selv. Vi må følge ham, slik disse mennene gjorde. Han har noen ferdige gjerninger som ligger i din vei. Det er de vi skal ta opp og utføre. Ef 2, 10. Da er vi på dypet, der Jesus vil vi skal være.
Amen.

49) Luk. 15, 1-10

7.s. Treenighet. Sauen og pengestykket.

Jesus brukte bilder fra dagliglivet for å beskrive Guds rike. Da er det ofte lettere å "forstå", så langt vi kan det. Her er to bilder som utfyller hverandre og taler om Guds rike. Først taler han om sauen, og deretter om pengene. Vi skal nå se på dem under ett.

.

1. Begge kom bort

fra der de skulle være. Både sauen og pengene var tapt for eieren. I Mat. 18 står det at sauen hadde gått seg vill, og dermed var han overlatt til villdyrene. På Jesu tid var det i alle fall tilfelle mange steder. Derfor kunne det stå om livet om lammet ble alene i villmarka.

.

Dette er bilde på synden som er en stormakt i denne verden. I v. 1 leser vi om at tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Det er slike mennesker han taler om. Men synd behøver ikke å være umoral og stygge synder menneskelig sett. Vi har så lett for å tenke moral når vi taler om synd.

.

For her er alle mennesker med. Synden gjelder alle, vi er grepet av den og fylt av den fra fødselen av. Alle er også regnet med når det gjelder å gjøre synd i handling. Syndefallet skjedde i Edens hage, men menneskene ble vist ut av hagen på grunn av ulydighet mot Herren selv. 1. Mos. 3.

.

Rom. 3, 23 sier at alle har syndet, og syndens lønn er døden. Rom. 6, 23. Rom. 5, 12ff sier oss noe om at synden kom inn i verden ved ett menneskes fall, og at dermed ble alle mennesker skyldige for Gud. Det er et faktum som vi ikke kan komme bort fra. Vi for alle vill, sa profeten. Jes. 53, 6. Og da er alle fortapt i seg selv. Vi er født utenfor Guds rike og er utlendinger på denne måten. Det er en ubehagelig sannhet. Men det er sant! Bibelen kan ikke lyve her heller.

.

2. Ingen kom hjem selv.

Sauen satt fast i fjellet, og det var den visse død. Mynten var død i seg selv, og kunne umulig finne tilbake på egen hånd. Det er sterke bilder Jesus bruker, og han må mene noe alvorlig med det.

.

Det er alvorlige bilder på synden og dens makt i menneskene. Guds attest om oss er ikke særlig oppløftende. I Rom. 3, 11-12 sier han: ”Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt uduelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.”

.

Bibelen vil med dette si at vi er borte fra Gud av natur, og at vi ikke makter å komme hjem på egen hånd. Vi er rett og slett ikke gode nok. La oss bare erkjenne det.

.

3. Andre fant dem.

Det er en hovedsak her. De hadde ingen ære av at de kom tilbake til eieren. Det var derimot eieren selv som fant dem. I v. 4 heter det at eieren forlot de andre som var trygge og gikk for å lete etter den som var kommet bort. Og han lette til han fant det. Slik er Gud.

.

I v. 8 ser vi det samme slik: Kvinnen som hadde mistet ett pengestykke, tente et lys, feiet huset og lette så nøye at hun fant det. Gud gjør alt for å frelse oss.

.

I Rom. 8, 3 sier Paulus: Det som var umulig for loven – det gjorde Gud. Dette hadde fariseerne sett litt av og sier noe vakkert i v- 1-2 i Joh. 15: ”Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem.” Det var en skandale i datidens ”fine” kretser av jødiske ledere. Slik var likevel situasjonen.

.

”Han søkte meg i nåde

som gikk på syndens vei.

Han fant meg trett og såret

og bar meg hjem til seg!”

.

I kap. 19, 10 sier Jesus dette rett ut: ”Menneskesønnen er kommet for å søke og kalle det som var fortapt.”

.

4. De kom hjem.

Og de slapp å betale, arbeide eller bli straffet. Mannen slo ikke sauen fordi han hadde gått seg vill. Ingen ting ble nevnt om det nå.

.

Det er nåde. Slik opplever menneskene det også når de kommer hjem til Gud. Det blir intet oppvask på bakrommet. For alt er ordnet av Guds Sønn på forhånd. Golgata og korset og blodet er uttrykk for det Gud har gjort til vår frelse. Paulus sier det rett ut: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv. Det er en Guds gave. Ef. 2, 8.

.

Guds frelse for oss er skjedd uten vår fortjeneste. Han tilgir oss, og renser oss fra all urettferdighet. Han gjenføder oss inn i sitt rike. Jfr. Kol. 2, 14.

.

Og nå fikk de det godt. Hyrden bar sauen hjem på sine skuldre med glede. Og det ble glede i himmelen over en synder som vender om. Gud venter ikke med festen til en stor skare en blitt omvendt. Han kaller sammen til fest når én kommer. – Hva skjer da når tusener og millioner blir frelst. Gleden i himmelen er ubeskrivelig.

.

50) Mat. 6, 19-24.

8. s. Treenighet.

Her handler det om de sanne verdiene både her i livet og i evigheten. Vi har alle tanker om verdier, men de spriker ganske mye fra mann til mann. Våre interesser er forskjellige, og dermed blir våre valg også ulike.

Når Gud taler om verdier, er det ut fra et evighetsperspektiv. Da blir det ikke de jordiske ting som kommer i forgrunnen. Det blir den store forskjellen. Vi skulle lytte til Guds tale og innrette livet vårt mer etter du verdsetter. Han er vår Herre og Mester og Frelser.

Det er ikke selvsagt at en kristen alltid vurderer livet slik Gud vil. Også en kristen kan bli så blendet av denne verden og verdiene der, at han nesten ubemerket prioriterer mer jordisk enn åndelig. – La oss nå se på det Jesus sier til oss her – i en del av Bergprekenen.

1. Skatter på jorden.

Etter at han har talt om bønn og faste, gir han oss en sterk oppfordring: Samle dere ikke skatter på jorden. Skatter på jorden er trolig alt det verdifulle av jordiske ting og tanker. Utviklingen i verden gjør at det faktisk blir flere slike «skatter».

Her kan vi nevne penger som en av skattene. Det har alltid vært en fristelse for folk, og mange har falt i dype grøfter på grunn av økonomi. Penger har vært en hengemyr for mange. De skulle være en snarvei til velstand, og de ble hengende fast uten å komme løs. Det ble deres ruin. Skattene på jorden er kortvarige og utrolig farlige for sjelen.

En annen skatt er makt og ære her i verden. Ja, noen søker også ære i Guds rike og lar det være en plattform for deres egen vilje og ambisjoner. Makt og ære går som regel på bekostning av andre. Oftest er det også deres egen vilje er drivkraften og ikke tjenesten i Guds rike. Det kan lett bli til skade for sjelen og undergang.

Bibelen advarer også mot havesyke. Og det ligger nettopp i ordet «samle» her. Og da gjelder ikke bare pengene i og for seg, men alt det penger kan brukes til og som verden ellers har å by oss. Det kan lett bli en mani å ha, å eie mest mulig av alle slag. Derfor sier Jesus her at vi ikke skal samle på alt. «Det er bare døde ting,» som en kone sa. Alt her i verden vil forgå.

Problemet med slike skatter er det Jesus sier i v. 21: «Der hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være.» Det åndelige liv blir konsentrert om det jordiske og synlige. Da har tanken på himmelen og det evige liv lett for å svinne bort. Det er altså ikke pengene og makten i seg selv som er farlige, men hvordan vi ser på dem. Og er det egentlig vårt eget? Er det ikke alt sammen lån fra Gud?

2. Skatter i himmelen.

Jesus har et godt råd mot alt dette. Det er å bli opptatt av og leve for det himmelske. Han vi vi skal konsentrere oss som kristne om de åndelige verdier, det Gud og himmelen betyr for oss.

Prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier at det ikke er noen annen måte å samle disse skattene på «enn ved å leve således som Jesus i Bergprekenen lærer sine disipler». Det er ikke mulig å gjøre noen ekstrainnsats for å få mange skatter der. Det blir også en verdslig og syndig tanke. Vi skal leve her som kristne etter Guds ord og veiledning.

Og spørsmålet er da: Hvilke skatter taler Jesus om? Det kan ikke v ære noe annet enn det Jesus kom for å gi oss. Vi har flere ord og uttrykk for det: Det er en fullkommen frelse. Det er syndenes forlatelse hver eneste stund. Det er nåde og Guds fred over hverdagslivet, hans velsignelse og hjelp gjennom dagen og alt det han har å gi et Guds barn.

3. Lyset.

I denne samtalen peker Jesus nå på lyset. Hva har det med verden og himmelen å gjøre? Kanskje S. Odland sier det tydelig nok: Det viser «hva skade det medfører for hele menneskets indre liv hvis hjertet bindes til de jordiske skatter». Det er med andre ord hjertets tilstand det kommer an på. «Lyset i deg» er hjertet eller sentrum for det åndelige liv. Hvis det er «sykt», eller opptatt av de jordiske ting, vil man ikke være i stand til å se det åndelige. Da er man åndelig blind som verden er, jfr. 2. Kor. 4, 4.

I neste vers fører han tanken videre med talen om to herrer.

4. To herrer.

I det siste verset i teksten setter han problemet enda mer på spissen og sier: Du må velge det ene eller det andre. Det er umulig å tjene to helt forskjellige ledere. Du kan ikke være lydig mot begge når de står på hver sin side i kampen. Under krigen (1940-45) var det noen som ville være venner både med tyskerne og nordmennene. De var lojale mot tyskerne og ville samtidig være gode nordmenn. Da hadde folk et eget ord for dem: de var stripete. Og de mistet all respekt og tillit.

Det er en umulighet i den åndelige verden. Og de to motpolene er etter Jesu ord: Gud og mammon. Det siste står som uttrykk for alt det verdslige. Det kan ikke forenes med Guds rike og kristendom.

51) Mat. 11. 28-30.

 9.s. Treenighet.

Her taler Jesus om en innbydelse som går i flere ledd. Han sier: Kom! Ta på dere! Lær av meg! Alt sammen er nyttig for menneskene uansett hva vi ellers tenker og mener. Vi behøver alle sammen hjelp – kanskje til mange ting. Og vi kan gjerne se på og følge Jesus råd. Se på bakgrunnen for dette kallet og følgen av det.

Våre byrder.

Alle mennesker har byrder. De er ikke alltid like, og de kommer ikke til samme tid for alle. Men de er der. Det er medfødt og tilhører livet på jord. Vi strever og bærer på mye tungt mange ganger i livet.

Vi kan ikke alltid se sorgen og smerten hos andre. Mange er flinke til å skjule det for andre, mens andre er svært åpne om alt som plager dem. Og her er vi forskjellige. Vi skal ikke være så snare til å dømme andre om deres væremåte, selv om vi noen ganger synes de beklager seg vel mye. La oss se på noen slik plager i livet:

a) Indre byrder som sorg og savn og problem med mennesker. Vi kan føle at vi lir urett på ulik vis og synes ikke vi makter å takle det. Hvis man ikke får hjelp til å legge det fra seg, kan det slite et menneske fullstendig ut. Hvis vi ikke klarer å legge det bort, kan det være til hjelp å tale med et annet menneske om saken.

b) Kroppslige svakheter og sykdom kan også være en byrde. De er svært ulikt fordelt mellom mennesker. Noen ser ut til å få nesten alt som nevnes kan og slikt, mens andre ser ut til å gå fri det meste i livet. Det kan nok hende at også de har lidelser, men de taler ikke så mye om det eller viser det fram.

c) Synd av mange slag. Her står vi likt framfor Gud ved at vi alle er syndere. Men synden kan også være av ulikt slag, grove eller finere synder. Derfor vil også her byrdene være forskjellige. Noen sliter i mange år med synd de gjorde som unge, ofte i tankeløshet og litt overmot. All synd må vi gå til Gud med. Bare han kan tilgi og løse oss fra fortiden. Men det kan han fullstendig.

Noen ganger er det også viktig å gå til mennesker vi har syndet mot. Å bekjenne synd for andre kan være vanskelig, men det gir en utrolig forløsning. Her er det viktig å være var for samvittighetens røst og følge den. Men også den kan feile. Djevelen benytter seg av svake nerver og vanskelige tider. Han kan peke på synd som du allerede har bekjent før, og han gjør den større og verre enn noen gang og sier: Det kan ikke tilgis. Da kan mennesker komme inn i stort åndelig mørke som kan føre til fortvilelse. Da må vi holde fast ved syndenes forlatelse: Når den er tilgitt en gang, så er den tilgitt for alltid.

d) Dommen kan plage mange og gjøre livet tungt. Tanken på at en gang skal du fram for Gud som dommer og ikke bare som frelser er tung. Den som lever i syndenes forlatelse skal få lov å tro at Jesus har tatt dommen på seg. Det var for dine synder han døde på korset. Derfor vil en kristen ikke møte Gud som dommer slik.

 Jesu innbydelse.

Innbydelsen gjelder for alle tider: Kom til meg! Det er kallet fra Gud, og det gjelder alle. Det er en åpen dør for syndere og for alle kristne og for deg som det ikke har lykkes for. Du får lov å komme, og da tar du med alt du er og har.

Gaven fra Gud er hvile. Sjelen får ro hos ham, og du får legge av alt det som tynger deg. Du skal ikke slite på byrder som Jesus allerede har tatt fra deg. Det er som med den gamle kona som slet på en stor sekk. En mann stanset henne og sa hun kunne få kjøre med han, og hun satte seg opp i kjerra. Du kan ta av deg sekken nå, sa mannen. Å nei, sa hun, det er nok at hesten kjører meg om den ikke skal bære sekken også. Slik tenker nok en del troende. Jesu innbydelse gjelder alt du har. Han vil gjerne ta det og lette din byrde.

Dernest gir Jesus oss en oppgave. Ta mitt åk på deg. Og vi skal lære av ham. Når Jesus nå skal presentere seg selv, sier han to ting som vi skal lære: Han er nedbøyd og ydmyk. Ordet nedbøyd blir også oversatt «mild». Det er på den måten vi skal få møte

52) Luk. 5, 27-32.

  10. s. Treenighet.

Dette er en vakker tekst med sterke undertoner. Det handler om kallet. Jesus kaller mennesker til å følge seg. Tidligere har han kalt Peter – han skulle bli en menneskefisker, v. 10. Han har også helbredet syke og dermed vist sin makt her på jorden. Folket undret seg og priste Gud. De hadde sett utrolige ting, v. 26. På sin vei videre møtte han tolleren Levi. Nå skal vi se på noe av det som hender her.

1. Kallet.

Jesus kalte Levi til å bli hans etterfølger. Dermed viste han både nåde for syndere og makt til å frelse. For Levi var toller, og de hadde ikke ord på seg for å være helt ærlige. I tillegg var de regnet for å være landsforrædere. De gikk i tjeneste for Romerriket som den gang okkuperte Israels land. Og dessuten tok de gjerne litt for mye toll og stakk overskuddet i egen lomme. Slik var det også med Sakkeus, Luk. 19.

Jesus brøt igjennom og ba han om å bli misjonær. Det er kallets nåde og kallets kraft. Og kallet var kort og godt: Følg meg! Han var ikke den eneste som fikk disse ordene talt til seg selv. Alle troende har fått dette kallet. Det er en innbydelse til Guds rike.

Og Levi var lydig. Han forlot alt, inklusivt det syndige og frynsete liv han hadde levd. Vi vet ikke nøyaktig hva han hadde gjort, men det var vanlig blant tollere. Nå var det slutt. Et helt nytt kapittel begynte, ja, et nytt liv hadde han fått. Han stod opp og fulgte Jesus. Så langt vi vet, kom han aldri tilbake til tollboden i Kapernaum. Han var ferdig med det gamle livet. Nå var han blitt en Jesus disippel.

2. Gleden.

Møtet med Jesus hadde virkning. Mannen gjorde en stor fest for Jesus i huset sitt, v. 29. Levis omvendelse førte trolig til uro blant hans venner. Noen av dem var trolig tollere som ham. Nå forlot Levi sin stilling, og de mistet ham som kamerat. Det er vanlig at folk håner slike mennesker og gjør hva de kan for å få dem tilbake til sitt tidligere liv.

Det nyttet ikke med Levi. Og de kom til selskapet de også sammen med en rekke andre. Det må ha vært en sensasjon at Levi ble en Kristi etterfølger. Dette ville de være med på og se hva som skjedde. Men ingen ting er sagt om at andre tollere slo lag med Levi. Alt ble som før etter kort tid. Slik er det ofte.

Men Levi hadde fått et nytt liv. En ny glede var født i hans hjerte slik det alltid er med nyfrelste. Ingen ting kunne sammenlignes med dette i hans liv. Jesus ble det største som hadde hendt ham, som det heter i sangen. Slik er det i dag også. Alt annet må underordnes det å høre Jesus til. Hjemmet og en jordisk stilling og penger blir nummer to i livet. En kristen får jo rett til å være og å kalles et Guds barn, Joh. 1, 12 og 1. Joh. 3, 1-2. Fra nå av heter han også Matteus og ikke Levi. Det samme skjedde med Paulus som før ble kalt Saul. Det var forresten vanlig for en jøde å ha to navn. Men åndelig sett er det uttrykk for et nytt liv på alle måter.

