søndag 30. september 2007

Ånden og nådegavene.

Den Hellige Ånd og nådegavene

I-V.

Bibeltimer av

Nils Dybdal-Holthe.

I. Den Hellige Ånd.

I. DEN HELLIGE ÅND.

Den Hellige Ånd er ofte omtalt i Bibelen. Ordet for ånd[1] betyr egentlig vind og blir noen ganger oversatt slik, f. eks. 1. Mos. 3, 8 (kjølig) og Joh. 3, 8 (vind).

1. Det gamle testamentet.

I GT ble Ånden gitt til spesielle mennesker i spesielle situasjoner eller tjenester, som f. eks. til profetene. Esek. 11, 5; Hos. 9, 7; Sak. 7, 12. "Ånden meddeles også i GT til visse personer som innehadde embeter og oppdrag i Israel".[2] Etter syndefallet var ikke Ånden i mennesket, men den skulle være med "å forberede den gjenløsning som Sønnen i tidens fylde skal utføre" (O. Hallesby).

I GT ble også gitt løfte om at Ånden skulle komme over alle, i Messiastiden. Joel 3, 1. Guds Ånd skulle utgydes over alle. Ånden er fra Gud og er Gud selv. Alle mennesker skulle få del i det, og ikke bare spesielle utvalgte mennesker. Både sønner og døtre og trller skulle få den, dvs alle slags mennesker skulle få Ånden og alle frelste skulle eie den i den nye pakt. I Joel 3, 5 er det tale om at noen blir frelst: hver den som påkaller Herrens navn. De skal få drømmer og synder og tegn - det viser Ånden i hele dens bredde til de troende. Dette var et rikt billedspråk som taler om Herrens dag, v. 4. Ånden skal utgydes, eller "rennast ut", dvs. Ånden skulle komme i fullt mål og ikke tilmålt i rasjoner. Den skal srømme over land og folk, Joh. 3, 34.

2. Det nye testamentet.

Profetien i Joel 3 ble oppfylt pinsedag, Apg. 2, 16: Dette er det som er sagt ved profeten Joel. Det må bety at Joels ord ble oppfylt der og da - slik Jes. 53 ble oppfylt Langfredag. Ånden hadde vært på jorden før, men nå kom den på en ny og spesiell måte, tilgjengelig for alle. Nå kom den nye pakt og den nye tid. Hele NT vitner om det: det var en misjonstid der Ånden ble gitt til alle som tok imot evangeliet. - Pinse er slik en engangshending, en historisk begivenhet som aldri skal gjentas. På samme måte som Golgata var en avsluttet handling med virkning inn i framtida, er også pinse en avsluttet handling. Derfor ser vi f. eks. aldri ildtunger komme over de troende verken i nytestamentlig tid eller senere. Men det skjedde pinsedag. Apg. 2, 3.

3. Hvordan er Ånden? Det er viktig å forstå Ånden rett. Her er mye usund forståelse av den nå. Det leder lett til urette konklusjoner og inn i åndelig svermeri. Den hellige Ånd er en person, det er det viktig å holde fast ved. Han er den tredje person i guddommen. Ånden er ikke en kraft eller følelser, noe ubestemt og svevende. I Apg. 1, 8 står det at apostelene skulle kraft når Ånden kom, men det er noe annet. Vi får kraft på samme måte som når et barn skulle lære å skrive før i tida: far eller mor la sin hånd over barnets hånd - og skrev! Som den tredje person i guddommen har han den samme makt som Gud og Jesus og er ett med dem. Han har egenskaper og gjerninger som en person. Derfor kan vi ikke ta imot en del av Ånden eller få litt av han. Vi tar imot Ånden som person - altså som en enhet og helhet.

a) Bibelen bruker pers. pron. "han" om Ånden, f. eks. i Joh. 15, 26: "han skal vitne om meg." (Og det stemmer med grunnteksten. Der kommer det enda tydeligere fram fordi ordet Ånd er intetkjønn, mens pronomenet er hankjønn.)

b) Ånden tillegges også personlige egenskaper som brukes om en person. Ånden har kunnskap, vilje, kjærlighet, godhet, og føler bedrøvelse. Ef. 4, 30; 1. Kor. 12, 11; Mat. 12, 31. Ånden er også evig, allmektig og allvitende som Gud. Hebr. 9, 14; 1. Kor. 2, 10; Salme 139, 7.

c) Ånden har en persons gjerninger. han virker og utdeler, overbeviser og underviser osv. Noen eksempler viser det: 1. Kor. 12, 11: dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler... Joh. 16, 8: når han kommer, skal han overbevise verden om synd... Joh. 14, 26: Den hellige Ånd som faderen skal sende i mitt navn, skal lære dere alle ting og minne dere om alle ting...

Alt dette viser at Ånden er en person og ikke en kraft eller ubestemte følelser.

4. Når mottas Ånden? Det er et viktig spørsmål, og her er nok en del uklarhet hos noen. Har alle de kristne den hellige Ånd, og har alle like mye av den, eller gis den ved en ekstra opplevelse? Det er spørsmål som noen tenker på, og der svarene ikke alltid er like.

Vi vil la noen bibelvers svare på det: Apg. 10, 44: Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Apg. 11, 14-15: da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem likesom på oss.

Ordet om Jesus ble forkynt for dem da, om syndenes forlatelse ved troen på Kristus. Når det forkynnes, er Ånden der, og da får de Ånden som tar imot det ordet. I 1. Kor. 12, 13 leser vi: For vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme. I kap. 1, 2 finner vi adressaten: til den Guds menighet som er i Korint... tillikemed alle dem som på ethvert sted påkaller vår herre Jesu Kristi navn.

Alle som tror på Jesus er altså døpt med Den Hellige Ånd og eier den i fullt mål. Ø. Andersen skriver om dette: "Åndsdåp er et annet ord for gjenfødelse." I Ef. 1, 13 står det slik: I ham har også dere, da dere hadde hørt sannhetens ord... fått til innsegl Den Hellige Ånd som var oss lovt.

Dette forstår vi slik: Da vi hørte ordet om Jesus og tok imot det, fikk vi Ånden. Og vi mottok ham som en person, ikke som et glass vann. Derfor fikk vi hele Ånden. Og det gjelder alle troende. I Rom. 8, 9 står det: Har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til. Det er klar tale.

Å få Ånden er med andre ord å bli frelst. Disse to begrepene er faktisk synonyme, jfr. Gal. 3, 1-3. 6f.

5. Ånden og nådegavene hører sammen. Nådegavene kalles Åndens gaver. 1. Kor. 12, 1. Og det er Ånden som gir dem, v. 8 og 11. I kap. 12 og 14 i 1. Kor. nevnes Ånden 27 ganger, og det viser at nådegavene som disse kapitlene omtaler, er personen Åndens gaver. Og fordi Ånden er Gud, gir han oss noe av Gud når han utdeler gavene.

Vi ser det av liknelsen om talentene m. fl. Mat. 25, 14-30 og Luk. 19, 12-27. Talentene var gaver eller noe av herrens eiendom og riksom som tjenernes fikk. Det var egentlig hans eiendom som de fikk til låns for en tid!

Nådegavene er også noe av Jesus, noe vi får til låns her i livet. Til mer vi likner Jesus i hverdagslivet, til mer har vi av gavene og til mer bruker vi dem.

"Å, var eg meir deg Jesus lik..."

Den sangen nynner en kristen på. Og han blir aldri ferdig med den bønna.

En viktig forskjell mellom GT og NT når det gjelder Ånden, er at Ånden var begrenset til Israels folk i GT. Etter pinsedag ble grensene sprengt. Både frelsen og Ånden er nå for hele verden. GT var av forberedende karakter og viste fram mot det fullkomne.



[1]I GT brukes det hebraiske ordet Ruach og i NT det greske ordet Pneuma for ånd og vind.

[2]Hedegård og Sarisaalo: Bibelsk Oppslagsbok.

II. Dens gjerning.

II. ÅNDENS GJERNING.

Vi behøver pinsedagens evangelium – på en realistisk og nøktern måte. Men det skjer ikke alltid. Enten kan det bli overdimensjonert eller lite forkynt. Jesus sa til sine disipler: Ta imot Den hellige Ånd. , Joh. 20,22. Om talsmannen sa Jesus at han skulle vitne om ham, Joh. 15, 26. Han skal veilede oss, Joh. 16, 13, og overbevise verden, Joh. 16, 8.

Åndens gjerning er altså ikke følelse og god stemning. Men han har et bestemt budskap og en bestemt gjerning til menneskene. Hva er det? Vi kan samle det i noen punkt:

1. Ånden vekker og kaller synderen til Jesus.

