søndag 30. september 2007

III. Livet.

III. Ånden og vandringen.

Bibelen sier mye om Den hellige Ånd og de kristne. Vi lever i Åndens tid, og ingen er uberørt av Ånden. Ingen kan rømme fra kallet der Guds ord lyder, men vi kan si nei. Det er Ånden som kaller mennesket til Gud og frelser og bevarer det. Det er ikke ved våre egne gjerninger eller prestasjoner. Ved troen på blodet er vi frelst og fri fra dom og død. Og det kan bare Ånden vise oss.

Men Bibelen sier også noe om Ånden og de troende, om de troendes vandring her i verden. Ånden vil hjelpe oss på veien, og da gjør den bruk av Ordet, både til formaning og trøst. Noen slike ord skal vi ta fram nå.

1. Bli fylt av Ånden, Ef. 5, 18.

Dette er noe annet enn det som skjedde pinsedag. Efeserbrevet er skrevet en mannsalder senere til troende mennesker. I sammenhengen står det i motsetning til et verdslig liv i fyll og drikk. Å bli fylt av Ånden må bety å la Jesus få kontroll med livet, og ikke verden. Det er å vandre eller leve i lyset, v. 8f. En fylde av Ånden er ikke følelse eller tegn og undergjerninger. Det har man lett for å mene. Nei, det er mer dette: Jesus, styr du mine tanker….

Å være fylt av Ånden har med hverdagslivet vårt å gjøre. Det er der vi skal bestå prøven og ikke i store ord. Det er spørsmål om Jesus får styre mitt liv. Og tenker vi etter her, vet vi at vi ofte må inn til Jesus og be om hjelp.

Det hjelper oss å tenke rett om fylden av Ånden når vi vet at Ånden er en person. Vi kan ikke ta imot litt av en person eller få litt hver gang vi møter ham. Vi tar imot hele personen ved å la ham bli vår venn. Men vi kan la denne personen bestemme mer eller mindre over vårt liv. Det er Åndens fylde for en kristen: å la Jesus bestemme. Og dette blir vi aldri ferdig med. Vi må stadig ”fylles”.

2. Gjør ikke Ånden sorg, Ef. 4, 30.

Dette er i grunnen den negative side ved å bli fylt av Ånden. Gud bor i oss, 1. Kor. 3, 16. Og Gud elsker oss. Ånden er en person som er vår venn. Når vi som Guds barn synder og er ulydige, vil det såre Ånden. Det er et talende bilde på det fine og vare forholdet som er mellom en kristen og Guds Ånd. Ved å leve på kanten av sannheten blir dette forholdet eller ”samfunnet” ødelagt.

Sammenhengen viser at sorgen kommer i dagliglivet der synden lett kan få rom i oss. I verset foran peker Paulus på vår tale: den skal ikke være råtten, men oppbyggelig. I verset etter er det tale om bitterhet, hissighet, vrede, skrik og all vondskap. Ved våre ord og vårt temperament kan vi skade andre og gjøre Guds Ånd sorg! Det betyr at Guds Ånd (og dermed Guds vilje og hans ord) skal styre tunga vår og vårt vesen.

Jakob skriver et alvorlig ord om vår tale: Også tungen er en ild, som en verden full av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livets hjul i brann, og settes selv i brann av helvete (Jak. 3, 6).

Tenk hvor ofte vi har gjort skade med tunga vår: ved et ubesindig ord og en sårende bemerkning. Mange av oss går kanskje med sjelesår i mange år både ved ord vi selv fikk slik og ved svar vi gav. Da gjør vi Ånden sorg. Livet vårt har med Gud å gjøre. Det skal vi ikke glemme.

Israel var ofte et trassig folk. Jesaja sa: De var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg (Jes. 63, 10). Da skiftet Gud sinn og ble deres fiende! Herren vendte seg fra dem, slik vi gjerne gjør når vi blir såret av mennesker: vi trekker oss unna og holder avstand til dem.

Det ligger altså et stort alvor over dette ordet i Efeserbrevet. Ånden er sannhetens Ånd. Hver gang vi ikke er eller gjør sannheten, blir Ånden såret. Det gjorde Ananias og Saffira (Apg. 5). Og den er renhetens Ånd, ren som selve himmelen. Hver gang det urene får rom i oss, i tanke og hjerte og gjerning, blir han bedrøvet. Det som ikke tåler Guds lys, må fram og bekjennes og gjøres opp. Ellers vil Guds Ånd ikke kunne bo der mer. Det er et vekkende ord i Skriften.

3. Utslukk ikke Ånden, 1. Tes. 5, 19.

Dette står som ett av og blant mange korte og viktige formaninger i det første brevet Paulus skrev. Det er skrevet midt i en vekkelsestid. Likevel var en formaning som denne nødvendig. Gudslivet kan vi sammenligne med en ild eller en flamme. På pinsedag kom Ånden som ildtunger, og i lignelsen om jomfruene blir det indre gudsliv lignet med brennende lamper, Mat. 25. I en viktig formaningstale sier Jesus til disiplene: La deres lys være brennende, Luk. 12, 35.

