Frafall - del 1 av 4.

FRAFALL

Av Nils Dybdal-Holthe.

1. Innledning.

Med frafall mener vi her det å falle eller gå bort fra Gud etter å ha vært frelst.

.

Det betyr at vi ikke kan tale om frafall der det aldri har vært tro og gudsliv. Ordbruk og språk viser det. Når vi sier at noen er ”frafalne”, er det ikke alltid rett. Om et menneske har ”bøyd seg” i en vekkelse eller ”kommet med” på en leir e.l., eller vært en flittig møte-og kirkegjenger en tid, er det ikke sikkert at vedkommende har vært gjenfødt. Da kan han heller ikke falle fra i vår betydning av ordet her.

.

I beste fall har et slikt menneske vært ”vakt” og begynt å søke Herren. Men har ikke gjenfødelsen skjedd, er et slikt kalt og vakt menneske like fortapt som en hedning.

.

Bare en troende kan falle fra i bibelsk forstand. Og vi har ikke noe skriftbevis som slår fast ast vi kan komme ”så langt” i kristenlivet at det ikke lenger er fare for å falle fra. Så lenge vi er her på jorden vil vi utsettes for djevelens listige angrep, og vi står i fare for å komme bort fra Gud.

.

Kjære troende venn! Vi skriver dette i frykt for at noen lesere kan komme bort fra Herren og den smale vei ved Satans snedige bedrag. Litt senere skal vi peke på veien tilbake og den rette trygghet og hvile i Gud. Men først må vi tale om et par viktige sider ved frafallet.

.

2. Historisk oversikt.

Det har alltid vært frafall – både i Den gamle og Den nye pakt.

.

a) Frafallet begynte faktisk da Adam og Eva syndet i Edens hage og førte slekten bort fra Gud. Siden den gang har mange – både individer og kirkesamfunn – falt bort fra den enkle lydigheten mot Gud. 1. Mos. 3; Rom. 5, 12-19.

.

b) Da Josias var konge i Israel, var Mose lovbok glemt og bortgjemt i Templet (2. Krøn. 34). Både prestene og folket gjorde som de syntes var rett. Guds ord var satt til side. Og slik er det i alle frafall: Vår egen tanke og vurdering blir norm. Guds ord glemmes. Vekkelsen begynte da boken ble opplest.

c) Jeremias’ tid var en spesiell frafallsperiode i Israel, som førte folket til fangenskapet i Babylon. Profeten anklaget folket for to ting: De hadde forlatt Gud, kilden med det levende vann. Og de hadde gravd seg sprukne, ubrukelige brønner (Jer. 2, 13). Den frafalne finner alltid erstatning for Gud – i denne verden. Men frafallet straffer seg med en bitter lønn (Jer. 2, 19). Av kjærlighet kaller Herren de bortkomne tilbake og sier: Vend tilbake, du frafalne barn … bare erkjenn din misgjerning (Jer. 3, 12f).

d) Hoseas ber også folket vende tilbake for Herren elsker dem og vil lege dem (Hos 14, 2-5). Synden var blitt stor – den er årsaken til frafallet. Derfor må folket vende om til Herren (Hos. 6, 1).

e) Da Kristus kom, møtte han også et gjenstridig og frafalle folk som ikke kjente ham som sin frelser og Messias. De tok ikke imot ham. Joh. 1, 11. Han gikk som en fremmed blant sitt folk. Så lite kontakt hadde de religiøse lederne med Gud at de korsfestet ”herlighetens herre” (1. Kor. 2, 8).

.

Men også i den kristne menighet har frafallet ofte kommet. Menigheten i Efesus fikk denne oppfordring, som samtidig var en dom fra Jesus selv: Kom i hu hva du er falt fra og omvend deg (Åp. 2, 5). Middelalderen var på mange måter en mørk frafallsperiode før reformatorene begynte sitt gudsverk. I Norge var tiden før Hans N. Hauge uten særlig mye levende kristenliv. Vår tid bærer også sterkt preg av frafall på mange områder, og Bibelen taler om et siste, stort frafall før avslutningen på denne tid. (Mat. 24, 4-5. 10-12; 2. Tes. 2, 3; 1. Tim. 4, 1ff; 2. Tim. 3, 1ff). Dette gjelder både hele kristenheten og den enkeltes gudsliv. Her taler vi mest om den siste betydningen: Det personlige frafall.

.

3. Hvordan frafallet skjer.

Fallet og veien bort fra Gud kan skje på flere måter. Det avhenger litt av ens egen natur og miljøet og omstendighetene. Vi skal ikke holde fast på noe bestemt skjema for alle. Det som kan føre til fall for en, behøver ikke å være så alvorlig for en annen. Derfor må vi være forsiktige med å dømme hverandre.

.

a) Frafallet skjer som regel gradvis. Litt etter litt skjer en utglidning ved små og kanskje hemmelige synder som får rom i ens liv. Kjennetegnet på frafallet er at en gjemmer, unnskylder og bagatelliserer synden. Og samtidig kan man gjerne tale om Guds nåde og frelse. Bare han selv og Gud kjenner til det sanne forholdet i hjertelivet. (Men ikke alltid kjenner den frafalne sin sanne stilling.) Senere vil frafallet slå ut og bli synlig for alle. Men det er grunn til å frykte at noen forblir falne til sin dødsdag. Enkelte ganger kan frafallet skje plutselig ved at en faller i en grov synd som en ikke reiser seg fra.

.

b) Frafallet begynner alltid med synd, i form av ulydighet mot Gud. Synden kan være overtredelse eller unnlatelse. Hvis en med forsett gjør noe mot Guds vilje på ett eller flere felt, er det synd. Det vil tære på sjelslivet og ta bort den følbare nåde, forstyrre samfunnet med Gud og til sist drepe gudslivet. På samme måte vil det virke hvis vi unnlater å gjøre Guds vilje (Jak. 4, 17). I tillegg til slike konkrete synder, er faren for frafall også stor ved søvn, likegyldighet, sløvhet, lunkenhet m.m.

.

c) De vanligste synder som fører til frafall er gjerne ikke grove og stygge umoralske fall, men dagliglivets små hendelser. ”Små” og tilsynelatende ubetydelige feiltrinn som ikke blir oppgjort med Gud, kan med tiden få de største konsekvenser. La oss se på noen:

.

(1) Bønnelivet er av avgjørende betydning for en kristen. Det kan bli hans velsignelse eller hans fall. Når Bibelen formaner oss så alvorlig til å våke (Mark. 13, 33), er det ikke minst med tanke på de stille stunder alene med Jesus. Bibelen har mange rike løfter om bønn. Alt er av nåde og godhet fra Gud. Men Bibelen har også en oppfordring til oss: Be uavlatelig (alltid). 1. Tes. 5, 17. En del av Guds fulle rustning er: Til en hver tid skal vi be i Ånden med all bønn og påkallelse og være årvåkne i det. Ef. 6, 18.

.

Gud er ikke vrang så han skulle unnlate å høre og hjelpe hvis vi ber lite. Men det er sagt for vår egen skyld. Vi må be for at gudslivet ikke skal sløvne og dø. Du har nok merket det, min venn, at sløvheten kom når bønnen avtok. Derfor heter det så sterkt: Våk, o sjel, og be! Svikt i bønnelivet ditt kan være det første signal på at du er på vei bort fra den smale sti.

.

(2) Verdslige venner og kamerater har ført mange bort fra Gud. Det er sant at vi skal prøve å vinne de verdslige for Gud. Det står fast. Likevel er Bibelen så klar på at det er en avstand mellom de troende og verden. De er ikke like. De lever i hver sin åndelige verden.

.

Verden er ett av djevelens listige angrep. Ef. 6, 11. Det begynner så smått og fromt noen ganger: Vi skal prøve å påvirke dem og vinne dem for Gud. Men skjer det? Ofte skjer nok det motsatte. Vi regner ikke med at djevelen er en sterk personlighet, og ofte tar man kampen opp mot ham i egen kraft. Da er vi dømt til å tape. Den som snakker høyt om at Gud er sterkere enn alt og at djevelen er beseiret og ganske ufarlig for vår sjels frelse, vil gjøre smertelige erfaringer. Hvis han ikke allerede er forblindet.

.

Bibelen anviser en bestemt vei i vårt forhold til verden: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. Jak. 4,4. Dette kalles vantro og utroskap. Det er med andre ord åndelig hor, som Israel ble anklaget for i GT. Dra ikke i fremmed åk med vantro. For hva samlag har rettferd med urett? 2. Kor. 6, 14. Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. 1. Kor. 15, 33. På de ugudeliges sti må du ikke komme. Ordspr. 4, 14. Ingen kan bryte disse guddommelige regler uten å ta skade på sin sjel. Vi skal gå til verden, men ikke være sammen med den i selskap og fornøyelsesliv utenom det nødvendige i familie osv. La oss være litt mer nøye her.

.

(3) Vårt temperament kan føre oss på villspor. Det er en del av vår natur. Satan bruker alle anledninger til å forføre oss. Noen har et rolig temperament og gemytt som ikke volder ham særlig bry. Hos slike vil den Onde finne andre måter å føre dem vill enn hos andre. Ha må bare ikke tenke at han går fri. Andre har lettere for å bli sint, hissig, banne osv. Før han vet ordet av det, har djevelen fått ham til å begå slike synder. Hva kan da skje? Han kan angre sin synd, bekjenne og få det gjort opp, slik 1. Joh. 1, 9 viser oss.

.

Eller man forsøker å glemme det, unnskylde det og bortforklare det som uvesentlig og ”etter naturen”. Skjer det, har han slått inn på den vei som fører til frafall. Slike mennesker vil senere ha lettere for å begå den samme og andre synder. Samvittigheten sløves og er ikke lenger det alarmsignal som kan bli vår redning.

.

Paulus sier mye til efeserne som får en god attest (kap. 1, 15) og før høre dype og gode sannheter. Men de får også denne formaningen: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap,” Ef. 4, 31. Det er sterke ord til kristne. – Hvorfor er dette så nødvendig? Fordi det kan bli en snare som leder til fall (ved siden av at det blir til skam for Guds rike). Vår stolte natur vil helst ikke reise seg etter et fall, fordi det betyr at en må ydmyke seg og erkjenne at våre svakheter er synd mot Gud. Det er smertefullt å erkjenne det, at vi ikke er fullkomne og gode nok. Dette hovmod er blitt manges skjebne.

.

Det første feiltrinn er det alvorligste. Da blir det letter å gjøre mer. Derfor står det: Våk og be for at dere ikke skal komme i fristelse.

.

(4) Tankelivet vårt er en innfallsport som satan benytter ofte. Og her er det han fører inn sine onde ånder. Åndsmaktene besetter tanke-og følelseslivet vårt. Våre forestillinger blir fylt av ureine og syndige begjær. Disse har alltid det med seg at de skygger for det reine og edle, og lar øyeblikkets tilfredsstillelse få større betydning enn himlen og det evige, slik Moses og Josef opplevde. Hebr. 11, 25; 1. Mos. 39, 7ff. Det kan gjelde mange ulike synder, som det seksuelle, penger, makt og herskesyke.

.

Synden har en besettende og bedøvende makt over mennesket, hvis man ikke går til korset fristelsen. Fallet vil alltid være nærmere den som leker og lefler med tankesynden enn hos den som straks går til Jesus med det. Der er kraft til motstand og seier.

.

Skriften taler noe om rikdommens makt. Penger har alltid hatt en mektig innflytelse over menneskene. De kristne er ikke fritatt for dette. Pengekjærheten har til alle tider vært roten til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Merk at Paulus i v. 9 sier: de som vil bli rike faller i fristelse. Hvis Satan får tent denne lysten i vårt indre, er det et steg bort fra den smile vei. Og dette sidesporte leder uvegerlig til fortapelse til slutt. En behøver altså ikke å ha blitt rik for å falle under denne dommen. Det er trangen etter rikdom (som også Paulus kaller havesyke) som er inspirert av Satan. Den kan fattige mennesker ha så vel som rike.

.

Også maktbegjæret er et veiskilt mot fortapelsen. Makt-og herskesyke har alltid hatt en hensynsløs virkning på menneskene. Deres egen fremgang er det viktigste, og for å nå det målet blir mange midler tatt i bruk. De kan trakke på andre mennesker og sette dem til side. Også kristne utsettes for denne angrepstaktikk. Troende mennesker har nok falt i denne grøften, i kirken, politikken og i arbeidslivet. (Men vi har selvsagt ikke med dette sagt at alle på toppen er skyldig her.)

.

- Vi har bare nevnt noen få sidesprang. De er alvorlige og skjebnesvangre. Listen kan gjøres enda lenger. La oss alle ta oss i vare for små og store synder, og våke over de første tendenser til fall.

.

d) Et fall i synd (stor eller liten) er ikke det samme som frafall. Alle troende kan falle og faller i synd. Frafall blir det hvis vi blir liggende i fallet og dermed fortsetter å synde. Frelse er å gå til Gud for å gjøre opp og få tilgivelse. Frafall og fortapelse er å holde seg borte fra Gud og hans tilgivende nåde. Det er ikke begått synd som i og for seg skiller oss fra Gud. Det er utilgitt synd.

.

Alle begått synd vil alltid berøve den troende fred, glede, frimodighet, kraft og samfunn med Gud. Det er som en sykdom som tærer på legemet og sjelen. Hvis vi holder ved med å synde uten oppgjør, inntrer det endelige skille med Gud. Det er ikke alltid lett for andre å vite hva tid et slikt frafall skjer. Det kjenner bare Gud. Noen ganger er synden så åpenbar at de troende forstår at bruddet er endelig og frelsen ser ut til å være forgjeves. 1. Joh. 5, 16.

.

Dette bør mane oss til forsiktighet i vårt åndelige liv. Det må vi behandle varsomt. Dessuten bør vi tenke på at jo mer synd vi tillater i livet vårt, jo lettere blir vi et bytte for djevelen. Et svakt, sykt legeme blir jo lettere et bytte for døden enn et friskt.

.

e) Helt frafallen blir et menneske som blir liggende i fallet, slutter å be om tilgivelse og dermed fortsetter å leve i synden. Denne tilstand begynner når vi slutter å angre synden. Vi hater ikke lenger synden, men begynner å like og nyte den. Frafallet inntrer også når vi sløvner slik overfor synden at vi ikke lenger plages av ond samvittighet og dermed tillater synd i vårt liv.

.

Vi skal huske at et åpent frafall i de fleste tilfeller er en frukt av et indre frafall i hjertet. Det første feilsteg er oftest en liten synd. Hvis den ikke ryddes bort ved anger og tilgivelse, har vi lettere for å begå en ny. Dermed blir hjertet sløvt og kaldt og mindre mottagelig for advarsel og Guds kall og nåde. Slik føres den bort fra Guds nærhet, og samtidig blir det lettere å synde. Det onde smerter oss ikke mer slik det gjorde i den første tid. En dag er bruddet endelig og fortapelsen venter.

.

f) Et frafall vil alltid føre skam over evangeliet og slik vanære Gud selv. Menigheten vil sørge over tapet, og det kan bli en nedgangstid for dens arbeid en stund. Noen ganger blir de frafalne menighetens verset fiender. Det siste blir verre enn det første. 2. Pet. 2, 20.

.

g) Gud arbeider med å føre de frafalne tilbake til seg så lenge det er håp om frelse. Men frafallsveien kan også bli en vei til forherdelse. For hvert trinn nedover vil Den Hellige Ånd få mindre kontaktmuligheter. Men Gud strever etter å vinne de frafalne tilbake. Jer. 3, 22, helt til de er falt fra med et evig og fullstendig frafall. Jer. 8, 5. De frafalnes eneste rette vei er å omvende seg og ikke holde fast ved sitt svik. Men de frafalne på Jeremias tid kjente verken tiden eller Herrens lov, v. 7. Det er trist når det blir som på Hoseas’ tid: ”Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg. Selv om de kaller på Den Høyeste, vil han ikke reise dem opp.” Hos. 11. 7. Du kan ikke både be til Herren og samtidig holde fast ved din synd. De utelukker hverandre. Men Herren har medynk med sitt folk til det siste, v. 8.

.

Skulle disse linjer bli lest av en frafallen, skal du få høre det igjen: Vend tilbake, du frafalne barn, for jeg er miskunnelig, sier Herren. Bare erkjenn din misgjerning… Jer. 3, 12-13. Kristus, Frelseren, elsker deg fremdeles. Nå leter han etter deg. Bøy dine kne og ta imot Jesus i ditt hjerte. Da gir han deg retten til å bli Guds barn og kraft til å leve det nye livet. Joh. 1, 12. Alle evangeliets løfter blir dine. Joh. 6, 37.

