lørdag 28. juni 2008

1. Kristendom, av Ø. Andersen

Hva er kristendom?
Av Øivind Andersen.

(Dette er en avskrift av bibelkurs som Ø. Andersen holdt i Norea Radio. Timene ble avskrevet og trykt i Lov og evangelium i begynnelsen av 1970—årene. Andersen selv og Nore ga tillatelse til å trykke stoffet, og nå har NLL gitt anledning til å sette inn på Tidens tegn. Stoffet er forsiktig redigert og forkortet der det er mye gjentagelse og mht rettskriving og f. eks. avsnitt. Ø. Andersen teolog og lærer ved Fjellhaug misjonsskole i mange år. I tillegg var han en skattet forkynner blant kristenfolket. NDH.)

[Disse artiklene tar utgangspunkt i tida slik den var i 1970-årene. Vi frykter for at den ikke har forbedret seg i vår tid, dvs. på 2008-tallet og utover. Derfor mener jeg at den er hyperaktuell i våre dager. Både kristen-ledere og fotfolket i misjon og kirker bør faktisk stanse opp for disse tankene, og vi må alle spørre oss selv: Hvor er vi, er vi rede og har vi den rette tro? NDH.]

1 av 28. Forskjellen mellom religiøsitet og kristendom.

Det spørsmålet vi særlig kommer til å stanse for i dag er dette: Hva er forskjellen på religiøsitet og kristendom?

I dag er det blitt så alminnelig å snakke om religiøse mennesker, religiøse interesser, og man snakker om religiøse bøker osv. Det er godt og vel at et menneske er religiøst, men det er ikke det samme som at det er kristent. Det er meget stor forskjell i virkeligheten på religiøsitet og kristendom. Men det vet ikke mange mennesker. Og om man er klar over at det finnes en slik forskjell, så spør man hva består den da i. Dette skal vi ganske kort prøve å peke på nå.

I sin alminnelighet kan man si at religiøsitet er når et menneske prøver å finne sin vei til Gud. Kristendom er Guds vei til oss. Religiøsitet er at et menneske utfolder evner og anlegg som Gud har skapt i oss. Kristendom er at Gud møter oss og åpenbarer seg for oss gjennom sitt ord.

Alle mennesker er religiøse av naturen. Det er et anlegg i vår sjel dette å bli religiøs. Vi kan si at der er tre grunnanlegg i menneskesjelen, som gjør at den er forskjellig fra alt annet sjeleliv. Jeg tenker da særlig på dyrene.

Det første anlegget er det man kaller det logiske anlegg, at menneskene har evnen til å tenke. Det andre er det estetiske, at mennesket har evnen til å forstå hva som er vakkert osv. Det tredje er det religiøse grunnanlegg, at der er noe som menneske søker utenom seg selv – en higen etter noe som mennesket ikke kan definere.

I Bibelen er det kalt slik: Også evigheten har han lagt ned i deres hjerter (Fork. 3, 11). Alle mennesker er utilfredse av naturen. Augustin har uttrykt det slik: Menneskesjelen er urolig inntil det finner hvile i deg, o Gud.

Det er bare i samfunn med Gud, bare når vi er blitt kristne mennesker, at vi finner fram til målet for denne lengsel. Men det forhindrer ikke at mennesket prøver å utfolde den på så mange måter. Det er noen som er kommet lengre enn andre i dette, det er religionsstifterne. De er uttrykk for eksponenter for det som bor i det naturlige menneske.

Og i dag er det moderne å være religiøs. I dag er det mange som ser hen til Buddha, Konfusius og Muhammed. Disse religioner har ligget som døde i mange hundre år. De er plutselig blitt levende igjen og blitt misjonærende. Det sier noe om mennesket sin trang til å utfolde sin religiøse evne.

Mennesket kan oppleve meget i sin religiøsitet. Det er ikke innbilninger, det er virkelige realiteter og kjensgjerninger mennesket opplever i sitt indre. Og det som mennesket opplever etter sitt religiøse anlegg får meget stor betydning for dets liv og ferd. Det kan gjøre et menneske høyverdig, moralsk samvittighetsfull, samfunnsnyttig, og virke meget godt.

Det er det ingen ting i veien for. Det er bare det at dette er ikke kristendom! Og det er meget farlig å forveksle det med kristendom! Vår religiøsitet fører oss ikke frem til Gud. Vi er skapt med den for at Gud skal få oss i tale. Men det er meget stor forskjell på det at menneske blir gående og utfolde sin naturlige religiøsitet, og det at Gud virkelig får et menneske i tale.

Kristendom er ikke oppstått i menneskehjerte, religiøsiteten derimot er nettopp oppstått i menneskehjertet. Om kristendom leser vi i 1. Kor. kap. 2, vers 9: ”Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”

Legg merke til disse uttrykkene: Det øye ikke har sett og øre ikke har hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskehjerte, det Gud har beredt—” . Det vil si det han i sin evige kjærlighet har forutbestemt for dem som elsker ham.

Om det sier apostelen: ”For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.” Det som gjør meg til en kristen, det har ikke kommet opp i mitt eget hjerte, det kan jeg bevitne. Jeg har alle dager vært et meget religiøst menneske, men jeg har ikke alltid vært en kristen. Jeg vet godt av egen erfaring hva det vil si å utfolde religiøsitet. Og jeg vet godt hva religiøse opplevelser er.

Men jeg vet også hva det er å bli en kristen, og hva kristen erfaring er for noe. Og jeg vet at de to ting er helt forskjellige.

Jesus har uttrykt denne forskjellen på en litt annen måte. Det som er født av kjødet, er kjød, sier han (Johannes. 3, 6). Det som er født av Ånden, er Ånd. Her tenker han Den Hellige Ånd. Det er i sin samtale med Nikodemus at han sier dette: Han kan verken se Guds rike eller komme inn i det, uten at han blir født på ny.

Født på ny er egentlig et ordspill på grunnteksten. Det betyr samtidig å være født ovenfra, født fra himmelen. Jesus sier også her: Det som er født av kjødet, er kjød. Det som er av det naturlige menneske, det er et naturlige menneske. Om dette er stygt og verdslig, eller det er pent og religiøst, så er det kjødet. Bare det som er født av Gud, er av Gud. Her ser du forskjellen.

Religiøsiteten springer ut av mennesket. Kristendom kommer fra Gud. Det skjer nærmere bestemt gjennom Guds eget ord, som åpenbares for vårt hjerte ved Guds Hellige Ånd. Så langt om dette nå.

2. Kristendom, av Ø. Andersen.

2 av 28. Bibelens åpenbaring.

Åpenbaring er det samme som Bibelen. Den er Guds ord til oss, gjennom den er det Gud taler til oss. Og den metode vi må følge i kristen troslære er å spørre: Hva står det skrevet? Hva sier Guds ord? Det blir vår metode. Det er også kalt den beskrivende metode.

Like fra begynnelsen av var det metoden i teologien. Helt til midten av attenhundre-tallet, har det vært en fremherskende metode i det som vi kaller troslære. Fra da er det blitt litt annerledes. For da begynte man å spørre om hvordana man skal tenke om slike ting, eller hva formålet er med dette, og ikke etter hva som står skrevet.

Det betyr at man glir bort fra Guds ord og over i menneskelig tankegang. Da er det ikke lenger teologi, men menneskelig religionsfilosofi. Dette skal vi nå ikke komme nærmere inn på. Vi konstaterer bare ganske enkelt: Vi holder oss til Bibelen, vi spør: Hva står det skrevet?

Troslærens oppgave blir da fortrinnsvis å samle under ett synspunkt det som Bibelen taler om på mange steder. For eksempel:
Hva sier Bibelen om Gud?
Eller: Hva sier Gud om seg selv i Bibelen,
hva sier den om skapelsen,
hva sier den om hvordan synden kom inn i verden,
Hva sier Bibelen om Jesus Kristus og hans stedfortredergjerning,
hva sier den om hvordan et menneske blir en kristen osv.

Under alle disse emner vil vi prøve å holde oss til det som er skrevet, og vi vil prøve å sammenfatte det som er sangt mange steder i Guds ord om samme sak. Det er den metode som også Bibelen selv anviser oss. Det ene bibelord skal kaste lys over det andre. Bibelen skal selv tolke seg for oss.

Det første vi nå skal stanse for er dette spørsmålet: Hva sier Bibelen om Gud? I Johs 1, 18 står det: Ingen har noen sinne sett Gud, den enbårne sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.

Vi kunne vel gjennom skaperverket si at han er til og vite at han er. Men hvem han er, kan vi bare vite ved at han selv har åpenbart for oss og talt til oss om seg selv.

Når en skal sammenfatte det Bibelen sier om Gud, er det tre hovedkjensgjerninger som kommer i forgrunnen, og nå skal du merke deg det. Om du ikke får med deg mer enn disse tre hovedkjensgjerninger fra læren om Gud, så har du i alle fall fått med deg noe meget viktig.

Den første kjensgjerning er at GUD ER EN, og at han er Gud alene. Den andre kjensgjerning er at denne ene og eneste Gud eksisterer som TRE PERSONER.: Faderen, Sønne og Den hellige Ånd. Og den tredje kjensgjerning er at Gud ÅPENBARER segi en vesens fylde. Det er ofte blitt kalt for Guds egenskaper, og vi skal komme litt tilbake til det siden. Hold nå fast ved disse tre kjensgjerningene.

Så skal vi se ganske kort på den første. I 5. Mos. 6 står det slik: Herren vår Gud, Herren er en. Det er bare en Gud, og han er Gud alene. Det sies ganske klart at da han skapte var ingen med ham, ingen er Gud uten Gud alene. Visstnok tales det i Bibelen om guder i flertall, men det er ikke Gud i den mening.

De kalles guder bare fordi de har makt over de vantros sinn, som det heter hos apostelen Paulus. De er guder fordi menneskene rekner dem som guder. Men hos profeten Jesaja blir det sagt at de er tomme, og at de gjør dem tomme som setter sin lit til dem.

Det egentlige uttrykk som vi har i det gamle testamente for disse guder, er intetheter. De er i seg selv ingen ting, og det som mennesker dyrker i disse avguder er i virkeligheten seg selv. De er eksponenter for mennesketanken, for menneskets bevissthet, samtidig som de skal tilfredsstille menneskets trang til å ha en utenom seg selv til å sette sin lit til.

For slik er nemlig menneske skapt. Det er skapt til å tro noe, og til å tro på noe, og det gjør alle mennesker. Og tror de da ikke på Gud, så tror de på noe annet. Her er det altså at avgudene kommer inn i bildet, for dem som ikke kjenner Gud. Men guder er de ikke i virkeligheten.

Det er bare en Gud. Han er fra evighet, han har ingen begynnelse, han har ingen ende, han har alltid vært, og han er Gud alene. Bibelen taler meget om denne ene og eneste Gud. Vi kan ikke her tilnærmelsesvis gå inn på det, for da trengte vi alle timene bare til dette ene emne.

Men jeg vil nevne noe som vi finner i 2. Mos. 3, 14 om Guds navn. Her er sammenhengen at Gud kalte Moses til å utfri Israel. Han åpenbarte seg i en tornebusk som brenner uten å brenne opp. Moses vil gjerne gå bort til for å se denne tornebusken, Men da roper Gud ut fra tornebusken. Herrens engel, står det. Egentlig skulle vi vel oversette: Herren i en engels skikkelse, Herren som engel, roper til ham fra tornebusken: Trekk dine sko av, for det sted du står på er hellig. Og nå sier han som åpenbarer seg i tornebusken til Moses: Jeg er din fars Gud, jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Og så kaller han Moses.

Så spør Moses: Når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg så svare dem? Da sier Gud til Moses: JEG ER DEN JEG ER. Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. I dette åpenbarer Gud seg på en særskilt måte. Det skal vi se mer på senere.

3. Kristendom, av Ø. Andersen.

3 av 28. Guds navn.

I 2. Mos. 3, 14 leser vi igjen: ”Jeg er den jeg er.” Jeg er betegner Gud som den i hvem alt liv er og fra hvem alt vil komme. Dette er det enkleste av alle navn: Jeg er, og i tredje person: Han er. Det skrives på hebraisk JHVH. Det var navnet på Gud i Det gamle testamentet. Og det kommer inn over alt der Gud åpenbarer seg for menneske, over alt hvor der er en relasjon, et forhold mellom Gud og menneske.

Dette navnet Jeg er, eller han er, betyr samtidig han som alltid har vært, han som alltid kommer til å være. Og som jeg nevnte betegner det Gud som den i hvem alt liv er og fra hvem alt liv går ut. Dette er meget talende. Dette navnet har Israel aldri lest. Vi vet ikke hvordan dette navnet skal uttales. Før uttalte man det Jehova, nå uttaler man det vanligvis Jahve. Men man kan si om begge disse uttalelser at de ikke er rette. Sannheten er at man ikke vet hvordan det skal uttales, og det skrives JHVH. Jødene leser Adonai hver gang de treffer på dette ordet – det betyr Herren. Og slik har det seg at i den greske oversettelse av Det gamle testamente er det blitt oversatt med Kyrios, som betyr Herren.

