fredag 19. november 2010

Luther Romerbrev, Erbele. kap. 3.

Rom. 3.

I. I det tredje kapittel samler han dem alle i én bunke og sier, at de alle sammen er syndere for Gud. Den eneste forskjell er at jødene har hatt Guds ord, selv om bare få har trodd det. Det rokker dog ikke ved Guds trofasthet og pålitelighet, som han viser i Salme 51, 6: ”Du er rettferdeg, når du anklager, og ren når du dømmer.” Deretter beviser han ved hjelp av Skriften at alle er syndere og at ingen blir rettferdege ved lovens gjerninger. Loven er bare gitt til erkjennelse av synden.V. 1-20.

Vers 4: Gud er sannferdig. Gud holder visselig sitt ord. Men den som stoler på mennesker bedrar seg selv.

V. 7-8: Hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære... David sier i salme 51, 6: Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort – for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer.

Det lyder som om man skulle gjøre synd, for at Gud skulel være rettferdig, som også Paulus her synes å lære. Og dog er det ikek slik. Men vi skal erkjenne synden som Gud anklager oss for, for at han skal bli kjent som sann og rettferdig i sin lov. Men om denne erkjennelse strider de gjensrtidige med Gud og vil ikke la sine gjerninger være synd. Derfor gjør de Gud til en løgner og dømt i sine ord.

Derfor er nå Paulus’ mening ikke at det er synden som gir Gud ære (ellers var det bedre å synde enn å gjøre godt), men å bekjenne synden gir Gud og hans nåde ære. Altså blir Gud sannferdig og alle mennesker løgnere som ikke vil bekjenne synden. Men deres vantro gjør ikke Guds trofasthet til intet. For han vinner og får rett og forblir sannferdig.

I v. 10-12 sier Paulus: Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør godt, ikke en eneste.

Derfor sier han også i Apg. 17, 30: Nå befaler han alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. Intet menneske er unntatt. Denne omvendelse lærer oss å erkjenne synden, nemlig at vi er alle fortapte, at vi er onde med hud og hår og må bli aldeles nye og andre mennesker. Denne omvendelse er ikke noe stykkevis og lappverk som de som bare gjør bot for sine gjerningssynder. De er heller ikke uvise som andre. For den strider ikke om hva som er synd og ikke synd, men haster alt i en haug og sier: Alt hos oss er bare synd. Hvorfor vil vi søke så lenge. Vi finner likevel ikke noe godt å betale synden med. Vi må oppgi alt hva vi er, tenker, taler eller gjør.

V. 20: Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. Hvorfor ikke? Av denne grunn: Der Den hellige Ånd ikke er og gir nåde, der kan menneskets hjerte ikke være vennlig stemt mot Guds lov, men vil langt heller at der ingen lov var. Likesom enhver føler dette hos seg selv, idet han ser at han er treg og har ulyst til det gode, men er lett tilbøyelig til det onde, 1. Mos. 6, 5. 8. 21.

Fordi en slik uvilje er til stede, så følger han loven emd ulyst og ikek av hjertet. Han nødes til å gjøre den av frykt for straff, skam og helvete, eller han gjør dem av kjærlighet til sin egen nytte og salighet og ikek av kjærlighet til Gud og hans ære. Han gjør det for at Gud skal gi ham det han trenger og som han selv helst vil ha.

Derfor er alle slike gjerninger bare hykleri og Gud akter dem ikek for noe godt. For hvilken hellighet er det hvis du gjør gjerningen emd hånden, men er en fiende av loven og lovgiveren i hjertet? Det er jo synd, hvis man ikke elsker loven.

Her ser du også at skolastiskere og sofister som elsker å diskutere, er forførere når de lærer at man ved gjerninger skal gjøre seg rede til nåden. Hvorledes kan den gjøre deg rede til det gode ved gjerninger, den som ikke gjør noen god gjerning uten av ulyst og med uvilje i hjertet|? Hvorledes skal den gjerning kunne behage Gud, som kommer fra et hjerte fullt av ulyst og uvilje.

For ved loven kommer erkjennelse av synd. Kjære hvorledes går det til? Ta en Kain for deg, så vil du finne det. Han gjør alle sine gjerninger etter loven med meget besvær og arbeide og bekjenner frimodig at han ikke tror at han er et Guds barn og hellig. Ja, han fordømmer en slik trosom den aller grueligste frekkhet og det verste hykleri. Han vil fortsette å tvile og vente til han blir et slikt barn ved sine egne gjerninger.

Se, her ser du fremstilt for alle at en person ikke er god eller rettferdig fordi det ikke er en slik tro i ham. Ja, han er fiende av troen. Derfor er han også fiende av troens rettferdighet, og hans gjerninger er heller ikke gode, selv om de ser gode ute etter loven.

Og slik forstår du at Paulus med rette sier: Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. For innfor Gud må vi først være gode før vi gjør noe. Man kan godt være rettferdige for mennesker ved sine gjerninger, for de ddømmer etter gjerningene og ikke etter hjertets ydmykhet.

Mennesker dømmer personen etter gjerningene. Gud dømmer gjerningene etter personen. Men da nå det første bud i loven byder at vi skal tro, trøste og forlate oss på Gud, som er den rette tro og som gjør oss til Guds barn. Da vil du også se av loven at kains synd var vantro. Du føler også hos deg selv om du tror eller ikke, for det vil ingen erkjenne eller føle uten en slik lov.

Det kaller Paulus her for erkjennelse av synden ved loven. For da skal mennesket føle seg truffet og erfare vantroen og ulysten til det gode i sitt hjerte, bli forferdet over det og tvile på seg selv. Du kan likevel ikke hjelpe deg selv ut av en slik vantro, det kan heller ikke loven. Derfor må alle dine gjerninger som du tenker å oppfylle loven med, fortsette å være lovgjerninger som ikke kan gjøre deg rettferdig for Gud. Han anser bare de for rettferdige som tror på ham og er hans barn. For bare de oppfyller budet og holder ham for en sann Gud.

For om du piner deg selv til døde med gjerninger, kan ditt hjerte likevel ikke skape en slik tro som budet krever. Ja, gjerningene anerkjenner ikke en slik tro og vil heller ikke at loven skal kreve den. Derfor må dette mennesket vedbli å være en djevelens martyr og en forfølger av troen og loven nettopp ved gjerninger. Han hovmoder seg over dem inntil han kommer til seg selv, lærer seg selv å kjenne, tviler på seg selv og sine gjerninger, gir Gud æren, bekjenner at han er intet og bare sukker etter hans nåde, som Gud ved sin lov har drevet ham til.