Dette lyset kan slukne. Livet kan dø ut. Det kan kveles, Mat. 5, 15. Det skjer ved å fornekte Jesu navn, være en anonym kristen og ved allslags uoppgjort synd. Verden kan ta fra oss Guds hellige Ånds lys om vi ikke er på vakt.

Her er så mange synder som vil inn i vårt liv og ta Åndens plass. Vi er fristet til ulydighet mot Guds vilje, til sløvhet i livet med Gud, til æresyke i verden og i tjenesten for Gud. Her finner vi avindsyke og åndelig latskap. Vi ser at vi bruker livet mer for oss selv enn for Gud, og spanderer mer av vår økonomi på ferie og eget forbruk enn for Guds sak. Det kan være lite bønn og tid til Guds ord for mange.

Alle disse syndene er alvorlige for en kristen. Det er nødvendig å be ofte: Gud la ei synden slukke det brudebluss jeg bær…

For når Ånden slukkes ut, dør gudslivet og vi er på fortapelsens vei. Djevelen arbeider intenst med å lede oss bort fra Herren. Derfor: Våk! sier Jesus (Mark. 13, 37).

4. Vi kan friste Ånden og lyve for den, Apg. 5, 9 og 3.

Det er alvorlige ord. De er hentet fra beretningen om Ananias og Saffira i den første menighet. De ville gi noe til Guds rike, og ville at gaven skulle se stor ut. Derfor sa de at gaven var alt de hadde. Selv hadde de stukket noe til side og løy slik for menigheten.

Det var å friste Ånden og lyve for den. Her ser vi at vi har med Gud å gjøre når vi er sammen med mennesker. Å lyve for mennesker er å lyve for Guds Ånd. Synden her er et godt eksempel på hykleri: Det er å gi seg ut for å være noe annet enn det en er.

Dette ekteparet ville være gode troende som gav alt. Det var ingen tvang å gi alt. Det var heller ikke et plutselig innfall da de syndet. Det var nøye planlagt – begge visste om det. Saffira hadde anledning til å omvende seg, men hun løy rett ut da hun ble spurt. Det gjorde også mannen.

Gud åpenbarte synda for Peter og sa de fristet Ånden. De handlet som om Ånden ikke kunne oppdage det urette. Straffen var hard og ubarmhjertig. De måtte dø. Slik viste Gud hvordan han vil behandle syndere og hyklere. Stor frykt kom over alle som hørte dette, v. 11. Det har vi stor grunn til å merke oss.

5. Vi kan stå imot Ånden, Apg. 7, 51.

Dette er hentet fra Stefanus’s tale før han ble steinet. Han anklaget de ledende religiøse jødene for å være harde halser og uomskårne på hjerte og ører. Han sammenlignet dem med fedrene som stod Gud imot. 2. Mos. 33, 3 og 5; 34, 9. Å motstå Ånden er å motstå budskapet fra Gud. Og da er det ingen mulighet til frelse. Ånden kaller, og vi må komme frivillig. Det gjorde ikke jødene som steinet Stefanus. De var akkurat lik sine vantro fedre.

Da Stefanus sa dette, skrev han under sin egen dødsdom. De drev ham ut av byen og steinet ham. Den slags tale kunne de ikke ta imot når de var uomskårne på hjerte og øre. Men dermed skrev de under sin egen evige dødsdom.

6. Ånden kan tas fra oss, Salme 51, 13.

David ber denne bønn da han hadde syndet, og det ble hans redning: Ta ikke Den Hellige Ånd fra meg. Men Åndens kall forsvinner der menneskene nekter å bekjenne sin synd. David hadde syndet grovt – med Batseba. Uten syndserkjennelse og oppgjør ville han ikke blitt frelst, selv om han var konge. Men den samme åndelige ”lov” gjelder for alle synder og alle syndere.

Løsningen er å høre Åndens røst og følge den i bot og omvendelse. Til hver menighet i Lille-Asia (i sendebrevene) sier Jesus: Den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene, Åp. 2, 7.

Å høre er å lytte til kallet – til ransakelse, omvendelse, offer og rederlighet. Da vil Ånden hjelpe oss på den samle veien mot himmelen. Ordene i sendebrevene (Åpb. 2-3) er rettet til kristne og ikke (der) til verden. Ånden vil tale med oss som Guds barn om vårt gudsliv.

7. Vi skulle vandre i Ånden, Gal. 5, 25.

Det står der som tillegg til eller følge av å ”leve i Ånden”. Det må bety at Guds Ånd skal være det styrende prinsipp i hverdagslivet vårt. ”Galaterne fikk Ånden ved sin omvendelse, og den er i den grad blitt den drivende kraft i deres liv at det kan sies at de lever ved den… Når de allikevel formanes til å vandre i Ånden, kommer dette av at kjødet ennå gjør seg gjeldende hos dem, selv om det ved den nevnte korsfestelse prinsippielt er beseiret” (prof. D. A. Frøvig). Luther sier at det betyr at vi skal bli i den rette lære, og i broderkjærlighet og Åndens enhet. Og den største faren er ærgjerrigheten (Kommentar til Galaterbrevet).