3. Misjonssinnet.

Når Levi inviterte mange gjester til huset sitt, var det trolig også for å fortelle de andre om grunnen til hans glede. Han hadde venner og kjente og slekt. De skulle nå få møte Jesus og kunne slik få anledning til å få det samme livet som han hadde fått.

Slik er det med alle de frelste. Vi får misjonssinn. Og det betyr at andre må se og oppleve det vi selv har fått. Familie og venner må bli frelst! Det er den nye trangen i en kristen. Etter hvert kan synet utvides til å gjelde folk vi ikke kjenner, landsmenn og hedninger av alle slag. Det er ganske normalt. Jesus legger noe nytt ned i oss. Han ber oss om og gjør oss til sjelevinnere og menneskefiskere. Det opplevde Peter, og det er vår erfaring.

Jeg husker i en vekkelse hjemme da jeg var tenåring. En voksen kar bøyde seg for Gud en kveld på møtet. Da tenkte jeg med en gang: Nå skal vel han ut som predikant! Det skjedde ikke slik, selv om han ble bevart som kristen. Men tanken var der! Slik skulle det være.

4. Oppgaven.

Mange har misforstått Jesu oppgave og dermed vårt kall også. Jesu oppgave var å lete etter de syke, de åndelig syke som ikke hadde fred med Gud og ikke var frelst. For de har det åndelig vondt. Det skjer særlig når synden blir levende og vi ser hvordan vi er i Guds øyne. Vi har brutt hans bud og har slett ikke levd etter hans vilje i vårt liv. Vi er syndere.

Jesus sier at han kom for slike. Han kom ikke for å hjelpe de som kan hjelpe seg selv. Saken er jo at ingen kan hjelpe seg selv åndelig talt og finne veien til himmelen. Men de tror at de kan det. De har ennå ikke sett sin sanne stilling. Nå bruker han denne hendelsen til å fortelle kritikerne det: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige. De var ikke rettferdige for Gud, men de trodde de vart det. For de var rettferdige i egne øyne. Men slike mennesker kommer aldri til himmelen uten en sann omvendelse.

Derfor kaller han folk til omvendelse den dag i dag. Og han ber sine tjenere på jord om å gjøre det samme. Nå lyder det ordet til deg. Er du lydig mot Jesu kall?

53) Mat. 23, 37-39.

  11. s. Treenighet. Som ei høne.

.

Jesus er komen til siste del av livet sitt. Han går mot Jerusalem og Golgata. Der skal frelsesverket gjerast ferdig. Han har tala med leiarane mellom jødane, og i dette kapitlet har han vore streng. Han har kalla dei hyklarar og blinde rettleiarar.

.

Det er likevel sorg i røysta og hjarta hans. Nå seier han: Jerusalem, Jerusalem! Det er ein direkte tiltale til dei som høyrde han. Inntrengande og mjukt vil han minna dei om grunnen til at han kom.

.

1. Eit siste kall.

Ein siste anklage og påminning om korleis dei var: Hugs på fortida di, kva har fedrane gjort mot profetane? Dei slo dei i hel og steina dei. Me veit frå Det gamle Testamentet at mange profetar fekk motbør og måtte tåla vondt. Til sist slo dei også Guds Son i hel.

.

2. Mange gonger.

Jesus ville samla folket til Gud og frelsa. Det hadde han prøvd ofte. Heile livet han svar ei slik teneste. Han tala til dei mange gonger, og han gjorde store under så dei skulle skjøna han var Gud. Hadde dei berre visst det då han kom siste gong til Jerusalem, men også då var det skjult for augo deira. Luk. 19.

.

3. Som ei høne.

Han samanliknar seg med ei høne med kyllingar. Når faren kom til dei, samla ho dei kring seg og gøymde dei under vengene sine. Slik ville Jesus også vera frelsar for folket. Det var ikkje han det stod på. For hjå han er det ly for kvar ein som kjem.

.

Dette har Gud vist gjennom hele GT. Han tok seg av sitt folk med stor kjærleik og omtanke. Men var forherda på ulik måte. Men dei gløymde Gud og rekna ikkje med han. Folket var opptekne av tinga i denne verda, og dei vende seg til og med til avgudane i landet og dyrka dei. Herren prøvde gong etter gong å samla dei om seg og fortalde dei gjennom profetane det var til det beste for folket.

.

4. Viljen.

Det fatale var at folket ikkje ville. Ein og annan fylgde han og tok imot. Men ikkje den store flokken og dei fleste av leiarane og dei lærde. Unnataket er t.d. Nikodemus. Johs 3. Og når nokon seier nei til Jesu frelse, er det inga anna von. Eit anna døme er gamle Simeon i Luk. 2, 25ff. Han var av dei som venta på Israels trøyst, står det.

.

Slik ser me det skjer i vårt land og folk nå. Mange seier nei og bryr seg ikkje om Guds rike. Då går dei ei evig fortaping i møte. I Noreg har me sett det mange gonger i soga vår. Potet-prestane hadde gode tider, og folk ville høyrad ei. Dei tala nært og praktisk og enkelt. Slik tale kan lata seg høyra til alle tider.

.

Den som skal gå med Guds bod vil få trongare tider. Det fekk Hans Nielsen Hauge då han stod fram ikr. 1797 og bad folket venda om frå syndene sine og be til den einaste Gud. Seinare har mange fått oppleva det. Somme var trufaste i tenesta og slo ikkje av på kravet, medan andre var ”snillare” med åra og tala ofte det folk ville ha. Men det var ikkje Guds plan.

.

Korleis er det med deg – har du sagt ja? Ennå står han og bankar, men det kjem ein siste gong. Då er det for seint.

.

54) Mat. 6, 24-32.

 12. s. Treenighet. Guds rike.

Et stort spørsmål og problem i denne teksten er om vi kan være halvveis kristne. Det har mange prøvd på gjennom tidene. De vil være kristne, men samtidig vil de være venner med verden og leve sammen med dem og som dem. De tillater seg noe som ligger i grenseland – og utvider gjerne grensene etter hvert. I dag har vi flere eksempler på at folk bryter Guds bud og omtolker dem til sin fordel, og sier samtidig at de selvfølgelig er kristne.

Det går aldri godt. Om ikkje før vil det avsløres på dommens dag. Mye kan skjules for mennesker, men intet for Gud. Ofte avslører de seg selv her i livet.

Her bruker Jesus et eksempel som er gyldig til alle tider. Det er forholdet til penger. Og han er kategorisk i sin tale: Ingen kan tjene to herrer. V. 24. Han tenker på Gud og Mammon, som er uttrykk for pengemakten.

For pengene har en skrekkelig makt over tanke og sinn. Den tar lett fra oss en sunn vurdering av det som er rett og galt her i livet. Og det begynner gjerne i det små. Da er det ikke så farlig. Men beløpet har en tendens til å vokse.

Dette blir fort knyttet sammen med bekymring. Jeg må ha mer penger for å klare meg. Det er en gjennomgangstone for mange. Noen faller da for fristelsen til å stjele. Men nå sier ikke Jesus dette for å dømme folk, men for å vise at vi ikke behøver å ha bekymringer. Det viser resten av kapitlet. Han har omsorg for sitt folk, og det er dem han taler til i Bergprekenen.

1. Vær ikke bekymret.

Jesus sier rett ut at vi ikke skal være bekymret for livet. I den engelske King James står det slik: Ha ingen tanke for dette livet. Det er nettopp et uttrykk som betyr å ikke bekymre seg. En annen oversettelse (Amplified) sier det slik: Slutt å være vedvarende urolig for livet. Og det er trolig tanken. Det kan godt hende at vi har perioder der livet er ganske uoversiktlig og vi ikke ser noen løsning. Da kan vi gå til Gud med saken og legge det i hans hånd. Men da skal vi også få legge det fra oss. Vi skal ikke fortsette å bekymre oss.

2. Guds omsorg.

Så minner Jesus oss om sin omsorg for oss. Og bruker han fuglene og blomstene som eksempler. Se på dem, sier Jesus. Gud i himmelen sørger også for dem. De arbeider ikke og strever ikke for å få det de trenger. Gud sørger for dem.

Det betyr selvsagt at vi skal arbeide og gjøre hva vi kan for å få nok til livets opphold. I denne sammenheng er mat og drikke og klær det nødvendige. Men livets reelle innhold er mye mer. Han vil vise at Gud har oversikten og sørger for sin skapning.

Nå sammenlikner han dette med hedningene, v. 32. De lever bare for dette livet, og gjør alt de kan for at det skal lykkes. Når Jesus sier at vi er mer verd enn fuglene og livet mer enn mat, er det med tanke på hedningene. De lever bare for dette livet. Og det gjelder kanskje mer enn noen gang de moderne hedningene der pengemakten har overtatt. Da glemmer en lett Gud.

3. Guds rike.

I denne sammenheng er det Jesus kommer med kjerneordet i v. 33: Søk først Guds rike. Det er når vi gjør det, at vi ikke behøver å bekymre oss. Vers 34 viser også det: Vær da ikke…

Her har Jesus prioritert for oss. For han vet hva som er det viktigste i livet. Alle som har levd en stund, vet at det er mange viktige saker i dette livet. Vi kan ikke unnslå det. Det gjelder hjem og familie, arbeid og fritid, styret av landet og mye mer.

Men nå vil Jesus peke på det himmelhøye, det som rager over alt i denne verden: Guds rike. Jesus vil vise oss at det er det aller største. Derfor ber han oss om å velge det først. Vi tar mange valg her i livet. Hver dag er full av utfordringer og stiller oss på valg. Og kanskje angrer vi på mange slike valg. Vi så ikke konsekvensene av våre handlinger, og det førte oss på feil vei.

Guds rike er altså det viktigste i livet for oss. Og da spør vi: Hva er det, og hvordan kommer vi inn i dette riket? Rom. 14, 17 gir et lite svar på det: ”Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.” Slik er livet med Gud her i verden.

Men inngangen til dette riket heter omvendelse og tro på Jesus. For i det dette riket bor bare troende og frelste mennesker. Da må vi eie syndenes forlatelse og Guds rettferdighet, og dermed har vi billett til himmelriket.

Alt er tapt og forgjeves her i verden om vi ikke eier det. Og dette glemmer folk flest så lett. Vi blir så opptatt av de jordiske ting. I en sang står det slik: ”Ville alt som i dag er så viktig og stort, også da så betydningsfullt bli?” Det er sagt med tanke på Jesu gjenkomst. Spørsmålet er: Hva har du igjen av livet når døden kommer eller du opplever Jesu gjenkomst?

4. Søk.

Jesus sier derfor: Søk først Guds rike. Det kommer ikke automatisk til oss. Vår dåp hjelper oss heller ikke om vi lever i verden som verdslig. Du må søke Guds rike. Det er å omvende seg, erkjenne synden og be om tilgivelse. Det er av Guds nåde, du skal ikke betale noe og kan heller ikke gjøre det. Men det er den eneste vei til Gud.

Mange søker mange ting. De søker trøst og fred og glede i jordiske ting, ofte i synder, i uteliv og spenning. Noen prøver å samle gode gjerninger gjennom livet og mener at det skal holde i dommen. De er egenrettferdige og tror de er gode nok i seg selv. Bibelen sier at det vil ikke gå bra.

Vi må aldri glemme at vi er syndere. Ingen er rettferdige i seg selv. Vi er tiggere innfor den hellige Gud. Derfor ber han oss om å søke hans rettferdighet. Det er Jesu frelsesverk på Golgata. Han kjøpte en fullkommen frelse til oss på korset. Den ligger ferdig og venter på deg.

5. Løfte.

Tar du imot det, får du et veldig løfte: Alt. Gud er en god Gud, selv om vi ikke forstår alt han gjør. Men han har altså vist oss vei. Alt betyr her alt som er nødvendig for å nå himmelen. I tillegg har han lovet å sørge for oss gjennom livet.

Når Jesus sier: alt dette, betyr ikke det alle mulige ting vi har lyst på i livet. Det viser tilbake til de vers vi har lest: mat og drikke og klær – det nødvendige i livet. Det gjelder også for morgendagen. Derfor kan vi legge framtida i Guds hånd på samme måte som dagen i dag. Han er en omsorgsfull Gud.

55) Mat. 25, 14-30.

13. s. Treenighet.

Lignelsen om talentene kan lære oss flere ting. Her skal vi bare stanse for noen få poeng. Men først må vi si at det står i hans gjenkomsttale. Det handler om de siste ting. Jesus skal komme igjen og hente alle sine hjem til seg. Da vil noen bli tilbake, og det kaster et alvorlig lys over vårt liv og den tid vi har til rådighet. Hvordan vil det gå med oss, den enkelte? Vi kommer ikke fram for Gud i flokk og følge og kan stole på hjelp fra venner og slekt. Det ser vi i versene foran: De kunne ikke låna av de andre. De måtte selv ha det rett med Gud. La oss se på noe i teksten:

1. Gaver fra Gud.

Vi ser her at alle som bekjenner seg som kristne får noe fra Gud. Vi er Guds tjenere og får «talenter» tildelt. Det er flere meninger om hva en talent representerer. Her vil vi bare kalle det for gaver fra Gud. Alt vi har er egentlig det. Derfor er hele livet vårt et nådens liv, for gavene er ufortjent.

I moderne tankegang betyr talent et menneske med spesiell utrustning på ett eller flere områder. De er «talentfulle mennesker». Men det har lite med Bibelens tanke å gjøre. Det greske ordet (talanton) kan bety på vektskål og det som blir veiet. Ofte var det sølv i betydningen betaling. Og verdien kunne veksle i størrelse i ulike land og til forskjellige tider. Det er altså tale om noe verdifullt.

Vi har også fått forskjellige gaver. Det kan være evner og anlegg, eller tid og anledninger til å virke for Gud. Med alt dette er vi Guds arbeidere og har alt til låns.  Men det er viktig å se at talentene er noe Guds folk har fått som verden ikke har. Derfor er det ikke tale om vanlig utrustning og menneskelige evner. Det er tale om det vi har fått som troende. Jesus har gitt oss sitt eget ord, sier Ø. Andersen. Alt det ordet forkynner, er vår eiendom her i verden. Det må vi ta vare på.

2. Bruken av gavene.

Noen behandler gavene på en dårlig måte. De har kanskje ikke forstått at egentlig er Guds rikdom de bruker. En av tjenerne grov et hull i jorden og gjemte sin herres penger. Han er trolig representant for mange mennesker.

Her gjelder det særlig oss troende. Hva har vi gjort med gavene fra Gud, både Guds ord og alt det vi har i verden? I disse ordene får vi høre at noen misbruker gavene, eller rettere sagt: de bruker dem ikke. Å gjemme vår talent er å ikke bruke våre anledninger til å gi Gud ære, sier biskop Ryle. Man bruker tid og penger på seg selv og bryter dermed flere av Guds bud.

Hovedsaken er faktisk at vi lever for oss selv til eget behag. Det gjelder både vårt privatliv med bibel og bønn som blir forsømt, og en tjeneste for Gud vi ikke gjør. Du misbruker gjerne helligdagen, søker din egen ære og nytelse og elsker penger og makt og jordisk glede mer enn Guds rike. Du graver det åndelige ned i jorden og prøver å glemme det.

3. Regnskapsdagen.

Sanne kristne skal ikke dømmes til fortapelse selv om de har vært dårlige tjenere her i verden. Frelsen er av nåde alene og er aldri bygget på egne gjerninger. Men vi skal alle fram for Kristi doms, sier Paulus. 2. Kor. 5, 10.

Hvis ikke der er en regnskapsdag blir mange ord i Bibelen meningsløse. Det er ikke bare hedningene og de gudløse som skal fram for Guds dom. Det skal også vi med vårt liv som kristne. Hvordan brukte vi det? Det er kanskje vanskeligere å tale om og tenke dette, for vi føler lettere at det blir lovisk. Og det er vi redd. Vi holder oss mest til nåden og frelsen i Kristus. Der er det trygt. Og det er så sant som det er sagt.

Likevel må vi tenke «hel-bibelsk» der alle sider ved det bibelske budskap skal fram båd ei vårt eget liv med Gud og i forkynnelse og arbeid for Herren. Tanken på regnskapsdagen er faktisk en hjelp her. Legg merke til at Paulus i neste vers i 2. Kor. 5 sier: «Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker,» v. 11. Verset foran var nettopp om domsstolen. Alle skal fram for Gud der, og da må han søke å vinne noen flere. Skal ikke det mer bli en del av vårt liv også.

4. Lønn.

Sanne troende vil få lønn for sitt arbeid av Gud. Herren sier til dem: «Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herrens glede!» Vi ser at Jesus kaller dem gode og trofaste tjenere uansett hvor mye de hadde fått – fem eller 2 talenter. Og han sier at de har fått lite – også han som hadde fem. I forhold til Guds rike er alt lite på denne jord. Men belønningen blir også nåde fra Gud. De sa ikke et ord om at de hadde fortjent noe eller burde fått mer. For deres hjerte var rett for Gud og tok imot det han gav dem.