Og slik går det videre til Det nye testamente med navnet Kyrios, som betegnelse på Jesus. Og det skal du merke deg at når dette er brukt om Jesus er det for å betegne ham som Herren, men det skal vi komme tilbake til senere.

Dette Guds navn betegner altså Gud som den levende, den værende, den fra hvem alt liv kommer. Han er før alle ting, står det. Denne ene Gud eksisterer som tre personer, det var den andre kjensgjerningen. Han er Faderen, han er Sønnen, han er Den Hellige Ånd. Her er altså tre jeg i Gud. Faderen taler og sier Jeg, Sønnen taler og sier Jeg, Den Hellige Ånd taler også og sier Jeg. Han lærer, overbeviser, veileder, det kjenner du til som leser din Bibel.

Her er tre Jeg, tre personer, og dog er det bare et vesen. Det er ikke tre guder. Det er en Gud og tre personer som denne ene Gud eksisterer i. Hvis vi lærer tre guder, så er det vranglære. Hvis vi lærer bare en person, så er også det vrang lære.

Vi møter Gud som tre personer i Skriften, og dette kan vi ikke forstå. Hvordan kan Gud være en og tre? Være tre og dog en? Nei, det kan vi ikke forstå, for det unndrar seg vår tankes kapasitet. Og det vil jeg gjerne ha sagt her at kunne jeg forstå Gud, da var han ikke Gud lenger. En Gud som menneske kan forstå, han er ingen Gud! Han er laget i menneskets bilde, og da er han ikke Gud.

Det må stå fast – og som jeg sa: Vår frelse er avhengig av, at Gud er som han selv sier han er. Det er en Gud, det er et vesen, denne ene Gud eksisterer som tre personer. Det bekjenner alle kristne kirker seg til. Du skal merke at dette er ikke bare en bekjennelse for den lutherske kirke. De katolske kirkene, og alle de andre overhode, bekjenner seg til Gud som den treenige Gud. Og der hvor treenigheten ikke læres, der er det heller ikke kristendom.

Det er to avvikelser fra denne lære. Den ene kunne vi kalle en tregudslære, den møtte vi meget i oldtiden. Den skal jeg ikke komme inn på nå. Den andre er en slags engudslære, unitarisme pleier den å kalles. Vi har unitarer her i vårt land også, og vi har den i flere teologiske retninger. De nekter at der er tre personer i Gud. Det er bare Gud, sier de, og en person. De nekter Sønnen som Gud, de nekter også Den Hellige Ånd som Gud. Sønnen er bare et menneske, det er bare et billedlig uttrykk, og Den Hellige Ånd ser de bare på som en upersonlig kraft som utgår fra Gud.

Jeg vil gjerne ha sagt: Dette er vranglære! Om dette står det i 1. Johs 2, 23: Den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. I verset foran står det: Dette er antikrist, den som nekter Faderen og Sønnen. Dette står for å gå imot dem som nekter at Sønnen er Gud. Det nye testamentet hevder meget klart: Faderen er Gud, Sønnen er Gud, Den Hellige Ånd er Gud! Og dette finner vi også uttrykt i Det gamle testamentet.

Nå har vi for tidens skyld ikke anledning til å gå mer inn på det, men vær klar over at når du taler om Faderen, da taler du om Gud, når du taler om Sønnen, da taler du om Gud. Og når du taler om Sønnen åpenbart i kjød, som mennesket Jesus Kristus, da taler du om Gud. Likedan når du taler om Den Hellige Ånd, da taler du om Gud.

Gud er en, og det betyr at når du i din bønn henvender deg til Faderen, eller til Sønnen, eller til Den Hellige Ånd, kommer det fullstendig ut på ett. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, er like i ære og rang, og like verdig å tilbe. De er like utad overfor skaperverket, og de er like i frelsen. Faderen frelser ved Sønnen, og Ånden er den som åpenbarer det for oss.

Mer kan vi ikke si om denne andre kjensgjerning nå.

Så kommer vi til den tredje. Gud åpenbarer seg i en vesens fylde. Det er kalt Guds egenskaper. Merk deg her at egenskapene er ikke sider ved Gud. De er åpenbaringsglimt. I hver enkelt egenskap møter du et glimt av den ene, sanne, fullkomne, allmektige, kjærlige, hellige Gud. Disse skal vi tale om i neste kapittel.

4. Kristendom, av Ø. Andersen

4 av 28. Guds egenskaper.

Kanskje noen synes det er noe teoretisk over disse timene. Det undrer meg ikke, fordi det er et vanskelig stoff. Men jeg kan trøste deg med at snart kommer vi inn på mer praktiske synspunkter, og slike som du har mer bruk for rent personlig som kristen.

Vi kan altså bare kjenne Gud fordi han har åpenbart seg. Og i Guds åpenbaring i Ordet dreier det seg særlig om tre kjensgjerninger, som vi har nevnt. Man kjenner ikke Gud snart fra en side, for eksempel at han er vred, og snart fra en annen side, at han er kjærlig, og snart fra en tredje side at han er allmektig.

Det er vi mennesker som har sider. Det kommer av at vi er ufullkomne og syndige. Gud har ingen sider. Og i virkeligheten er det å ringeakte og nedsette Gud å tale omsider ved ham. De fleste mennesker som gjør det, mener jo på ingen måte å tale nedsettende om Gud. Det blir sagt i tankeløshet og fordi man ikke har tenkt gjennom det etter Guds ord.

Det vi kaller egenskaper er åpenbaringsglimt. I hvert eneste glimt møter vi Gud helt personlig. Den som står ansikt til ansikt med Gud og møter hans hellighet, han møter en kjærlig, allmektig og alt som ellers kan sies om Gud. Den som møter Guds frelsende kjærlighet, han møter en hellig kjærlighet, en allmektig og allvitende, alle steds nærværende og hva man ellers kan si om Gud.

Når vi skal tale litt nærmere om disse, har man brukt å gruppere dem i forskjellige grupper. Det er noe som man kaller for Guds transcendente egenskaper. Med det mener man egenskaper som går ut over vår erkjennelsesmulighet. Transcendent betyr egentlig det som unndrar seg, er hinsides vår mulighet til å følge med, for å si det kort.

Dette kan vi best uttale med negative ord: udødelig, uransakelig, uforståelig. Du hører vi omtaler Gud som forskjellig fra oss. Det er ikke noe menneske som vet hva udødelighet er ennå. Vi skal komme til å oppleve det så sant vi tror på Jesus. Vi vet ikke hva herlighet er, vi vet ikke hva den fullkomne salighet er, men alt dette blir sagt om Gud. Og her skal du merke deg noe som er viktig: Gud er fullkommen harmoni, i ham er det ingen tvang, ingen motsetning, i ham er det intet MÅ. Gud gjør ingen ting fordi han må gjøre det. Alt er av fri vilje, alt er fullkomment, alt er harmonisk.

Det er meget viktig for å forstå frelsen. Da Gud sendte sin egen sønn for å frelse oss, var det aldeles ikke fordi han måtte det. Nei, han gjorde det fordi han elsket, han gjorde det av egen fri vilje. Det legger Skriften meget stor vekt på å få fram at Gud fattet et råd hos seg selv i evigheten, og det fattet han i fullkommen kjærlighet. I denne fullkomne kjærlighet var det at han forutbestemte oss til å få barnekår hos seg. Og så har han gitt og skjenket alt som skal til for å virkeliggjøre det i sin Sønn Jesus Kristus.

Dette er Bibelens tale om Guds frelsesråd, og vi skal kanskje komme litt nærmere inn på det senere. Jeg vil bare understreke mens vi er inne på det alt nå, at Gud har ikke forutbestemt noe menneske til å gå fortapt. All utvelgelse gjelder frelsen, ikke fortapelsen.

Jesus sier i Mat. 25 er beredt for djevelen og hans engler. Når mennesker likevel kommer til å gå fortapt og havne der hvor det slett ikke er beredt for dem, kommer det av at Guds utvelgende nåde ikke fikk tak i dem. Men det er en side ved saken vi skal komme tilbake til senere. Jeg vil bare nevne det i denne sammenheng.

Guds frelse beror altså ikke på noe han måtte gjøre, den beror på en fri kjærlighet, og det viser hvor stort det er. I Gud er altså alt fullkommen harmoni. Det er Guds egenskaper vi taler om i hans opphøyethet.

Men så møter vi Gud som en allmektig Gud, en allesteds nærværende Gud – det betyr at Gud har makt over tid og rom. Allmakt betyr egentlig at Gud kan hva han vil. Allmaktens kjennetegn er nettopp at han kan hva han vil, og det er bare en som kan det – det er Gud den Allmektige.

Derfor er det så interessant å se at nettopp slik ble Jesus påkalt av en spedalsk. Den spedalske sier til Jesus: Herre, om du vil, så kan du rense meg! (Mat. 8, 2). Rent spontant og umiddelbart påkaller denne spedalske Jesus slik som et menneske bare har rett til å påkalle Gud. Og Jesus tar imot denne påkallelsen, for han svarer: Jeg vil, bli ren!

Gud har makt til å gjøre det han vil, men han er også suveren over tid og rom – det er det vi mener med at han er nær alle steder. Han er suveren over tid og rom. Det eksisterer verken tid eller rom for Gud. Det er noe som eksisterer for oss her i verden, under de forhold vi nå lever. Og vi kan ikke tenke oss en tilværelse uten tid og rom, for den kjenner vi ikke. Men Gud kjenner den.

Og dette har meget stor betydning for å forstå kristne sannheter som vi siden kommer til. Nå skal vi ikke si meget om Guds egenskaper, det er bare to vi skal nevne spesielt. Den ene er Guds hellighet, og den andre er Guds frelsende kjærlighet.

Guds hellighet er at han ikke kan forlikes med synd. Guds hellighet er at intet urent kan bli stående for hans ansikt. Det menneske som kommer ansikt til ansikt med Guds hellighet kjenner øyeblikkelig at det er fortapt.

Guds hellighet er noe meget mer enn hans rettferdighet. Et menneske kan tenke på Guds rettferdighet uten å kjenne seg fortapt. Men han kan ikke stå ansikt til ansikt med Guds hellighet uten at han øyeblikkelig kjenner seg fortapt. Og med hellighet følger vrede over synden, straff for å synde. Helligheten er Guds reaksjon mot synden. En kunne nøyere si at den er Guds evige kjærlighets reaksjon mot synden. Guds hellighet viser at Gud er fullkommen.

Ut fra den er det loven er åpenbart. Alt som avslører synd, alt som krever noe av oss, alt dette springer ut av Guds hellighet. Og vi leser i 2. Mos. og 5. Mos. der han taler om lovens åpenbaring, at den er grunnlagt på Guds hellighet. Jeg, Herren din Gud, er en hellig Gud. Slik begynner det. Og så kommer lovens bud. Disse bud skal vi få lov til å komme tilbake til senere. –

5. Kristendom. Ø. Andersen

5 av 28. Guds frelsende kjærlighet.

Møter du Guds hellighet, så møter du Gud personlig. Møter du Guds frelsende kjærlighet, så møter du og Gud personlig. La dette stå klart.

Guds frelsende kjærlighet er evangeliets åpenbaring. Liksom Guds hellighet er lovens åpenbaring, er hans frelsende kjærlighet evangeliets åpenbaring. Og nå har vi fått det rette utgangspunktet, både for loven og for evangeliet. Jeg sluttet forrige gang med å peke på at loven er gitt på grunnlag av dette: Jeg, Herren din Gud, er en hellig Gud.

Evangeliet er en åpenbaring av denne hellige Gud, han elsker oss mennesker, og elsker oss slik at han frelser oss fra det som hans hellighet ikke kan unngå å sende over oss. Etter Guds hellighet må synden få sin dom. Vi er prisgitt Guds straffedom, for Gud verken kan eller vil gå på akkord med synden.

Guds frelsende kjærlighet er at Gud selv finner en utvei til å frelse oss fra denne sin egen dom over synden. Det er underlig, men Luther sier det meget treffende: Gud frelser oss fra Gud. Slik karakteriserer han evangeliet. Gud frelser oss i sin egen kjærlighet fra den dom vi ellers måtte være hjemfallen til. Og ut fra det skal vi se på noen av de ord som Bibelen bruker om Guds frelsende kjærlighet.

1) Vi har da først og fremst ordet nåde. Det betyr at Gud elsker oss uten grunn i oss selv. Gud elsker oss for intet, aldeles uforskyldt, uten hensyn til hvem vi var eller er. Visst nok snakker vi mennesker om å bli fortjent til Guds nåde, men det er en umulighet. Man kan aldri bli fortjent til Guds nåde. Guds nåde er nettopp dette at Gud elsker oss, ganske enkelt fordi han elsker oss, aldeles uten noen grunn i oss. Og det er denne Guds store nåde som er eneste årsak til alt det Gud har gjort, og fremdeles gjør, for å frelse meg og deg. Alt er av nåde.

Det er en av kirkefedrene som sier: Jeg har grunnet i netter og dager på hva det vel kunne være som beveget Gud til å elske oss, og jeg har kun funnet dette ene svar: Han elsket, derfor elsket han. Bedre kan det ikke sies. Det er ingen grunn for Guds kjærlighet. Den er av nåde.

