mandag 21. januar 2013

Joh. 5-6.



Joh. 5, 1-9. Ved Betesda.


.
Vi møter her en syk mann. Han hadde slitt med det vonde i lang tid, i 38 år. Han var trolig over 50 år nå. Et helt voksent liv hadde sykdommen tatt krefter og mot fra ham. Tenk for et liv!
.
1) Åndelig blind.
Og det er bilde på mange mennesker i åndelig forstand. Synden er deres sykdom, den har gjort dem lamme. Nå ligger de der uten å finne hjelp eller håp for livet videre. Bibelen sier mye om synden og dens makt over mennesker.
.
Rom. 3, 23 sier at alle har syndet og mangler Guds herlighet. Rom. 6, 23 sier at
syndens lønn er døden. Og Rom. 8, 7 forteller oss at vår syndige natur ikke er lydig mot Guds lov, og kan heller ikke være det.
.
2) Et spørsmål.
Denne mannen får nå et spørsmål: Vil du bli frisk? v. 6. Vi ser alle at svaret må bli ja. Det var ikke noe annet han ville. Der og da tenkte han nok bare på sin sykdom og legemlige svakhet. Det var bare naturlig for ham.
.
Guds tanke går likevel lenger. Vi behøver alle en annen frigjørelse, nemlig fra synden. Synden er den ødeleggende makt i vårt liv. Og det ser faktisk ut til at noen er glad i syndelivet, det kan være ganske behagelig. Det koster så lite å følge strømmen der de fleste andre går. Men den veien leder sjelden til Guds himmel.
.
Nå ber Herren selv om et svar på sitt spørsmål. Vil du blir frelst? Ja, da må du gå den veien som fører dit. Ellers vil det går galt.
.
3) Problemet.
Men mannen hadde et stort problem: Han var alene, han var lam og kunne ikke gå eller komme ut i dammen til rett tid. Han hadde ingen medhjelper som kunne lede ham på rett vei. På grunnteksten står det rett og slett: Jeg har ingen mann.
.
Slik kan det gjerne være med deg også nå. Du vet du er en synder og er ikke kommet inn på den rette veien. Synden gjør deg hjelpeløs. Du kjenner heller ingen som kan hjelpe deg i din åndelige nød.
.
Du har kanskje prøvd flere ting før. Har du en sterk vilje, har du gjerne prøvd det. Du har bestemt deg og vil ta deg sammen, men det hjelper ikke. Du gjør mye godt, gode gjerninger mot mennesker og mange offer til nyttige og viktige ting. Ja, du har til og med gitt noe til misjonen. Din moral kan ingen angripe i det store og hele. Du lever slik vi bør leve. - Men du har ikke sjelefred. Det er ingen som har vist den ene, rette veien.
.
4) Jesu ord.
I denne håpløse situasjonen er det Jesus kommer til ham. Og han gjør ikke enoen spesielt med mannen. Han bare taler til ham. Mannen har beklaget sin hjelpeløshet - da sier Jesus, står det. V. 8.
.
Guds ord har alltid hatt og har en veldig makt i vårt sinn. Gud talte, og verden ble skapt. Gud taler forløsningens ord til en synder, og han blir frelst. Disse ordene har himmelkraft over seg. Det han sier, skjer. "Det skaper hva det nevner."
.
Og i v. 9 ser vi virkningen. Jesus hadde sagt til den syke: Stå opp! Og straks ble mannen frisk. Et under hadde skjedd. Jesus hadde enda en gang vist sin guddomsmakt. - Og nå er spørsmålet om han skal få vise den på deg. Han står her ved hjørnet og venter - venter på svar på spørsmålet: Vil du bli frelst?
Amen.

Joh. 5, 6. Vil du bli frelst?



Ved Betesda dam i Jerusalem lå en mengde syke mennesker. De ventet på engelen som skulle røre opp vannet. Den som først steg ned i vannet, ble frisk. Blant alle de som denne dagen lå der, var en mann som hadde vært syk i 38 år.

Jesus gikk forbi alle de andre som lå ved dammen, og tale bare til denne ene. Hvorfor gjør han det? De andre hadde et håp om å greie å komme uti. Men denne mannen var så syk at det kunne ikke han. Han hadde heller ikke noen medhjelper som kunne kaste ham ut i vannet. Derfor ble han liggende der fortvilet. Men ham var det Jesus var kommet for å hjelpe. Han var ikke kommet for å frelse rettferdige, men syndere. Og det er slike som ser at de ikke greier seg selv.

Slik er også Jesus i dag. De som vil rettferdiggjøre seg selv, får ikke noe kall av Herren. Han går forbi dem og vender seg til de fortapte. Er det noen slike fortapte som leser dette? Da er han kommet for deg! Og nå stiller han deg spørsmålet: Vil du bli frelst?
---
Vi er alle angrepet av den verste sykdom. Den er i alle mennesker i alle land og til alle tider. Det er synden. Og denne sykdommen greier vi ikke å kurere selv. Du makter ikke å gjøre deg god.

Bibelen sier at ingen blir rettferdiggjort ved loven, det betyr våre egne gode gjerninger. Gal. 3, 11. Ja, den sier at de som holder seg til gjerninger, er under forbannelse, v. 10.

Denne forferdelige sykdommen må helbredes på en ganske annen måte. Og da er det to ting som spiller inn. Den ene er at Jesus har kjøpt oss fri fra selve forbannelsen (Gal. 3, 13). Det er selve grunnlaget for vår frelse og vår tro, og det er grunntonen i de kristnes lovsang.

Det var en som var villig å dø i mitt sted,
For at jeg skulle leve ved ham.
Ja, til korset han gikk hvor han kjøpte meg fred,
Da han sonet min synd og min skam.

På Golgata kors ble det fullbrakt, da led han hele smerten og dommen ved denne sykdommen. Han bar straffen for meg! Selve medisinen mot synde-sykdommen ble laget der, for å si det slik. Det skjedde noe på korsets tre. Og derfor er det også der at vi får legedom for synden. Jes. 53.

Det andre er at Jesus kommer bort til oss som er plaget av synden og stiller oss spørsmålet: Vil du bli frisk?  Uten at vi tar imot dette som Jesus gjorde, gagner det oss ikke.

Nå spør Jesus deg om du vil bli frelst. Hva vil du svare? Dette spørsmålet innebærer minst tre ting om vår frelse og dens betydning for deg og meg.

