Joh. 5, 1-9. Ved Betesda.
.
Vi møter her en syk
mann. Han hadde slitt med det vonde i lang tid, i 38 år. Han var trolig over 50
år nå. Et helt voksent liv hadde sykdommen tatt krefter og mot fra ham. Tenk
for et liv!
.
1) Åndelig blind.
Og det er bilde på
mange mennesker i åndelig forstand. Synden er deres sykdom, den har gjort dem
lamme. Nå ligger de der uten å finne hjelp eller håp for livet videre. Bibelen
sier mye om synden og dens makt over mennesker.
.
Rom. 3, 23 sier at
alle har syndet og mangler Guds herlighet. Rom. 6, 23 sier at
syndens lønn er døden.
Og Rom. 8, 7 forteller oss at vår syndige natur ikke er lydig mot Guds lov, og
kan heller ikke være det.
.
2) Et spørsmål.
Denne mannen får nå et
spørsmål: Vil du bli frisk? v. 6. Vi ser alle at svaret må bli ja. Det var ikke
noe annet han ville. Der og da tenkte han nok bare på sin sykdom og legemlige
svakhet. Det var bare naturlig for ham.
.
Guds tanke går likevel
lenger. Vi behøver alle en annen frigjørelse, nemlig fra synden. Synden er den
ødeleggende makt i vårt liv. Og det ser faktisk ut til at noen er glad i
syndelivet, det kan være ganske behagelig. Det koster så lite å følge strømmen
der de fleste andre går. Men den veien leder sjelden til Guds himmel.
.
Nå ber Herren selv om
et svar på sitt spørsmål. Vil du blir frelst? Ja, da må du gå den veien som
fører dit. Ellers vil det går galt.
.
3) Problemet.
Men mannen hadde et
stort problem: Han var alene, han var lam og kunne ikke gå eller komme ut i
dammen til rett tid. Han hadde ingen medhjelper som kunne lede ham på rett vei.
På grunnteksten står det rett og slett: Jeg har ingen mann.
.
Slik kan det gjerne
være med deg også nå. Du vet du er en synder og er ikke kommet inn på den rette
veien. Synden gjør deg hjelpeløs. Du kjenner heller ingen som kan hjelpe deg i
din åndelige nød.
.
Du har kanskje prøvd
flere ting før. Har du en sterk vilje, har du gjerne prøvd det. Du har bestemt
deg og vil ta deg sammen, men det hjelper ikke. Du gjør mye godt, gode
gjerninger mot mennesker og mange offer til nyttige og viktige ting. Ja, du har
til og med gitt noe til misjonen. Din moral kan ingen angripe i det store og
hele. Du lever slik vi bør leve. - Men du har ikke sjelefred. Det er ingen som
har vist den ene, rette veien.
.
4) Jesu ord.
I denne håpløse
situasjonen er det Jesus kommer til ham. Og han gjør ikke enoen spesielt med
mannen. Han bare taler til ham. Mannen har beklaget sin hjelpeløshet - da sier
Jesus, står det. V. 8.
.
Guds ord har alltid
hatt og har en veldig makt i vårt sinn. Gud talte, og verden ble skapt. Gud
taler forløsningens ord til en synder, og han blir frelst. Disse ordene har
himmelkraft over seg. Det han sier, skjer. "Det skaper hva det
nevner."
.
Og i v. 9 ser vi
virkningen. Jesus hadde sagt til den syke: Stå opp! Og straks ble mannen frisk.
Et under hadde skjedd. Jesus hadde enda en gang vist sin guddomsmakt. - Og nå
er spørsmålet om han skal få vise den på deg. Han står her ved hjørnet og
venter - venter på svar på spørsmålet: Vil du bli frelst?
Amen.
Joh. 5, 6. Vil du bli frelst?
Ved Betesda dam i Jerusalem lå en
mengde syke mennesker. De ventet på engelen som skulle røre opp vannet. Den som
først steg ned i vannet, ble frisk. Blant alle de som denne dagen lå der, var
en mann som hadde vært syk i 38 år.
Jesus gikk forbi alle de andre som
lå ved dammen, og tale bare til denne ene. Hvorfor gjør han det? De andre hadde
et håp om å greie å komme uti. Men denne mannen var så syk at det kunne ikke
han. Han hadde heller ikke noen medhjelper som kunne kaste ham ut i vannet.
Derfor ble han liggende der fortvilet. Men ham var det Jesus var kommet for å
hjelpe. Han var ikke kommet for å frelse rettferdige, men syndere. Og det er
slike som ser at de ikke greier seg selv.
Slik er også Jesus i dag. De som vil
rettferdiggjøre seg selv, får ikke noe kall av Herren. Han går forbi dem og
vender seg til de fortapte. Er det noen slike fortapte som leser dette?
Da er han kommet for deg! Og nå stiller han deg spørsmålet: Vil du bli frelst?
---
Vi er alle angrepet av den verste
sykdom. Den er i alle mennesker i alle land og til alle tider. Det er synden.
Og denne sykdommen greier vi ikke å kurere selv. Du makter ikke å gjøre deg
god.
Bibelen sier at ingen blir
rettferdiggjort ved loven, det betyr våre egne gode gjerninger. Gal. 3, 11. Ja,
den sier at de som holder seg til gjerninger, er under forbannelse, v. 10.
Denne forferdelige sykdommen må
helbredes på en ganske annen måte. Og da er det to ting som spiller inn. Den
ene er at Jesus har kjøpt oss fri fra selve forbannelsen (Gal. 3, 13).
Det er selve grunnlaget for vår frelse og vår tro, og det er grunntonen i de
kristnes lovsang.
Det var en som var villig å dø i mitt sted,
For at jeg skulle leve ved ham.
Ja, til korset han gikk hvor han kjøpte meg fred,
Da han sonet min synd og min skam.