Alle mennesker er døde i synder og overtredelser, Ef. 2, 1. Det betyr at vi er uten livskontakt med Gud. Den åndelige død er så reell at vi ikke selv leter etter Gud, og heller ikke ønsker vi å søke Gud. Synderen vil leve i sin synd. Det er mest behagelig. Så lokker og drar Ånden på oss. Han viser oss alvoret i at vi er fortapt og burde gå til Helvete. Luther sier noe om dette i forklaringen til den 3. trosartikkelen: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sione gaver …”

Ingen var blitt frelst uten ved Den hellige ånds kall, dvs. uroen over å gå fortapt p.g.a. våre synder. Jeremia sier: ”Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale,” Jer. 20. 7. På nynorsk står det slik i 1938-bibelen: ”Du lokka meg og eg let meg lokka.”

”Nådens hellige Ånd må forstyrre din søvn, salig er du om du våkner,” sier sangeren. Når vi ber, skal vi få be om Ånden slik: Herre, forstyrr synderen i hans søvn, vekk ham opp til åndelig liv!

2. Ånden gjenføder menneskene.

Han frelser oss og gjør det store under i en åndelig død synder: Han skaper nytt liv. Det er Gud som frelser, men han bruker Ånden som sitt redskap. Det er nødvendig for et menneske å bli gjenfødt og ikke bare leve på en ny måte ytre sett. Det viser samtalen med Nikodemus, Joh. 3,3 og 5. Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike, sa Jesus. Det skjer når vi tar imot Jesus i vårt hjerte som den eneste frelser fra synd og dom. Joh. 1, 12-13. Alle de som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn… og de er født, .. av Gud, står det.

Når Ånden skal gjenføde voksne mennesker, bruker han Ordet. Dåpen er gjenfødelsesmiddel. Men det er også Guds ord for frafalne og voksne mennesker. Peter skriver: Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig sæd, men ved uforgjengelig sæd, ved Guds ord. 1. Pet. 1, 23. Og Jakobs skriver: Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, Jak.1, 18. Også i dåpen er det Guds ord som gjenføder og ikke vannet, men i og ved vannet. Luther sier i katekismen: ”Uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp.”

Pontoppidan forklarer dette slik (sp. 489): Hvilke midler virker gjenfødelsen gjennom? Svar: Hos små barn virkes den ved vann og ånd i dåpens sakrament, men hos de eldre som ved sløvhet eller ondskaps synd er falt fra sin dåps nåde og gjenfødelsesstand, virkes den på ny ved Guds ord.”

I sp. 487 spør han: ”Hva er gjenfødelsen eller den nye fødsel? Svar: Mennesket får en levende tro, vekkes opp av den åndelige død og føres over fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud.”

Når Ånden bruker Ordet for å gjenføde, skjer det gjerne slik: Ånden vises oss Jesu gjerning for oss, hans seier på korset og i oppstandelsen og sier: Dette skjedde for deg. Du er fri for Jesu skyld. Og det ser du når du leser Guds ord. – Når vi ber, skal vi få be om at folk må bli gjenfødt, at de får ”se” Jesus som sin Frelser.

3. Ånden herliggjør Jesus.

Jesus sier det i Joh. 16, 14. Ånden taler alltid stort om Jesus, men aldri stort om mennesket. Den som eier Ånden, vil ikke opphøye seg selv. Men han har alltid noe stort og godt å si om Frelseren. Dette kan vi merke noe av når folk vitner, taler og synger. Hva er innholdet? Slik bør vi spørre først og fremst, og ikke etter formen eller det kunstneriske. Det har annen prioritet.

Ånden forteller oss særlig to ting om Jesus – og det er virkelig en herliggjørelse va ham:

Jesus døde på Golgata for oss slik vi er. Han tok all min straff for lenge siden. ”Di gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.” Vår forstand kan nok lese at Jesus døde langfredag og ”tro” dette uten at det skaper nytt liv. Men vi kan aldri lese oss til frelse. Ånden må være der og forklare Jesus for synderen: Det var for deg! Paulus skriver til kristne i den filosofiske byen Korint: Jeg ville ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet, 1. Kor. 2, 2. Senere sier han: Han som ikke visste av synd ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud, 2. Kor. 5, 21.

Ånden vil ha oss opptatt med dette hele livet. Det er dette som skaper frelse og frihet og kristelig glede. Når Ånden får vise oss Jesus på korset for vår skyld, ser vi frelsen. ”Nå ble forsoningen tydet oss herlig, troen den kjenner ditt tilsagn er sant.”

b) Videre sier Ånden at Jesus tar imot syndere og frelser dem.

Alle kan bli frelst som kommer i nådens tid. Røveren på korset benyttet den siste anledningen til å ta imot budskapet. Ånden sier: Kom! Åp. 22, 17. Ånden sier alltid: Du må komme i dag. Det er et kjennetegn på Åndens kall. Djevelen sier: Du må gjerne komme til Jesus, men du har god tid. Du kan utsette det til en bedre anledning. Det er Satans røst.

Ånden kaller oss og ber oss om å ta imot en full og fri frelse i Kristus. ”Her er han som kan løse hver syndebunden trell, her er han som kan øse trøst i hver bange sjel.”

Ingen kom forgjeves til Frelseren. Han var alltid villig til å ta imot den angrende synder. Djevelen sier: Det er for sent nå, du er en for stor synder til å bli frelst, og hva vil andre si om du blir en kristen nå?

Nei, sier Ånden, hør ikke på det, men kom straks. For Jesus elsker syndere. Ånden vil gjøre Jesus stor for oss, han vil vise oss Frelseren. Å herliggjøre betyr å kaste glans over (J. O. Mæland). Ånden vil kaste glans over Jesus slik han virkelig er – over hans person og gjerning.

4. Ånden tuker Guds barn.

Det sier Hebr. 12, 6 og 8. Alle Guds barn har fått sin del av Åndens tukt. Kjenner vi ikke den i vår samvittighet, er vi uekte barn og ikke sønner. Det sier Ordet. Tukt er både refs og rettleiing. Og den kommer til oss når vi er ulydige, har syndet, er verdslige, egoistiske, kalde og stolte. Han tukter oss for alt som fører oss bort fra veien og Guds rike. Ånden gjør alt for å få oss tilbake til Gud. Derfor tukter han. Han gjør oss ikke vondt for å skade oss eller plage noen. Han gjør alt av kjærlighet for å lede oss til himmelen.

Ef. 4, 30 sier: Gjør ikke Den hellige Ånd sorg. Og i Rom. 8, 14 står det: Så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Ånden driver oss både inn til Jesus og til oppgjør om vår synd med Gud og mennesker. Derfor er det så viktig å være lydhør og lydig mot Åndens røst. Samson visste ikke at Guds Ånd var veket fra ham, og det ble hans ulykke. Dom. 16, 20.

5. Ånden vil bruke oss i Guds rikes tjeneste, som vitner, Apg. 1, 8; Joh. 20, 21; 15, 27. Hensikten med Guds kraft og nådegaver er at vi skal være vitner om Ham. Det er misjon. Ånden er ikke gitt som statussymbol for oss, men for å kalle oss til arbeid.

Er vi villige til å la ham få makt over oss? Det er Åndens kall – og det kan koste for kjødet å følge det.

III. Livet.

III. Ånden og vandringen.

Bibelen sier mye om Den hellige Ånd og de kristne. Vi lever i Åndens tid, og ingen er uberørt av Ånden. Ingen kan rømme fra kallet der Guds ord lyder, men vi kan si nei. Det er Ånden som kaller mennesket til Gud og frelser og bevarer det. Det er ikke ved våre egne gjerninger eller prestasjoner. Ved troen på blodet er vi frelst og fri fra dom og død. Og det kan bare Ånden vise oss.

Men Bibelen sier også noe om Ånden og de troende, om de troendes vandring her i verden. Ånden vil hjelpe oss på veien, og da gjør den bruk av Ordet, både til formaning og trøst. Noen slike ord skal vi ta fram nå.

1. Bli fylt av Ånden, Ef. 5, 18.

Dette er noe annet enn det som skjedde pinsedag. Efeserbrevet er skrevet en mannsalder senere til troende mennesker. I sammenhengen står det i motsetning til et verdslig liv i fyll og drikk. Å bli fylt av Ånden må bety å la Jesus få kontroll med livet, og ikke verden. Det er å vandre eller leve i lyset, v. 8f. En fylde av Ånden er ikke følelse eller tegn og undergjerninger. Det har man lett for å mene. Nei, det er mer dette: Jesus, styr du mine tanker….

Å være fylt av Ånden har med hverdagslivet vårt å gjøre. Det er der vi skal bestå prøven og ikke i store ord. Det er spørsmål om Jesus får styre mitt liv. Og tenker vi etter her, vet vi at vi ofte må inn til Jesus og be om hjelp.