2) Et annet uttrykk er miskunn. Det betyr at Gud ser til oss i vår elendighet. Det er understreket i Guds ord gang på gang: Elendige folk tar du deg av. Det er sitat fra en av salmene. Elendig, ja, det er elendig – det er det den føler som ser sant på seg selv. Det det menneske føler seg som kommer til kort her i verden, som ikke kan gå på akkord med sannheten – han føler seg elendig. Han kjenner seg forstøtt, fortapt og fordømt. Og så kommer Gud og sier om seg selv: Han elsker fordi han elsker, uten noen som helst årsak hos oss.

3) På lignende måte er det med ordet barmhjertighet. Det betyr at han har hjertelag overfor oss. Slik er det også med ordet 4) tålmod. Gud tåler det onde, og hvorfor tåler han det onde? Jo, fordi han har gjort og gitt ting til vår frelse, og han vil at de skal skje fyldes før han sender sin dom.

5) På samme måte er langmodighet brukt i forbindelse med Guds kjærlighet. Det betyr en lenge øvet tålmodighet.

6) Og så har vi ordene godhet og trofasthet. Det kan ikke sies om mennesker at de er trofaste, tvert imot er de troløse, men Gud er trofast. Han holder hva han har lovet, han står ved sitt ord, han kan du stole på.

Og du ser at det er en stor oppbyggelse å stanse for hva Skriften sier om Guds kjærlighet. Og i hver eneste av disse ord er åpenbaringsglimt, der vi møter den sanne, levende Gud som frelser oss: Nåde, kjærlighet, miskunne, barmhjertighet, tålmod, langmodighet.

Men evangeliet, Guds frelsende kjærlighet, blir fullbyrdet fremfor alt i Jesus Kristus. Det er Guds Sønn som er blitt menneske. Vi kommer litt tilbake til det senere. Men vi kan ikke tale om Guds frelsende kjærlighet, uten samtidig også å peke på Guds frelsende kjærlighet som fullbyrder seg i den kjensgjerning at Gud selv går inn i menneskeheten i sin Sønn. Han går inn for å ta på seg det som han selv etter sin hellighet må felle dommen over.

Det er noe ufattelig, dommeren går her og tar dommen for de dødsdømte. Der har du Guds frelsende kjærlighet.

Tenk om menneskene visste dette. Og jeg kunne ha lyst til å spørre deg som leser dette: Har du tenkt på det noen gang at Guds frelsende kjærlighet er at Gud selv tok den dom som du har fortjent, for at du skulle slippe den. Derfor kaller han på deg, derfor vil han ha deg til å innrømme og innse dine synder. Det er ikke for å gjøre deg noe ondt og ikke for å slå deg ned, men for at du skal få se hva du ellers umulig kan få se: at det som du må svare regnskap for, det skal du få slippe. For i sin evige kjærlighet tok han selv din dom.

Dette er Guds frelsende kjærlighet. I dette møter du Gud selv, levende og personlig. Den som hører dette og tror dette, er derfor et frelst menneske. Det står meget klart og utvetydig sagt i Guds ord.

Når har vi stanset litt ved det vi kaller Gudsbegrepet. Og med vilje og hensikt har vi også kommet litt inn på noen personlige forhold i den sammenheng.

Nå sier Guds ord videre at denne ene treenige Gud, som har denne vesens fylde, han har skapt alle ting. Om skapelsen kan vi ikke si meget i disse leksjonene. Men vi skal i alle fall ha nevnt at alt er skapt VED HAM! Det står klart i Guds ord: Da Gud skapte verden, var ingen med ham. Ingen og intet eksisterer før Gud. Det står meget klart: Han er før alle ting.

Det står om Faderen, og det står om Sønnen, og da skjønner vi at det også gjelder Den Hellige Ånd. Og det står alt i begynnelsen av skapelsesberetningen at Guds Ånd svevde over vannene. Gud er til før alt og alle. Og alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er blitt til. I neste kapittel skal vi tale mer om skapelsen.

6. Kristendom, av Ø. Andersen.

6 av 28. Om Skapelsen.

Her skal vi ta utgangspunkt i Hebr. kap. 11, 3: Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige. Merk deg de ordene: Ved tro skjønner vi. Det kunne stå som en overskrift over alt på det åndelige området. Men her er det altså brukt, som du ser, om det å skjønne at verden er kommet i stand ved Guds ord.

Bibelen gir ikke naturvitenskap, den er ikke uttrykk for naturforsking. (Det er det man pleier å kalle den religiøse siden ved saken som Bibelen legger fram.) Det vil si at de skal forstå at der er en personlig Gud som har skapt alle ting, og det skjønner vi ved tro, ved tillit til det som står skrevet. Og det går frem at det som sies, er ikke blitt til av det synlige.

Det er i virkeligheten ikke noen motsetning mellom naturvitenskap og Bibelen, hvis man holder seg til det man skal holde seg til. Men naturvitenskapen opphøyer ofte det de har kommet frem til som en livsanskuelse. De gjør en religion ut av sin forsking. Og de mener da at alt som sees er blitt til ut av en urselle. Det er ikke rom for en personlig Gud.

Her er det at Guds ord kommer og sier meget klart at det som sees, er blitt til av det usynlige. Det ser ut som om Bibelen – eller Gud – har tenkt på det syn som er moderne i dag, at man skal hevde at alle ting kommer fra det som er synlig. Og de skal tilbakeføre alt til en prosess, helt upersonlig, en naturprosess.

Nei, sier Bibelen. Her er en levende Gud som har skapt alle ting. Det kan ikke menneskene skjønne uten ved tro på ham. Og dette er det Bibelen begynner med å fremstille i de to første kapitlene i første Mosebok, det som er skapelsesberetningen.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, står det. Og jorden var øde og tom. Det står med betoning. Av dette går det klart frem: Gud har et jordisk skaperverk, og han har et himmelsk skaperverk. Men det som skal fortelles om i skapelsesberetningen, er den jordiske side ved skaperverket. Den himmelske side, den blir ikke fremstilt i skapelsesberetningen. Det blir bare konstatert at Gud også har skapt himmelen.

Med himmelen tenkes da på engler og alt det som vi mennesker ikke ser og derfor ikke forstår, uten gjennom de glimt vi får her og der i Bibelen. Det eksisterer et slikt himmelsk skaperverk. Men ved sin måte å framstille det på, har skapelsesberetningen allerede gjort oppmerksom på at det er den jordiske side ved skaperverket det her er tale om.

Dette er ganske viktig! Vi vet fra Bibelen at det finnes en hel himmelsk verden, men vi får like klart vite at skapelsen av denne er der ikke fortalt om. Du skjønner at Bibelen forteller ikke alt som kan fortelles. Det er ikke for naturvitenskapens skyld, eller for historiens skyld, eller for å få med alt som er skjedd, Bibelen forteller.

Nei, den forteller det vi trenger å vite for å skjønne at verden er kommet i stand ved Guds ord. Og ut over det blir det ikke sagt noen ting.

Det er som sagt den jordiske side ved skaperverket som skapelsesberetningen fremstiller. Til den jordiske side hører da hele universet, altså himmelen som vi sier i dagligtale, og hele dette store universet som ingen grenser har i virkeligheten. Det hører med til den jordiske side ved skaperverket, og det er antydet hvordan det er blitt til i skapelsesberetningen.

Denne skapelsesberetningen går til og med kap. 2. Og da skal du merke deg at der er ikke, som det ofte blir sagt, to skapelsesberetninger. Man påstår at der er en skapelsesberetning i kap. 1 som går fram til kap. 2, 4. Så kommer en ny beretning fra kap. 2, 5 og ut kap. 2. Og disse skapelsesberetningene er ikke bare forskjellige, men man sier endog at de står i strid med hverandre. Nei, det er der ikke tale om. Når du leser fra kap. 2, 4 og utover, så ser du at det er ikke begynt å vokse ennå på jorden. Gud har ikke latt det regne på jorden, ingen ting er ennå spiret frem.

Og så hører vi at Gud lar det regne på jorden, og at det begynner å spire frem. Men da forstår du at det forutsetter at det er skapt. Det er ikke en skapelsesberetning i og for seg. Men det er et nærbilde av noe av det som er omtalt i sin alminnelighet i kap. 1. Og dette nærbilde er det vi får i kap. 2. Og alt som sies der har med menneskets skapelse å gjøre, og står der for at vi skal forstå hvem og hva mennesket egentlig er.

Selve skapelsesberetningen får vi da i kap. 1, og så suppleres den av dette nærbilde i kap. 2. Til sammen utgjør disse to kapitlene en enhet. En skapelsesberetning. Kap 1 fremstiller at alt er skapt av Gud. Det første han skaper er lyset, og så kommer det i tur og orden.

Det er seks skapelsesberetninger som er omtalt der. Man har spurt: Hva betyr disse dagene? Er det å forstå slik at Gud har skapt alt på seks døgn? For å kunne svare på det, må vi se hvordan ordet dag brukes i sin alminnelighet i Det gamle Testamentet (og for den saks skyld også i det nye). Vi oppdager snart at ordet DAG er et vanlig uttrykk for et tidsavsnitt, for en periode.

Det mest tydelige eksempel på det har vi i apostelen Paulus’ språkbruk når han sier: Se nå er den velbehagelige tid, se nå er frelsens dag. Og ordet dag betyr der hele tidsrommet fra Jesu oppstandelse til hans gjenkomst. Der er det altså karakterisert som en dag i nytestamentlig språkbruk.

Vi ser også ordet dag brukt på samme måte i profetien: På den dag vil jeg oppreise Davids falne hytte. Og det sikter til den nye pakts tid. Vi har ordet dag brukt om hele påsken flere steder, ikke bare om en bestemt dag i påsken, men hele høytiden i dens sammenheng. Og jeg kunne nevne mange andre eksempler. Det naturlige er å oppfatte ordet dag i skapelsesberetningen som uttrykk for et tidsavsnitt, en epoke uten at vi kan si det minste om hvor lang eller kort den har vært.

Det som disse dagene uttrykker, er en bestemt planmessighet i Guds skaperverk. Det går liksom i etapper. Og det er naturlig å se at gangen i den likner meget på det vi i alminnelighet får høre om hvordan alle ting skal være blitt til.

Men jeg understreker igjen, det er ikke naturvitenskap vi har i skapelsesberetningen. Det er det vi trenger for å kunne forstå at Gud har skapt alle ting ved sitt ord, og ikke minst for å kunne forstå menneskets vesen.

[Vi gjør oppmerksom på at det er ulike meninger om dette spørsmålet, også blant konservative kristne. Og vil vil være varsomme med å dømme andre. Bibelen sier ingen ting om hvordan vi skal tolke ordet "dag" her.]

Og med det skal vi gå over til å se litt nærmere på skapelsen av mennesket. Først hører vi i 1. Mos. 1 at Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.

Det er altså noe ganske særskilt med mennesket. Det innledes med at Gud sier: La oss gjøre menneske i vårt bilde. Det er en planlegging, det er et råd som Gud har fattet med seg selv som han setter i verk nå. Det skal vi se nærmere på i neste kapittel.

7. Kristendom, av Ø. Andersen

7 av 28. Mennesket blir skapt.

Vi sluttet forrige leksjon med å tale om at mennesket er skapt i Guds bilde, og vi henviste til 1. Mos. 1, 26-27. Vi skal gjenta det ordet: Og Gud sa: La oss gjøre menneske i vårt bilde, eller vår likning.

Dette at Gud skaper etter en bestemt plan, viser at mennesket står i en særstilling i Guds skaperverk. Mennesket er noe annet enn et høytstående dyr. Vi kan si med hel sikkerhet at mennesket har ikke utfoldet seg (utviklet seg) fra å være et lavtstående vesen til å bli menneske. Her sier Bibelen meget tydelig at det er skapt ved at Gud har grepet inn, skapt det og gjort det i sitt eget bilde.

Det vil aldri bli oppdaget noe såkalt mellomledd (missing link) mellom ape og menneske. Det er mange som har prøvd å finne det, og det er noen som påstår at de har funnet det. Men du kan være sikker på at noe slikt har man ikke funnet, og det kommer man heller ikke til å finne.

Det som gjør at menneske er en særskilt skapning, er nettopp likheten med Guds bilde (”gudbilledligheten”). Og når vi nå i denne leksjon skal se litt nærmere på hva det består i, så vil vi nevne at den er av to slag, eller det kan defineres på to måter.

For det første er det gudbilledligheten i sin alminnelighet, og for det andre kan vi omtale den litt mer spesielt.

(1) Når vi taler om dette i sin alminnelighet, tenker vi på at mennesket er skapt med et sjelelig og et åndsliv som er kvalitativt forskjellige fra dyrene. Av og til er dette uttrykt tredelt i Skriften: legeme, sjel og ånd. Av og til heter det bare legeme og sjel.

det som skiller mennesket fra dyrene er ikke det at de har legeme og sjel pluss ånd, mens dyrene bare har legeme og sjel. Nei, det er en stor misforståelse. Menneskets legemlighet er forskjellig fra dyrenes, og menneskets sjel er i høy grad forskjellig fra dyresjelen, for ikke å tale om menneskets ånd.

Der hvor det står sjel og legeme betyr det i virkeligheten akkurat det samme som der hvor det står ånd, sjel og legeme. Enten det er omtalt på en todelt måte eller en tredelt måte, så betyr det i alle tilfelle det samme i Bibelen.

