Mat. 5-7. Bergpreika.
.
Mat. 5, 1-4. Salig. Del 1.
.
Bergpreika (Mat. 5-7) er Jesu programtale. Den er plassert ved
begynnelsen av hans offentlige tjeneste i dette evangeliet. Den er ikke en
vitenskapelig avhandling for å tilfredsstille oss. Den er praktisk teologi, og
Jesus mente vi skulle holde den, som John R. W. Stott sier. Og Jesus oppfylte
selv det som beskrevet i Bergpreika, og Jesu Kristi menighet skal være
fortsettelsen av Jesu liv til han kommer igjen. Slik uttrykker Fritz Rienecker tanken med Bergpreika. Og mon
ikke vi skal lytte til Predikantenes fyrste Sharles Spurgeon når han kaller
Bergpreika for Kongens lov.
.
Med dette er det også sagt at vi ikke skal skrive noen forklaring til
Bergpreika her, men tale oppbyggelig. Vi skal sette første del av denne talen
av Jesus inn i vår kristne hverdag og trosliv.
Som Mose lov ble gitt på fjellet, gikk Jesus på berget da han talte
dette. Og han viser mange ganger til Det Gamle Testamentet. "Det gamle
budet blir forklart i nytestamentlig, evangelisk lys. Berget der Jesus taler er
et forklaret Sinai" (P. Fjellstedt).
.
For sammenligning kan vi vise til Luk. 6, 20-49 der en lignende tale er
referert. Den ble holdt på ei slette. Det er ikke nødvendig å mene at dette er
den samme talen. Det er ganske naturlig å tenke at Jesus talte flere ganger om
lignende tema - slik enhver predikant til alle tider gjør.
La oss lytte med åpne sinn og hjerter til Jesu ord om de salige, og la
oss være ordets gjørere og ikke bare dets hørere, som Jakob formaner oss til
(Jak. 1, 22).
.
DE
SALIGE
.
Guds folk er kalt de salige både i Det gamle
og Det nye testamente. Det er et vakkert navn på de troende. Det er vanlig å si
at ordet salig (gr.: makarios) betegner den høyeste form for lykke, den sanne
lykke som kommer fra Gud selv. Denne salighet som vi har allerede her på jorden
er det kjennemerke på Guds barn. Alle troende er salige, selv om de ikke føler
seg salige. Salighet i denne sammenheng er ikke følelser og stemning eller
store sjelelige opplevelser.
.
Salighet er veien vi går på og målet for
reisen. Hvor går du hen? er spørsmålet. Og er vi på vei til den endelige
salighet, må vi eie den allerede her. Å være salig er derfor å ha det rett med
Gud - å være "til Herren rett omvendt".
.
Ordet salig er brukt 9 ganger i Bergpreika,
alle her i begynnelsen. I hele NT er det brukt 50 ganger. Da er parallellstedene
i Luk. 6 medregnet. I tillegg er ordet brukt to ganger som verb og tre ganger
som predikatsord. Det er også brukt svært mange ganger i GT.
.
I denne delen av Guds ord (Mat. 5) leser vi
om hvordan de salige er - både enkeltvis og alene og når de kommer sammen.
Første del av Bergpreika kan godt være en beskrivelse av de helliges samfunn:
de saliges samfunn. Så la oss legge vårt hjertes øre til og lytte.
.
1.
De fattige, v. 3.
.
Det første kjennetegn på de troende er
fattigdom. Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Det er det
første Jesus ser når han møter en troende. Han møter en åndelig tigger.
.
Oversettelsene av dette verset varierer litt,
flere av dem er forsøk på en fortolkning. NO-77 sier: fattige i seg selv.
Gunnes oversetter: salige er de som vet seg fattige. Lyder Brun oversatte slik:
fattige i hjertets inderste. En ny engelsk bibel sier det slik: salige er de
som vet at de trenger Gud.
.
Alt sammen er rimelige og gode tolkninger av
tanken her. Det er ikke tale om å være fattige på jordisk gods eller ha små
evner. Jesus priser heller ikke de salige som er lite åndelige i sitt liv.
.
Han sier heller dette: De hjelpeløse og
elendige er hans venner. De er så fattige og små at de ser sin synd. Men det er
vanskelig for det stolte menneskesinn, og derfor blir nok mange utenfor. Det
koster å innrømme sin skyld.
.
a) Begynnelsen til kristenlivet var slik. En
forutsetning for å bli frelst er ydmykhet. Det er å innrømme at en står skyldig
og uren for Gud og fortjener hans dom og straff. Gud står de stolte imot, men
de ydmyke gir han nåde, skriver Peter (1. Pet. 5, 5). Og Jesus bruker et
drastisk eksempel: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere
ikke inn i himmelriket (Mat. 18, 3). Profeten Jesaja skriver inspirert av Guds
Ånd: Herren sier: I det høye og Hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å
gjenopplive de nedbøydes ånd (Jes. 57, 15).