Det hjelper oss å tenke rett om fylden av Ånden når vi vet at Ånden er en person. Vi kan ikke ta imot litt av en person eller få litt hver gang vi møter ham. Vi tar imot hele personen ved å la ham bli vår venn. Men vi kan la denne personen bestemme mer eller mindre over vårt liv. Det er Åndens fylde for en kristen: å la Jesus bestemme. Og dette blir vi aldri ferdig med. Vi må stadig ”fylles”.

2. Gjør ikke Ånden sorg, Ef. 4, 30.

Dette er i grunnen den negative side ved å bli fylt av Ånden. Gud bor i oss, 1. Kor. 3, 16. Og Gud elsker oss. Ånden er en person som er vår venn. Når vi som Guds barn synder og er ulydige, vil det såre Ånden. Det er et talende bilde på det fine og vare forholdet som er mellom en kristen og Guds Ånd. Ved å leve på kanten av sannheten blir dette forholdet eller ”samfunnet” ødelagt.

Sammenhengen viser at sorgen kommer i dagliglivet der synden lett kan få rom i oss. I verset foran peker Paulus på vår tale: den skal ikke være råtten, men oppbyggelig. I verset etter er det tale om bitterhet, hissighet, vrede, skrik og all vondskap. Ved våre ord og vårt temperament kan vi skade andre og gjøre Guds Ånd sorg! Det betyr at Guds Ånd (og dermed Guds vilje og hans ord) skal styre tunga vår og vårt vesen.

Jakob skriver et alvorlig ord om vår tale: Også tungen er en ild, som en verden full av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livets hjul i brann, og settes selv i brann av helvete (Jak. 3, 6).

Tenk hvor ofte vi har gjort skade med tunga vår: ved et ubesindig ord og en sårende bemerkning. Mange av oss går kanskje med sjelesår i mange år både ved ord vi selv fikk slik og ved svar vi gav. Da gjør vi Ånden sorg. Livet vårt har med Gud å gjøre. Det skal vi ikke glemme.

Israel var ofte et trassig folk. Jesaja sa: De var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg (Jes. 63, 10). Da skiftet Gud sinn og ble deres fiende! Herren vendte seg fra dem, slik vi gjerne gjør når vi blir såret av mennesker: vi trekker oss unna og holder avstand til dem.

Det ligger altså et stort alvor over dette ordet i Efeserbrevet. Ånden er sannhetens Ånd. Hver gang vi ikke er eller gjør sannheten, blir Ånden såret. Det gjorde Ananias og Saffira (Apg. 5). Og den er renhetens Ånd, ren som selve himmelen. Hver gang det urene får rom i oss, i tanke og hjerte og gjerning, blir han bedrøvet. Det som ikke tåler Guds lys, må fram og bekjennes og gjøres opp. Ellers vil Guds Ånd ikke kunne bo der mer. Det er et vekkende ord i Skriften.

3. Utslukk ikke Ånden, 1. Tes. 5, 19.

Dette står som ett av og blant mange korte og viktige formaninger i det første brevet Paulus skrev. Det er skrevet midt i en vekkelsestid. Likevel var en formaning som denne nødvendig. Gudslivet kan vi sammenligne med en ild eller en flamme. På pinsedag kom Ånden som ildtunger, og i lignelsen om jomfruene blir det indre gudsliv lignet med brennende lamper, Mat. 25. I en viktig formaningstale sier Jesus til disiplene: La deres lys være brennende, Luk. 12, 35.

Dette lyset kan slukne. Livet kan dø ut. Det kan kveles, Mat. 5, 15. Det skjer ved å fornekte Jesu navn, være en anonym kristen og ved allslags uoppgjort synd. Verden kan ta fra oss Guds hellige Ånds lys om vi ikke er på vakt.

Her er så mange synder som vil inn i vårt liv og ta Åndens plass. Vi er fristet til ulydighet mot Guds vilje, til sløvhet i livet med Gud, til æresyke i verden og i tjenesten for Gud. Her finner vi avindsyke og åndelig latskap. Vi ser at vi bruker livet mer for oss selv enn for Gud, og spanderer mer av vår økonomi på ferie og eget forbruk enn for Guds sak. Det kan være lite bønn og tid til Guds ord for mange.

Alle disse syndene er alvorlige for en kristen. Det er nødvendig å be ofte: Gud la ei synden slukke det brudebluss jeg bær…

For når Ånden slukkes ut, dør gudslivet og vi er på fortapelsens vei. Djevelen arbeider intenst med å lede oss bort fra Herren. Derfor: Våk! sier Jesus (Mark. 13, 37).

4. Vi kan friste Ånden og lyve for den, Apg. 5, 9 og 3.

Det er alvorlige ord. De er hentet fra beretningen om Ananias og Saffira i den første menighet. De ville gi noe til Guds rike, og ville at gaven skulle se stor ut. Derfor sa de at gaven var alt de hadde. Selv hadde de stukket noe til side og løy slik for menigheten.

Det var å friste Ånden og lyve for den. Her ser vi at vi har med Gud å gjøre når vi er sammen med mennesker. Å lyve for mennesker er å lyve for Guds Ånd. Synden her er et godt eksempel på hykleri: Det er å gi seg ut for å være noe annet enn det en er.

Dette ekteparet ville være gode troende som gav alt. Det var ingen tvang å gi alt. Det var heller ikke et plutselig innfall da de syndet. Det var nøye planlagt – begge visste om det. Saffira hadde anledning til å omvende seg, men hun løy rett ut da hun ble spurt. Det gjorde også mannen.

Gud åpenbarte synda for Peter og sa de fristet Ånden. De handlet som om Ånden ikke kunne oppdage det urette. Straffen var hard og ubarmhjertig. De måtte dø. Slik viste Gud hvordan han vil behandle syndere og hyklere. Stor frykt kom over alle som hørte dette, v. 11. Det har vi stor grunn til å merke oss.

5. Vi kan stå imot Ånden, Apg. 7, 51.

Dette er hentet fra Stefanus’s tale før han ble steinet. Han anklaget de ledende religiøse jødene for å være harde halser og uomskårne på hjerte og ører. Han sammenlignet dem med fedrene som stod Gud imot. 2. Mos. 33, 3 og 5; 34, 9. Å motstå Ånden er å motstå budskapet fra Gud. Og da er det ingen mulighet til frelse. Ånden kaller, og vi må komme frivillig. Det gjorde ikke jødene som steinet Stefanus. De var akkurat lik sine vantro fedre.

Da Stefanus sa dette, skrev han under sin egen dødsdom. De drev ham ut av byen og steinet ham. Den slags tale kunne de ikke ta imot når de var uomskårne på hjerte og øre. Men dermed skrev de under sin egen evige dødsdom.

6. Ånden kan tas fra oss, Salme 51, 13.

David ber denne bønn da han hadde syndet, og det ble hans redning: Ta ikke Den Hellige Ånd fra meg. Men Åndens kall forsvinner der menneskene nekter å bekjenne sin synd. David hadde syndet grovt – med Batseba. Uten syndserkjennelse og oppgjør ville han ikke blitt frelst, selv om han var konge. Men den samme åndelige ”lov” gjelder for alle synder og alle syndere.

Løsningen er å høre Åndens røst og følge den i bot og omvendelse. Til hver menighet i Lille-Asia (i sendebrevene) sier Jesus: Den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene, Åp. 2, 7.

Å høre er å lytte til kallet – til ransakelse, omvendelse, offer og rederlighet. Da vil Ånden hjelpe oss på den samle veien mot himmelen. Ordene i sendebrevene (Åpb. 2-3) er rettet til kristne og ikke (der) til verden. Ånden vil tale med oss som Guds barn om vårt gudsliv.

7. Vi skulle vandre i Ånden, Gal. 5, 25.

Det står der som tillegg til eller følge av å ”leve i Ånden”. Det må bety at Guds Ånd skal være det styrende prinsipp i hverdagslivet vårt. ”Galaterne fikk Ånden ved sin omvendelse, og den er i den grad blitt den drivende kraft i deres liv at det kan sies at de lever ved den… Når de allikevel formanes til å vandre i Ånden, kommer dette av at kjødet ennå gjør seg gjeldende hos dem, selv om det ved den nevnte korsfestelse prinsippielt er beseiret” (prof. D. A. Frøvig). Luther sier at det betyr at vi skal bli i den rette lære, og i broderkjærlighet og Åndens enhet. Og den største faren er ærgjerrigheten (Kommentar til Galaterbrevet).

IV. Nådegaver.

IV. Nådegaver og tjeneste.

Når vi tenker på vår tjeneste for Gud, kommer vi ikke utenom nådegavene. Ingen kan tjene Gud rett uten ved nådegaver. De gir oss muligheter, utrustning og autoritet. For nådegaver er spesielle gaver gitt av Gud.