Menneskets sjelelig er slik at menneske kan tenke, det kan motta inntrykk fra Gud osv. Og nøkkelordet til å forstå menneskets sjeleliv og åndsliv ligger i ordet person. Mennesket har et personliv, deri består gudbilleligheten rent generelt. Gud er person, han har personliv, og han har skapt mennesket med personliv.

Det finner du ikke hos noen annen skapning. Hva det betyr er ikke godt å definere, men du hører det med det samme vi nevner personliv. Dette er også tilfelle med englene, som vi ellers ikke kan si så meget om. Men vi vet at de er skapt med personliv. Men det er bare mennesket det er sagt om på denne måten: Gud skapte dem i sitt bilde, etter sin lignelse. Altså er mennesket skapt som en person, fordi Gud er en person. Og da sier det jo litt om hvorfor Gud har skapt mennesket. Han vil omgi seg med skapninger som han vil dele sin salighet og sitt liv med. Det var hensikten med å skape mennesket.

Menneskets skapelse er en handling i kjærlighet av Gud. Han skaper oss for intet, for sin egen skyld, og vil dele sitt liv med oss. Rent i sin alminnelighet kan vi altså karakterisere gudbilledligheten med ordet personliv.

(2) Men som jeg nevnte kan vi også si litt mer spesielt om menneskets gudbilledlighet, og da er det tre kjensgjerninger som kommer i forgrunnen. mennesket er skapt til samfunn med Gud. Det er den religiøse side ved gudbilledligheten. Mennesket er skapt som mann og kvinne. Det kan vi karakterisere som den sosiale side ved gudbilledligheten. Mennesket er skapt til å underlegge seg jorden. Det kan vi kalle den kulturelle siden ved gudbilledligheten. Og nå skal vi se litt på hver av disse.

a) Mennesket er altså skapt til å leve i samfunn med Gud.
Og nå skal du merke deg: Det å leve i samfunn med Gud er nødvendig for at mennesket skal være sant menneske. Det er ikke bare fordi vi trenger Gud, det er ikke bare fordi vi trenger å bli salige, vi trenger samfunn med Gud.

Men samfunn med Gud er nødvendig for at mennesket skal utfolde seg som menneske, og være det som det etter Guds plan og ide skal være. Hvis mennesket kommer bort fra Gud, og det skjedde jo i syndefallet, da ville ikke mennesket kunne makte å være sant menneske. Det er jo det vi ser altfor godt i dag rundt omkring i verden. Mennesket er en karikatur av det det skulle være, mennesket er ikke menneske. Og det kommer av at det ikke har samfunn med Gud.

Det å leve i samfunn med Gud er absolutt nødvendig for at mennesket skal være det Gud hadde tenkt med mennesket. Og det er dette vi tenker på når vi taler om den religiøse siden av gudbilledligheten. Bare i samfunn med Gud er vi oss selv, slik som vi skal være. Det var det første.

b) Mennesket er skapt som mann og kvinne.
Og legg merke til hvordan entall og flertall brukes i en og samme betydning i 1. Mosebok. Gud skapte mennesket i sitt bilde, i sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Altså menneske i entall og flertall er mann og kvinne. Entall og flertall brukes her i en og samme betydning.

Gudbilledligheten kommer til uttrykk i at mennesket trenger å leve i ekteskap, i den del av tilværelsen som hører jordelivet til. Gud har ikke ment at vi skal være mann og kvinne i det fullkomne Guds rike. Det har Jesus sagt meget klart.

Dette hører til den jordiske side ved tilværelsen, i det fullkomne Guds rike skal vi være som englene. Der er der ingen kjønnsforskjell. Der er det ikke mann og kvinne lenger, det hører bare til denne siden.

Hvis vi kunne tenke oss at synden ikke hadde kommet inn i verden, da ville alle mennesker ha levd i ekteskap, i den jordiske del av sin tilværelse. Og så ville de gått over i den fullkomne, evige og salige tilværelse. De hadde fått sitt herlighetslegeme uten at det var noen død.

Døden er kommet inn som følge av synden. Men dette blir bare et tankeeksperiment, for det er umulig for oss å tenke oss hvordan det ville ha vært om synden ikke var kommet inn i verden. For den har dessverre kommet.

Men det som vi skal frem til her er at når det gjelder den jordiske side av vår tilværelse, er vi altså skapt som mann og kvinne. Og du skal merke deg at ekteskapet hører med til Guds plan med mennesket.

Ekteskapet er ikke en nødsforanstaltning, som er kommet i stand på grunn av menneskets synd. Ekteskapet hører med til selve menneskets vesen, og det å leve i ekteskap hører med til det å leve slik som gud har tenkt at mennesket skal. Dette skal vi komme nærmere tilbake til i neste kapittel.

8. Ekteskapet 1- av Ø. Andersen.

8 av 28. Ekteskapet – 1.

Vi har nevnt at menensket er skapt i Guds bilde, og at vi kan tale om gudbilledligheten rent generelt, i sin alminnelighet. Det karakteriseres med ett ord: personliv. Mennesket skapt i Guds bilde er derfor en person.

Men vi nevnte også at gudbilledligheten kommer til uttrykk mer spesielt på tre måter. Vi hadde begynt å tale om det andre forhold, den sosiale siden. Det skal vi fortsette med nå, ut fra 1. Mos. 1, 26-27.

Vi hører her at menneskets skapelse som mann og kvinne er etter selve Guds skaperplan. Det er så underlig der flertall og entall går om hverandre her. Gud skapte mennesket i sitt bilde, det er entall. Men det slutter med å si: Til mann og kvinne skapte han dem. Mennesket er altså etter Guds plan først som mann og kvinne.

Du skjønner at ekteskapet, samfunnet mellom en mann og en kvinne, hører med til virkeliggjørelsen av Guds plan med mennesket. Det er som vi sluttet forrige leksjon med å peke på, ikke noen nødsforanstaltning som er blitt til på grunn av menneskets synd. Men det er uttrykk for selve menneskets vesen.

Dette er meget viktig. Vi finner ikke et så opphøyet syn på ekteskapet andre steder enn i Bibelen. Ekteskapet brukes som intet annet som bilde på forholdet mellom Gud og den frelste menighet. Det tales om menigheten som Lammets hustru, og foreningen mellom Kristus og menigheten som Lammets bryllup.

Intet annet forhold på jorden er funnet verdig til en slik sammenligning. Og Efeserbrevets kap. 5 taler om forholdet mellom mann og hustru som et bilde på Kristus og menigheten. Dette sier ganske meget om Bibelens syn på ekteskapet.

Dette er meget nødvendig å ta frem i dag, for du skjønner at ekteskapet er et samfunn mellom en mann og en kvinne. Det må vi gi akt på. Og før vi går videre, vil jeg få understreke at vi i og med det er slik, har Gud satt et skille mellom mann og kvinne utenom ekteskapet. Det ligger i sakens natur.

Like sikkert som ekteskapet er samfunn og samliv mellom en mann og en kvinne, like sikkert er det at utenom ekteskapet er et hellig skille mellom mann og kvinne.

Det er nødvendig å presisere det i dag, av hensyn til at mange misforstår det sjette bud, som lyder slik etter den hebraiske tekst: Du skal ikke bryte ekteskapet. Eller helt nøyaktig: Bryt ikke ekteskapet. Det er selve ordlyden i det sjette bud på hebraisk.

Mange mener at dette budet bare har aktualitet for dem som allerede er kommet i ekteskap. Man kan jo ikke bryte et ekteskap som ikke er innstiftet, blir det sagt. men de som sier det, forstår ingen ting av Bibelens syn. For det er klart at synd mot det sjette bud kan prinsipielt skje på to måter etter Guds ord.

Den ene måten er å oppløse et ekteskap som består. All skillsmisse er synd etter Guds ord. Det vil jeg gjerne ha sagt så sterkt som det går an. Det hjelper ikke at den borgerlige lov tillater det. Det hjelper ikke en gang at Moseloven tillot skillsmisse under visse forhold.

Jesus sier om det, at det var for deres hårde hjerters skyld at Moses tillot det. Fra begynnelsen av har det ikke vært slik, sier han. Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av, understreker han, skapte han dem som mann og kvinne. Han sa: Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Dette er Jesu ord, Mat. 19.

Skillsmisse er altså synd etter Guds ord, og kommer alltid til å være det, uansett hva menneskene sier. Det er bare ett unntak: Der hvor det allerede er skjedd en synd i ekteskapet, og den som har syndet, ikke vil omvende seg.

Jesus sier: Uten for hors skyld. Der hvor den ene part har syndet i et ekteskap, påbyr altså Jesus ikke skillsmisse. Det være langt fra å si. Det beste ville jo være om den part som har synder omvender seg og at forholdet mellom ektefellene kan bli godt igjen. Men hvor dette ikke kan skje, eller vil komme til å skje, der tillater Jesus skillsmisse. Men det er også det eneste tilfelle hvor det tillates.

Og det blir sagt at en mann som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor. Vi må holde oss til Bibelen, for det er den som gir oss syn for hva som er rett og galt etter Guds vilje i disse ting. Vi kan ikke spørre mennesker, ikke teologer, ikke prester. jeg holdet på å si at vi skal ikke la oss fordumme av teologer i slike spørsmål, men holde oss til det som står skrevet. Og det er meget klart at skillsmisse er synd. Dette er den ene måten, som synd mot det sjette bud kan skje på.

Men det er også en annen måte. Man kan overtre den skillelinje som er satt mellom mann og kvinne utenfor ekteskapet. Det er også å drive hor. Ved å overtre den skillelinjen, så krenker man selve ekteskapet etter Guds ordning. Den kan krenkes på mange vis.

Man kan krenke den ved sine ord, ved utuktig tale, ved lettsindig og simpel tale, det som Bibelen kaller råttent snakk, og som kristne mennesker advares meget sterkt imot. Og jeg vil be deg som leser dette og er en kristen, aldri å delta i vitsing omkring det sjette bud. Akkurat som om det skulle være så morsomt å krenke det sjette bud. Jeg kan ikke se hva som er morsomt ved det. Og det er ikke for ingenting vi advares så sterkt mot all slike tale i Guds ord.

Men denne skillelinje kan også overtres ved en ferd, f. eks. ved klesdrakt eller på annen måte som krenker den naturlige bluferdighet, og som er med på å oppegge lyster hvor de ikke skal oppegges. Vi må være oppmerksomme på det. Det får ikke hjelpe om de ser på oss som gammeldags. For det er sant dette er gammeldags. Det går nemlig tilbake til Guds eget råd med oss.

Jeg er så gammeldags at jeg vedkjenner meg det for Gud og mennesker at det er Guds råd med mitt og andre menneskers liv. Noe annet vil jeg ikke vite av, og det forkynner jeg med stor frimodighet.

Når vi snakker om å krenke skillelinjen mellom mann og kvinne, så er det å leve sammen som om de var ektefolk før de er gift også synd etter Guds ord. Det burde ikke diskuteres blant kristne mennesker. Det blir dessverre gjort, men la det i alle fall være klart sagt her: Etter Bibelen er det synd. Man skal ikke ha unnskyldning for ikke å vite det. – Neste gang skal vi tale mer om ekteskapet som en Guds ordning.

9. Ekteskapet - 2 av Ø. Andersen.

9 av 28. Ekteskapet – 2.

Den som krenker ekteskapet, krenker selve Guds skaperplan, han krenker en Guds ordning. Derfor er synd mot det sjette bud så alvorlig, enten det skjer gjennom skillsmisse eller det skjer, som vi talte om sist, ved å krenke skillelinjen Gud har satt mellom mann og kvinne utenfor ekteskapet.

Ekteskapet er nødvendig for mennesket. Merk deg, som sagt, at det hører med til Guds plan med mennesket. Det betyr at ekteskapet har et formål i seg selv. Ekteskapet er ikke bare blitt til for forplantningens skyld. Vi må ikke tenke om ekteskapet slik som vi tenker om dyrenes forplantningsliv. Visstnok er det en likhet både biologsikk og legemlig, det er så.

Men det er det også når vi snakker om at dyrene spiser og drikker, så er det en likhet både biologisk og legemlig mellom dyrene og menneskene. Men denne likhet opphever ikke menneskets egenart på noen som helst måte. Slik er det også med samlivet mellom mann og kvinne. Det er fullstendig egenartet. Det har nok en viss analogi i dyrelivet, men allikevel er det noe helt for seg selv.

Det er først og fremst et personlig forhold, som også har et legemlig uttrykk. Og denne legemlige omgang betegnes i Bibelen med ordet kjenne. Abraham kjente sin hustru, står det. Og det er uttrykk for et rent personlig erfaringsforhold. Dette viser oss at ekteskapet er nødvendig for at mennesket skal være seg selv som menneske. Det bør vi gi akt på i dag. Det blir sagt så meget som trekker ekteskapet ned. Da er det godt å se hva Bibelen sier om det.

Hvis ikke synden hadde kommet inn i verden, da ville alle mennesker ha levd i ekteskap i den jordiske delen av sin tilværelse. Det har vi så vidt antydet før. Vi kan ikke vite nøyaktig hvordan tingene ville ha vært uten syndefallet. Men alt tyder på at alle ville levd i ekteskap i den jordiske side av livet.