.
Slik beskrives det sinn som søker Gud. Og
Bibelen gir en sann beskrivelse av mennesket. Det er syndig og ugudelig og
framfor alt hovmodig overfor sin skaper. Bedrøvelsen etter Guds sinn som virker
omvendelse er å innrømme sin skyld uten forbehold. Når synderen ser Guds vilje
og krav som han umulig kan oppfylle - og så innrømmer det og betingelsesløst
overgir seg til sin Gud, da skjer underet: den fattige blir rik! Da opplever
han det døperen Johannes fikk høre i sin tvil på om Jesus virkelig var Messias.
Mange under skjedde, det var kjent for alle som møtte Jesus. Men så legger
Jesus til en hemmelighet: evangeliet forkynnes for fattige (Mat. 11, 5). I sin
synagogetale i Luk. 4, 18 står denne hans oppgave først: Jesus er salvet for å
forkynne evangeliet for fattige. Alt det andre er av underordnet betydning.
.
Den synder som bekjenner sin skyld og
innrømmer at han er liten og ringe, får erfare det: evangeliet om Jesus gir ham
en ny og ufattelig rikdom: syndenes forlatelse. I en slik stund er Jesus nær.
Gjenfødelsen er et faktum. Nytt liv er skapt i et synderhjerte.
.
b) Og så blir fortsettelsen på samme måte.
Voksteren i kristenlivet er ikke å bli fornøyd med seg selv og føle at en
klarer det bra. Det er en vokster nedover. Som røttene på treet må vokse seg
nedover i svarte molda for å bære et stort tre, vil en kristen bli mindre og
mindre i egne øyne. I naturen og i verden er det motsatt. Det viser en igjen
mer og mer ettersom en blir stor og sterk. Dette er paradokset i kristenlivet
og troens verden: Jo større en er i Guds øyne, jo mindre viser en igjen blant
mennesker. Det er den skjulte grunnmur som bærer huset.
.
Døperen Johannes kjente denne åndelige
visdom: Han skal vokse, jeg skal avta, sa han (Joh. 3, 30). Hemmeligheten med
åndelig vokster er å bli mindre synlig for mennesker. Det er å vite at ikke
blir noe annet enn fattige i oss selv og vet at vi trenger Jesus hver dag.
.
Dette ser vi mange eksempler på. Og vi
opplever det i møtene: Det blir alltid et "godt" møte når alle er små
og fordringsløse, når vi åndelig talt setter oss selv nederst. Ei
"knust" ånd på møtene er hemmeligheten til den overflod Jesus taler
om i Joh. 10, 10 og å bære mye frukt (Joh. 15, 8). De største hindringene for
dette er vårt eget ønske om å være store og betydningsfulle og å styre der vi
ikke er bestemt til det. Den kritiske ånd er hovmodig, fordi den tror at den
vet alt best selv. Den som vil bli stor, sa Jesus, skal være tjener for alle
(Mark. 10, 43). Akt hverandre høyere enn dere selv, formaner Paulus (Fil. 2,
3).
.
Da stiger Guds himmel inn i bedehus og
kjøkken. Da er vi ikke bare salige, men vi opplever noe av det. Gud vil ha et
bøyet og ringe folk (Jes. 66, 2). Da øser han ut over oss hele sin himmelske
rikdom. Du blir rik i Gud. Og med den rikdommen er du med og gjør Jesus stor i
denne verden. Du kan si med Jakob i møte med Esau: Jeg har nok av alle ting (1.
Mos. 33, 11).
.
2.
De sørger, v. 4.
.
I Guds rike er det ikke bare glede og fryd,
lykke og medgang. Selv om den troende er rikest av alle rike, går han omkring
og sørger. Og nettopp i sin sorg er han salig. Han har Jesu løfte om trøst.
.
Men hva kan en troende med himmelske rikdommer
ha grunn til å sørge over? Skal vi ikke legge alt slikt bak oss og bare glede
oss?
.
Først blir han mer og mer klar over sin synd.
Han ser at han blir aldri fri synden i hjertet. Og han oppdager at synden er
større og svartere enn noen gang før. For han ser at synden sitter i hjertet.
Det er ikke bare gjerningen og heller ikke bare tanken som er syndig. Selve naturen
og hjertet er ondt. Og det gir seg stadig nye utslag. En troende oppdager at
han synder på måter han aldri hadde tenkt på før. Derfor er han hjertens enig
med Per Nordsletten som synger: Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages
daglig av min synd. Jeg fattig var er verre vorden, ser mer og mer av hjertets
dynd... Og det skaper tårer og en inderlig dyp sorg.
.