På Golgata kors ble det fullbrakt,
da led han hele smerten og dommen ved denne sykdommen. Han bar straffen for
meg! Selve medisinen mot synde-sykdommen ble laget der, for å si det slik. Det
skjedde noe på korsets tre. Og derfor er det også der at vi får legedom for
synden. Jes. 53.
Det andre er at Jesus kommer bort
til oss som er plaget av synden og stiller oss spørsmålet: Vil du bli
frisk? Uten at vi tar imot dette som Jesus gjorde, gagner det oss ikke.
Nå spør Jesus deg om du vil bli
frelst. Hva vil du svare? Dette spørsmålet innebærer minst tre ting om vår
frelse og dens betydning for deg og meg.
Først: det er en mulighet for oss til å bli omvendt i dag. Jesu
spørsmål viser det. Han mener alltid det han sier. Nå leser du fra Guds ord, og
da har du en anledning til å søke Gud. Det er bare i nådens tid vi kan gjøre
det. I dag, om du hører hans røst, står det i Hebr. 3, 7. Gud vil røre ved deg
og din samvittighet. Da er dette din dag. Vil du si ja?
Det andre er at avgjørelsen ligger faktisk hos deg. Jesus kommer til
oss med hele sitt fullkomne frelsesverk, og han spør: Vil du ta imot det? Og vi
må selv svare på dette. Våre foreldre og venner kan ikke gjøre det. Det ligger
på oss. Den syke ved Betesda måtte svare da Jesus spurte ham. Det er ikke vi
ved vårt valg som gjør at vi blir kristne. Gud må gjøre alt. Men det står altså
slik i Guds ord: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds
barn. Joh. 1, 12.
For det tredje ligger det en
garanti i disse ordene av Jesus. Jesus sa selv at han var sannheten, Joh. 14,
6. Og han innbyr ingen til noe han ikke kan gjøre. Det faktum at Jesus innbyr
deg til å følge ham, er bevis på at det går an! Han kan frelse og bevare. Han
svikter aldri.
Derfor kan vi komme på Jesu ord. La
oss gjøre som Peter en dag gjorde. Han sa: Herre, på ditt ord vil jeg gå.
Når vi slik svarer ja og følger
Mesteren, vil Jesus gjøre underet og lede oss fram. Det var han som gjorde alt
for mannen i Joh. 5. Han reiste ham opp fra sengen og helbredet ham. Da gikk
han frisk og glad bort. Det samme vil han gjøre med deg i dag. Du kan gå ut
herfra fri og frelst. Du kan være fri syndebyrden og den onde samvittigheten
som anklager deg. Du kan takke ham for det – nå!
Jeg spurte et menneske en kveld på
et møte: Vil du bli frelst? Da så jeg en tåre rant nedover kinnet og hun
svarte: Ja! Gud er nær en slik person, hos dem som kaller på ham i sannhet,
sier Ordet. Salme 145, 18.
Du kan også få komme, og løftet og
garantien gjelder deg. Evangeliet er for alle. Nå venter Herren på deg!
Amen.
Joh. 5, 24-29. Høre, tro og leve.
23.s. Treenighet.
I denne teksten har vi
noen store og viktige ord av Jesus. Slike ord må vi legge spesielt merke til,
for de har et stort budskap til oss. Alle ord er jo viktige, men ikke alle er
så nær knyttet til livets vann og frelsesbudskapet. Her sier han noe om vårt
forhold til ham og frelsen i tid og evighet.
Legg merke til disse
ordene:
1. Høre.
Den som hører mitt
ord, sier han. Hans ord står i en særstilling her i verden. For det han sier
har betydning for vår personlige frelse og for hele verden. Derfor er det ikke
likegyldig hvordan vi hører og reagerer.
Å høre betyr ikke bare
å høre lyden av det som sies, men også å ta det til seg og handle etter det.
For budskapet i det vi hører er det viktigste. Hvis du hører noe stygt, kjenner
du det vondt i ditt indre. Hører du lenge på det vonde, blir du selv vond. Men
hører du noe fint og godt, virker også det på din sjel.
Den som hører
evangeliet, får et kall til å følge Jesus. Hør, så skal din sjel leve, sier
profeten, Jes. 55, 3. I dette ligger også at du hører hvorfor Jesus måtte komme
og dø for menneskene. Du hører om synden og dommen og Guds tanker om oss. Og
dernest hører du om Frelseren som kom til verden nettopp for syndere. Du hører
at han tar imot syndere, tilgir synden og gir oss et helt nytt liv.
Den som hører mitt
ord, sa Jesus her. Vi skal ikke høre på mennesker og deres tanker om Gud og Bibelen
og kristendommen. Det blir feil. Når det gjelder dette, skal vi bare høre det
Ordet sier, og følge det.
2. Tror.
Det neste ordet er
dette: troen. Den som tror, sa Jesus videre. Det er noe forunderlig med den
bibelske tro. Det er ikke en mening vi har, eller tanker vi grubler over eller
det vi selv synes er rett og godt.
Den som tror på ham,
står det. Han viser til sin Far og Gud som sendte ham til jorden. Og troen på
Gud innebærer også tro på Jesus, for de er ett. Vi tror på hele treenigheten,
for alle disse har sin plass i frelsesverket.
Troen er tillit. Det
er å forlate seg på noen, overgi seg og stole på en annen enn seg selv. Vi har
mange eksempler på det i Bibelen. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til
rettferdighet, står det. Rom. 4,3; 1. Mos 15, 6. Han hadde ingen bevis og ingen
god gjerning å vise til. Han stolte på Gud – for seg selv og for Sara. Og da
fikk hun barnet.
Slik må vi har tillit
til Gud og overlate oss til ham, og han vil frelse.