Først: det er en mulighet for oss til å bli omvendt i dag. Jesu spørsmål viser det. Han mener alltid det han sier. Nå leser du fra Guds ord, og da har du en anledning til å søke Gud. Det er bare i nådens tid vi kan gjøre det. I dag, om du hører hans røst, står det i Hebr. 3, 7. Gud vil røre ved deg og din samvittighet. Da er dette din dag. Vil du si ja?

Det andre er at avgjørelsen ligger faktisk hos deg. Jesus kommer til oss med hele sitt fullkomne frelsesverk, og han spør: Vil du ta imot det? Og vi må selv svare på dette. Våre foreldre og venner kan ikke gjøre det. Det ligger på oss. Den syke ved Betesda måtte svare da Jesus spurte ham. Det er ikke vi ved vårt valg som gjør at vi blir kristne. Gud må gjøre alt. Men det står altså slik i Guds ord: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12.

For det tredje ligger det en garanti i disse ordene av Jesus. Jesus sa selv at han var sannheten, Joh. 14, 6. Og han innbyr ingen til noe han ikke kan gjøre. Det faktum at Jesus innbyr deg til å følge ham, er bevis på at det går an! Han kan frelse og bevare. Han svikter aldri.

Derfor kan vi komme på Jesu ord. La oss gjøre som Peter en dag gjorde. Han sa: Herre, på ditt ord vil jeg gå.

Når vi slik svarer ja og følger Mesteren, vil Jesus gjøre underet og lede oss fram. Det var han som gjorde alt for mannen i Joh. 5. Han reiste ham opp fra sengen og helbredet ham. Da gikk han frisk og glad bort. Det samme vil han gjøre med deg i dag. Du kan gå ut herfra fri og frelst. Du kan være fri syndebyrden og den onde samvittigheten som anklager deg. Du kan takke ham for det – nå!

Jeg spurte et menneske en kveld på et møte: Vil du bli frelst? Da så jeg en tåre rant nedover kinnet og hun svarte: Ja! Gud er nær en slik person, hos dem som kaller på ham i sannhet, sier Ordet. Salme 145, 18.

Du kan også få komme, og løftet og garantien gjelder deg. Evangeliet er for alle. Nå venter Herren på deg!
Amen.


 


Joh. 5, 24-29.  Høre, tro og leve.

23.s. Treenighet.
I denne teksten har vi noen store og viktige ord av Jesus. Slike ord må vi legge spesielt merke til, for de har et stort budskap til oss. Alle ord er jo viktige, men ikke alle er så nær knyttet til livets vann og frelsesbudskapet. Her sier han noe om vårt forhold til ham og frelsen i tid og evighet.
Legg merke til disse ordene:
1. Høre.
Den som hører mitt ord, sier han. Hans ord står i en særstilling her i verden. For det han sier har betydning for vår personlige frelse og for hele verden. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi hører og reagerer.
Å høre betyr ikke bare å høre lyden av det som sies, men også å ta det til seg og handle etter det. For budskapet i det vi hører er det viktigste. Hvis du hører noe stygt, kjenner du det vondt i ditt indre. Hører du lenge på det vonde, blir du selv vond. Men hører du noe fint og godt, virker også det på din sjel.
Den som hører evangeliet, får et kall til å følge Jesus. Hør, så skal din sjel leve, sier profeten, Jes. 55, 3. I dette ligger også at du hører hvorfor Jesus måtte komme og dø for menneskene. Du hører om synden og dommen og Guds tanker om oss. Og dernest hører du om Frelseren som kom til verden nettopp for syndere. Du hører at han tar imot syndere, tilgir synden og gir oss et helt nytt liv.
Den som hører mitt ord, sa Jesus her. Vi skal ikke høre på mennesker og deres tanker om Gud og Bibelen og kristendommen. Det blir feil. Når det gjelder dette, skal vi bare høre det Ordet sier, og følge det.
2. Tror.
Det neste ordet er dette: troen. Den som tror, sa Jesus videre. Det er noe forunderlig med den bibelske tro. Det er ikke en mening vi har, eller tanker vi grubler over eller det vi selv synes er rett og godt.
Den som tror på ham, står det. Han viser til sin Far og Gud som sendte ham til jorden. Og troen på Gud innebærer også tro på Jesus, for de er ett. Vi tror på hele treenigheten, for alle disse har sin plass i frelsesverket.
Troen er tillit. Det er å forlate seg på noen, overgi seg og stole på en annen enn seg selv. Vi har mange eksempler på det i Bibelen. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, står det. Rom. 4,3; 1. Mos 15, 6. Han hadde ingen bevis og ingen god gjerning å vise til. Han stolte på Gud – for seg selv og for Sara. Og da fikk hun barnet.
Slik må vi har tillit til Gud og overlate oss til ham, og han vil frelse.
3. Liv.
Jesus sier rett ut i v. 24: Den som hører og tror – han har evig liv. Det er frelsen. Den begynner her i livet ved troen på ham, og fortsetter inn i evigheten. Det er altså et langvarig prosjekt å bli en kristen. Det slutter aldri så lenge vi tror.
Men det er ikke bare tidsperspektivet som er med her. Det ver også innholdet i evigheten. Det evige liv er et gudsliv i samfunn med hele treenigheten og hele engleskaren og alle de andre troende. I Guds himmel vil det være en veldig skare som lovsynger og priser vår Herre og Gud.
Kristenlivet på jorden er et annet enn det verdslige liv. Å leve med Gud er et rent liv, et hellig liv, et liv der synden blir hatet og ikke får rom. Det er et liv i bønn til vår frelser og samfunn med ham i ånden. Det er også samfunn med alle andre som tror, selv om vi noen ganger kan være uenige om mange ting. Vi er forskjellige, og det gir seg utslag i hverdagslivet. Men troen er felles, og målet og Frelseren har vi sammen.
Alt dette skal forsterkes i evigheten. Himmelen blir en superutgave av livet med Gud. Vi har bare en forsmak på det her.
4. Dom.
I det samme verset kommer så bekreftelsen på at vi som tror er befridd fra Guds dom. Den som hører og tror kommer ikke til dom. Så tydelig og rett fram er det sagt. Det har skjedd en evig forandring allerede her i livet. Den troende er ved troen gått over fra døden til livet, sier han. Det innebærer at den troende allerede er dømt, og en dom skal ikke skje flere ganger.
Grunnen til dette «fritaket» er at en annen person har tatt den dommen som vi skulle hatt. Det var Jesu gjerning på korset. Da bar han all verdens synd, Joh. 1, 29. Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» Og da var dommen skjedd. Ingen troende behøver derfor å være redd for fortapelsen. Vi er frikjent ikke bare for dette livet, men for dommen og i hele evigheten.
En annen sak er at de troende skal bli prøvd når det gjelder vårt liv som kristne. Her skal vi alle fram for Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Men da gjelder det ikke frelse eller fortapelse, da er spørsmålet om vårt liv er brukt på rett måte i Guds rike.
Det er også sant at verden skal dømmes av Gud på den siste dag. Det innbefatter alle hedninger av alle slags religioner, Islam, buddhisme, hinduisme og uevangeliske sekter og samfunn. Vi kjenner ikke tiden når det skal skje, bare at det vil skje. I v. 27 står det slik: Gud har gitt Jesus makt til å holde dom. Det blir en underlig dag. Men de skal ikke undre seg over det.
«For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst,» v. 28. Da vil komme – og vil de som ikke ville høre Guds kall her i livet, måtte høre hans ord. Gud skal kalle dem ut - om de er i en grav eller på sjøen eller er kremert: Gud vil finne dem. Det blir en allmenn oppstandelse i hele verden. Da skal alle få sin endelige dom. Da gjelder det evig liv eller evig dom.
Det var godt om vi kom til Frelseren her i livet og i nådetiden og fikk ta imot han skal kan frelse alle som tror på ham.