Paulus skrev ekstra mye om dette til menigheten i Korint. 1. Kor. 12 og 14 kan gjerne kalles nådegavekapitlene i Bibelen. Se også Rom. 12, 6ff; Efes. 4,7ff; 1. Pet. 4,10ff. Dette viser at Paulus skrev også til andre om dette menet, og ordene der utfyller hverandre. For Guds ord er talt til hele Guds menighet.

Vi kan gjerne spørre: Tar vi nådegavene alvorlig, eller regner vi mest med naturgaver eller alminnelig, vanlig utrustning.

Hvis vi overbetoner spesielle nådegaver, kan vi lett havne i svermeri og vi taper hovedsiktet eller det sentrale. Vi har eksempler på det i kirkehistorien.

Dette er et stort tema, og vi må konsentrere oss om noen få punkter:

1. Nådegavene er gitt av Gud.

I 1. Kor. 12, 18 og 28 sier Paulus: Gud satte legemet sammen slik han ville og han satt i menigheten noen til apostler osv. Det er Gud som virker alt i alle, v. 6. De kalles også Åndens gaver, v. 1. Det er noe Gud gir av nåde ved sin ånd til Guds barn.

Verden kan ikke få slike gaver. Det er åndsutrustning for Guds folk. Nådegaver betyr at vi ikke kan kreve noe eller selv gjøre noe for å få dem. De gis av nåde. Derfor kan vi ikke be oss fram til nådegaver dypest sett. En slik tale er uklar og egnet til å skape usikkerhet.

Vi får altså ikke en nådegave verken ved mye bønn eller ved høyrøstet bønn eller ved noen form for strev fra vår side. Gud er suveren og deler ut etter sin egen vilje. Det er avslappende å tenke over nådegaver slik. Ellers kan vi lett bli åndelig stresset og loviske i bønnelivet og tjenesten. Vi kan komme til å spørre: Hvor mye må jeg egentlig gjøre for å få nådegavene?

Nei, Gud gir oss gavene.

Det er også ydmykende: Vi er helt overlatt til Gud både for frelse og tjeneste. Det vi får av ham er hans utrustning og ingen ting av oss selv. Men det sier oss også at han kan gi det uavhengig av vår egen utrustning og uten hensyn til vår forstand eller utdannelse og kunnskap. Den ringeste i verdens øyne kan få store nådegaver. Han satte legemet sammen slik at det ringeste får størst ære, står det. 1. Kor. 12, 24. Slik er Guds vilje.

2. Nådegavene er forskjellige.

1. Kor. 12, 4-6 sier: Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme, det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme.

Dette sier oss at det er mange tjenester i Guds rike. Nådegavene skal dekke alle felt. Vi er ikke like verken legemlig eller åndelig. Og det er rett at det er slik. Gud har ordnet det på den måten.

Paulus bruker et bilde på dette mangfoldet: Slik et menneske har mange lemmer, slik er vi lemmer på Jesu legeme, v. 14ff. Det er nødvendig at lemmene er forskjellige hvis legemet skal fungere rett. Slik må de kristne være forskjellige om tjenesten skal være allsidig og rett.

Det må være dette som er ment i 1. Kor. 3, 5f. Paulus og Apollos var begge tjenere, men de hadde forskjellige oppgaver. Paulus planta – det var vekkelsesarbeidet. Han førte hedningene til tro på Kristus. Han var deres åndelige far, kap. 4, 15, og han la en god grunnvoll, kap. 3, 10.

Apollos derimot vatna – det var fortsettelsen: han gav dem åndelig føde og førte dem inn i voksteren som kristne. De var tjenere som hadde ført dem til troen. Og det var Herren som gav enhver, v. 5.

Men denne forskjellen kan innebære en fare – både blant prester, predikanter og andre kristne. Det kan oppstå sjalusi – om jeg har lite eller små nådegaver. Men faren er like stor til hovmod om jeg har større eller flere nådegaver enn andre.

Dette tar Paulus tak i. Foten skal ikke si: Jeg hører ikke til legemet fordi jeg ikke er hånd, kap. 12, 15. Og øyet skal ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke, v. 21. Begge er like nødvendige.

Nå vil Paulus si fra Gud: Vær fornøyd med det du har og bruk det. I Rom. 12 er det også tale om nådegaver. Der sier Paulus at vi ikke skal tenke høyere om oss selv enn vi bør tenke, v. 3. Vår sak er å være tro mot det vi har fått og ikke strekke oss etter det vi ikke har.

Heller ikke skulle vi bli mismodige over at vi har så lite. Det kreves av husholdere at de skal finnes tro(faste) mot det de har fått, 1. Kor. 4, 2. –

Men gjennom alt dette sier Paulus: Gud gav vekst. Det er hovedsaken. Vi kan ingen ting gjøre av oss selv uten ham. Joh. 15, 5. Gud er den som virker i oss både å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. Det skal bevare oss små.

3. Nådegavene er gitt til tjeneste.

Hensikten med at Gud gir oss gaver er ikke nytelse eller til eget behag og ære. Det fører meget lett til verdslighet. Nådegavene skal brukes i Guds rikes tjeneste. Derfor heter det i 1. Kor. 12, 7: Åndens åpenbarelse gis til enhver til det som er gagnlig.

I Efes. 4, 11ff er det tydelig at de er gitt for to formål:

a) Vi skal settes i stand til å vinne mennesker for Gud. Han vil bruke oss til det mens vi er på jord. Det skjer i det små, i det daglige. Derfor gav han noen til profeter, evangelister osv. Alt misjonsarbeid må vi se på ut fra dette siktemål: Det vi har av utrustning skal brukes for å vinne andre for Gud. Det er hensikten med barnelag og misjonsforeninger så vel som med møter og offerveker. Guds rike skal nå videre.

b) Det andre er å hjelpe de andre troende til et rikere og bedre liv med Jesus. Vi skal ikke kritisere andre unødig eller finne alle slags feil ved dem. Det er så lett, også uten nådegaver! Nei, vi skal trøste Guds menighet, styrke de helliges samfunn, hjelpe hverandre i det daglige liv så vel som på møter. Har vi tenkt nok over det?

Litt forenkla kan vi si: Alt som er med å fremme disse to tingene er nådegaver. Og de skal brukes. Det åndelige er hovedsak her, ikke det sosiale og materielle. Derfor skal vi tenke over hva som er viktigst i lagsarbeid og foreninger. Er det å vinne noen for Jesus? Det må være feil å legge hovedvekt på det miljøskapende og så å si stanse der. Unge og eldre skal ikke bare bevares fra ytre synder og fall. Grunntanken i Guds rike er: Sjela må bli frelst. Vi skal bli sanne tilbedere.

Det er mye tale om tungetale. 1. Kor. 14, 23 og 28 sier at hvis den ikke står i tjenesten, for å vinne noen for Gud, bør den heller utelates. I lys av det kan vi spørre: hvorfor streber så mange i dag etter tungetale og under? Er det trangen etter egne opplevelser eller sjelevinnertrangen?

4. Vi skal strebe etter nådegaver.

Vi leser om dette i 1. Kor. 12, 31 og 14, 1 og 12 og 39. Om dette skal vi si to ting her:

a) Vi skal bruke det vi har. Dermed styrkes nådegaven og utvides. Det er ofte med nådegaver som med muskelkraft: Ved bruk og øvelse blir den styrket, uten øvelse blir den slapp og dorsk. Det var slik med talentene også: Den som fikk en talent gravde den ned i jorda og hadde bare den ene på regnskapsdagen. De andre brukte det de fikk og økte talentene. (Om ikke parallellen er fullstendig i alt, sier den noen om nettopp dette.)

Jesus vil peke på faren for oss alle enten vi har fått mye eller lite: bruk det du har fått.

b) Vi har et visst ansvar for nådegavene våre. Paulus sier i 1. Tim. 4, 14: vannskjøtt ikke den nådegave som er i deg. I en nyere oversettelse står det: forsøm den ikke. I 2. Tim. 1, 6 sier han: Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg. I en nynorskbibel står det: kveik på nytt. – Og i 1. Kor. 14, 1: Jag etter …. streb etter åndens gaver. Det betyr ikke et sjelelig strev eller nervøs jaging etter mer av Gud. Ordet betyr å ønske inderlig og blir oversatt med å søke.

Dette må bli vår lengsel og bønn: ”Herre, gi hva du befaler, og befal så hva du vil.” Vi skal ønske å få gavene for å tjene, slik at Guds rike vokser.

5. Vi skal hjelpe hverandre til å finne vår nådegave.

Det er ikke sikkert at vi alltid er klar over vår egen nådegave med en gang. Derfor skal vi lokke den fram, lede og hjelpe hverandre. Det skjer når vi gir ansvar og ber andre å delta i tjenesten i misjonen og bedehuset. Noen må vi ofte be flere ganger. Kanskje svarer de nei første gang – ofte av nervøsitet og usikkerhet.