Da kommer tro og nåde og oppfyller ham og gir den hungrige mat. Da følger rette og gode gjerninger i hans liv. Dette er ikke lovgjerninger, men gjerninger av nådens ånd som i Skriften kalles Guds gjerninger, fordi han virker dem i oss. For alt som ikke Gud virker i oss ved sin nåde, men som vi gjør av oss selv uten hans nåde, er sannelig lovgjerninger. De er til ingen nytte for vår rettferdiggjørelse, men er onde og mot Gud fordi det skjer i vantro.


II. I vers. 21-31 begynner han å lære den rette vei til å bli from og frelst. Han lærer at vi alle er syndere og ikke har noe å rose oss av for Gud, men at vi blir rettferdege ved troen på Kristus uten noen fortjeneste. Kristus har nemlig ved sitt blod kjøp den til oss. Han er blitt en nådestol fra Gud for oss, hvor alle våre synder blir tilgitt. Hermed viser han at Kristi rettferdeghed, som han gir oss ved troen, er vår eneste hjelp. Det er nå blitt åpenbart ved evangeliet, men er loven og profetene vitner om det. Selv om lovens gjerninger og all ross er avskaffet, så blir loven altså stadfestet ved troen.

V. 21: Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven. Vi blir rettferdiggjort uten loven ved nåden. Men en slik nåde har vitnesbyrd av loven. Slik er det også med Døperen Johannes. Vi må bli kristne uten hans hjelp. Men han vitner om og viser oss Kristus.

V. 22-23: For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. De mangler guddommelig herlighet og ære. Det er som om han vil si: De kan vel ha en naturlig og menneskelig rettferdighet og få ære, berømmelse for mennesker på jorden her i tiden av det, som om de ikke var syndere. Men for Gud er de syndere og har ikke hans ære. De kan heller ikke rose seg av ham og hans miskunnhet.

Merk dette som han sier: De har aller syndet osv. Det er hovedstykket og midtpunktet i dette brevet og i hele Skriften, nemlig at alt er synd som ikke blir forløst ved Kristi blod og rettferdiggjort ved troen. Forstå derfor denne teksten rett. For her blir all fortjeneste og ære av gjerninger forkastet, som han sier her. Intet uten Guds nåde og ære blir igjen.

V. 25: Ham (Kristus) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen. Det er ikke bare ved troen, men ved troen ”på hans blod”, som han har godtgjort i vårt sted og slik er blitt en nådestol for at vi skal få ta imot begge deler, både forlatelse og nåde uten vår betaling og møye. Derfor må vi gå inn under hans vinger (Mat. 23, 37) og ikke fly ut i vår egen dumdristighet. Da vil hauken snart ete oss. Vår frelse må ikke bero på vår rettferdighet, men (som jeg ofte har sagt) på Kristi egen rettferdighet som er reist for oss som et tabernakel og en vinge.

For vår tro og ære og det vi ellers har, er ikke tilstrekkelig. Ja, det er ikke en gang av den rette rettferdighet med mindre man går inn under denne hønes vinger og tror fast at ikke vi, men Kristus har gjort fyllest for Guds rettferdighet for oss. Slik får vi nåde og frelse ikke for vår tros skyld, men for Kristi skyld. Vi skal derfor i alle ting erkjenne at alt beror på Guds nåde som er tilsagt, skaffet til veie og gitt i Kristus og ved Kristus.

V. 27: Ved troens lov. Kristi lov er troen som er en levende, åndelig flamme som kan tenne hjertene, fø på ny og omvende ved Den hellige Ånd. Da ønsker de, gjør og er det Mose lov krever med ord. Uten tvil har Paulus tatt dette uttrykk fra Jes. 42, 4. Ellers lyder det ikke godt når man sier: Troens lov. Men fordi han har sett at troen på Kristus og evangeliet hos Jesaja kalles Kristi lov (hans lov), tar han seg den frihet å kalle det Kristi lov. Det gjør han bare i Romerbrevet og Galaterbrevet. (I Norsk Bibel bare i Gal. 6, 2).

V. 28: For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. (Tysk har: alene ved tro.) (Luther oversetter her ”ved tro alene” og begrunner dette slik her): Jeg har meget godt visst at i den latinske og greske teksten står ikke ordet ”alene”. Det har jeg ikke behøvd å lære av papistene (katolikkene) som ser på disse (5) bokstaver som en ku på en malt dør, men ikke ser at det likevel uttrykker tekstens mening. Og når man vil oversette stedet på et klart og fyndig tysk, hører det med. For jeg vil gjerne tale tysk og ikke latin eller gresk, da vi vil utgi en tysk oversettelse.

Men det er eiendommelig for vårt tyske språk at når man taler om to ting som bekrefter det ene og benekter det andre, så føyer man til ordet ”alene” til ordet ”ikke” eller ”ingen”. Slik blir ordet ikke eller ingen enda sterkere og tydeligere. Man sier f. eks. slik: Bonden kommer alene (eller: bare) med korn og ingen penger. Jeg har bare spist og ennå ikke drukket osv.

Man må ikke spørre bokstavene i det latinske språk hvorledes man skal tale tysk, som disse esler (papistene) gjør. Men man må spørre mor i huset, barna på gaten, den enkle mannen på markedet og legge nøye merke til hvorledes de taler. Så skal vi oversetter etter det, da forstår de det og merker at man taler tysk med dem. (Luther viste dette ved Mat. 12, 14: Det hjertet er fullt av, taler munnen; på latin står det: Av hjertets overflødighet taler munnen. Han viser også til Mat. 26, 8; Mark. 14, 4; Luk. 1, 28).

Men nå har jeg ikke bare lempet meg etter språkets eiendommelighet ved å tilføye ordet ”alene”. Men teksten og Paulus’ mening krever det og tvinger det fram med makt. For han behandler jo her den kristne læres hovedstykke, nemlig at vi blir rettferdiggjort ved troen på Kristus, uten alle lovgjerninger. Og han skjærer bort alle gjerninger så fullstendig at han endog sier at lovgjerninger ikke er til noe hjelp for å få rettferdighet, selv om loven er Guds lov og ord.

Og i kap. 4, 2 bruker han Abraham som eksempel. Han ble rettferdiggjort helt uten gjerninger. Heller ikke den største gjerning som da nettopp var gitt av Guds og er over alle andre lover og gjerninger, nemlig omskjærelsen, har hjulpet ham noe til rettferdighet. Han er blitt rettferdiggjort ved troen uten omskjærelse og uten alle gjerninger. Men når man må forkaste alle gjerninger, må meningen være at alene troen kan rettferdiggjøre. Og den som vil tale tydelig og rett om at alt annet må forkastes, han må si: Alene troen og ikke gjerningene gjør oss rettferdige. Det krever saken selv ved siden av språket.