.

Frafall - 2.

Frafall. Del 2.

4. Frafall er mulig.

Alle troende kan komme bort fra Gud og deretter gå evig fortapt. Tanken om at det ikke er mulig er et av djevelens listigste angrep. Da kan Guds folk lett føres inn i en falsk trygghet der en roper til hverandre som på Nehemjas tid, som nettopp var en tid med frafall: ”Fred! Fred! Og der er dog ingen fred.” Jer. 6, 14.

.

Guds folk tar ikke skade av å leve i frykten for å kunne gå fortapt. Den ærlige sjel vil alltid drives nærmere Gud ved det. Men vi mener ikke at vi alltid skal gå med angst for det, det er noe annet.

.

Hvordan kan vi så vite at frafall er mulig, ut fra Guds ord? Flere ting er med og viser det:

.

a) Gud har lagt ned i oss en frykt for å gå bort fra ham. Igjen er det Jeremia som vitner: ”Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg,” Jer. 32, 40. Dette er en del av den evige og nye pakt med folket. Det lærer også erfaringen oss: Det bor i oss en visshet om at hvis vi svikter, synder og går bort fra Gud, vil det føre oss i en evig fortapelse – hvis vi ikke vender om til Gud igjen. En slik følelse er sorg over å gå fortapt, og den kan bare være virket av Gud selv.

.

b) Bibelens formaninger blir i noen grad betydningsløse og unødvendige hvis det ikke var fare for å miste kristenlivet. En vesentlig del av brevene i NT er oppfordringer og formaninger – ikke til verden. De er til de troende. Og Bibelen mener alltid de sanne kristne når den taler om Guds folk og de hellige. Det er selvsagt for oss alle at en hykler vil gå fortapt. Det behøver ikke Bibelen bruke mange ord på å forklare. Derimot advarer den gang på gang de troende og sier: Våk og be. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dem livsens krone, Åp. 2, 8. Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst, Mat. 24, 13. Løp da således for at dere kan vinne prisen, 1. Kor. 9, 24. For vi har fått del med Kristus, så fremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden, Hebr. 3, 14. Strid troens gode strid, grip det evige liv .,… 1. Tim. 6, 12. Dette siste er sagt til: Du Guds menneske, v. 11.

.

c) Bibelens advarsler mot djevelen har samme funksjon: Vi kan dras bort fra livets vei så lenge vi er her på jorden. Det er virkelig alvor når Peter sier: Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring … og søker hvem han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. Hvem søker han? Bare Guds folk. Alle andre er hans eiendom. Det er ikke nødvendig å oppsluke dem. Derfor formaner han: Stå ham imot, faste i troen. Gjør vi ikke det, vil djevelen oppsluke oss.

.

Det samme alvor ligger over Paulus’ beskrivelse av rustningen i Ef. 6, 10ff. Hvorfor er det så nødvendig for oss å kle oss i den? Jo, på grunn av djevelens listige angrep og kampen mot ondskapens åndehær. Og dette er ikke bare en kamp på papiret. Her kjemper de kristne hver dag. Det er bare når vi ifører oss hele rustningen at vi kan seire og stå etter å ha overvunnet alt. V. 13. Hvis det fantes noen annen vei til endelig frelse, var rustningen unødvendig. Paulus hadde da ikke skrevet med slikt alvor om vårt forhold til Satans makt.

.

Før vi ser litt nærmere på rustningen, skal vi nevne den forskrekkelige list han bruker når han omskaper seg til en lysets engel. 2. Kor. 11, 14ff. Da ser han ut som en kristen og oppfører seg som troende for derved lettere å kunne lure inn sin falske lære som leder til fortapelsen. Her må vi nok være aller mest på vakt i våre dager. For når Satan kommer slik, framstiller han seg alltid som den oppriktige, ydmyke, sanne og uunnværlige tjener i Guds rike. Ved det skaper han også tillit hos mange troende.

.

La oss se litt på rustningen i Ef. 6.

Først ser vi på motstanderen og selve kampen – som altså kan føre til fall.

.

Vi må kjempe mot djevelens listige angrep. Da er han farligst. De gamle sa det gjerne slik: Djevelen er ikke så farlig når han kommer ramlende på treskoene, men det er han derimot når han kommer listende på sokkene. Dette er hans bakholdsangrep, da han nærmer seg umerkelig med allslags lureri. Han angriper gjerne vårt svakeste punkt – det er alltid der vi trodde vi var sterkest. Og vi er aldri sterkere enn vårt svakeste punkt.

.

Det er som med en kjetting. Har den ett slitt ledd, er alle de andre sterke ledd unyttige. Og vi har alle små, svake punkt. Det kan være en synd eller svakhet vi trodde vi hadde seiret over og var ferdig med. I vår kjødelige trygghet lurer han oss i sin snare – og vi faller. Det kan være motløshet, kjødelig begjær eller syndige lyster. Felles for djevelens taktikk er at han begynner i det små, det som ser ganske uskyldig ut. Så vet vi ikke av før fallet er et faktum. Blir vi liggende i det fallet, er vi frafalne.

.

Vi har kamp mot hele djevelens hær – ondskapens åndehær i himmelrommet, mot makter og myndigheter. Når han setter alt dette inn mot oss, har vi ikke noe å stille opp med i egen kraft. Fallet er sikkert da.

.

Det samme gjelder den onde dag. Slike dager får vi alle. Da mobiliserer Satan hele helvetet mot oss. Han går til stormangrep på vårt liv og faktisk ”tvinger” oss inn i synden.

.

Og fordi kampen er så absolutt og alvorlig, er det nødvendig med en hel rustning. To ganger sier apostelen: Ta på Guds fulle rustning. Hver enkelt del er nødvendig. På samme måte som djevelen har avdelinger og metoder for alle slags fristelser, skal vi ha forsvar mot alt. Vi må ikke glemme en eneste del av rustningen. Ta det på – så du er godt rustet til forsvar.

.

Merk så at dette er sagt til troende. Her er ikke tale om å bli omvendt og frelst. Her gjelder det de troendes fortsatte liv i Gud som en kamp. Kampen er på det indre plan: vi strir mot åndsmakter, ikke mot mennesker.

.

Situasjonen kan se håpløs ut. Overmakten er for stor. Det hele er over evne for en svak kristen.

.

Ja, den er det.

.

Likevel sier ordet: Seieren er mulig. Vi kan stå. Ingen av oss behøver å bli Satans bytte. Ja, vi skal kunne stå etter å ha overvunnet alt.

.

Skal det skje, må hele rustningen tas på. Det er vår del. Gud har skaffet den til veie og tilbyr oss alt gratis. Nå sier han: Ikle dere den. Disse våpen er gitt til Guds folk, og de fleste våpen er til forsvar. Eier vi den, har vi Guds ords ed på at vi skal seire. Paulus regner opp disse våpen i Ef. 6, 10ff (her fra v. 14): Sannhets belte om livet, rettferdighetens brynje, sko – som fredens evangelium, troens skjold, frelsens hjelm, Åndens sverd – Bibelen og bønnen.

.

Glemmer vi det, er fallet nær.

Det vet Satan, derfor gjør han sitt beste for at vi ikke skal bruke Guds hjelpemiddel. Alvoret bak denne talen om rustningen viser til fulle at fallet og frafallet er mulig.

.

d) Bibelen taler også direkte om mulighetene til å falle fra. Den gir til kjenne at en som har kjent Kristus og vært Guds barn kan komme bort fra ham og til sist gå evig fortapt. Vi har allerede nevnt flere vers i GT som omtaler frafallet. La oss nå nevne et sted hos Esekiel: ”Men når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø til straff: for den urett som han gjør, skal han dø.” Esek. 18, 26. Her skal vi også ta med Esek, 33, 12-13 og 18: ”Si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelsen ham på den dag han synder … den rettferdige skal ikke kunne leve ved sin rettferdighet på den dag han synder. Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve, og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han dø … Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø.”

.

Ordene betyr ganske enkelt at en troende må vende om fra sin synd, hvis han fortsatt skal stå i nåde hos Gud. Vi kan ikke leve på gamle velsignelser, og ikke stole på at vi en gang var frelst. ”Den evangeliske lære om visshet burde alltid oppveies (balanseres) med dette advarende ord: Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. 1. Kor. 10, 12.” (J. B. Taylor i Tyndale O. T. Comm.).

.

Selv om Esekiel skrev dette i den gamle pakt, har ordene gyldighet i den nye pakt. Esekiel skrev på bakgrunn av jødenes synd og frafall som førte dem til Babel i fangenskap. Men Guds tanke er alltid den samme: Den som synder, han skal dø (Esek. 18, 4). Med uoppgjorte synder kan ingen være Guds barn og bli utestengt fra himmelen. Det er et veldig alvor. Herren gjør ikke forskjell på folk. Om noen synder, må synden få sin dom hvis folket ikke omvender seg. Og syndens lønn er den evige død og ikke den legemlige.

.

Dette ser vi noe av i 1. Kor. 10, 1ff. Det er et så interessant avsnitt at vi må ta noe med her. I kap. 9 har Paulus talt om seg selv og sin tjeneste for Gud. Han bever ved tanken på at han som preker for andre, skal selv bli funnet uverdig. Da fortsetter han med tanke på sine tilhørere i kap. 10. Der regner han opp 7 hendelser fra Israels historie (som var kjent for leserne) fra utgangen av Egypt og gjennom vandringen i ørkenen. Ved alle disse begivenhetene måtte Gud straffe sitt folk for synden.

.

Så sier han: ”Disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det … Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.” 1. Kor. 10, 6 og 11. Her bruker Paulus noe fra Det gamle testamentet som grunnlag for formaning og sier: På samme måte som Gud måtte dømme sitt folk på grunn av synd i gammel tid, må han gjøre det i dag.

.

Det er altså klare paralleller mellom det gamle Israel og oss. Gud behandler oss på samme måte som dem når det gjelder synd. Hebr. 3 viser at det ikke bare dreier seg om legemlig død, men det å bli bortstøtt fra Gud. De ble forherdet, vantro og for vill i hjertet. Ja, de ville ikke tro.

.

Israels historie er ikke bare historie, men den ”illustrerer store prinsipper i den menneskelige natur og den guddommelige styremåte. Den viser menneskets svakhet og dets tilbøyelighet til å falle i synd og deres behov for guddommelig beskyttelse. Slik den brukes som påminning for kommende generasjoner. Den samme Gud som styrte dem, styrer oss. Hvis vi synder slik de gjorde, må vi også vente å bli straffet og utelukket fra Guds velbehag og nåde og fra himmelen” (Alb. Barnes).

.

Av dette avsnittet skal vi også lære at ”om vi enn har opplevet de herligste nådebevisninger, vil vi ikke nå fram til målet, dersom vi ikke vokter oss for i likhet med den tids Israel å la lysten til det gamle syndens vesen, som det for oss nå skulle være forbi med, få leve opp igjen hos oss” (S. Odland).

.

Slike sannheter må vi ta til oss og la alvoret senke seg over oss.

.

e) Bibelen gir eksempler på personer som falt fra Gud. Noen av dem er så tydelige at det ikke kan diskuteres om de virkelig var frafalne. Andre er verre å bedømme og kan kanskje være gjenstand for ulik forståelse.

.

I den gamle pakt møter vi noen frafalne. Israels folk blir flere ganger betegnet som frafalne – noe vi allerede har pekt på. Men det betyr ikke at alle enkeltpersoner var falt fra Gud i synd. Gud har alltid hatt en liten flokk som sine sanne barn, kalt en ”rest” el. l.

.

Kong Saul er et annet godt eksempel. Han ble utvalgt av Herren til å være konge over Israel. 1.Sam. 9, 3-10, 26. Gud gjorde ham til et annet menneske, 1. Sam. 10, 6. Og han gav ham et nytt hjerte, v. 9. Slik var han en Guds mann. Det er hevet over tvil at Gud ikke kunne velge ut en ugudelig til en slik stilling. Se også Apg. 13, 21. Saul var for øvrig Israels første konge. Men han endte sitt liv ved å styrte seg mot sverdet i krigen mot filisterne. 1. Sam. 31. Gud måtte avsette ham, Apg. 13, 22, på grunn av troløshet. 1. Krøn. 10, 13. Vi merker oss også at han ikke er oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, selv om ikke alle troende er med der. Men en frafallen har ingen plass der.

.

Hva hadde skjedd i mellomtiden som gjorde at det gikk slik? Jo, tre store fall i hans liv. Og de var alle ulydighet mot Gud. Først ofret han brennoffer, noe han ikke hadde anledning til. 1. Sam. 13, 8-14, 47. Senere sparte han amalekittenes konge Agag sammen med feet hans. Det var også mot Herrens ord. 1. Sam. 15. Til slutt – og da er frafallet fullbyrdet – søkte han råd hos de døde, noe som også var forbudt i Herrens lov. 1. Sam. 28; 3. Mos. 19, 31. Ulydighet fører til fall. Den som blir i sitt fall er en frafallen.

.

Vi må også nevne Samson. Han var en Guds nasireer (Dom. 13, 5-7). I 20 år var han en god dommer i Israel. Kvinen Dalila lokket ham til fall og fikk klippet håret hans. Dermed var nasireerløftet brutt. Det er klart at dette var et fall. Men Samson ropte til herren i sin nød. Dom. 16, 28. Da er det alltid oppreisning, derfor kan han være oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, 32. Dermed kan han heller ikke betegnes som frafallen. Han var en av dem som reiste seg fra sitt fall.

.

I den nype kat møter vi også frafallet. På samme måte som Samson er også Peter et eksempel på en som falt i grov synd, men som siden reiste seg fra fallet. Hvis han hadde blitt liggende i fallet, ville hans fornektelse av Jesus ført ham til fortapelsen. Ingen kan fornekte Jesus og være frelst. Det har vi Jesu klare ord for i Mat. 10, 32-33. Det var heller ingen selvfølgelighet eller lovmessighet at en synder omvender seg slik at Jesus får møte ham og ta imot ham. Det var bare nåde.

.

Judas

Et annet og vanskelig eksempel er Judas. Noen mener at han var en utsending fra helvete på samme måte som Jesus kom fra himmelen. Han var derfor forutbestemt til å gå fortapt. Da mener de at han heller ikke kan stå som eksempel på en frafallen.

.

De bygger dette på utrykk som ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12; 13, 21-26) og på ordet ”en djevel” (Joh. 6, 70). Det sies også at Satan hadde inngitt ham i hans hjerte denne gjerning å forråde Jesus (Joh. 13, 2). Han kalles ellers forræder og tyv (Luk. 6, 16; Joh. 12, 6).

.

For min del kan jeg ikke se at slike uttrykk med nødvendighet må bety at han var en djevel av natur. Jesus kalte også Peter en ”satan”, Mark. 8, 33. Ordet betyr en motstander, og ordet djevel betyr baktaler. I en forstand er alle som ikke går på Guds veier en Jesu motstander.

.

Vi finner det samme igjen i påsken. Da sa Jesus til alle disiplene og særlig til Peter: ”Se, Satan krevde å få dere i sin makt” Luk. 22, 31. Djevel og Satan er vanligvis ensbetydende ord i bibelsk språk. Ordene til Juda behøver altså ikke bety ”mer” enn det samme ord til Peter, dvs han var kommet i motsetning til Guds plan og vilje. I og for seg er dette alvorlig nok. Men i denne sammenheng er det viktig å vise at det å være en djevel av natur er noe mye verre. Merk også at Jesus sier til noen jøder: Dere har djevelen til far (Joh. 8, 44). Han mente ikke at de var djevler av fødsel, men at de fulgte djevelens vei.

.

Uttrykket ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12) er kanskje vanskeligere. La oss først se på hva et par kjente teologer har sagt om det. Prof. Olav Moe sier at uttrykket er en ”hebraiserende vending – den som hører til, dvs. er hjemfalt fortapelsen”. Og prof. S. Odland sier: ”Der ligger ikke i dette uttrykk at Judas var forutbestemt til fortapelse, men kun at han på grunn av sitt sedelige forhold nødvendigvis måtte gå fortapt”. Den tyske fortolkeren Th. Zahn nevner flere lignende uttrykk i Bibelen som ikke går på forutbestemmelse, men på syndens lønn som er fortapelse. Den engelske prest og fortolker Alb. Barnes sier at Judas kalles en fortapelsens sønn fordi ”han hadde en ødeleggers karakter. Han var en forræder og morder.” Nettopp derfor var han hjemfalt til fortapelse.

.