La oss derfor stadig være på vakt etter nådegaver hos andre og få dem inn i tjenesten for Guds rike. Slik vokser Guds rike hjemme og ute. Vi skal ikke kreve fullkommenhet av tjenere, men hjelpe dem til å bli bedre. Det trenger vi alle. Og kanskje din nådegave nettopp er å finne nådegavene hos andre. Paulus minner Timoteus om hans nådegave. 2. Tim. 1, 6.

6. En bedre vei: KJÆRLIGHET.

Midt mellom de to kapitlene om nådegaver der det også stod at vi skulel søke dem, står kap. 13. Den er kalt kjærlighetens lovsang. Det var den bedre veien som Paulus viste til i kap. 12, 31. I innledningen til kap. 13 i norsk oversettelse av 1930 stod det: ”Bedre enn å strebe etter nådegaver er å strebe etter kjærligheten, som er den ypperste av alle Åndens gaver. Hadde noen andre gaver men ikke kjærligheten, var han dog intet og hadde intet gagn av det.”

Det er et viktig ord når vi taler om nådegavene. Vi skal også huske at nådegavene skal brukes i kjærlighet. Når det står: en ennå bedre vei (enn å eie nådegavene), må det bety at du kan tjene i Guds rike på en bedre måte ved uselvisk kjærlighet enn om du eide alle nådegavene! ”Endog det høyeste embete i kristenheten er ingen ting om kjærligheten mangler, skriver Hugo Odeberg.

V. Ulike gaver.

V. Forskjellige nådegaver.

Vi har som allerede sagt flere avsnitt i Bibelen der nådegavene er nevnt: 1. Kor. 12 og 14, Rom. 12 og Ef. 4. Der blir en del nådegaver oppregnet, men det er ikke de samme hver gang. Disse listene må derfor være eksempler på nådegaver og ikke fullstendige lister. De som er oppregnet er slike nådegaver som den gang var særlig aktuelle i menighetene. Det ser vi bl. a. i brevet til Korint. De er ennå aktuelle og nødvendige, men det kan hende vi har andre navn på noen av dem, f. eks. profetisk gave.

La oss først nevne at vi pleier å dele nådegavene inn i to typer. Det er ei grov inndeling. Den finnes ikke direkte nevnt i Bibelen med ord, men den er praktisk nyttig fordi den viser gavene i funksjon. I praksis fungerer de som to slag:

De ordinere nådegaver er slike som stort sett mange kan få eller har. De merker seg ikke alltid ut på noen spesiell måte, men viser igjen i dagliglivet. Det er å tale, hjelpe, trøste andre etter Guds vilje. De blir ikke alltid så høyt verdsett, men er ganske uunnværlige. Tenk litt over det! Hvis de ble borte, ville mange dø åndelig talt og Guds rike lide stor skade.

De ekstraordinære nådegaver eller ”overordentlige” nådegaver er de som kan ha litt av ekstasen over seg og slik viser godt igjen. Disse blir lettere omtalt og lagt merke til. Noen sier at alle skal ha dem, og noen mener endog at de er tegn på sann og god kristendom. Her tenker vi på tungetale, helbredelse, undergjerninger m.m.

Vi skal også være oppmerksom på forskjellen mellom nådegaver og naturgaver. Det er nyttig å være oppmerksom på dette.

Naturgaver er evner og anlegg som vi alle har mer eller mindre av uansett om vi tror eller ikke tror. Det kan være talegaver, sang-og musikk-evner eller et godt språkøre. Alt dette er skapt av Gud, men kan gis til alle enten de er kristne eller hedninger.

Nådegaver er derimot mot som gis spesielt til Guds barn. Det er de troendes privilegium. Men det kan også være en naturgave som blir helliget til Guds tjeneste. Det kan altså være å tale og synge slik at budskapet går til hjertet, slik at det griper folket på en spesiell måte.

Det kan bare skje ved Guds Ånd. En kunstnerisk fremførelse av en sang kan i seg selv gjøre det rett. Det kan være vakkert menneskelig talt, men det er ikke det samme som at hjerte og samvittighet blir berørt. Det skulle vi alle tenke på når vi skal delta i Guds rike. Det kan også være å lede et møte slik at det blir til velsignelse og at Guds Ånd får råderom i møtet. Det er noe annet enn et vellykket arrangement eller et politisk propagandamøte.

Her er mye å tenke over for oss troende. En nådegave kan det også være å ha lys i Guds ord, å kunne se frelsens vei rett og enkelt. Mange kan lese Bibelen uten å se hovedsaken. Derfor kan Bibelen så ofte bli misbrukt.

Vi skal strebe etter nådegaver, sier Paulus. 1. Kor. 14, 1. Her kan det bety at vi ber om å få bli brukt av Gud, bli til velsignelse ved det vi gjør.

Vi har allerede antydet at det er flere og forskjellige nådegaver. Det betyr at Gud hjelper oss i tjenesten på alle måter og på alle områder. Noen kristne får mange nådegaver. Andre får færre. Dette blir antydet i lignelsene om talentene og pund i Mat. 25 og Luk. 19. Uavhengig av hvordan disse lignelsene tolkes i detaljer, viser de forskjeller i utrustning og tjeneste.

Hovedsaken må være at vi er trofast mot det vi har fått og bruker det. Det kreves av husholdere at de finnes tro. 1. Kor. 4, 1-2. Alle har fått noe, 1. Pet. 4, 10. ”Det er Guds gode vilje at alle skal ha noe å bidra med” (T. Bjerkreim i Bibelverket). Det er mange og forskjellige nådegaver. I brevene i NT er oppregnet minst 21 i lister over slike gaver. Når alt overføres til oss og vår tid, må vi spørre: Hva betyr det i dag? Med tanke på det, skal vi se på noen av dem her.

1. Profetisk gave.

Se Rom. 12, 6; 1. Kor. 12, 10 og 28; 14, 3; Ef. 4, 11.

Profetenes oppgave i GT var primært å formidle Guds tale til folk. Det kunne være om framtida eller til folker i samtida. I GT var ikke Guds åpenbaring fullført, derfor finner vi budskap om det som skal komme, f. eks. Messiasprofetier. Etter at Bibelen var ferdig, både GT og NT, finner vi hele Guds vilje der. Alt det Gud vil at vi skal vite både om oss selv, religiøst sett, og om framtida finnes i Skriften.

Bibelen er en fullstendig åpenbaring! Derfor er ikke profetens oppgave i dag å tale spesielt omframtida ut over Bibelens ord. Den er ikke spådom i den betydningen. Vi skal ikke være så snare til å tro slike ”budskap” som blir servert i dag.

Det ser vi også av 1. Kor. 14, 31: ”For dere kan alle tale profetisk, en for en, så alle kan lære noe og bli formant.” Denne nådegaven er ikke forbeholdt noen få ”profeter”. Alle kan tale profetisk, sier Paulus. Da kan dette ikke sammenlignes med de spesielle profetene i GT:

Innholdet i profetien eller definisjonen av hva det er, finner vi i 1. Kor. 14, 3: ”Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.” Gunnes oversetter dette slik: til styrke, trøst og oppmuntring. ”Nytt Liv”-parafrasen omskriver det slik: han hjelper andre til å vokse i Herren, idet han oppmuntrer og trøster dem.

Studiebibelen peker på noe vesentlig: ”Den er til oppbyggelse fordi den bringer økt kunnskap om Gud og hans vilje, til formaning fordi den vekker mennesker til å praktisere Guds ord og til trøst fordi den letter byrder og styrker og holder dem oppe.”

Profetien er altså forkynnelse av Guds vilje, inspirert og åndsbåret. Ofte vil ”profeten” ved sin forkynnelse få si noe direkte til noen som trenger akkurat det. Men det må være i samsvar med Skriften. Litt forenkla kan vi si at det er profetisk tale når Gud får bruke et vitnesbyrd, sang eller tale til hjelp og vekkelse for et menneske.

Det skal skje med orden, sier apostelen. 1. Kor. 14, 29 og 32f. I Rom. 12, 6 får vi et nødvendig tillegg: ”ettersom vi har tro til.” Her står egentlig: etter (i) overensstemmelse med troen. Dette har vært tolket på to måter: Først: ettersom vi har tro for eller som den enkelte har fått av Gud. Det er den subjektive tro. Mange nyere fortolkere mener det er rettest.

Dernest: de skal ikke tale om noe annet enn troslæren, altså den objektive tro. Slik tolket bl. a. Luther og Rosenius det. Profetien skal altså være i overensstemmelse med Bibelens innhold. Det må være rett – og det er prøven på en sann profet.

2. Tjenestens nådegave

er det enste som nevnes i Rom. 12, 7. Ordet for tjeneste er her på grunnteksten diakoni. Det brukes i Bibelen om flere slags tjenester: både om utdelingen av mat (Apg. 6, 1) og om forkynnelse og bønn, v. 4. Den som har fått en tjeneste, enten den er praktisk eller i forkynning, skal ta vare på den, sier Paulus.