Det kan jeg med god samvittighet vitne om, at jeg har brukt min største troskap og flid når jeg oversatte og har aldri hatt noen baktanke. For jeg har ikke tatt eller forsøkt eller vunnet noe ved det. Heller ikke har jeg tenkt på min egen ære, det vet Gud min Herre. Men jeg har gjort det for å tjene de kjære kristne og til ære for en som sitter der oppe. Han gjør så mye godt for meg hele tiden. Selv om jeg hadde oversatt tusen ganger så mye, hadde jeg ikke fortjent å leve og være frisk en eneste time.

Det jeg er og har er alt av hans nåde og barmhjertighet. Ja, det skylles hans dyre blod og svette. Derfor skal alt, om Gud vil, tjene til hans ære med glede og av hjertet. Men jeg har på den annen side heller ikke behandlet bokstavene altfor fritt, men sammen med mine medhjelpere med stor omhyggelighet har vi sett etter at et viktig bibelvers ble oversatt etter bokstaven og ikke på noen måte oversatt det fritt. Joh. 6, 27 er et eksempel: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl.

Men oversettelse er ikke alles kunst. Da kreves et virkelig fromt, trofast, flittig, varsomt, kristelig, kyndig, erfarent og øvet hjerte. Derfor mener jeg at ingen falsk kristen eller sekretærer kan oversette med troskap.

V. 30: Så sant Gud er en, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Fordi troens lov eller evangeliet (v. 27) først skulle forkynnes for jødene og så siden til hedningene, kommer rettferdigheten til hine ved (på grunn av) troen som noe de hadde løfte om. Men til hedningene ved troen som intet løfte hadde om det.

V. 31. Opphever vi så loven ved troen? Ettersom han hadde forkastet lovens gjerninger (v. 28), høres det ut som at han ville oppheve loven ved troen. Langt derifra! Vi stadfester loven, sier han. Han vil nemlig ikke komme med en ny lære som om den forrige ikke skulle gjelde mer. Men han vil forkynne rett, hevde den og vise dens rette kjerne og mening. For at man skal lære hva loven er og vil ha i motsetning til de betydninger som fariseerne har lagt inn i det. De har bare skallet og kapselen av det. Mat. 5, 17.

Nei, sier Paulus, vi stadfester loven, dvs. vi oppfyller den ved troen. Troen oppfyller alle lovens deler. Gjerninger oppfyller ikke en tøddel av loven. Troen alene gjør oss rettferdig og oppfyller loven. For den gir oss Ånden pågrunn av Kristi fortjeneste. Men Ånden gir oss et frimodig og frivillig hjerte, slik som loven fordrer. Da kommer de gode gjerningen av troen selv.


søndag 14. november 2010

Luthers Romerbrev - v/ Eberle.
Rom. 2.


I kapittel 2 utvider han fordømmelsen til også å omfatte dem som er fromme i det ytre, men som synder hemmelig, slik som jødene var, og som alle hyklere er. De lever tilsynelatende fint, men gjør det tden lyst og kjærlighet. I hjertene er de fiender av Guds lov, og vil allikevel gjerne være dommere over andre. Slik er alle de skinnhellige, de rekner seg selv for rene og likevel er fulle av havesyke, hat, hovmot og all slags urenhet, Matt 23. Det er nettopp slike som forakter Guds godhet og ved deres hårdhet nedkaller de Guds vrede over seg.

Som en rett forkynner av loven lar Paulus ingen være uten synd. Han forkynner Guds vrede for alle, som av egen natur eller vilje forsøker å leve et ordentlig liv, og lar dem ikke være bedre enn dem som er åpenlyse syndere. Ja, han kaller dem for forherdede og ubotferdige.


Rom 2,1 Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.

[Matt 7: 1. Luk 6: 37. 1Kor 4: 5.]


Som om han ville si: I det ytre lever du fint ved at du gjør lovens gjerninger, og du dømmer dem som ikke lever slik og ved å lære alle: Slik ser du flisen i andres øyne, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var. For selv om du holder loven og gjør dens gjerninger utvortes av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven. Ja, du gjør det tvert imot med ulyst og tvang og ville heller gjøre noe annet hvis loven ikke hadde vært der. Av dette kan vi slutte at du i ditt hjerte inderste er en fiende av loven.


2 Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.


3 Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme – mener du at du skal unnfly Guds dom?


4 Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

[Luk 24: 47. 2Pet 3: 9, 15. Åp 2: 21.]



Langmodighet (tålmodighet) er at man er sen til å bli vred og straffe urett, skjønt han blir tirret og har rett og makt til det. Men ”tålmoddighet” finner seg i skade på på gods, legeme og ære, selv om man var berettiget til å sette seg til motverge. ”Godhet” er det at man hjelper hverandre i det legemlige, omgås kjærlig innbyrdes og har et vennligt vesen. Etter sin godhet gjør Gud godt mot menneskene. Ifølge sin tålmodighet fordrar han at de misbruker hans gaver og velgjerninger, slik som de utakknemlige betaler godt med ondt. Men ifølge sin langmodighet venter han på deres forbedring.



Langmodigheten strekker seg noe lenger enn tålmodighet. Tålmodighet er det nemlig hvis man tåler ondt og urett. Men langmodighet er det hvis man også venter uten å tenke på å straffe eller hevne seg i sin tid eller ønske noe ondt til gjengjeld. For man finner jo dem som vil lide mye og er tålmodige, men de tenbker likevel at de nok skal bli hevnet i sin tid. Men langmodigheten ønsker også at det ikke skal bli hevnet og synderen bli forbedret.



5 Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret.



6 For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.

[Sal 62: 13. Ord 24: 12. Matt 16: 27. 2Kor 5: 10. Gal 6: 7.]



7 Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.

[Ef 6: 8.]



8 Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten – over dem skal komme vrede og harme.

[Gal 5: 19–21. 2Tess 1: 6.]



9 Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.



10 Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.



11 For Gud gjør ikke forskjell på folk,

[5M 10: 17. 1Sam 16: 7. 2Krøn 19: 7. Job 34: 19. Apg 10: 34. Gal 2: 6. Ef 6: 9.]

Vers 6-11: Her er en dobbel målestokk som utdelingen skal skje etter på dommens dag, når hjertenes skjulte tanker blir åpenbart og alle får betaling etter sine gjerninger.



Først beskrives de frommes gjerninger som består i at de ved tålmodighet i gode gjerninger har ettertraktet det evige liv. Det vil si at de holder ut og lar seg ikke avskrekke. Og fordi de holder ut, skal de også få pris og ære og uforgjengelighet.