En av dem var likevel annerledes. Han hadde bare fått en talent, men hadde ikke gjort noe med den, bare gravd den ned. Han får høre noen alvorlige ord av Jesus. Han var ikke en god og tro tjener. Han blir kalt en ond og lat tjener, v. 26. Han visste at pengene tilhørte Herren. Men han gjorde ingen ting for sin Herre.

Ordene hans avslører hans tankegang.  Han viste der at han var ond. Hjertet var ikke rett for Gud. Han tenkte at Herren var hard og utnyttet andre ved å høste der han ikke hadde sådd. Han var også redd på urett måte ved ikke å bruke det han hadde fått. Måten han gir det tilbake på, viser også det: Her har du ditt. Alt dette viser at han hadde et trellesinn.

Ettersom han som Guds tjener blir kastet utenfor i mørket, er han trolig bilde på de navnkristne. De er sammen med de rette kristne, men mangler det vesentlige: å være rett for Gud. Dermed er de på linje med de dårlige jomfruer som ble utenfor himmeldøren. Og hans Kvalbein sier i Bibelverket at de er bilde på «de av Jesu samtidige som ikke tok imot hans forkynnelse».

- Vi kan gjerne oppsummere noe av det slik: Alt vi har tilhører egentlig Gud. Og Herren gir oss muligheter til å tjene ham. Vi ser også, som W. Hendriksen sier, at ikke bare mord, hor og tyveri er galt, men også å unnlate å gjøre det gode til Guds ære. Det må vi også forkynne.

56) Mat. 20, 1-16.

 Vingårdssøndag. 14. Treenighet.

.

Vingarden er ein del av himmelriket, - den synlege Guds menighet. Det er noko Jesus vil seia oss om sitt rike på jord. Og det gjeld alle kristne og alle samfunn som er rette for Gud. Me vil samla noko av dette her:

.

1. Jesus treng arbeidsfolk.

Han går ut i landet og ser etter viljuge kvinner og menn, born og gamle, v. 1. Fins det nokon som vil arbeida for Gud? Og her tenkjer me ikkje berre på dei som er løna av ei kyrkje eller ein organisasjon. Her talar me om det friviljuge arbeidet for Jesus. Då han fann nokon, sa han til dei: Gå bort i vingarden, de óg, v. 4. Då vert me Guds medarbeidarar, 1. Kor. 3, 9. Det er i grunnen Gud som arbeidar. Me får berre halda handa i reiskapen som eit barn som hjelper far og mor.

.

Og kvifor må Jesus ha hjelp? Jo, Guds rike er ikkje ferdig ennå, det er mange ledige plassar for syndarar som vil venda om. Og Jesus sjølv drog til himmelen, og då overlet han ansvaret til læresveinane. Gå ut i alle verda, sa han. Det er i grunnen ein veldig tanke: Ansvaret for at evangeliet skal nå vidare ut, let han elleve unge menn få. På ein måte står det nå på oss.

.

Orda i Bibelen er klåre: Gå ut i all verda og gjera alle folkeslag til læresveinar, Mat. 28, 18-20. Og Paulus skriv i tråd med dette: Me er sendebod i staden for Kristus, som om Gud sjølv formana gjennom oss. 2. Kor. 5, 20. Det er misjonen – heime i vårt land og ute i heile verda.

.

Det tyder at alle får ein plass. Det finst ei gjerning for unge og eldre. Den kan vera liten og usynleg – men alt er stort for Gud.

.

Ennå var det nokre arbeidslause, fortel Jesus, v. 6. Somme vil ikkje gjera noko, dei ser ikkje kor viktig det er. Andre er så opptekne med seg sjølv og sitt eige – både arbeid og heim, at Guds rike har likesom kome på avstand. Somme er også så fulle av kritikk av det Guds arbeid dei kjenner, at dei vil ikkje vera med der.

.

Og det er lett å finna feil ved alle menneske og ved alt arbeid av menneske. Me er så ulike at me dømer ulikt om korleis alt skal gjerast. – Likevel – Jesus ber deg om å gå. Ein skal bli misjonær i eit framand land. Mange brukte heile livet sitt der ute. Andre var så trufaste i bedehuset og misjonsforeininga dei var med i. Mykje fritid og pengar vart nytta der. Det ser kanskje lite ut, men alle mursteinar i eit byggverk er like naudsynlege. Dei må berre vera der.

.

2. Gud gir løn for arbeidet, v.8.

Når kvelden kjem og alt vert avslutta, skal han kalla arbeidarane fram og gi kvar og ein løn. Dette kan truleg tyda to ting:

.

a) Han gir oss det evige livet. Det er ikkje løn for innsats, difor fekk alle saman det same. Frelsa er av nåde, Ef. 2, 8. Tit. 2, 11. Difor kan alle bli frelst. Røvaren på krossen fekk ikkje tid til å gjera ein einaste gjerning for Jesus. Han kom for seint. Likevel fekk han lovnad av Meisteren: Du skal vera med meg i Paradis. Dei som kom i den ellevte timen, var lik velkomne som dei som kom seinare. Det er slik nåden verkar.

.

b) Likevel: Det kan og tyda løn for arbeidet den einskilde gjorde. Spørsmålet er: Korleis brukte du livet ditt som kristen? I Mat. 25, 14ff seier Jesus noko om det. Der heldt mannen rekneskap med tenarane sine. (Sml. Luk. 19, 12ff). Og der fekk kvar einskild etter det dei hadde gjort med kapitalen dei fekk overlate. (Det er ulike meiningar om desse likningane, det skal me ikkje ta opp her, berre bruka dei som illustrasjonar i teksten vår.)

.

For det er ein bibelsk tanke at me skal få løn. Gud er rettferdig og ser kva kvar og ein har gjort. Det er lettast å skuva det bort, då slepp me kanskje ansvaret i kristenlivet. Men har Gud sagt noko, så vil det skje. I ein song heiter det: Kall arbeideren hit, skal det lyde en gang.

.

I 2. Kor. 5, 10 skriv Paulus: Me skal alle fram for Guds domstol – så kvar og ein kan få att det som er verka ved lekamen. I 1978-omsetjinga heiter det: Så kvar kan få att det han har gjort medan han var i lekamen. Og me gjer mykje ulikt som kristne. Det må vera dei han talar til her: Heile dette kapitlet er om Guds folk. ”Vi” tyder her dei kristne.

.

1. Kor. 3, 8 seier: Kvar skal få si eiga løn etter sitt eige arbeid. Dette er og tale om tenarskap i Guds rike der alle er eitt, men me arbeidar ulikt. Og Jesus talar i Mat. 10, 41f  om å få løn som ein profet, og at den som gir ei skål kaldt vatn, ikkje skal missa løna si.

.

Men heile tida er det nådeløn. Me har ikkje krav på noko, men herren vil ”påskjønna” sine i æva. Me kan ikkje koma med noko lønskrav mot han. Gud gjer det av sin frie vilje.

.

3. Gud vurderer annleis enn me, v. 16.

Menneska ser på det ytre, etter det som tar seg godt ut eller er tøft. Det er hyklarane sin måte. Dei vil visa seg fram. Mat. 23, 5. Det er ei farleg fallgruve.

.

Gud ser lenger, etter motiv og grunnen til at me gjer noko. Difor vil mange store bli små i himmelen. Leiarar, predikantar og ”sjefar” på jord kan få ein låg plass i himmelriket.

.

Kven kjem øvst der? Her meiner me då: Kven har gjort det beste og største arbeidet for Gud på jord? Mange blir æra mellom menneske, men er det alltid slik Gud ser?

.

Dei som har tenarsinn er stor i Guds rike. Ein gong måtte han tala Sebedeus-sønene til rette av di dei ville sitja øvst i himmelriket. Dei visste lite om korleis Jesus tenkte då. Han sa til dei: Den som vil vera stor mellom dykk, skal vera tenar for alle. Mark. 10, 43f. I Johs 13, 14 er fortalt om fotvaskinga. Det var slaven sitt arbeid. Slik skulle me vera: tena kvarandre og gjera det tyngste arbeidet.

.

Ei anna side ved det å vera stor for Gud er truskapen. Ver tru til døden, sa han til folket i Smyrna, Åp. 2, 10. Ja, det å vera tru over lite er stort for Gud. Av hushaldarar krevst det at dei er true, skriv Paulus. 1. Kor. 4, 2. Det tyder at me gjer det Gud har vist oss og er nøgde med den plassen i livet.

.

Vågar me å tru på Jesu ord og leva etter det? Då søkjer me ikkje høge stillingar her på jorda, men lever i det stille og utfører dei ferdige gjerningane me møter. Ef. 2, 10. Men i alt skal me leva i tanken på Guds nåde. Alt er ufortent og gave frå Gud. Det var ei tysk grevinne (Elisabeth Ludämilia 1640-72) som skreiv songen:

.

”Jesus, Jesus, ham alene står mitt hjertes lengsel til.

Det forplikter til det ene: At jeg vil hva Jesus vil,

så i ham jeg glad og mild, roper: Herre, som du vil.”

Lat det vera livet vårt. Amen.

.

57) Mat. 5, 38-48.

15. s. Treenighet.  Rettferdighet og kjærlighet.

Rettferdig for Gud.

Paulus trudde han var rettferdig for Gud då han var ein farisear, Fil. 3. Feilen var at han bygde på feil grunn. Det er ikkje alle som seier dei er kristne, som er det. Me kan ikkje peika dei og døma noko på rett måte. Men i Guds augo er det skilnad. Og Paulus vart klår over det då han møtte Kristus. Han talar om to slags rettferd: mi eiga rettferd av lova, og og rettferda av Gud på grunn av trua. Alle som opplever den levande trua på Kristus, vil sjå litt av det same hjå seg sjølv.

Å vera rettferdig er å vera rett i alle måtar i Guds augo, å vera fullkomen. Ettersom dette er ei sers viktig "sak" for ein kristen, vil me tala litt meir om det. Eit ord i Bergpeika talar klårt om dette: "Ver då fullkomne, liksom Far dykkar i himmelen er fullkomen" Mat. 5,48. Her er ikkje prutingsmon, her krev han alt.

Det er noko meir enn å streba etter å likna Gud, som S. Odland skriv. For det gjeld vår stilling hjå Gud, og ikkje kor moralske me kan vera på jord. Luther hadde ei stor naud: Korleis kan eg få ein nådig Gud? Tek me det spørsmålet for lett nå?

Lat oss samla nokre tankar om dette her:

1. Gud er fullkomen.

Bibelen viser oss Gud som heilag, rettferdig, god og allmektig på alle måtar. Me finn ingen mangler hjå Gud. Tviler du på Gud, om han fins og er slik, bør du søkja hjelp hjå dei som kjenner han, ikkje hjå dei som tvilar. Korleis kan dei hjelpa deg?

Heile Bibelen talar om denne eine Gud. Og han seier ved sin tenar Moses: "De skal vere heilage, for eg, Herren dykkar Gud, er heilag" (3. Mos. 19,2). Peter siterer dette ordet og viser slik at det gjeld i dag. 1.Pet. 1,15.

I 5. Mos. 10,17 les me: "Herren dykkar Gud, er Gud over alle gudar og Herre over alle herrar, den store, mektige og agelege Gud." Har me gløymt Gud nå? Folk lurer seg sjølv ved å tru dei kan gløyma han. Men Gud lever likevel! Me må ropa det ut. Han står framleis ved sin vilje, han er like reell som i GT.

Når han er fullkomen, kan og vil han elska fullkoment. Han er glad i sine fiendar, og Jesus bad for dei som spotta og forfylgde han. Det mangla ingen ting på dette.

2. Me er ikkje fullkomne.

Det er den store kontrasten. Men du ser det ikkje om du berre samanliknar deg med andre menneske. Heller ikkje om du lagar dine eigne krav og bestemmer sjølv kva som er rett og galt. Det er ofte feilen. Me kan alltid finna nokon som er verre enn oss sjølve. Det er ikkje vanskeleg å finna feil hjå andre.

Nei, du må spegla deg i Gud sjølv! Du skal vera som han, så heilag og god som Gud i Bibelen er. Du skal elska dine fiendar og hata alt vondt, også i ditt eige liv.

Jesus har forklart korleis Gud er, Joh. 1,18. Difor må me leva som Jesus levde, ikkje noko mindre. 1.Joh. 2,6.

Brukar me kjærleiken som ein spegel her (jfr. V. 44), vil me sjå det klårt: Me elskar ikkje av hjarta dei som vil oss vondt. Vår gamle natur vil gjerne slå att når me møter motstand. Det er lettare å finna feil hjå andre enn hjå oss sjølve.

3. Klarar med det?

Spørsmålet blir: Greier me det? Sume prøver så godt dei kan. Dei er alvorlege og prøver etter beste evne. Då gjer dei akkurat slik Paulus gjorde: dei prøver loven sin veg.

Nokre meiner dei får det til og trur dei verkeleg har lukkast. Korleis kan det gå til? Det kan skje om dei slår av på krava, gjer vegen enklare og lettare slik at eit menneske kan klara det.

Men på den måten vert dei farisearar. Dei er nøgd med det dei får til. L. Hope fortel ei likning om dette: Ein skulle byggja ei bru over ei elv. Han hogg tømmer og skulle leggja dei over elva. Men dei var for korte. Dei rakk ikkje over. Kva gjorde han då? Han hogg rett og slett av målet, då fekk han det til å passa. Men brua vart for lita!

Kva har du gjort med det? Lagar du dine eigne lovar og bod - som er lette og greie å halda? I pengespørsmål, i sexliv, i abortsaka, i homofilisaka? Eller når du snakkar om folk, brukar tida på arbeidsplassen o.a.?

Den ærlege vil snart sjå det: dette maktar eg ikkje, eg kan gi opp, slutta med alt. Eg får det ikkje til. Min kristendom er ubrukbar.

Ja, det er vegen. Den som gir opp, er på rett veg.

4. Ein ny veg: Bli fullkomen i Kristus!

Denne rette vegen er å gi opp sitt eige strev. Ingen har noko anna von. Bibelen seier det slik: Den eg vil sjå til er den elendige, Jes. 66,2. Vår elendighet er vår synd, og den må bort.

Så skjer det utrulege, eit mirakel rett og slett. Syndaren blir fullkomen, han får alt han treng. Men det skjer ikkje ved å pynta på seg sjølv eller å forbetra seg. Ingen blir bra nok då.

Nei, me får alt me treng av Gud, av nåde ved tru. Guds eiga rettferd vert tilrekna oss som ei fri gåve. Difor kan profeten seia: Kom og kjøp utan pengar og utan betaling. Jes. 55,1.Og det kan skje avdi Kristus har betalt nettopp for vår rettferd.

Den som omvender seg og trur, får dette av nåde. Dette er det Paulus skriv om: "Den eg får ved trua på Kristus, rettferda av Gud på grunn av trua," Fil. 3,9. Då er eg funnen i han. Då reknar eg ikkje lenger med lova og kva eg kan oppfylla. Då er eg gjort fri frå mine "plikter" til å leva fullkoment.

Det er dette han meiner i v. 8 når han seier at kunnskapen om Kristus Jesus har så mykje større verd enn hans eige liv. Han tenkjer ikkje på ein død teoretisk kunnskap. Nei, her er det tale om ein opplevd kunnskap, noko ein lærer å kjenna ved å erfara det. Ordet for å kjenna tyder det.

Nå er spørsmålet: Er du ein slik personleg kristen, som kjenner Jesus ved denne erfaringa? Har Gud ved sin Ande fått synt deg at alt ditt eige må du forkasta, det kan ikkje brukast? Og så lært Jesus å kjenna på denne måten: Han er di eine og einaste rettferd? Utan den er du fortapt.

Men ennå er det tid. Me kan koma i dag.

58) Mark. 7, 31-37

 16. s. Treenighet.

Et møte med Jesus.

Denne beretningen finner vi bare hos Markus. Noen ganger er det slik at bare én evangelist forteller det. Her skal vi stanse for noe viktig. Og vi kan godt tenke at den syke er et åndelig bilde på hver enkelt av oss. Vi får på en måte den samme opplevelsen med Jesus.

.

Men først må vi understreke en ting. Jesus var nå i Tyrus, et godt stykke ved kysten nord for Haifa. Han skulle til Galilea og Genesaretsjøen, og den korteste veien var mot sørt-øst. I v. 31 står det at han drog mot Sidon først, og det ligger enda lenger nord. Hvorfor gjorde han det?

.

Dette var ”hedningenes Galilea” og tilhørte Fønikia. Jesus var ikke sendt til hedningene, så det var ikke for å misjonere. Mer trolig er det at han og disiplene behøvde hvile en stund. Og her blant hedninger var han ikke kjent og fikk mer ro. Men turen til Gennesaretsjøen var også en omvei – han reiste gjennom Dekapolislandet til østsiden av sjøen. Der kom de til ham med en syk, og arbeidet var i gang igjen.

.

1. Et mirakel.

Jesus ble bedt om å legge hånden på den syke, som var døv og hadde vanskelig for å tale. Jesus svarte alltid ja på slike spørsmål. Han var ikke sen om å handle i de fleste tilfelle. Vi ser straks at han bruker sin makt. Ingen sykdom kunne stanse ham.

.