Men etter at synden er kommet inn, er jo dette ødelagt, som alt annet er blitt ødelagt, fordi det er blitt utskjemt av synden. Og det gjør at der er mange mennesker som ikke kan komme til å gifte seg, blant annet fordi det ikke alltid er like mange menn og kvinner i et samfunn. Der er overskudd på den ene eller andre siden, selv om det er noenlunde likt fra fødselen av.

Da oppstår et spørsmål: Hvem er det som skal gifte seg? Eller rettere sagt: i hvilke tilfelle blir det etter Bibelen, at man ikke skal gifte seg? Siden Jesus har talt så klart om det i Matt. 19, vil jeg også ta det frem her. Og det er aktuelt, ikke minst for mange unge mennesker.

Når det er spørsmål om hvem det er som ikke skal leve i ekteskap, er det for det første de mennesker som ikke har naturlig forutsetning for det, fordi de ikke er født helt normale. Det ligger i sakens natur at den som ikke har naturlige forutsetninger for ekteskapet. Det tenkes da særlig på evnukkene, i Østen og Midtøsten. I samme kategori kommer de som ved sykdom er blitt slik at de ikke har naturlige forutsetninger for ekteskapet.

Men alt det vi nevner nå er i grunnen svært sjelden under våre forhold. Det er vel nå så sjelden at det praktisk talt er uten betydning, skjønt jeg har støtt på det i sjelesorg to ganger i mitt liv.

Mer aktuelt er det tredje Jesus nevner. Det er de som ikke skal gifte seg for Guds rikes skyld. De som har gildet seg selv for himmelens rikes skyld. Vær oppmerksom på at Jesus taler billedlig her. Det er ikke tale om å gjøre inngrep på legemet. Det har aldri vært Jesu mening, for et slikt inngrep ville ganske enkelt være synd etter Guds ord. Det er de som i kirkehistorien har oppfattet dette så bokstavelig, at de har begått slike inngrep. Men det er klart at det er helt imot Guds ord.

Jesus taler billedlig, om dem som frivillig avstår fra å leve i ekteskap, for å vie seg til å leve for en gjerning i Guds rike på en særlig måte. Hvem disse er, kan vi ikke si på forhånd. Og vi kan ikke si at det er knyttet til en særskilt gjerning, som for eksempel at en misjonær helst burde være ugift. Det ville være helt urett å si, av den enkle grunn at på mange misjonsmarker ville det være helt uråd å være misjonær om man var ugift.

Dette er forskjellig på de forskjellige steder, og det er også ulikt for menn og kvinner. Så man kan ikke si at detv er knyttet til en bestemt gjerning, heller ikke at man f. eks. skal være ugift for å drive forsking i Guds rike, eller for å være predikant og forkynner og sjelesørger.

Nei, saken må sees fra et helt annet synspunkt, nemlig det som i 1. Kor. 7 kalles nådegaver til å leve ugift. Den som får en slik nådegave, vil nok være klar over det selv. Hvis ikke Herren leder en slik, og det på en så tydelig måte at en er overbevist om at det er Herren som gjør det, kan man gifte seg.

Og hvis man ikke har en nådegave til å leve ugift, og hvis man ellers er et sundt og normalt menneske, så skal man prinsipielt se det som Guds vilje at man skal gifte seg. Det er det syn Guds ord gir oss.

Spesielt blir dette vanskelig for dem som har vanskeligheter med seksuallivet. Det er vanskelig for dem å være avholdende, som det heter. De skal vite at de får jo det direkte råd i Guds ord at de skal gifte seg.

Så vil jeg be deg som dette er aktuelt for, om å la Herren lede deg inn. Og du skal vite at ekteskapet er en institusjon som er velsignet av Gud. Og den som lever med troskap i dette forholdet, får det igjen i sin personlige utvikling.

Jeg vil ikke forlate dette vi snakker om i forbindelse med ekteskapet, uten å nevne at Jesus gjorde sitt første under i et nystartet hjem Det er anskuelsesundervisning for oss i det. Det var ikke bare for å hjelpe i dette bryllupet, men det var også noe vi har bruk for å vite. I våre hjem og vårt daglige liv vil Jesus være med og gjøre det umulige mulig. Det viser han ved å gjøre dette under i et nystiftet hjem.

Etter at synden er kommet inn i verden, blir det mange vanskeligheter også for ektefolk. Ekteskapet har sine spesielle vanskeligheter, og stundom kan det da se ganske håpløst ut. Men her skal vi få lov til å regne med Jesus. Han gjorde dette under for å vise at vi vårt daglige liv, i våre ekteskap og i våre hjem, vil han være med og gjøre det mulig som ellers ikke kunne skje. Regn med det, du som vet at dette er aktuelt for deg.

Så konkluderer vi med at fordi ekteskapet hører med til Guds skaperplan, er det en velsignelse for menneskene. Og det har betydning ikke bare for forplantningen som Gud har knyttet til det. Men det har først og fremst betydning for deres liv som lever i ekteskapet, og som lever i troskap mot Gud og mot hverandre i det.

Det tredje om gudbilledligheten spesielt, er at Gud har skapt mennesket til å dyrke jorden. Han bruker uttrykket underlegge seg jorden. Det skal vi si mer i neste kapittel.

10. Kristendom, av Ø. Andersen.

10 av 28. Kultur.

Vi har før sagt at gudbilledligheten er tredobbel. Det er den gudbilledligheten som vi kaller religiøs, det vil si at mennesket er skapt til samfunn med Gud. Og den er sosial, at mennesket er skapt som mann og kvinne til å leve i ekteskap. Og så er det den vi kaller kulturell, det vil si at mennesket er skapt til å være herre over jorden på Guds vegne.

(3) Umiddelbart etter skapelsen har Gud lagt jorden under menneskene, og menneskene får dirkete befaling om å underlegge seg jorden og bruke naturlovene. Dette uttrykket å bruke naturlovene er ikke et bibelsk uttrykk, men det er et uttrykk som alle forstår i dag.

Arbeidet med jorden og alt som følger med det, er nødvendig for at mennesket skal være seg selv som menneske. Det er ikke bare det å ha et levebrød – det er særlig blitt aktuelt etter at synden kom inn i verden – men vi ser at mennesket er skapt til å legge jorden under seg også før syndefallet. Det hører altså med til selve Guds skaperplan, og det er det som er så viktig for oss i denne sammenheng.

Det betyr at mennesket må ha et arbeid for å være menneske og utvikle sin karakter og være det som det skal være etter guds vilje. Arbeidet er noe gudgitt, noe gudbestemt. Det trenger vi å være oppmerksom på i dag. Etter syndefallet er arbeidet forbundet med lidelse. Det var det ikke før synden kom inn i verden. Da var det fullkommen harmoni, da var ikke jorden vanskelig å dyrke, da bar den ikke torner og tistler, da var det ikke tungt og vanskelig å arbeide, og det frembød ikke den motstand som vi nå møter der man arbeider med jorden.

Men vi ser altså, at selv om lidelsen kom inn på grunn av menneskets synd, så har arbeidet vært der like fra begynnelsen. Og det sier hvordan Gud vurderer arbeidet. Vi trenger særlig å være oppmerksom på det i dag, fordi tendensen går i retning av å ringeakte arbeidet. Det gjelder å få kortere og kortere arbeidstid, gjøre minst mulig og ha mest mulig fri.

Og det ser man som en lykke for mennesket. Sannheten er at dette vil føre ulykke med seg for mennesket. Arbeidet er en velsignelse, arbeidet gir glede, det gir livsinnhold, det gir mening med livet, og det hjelper mennesket til å være menneske. Ved å forsømme arbeidet, eller ved å ringeakte det, blir menneske umenneske. Det er noe vi trenger å være oppmerksom på i dag.

Sammenholder vi nå dette at mennesket er skapt til å leve i samfunn med Gud, til å leve i ekteskap, skapt til å dyrke og arbeide med jorden, så får vi et fullstendig uttrykk for gudbilledligheten. Og med det skal vi gå et skritt videre.

Da Gud hadde skapt alt, så han at det var såre godt, sier Guds ord. Det ordet som er brukt for ”godt” på hebraisk, betyr egentlig det som svarer til sin hensikt.

Det svarte til Guds hensikt, til Guds skaperplan, for det står at Gud så at det var godt. Etter hvert som skapelsen skrir frem, er det som Gud tar et overblikk og konstaterer at alt stemmer med hans plan. Alt svarer til det han hadde tenkt, alt var i fullkommen harmoni.

Alt har han skapt skjønt i sin tid, står det i Ordspråket. Det onde og stygge var ikke der, ingen disharmoni, intet ondt, intet som skjemmer, intet som skaper ulykke, intet som bryter ned – intet slikt var det til å begynne med. Alt var slik som Gud hadde tenkt det. Mennesket selv var syndefritt. Mennesket var ennå ikke fullkomment, det var skapt til utvikling. men det var syndefritt, det var et Guds plan.

For at mennesket nå skulle utfolde seg i samfunn med Gud, gav Gud mennesket et forbud, 1. Mos. 21, 17: Treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete av, for den dag du eter av det skal du visselig dø. Mennesket fikk et forbud, og du skal merke deg et forbud som det selv ikke kunne forstå hvorfor det skulle overholdes. Hadde det vært en giftplante, hadde Gud kunnet si at treet var skadelig. Da hadde mennesket egeninteresse av å holde forbudet.

Men her er et tre til kunnskap om godt og ondt, et tre som i og for seg kom til å virke noe som Gud hadde tenkt med mennesket, og som mennesket i alle tilfelle skulle ha. Dette fikk mennesket forbud mot å ete av, og dette er et forbud som mennesket ikke kan forstå hvorfor det skal overholdes. Mennesket skulle lære å være lydig FOR GUDS SKYLD. Det er poenget her.

Det skulle ikke ha noen egeninteresse av det, så langt mennesket selv kunne se. Men det skulle lære å holde forbudet for Guds skyld. Mennesket ble med andre ord stilt på en lydighetsprøve.

Spør vi hvorfor, så kan vi vel ikke svare fullkomment på det. Men en ting er temmelig innlysende, at forbudet har mennesket fått for å få anledning til å utfolde seg i samfunnet med Gud. Mennesket måtte stilles på en prøve, nettopp fordi det skulle utvikle seg. Og hadde mennesket bestått den prøven, ville det på erfaringens vei lært å skille mellom godt og ondt – uten å falle i synd.

Nå kom det ikke til å gå slik, som vi straks skal se. Men det er tydelig Guds plan med dette forbudet, at mennesket skulle få anledning til å utvikle seg. Og så har nok Guds plan vært den at mennesket i samfunn med Gud og ved å følge de livslover som Gud hadde gitt i og med sitt skaperverk, skulle modnes. Det skulle bli fullkomment til slutt, for så å gå over fra den jordiske til den himmelske og fullkomne tilværelse uten å dø og uten noen disharmoni. Menneske skulle gå over fra å ha det jordiske legeme til å få det himmelske herlighetslegeme. Det var en overgang som ville ha vært helt naturlig hvis synden ikke var kommet inn i verden.

Det er tydelig at dette har vært Guds plan med menneske, og til dette er altså mennesket skapt. Men slik gikk det ikke. Da kommer det store spørsmålet for oss: Hvordan er det onde kommet inn i verden? Hva er egentlig det onde? Det skal vi ta opp i neste kapittel.

11. Kristendom, av Ø. Andersen

11 av 28. Gud og det onde.

I dag skal vi begynne med spørsmålet om Gud og det onde. Det spørsmål som umiddelbart melder seg for oss nå, er: Hvordan er det onde kommet inn i verden? Hva består det onde egentlig i?

Når det gjelder det første: Hvordan det onde er kommet inn i verden, så er det tre kjensgjerninger som er meget klare etter Guds ord. For det første: Det onde kommer ikke fra Gud. For det andre: Det onde kommer heller ikke fra den skapte materie. Og for det tredje: Det onde kommer fra et åndspersonlig vesen som har satt seg opp imot Gud. Dette vesen er fra begynnelsen av Guds motstander, og blir i Bibelen kalt for Satan, som betyr motstander. Bibelens lære er meget klart på dette punkt.

Vi står overfor mange spørsmål som vi ikke forstår. Og jeg vil gjerne si med en gang: Den som vil ha filosofiske forklaringer på dette, og ikke vil ta Bibelens forklaring, kommer til å fare meget vill. Enten vi skjønner det eller vi ikke skjønner det, så la oss holde oss til det Bibelen sier.

En ting jeg vil nevne her i denne sammenheng er faren ved å se på materien som noe syndig. Det er en tanke som er alminnelig i hedenskapet. Det materielle er syndig, og det åndelige noe godt. For å bli god, skal man løsrive seg fra materien. Og jo lenger et menneske kommer i det, desto bedre blir det.

Det er grunnen til at søyleboerne skulle løsrive seg helt fra det materielle og vise seg til Gud. Dette synet kan dukke opp på mange måter. Jeg vil gjerne ha sagt at den skapte materie i og for seg ikke er syndig. Visstnok har synden satt sine merker på alle ting, men det er en annen sak.