Men de ugudelige har fire andre ting i vente, fordi de verken holder ut eller gjør bot – nemlig ugunst og vrede, trengsel og angst. Deres fordømmelse er skrevet i deres egen samvittighet, som Kol. 2, 14 kaller den håndskrift som er mot dem, og som viser dem at Gud med rette vredes over synden, og at vi ikke klage over hans straff. De finner den i 5. Mos. 27, 26: ”Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem!” Og dette skal skje uten hensyn til forskjellen mellom jøder og hedninger.



Harme består i at mennesket bringes ut av fatning så han ikke mer vet hva han gjør og aller minst tenker på at han skal ta sin tilflukt til Gud. Et høyere trinn er vreden, et menenskes hat mot Gud og mot seg selv. Trengsel består i følelsen av fordømmelse og straff som vi har pådratt oss ved våre synder. Angst er den redsel og dødsfrykt som nettopp de ugudeliges fortvilelse består i, dens virkning er gråt og tenners gnitsel. (Luther viser her til disse fire trinn hos Kain, forræderen Judas, Saul og Akitofel. Motsetningen er hos David, Peter og Paulus.)



Ved det andre strykke er vel og merke hvorlededes Paulus inndeler de gode gjerninger som vi også skulle gjøre mot Gud. Han nevner først tålmodighet i gode gjerninger. Det er det Jesus sier i Luk. 8, 15: ”Det i den gode jord er de som når de hører Ordet, beholder det i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.” En slik god gjerning får nå (i motsetning til vrede og harme, trengsel og angst) en firdobbel belønning: herlighet og ære og fred og uforgjengelighet, (med andre ord) det evige liv.



De hellige er bedrøvet over sine synder, men de tar sin tilflukt til Gud. De hater sin synd, men ikke Gud eller seg selv. De hviler i Guds ord og sier: Herren har forbarmet seg over meg og atskilt kjødets lov fra Åndens lov. De stiller alltid det evige liv opp mot kjødets svakhet. For Gud er større enn deres hjerte. Der er ingen synd så stor at Gud ikke kan eller vil tilgi den. 1. Joh. 3, 20.



Men du vil si: Hvorledes går det til at det ofte sies i Skriften, at de som gjør godt, blir salige? Svar: Hvorledes sksulle det gå til? Ikke annerledes enn som ordene lyder uten alle forklaringer: Den som gjør godt, han blir salig. Den som gjør ondt, han blir fordømt. Men det som fraamkaller misforståelsen er at man bedømmer gode gjerninger etter det ytre skinn. Det gjør ikke Skriften som lærer at ingen kan gjøre godt, med mindre han først selv er god. Slik blir han ikke god ved gode gjerninger, men gjerningene blir gode ved ham. Mat. 7, 17. 12, 33.



Men han blir god ved gjenfødelsens bad (Tit. 3, 5) og ikke på noen annen måte. Derfor er det sant at den som gjør godt, han blir salig, d.e. hans salighet vil bli åpenbar (så fremt han holder fast ved det). Men han gjorde ikke noe godt, hvis han ikke allerede var salig ved den nye fødsel.



Både for jøde først og så greker… Jødene mente at de var bedre enn hedningene. Men Kristus har tatt bort skilleveggen og har gjort begge tilett, til en menighet. Den som nå tror, han skal bli salig. Men den som vil opprette en ny vegg ved selv å gjøre opp for sine synder, han er en gudsbespotter og skyldig i Kristi blod. I Kristus gjelder ikke lenger forskjellen mellom jøder og hedninger. Der gjelder verken jøde eller greper, mann eller kvinne, trell eller fri noe, men alene en ny skapning, dvs en som tror på Kristus. Gal. 3, 28. Gud alene kan rettferdiggjøre den ugudelige og gir nåde til å bli rett from.





12 alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven.

[Luk 12: 47, 48.]



13 For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort.

[Matt 7: 21–27. Joh 12: 48. Jak 1: 22. 4: 11.]



14 For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov.

[Apg 10: 35.]



15 De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem –

V. 14-15. Det er to slags erkjennelse av Gud. Den ene heter lovens erkjennelse, og den andre evangeliets erkjennelse. For Gud har gitt de troende lærestykker, loven og evangeliet for at man av dem skulle lære å kjenne ham. Erkjennelsen ved loven er tilgjengelig for fornuften, og fornuften har nesten grepetog fattet Gud. For den har sett av loven hva som er rett og urett, idet loven er skrevet i vårt hjerte, som Paulus sier her.



Selv om den er klarere gitt av Moses, så er det like fullt sant at alle fornuftige mennesker av naturen kommer så langt at de vet at det ikke er rett å være ulydige mot far og mor eller øvrigheten, og å myrde, drive hor, stjele, banne og spotte. Derfor har f. eks. romerne og andre hedninger straffet lovens overtredere hardt, slik som horkarer, modere og tyver. De har også skrevet mange bøker om det. Og når man har gjort mot de samme mordere, tyver og lignende mennesker, som de har gjort mot andre, da har de bekjent for retten at deres misgjerning var urettferdig. For deres egen samvittighet sier: Det er ikke rett at et menneske dreper andre.



For de har denne kunnskap om Guds lov og de ti bud som av naturen er skrevet i deres hjerter. De ser hva som er rett og hav som er urett både hos seg selv og andre, uten at de dog straffer det hos andre og ennå mindre hos seg selv. Når de kunne gjøre det i hemmelighet, da gjør de det mot andre, v. 1.



Den naturlige lov sier: Hva vil du at andre skal gjøre mot og bære over med hos deg, det gjør også du mot andre. Hele Mose lov er innbefattet i det, som Kristus sier, Mat. 7, 12. Av denne lob gjør hedningene bare den ytre gjerning, likesom jødene av Mose lov. Og det at ”tankene innbyrdes anklager eller og forsvarer hverandre,” kommer av at en synd mot loven er større enn en annen.



16 på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.[14: 10. Pred 12: 14. Matt 25: 31 ff. Joh 12: 48. Apg 17: 31. 1Kor 4: 5. Åp 20: 12, 13.]



17 Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud,

[9: 4. Mika 3: 11. Luk 18: 11.]



18 og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven,



19 og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket,



20 en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:



21 Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?

[Matt 23: 3 ff.]



22 Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer?

Du som lærer… Du vet heller ikke selv hva du lærer og har aldri lært å forstå loven rett. For hav er det ellers at du lærer andre å ikke stjele, når du i hjertet selv er en tyv. Og du var det gjerne i det utvortes hvis du våget å gjøre det. Og den utvortes gjerning uteblir heller ikke hos slike hyklere.

Du som har avsky for avgudene… Du stjeler fra Gud. For Gud skal ha æren, og alle egenrettferdige tar fra ham den.