Dernest blir en kristen mer og mer skuffet
over sitt eget kristenliv og sin helliggjørelse. Det ble ikke slik vi hadde
tenkt. Vi trodde så stort en gang at vi skulle bli mer verdige og kunne leve
mer etter hans vilje. Han vet det er sant når sangen lyder: Herre, sårt jeg
klager, mine levedager skammer jeg meg ved...
.
Et Guds barn sørger også over at vi er så få.
Sammenlignet med alle verdens millioner blir alltid Guds menighet liten. Mange,
mange vil gå fortapt. Vi kjenner slekt og venner og naboer som tilsynelatende
er så upåvirket av evangeliet og Guds kall. Og vi som hans barn føler at vi har
gjort så lite. Vår tjeneste for Gud blir så dårlig og lite effektiv. Fruktene
uteblir. Det er en hjertesorg for Guds folk, som det var for Paulus. Rom. 9,
1ff og 10, 1ff.
.
De skal få trøst, sa Jesus. Og den trøsten er
først og fremst at vi kjenner veien vi må gå: til Jesus med alt. Dit kan vi gå
med nederlag og kamp og fall. Hos ham er det alltid hjelp å få. Han gir
tilgivelse igjen og igjen. Og ny kraft til en ny dag med nye oppgaver. Så lever
vi i de sørgenes bønn: hjelp meg å leve bedre denne dag.
.
Mat. 5, 5-7. Bergpeika. Del 2.
.
3.
De er saktmodige, v. 5.
.
Den saktmodige er et ydmykt menneske som
bøyer seg under Guds vilje uten protest. Noen har forstått ordet slik: han har
mot til å gå sakte. De ligner på de fattige, men der er en viss forskjell i de
bibelske ordene. A. Plummer har gjort oppmerksom på det: Den fattige er blitt
ydmyket av mennesker og behandlet ille og derfor trenger han hjelp. De har rett
og slett tatt fra ham det han hadde. Den saktmodige er ydmyk "av
natur", så å si.
.
Ordet er tatt fra Salme 37, 11, og der gjelder
det forholdet til Gud. Her er det ikke tale om en beskjedenhet overfor
mennesker, selv om det også er rett nok. Men selve hovedsaken er å være
"beskjeden" overfor vår Skaper og Herre.
.
De skal arve jorden, står det. Verden mener
den har overtatt hele jorden og kan bestemme. Djevelen kalles denne verdens
fyrste og styrer nok mange mennesker i dag. Men verden lever i en falsk
trygghet. Det er Guds barn som har rett til skjøte på alt Guds verk.
Skaperverket tilhører de troende. Som med så mye annet i troens verden, får vi
ikke alltid full uttelling nå. Vi må vente på den dag da arven skal deles ut.
.
4.
De hungrer og tørster, v. 6.
.
Sett fra en synsvinkel har en kristen alt han
kan få. i Jesus. Av hans fylde har vi alle fått (Joh. 1, 16). Slik står det skrevet.
Men hvordan kan det da ha seg at vi hungrer? For det er tale om en åndelig
hunger og tørst. Vi finner det også i et par salmer av Korahs barn.
.
I Salme 42, 2f synger de: Som en hjort skriker
etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster
etter Gud, etter den levende Gud. Denne hunger og tørst er et sterkt ønske som
en føler må oppfylles. Slik dyret må ha vann for å leve, må en kristen leve i
Guds nærhet.
.
Korahs barn synger videre i Salme 84, 3f: Min
sjel lengter, ja fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og
mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.
.
Korahs barn var tempeltjenere og var i
Herrens hus. Så snart de var utenfor, lengtet de tilbake. Det var der de hørte
hjemme.
Dette uttrykker også de troende lengsel i
dag. For det bor en lengsel i oss - etter rettferdigheten av Gud.
.
Først gjelder det oss selv også her. Den
daglige synd er en plage for en levende kristen. Han hungrer etter ny
tilgivelse når han har falt og forgått seg. En hellig redsel bor i sinnet: å
komme bort fra Jesus. Paulus må ha ment noe av det samme i Fil. 3, 12: Jeg
jager etter det... Vi er ikke framme ennå. Og det er ikke selvsagt at alle
bekjennende kristne når fram. Farene langs veien og fiendene er for sterke til
det.
.
Det er også en lengsel etter å bli mer lik
Jesus i vårt daglige liv. Det er her vi feiler så ofte og så lett. Orheims sang
uttrykker en realitet: Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god. Vi
skal ikke se mye på oss selv før vi oppdager avstanden mellom det og vår egen
erfaring.
.
Jeg satt i kirken i mange år og hørte far
lese klokkerbønna fra koret hjemme: Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og
levnet. Er denne bønna slutt blant oss - også da den ble slutt i kirken? Guds
ord ber oss å leve hellig hele uka. Den ber å legge av synden og alt som tynger
(Hebr. 12, 1). Den ber å døde de jordiske lemmer som er synder (Kol. 3, 3).