Felles for de fleste reformerte (kalvinske) fortolkere er tanken om at Judas ”ikke bare fortjente å gå fortapt, men var forutbestemt til det, derfor kalles han ’fortapelsens sønn’ ”, som Thomas Manton (engelsk puritaner og kalvinist, d. 1677) sier i sin forklaring til Joh. 17. De reformerte følger her Calvins linje.

.

Etter mitt syn må uttrykket ”fortapelsens sønn” bety: Judas var et menneske som vi med de samme muligheter som oss. Men han sviktet, først i det små ved å ta penger. Senere økte synden i hans liv, som den nesten alltid gjør når man ikke angrer den og tror. Da Jesus var kommet til sin siste påske, var bruddet uunngåelig. Derfor kan han i Joh. 17 (som er sagt få timer før Jesus ble forrådt) kalle Judas ”fortapelsens sønn”. Da var han allerede moden for fortapelsen.

.

Jesus sier at Judas gikk fortapt ”for at Skriften skulle oppfylles”. Heller ikke bak dette ligger tanken om forutbestemmelse. Gud visste om alt som skulle skje og kunne derfor la profetene skrive om det. Det hadde han latt profetene gjøre flere hundre år før det skjedde. Det gjelder mye av Jesus gjorde som Messias. Han bestemte ikke at det skulle skje slik, men han forutså at det ville bli slik og tillot det. Alt var ledd i hans frelsesplan for verden.

.

At dette er et mysterium for tanken, er sikkert nok. Men vi er ikke satt til å løse alle problemer ved hans frelsesplan. Jesu død og profetien om den, er like gåtefull for vår tanke. Av den grunn kan vi ikke tvile på f. eks. Jes. 53.

.

Et par andre ting kan også vise at Judas ikke var en djevel fra helvete. Jesus utvalgte ham på linje med de andre og gav ham del i samme tjeneste (Apg. 1, 17), men de gikk han bort fra (forlot) (v. 25). Det er meget vanskelig å tro at Jesus skulle velge en slik person til sin medarbeider og evangelieforkynner. Videre står det at Judas var ”inngitt” av djevelen for å gjøre denne gjerning å forråde ham (Joh. 13,2). Hvis han allerede var et djevelens barn, var det ikke nødvendig for den Onde å inngi ham disse mordtanker. En djevel ville av natur ønske å drepe Guds Sønn. At Satan ”hadde skote det i hugen på Judas” (Nyn 1938) innebærer at tankene ikke var der før.

.

Ordet ”inngi” (gr. ballo) betyr å kaste, enten med makt og hensikt, eller rett og slett la noe fare, bevege eller gi noe et puff. Judas var altså det medium som djevelen brukte mot kvinnens ætt (1. Mos. 3, 15). (Saml. Ef. 6, 16: djevelens brennende piler som kastes eller skytes mot oss.)

.

Satan fristet Judas til synd. Først gjaldt det småpenger og siden til å selge Mesteren for 30 sølvpenger. Det var prisen for en slave.

.

Enda en ting skal vi nevne. Da Judas skjønte hva han hadde gjort, angret han sin synd (Mat. 27, 3-5). Ordet for anger her (metamelomai) betyr mer enn å beklage synden og sørge over følgene for en selv. Sml. W. Henriksens kommentar. Det betyr virkelig å forandre kurs og sørge over det en har gjort. Judas angret da han så at Jesus ble dømt, ikke over følgene for seg selv, v. 1-3.

.

Grunnene for at Judas er et bilde på en frafallen er sterke. Dermed blir også beretningen om ham mer alvorlig for oss. En som har stått Herren Jesus nær, kan litt etter litt komme bort fra ham og bli en ”fortapelsens sønn” slik at han går fortapt. (Jeg har ikke sagt alt om Judas med dette, men her er ikke plassen for alt.)

.

Frafall. Del 3.

Frafall. Del 3.

Flere eksempler.

.

Ananias og Safira.

Beretningen om dette ekteparet (Apg. 5, 1-11) kan kanskje ikke brukes som eksempler på frafalne. Det står ikke tydelig at de var troende, men var gjerne med i flokken i det ytre. Synden var likevel stor og alvorlig. Jfr. Simon i kap. 8, 9-25.

---

Derimot er der andre personer i Paulus’ brev til Timoteus. De er spesielt interessante siden vi der ikke møter kristenheten i den aller første vekkelsestid. Forholdene nå har stabilisert seg noe. Menighetene har andre og tredje generasjons kristne hos seg. Noen er blitt gamle. Menighetslivet er kanskje blitt mer ”normalt”. Er alle nominelle kristne sanne troende på den tiden? Hvordan har voksteren vært?

.

Paulus nevner flere personer for Timoteus som det har gått galt for.. Og nevner flere av dem ved navn!

.

Hymeneus og Aleksander.

Vi møter dem i 1. Tim. 1, 19-20. Her sier apostelen at den unge Timoteus skal stride troens gode strid i det han har tro og en god samvittighet. Da vil det gå godt. Deretter kommer en trist bemerkning. Noen i menigheten har kastet fra seg den gode samvittighet. Ved det har de så lidd skipbrudd på sin tro. Dette kan ikke bety noe annet enn at de har mistet sin tro og fått sitt gudsliv ødelagt, slik det går med et skip som grunnstøter i storm og uvær. Alvoret i disse vers er: Hvis vi ikke tar hensyn til samvittigheten og er lydige mot den, får det følger for troen: den dør. Se derfor hvor nøye Paulus selv var med sitt eget liv her (Apg. 23, 1; 24, 16; 2. Tim. 1, 3).

.

”Verbet ’å kaste fra seg’ (gresk: apotheo) innbefatter en voldsom og overlagt forkasting”, sier D. Guthrie i Tyndale NTC. Både dette uttrykket og ”å lide skipbrudd” innebærer at de en gang hadde vært frelst og ”begynt på troens reise,” som bengel uttrykker det.

.

I kap. 1, 6f i samme brev nevner han noen andre som har faret vill fra ”kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro” (v. 5). Ordet ”å fare vill” brukes om ikke å nå sitt mål (kap. 6, 21; 2. Tim. 2, 18). Derfor kan oversettelsen av 1975 si her: ”Noen har forvillet seg bort fra dette mål”. En som har faret vill fra troen og samvittigheten, kan ikke være frelst. Men uttrykket viser også at de en gang har vært det. Den konklusjonen må vi dra selv om det ikke uttrykkelig sies her. Kanskje tenker Paulus på de samme som i v. 19f.

.

Dernest har Paulus et alvorlig ord om tilsynsmennene som vi må bruke her. De må ikke velges blant de nyfrelste. Hvorfor var det så farlig? Jo – for at de ikke skal bli oppblåst ”og falle i djevelens dom”. De må også være aktet av ufrelste for at de ikke skal ”bli hånet og falle i djevelens snare”. 1. Tim. 3, 6-7. Her skal vi merke oss at flere andre oversettelser oversetter slik i v. 6: ”og falle under samme dom som djevelen” (f. eks. Ungd.overs., NT 75 og Gunnes).

.

Da står det her at en nyomvendt (som her må bety frelst) kan få samme dom som djevelen, dvs. fortapelsen. Bak Paulus’ ord ligger kanskje den tanke at djevelen er en fallen engel som ble styrtet ned på grunn av sitt hovmod (Jud. 6; Jes 14, 12ff).

.

Den nyomvendte kan også komme til å falle i djevelens snare, v. 7. Hvis noen blir fanget i hans snare, innebærer det at han har vært fri, det vil her si: en borger av Guds rike. Og den djevelen fanger, slipper han ikke frivillig. Jfr. 2. Tim. 2, 26.

.

Å falle i djevelens dom kan ikke bety at djevelen skal (aktivt) dømme dem. Det er heller som Bengel bemerker her: ”Djevelen dømmer ikke, han blir dømt.” Derfor må det bety at de får samme dom som ham. Å bli oppblåst i tjenesten som kristen, er hovmod. Og det er erkesynden i forholdet til Gud. Det var satans synd. Den som følger hans synd, må også følge ham i hans dom.

.

Å falle i djevelens snare betyr å komme i hans makt. Den fuglen som henger fast i vår snare, er helt i vår makt. Djevelen viser aldri nåde mot dem han fanger ved sine listige angrep.

.

Alvoret ved dette avsnittet er først og fremst: Også en forkynner, prest, misjonær eller kristen leder kan falle fra og gå fortapt. Det har vi eksempler på i kirkehistorien.

.

Hymeneus og Filetus

Er nevnt i 2. Tim. 2, 17f som eksempler på de som er faret vill fra troen. Vi har ikke sikre bevis for at Hymeneus her er samme person som i 1. Tim. 1, 20.) De har falsk lære om oppstandelsen og nedbryter troen hos somme. Også dette taler klart for muligheten for direkte frafall. Disse to er faret vill fra sannheten, det er direkte uttrykk for frafall. Og de nedbryter troen hos de kristne. Det fører også bort fra Guds vei.

.

Demas.

Vi vet lite om denne mannen. Han er nevnt i 2. Tim. 4, 10; Kol. 4, 14; Fil. 24. Han forlot Paulus fordi han fikk kjærlighet til denne verden. Tradisjonen sier at han falt fra troen. Ordet for kjærlighet er her det sterke ordet agape. I 1. Joh. 2, 15 ser vi at kjærlighet til verden ikke kan forenes med livet i Gud. Det andre brevet til Timoteus er trolig det siste vi har fra hans hånd, og det taler om en trist slutt for en Herrens medarbeider. – Det er også lutherske fortolkere som mener dette ikke viser til åndelig frafall, men at Demas reiste fra Paulus av ”frygt for at dele Paulus’ Lidelser og tage Del i hans Forsagelse” (Fr. Torm). Men det sier teksten ingen ting om.

.

Muligheten.

Paulus sier ellers mange ord om muligheten for å falle fra troen og gå fortapt. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 5, 8; 11-12; 15; 6, 5.10. 21; 2. Tim. 2, 12f. Dette siste skal vis e litt nærmere på.

.

Mange mener at 2. Tim. 2, 11-13 er en gammel kristen hymne (sang) som Paulus fletter inn her, i likhet med Fil. 2, 6-11.

.

De to siste strofene skal vi se litt på her.

1. Fornekter vi, skal han fornekte oss. Det er klare ord, som helt stemmer med Jesu utsagn i Mat. 10, 33. Vi legger også merke til at Paulus sier ”vi”, slik at han tar seg selv med. Hvis han, apostelen Paulus, skulle fornekte Jesus, ville det si at Kristus kom til å fornekte ham for sin Far. Fortapelsen er da den eneste utgang.

.

2. Hvis vi er troløse, er han trofast. Jeg tror dette ordet er misforstått av noen. De mener at Gud skal la den troløse få plass i Guds rike, fordi han selv er trofast. Det kan ikke stemme. Kristus er trofast, selv om vi er troløse. Det står fast. Han er vesensforskjellig fra oss. Men han er ikke trofast mot oss i vår troløshet på annen måte enn at han kaller oss tilbake til seg. Mot den som fortsatt er troløs, er han trofast mot sitt ord og sin frelsesplan. Han er trofast både mot sine domsord og sine frelsesløfter. Dette er ikke trøstens ord til vantro, som den lutherske fortolkeren Dächsel påpeker: ”Når vi er utro av skrøpelighet, kunne vi berolige oss med den tanken at han ikke ville bryte sitt ord, men like fullt bevise sin troskap mot oss.” Det kaller han med rette en ”grov misforståelse”. Det er ikke et trøsteord til åndelig slurv, men en advarsel til troende om å holde ut og stå fast.

.

Han kan ikke fornekte seg selv, han ”kan ikke behandle den troløse som om han var trofast, og han kan ikke handle som om trofasthet og troløshet er en og samme ting” (Spence i Ellicotts Commentary). Ja, vi kan si det så sterkt at ”hans trofasthet gjør det umulig for ham å anerkjenne de som fornekter ham” (Horton i The Century Bible). Den danske Fr. Torm sier at de siste uttrykk inneholder ”Guds dom om dem, som falder fra”.

.

Konklusjonen

På dette må bli: Bibelen sier at det går an å falle fra troen på Kristus, og den gir oss eksempler på frafalne som advarsel til de troende. I en særstilling står kanskje framtidsprofetiene. Noen av dem taler om frafall i de kommende tider, mens andre taler om de siste tider. Da skal det bli et stort frafall. Mange skal føres vill (Mat. 24, 5. 11), og noen skal falle fra troen (1. Tim. 4, 1ff). Før Anti-Krist kommer, må frafallet komme (2. Tim. 2, 3), og Åpenbaringen slår fast at alle skal tilbe dyret og bli forført (Åp.13). Jesu formaning gjelder oss: ”… det sier jeg til alle: Våk!” Mark. 13, 37.

.

Man kan ikke komme bort fra ordet om frafall ved å si at slike mennesker aldri har vært sanne troende. De var skinnkristne og hyklere. Det skal vi se mer på i neste avsnitt.

. --

Frafall – del 4.

Frafall – del 4.

5. Evig trygghet.

.

Vi kan ikke tale om frafall uten å komme inn på den læren som ofte kalles ”en gang frelst – alltid frelst”. Tilhengerne av denne lære bruker forresten ofte en annen betegnelse: ”Den evige trygghet”.

.

La oss først si at disse troende har mange gode sider ved sin forkynnelse. De har ofte dyp innsikt i Guds ord på flere områder og har mye å gi tilhørerne. Men på dette punkt vi taler om her, kan vi ikke følge dem. Hovedstrømmen i den lutherske kirke har heller ikke fulgt deres linje her.

.

Vanligvis forbinder vi læren om ”evig trygghet” med bevegelsen ”Plymouth-brødrene”, også kalt ”brødrene” og ”darbyister”. Det siste navnet har de fått etter sin mest kjente læremester, John Nelson Darby (1800-1882). Det er flere greiner av denne bevegelsen, noen er ”åpne” og andre ”lukket”. De siste er de strengeste på noen områder.

.

En læresetning i denne bevegelsen er blitt uttrykt slik: Hvis et menneske en gang er blitt omvendt, gjenfødt av Gud og slik virkelig er frelst, kan det menneske ikke falle fra og gå fortapt. Noen blir det uttalt og skrevet med andre ord og uttrykk. Men det sies så klart i mange bøker og skrifter, også på norsk, at det kan ikke misforstås. Det kommer også fram i mange prekener.

.

Bibelsitater som omtaler frafall, blir omtolket etter et bestemt mønster, som vi skal se på senere. Vi skal også ta fram noen skriftsteder som ofte blir brukt som ”bevis” for læren om ”den evige trygghet”.

.

Noen predikanter og skribenter kan stå som eksempler her:

.

H. A. Ironside.

Han døde i 1951 og var kanskje en av de mest berømte ”lærefedre” i første halvdel av 1900-tallet. Han talte f. eks. om dette emnet i Chicago 24. april 1934. Talen er utgitt som brosjyre under tittelen: ”Den troendes evige trygghet”. Når en tale blir utgitt i skriftlig form som her, er det uttrykk for at emnet er viktig og bør publiseres for et større publikum.

.

I talen sier Ironside bl. a.: ”Når vi taler om den troendes evige trygghet, mener vi at når en synder er blitt født på nytt ved Ordet og hans Ånd, i samme øyeblikk som han mottar et nytt liv og en ny natur, er blitt delaktig i guddommelig natur, når han er blitt rettferdiggjort fra enhver anklage innfor Gud, så er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle bli en fortapt sjel”(uthevet her. Norsk utgave s. 5).

.

Ingen kan misforstå dette. Her sier han at en sann kristen ikke kan falle fra Gud og gå fortapt. Dette er et fremmedelement i norsk kristenliv og bør ikke få mer innpass.

.

R. E. Harlow.

Dette er en annen av deres lærere, og han ga ut et bibelstudiekurs i 1968, ved navn ”Basic Bible Doctrines”. I denne kortfattede troslære sier han under avsnittet om frelsen følgende: ”En av de mest beroligende læresetninger i NT, som dessverre ikke blir talt om endog av ærlige og oppriktige kristne, er læren om at når et menneske en gang er blitt frelst, kan han aldri mer gå fortapt (understreket her). Dette kalles ”de helliges utholdenhet” eller mer alminnelig ”evig sikkerhet”. Å vite at man er frelst nå er visshet; å vite at man er frelst for alltid, er sikkerhet” (s. 145).

.

Denne distinksjonen er ganske vanlig. Vissheten er et slags første trinn på veien. Et høyere og mer fullkomment stadium er sikkerheten. Den inntrer når man innser at Gud allerede nå har plassert oss i himmelen. ”Vi er allerede i himmelen,” som en forkynner sa.