3. Liv.
Jesus sier rett ut i
v. 24: Den som hører og tror – han har
evig liv. Det er frelsen. Den begynner her i livet ved troen på ham, og
fortsetter inn i evigheten. Det er altså et langvarig prosjekt å bli en
kristen. Det slutter aldri så lenge vi tror.
Men det er ikke bare
tidsperspektivet som er med her. Det ver også innholdet i evigheten. Det evige
liv er et gudsliv i samfunn med hele treenigheten og hele engleskaren og alle
de andre troende. I Guds himmel vil det være en veldig skare som lovsynger og
priser vår Herre og Gud.
Kristenlivet på jorden
er et annet enn det verdslige liv. Å leve med Gud er et rent liv, et hellig
liv, et liv der synden blir hatet og ikke får rom. Det er et liv i bønn til vår
frelser og samfunn med ham i ånden. Det er også samfunn med alle andre som
tror, selv om vi noen ganger kan være uenige om mange ting. Vi er forskjellige,
og det gir seg utslag i hverdagslivet. Men troen er felles, og målet og
Frelseren har vi sammen.
Alt dette skal
forsterkes i evigheten. Himmelen blir en superutgave av livet med Gud. Vi har
bare en forsmak på det her.
4. Dom.
I det samme verset
kommer så bekreftelsen på at vi som tror er befridd fra Guds dom. Den som hører
og tror kommer ikke til dom. Så
tydelig og rett fram er det sagt. Det har skjedd en evig forandring allerede
her i livet. Den troende er ved troen gått over fra døden til livet, sier han.
Det innebærer at den troende allerede er dømt, og en dom skal ikke skje flere
ganger.
Grunnen til dette
«fritaket» er at en annen person har tatt den dommen som vi skulle hatt. Det
var Jesu gjerning på korset. Da bar han all verdens synd, Joh. 1, 29. Jesus
ropte: «Det er fullbrakt!» Og da var dommen skjedd. Ingen troende behøver
derfor å være redd for fortapelsen. Vi er frikjent ikke bare for dette livet,
men for dommen og i hele evigheten.
En annen sak er at de
troende skal bli prøvd når det gjelder vårt liv som kristne. Her skal vi alle
fram for Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Men da gjelder det ikke frelse eller
fortapelse, da er spørsmålet om vårt liv er brukt på rett måte i Guds rike.
Det er også sant at
verden skal dømmes av Gud på den siste dag. Det innbefatter alle hedninger av
alle slags religioner, Islam, buddhisme, hinduisme og uevangeliske sekter og
samfunn. Vi kjenner ikke tiden når det skal skje, bare at det vil skje. I v. 27
står det slik: Gud har gitt Jesus makt til å holde dom. Det blir en underlig
dag. Men de skal ikke undre seg over det.
«For den time kommer
da alle de som er i gravene skal høre hans røst,» v. 28. Da vil komme – og vil
de som ikke ville høre Guds kall her i livet, måtte høre hans ord. Gud skal
kalle dem ut - om de er i en grav eller på sjøen eller er kremert: Gud vil
finne dem. Det blir en allmenn oppstandelse i hele verden. Da skal alle få sin
endelige dom. Da gjelder det evig liv eller evig dom.
Det var godt om vi kom til Frelseren her i livet og i nådetiden
og fikk ta imot han skal kan frelse alle som tror på ham.
Døperen Johannes skulle komme før Jesus og bane vei for ham i
folkets hjerter. Og Jesus hadde alltid et fint vitnesbyrd om ham.
Bibelen har profetier om en slik forløper for Messias. En av dem er
hos den siste profet i GT, Mal. 3, 1: Min budbærer. Vi finner han også i Jes.
40, 3: Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Det jødiske folk var
de eneste som fikk dette varsel på forhånd. Og de fikk også høre om Frelseren
som skulle komme, Messias eller Davids Sønn.
Johannes var budbæreren som skulle forberede hjertene hos dette
folket. Og det passer godt inn i vår adventstid nå. Vi venter på minnedagen om
hans komme ved juletid, og vi skal forberede oss på hans andre komme.
Hvem var Johannes og hva gjorde han?
1. Han var et lys.
Lys brukes i Bibelen som bilde på hellighet og renhet, oftest i
åndelig mening. Johannes var et slikt menneske der dette uttrykket var sant.
Han var sikkert ikke syndfri, det er intet menneske. Men han levde i troen på
sin Gud og Herre og fulgte Guds vilje etter evne. Det betyr ikke absolutt
fullkommenhet i vandel og arbeid. Men det betyr mer at han ikke gjorde noe
urett bevisst og med vilje. Om det skjer med oss, skal veien være kort til vår
Herren med bønn om nåde og tilgivelse. Vi kan ikke leve i og med bevisste
synder.
Lyset har også som oppgave å vise rett vei og dermed peke på
avveier og farer i livet. Lyset peker framover og sier: Der går veien, og der
er trygt å vandre. Går du utenom den, vil du falle og komme helt bort.
2. Han vitnet om Messias.
Den viktigste oppgave for Johannes var å forkynne om Messias og si
at nå kommer han. I den sammenheng talte han omvendelse og et rett liv. For å
kunne bli og være en Jesu etterfølger, måtte de vende om fra sine synder og
leve etter Guds vilje. Derfor var Johannes en vekkelsespredikant av stort
format.
Hovedtemaet hans var Messias. Det var mange profetier om ham i Det
gamle testamentet, og han kjente nok sin Bibel. Nå skulle han vise folket at
dette snart skulle oppfyllelse. Nå kom han snart for å gjøre den
frelsergjerning han var bestemt til.
3. Jesu gjerninger er større.
Jesus taler fint om Johannes. Men han vet at hans forkynnelse bare
var forordet for selv frelsen. Den skulle han oppfylle. Mitt vitnebyrd er
større, sa han. Han visste alt og kjente frelsens hemmeligheter på en annen måte
enn døperen. Men det var ingen kritikk av Johannes, og han talte heller ikke
nedverdigende om ham.
