fredag 17. september 2010

Efeserbrevet I-VI.

  Efeserbrevet
Av Nils Dybdal-Holthe.

Efeser I av VI.

Innledning.

Kap. 1. 

Dette brevet er kalt ”Det høyeste og det dypeste brev i NT”. En annen karakteristikk er ”De troendes verdibrev”. Hvis det er slik, har vi mye i vente når vi studerer brevet. Og det er all grunn til å feste tillit til disse beskrivelsene.

Brevet er skrevet av Paulus, kap. 1, 1 og 3, 1. Og det er trolig skrevet i løpet av årene 60-62 e. Kr. Da satt Paulus som fange i Rom, og brevet er dermed ett av ”fangenskapsbrevene”, kap. 3, 1; 4, 1 og 6, 20. Innledningsordene ”i Efesus” mangler i noen håndskrifter (manuskripter). Og det har man tolket slik at brevet opprinnelig var et ”rundskriv” til flere menigheter der Paulus var kjent. Så kunne man føye til eller tenke sin egen menighet. Et slikt rundskriv havnet i Efesus, og det er blitt bevart i avskift for ettertiden. Det minner oss om at brevet som resten av Bibelen gjelder oss alle. Gud har skapt alle og gjenløst alle og ønske at alle skal bli hans barn.

Paulus var kjent i Efesus. Han hadde talt der i ca. 3 år til sammen. Det var vekkelse i byen, og mange ble frelst. Apg. 19,8. 10. 22 og 20, 31. Og det er alltid slik: Vi blir særlig glad i de som har vært til hjelp for oss i åndelige spørsmål. Jfr. kap. 20, 36-38. Det viser ekte kristent fellesskap og broderkjærlighet.

Efesus var kjent for bl. a. Dianatemplet (også kalt Artemis). Det var et sted for dels løssluppen hedensk gudsdyrkelse, og en god inntektskilde for noen i byen. Sølvsmedene laget små miniatyrutgaver av Dianatemplet som de solgte til folket. Det utgjorde en vesentlig del av inntekten deres. Kap. 19, 24. Og dermed ble det stort oppstyr når den tok slutt som følge av vekkelsen.

En grunn til at man tror det var et rundskriv, er også at det ikke finnes en eneste personlig hilsen i brevet. Han hadde vært der i tre år! Han må ha kjent mange der. Det er kanskje også et uttrykk for at Paulus ikke ville risikere å glemme noen og utelukke noen som kunne føle seg såret. Han ville ikke gjøre forskjell på folk, og for Paulus var budskapet det viktigste! Han skulle være i bakgrunnen.

Luther sier om Efeserbrevet: ”I dette brevet lærer Paulus hva evangeliet er, hvorledes det er forutsett av Gud i evighet og blitt forkynt av Kristus. Alle som tror det, sier Luther, skal bli rettferdige, fromme, levende, salige og fri fra loven, synden og døden.” Slik er det virkelig et stykke åndelig arbeid som menneskene trenger.

Paulus skriver her om rikdommen i Kristus. Alt er i Kristus. Dette uttrykket finner åtte ganger i første kapittel i en eller annen form på grunnteksten. Her er mye å få, der er en uuttømmelig dybde. Vi taper ofte åndelig styrke og kraft, om vi ikke leser mye i Skriften. Der er kraftens kilde gjemt.

Kap. 1.

I. Velsignelsen, v. 1-3.

A. Hilsen, v. 1-2.

Ef 1,1-2 Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Som vanlig begynner brevet med avsenderen. Han skriver om seg selv at han er apostel ved Guds vilje. Apostel er en utsending fra Gud med et spesielt oppdrag. Til vanlig regner vi med Jesu tolv disipler som apostler. Paulus er også det, fordi han hadde en spesiell og viktig oppgave i Guds rike da.

Men Paulus var det ved Guds vilje. Det betyr at han ikke har tatt navnet og oppdraget selv. Det er noe han har fått av Gud. Slik må det alltid være med oss. Det vi er og gjør må være av Gud.

Paulus gir oss her i begynnelsen fire kjennemerker på Guds folk. Og de er like for alle kristne til alle tider i alle land. De troende er utrolig like over alt. Men det er ikke så rart, vi er jo født av den samme far. Derfor kan vi prøve oss selv allerede her. Er vi virkelig Guds barn?

1) Troen.
”Til de som tror på Kristus Jesus,” står det. De frelste er ”troende”. Det var slik vi ble kristne, ved å tro. Og troen er å oppgi sitt eget, å kapitulere innfor Gud. Da finner de bare en utvei: Å fly til Kristus og be om nåde. Salme 34, 23 sier det slik: ”Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.”

Dette var en hovedsak for Luther. Han uttrykte det med to ord på latin: Sola fide: Ved tro alene. Og troen står alltid i motsetning til våre egne gjerninger. I Romerbrevet og Galaterbrevet har Paulus skrevet mer om troen. I Gal. 2, 16 sier han f. eks.: ”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.”

Det er ikke vårt eget strev etter å bli gode nok, som teller. På den måten kan vi ikke avbetale et eneste øre av vår store syndegjeld. Det er ikke slik i Guds rike at vi skal gjøre så godt vi kan og på den måten betale litt av skylden – og så gjør Gud resten ved Kristus. Nei, det har aldri vært frelsens vei. Den er ved tro alene. Og da blir det også av nåde.

Troen er ikke opptatt av seg selv, men av den vi tror på. Troen ser på Kristus og det han har gjort i vårt sted. Da får den troende lov å tro: Jesus er min Frelser. Han har gjort alt for meg. Da skjer det forunderlige: Alle mine synder tar Jesus på seg og gjør dem til sine på en måte. Og så blir alle Jesus gode gjerninger og død min eiendom. Kristi rettferdighet er blitt åpenbart uten loven på grunn av Kristus. Synderen blir da rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Rom. 3, 21-24.

Troen frelser – ikke det vi selv er og gjør.

2) Nåde.
Også dette ordet er viktig i den lutherske reformasjonen og ellers i den kristne tro. Nåde betyr gave, og alt i frelsen er fritt, for ingen ting uten noe annet i tillegg – sola gratia på latin. Vårt ord gratis kommer fra det latinske Gratia.

Ordet nåde kjenner vi også fra ordet ”benådning”. Det betyr at en fange blir frikjent, og skyld og gjeld blir ettergitt av ulike grunner. Før kunne til og med en dødsdømt fange bli benådet her i landet, før dødsstraffen ble opphevet. Det må ha vært den største dag i fangens liv. Han kunne spasere ut av fengselet som en fri mann. Kongen hadde frikjent ham. Slik er det også for en kristen. Han er frikjent fra alt han har gjort, og det er av nåde.

Vi har ikke krav på å bli frelst. Vi har ikke fortjent det. Og vi har ikke gjort en eneste ting som kan betale av på vår gjeld. Det er ikke slik at vi har gjort for lite. Nåden forteller oss at vi ikke kan gjøre noe for å bli frelst. Og dermed har vi heller ikke gjort noe.

Joh. 1, 14-17 sier noe viktig om nåden. Jesus kom til verden som Ordet, og hans herlighet er full av nåde og sannhet, står det. Og døperen Johannes vitner om dette og sier: Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For nåden og sannheten kom med Kristus. Alt i kristendommen er altså av nåde, og den strømmer over de kristne. Nåde over nåde betyr at det stadig kommer ny nåde i vårt liv. Den blir aldri oppbrukt, men blir stadig fornyet. Det er en kristens erfaring gjennom troslivet.

Og fordi vi behøver nåde hele veien, er dette et kjennetegn på en kristen. Klarer du deg uten nåde, er du utenfor Kristus. For han er nåde. Men det er ikke slik at vi trenger nåde i tillegg til det vi gjør selv. Det er alltid bare nåde. I kap. 2, 8 sier Paulus det samme: Av nåde er dere frelste ved tro, og det ikke av dere selv. Det er Guds gave. Hvis vi betaler litt, er det ikke lenger gave.

3) Hellighet.
Paulus kaller de kristne hellige i v. 1. Alle som tror på Jesus, har nåde og er hellige. Det er også et kjennetegn. Jesus gjorde oss hellige da han døde for oss. Og denne hellighet er fullkommen. Vi skal komme tilbake til det i dette brevet, men må peke på noe viktig allerede nå.

a) For Gud er vi fullkomne nå. Vi kan ikke bli bedre for Guds åsyn enn det vi er ved tro på Jesus. Hebr. 10, 10 sier at vi er blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. Pontoppidan skriver i sin forklaring slik: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Derfor kan vi synge med stor frimodighet: Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i Verdens Frelser alt nu … Det skulle vi aldri glemme.

b) For mennesker er vi ikke det. Her har vi mange formaninger til å leve et rett og sant liv. Mye kan bli bedre i livet vårt til hverdags. Vi svikter gang etter gang og kan lett tape motet. Da skal vi hele tiden se på hva vi er i Kristus for Guds åsyn, og det skal gi oss frimodighet og kraft til å fortsette hverdagslivet. Min far var klokker i kirken i 30 år. Jeg satt og hørte ham ”lese” klokkerbønnen utallige ganger: ”Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet.” Det gjorde inntrykk, og jeg glemmer ikke den setningen, tror jeg. Nå har de tatt den ut av kirkens ritual, og det er synd. Den var en god og nyttig påminnelse til oss kristne.

Formaningen kommer tilbake i kap. 4, der vi skal se nøyere på det. Allerede nå må vi si at du kan ikke være en kristen og samtidig leve i åpenbare eller skjult bevisst synd. Da har du meldt deg ut. Det gjelder ikke bare store og grove synder i våre øyne. Det gjelder like mye skattefusk, små løgner og sladder og baktalelse om andre mennesker.