Vi må være klar over at synden er ikke i og for seg det materielle liv. Synden kommer ikke fra skaperverket i den forstand. Den kommer fra et åndspersonlig vesen som Bibelen kaller Satan.

Så blir spørsmålet: Hvem er egentlig Satan?

Noen direkte lære (om det) finner vi ikke i Bibelen, men likevel sier Bibelen svært meget om det. Vi vet at Gud har skapt englene. Vi hører tale om makter og myndigheter, omn troner og herre dømme. Det er englehæren det er tale om. Vi forstår at englene er individer som er skapt til en bestemt oppgave, de er skapt med en bestemt rang. Etter som vi nå kan forstå er det en engel med en meget høy rang, sannsynligvis den høyeste rang av alle engler, som umiddelbart etter at han er skapt, har satt seg opp imot Gud. [Jfr. Jes.14, 12ff.]

Han har gjort det fordi han attrår å herske som Gud over skaperverket. han er skapt til, nest etter Gud, å herske over skapningen, og til å gjøre det på Guds vegne. Det er jo hensikten med englene. Han har villet ha denne makten til egen fordel. Og det ser ut for at Satan like fra begynnelsen av særlig attrår Sønnens plass.

Det er mange ting som tyder på det. Han kalles i Guds ord for Antikrist. det ordet finner du flere steder, f. eks. i 1. Johs 4. Antikrist betyr en som er Jesu Kristi rake motsetning og fiende, som krever å ta plassen i stedet for Kristus. Preposisjonen ”anti” på gresk betyr istendenfor og imot på en og samme tid. Altså en som er imot Kristus vil ta plassen i stedet for Kristus.

Dette er en betegnelse som går igjen på Satan, og det viser at han attrår å være i den plass som egentlig tilkommer Sønnen overfor skaperverket. Han vil dyrkes og hylles av menneskene, der hvor Sønnen egentlig skal dyrkes og hylles.

Vi ser også fra Guds ord at han kalles en synder fra begynnelsen, og en løgner fra begynnelsen. Ikke minst leser vi det i Johs 8. Jesus sier at han er en manndraper og står ikke i sannheten, og sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en manndraper, en synder fra begynnelsen. Det tyder på at han umiddelbart, med det samme han er skapt, har satt seg opp imot Gud.

Og så har Satan beholdt sin rang gjennom fallet. han er, som antydet, skapt til å herske over skaperverket nest etter Gud. Denne rang beholder han gjennom fallet og får på denne måten en veldig makt i menneskeheten etter at det har lykkes ham å føre mennesket i fallet. Menneskes fall skal vi komme tilbake til senere.

Hvilken makt Satan har fått, ser vi av de uttrykk som Bibelen ellers bruker om ham. Jesus kaller ham for denne verdens fyrste. Det hører vi ved flere anledninger, ikke minst i Johs 12 når Jesus skal dra opp til Golgata. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut, sier han. Videre blir han kalt for denne verdens gud av apostelen Paulus. Det viser hvilken makt han har i menneskeheten.

Og vi ser det også i den tredje fristelsen i Mat. 4, 8-11, at Satan hersker over alle riker. Han viser nemlig Jesus alle verdens riker og sier til ham: Alt dette vil jeg gi deg. Det er som om han sier til Jesus at jeg du skjønner du er kommet for å vinne den makt jeg har, og nå skal du få den hvis du vil falle ned og tilbe meg. Dette kunne han ikke si, uten at han var den som hadde tilranet seg dette herredømmet i menneskeheten. Vi ser altså at Satan utfolder en veldig makt.

Så forteller Guds ord at han har med seg en hel hærskare av falne engler. Denne hærskare kalles for ondskapens åndehær. Vi leser om den f. eks. i Ef. 6. Vi har ikke kamp mot blod og kjøds, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Det er alvorlige ord.

Den makt som vi møter i kjød og blod, kommer ikke fra kjød og blod, den kommer fra en organisert åndehær som vi har mot oss. Og i Ef. 2 tales det om høvdingen – det er altså djevelen – over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.

Dette er alvorlige ord til oss om den makt og herredømme som satan har. Gjennom ham er det onde kommet inn i verden, og Satans synd består i et bevisst, villet opprør mot Gud. En bevisst og villet ødeleggelse av Guds planer, og en bevisst og villet ødeleggelse av mennesket som Guds skapning, ved at satan prøver å få mennesket under sin makt og innflytelse. Ut fra det var det Satan fristet de første mennesker og brakte dem til fall. Det skal vi se nærmere på i neste kapittel.

12. Kristendom, av Ø. Andersen.

12 av 28. Syndefallet.

I dag skal vi se litt på menneskets fall i synd. For å få lys over hvordan det gikk til med menneskets fall i synd, skal vi lese fra 1. Mos. 3, 1-6. Den eneste kilde vi har til å vite dette er der. Og jeg vil gjerne understreke så sterkt som mulig: Det er historiske begivenheter vi leser om der! - 1 Mos 3,1-6 Men slangen* var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? [* Her taler den onde frister, Satan.] 2 Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, 3 men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. 4 Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! 5 Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. 6 Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.

Her hører vi hvordan sjelfienden kommer til de første menneskene. Han bruker slangen eller misbruker ham, han var et godt egnet redskap. Og vi får dette fremstilt slik som det måtte ha tatt seg ut for de første menneskene til å begynne med. Nå hadde mennesket ikke hørt noen annen tale til seg uten Gud, og det umiddelbare inntrykk Eva måtte få da slangen begynte å tale, var at Gud ville henne noe gjennom slangen.

Og så tar slangen sitt utgangspunkt i Guds ord, i det forbud som Gud hadde gitt og som er omtalt tidligere, og sier: Har Gud virkelig sagt? Det er et eiendommelig uttrykk når en leser det på hebraisk. Nå vet ikke vi hvilket språk som ble talt i paradiset, men det jeg vet er at det hebraiske ordet i grunnteksten er et helt nøyaktig referat av det som foregikk.

Det viser at sjelefienden tar utgangspunkt i Guds ord, og under skinn av å ville bekrefte det, prøver han å få mennesket bort fra Guds ord. Hele hensikten som slangen har, det vil si sjelefienden, er nettopp å få mennesket bort fra det Gud har sagt. Saken er at så lenge et menneske er forankret i det Gud har sagt, kan ikke Satan få noe makt over det.

Først må menneskets forhold til guds ord rokkes, siden kan djevelen få mennesket dit han vil. Det skulle vi være oppmerksom på i dag. Vi kan godt si at det som står her om den første fristelse, kan være et mønster for alle fristelser. Det står som et mønster for det som skjer også i dag i menneskeheten.

Slangen prøver altså å få mennesket bort fra Guds ord. Og vi ser Satans list på den måten, at når han først skal referere hva Gud har sagt, så overdriver han det. Han sier: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal ete av noe tre i hagen? Det hadde ikke Gud sagt – at de ikke skulle ete av noe tre i hagen. Men det er en bevisst og villet overdrivelse av sjelfienden. Han vil tvinge Eva til å begynne å diskutere med seg om hva Gud har sagt.

det er Satans list også i dag, skal du merke deg. han fremstiller saken slik at han tvinger de kristne til å begynne å diskutere hva som står i Bibelen. For er det noe som sjelefienden ikke kan tåle, og som han ikke kan stå ut med, er det at vi holder oss til Guds ord. For, som jeg sa i sted, da får han ikke herredømme over oss.

Så gjelder det altså å få menneskene til å begynne å dra Guds ord i tvil. Og et meget effektivt middel til det, er å få menneskene inn i en diskusjon om hva Gud har sagt. Det skal diskuteres. Man spør: Hva er nå meningen med det, i stedet for å holde det klart og utvetydig frem slik at Gud HAR sagt det.

Ved at sjelefienden overdriver her til å begynne med, tvinger han altså på en måte Eva inn på sin tankegang. Og hun svarer da, og legg merke til at det svaret heller ikke blir nøyaktig, det inneholder også en overdrivelse. Hun svarer nemlig: Ja, vi kan ete – på grunnteksten står det egentlig: fritt ete – av frukten på trærne i hagen, men av frukten på det treet som er midt i hagen skal dere ikke ete. Og så føyer Eva til for egen regning: Og ikke røre ved det. Det siste er også i grunnen en overdrivelse. Og det er typisk at sjelefienden prøver å få oss til å gå for langt i vårt svar til ham, for at han skal ha noe å ta fatt på hos oss.

Den dag dere etter av det, skal dere dø, sier Eva. Og det referer hun ganske korrekt. Men nå er hun allerede kommet i diskusjon med sjelefienden, og er uten å være klar over det selv på en måte kommet inn på sjelfiendens tankegang. Og det benytter han seg av, og sier uten omsvøp at dere skal visselig ikke dø. Og så tar han Gud selv til vitne på det han nå sier: Og Gud vet at på den dag dere eter av det treet, da skal deres øyne åpnes, og da skal dere bli som Gud og kjenne godt og ondt.

Nå visste Eva at hun var skapt til å kjenne forskjell på godt og ondt. Så mye skjønte hun. Det var meningen at mennesket skulle lære det på erfaringens vei. Og hvis vi kunne tenke oss ikke hadde falt i denne fristelse, ville mennesket gjennom denne fristelse ganske riktig ha lært å se forskjell på godt og ondt, men da på en helt annen måte.

Da hadde det onde selv avslørt seg for mennesket, ved at mennesket holdt seg etter Guds ord. Dessverre gikk det ikke slik, det lykkes sjelefienden å få Eva inn på sin tankegang. Og nå ser du i 1. Mos. 3, 6 hva resultatet av det er. I stedet for å holde seg til Guds ord begynner hun å se på treet. Og der står tre uttrykk som er meget talende. Det er så livaktig skildret at en nesten kan se det for seg.

Treet var godt å ete av, så hun, det var en lyst for øynene, det var et prektig tre siden en kunne få forstand av det. Hun så på det som hun ikke skulle gjøre, og så skjedde fallet. Her ser du hvordan synden er kommet inn i verden. Ved å lure mennesket bort fra det Gud har sagt, ved å få mennesket til å se på det som det ikke skal gjøre.

Og det som mennesket ser på, og mottar inntrykk av, får alltid makt over et menneskets indre. Hvis mennesket hadde sett på Guds ord og holdt seg til det, ville det gå slik som det gjorde da Jesus ble fristet. Det er motstykket til dette som vi leser om i 1. Mos. 3. Og det kan du lese om i Mat. 4, 1-11.

Da Jesus ble fristet, tok også Satan sitt utgangspunkt i Guds ord og prøvde under skinn av å bekrefte Guds ord om mulig å få avsvekket og avkreftet det. men Jesus svarte ganske enkelt at det er skrevet, og dermed kan ikke sjelefienden gjøre mer. Slik ville det ha gått, hvis Eva hadde holdt seg til Guds ord. Men ulykken er at det gjør hun ikke, og da er der ingen makt som kan hindre menneskets fall.

Dette viser hvordan menneskets fall i synd skjer ved en formidling. Det skjer ikke uformidlet som hos Satan. Han har reist seg mot Gud. Menneskets fall i synd skjer ved en formidling av Satan, derfor er det også åpnet en mulighet til å frelses ved formidling. Videre ser vi at mennesket har ikke bevisst villet reise seg mot Gud i et opprør, slik som satan har gjort.

Mennesket er blitt bedratt inn i synd. Det vet i grunnen ikke hva som er skjedd for alvor, før det ser det etter at ulykken er skjedd. Da først går det for alvor opp for mennesket hva som har hendt.

Dette gjør at det er meget stor forskjell på den sataniske synd, den kvalifiserte og villete synd mot Gud, og menneskets synd. Der er en mulighet for mennesket til å bli frelst. Ikke minst fordi mennesket ikke har reist seg av egen fri vilje mot Gud. Resultatet er i hvert fall at mennesket er blitt et syndig menneske, og hva det innebærer kommer vi tilbake til i nest kapittel.

13. Kristendom, av Ø. Andersen

13 av 28. Resultatet av syndefallet.

Nå skal vi gå litt videre og se på resultatet av menneskets fall i synd. Vi kan sammenfatte det slik: For det første har mennesket mistet gudsbildet, for det andre er døden kommet inn i verden, og for det tredje er lidelsen kommet inn i verden. Hele skaperverket er lagt under lidelse for menneskets synd.

Når det gjelder dette første, at mennesket har mistet gudsbildet, betyr det på ingen måte at mennesket opphører å være en person. mennesket har sitt viljeliv, sitt forstandsliv, sitt følelsesliv – men hele personlivet er ødelagt av synd etter fallet. Mennesket har ikke lenger en fri vilje, slik som det hadde da det ble skapt.

Med fri vilje mener vi ikke det at mennesket i det daglige liv kan gjøre mange ting som det vil eller la det være. Man kan gå gjennom en dør eller la det være, man kan gå på et møte eller la det være, man kan spise eller la det være. Men dette har ikke noe med fri vilje å gjøre.

Med fri vilje mener vi at mennesket kan ikke ville Gud, det kan ikke av egen fri vilje gjøre det som Gud vil. Mennesket ønsker ikke Gud, det har ikke lyst til Gud. Tvert imot kjenner det ulyst til Gud og lyst til det som er Gud imot. På den måten er menneskets person blitt en annen enn det var før.