Det betyr at han kan helbrede alle sykdommer. Ingen ting var for vanskelig for ham. Det gjelder også de åndelige døve. Det er mange slike omkring oss. De hører ikke Guds tale om at de er syndere og behøver en frelser. De hører heller ikke Frelserens røst som kaller og tilbyr frelse av sin store kjærlighet. David gikk også en tid da han ikke ville høre om sin synd, Salme 32. Det er første steg til frelse.

.

Mannen var også stum og kunne ikke snakke rent. De åndelig stumme har store vansker med å si: jeg har syndet. Underet er at Jesus forvandler dem og bøyer de hardeste sjeler til å bekjenne synder og fall.

.

2. Frelsesmåten.

Jesus helbredet denne gang på en spesiell måte. Men alt i hans liv har en grunn, det skjer ikke tilfeldig. Vi vet ikke alltid nøyaktig hvorfor han gjorde det slik. Mange ganger må vi nøye oss med å tro det som står skrevet uten noen forklaring. Kanskje Jesus gjør det noen ganger slik for å øve oss i troen og vise oss at det er Han som er Frelser.

.

Her kan vi likevel tenke oss til en grunn for det han gjorde. Først tok han mannen avsides. Å stå foran en folkeforsamling er ikke alltid lett, særlig ikke når noe skal skje med en selv. Jesus ville kanskje spare ham for denne erfaringen, for mannen hadde synet i behold.

.

Dernest gjorde han noe uvanlig ved å stikke fingrene i ørene hans, spyttet på fingeren og rørte ved tunga hans. I våre dager var ikke det særlig estetisk eller sunt. Men helbredelsen skulle nettopp skje med øre og tunge. Og mannen kunne ikke høre hva Jesus ville si. Nå fikk han se Jesu vilje synlig og demonstrert. Jesus er ikke bundet til noen bestemt metode, han kan gjøre under der det er nødvendig.

.

Mange ganger frelser Gud mennesker på helt ulik måte. Det avhenger av hvordan den enkelte er. Noen blir overbevist ved Guds godhet og kjærlighet. Hos noen må han bruke sykdom eller til og med død. Vi ser at han bruker ulykker noen ganger. Gud sender ikke noe ondt over oss, men han tillater det noen ganger. Og da har han en hensikt med alt. Og det har hendt at han brukt krig og motgang og vanskelige tider til å kalle menneskene til omvendelse.

.

I tillegg talte Jesus. Effata, sa han, det betyr: Lukk deg opp. Så skjedde underet. Alt var i orden med mannen. Det ligger en forunderlig kraft i Jesu ord. Det er selve skaperordet som viser seg. Når han taler, skjer det han sier. Vi skulle regne mer med det. Vi regner så ofte med menneskelige metoder og effektive mennesker. La oss være litt stille og la Jesu ord få rom i våre liv og i våre møter. Det virker.

.

3. Vitnesbyrdet.

Mannen skulle ikke gå rundt og fortelle noe om dette. Han søkte ikke popularitet for seg selv. Det har skadet mye av menighetens arbeid på jord. Noen ganger er det rett å la det skje i stillhet. Vi skal ikke være så snare til å ringe en journalist eller få det inn i et misjonsblad. Intensjonen kan være god nok, men resultatet kan faktisk skade.

.

Det skjedde her som ofte ellers. De som har møtt Jesus, kan ikke tie om det. De må fortelle om ham, v. 36. Det store vitnesbyrdet fra folket her var enstemmig og sant: ”Han har gjort alle ting vel!” v. 37.

.

Det var godt og vel for oss når han ydmyket oss og lærte oss mer om vår synd. Det var også godt da han tok fra oss avguder og en usann selvtillit. Alt som kan opphøye oss selv, er skadelig og må bort.

.

Og det var særdeles godt da han tilgav oss alle synder og gav oss en ny og hvit rettferdighet. Det var vidunderlig. Og så satte han oss til tjeneste, gav oss den tillit at vi fikk arbeide litt for ham. Alt var nåde og godhet fra Gud, selv om vi ikke forstod det rett i øyeblikket. Han er den samme i går og i dag og til evig tid.

.

Skal vi takke ham mer for det?

--

59) Joh. 11, 17-29.30-46.

 17. s. Treenighet. Lasarus

.

Det var en stor og viktig hendelse da Lasarus ble vakt opp fra de døde og stod opp fra graven. Det gjorde et så sterkt inntrykk på de jødiske lederne at nå begynte forfølgelsen og motstanden mot Jesus for alvor. For dette var et under, og ingen kunne motsi det med rette. Her er derfor store sannheter gjemt. Det var også mange vitner til det som skjedde, v. 19.

.

1. Dødens makt.

Det første vi møter er dødens makt. Den er vel kjent for alle mennesker. Vi har vel alle sett noen som døde er var dø kort før vi så dem. Alt er slutt av det jordiske da. Døden har en slik makt at den tar fra oss alt på denne jord.

.

Bibelen taler om tre slags død:

- Først den legemlige død, Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø. Det er vår lodd og del, dvs. alle mennesker må gå gjennom døden som avslutning på dette livet. Rom. 5, 12. Etter syndefallet er det ”naturlig” for alle.

- Den åndelige død. Det er betydningen i 1. Mos. 2, 17. Død betyr skille, og i dette et skille med Gud. Ved synden skjedde det for alle. Av natur er vi alle skilt fra Gud og dermed uten kontakt og liv med Gud.

- Den evige død er ildsjøen i Åp. 20, 14. Den er et evig skille der menneskene blir utestengt fra Gud for alltid. Det er den største ulykke et menneske kan utsettes for.

.

Lasarus var nå legemlig død. Ingen kunne hjelpe ham mer eller få han ut fra døden. Og dødens makt gjelder alle mennesker. Ingen kan beseire den selv om mange har prøvd. Vi kan utsette den en stund ved medisin og legehjelp, men den kommer til slutt og fanger oss. Folk omkring stod hjelpeløse, de måtte bare følge Lasarus til graven.

.

2. Jesu seierskraft.

Jesus kom til graven og brøt dødens makt og dermed forstyrret dødsriket. Lasarus ble forvandlet fra en død person til et helt nytt liv. Han er en av de få som har vært inne i dødens rike – i fire dager, v. 17 – og deretter kunne spasere ut som levende. Lasarus kom ut, v. 44.

.

Jesus hadde seiret også her. Etter Johannes-evangeliet hadde Jesus gjort flere under før. Han hadde forvandlet vann til vin, kap. 2, helbredet embetsmannens sønn, kap. 4, han hadde helbredet en som hadde vært syk i 38 år, kap. 5, mettet fem tusen med fem byggbrød og to fisker, kap. 6, gikk på vannet, kap. 6, helbredet en blindfødt, kap. 9 og nå brukte han sin kraft og makt på en død.

.

Jesus skulle også oppstå en dag, v. 24. 1. Kor. 15, 20. Han møter hovedfienden og seier over djevelen og døden. Han viste seg som seierherre over dem på korset, Kol. 2, 15. De som ville tro på ham, kunne ikke være i tvil: Her er mer enn et menneske. Med et ord viste han det da han sa: Kom ut! V. 43. Tre ganger er det fortalt at Jesus vakte opp døde. Jairus datter var nettopp dø, Mark. 5, enkens sønn i Nain som var på vei til graven, Luk. 7 og her i Joh. 11. Det er mektige vitnesbyrd om Jesu kraft over alle ting, også døden. Og grunnen til at ventet så lenge denne gang, var trolig at ingen skulle være i tvil om at her var Lasarus virkelig dø.

.

3. Vår situasjon.

Noen tvilte på at det kunne skje noe med Lasarus. Tomas tvilte også her og sa: La oss dø sammen med ham, v. 16. Og andre mente det var letter for Jesus å hindre at han døde, enn å vekke ham opp igjen, v. 37. Døden var en for høy terskel til at den kunne oppheves.

.

Han stinker allerede, sa Maria, v. 39. Det er umulig å få ham tilbake igjen. Litt før hadde hun sagt: Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 32. Det samme hadde Marta også sagt, v. 21. De trodde på Jesu makt til å gjøre under. Han kunne helbrede syke, det hadde de sett før. Men med døden var det vanskeligere. De hadde kanskje ikke hørt om underet i Nain og Jairus datter. Begge deler skjedde nord i landet, og Lasarus og søstrene bodde i sør.

.

Vi har også tvil og tanker om åndelige spørsmål. Det kan være ulike grunner til det. Ofte skal det mindre til enn død og sykdom for å tenne tvilen i oss. Menneskene mener at fornuften kan mer enn alle andre.

.

Jesu svar på tvilen og de uryddige tankene var enkel: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet, v. 40. Gud viser sin makt for troen. Det skulle søstrene oppleve nå sammen med disiplene.

.

4. Hva betyr dette?

Alt som står i vår bibel har betydning for oss. Vi ser bare så lite inn i dette mange ganger. Her gjelder det også at troen ser mer enn fornuften. Slipper vi troen til, er ingen ting umulig.

.

a) Ingen ting er for vanskelig. Når vi har med Gud å gjøre, er dette sant. Jesus kan alt. Vår situasjon er kjent av Mesteren. Ikke noe kommer overraskende på ham. Gå frimodig med din tvil og tanker om det umulig til Jesus. Det er ikke sikkert at han hjelper oss alltid slik vi hadde tenkt og håpet. Hjelpen kom kanskje ved vokster i tålmodighet og ny evne til å vente og akseptere et annet svar enn vårt ønske. Det ligger noe trygt og godt i det å overlate resultatet til Gud selv.

.

b) Gud kan vekke alle. Her tenker jeg på vekkelsen fra synd og verdslighet. Det ser noen ganger umulig ut for enkelte mennesker. Heller ikke her står det på Gud. Han kan vekke og kalle hver eneste sjel på jord. Og det gjør han. Likevel er det slik at han har gitt oss et valg. Vi må si ja. – Som kristne er vi bedt om å be for alle mennesker, 1. Tim. 2, 1. Tap derfor aldri troen på Guds makt, men samtidig akseptere at hver enkelt må selv ta imot. Det var de som fikk ett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Gud tvinger ingen inn i sin himmel. Da hadde det ikke blitt noen himmel.

.

c) Den store oppstandelsen. En dag skal det skje. Alle gravene åpnes, legemet blir reist opp igjen. Da er vi for evig hjemme hos Gud. Det levende håp er blitt virkelighet. 1. Pet. 1, 3. Fienden er for alltid overvunnet. Guds barn er hjemme hos Gud, mens verden blir dømt for sin vantro. Åp. 20, 12.

.

Må Gud hjelpe oss til å være rede, så vi får gå inn til vår Herres glede.

.

60) Mat. 8, 14-17..

Peters svigermor. 18. s. Treenighet

Desse versa seier oss at Peter var gift. Elles veit me lite om dei andre i så måte. Truleg var ikkje Paulus gift. Han ynskjer at alle skal vera som han. Her får me ei forteljing om at Peter si vermor var sjuk og vart lækt. Det fortel og om Jesu kraft til å lækja. At han gjorde med slekta til ein av dei næraste, er ein styrkje. Det var ikkje tvil om at ho var sjuk – og at ho seinare var frisk. Ingen kunne seia imot det. Jesus hadde nett lækt ein spedalsk og tenaren til ein høvedsmann. Nå kom dei til Peters sitt hus – der skulle og henda noko,

1. Kva som hende. V. 15.

Då dei kom inn i huset hans, såg dei at vermora hans låg sjuk. Det kan tyda på at dei ikkje visste noko på førehand. Kanskje Peter hadde vore lenge borte og heller ikkje visste det. Nå såg dei det. Ho låg til sengs og hadde feber. Kva gjorde Jesus då? Han handla ulikt når han møtte folk. Det var ikkje eit fast ritual i hans verksemd slik.

Han rørte ved handa hennar. Varsamt. Utan store fakter. Han ville ikkje skræma nokon eller gjera henne noko som ikkje høvde.

2. Fleire sjuke kom. V. 16.

Eit rykte kan vera anten til det gode eller det motsette. Men ryktet har alltid verknad og makt over folk sine tankar. Difor er sladder så stor synd. Du veit aldri kor langt det når. Her derimot verka samtalane folk imellom til det gode. Fleire fekk møta Jesus. Og det var nok ikkje sladder dei dreiv med her, for sladder og baktaling er å setja ut vonde rykte om folk for å skada dei. Somme trur at dei sjølve vert større når dei set andre lågare enn mange andre. Men det er vel nærare sanning å seia at dei sjølve søkk djupare.

Mange kom altså til Jesus. Det er draumen for mang ein misjonær og predikant: Tenk om folk ville koma og høyra! Ofte vert det med draumen. Men nokre gonger lukkast det. Jesus vert den einaste utvegen for folk. Dei kjem til han og ber om nåde.

Her var det sjuke folk som kom. Det var truleg ulike lekamlege sjukdomar, men særleg nokre blir understreka av Matteus: Dei var «forgjorde av vonde ånder». Jesus hadde makt over dei og dreiv dei ut. Slike vonde ånder var ein realitet i Israel og kanskje i vårt folk òg. Om all slags vondt er det sant: Han har makt til å ta det på seg.

3. Oppfylling av profetiar, v. 17.

Matteus har så ei teologisk forklaring på det som hende. Han kjende Skriftene og visste kva Gud hadde sagt i gammal tid ved profetane. Noko av dette vart nå oppfylt. V. 17. Det dei opplevde var rett og slett ei stadfesting av Guds ord til profeten ved Jesu gjerning.

Han siterer nå den kjende profetien hjå Jesaja kap. 53. Og den handlar om langfredag og Jesus død på krossen. Det er ikkje noko mindre. Men Jesus var ennå ikkje komen fram til krossen. Matteus ser det i ettertid når han skriv evangeliet sitt.

Då ser han: Det Jesus gjorde på krossen, omfattar alt. Ikkje noko er sett utafor. Det var synda han døydde for, men også for alle konsekvensane av synda. Alt det vonde og stygge i verda var med. Og det er ikkje tvil om at sjukdom og naud av alle slag er ei fylgje av syndefallet.

Men det er ikkje slik at ein sjukdom er ei fylgje av visse synder hjå den som er sjuk. Det er heilskapen Matteus ser. Synda i Edens hage førte alt vondt med seg. Det er difor me kan sjå at til og med truande menneske vert sjuke. Det er frukta av syndefallet generelt. Og den har me alle del i.

Profetordet lyder: han tok på seg våre plager og bar våre sjukdomar. Jes. 53, 4. Plage og sjukdom er synonyme for frukta av fallet. Alt det bar Jesus på sin lekam og døyde for. Og slik me framleis kjenner synda i oss, opplever me også sjukdom kan koma. Men ingen treng gå fortapt på grunn av dette. Jesus betalte for alt.

61) Mat. 5, 20-26.

19.s. Treenighet.  En del av Bergprekenen.

 Dette er en del av Bergprekenen. Jesus har talt om de salige, lys og salt og om loven. Guds ord er Guds vilje. Menneskene er skapt av Gud og dermed hans eiendom. Slik er vi alle underlagt Gud og hans styre og makt. Det er uavhengig av hva folk flest mener og tenker. Her har Jesus noe å si oss.

1. Himlenes rike, v. 20.

Hovedsaken for et menneske er i grunnen dette: Skal vi komme inn i Guds himmel en dag? Da sier Guds ord at vi må komme inn i Guds rike her i livet. Det begynner her. Derfor begynner døperen Johannes sin gjerning med å forkynne omvendelse. Mat. 3, 2: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Og denne nærhet var at Jesus var kommet til verden. Han var Guds rike i person. Så ser vi at også Jesus begynner sin virksomhet som taler med å si akkurat det samme: Omvend dere. Mat. 4, 17. Det er som om han ville si: Nå er jeg kommet til verden, og nå må dere følge meg. For jeg er Guds rike.

Går vi så til apostlene og deres misjonsvirksomhet, ser vi det samme. Peter står i Jerusalem på pinsedag og taler alvorlig til folket i byen. Han viser til bibelske skrifter som taler om Messias og sier: Det var Jesus fra Nasaret. Og så legger han til: Omvend dere, Apg. 2, 38.

Omvendelsen betyr en ny retning av livet, ja, et helt nytt liv både i det indre og det ytre. Det er ikke lenger denne verdens og dens ting som er hovedsaken for oss. Et liv i omvendelse har Jesus som sentrum og hovedinteresse. Alt bygger på ham i starten og senere i livet.

Dette vil Jesus understreke så sterkt han kan i v. 20. Det har med vår rettferdighet å gjøre. Hvordan er vi mennesker egentlig. Er vi slik vi burde og skulle være? Og kan vi rette på dette ved å gjøre noe selv? De mange religioner blant hedningene handler nettopp om det: å leve slik at gudene vil godta oss. Og det de ikke selv får til, håper de på gudenes barmhjertighet og hjelp til.