4) Vi har fred med Gud.
Det er en frukt av troen. I Gal. 5, 22 kalles det en Åndens frukt. Fred med Gud er en dyrebar sak og en del av troslivet. Vi kan ikke leve som kristne uten å eie fred med Gud. Det er et kjennetegn på en kristen.

a) Først har vi et rett og sant forhold til Gud. Det er fred mellom meg og min Gud, som det står i sangen. Kristus har forlikt verden med Gud. Det er ikke krig mellom den hellige Gud i himmelen og hans troende barn på jord. Vi lever i et fredsforhold.

b) Dernest opplever vi en følbar fred, særlig noen ganger. Vi har det ”godt med Gud”, og det er det normale, om vi kan si det slik. Den følbare fred kan tapes uten at Gudslivet tapes. Denne fred kan forstyrres f. eks. av ulydighet, sykdom og dårlige nerver. Men du har det like rett med Gud og er like rede til å komme hjem til himmelen, selv om du kjenner det tungt og vanskelig og mørkt i sjelen. Det er bare forholdet til Gud som avgjør den saken. Så vil også djevelen komme og si at du har det ikke rett med Gud, det er derfor du ikke har fred. Da må du ikke glemme dette: Kan du si med sangeren dette verset: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!” Da er du på himmelvei.

B. Velsignelsen er fra Gud, v. 3.

Ef 1,3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

Her begynner Bibelens lengste setning, som går fram til v. 14 i grunnteksten. I No-30 er det også slik. I senere oversettelser er setningen oftest delt opp i flere deler for å gjøre det lettere å lese og huske. Men dermed er også noe tapt, nemlig helheten i dette avsnittet der Paulus kommer med mange gode sannheter i den kristne tro. Og de hører organisk sammen, der det ene liksom bygger på det andre, men er samtidig en enhet av likeverdige deler.

Her lodder Paulus dypt. Han rører ved himmelske ting og ikke bare jordiske sannheter. Derfor er de heller ikke så lette å forstå. Vi må tenke litt etter og se de enkelte deler i lys av hele Guds frelsesplan.

Vers 3 her er som en overskrift over resten av den lange setningen. Her har han samlet noen kjerneord som vi må stanse opp ved.

1) Lovsang.
Lovet være Gud, sier Paulus. Engelske bibler har her oftest ”Velsignet være Gud” (bless). Slik står det også i den hebraiske utgaven: Baruk. Ordet på grunnteksten gresk er: Evlogetos av verbet evlogeå som betyr å tale godt om. Og det kan jo være både en velsignelse og en gjennom en lovsang.

J. Calvin taler om velsignelse i fire betydninger i Bibelen: Vi velsigner Gud når vi priser ham for hans godhet. Gud velsigner oss når han lar det lykkes for oss. Mennesker velsigner hverandre når de ber, og prestens velsignelse er mer enn bønn fordi det er vitnesbyrd om guddommelig velsignelse.

 Vi legger merke til at Paulus alltid lovpriser og velsigner Gud. Det handler ikke om oss selv eller å opphøye oss eller andre mennesker. Lovsangen er å ære Gud. Og det har vi for lite av. Nå føyer han også til: Jesu Kristi Far. Gud settes i forbindelse med Jesus.

Folk i Efesus og andre steder hadde jo så mange ”guder”. De var ikke guder, for det finnes bare en. Men i folkets tanke var det mange. Paulus vil avgrense sin tale om Gud til den ene, levende Gud. Og han er Jesu far, som viser at Jesus var selv Gud, en del av treenheten. Paulus hadde jo forkynt dem om Kristus. De kjente hans navn og frelse. Nå knytter han Jesus sammen med den levende og ene Gud i himmelen.

Hvordan får vi så denne lovsang i vårt hjerte? For Paulus mener ikke sanger med ord om de er aldri så vakre og kunstneriske. Her er det hjertet som synger. Og denne sangen skapes ikke ved tvang eller opplæring eller ved stemning og mye musikk.

Nei, det skjer ved å se. Når hjertet blir stille for og oppmerksom på hva vi eier i Jesus Kristus, da tennes en takkesang til Gud. Og det er rett lovsang. Her i v. 3 og følgende vers skriver han nettopp om alt det Gud har gjort for oss. Hovedsaken er at vi får tro oss frelst og ser at det åndelige er det viktigste. I kap. 3, 4 skriver Paulus: ”Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristusmysteriet (hemmeligheten)”. På nynorsk står det slik: ”Kor vel eg kjenner Kristi løyndom.” Og vi kan lære å kjenne noe av dette ved å studere Skriftene.

Peter skriver i 1. brev 1, 3 om Gud som har gjenfødt oss til et levende håp. Det er himmelen, målet for vår reise her i verden. Det er også en grunn til å synge lovsang. Vi har noe i vente.

2) Lovsangens innhold.
Her sier han det med ett eneste ord: Velsignelse. Det ordet finner vi igjen både i GT og i NT. Det har så rikt et innhold at det kan vanskelig beskrives. Men det er åndelig å forstå og ikke materielt eller jordisk.

Her sier han nå noen underlige ord. Først at han HAR velsignet oss. Det gjelder de troende. I en forstand har han velsignet alle mennesker som sin skapning. Men i det åndelige gjelder det bare Guds folk, de som har tatt imot Jesus og tror på ham. Vi har alle fått en velsignelse. Vi behøver ikke å be om den. Verden er utenfor og forstår ikke slik tale. Du må tro på Jesus for å forstå velsignelsens innhold.

Disse tankene står klart omtalt i Apg. 3, 26: Peter taler til folket slik: ”Det var til dere Gud først sendte sin tjener, da han reiste ham opp for å velsigne dere når hver av dere omvender seg fra sine onde gjerninger.” Velsignelsen er knyttet til Guds folk.

Dernest sier han at han har velsignet oss med all åndelig velsignelse. All velsignelse betyr at det er nok for alle for alle ting du behøver det. Du har hele himmelens lager og resurser til rådighet, og der når du aldri bunnen. Ordspr. 10, 22 sier også: Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til. Tenk om folket ville se det og innrette seg etter denne Guds plan.

Moses talte mye om velsignelse. Og i 5. Mos. 28, 3-6 sier han noe fint: ”Velsignet være du i byen og velsignet være du på marken … Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang.” Velsignelsen har vi fra vi gikk inn i livet og til vi forlater det. Sml. her Salme 121, 8 der Herren skal bevare vår utgang og vår inngang til evig tid. Det er en annen måte å se det på: Vi går ut av verden og inn i Guds rike, vi går ut av en tjeneste og inn i en annen, slik det kan veksle i vårt liv. Men Herren er med og velsigner sitt folk helt inn i evigheten.

Salme 133, 3 sier noe om velsignelsen: På Sions berg har Herren satt velsignelse, liv til evig tid. Det var til Sion Jesus Messias kom som frelser, og kom til verden med den aller største velsignelse som vi skal se. Men Sion er også bilde på den nytestamentlige menighet der Jesus er sentrum. Der blant de troende og Jesu nærvær har han satt velsignelse for oss. Det opplever Guds folk stadig. I en god kristen forsamling med bibelske forkynnelse og bønn – der trives Guds barn. Der hører vi hjemme og ikke der verdslig underholdning dominerer eller liberal forkynnelse skjer. Guds sanne barn merker denne forskjellen.

Nå må vi også gå til Abraham. Han fikk løfte om velsignelse, 1. Mos. 12, 3. ”I deg skal alle jordens slekter velsignes,” sa Herren til ham. Det var et veldig løfte. Velsignelsen er Messias og alt det han er og skulle gjøre. Jesus er velsignelsen. Derfor er det sant det vi synger i salmen: Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Paulus sier det samme i dette verset: han har velsignet oss i Kristus. Der ligger hemmeligheten gjemt. Derfor må vi gå til ham og være hos ham for å leve velsignet her i verden. En annen sang sier det slik: Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord: Jesus.

I Rom. 15, 29 taler Paulus om reisen til Rom. Han vil gjerne dit. Og når han kommer, så vet han at han kommer med en fylde av Kristi velsignelse. Hvordan kan han vite det? Jo, han kommer med evangeliet om Jesus. Det er det han skal forkynne også i Rom.

3) Åndelig velsignelse.
Gud har ikke lovt oss materielle goder, et lett liv med god helse og mange penger. Noen tenker slik når det tales om velsignelse. Og Gud kan skaffe oss alt dette. Han kan gi velstand, men alltid så langt som det tjener Hans rike.

Her taler Paulus om åndelig velsignelse. Det viktigste ved den er at Gud vil frelse vår sjel. Det er viktig for et menneske å forstå det, ellers vil han søke alle andre ting for å tilfredsstille sin lengsel. Men vi får aldri ro og fred i sjelen før den er frelst. Folk tenker ofte altfor mye verdslig om livet. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel.

For en kristen er det en velsignelse å få leve godt og rett med Gud. Da må vi leve i lyset, 1. Joh. 1, 7. Det er å leve i et åpent forhold til vår Frelser og til andre mennesker. Velsignelsen er også å leve himmelvendt slik at målet er klart. Da vil tanke og sinn også bli mer opptatt av det enn det jordiske. For Gud har lagt evigheten ned i vårt hjerte, som Forkynneren 3, 11 sier.

4) I himmelen.
Når vår livsreis er slutt, har vi et sikkert sted å komme til. Himmelen er en god ”endestasjon” for en synder. Vi skal få være med i den store hvite flokk. Ved troen på Kristus har vi allerede en reservert plass der.

Men det er ikke alt. Allerede her i verden lever vi som kristne i ”det himmelske”. Vi har en himmel over vårt liv og lever i en himmelsk atmosfære. Gud vil gi oss så mye godt at vi får en forsmak på evigheten allerede nå.

Denne himmelske rikdom er Jesus Kristus. I ham har vi alt og hans rikdom er stor. Vi ser det bl. a. i Kol 1, 19: ”For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.” Hele Guds storhet finnes altså i Jesus. Dette sier han mer om i Kol. 2, 9-10: ”For i ham bor hele guddommens fylde legemlig. Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet.”

Vi ser ofte så lite av denne fylde her i tiden fordi vi er lite opptatt av den. Det er det og den vi er opptatt av som gir oss mest glede. Vi må se oss selv der vi er plassert ved troen i det himmelske. Ved å se på det verdslige og være opptatt av det jordiske leder ofte til at vi finner erstatning for Guds rikes fylde og storhet.

Denne rikdom taler Paulus videre om i Efeserbrevet. Men hele tiden gjelder det: Alt har vi i Kristus. Må Gud få hjelpe oss til å leve der i troen. Amen.

Ef 1, 4-14: En rekke velsignelser fra Gud.

1) Utvalgt av Gud, v. 4.