Døperen Johannes skulle komme før Jesus og bane vei for ham i folkets hjerter. Og Jesus hadde alltid et fint vitnesbyrd om ham.

Bibelen har profetier om en slik forløper for Messias. En av dem er hos den siste profet i GT, Mal. 3, 1: Min budbærer. Vi finner han også i Jes. 40, 3: Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Det jødiske folk var de eneste som fikk dette varsel på forhånd. Og de fikk også høre om Frelseren som skulle komme, Messias eller Davids Sønn.

Johannes var budbæreren som skulle forberede hjertene hos dette folket. Og det passer godt inn i vår adventstid nå. Vi venter på minnedagen om hans komme ved juletid, og vi skal forberede oss på hans andre komme.

Hvem var Johannes og hva gjorde han?

1. Han var et lys.
Lys brukes i Bibelen som bilde på hellighet og renhet, oftest i åndelig mening. Johannes var et slikt menneske der dette uttrykket var sant. Han var sikkert ikke syndfri, det er intet menneske. Men han levde i troen på sin Gud og Herre og fulgte Guds vilje etter evne. Det betyr ikke absolutt fullkommenhet i vandel og arbeid. Men det betyr mer at han ikke gjorde noe urett bevisst og med vilje. Om det skjer med oss, skal veien være kort til vår Herren med bønn om nåde og tilgivelse. Vi kan ikke leve i og med bevisste synder.

Lyset har også som oppgave å vise rett vei og dermed peke på avveier og farer i livet. Lyset peker framover og sier: Der går veien, og der er trygt å vandre. Går du utenom den, vil du falle og komme helt bort.

2. Han vitnet om Messias.
Den viktigste oppgave for Johannes var å forkynne om Messias og si at nå kommer han. I den sammenheng talte han omvendelse og et rett liv. For å kunne bli og være en Jesu etterfølger, måtte de vende om fra sine synder og leve etter Guds vilje. Derfor var Johannes en vekkelsespredikant av stort format.

Hovedtemaet hans var Messias. Det var mange profetier om ham i Det gamle testamentet, og han kjente nok sin Bibel. Nå skulle han vise folket at dette snart skulle oppfyllelse. Nå kom han snart for å gjøre den frelsergjerning han var bestemt til.

3. Jesu gjerninger er større.
Jesus taler fint om Johannes. Men han vet at hans forkynnelse bare var forordet for selv frelsen. Den skulle han oppfylle. Mitt vitnebyrd er større, sa han. Han visste alt og kjente frelsens hemmeligheter på en annen måte enn døperen. Men det var ingen kritikk av Johannes, og han talte heller ikke nedverdigende om ham.

Men han mener også noe mer. Han viser nemlig til sine gjerninger. Da tenker han nok på de spesielle handlinger som et vanlig menneske ikke kunne gjøre. Og fordi at gjerningene var så spesielle og store, var de også vitnesbyrd om at han var stor og noe annet enn disipler og fariseere. De var et bevis på at han kom fra Gud og var Gud lik. Ingen andre enn Gud kunne gjøre hans gjerninger.

Det viser hvorledes Jesus selv verdsatte sine gjerninger. De var ikke bare gjort for å hjelpe mennesker i nød, selv om det også er sant. Men han gjorde dem for å vise at han var sendt av Gud. Det var jo en forutsetning for at de skulle tro på ham og bli med i det nye gudsriket.
Jesu gjerninger var større enn alt fordi han selv var den største på jord, nemlig Guds Sønn i et menneskets skikkelse.

Dette skulle ha overbevist alt folket om at han var Messias og tatt imot ham. Men de gjorde ikke det. Og det var ulykken for dem som hørte Jesus første gang. Noen hørte og trodde, bl. a hans disipler og kvinnene som fulgte ham. Men de lærde og de som levde perfekt etter Guds lov hadde ikke bruk for hans nåde. Mange av dem ville klare seg selv, og mente de gjorde det.

Paulus var en av dem som i begynnelsen trodde han var slik Gud ville ha ham. Men en dag møtte han Jesus personlig utenfor Damaskus. Det forandret hele hans indre liv og tenkemåte og dermed hans ytre liv og tjeneste.



Joh. 6, 1-15. Brødunderet.