Alt dette setter Jesus en strek over. De skriftlærde og fariseerne har prøvd dette, og de har gjort så mye som er mulig for et menneske. Men det er ikke nok. Målet er høyere – du må være slik som Gud, jfr. v. 48. De kristnes rettferdighet må overgå fariseernes. Det betyr egentlig at rettferdigheten vår må være av et annet slag enn fariseernes. For de tenkte menneskelig, mens vi må tenke åndelig. Alt står i forhold til Gud og ikke til mennesker. Derfor må vår rettferdighet komme fra Gud selv. Først da er den på rett spor. Og da blir det mer enn og noe annet enn å holde de ytre bud som Moses gav folket på Guds vegne. Vi skal ikke vrake Guds lov, det var ikke Jesu mening. Men vi skal se prinsippet bak loven, nemlig gudlikheten. Det taler Jesus mer om senere i livet på jorden.

2. Det er skrevet.

Jesus går straks over til å vise til Guds ord. Der finner vi Guds vilje og ikke i vår egen tanke. Han viser stadig til Bibelen når han taler. I kapitlet foran står det som Jesu fristelsen da Satan møtte ham, Mat. 4. Og Satan er listig, han kommer med lure spørsmål for å lokke oss bort fra hovedsaken og bli opptatt av jordiske ting. Det gjorde han med Jesus også. Han ber Jesus om å vise sin makt – hvis han er Guds Sønn – ved å gjøre steiner til brød, å kaste seg ned fra tempeltinden og ta imot hele verdens herlighet som gave fra djevelen uten å gå korsveien.

Mange mennesker hadde nok tatt imot det. De er ofte blendet av de jordiske ting og ønsker mest mulig av det. Men Jesus var ikke bare et menneske. Han var Gud. Og han viser hver gang til ordet fra Gud og sier: Det står skrevet, det står atter skrevet. Og dermed stoppet han munnen på Satan. Han seiret over det vonde ved å bruke Bibelens ord. «Det er skrevet,» slår alle argumenter til jorden. For Guds ord har endelig autoritet for Jesus – og for oss som kristne. Det skulle vi huske i vår tid.

I tekstens sammenheng er det Guds bud han viser til. Og han sier ikke at de er opphevet eller må forandres. Det var tross alt ca. 1500 år siden Moses fikk dem. Men de var ikke gått ut på dato. De står der som budskap fra Gud til alle tider så lenge jorden står. I evigheten får vi ikke bruk for dem. Men det må vi vite at lovens ord ikke har frelst en eneste sjel. Heller ikke nå eller fremtiden kan den gjøre det. Guds krav er så stort og hellig at en synder ikke makter noen ting der. Det er overmot å si noe annet.

3. Jeg sier dere.

I denne situasjonen kommer Jesus til oss som han kom til disiplene. Han har noe nytt og annet å si dem. Dere har hørt – men jeg sier nå.

I først omgang sier han at budene og loven må forstås åndelig. Du har ikke oppfylt lovens ord ved å si at du ikke har drept noen, v. 21f. Det er bare den ytre betydning av budet: Du skal ikke slå i hjel.

Nei, sier Jesus. Budet har en dypere mening. Harme og vonde ord om noen er drap. Ofte er det begynnelsen til et virkelig drap. Men det er ikke poenget her. Selve vreden og ordene er brudd på Guds bud. For lovens kjerne og hovedinnhold er kjærlighet. Han kommer tilbake til det senere i kapitlet, v. 44. Du skal til og med elske din fiende. Og det gjør du ikke når du er vred. Utover i dette kapitlet kommer Jesus med flere eksempler på den åndelige forståelsen av loven. Her stanser vi ved dette ene.

I neste omgang har Jesus mer å si til den som erkjenner sin synd. Det ser vi når vi leser mer i Bibelen. Da døperen Johannes kom i tvil om Jesus virkelig var Messias, svarte Mesteren: Fortell ham hva dere hører og ser. Det skjedde under av mange slag, et vitnesbyrd om Jesu guddom – og så legger han til: Evangeliet forkynnes for fattige. Mat. 11, 5. De fattige er salige, Mat. 5, 3. Det er slike som ser sin synd og erkjenner at de ikke har rett til Guds rike. De får høre evangeliet – om Jesu tilgivelse og nåde mot syndere.

4. Forlik deg med mennesker.

Da står en ting igjen. Har du syndet mot mennesker, skal du gå til dem og gjøre opp. Betal tilbake det du skylder og be om tilgivelse for din urett. Det er Jesu klare ord her og andre steder. Det er både menneskelig og guddommelig rett. Og innerst inne vet du også at det er slik. Du kan ikke leve med uoppgjorte ting. Det vil koste noe. Det er ikke lett å ydmyke seg for mennesker. Men du blir glad og salig. Kanskje du må ta en telefon eller reiste bort til noen eller skrive et brev. Gjør det snart. Det blir verre senere. Vent med offer og bekjennelse og vitnesbyrd til du har forlikt deg med din bror. Men Gud selv vil gå med deg på den veien.

Amen.

62) Joh)

Joh. 11, 1-5.

20. s. Treenighet. Lasarus.

Jesus hadde vært ute i landet og talt Guds ord, vi vet ikke hvor det var. Hadde før talt om seg selv som den gode hyrde, kap. 10, og hadde bekreftet at han var sendt av Faderen. Folket forstod at han mente Gud hadde sendt ham, og fariseerne og folk i Juda ville ikke høre det. De regnet det som gudsbespottelse. Derfor ville de steine ham nå.

En dag fikk han bud om at en nær venn var syk og trolig lå for døden. Da var han kanskje øst for Jordan og virket der. Men han ville ikke dra til Betania med en gang. Denne sykdom er ikke til døden, sa han til disiplene. Joh. 11, 4. Jesus hadde alltid en plan, selv om folket ikke forstod det med en gang.

1. Heimen i Betania.

Jesu barndomshjem var i Nasaret i Galilea. Der var han født og oppvokst. Da han var omkring 30 år gammel, reiste han hjemmefra etter å ha arbeidd sammen med sin far som var bygningsmann. Etter den tid hadde han ikke noe sted han kunne kalle for sitt. Derfor bodde han noen ganger hos venner.

Et slikt hjem var i Betania utenfor Jerusalem. Der bodde tre søsken sammen, trolig var alle ugifte. Det var søstrene Marta og Maria. Vi kjenner litt il dem, f. eks. fra samværet som er omtalt i Luk. 10, 38ff. Det skjedde trolig en tid før dette. Da fikk Maria den fine attesten: Hun har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne.

Lasarus var bror deres. Men nå var blitt syk. Det står ikke noe om hvilken sykdom han hadde. Det var ikke poenget her. Nå skulle Jesus vise sin makt ennå en gang. Han hadde gjort det ofte før. Men mange var vantro og så ikke Guds under i9 det som skjedde ved helbredelse og andre under.

Nå skulle et stort under skje i nærheten av Jerusalem. Lasarus var trolig en mann som mange kjente. Han bodde i en liten landsby tett ved hovedstaden. Vi kan regne med at han var ofte der og var kjent blant folk.

Nå skulle Jesus få vise at han hadde makt over sykdom. Menneskelig sett burde folket tro og ikke så tvil om han nå. Det var et unikt under som skulle skje. Da han kom fram til dem, hadde Lasarus vært fire dager i graven, v. 17. Det var ingen tvil om at han var død. Et menneske kunne ikke hjelpe et slikt menneske til å få liv. Her måtte det større krefter til. Og nå ville Jesus vise at han var Gud. Det var nødvendig å få folk til å se det når rett før hans død og senere oppstandelse.

Men søstrene var nok mest opptatt av at han skulle få livet igjen.

2. De sendte bud.

Marta og Maria må ha visst hvor Jesus var, og derfor kunne de sende bud til ham som nådde fram til han. Det er også tydelig at det var et nært forhold mellom Jesus og Lasarus. For de sendte bud til Jesus med disse ordene: Herre! Se, han som du elsker, er syk. Jesus var glad i denne mannen, fordi de hadde en felles tro. Vi vet lite om Lasarus visste at Jesus var Messias. Men de hadde i alle fall et menneskelig og åndelig fellesskap som knyttet dem sammen.

Det er også klart at søstrene hadde tillit til Jesus. De hadde hørt mye om han og trolig også sett under han hadde gjort. Disiplene hadde trolig også fortalt om reisene rundt i landet, og om det som hadde skjedd der.

Slik skaper tillit og tro på at han også nå ville komme. Og de visste at han ville gjøre noe for ham. Ettersom flere dager gikk uten kontakt med Jesus, begynte tvilen å gnage i dem. Ville han nå fram i tide? Det v ar det store spørsmålet de hadde. For de tenkte ikke så langt at han ville vekke ham opp fra døden. Det var en for stor tanke. Det ser vi av samtalen senere. Døden var også så sikker for folket, at mange jøder kom for å trøst dem i sorgen, v. 19.

3. Til Guds ære.

Før han kom fram, talte han med disiplene. Også de behøvde litt undervisning om Guds under nå. De var heller ikke så sikre på hva som nå skulle skje. Sendebudene hørte nok også på det han hadde å si, v. 3-4.

Hva ville Jesus si i en slik stund?

Jo – nå ville han vise dem at Gud skulle fremfor alle ting bli æret! Det er hans navn det står om. Det er i grunnen meningen både med det andre budet i lovtavlen og den første bønn i Herrens bønn, Fadervår. Det handler om Guds navn.

La ditt navn holdes hellig, sier vi i bønnen. Mener vi virkelig det? Det er i alle fall sikkert at mange misbruker hans navn. Det skjer blant voksne og blant barn. Og vi hører det ofte i radio og TV. Det ser ut til at ingen lenger skammer seg over å håne Gud på den måten. Og i budet står det tydelig: Du skal ikke misbruke din Guds navn.

Og likevel skjer det så mange ganger. Nå skulle Jesus gjøre et under som ingen kunne motsi. Den døde Lasarus skulle reise seg fra graven. Marta løp ham i møte, og hun viser nåe en sterk på Jesus. Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 21. Og noen jøder viste også tro på Jesus – det var slike som gråt og sørget over mannen. Noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? V. 37.

Jo, det kunne han. Folket hadde redd. Men nå skulle det skje et større under. Selv om han hadde ligget i graven så lenge at han stinket, v. 39, hadde Jesus makt også over det. Og vi vet fra resten av kapitlet at han gjorde det. Og det var nå den store motstanden mot Mesteren kom. Verden og de religiøse tåler mye, men ikke Guds makt.

63) Mat. 22, 15-22.

21. s. Treenighet. Gud og keiseren.

1. Angrep på Jesus.

Fariseerne prøvde på flere måter å angripe Jesus, særlig det siste året han levde.  Da brukte de flere innfallsvinkler for å sette ham fast. De forstod nok at han dyktig på flere områder.

Denne gangen vill de sette fast i diskusjon og fange han i ord, som det står her. De la planer om det og diskuterte sikkert hvordan de skulle ham til å motsi seg selv eller finne noe han ikke kunne svare på. Det ville være en seier for dem. De visste at han var selvbevisst og mente han var noe større og bedre enn andre. Det viser inntoget i Jerusalem kort før, kap. 21. Og han la ikke skjul på at han var sendt av Gud, selv om ikke alle hadde forstått at han var Guds Sønn.

Sendebudene innleder sitt spørsmål på en tilsynelatende ydmyk og god måte. Av fariseernes liv og framgangsmåte ellers, kan vi ikke ta alt de sier for god fisk. I tillegg hadde herodianere med seg. Det var et politisk part eller gruppe som sympatiserte med okkupasjonsmakten, romerne. De var på linje med saddukeerne og mente jødene måtte underkaste seg Rom.

Nå kom de til Jesus med skryt og ros: «Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, og du gjør ikke forskjell på folk.» Det var en velig attest. Hvis de virkelig mente det, skulle vi vente at de hadde fullt Jesus blitt hans disipler.  Men det gjorde de ikke. De ville sett en fell for han slik at de kunne ta ham og anklage ham.

Det skal lære oss at vi bør være forsiktige med å godta alt folk sier, uten å bli overstadig mistenksom. Alt for mange har vært godtroende og tatt skade av det. Det gjelder forresten ikke bare i kristendom og religion, men også i handel og politikk.

2. Et spørsmål.

Mange av oss hadde trolig tatt sendebudet på alvor. Det var bra at de hadde ros til Mesteren. Men Jesus hadde et dypere syn og så det de andre ikke merket. Spørsmålet              hadde nok andre undertoner en de forstod.

Er det tillatt å gi keiseren skatt? Det høres så enkelt og tilforlatelig ut. I en rettsstat som vår er det ikke tale om tillatt, men plikt. Men her var det et dilemma. Romerriket og keiseren styrte over landet, og folket var nødt til å innrette seg etter dem i mange ting.

Det var to alternativ: Hvis Jesus sa at de måtte betale skatt til keiseren med tanke på at de t var de som i realiteten styrte landet – da ville fariseerne si at de hadde bare en konge, Herren Gud. Jesus ville da komme i opposisjon til Gud, Sin far. Det andre var: Hvis Jesus sa at de ikke måtte betale skatt til keiseren, da ville herodianerne overgi ham til myndighetene og få ham anklaget og dømt som forbryter mot staten. Her ser vi hvor utspekulert e de var ved å ta med denne gruppen som de egentlig var uenige i. Hvordan skulle Jesus komme ut av dette?

Og Jesus merket det. Han forstod de var onde og ville friste ham. De forstod rett og slett ikke at det var Guds Sønn de talte med.

3. En mynt.

Men Jesus har alltid en utvei. Han bad om å få se en mynt, en denar. Og nå gjorde han seg mer uvitende enn han var. Hvilket bilde er på denne mynten? Sa han. De svarte som sant var: Keiseren. De oppdaget nok ikke Jesu tanker her.

For nå kom det svaret som løste opp alt for dem. De undret seg, står det. De hadde nok ventet noe helt annet. De fant det best å forsvinne.

For løsenet var: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!» v. 21. Det var både diplomatisk og kristelig rett. Det er en leveregel for oss kristne i mange situasjoner.

1) Gi hva Guds er. For vi er hans eiendom, skapt av Gud og kjøpt av hans Sønn til evig eie. Han har rett på oss. «Gud er Gud om alle land lå øde…» Vi mennesker er egentlig bare forvaltere av det vi eier. Det er ikke vårt, alt er en gave fra Gud. Det skulle slå ut i hjelpsomhet for alle mennesker og særlig Guds folk som står oss nærmest. En side ved dette er misjonen

2) Gi keiseren det som hans er. Det er samfunnet og styresmaktene i landet. Som mennesker er vi underlagt dem. Derfor blir det galt når noen mener at vi f. eks. kan lure unna noe skatt, fordi vi betaler så myr likevel. Det blir en feil tankegang. Svart arbeid kommer i samme kategori sammen, med mye annet.

Som kristne skal vi være nøye med slike ting. Da er vi klare lys og tydelig salt i verden.

64) Mat. 12, 33-37. 22. s. Treenighet.

64) Mat. 12, 33-37.

22. s. Treenighet.

Jesus har talt om sabbaten og helbredet på sabbaten, noe som førte til at fariseerne ville rydde ham av veien. Han har også talt om Be’elsebul og om å forherde seg mot Ånden. Det er tydelig adresse til noen jøder som var blitt hans fiender. Da er det han taler om frukt på et tre. Han bruker det som en slags lignelse for å få fram et budskap, særlig i møte med fariseerne.

1. En lignelse.

Det er mange slags tre i denne verden. Men Jesus deler dem inn i to hovedgrupper: gode og dårlige. Og han skiller klart mellom dem: la treet være godt eller ondt. Noen blanding er ikke mulig. Det minner faktisk om Jesu skarpe ord til Laodikea i Åp. 3. Der sier han til den linkne menighet: Gud du var kald eller varm, v. 15 (eldre overs.).  

Treet er mennesker. Det er både onde og gode mennesker her i verden, når vi ser dem. Som det er frukt av et tre, er det også slik med oss mennesker. Og det kan være gode frukter eller også vonde og stygge frukter av et menneskeliv.

2. La treet være …

Jesus vil vi skal være gode mennesker. La treet være godt, sier han. Det er hans ønske for alle mennesker. Og det er til det beste for oss andre at noen er gode. Det er godt å ha gode mennesker rundt seg både i gode tider og når motgangen kommer.

Det er synden som gjør et menneske ondt. Det kan det ikke være tvil om. Synden river end det beste i oss menneskelig talt og får oss til å fortsette i synden. Den har da en tendens til å øke i omfang, men også i styrke og nye måter å synde på. Og i vår gamle natur er vi alle onde, for synden bor i oss. Men det er forskjell på folk om de la synden komme ut i fritt rom og beherske livet.

Hva skal da til for å bli gode mennesker?

Det begynner ikke med å bli god eller å ønske å være det. Det begynner i den andre enden så å si. Det er en hovedsannhet i kristendommen. For det gode menneske begynner med å erkjenne sin ondskap, dvs. sin synd. Her gjelder ordet om at alle har syndet og fattes Guds ære. Rom. 3, 23. Ingen kan bli god i Guds mening uten å begynne der. Det er vanskelig for mange som synes de er gode nok i seg selv. Det blir et nederlag å erkjenne at de har synd.

Men den bekjennelsen må til. Det er en del av omvendelsen. Men det er bare begynnelsen. Veien går videre til troen. Det er å gripe den sannhet at synden kan bli tilgitt av Gud. Den angrende synder setter sin lit til frelsen i Jesus Kristus. Noen annen vei finnes ikke, det ser han i Guds ord. Joh. 14, 6. Når han så får lese om det Jesus har gjort nettopp syndere, får han tillit det: Det er nok. Det er veien. Takk, Herre Jesus, for din død på korset. Der bar du min dom og straff. Og da er jeg fri.