Ef 1,4 For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

Dette er Bibelens lengste setning. Den handler om Guds velsignelse, som er frelse.
Se Ordspr. 10.22: Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til.
Vi ble utvalgt av Gud før skapelsen, fra evighet av. Det var med i Guds plan.
Forut bestemt, står det – det vi kaller predestinasjon. Det er et vanskelig tema som mange har misforstått. Og vi skal ikke så snart mene at vi har forstått alt om det. Men noe kan vi si:

1. Noen er ikke utvalgt til frelse og andre til fortapelse.
Augustin mente at Gud valgte ut noen til frelse – resten lot han være.
Calvin sa derimot at Gud valgte ut noen til frelse, og andre til fortapelse. For dem var det ikke noe håp.

Luther var enig med Augustin i begynnelsen, men forlot den tanken.

De reformerte nå lærer også at Jesus bare døde for noen.
Lutherske kristne har vært klare på at Jesus døde for alle og at utvelgelsen er i Kristus. Det betyr at når vi tar imot ham, er det Jesus som frelser oss og er vår garanti for frelse. Men i tanken om utvelgelse ligger også det at Gud begynte og har gjort alt. Det var ikke vi som valgte Jesus en dag, det var han. Det er i grunnen en frigjørende tanke

2. Hva det betyr:
Noen viktige hovedpunkt kan vi vise til her:
1) Gud begynte og laget en frelsesplan.
Ingenting er av oss, eller noe i denne verden er grunn til frelse.
Etter sin viljes frie råd har han gjort det. Og det betyr at alt er av nåde. Vår frelse begynte i Guds hjerte i evigheten. Før verden var grunnlagt gjorde Gud alt ferdig i sin tanke. Og han gjorde det av kjærlighet, fordi han elsket oss så. v. 5. Joh. 3, 16. Gud kunne ikke la oss gå fortapt uten å skape en ny vei til himmelen!

Og vi må forstå det ut fra syndefallet. 1. Mos.3. Alt håp var ute da, alle mennesker var fortapt.
Da sa Gud: De som tror, er frelst. Derfor kalles vi De troende. Vi bygger ikke vår frelse på noe i oss selv. Vi bygger på det Gud har gjort for oss. Det er tro, og dette er de utvalgte.

Gud visste alt før det skjedde. Han er allvitende på alle områder. Derfor visste han også hvem som tok imot. Vi kan ikke overraske Gud. Rom. 8, 29. 1. Pet. 1, 2. Han vet det på forhånd. Det er også en god tanke. ”Du visste alt om meg før du meg kalla …

2) Gud vil ha alle.
Ikke en så ussel er… Slik synger vi med rette. Alle er utvalgt, på tross av synd og udugelighet. Ingen behøver å tenke: jeg er utenfor. Det er plass for deg. Jesus viste oss det. Han tok seg av alle da han var her på jorden og døde for alle mennesker.

Paulus skriver i 1. Tim. 2,4: Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det er tydelig tale og klare ord. Ingen skal påstå at noen er utenfor. Alle er regnet med. Her finner vi Guds vilje med menneskene: Frelse for sjelen – og at de erkjenner at de selv er syndere og at løsningen bare finnes hos Jesus.

Peter skriver om det samme slik i 2. Pet. 3,9: ”Herren er ikke sen med løftet, slik som noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” Han sier det altså både negativt og positivt. Det er ikke Guds vilje at en eneste skal gå til fortapelsen. Nei, hans store plan er at alle skal være i hans himmel. Når det ikke skjer, er det menneskenes skyld. De fleste velger sin egen vei og vraker kallet fra himmelen.

Derfor er det underlig at noen vil så tvil om dette. Det skaper bare uro og unødig tvil hos usikre sjeler. Det er en plass i himmelen for deg. Det har Gud selv sagt. Han visste alt om oss, slik at ingen ting kommer uventet på ham. Han regnet med at det ville være slik på grunn av syndefallet.

3) Gud har vist vei: Kristus.

Joh. 14, 6. Han tvinger ingen, det er et fritt valg. Men: Vi kan ikke gå vår egen vei. Det er en blindvei. Men Jesus sa det så tydelig: Jeg er veien, sannheten og livet Og så føyer han til: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Det understreker tanken om at det bare er en vei til Gud og hans himmel. Ingen annen religion kjenner denne veien, og derfor fører de folk vill åndelig talt.

Men vi må også understreke at der er galt å si at alle blir frelst ved sin tro. Mange liker nok slik tale. Den er ikke forpliktende eller avhengig av Gud. Det er en tro som bygger på seg selv og sin egen tanke og opplevelse. Det frelser ikke.

Veien er å følge ordet i Joh 1, 12: Alle de som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Du må altså ta imot og tro på Jesus som Frelser. Det betyr også at vi må komme med våre synder og be om nåde og tilgivelse.

Gud har forberedt alt. Ingen ting er ugjort. Også hedningene er med i Guds frelsesverk. Derfor er vi med i misjonen. Jesus døde for alle. Alt ferdig for alle. Ellers var Gud urettferdig. Han har skapt alle, gjenløst alle og innbyr alle. Men hver enkelt av oss må ta imot frelsen personlig, si ja takk for Guds gave.

Hva får vi når vi kommer til ham? Paulus kaller svaret: Barnekår. Vi blir ikke slaver, treller eller tjenere. Vi får noe stort, høyt og hellig – vi blir lik Jesus. Frelsen gir oss samme rett og arv som han har. Det skal vi tale mer om senere.

I v. 4 sier han at vi skulle bli hellige og ulastelige for Guds åsyn. Det er et viktig mål med frelsesverket. Et Guds barn vet at han ikke er det i seg selv eller ved noen av sine egne gjerninger. Her må vi fødes på nytt, Joh. 3, 3 og 5. Og vi må oppleve en ny skapelse der alt er gjort av Gud og at han får begynne om igjen med oss. 2. Kor. 5, 17.

Da blir vi slik som Jesus er, vi får det på samme måte. Gud ser oss i Kristus. Å være i ham er det inderligste forhold som tenkes kan. Det er å være ikledd Jesus og skjult i ham, Da er ingen ting av oss. Dette uttrykket ”i ham”, eller i Jesus, kommer igjen 11 ganger her. Det viser at dette er viktig. Og slik skal vi virkelig få være som Guds barn.

2) Barnekår. V. 5-6.

Ef 1,5-6 I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, 6 til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.

Dette er en ny velsignelse. Gud har valgt oss ut – til barnekår hos seg. Gud bestemte hvorledes de kristne skulle være, hva de skulle få. De skulle ikke være slaver og tjenere som skulle få lønn for sitt strev. De skulle være barn av Gud, som Joh. 1, 12 sier.

Her må vi velge. Gud tvinger ingen, og det skjer ikke automatisk ved fødsel. Gud kaller oss og vi kan svare. Da får vi barnekår. Det betyr at vi får samme rett som et barn i et hjem. Vi har flere bibelvers om det. Rom. 8,17; Ef. 1,12; Gal. 4,7.

Men her taler ikke Paulus om fødsel. Han ser frelsen fra en juridisk synsvinkel, og skriver derfor om adopsjon. Hvorfor gjør Gud det? Fant han noe verdifullt hos oss? Nei, grunnen var nok en annen, og da rører vi ved en hovedlinje i Bibelen.

- Han gjorde det i kjærlighet: Gud elsket sin skapning, på tross av vår synd . Joh. 3, 16 sier det så tydelig: Gud elsket verden – derfor sendte han sin Sønn, og derfor vil han ha oss som sine barn.

- Han gjorde det etter sin frie viljes råd: ingen tvinger Gud til noe. Han ville det. Vi har ingen rett hos Gud. Synden tok den fra oss.

Frelsen begynte altså i Guds hjerte. Det var ikke vi som valgte å følge Jesus, dypest sett. Det var Gud som valgte oss. Det er litt av hemmeligheten ved ordet om utvelgelsen, v. 4. Vi er en utvalgt ætt – i den betydning her at Gud selv tok initiativet. Og dermed valgte han oss akkurat slik som vi var og er.

Og hvorfor gjorde han det? Det får vi lys over her. I v. 6 sier han: Til pris for sin nådes herlighet. Guds folk er Guds ære – vi er hans mesterverk. Det skjer fullt ut i himmelen når vi kommer hjem.

Da ser vi ikke bare nåden, men hvor stor den er. Vi ser nådens glans og herlighet, slik han egentlig er. For der ser vi Jesus slik han er. 1.Joh. 3,2. Vi fikk alt av ham: ved Jesus Kristus gav han oss alt. Men Gud har sett alt dette og mer til fra begynnelsen av.

Allerede nå ser vi litt av barnekåret, i Ordet og bønnen får vi små glimt. Og jo mer vi ser av storheten, jo mer takker vi. ”Det er da noe å være barn å være barn av Gud den evige Fader.” Og vi synger mange ganger slik: ”O Jesus åpne du mitt øye så jeg kan se hvor rik jeg er.”
Og hvorledes vi får det, skal vi se i neste vers.

3) Syndenes forlatelse, v. 7-8.

Ef 1,7-8 I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. 8 Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand,

Her møter vi en ny og veldig velsignelse. Vi blir ikke velsignet av å gjøre så godt en kan.
Det er bra menneskelig sett å leve fint og rett, holde loven – men det fører ikke frem. Du blir heller ikke velsignet av å gjøre som en vil i alle ting og la det andre skure. Det er en hån mot Gud.

Hva er så Veien?
Svaret er enkelt og klart i Guds ord: Erkjenne og bekjenne sin synd. Det er å omvende seg. Vi skal legge alt fram for Gud og si som sant er: Jeg er fortapt i meg selv.

Vi har noen fine eksempler på det i Bibelen. I Luk. 15, 19 møter vi den fortapte sønn som sier av hjertet: Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. Han hadde rotet seg bort i syndelivet i det fremmede land. Nå ble han oppmerksom på det og ville hjem til sin Far.

I Jes. 6 ser vi den unge profeten Jesaja. Han får et sterkt møte med Gud og ser hvor uren han er. Der og da opplevde han at Gud selv rørte ved ham og renset han fra synden. Er det slik med deg? Eller er det fusk i kristenlivet? Har du noen skjulte synder som du ikke vil slutte med?