23 Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven!



24 For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.

[2Sam 12: 14. Jes 52: 5. Esek 36: 20 ff. 2Pet 2: 2.]



25 For omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lovbryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.

[Jer 4: 4. 9: 25. 1Kor 7: 19.]



26 Om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferdskrav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåret?



27 Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lovbryter.



28 For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet.

[9: 7, 8. Joh 8: 39. Gal 6: 15.]



29 Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

[5M 10: 16. 30: 6. Jer 4: 4. Gal 5: 3. Fil 3: 3. Kol 2: 11.]

Ånd kalles det som Gud virker i mennesket utover naturens krefter. Bokstav kalles det som gjøres av naturen uten Ånden.

onsdag 3. november 2010

Luther: Romerbrevet, Erbele.


Martin Luther:
Kommentar til Romerbrevet kap. 1. Eberles utgave 1866/1874.
Ved NDH.

Fortale:

Dette brev er det rette hovedstykke i det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgåes med det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mere man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det.

Derfor vil også jeg med min tjeneste bidra til dette, og ved denne fortale berede en inngang for brevet, så langt Gud har gitt meg å gjøre det, for at dette brev kan bli desto bedre forstått av alle. For hittil er det blitt fordunklet med uttydninger og mange slags snakk. Men i seg selv er det dog et klart lys, nesten nok til å opplyse hele Skriften.

Til en begynnelse gjelder det da at vi skjønner språket og vet hva Paulus mener med disse ord: Lov, synd, nåde, tro, rettferdighet, kjød, ånd og liknende. Ellers har vi ikke noen nytte av å lese dette brev.

Ordet: lov
må du her ikke forstå på menneskelig vis, så at det bare skulle bety en lære om hvilke gjerninger vi skal gjøre eller unnlate. Slik går det for seg, med de menneskelige lover; der kan man oppfylle loven, selv om hjertet ikke er med. Men Gud dømmer etter hjertebunnen. Derfor krever også hans lov hjertets innerste, og lar seg ikke nøye med gjerninger; men meget mere straffer den de gjerninger som er gjort uten det rette sinnelag som hykleri og løgn. Derfor kalles også alle mennesker løgnere (Salm. 116, 11), just av denne grunn at ingen holder eller kan holde Guds lov ut fra sitt hjertes innerste. For inne hos seg selv finner enhver ulyst til det gode og lyst til det onde. Når da den frie lyst til det gode mangler, så er man ikke med sitt hjerte i Guds lov. Og da fortjener man visselig også skyld og vrede hos Gud, selv om man i det ytre stråler med gode gjerninger og ærbart liv.

Derfor trekker Paulus. I det annet kapittel den slutning at jødene er syndere alle sammen. Og han sier at bare de som holder loven, er rettferdige for Gud. Dermed vil han ha sagt at ingen oppfyller loven ved gjerninger. Men helt motsatt sier han til dem (v. 22): «Du som sier at man ikke skal drive hor, driver du hor?» Likeså (v. 1): «I det hvori du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer.» Som ville han si: «Du lever utvortes fint i lovens gjerninger, og dømmer dem som ikke lever slik, og du vet å belære enhver; splinten i den annens øye ser du; men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var

For om du enn utvortes holder loven med gjerninger, av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven, men med ulyst og tvang. Du ville heller gjøre annerledes, hvis loven ikke var. Derav følger at du inne i hjertets innerste er en fiende av loven. Hva er dette annet enn at du lærer andre at de ikke skar stjele, mens du dog selv i ditt hjerte er en tyv, og gjerne også var i det ytre, hvis du bare våget det? Skjønt heller ikke den utvortes gjerning i lengden uteblir hos slike hyklere. Således lærer du andre, men ikke deg selv. Du vet heller ikke selv hva du lærer, og har ennå aldri forstått loven rett. Hertil kommer at loven øker synden, som han sier i kap. 5, 20, fordi mennesket bare blir ennå desto mere fiendtlig mot loven, jo mere den krever det som mennesket ikke formår noe av.

Derfor sier han i kap. 7, 14: «Loven er åndelig.» Hva er det? Hvis loven var legemlig, så kunne den skje fyllest ved gjerninger. Men da den nå er åndelig, så kan ingen oppfylle den, med mindre alt det du gjør kommer fra hjertets grunn. Men et sådant hjerte gir ingen unntagen Guds Ånd. Han gjør mennesket likedannet med loven, så at det av hjertet får lyst til loven, og fra nå av gjør alt, ikke av frykt eller tvang, men av et frivillig hjerte. Altså er loven åndelig. Med et slikt åndelig hjerte vil den bli elsket og oppfylt, og en slik ånd krever den. Hvor denne ånd ikke er i hjertet, der blir det synd, ulyst og fiendskap mot loven. Men loven er dog god, rettferdig og hellig.

Så vend deg nå til den tale, at det å gjøre lovens verk er noe helt annet enn å oppfylle loven. Lovens verk er alt det som mennesket gjør eller kan gjøre etter loven i kraft av sin frie vilje og ved sine egne krefter. Men under og ved siden av disse gjerninger blir der i hjertet ulyst og tvang overfor loven. Derfor er alle disse gjerninger spilt og til ingen nytte. Dette er Paulus' mening i kap. 3, 20, hvor han sier: «Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger

Herav ser du nå at skoledisputatorene og sofistene er forførere, når de lærer at man ved gjerninger skal berede seg for nåden. Hvorledes kan den ved gjerninger berede seg for det gode som ikke gjør en eneste god gjerning uten ulyst og uvilje i sitt hjerte? Hvordan skal det verk kunne behage Gud som fremgår av et tregt og uvillig hjerte?  

Å oppfylle loven, derimot, er å gjøre dens verk med lyst og kjærlighet, og føre et gudfryktig og fromt liv, frivillig og uten lovens tvang, som om det ikke fantes noen lov eller straff.

Men en slik lyst som følger med kjærlighetens frivillighet, gir den Hellige Ånd i hjertet, som han sier i kap. 5, 5. Men Ånden blir ikke gitt på noen annen måte enn alene i, med og Ved troen på Jesus Kristus, således som Paulus sier det i fortalen. Og troen kommer ikke på annen måte enn alene ved Guds ord eller evangelium, som forkynner Kristus som Guds Sønn og menneske, død og oppstanden for vår skyld. Som han sier i kap. 3, 25; 4, 25 og 10, 9.  