Da legges det inn en ny godhet i ditt liv, en ny lyst og vilje til å leve ett Guds ord og gjøre som sier. Men da skal vi med en gang være klar over at vi fremdeles kan komme til å synde og gjøre galne ting. Vi blir ikke fullkomne som menneske så lenge vi er her på jorden. Vår gamle natur, det vi kaller kjødet, er fremdeles syndig og har lyst til å synde. Det var også apostelen Johannes klar over. I 1. brev skriver han slik i kap. 21: Dette skriver jeg til der for at dere ikke skal synde. Det var meningen. Slik vil Gud det. Men erfaringen har lært Johannes at det ikke alltid er så lett. Derfor fortsetter han: Men om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen. Det betyr at det er håp for oss også når vi faller i synd. Da taler Jesus vår sak i himmelen og sier: Forsoningen på korset gjelder fremdeles, v. 2. Så får vi gråte over vår synd og gå videre på Guds nåde og tilgivelse.

3. Dom.

Og en dag vil dommen komme. Det er oppgjørets dag og regnskapets dag for alle mennesker. Vi skal gjøre regnskap på dommens dag, sier han, v. 36. Få ting er så skremmende for menneskene som at vi skal gjøre regnskap for vårt liv. Det kommer en dommens dag for alle mennesker. Og det er en god del folk som ikke vil høre om det. Det taler gjerne for at de faktisk tror at det vil skje.

Men de gjør som strutsen og stikker hodet i sanden og tror at faren er over. Det er ganske lite gjennomtenkt og fornuftig. Høsten kommer enten vi like det eller ikke. Det gjør også regnskapsdagen. Bibelen er helt tydelig på det. Åp. 20 er et eksempel på det. Det står klart: Alle skal stilles fram for Guds domstol – fra gravene og havet og jorden. Og de blir dømt, står det.

4. Våre ord.

Hva blir så grunnen til at noen blir fordømt?

Her vil folk gjerne komme med flere svar. For det er kanskje slik at ander skal dømmes, men ikke de selv. Store syndere og forbrytere må selvsagt dømmes. Men folk har en egen tendens til å gjøre egne synder og feiltrinn mindre enn andre. Dermed tror de at de skal unngå dommen.

Til og med ordene er med i dommen. Etter dine ord, sier Jesus. De kan frikjenne eller felle oss. Hvordan skal vi forstå det? Som alltid må vi se på sammenhengen. Hvert unyttig ord, sier han. Det er de verdiløse og tomme ord. Er de så farlige? Ja, ordene avspeiler vårt indre. En som banner og sier stygge ord, viser for alle som hører det, hvor uren og stygg han er i sitt hjerte. For ordene er «uttrykk for hjertets sedelige beskaffenhet» (S. Odland).

Sammenhengen her taler om hvordan treet er. Det gir frukter i forhold til hvilket tre det er. Et bjørketre bærer ikke epler. Dets natur er ikke slik. Men ordene betyr mer.

Når Jesus taler om et godt eller dårlig tre, er det religiøst og åndelig å forstå. Den som er god i kristelig forstand, er den som tror på Jesus og eier hans rettferdighet. Ikke noe annet er gyldig. Og den frelste vil bekjenne sin tro, som i Rom. 10, 10: Med hjertet tro en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. Bekjennelsen av Jesus følger naturlig med troen. På en eller annen måte viser vi hvem vi tilhører.

Den som bekjenner Jesus, blir frikjent av Gud. Alle andre går fortapt. Det er den nakne og utilslørte sannhet i kristen tro. Og det må folk få vite. Jesus var «nådeløs» på det punktet. Og bekjennelsen er ikke her bare ord som man sier, det er ord som kommer fra det troende hjerte.

- Må Gud hjelpe oss alle til å være der.

65) Mark. 10, 28-31.  23. s. Treenighet.

Peter er ordførar som ofte elles. Han fører ordet og seier gjerne det dei andre tenkjer. Jesus har tala med og om den rike, unge mannen og åtvara sine mot rikdomen. Den kan forføra oss bort frå Gud. Det er vanskeleg for ein rik å bli frelst, seier han rett ut. For rikdom har ein eigen evne til å binda sjela og tanken til seg. Då misser alt anna verdi.

Difor er kjærleik til pengar så farleg. Farisearane var pengekjære, Luk. 16, 14. Og ein arbeidar i Guds rike må ikkje vera det, skriv Paulus. 1. Tim. 3, 3. For pengekjærleiken er ei rot til alt vondt, 1. Tim. 6, 10. Bibelen tek det altså på alvor og åtvarar oss på det sterkaste. Det er fleire røter til det vonde for oss. Men pengar er ei kraftig rot som har ført mange i avgrunnen.

Då teke Peter ordet:

1. Eit offer.

Me har forlate alt, kva skal me få? Det var Peter sine tankar då. Dei hadde ikkje meir enn dei trong frå dag til dag. Slik var dei fattige folk etter vår standard. Men det var eit offer å fylgja Jesus på fleire måtar. Dei var stadig på reis gjennom heile landet fleire gonger. Dei fekk truleg pengar og mat hjå folk dei møtte. Men ikkje noko var fast inntekt, og dei visste ikkje kva neste dag ville føra med seg.

Framleis er det slik sjølv om det vert på andre måtar. Men kallet frå Gud inneber alltid ei forsaking. Jesus tala om at dei truande ville møta motgang, til og med frå sine eigne. Mange kristne har møtt direkte forfylging for si tru. Andre veret håna og mobba meir i det skjulte. Det er ein pris me må betala om me skal fylgja Jesus.

2. Kompensasjon.

Jesus er raus. Han gir store lovnader til dei som går ærend for han av hjarta. Og det strekar han under med uttrykket: Sanneleg seier eg dykk, v. 29. Han vil visa at det verkeleg skal gå dei godt – nokre gonger gjeld også her i livet, men alltid i æva. Dei truande skal få noko att for det dei gjer for han.

Dei som har forlate slekt og eigedom dei hadde i arv på grunn av evangeliet, skal få kompensasjon. Det kan vera misjonæren som dreg til andre land. Før i tida visste dei ikkje om dei kom heim att nokon gong. Alt var så usikkert. Til ein viss grad gjeldet framleis. Eller det kunne vera ein predikant eller pastor som sa frå seg arveretten til gard og grunn for å tena Gud andre stader i landet. Eller ei kvinne som sa nei til ekteskap og born og familie for å gi tida og livet sitt i teneste for Gud som sjukepleiar eller anna.

Dei skal få noko att. Ja, dei skal få meir att enn dei gav avkall på. Hundrefald, seier han. Det er mykje. Og dei skal få noko av det her i livet. Dei skal ikkje mangla vener eller arbeid eller innkome.

Eg hugsar ei kvinne som hadde vore skodespelar tala i kyrkja heime då eg var barn. Ho sa: Då eg fortalder at eg måtte forlata teateret og alle venene der av di eg var ein kristen, lo dei og sa: Du vil ikkje finna ein einaste ven i heile landet når det skjer. Men, sa ho: Eg har aldri hatt så mange vener som må. Eg møter dei alle stader kring i landet der eg møter Guds folk. Dei er mitt folk nå, sa ho.

Slik kan mange seia. Me fann nye vener hjå alt Guds folk kor dei så bur. For me er alle eitt i Kristus og høyrer han til.

Og i den komande verda, seier Jesus, skal alle me truande få evig liv. Og det er meir enn alt her i verda. Me fortener ingen ting. Han seier ikkje det. Men han gir alt me treng som gåve. Me skal få det, seier. Det er nåde. Det evige livet er også nåde for oss alle menneske. Men då hender noko overraskande for somme.

3. Eit uventa skilje.

Jesus seier til slutt: Men mange som er dei fyrste, skal verta dei siste, og dei siste dei fyrste. Det hadde ikkje alle rekna med.

Puritanaren Matthew Henry tolkar dette om dei tolv læresveinane. Det var dei fyrste som fylgde Jesus, men det skulle koma andre etter dei som kanskje skulle gjera større gjerningar. Slik kom Paulus etter dei, men han fekk gjera mykje for sin Herre. Og slik kan det vera til alle tider i kyrkjesoga. Me har sett og høyrt om mange som har gjort store ting for Gud, men kanskje det ennå vil koma nye og «større» vitne etter vår tid.

Somme har kanskje venta at dei skulle få ein ekstra plass i Guds himmel av di dei var viktige i si tid. Me veit at nokre læresveinar bad om det. Men Jesus avviser alt slikt. Det er Gud åleine som styrer. Me skal gleda oss over å få vera Guds barn her i tida og seinare i æva.

- 24. s. Treenighet: Tekstar for 6. s. e. Openb. Vert brukt.

- 25. s. Treenighet. Tekstar for 5. s. e. Openb. Vert brukt.

- 26. s. Treenighet. Tekstar for 4. s. Openb. Vert brukt.

- 27. s. Treenighet. Tekstar for 3. s. Openb. Vert brukt.

66) Mat. 25, 31-46.

 Domssøndag. Dommen. 

Dette er kirkeårets siste søndag, og teksten handler om dommen. Det kommer en dommedag, selv om den kanskje vil komme i flere avdelingar. Nå skal vi se på selve saken eller innholdet i dommen.

1. Om dommen.

a) Hvem er dommeren?

Jesus Kristus står nå fram som Herre. Han var født i en krybbe og i fattige kår. Hele hans liv på jorden var preget av det menneskelige. Han var Menneskesønnen. Men nå står han fram som den herlige konge som har fått all makt i himmel og på jord, og som nå skal vise sin makt. Hvert kne skal til slutt bøye seg for ham og erkjenne: Du hadde rett! Fil. 1, 10-11. For Gud har overgitt hele dommen til sin Sønn, Joh. 5, 22. Alle verdens mennesker skal møte ham til oppgjør og regnskap en dag. De foraktet ham og unngikk ham her i livet, men der på den siste dag er der ingen bakdør som folk kan komme seg unna gjennom.

b) Hvem skal dømmes?

Alle nasjoner, sier Matteus her. Det er hedningene som aldri fikk høre om Frelseren. Det folk flest i ”kristne” land som sa at der er ingen Gud. Det er snille og greie mennesker som gjorde rett og skjell for seg, men trodde ikke på Jesus. Det er kort sagt alle. Her kaller han menneskene sauer og geiter for å vise at der er forskjell.

c) Hva skal de dømmes etter?

Hva vil avgjøre dommen som får en slik fatal utgang? De vil møte sitt liv igjen. Hver tanke skal fram i lyset, hvert ord du sa og alt du gjorde gjennom de mange år. De er bevis for at du ikke trodde på Jesus. For den egentlige domsårsak er at du ikke tror. Men Gud vil vise deg fram slik du egentlig er, slik at du selv også skal se det: Du var ikke et Guds barn.

d) Den store forskjell.

I dommen vil altså den store forskjell mellom troende og vantro komme til syne. Det er alvorlige ord som mange mennesker i vår tid rygger tilbake for og ikke vil høre. Noen predikanter har også en tendens til å snakke rundt omkring slike bibeltekster og ikkje vise fram hvordan det egentlig er. Det skal også Jesus kreve oss til regnskap for.

Dommen viser framfor alt at verden vil deles i to grupper. Bare to. Det finnes ikke noen mellomting mellom tro og vantro. Enten er du det ene, eller også det andre. La oss nå se litt på dette.

2. Det er to slags mennesker.

Det er slik på jorden også, men her kommer de ikke så tydelig fram. Men de har levd hver sitt liv på ganske ulik måte. De frelste og de ugudelige. Jesu ord i Mat. 7, 1213-14 viser det tydelig. Han taler om to porter, to veier og to mål.

Vi kan nevne noen bibelske eksempler på det.

a) Paulus.

Han hatet Kristus og de kristne. Men han mente at han trodde på Gud på en rett måte. Han førte et fint liv. Men: så møtte han Jesus utenfor Damaskus. Da ble alt forandret. Hele livet ble nytt for Paulus. Nå kunne den tidligere fariseeren si: For meg er livet Kristus. Fil. 1, 21. Senere har mange sagt som ham og fått det samme nye liv.

b) Anna Fanuelsdatter

Vi kan lese om henne i Luk. 2, 36-38. Hun tjente Gud i faste og bønn hver dag, står det om henne. Hun var en av de stille i landet som ikke viste seg fram og som ikke ble regnet så mye med i det offentlige liv. Men Gud regnet med henne. Hun talte om barnet – vitnet om Jesus som verdens frelser. Hun talte til alle som ville høre, de som ventet på forløsning for Jerusalem. Og det finnes noen slik i alle land.

c) En ung mann.

I Markus 10 er det fortalt om en ung mann som møtte Jesus. Han var glad i penger og denne verden. Møtet med Jesus ble ikke til frelse. Det ser ut som at han gikk inn i evigheten uten tro på Frelseren. Da gikk han fortapt.

3. Det er to slags død.

Den ene gruppen er salig her og i evigheten. For det er slik vi er når vi dør, at vi får det i evigheten. Ingen ting forandres med døden.

Bibelen er klar på at livet slutter en gang. Det er menneskets lodd å dø, Hebr. 9, 27. Og alle vil på en eller annen måte frykte døden, Den er kald og ubarmhjertig og alltid en ubuden gjest. Fergemannen henter oss og tar oss over den mørke elv. Og da er det ingen vei tilbake.

”Døden kommer snart til hytten, snart til kongens borg. Tror du den vil la seg hinder av din gråt og sorg.”

Spørsmålet er da: Hvor bærer det hen?

På Golgata hang det to røvere da Jesus døde. Begge disse døde også. Men du for en forskjell! Den ene bannet og hånte – den andre ba en stille bønn. Slik er menneskene alltid. Noen er så forblindet av djevelen at de ikkje ser det aller viktigste i livet. Paulus sier om dette: Denne verdens Gud har forblindet de vantros sinn. 2. Kor. 4, 4.

Djevelen innbiller folk at døden er punktum. Det er siste kapittel i livet, og alt er slutt med det. Er det rett?

4. Det er to slags evigheter.

Bibelen er klar på at døden ikke er slutten. I Hebr. 9, 27 leste vi at Det er menneskets lodd å dø – da står det et tillegg: Og deretter dom. Du har en sjel som eksisterer evig. Du skal tilbringe alle evigheter et sted. Når vi ser det, er det flere læresetningar som faller grus:

  - Læren om at alle blir frelst til slutt er falsk.

  - Læren om at alle blir tilintetgjort ved døden, er feil.

  - Læren om at Gud er død, er gal.

I Luk. 16, 23 leser vi om en rikmann som ”slo sine øyne opp i dødsriket”. Der var han i pine. Og da våknet han, men det var for sent. Han så Abraham og de frelste i evigheten. Det er det ikke mange som har sett. Her er det nok som eksempel for oss andre.

Mange vil nok være lik rikmannen i det at de våkner for seint. De ser endelig litt av alvoret, men da kunne de ikke gjøre noe med det. Og da ser han: Det er noe etter døden! Det er to evigheter. Tenk om han hadde opdaget det før.

a) Evig straff og evig pine.

De gudløse og ufrelste har en slik evighet i vente. Der er hedningene, fariseerne, de egenrettferdige og likegyldige. Felles for alle er at de trodde ikke på Jesus. Alle andre ting er egentlig et utslag av det.

Vi vet lite om hvordan de har det. Men i v. 41 står det om den evige ild. Dit skal de gå. Det er lidelse uten ende og helt ufattelig for vår tanke. Hva den egentlig består i, vet vi heller ikke mye om. Middelalderens sterke bilder av dette er lite bibelsk. Men i Mat. 5, 29 står det at legemet skal bli kastet i helvete. Se også Åp. 14, 10-11.

Det er klart at slik tale irriterer folk. Innerst inne vet mange at det er sant eller kan være det. Men det er så ubehagelig for vår tanke, at mange gjør hva de kan for å bortforklare det. Men en bortforklaring opphever ikke evighetsalvoret.

b) Evig liv.

Det er den andre muligheten. Det er saligheten hos Gud, være nær ham. Det er fest og bryllup, gullgater og edelstener. Alt er bilder på noe som vi ikke har ord eller begrep om. Det er de vakreste bilder vi har som Bibelen bruker om himmelen.

Hvorledes kom de dit? Åp. 7, 14 forteller oss det. De hadde tvettet sine kjortler i Jesu blod. Bare at de trodde på hans død, var grunnen til at de var for Guds åsyn. V. 15. Det skjer ved troen og ikke ved gjerninger. Det må være vår alles bønn at vi kommer hjem til vår Frelser.

Amen. 

67) Luk. 13,22-30.

 2. Faste. Bots-og bededag.

Den trange døren handler det om i dag. Jesus talte om den også i Bergprekenen i Mat. 7, 13-14. Når han kaller døren inn i Guds rike for trang, må han mene noe alvorlig. Jesus reiste omkring i bygdene og var nå på vei til Jerusalem. De møtte sikkert mange mennesker, og han må ha talt til dem som han alltid gjorde. Dette var ingen feriereise for mesteren.