Men han mener også noe mer. Han viser nemlig til sine gjerninger.
Da tenker han nok på de spesielle handlinger som et vanlig menneske ikke kunne
gjøre. Og fordi at gjerningene var så spesielle og store, var de også
vitnesbyrd om at han var stor og noe annet enn disipler og fariseere. De var et
bevis på at han kom fra Gud og var Gud lik. Ingen andre enn Gud kunne gjøre
hans gjerninger.
Det viser hvorledes Jesus selv verdsatte sine gjerninger. De var
ikke bare gjort for å hjelpe mennesker i nød, selv om det også er sant. Men han
gjorde dem for å vise at han var sendt av Gud. Det var jo en forutsetning for
at de skulle tro på ham og bli med i det nye gudsriket.
Jesu gjerninger var større enn alt fordi han selv var den største
på jord, nemlig Guds Sønn i et menneskets skikkelse.
Dette skulle ha overbevist alt folket om at han var Messias og tatt
imot ham. Men de gjorde ikke det. Og det var ulykken for dem som hørte Jesus
første gang. Noen hørte og trodde, bl. a hans disipler og kvinnene som fulgte
ham. Men de lærde og de som levde perfekt etter Guds lov hadde ikke bruk for
hans nåde. Mange av dem ville klare seg selv, og mente de gjorde det.
Paulus var en av dem som i begynnelsen trodde han var slik Gud
ville ha ham. Men en dag møtte han Jesus personlig utenfor Damaskus. Det forandret
hele hans indre liv og tenkemåte og dermed hans ytre liv og tjeneste.
Joh. 6, 1-15. Brødunderet.
.
Dette kan me kalla
”brødkapitlet” i Bibelen. Ordet ”brød” er nemnt 20 gonger. Denne gongen er me
ved Gennesaretsjøen, og det er den andre påske i hans offentlege liv. Han
har berre veit år att før han skal døy. Og denne gongen gir han mat til 5000,
og me finn dette omtala i alle fire evangelia. Det har læresveinane lagt merke
til og fortalt vidare.
.
Mykje
folk hadde samla seg. Alle er interessert i under og teikn. Det gjer dagen noko
annleis enn alle dei andre grå dagane. Nå var Jesus populær. Her viste han si
store makt og kraft. Det kom ikkje alltid til å vera slik, men her er han den
store mannen etter folkemeininga. Men dagen var nok ikkje over før det endra
seg.
.
Kva
talar dette avsnittet om for oss?
.
1.
Jesu under.
Slike
gjerningar av Jesus viser at Gud er med han og er nær han. Og det viser at Gud
arbeidde mellom folket nå. Under hadde nok hendt før, men det var ikkje
daglegdags for dei fleste. Om slike ting går det ofte rykte kring i landet. Og
det fører til at nye kjem og vil oppleva noko spesielt. Der mange samlast, vil
fleire vera med. Det er eit kjent fenomen også i vår tid.
.
Men
dette var spesielt, dei må ha skjøna at Gud var nær dei denne stunda. Og Gud
har ei merkeleg dragande makt på folk. Det ser me óg i dag.
.
2.
Jesu omsut.
Jesus
gjekk ikring i landet og gjorde vel mot alle han møtte. Han hadde stor omsorg
for folket. Det ser me her om det reint jordiske, v. 5. Mykje folk hadde samla
seg her på den andre sida av sjøen. Skulle dei vera her ei tid, trong dei mat.
Han såg folket og skjøna kva dei trong. Nå ville han hjelpa dei. Det var
naturleg for Guds Son.
.
Men
her ligg også noko anna. I Mat. 9, 36ff har me ei anna hending i hans liv. Då
reiste han kring i alle landsbyane og tala Guds ord og lækte dei sjuke. Då står
det: Då han såg folket, tykte han hjarteleg synd i dei. Då var det ikkje
lekamleg mat dei mangla. Nei, han såg dei mangla evangeliet. Nå trong dei óg
sjeleføde og ikkje berre brød. Det er guddomssynet til Jesus som viser det.
Difor måtte han forkynna evangeliet, og ikkje berre lækja dei sjuke, v. 35.
.
3.
Jesu prøve.
I
denne stunda vil han prøva læresveinane sine, v. 6. Jesus visste sjølv kva som
skulle til, men det skjøna ikkje venene hans. Nå skulle han læra dei noko. Då
må han ofte testa oss, slik at me ser inn i vårt eige hjarta om me har trua på
Gud.
.
Jesus
ser nok korleis det står til med oss. Men gjer me det? Og har me dette sinn som
vil hjelpa og berga så mange som råd? Difor handlar dette stykket i Skrifta
like mykje om oss kristne og læresveinar, som om verda som treng Jesus.
.
4.
Jesu metode.
Det
særmerkte ved Jesus her er at han brukte det som var lite for å gjera noko
stort, v. 7. Filip meinte det ikkje var nok mat til alle, og det hadde han rett
i menneskeleg sett. Og Andreas seier: Kva er det til så mange? V. 9. Dette er
naturlege tankar som alle mennesker ville tenkt. Her handlar det óg om vantru.
.
Dei
kjende ikkje Jesus rett ennå. Dei gjekk i skule hjå han, men hadde mykje meir å
læra. Om me kjenner han dårleg, vil me óg tenkja menneskeleg. Dei hadde ein
nistepakke med seg, og dei trong 5000!
.
Me
ville sagt: Det går ikkje. Du må senda dei heim att før det er for seint. Og
det er nett det Lukas skriv når han fortel soga, Luk. 9, 12. Dei var på ein
øyde stad der det ikkje var mat nok.
.
5.
Jesu ansvar.
Då
læresveinane hadde sett at dei ikkje kunne gjera noko, var det Jesus tok over
ansvaret for folket, v. 10. Det var eigentleg dramatisk. Eit under måtte til –
og det fekk dei oppleva. Det var ei openberring av Guds tanke og makt.