Herav kommer det at troen alene gjør rettferdig og oppfyller loven. For troen får Ånden av Kristi fortjeneste. Og Ånden skaper et glad og frivillig hjerte, slik som loven krever det. På denne måte fremgår da de gode gjerninger av selve troen. Dette er Paulus' mening i kap. 3; 31. Her har han forkastet lovens gjerninger, så det høres ut som om han ville oppheve loven ved troen. «Nei,» sier han, «vi stadfester loven ved troen

Synd 
kalles i Skriften ikke bare den utvortes, legemlige gjerning, men også all den bevegelse som rører seg sammen med den utvortes gjerning, nemlig hjertets innerste med alle dets krefter. Altså, det lille uttrykk: «å gjøre synd» skal bety at mennesket helt og holdent faller hen i synd.: For det skjer overhodet ikke noen utvortes syndig gjerning, uten at mennesket helt og holdent farer hen i synd både med legeme og sjel.

Og i særdeleshet ser Skriften inn i hjertet og hen til roten og hovedkilden til all synd, nemlig vantroen i hjertets grunn. Altså, likesom troen alene gjør rettferdig og bringer ånden og lysten til gode utvortes gjerninger, således er det vantroen alene som synder og egger kjødet og lysten til onde utvortes gjerninger. Slik som det skjedde med Adam og Eva i Paradiset. 1. Mos. 3, 6.

Derfor kaller også Kristus vantroen alene synd, når han sier i Joh. 16, 8 f.: «Ånden skal overtyde verden om synd, fordi de ikke tror på meg.» Derfor er det også slik, at før der skjer gode eller onde gjerninger som gode eller onde frukter, må det i hjertet først være tro eller vantro. Vantroen er roten, saften og hovedkraften til all synd. Derfor kalles den jo også i Skriften, slangens hode og den gamle drages hode, som kvinnens sæd, Kristus, må knuse, slik som det ble lovet Adam. 1. Mos. 3, 15.
Nåde og gave 
Nåde og gave kan man skjelne mellom på denne måte:
Nåde er egentlig Guds yndest eller gunst, som han har hos seg selv overfor oss. Og ut av den er han villig til å inngyte Kristus og Ånden med sine gaver i oss. Dette fremgår klart av kap. 5, 15, hvor han sier: «Guds nåde og gaven i Jesus Kristus» osv.

Visstnok vokser gavene og Ånden daglig i oss; men de er ennå ikke fullkomne. Følgelig blir det enda onde lyster og synder tilbake i oss., som strider mot Ånden, som han sier i Rom. 7, 14 og Gal. 5, 17, og slik som striden mellom kvinnens sæd og slangens sæd forkynnes i 1. Mos. 3, 15. Men nåden alene utretter så meget at vi helt og fullt blir regnet rettferdige for Gud. For hans nåde deler seg ikke og stykker seg ikke opp, slik som gavene gjør; men den tar oss helt og holdent opp i Guds yndest, for Kristi, vår forbeders og midlers skyld, og fordi gavene er begynt i oss.
Så forstår du da det 7. kapittel, hvor Paulus ennå skjenner på seg selv som en synder, mens han allikevel i 8, 1 sier at der ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, nemlig på grunn av de ufullkomne gaver og Ånden. På grunn av det kjød som ennå ikke er drept er vi ennå syndere; men fordi vi tror på Kristus og har Åndens begynnelse, viser Gud oss den gunst og nåde at han ikke vil akte på eller dømme denne synd, men handle med oss etter vår tro på Kristus, inntil synden helt blir drept.

Tro 
er ikke den menneskelige innbildning og drøm som noen holder for tro. Når disse da ser at det ikke følger noen forbedring i livet eller gode gjerninger, mens de allikevel hører og taler meget om troen, så faller de i villfarelse og sier: «Troen er ikke nok, man må gjøre gjerninger, hvis man skal bli rettferdig og salig.» Dette fører også til, at når de hører evangeliet, så farer de i vei, gjør seg av egne krefter en tanke i sitt hjerte og sier: «Jeg tror.» Dette holder de da for å være en rett tro. Men like så visst som dette er en menneskelig oppdiktning og tanke, som ikke øver noen virkning inne på hjertebunnen, like så visst utretter denne tanke intet, og det følger ingen forbedring etter den.

Troen, derimot, er et guddommelig verk i oss, som forandrer oss og føder oss på ny av Gud (Joh. 1, 13), dreper den gamle Adam, gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, mot, sinn og alle krefter, og bringer med seg den Hellige Ånd.

Å, troen, den er en levende, travel, virksom og mektig ting. Derfor er det umulig at den ikke uopphørlig skulle virke noe godt. Troen spør heller ikke om man skal gjøre gode gjerninger; men allerede før det spørres har den gjort dem, og den er alltid i virksomhet. Men den som ikke gjør slike gjerninger, han er et vantro menneske, famler og ser seg omkring etter tro og gode gjerninger, og vet dog verken hva tro eller gode gjerninger er, men vrøvler og skravler en mengde ord om tro og gode gjerninger.

Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde,
så sikker, at den troende gjerne ville dø på den tusen ganger. Og en slik tillit til den guddommelige nåde og erkjennelse av den gjør glad, frimodig og freidig overfor Gud og alle skapninger. Dette utretter den Hellige Ånd i troen.

Derved får mennesket, uten tvang, vilje og lyst til å gjøre godt mot alle, tjene alle og lide hva det skal være, Gud til lov og pris, som har vist ham slik en nåde. Derfor er det også umulig å skille gjerning fra tro, ja likeså umulig som å skille brann og lys fra ilden.

Derfor må du se deg for overfor dine egne falske tanker og overfor unyttige vrøvlekopper, som vil være kloke på tro og gode gjerninger og dømme om dem, men selv er de største narrer. Be Gud at han virker troen i deg. Ellers blir du visselig i evighet uten tro, selv om du innbiller deg og foretar deg alt hva du vil og kan.

Rettferdighet  
er nå nettopp denne tro. Den kalles Guds rettferdighet eller den rettferdighet som gjelder for Gud, fordi Gud gir den og regner den for rettferdighet for Kristi, vår midlers skyld, og leder mennesket til å gi enhver hva han er ham skyldig. For ved troen blir mennesket uten synd og får lyst til Guds bud. Dermed gir han Gud den ære som tilkommer ham, og yter ham hva han er ham skyldig. Også menneskene tjener han frivillig med det han kan, og gjør dermed sin skyldighet mot alle.

Denne rettferdighet formår naturen, den frie vilje og våre egne krefter ikke å tilveiebringe. For likesom ingen kan gi seg selv troen, så kan han heller ikke ta vantroen bort fra seg selv. Hvorledes vil han da ta bort en eneste, selv den aller minste synd? Derfor er alt det som skjer utenfor troen eller i vantro falskt, hykleri og synd (Rom. 14, 23), det kan ellers glimre så meget det vil.

