tirsdag 4. november 2014

Søren Kierkegaard - Øieblikket.



Søren Kierkegaard:
Det komfortable og det evige. Etter «Øieblikket».
Av Nils Dybdal-Holthe. (Stil (essay) skrevet på lærerskolen.)

Den store danske filosofen Søren Kierkegaard skrev bl. a. en samling artikler som han kalte «Øieblikket». Det var egentlig et slags tidsskrift som kom med 9 nummer i 1855 og et tilleggsnummer senere. Det var samme år han døde. Her skriver han også om emnet «Det komfortable og det evige». Vi kan tilføye her at Kierkegaard ikke skriver eller tenker lettvindt, han går i dybden i dype sannheter og spørsmål i menneskelivet.

Tittelen Øieblikket står i motsetning til hans tidligere skrifter som han mener har beveget seg mer i fortiden. Når rykker han samtiden nærmere, sier han. I et essay taler han om motsetningsforholdet mellom «Det komfortable» og «bekymringen for en evig salighet». (Fra Øieblikket nr. 2. Noe av teksten er forsiktig fornorsket i skrivemåte).

Det komfortable er uttrykk for det som til vanlig går for å være kristendom. Han kaller det «den offisielle kristendom». «Det evige» er uttrykk for den reelle, sanne kristendom, og han kaller det «en evig salighet». Disse to ting er blandet sammen av staten: «Dog er det disse to ting - - Staten ved hjelp av den offficielle Christendom har faaet slaaet sammen.»

Kierkegaard sier at staten har gjort dette for å la borgerne få den evige salighet, eller frelse, så billig som mulig: «Staten stræver paa en saa priisbillig og comfortabel Maade som muligt at tilsikkre Borgerne … en evig Salighed hisset … paa en saa prisbillig og comfortabel Maade som muligt.»

Den uunngåelige følge av dette blir at staten blandet sammen det ekte og det uekte og på den måte gjort det til falskhet, som han kaller det i et skriv av 1855: Et Falsum, et Falsk. Et bilde som brukes om dette er at der skåles i et selskap. Dette gjøres vel for at alle skal være med og ha sitt sinn rettet mot dette det skåles for. Og det er staten som gjør dette. Men just denne sammenblanding er det gale: Hva – har de to ting med hverandre å gjøre.

Videre innfører han bildet av vanntrykket mot det som før var nødvendig: å slepe det (vannet) opp trappene. Vann ble det i begge tilfeller – Kierkegaard vil vel si: Kristendom kan det nok bli av det staten gjør, men hva er forskjellen? Jo, det er måten det fåes på som er det avgjørende. Før måtte man streve og bære vannet opp trappene med alt søl og bryderi som følger med. Nå kan man skru på en kran og vannet renner selv. Det er blitt lett og komfortabelt. Slik er det med kristendommen: Staten har gjort den så lettvint som mulig. Og dette gjør man for å få alle med så enkelt som mulig.

Det er ikke dette komfortable i og for seg som er galt, det kan bare ikke anvendes på alle ting. Der det kan brukes, bør det brukes, sier han: La det kun bli anvendt overalt hvor det lar seg anvende - - der således er et Noget. Dette «Noget» er altså ting der måten det fåes på, ikke er avgjørende eller betyr noe. Da bør det gjøres lettvindt. Vann er et eksempel. Men kristendommen er ikke noe slikt «hvilketsomhelst». Der kan prinsippet ikke brukes: «Men det Evige er ikke et sådant Noget.»

Det komfortable blir beskrevet med et nytt bilde i «Sandhed og Levebrød» (i Øieblikket nr. 4). Her kaller han det «Ryggtittelen på et tomt bind». Det er det motsatte av kristendom. Ryggtittelen bør nok være der, men da kreves det også at innholdet svarer til tittelen. Har noe fått navnet kristendom, må det også forsvare sitt navn med et rett innhold.

Men det Komfortable viser seg nettopp ved at det gjør krav på å være kristendom, men det er tomt.

Den ekte kristendom trenger ingen representasjon, den representerer seg selv. Men det uekte må ha en forklaring, en innskrift. Står en og ser på byen Troja – eller ruinene av den – trenger ingen å forklare at dette skal være Troja. Det er Troja, men byen forklarer seg selv. Slik også med kristendommen.

Det komfortable viser seg om mulig enda klarere ved uttrykket «Veien til levebrød». Det å han en inntekt er altså det viktigste, og staten har hjulpet til med det. Den har gjort at kristendom blir entydig med levebrødet å være prest: «Staten har fått kristendom og levebrød gjort entydig.»