.
Korleis
hende det?
.
Jesus
ba! Han takka, v. 11. Han spurde ikkje om Gud ville gjera noko eller kunne
skaffa mat til så mange. Han visste svaret. Difor kunne han berre takka – og så
delte han ut av det brødet dei hadde. Då skjedde det. Maten voks i hendene hans etter som han ga det
vidare. Alle må ha sett dette. Dei som stod nærast såg det
først, og så gjekk ordet om underet vidare bortover hjå folket. Alle ville nå
ha – og dei ville sjå.
.
Det
vart nok til alle. Underet var tydeleg. Det som er lite, blir stort i Jesu
hender.
.
Slik
er nåde og frelsa. Det er nok til alle, og det er eit under. Men me må først
sjå at me ikkje kan gjera noko sjølv. Det kallar Bibelen å bli fattig, Mat. 5,
3. Det er berre dei som ber om hjelp.
.
-
Eit fint og lærerikt trekk ved Jesus er at han tok vare på alt som var att. Det
hadde auka etter måltidet og. Dei hadde byrja med fem byggbrød og to småfiskar.
Alle 5000 hadde ete seg mette. Og endå var det 12 korger att med mat. Det måtte
dei samla inn og ta med seg. Det viser kor nøysam han var. Det ville han lære
dei, slik me treng å læra i ei tid med overflod av alt.
.
-
Men folket?
Dei
fleste tenkte framleis jordisk. Da dei såg underet, ville dei ta han med makt
og gjera han til konge. Israel var okkupert av romarane, og mange lengta nok
etter politisk og nasjonal fridom. Då låg tanken nær: Her er mannen. Han kan
gjera oss fri ved eit under. Han vil me samla oss om.
.
Men
Jesus hadde ein annan plan. Han ville berga vår sjel. Då måtte me blir fri
synda og ikkje romarane. Det er framleis planen hans.
Joh. 6, 24-36. Brød.
Hele kap. 6 i Johannes-evangeliet henger sammen der det
siste bygger på det som er sagt tidligere. Og dette har et stort og viktig
innhold. Jesus benytter som ellers jordiske tanker og forhold for å vise hva
Guds rike er.
Jesus har mettet 5000
og gått på vannet. Folket var igjen og så at Jesus og disiplene var borte. De
reiste da over til Kapernaum og ville vite når Jesus kom dit. De var
hele tiden opptatt av det synlige og nyttige. Det er naturlig for mennesket. De
så ikke underet og Guds gjerning. Det sier han rett ut, v. 26. Men han benytter
anledningen til å tale åndelig til dem. La oss se litt mer på det her.
1. Mat som varer, v.
27.
Folket var opptatt av
den synlige maten. De arbeidet for å få tak i den, slik menneskene til alle
tider har gjort. I og for seg er ikke det galt. Vi behøver brød for legemet.
Jesus gjorde også det. Han hadde måltid sammen med sine. En tysk oversettelse
eller parafrase treffer meningen godt: Tenk ikke alltid bare på hva dere
behøver for deres daglige liv» (Die beste Nachricht aller Zeiten). Vi har lov å
tenke på det, men ikke bare det!
Problemet er at det
gjelder bare for dette livet. Det varer ikke inn i evigheten. Jesus vil da si
oss dette: Arbeid ikke bare for den mat som forgår. Livet er noe mer enn
dette livet. Vi har en sjel som skal eksistere gjennom alle evigheter, og
hvilken mat har vi for det?
Den skal vi 'arbeide'
for. Det betyr forst og fremst at det ikke ikke av seg selv, like lite som vår
naturlige mat kommer automatisk til alle mennesker. Det ser vi av alle de som sulter
omkring i verden. Men 'å arbeide' her betyr ikke å gjøre noe for å fortjene
frelse. Hele Bibelen argumenterer mot den tanken. Luthers tale om at frelsen
var av bare nåde og bare ved troen (sola gratia et sola fide), er den eneste
vei til Gud. Vårt 'arbeid' i denne sammenheng er av et ganske annet slag. Det
skal vi se nedenfor.
Den som kan gi oss
denne mat er Jesus, som her kalles Menneskesønnen. Han har og er den mat som
varer ved til evig liv. Og han skal gi oss den, sier han. Allerede her er det
klart at frelsen er av nåde. Den er noe Gud gir i Kristus. Han er spesielt
utvalgt og salvet til det: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. Gud
utvalgte Sønnen til frelsergjerningen, fordi det ikke var noen i himmel eller
på jord som var i stand til det. Det må vi si igjen og igjen, for vi mennesker
glemmer så lett.
Da Jesus talte slik,
var det naturlig at folket kom med spørsmål, og legg merke til at han avviste
ikke det. Men de tenkte også nå jordisk og menneskelig: «Hva skal vi så gjøre
for å gjøre Guds gjerninger?» De hadde forstått at det 'arbeidet' Jesus talte
om, hadde noe med Guds gjerninger å gjøre. Men hva bestod det i?
2. Guds gjerninger, v.
28.
Jesu svar var kontant
og konkret. Nå burde de ikke være i tvil. Gud krevde ikke spesielle og store
gjerninger av dem. Det var ikke slik frelsen kom. Gud skulle ikke gi dem frelse
som lønn for strev og lovoppfyllelse. Det var vel det nærmeste de tenkte på.
Nei, svaret var
åndelig: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham (Jesus) som han (Gud) har
sendt.» Vi ser at Jesus konkretiserer Guds gjerninger med en eneste 'gjerning'.
De skulle ikke være opptatt av mange de ting de måtte gjøre for Gud. Alt var
konsentrert om det ene: Troen på Jesus.