Kjød og ånd 
må du her ikke forstå slik at kjød alene er det som angår ukyskhet, og ånd bare det som angår det indre i hjertet. Men kjød kaller Paulus, likesom Kristus i Joh. 3, 6, alt som er født av kjød, det hele menneske med legeme og sjel, fornuft og alle sanser, fordi alt hos ham trakter etter kjødet.

Slik må også du vite å kalle den kjødelig, som uten å eie nåden dikter, lærer og vrøvler meget om høye åndelige saker, slik som du godt kan lære dette av kjødets gjerninger; se Gal. 5, 20, hvor Paulus også betegner kjetteri og hat som kjødets verk. Og i Rom. 8, 3 sier han at loven var maktesløs ved kjødet.

Dette er ikke sagt bare om ukyskhet, men om alle synder, dog aller mest om vantroen, som er den aller åndeligste last. På den annen side må du også kalle den åndelig som utfører de aller mest utvortes gjerninger, som f. eks. Kristus, da han vasket disiplenes føtter, og Peter da han førte skipet og fisket.

Altså, kjød er et menneske som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener til kjødets nytte og det timelige liv. Ånd er den som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener Ånden og det kommende liv.

Uten en slik forståelse av disse ord vil du aldri komme til å forstå dette Paulus' brev eller noen bok i den hellige skrift.

Vokt deg derfor for alle de lærere som bruker disse ord på noen annen måte, de være nå hvem de vil.

Kapittel 1.
En evangelisk predikant bør fra starten av forkynne loven og synden, for å fordømme alt det som synd som ikke skjer ved Åndens hjelp og i tro på Kristus. Mennesker må erkenne seg selv og sin elendeghet, så de ydmykes og søker hjelp. Derfor begynner Paulus også i første kapittel med å straffe de grove synder og den åpenbare vantro. Det gjelder hedningenes synder både før og nå.
       Paulus lærer at evangeliet åpenbarer Guds vrede fra Himmelen over alle mennesker på grunn av deres ugudelige væsen og urettferdeghet. Selv om de vet og daglig kan se at det er en Gud til, så er deres natur når de lever utenfor nåden, den så vond, at de verken takker ham eller ærer ham. Tvertimot narrer de seg selv og blir mer og mer fordervet. Det går så vidt, at de foruten avguderi også begår de forferdeligste synder og umoralske handlinger uten å skamme seg. Ja, de mener at det ikke er galt at folk lever slik.
Kap. 1, 1-4:

Rom 1,1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,
[Apg 9: 15. Gal 1: 15.]

2 det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,
[Jes 40: 1, 2, 9. Luk 1: 70.]

3 om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,
[2Sam 7: 12 ff. Jes 11: 1. Matt 1: 1. 2Tim 2: 8. Åp 22: 16.]

4 og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.
[Apg 13: 32 ff. 17: 31. Heb 1: 5. 5: 5. Åp 1: 18.]

Etter kjødet har Kristus en begynnelse, men etter Ånden har han vært i all evighet, selv om det tidligere ikke var klart erkjent. For det var ikke nødvendig at vi skulle gjøre ham til Gud, men bare bekjenne og erkjenne at han var Guds Sønn. Joh. 16, 13; 17, 1-5. I Det gamle testamentet er Kristi guddom forkynt på en hemmelighetsfull måte. Og det har bare vært noen få mennesker som har bekjent det på den tid da han var legemlig på jorden. Den er først blitt forklart og offentlig forkynt for verden v ed Den hellige Ånd på pinsedag. Guds Ånd ble gitt etter Kristi himmelfart. Fra den tid av helliger han de kristne og forklarer Kristus i hele verden, at han er Guds Sønn med all makt i ord, under og tegn.

5 Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningfolkene, til ære for hans navn.
[10: 16. 15: 18. Apg 6: 7. Gal 2: 7, 8.]

6 Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.

7 – Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
[1Kor 1: 2, 3. 2Kor 1: 2. Ef 1: 1. Fil 1: 2. 2Tess 1: 2.]

Gal 1, 3: Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår herre Jesus Kristus.

8 Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.
[16: 19. 1Tess 1: 8. 1Joh 5: 4.]

9 For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner,
[2Kor 1: 23. Ef 1: 15, 16. Fil 1: 8. 2Tim 1: 3.]

10 og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.
[Apg 18: 21. 1Tess 3: 10.]

11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.
[15: 23, 29. 1Pet 4: 10.]

12 Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningfolk.
[15: 22, 23. Apg 19: 21. Fil 1: 22.]

14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.
[15: 27. 1Kor 9: 16.]

15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.
[Apg 28: 31.]

Kap. 1, 16-17:
16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.
[Sal 119: 46. Apg 13: 46. 1Kor 1: 18. 15: 2. 2Tim 1: 8. Tit 2: 11.]

17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
[3: 21. 4: 11, 13. 9: 30. Hab 2: 4. Joh 3: 36. Gal 3: 11. Fil 3: 9. Heb 10: 38.]

Merk: Evangeliet virker i oss og styrker oss til frelse.
Det mangler ikke noe i Ordets kraft, men mangelen kleber ved vantroen som tviler og ikke tror fast på det. Ellers, hvis man tror fast på det, da er frelsen allerede til stede og begynt, og døden sammen med synden samt djevel og helvete er allerede overvunnet og oppslukt ved Kristi blod og død. Det sier han slik i Joh. 16, 33: ”Vær frimodige, jeg har overvunnet verden.” Med det mener han uten tvil verdens fyrste og synd og død. Men våre gjerninger ville uten tvil ha en slik kraft, for de er jo ikke Guds ord eller troen.

Den rette måte å bli from på er ikke å holde menneskers bud, men å holde Guds bud. Det kan ingen gjøre uten alene troen på Kristus. Av den følger så kjærligheten, som er lovens fylde, kap. 13, 10. Og det kommer ikke av at man gjør dyder og gode gjerninger. Av det blir det bare djevlemartyrer og hyklere. Men troen er det som gjør en from, hellig, kysk, ydmyk m.m. Paulus sier jo: Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.   For i det åpenbares Guds rettferdighet.

Det er som om han vil si: Dine gjerninger frelser deg ikke, men evangeliet så sant du tror. Din rettferdighet er intet, men bare Kristi rettferdighet gjelder for Gud. Evangeliet taler om den og ikke om noen annen rettferdighet. Den som nå vil overvinne døden og utslukke synden med sine gjerninger, han sier: Kristus er ikke død. Paulus sier også i Gal. 2, 21: For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn. Og de som forkynner annerledes er ulver og forførere. –

Men merk dette stykke med flid at hvor du i Skriften finner ordet: ”Guds rettferdighet”, skal du ikke forstå det om Guds egen, iboende rettferdighet slik som papistene og mange hellige fedre feilaktig har ment. Ellers ville du bli redd. Men vit at det etter Skriftens bruk betyr Guds nåde og barmhjertighet som Kristus har gitt oss. Etter den aktes vi som fromme og rettferdige for ham. Derfor kalles den Guds rettferdighet eller fromhet, slik også Guds gjerning, Guds visdom, Guds styrke, Guds munn kalles det som han virker og taler i oss. Alt dette er tydelig bevist i ordene: I det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro.