.

Arthur W. Pink

Har i virkeligheten den samme lære. Blant hans mange gode bøker står ”Eternal Security” i en særklasse. Selv om han der forsikrer oss om at han ikke har noen ”sympati med den nakne og ukvalifiserte erklæring ”engang frelst alltid frelst” (s. 11), kommer han til det motsatte resultat senere. Han sier om den evige sikkerhets natur (s. 29): ”Hva Skriften lærer er at det har aldri vært og aldri vil bli noe slikt som et totalt og endelig frafall hos en som virkelig har omvendt seg og hatt tillit til Kristus.”

.

Med ”et totalt og endelig frafall” kan her ikke bety noe annet enn det å fall fra Kristus og gå fortapt når det dør. Men en slik lære kan ikke underbygges med Skriften.

.

John L. Bray

Er en annen som utvetydig forfekter denne lære i USA. Han sier frimodig: ”Jeg er fast overbevist om at Guds ord lærer at når et menneske en gang er blitt frelst, vil han forbli frelst for alltid – at han ikke behøver å ha noen frykt for å miste den evige frelse som Gud gir ham” (Once saved, always safe, s. 1.). Og det er nettopp den siste setning her som gjør at vi ikke kan la en slik lære gå upåtalt. Gud vil ikke at vi skal frykte. Evangeliet trøster oss tvert om med all god trøst. Men den frykt skal ligge i oss så lenge vårt hjerte slår her på jorden: Vi kan, ved Satans list, komme bort fra Gud og gå fortapt. Jfr. Jer. 32, 40.

.

Med disse sitatene kan vi slå fast at en del kristne fullt og helt og fast tror at frafall er umulig. Noen av oss tror at denne forkynnelse kan bli farlig for vekkelseskristendommen og misjonsarbeidet. Når troen ikke lenger er en kjempende tro, blir den lett selvtilfreds og egoistisk.

.

Og selv om vi ikke tenker på mulige følger av en slik forkynnelse, tror vi den er ubibelsk, slik vi har forsøkt å vise i det foregående. (Merk at jeg ikke her taler om disse predikantenes personlige gudstro. Det er ikke vårt ansvar å bedømme det. Det gjør Gud i sin tid.)

.

Hvilke grunner og bibelord anfører så tilhengerne av denne lære for sitt syn?

.

Bibelen blir flittig brukt til støtte. Et godt stykke på vei kan vi være enig i tolkingen av dem. Denne gruppe kristne har utvilsomt funnet et viktig poeng når det gjelder talen om de troende trygghet i Gud. Denne side ved troslivet er nok for lite kjent for mange kristne. Det vi reager er på er to ting: Først konklusjonene de drar av mange ”gode” bibelord, og det vi vil kalle omtolkinger av andre bibelord.

.

Først litt om konklusjonene.

Når Bibelen taler om visshet og trygghet for Guds barn, blir det av noen framstilt som ubetinget i den forstand at det vil skje automatisk. Begrepet (ordet) nåde brukes i denne forbindelse. På samme måte som vi blir frelst betingelsesløst av nåde for Jesu skyld, skal vi også bli bevart av nåde. Gud skal gjøre det uavhengig av oss. Gud har sluttet å regne med oss i alle ting, sier de.

.

Rett forstått kan dette være bibelsk, og en vidunderlig sannhet for sjelen. Vi skal ikke ta noe bort fra det. Men man overser en viktig sak. Selv den betingelsesløse nåde har en forutsetning. Vi ”må” bekjenne synden og ta imot nåde. Den bevarende nåde er også slik. Gud bevarer oss uforskyldt, men det forutsetter at vi følger ham og ikke med vilje forlater vår frelser.

.

Det andre vi skal nevne er det vi kaller omtolking av bibelvers. En gjennomgangstone er dette: Alle vers som taler om frafalne i Bibelen, blir tolket (forstått) slik: Disse menneskene har aldri vært frelst, men var bare navnkristne. Og Kristus har aldri lovet å bevare dem!

.

En annen måte å bruke enkelte bibelvers på er å fremheve forskjellen mellom vårt samfunn med Jesus og vår forening med ham. På engelsk brukes ordene: communion og union. Det forstår de slik: Når vi blir frelst (gjenfødt), blir vi forenet med Kristus, og det kan aldri brytes eller oppløses. Når de kristne synder (for det gjør de), blir ikke foreningen med Jesus brudt, bare vårt samfunn med ham blir forstyrret. Med samfunn forstår man her at vår kjærlighet til Gud kan bli kald og sløv. Men om den sløvner, brytes altså ikke forbindelsen med Kristus. Den blir der alltid – av nåde. Og der handler Gud suverent.

.

Her er det også på sin plass å nevne ordene ”stilling” og ”tilstand”. Rett forstått kan de klargjøre vårt forhold til Gud. Men blir de ikke nøye forklart, kan de lett tas til inntekt for den læren vi omtaler her.

.

Vår stilling er det vi er for Gud. Vår tilstand er det vi føler og opplever i troslivet. Nå er det slik at vårt følelsesliv ikke kan påvirke vår stilling hos Gud. Det står fast. Men det kan vår synd! Blir ikke den gjort opp, vil den bryte forbindelsen med Gud. Det er syndens natur. Og det må vi alltid få klart fram i forkynnelse og vitnesbyrd.

.

6. Argumenter for ”evig-frelst-læren”.

Vi skal nå forsøke å samle noen argumenter som blir brukt til støtte for læren om at når vi en gang er blitt frelst, kan vi ikke falle fra og gå fortapt.

.

a) Forsoningen.

Læren bygger på en spesiell tolking av forsoningen. Den er så fullkommen at ingen som tar imot den, kan miste den. Her henviser en ofte til Hebreerbrevet som setter Jesu offer i kontrast til jødenes mange ofringer i tabernaklet og senere templet. Jesu offer gjelder våre framtidige synder så vel som våre gamle. Jesus har for alltid gjort oss fullkomne. Hebr. 10, 14. Det betyr ingen ting om vi er trofaste eller ikke. ”Vi er evig frelst fordi Kristi offer forblir,” sier Ironside.

.

Her er noe rett. Forsoningen gjelder alle mennesker og alle synder. Det er også luthersk bibelforståelse. Men synden må bekjennes for Gud, eller blir den ikke tilgitt. Legg merke til at 1. Joh. 1, 7-9 er skrevet til frelste mennesker. Ingen kommer til himmelen med utilgitte synder.

.

En annen sak er at læren om den evige trygghet egentlig bygger på en reformert (kalvinsk) forsoningslære som for en del går tilbake til kirkefaderen Augustin. Da Jesus døde, sier de, ble han en soning for de utvalgte, de som kom til å ta imot frelsen, men ikke for verden. Og de som Jesus døde for, de vil bli frelst. Men Skriften lærer at Jesus døde for hele verden. Jeg tror ikke darbyistene lærer denne utvelgelseslæren som Calvin hadde. Men de bruker konklusjonen, nemlig at de som tar imot frelsen, er sikret evig frelse uten hensyn til hva de gjør senere. Og de som faller fra og går bort fra frelsen, har aldri vært rett frelst.

.

b) Barneforholdet.

Hvis vi nå spør hva som skjer når en troende synder, blir svaret at Gud da må refse og tukte oss for synden. Men barneforholdet blir ikke forandret. Gud er vår far selv om vi synder og sårer ham.

.

Det er rett at Gud tukter oss og at han er vår Far. Ingen som kommer til ham, vil bli støtt ut. Men vi må komme! Og det betyr å bekjenne våre synder. Da tilgir han. Dette er et så viktig punkt i gudslivet at vi gjenta det mange ganger i forkynnelsen.

.

Jesus støter ingen bort. Det kan vi være visse om. Det skal vi få hvile i. Men saken er den at hvis vi blir i vår synd, da går vi selv bort fra Frelseren. Da er vi lik den yngste sønnen som forlot farshuset, Luk. 15. I det fremmede land var han fortapt.

.

c) Åndens gjerning.

En tredje grunn for å tale om sikkerhet er Åndens gjerning. Han gir aldri opp. Han begynte – og han vil fortsette og fullføre sin gode gjerning. Fil. 1, 6. Han har makt nok til å bøye vår vilje som troende.

.

Her glemmer man at menneskene må la seg frelse og la seg bøye. Den hellige Ånd er nok allmektig slik Gud er det. Men han tvinger ingen inn i sitt rike. Ånden gjør sitt ytterste for å berge oss til himmelen. Han lokker, kaller og tukter oss for å få oss til sannhets erkjennelse. Det vil vi takke ham for. Men der en kristen fortsetter i sin synd uten å erkjenne og bekjenne, der kan Ånden ikke tvinge. Han fortsetter å kalle så lenge nådetiden varer. Men det er menneskets ansvar å stanse, høre og lyde Åndens kall. Og det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre.

.

D) Andre uttrykk.

Vi står noen ganger i fare for å presse enkelte bibelvers eller uttrykk i et vers for langt. Som kjent kan da få en tekst til si mye. Derfor skal vi være forsiktige med det. To vers i Joh. 10 er slike ord. Der kommer uttrykkene: Ingen skal rive dem ut av min hånd, og: Ingen kan rive dem ut av min fars hånd, v. 28-29. Det er gode ord, som vi skal gi til mennesker i nød og som sliter med sitt Gudsforhold.

.

Her må vi spørre: Hvem er dette sagt til? Det sier v. 27 klart: Det er Jesu får, de som tilhører ham. Og de hører Jesu røst, og de følger Jesus. Disse menneskene har de største løfter. Vi kan godt si det slik: Så lenge de følger Jesus, eier de løftene. Men det er dessverre slik at ikke alle som begynte på himmelsveien, fortsetter å følge Jesus. De forlater ham. Da har de heller ikke disse løftene. Skal de få dem igjen, må de omvende seg og ta imot frelsen.

.

Det ser vi tydelig i Israels folk både under ørkenvandringen og senere i Kana’an. Gud var god mot sitt folk. Men de sviktet ofte. Hva gjorde Herren deres Gud da? To ting: Han slo noen ned slik at de døde. Det var ofte lederne og de verste. Dernest sendte han profeter, og de kalte folket frafalne. De fikk klare ord om å omvende seg hvis de fortsatt skulle være hans barn. Og det er skjedd som forbilde og til lærdom for oss i den nye pakt, f. eks. 1. Kor. 10. Gud fant ikke behag i de fleste, v. 5. Og den som Gud ikke har behag i, er ikke frelst. Slik er det også i den nye pakt, v. 6 og 11.

.

Så vil vi ta lærdom av dette. Det var godt om det norske kristenfolk husket H. A Brorsons salme: Stå fast, min sjel, stå fast i Herrens kriger. I ett vers står det slik:

.

Begynt er ikke endt,

det må du vite!

Du som har Jesu kjent,

bli ved å stride.

Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende,

skal overvinnes til

din tid tar ende.

*

.

FORMANING I BIBELEN 1-5.

Nåde og formaning - 1

Av Nils Dybdal-Holthe

.

Det er mange sider ved kristen forkynnelse, og derfor er det lett å bli ensidig eller legge noe til side. Det har sikkert skjedd til alle tider i alle kirkesamfunn. Vi mennesker er svært like på den måten.

.

En grunn til ensidighet er at noen læresetninger ser ut som om de er motsetninger. Av frykt for å falle i en grøft, overdriver man kanskje en spesiell forkynnelse. Det gjelder særlig spørsmål som lov og nåde. Ikke alle evner å skille og kombinere slike ordpar rett.

.

Her skal vi bare ta fram noe om formaning i forkynnelsen i forhold til ordet om nåde.

.

1. Forkynnelse til formaning

er lite påaktet blant noen troende og i enkelte kristne forsamlinger. En forkynner som taler formaning kan lett få stemplet på seg som en lovisk predikant. Og slike folk vil få høre på. Og få forkynnere vil få det ryktet på seg at de er loviske. Og hvem vil egentlig være lovisk?

.

Er dette en hovedgrunn til lite forkynnelse om formaning i kristne forsamlinger, er vi ille ute. Og forsamlingene får ensidig føde og kan derfor lett bli ensidige kristne. Ensidige mennesker har lett for å ta feil ettersom de ikke har særlig oversikt. Da kan man også komme i skade for å dømme andre mennesker urettferdig uten at man er klar over det.

.

En gammel ”regel” sier at menigheten blir som forkynnelsen. Tanken er at forkynneren påvirker sin forsamling og menighet nettopp ved ordene han bruker. Så sant forkynneren har en viss tillit i forsamlingen, vil folket ta imot og lytte og innrette sin tanke og sitt liv etter det i noen grad. Derfor er det meget alvorlig å være forkynner. Det er ikke bare å ”si noen ord” – han har også ansvar for sine tilhørere. Tenker prester og predikanter på det?

.

Dersom en prest eller forkynner taler lov og lovisk (du skal, du må og du bør osv), vil han føde en lovisk forsamling. Hans menighet blir med andre ord opptatt av hva de skal gjøre og være for å bli og å være en kristen. Han vil faktisk ”føde barn til trelldom”.

.

Ser vi på det motsatte, har også det konsekvenser. Dersom en forkynner bare taler evangeliet i form av nåde og Guds gaver og kjærlighet, vil tilhørerne over tid bli snille og gode mennesker i det ytre, men spørsmålet er stadig: Er disse menneskene omvendt til Gud og gjenfødt til evig liv? En ”snill” forkynner kan faktisk ”føde” hyggelige mennesker uten en levende tro. De blir da fariseere, selv om de er av en annen kaliber enn fariseerne på Jesu tid. Det er alvorlige tanker når vi stiger opp på en talerstol.

.

2. Formaning i Bibelen.

Vi skal nå se litt på formaningens plass i Bibelen. Og her holder vi oss til Det nye testamentet og i særlig grad brevlitteratauren. Det gjør vi her for korthets skyld, og ikke fordi vi vraker noe av Bibelen. Det skal vi aldri gjøre.

.

Selve plasseringen av formaningene er talende og ikke uten teologisk hensikt. Med noen unntak er det meste av formaningene satt til slutt i brevene. Først må folk bli frelst ved evangeliet, før de kan leve som kristne. Det er enkel logikk. La oss nå se på noen brev der dette er særlig framtredende uten at vi nå skal gå dypt inn i disse bibelstedene.

.

Romerbrevet er det store lærebrev i NT. I de åtte første kapitler skriver Paulus om evangeliet, frelsen og helliggjørelsen. Noen steder kommer enkelte formaninger midt i denne talen. Deretter kommer tre kapitler om Israel. Fra kap. 12 forkynner han formaning i stor stil. Vi kan være trygg for at det er nettopp slik Paulus har talt muntlig også mange ganger. Som i mange brev kommer en rekke hilsener til slutt. Men helt til det siste varer formaningen, kap. 16, 17.

.

Et annet eksempel er Efeserbrevet. I kap. 1 skriver Paulus om Guds velsignelse og han ber for dem at leserne må få se dypere inn i dette. I kap. 2-3 taler han om nåden og menigheten av både jøder og hedninger. Enda en ganger skriver han om sin bønn for dem. Fra kap. 4 formaner han leserne til et nytt og rett liv. De skal vandre slik det er verdig for det kall de har fått. Han advarer mot konkrete synder og sier at de skal heller være Guds etterfølgere.

.

Vi legger merke til at dette gjelder ikke bare enkeltpersoner eller bare folket i Efesus. Det kan en være fristet til å tro. Men Paulus taler om ”Kristus og menigheten”, se kap. 5, 32 og flere vers før (kap. 1, 22; 3, 10 og 21; 5, 23-29. 32). Formaningene er ikke tenkt lokalt i Efesus og heller ikke tidsbestemt for den første kristentid. De gjelder Guds menighet i alle land til alle tider. Slik vil Gud vi skal leve. Og på grunn av synden i oss og omkring oss er de nødvendige for å hjelpe oss fram på veien.

.

3. Formaningens innhold

Det har vært en del diskusjon om formaningene er lov eller evangelium. Då går en gjerne ut fra formelen: Loven er alt som krever noe av oss og evangeliet det som Gud gir oss. Og det er viktig å ha klare skiller i dogmatikken. Men vi kan også se praktisk på formaningene ut fra en annen vinkel. De er gitt oss for å hjelpe oss i vårt hverdagsliv som kristne.

.

Innholdet blir da både tilrettevisning når vi synder og oppmuntring og hjelp til å fortsette livet med Gud. Men i alt dette skal kjærligheten råde slik at det ikke blir dom eller personlig gjengjeldelse i formaningen. Den skal også skje i en evangelisk ånd.