1. Et spørsmål

Det kan ha vært utgangspunktet for spørsmålet som nå kom. Hvem som stilte spørsmålet, får vi ikke vite her. Det står bare. En sa da. Og han var ganske tydelig på hva han ville vite: Er det få som blir frelst?

Han hadde altså forstått at noe vesentlig ved Jesu tale og hans komme var at folk måtte bli frelst. Jesu oppgave var ikke å hjelpe folk sosialt eller politisk eller å rette på andre menneskelige forhold. Han hadde skjønt at frelsen var det viktigste – i alle tilfelle ser det slik ut fra spørsmålet hans. Det er i grunnen motsatt av det folk flest i dag tenker på og ønsker. Taler man om frelse, er det gjerne om det jordiske og menneskelige. Mange tenker både på himmel og helvete som noe som skjer her på jorden.

«Det var himmelsk,» sier noen om en konsert eller noe annet vakkert. Og «det er helvete på jord,» sier andre om problemer og vondskap i verden. Det kan gjelde krig eller ulykker av ulik slag. Da er det straks et «helvete». Og dermed avslører de at de ikke har forstått verken hva himmel eller helvete egentlig er. Og da kan de heller ikke skjønne hva frelse er. At Jesus mener noe mer enn det jordiske, ser vi av svaret han ga.

Men kanskje mannen hadde andre grunner for å spørre, slik det ofte er når noe spør oss om åndelige ting. Det er ikke alltid seriøst ment. Kanskje mannen rett og slett ville prøve Jesus. Hva ville han si til et så hypotetisk spørsmål? For hvem kan egentlig si det på forhånd. Kanskje mannen hadde en tanke om at hvis Jesus var Gud, kunne han besvare det spørsmål? Og da ville han avsløre seg selv og sin identitet. Mange håpet nok på at det ville skje en gang.

Eller var mannen ganske enkelt nysgjerrig? Det ble talt mye om mannen fra Nasaret. Har han tenkt på disiplene og kvinnene som fulgte ham, var det bare disse som ble frelst? Eller kanskje alle ville bli det til slutt? Dette skjedde jo i Israel der jødene var i flertall. Eller kanskje mannen beundret Jesus? Han hadde jo talt om Guds rike og Guds vilje mange ganger, om loven og Guds krav. Det går an å beundre et menneske for en god tale uten å ta imot innholdet i det han sier.

Mange mennesker er mer opptatt av hvor mange som er kristne, men de spør ikke etter hva som gjør et menneske til kristen. Derfor har folk flest ofte liten innsikt i hva kristendom egentlig er. De tenker mest på det ytre og på de mange feiltrinn kristne har gjort til alle tider. Da er det lett å tenke: Jeg er like god som dem. Dermed slår de seg til ro både for tid og evighet. Det er en farlig situasjon.

A. Barnes sier i sin kommentar til Lukas at jødene mente at få ville komme til himmelen. De viser da til at det bare var to voksne av de som forlot Egypt, som kom inn i Kana’an. På denne bakgrunn kan mannen ha spurt om Jesu mening.

2. En trang dør.

Jesus gav ham ikke noe antall på de kristne. Han visste det nok selv, men mennesker kan lett misbruke slike opplysninger. Han ville mannen og oss andre skulle være opptatt av noe viktigere: Døren inn til Guds rike. Alle som vil til himmelen må gå inn der. Og det finnes bare en vei, og det er ham selv.

Men denne frelsens dør er trang. Det betyr at det ikke er lettvint selv om det er lett å gå gjennom den. Og det antyder at ikke alle er i stand til det. For dette er omvendelsens dør og gjenfødelsens dør. Der får vi ingen ting av vårt eget med oss. Det er ikke bare synden som må legges av ved Kristi kors. Det samme gjelder alle våre egne «gode» gjerninger, alt det vi selv trodde var viktig og bra. Døren er så trang at vi må gå nakne inn åndelig talt. Vi står ribbet for alt.

Da blir den trange dør en nådens dør. Det blir vårt eneste håp. Da ser vi noe vi ikke visste før: Skal vi til himmelen, må det blir på Guds nåde. Ellers blir vi utestengt i all evighet. Men det er altså ikke enkelt for vår egen natur å gå inn gjennom den. Derfor sier Jesus her: Strid for å komme inn. De fleste er ikke villige til det. Mange skal prøve, sier han, og ikke nå innenfor.

Vi kan ikke frelse oss selv hvor mye vi enn strever. Den striden Jesus tenker på nå, er en annen. Det handler ikke om å bli from eller holde Guds bud så godt man kan. Det er mer en kamp mot den tanken at man selv kan bli frelst ved å ta seg sammen, bestemme seg eller velge å bli et bedre menneske. En har sagt det slik: det er å ønske inderlig å kjenne Jesus, å følge ham gjennom livet hva det så vil koste. Da blir døren å stille seg ved Jesu kors og tro at hans gjerning og død er det eneste som kan frelse meg.

Derfor er det også en kamp og strid mot sine egne gode gjerninger. De kan ikke hjelpe oss innenfor. Og så må vi tenke at tiden er kort. Nådens dag kan ta slutt før vi selv tenker eller ønsker det. Derfor blir også striden at vi må komme nå, i dag, mens Herren kaller.

Jesus sa at han var døren. Joh. 10, 7. Så enkelt er det, og så vanskelig å erkjenne. Du kan ha alt mulig annet, og ha kunnskap om nesten alt og leve et fint og moralsk liv i hjelpsomhet med andre. Men eier du ikke Jesus, er du likevel fortapt. Døren er trang for mange fordi de ikke vil erkjenne det. Men å innse det, er en del av selve omvendelsen.

3. En stengt dør.

Husbonden vil reise seg en dag, og det betyr at alle anledninger til å bli frelst er slutt. V. 25. Vi vet ikke hva tid det skjer, men trolig er dagen ikke langt unna da nådens tid på jord er slutt. For siste gang er innbydelsen til å bli frelst sagt. Den siste bønnhørelse er skjedd. Og det siste frimodige og glade vitnesbyrd om frelsen er avlagt. Da er noen innenfor og noen andre utenfor himmeldøren.

Da blir det også en mektig vekkelse over jorden. For da vil mange våkne og tenke: Det var sant likevel det de troende sa. Og så stiger bønneropene opp til Gud: Herre, lukk opp for oss. Det vil skje i Norge og Skandinavia, Europa og Amerika. I alle disse vestlige land er der millioner av mennesker som har forsømt seg. Og nå kommer de og ber om adgang til himmelen.

Men da er det for sent. Nå svarer Jesus dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. For de som kommer inn, kommer fra Guds menighet her på jord. De som er utenfor, har ikke vært der. Jo, de har gjerne vært på stormøter og gudstjenester – men de var ikke hjemme der. For de eide ikke Jesus i sitt hjerte.

Men de gir seg ikke. Nå kommer de med sine gjerninger og sitt liv. De hevder nettopp at de har vært i forsamlingen. De åt og drakk – er det nattverden de har vært med på? Uten at hjertet var med. Og de har hørt Guds ord – han lærte på gatene deres.

Men Jesus svar er det samme: Dere er ukjente for meg. Gå bort! Det vil nok bli en fryktelig beskjed å få. De ville så gjerne nå ved dødens terskel. Nå var det for sent. Du er vel ikke en av dem?

4. Evigheten.

Dernest peker Jesus på evigheten. Alle de som gjorde urett i Guds øyne – og det er først og fremst at de har vraket hans Sønn som frelser – de har ikke adgang til det evige Guds rike nå. De blir støtt bort fra Frelseren. Og det eneste stedet utenom Guds himmel i evigheten, er fortapelsen, helvete.

Her gir Jesus oss et glimt av dette stedet. Der skal de gråte og skjære tenner. Det er angeren forferdelige kval når de ser at alt er forgjeves. Det er for sent å søke Gud og bli frelst. Og der i fortapelsen skal de få se inn i himmelen – kanskje det blir for et øyeblikk. De skal se de troende som ble frelst. Så regner han opp noen som folket kjente godt_ Det er Abraham og Isak og Jakob – og alle profetene i Guds rike, sier han. V. 28.

Tenk for et syn! De ser den frelste skaren som nå er trygt hjemme hos Gud mens de selv blir kastet ut i det ytterste mørke. Vi kan ikke forstå hvordan det er på noen av disse stedene. Men vi ser det er forskjell.

Til himmelen skal det komme troende fra alle verdens kanter, sier han. De kommer fra nord og sør og øst og vest. Det er uttrykk for alle land i alle verdensdeler. Og de skal sitte til bords i Guds rike. Det blir en veldig forsamling. Det er skaren som er hvit som sne og som ingen kan telle. Åp. 7. Men der blir alt snudd opp ned. Noen av de store her i verden som alle kjente, får en plass nederst billedlig talt. Og noen ukjente troende som ingen aktet noe på, blir vist framover og gjort stas på for Guds åsyn. For Gud regner helt annerledes enn vi gjør.

Er ditt navn skrevet der – i Livsens bok? Ennå er døren åpen og innbydelsen går ut til syndere. Nå ber jeg deg også om å være forstandig og komme til Ham. Du har Guds ord på at han tar imot deg. For han kalte deg først, og han har gjort alt ferdig. Du er velkommen i Jesu navn. Amen.

68) Mat. 5, 1-12.

  Alle helgensdag. Allehelgensdag. De salige.

Del 1.

  Bergpreika (Mat. 5-7) er Jesu programtale. Den er plassert ved begynnelsen av hans offentlige tjeneste i dette evangeliet. Den er ikke en vitenskapelig avhandling for å tilfredsstille oss. Den er praktisk teologi, og Jesus mente vi skulle holde den, som John R. W. Stott sier. Og Jesus oppfylte selv det som beskrevet i Berg­preika, og Jesu Kristi menighet skal være fortsettelsen av Jesu liv til han kommer igjen. Slik uttrykker  Fritz Rienecker tanken med Bergpreika. Og mon ikke vi skal lytte til Predikantenes fyrste Sharles Spurgeon når han kaller Bergpreika for Kongens lov.

  Med dette er det også sagt at vi ikke skal skrive noen forklaring til Bergpreika her, men tale oppbyggelig. Vi skal sette første del av denne talen av Jesus inn i vår kristne hverdag og trosliv.

  Som Mose lov ble gitt på fjellet, gikk Jesus på berget da han talte dette. Og han viser mange ganger til Det Gamle Testamentet. "Det gamle budet blir forklart i nytestamentlig, evangelisk lys. Berget der Jesus taler er et forklaret Sinai" (P. Fjellstedt).

  For sammenligning kan vi vise til Luk. 6, 20-49 der en lignende tale er referert. Den ble holdt på ei slette. Det er ikke nødvendig å mene at dette er den samme talen. Det er ganske naturlig å tenke at Jesus talte flere ganger om lignende tema - slik enhver predikant til alle tider gjør.

  La oss lytte med åpne sinn og hjerter til Jesu ord om de salige, og la oss være ordets gjørere og ikke bare dets hørere, som Jakob formaner oss til (Jak. 1, 22).

                          DE SALIGE

  Guds folk er kalt de salige både i Det gamle og Det nye testamente. Det er et vakkert navn på de troende. Det er vanlig å si at ordet salig (gr.: makarios) betegner den høyeste form for lykke, den sanne lykke som kommer fra Gud selv. Denne salighet som vi har allerede her på jorden er det kjennemerke på Guds barn. Alle troende er salige, selv om de ikke føler seg salige. Salighet i denne sammenheng er ikke følelser og stemning eller store sjelelige opplevelser.

  Salighet er veien vi går på og målet for reisen. Hvor går du hen? er spørsmålet. Og er vi på vei til den endelige salighet, må vi eie den allerede her. Å være salig er derfor å ha det rett med Gud - å være "til Herren rett omvendt".

  Ordet salig er brukt 9 ganger i Bergpreika, alle her i begynnelsen. I hele NT er det brukt 50 ganger. Da er parallell­stedene i Luk. 6 medregnet. I tillegg er ordet brukt to ganger som verb og tre ganger som predikatsord. Det er også brukt svært mange ganger i GT.

  I denne delen av Guds ord (Mat. 5) leser vi om hvordan de salige er - både enkeltvis og alene og når de kommer sammen. Første del av Bergpreika kan godt være en beskrivelse av de helliges samfunn: de saliges samfunn. Så la oss legge vårt hjertes øre til og lytte.

1. De fattige, v. 3.

  Det første kjennetegn på de troende er fattigdom. Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Det er det første Jesus ser når han møter en troende. Han møter en åndelig tigger.

  Oversettelsene av dette verset varierer litt, flere av dem er forsøk på en fortolkning. NO-77 sier: fattige i seg selv. Gunnes oversetter: salige er de som vet seg fattige. Lyder Brun oversatte slik: fattige i hjertets inderste. En ny engelsk bibel sier det slik: salige er de som vet at de trenger Gud.

  Alt sammen er rimelige og gode tolkninger av tanken her. Det er ikke tale om å være fattige på jordisk gods eller ha små evner. Jesus priser heller ikke de salige som er lite åndelige i sitt liv.

  Han sier heller dette: De hjelpeløse og elendige er hans venner. De er så fattige og små at de ser sin synd. Men det er vanskelig for det stolte menneskesinn, og derfor blir nok mange utenfor. Det koster å innrømme sin skyld.

  a) Begynnelsen til kristenlivet var slik. En forutsetning for å bli frelst er ydmykhet. Det er å innrømme at en står skyldig og uren for Gud og fortjener hans dom og straff. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde, skriver Peter (1. Pet. 5, 5). Og Jesus bruker et drastisk eksempel: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (Mat. 18, 3). Profeten Jesaja skriver inspirert av Guds Ånd: Herren sier: I det høye og Hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd (Jes. 57, 15).

  Slik beskrives det sinn som søker Gud. Og Bibelen gir en sann beskrivelse av mennesket. Det er syndig og ugudelig og framfor alt hovmodig overfor sin skaper. Bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse er å innrømme sin skyld uten forbehold. Når synderen ser Guds vilje og krav som han umulig kan oppfylle - og så innrømmer det og betingelsesløst overgir seg til sin Gud, da skjer underet: den fattige blir rik! Da opplever han det døperen Johannes fikk høre i sin tvil på om Jesus virkelig var Messias. Mange under skjedde, det var kjent for alle som møtte Jesus. Men så legger Jesus til en hemmelighet: evangeliet forkynnes for fattige (Mat. 11, 5). I sin synagogetale i Luk. 4, 18 står denne hans oppgave først: Jesus er salvet for å forkynne evangeliet for fattige. Alt det andre er av underordnet betydning.

  Den synder som bekjenner sin skyld og innrømmer at han er liten og ringe, får erfare det: evangeliet om Jesus gir ham en ny og ufattelig rikdom: syndenes forlatelse. I en slik stund er Jesus nær. Gjenfødelsen er et faktum. Nytt liv er skapt i et synderhjerte.

  b) Og så blir fortsettelsen på samme måte. Voksteren i kristenlivet er ikke å bli fornøyd med seg selv og føle at en klarer det bra. Det er en vokster nedover. Som røttene på treet må vokse seg nedover i svarte molda for å bære et stort tre, vil en kristen bli mindre og mindre i egne øyne. I naturen og i verden er det motsatt. Det viser en igjen mer og mer ettersom en blir stor og sterk. Dette er paradokset i kristenlivet og troens verden: Jo større en er i Guds øyne, jo mindre viser en igjen blant mennesker. Det er den skjulte grunnmur som bærer huset.

  Døperen Johannes kjente denne åndelige visdom: Han skal vokse, jeg skal avta, sa han (Joh. 3, 30). Hemmeligheten med åndelig vokster er å bli mindre synlig for mennesker. Det er å vite at ikke blir noe annet enn fattige i oss selv og vet at vi trenger Jesus hver dag.

  Dette ser vi mange eksempler på. Og vi opplever det i møtene: Det blir alltid et "godt" møte når alle er små og fordringsløse, når vi åndelig talt setter oss selv nederst. Ei "knust" ånd på møtene er hemmeligheten til den overflod Jesus taler om i Joh. 10, 10 og å bære mye frukt (Joh. 15, 8). De største hindringene for dette er vårt eget ønske om å være store og betydningsfulle og å styre der vi ikke er bestemt til det. Den kritiske ånd er hovmodig, fordi den tror at den vet alt best selv. Den som vil bli stor, sa Jesus, skal være tjener for alle (Mark. 10, 43). Akt hverandre høyere enn dere selv, formaner Paulus (Fil. 2, 3).

  Da stiger Guds himmel inn i bedehus og kjøkken. Da er vi ikke bare salige, men vi opplever noe av det. Gud vil ha et bøyet og ringe folk (Jes. 66, 2). Da øser han ut over oss hele sin himmelske rikdom. Du blir rik i Gud. Og med den rikdommen er du med og gjør Jesus stor i denne verden. Du kan si med Jakob i møte med Esau: Jeg har nok av alle ting (1. Mos. 33, 11).

2. De sørger, v. 4.

  I Guds rike er det ikke bare glede og fryd, lykke og medgang. Selv om den troende er rikest av alle rike, går han omkring og sørger. Og nettopp i sin sorg er han salig. Han har Jesu løfte om trøst.