Og skal vi se litt mer på dette rent prinsipielt under de synspunkter som vi tidligere har nevnt om menneskets gudbilledlighet, så kan vi først si litt om den religiøse side ved gudbilledligheten. Fra å være vendt til Gud er mennesket vendt fra Gud. det er blitt et skille mellom Gud og mennesket. Mennesket lever nå i sin egen verden, fremmed for Gud. Hva det innebærer, skal vi se på litt senere.

Videre når det gjelder den sosiale side ved gudbilledligheten, dvs. forholdet mellom mann og kvinne, så er dette blitt preget av seksualitet. Det å være gift står for den ugifte som en lyst, og for den gifte som en tvangsstand. Det er kommet inn i mennesket som et formål å leve etter sine lyster, og det er blitt bestemmende i stor utstrekning for hvordan et menneske innretter sitt liv på jorden, og hvordan de tenker og resonerer og bedømmer alle ting. Det er vår tid et eneste sammenhengende vitnesbyrd om.

Når det gjelder den kulturelle side ved gudbilledligheten, at menneske er skapt til å legge jorden under seg, til å herske over den på Guds vegne. Men mennesket misbruker dette til å herske over hverandre, til å utfolde makt til fordel for seg selv. Kort sagt, mennesket er blitt et annet enn det var ved skapelsen.

Videre er døden kommet inn i verden. Døden er først og fremst en åndelig død. Det vil si at mennesket lever i en eksistens borte fra Gud, atskilt fra Gud. Mennesket er, som det heter i Guds ord, død i sine synder og overtredelser. Og vi kommer til å se litt nærmere på det.

Med denne følger så den legemlige død. Det er et stadium i dødens utvikling. Nå tenker jeg på de mennesker som ikke blir frelst. For frelste mennesker er døden noe helt annet. Men her tenker jeg på mennesker som får utfolde seg i sin naturlige tilstand.

Og det tredje stadium i dødens utfoldelse, er den evige død. Den betyr altså ikke utslettelse, som mange vil ha det til. men det betyr en evig eksistens borte fra Gud. Og hva det innebærer, kan vi ikke en gang ane.

Når vi nå skal se litt nærmere på hva dette betyr rent praktisk for oss, for det er jo det vi må ha i forgrunnen her, da skal vi sammenfatte det ut fra et synspunkt vi finner i Rom. 3. Vi skal lese fra v. 9 til og med 18.

”Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd,
10 som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.
11 Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud.
12 Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.
13 Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper.
14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
15 Raske er deres føtter til å utøse blod.
16 Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier.
17 Freds vei kjenner de ikke.
18 Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.”

Her blir det konstatert at alle mennesker er alle sammen under synd – både de som har og ikke har Guds ord. Det er vår situasjon etter at synden kom inn i verden. Og vi kan da spørre: Hva er egentlig synden? Hva var det mennesket kom inn i gjennom fallet?

For å svare på det, kan vi sitere fra Rom. 1, 18: ”For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.”

Merk deg at Guds vrede åpenbares over ugudelige. Det står ikke her over alle som har syndet, for vi som er frelst og tror på Jesus, har også synd i vårt liv. Men vi kommer likevel ikke inn under Guds vrede.

Men legg merke til HVEM der står at Guds vrede åpenbares over – ugudelighet. Det vil si at de lever uten Gud, de klarer seg uten Gud, eller om du vil: de som vil være sin egen gud, sin egen herre, sitt eget forsyn – de som kjenner sannheten, men ikke vil bøye seg for den.

Urettferdighet betyr, de som hørte, og man holder sannheten nede i urettferdighet. Det vil si at man kjenner den, men vil ikke bøye seg for den. Hva viser dette? Det viser Selvlivet, for å si det med ette ord.

Synden er selvlivet, selviskheten. Du hører det når jeg sier egenrettferdighet, egenrådighet, egensindighet, eller kort og godt egen. Du hører det også når jeg sier selvgod, selvsikker osv – kort og godt selvisk. Å hevde seg selv, og være seg selv nok overfor Gud er ugudelighet.

Å være det overfor medmennesker er egoisme. Og fra denne selviskheten er det alt ondt kommer. Denne selviskheten ble plantet inn i oss gjennom den fristelsen som vi talte om i forrige leksjon. Satan sa nettopp, at det er det som er gått inn i oss. Dere skal bli som Gud. Mennesket skal bli som Gud, det vil være sin egen gud.

Å kjenne godt og ondt, sa sjelefienden i fristelsen, og det gjentar seg. Mennesket vil finne normen for rett og urett i seg selv. Det vil avgjøre ut fra seg selv, ut fra sine såkalte behov, hva som er sannhet og løgn, hva som er godt og hva som er ondt.

Mennesket vil, kort og godt sagt, være sin egen gud og sin egen herre. Og ut fra det følger alt ondt. Enten du tenker på krig, nød, konsentrasjonsleirer, eller du tenker på umoral, usedelighet, eller du tenker på egenrettferdighet og alt som har med naturlig religiøsitet å gjøre, så kommer alt sammen fra selvlivet. Og mennesket er fremmed for Gud i sin egen religiøsitet.

Synden er selvlivet! Og det vi konstaterer om oss mennesker nå etter syndefallet, er slik vi er blitt som syndere. Og det innebærer to viktige kjensgjerninger, som vi skal komme tilbake til.
-





14. Kristendom, av Ø. Andersen.

14 av 28. Hvordan mennesket er.

Rom. 3, 9-18 er nesten som en beskrivelse av mennesket etter at de falt i synd. Og det er to kjensgjerninger som kommer til uttrykk. Den ene er hva mennesket er for Gud på grunn av synd, den andre er hva mennesket er blitt i seg selv gjennom sin synd.

Vi skal se litt nærmere på hver av disse to.

(1) Når det gjelder det første – hva det vil si å være under synd for Gud – så har synden ført mennesket inn i et totalt skyldforhold til Gud. Synd fører skyld med seg. Det kommer også til uttrykk i de to følgende vers som vi ikke leste, nemlig Rom. 3, 19-20: ”Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli (dvs. vise seg være) skyldig for Gud. Rom 3,20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.”

Det er ikke moderne å tale om skyld, men det er meget nødvendig. Og det som vi så ofte hører i dag at det gjelder å få skyldfølelsen vekk fra mennesket, ellers skaper den komplekser. Men det er akkurat det motsatte av sannheten. Hvis et menneske vil bli ulykkelig og få det vondt, skal han bare flykte fra sannheten.

Den som vil få det godt, han skal stanse opp for sannheten, se den i øynene, og fremfor alt stå for Guds ansikt og høre hva Gud sier for å hjelpe oss ut av vårt skyldforhold. Men da må vi først innse hvordan det henger sammen med vår synd.

Vi mennesker taler ofte om store og små synder. Nå er det vel ikke noe som etter Guds ord kan kalles små synder. Likevel er der nok forskjell på synden, menneskelig sett. Det er synder som trekker store følger med seg, menneskelig talt, og dem er vi tilbøyelige til å kalle store synder. Andre synder trekker ikke noen særlige menneskelige følger med seg, og de ser heller ikke så stygge ut. Vi er tilbøyelige til å kalle dem små synder.

Men skylden avgjøres ikke av hvordan vår synd ser ut. Spørsmålet er: Hvem har jeg krenket med min synd? Men skyld er slik som den er som jeg har krenket med min synd. Om jeg skulle finne på å sende en forordning ut i det norske samfunn, ville ingen bli skyldig om de ikke tok hensyn til den.

Men hvis Stortinget vedtar en lov, og den sendes ut med kongens underskrift, da blir vi skyldige om vi ikke respekterer den. Jeg har nemlig ingen myndighet til å gi noen lov, men det har Stortinget og kongen. Følgen er at den lovgivende myndighet blir krenket hvis vi ikke holder den loven.

Spørsmålet er: Hvem har jeg syndet mot? Jeg har syndet mot den evige, fullkomne, allmektige, nåde, hellige, kjærlige Gud. Og min skyld er akkurat så stor som han er. Det vil si: Jeg står overfor Gud på grunn av min synd med et ansvar som jeg ikke kan greie å gjøre regnskap for, og jeg har ingen ting som jeg kan stille frem for meg.

Det går også tydelig frem av det første ordet i Rom. 3, 9. Hva da, har vi noe fortrinn. Det betyr egentlig: Har vi noe vern, har vi noe å beskytte oss bakom. Noe som vi kan stille foran oss for å forsvare oss overfor Gud. Nei, aldeles ikke. Enten vi har Guds ord eller ikke, er vi alle sammen under synd, vi står alle sammen for Guds ansikt.

Jesus har illustrert det i en lignelse som vi finner i Mat. 18 med en mann som var skyldig 10 000 talenter. Når du tenker på at det tok en menneskealder å tjene det som svarer til en talent for en vanlig arbeidsmann i Israel, så representerer den summen Jesus taler om, 10 000 ganger det et menneske kan tjene i løpet av et menneskeliv. Du skjønner bildet.

Jesus taler om en synd som intet menneske kan klare å svare Gud regnskap for. Det er vår stilling overfor Gud på grunn av vår synd. Og dette er det at Gud vil menneskene skal se i øynene.

Når vi så taler om syndens følger, så står vi der ansvarlige for Gud i oss selv, og vi har intet å stille foran oss etter våre egne forutsetninger. Det er det ene.

(2) Det andre er hva denne synd har virket i vår egen natur. Og her har vi en beskrivelse faktisk i det vi leste i Romerbrevet 3. Og for kort å summere opp det som står der, sier det oss at vi har ikke alene mistet vår gudsfrykt gjennom vår synd, men også mistet evnen til å være gudfryktig.

Du hører i denne beskrivelsen: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en. Du hører blo. a. at alle er avveket, alle er blitt udugelige, det finnes ikke noen som gjør godt, ikke en eneste. Og så skildres det hvordan mennesket ert, hvordan det er fullt av løgn og forbannelse, bitterhet, mord, ødeleggelse og usælhet. Og freds vei kjenner de ikke.

Kort sagt, det er ikke gudsfrykt for deres øyne, v. 18. Du ser at mennesket har ikke evne til å leve rett som menneske her i verden. Menneskene kommer sammen for å finne ut av krigsfare, ut av kapprustning, ut av nød, ut av undertrykkelse, ut av voldsmentalitet og meget annet. Og så ser det ut til at selve menneskenes forsøk på å komme ut av det, vikler det enda mer inn i det. Dette har Guds ord sagt oss på forhånd.

Mennesket har ikke evnen til å leve rett, ikke en gang leve rett som menneske her i verden. Mennesket har ikke evnen til å finne det som tjener til fred, det som gjør menneskelivet verd å leve, det som tar bort frykt og fare, nød og undertrykkelse, krig og konsentrasjonsleirer, det som tar bort hunger og ulykke. Mennesket mangler selve evnen til å finne ut av dette.

Dette vil Gud at vi skal innse. Her ser du altså følgen av menneskets fall i synd. Vi står overfor Gud med en skyld vi ikke kan svare for, og vi står der som mennesker som har mistet evnen til å være gudfryktige, og evnen til å leve slik at menneskelivet på jorden blir verd å leve. Dette sier Guds ord oss om menneskets fall i synd.

Mange vil si at dette er da et forferdelig pessimistisk syn på menneskene. Nei, det er ikke annet enn sannheten. Og jeg vil gjerne ha sagt deg, at den som innser dette, han skal komme til å se hvor frelsen er fra dette. Og de som innser dette, de kan finne veien ut av det. Men de som ikke innser det, kommer aldri ut av det.

Det høres paradoksalt ut, men de som stadig roper på det gode i mennesket, de er menneskets verste ulykkesførere. De fører mennesket inn i det som er galt og ondt uten å vite det, uten å forstå det, fordi de ikke forstår det som i bunn og grunn er menneskets ulykke.

Nå har vi talt om noe av det viktigste som følger av menneskets fall i synd. Og vi skal nevne mer i neste avsnitt.

15. Kristendom, av Ø. Andersen

15 av 28. Flere følger av menneskets syndefall.

Skal vi nå sammenfatte følgen av menneskets fall i synd, så kan vi i korthet si det slik: Mennesket har mistet sitt gudsbilde. Altså gudsbilledligheten i mennesket er ødelagt. Det betyr ikke at mennesket opphører å være et personvesen. Mennesket er fremdeles skapt til å være i samfunn med Gud, men har etter det vi har hørt ingen evne lenger til å leve i dette samfunn.

Med dette er også døden kommet inn i verden, som vi tidligere har nevnt. Videre er lidelsen kommet inn i verden. Den har vi ikke sagt meget om, vi antydet den så vidt tidligere. Lidelsen er at hele skaperverket er lagt under forgjengeligheten for menneskets synds skyld. Vi lser om det i Rom. 8, at skaperverket er lagt under forgjengelighet, ikke godvillig, men etter hans vilje som la det under den. Det var i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns frihet.

Lidelsen
Altså er hele skapningen under trelldom på grunn av menneskets synd, sier Guds ord. Det vil si at det følger lidelse med alle ting. Arbeidet er blitt tungt, fullt av møye og besvær. Det hadde vel ikke vært det hvis synden ikke var kommet inn i verden. Og meget annet kunne sies. Sykdommen er kommet inn i verden som følge av menneskets synd. Kort sagt: lidelsen i alle dens former.