.

Dette dobbelte innhold finner vi flere steder i NT. Kol. 3 er et slikt eksempel (Jfr. Ef. 4-5). Her sier Paulus at de troende skal døde sine jordiske lemmer, og han regner så opp en del synder vi mennesker kan begå. Kol. 3, 5f. I v. 8 gjentar han det med andre ord: ”Nå skal dere legge av alt slikt,” og regner igjen opp en del synder.

.

Kort etter, i v. 12, kommer den positive siden: Ikle dere da … Her taler han ikke om synder og fall, men det motsatte: De skal eie barmhjertighet, godhet, ydmykhet, m.m. Men alt dette er hjelp i kristenlivet og blir altså en del av den praktiske, daglige helliggjørelse.

.

4. Formaning og nåde

Ikke alle har klare tanker og skillelinjer mellom nåde og formaning og dermed til gjerninger og hverdagslivet vårt. Da kan man lett tenke galt og leve deretter. Går det an å forene Guds uforskyldte nåde og formaning til et nytt liv som kristen?

.

Det står fast i Guds rike at frelsen er av bare nåde. Ingen må rokke ved dette prinsippet. Og denne nåde må ikke blandes opp med slike gjerninger som skal gjøre oss til kristne. For den slags gjerninger finnes rett og slett ikke. Hele livet må vi pugge på denne ”leksa”: ”Av nåde er vi frelst.”

.

Og da står ikke nåden i motsetning til slike gjerninger som gjelder oss mennesker imellom. Nåden gjelder for Gud, livet og gjerningene er for menneskene. Men de henger også sammen. For livet vårt skal være for Gud i den betydning at vi får ære Gud med det. I et slikt perspektiv får livet en ny dimensjon og mening. Men også der ser vi at alt er nåde, slik en sanger sier:

.

Det er bare nåde å give sin tid og sitt liv i Hans hånd.

.

Formaning - 2

Rom 12, 1-2.

Av Nils Dybdal-Holthe

.

Formaning er oppfordringer og vennlig rettledning i vårt jordiske liv. Og de er nødvendige for alle troende – hvorfor står det ellers så mye i NT om det? Alt i Bibelen er jo nødvendig for oss i vårt gudsliv. Da har vi ikke lov til å si om noe at vi ikke behøver det. Da blir det også feil å sløyfe dette i forkynnelsen. Der bør vi holde fram alt Guds ord så langt vi har lys og rekker det.

.

Når Paulus har skrevet mye om frelsen i de første kapitlene i Romerbrevet, er han nå kommet til siste del med praktisk teologi der han formaner de troende til å leve rett. Ofte kommer formaningen til slutt i brevene og dermed etter forkynnelsen av evangeliet.

.

Her taler han til ”brødrene”. Det betyr først at formaningene ikke er til alle. Verden og hedninger har faktisk ingen nytte av dem åndelig sett. Det er bare en gruppe mennesker som kan ha nytte av dem, og til dem er de derfor skrevet: Jeg formaner altså dere – brødre, sier Paulus.

.

Og ”brødre” er uttrykk for alle de troende. Det har ikke noe med kjønn å gjøre. Det er ganske enkelt et samleord for Guds folk. Og det er et talende uttrykk. Brødre betyr slektskap og nærhet. I sin barndom og tidlig ungdom bor de sammen og er stilt likt i hjemmet. Senere i livet søker de også sammen i helg og høytid, ferie og ved spesielle anledninger. For brødrene hører sammen, de er på en måte ett til forskjell fra naboene og fremmede.

.

Det blir feil på en måte å formane de ufrelste til å leve rett etter Guds ord. På den måten kan man faktisk skape fariseere som blir fornøyd med seg selv og sitt liv uten at de eier det åndelige livet. En forbedring av moralen og det ytre menneskelig fører ingen til himmelen. Der gjelder bare en ny fødsel ved troen på Jesus Guds Sønn.

.

Men formaningene gjelder Guds folk. De skal hjelpe oss fram på veien gjennom verden her i livet. På den måten skal de gjøre oss ”bedre” kristne. Det betyr ikke at vi dermed fortjener noe i Guds rike, alt er av bare nåde der. Men de står i helliggjørelsens tjeneste, selv om dette ikke er hele helliggjørelsen.

Formaningens grunn og kraft

Formaning ut fra menneskelig tanke og måte blir lett en kald moraltale med oppfordringer uten kraft. Men her taler Paulus om noe helt annet. Han sier: ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn.” Og det betyr først:
.

a) Vi må ha tatt imot Guds nåde og miskunn og slik blitt frelst på bibelsk vis før vi kan ha nytte av formaningen. Formaningen kan ikke erstatte nåden. Formaningen kommer heller i til sin rett i fortsettelsen av nåden.

.

b) Vi må leve i nåden når vi tar imot formaningen. Vi kan komme til å glemme evangeliet hvis vi blir opptatt med strev og gjerninger. Nåden skal heller gi kraft og lyst til å høre og ta imot formaningen – for det ønsker ikke kjødet å høre. Den gir også kraft til å etterleve Guds vilje.

.

c) Den som skal formane skal gjøre det i en evangelisk ”ånd” og ikke som en dom over andre. Den som skal formane må derfor også leve i evangeliet slik at formaningen ikke blir harde ord ovenfra og nedover. Paulus formaner ”ved Guds miskunn” og gjør det som Jesus selv gjorde det.

.

Vi sier ofte at ”alt er av nåde”. Og det er sant når vi taler om evangeliet og frelsen. Likevel har han mer å si når det gjelder livet vårt. Han ber leserne om å ”fremstille deres legemer som et … offer”. Der er noe fra vår side også. Et frivillig offer til Gud. Han regner med det, uten at det skal oppfattes lovisk som en gjerning for å fortjene noe hos Gud. – Og da er vi inne på spørsmålet:

.

Hva er formaningens hensikt?

I. Først: et offer.

Vi blir altså formant til å gi et offer. Og det er vårt legeme, og det er uttrykk for hele vårt liv med alt vi eier og har. Det er ikke likegyldig hva vi bruker legemet til. Det kan være et redskap for synden, men for en troende er det Åndens tempel. 1. Kor. 6, 19. Offeret skal være Gud velbehagelig der alt gis til Gud. Et offer er noe som koster, og det blir gitt som gave uten baktanker. Nå står det fire ting om legemet som vårt offer:

.

1) Det er et levende offer. I GT ofret de døde dyr med forskjellig virkning eller hensikt.

Vårt offer er vårt eget liv. Jesus ønsker hele livet vårt i sitt rike, ikke bare stumpene og restene, alderdom, fritid og pensjonsalder. Gud vil ha barndommen og ungdommen inn i sitt hellige rike på jord. Tenk om alle barn på jord og alle tenåringer sammen med alle voksne i denne verden ville gi sitt liv til Jesus og tjene ham her i verden! Er noe offer egentlig for stort for Gud?

.

I en misjonssang heter det: ”Misjonens herre venter på unge som vil gå, med livet selv som innsats i ildlinjen å stå.”

.

Og så skal offeret være levende og ikke døde gjerninger. Dette offer taler om hjertets offer og ikke ytre, fromme gjerninger som man gjør for syns skyld. Det levende offer er noe vi gir til Gud som ingen andre vet om uten det er høyst nødvendig. Og vi vil gi det som takk for Jesu offer – da han ga alt på Golgata.

.

2) Dernest er det et hellig offer. Det betyr at det er rent og utskilt fra denne verden. Det er noe som skal tilhøre Gud alene. I GT var det spesielle rene dyr som ble brukt til offer. Lammet skulle være uten lyte i påskeofferet.

.

Skal vårt liv og legeme være et offer for Gud, må det være renset i Jesu blod. Ellers er det ikke rett. Vi kan aldri tjene Gud med synd og verdslighet. Hellig betyr å av utskilt fra noe og innviet til noe annet. En kristen er hellig i Jesus, utfridd fra syndens verden og ført inn i Guds rike. Slik skal også vårt daglige liv stadig skilles fra de verdslige, syndige ting og overgi oss til Gud. Et hellig folk er et folk som vil det Gud vil. Ved tanken på dette blir vi skamfulle, for vi ser vår egen skrøpelighet. Tanken på det hellige offer vil derfor dra oss inn til Jesu sår og søke ny renselse hos ham.

.

3) Deretter kalles det et Gud velbehagelig offer. Det blir også oversatt ”et offer til Guds behag”. Vi blir altså formant til å ta hensyn til det som Gud har behag i. Vi tar vel oftest mest hensyn til det vi selv liker og har tro for og det som passer oss. Men i Rom. 15, 1 skriver Paulus at vi ikke skal være oss selv til behag, som betyr at vi ikke bare skal tenke på oss selv (NO-78). Vårt kalle er å leve for Gud. Og nå tenker vi ikke på misjonæren eller predikanten eller andre som tjener Gud i full tid. Her gjelder det oss alle i vårt hverdagsliv. Og da kan det bli et offer å tjene Gud slik han vil. Johannes skriver om å gjøre det som er til behag for ham (1. Joh 3, 22). Det er det normale livet for en kristen og vårt stadige mål. Mange av oss har visst stykke å gå før vi når målet.

.

4) Dette offer er vår åndelige gudstjeneste. Det er ikke ritual og former og gamle skikker som folk ofte er opptatt av. Men det er en levende kontakt med Gud. Ordet ”åndelig” betyr her fornuftig, noe som stemmer med ordet.

.

II. Skille med verden, v. 2.

Det er neste hensikt med formaningen. Paulus skriver klart: Skikk dere ikke lik med denne verden. Ordet for verden er her ”aion” som betyr vår tidsalder eller tidsånda. Vårt forhold til Gud henger nøye sammen med vårt forhold til verden. For disse to krefter og riker kan aldri forenes. Der det ene får makt, må det andre vike. I ”Gullgruben” står det om dette: ”Et ja til Gud krever et nei til Satan.” Og Ø. Andersen skriver at dette er ”den store grunnleggende advarsel”. Den danske oversettelsen av Seidelin uttrykker det slik: ”Tilpas dere ikke etter den ånd som til enhver tid rår i verden.” Kristendom må aldri bli ”mote”. Da er skille borte. Det er vår største fare!

.

Bibelen har noen sterke uttrykk om dette. I Jak 4, 4 står det: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. OG Johannes skriver: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, 1. Johs 2, 15. Gud og verden er to motsatte riker som ild og vann. De kan ikke forenes.

.

I dag er dette blitt tydelig. Spørsmålet er om alle troende oppdager det? Eller om de er villige til å innse det. Det er oftest lettere å inngå kompromiss enn å kjempe for sannheten.

.

Og dette skille gjelder ikke bare i det ytre, som klær, levemåte og pengeforbruk. Slike ting er ofte klare indisier. Men det viktige er verdens ånd. Som troende kan vi ikke tenke slik som de gjør. Ef. 2, 2 taler om verden slik: den ånd som er virksom i vantroens barn. De vandrer etter høvdingen over luftens makter, og er dermed ledet av djevelen. Satan er jo denne vedrens fyrste og gud.

.

Derfor går det galt om vi innretter oss og lever som denne verden. Noe av verdens ånd er at vi selv for det meste kommer i sentrum. Det dreier seg om hva vi er og vil og får til.

.

En slik formaning til skille med verden er særlig viktig og nødvendig i dag. For det kommer stadig krav om at vi ikke bør skille oss ut. Snille og vennlige kristne tror at slik må det være. Vi skal ikke mene og tro at vi er bedre enn andre, sier man. Det går både på ungdom og voksne og gamle. Det er viktig for verden at ingen skiller seg ut, for da ser de bedre hva de selv mangler.

,

Noen vil være lik verden for å vinne verden. Intensjonen er altså bra. Men holder det prøve? Vi er verdens lys, sa Jesus. Og verden er mørke. Hvordan kan da vi lyse for dem hvis vi er lik dem?

.

Blant ungdom kommer gjerne kravet: Alle må være like i klær, fornøyelser og bruk av fritid. Tidligere var det en selvfølge at kristen ungdom ikke hadde noe med alkohol å gjøre. Få kristne var røykere. Det var skadelig og dyrt og ofte en plage for andre. Så kom toleranseprinsippet snikende inn. Vi kan jo ikke skille oss ut, og hva galt kan det være i en sigarett eller et glass øl? Nå har den tanken båret mange frukter.

.

Likevel: vi skal ikke gå i kloster. Det er ikke poenget. Men vi skal skille oss fra verdens ånd og vesen, det den liker og er opptatt av. Du vinner aldri noen fra verden ved å være verdslig. Du skal nettopp skille deg ut fra andre for å kunne vise vei til himmelrike.

.

Hvordan er verden med få ord? Jo, i verden vil man bli stor, få ære og makt, penger og innflytelse, få fordeler og hevde seg og slik komme over andre. Dette stemmer ikke med Guds rike.

.

Jeg blir trist når jeg hører folk tale f. eks. om bispeembeter. Da sier folk: Nå har han nådd langt, han har nådd det høyeste embete i kirken! Var det slik Jesus talte om sine tjenere? Den som vil bli stor, sa han, skal være alles tjener. Og det betyr ikke at man sier at man vil tjene kirken. En tjener (en slave) er den som tar de verste jobbene, de ingen andre vil ha, det arbeidet som ingen ser eller skriver om i bladene. En tjeneste er å gjøre det anonyme, når de andre går hjem og har fri.

.

Verden innretter seg også bare for dette livet. Tenker de på noe etter døden, er det oftest sitt eget rykt og minne de ønsker skal være godt. De har bare dette livet, og da må de gjøre mest mulig ut av det for sin egen del. I verden følger man også sine egne behov og drifter så langt de våger. Grensene tøyes mer og mer i vår tid, og da får kjødet mer og mer spillerom.

.

MEN:

De vil ikke underordne seg Guds ord og bud. Jo mer vi får av disse ting, jo mer lik verden blir vi. Og i den grad vi ikke underordner oss Gud ord, er vi verdslige.

.

Jeg trår det er nødvendig å formane om dette nettopp nå. Det gjelder også oss med kristennavn.

.

Vi skal bli løst fra verden og bundet til himmelen. Lots hustru var verdslig i sitt sinn. Hun var på vei ut av ødeleggelsen, mens hjertet fremdeles var i Sodoma. Hun så seg tilbake. Og vi ser gjerne på det som opptar oss. 1. Mos. 19, 26.

.

Du Guds mann, fly disse ting, sa Paulus til en ungdom. Det blir alltid en kamp mot verden så lenge vi er i verden.

.

III. Fornyelse.

”Bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn,” sier Paulus. Formaningen vil ikke dømme eller kritisere, men lede oss til fornyelse. Det betyr et nytt forhold til Gud. Det gjelder ikke bare ytre ting – det kan hyklerne også få til. Fariseerne var jo nærmest perfekte på den måten.

.

Fornyelsen skjer på det indre plan, i vårt forhold til Gud. Når det fornyes, blir vi lettere løst fra verden. Men det skjer ikke automatisk, det viser nettopp de mange formaningene.

.

Det viktigste for en kristen er å leve godt med Gud, som vi sa før. Det skjer ved å leve i Guds nåde, i evangeliet. Det er vår åndelige mat hver dag. Det er bare slik vi kan bevares i denne verden. Vi skal jo leve i denne verden, men ikke som verden.

.

Derfor blir vi aldri ferdig med å leve i fornyelsen. Det er ikke skippertak, men en stadig fornyelse. Og den gjør oss ung igjen som ørnen, Salm 103; 5.

.

IV. Guds vilje.

”Så dere kan prøve hva som er Guds vilje,” skriver han også. I 1978-bibelen heter det: dømme om hva som er Guds vilje. Her blir det egentlig en stadig bedømmelse om hva som er rett, fordi vi hele tiden møter nye ting i verden. Den utfordrer oss stadig på nye områder.

.

Den ene side ved Guds vilje er å ha kunnskap om den. Av natur vet vi ikke hva Guds vilje er. Vi er uten kunnskap om den etter syndefallet, derfor må vi lære den. Og det finner vi bare i Bibelen. Bibelkunnskap er viktig på flere områder, også til å vise hva som er rett etter Guds vilje. Paulus skriver i Kol. 1, 9: ”At dere må fylles med kunnskap om hans vilje.”

.

Dernest skal vi følge Guds vilje. Vi må både forstå hva Gud vil og følge den. Her behøver vi øvelse og lydighet. Øv deg i gudsfrykt, sier Paulus til den yngre Timoteus. Lydighet betyr å bøye seg, si nei til egne tanker og innfall og meninger, og la Guds ord få tale slik til oss at vi handler etter det. Det er også en daglig øvelse, slik idrettsmannen og musikeren må øve hele tiden for å yte det beste.