.
Hungeren etter det hellige liv i praksis må
aldri stilne. Vi må ikke mettes ved å bli selvtilfreds. Er du blitt fornøyd med
tingenes tilstand, er det fare for at den åndelige død allerede har funnet
sted.
.
Dernest eier vi lengselen etter samfunnet av
de hellige, slik Korahs barn sang om. Og dette samfunnet er mye dypere enn å
møte opp til gudstjeneste en søndag formiddag eller å gå på et bedehusmøte. De
helliges samfunn er et broder-og søskensamfunn. Vi er glad i hverandre - ikke
av sympati eller felles interesser. Det er en hellig kjærlighet gitt oss av Gud
i det øyeblikk vi tror. Da blir alle andre troende mine kjæreste venner. Er det
rett med oss, eier vi det. Og denne kjærligheten kjenner ingen grenser. Møter
vi et Guds barn i et fremmed land eller en ukjent by, kjenner vi usynlige
tråder: vi eier den samme frelse og er på vei mot det samme mål.
.
Men her ligger en fare som Djevelen har
utnyttet ofte: Vi kan lett forveksle dette samfunnet med kirke-og organisasjonssamfunn.
Den som tilhører min menighet eller min organisasjon er min venn og broder. Og
det har ofte den sideeffekten at de andre - nettopp blir "de andre".
Vi diskuterer ikke her om alle bekjennende kristne er sanne kristne eller om
alle kirker er rette kirker. (Hvis slike finnes.) Men vi taler om den faren som
ligger i dette: de kristne som ikke tilhører min gruppe kan lett bli betraktet
med skepsis. Og da er den dømmende tanken nær (kap. 7, 1).
.
Jeg tror også det ligger en hunger i ethvert
sant og våkent Guds barn etter vekkelse. Vi kan ikke se på eller tenke på de
mange andre utenfor uten å kjenne nød. Det største en kristne opplever er å
lede noen til Jesus. De predikanter som har opplevd det, kan aldri glemme slik
bønnestunder. Gråten og hungeren lever i hjertet: kan jeg få be med enda en før
jeg dør?
.
Ikke minst er det også en hunger i oss etter
å se mer inn i Guds ord. Peter skriver om det: Som nyfødte barn må dere lengte
etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse
(1. Pet. 2, 2). Den som mener at han har forstått alt det vesentlige i Bibelen,
er visst kommet inn på en tilgrodd skogssti. Der er nok mye mer å se. Paulus ba
for de kristne at de måtte "være i stand til å fatte hva bredde og lengde,
høyde og dybde her er" (Ef. 3, 18). Mon ikke det også gjelder dybden i
Guds ord? Det er der vi lærer å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap.
Derfor er det så fatalt når Bibelen ligger ubrukt.
.
Men hvor herlig er det ikke å mettes ved
synet av Ham i hans eget ord!
.
5.
De er barmhjertige, v. 7.
.
Dette er de som er
så grepet av andres lidelse at de vil lette deres byrder, sier Albert Barnes.
Og slik hjelpsomhet - eller diakoni - er en frukt av evangeliet i hjertet. I
Jak. 2, 13 finner vi den negative side: "Dommen skal være uten
barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet." Det er tale om
kristendom i praksis, slik vi møter det gjentatte ganger i Bibelen. Det er ikke
nok å synes synd i folk som lider, eller å tale vel om dem. Gud ber oss å
hjelpe direkte, om det så skulle gå ut over oss selv. Det er altså et ganske
synlig kjennetegn på et Guds barn vi møter her. Det har alltid vært folk som
lider på en eller annen måte, og det vil alltid bli det. Derfor er det rett som
F. W. Wenzel skriver: det er hvorledes livets rettferdighet viser seg i visse
holdninger hos de kristne mot andre. Beretningen om den barmhjertige samaritan
ville være en passende illustrasjon på denne saligprisningen.
.
En annen side ved dette må vi også
understreke: de som selv kjenner sin åndelige fattigdom (v. 3) og vet at de
behøver Guds barmhjertighet, vil lettere vise andre barmhjertighet. Derfor er
veien til mer av dette sinnelag å trenge dypere inn i Guds barmhjertighet og
nåde mot en selv. Å fatte en beslutning om å være mer barmhjertighet, vil få
kortvarige frukter. Det er Gud som må få legge noe nytt inn i vårt hjerte.
.
De skal selv finne barmhjertighet. Ettersom
dette er talt til slike som allerede har mottatt Guds barmhjertighet og blitt
frelst, er det ikke tale om frelse. Det er heller dette at mennesker lettere
viser godvilje mot dem som er gode enn motsatt. De vil med andre ord oppleve respons
på sin godhet og selv få hjelp når de har hjulpet andre.
.