Vi kan vel også si at denne kristendom er selvlaget eller et menneskeverk. For å forklare dette innfører Kierkegaard et tenkt tilfelle: «Hvis staten fikk det innfald at ville innføre f- Ex. den religion at Månen er gjort av en grønn ost – og etter noen generasjoner ville den religion være den i landet herskende.» Slik kan altså menneskene lage en hvilken som helst religion selv.

Hensynet til familien har ved siden av tanken på å skaffe seg et levebrød en del av skylden for den falske kristendom. Han sier: «Det Piat, hvori kristendommen er sunket ned i henger for en stor del sammen med at disse ømme arme (prestefruene) er kommet til å gripe litt for mye inn. … Det ville være av stor betydning for å få vite noe sant om kristendommen i landet, hvis man kunne få levebrødet og Juliane til side for å kunne se.»

Noe ganske annet er det med «det evige». Det kommer ikke av seg selv – han kaller det «Bekymringen for en evig salighed». Det som skiller dette fra det komfortable er fremfor alt den måte en oppnår det på. Det evige er ikke en hvilken som helst ting, men er: «Maaden paa hvilken det faaes.»

Alle andre ting kan en vel oppnå på flere måter, og vi velger den letteste og billigste. Men her er det annerledes: «Just deri er det evige forskjellig fra alt annet, at det kun kan fåes på en eneste måte.» Og denne ene måte er slik Jesus har fortalt det skal skje i Mat. 7,13-14: «På evighetens besværlige måte, som Kristus betegner: den vei er smal.» Det er med andre ord Bibelen som skal vise oss veien, den vet det best. Et annet sted i Øieblikket sier han: «Det nye testamentet derimot er aldeles uforandret håndboken for kristne.»

«Det evige fåes kun på den vanskelige måte.» Det kan ikke skje lett og behagelig, heller ikke både på en lett og vanskelig måte, men bare på denne ene måte: «Og denne måte er den vanskelige.»

Noe av det som gjør det så vanskelig, er at det evige er noe overjordisk, «det rike som for ingen pris vil være er rike av denne verden.» Det kan ikke sammenlignes med noe i verden.

Dette evige rike skulle vi søke først og framfor alle andre ting: «Først Guds rike.» Men just dette blir ikke alltid gjort. Det viser seg for eks. i prestens tjeneste i dette rike. Det er ikke først og fremst å tjene Gud de vil: «Nei, det er det dog ikke; det han søger er: et kongeligt levebrød som Præst.» Men før han kan det, må mye annet skje først: «Først har han gått i den lærde skole – først taget to examener – først må han gå ½ år i seminaret – de første åtte år, hvilke altså først må være tilbakelagte.»

Men dette er heller ikke nok, familielivet krever sitt. «Men han er imidlertid først blevet forlovet.» Og etter enda en tid skal presten begynne sitt egentlige arbeid, men også dette blir arbeid: «Endelig – vil han kunne vidne – at i Christendommen er der Frelse -: han får seg et Embede.»

Men det viser seg at det komfortable stikker dypt i ham – lønnen er ikke det han hadde ventet: «Kallets inntekter – er ca. 150 Rdl mindre enn han hadde trodd.» Og han hadde nær søkt avskjed for dette. Og ironisk nok er den første teksten han skal tale over: «Søg først Guds Rige.»

Som avslutning på Øieblikket skriver Kierkegaard et vers hvor han taler om dette motsetningsforholdet i bildene av formannen og ettermannen – og en eksamen. Det komfortable viser seg ved at alt det gale vi gjør, skylder vi på de som var før oss: «Alt det forkjærte, er Formandens Skyld». Likeens unnskylder vi vår kjærlighet til denne verden med at vi bør sørge for oss og våre kjære, f. eks. våre barn: «All eftertrakten av det jordiske er for Eftermannens skyld.» Vi garderer oss altså.

Det evige er det motsatte: å intet slikt ha. Da tar vi altså ansvaret selv for våre feil, og vi er ikke griske etter verden. Livet blir altså en prøve, en eksamen. Der kan man ikke fuske – bare ett spørsmål er levende aktuelt: Står vi – eller stryker vi? -: «For ham bliver Livet i Sannhet, hvad det efter Christendommens Villie skal være: en Eksamen, hvor der ikke kan snydes.»

{Notat 2014: Det er ikke sikkert at alt S.K. skriver er tilfelle i dag. Prestetjenesten er f. eks. ikke lenger et statlig embete, og vi tror også at det finnes prester som gjør tjenesten for Guds skyld. Men det er likevel verd å tenke litt i Kierkegaards tankebaner: Har vi gjort kristendommen for lett slik at det ikke koster særlig mye å følge Jesus? Da ligger Bibelens ord nær: Vend om.}NDH.