.

Jesus sa til sine en dag: Ta mitt åk på dere og lær av meg. Mat. 11, 29. Vi taler ikke her om lovtrelldom eller å fortjene noe hos Gud. Men vi er vitner og forbilder for verden. Og da gjelder disse ordene fra Talmud (Sheviit 7): ”Den som lærer andre, må være nøye med seg selv.” – Det var Jesus og Paulus og mange andre Herrens vitner.

Formaning – 3.

Rom 12, 2-8

Av Nils Dybdal-Holthe.

Vi har før sagt at formaningens grunnvoll er Guds miskunn, v. 1. Og i v. 3 taler Paulus om: Ved den nåde som er meg gitt. Det gjelder både nåde til frelse og nåde til å forkynne og her formane. Vi må først frelses av nåde og så varmest ved evangeliet og slik leve godt og rett med Jesus – før vi kan formane rett.

.

Formaningen er til den enkelte, den gjelder alle kristne. Guds vilje og det kristne liv skal vises i hverdagslivet. Det taler Bibelen mye om. Og det skjer på flere forskjellige måter. Guds vilje skal inn i alt. Det er det overordna og ideelle mål for alle kristne.

.

Vi kan ikke forstå formaningen uten å tenke klart om de to naturer i en kristens liv. Vi har fått en ny natur som elsker Gud og vil det gode. Men samtidig har vi vårt gamle ”kjød” som ikke elsker Gud og ikke vil følge hans vilje. Vi lever vårt kristenliv i spenningen mellom disse to krefter hele tiden.

.

Men formaningen kan ikke døde det gamle menneske fullstendig, og den kan heller få det nye menneske til å bli enerådende hele tiden. Vi lever i krysningspunktet mellom dem.

.

Ordet formaning betyr også å trøste og oppmuntre, slik en god venn hjelper en annen. Den er verken dommedagstale eller kalde bud til vår vilje om å gjøre så godt en kan. Den er mer en vennlig hjelp til at Guds vilje får skje i de små ting i hverdagslivet og å minne oss om det vi allerede vet og det vi eier ved troen.

.

Så går Paulus over til å tale konkret om enkelte formaninger i Rom 12.

.

1. Ydmykhet, v. 3.

Paulus begynner her, og det er kanskje det vanskeligste for oss. Hvilke tanker har vi om oss selv? For tankelivet vil prege det ytre livet i noen grad. Derfor er det viktig å sette vakt ikke bare ved munnen, men også ved tanken. Som kjent har jo den lett for ”å løpe løpsk”. Den er ikke god å temme, men det er nyttig å lære at en kan hente den inn igjen, få den på rett spor så å si.

.

Ydmykheten gjelder i forholdet til Gud, og til andre kristne og til verden. Mye unødig strid ville vært unngått om vi alle hadde små tanker om oss selv og vår egen dyktighet i det kristelige. En av de motsatte ting til ydmykhet er selvgodhet. Når noen tror at de alltid har rett og vet best om alt, vil de overkjøre andre og svakere sjeler. Men de vil også komme i konflikt med andre sterke viljer. I en kristen forsamling eller en organisasjon vil det ofte være en del slike som mener at de alltid har løsningen på alt.

.

Kjødet har ofte lett for å tenke stort om sin egen dyktighet. Vi tror så gjerne at vi kan gjøre noe stort, noe som betyr noe. Vi er noen ganger som barna. De kan diskutere sine fedre, og omkvedet lyder: Min far er sterke enn din! Dette er en del av hovmodet som er en frukt av syndefallet. Tanken var da at man skulle bli som Gud og kjenne godt og ondt, 1. Mos 3, 5.

.

Her sier Paulus at vi skal tenke sindig. I oversettelsen av 1978 står det slik: ”Bruk din forstand og vær viselig.” I en bibel fra 1844 står det: ”Tenke så at han er beskjeden.” Og i en oversettelse fra 1699 står det: Han skal ”holde mådelig af sig”. Og i en av de eldste biblene på engelsk (W. Tyndale dra 1526) står det: at han ”dømmer særskilt (discretely) om seg selv”.

.

Alle disse forsøk på å finne dekkende ord går på at vi skal se på oss selv på en rett måte, og det må bli slik Guds ord ser på oss. I dette skal vi være sindige, viselige, beskjedne og bedømme oss selv rett. Da vil vi komme på det nederste trinn. Når alle sitter der, blir det ikke mye strid. (Og sammenhengen her blir etter hvert menighetslivet.)

.

Den samme tanken kommer så igjen i v. 16: ”Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke!” – Selvbevisste mennesker har vansker her. Det betyr at bl. a. at vi ikke alltid skal være frampå i alt, vi skal være litt ”beskjedne” som det stod i 1844. Det er en god dyd.

.

Vi finner mange vers om ydmykhet i Bibelen, og de fleste står i avsnitt med formaning. Ef. 4,2 sier: Vandre med all ydmykhet og saktmodighet. I Fil. 2, 3 står: at dere i ydmykhet akter hverandre høyere enn dere selv. (Er det lett?) Og Peter skriver i 1. Pet 5, 5: Dere skal alle ikle dere ydmykhet. Paulus selv våger å gi dette vitnesbyrdet: Jeg tjente Herren med all ydmykhet, Apg 20:19.

.

La oss ta imot denne formaningen nå.

.

2. Vi formanes til et rett, bibelsk menighetsliv, v. 4-8.

Med menighet menes her de troendes forsamling. Han taler ikke om organiseringen av kirken eller misjonsarbeidet her. Det er selve samlingen av de troende, enten det er på møter, i styrearbeid, i forening eller i et arbeidslag for Guds rike.

.

De ytre formene kan skifte, men det indre vil være likt i alle år. Et godt og rett forsamlingsliv er et åndelig sentrum i bygd og by. Er noe sykt og i ulage der, har ikke Gud lenger et godt redskap der på stedet. En hovedtanke her er at kristendom og forsamling ikke skal være plattform for kjøttet. Det skal ikke være et sted der man skal hevde seg eller dominere andre. For menigheten er Kristi legeme, derfor er den hellig. Vi skal se stort på forsamlingen av de troende. (Forsamling er ikke her en organisert enhet som statskirken m.m., men en samling av Guds barn hvor det er.) Noen hovedsaker ved den er:

.

a) Alle kristne er ett legeme i Kristus, v. 5.

Vi er ett. Det er ikke synlig alltid, og det menes ikke en organisatorisk enhet slik mange mener i vår tid. Det er f. eks. tanken bak Kirkenes Verdensråd. Her menes en åndelig enhet som skjer ved gjenfødelsen. Vi blir ett i Kristus. Det glemmer vi noen ganger. Legemet er alle troende til alle tider. Troen binder de troende sammen, slik sangeren skrev i 1782: ”Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.” Slik har det alltid vært. Det er – menneskelig talt – en uoppløselig enhet.

.

b) Likevel er det mange deler og lemmer.

Vi kristne er ulike som mennesker og i noen grad også som kristne. Det har både med natur og anlegg å gjøre og med utdannelse, kunnskap og åndelig forstand. Vårt temperament spiller en stor rolle i vårt liv og gjør oss forskjellige. Og fra en side sett er det nødvendig og nyttig i Guds rike at det er slik. Men her kommer også formaningen til:

.

1. Bli klar over din plass i menigheten. Du er nødvendig og har en oppgave, slik du også har en nådegave. Med tanke på det som er sagt ovenfor, kan faren ligge nær for noen å tenke for smått om seg selv og slik undervurdere seg selv. Det er med tanke på dette Paulus skriver i v. 6f: La oss bruke den gave vi har fått, uansett hvilke nådegave vi har. Gud har en tjeneste for alle, der er en plass i Guds rikes arbeid i misjon og hjemmearbeid for hver enkelt. Da skal vi formane hverandre: Ta vare på din plass, stå på!

.

b) Vi skal ikke ringeakte andre eller misunne noen. Den som står på talerstolen som leder eller taler skal ikke se ned på den som etter møtet vasker golvet. I det store bildet er de like nødvendige. Det motsatte er også tilfelle: Den som vansker skal ikke misunne den som taler på møtet eller av den grunn bli forsakt og tape motet. Det var kanskje litt av dette som var saken og problemet i Mat 25 når Jesus taler om talentene eller om det ene pund i Luk. 19, 12ff. (hvis vi omskriver litt).

.

Denne tanken ser vi også i ”nådegavekapitlet” i 1. Kor 12. I v. 21 sier Paulus: ”Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke!” For Gud trenger alle og vi behøver hverandre slik at Guds arbeid kan bli gjort fullt ut.

.

En tanke i dette er at vi også skal ha omsorg for hverandre og se at hver enkelt ser at nettopp deres gjerning er viktig for Gud og menigheten. Det er da vi unngår splittelsen og kløyvinger i så mange grupper. Paulus skriver videre i 1. Kor. 12, 25f om det: Lemmene skal ha samme omsorg for hverandre. De sterke og de ledende må da ”se” de som ingen andre ser og som ingen skriver om i avisene. Lederen må se dem og oppmuntre og gjøre dem oppmerksomme på hvor viktig nettopp hans og hennes gjerning er.

.

Der kjøttet rår og vårt eget leder oss blir det ikke godt i forsamlingen. Da kommer misunnelsen, baktalelsen og den unødvendige kritikken. (Det som er galt, må i alle tilfelle påtales, men det er en annen side ved dette.)

c) Enkeltformaninger, Rom. 12, 9-21.

Paulus fortsetter altså kapitlet med en rekke formaninger til dagliglivet vårt, og de er alle sammen egentlig en fortolking til v. v3 om ydmykhet. Overskrift er kjærligheten, og den får mange underavdelinger her. Vi skal ikke ta fram hver enkelt nå, men peke på avslutningen som en god konklusjon: Overvinn det onde med det gode! Da blir det et godt møte.

.

3. Lydighet mot staten, Rom. 13, 1-7.

Her er et eksempel på hvor praktisk og hverdagslig kristendommen er. Og det er sagt i Romerriket med en hedensk stat ved styret. Antagelig var Nero keiser. Paulus ser det som en kristenplikt å være lydig. For staten er på en måte Guds tjener, v. 4. Den er en ordning til vårt beste, for den skal holde ordne i samfunnet. Det er en videreføring eller forklaring av Jesu ord i Mat. 22, 21: Gi Gud hva Guds er, og keiseren hva hans er. Også her skal vi være lys og salt.

.

Noen eksempler: Skatt og moms er en samfunnssak som alle mennesker har nytte av og som derfor alle burde støtte opp om. Vi skal betale det staten sier (når det ikke er mot Guds ord og bud), selv om det synes urimelig noen ganger. En kristen kan ikke si som noen gjør nå: Jeg betaler så mye skatt nå at det gjør ingen ting å lure noe unna. Staten har nok. Det er ukristelig tale. Derfor er det også galt å bruke ”svart arbeidskraft”, slike som ikke krever inn moms og ikke betale skatt av det.

.

Et annet eksempel er trafikkreglene. De er til for vår egen skyld. Det er sant at farten dreper. Da er det ufattelig at kristen ungdom (og noen eldre med) lar det står til og synes de er tøffe når farten blir både 100 og langt over på fine veier. Det er umenneskelig og ukristelig. Du kan ikke leve som en kristen på den måten!

.

En god begrunnelse:

Peter gir oss en god begrunnelse for dette: ”For Herrens skyld skal dere underordne dere…” 1. Pet 2, 13. Og Paulus gir en videre forklaring på det: For at læren ikke skal bli spottet (1. Tim. 6, 1 og Tit 2, 5).

.

Da blir det i grunnen lett å være lydig i slike praktisk spørsmål. Vi gjør det for Guds rikes skyld. Det må være et overordnet mål for oss alle. Paulus hadde et fint motto: Alt gjør jeg for evangeliets skyld, 1. Kor. 9, 23.

.

Ett unntak.

Bibelen har ett unntak for den absolutte lydighet, Apg. 5, 29. Det er når staten krever mer enn Gud. Da skal vi heller lide og følge Guds lov. I en sekularisert tid er det en overhengende fare. Der er allerede flere norske lover som bryter med Guds ene lov. Det gjelder f. eks. abortsaken (mord i mors liv), den nye ekteskapsloven der alle kan ”gifte seg med alle”. Andre ting ligger kanskje bare noen steg borte: drap av gamle og syke som bare er en utgift for samfunnet, drap av uønskede barn i mors liv, dvs, syke og handikappa, forsking på nye livsformer m.m.

.

Derfor blir vi formant til å lyde Gud mer enn mennesker. Og vi behøver en vekkelse blant folk flest for dette også.

Formaning – 4.

Ef. 4, 1ff.
I dette avsnittet om formaning skal vi gå til Efeserbrevet kap. 4. Her har vi noen viktige og sterke ord om det kristne liv, ikke minst om livet i menigheten. Det handler om hvordan kristne oppfører seg i hverdagslivet, altså en del av den praktiske helliggjørelse. Selv er han fange som kristen, og vil minne dem om hvor viktig det er å leve rett i denne verden, selv om det skal koste oss mye. Det gjelder som enkeltmennesker og som menighet eller forsamling. En kristen er lys i verden, men vi blir formant til å vandre som lysets barn (kap. 5, 8b). Det viser at det ikke går automatisk for seg å vandre rett. Vi trenger en formaning til det, dvs. en påminnelse og oppfordring.
.

Kristenlivet på jord har både en indre og en ytre side. Den første er ukjent for andre mens de legger godt merke til den siste. Paulus har begge deler for øye. Men vi møter folk som ikke vil høre eller ha noe med det ytre livet å gjøre. Det betyr ingen ting, sier man gjerne. Eller man sier at det ytre vil ordne seg hvis det indre er i orden. Tanken er god og har noe for seg. Men det dekker ikke alt. For da må vi ennå en gang spørre: Hvorfor har vi så mange formaninger i Bibelen hvis de er unødvendige? En viktig grunn til det er vår gamle syndige natur som slett ikke vil leve hellig.

.

Her gjelder det å vandre verdig vårt kall som kristne. Det betyr at ikke alt sømmer seg for oss kristne. Det som ”sømmer seg” står ikke i forhold til andre menneske, hva de mener er verdig og tillatelig. Det skifter stadig med årene. Her står ”det sømmelige” i forhold til Gud og hans vilje med oss.

.

Noen kjerneord i formaningen:

Vi finner noen viktige hovedbegrep i det kristne livet som formaningen bruker for å hjelpe oss. Ved å følge dem, blir vi ikke kristne. For dette er talt bare til kristne. Men de hjelper oss til å vandre verdig for det kallet vi har fått som kristne i verden. Her er litt av Guds standard – noe å prøve seg på.

.

1. Med all ydmykhet, v. 2.

Ordet ydmykhet betyr å se på seg selv som liten, og dermed være underdanig. Grekerne brukte ordet om slavefrykt, en krypende og smiskende holdning, gjerne for å innynde seg hos sin herre.

.

I bibelsk mening taler det først om selverkjennelse: Vi må se hvem og hva vi er som kristne – som dette er talt til. St. Bernhard sier om ydmykhet: Det er ”det som gjør oss klar over vår uverdighet”. Det gjelder ikke bare vår synd og svikt. Det handler om et rett syn på nåden, at alt er ufortjent og gave fra Gud. Da har vi ikke noe å opphøye oss av.

.

Dernest kan vi sammenligne oss med Jesus og det Guds ord sier. Hvordan ser vi ut da? Det er nok langt igjen til vår storebror. En amatør kan tro at han spiller piano ganske bra når han er alene eller sammen med likesinnede. En dag møter han en virkelig mester – og skjønner hvor liten han er.

.

Ydmykhet er altså å tenke lite eller ringe om seg selv. Det er å sette seg nederst. Til filipperne skriver Paulus om dette: Akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv, Fil. 2, 3. Legg merke til at det er en oppfordring i denne setningen. Vi skal ikke vente til det kommer av seg selv. Vi skal bevisst tenke slik: Andre er større enn meg. Det er en holdning vi skal ha.

.

Det er her Paulus fører inn Jesus som eksempel i Fil. 2. La dette sinn være i dere, som óg var i Kristus Jesus, v. 5. Videre taler Paulus hvordan Jesus var og hva han lot seg bli. Han var Gud, men ble en tjener. Det er ydmykhet.

.

Jesus sa dette om seg selv: Jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet, Mat. 11, 29. Og Paulus sa til menighetens eldste fra Efesus: Jeg tjente Herren med all ydmykhet. Apg 20, 19. Både Peter og Jakob formaner spesielt til ydmykhet, Jak. 4, 6 og 1. Pet 5, 5-6. Det skal vi legge oss på hjertet.