Her er vi inne ved en
hovedsak i den kristen lære og tro. Både Romerbrevet og Galaterbrevet har det
som hovedtema. Vi kan ikke gå inn i alle detaljer om det her. Vi skal bare peke
på noen viktige vers. I Rom 3 ser vi klart at vi blir frelst ved tro av nåde.
Gang etter gang blir disse uttrykkene gjentatt. Han taler først om synden og
loven og sier at nå er Guds rettferdighet åpenbart «uten loven», v. 21. Da
skjer frelsen ved tro, v. 22 og av Guds nåde, v. 24. Troen gjentas så i v. 25,
26, 27, 28, 30 og 31. Paulus vil slå det fast for romerne og for oss alle: Guds
gjerninger samles i det ene: Troen på Kristus.
Vi henter også et vers
fra Galaterbrevet, kap. 2, 16: «Men da vi innså at et menneske ikke blir
rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på
Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av
lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.»
Det er klar tale. Uansett hvor mange og store og gode gjerninger vi har gjort
her i livet – de hjelper oss ikke en millimeter fram til Jesus. De er tvert om
en hindring hvis vi bygger på dem. Våre liv og gjerninger har et helt annet
siktemål.
Martin Luther var en
av dem som strevde mye med sine egne gjerninger. Han kunne få fred i hjertet og
være trygg på at han var et Guds barn. Han pinte seg selv, gjorde
botsgjerninger og reiste til Rom og mye mer. Men freden uteble. En dag da han
lerste i Rom. 1, kom han til v. 17 og leste med forundring: «Som det står
skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.» Og han tenkte: Er det slik å være
en kristen og å bli et Guds barn?
3. Tegn, v. 30f.
Folket var opptatt av
tegn og bevis og noe synlig. De ville at Jesus skulle vise dem i handling noe
stort, før de kunne tro. De ville ha bevis for troen før de trodde. Men er det
da en tro? Troen kjennetegnes nettopp av at den ikke ser eller kan bevise.
Troen har tillit til Gud og hans ord og hans Sønn. Denne tillit er selve troen.
Nå viser de til et
tegn som Moses hadde vist folket i ørkenen. Noe slikt ville også de ha. Da
tenker de på manna under ørkenvandringen. Denne hendelsen viser at Gud sørget
for sine selv i ørkenen der det ikke fantes mat for mennesker. Tegnet er da at
de skal tro at Gud vil gjøre dette også for dem slik han har gjort før. Noe
annet tegn lover han ikke, men viser til Guds folks historie.
4. Brød, v. 32ff.
Jesus tar opp tråden
med manna og sier: Det er rett at folket fikk manna. Men det var ikke Moses som
gjorde det. Det var Gud. Og han gjør det fremdeles – Jesus taler nå i nåtid:
Min far gir dere ... Det er en Guds gave som gjelder akkurat nå og videre
framover
Jesus bruker nå tre
uttrykk når han taler om brødet, og de forklarer hva Guds gjerning er når han
frelser menneskene. Det første er «brødet fra himmelen» eller himmelbrød.
Her taler han altså ikke om jordiske ting, men om noen som kommer fra himmelen
og dermed hører himmelen til. Det er noe guddommelig.
Når folket hørte det,
ble de interessert. Det vil vi ha. «Gi oss alltid dette brød,» sa de. Det er et
personlig ønske om å få del i brødet. Spørsmålet er om de egentlig forstod hva
Jesus mente. Reaksjonen senere kan tyde på at de ikke gjorde det.
Jesu forsetter med å
si at det er Guds brød han taler om, v. 33. Det var ikke noe
ubestemmelig som kom ovenfra. Det var faktisk Gud selv som kom. Frelsen kommer
fra Gud, og det er han som gjør alt. Men Jesus fortsetter med å forklare dette:
Han sier: Jeg er livets
brød, v. 35. Han taler om seg selv og sier dermed at han er Gud. Og skal de
bli frelst, må de bli det ved ham. Det var hovedsaken og det ble
anstøtssteinen, v. 60 og 66. Med ordene «livets brød» viser han at han er selve
livet, og han er i stand til å gi liv. Det er bare hos ham de kan få åndelig,
evig liv.
Det kaster bibelsk lys over frelsen for oss og alle mennesker.
Sangen blir sann: «Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå.» Det
var sant i gamle dager, og det er like sant i vår tid. Derfor må du komme til
Jesus, ta imot i tro og følge Jesus. Det triste i teksten er at de var vantro
selv om Jesus talte så klart til dem og de fikk høre om tegnet jødene i GT
hadde fått. Mange valgte å gå bort fra ham, v. 66. Jesus stilte til og med
disiplene på prøve og spurte: Vil også dere gå bort? v. 67. Salig er den som da
svarer: Nei! Vi vil gå med deg. Vil du det?
Joh. 6, 37-40. Livets brød.
I denne teksten tales
bl. a. om den siste dag, v. 39 og 40. I eldre bibler står det «den ytterste
dag». Den ble sett på som den aller siste dag i verdenshistorien. Da var alt
skjedd som skulle skje her i tiden. I alle tilfelle betyr dette uttrykket at
vår tidsalder tar slutt. Det viser oss at livet her ikke skal fortsette for
evig. Det kommer et punktum, både for det enkelte menneske og for vår verden
slik vi kjenner den. Det kommer en evighet, og vi skal forberede oss for den.
Har vi glemt det? Den kommer enten vil ønsker det eller ikke eller om forsøker
å skyve tanken fra oss.
Jesus talte ofte om
dette. Han ville vise disiplene at de ikke skulle være på jorden alltid. Og
dette alvoret vil han også legg inn over oss. Du får en siste dag her på jord.
Da skal du møte Gud. Døden er en dør inn til evigheten. Om denne dagen vil
Jesus si oss noe nå.