Her ser du at han taler om troens rettferdighet, og det er den han kaller Guds rettferdighet, som er forkynt i evangeliet, ettersom evangeliet ikke lærer noe annet enn at den som tror, han har nåde og er rettferdig for Gud og blir salig.

Av tro til tro betyr av den så vidt begynte svake tro går videre til den sterke. For troen er ikke ledig. Paulus taler om to slags tro. Fedrenes tro og vår tro er en og den samme, for de trodde på den som kommer og vi på den åpenbarte Kristus. Så fører dog evangeliet fra den første tro til den neste slik at det nå er nødvendig å tro ikke bare fortsettelsen, men også den stedbundne oppfyllelse. Abraham og de gamle kunne ikke tro det, selv om de hadde samme Kristus som vi har. Der er en tro, en Ånd, en Kristus, et samfunn av alle hellige. Det er bare den forskjell at de levde før og vi lever etter Kristus. Altså har vi (d.v.s. fedrene sammen med oss) i samme felles tro trodd på en Kristus og tror ennå på ham, men på en annen måte.

Som skrevet står: Men den rettferdige av tro skal leve. (Luther oversetter her sammen med flere andre: Den rettferdige skal leve av sin tro.) Profeten stemmer overens med Moses, når han i 5. Mos. 8, 3 sier: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

For han kaller ikke kunnskapen om fortellingene for tro, men den visse og faste tillit til Guds barmhjertighet, som Gud for Kristi skyld tilsier oss i sitt ord. Den er en Guds kraft som frelser alle som tror på den. Derfor frembringer det samme ord når det mottas og gripes i tro, et nytt menneske, utvendig og innvendig, på legeme og sjel. Da skjer det etter Pauli ord kap. 10, 9: ”Dersom du … i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst.” Da er alle ting mulig for den som tror, for Ordet som han henger ved, er allmektig. Han sier ikke som så: Et rettferdig menneske skal leve av sakramentene, men: av sin tro. For det er ikke sakramentene, men troen på sakramentene som gjør levende og rettferdig. Der er jo mange som tar sakramentet uten å bli levende eller fromme ved det. Men den som tror er from og lever.

18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.

Fra himmelen åpenbares det (ellers visste ikke hele verden noe om det), at intet menneske er fromt for Gud, men at de alle sammen er ugudelige, syndere, urettferdige, d.e. vredens barn, kap. 3, 10. Og om de vet eller hører noe om Gud, er de likevel så onde at de verken takker eller tjener ham. Derfor blir de også straffet med mange slags laster (v. 21ff).

19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem.
[Apg 14: 15–17. 17: 24–28.]

20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.
[Job 12: 7–9. Sal 19: 2. Jes 40: 26, 28.]

Menneskelig fornuft og visdom kan av seg selv komme så langt at den slutter (selv om det er meget ufullkomment), at det må være et eneste, evig, guddommelig vesen som har skapt, oppfyller og regjerer alle ting. Fordi den ser en slik vakker og stor, en så underbar, ordnet og urokkelig skapning i himmelen og på jorden som er innesluttet i og består under hans regimente, at den må si: Det er ikke mulig at den skulle være gjort slik ved en tilfeldighet eller av seg selv. Der må være en skaper og herre som alt dette kommer fra og blir styrt av. Den må altså av skapelsen erkjenne Gud, som Paulus sier: Guds usynlige vesen osv. Det er en erkjennelse (a posteriore = baketter, i etterkant). Det betyr å slutte seg til (at der er en) Gud ved å betrakte hans gjerninger og styre. Slik kan man også ved å se på et slott eller et hus utvendig få en forestilling om husbonden eller herren i huset.

Men (a priore = på forhånd) fra det indre har ennå ingen menneskelig visdom noen gang kunne se inn i hva og hvorledes Gud er i seg selv eller i sitt innerste vesen. Ingen kan heller vite eller tale noe om det uten den som har fått det åpenbart av Den hellige Ånd.

21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.
[Ef 4: 17–19. 1Pet 4: 3.]

”De ble tomme i sine tanker.” Hvor der ikke er tro, der kommer fornuften på det ene etter det andre inntil de blir helt forblindet i sine tanker, slik som det går med alle vise og spisfindige hoder.

22 Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.
[Jer 10: 14. 1Kor 1: 20.]


23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr.
[5M 4: 15–18. Sal 106: 20. Jes 40: 18. 46: 5.]

24 Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom.
[Sal 81: 13. Apg 14: 16.]

25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen.
[Jes 44: 20. Jer 10: 14. 16: 19.]

”De har byttet bort…” Det betyr at de av den rette Gud har gjort avguder.

26 Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen.

27 På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.
[3M 18: 22. 20: 13. 1Kor 6: 9. Gal 5: 19–21. 1Tim 1: 9, 10.]

28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.

29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere,
[13: 13. Matt 15: 19. 1Kor 5: 10, 11. 6: 9, 10. 2Kor 12: 20.]

30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre,
[Ef 5: 3–5. Kol 3: 5. 1Tim 1: 9–10. 2Tim 3: 2.]

31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.
[2Tim 3: 3.]

Gudshatere er de rette epikureere (dvs. tilhengere av Epikur, en gresk filosof som levde 300 år før Kristi fødsel; Han lærte at mennesket ikke var udødelig, og at den høyeste livsvisdom var å ettertrakte sanselig nytelse). De levde som om det ikke var noen Gud.

Stortalende er slike som taler store ord og gjerne vil ha ros som om de var noe spesielt selv om de intet er. Oppfinnsomme til ond er de som dag og natt trakter etter å gjøre andre folk skade og sorg. De er også flinke og snare til å finne på knep for samme formål. De lager intriger som benytter langt nyere knep enn man ser blant kjøpmenn, jurister og snyltere.

Uforstandige er slike som man kaller grove kjeltringer, som renner hodet mot veggen. Ukjærlige er ubroderlige, ulveaktige, hundeaktige, som verken har lyst til hustruer, barn, brødre, søstre eller endog foreldre. Uforlikelige (gml. Oversettelse) er slike som ikke kan tilgi og ikke vil forlikes.

32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.
[6: 23.]