.
Dette kan me kalla ”brødkapitlet” i Bibelen. Ordet ”brød” er nemnt 20 gonger. Denne gongen er me ved Gennesaretsjøen, og det er den andre påske i hans offentlege liv. Han har berre veit år att før han skal døy. Og denne gongen gir han mat til 5000, og me finn dette omtala i alle fire evangelia. Det har læresveinane lagt merke til og fortalt vidare.
.
Mykje folk hadde samla seg. Alle er interessert i under og teikn. Det gjer dagen noko annleis enn alle dei andre grå dagane. Nå var Jesus populær. Her viste han si store makt og kraft. Det kom ikkje alltid til å vera slik, men her er han den store mannen etter folkemeininga. Men dagen var nok ikkje over før det endra seg.
.
Kva talar dette avsnittet om for oss?
.
1. Jesu under.
Slike gjerningar av Jesus viser at Gud er med han og er nær han. Og det viser at Gud arbeidde mellom folket nå. Under hadde nok hendt før, men det var ikkje daglegdags for dei fleste. Om slike ting går det ofte rykte kring i landet. Og det fører til at nye kjem og vil oppleva noko spesielt. Der mange samlast, vil fleire vera med. Det er eit kjent fenomen også i vår tid.
.
Men dette var spesielt, dei må ha skjøna at Gud var nær dei denne stunda. Og Gud har ei merkeleg dragande makt på folk. Det ser me óg i dag.
.
2. Jesu omsut.
Jesus gjekk ikring i landet og gjorde vel mot alle han møtte. Han hadde stor omsorg for folket. Det ser me her om det reint jordiske, v. 5. Mykje folk hadde samla seg her på den andre sida av sjøen. Skulle dei vera her ei tid, trong dei mat. Han såg folket og skjøna kva dei trong. Nå ville han hjelpa dei. Det var naturleg for Guds Son.
.
Men her ligg også noko anna. I Mat. 9, 36ff har me ei anna hending i hans liv. Då reiste han kring i alle landsbyane og tala Guds ord og lækte dei sjuke. Då står det: Då han såg folket, tykte han hjarteleg synd i dei. Då var det ikkje lekamleg mat dei mangla. Nei, han såg dei mangla evangeliet. Nå trong dei óg sjeleføde og ikkje berre brød. Det er guddomssynet til Jesus som viser det. Difor måtte han forkynna evangeliet, og ikkje berre lækja dei sjuke, v. 35.
.
3. Jesu prøve.
I denne stunda vil han prøva læresveinane sine, v. 6. Jesus visste sjølv kva som skulle til, men det skjøna ikkje venene hans. Nå skulle han læra dei noko. Då må han ofte testa oss, slik at me ser inn i vårt eige hjarta om me har trua på Gud.
.
Jesus ser nok korleis det står til med oss. Men gjer me det? Og har me dette sinn som vil hjelpa og berga så mange som råd? Difor handlar dette stykket i Skrifta like mykje om oss kristne og læresveinar, som om verda som treng Jesus.
.
4. Jesu metode.
Det særmerkte ved Jesus her er at han brukte det som var lite for å gjera noko stort, v. 7. Filip meinte det ikkje var nok mat til alle, og det hadde han rett i menneskeleg sett. Og Andreas seier: Kva er det til så mange? V. 9. Dette er naturlege tankar som alle mennesker ville tenkt. Her handlar det óg om vantru.
.
Dei kjende ikkje Jesus rett ennå. Dei gjekk i skule hjå han, men hadde mykje meir å læra. Om me kjenner han dårleg, vil me óg tenkja menneskeleg. Dei hadde ein nistepakke med seg, og dei trong 5000!
.
Me ville sagt: Det går ikkje. Du må senda dei heim att før det er for seint. Og det er nett det Lukas skriv når han fortel soga, Luk. 9, 12. Dei var på ein øyde stad der det ikkje var mat nok.
.
5. Jesu ansvar.
Då læresveinane hadde sett at dei ikkje kunne gjera noko, var det Jesus tok over ansvaret for folket, v. 10. Det var eigentleg dramatisk. Eit under måtte til – og det fekk dei oppleva. Det var ei openberring av Guds tanke og makt.
.
Korleis hende det?
.
Jesus ba! Han takka, v. 11. Han spurde ikkje om Gud ville gjera noko eller kunne skaffa mat til så mange. Han visste svaret. Difor kunne han berre takka – og så delte han ut av det brødet dei hadde. Då skjedde det. Maten voks i hendene hans etter som han ga det vidare. Alle må ha sett dette. Dei som stod nærast såg det først, og så gjekk ordet om underet vidare bortover hjå folket. Alle ville nå ha – og dei ville sjå.
.
Det vart nok til alle. Underet var tydeleg. Det som er lite, blir stort i Jesu hender.
.
Slik er nåde og frelsa. Det er nok til alle, og det er eit under. Men me må først sjå at me ikkje kan gjera noko sjølv. Det kallar Bibelen å bli fattig, Mat. 5, 3. Det er berre dei som ber om hjelp.
.
- Eit fint og lærerikt trekk ved Jesus er at han tok vare på alt som var att. Det hadde auka etter måltidet og. Dei hadde byrja med fem byggbrød og to småfiskar. Alle 5000 hadde ete seg mette. Og endå var det 12 korger att med mat. Det måtte dei samla inn og ta med seg. Det viser kor nøysam han var. Det ville han lære dei, slik me treng å læra i ei tid med overflod av alt.
.
- Men folket?
Dei fleste tenkte framleis jordisk. Da dei såg underet, ville dei ta han med makt og gjera han til konge. Israel var okkupert av romarane, og mange lengta nok etter politisk og nasjonal fridom. Då låg tanken nær: Her er mannen. Han kan gjera oss fri ved eit under. Han vil me samla oss om.
.
Men Jesus hadde ein annan plan. Han ville berga vår sjel. Då måtte me blir fri synda og ikkje romarane. Det er framleis planen hans.


Joh. 6, 24-36. Brød.

Hele kap. 6 i Johannes-evangeliet henger sammen der det siste bygger på det som er sagt tidligere. Og dette har et stort og viktig innhold. Jesus benytter som ellers jordiske tanker og forhold for å vise hva Guds rike er.
Jesus har mettet 5000 og gått på vannet. Folket var igjen og så at Jesus og disiplene var borte. De reiste da over til Kapernaum og ville vite når Jesus kom dit. De var hele tiden opptatt av det synlige og nyttige. Det er naturlig for mennesket. De så ikke underet og Guds gjerning. Det sier han rett ut, v. 26. Men han benytter anledningen til å tale åndelig til dem. La oss se litt mer på det her.