Vi har også beretningen Davids syndefall og gjenreisning til frelse i Salme 32 og 51. Her ser vi at han bekjenner og ber om nåde og renselse. Vi opplever aldri velsignelsen og frelsens glede ved å gjemme noe for Gud. Alt må fram i lyset, bare der er tilgivelse. 1. Joh. 1, 7.9.

I Ef. 1, 7 står det så fint: Syndenes forlatelse er etter hans nådes rikdom. Her er nok for alle og for alle slags synder. Vi synger om det i f. eks. denne sangen nr. 262 i Sangboken: I syndsforlatelsens rike, fortapte synderes hvilested. Det er en god plass.

Og grunnen til at det er mulig får vi også vite her: Jesus betalte for synden. Ved forløsingen ved hans blod, v. 7. Da leder han oss opp til korset på Golgata. Der skjedde forløsningen da Gud ble forsonet og adgangen åpnet inn i Guds rike. Det skjedde ved Jesus død.

I  Nynorskoversettelsen av 1978 står dette verset slik: som vart vunnen ved hans blod. Han er frelsens grunn, derfor er det rom for alle, for alle var med på korset. I Salme 103,3 ser vi at syndens forlatelse er en velsignelse. Eier du den? Det er hovedsaken i vårt liv. Hvis vi ikke eier tilgivelse for vår synd, er vi fortapt.

I innledningen til brevet stod det slik i v. 2: nåde være med dere. Og dette er nåde – å få eie fred med Gud ved troen.

Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen!

4) Guds vilje, v. 9-10.

Ef 1,9-10 da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, 10 om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.

Her er flere velsignelser, også de er en stor rikdom for Guds folk. Nå får vi se litt inn i Guds tanke og plan med menneskene og skaperverket. Det hadde vært en hemmelighet (et mysterium), men ble åpenbart i Kristus. Men slik er det fremdeles. Frelsen er skjult for menneskenes naturlige fornuft. Det er først når vi møter Jesus og tar imot ham, at vi får nye øyne og ser inn i Guds plan med oss.

Guds vilje, som er skjult for fornuften. Ve forstår det ikke pga synden. Gudsbildet i oss er ødelagt ved syndefallet, derfor er alt i frelsesverket en hemmelighet (mysterium). Det ligger utenfor oss. Vi kan ikke fatte de åndelige ting, men bare de jordiske som vi ser omkring oss.

Vi kan se litt av Guds gjerning, skaperverket. Vi ser de store ting, stjerner og planeter, og de små. Jo lenger vitenskapen kommer, jo mer ser de av skaperverket. De ser stjernene langt borte ved store teleskop. Og de oppdager mye inne i oss og andre skapninger som de ikke kjente til i gamle dager, som molekyler og atomer. Vi skulle tro at alt dette ledet menneskene til å erkjenne at det finnes en Gud som står bak alt. Men ofte gjør de ikke det. De lager bare nye teorier om evolusjon og utvikling og fornekter Gud som skaper og herre.

Det er særlig Guds vilje om frelsen Paulus tenker på her. Alle andre religioner viser at menneskene har sine tanker om frelse. Men de går i feil retning. Menneskene kan ikke vite av seg selv hva Gud vil her. Derfor måtte han åpenbare det også.

Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet (mysterium), etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv, Ef. 1, 9. Han kunngjør sin vilje til oss ved sitt ord og sin Ånd. Evangeliet er innholdet (kap. 3,6). Og det er Ånden som viser oss det (1, 17). Hemmelighet betyr ikke her noe som bare spesielt innvidde personer får del i, som hos hedenske religioner og filosofer. Her gjelder det ”en sannhet eller kjensgjerning som menneskene ikke kan kjenne av seg selv, men bare gjennom guddommelig åpenbaring” (Olaf Moe).

Ordet hemmelighet (mysterium) blir brukt om hele Guds frelsesråd, og om det enkelte ledd i Guds råd, slik som at hedninger og jøder står likt i forhold til frelsen (Ef, 3, 3). Dette forutsetter at Guds frelse ikke var kjent før, og vi finner mer om det i neste punkt.

Guds ord er komplett, og der har vi alt vi trenger å vite nå. Vi vil nok få større innsikt i Guds råd når vi en gang skal møte ham personlig i himmelen.

5) En husholdning, v. 10.

Her er vi inne på en ny velsignelse, og det er egentlig innholdet i hemmeligheten. Husholdning betyr at Gud har ”lagt en plan som gikk ut på opprettelsen av en ’husholdning i tidenes fylde”, og som alene kunde virkeliggjøres derved at hans viljes hemmelighet blev oss kunngjort” (S. Odland).

Dermed er dette noe nytt i verden. Hele åpenbaringen kom først med den nye pakt. ”Ingen hade ju kunat veta Guds vilja och Guds tankar med afseende på oss, derest Gud icke uppenbarat sin viljas hemlighet. Men detta har han nu gjort” (E. J. Ekman). Og det var virkelig gode nyheter for menneskene som Gud selv ønsket å vise folket: ”Det er Guds glæde og længsel at kungøre os sin hemmelighed” (Fl. Frøkjær-Jensen). Den sistnevnte kommentar viser også til den danske oversettelse: ”ud fra den gode beslutning”. Ordet god står ikke direkte i grunnteksten, men det ligger i det greske ordet evdokian, der ”ev” betyr god.

Jødene hadde fått noe av Guds vilje åpenbart i Det gamle testamentet. Men oppfyllelsen og fylden kom i den nye pakt. Og denne guddommelige plan er fullkommen og viser oss hvordan Guds rike er og hvordan det skal ledes.

Gud skulle samle alt til ett og gjenopprette skaperverket. Alle troende blir likestilt overfor Gud når det gjelder frelse, og himmel og jord blir ett til slutt. Men alt skjer i Kristus, der er Guds menighet på jord – som er jordens største under (Nordahl Grieg).

I v. 1 ser vi at menigheten eller kirken består av de som tror på Jesus. Kirken er egentlig ikke lokal, men universal. De troende i hele verden tilhører den samme Guds menighet. I v. 9 ser vi at det skjedde etter hans frie råd. Gud bestemte selv hva han ville gjøre, og ikke noe menneske har påvirket ham der. Da er det av nåde, for etter syndefallet er alle mennesker motstandere av Gud. I v. 10 sier Paulus at noe skal skje i tidenes fylde. Da skal alt bli fullkomment. Da er det høst på jord og evigheten begynner.

Det er også en stor velsignelse.

6) Arven, v. 11-12.

Ef 1,11-12 I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, 12 for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus.

Nå minner han oss om en ny velsignelse som gjelder alle troende. Vi er blitt arvinger. I den eldre bibelen (1930) stod det ”arvelodd”, og det betyr nettopp å få del i arven. Det er noe likt mellom arven i bibelsk betydning og vår jordiske arv. I en søskenflokk er det slik at hvert barn får like mye. Arven blir delt mellom arvingene.

Arven er en naturlig og logisk følge av å være barn. Og det er bare barna som får arv på denne måten. Paulus skriver flere steder om arven, f. eks. i Rom. 8, 17: ”Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger.” Og i Gal 4, 7b sier han: ”Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud.”

Denne arven er vår når vi er ”i ham”. Det er uttrykk for en inderlig forbindelse med Jesus, en fullstendig forening med ham. Og det skjer ved troen. Da knyttes vi sammen med Frelseren slik at alt vårt blir hans, og alt det han har blir vår eiendom. Jesus tar våre synder på seg og kler oss i sin egen rettferdighet. Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i ham. Rom. 8, 1.

Så kommer et nytt uttrykk: ”Etter at vi forut var bestemt til det.” Guds evige frelsesplan var altså bl. a. at vi skulle bli arvinger. Det bestemte Gud. Vi skulle ikke komme til himmelen for å bli tjenere eller slaver eller underordnede på en måte. Han bestemte at de som skulle til himmelen, de skulle være likestilt med Guds egen Sønn: hans medarvinger.

Det skjedde etter hans forsett, sier Paulus. Gud hadde bestemt det. Det blir enda en gang understreket. Så legger han til: Han setter alt i verk etter sin viljes råd. Gud følger sin plan uavhengig av hva folk flest mener. Ettersom Gud er allmektig, evig og allvitende, kan han ikke få råd av andre. For han vet alt, og det gjør ikke vi.

Hedenske guder kunne forandre mening etter omstendighetene. Det gjør ikke Herren. Noen få ganger ”angret Gud”, står det. 1. Mos. 6, 6 om Noahs tid. Han måtte ”forandre” sin plan, men det var til beste for folket. Og det er sagt for folkets skyld, for at de skulle forstå alvoret. Gud visste også om det på forhånd. Derfor er det Guds nåde ”från børjan til slut” (E. J. Ekman). Dette viser også at det ikke skjer noe ved en tilfeldighet, alt er deler av Guds plan.

I vers 11 er det en interessant lesemåte, som f. eks. Bengel har: Vi er blitt hans arv, dvs. alle de troende er blitt Guds eiendom ved forløsningen på korset. Denne tanken er også bibelsk.

I v. 12 ser vi målet med Guds frelsesplan: Vi skal være til pris for Gud. De frelste skal ære Gud i all evighet. Der er Guds mening. Og det begynner her. Gud har garantert i sitt ord for løftene skal gå i oppfyllelse. Det er ikke noe vi håper på i menneskelig betydning.

7) Ånden, v. 13.

Ef 1,13 I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt,

I dette verset har vi også en ny velsignelse. Fordi Kristus har kjøpt oss fri, kan alle som hører evangeliet, bli frelst. Det er Åndens verk. Han skal
- vekke,
- kalle,
- frelse,
- bevare.

Det er Den hellige Ånds gjerning, skriver Luther i forklaringen. Vi kan ikke bli frelst av oss selv. Vi kan ikke vekke oss opp fra synden og den åndelige søvn, vi kan ikke bestemme når kallet skal komme til oss, vi kan ikke frelse oss selv og heller ikke bevare oss gjennom livet. Det må Gud gjøre ved sin Ånd. Derfor er hans komme en velsignelse.