Nå betyr ikke det at et menneske som er særlig plaget med sykdom er et spesielt syndig menneske. Nei, vi ser at Gud bruker syndens følger til velsignelse for oss mennesker. Og så underlig det høres, så bruker Gud lidelsen mange ganger på sine troende for å hjelpe dem i deres helliggjørelse, og for å gjøre dem desto mer brukbar for seg i sitt rike.

Vi ser at Gud bruker synden til velsignelse for den som tror på ham. Men syndens følger blir en forbannelse for dem som ikke tror.

Nå skal vi ikke si så meget mer om syndens følger, annet enn føye til at gjennom det setter Gud en grense for hvor langt menneskene kan gå i sin synd. Mennesket kan ikke, slik som vilkårene nå er blitt, fritt ut leve etter sitt eget tykke, uten å måtte ta konsekvensene av det. Og det skal vi takke Gud for.

Hvis mennesket hadde kunnet synde fritt, uten at det kom noe etterpå, uten konsekvenser, uten at det ble vanskeligheter, farer, lidelser, eller noe ondt av det som det måtte lide for, da ville vel intet menneske på jorden noen gang ha blitt frelst. Da ville synden tatt overhånd, og da ville helvete ha utviklet seg her uten at noen kunne ha stoppet det. Men fordi lidelsen er kommet inn i verden, blir det en begrensning. Og lidelsen har mye større betydning enn vi aner.

Vi ser også Guds allmakt på den måten, slik som tingenes tilstand nå er blitt, at når det onde får utfolde seg lider det nederlag. Det onde kan ikke utfolde seg, uten at det går ut over det onde. Gud griper ikke inn og stopper det onde, men hans allmakt viser seg på den måten at når det onde får utfolde seg, taper det sin kraft.

Det beste eksempel på det er Jesu kors. Da fikk satan gå til fullt angrep på Jesus. Det var ingen hemninger, intet som stoppet, alt annet fikk liksom sammensverge seg da han døde på korset. Resultatet var at Satan led nederlag og Jesus seiret. Vi vet ut fra Guds ord at dyret – antikrist – får hele Satans makt til sin disposisjon. han går til angrep på Guds menighet med hele djevelens makt, uten at Gud griper inn og stopper det før i det siste.

Han skal forkorte de trengselsdagene, står det, for de utvalgtes skyld. Men ellers får Satan utfolde sin makt overfor Guds menighet, med det resultat at Satan lider nederlag gjennom det, og Guds menighet seirer definitivt til slutt. Således ser du at det onde har sin oppgave, og det går ikke lenger enn Gud vil. Ingen og intet, kan sette seg opp mot Gud. Han er fullstendig suveren.

Frelsen
Når vi nå har sett på synden og syndens følger, og den situasjon som mennesket er kommet i på grunn av sin synd, da kommer jo spørsmålet for alvor: Hvor er frelsen? Hvor går veien ut av dette uføret? Og det skal vi nå gå over til å se litt nærmere på.

Det første som vi nå kommer til er at Gud sender sin egen Sønn til verden. Gud har i sitt eget råd, før han skapte himmel og jord, fattet en rådslutning om hva han ville gjøre når mennesket falt i synd. Dette Guds evige råd, sier Skriften, har han fattet i kjærlighet hos seg selv. Det går ut på å frelse menneskene. Og i dette Guds evige råd har Gud bestemt at hans egen Sønn skal bli menneske.

Dette har han forutsagt allerede fra begynnelsen av. Det er underlig å se, alt i den første preken som er holdt for falne syndere her på jorden, den er holdt av Gud selv om kvelden på syndefallets dag for Adam og Eva. Der forkynner Gud dem om denne frelsen. 1. Mos. 3, 15.

Der heter det: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Det er forutsagt at en skal komme, født av en kvinne. Kvinnens ætt betyr i denne sammenheng et enkelt individ, født av en kvinne. Han skal komme, og skal gjenopprette det som synden har ødelagt. Dette løftet blir gjentatt gjennom Det Gamle Testamentet. Så står det at da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Gal. 4, 4.

Med det kommer vi til det store spørsmålet:

Hvem er Jesus?

Hva er det som er skjedde i og ved at Jesus er kommet til verden? Guds ord svarer meget klart på det. Det som skjer er at Gud selv lar seg føde inn i menneskeslekten.

Det er også et ord som er trengt svært tilbake i dag. Ja, det blir sagt like ut at det har ikke så mye å si om man tror Jesus er født av en jomfru eller ikke, altså om Gud har grepet inn i menneskeslekten eller ikke. Og dermed har man uten videre, på forhånd, fornektet Jesus.

Det er ikke noe menneske som kunne frelse menneskeslekten. Hvis ikke Gud grep inn, kunne ikke menneskeslekten bli frelst. Og hele vår frelse beror på at alt det som Guds ord sier om Jesus er sant. Er det sant, da er der frelse for oss mennesker i ham. Er det ikke sant, da er det ikke frelse for et eneste menneske på jorden!

Derfor er det meget nødvendig for oss nå å stanse litt for dette. Hva betyr Guds Sønns komme til verden? Her svarer Guds ord hos profeten Jesaja 7: En jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn. I Det Nye Testamentet hører vi at Gud griper inn på den måten, at en kvinne blir fruktsommelig ved Den Hellige Ånd. Det skjer ved et budskap fra Gud, som blir brakt henne ved engelen Gabriel.

Gjennom dette budskapet skjer det en unnfangelse i hennes liv. Det skjer en virkelig unnfangelse, uten manns medvirkning, gjennom Guds eget ord, gjennom det budskapet hun fikk ved en engel. Å bortforklare det, det er å bortforklare selve sannheten om Jesu person.

Og du skal legge merke til at dette går igjen gjennom alle skriftene i NT. Stundom blir det sagt at det er bare to steder i NT som taler om at Guds Sønn ble menneske. Nei, langt ifra!

Vi ser det f. eks. i begynnelsen av Romerbrevet. Der talet apostelen om Guds Sønn, som er kommet av Davids ætt etter kjødet, og det er han som er godtgjort å være Guds Sønn i velde ved oppstandelsen fra de døde. Og vi kunne nevne det ene stedet etter det andre.

Jeg har allerede sitert Gal 4, 4 hvor det står at da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Kommer Guds Sønn til verden, født av en kvinne, da ligger det i sakens natur at han ikke kan ha noen jordisk far. Guds Sønn kan la seg føde som et menneske her i verden. Han kan gjennomgå hele utviklingen fra å være foster i mors liv inntil døden, men han kan ikke ha en jordisk far. For da var han ikke Guds Sønn.

I Johs kap. 1 heter det: I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hps Gud, og Ordet var Gud. Og Ordet ble kjød. Her hører du at Gud tar ikke bolig i et menneske, men det er Gud selv som blir menneske. Og hva dette innebærer skal vi stanse nærmere for neste gang.

16. Kristendom, av Ø. Andersen.

16 av 28. Gud ble menneske.

Ordet ble kjød. Vi har nevnt at det står så upersonlig. Det betyr at Gud har ikke forenet seg med et menneske. Det var ikke først et menneske på jorden, som Gud så kommer og tar bolig i og forener seg med. Det er altså ikke riktig, som jeg nevnte, å si at Gud bor i Kristus. Nei, det står at det er Gud selv som blir et menneske.

Det er ikke noe menneske på forhånd, men det blir et menneske ved en overnaturlig unnfangelse. Det skjer ved Guds Hellige Ånd, og Gud gjennomgår hele utviklingen fra å være et foster i mors liv og inntil døden. Alt som hører menneskelivet til.

I dag skal vi lese fra Fil. 2, 5-11: ”5 La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, 6 han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, 7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. 9 Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, 10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, 11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.”

Her hører vi om Sønnen i himmelen hos Faderen, vi hører om hans fornedrelse i og med at han ble menneske, vi hører igjen etter at han ble fornedret som menneske igjen ble opphøyet, og får som menneske det navn som er over alle navn.

Nå skal vi se litt på hva dette ordet innebærer. Først står det at da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik. Det var altså ingen tilsnikelse. Det er ikke noe urett eller noe galt eller noe man tiltar seg med urette å kalle ham for Guds Sønn. For han er Gud lik, og han var i Guds skikkelse. Særlig det ber jeg deg å legge merke til. Guds skikkelse betyr at han er i en herlighets skikkelse.

Nå står det at han gav avkall på det. Dette blir ofte misforstått, og det kommer vel på grunn av ordstillingen i oversettelsen vår (dvs. fra 1930). Man sier at han gav avkall på å være Gud LIK. – Altså Jesus, eller Guds Sønn som mennesket Jesus Kristus skulle ifølge det ikke ha guddommelige egenskaper.

Det er en fryktelig farlig ting å si. For hvis Guds Sønn hadde avlagt sine guddommelige egenskaper, da hadde han øyeblikkelig opphørt å være Guds Sønn. Man kan ikke avlegge egenskaper. Det er aldeles umulig. Og det står heller ikke at han avla dette, eller at han uttømte seg som grunnteksten egentlig sier, for (fra) å være Gud lik.

Hva er det da han har uttømt seg for? Eller som det heter i oversettelsen: Hva er det han gav avkall på? Du kan få svar på det ved å se hva det er han kommer i, hva han tar på seg. Det han tar på seg, det må jo nødvendigvis svare til det han gir avkall på.

Nå ser du han tar på seg en tjeners skikkelse. Og det skjer i og med, står det i grunnteksten, at han ble menneske. Ved å bli menneske tar han på seg en tjeners skikkelse. Det gjør Guds Sønn i og med at han kommer inn i verden. Det som han da har gitt avkall på er å være i Guds skikkelse, det er ikke å være Gud lik.

Han er Gud lik også i sin fornedrelse, også som menneske. Han har sine guddoms egenskaper også som menneske. Det er sikkert nok at han har ikke og kan ikke gi avkall på å være Gud lik, for da var han jo ikke Gud. Men han gav avkall på å være i Guds herlighets skikkelse.

Du hører en gjenklang av dette i Jesu yppersteprestlige bønn. Et ord som vi for øvrig skal komme tilbake til i et senere kapittel, når han sier: Gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verdens grunnvoll ble lagt (Johs 17, 5). Han ber om en herlighet, som han har gitt avkall på, og som han nå skal få igjen etter at frelsen er fullbyrdet og han igjen skal ta plassen ved Faderens høyre hånd.

Denne herlighet – den har han gitt avkall på, Guds herlighets skikkelse, og så har han tatt på seg en tjeners skikkelse ved å bli menneske. Han kommer i et menneskes lignelse, som betyr at han er et virkelig menneske, men ikke syndig. Han er syndfri, han er etisk sett fullkommen. Det finnes ikke synd ved Jesus verken i handling eller i hans kjød.

Derfor står det: I det han kom i et menneskes skikkelse, og da han i sin ferd ble funnet som et menneske. Det skulle altså konstateres at han var et virkelig menneske som du og jeg. Da først går han til sin offisielle del av sin frelsergjerning og fullbyrder den.

La oss nå se litt nærmere på dette som han har gitt avkall på – å være i Guds skikkelse, og å ta på seg en tjeners skikkelse. Jeg nevnte at han gav avkall på å være i herlighet og han er blitt et menneske. Nå sier imidlertid Johs 1, 14: Vi så hans herlighet, og det er sagt om ham som menneske. Hvordan kan det da henge sammen, at der sies at han både har gitt avkall på herlighet, og der samtidig sies at hans disipler kan se hans herlighet.

Jeg har trang til å vitne for min personlige del: Jeg har også sett hans herlighet i det Bibelen har åpenbart meg om Jesus som menneske mens han var her på jorden. Hvordan kan det henge sammen at han samtidig gir avkall på herlighet og åpenbarer sin herlighet?

Jo, det henger sammen slik som det står hos profeten, og som er gjengitt i Matt. 21 og parallelle steder, ved Jesu inntog i Jerusalem: han kom saktmodig – det vil si han kom ikke for å holde dom, men for å bære synd. Han kom for å tre inn i vårt sted og bære vårt ansvar. Han kom nærmere bestemt for å være den Herrens tjener som du leser om hos profeten Jesaja og flere steder i Det gamle testamentet.

Messias kalles rett og slett Herrens tjener. Jesus sier om seg selv i matt. 20, 28 at Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene. Der har du det igjen, og gi sitt liv til løsepenge for de mange.

Det som Guds Sønn altså har gitt avkall på ved å bli menneske, og ved å gå inn i denne tjenerstilling, det er dommen. Han har gitt avkall på å være dommer. Jesus sier det også selv til Nikodemus i Johs 3: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Når det gjelder dom, da har han gitt avkall på Guds herlighet. Når det derimot gjelder den frelsende kjærlighet, så åpenbarer han fremdeles Guds herlighet.

Således har det seg, at han både har gitt avkall på å være i Guds skikkelse – i hans herlighets skikkelse – og kommer i en tjeners skikkelse, og samtidig i denne tjenerskikkelse får åpenbare en herlighet som vi får se. Det er den herlighet som består i at han frelser. – Kjærligheten avslører ham, den åpenbarer ham. Den skjuler ham ikke. Det er dommen og straffen han skjuler. Og det skal vi tale litt mer om i neste kapittel.