.

2. Mildhet, v. 2.

Ydmykhet og mildhet hører ofte sammen. En person som tenker lite om seg selv og sin rolle i livet, vil gjerne være mild mot andre. Han er jo ikke bedre selv. I en annen oversettelse står det: Ta dere ikke til rette (1978), og i 1930 utgaven: saktmodighet. Det greske ordet betyr å ikke kreve sin rett eller gjøre seg selv gjeldende. Kanskje vi kan si at noe av det motsatte er en viss freidighet som rydder seg vei der de ønsker å komme.

.

Jesus også dette i Mat. 11:29: Lær av meg, for jeg er saktmodig (2007: nedbøyd). Det taler ikke om egoisme eller egenrådighet. Saktmodigheten går stille i dørene. Ordet kan tolkes slik: Han har mot til å gå sakte og har dermed tid til å vente på Guds time. Det gjorde også Jesus. Og han er vårt eksempel her.

.

3. Langmodighet, v. 2.

Ordet kan også bety å være tålmodig, og det kan gjerne tolkes bokstavelig: mot til å gå langsomt. I en nynorskoversettelse står det : ver tolsame. En kristen må tåle mye av mennesker her i verden. Det setter oss på prøve. Tålmodighet betyr da at vi ikke går til motangrep eller slår igjen om vi selv får slag. Det kan være på konkrete fysiske angrep eller angrep på vår kristen tro og lære i ulike variasjoner.

.

Verst er det når slike angrep kommer fra andre kristne som gjerne har misforstått saken. Men det kan også være sykdom og ulike problemer i livet. Da sier Guds ord: Som kristen skal du være standhaftig og ikke tape motet – og slett ikke tenke på hevn. – Når og om slike tanker dukker opp i sinnet, har vi en ting å gjøre: gå til vår Gud og be om nåde og hjelp i rette tid.

.

4. Bære over med hverandre i kjærlighet, v. 2.

Bakgrunnen til denne formaningen er bl.a. at vi mennesker er svært forskjellige på mange måter. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Det gir grobunn for uenighet og diskusjoner. Hvis noen alltid krever å få sitt igjennom, blir det strid. I slike situasjoner kan ydmykhet, tålmodighet og langmodighet spille på lag med hverandre slik at vi bærer over med dem. Av kjærlighet til alle mennesker lar vi andre også få rett. Det skal ofte ganske lite til før mennesker kommer i strid med hverandre. Vi kan f. eks. bruke et ord i en annen betydning enn andre – så blir det misforståelser. Resultatet kan bli uvennlighet for lange tider, surhet på arbeidsplass og i hjemmet, man tåler ikke andres meninger, finner feil hos folk, er utilfreds og irritable.

.

Det er ikke et godt forhold.

.

5. Kjærlighet.

Det er løsningen på mye. Hvis du elsker mye, tåler du mye. Det ordet som er brukt her (agape) betyr en forpliktende kjærlighet som ofrer og tar ansvar for andre. Det er den kjærlighet som Gud hadde da han sendte sin sønn (Joh 3, 16).

..

Formaning – 5

Ef. 4, 1ff.

Også denne gangen skal vi være i Efeserbrevet kap. 4. For der er en rekke andre formaninger som går på vårt dagligliv som kristne. Og Gud vil at det skal være rett, og da må det være etter Guds ord. Det er bare der vi finner rette og gode ordninger for kristenlivet. Formaningene er den rette etikken for den enkelte kristne.

.

Da legger vi først merke til at formaningene kommer på flere områder i livet, og vi skal se litt på dem.

.

1. Den indre side av livet, Ef. 4, 2-3.

Skal livet som kristen bli rett, må først hjertelivet være i orden. Gud ser på innsida vår. Er vi sanne og rette kristne, slik at vi har liv i Gud? Det er ikke nok med en fin, ytre fasade eller en kristelig dress. Spørsmålet er først og fremst om Gud har fått gjøre sin gjerning i oss. Vi synger i en ungdomssang: ”Ditt hjertelig må først og fremst bevares…”

.

Det er dette Paulus har talt så sterkt og detaljert om i kap. 1-2 og dels 3 i dette brevet. Der har han først talt om velsignelsen i Kristus og hva vi som tror på ham eier i Gud. han har talt om vår naturlige tilstand: vi var døde i våre synder og overtredelser. Skulle vi blir frelst, måtte det skje av nåde ved tro. Det er tydelig at leserne den gang var frelst på den måten. Det sier Paulus rett ut. I det 3. kapittel taler han mer om hemmeligheten (mysteriet) i Kristus. Og han er i bønn om at de må lære å kjenne det mer og mer. Paulus avslutter denne delen av brevet med et sterkt ønske om at Gud må bli æret i menigheten i alle slekter i alle evigheter.

.

En del av dette indre liv er også det vi har talt om før i denne serien, nemlig ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. Det er i første rekke indre kvaliteter, men de vil ganske snart vise seg også i det ytre.

.

Spørsmålet blir da hvordan Gud og Kristus skal få ære ved oss som tror. Da kommer han til den ytre side av kristenlivet, det som andre ser når vi bekjenner Jesu navn. Hva vil de se da?

.

2. Vårt ytre liv, v. 17 m.fl.

Her gir Paulus leserne og alle oss andre en viktig sammenlikning og formaning. Oppfordringen er: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer! Det kristne liv er altså noe helt annet enn verden. Og vi blir oppfordret til å leve det. Det kommer med andre ord ikke av seg selv. Kristendommens ytre side er ikke automatisert. Vi blir formant til det. I det ligger også at vår tro og indre kristenliv skal vise seg for andre mennesker. Verden har gjerne en læresetning som sier at religion er bra nok, men det er en privatsak. Det sa også kommunismen i Sovjet og Kina: Det er greitt at dere er kristne, men si det ikke til noen.

.

Slike mennesker har ikke forstått kristendommens vesen. Når noen sier til oss at vi ikke kan vite hvem som er kristne, for det er privat, skal vi svare ut fra Bibelen. Der står bl. a.: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5, 14. Det betyr at det indre kristenliv og troen vil måtte bryte seg vei ut til andre. Du kan ikke skjule det i lengden. Noen vil merke at du er et Guds barn. Du er et lys for Frelseren.

.

Men dette lyset (dvs. livet) er helt annerledes enn de verdslige og hedningenes. For de er formørket, v. 18. Der forstår ikke kristentroen og hvorfor vi må være tydelige vitner. De skjønner heller ikke hvorfor vi kan bygge hele vårt liv og tanke på Bibelen. Den er jo så gammel!

.

Grunnen ligger hos dem selv: De har forherdet sine hjerter. Det skjer over tid ved å si nei til Guds kall og ikke bry seg om Guds vilje. Da blir hjertet sløvt og lukker seg til for Guds tale. I det ytre fører det med seg tøylelsesløshet, slik at de lever i synd og urenhet, v. 19.

.

Senere i dette kapitlet taler Paulus mer konkret om synder, v. 25-32. Her tar han opp det sjuende og åttende bud: Du skal ikke stjele og ikke lyve (kap. 4,28 og 25). I kap. 5 viser så Paulus til to andre bud, Det sjette bud (v. 3) og det første (v. 5). Og i kap. 6 viser han så til det fjerde bud (v. 2). Minst fem bud har han brukt i disse formaningsordene, og i tillegg er det andre formaninger som kan berøre andre bud.

.

Her ser vi altså at Paulus bruker de ti bud fra Sinai i mange sammenhenger i sine formaninger til de kristne om at de må leve rett. Den lutherske teologien om lovens tredje bruk (for å vise oss et rett kristenliv), er dermed i samsvar med Guds ord. Bibelens ti bud er en allmennkristelig etikklære. Aksel Valen-Sendstad bruker bl.a. dette som en lest for etikken i sin etikkbok, der han bruker ca. 240 s. på budene. Rosenius skrev også en hel serie med artikler om loven generelt og om budene.

.

Vi kan aldri ustraffet bryte Guds bud. Og nå tenker vi selvsagt ikke på dem som frelsesvei, men som norm for vårt daglige liv. Mye livsvisdom ligger innbakt i disse budene. Men her skal vi ikke gå i detaljer mer om det nå. Men les med oppmerksomhet de tre siste kapitler i Efeserbrevet. Vi skal skynde oss videre.

.

3. Vår tjeneste for Gud, v. 11-16.

Paulus taler nå litt om menigheten og arbeidet for Gud. Det er ikke et spesialistarbeid for noen få utvalgte. Gud vil ha oss alle troende på sitt arbeidslag for å vinne verden for evangeliet og Guds rike. Da ser vi noen fine glimt i disse versene.

.

a) Gud ga spesielle tjenester, v. 11. Ingen kan ta en tjeneste eller skape den selv. Det blir ikke automatisk en tjeneste for Gud om vi organiserer arbeidet på en ny måte eller det den effektiv etter moderne tanker. Selv ikke økonomien lar seg styre på denne måten. Vi organiserer oss ikke til en bedre økonomi i Guds rike. Og vi utdanner ingen til rette tjenere for Gud ved gode og dyktige skoler.

.

Mye av det som her er sagt, hører nok med i tjenesten. Men det blir ikke frukt om vi ikke underordner oss det Paulus sier her: Han ga noen en tjeneste. Arbeidet i Guds rike er en gave fra Gud og dermed ren nåde. Vi må aldri tillate den tanken i vårt sinn at vi kan gjøre noe. Først da er vi skikket til tjenesten, uavhengig av det vi ellers er og kan.

.

b) Han ga ulike tjenester til oss. Noen var apostler – de var i grunnleggingstiden da Guds hus skulle bygges på jorden i nytestamentlig tid. Apostlene var grunnleggerne. Profeter er forkynnere med nådegave til å dele ut Guds ord slik at folk hører og tenker: Dette er Gud. Ikke alle som går opp på en talerstol og sier noe, er en profet. Gud velger noen til det. Evangelister er de som særlig forkynner til vekkelse og når de ufrelste. Ikke alle gjør det, men noen har fått en ekstra gave til å være veirydder for Jesus blant de som ikke kjenner ham. Noen er hyrder – det er de som har omsorgens gave og som hjelper folk som trenger det spesielt. Mennesker med svak tro og svake nerver vil være særlig takknemlige for en hyrde. Men vi kan alle behøve det i visse faser i livet. Dernest kommer læreren. Det er han som er godt kjent i Guds ord. Han kan en del bibelvers utenat, men viktigst er at han ser sammenhengen i Guds ord og frelseshistorien. Han kjenner de grunnleggende sannheter og hva som er viktigst og det som faller utenfor den sanne lære. Dermed er han i stand til å avvise vranglære og advare mot den (jfr. v. 14ff).

.

Guds menighet behøver alle disse tjenester, også i den lokale menighet av en viss størrelse. Som troende kan og skal vi be Gud sende oss slike redskap. Og vi må aldri falle for den fristelsen som ikke er ukjent i historie, at noen misunner andre for at de har en annen gave enn de selv. Det er ukristelig og synd og du ødelegger din egen tjeneste ved å gi etter for den tanken. Det er Gud som har delt ut gavene, og han vet godt hvem som er i stand til å gjøre de ulike tjenestene. Så få vi underordne oss det og tenke: Jeg vil gjøre så godt jeg kan, det jeg kan og har fått i oppdrag!

.

c) Hensikten er at alle troende skal tjene, v. 12.

Der er spesielle tjenester i Guds rike. Men det er også sant at Gud vil alle skal tjene. Slik var det også i det gamle Israel f. eks. under ørkenvandringen. Ypperstepresten var viktig, prestene var viktige i tjenesten. Dernest kom alle levittene som grovt sagt var prestenes medhjelpere. Også alle de andre i hver stamme var en del av Israel. Skulle det være et rett folk for Gud, måtte alle israelitter kjenne sin plass i sin stamme og ta vare på sin familie der. Slik består Guds menighet på jord av mange små ledd og enheter. I hvert hjem og på hver arbeidsplass og fritidsgruppe er vi alle sendebud og vitner.

.

Men folk må settes i stand til det, står her. Som troende er vi rede til å dø i samme øyeblikk vi tror på Kristus. Men som tjenere behøver vi opplæring og hjelp i livet. De nådegavene i v. 11 er nettopp gitt for å hjelpe resten av menigheten, ved siden av å vinne nye. Her ser vi hvordan alt griper inn i hverandre.

.

Kristi legeme skal oppbygges, står det. Det skjer nok på en måte ved at vi blir flere. Men vi skal ikke fokusere for mye på det. For det vil også skje en indre vokster i hvert enkelt kristen, en indre oppbyggelse. Det var ikke for ingenting at de gamle troende kalt sine møter for ”oppbyggelse”. Og den skjer ved forkynnelse av Ordet, vitnesbyrd, bønn og det å være sammen med troende. Det er i seg selv en oppbyggelse når det skjer rett.

.

Oppbyggelsen skjer på flere plan: Vi får mer kunnskap og innsikt i Guds ord ved å høre Ordet. Vi vokser i troen når vi hører hva Bibelen sier om den og noen ganger er vitnesbyrdet nettopp et vitne om stor tro. Den store tro regner bare med Guds ord og løfter og ser ikke på verden og problemene. Kanskje vi trenger mer vokster nettopp her i vår tid. Og vi lærer også å vokse i nåden, ved å se at vi stadig behøver mer nåde og at Gud alltid har nok nåde til alle. Det er en fremragende god lærdom. For nåden har vi alltid bruk for, ikke minst når vi ser hvor skrøpelige vi er som kristne og når vi skal forsøke å tjene vår Mester.

.

4. Enhet i Guds menighet, v. 3-7.

Dette er også en viktig side i Guds rike på jord. Og det er også en hensikt med formaningene. Her menes enhet mellom de troende. Den kommer ikke av seg selv, derfor står det: legg vinn på.

.

Alle har nok erfaring med at det lett kan vi uenighet blant de kristne. Verden bruker det som et våpen mot oss og kristendommen. Ved strid og uenighet ble det lett kløyving og oppdeling av de kristen i stadig nye kirkesamfunn. I de fleste slike tilfeller tror vi det er kjødet som får rom. Noen skal ha sin vilje gjennom og krever det, ellers går de ut. Egeninteressen har lett for å ta styringen der folk samles. Nye synder følger så i kjølvannet: sladder og baktalelse, løgn og ufred. Ikke sjelden omtolker man det andre sier og tar ikke alt i beste mening, som Luther formaner oss til i forklaringen til det åttende bud.

.

Paulus speker på det vi har felles, v. 4-6. Det som ofte skiller, er menneskelige ordninger. Men de er, som Hope sa, bare et stillas som en dag skal rives når huset er ferdig. Vi må noen ganger tolerere ulikheter i det ytre bare troens innhold er ekte og sann. Og det er her det mange ganger svikter, særlig i vår tid.

.

Et par ord til avslutning: Først: Meningen i Guds ord er ikke den ytre, organiserte enhet i en superkirke. Kirkenes verdensråd arbeider for det, og de vil aldri lykke fullt ut. – Dernest: Det finnes allerede en indre, åndelig enhet mellom alle Guds barn. Det er enheten i Kristus. Der er vi like og der er Jesu bønn i Joh 17 oppfylt. Vi er ett i Kristus slik Gud og Kristus er ett. – Likevel: Vi skal legge vinn på den menneskelige enhet også. Unødig strid og skille er til skade og vi bør legge den bort. Det krever ydmykhet (v. 2) og vilje til å gi etter i det uvesentlige.

.

Men – der er tider og ganger da et skille er Gudvillet og nødvendig. Det er når troens fundament rokkes. For Luther ble det et påtvunget skille som var nødvendig. Troen var i fare, og Gud ville gjenreise sin menighet. Det har vært flere slike tidsskille og det kan komme nye. Det som skjer i vår kirke og noen organisasjoner er tegn på det. Vi må nok være i mye bønn for dette i tiden framover.

-

Katolsk tro

.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Den romersk-katolske kirke (RK) er verdens største kirkesamfunn, og de har medlemmer over hele kloden. Også i Norge har den vokset med årene og viser mer og mer igjen i landskapet. Trolig vil det føre til større innflytelse på det norske samfunnet i takt med nedbemanning og mer uklarhet i kristne organisasjoner og den lutherske kirken.