Om tjenesten ser liten ut, skal vi gjøre det for Gud. Vi skal ikke fristes til å gi opp eller å la være å tjene om den ser ubetydelig ut eller er praktisk og slitsom. Hvis Jesus har gitt oss en tjeneste, kan vi ikke betrakte den som liten eller ring. Det er synd.

Til denne tjenesten kan vi også tilføye nådegaven til å dele ut, v. 8. Det betyr å gi av sitt eget. Det tales også om gaven til å gjøre barmhjertighet eller vise miskunn. I 1. Kor. 12, 28 tale som å hjelpe. Det er også en tjeneste – av nåde.

Vi har kanskje lett for å se smått på det som ikke viser. Derfor advares vi og formanes til å ta vare på denne nådegaven. Så kan vi trygt gjøre vår lille gjerning: på talerstolen, i bønnemøtet, med å vaske golvet, å gi til misjonen, ta imot predikanter og stelle i hjemmene våre, eller i arbeidet vårt, som sjukepleier, lærer eller annet. Gjør det i Jesu navn. Det er nåde å få tjene også slik. Tenk, en nådegave.

3. Lærerens nådegave

er det tredje. Rom. 12, 7. Læreren i denne betydning er selvsagt ikke folkeskolelæreren. Han er nevnt ovenfor. En kristen ”lærer” skal gi innsikt i hele troslæren og vise folk både det vesentlige i den kristne tro og de mange sider ved den. Han gir en systematisk opplæring i kristendom mer enn enkelte oppbyggelige andakter. Jfr. 1. Kor. 12, 28 og Ef. 4, 11. Men han kan selvsagt også tale Guds ord til vekkelse og frelse og trøst, om han også har gave til det.

Den kristne læreren er nødvendig for at de troende ikke så lett skal havne i svermeri og bli opptatt av det følelsesmessige i kristendommen. Men det ligger et særlig ansvar på den åndelige læreren: Han kan komme i skade for å lære feil og lede noen vill. Derfor skal ikke mange bli lærere, Jak. 3, 1. Dommen over dem blir ekstra tung. Han skal dømmes etter om han holdt seg nøye etter Ordet og ikke lot seg villede av sin tanke.

Ikke alltid blir læreren høyt verdsatt av de troende. Hans forkynnelse kan bli tung og kanskje teoretisk. De som ønsker en lettere og mer følelsespreget tale, vil derfor kanskje ikke like dem så godt. Læreren skal likevel bruke sin nådegave og lære folket. Han skal ikke svikte den selv om noen forlater hans forsamling.

4. Formaning eller rettleiing

er en annen nådegave, Rom. 12, 8. Ordet betyr både formaning og trøst. Å formane er å vise det rette liv og den rette tjeneste i vid forstand. Noen kan ha forgått seg som troende og noen trenger en tilskyndelse til tjeneste og atter andre hjelp i vonde, tunge tider.

Formaning og lærenådegave hører på en måte sammen. Begge skal fungere til menighetens oppbyggelse. Og begge er nødvendige.

I Ef. 4 hvor noen nådegavefunksjoner oppregnes, finner vi en viktig hensikt med de forskjellige tjeneste: Gud gav dem til Guds folk for at ”de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi menighet … for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind …” (Ef. 4, 12 og 14).

Dette er viktig. En del troende er ubefestet i sin tro og rotløse i det læremessige om kristendommen. Det gir seg gjerne utslag i at de lar seg rive med av nye ting som kommer. De er ”enige med siste taler”, som det heter populært. Derfor kan vi se at selv eldre kristne blir med i nye retninger og mener alt er like godt når Jesus blir forkynt. De er uten nødvendig fasthet. Derfor trenger de både opplæring i Guds ord på en nøktern måte og tilskyndelse til å leve for Gud.

5. Troens gave

er nevnt i 1. Kor. 12, 9. Her er ikke ment den frelsende tro som jo alle frelste har. Her er det tro i tjeneste for Gud og i gudslivet. Det er å eie troens ånd i møtene og i virksomheten. Og den har forventningen i seg – ikke til egne prestasjoner eller til predikanter, men til Gud. Det motsatte er motløshet og svartsyn som sier: Ingen ting nytter her lenger.

Vår motstander Djevelen gjør det han kan for å ta motet fra oss. Da er det godt at noen har denne troens gave som sier: Gud er med oss, da nytter det. Vi må få be om å eie denne gave, og at noen mellom oss har den i rikelig mål. ”Gi meg tro på ditt verk, du som allting formår…”

6. Helbredelsens nådegave

er nevnt i 1. Kor. 12, 9. 28. 30. Denne gaven er i slekt med gaven til å gjøre undergjerninger, v. 10 og kraftige gjerninger, v. 28. Bibelen taler om helbredelse ved bønn. Gud grep inn der mennesker stod maktesløse. Noen ganger befalte disiplene at sykdommen skulle forsvinne. Apg. 3, 6; 19, 11.

Jakob skriver at den syke kan kalle til seg menighetens eldste, dvs. de ledende, og la dem salve seg og be til Gud. Troens bønn skal hjelpe den syke, står det. Så her er to nådegaver i funksjon: helbredelse og tro. Vi må legge resultatet i Guds hånd og ikke kreve noe. Det er like stor nåde som alt annet i Guds rike. Han griper inn med et under når han ser at det tjener hans rike best.

Nå skal vi være forsiktige med å si at sykdommen er en følge av personlig synd. Objektivt sett er det rett at sykdommen kom som en følge av syndefallet. Men vi har ikke mandat til å si at sykdom er en direkte følge av synd. Heller ikke er det rett at den er lagt på oss av djevelen.

Unntak fra ”reglene” finnes nok, men ingen har støtte i Guds ord til å si dette generelt. Det er heller ikke riktig å si at det skyldes vantro om en syk ikke blir helbredet. Alt står i Guds hånd og vi må bøye oss for det. Vi kan ikke befale Gud til å gjøre noe for oss og slett ikke forlange noe.

Noen har fått en særlig nåde til å be for syke. Og vi har lov å spørre dem om hjelp og legge alt det vonde i Guds hånd. Men også her skal vi tenke sindig.

Når Jesus helbreder, takker vi for underet. Gjør han det ikke, vil vi legge det også i Guds hånd og tro at han ser hva som tjener oss best.

7. Tungetale

er en av nådegavene. 1. Kor. 12, 10. 28. 30; kap. 14. Denne gaven kan være av to slag i bibelsk tid: virkelige språk som taleren ikke kan, men som Gud gir. Slik var det pinsedag. Apg. 2,2 4.

Den andre er tungetalen i Korint, som må være på et ukjent språk. Se også Mark. 16, 17 og Apg. 10, 46 og 19, 6. Andre steder er tungetalen ikke kjent i NT. I 1. Kor. 14 stiller Paulus tungetalen opp mot profetisk tale (forkynnelse) og sier at den er større enn tungetalen, hvis talen i tunger ikke blir tydet (oversatt).Da blir også det forkynnelse, v. 5.

Tungetale er bare for Gud og skjer til oppbyggelse for en selv. Tydning av tunger er også en nådegave, v. 13. Paulus talte selv i tunger, men han ville heller tale slik at de forstod ham, v. 18f.

Når han regner opp nådegavene i 1. Kor. 12, 4-10 og 28-30 setter han begge ganger tungetalen til slutt og nevner den ikke for noen annen menighet eller i personlige brev. Og han skriver brev til sju menigheter og til tre enkeltpersoner. Det tyder på at han ikke regner den så viktig som andre gaver og tjenester.

8. Andre nådegaver

er gaven til å være forstander, 1. Kor. 12, 8, til å være apostel, Ef. 4, 11 og 1. Kor. 12, 28, evangelist, Ef. 4, 11, hyrde Ef. 4, 11, visdomstale 1. Kor. 12, 8, kunnskaps tale 1. Kor. 12, 8, gave til å styre 1. Kor. 12, 8 og gaven til å prøve ånder, 1. Kor. 12, 10.

Den siste er viktig og viser at det falske kan lure seg inn. Vi kan lett ta feil og mene noe er rett uten å kjenne det. Nådegaver har lite med følelser å gjøre. Vi skal prøve om forkynnelsen stemmer med Guds ord, som i Berøa, Apg. 17, 11.

Vi blir ofte formant til å værte edrue, 1. Tes. 5, 6 og 8; 1. Tim. 3, 2 og 11; 2. Tim. 44,4 5. Jesus formaner sine til å våke, særlig når han taler om de siste tider, Mat. 24, 42f: Mark. 13, 37. Begge disse ordene sier noe om å være forsiktige med det vi hører og møter i livet. Vi skal prøve alt om det er fra Gud.