Og det skjer ved å høre sannhetens ord – om oss selv og om Jesus. Her skal vi kort si noe om Åndens gjerning ut fra ordene i teksten.

a) Den som tror det, får Ånden til segl.
Det hadde Gud lovet, og det ville han gjøre.
Segl er mer enn et stempel, som blir brukt for å vise eiendom og at det er sikkert og må ikke åpnes av uvedkommende. Det er f. eks. brukt i Jer. 32, 8-14 om et jordstykke som ble kjøpt, og kjøpebrevet ble forseglet. Det fungerte som et skjøte og var bevis på at Hannibal hadde kjøpt det.

Vi har fått Ånden som segl. Ånden er ikke en følelse eller opplevelse eller en ekstra erfaring i livet. Ånden er en person i treenheten sammen med Faderen og Sønnen. Gud eier oss og vil sørge for oss uavhengig av det vi selv føler og kjenner og mener. Og Ånden kjennes på sin gjerning i våre liv. Han viser at vi er syndere, og han leder oss til Jesus Kristus som frelser for syndere. Det er et godt kjennetegn på at vi har Ånden som segl.

b) Ånden er også pant, v. 14.
Pantet er den første utbetaling på en kjøpt eiendom. Slik var det i alle fall før. Når du betalte en viss sum da handelen ble inngått, hadde du bundet deg til å betale resten. Men pantet er også sikkerhet på eiendommen. Banken tar pant i noe når du låner. Jeg fikk en gang ordførerens underskrift på at jeg kunne låne i banken. Han garanterte på kommunens vegne at lånet skulle betales tilbake. Det var et viktig dokument for meg. Pantet kan også i et slikt tilfelle være ”førsteprioritet” i lånet. På den måten sikrer banken seg mot tap.

Dette viser i alle fall en side ved Guds behandling av oss. Han har gitt de troende en arv, som vi har talt om ovenfor. Allerede her på jorden har vi fått litt av den. Det er Åndens gjerning i og for oss mens vi er her i verden. Han har vist oss litt av frelsen, vi har fått syndenes forlatelse og løfte om evig liv. Vi er frelst i troen og håpet om en evig himmelsk salighet.

Hvor lenge skal vi leve slik? Jo, til den enste velsignelsen oppfylles fullt og helt:

8) Forløsingen, v. 14. 

Ef 1,14 han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.

Det er Jesu gjenkomst. Her i verden og i denne tiden er vi fri i Kristus ved troen. Men her har vi fiender og er underlagt forgjengelighetens lov. Kjødet i oss begrenser vår frihet og glede. Vi er frikjøpt ved Jesu død, men kan ikke nyte frukten av det fullt ut her i verden.

Derfor har han gitt oss løfte om en fullstendig forløsning. Og selve løftet er en velsignelse. For vi lever ikke i usikkerhet om hvordan det skal gå, og hva som skal skje etter døden.

Jo, en gang kommer ”forløsningens dag” – ”vårt legemes forløsning”, Rom. 8, 23. Det ser vi fram til og venter på. For noen må dø og legges i grav. Andre vil leve helt til det skjer. Men for alle blir det sant at vi skal forvandles og bli ham lik – når vi ser ham som han er. Synet av Jesus har en slik forvandlende makt over oss at vi i ett nu blir lik den guddommelige Jesus i himmelen.

Da ser vi og opplever fullt ut det vi har trodd på her. Da får vi restbeløpet utbetalt og hele arven blir vår. Vi får se den og nyte helt og fullt. Då blir vi til pris for Gud.

Dette gjelder bare for Guds folk. Alle andre går fortapt. Da er det viktig å spørre hverandre: hvordan står det til? Er du rede hver tid og stund? Ennå er det nådetid over jord – kom derfor mens du har anledning.

- Når vi ser alle velsignelsene samlet, oppdager vi mer av storheten i den kristne tro. Der er ikke bare en side. Her samles mange ting om vår frelse, og det gjør oss enda tryggere i troen. Vi må prøve å se alt samlet, hvor det ene bygger på det andre og utfyller samtidig hverandre. Frelsen er rik og stor og består av mange deler. Det viser ikke minst Efeserbrevet oss.

Ef. 1, 15-23.

Paulus ber,
Ef 1,15-23 Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, 16 holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i mine bønner. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18 og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19 og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20 Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, 23 som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.
I. Paulus kjenner dem, v.15-16.
Han har hørt om dem, ikke sladder, men om deres gode sider: deres tro og kjærlighet. Det er bilde av et sant kristenliv. De to ting skal følges hånd i hånd. Derfor blir hans bønn en takk. Det er godt når vi kan takke for hverandre - at de tar imot Guds velsignelse og vandrer rett.
II. Han ber for efeserne, v.17-20. Selv om leserne har mottatt velsignelse, trenger de forbønn. De er makt i de foldede hender! Dag for dag får vi leve i denne direkte kontakt med Herren. Og Paulus ber om flere ting, slik også vi kan gjøre.
1) Han ber om at de må få mer kunnskap om Gud, v.17. Til det trengs visdoms og åpenbarings Ånd. Den må Gud gi. Selv om de har fått Ånden, v. 13f, trenger de mer av den. Guds visdom får vi i Guds ord ved Den hellige Ånd.
2) Han ber om at de må forstå det håp de har, v.18. Til det trengs åndelige, opplyste øyne. Fornuften fatter det aldri. Gud må opplyse ved Ånden.
3) Han ber om at de skal forstå arvens herlighet. Vi blendes så lett av verdens herlighet og glemmer vår himmelske arv. Den stråler over alt. Vi kan aldri sammenlikne Guds herlighet med noe i verden.
4) Han ber om at de skal skjønne litt av Guds makt, v. 19f. Han er herre over død og grav og gjør det umulige. Oppstandelsen er bevis på det. Den samme makt er tilgjengelig for Guds folk. Han ber om at efeserne skal forstå det. Da ville de stole mer på Gud. Han gir oss en seier som også seirer over graven.
III. Paulus forklarer Kristi stilling, v. 20-23. Kapitlet avsluttes med en hyllest til Kristus.
1) Han er ved Faderens høyre hånd i himmelen, v.20. Der har han "fått del i Guds makt og ære" (Bibelverket). Han har fått igjen den stilling han hadde før han kom til jord.
2) Han er satt over alle makter i tid og evighet, v.21. Det taler om hans absolutte seier, nå og i dommen. Intet kan reise seg mot ham. Alt er lagt under hans føtter, v.22. Vi har en mektig frelser.
3) Han er menighetens hode, v. 22f. Ja, over alt er han hode. Det taler om hans bestemmende makt og myndighet. Vi er hans lemmer som skal stå til hans disposisjon (se ellers kap.5). Menigheten er fylt av Jesus som fyller alt i alle, v.23. Han er alle steds nærværende, og vet alt om alle.

Efeser II av VI.


Kap. 2.

Ef. 2, 1-10. Frelst av nåde.

Ef 2,1-10 Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. 2 I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. 3 Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. 4 Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, 5 gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. 6 Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, 7 for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. 9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
Denne teksten viser hva Guds kraft kan gjøre, som nevnt i kap. 1, 19. Det er et samleord om kristendom som samtidig viser to slags mennesker. Det er bare to måter å leve på her i verden, åndelig talt. Derfor er det også bare to veier og to mål for livet. Slik taler også Jesus i Mat. 7, 13-14.
Men det viser også at det er mulig å flytte over fra den ene veien til den andre og dermed bytte mål for livet. Og det viser den veldige forskjell det er mellom frelste og ufrelste mennesker på tross av at de ofte er like i det ytre. Men verden er inndelt slik og vil være det så lenge denne tidsalder består.
La oss se litt på disse gruppene ut fra teksten i Ef. 2.

A. De som er borte fra Gud.

I denne gruppen finner vi alle de ufrelste og hedningene i verden. På de fleste steder er disse i flertall så langt vi kan forstå. De kan være svært forskjellige i moral og oppførsel. Men noe har alle disse felles:
1) De er døde.
Her taler vi om den åndelige død, i forhold til Gud. De har ikke kontakt med ham og er uten samfunn av noe slag med Gud. Det kommer av at synden dreper et menneske åndelig sett. Det er kjent helt fra skapelsen, 1. Mos. 2, 17. Gud sa til Adam: Den dag du eter av den forbudte frukt, skal du dø. Dette er et historisk faktum. Det skjedde med hele slekten ved syndefallet. Hele denne verden er uten livskontakt med Gud.
Det er en veldig dom over verden, og mange som lever der, tror ikke på dette eller bryr seg ikke om dette. Men en dag vil også de få med Gud å gjøre. Det er i dommens store og alvorlige stund. Åp. 20, 12. Alle døde skal stå for Gud – og så gjøre regnskap for ham for livet sitt. Denne ”dødsdommen” er godt kjent i Bibelen, slik at ingen skal unngå å vite det. I GT finner vi det f. eks. i prof. Esekiel 18, 4: Den sjel som synder, han skal dø. Og i NT ser vi det f. eks. i Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Jfr. Kol. 2, 13.
2) De lever.
Likevel er det sant at de lever – i synden og på verdens vis. De er ikke bare syndere, men de praktiserer synden. De er ikke bare vantro, men de gjør konkrete synder. Det kan være grove og synlige laster de faller i, eller det er skjulte og hemmelige synder og slikt som kaller ”fine” synder. På grunnteksten står det: etter verdens levemåte (eller verdensmåte). Det må bety at de lever slik som det er naturlig her i denne syndige verden uten å ta hensyn til Guds bud og lover.
Hele verden ligger i det onde, står det. 1. Joh. 5, 19. Og i kap. 2, 16 sier Johannes i det brevet: Alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Gud, men av verden. Derfor sier Paulus til romerne: Skikk dere ikke lik denne verden, Rom. 12, 2.
Det er ganske klart at et slikt liv på verdens vis må få konsekvenser av en hellig Gud.
3) De lar seg lede.
Selv om verdens mennesker sier svært tydelig at de er selvstendige og ikke vil at noen skal fortelle dem hva de skal mene, står de under en sterk makt. Der er andre krefter som styrer tanke og handling uten at de selv forstår det.
Bak denne verden står selve Djevelen. Han styrer og leder tanker og lyster, kjødet og hele deres tilværelse. De er ikke så fri som de selv tror. Å være ufrelst er å la seg styre av andre makter enn Gud. De vil ikke ha Gud til autoritet, og dermed blir de bundet til helt andre og vonde krefter.
Som mennesker har vi alle med åndsmakter å gjøre. De virker i oss og omkring oss. De påvirker tanke og sinn og vilje, og får oss dermed til å gjøre det motsatte av Guds vilje. I kap. 6 finner vi mer om dette, fra v. 11ff. Det verdslige sinn er altså det motsatte av Guds Ånd.
4) De er under Guds vrede.
Allerede her i tiden og verden er de gjenstand for Guds vrede. Det skjer på samme tid som Gud elsker dem. Joh. 3, 16. Så lenge de er verdslige og ikke omvender seg, vil de gå mot den evige dom. Og da blir det forferdelig å falle i den levende Guds hender, som Hebr. 10, 31 sier. Det er Bibelens bilde av verden. Den er syndige og gjenstand for Guds dom, og den er elsket av Gud som vil at de skal omvende seg. Verden i sin synd er uten noe håp, v. 12. Den kan ikke bli reddet på noen annen måte enn Guds vei.
Denne teksten sier derfor meget klart på at det går an å bli et annet menneske som ikke lenger står under Guds vrede.
Men synet på Guds vrede er noe forskjellig blant de kristne. Her går faktisk en skarp skillelinje mellom luthersk og deler av reformert lære. Luthersk teologi er at hele verden etter syndefallet er under Guds vrede, og vi må frelses fra den ved troen på Jesus. Noen sier derimot rett ut: ”Guds vrede hviler bare over dem som bevisst overtrer hans vilje” (E.J.Ekman). Men i vers 3 sier Paulus tydelig: Vi er av naturen vredens barn. Det må bety at vi er gjenstand for Guds vrede før vi har gjort noen synd. Vreden kommer over menneskene på grunn av den natur vi har etter syndefallet. Så dypt var fallet.
Men dette synet har de reformerte egentlig ikke fra J. Calvin. I sin kommentar over Efeserbrevet sier han: ”Vi er alle av natur skyldige til fordømmelse. Derfor bor synden i oss.”  