1. Mat som varer, v. 27.
Folket var opptatt av den synlige maten. De arbeidet for å få tak i den, slik menneskene til alle tider har gjort. I og for seg er ikke det galt. Vi behøver brød for legemet. Jesus gjorde også det. Han hadde måltid sammen med sine. En tysk oversettelse eller parafrase treffer meningen godt: Tenk ikke alltid bare på hva dere behøver for deres daglige liv» (Die beste Nachricht aller Zeiten). Vi har lov å tenke på det, men ikke bare det!
Problemet er at det gjelder bare for dette livet. Det varer ikke inn i evigheten. Jesus vil da si oss dette: Arbeid ikke bare for den mat som forgår. Livet er noe mer enn dette livet. Vi har en sjel som skal eksistere gjennom alle evigheter, og hvilken mat har vi for det?
Den skal vi 'arbeide' for. Det betyr forst og fremst at det ikke ikke av seg selv, like lite som vår naturlige mat kommer automatisk til alle mennesker. Det ser vi av alle de som sulter omkring i verden. Men 'å arbeide' her betyr ikke å gjøre noe for å fortjene frelse. Hele Bibelen argumenterer mot den tanken. Luthers tale om at frelsen var av bare nåde og bare ved troen (sola gratia et sola fide), er den eneste vei til Gud. Vårt 'arbeid' i denne sammenheng er av et ganske annet slag. Det skal vi se nedenfor.

Den som kan gi oss denne mat er Jesus, som her kalles Menneskesønnen. Han har og er den mat som varer ved til evig liv. Og han skal gi oss den, sier han. Allerede her er det klart at frelsen er av nåde. Den er noe Gud gir i Kristus. Han er spesielt utvalgt og salvet til det: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. Gud utvalgte Sønnen til frelsergjerningen, fordi det ikke var noen i himmel eller på jord som var i stand til det. Det må vi si igjen og igjen, for vi mennesker glemmer så lett.
Da Jesus talte slik, var det naturlig at folket kom med spørsmål, og legg merke til at han avviste ikke det. Men de tenkte også nå jordisk og menneskelig: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» De hadde forstått at det 'arbeidet' Jesus talte om, hadde noe med Guds gjerninger å gjøre. Men hva bestod det i?

2. Guds gjerninger, v. 28.
Jesu svar var kontant og konkret. Nå burde de ikke være i tvil. Gud krevde ikke spesielle og store gjerninger av dem. Det var ikke slik frelsen kom. Gud skulle ikke gi dem frelse som lønn for strev og lovoppfyllelse. Det var vel det nærmeste de tenkte på.
Nei, svaret var åndelig: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham (Jesus) som han (Gud) har sendt.» Vi ser at Jesus konkretiserer Guds gjerninger med en eneste 'gjerning'. De skulle ikke være opptatt av mange de ting de måtte gjøre for Gud. Alt var konsentrert om det ene: Troen på Jesus.
Her er vi inne ved en hovedsak i den kristen lære og tro. Både Romerbrevet og Galaterbrevet har det som hovedtema. Vi kan ikke gå inn i alle detaljer om det her. Vi skal bare peke på noen viktige vers. I Rom 3 ser vi klart at vi blir frelst ved tro av nåde. Gang etter gang blir disse uttrykkene gjentatt. Han taler først om synden og loven og sier at nå er Guds rettferdighet åpenbart «uten loven», v. 21. Da skjer frelsen ved tro, v. 22 og av Guds nåde, v. 24. Troen gjentas så i v. 25, 26, 27, 28, 30 og 31. Paulus vil slå det fast for romerne og for oss alle: Guds gjerninger samles i det ene: Troen på Kristus.
Vi henter også et vers fra Galaterbrevet, kap. 2, 16: «Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» Det er klar tale. Uansett hvor mange og store og gode gjerninger vi har gjort her i livet – de hjelper oss ikke en millimeter fram til Jesus. De er tvert om en hindring hvis vi bygger på dem. Våre liv og gjerninger har et helt annet siktemål.

Martin Luther var en av dem som strevde mye med sine egne gjerninger. Han kunne få fred i hjertet og være trygg på at han var et Guds barn. Han pinte seg selv, gjorde botsgjerninger og reiste til Rom og mye mer. Men freden uteble. En dag da han lerste i Rom. 1, kom han til v. 17 og leste med forundring: «Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.» Og han tenkte: Er det slik å være en kristen og å bli et Guds barn?
3. Tegn, v. 30f.
Folket var opptatt av tegn og bevis og noe synlig. De ville at Jesus skulle vise dem i handling noe stort, før de kunne tro. De ville ha bevis for troen før de trodde. Men er det da en tro? Troen kjennetegnes nettopp av at den ikke ser eller kan bevise. Troen har tillit til Gud og hans ord og hans Sønn. Denne tillit er selve troen.

Nå viser de til et tegn som Moses hadde vist folket i ørkenen. Noe slikt ville også de ha. Da tenker de på manna under ørkenvandringen. Denne hendelsen viser at Gud sørget for sine selv i ørkenen der det ikke fantes mat for mennesker. Tegnet er da at de skal tro at Gud vil gjøre dette også for dem slik han har gjort før. Noe annet tegn lover han ikke, men viser til Guds folks historie.

4. Brød, v. 32ff.
Jesus tar opp tråden med manna og sier: Det er rett at folket fikk manna. Men det var ikke Moses som gjorde det. Det var Gud. Og han gjør det fremdeles – Jesus taler nå i nåtid: Min far gir dere ... Det er en Guds gave som gjelder akkurat nå og videre framover

Jesus bruker nå tre uttrykk når han taler om brødet, og de forklarer hva Guds gjerning er når han frelser menneskene. Det første er «brødet fra himmelen» eller himmelbrød. Her taler han altså ikke om jordiske ting, men om noen som kommer fra himmelen og dermed hører himmelen til. Det er noe guddommelig.

Når folket hørte det, ble de interessert. Det vil vi ha. «Gi oss alltid dette brød,» sa de. Det er et personlig ønske om å få del i brødet. Spørsmålet er om de egentlig forstod hva Jesus mente. Reaksjonen senere kan tyde på at de ikke gjorde det.

Jesu forsetter med å si at det er Guds brød han taler om, v. 33. Det var ikke noe ubestemmelig som kom ovenfra. Det var faktisk Gud selv som kom. Frelsen kommer fra Gud, og det er han som gjør alt. Men Jesus fortsetter med å forklare dette:

Han sier: Jeg er livets brød, v. 35. Han taler om seg selv og sier dermed at han er Gud. Og skal de bli frelst, må de bli det ved ham. Det var hovedsaken og det ble anstøtssteinen, v. 60 og 66. Med ordene «livets brød» viser han at han er selve livet, og han er i stand til å gi liv. Det er bare hos ham de kan få åndelig, evig liv.