For den som våker er salig, Åp. 16, 15.

Oversikt over nådegavene:

1. Profetisk gave Rom. 12, 6. Ef. 4, 11; 1. Kor. 12, 10.28; 14, 1.

2. Tjenestens gave Rom. 12, 7.

3. Lærerens gave Rom. 12, 7. Ef. 4, 11; Jak. 3, 1; 1. Kor. 12, 28.

4. Formaning Rom. 12, 8.

5. Utdeling Rom. 12, 8.

6. Forstander Rom. 12, 8.

7. Barmhjertighet Rom. 12, 8.

8. Apostel Ef. 4, 11; 1. Kor. 12, 28.

9. Evangelist Ef. 4, 11.

10. Hyrde Ef. 4, 11.

11. Visdoms tale 1. Kor. 12, 8.

12. Kunnskaps tale 1. Kor. 12, 8.

13. Troens gave 1. Kor. 12, 9.

14. Helbredelse 1. Kor. 12,9. 28. 30.

15. Undergjerninger 1. Kor. 12, 10.

16. Prøve ånder 1. Kor. 12, 10.

17. Tungetale 1. Kor. 12, 10. 28, 30; 14, 2 og 4. Apg. 2.

18. Tydning av tunger 1. Kor. 12, 10 og 30.

19. Kraftige gjerninger 1. Kor. 12, 28.

20. Å hjelpe 1. Kor. 12, 28.

21. Å styre 1. Kor. 12, 28.

(Oprinnelig skrevet som hefte til et bibelkurs i 1984. Det er like aktuelt i dag.)

---

tirsdag 11. september 2007

Konkordieboken.

Denne samlinga av vedkjenningsskrifter i den lutherske kyrkja kjem nå på norsk i ein annan blogg, som eg viser til her. Det er O. Valen-Sendstad si redigering av boka som han kalla: Dogmatikken for legmenn. Det er god undervisning i luthersk tru og lære. - Sjå på adressa:

mandag 3. september 2007

Kvifor vart songen til?

Songane

og bakgrunnen.

Av Nils Dybdal-Holthe

I dette oversynet over bakgrunnen for ein del songar, skal me fylgja nummerrekka i ”Sangboken”, som vert gjeve ut av kristne misjonsorganisasjonar. Eg byggjer på fleire bøker og oppslagsverk der opphavet til mange songar eg med. Men ikkje alle soger om songane er stadfesta og heilt pålitande. Det ser me m.a. ved at det finst fleire historier om nokre songar. Difor skal me vera varsame, men gleda oss over det songen kan læra oss.

Nr. i Sangboken:

1. Bryt du det livsens brød…

Songen er skriven av Mary A. Lathbury i 1877, f. 1841 d. 1913, amerikansk sekretær. John E. Vincent grunnla eit studiesenter i staten New York. Her skulle dei ha bibelklassar, og han ville ha ein song til den. Han bad sekretæren Mary skriva ein. Og det vart v. 1 her. Dei song dette verset for kvar time i bibelklassen i 1877. A. Groves skreiv v. 2-3 i eller før 1913.

3. Det skal bli strømmer av nåde.

Songen er skriven av Daniel Webster Whittle i 1882, f. 1840 d. 1901. Han var major i USA og vart seinare evangelist. Songen vart til i ei vekking.

14. Herre, du velsigner alle…

Den er skriven av Elisabeth Harris Codher i 1860, f. 1824 d. 1919. Ho vart prestekone i England. Ikring 1860 leia ho ein ungdomsforeining, og dei høyrde om vekking i Irland. Ho ville at ungdomane skulle bli tent for Jesus og ville tala om det på møta. Men ho vart sjuk før neste møte kom og fekk slik ikkje vera med. Då vart songen til og vart trykt i eit blad. Kort etter vart det vekking i London. Ei verdsleg dame las songen og vart gripen av den. Ho tenkte: Jesus kom for meg òg, og same kveld vart ho frelst. – På engelsk lyder songen: ”Lord, I hear of showers of blessing.” (Herre, eg har høyrt om straumar av signing). Mot slutten står: ”pass me not” i staden for : også meg (gå ikkje forbi meg).

22. Hold oppe, Gud.

Luther skreiv denne songen i 1542 då han miste dottera Lena på 13 år.

25. Jesus, Frelser, vi er her.

Songen er skriven av feltprest Tobias Clausnitzer i 1663, f. 1618 d. 1684. Han var feltprest i 30-årskrigen som slutta i 1648. Då han døydde fekk han dette vitnemålet: Han hadde tent sin Herre trufast i Guds vingard.

42. O Fader, la ditt ord, din Ånd…

Hans Adolf Brorson skreiv songen i 1664, det året han døydde. (I Sangboken står det feil, 1665: Han døydde i 1664 og kan ikkje ha skrive songen året etter!) Rasjonalismen var komen til Danmark ikr. 1750-åra, og det førte til at det åndelege livet gjekk attende mot fråfall. Brorson syrgde djupt over det, og skreiv songen det siste året han levde. Den er eit naudrop til den trieinige Gud om ny vekking. – Og den kom vel 30 år etter ved H. N. Hauge i Noreg, i 1796.

49. O, Jesus, åpne du mitt øye. Lina Sandell skreiv songen i 1861. Far hennar var drukna i 1858 og ho sat att farlaus. Då ser ho kor rik ho eigentleg er: Ho ”har en fader i det høye, som faderomhu for meg ber”.

Nr. 68. Eg kan ikkje telja dei alle. Skriven av Lina Sandell i 1880. Ho skulle skriva tekst til eit bilete av ein gut som stod bøygd over eit reknestykke. Ho tykte at han tenkte: Eg kan ikkje rekna med alle desse tala! Då tenkte ho på sitt eige liv, på si livs tavle.- Der hadde Gud skrive alle velgjerningane mot henne. Og alt var av nåde.

Nr. 102. Lovsyng vår Herre, den mektige konge… Den er skriven av Joachim Neander i 1679 over Salme 103. Han var sjuk då, og døydde året etter.

Nr. 137. Å nåde underfull og stor. Skriven av John Newton i 1779. Han var sjømann og skipper på ei slaveskute frå Vest-Afrika til Amerika. Så blei han frelst og såg kva han hadde gjort, og byrja eit nytt liv. Men han kunne ikkje gløyma frelsesdagen: v. 3: Eg gløymer aldri første gong då eg fekk venda om. Sjå også nr. 337.

Nr. 154: Engang levde eg for verden… Skriven av Emcy Collett i 1905. Ho var dansk skodespelar, blei omvendt til Gud og skreiv om si frelsesoppleving. V. 2 avspeglar det: Sløret drog han fra mitt øye, viste meg sin herlighet. Si meg, er det da et under – verden bleknet helt derved.

Nr. 156: En port til himlen åpen står. Av Lydia Baxter i 1872-74. Lydia var invalid og fekk høyra om ein gut som rømde heime frå. Ei natt kom han heim att – og såg døra stå open. Far fortalde at døra hadde stått open kvar natt og dag sidan han reiste – for å visa at han var velkommen heim. Lydia døydde 1874 – men hadde først skrive: Ved Jordans bredd vi legger ned hvert kors….

Nr. 166: Gå til Jesus, kvar og ein, ved hans kors er rom. Fanny Crosby høyrde om ei ung jente som gjekk forbi eit Frelsesarmelokale der dei song og talte. Dei sa: Ved hans kors er det rom. Ho hadde ikkje tenkt å bli ein kristen, men sa ja til kallet der. Seinare vart ho offiser i FA.

Nr. 169. Har du intet rom for Jesus. Av Daniel Webster Whittle i 1878, f. 1840 d. 1901. Whittle var officer I borgarkrigen og mista ein arm der og vart teken til fange. Etter ei tid byrja han å lesa NT og fekk seinare hjelp av ein soldat til å tru på Jesus. Då vart det at songen vart til.

Nr. 178: Ingen vinner frem til den evige ro, skriven av Lars Linderot i 1798. Han var då 37 år, fødd 1761 og døydde i 1811. Han var ein brennande svensk prest og ei vekkjarrøyst og trona mot synda og tala om dommen. Det er berre to utgangar av livet, sa han.

Nr. 182: Jeg råde vil alle i ungdommens dage. Første vers er skriven av lærar Mads Ingebrigtsen Rø i 1847, 20 år gammal, f. 1827 d. 1858. Han var melankolsk og krøpling, men flink. Han ga ut songboka ”Åndelige viser”. I 1935 skreiv lærar Einar Skaatan, f. 1907, v. 2-4.