B. Et annet folk.

Midt blant denne verdens mennesker lever det et annet folk. Noen steder er det mange av dem og de er svært synlige. Andre steder er det bare noen få, kanskje en eneste som lever for og tror på Gud. De er ikke bedre enn andre i seg selv, og de kjenner ingen trang til hovmod overfor andre. Ytre sett kan de være ganske like en del fine mennesker i denne verden. Men noe har skjedd med dem:
1) De lever, v. 5.
De har åndelig liv og dermed kontakt med den levende Gud og hans Sønn Jesus Kristus. En gang var også de verdslige og hatet den sanne Gud. Da levde også de i synden og var uten håp om evig liv.
Da hendte noe: De fikk åndelig liv. De ble skapt på nytt i Guds bilde, v. 10. Dermed fikk de rettigheter i himmelen og håp om et evig liv der. Det var en stor velsignelse i deres liv. Det kan de aldri glemme. Han er ”gått over fra døden til livet,” sier Jesus. Joh. 5, 24. Er det underlig at slike mennesker takker Gud for det og gjerne vil at andre skal få det samme?
2) Hvorfor skjedde det?
Den viktigste grunnen til denne nyskapning er Guds kjærlighet. Joh. 3, 16. Gud miskunnet seg over dem, v. 4. Det kan han fordi han er rik på miskunn. Og denne kjærlighet er fra evighet av og derfor et ufattelig under. Gud elsker til og med sine verste fiender, slik Jesus gjorde på korset.
Det er ikke vi som elsker Gud. Mennesker avskyr Gud av naturen, de flykter fra ham som Kain gjorde etter sitt syndefall. Nei, det var Gud som tok initiativet og tok seg av oss. 1. Joh. 4, 10. Og han viste sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, Rom. 5, 8. Han ventet ikke til vi hadde forbedret oss. Og det kunne vi heller ikke.
3) Av nåde ved tro, v. 8-9.
Måten denne frelse skjer på er litt underlig og uforståelig for noen. Det skjer ikke ved våre egne gjerninger og anstrengelser. Gud frelser oss ikke på grunn av at vi fortjener det. Vi kan ikke samle opp gode gjerninger i en ”bank” som Gud bruker for å frelse oss.
Nei, alt er av nåde. Det betyr nettopp ufortjent. Frelsen blir vår ved å tro på Kristus. Ikke en eneste gjerning eller gave fra oss teller med. Men i troens øyeblikk fødes et nytt liv i oss. Ingen ting er av oss. Slik viser Gud sin uendelige godhet og rikdom mot oss. Og slik er han mot oss hele livet – ”i de kommende tider”, v. 7 (det verset står nok også i et videre perspektiv, men brukes her om oss nå). Gud ønsker å øse ut sin rikdom over sine barn og gi oss av sin uendelige velsignelse, jfr. kap. 1.
Og alt er nåde. Vi er benådet av kongenes konge, fordi Han tok ansvaret for all vår synd og skyld. Vi ble frikjent på grunn av Jesu verk. Det er evangeliet. Og nå leter han etter flere som vil la seg frelse.
4) Et nytt liv, v. 10.
Nå begynner en ny vandring for en kristen, også i det ytre. Vi er ikke frelst av gjerninger, men til gode gjerninger. Kristenlivet skal vise igjen i vår hverdag. Det vil merkes at du er en kristen. Du lever nå på en annen måte enn før. De ytre synder blir fortid, du gjør dem ikke lenger. Skulle du falle i en synd, kommer angerens gråt straks over deg og du går til Jesus og ber om ny tilgivelse.
Gud har nå planlagt dette nye livet ditt. Han har lagt ferdige noen gjerninger som han vil at du skal gjøre. Det betyr at han gir deg anledninger og åpner dører for deg til å leve rett med ham. Nå ber han oss om gå der, ta opp gjerningene, selv om det betyr en offervei for vårt kjød. Men det er ikke et offer for det nye livet og den nye natur vi har fått i gjenfødelsen. For i Kristus har vi fått del i hans vesen. Da vil vi gå hans veier.
Du møter kanskje en gammel som bærer en tung handlebag – og du sier: Skal jeg hjelpe deg med den? Du hører om en syk som er så ensom – og du tenker: I dag skal jeg gå innom ham eller henne. Du sitter på et vitnemøte og hører at ”ordet er fritt” – og du tenker: Jeg har så lyst å si at også jeg er en kristen. Og mange andre ting skjer i livet ditt. Bruk disse anledningene, og du vil merke velsignelsen ved å gå. Du er jo skapt på nytt til det.
Og i alle ting gjelder det: Alt er Guds verk, og derfor skal han ha all ære. Han er verd det.
Amen.

Ef. 2, 11-22.

Ef 2,10-22 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. 11 Kom derfor i hu at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. 12 Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. 13 Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. 14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, 15 da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, 16 og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. 17 Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. 18 For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. 19 Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, 20 bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. 21 I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. 22 I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.

Over dette avsnittet kan vi godt sette: Før og nå. Det handler om den store forandring som skjer når et menneske blir gjenfødt og frelst. Da handler dette også om synd og nåde, som i v. 1-10. Alle mennesker har et før og nå, også de som lever i sin barnetro, som det heter. De må komme til bevisst trosliv og få se frelsen slik Bibelen forkynner den.

1. Vår fortid.
Det er en trist beskrivelse vi har her. Men slik er menneskene av natur. Og vi er så hjelpeløse og kan ikke forandre oss selv. Slik er både grove syndere, navnkristne og mange døpte. De er borte fra Gud, og vil i all evighet være det om de ikke omvender seg.

Slik var leserne i Efesus også tidligere, og Paulus minner dem om det. Han vil at de ikke skal glemme det: Husk at dere før var – sier han, v. 11. Ordet derfor viser tilbake til v. 1-10 om at de var frelst av nåde. De var døde og verdslige før de møtte evangeliet. Det må de aldri glemme, men ”komme sin tidligere usseldom i hu for riktig å skjønne på hva de skylder Kristus” (Olaf Moe). Det skaper en større takknemlighet for frelsen. De skal se seg tilbake og se hva de er frelst fra og det de nå har fått av Gud.

Først minner han dem om at de var hedninger av fødsel. Og det står i motsetning til jødefolket som var Guds eiendomsfolk med alle løfter. Dette forklarer han mer inngående og detaljert, som om leserne ikke visste det! Det viser hvor viktig det er å minne seg selv og andre om hva vi er av natur. Da blir vi både takknemlige og ikke minst ydmyke som kristne. Menneskene har en egen tilbøyelighet til å bli overmodige i medgang. Nå går han gjennom deres fortid trinn for trinn:

Som hedninger var uomskårne, og hadde dermed ikke det spesielle tegn på kroppen som viste at de var Guds folk. Omskjærelsen av guttebarn var jødenes paktstegn helt fra Abrahams tid. Det var en ytre handling som noen kunne mistolke som tilstrekkelig til frelse. Jødene kalte dem uomskårne som et ”spottenavn” (S. Odland).

De skulle også huske at de som hedninger var uten Kristus, dvs. Messias, v. 12. Dermed var de også utstengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene og løftet som Gud hadde gitt Israel. Konklusjonen på det var at de ikke hadde noe håp etter døden fordi de ikke kjente den sanne Gud. Og i v. 13 føyer han til at de før var langt borte. Det sier han nok for å vise at avstanden mellom Gud og verden i åndelig forstand er veldig stor. Det er som to ulike verdener eller kloder.

2. Vår nåtid.
Den som blir et Guds barn vil derfor flytte over fra en verden til en annen. Og det er egentlig en stor forskjell. Og det kommer noe nytt med v. 13, det er tydelig av ordet ”men”. Det setter et skille sammen med ordet ”nå”. Men nå, sier Paulus. Og han viser med en gang hva som utgjør den store forskjellen: i Kristus Jesus. Kristus er Messias-navnet, den salvede som Gud hadde utvalgt. Og Jesus er frelsernavnet, han som kom til jord for å fullføre Guds vilje. Han vil altså si at den lovede Messias er den Frelser som kom til jord.