1. Guds gave til oss.
Alle de som Faderen
gir meg, kommer til meg, sa Jesus, v. 37. Det er underlige ord. Gud gir de
troende til Sønnen som gave. Det minner om Joh. 17, 6 og 9. Vi er Guds gave til
Jesus. Han må da tenke på oss som noe stort og verdifullt. Det kommer igjen i
kap. 17, 24: jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er.
Han vil altså ta vare på sine venner og gi dem en plass i sitt rike. Men det er
ikke så godt å forstå det for oss.
Jesus kjempet og eld
for alle mennesker, han gikk i døden for oss. Han betalte vår synd og sonet vår
skyld og straff. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle
leve ved ham.» Og som lønn fikk han oss alle av Gud. Vi er hans smertes lønn,
som profeten taler om. Gud sier: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og
sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Her skal alle frelste hedninger og
troende jøder være med.
2. Hvem er det?
Det er de som kommer
til ham, v. 37. Han har gjort alt ferdig, men det må bli den enkelte til del.
Det skjer når vi kommer og tar imot ham i tro. Og det er bare de som blir med i
Jesu fellesskap her på jord og inn i Guds himmel.
Vi kommer til Jesus
med vår synd, bekjenner alt for ham og sier det uten unnskyldning eller
forbehold. Vi er som tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig.
Eller som Johannes skriver: Dersom vi bekjenner våre synd, er han trofast og
rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1.
Joh. 1, 9. Da sier Jesus i ordet: Han vil jeg slett ikke støte ut. Han blir
tvert om invitert inn i Guds familie. Der får vi tilgivelse og nåde og en
fullstendig ny rettferdighet. Jesus kunne si om tolleren: Han gikk rettferdig
hjem til sitt hus.
Så er det slik med en
kristen: Vi blir aldri ferdig med å komme. For vi har alltid synd på
samvittigheten. Vi forgår oss så lett og faller i ulike synder. Selv om det er
småting i menneskers øyne, er noe vi gjør mot den hellige Gud. Og da må vi
gjøre opp vår sak. Livet som kristen blir blant annet et slikt liv i ydmykhet
og uverdighet for Gud. Men da er det også et salig liv.
I Åp. 22, 14 heter
det: Salig er de som vansker kjolene sine. Haugianerne sa gjerne: Å tro er å
komme til Jesus med sine synder. Det er bekjennelsen og oppgjøret. Det er veien
for oss alle.
3. Løftet.
Den som kommer, skal
ikke støtes ut. Det betyr at Jesus tar imot syndere. Det ser vi bekreftet i
Luk. 15, 1-2. Fariseerne kritiserte Jesus nettopp for det. De mente tydelig nok
at han skulle holde seg borte fra dem, slik de gjorde. Jesu oppdrag og misjon
var derimot de fortapte, uansett hvor dypt de var falt moralsk og religiøst.
Han tilgir syndere den dag i dag.
«Du får koma for
tusende gong,» sier en sanger. Dette er et botnløst løfte, dypere enn det dypeste
hav. Det er et av de beste ord i Bibelen, v. 37. Tidligere har han talt om
livets brød, v. 35. Det er Jesus selv. Og nå sier han at den som kommer, skal
få ete av dette brødet og få evig liv. Jesus og hans gjerning er vår åndelige
mat. Det er dette Gud vil, v. 40. Gud gjør alt han kan for å frelse.
Vår del er å se på ham
med troens øy, og høre hans ord og dermed ta imot ham. Da behøver du ikke mer,
åndelig talt. «Den som ham har sett kan allting miste.» «Eier du ham da eier du
alt hva hjertet kan evig begjære.» Slik synger vi og slik tenker og tror vi som
Guds barn.
4. Den siste dag.
Her er et nytt løfte.
Og det henger nøye sammen med det vi sagt ovenfor. For frelsen er ikke bare for
dette livet. Det gjelder utover det og etter døden. Vi frelses for evigheten.
Derfor sier Jesus her:
For dette er min fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha
evig liv. Tanken med frelsen er altså det evige liv. Hva hjalp det om vi var
frelst her i livet, og så var alt slutt? Eller skal det noe mer til for å bli
berget etter døden? Da legger Jesus til dette: Og jeg skal reise ham opp på
den siste dag, v. 40.
Den siste dag er når
tiden er slutt og evigheten begynner. For de fleste av oss vil døden komme før
evigheten begynner. Vi legges i grav og all forandring er utelukket. Vi blir i
evigheten det vi er i graven.
Der er det Jesus gir
et løfte: Han skal finne oss i graven, reise oss på slik han stod opp fra de
døde. Og han reiser oss opp for å la oss få del i den himmelske evighet. Veien
fra graven for en troende blir porten inn i himmelen. Når vi døde som troende,
stsår vi opp som troende, og føres dermed inn i himlenes rike.
Mon du blir med når din siste dag kommer? Hvordan går du ned i
graven? Nå er det tid å tenke og å vende om. Amen.
Joh. 6, 44-47. Høre og lære.2.
pinsedag.
Teksten i dag står
inne i et langt kapittel som begynner med at Jesus gjør et under og metter fem
tusen menn med fem brød og to fisker. Han går også på vannet, og dermed har de
fått to eksempler på hans makt.
Han taler videre om
seg selv som livets brød og henviser til manna i ørkenen. Det reddet folket fra
hungersnød i 40 år. Nå sier Jesus: Slik er det med meg også – jeg er det
levende brød som kan berge dere fra synden og fortapelsen. Og det er bare jeg
som kan det. Selv om mange fulgte ham, var det nå flere som trakk seg unna
etter hvert. De knurret mot ham, slik Israel hadde gjort flere ganger i
ørkenen.
Her er det vår tekst
kommer inn. Han svarer på deres klage på flere måter. Det må vi se litt på, for
i vår tid er det også slike mennesker. Hva sier Jesus her?
1. Gud må dra et menneske til seg.
Vi kan ikke komme når
vi vil eller slik vi vil. Vi har fått en nådetid der Guds kall går ut til oss.