Nr. 192. Jesus vil ha alle, av H.A. Tandberg i 1906 (songboka seier 1910). Me kjenner ei hending om denne songen: Ein liten gut i Oppland låg for døden i 1906. han var redd og tenkte: det er ikkje frelse for meg. Ein frelsessoldat gjekk rundt i bygda og selde barnebladet ”Den unge soldat”, og der var songen trykt. Mora kjøpte bladet så guten fekk noko å sjå i. Og guten las: Jesus vil ha alle, også den eine som var tapt. I originalteksten var det også eit kor: ”Over fjell og dal han går, bærer hjem sitt funne får, og av fryd hans hjerte slår, nå er begge glade.” Guten sovna inn i døden med bladet i hendene, og dei gravla han med bladet.

Nr. 206. Kven bankar så varleg i kveldsstille fred, av Lina Sandell i 1870. Bakgrunnen er denne: Songaren O. Ahnfelt vart meldt for vranglære og at han reiste mot konventikkelplakaten i Sverige (den varte lenger der enn i Norge). Biskopen melde han til kong Karl 15. Men kongen ville høyra denne ”vranglæraren” synga og kalla han til seg. Men Ahnfelt visste ikkje kva han skulle synga for kongen. Han var nær ven av Lina Sandell og bad henne om å skriva ein song til kongen. Då skreiv ho denne. Ahnfelt møtte fram på slottet og song, m. a.: ”Du kjenner det ofte så kaldt og så audt her i verdi, du kjenner det mest som det vanta deg alt, trass glansen du vann deg på ferdi.” Og kongen sat og lytta med tårer i augo. Han rekte handa fram til Ahnfelt og sa: ”Du kan syngja så mykje du vil i begge mine rike (han var då kongen både i Sverige og Norge).

Nr. 237/238: Blott en dag, et øyeblikk om gangen, av Linda Sandell i 1865/72. Songen er skriven etter ein legende: Pendelen på klokka ville telja kor mange gonger den svinga att og fram på eitt år. Men det vart eit høgt tal, og pendelen miste motet og slutta å telja. Da formante visarane pendelen: Du må ikkje rekna slik, ta berre ein augneblink (eitt slag) om gongen, då går det.

Nr. 239: Då Golgata, der Jesus led, jeg gjennom tårer så (eldre omsetjing: - den gamle høy), Edwin O. Exell ca. 1900, f. 1851 d. 1921. Han var songlærar og evangelist og var med i Moody og Gipsy Smiths møte. Dette var vitnemålet om hans eiga frelsesoppleving.

Nr. 245: Det meg gleder mest er Jesus underfulle frelsesverk, skriven av Thorwald Løwø i 1901, 18 år gammal. Han vart ein kristen, men familien ville ikkje akseptera det. Etter ei gravferd, vart det klårt at han heller ikkje fekk nokon arv. Han var ikkje velkomen heime og var ærelaus. Men ungguten vart frelsessoldat og offiser i FA. Han gjekk ut frå Tromsø og var m.a. divisjonssjef i Nord-Noreg og ansvar for ein avdeling ved Hovedkvarteret.

Nr. 261: I det fjerne jeg skuer et underfullt syn, av George Bennard, 1873-1951. han var offiser i FA og seinare metodistprest. Han la alltid vekt på Golgata i forkynninga og ville gjerne forstå meir av evangeliet. Etter lang tid byrja han å nynna på ein ny melodi. Og ved ein møteserie i Michigan vart songen til.

Nr. 278: O lam, jeg ser deg full av sår, av Bertha Canutta Aarflot i 1836. Ho var haugianar og budde i Ørsta, f. 1795 d. 1859. Det er same slekta som biskop Aarflot. Songen viser at ho ikkje berre var streng haugianar, men hadde sett inn i djupna i evangeliet. ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.”

Nr. 280: Om noen meg nå spørre vil. I Sangboken står det at denne songen var ein dansk herrnhutisk song frå 1748. Og dei la stor vekt på ”Jesu sår og blod”. Men Munch skriv at den er av biskop Erik Pontoppidan. Han drøymde at han stod framfor himmelporten. Der kom det mange som ville inn, og dei hadde gode gjerningar med seg og vart vist bort. Så kom Pontoppidan. Engelen spurde: Kva har så du å koma med? Då stamma han fram: Eg har berre Jesu blod. Og straks opna himmelporten seg. Då var det lett å skriva om grunnen til frelsa.

Nr. 293: Å underfulle salighet, av Sven Lidman i 1918 (1882-1960). Lidman var svensk diktar og kom ut i syndelivet og gudløyse med bruk av t.d. opium, drikk og umoral. Han var ”ved avgrunnens rand”. Våren 1917 møtte han Guds kall, men kjempa eit heilt år med å få tru seg frelst. Våren 1918 møtte han ”Kristi tornekrone” – same år som 1. verdskrigen vart slutt. Og same år skreiv han denne songen – eit sterkt vitnemål om frelse: ”Jeg treder nå til korset fram, fra syndens land meg vender… Jeg er ditt barn, du er min far. Å salighetens gåte.” Han vart seinare pinseven og forkynnar. Han var i si tid pinsevenene sin fremste predikant”.

Nr. 295: Alene i håp til Gud min sjel er stille, av Jonas Pettersen i1893 (1847-1915). Far hans døydde i kolera i 18563 i oslo og Jonas vaks opp på barneheim. Først var han forretningsmann, men slutta der og byrja arbeid mellom alkoholikarar. Der var salme 62 viktig, og der hadde dei berre ”håp til Gud”. Han kunne gjera det.

Nr. 312: Er Gud for meg, så trede meg hva der vil imot, av Paul Gerhardt i 1651 (1607-76). (I Sangboken står 1652, truleg var det året før.) 26. febr. 1651 gjekk presten i Berlin, Johannes Beskow, heim etter ei gravferd. Han fekk slag og styrta om på vegen. Ein prest talte ved gravferda hans over Rom. 8, 31-39. P. Gerhardt sat i kyrkja då, og etter det vart salmen skriven. – Dette er kort etter 30-årskrigen (1618-48), og redsla frå den tida kan liggja bak.

Nr. 331: Hvilken venn vi har i Jesus, av Joseph Scriven i 1855 (1820-86). Han var frå Irland og kom til Kanada. Han var forlova, men jenta drukna før bryllaupet. Joseph fekk brev om det, og då gjekk han inn og bøygde kne og bad. Dei hadde vorte samde om at om det vart problem i samlivet, skulle dei be saman. Nå låg han åleine på kne og gråt og bad i 3 timar før han fekk ro. Songen vart fødd etter det: Han hadde ein god ven i Jesus, sjølv om den kjæraste venen på jord vart teken frå han – ”aldri svikter dei Guds Sønn”. Resten va livet brukte på å hjelpa folk gratis når han kunne, sagde ven til enkjer og fattige m.m.

Nr. 337: Hvor herlig klinger Jesu navn i 1779, sjå nr. 137.

Nr. 364: Løftene kan ikke svikte, av Lewi Petrus f. 1884. Dei to første versa vart skrivne i 1913 då kona Lydia var sjuk før jul det året. Då fekk han klynga seg til løftene. To år etter fekk han motstand i avisene og venene forlet han. Då hadde han berre løftene att: Tro selv om vennene svikter, tro når kun en står med.

Nr. 368: O Herre, til hvem skulle vi da gå hen, av H. A. Tandberg i 1907/08 (1871-1959). Tandberg vart sjuk og lagt inn på sanatorium i Lillehammer. Ei ateistisk lærarinna låg dødssjuk. Alt rasa saman for henne. Tandberg fekk hjelpa henne, og ho døydde i trua på han ”som har gått gjennom dødsdalen før”. Etter dette skreiv han denne songen.

Nr. 377: Styr du min vandring, av W. Malmivaara i 1903 (1854-1922). Han var finsk vekkingsprest i Lappo og hadde ei lys framtid for seg. I 1901 kom det tyfus til bygda. Kona og to av borna døydde på 3 månader, og han vart knust av sorg. Ein gamal kyrkjetenar kom inn til han og sa stille: ”Herren sa tredje gong: Simon, Jonas son, elskar du meg?” – Då vakna han og såg Herrens hand i alt, og skreiv denne songen: Andre går bort, men du hos meg står, trøst i min sorg…”

Nr. 397: Å tro det er å legge seg ned…, av Emilie Thorup i mai 1889 (1857-90). Ho var prestedotter på Sjælland i Danmark og fekk tidleg tuberkulose som braut ned kreftene hennar gjennom fleire år. Men ho hadde ei sterk tru og bad foreldra om ikkje å syrgja når ho døydde. Ho sovna stille inn som eit barn medan faren lyste velsigninga over henne. Ho skreiv mange songar, men gøymde dei. Søskena fann dei og fekk nokon av dei trykt.Då ho var død, samla dei 50 songar som vart utgjevne i ei bok: Efterladte aandelige Digte, af E. – Denne songen er skriven inn i døden og syner ei sterk tru der hoa har overlete alt i Guds hand.