Den store forskjellen er at de som var langt borte, er kommet nær til. Det er en veldig forandring. Professor Odland sier at dette er en rabbinsk uttrykksmåte. De brukte uttrykket ”å la komme nær til” om å gjøre en hedning til proselytt som slik ble innlemmet i Israel. Det har skjedd med de kristne på en annen måte. Det skjedde ikke ved et ytre tegn, men ved Kristi blod. Og da viser han straks hva grunnen er til at de ble kristne, nemlig Jesu død på korset som soning for våre synder. Når et menneske tror det, går det over fra død til liv. Først da har vi fred med Gud.

Dette taler han videre om i v. 14ff. Uttrykkene viser ulike deler av frelsesverket. Han gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet. Her er det tale om de to ulike folkegruppene, jøder og hedninger. For slik delte jødene inn alle mennesker. Og selve gjerdet eller skilleveggen må være Moseloven som bare var gitt til jødene. Den avgrenses her ikke til de ti bud, men til hele lovsystemet med offer og seremonier i GT.

Dette gjorde Jesus noe med. Han avskaffet ikke Guds ord eller loven som moralbud eller rettesnor. Men han satte ut av kraft tanken om at loven var en vei til å bli rettferdige for Gud. Det er jo en hovedsak i kristen teologi. Jfr. Rom. 10, 4: Kristus er lovens ende … Det gjerde som skilte brøt Kristus ned ”ved sitt kjød”. Det viser til hans offerdød på korset, der han selv blir offerlam som tar all verdens synd på deg.

Langfredag ”avskaffet” han denne loven som kom med bud og forskrifter. Da åpnet han en ny vei der både jøder og hedninger kan gå for å bli frelst. Ja, alle må gå den veien for å få nåde hos Gud. I åndelig forstand er det ikke lenger jøde og hedningen, for han skapte de to til et nytt menneske, v. 15b. Men jødene som nasjonalt folk og spesielt utvalgt av Gud, er her fremdeles. Paulus taler her om jøde og hedning i religiøs, kristen forstand.

Dette gjør at jøde og hedning egentlig har fred med hverandre, også her i åndelig betydning. De kommer til Gud og blir frelst på grunn av den samme offerdød på korset. I sitt legeme forlikte han dem begge med Gud og dermed drepte det gamle fiendskapet, v. 16. Derfor kan frelste hedninger og frelste jøder ha samfunn med hverandre og lovsynge den samme Messias, Jesus Kristus.


3. Resultatet av Kristi gjerning, v. 19-22.

De troende er blitt et nytt folk. Disse vers er en gjentagelse og videre utvikling av det Paulus skrev om i v. 13. De er ikke lenger fremmede og dermed utenfor Guds rike. En fremmed er uttrykk for en som er på besøk i et land og er der en kort stund. Utlending er den som har slått seg ned i landet for å leve der uten at de egentlig tilhører landet og folket.

Ved troen på Jesus er de blitt ”de helliges medborgere og Guds husfolk”. Paulus tenker her på det Guds rike Jesus kom for å opprette. De troende i Efesus og eventuelle andre nabobyer er nå blitt borgere i dette riket og dermed medborger sammen med alle andre kristne. Alle disse er Guds husfolk og ”medlemmer af en storfamilie, hvor Gud selv er husfaderen” (F. Frøkjær-Jensen).

Og vi har en sterk grunnvoll, v. 20. Det er apostlenes lære og profetens budskap om en kommende Messias. Det kan stå som uttrykk for hele Bibelens lære. Her dreier alt seg om Kristus, han er hovedhjørnestein, det som binder alt sammen. Framfor alt er det han alle sanne kristne har felles. Når vi lever vårt liv i troen på ham, har vi åndelig samfunn med alle andre troende, og sammen vokser vi til et hellig tempel i Herren, v. 21. Det skjer både en indre vokster i hver enkelt kristen, og at Guds rike vokser ved at nye blir lagt til.

V. 22 fortsetter denne tanken: I Jesus Kristus blir vi alle troende bygd opp til en Guds bolig i Ånden. Dette tempel og bolig er Guds menighet på jord. Paulus vil vise at menigheten er Guds folk som tror på Kristus og som bygger på hans gjerning. I menigheten skal de troende få være og kjenne seg hjemme, og der bor Gud selv ved sin Ånd.

Sammendrag,
I kap. 2 finner vi en del uttrykk om det vi som kristne var før og det vi er nå – før og nå-situasjonen. Det kan vi samle her:

Vi var døde og vandret på verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, levde i vårt kjøds lyster og gjorde kjødets og tankenes vilje. Dermed var vi vredens barn. Vi var hedninger, uomskåret, uten Kristus og utestengt fra Israels borgerrett og fremmede og utledninger, uten håp og uten Gud. Vi var langt borte fra Gud og hans rike, og det var fiendskap mellom hedninger og jøder.

Vi er nå blitt levende med Kristus og frelst av nåde og ikke av våre egne gjerninger. Vi er oppreist med Kristus og har fått plass i hans himmel. Nå opplever vi nådens rikdom og får gjøre gjerninger som Gud har forberedt for oss. Vi er nå kommet nær Gud og fått fred med ham. Alt fiendskap er borte og vi er forlikt med Gud i Kristus, og evangeliet ble forkynt for oss. Vi har adgang til Faderen ved Ånden og er blitt de troendes medborgere og Guds husdolk. Vår åndelige grunnvoll er apostlenes og profetens lære om Kristi verk. Her på jorden er vi et hellig tempel i Herren og en Guds bolig i Ånden.

Efeser III av VI.


Kap. 3.

Ef. 3, 1-13. Paulus - og bønn.

Ef 3,1-13 Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger - 2 så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. 3 Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. 4 Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. 5 Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: 6 At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. 8 Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, 9 og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. 10 Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. 11 Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre. 12 I ham har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit. 13 Derfor ber jeg at dere ikke må tape motet på grunn av de trengsler jeg lider for deres skyld. De er jo en ære for dere!

Paulus begynner dette avsnittet med å forsikre dem om sin forbønn. Det kommer han tilbake til i v. 14ff., og viser der innholdet i bønnen. I mellomtiden taler han om sitt kall og mer om Kristus og hemmeligheten. Og han tenker særlig på hedningenes plass i menigheten.

1. Paulus’ stilling, v. 1.
Både her og i kap. 4, 1 sier han at han er fange. Derfor kaller vi dette og andre brev for fangenskapsbrev. De er skrevet i fengsel. Og han er der for deres skyld og for Herrens skyld. Han er fanget fordi han forkynner evangeliet om Kristus. Han nevner også sine trengsler i f. eks. v. 13. Det har ikke alltid vært lett å være evangelist og misjonær, og fremdeles koster det.

Hvis en forkynner tar sin tjeneste alvorlig, vil han kjenne den smerte det er å tale Guds ord uavkortet til folket som ofte ikke vil høre. Han kjenner smerten over de mange ufrelste og nøden for at noen må bli frelst. Han er blitt Kristi trell og må gå hans ærend.

2. Paulus’ oppdrag, v. 2ff.
Gud hadde gitt ham en spesiell tjeneste i den nye husholdning som Herren hadde opprettet, v. 2. Både tjenesten og husholdningen handlet om nåde og var av nåde. Paulus skulle formidle dette til leserne, ja enda lenger ut. Husholdning taler først om Guds frelsesplan med hele verden. Men her betyr nok ordet det oppdrag Paulus hadde av nåde. Han skulle forvalte evangeliet i sin tid. Slik er vi også alle husholdere som må være tro mot oppdragsgiveren, sml. 1. Kor. 4, 2. Vi skal gjøre regnskap for ham en dag.

Gud hadde satt ham til denne tjenesten, det var ikke noe han hadde valgt selv. Slik taler alltid Paulus om seg selv. Derfor var det av nåde. Nå skulle han forkynne og bringe videre Guds nåde, dvs. evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Han er nå blitt en tjener av nåde for evangeliet, v. 7. Det står i stor kontrast til det han gjorde før da han tjente loven og forfulgte evangeliets tjenere.

Nå viser han til det han har skrevet i kap. 1-2 i Efeserbrevet: Slik jeg ovenfor har skrevet med få ord, v. 3. Det er hemmeligheten eller mysteriet han har talt om, og da viser han særlig til kap. 2, 11-22. Den kunnskapen han hadde om det, hadde han ikke studert seg til. Han hadde fått det ved en spesiell åpenbaring. Gud hadde vist ham noe som han ikke hadde visst før. Noe står nok i GT, men han fikk nå se sammenhengen i Guds frelsesplan på en ny måte. Når efeserne leser dette, vil de forstå at han kjenner Guds frelse, v. 4.

Han har ikke bare kunnskap, men innsikt i evangeliet. Det måtte en åpenbaring til, fordi evangeliet ”er utilgængelig for den menneskelige fornuft og religiøse sans” (Frøkjær-Jensen). Denne danske teologen gjør også oppmerksom på at ordet for å ”lese” (anaginåskå) egentlig betyr å lese høyt i menigheten slik de gjorde med skrifter fra GT. Ved en slik opplesning i gudstjenesten, måtte alle tekster være hellige tekster (sml. Kol. 4, 16). Dermed stilles Paulus’ brev på samme plan som GT. Det er en interessant tanke.

I v. 5 sier han klart at tidligere slekter har ikke kjent til dette. Det er altså noe om frelsen som ikke er nedtegnet i GT.: ”Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent…” Den nye pakt kaster nytt lys over Guds vilje og plan. Og det er ikke bare Paulus som vet dette, men også apostler og profeter. Man mener at profeter her er profeter i NT, som nevnt i 1. Kor. 14, 3. Men Paulus har nok fått en spesiell åpenbaring når han sier: han har kunngjort det for meg, v. 3. Alt var i Guds plan fra evighet av, den var ikke en ”nødløsning” etter syndefallet. Nå skal han forkynne det videre til folket ved sine brev og sin tale.

Innholdet i denne hemmelighet finner vi i v. 7: ”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” Også i den gamle pakt kunne en hedning bli med i Israels som proselytt. Og det var de som hadde løftene hos profetene. Jesu gjerning var å åpne veien fullt og helt for alle folk. Medarving betyr å arve på lik linje med samme rett – det hadde aldri en hedning fått før. Løftet om Messias og frelse gjaldt ikke lenger bare jødene, men alle troende. Dette var mer revolusjonerende enn de fleste forstår i dag. Hemmeligheten er hele evangeliets budskap om frelsen i Jesus Kristus som gjelder for alle.