Mange hørte det, men brukte ikke tiden rett. Noen slik går livet gjennom og
blir mer og mer forherdet. Profeten Jesaja sier noe om det: Søk Herren mens han
finnes, og kall på ham den stund han er nær.
Vi får noen
nådestunder her på jord, og de kan være korte. Vi kan kalle på Herren når han
først har kalt oss. Paulus siterer også Jesaja i 2. Kor. 6, 2 og sier: Nå er
nådens tid, se, nå er frelsens dag. Gud er ikke en automat der vi når som helst
kan trykke på en knapp og få vår vilje eller det vi ønsker.
Og Gud bruker sin
Hellige Ånd til å kalle mennesker til seg. Det kan skje uavhengig av mennesker,
men Gud kan også bruke sine vitner som sendebud her. Ved pinsetider er det på
sin plass å peke på Åndens gjerning. Han ønsker å nå hver eneste en, men han må
inn i vår hjerteliv og gi oss noe som varer ved. En stemningsbølge forsvinner
lett i motgang eller når den blir gammel og slitt.
Har
du hørt det stille kallet, dypt i sjel og sinn?
Det
er Åndens røst som sier: Gå og lukk din Frelser inn!
2. Vi må høre.
I v. 45 sier han: Hver
den som hører av Faderen…. Her har han sitert fra Jes. 54. Og i Åp. 2-3 står
det flere ganger: Den som har øre, han høre. Det er så viktig at vi hører og
hva vi hører. Det går inn i vårt hjerteliv og blir en del av oss. Det vi hører,
er en del av vår personlighet.
Slik er det i politikk
og handel og mange slags arbeid. Vi gjør det vi har hørt skal gjøres. Og Paulus
knytter dette sammen med troslivet i Rom. 10: Der sier han først i v. 14:
Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? I fortsettelse i v. 15
siterer han fra Jes. 52, 7: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som
bringer et godt budskap (evangelium). I v. 17 konkluderer han slik: Så kommer
da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord.
Det er en viktig årsak
til at vi forkynner – om igjen og om igjen. Vi repeterer og påminner folket om
Guds rike år etter år. For troen kommer. Vi kan ikke bestemme oss til å tro
eller gjøre noe i Guds rike for å få den. Vi må høre. Derfor er det viktig med
forkynnelse, og det er et svakhetstegn når prekenen blir kort og
underholdningen desto større. La Guds ord rikelig bo i blant dere, står det noe
om.
3. Vi må lære.
Det er mulig å høre
uten å lære. I vår sammenheng er det noe viktig vi må lære. Og det kan vi
egentlig bare lære i Guds ord. I frelsesspørsmålet er alt annet unyttig. Og det
er særlig to ting vi må lære som mennesker:
- at vi mennesker er
syndere. Synden er mer enn en sykdom som gjør oss svake og skrøpelige. Den
skiller oss fullstendig fra Gud og alt det gode. Den fører oss inn i en evig
fortapelse. Av natur vil vi gjerne unnskylde og bortforklare synden, mens Guds
Ord og Ånd peker på dem og sier vi er fortapt i all evighet. Det er ikke noe
det naturlige menneske har lyst til å høre. Det er likevel viktig og avgjørende
at Gud får rett her.
- at Jesus døde for
vår synd. Det betyr også at ikke noe annet kan berge oss fra synden enn ham.
Når Jesus fra v. 50 begynner å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, v.
53, er det nettopp ved troen vi skal få tilegne oss det Jesus gjorde på korset.
Nattverden var ikke innstiftet, men disiplene kjente til troen på Gud. Vi må
lære at bare Jesus på korset kan frelse oss, og at vi får del i det ved enkelt
å tro på ham.
Derfor kan Jesus si i
v. 47: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den
som tror, har evig liv. Det er veien til himmelen.
Joh. 6, 66-69. Frafall og frelse.
Noe hadde skjedd før
dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og
synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at
Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han
var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket
dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var
livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles.
La oss stanse for noen
hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel
avhenger av det.
1. Frafall.
Ordet sier her at
mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v.
66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus
fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det.
Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De
var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.
Men da Jesus begynte å
tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og
det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød
og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye.
Mange av disse sa
etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener
Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke
bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige
hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?
Jo, det var trolig den
tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn.
Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe
slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt
fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige
ønsker og Messias-forestillinger».
Og Jesu lære er alltid
i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå,
men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår
naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å
sjonglere med bibelordet og ta det som passer.
Også i vår tid er det
mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på
Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om
kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og
neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen
vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på
bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men
spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i
bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den
sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange –
både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord.
Spørsmålet blir altså:
Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til
vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig
frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i
rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange
fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt
på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig
populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et
hemmelig frafall på andre områder også.
2. Ny anledning
Hvor viktig er det for
oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand,
åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som
ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier
han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare.
I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også
dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»
For en kristen gjelder
alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse..
han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen
uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen
annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant
mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12.
Menneskene vil ha
flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe
alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham.
Men her er det noe ved
Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne
gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan
frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v.
53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske.
Bakgrunnen er at vi
alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder
for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå
fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset.
Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det
hører med.
3. Peter.
Som svar på Jesus
spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok
at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått
noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten
Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen
andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for
en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk
for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er
ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe
som vi alle må få del i om det skal gå oss godt.
Det begrunner han med
at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet
som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet.
Kort etter kommer
dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min
Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva
gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v.
26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet
alternativ. Hva har du gjort med det?
Paulus har et klart
vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være
svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro
på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd:
Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25.
Og hvordan får vi en
slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt
mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi
også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det
er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen
oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi
fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet,
er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4,
4.
4. En forræder.
Tenk at det kan være
slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en
hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han
som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren.
Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å
forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver
eneste stund.
.