  Men hva kan en troende med himmelske rikdommer ha grunn til å sørge over? Skal vi ikke legge alt slikt bak oss og bare glede oss?

  Først blir han mer og mer klar over sin synd. Han ser at han blir aldri fri synden i hjertet. Og han oppdager at synden er større og svartere enn noen gang før. For han ser at synden sitter i hjertet. Det er ikke bare gjerningen og heller ikke bare tanken som er syndig. Selve naturen og hjertet er ondt. Og det gir seg stadig nye utslag. En troende oppdager at han synder på måter han aldri hadde tenkt på før. Derfor er han hjertens enig med Per Nordsletten som synger: Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd... Og det skaper tårer og en inderlig dyp sorg.

  Dernest blir en kristen mer og mer skuffet over sitt eget kristenliv og sin helliggjørelse. Det ble ikke slik vi hadde tenkt. Vi trodde så stort en gang at vi skulle bli mer verdige og kunne leve mer etter hans vilje. Han vet det er sant når sangen lyder: Herre, sårt jeg klager, mine levedager skammer jeg meg ved...

  Et Guds barn sørger også over at vi er så få. Sammenlignet med alle verdens millioner blir alltid Guds menighet liten. Mange, mange vil gå fortapt. Vi kjenner slekt og venner og naboer som tilsynelatende er så upåvirket av evangeliet og Guds kall. Og vi som hans barn føler at vi har gjort så lite. Vår tjeneste for Gud blir så dårlig og lite effektiv. Fruktene uteblir. Det er en hjertesorg for Guds folk, som det var for Paulus. Rom. 9, 1ff og 10, 1ff.

  De skal få trøst, sa Jesus. Og den trøsten er først og fremst at vi kjenner veien vi må gå: til Jesus med alt. Dit kan vi gå med nederlag og kamp og fall. Hos ham er det alltid hjelp å få. Han gir tilgivelse igjen og igjen. Og ny kraft til en ny dag med nye oppgaver. Så lever vi i de sørgenes bønn: hjelp meg å leve bedre denne dag.

Mat. 5, 1-12. Del 2.

3. De er saktmodige, v. 5.

  Den saktmodige er et ydmykt menneske som bøyer seg under Guds vilje uten protest. Noen har forstått ordet slik: han har mot til å gå sakte. De ligner på de fattige, men der er en viss forskjell i de bibelske ordene. A. Plummer har gjort oppmerk­som på det: Den fattige er blitt ydmyket av mennesker og behandlet ille og derfor trenger han hjelp. De har rett og slett tatt fra ham det han hadde. Den saktmodige er ydmyk "av natur", så å si.

  Ordet er tatt fra Salme 37, 11, og der gjelder det forholdet til Gud. Her er det ikke tale om en beskjedenhet overfor mennesker, selv om det også er rett nok. Men selve hoved­saken er å være "beskjeden" overfor vår Skaper og Herre.

  De skal arve jorden, står det. Verden mener den har overtatt hele jorden og kan bestemme. Djevelen kalles denne verdens fyrste og styrer nok mange mennesker i dag. Men verden lever i en falsk trygghet. Det er Guds barn som har rett til skjøte på alt Guds verk. Skaperverket tilhører de troende. Som med så mye annet i troens verden, får vi ikke alltid full uttelling nå. Vi må vente på den dag da arven skal deles ut.

4. De hungrer og tørster, v. 6.

  Sett fra en synsvinkel har en kristen alt han kan få. i Jesus. Av hans fylde har vi alle fått (Joh. 1, 16). Slik står det skrevet. Men hvordan kan det da ha seg at vi hungrer? For det er tale om en åndelig hunger og tørst. Vi finner det også i et par salmer av Korahs barn.

  I Salme 42, 2f synger de: Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Denne hunger og tørst er et sterkt ønske som en føler må oppfylles. Slik dyret må ha vann for å leve, må en kristen leve i Guds nærhet.

  Korahs barn synger videre i Salme 84, 3f: Min sjel lengter, ja fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.

  Korahs barn var tempeltjenere og var i Herrens hus. Så snart de var utenfor, lengtet de tilbake. Det var der de hørte hjemme.

  Dette uttrykker også de troende lengsel i dag. For det bor en lengsel i oss - etter rettferdigheten av Gud.

  Først gjelder det oss selv også her. Den daglige synd er en plage for en levende kristen. Han hungrer etter ny tilgivelse når han har falt og forgått seg. En hellig redsel bor i sinnet: å komme bort fra Jesus. Paulus må ha ment noe av det samme i Fil. 3, 12: Jeg jager etter det... Vi er ikke framme ennå. Og det er ikke selvsagt at alle bekjennende kristne når fram. Farene langs veien og fiendene er for sterke til det.

  Det er også en lengsel etter å bli mer lik Jesus i vårt daglige liv. Det er her vi feiler så ofte og så lett. Orheims sang uttrykker en realitet: Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god. Vi skal ikke se mye på oss selv før vi oppdager avstanden mellom det og vår egen erfaring.

  Jeg satt i kirken i mange år og hørte far lese klokkerbønna fra koret hjemme: Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Er denne bønna slutt blant oss - også da den ble slutt i kirken? Guds ord ber oss å leve hellig hele uka. Den ber å legge av synden og alt som tynger (Hebr. 12, 1). Den ber å døde de jordiske lemmer som er synder (Kol. 3, 3).

  Hungeren etter det hellige liv i praksis må aldri stilne. Vi må ikke mettes ved å bli selvtilfreds. Er du blitt fornøyd med tingenes tilstand, er det fare for at den åndelige død allerede har funnet sted.

  Dernest eier vi lengselen etter samfunnet av de hellige, slik Korahs barn sang om. Og dette samfunnet er mye dypere enn å møte opp til gudstjeneste en søndag formiddag eller å gå på et bedehusmøte. De helliges samfunn er et broder-og søsken­samfunn. Vi er glad i hverandre - ikke av sympati eller felles interesser. Det er en hellig kjærlighet gitt oss av Gud i det øyeblikk vi tror. Da blir alle andre troende mine kjæreste venner. Er det rett med oss, eier vi det. Og denne kjærligheten kjenner ingen grenser. Møter vi et Guds barn i et fremmed land eller en ukjent by, kjenner vi usynlige tråder: vi eier den samme frelse og er på vei mot det samme mål.

  Men her ligger en fare som Djevelen har utnyttet ofte: Vi kan lett forveksle dette samfunnet med kirke-og organisasjons­samfunn. Den som tilhører min menighet eller min organisasjon er min venn og broder. Og det har ofte den sideeffekten at de andre - nettopp blir "de andre". Vi diskuterer ikke her om alle bekjennende kristne er sanne kristne eller om alle kirker er rette kirker. (Hvis slike finnes.) Men vi taler om den faren som ligger i dette: de kristne som ikke tilhører min gruppe kan lett bli betraktet med skepsis. Og da er den dømmende tanken  nær (kap. 7, 1).

  Jeg tror også det ligger en hunger i ethvert sant og våkent Guds barn etter vekkelse. Vi kan ikke se på eller tenke på de mange andre utenfor uten å kjenne nød. Det største en kristne opplever er å lede noen til Jesus. De predikanter som har opplevd det, kan aldri glemme slik bønnestunder. Gråten og hungeren lever i hjertet: kan jeg få be med enda en før jeg dør?

  Ikke minst er det også en hunger i oss etter å se mer inn i Guds ord. Peter skriver om det: Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse (1. Pet. 2, 2). Den som mener at han har forstått alt det vesentlige i Bibelen, er visst kommet inn på en tilgrodd skogssti. Der er nok mye mer å se. Paulus ba for de kristne at de måtte "være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er" (Ef. 3, 18). Mon ikke det også gjelder dybden i Guds ord? Det er der vi lærer å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Derfor er det så fatalt når Bibelen ligger ubrukt.

  Men hvor herlig er det ikke å mettes ved synet av Ham i hans eget ord!

5. De er barmhjertige, v. 7.

  Dette er de som er så grepet av andres lidelse at de vil lette deres byrder, sier Albert Barnes. Og slik hjelpsomhet - eller diakoni - er en frukt av evangeliet i hjertet. I Jak. 2, 13 finner vi den negative side: "Dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet." Det er tale om kristendom i praksis, slik vi møter det gjentatte ganger i Bibelen. Det er ikke nok å synes synd i folk som lider, eller å tale vel om dem. Gud ber oss å hjelpe direkte, om det så skulle gå ut over oss selv. Det er altså et ganske synlig kjennetegn på et Guds barn vi møter her. Det har alltid vært folk som lider på en eller annen måte, og det vil alltid bli det. Derfor er det rett som F. W. Wenzel skriver: det er hvorledes livets rettferdighet viser seg i visse holdninger hos de kristne mot andre. Beretningen om den barmhjertige samaritan ville være en passende illustrasjon på denne saligprisningen.

  En annen side ved dette må vi også understreke: de som selv kjenner sin åndelige fattigdom (v. 3) og vet at de behøver Guds barmhjertighet, vil lettere vise andre barmhjertighet. Derfor er veien til mer av dette sinnelag å trenge dypere inn i Guds barmhjertighet og nåde mot en selv. Å fatte en beslutning om å være mer barmhjertighet, vil få kortvarige frukter. Det er Gud som må få legge noe nytt inn i vårt hjerte.

  De skal selv finne barmhjertighet. Ettersom dette er talt til slike som allerede har mottatt Guds barmhjertighet og blitt frelst, er det ikke tale om frelse. Det er heller dette at mennesker lettere viser godvilje mot dem som er gode enn motsatt. De vil med andre ord oppleve respons på sin godhet og selv få hjelp når de har hjelpt andre.

Mat. 5, 1-12. Del 3.

6. De er rene av hjertet, v. 8.

  Dette tegnet på de salige griper oss i hjertedypet. For det forteller oss at det finnes et rent Guds folk midt i en uren verden. Og det kan ikke verdens vise forstå, selv om de mener de forstår alt, som Luther bemerker. Hemmeligheten er at de er rene i Guds øyne selv om det ikke viser på utsida. Og det forteller oss også at det ikke er nok å være ren i det ytre. Det er et djevelens bedrageri og lureri. Jesus advarte fariseerne nettopp mot det (Mat. 23). Denne renheten er grunnleggende for all kristendom. Her går det avgjørende skille mellom en sann troende og en hykler og fariseer. Allerede i den gamle pakt lyder det: Min sønn, gi meg ditt hjerte (Ordspr. 23, 26).

  Derfor er det nødvendig å stanse ekstra ved denne "salighet­en". For her kan vi lett tenke feil dersom vi bare ser på det som synes i menneskers øyne. Vi vil derfor si noe om det.

  a) Først vet vi at alle er urene av natur. Ved syndefallet og vår egen personlige synd er vi alle urene. Synden medfører ikke bare  skyld. Den gjør oss urene. Og det er et talende uttrykk for vår stilling innfor den levende og hellige Gud. Nettopp der føler vi oss skitne selv om vi tror vi er bra mennesker her i verden.

  Bibelen sier det er slik. Fra hjertet kommer onde tanker, sier Jesus (Mat. 15, 18ff). Dette er det som gjør mennesket urent, sier han. Og til fariseerne taler han meget strengt når han forteller dem dette: de gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. De ligner kalkede graver som ser vakre ut, men innvendig er fulle av dødninge­ben og all slags urenhet. (Mat. 23, 25ff). Allerede profeten Jesaja forkynner: Vi ble som den urene alle sammen (Jes. 64, 5). Salmedikteren har nok rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned...

  Derfor trenger vi renselse. Og det gjelder ikke bare første gang da vi fikk tro syndenes forlatelse og begynte et nytt liv. Urenheten henger så fast ved oss at renselsen er nødvendig dag for dag. Det var som en troende - etter et fall - David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte. Om fallet er av en annen karakter og kanskje "mindre" i våre øyne, er urenheten like fullt der. Hver eneste synd er en slik urenhet. Vi merker utakknemlighet i vårt hjerte og vantro mot Guds allmakt og ledelse. Vi kan være misfornøyde, leve lite i bønn og kjenne mindre til alvoret i gudslivet enn vi skulle. Vi opplever egoisme i hjertet der vi selv kommer i sentrum. All vår forsømmelse, både mot våre medkristne og mot hedningene og de ufrelste, er synd og urenhet. Verdslighet, stolthet og misunnelse får ofte plass i vårt liv uten at vi kjenner og føler angeren og sorgen over oss selv. Det samme gjelder kritikksyke og sladder som får rom blant kristne og ødelegger så mye av samfunnet mellom oss. Og tenk på hvor lite vi ofrer for Jesus! Det blir som dråper i havet mange ganger - ja, ingen ting mot Hans offer.

  Jo, renselsen er nødvendig.

  b) Og her kan bare Jesus rense oss. Han sa til den spedal­ske som bad om hjelp: Jeg vil, bli ren (Mat. 8, 3). At begrepet renselse er åndelig å forstå framgår av Peters ord om hedn­ingenes frelse på det første kirkemøte (Apg. 15, 9): "ved troen renset han også deres hjerter."

  Det kan altså aldri skje ved et godt liv, gode gjerninger og ytre seremonier. Vi blir heller ikke rene ved mange gode forsetter. Det finnes bare en vei: å bekjenne sin synd for Gud. (1. Joh. 1, 7. 9). Da tilgir han og renser. Å være en kristen er å leve i den daglige omvendelse og den daglige syndenes forlatelse.

  Da er du salig. For da vet du på grunnlag av Ordet: Jesus tok din synd. Alt er betalt og ordnet hos Gud. Du er renset i Lammets blod.

         Om du der deg tvetter, den hver synd utsletter.

         Denne kilde god, er vår Frelsers blod.

  Det er også til troende Peter skriver slik: Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten (1. Pet. 1, 22). Og Paulus oppfordrer sine venner slik: La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt (2. Kor. 7, 1).

  Alt dette forteller oss at de troende må renses - hele livet. Her skal det mer til enn ærlighet. Den kan faktisk være gal. Vår ærlighet og vilje skal alltid være i samsvar med Guds eget ord og hans vilje.

  c) I Guds ord ser vi også at det rene hjertet er tegnet ved himmelporten. Mange vil prøve å komme inn på grunn av andre ting. (Mat. 7, 22). De vil påberope seg en rett lære eller mange gode offer og gjerninger. Noen vil også stille fram sin forkynnelse og tjeneste for Gud med tegn og under.

  Alle blir avvist. Jeg har aldri kjent dere, sier Jesus på denne dag. Det blir en fryktelig stund.

  For: ingen uren har arv i Kristi rike (Ef. 5, 5). Og intet urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp. 21, 27). Om himmelborgerne sies det tydelig nok: de er renset i Lammets blod, de har tvettet sine kjortler og har derfor rett til å være der (Åp. 7, 14f; 22, 14).

  Ved himmelens port blir det bare spørsmål etter en ting: blodet.

6. De er fredsstiftere, v. 9.

  Det siste tegnet på de salige som viser hvordan de oppfører seg, er: fred. De er ikke bare fredsommelige (NO-30). De er aktive fredsskapere som ordet betyr. De stifter fred. Men de to måter å oversette ordet på, viser to sider ved dem. Og de skal vi gi akt på.

  Fred er et viktig og omfattende ord i Bibelen. Jødene hilser ennå hverandre med ordet Sjalom (fred). Det brukes i flere betydninger i Skriften. Det grunnleggende er fredsforholdet mellom Gud og mennesker, det Kristus opprettet på Golgata kors (Ef. 2). Uten at mennesker tar imot denne freden, kan de aldri leve i virkelig fred med hverandre. Derfor kan ikke ordet fredsstiftere referere til jordiske forhold. Det må knyttes sammen med det å eie samvittighets-og hjertefred med Gud. Den subjektive betydning å ha fred med Gud i sitt hjerte bygger på det objektive verk på Golgata. Men vi føler ikke alltid denne freden selv om vi objektivt kan eie den. Å være fredsstifter er derfor i første rekke å utbre denne fred med Gud blant mennesker som ikke kjenner den. Men dernest betyr det også å leve i fred med hverandre som mennesker og kristne. Ordet fredsstifter har en moralsk side. De troende bryr seg om verden de lever uten at det kan bli det primære.

  Noen mennesker skaper uro og strid for den minste ting, og de skiller ofte venn fra venn. Andre setter alt inn på å skape fred i vanskelige forhold, slik Paulus forkynner oss: "Hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere" (Rom. 12, 18). De får et ekstra stort løfte: De skal kalles Guds sønner. H. N. Ridderbos sier med rette at de avspegler sin himmelske Far, og derfor vil de ble anerkjent som hans barn. Det "er den høyeste stilling et menneske kan oppnå" (H. Kvalbein). Det er en velsignelse å ha med slike mennesker å gjøre.

7. De blir forfulgt, v. 10.

  Det verdslige sinn tåler ikke renhet og gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene (som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte kristne.

  Formene en slik forfølgelse kan ta vil være forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den. Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som Fjellstedt skriver.    Velsignelsen i løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land, ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.

8. De blir spottet, v. 11.

  Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.

  Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme opplysninger om andre.

9. De opplever glede, v. 12.

  Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei. For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.

  De troende venter en annen lønningsdag enn her på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.

  Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled deg midt i kuleregnet.