Det kaster bibelsk lys over frelsen for oss og alle mennesker. Sangen blir sann: «Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå.» Det var sant i gamle dager, og det er like sant i vår tid. Derfor må du komme til Jesus, ta imot i tro og følge Jesus. Det triste i teksten er at de var vantro selv om Jesus talte så klart til dem og de fikk høre om tegnet jødene i GT hadde fått. Mange valgte å gå bort fra ham, v. 66. Jesus stilte til og med disiplene på prøve og spurte: Vil også dere gå bort? v. 67. Salig er den som da svarer: Nei! Vi vil gå med deg. Vil du det?

Joh. 6, 37-40. Livets brød.



I denne teksten tales bl. a. om den siste dag, v. 39 og 40. I eldre bibler står det «den ytterste dag». Den ble sett på som den aller siste dag i verdenshistorien. Da var alt skjedd som skulle skje her i tiden. I alle tilfelle betyr dette uttrykket at vår tidsalder tar slutt. Det viser oss at livet her ikke skal fortsette for evig. Det kommer et punktum, både for det enkelte menneske og for vår verden slik vi kjenner den. Det kommer en evighet, og vi skal forberede oss for den. Har vi glemt det? Den kommer enten vil ønsker det eller ikke eller om forsøker å skyve tanken fra oss.

Jesus talte ofte om dette. Han ville vise disiplene at de ikke skulle være på jorden alltid. Og dette alvoret vil han også legg inn over oss. Du får en siste dag her på jord. Da skal du møte Gud. Døden er en dør inn til evigheten. Om denne dagen vil Jesus si oss noe nå.

1. Guds gave til oss.
Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, sa Jesus, v. 37. Det er underlige ord. Gud gir de troende til Sønnen som gave. Det minner om Joh. 17, 6 og 9. Vi er Guds gave til Jesus. Han må da tenke på oss som noe stort og verdifullt. Det kommer igjen i kap. 17, 24: jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er. Han vil altså ta vare på sine venner og gi dem en plass i sitt rike. Men det er ikke så godt å forstå det for oss.

Jesus kjempet og eld for alle mennesker, han gikk i døden for oss. Han betalte vår synd og sonet vår skyld og straff. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.» Og som lønn fikk han oss alle av Gud. Vi er hans smertes lønn, som profeten taler om. Gud sier: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Her skal alle frelste hedninger og troende jøder være med.

2. Hvem er det?
Det er de som kommer til ham, v. 37. Han har gjort alt ferdig, men det må bli den enkelte til del. Det skjer når vi kommer og tar imot ham i tro. Og det er bare de som blir med i Jesu fellesskap her på jord og inn i Guds himmel.

Vi kommer til Jesus med vår synd, bekjenner alt for ham og sier det uten unnskyldning eller forbehold. Vi er som tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig. Eller som Johannes skriver: Dersom vi bekjenner våre synd, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9. Da sier Jesus i ordet: Han vil jeg slett ikke støte ut. Han blir tvert om invitert inn i Guds familie. Der får vi tilgivelse og nåde og en fullstendig ny rettferdighet. Jesus kunne si om tolleren: Han gikk rettferdig hjem til sitt hus.

Så er det slik med en kristen: Vi blir aldri ferdig med å komme. For vi har alltid synd på samvittigheten. Vi forgår oss så lett og faller i ulike synder. Selv om det er småting i menneskers øyne, er noe vi gjør mot den hellige Gud. Og da må vi gjøre opp vår sak. Livet som kristen blir blant annet et slikt liv i ydmykhet og uverdighet for Gud. Men da er det også et salig liv.

I Åp. 22, 14 heter det: Salig er de som vansker kjolene sine. Haugianerne sa gjerne: Å tro er å komme til Jesus med sine synder. Det er bekjennelsen og oppgjøret. Det er veien for oss alle.

3. Løftet.
Den som kommer, skal ikke støtes ut. Det betyr at Jesus tar imot syndere. Det ser vi bekreftet i Luk. 15, 1-2. Fariseerne kritiserte Jesus nettopp for det. De mente tydelig nok at han skulle holde seg borte fra dem, slik de gjorde. Jesu oppdrag og misjon var derimot de fortapte, uansett hvor dypt de var falt moralsk og religiøst. Han tilgir syndere den dag i dag.

«Du får koma for tusende gong,» sier en sanger. Dette er et botnløst løfte, dypere enn det dypeste hav. Det er et av de beste ord i Bibelen, v. 37. Tidligere har han talt om livets brød, v. 35. Det er Jesus selv. Og nå sier han at den som kommer, skal få ete av dette brødet og få evig liv. Jesus og hans gjerning er vår åndelige mat. Det er dette Gud vil, v. 40. Gud gjør alt han kan for å frelse.

Vår del er å se på ham med troens øy, og høre hans ord og dermed ta imot ham. Da behøver du ikke mer, åndelig talt. «Den som ham har sett kan allting miste.» «Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.» Slik synger vi og slik tenker og tror vi som Guds barn.

4. Den siste dag.
Her er et nytt løfte. Og det henger nøye sammen med det vi sagt ovenfor. For frelsen er ikke bare for dette livet. Det gjelder utover det og etter døden. Vi frelses for evigheten.

Derfor sier Jesus her: For dette er min fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Tanken med frelsen er altså det evige liv. Hva hjalp det om vi var frelst her i livet, og så var alt slutt? Eller skal det noe mer til for å bli berget etter døden? Da legger Jesus til dette: Og jeg skal reise ham opp på den siste dag, v. 40.

Den siste dag er når tiden er slutt og evigheten begynner. For de fleste av oss vil døden komme før evigheten begynner. Vi legges i grav og all forandring er utelukket. Vi blir i evigheten det vi er i graven.

Der er det Jesus gir et løfte: Han skal finne oss i graven, reise oss på slik han stod opp fra de døde. Og han reiser oss opp for å la oss få del i den himmelske evighet. Veien fra graven for en troende blir porten inn i himmelen. Når vi døde som troende, stsår vi opp som troende, og føres dermed inn i himlenes rike.