Å forkynne dette var Paulus’ oppdrag, v. 7. Men det er i kraft av Guds nåde at han er forkynner. Og ved Guds kraft har han vært forkynner og utført oppdraget. Den holdningen og ydmykheten må alle forkynnere ha om de skal være i Guds vilje.


3. Paulus som hedningmisjonær, v. 8ff.
Paulus taler noen ganger om seg selv. Det er alltid farlig. Men vi legger merke til at han taler meget ydmykt her. Han er den minste av alle de troende. I 1. Kor. 15, 9 sier han at han er den ringeste av apostlene, og i 1. Tim.1, 15 er han den største blant syndere – og det er i et av de siste brev han skriver. Der ser vi litt av voksteren i hans liv.

Men her gjelder det altså tjenesten. Han skulle forkynne evangeliet for hedningene. Etter eget utsagn er han en liten forkynner. Og budskapet er veldig stort. Han kaller det ”Kristi uransakelige rikdom”. Små redskap kan altså få bære fram et stort budskap. Både Paulus og vi undrer oss ofte over at vi kunne brukes i tjenesten. Vi blir små hos Jesus, både som kristne og som arbeidere.

Denne uransakelige rikdom er evangeliet. Mange ser bare et ord når de leser det, noe som ikke gjør særlig inntrykk på dem. Men evangeliet er så rikt at vi vil aldri forstå det til bunns her i livet, fordi det handler om guddommelige og evige ting. Uransakelig betyr uuttømmelig, noe du aldri kommer til bunns i eller forstår fullt ut. Her i tiden vil det alltid være mange spørsmål vi ikke finner svar på. Da skal vi tenke at det er for stort for meg, jeg fatter ikke Guds tanker – som profeten taler om i Jes. 55, 9.

Paulus’ oppdrag var ”å opplyse alle” om dette, v. 9. Han fikk ikke tale til alle mennesker, men han skrev det ned slik at vi også får se det. Husholdningen betyr her Guds frelsesplan. Den er fra evighet av, men lå skjult hos Gud. Ved evangeliet er alt dette kommet fram i lyset. Nå skal Paulus tale om dette til folket.

I v. 10 ser vi et nytt uttrykk: Guds mangfoldige visdom. Den ligger bak alt det Gud gjør. Like lite som vi forstår selve evangeliets innhold og husholdningen, forstår vi heller ikke måten han fører budskapet fram på. Vi synes at han bruker mange omveier for å nå sitt mål. Også disse veier var med i hans plan, og vi må overlate det til ham som ser det best. Det er lettere når vi tenker at det handler om evige planer som vi ikke har evne til å skjønne. Et lite barn har ikke forutsetninger for å forstå høyere matematikk.

Det lyder underlig for oss at også makter og myndigheter i himmelen skulle få høre dette av menigheten. Det er trolig englene i himmelen, som er ukjent med frelsen. Men en dag skal englene få se inn i evangeliet og hva det betyr.

Også det var med i Guds plan fra evige tider av, v. 11. Frelsen skulle en gang bli kjent for alle. Og det ble fullført da Jesus ropte ”fullbrakt” på Golgata.

Nå ser vi resultatet av frelsesverket: Vi har frimodighet fordi Jesus har tatt all vår skyld og dom på seg og er blitt rettferdige i Kristus, v. 12. Ved troen har vi adgang til hele Guds rike fordi Jesus åpnet veien, og det har vi tillit til er nok. Det er i grunnen troen.

I v. 13 går han over til å tale direkte til leserne om deres behov. Han ber dem om å være frimodige midt i trengselen. For når de hørte at Paulus var i fengsel på grunn av at han forkynte evangeliet, kunne de tenke at Gud hadde sviktet ham. Vi har så lett for å tenke jordisk, og mange har en lykkefilosofi som sier at det alltid må gå godt for en kristen. Er det ikke noe galt med oss, når vi opplever motgang og tunge dager?

Nei, sier Paulus. Lidelsen er nødvendig. Bibelen sier tydelig at de troende vil oppleve motgang, f. eks. i Apg. 14, 22. Den blir dermed en bekreftelse på at Guds ord er sant og Paulus er en rett forkynner. Det må jo være en ære for dem som Paulus har talt til. Den viser også at Paulus elsker dem og er villig til å lide for at de skal få høre evangeliet. Det er fra disse ordene han så går over til å be for dem.

Ef. 3, 14-21. Paulus' bønn.

Ef 3,14-21 Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, 15 han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. 16 Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, 17 at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, 18 for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, 19 og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. 20 Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – 21 ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.
Her kommer apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15.
Vi får her et nytt gløtt inn i Paulus’ bønneliv, og nå ber han igjen for Guds folk. Det ser ut til å være et viktig emne i hans bønner. Du ber kanskje mest for deg selv og for din nære slekt. Noen ber også for hedningene. Og det er ikke galt. Men vi skulle kanskje utvide sirkelen litt mer og be for hverandre som Guds barn. Jeg tror noen tenker slik: Tenk om noen ville be også for meg? For vi kan og skal hjelpe hverandre i dette. Når vi gjør det, blir det også mindre baktale, kritikk og misunnelse. For bønnen har en rensende makt med seg. Du kritiserer ikke så lett de du ber for.
For leserne ber han nå om flere ting:
1) At de må styrkes, v.16.
Vi behøver stadig ny kraft i livet med Gud. Vi tappes for kraft ved arbeid og anstrengelser i livet, også åndelig sett. Den som gir seg mest for Gud, behøver også mest kraft.
Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Gud skal styrke dem etter sin herlighets rikdom. Og i kap. 1, 19 sier han: Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.
Og det skjer ved Ånden, ved at han veileder oss, refser oss og gir oss nytt mot alt etter som vi behøver det. Noen ganger bruker Ånden mennesker som sitt redskap, og andre ganger taler han direkte til oss ved minnelser. Vi skal alltid være våkne for at Ånden taler bestandig slik Skriften taler. Det er menneskepåfunn om noe annet kommer fram. Og dette gjelder ”det indre menneske”, altså vårt hjerteliv med Gud.
Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber. Det kan altså være nødvendig at noen ber for oss, at også vi må få styrke og kraft nok. Har vi lite åndskraft fordi det er så få eller ingen som ber nettopp for oss?
I kap. 6, 18-20 sier Paulus at vi skal be alltid – også for han, står det. At han må med frimodighet kan forkynne og kunngjøre evangeliet. Ja, at han kan tale med frimodighet. Var det nødvendig for den store apostel Paulus å ha forbedere, føler nok jeg det ennå mer nødvendig. Er det noen som vil be – også for meg?
En annen erfaring må også nevnes her: Vi får selv mer styrke når vi ber om at Gud må styrke andre! Bønnen får en slags gjensidig og tilbakevirkende kraft.
2) At Kristus må bo i dem, v.17.
Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen. Han ikke bare døde for oss og ordnet alt i himmelen. Jesus stiger også inn til oss og er oss nær hele livet. Bønnen er at han alltid må få rom i vært liv og hjerte. Han ber om det, slik at Jesus får prege vårt liv, Gal. 4, 19.
Da blir han husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft. For det er han som er vår kraft og ikke noe i oss selv. Vi har noen ganger lyst til å styre vårt eget liv og slik gjøre oss uavhengig av Gud. La oss heller overgi nøkkelen til huset til vår Frelser. Det er da det går oss godt. Dette er en del av bønnen.
3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19.
Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19, 30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er et vern mot vranglære og verdslighet.
Han ber for dem at de må bli rotfestet og grunnfestet, v. 17f. Kristenlivet blir ikke fast og trygt om du hele tiden er opptatt av dine følelser og tanker om hvordan du har det. Her ser du at troen skal ha et feste, den skal bygge på noe som er sterkere enn vårt eget indre liv.
Han bruker først en plante som eksempel. Den må settes i god jord og ofte dyp jord for å få næring og vann nok. Det vises mest i tørketider. Vil den overleve da? Frukten er også avhengig av en god jord der planten får det den trenger.
Dernest bruker han bilde av et hus. Det trenger et godt og solid fundament og grunnvoll. Her er det stormen og motgangen som er i sentrum. Vil huset stå når høststormen kommer? Paulus vil vise hvor viktig dette er. Derfor ber han om det.
Det vi skal bygge på er Kristus og hans verk. Å være rotfestet og grunnfestet der, er å ha et godt og grundig kjennskap til Kristus. For han er jo følgen og resultatet av Guds kjærlighet mot oss. Derfor er det nyttig og nødvendig å bruke tid på det Bibelen sier om frelsen. Det er de overfladiske og lettvinte kristne som først faller. I fristelsens stund hjelper ikke de store ord eller opplevelser i fortiden. Spørsmålet er: Hva eier du i dag?
4) At de må forstå
hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 – og er en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd. Det er ikke nok med teoretisk og ”død” kunnskap. Vi må selv få se inn i Guds hjerte og fylles til all Guds fylde.
5) Kjærlighetens omfang.
Her bruker apostelen fire uttrykk for å si noe om det. Han bruker de vanlige retninger i verden for å vise størrelsen av Guds kjærlighet.
Dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Gud elsker jødene som sitt eget spesielle folk. Og han elsker hedninger av alle trossamfunn. Han elsker muslimene som nå er en så veldig stor gruppe. Han elsker de fine og de dårlige – også meg, sier Paulus. 1. Tim. 1, 15.
Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Hele verdenshistorien er innbefattet i dette ordet Kjærlighetens lengde.
Dens dybde: den når de dypest falne og omfatter det verste fall i ditt liv. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Ingen kan visst utgrunne det i dette liv. Vi har så lett for å sette noen til side: De kan umulig bli frelst. Å, jo! Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.
Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himmelen, røveren blir et Guds barn, og Gud setter oss i himmelen med Kristus. Jfr. kap. 2, 6. Objektivt sett er vi der allerede nå ved troen. Men himmelens høyde er så stor at heller ikke den fatter vi.
6) Kristus gjør mer
enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).
7) Til Guds ære.
Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt. Du blir vel med der? Ennå er det tid til å komme og få del i dette frelsesverk.
Amen.