Mon du blir med når din siste dag kommer? Hvordan går du ned i graven? Nå er det tid å tenke og å vende om. Amen.



 



Teksten i dag står inne i et langt kapittel som begynner med at Jesus gjør et under og metter fem tusen menn med fem brød og to fisker. Han går også på vannet, og dermed har de fått to eksempler på hans makt.

Han taler videre om seg selv som livets brød og henviser til manna i ørkenen. Det reddet folket fra hungersnød i 40 år. Nå sier Jesus: Slik er det med meg også – jeg er det levende brød som kan berge dere fra synden og fortapelsen. Og det er bare jeg som kan det. Selv om mange fulgte ham, var det nå flere som trakk seg unna etter hvert. De knurret mot ham, slik Israel hadde gjort flere ganger i ørkenen.

Her er det vår tekst kommer inn. Han svarer på deres klage på flere måter. Det må vi se litt på, for i vår tid er det også slike mennesker. Hva sier Jesus her?

1. Gud må dra et menneske til seg.
Vi kan ikke komme når vi vil eller slik vi vil. Vi har fått en nådetid der Guds kall går ut til oss. Mange hørte det, men brukte ikke tiden rett. Noen slik går livet gjennom og blir mer og mer forherdet. Profeten Jesaja sier noe om det: Søk Herren mens han finnes, og kall på ham den stund han er nær.

Vi får noen nådestunder her på jord, og de kan være korte. Vi kan kalle på Herren når han først har kalt oss. Paulus siterer også Jesaja i 2. Kor. 6, 2 og sier: Nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag. Gud er ikke en automat der vi når som helst kan trykke på en knapp og få vår vilje eller det vi ønsker.

Og Gud bruker sin Hellige Ånd til å kalle mennesker til seg. Det kan skje uavhengig av mennesker, men Gud kan også bruke sine vitner som sendebud her. Ved pinsetider er det på sin plass å peke på Åndens gjerning. Han ønsker å nå hver eneste en, men han må inn i vår hjerteliv og gi oss noe som varer ved. En stemningsbølge forsvinner lett i motgang eller når den blir gammel og slitt.

Har du hørt det stille kallet, dypt i sjel og sinn?
Det er Åndens røst som sier: Gå og lukk din Frelser inn!

2. Vi må høre.
I v. 45 sier han: Hver den som hører av Faderen…. Her har han sitert fra Jes. 54. Og i Åp. 2-3 står det flere ganger: Den som har øre, han høre. Det er så viktig at vi hører og hva vi hører. Det går inn i vårt hjerteliv og blir en del av oss. Det vi hører, er en del av vår personlighet.

Slik er det i politikk og handel og mange slags arbeid. Vi gjør det vi har hørt skal gjøres. Og Paulus knytter dette sammen med troslivet i Rom. 10: Der sier han først i v. 14: Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? I fortsettelse i v. 15 siterer han fra Jes. 52, 7: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap (evangelium). I v. 17 konkluderer han slik: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord.

Det er en viktig årsak til at vi forkynner – om igjen og om igjen. Vi repeterer og påminner folket om Guds rike år etter år. For troen kommer. Vi kan ikke bestemme oss til å tro eller gjøre noe i Guds rike for å få den. Vi må høre. Derfor er det viktig med forkynnelse, og det er et svakhetstegn når prekenen blir kort og underholdningen desto større. La Guds ord rikelig bo i blant dere, står det noe om.

3. Vi må lære.
Det er mulig å høre uten å lære. I vår sammenheng er det noe viktig vi må lære. Og det kan vi egentlig bare lære i Guds ord. I frelsesspørsmålet er alt annet unyttig. Og det er særlig to ting vi må lære som mennesker:

- at vi mennesker er syndere. Synden er mer enn en sykdom som gjør oss svake og skrøpelige. Den skiller oss fullstendig fra Gud og alt det gode. Den fører oss inn i en evig fortapelse. Av natur vil vi gjerne unnskylde og bortforklare synden, mens Guds Ord og Ånd peker på dem og sier vi er fortapt i all evighet. Det er ikke noe det naturlige menneske har lyst til å høre. Det er likevel viktig og avgjørende at Gud får rett her.

- at Jesus døde for vår synd. Det betyr også at ikke noe annet kan berge oss fra synden enn ham. Når Jesus fra v. 50 begynner å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, v. 53, er det nettopp ved troen vi skal få tilegne oss det Jesus gjorde på korset. Nattverden var ikke innstiftet, men disiplene kjente til troen på Gud. Vi må lære at bare Jesus på korset kan frelse oss, og at vi får del i det ved enkelt å tro på ham.

Derfor kan Jesus si i v. 47: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv. Det er veien til himmelen.

Joh. 6, 66-69. Frafall og frelse.

Noe hadde skjedd før dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles.

La oss stanse for noen hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel avhenger av det.

1. Frafall.
Ordet sier her at mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v. 66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det. Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.

Men da Jesus begynte å tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye.

Mange av disse sa etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?

Jo, det var trolig den tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn. Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige ønsker og Messias-forestillinger».

Og Jesu lære er alltid i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå, men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å sjonglere med bibelordet og ta det som passer.

Også i vår tid er det mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange – både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord.

Spørsmålet blir altså: Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et hemmelig frafall på andre områder også.

2. Ny anledning

Hvor viktig er det for oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand, åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare. I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»

For en kristen gjelder alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse.. han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12.

Menneskene vil ha flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham.

Men her er det noe ved Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v. 53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske.

Bakgrunnen er at vi alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset. Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det hører med.

3. Peter.
Som svar på Jesus spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe som vi alle må få del i om det skal gå oss godt.
Det begrunner han med at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet.
Kort etter kommer dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v. 26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet alternativ. Hva har du gjort med det?
Paulus har et klart vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd: Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25.
Og hvordan får vi en slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet, er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4, 4.
4. En forræder.
Tenk at det kan være slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren.
Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver eneste stund.


.

Joh. 7, 14-17. Jesu lære.
19.s. Treenighet.

Løvhyttefesten nærmet seg og folk reiste til Jerusalem for å være med på høytiden. Jesus ville ikke reise dit åpenlyst, for hans time var ennå ikke kommet. Men jødene lette etter ham. Han hadde alltid sin plan med hva som skulle skje.

Men midt i høytiden steg han likevel fram og talte. Det kom nok overraskende på dem. Men de ble igjen forundret over hans lære, slik de hadde vært f. eks. da han sluttet Bergprekenen i Mat. 7, 28f. Da var folket også slått med undring over hans myndighet. Han var annerledes enn de skriftlærde. Og det var særlig en side ved hans forkynnelse de nå undret seg over.

1. Skriftkunnskap
Folk forstod ganske snart at han var kjent i de jødiske skrifter. Men de visste også at han ikke var fariseer eller skriftlærde og hadde ikke gått i lære f. eks. hos Gamaliel. Paulus hadde gjort det. Men denne mannen fra Nasaret hadde lært om Skriften av seg selv. Han var en autodidakt. Og det har ofte vært noe mistenkelig i det. Mange har den tanken at man må ha gått på skole, for å lære noe vesentlig. Vår tid har forresten snudd opp ned på det. Mye kan man nå lese og lære på f. eks. nettet.

Kunnskap i Bibelen er viktig i åndelige spørsmål. Mange har et svært overfladisk kjennskap til Bibelen og dermed de kristne sannheter. Det kan en merke i samtale og diskusjon. Og da kan man dra feilaktige konklusjoner og tro at noe en kristelig sant når det egentlig er usant.

Skriftkunnskap betyr heller ikke bare lære om Bibelen, historie og kultur og innhold i store trekk. Det betyr fremfor alt å få tak i selve kjernen og hovedtanken i dent bibelske budskap. Uten det vil vi lett lære feil og føre folk vill. Så her skal vi være forsiktige og ikke selvkloke. Jakob har sagt noe om det: «Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom,» Jak. 3, 1. Den strenge dom kan henge sammen med at en som lærer feil om Guds rike, ikke bare ødelegger for seg selv, men for de mange som hører ham. Derfor maner ordet oss til forsiktighet.

2. Min lære.
Jesus kom nå på banen med sitt svar. Han taler om sin lære. Det er hele evangeliet i alle dets fasetter. Men før vi kan si noe mer om det, må vi se på det Jesus straks sier: Det er egentlig ikke hans lære, det er ikke en ny lære som Jesus har kommet med. Det er Guds lære, han som har sendt Jesus. Jesus og Faderen var ett, sa han en gang. Joh. 10, 30. Og da er egentlig hele Skriften med. Jesu bibel var Det gamle Testamentet, og vi har både det og Jesu liv og tale og resten av NT. Her er mye å øse av.

Vi kan tale om Jesus lære som et sammendrag slik:
a) Guds vilje med oss mennesker – uttrykt ved Mose lov. Gud har en plan med alle mennesker. Helt fra dagene i Paradis vil han at alle skal gå hans vei og gjøre hans vilje. Det har han uttrykt kort i loven på Sinai. Den handler om menneskers forhold til Gud først: om avguder, Guds navn og Guds dag. Jesu sa noe om dette i Bergprekenen og nevner der flere bud. Dernest handler det om vårt forhold til hverandre, til andre mennesker både nær og fjern. Om dette sier han f. eks. noe om i lignelsen om den barmhjertige samaritan, Luk. 10, 30ff. Der viser han at vi skal ta oss av mennesker i nød, også slike som vi ikke kjenner og som til og med kan være uvenner med oss. Jøder og samaritaner hadde ikke samfunn med hverandre, Joh. 4, 9.
a) Gud vil frelse alle. Det ligger i sakens natur. Han ønsker det, men et annet spørsmål er om det vil skje? Gud har skapt alle, og Kristus kjøpte alle. Og Guds ord sier klart at han vil at alle mennesker skal bli frelst, 1. Tim. 2, 4. Han vil ikke at noe menneske skal gå fortapt, 2. Pet. 3, 9. Når hele Bibelen slik sier at hva Guds vilje er med det enkelte menneske, hvorfor blir ikke alle frelst?
Svaret er at vi selv må ta imot det Gud har lagt ferdig. Vi må tro på Jesus for å bli frelst. Frelsen skjer ikke ved gjerninger, men ved tro. Det vitner Abrahams liv om, og det sier apostlene klart. 1. Mos. 15, 6; Rom. 4, 5; Gal. 2, 16.
Guds frelservilje er tydelig, men mange mennesker vil noe helt annet.
c) Gud kaller oss til hellighet. Et liv som en kristen er et liv i lydighet og etterfølgelse. Vi går ikke vår egen vei i hverdagen og lever ikke etter våre kjødelige lyster. Når vi faller i synd, må vi straks «til nådestolen hen» og be om tilgivelse. For Gud har kalt sitt folk til å vandre verdig det kallet vi er kalt med. Ef. 4, 1. Og Gud har bl. a. gitt oss mange formaninger og opplysninger om det hellige liv i hans etterfølgelse. Rom. 12.
- Det er noe av «min lære» som Jesus talte om.

3. Gjøre og kjenne.
Mange mener det er uoppnåelig å være en kristen. Derfor nytter det ikke å forsøke en gang. Bj. Bjørnson var også i en slik situasjon og skrev skuespillet «Over evne». Det var ikke mulig å være en kristen.
For noen er det blodig alvor, og de ville så gjerne følge Jesus. Men det er håpløst, synes de. For andre er det mer et intellektuelt spørsmål. De får ikke kristendommen til å stemme med sin tanke og mening. For atter andre er det kanskje en overfladisk tankegang som gjør at de ikke vil prøve eller komme til ham som kan frelse.

Jesu svar kan vi finne her: Vil du virkelig gjøre Guds vilje og følge ham? Er det ditt alvor at du vil til himmelen og gå Guds vei som er troen på Jesus? Da sier Jesus at du skal kjenne om læren er av Gud eller om det er menneskeverk det Jesus sier. Han viser på en måte til erfaringens vei. Prøv – og du vil se. Bekjenn din synd og be om nåde – og begynn på vandringen. Du vil få erfare at Jesus er med. Du får ny nåde og tilgivelse hver dag. Kraften til livets strid henter du ikke fra deg selv. Ordet veileder deg at denne kraft finner du i evangeliet om Jesus. Når du så hører andre sitt vitnesbyrd, vil du ofte se at de har det på samme måte. Skriften viser vei, og der får du også mer opplæring i frelsens hemmelighet. Derfor vil en troende alltid gå til sin bibel og se: Hva står der? Om det koster for vår egen vilje, må vi likevel følge Guds ord. Amen.