Det er derfor all grunn til å følge med i utviklingen av RK og kjenne til hovedforskjellen mellom den og vår lutherske og evangeliske tro. Et hovedtrekk ved RK er at den er utrolig stabil i lære i forhold til andre kirker. Det virker nok tiltrekkende på ærlige sjeler. For den vingling vi har sett i lærespørsmål i vår egen kirke skaper rett og slett forakt. Men der er noen andre sider ved katolisismen som mange ikke regner med eller vet om. Det er godt å være forberedt når nye framstøt kommer.

Som utgangspunkt for en kortfattet analyse av RK ligger noen bøker. Den nyeste er Den Katolske Kirkens Katekisme på Catholica 1996 (KKK), svensk utgave, oversatt fra latinsk grunntekst 1992. Det er en svær sak på 851 s. En mindre og eldre er ”Katolsk kristendomskunnskap for barn” fra 1955 (KB), utgitt av Oslo katolske bispedømme. Den er liten og enkel ”til bruk i skole og hjem”. En orientering gir også ”Den romelsk-katolske kirke. Historie og lære” på dansk, 1967 (RHL).

Det er (selvsagt) en del punkt i katolisismen som vi evangeliske kristne er enig i. ”Vi” er jo gått ut fra katolisismen. Verken Luther eller Calvin eller Zwingli brøt med alt i RK. Men dess mer var det på vesentlige og livsviktige punkt de måtte skille lag. Den lange reformasjonskampen viser at det ikke var mulig å forene disse ulike syn. For det gikk på troen løs. Noen slike punkt skal vi prøve å vise her, og gjøre rett og skjell til begge sider.

1. Maria.

Maria, Jesu mor, står meget sentralt i katolisismen. Ingen kommer utenom henne om vi skal studere RK. Allerede i andre avsnitt (kapittel) i KB lærer barna om Maria. Bare hun var født uten arvesynd. Alle andre mennesker har synden i seg. Det er en ren påstand uten noen hjemmel i Guds ord. Men det skal foreberede barna på noe viktig som kommer senere. I sakregisteret i KKK fyller Maria en hel spalte.

Vi sperrer selvsagt øynene opp når vi leser at denne kvinnen er både kirkens mor og Guds mor. Ingen av disse påstandene har belegg i Skriften. Det er rett at Maria var en spesiell kvinne som skulle føde Guds Sønn. Men det er noe helt annet å si at hun er Guds mor, selv om de da mener Jesu mor. Hvorfor ikke si det som er rett? Men dette skal også bygge opp mot en annen påstand om Maria, og det står i forbindelse med en annen vranglære i RK.

I forklaringen om de helliges samfunn (s. 32f i KB) tales om himlen. Noen kommer ikke dit straks, de må vente i skjærsilden til de er helt rene. Alle de hellige i himlen skal vi ære, står det. Det skal vi gjerne gjøre. Men så kommer det: ”Vi ber om deres forbønn hos Gud.” Min bestefar var haugianer og alvorlig kristen. Skulle han nå be for meg hos Gud? Da må vi spørre: Hvor står det? De viser ikke til et eneste skriftsted om saken. Da står de svakt. Vi har ikke lov til å dikte opp en lære på denne måten.

Men det kommer mer: ”Særlig ber vi jomfru Maria om forbønn for oss…” Det henger sammen med at hun står i en særstilling hos Gud og skiller seg ut blant de andre hellige der. Derfor er det viktig å få hennes forbønn. Dette spesielle ser vi også ved Marias himmelfart: ”Hun ble tatt opp til himmelen med legeme og sjel.” s. 35. Intet bibelsted forteller det. En kristen kirke bør vel belegge alle viktige påstander med Bibelen. Det gjør de ikke. Men de mener selvsagt at Marias forbønn må ha større virkning enn andre bønner. En annen side ved dette er at hun var syndfri. Hun var ikke bare født uten arvesynd, noe som virkelig er enestående. KKK sier s. 120 at ”under hele sitt jordiske liv har hun ved en særlig Guds nåde aldri begått noen form for synd”. Her viser de til konsilet i Trient i 1545-63. Det er autoriteten og ikke Bibelen.

Enda en gang nevner vi Marias forbønn. I omtalen av det sjette bud i KB tales rett og sant om å leve rett og rent. Så kommer det: ”I fristelser mot det sjette bud be særlig til Guds mor, be om hennes forbønn for å bevare sjelens og hjertets renhet.” s. 89. Her skal vi ikke bare be om jomfru Marias forbønn hos Gud, vi skal be direkte til Maria for å få hjelp. Hvor står det? Er hun blitt en del av guddommen siden hun kan hjelpe mennesker på jord? – I en av kirkens bønner står det rett ut: ”Be for oss, Guds hellige mor, at vi må bli verdige til Kristi løfter” – som om det i det hele tatt var mulig.

Jeg har tatt så mye med om Maria for å vise at de skaper nye dogmer uten belegg i Skriften. Og det henger sammen med at de ikke bare har Skriften som kilde for sin lære, de har også tradisjonen. Og den kan ingen av oss kontrollere, den er en hemmelighet for presteinnvidde. Men heller ikke for tradisjonen har de noe skriftsted som belegg. Men de henviser ofte til kirkefedre som sin autoritet. En kirke som løser seg selv så mye fra Skriften, er det all grunn til å ta avstand fra.

2. Kirken.

Hva den kristne kirke egentlig er, er diffust for mange mennesker. Også lutheranere er ofte uklare her. Mange henger seg opp i statskirke og geografiske menigheter og at alle døpte er med i kirken. Det er ikke rett uansett hvem som lærer det.

Katolikkene går flere steg lenger. Det ser ut for at kirke-teologien (ecclesiologien) er særlig viktig for dem. Det er noe fundamentalt.

Det er rett at kirken er grunnlagt av Jesus, og at det bare er én kirke på jord. Men derfra går veiene i helt ulike retninger. Kirken er Guds folk, det er visst alle enige om. Men hva mener man med det? Der ligger forskjellen. For å få en enkel oversikt over kirkelæren, skal vi også her vise mest til katekismen for barn (KB).

”Jesus har grunnlagt den katolske kirke,” heter det i et kapittel, s. 28. Det er sant. Katolsk betyr alminnelig. Men her mener de organisasjonen Den romersk katolske kirke. Av det drar de flere konsekvenser. Av Mat. 16, 13-19 sier de at Jesus gjorde ”Peter til sin stedfortreder her på jorden”. Og fordi Peter døde som biskop av Rom, er Rom Kirkens synlige styrer og leder, dvs. ved paven. Og fordi denne ”Kirken er grunnlagt av Jesus, kan paven ikke ta feil i sin lære, når han som Kirkens øverste hyrde og lærer forkynner Guds ord og viser oss veien til himmelen, ” s. 29. Ja, slik lærer de barna. Det er alminnelig mening blant reformatorene og deres lærde at det er en feil tolking av Guds ord. Og det sprekker på første punkt. Jesus gjorde ikke Peter til sin stedfortreder på jorden, og han var ikke biskop i Rom. Det er ikke kirkehistoriske holdepunkt for det, og heller ikke bibelske.

Tanken om kirken går videre. Der er bare én kirke, og det er den katolske, sier de. Og den må ha fire kjennetegn for at alle kan kjenne at det er Jesu kirke. ”Den må være enig, hellig, katolsk og apostolisk.” Bare de som godtar denne kirke, er sanne kristne – det er en viktig del av læren.

I den store katekismen (KKK) blir denne delen forklart nærmere. Under den tredje artikkel om Ånden står det om lokalkirkene: ”Helt innlemmet i kirkens fellesskap blir de som har Kristi Ånd, som aksepterer hele dens ordning og alle de frelsesmiddel som den har fått og innen sin synlige struktur forenes med Kristus som styrer den gjennom paven og biskopen,” s, 245.

Man henviser til det andre Vatikankonsilet som sier: ”Bare gjennom Kristi katolske kirke, som er den universelle veien til frelse, kan man få del av nådemiddel i dens fylde. Vi tror nemlig at Herren bare til det apostoliske kollegiet, som Peter leder (førestår), har gitt alle den nye pakts gaver, for å bygge et eneste Kristi legeme her på jorden, som alle de som på noen måte tilhører Guds folk, må fullt innlemmes i,” s. 239. Dette er i klartekst det motto som har vært brukt i lang tid: Utenfor kirken er det ingen frelse. Og da er vi over i enste punkt.

3. Frelse.

Av det foregående ser vi at frelsen er knyttet til medlemskap i den romersk katolsk kirke som organisasjon. Som den lutherske kirke lærer katolikkene at det er frelse i dåpen. Den er et nådemiddel som Jesus selv har innstiftet. Ingen kan bli frelst uten dåp, sier de. Fortsettelsen i kristenlivet er derimot mer vanskelig å få orden på i tanken.

En del av fortsettelsen er ”fermingen”, ved at biskopen salver og ber om den Hellige Ånd og tegner et kors på pannen deres. Det skal gi styrke og hjelp mot synd. Både dåpen og fermingen ”setter et merke på vår sjel som ikke kan utslettes”. Og det ligger veldig nær læren om ”en gang frelst – alltid frelst” uten at vi kan slå det endelig fast.

Boten er en viktig del av veien videre. Men katolikkene deler syndene inn i to store grupper, og det gjør det problematisk. De taler om alvorlig synd eller dødssynd og om mindre synder. Da sier de: Ved alvorlig synd vil Guds liv i oss dø. Ved mindre synd svekkes bare gudslivet, fordi vi har krenket Gud. Da trenger vi tilgivelse for å få Guds liv igjen, og her gjelder boten. Da helbreder Jesus vår sjel og gir oss nytt liv. Det skjer ved at presten tilgir dem synden og sier: Jeg løser deg…

En del av denne frelse blir så skiftemålet. De må skrifte minst en gang for året, helst oftere. Og da skal de fortelle om alle sine dødssynder og hvor mange ganger de har gjort det. Den som tier med en dødssynd i skriftemålet, får ikke tilgivelse. Men den som skal bli frelst, må angre på rett måte. Det er ikke nok å angre av frykt for straffen, det må skje av kjærlighet til Gud. Og så må de love Gud at de skal holde hans bud.

De som da blir frelst og blir med i oppstandelsen er: ”Har vi gjort godt i vårt liv, levd som gode kristne og dør i Guds nåde, vil vår sjel få himmelen til lønn.” KB s. 34. Dermed ser vi essensen i frelsen: Katolisismen blir til sist en gjerningsreligion – der det slutt heter: er vi gode nok, får vi lønn for det. Stemmer det med Bibelen? Det er ikke nok å bruke ordet nåde, når det ikke har den bibelske nådes innhold. Det virker som en streng lovtrelldom der hvilen i Gud er fraværende slik vi kjenner det fra evangeliet.

4. Messeofferet.

Dette og flere andre ting er så omfattende at det ikke er plass til det i en artikkel. Men vi må innom nattverden som er knyttet til messeofferet. Her kan vi henvise til den grundige behandling som Carl Fr. Wisløff har gitt i sin doktoravhandling ”Nattverd og messe” i 1957/1996. Noen tanker må vi likevel ta med her. I messen ofrer presten Kristi legeme og blod som en gjentagelse av døden på korset, men som et ublodig offer. Det er noe uklart hva de mener med det. Wisløff skriver at det ikke betyr en gjentagelse av korsets offer, s. 133.

Noen belegg for katolsk syn siterer vi fra KB s. 56f: ”I den hellige messe fornyer Jesus sitt offer på korset. Også der er han offerprest og offergave, og ofrer sitt legeme og blod til Gud Fader. Når vi feirer den hellige messe, tar vi del i Jesu offer, og ofrer med ham hans hellige legeme og blod til vår himmelske Far. … Den hellige messe kan ofres for levende og døde. Det er ingen forskjell på Jesu offer på korset og messeofferet. Det er bare den ytre ritus, dvs. måten å ofre på som er forskjellig. På korset var Jesu offer blodig, i messen er Jesu offer ublodig.” – Det er klart nok at dette ikke er bibelsk lære. Jeg har understreket noen av uttrykkene som viser det.

Messen er i alle tilfelle ikke et offer, og det fins det ingen belegg for det i Skriften. Der står tvert om det motsatte. Kristus døde en gang for alltid for alle mennesker. Hebr. 10. Den troende skal ikke ha tiltro til et nytt offer, men tro på det som allerede er skjedd. Er den tanken uklar, blir frelsen uklar. ”Offertanken i den katolske nattverd er bibelstridig. I nattverden får det katolske lekfolk dessuten bare brødet, ikke vinen. Den katolske nattverdspraksis må ansees som ugyldig, da den er i strid med Jesu innstiftelse,” (Olaf B. Dal i Dagen 22.4.03.

Inntrykket av katolsk lære er at den er ubibelsk på flere punkt, forvirrende i frelsesspørsmålet og egnet til å skape utrygghet om folks evige ve og vel fordi mennesket ikke blir løst ved troen og nåden.

Augustana sier dette klart i art. XXVIII: ”Det som er nødvendig, er å holde fast på hovedstykket i evangeliet, at vi får nåde uforskyldt ved troen på Kristus, og ikke ved bestemte skikker eller ved en gudsdyrkelse som er innført av mennesker.”

(Står også nå i Bibelsk Tro nr. 3 2009, s. 14-17.)

*

Peters første brev - 1.

Peters første brev.

Kommentar.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

.

I. Om PETER.

.

Navnet Peter betyr berg eller klippe og er det samme som Kefas. Han hadde også navnet Simon før han møtte Jesus. Han var en av de 12 og ble tidlig kalt til disippel.

.

Her vil vi si litt om Peter og hva Gud gjorde med ham, hvorledes han dannet og formet Peter etter sin vilje. Peter var ikke enkel. Gud hadde mye strev med ham. Men han er et strålende eksempel på hvorledes Gud arbeider lenge med mennesker for å lede dem til himmelen.

.

Mange av oss er som Peter. Gud har strev med oss på mange måter. Men nettopp fordi Peter kunne bli frelst og bevart, skal vi få tro at andre kan bli det om det ser håpløst ut. Og vi skal ikke selv gi opp om alt går imot.

.

Vi skal bare ta med litt av det Peter opplevde her. Vi finn flere ting om ham i Bibelen. Men han ble en leder i Guds rike og derfor kan vi se litt på livet hans. Det kan være til hjelp for noen.

.

1. Kallet til frelse.

Først vil vi se på kallet han fikk til frelse. Joh. 1, 40-42. Her ser vi hvorledes Peter ble vunnet for Guds rike. Han ble vunnet ved personlig arbeid og samtale. De fleste som blir frelst i dag blir det også slik. Og det var broren Andreas som vant ham. Han ble altså vunnet av en som kjente ham. Gud brukte et menneske i denne tjenesten. Kallet kom ikke som en åpenbaring fra det høye. Men en som selv hadde møtt Jesus, fortalte det videre og vitnet om sin tro. Og Peter kom selv og fikk møte Jesus.

.

Peter fikk et direkte kall av Jesus. Vi må også få det. Det er når vi har kall at vi kan komme. Det er løgn å tro at folk kan komme når de selv vil. I Joh. 6, 44 sier Jesus: Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham. Vi må altså bli dradd til Jesus. Og det skjer ved Den hellige Ånd. I Katekismen sier Luther dette slik: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan komme til Kristus eller tro på ham. Det er Den hellige Ånds gjerning.

.

I Mat. 4, 18 hører vi om et annet og nytt møte med Jesus. Og det blir avgjørende for ham. Fra nå av er han en disippel. Det er ikke nok å høre om Jesus eller få et ytre og løst møte med ham. Bibelen sier vi må fødes på ny. I 1. Pet. 1, 3 skriver Peter dette slik: han har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu oppstandelse fra de døde. Det må skapes et nytt liv i en synder for at han skal bli frelst. Da er han en kristen. Det er ikke nok å bøye seg eller si ja med munnen og forstanden. Vi må så å si flytte inn i Jesus, få se oss frelst og frigjort i evangeliet og ta imot Jesus i hjerte. Men det er ikke vår gjerning, det skjer ved å høre evangeliet.

.

I det andre brevet sitt skriver han slik om dette: han som kalte oss og gav oss de største og dyreste løfter for at vi ved dem skulle få del i guddommelig natur ved at vi flyr bort fra verden. 2. Pet. 1, 3-4. Frelsen skjer ved Ånden. Men bakgrunnen er at vi sier nei til synden og verden og kommer til Jesus med alt. Da får vi del i guddommelig natur, står det. Han gir oss de største og dyreste løfter. Det er evangeliet om Jesus og hans død for våre synder, og hvorledes vi får del i det av nåde. Noe større enn det finnes ikke. Og det er kostbart. "Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag."

.

Alle som hører Ordet får et slikt frelseskall. Du skal ikke vente på en spesiell opplevelse i sjelslivet eller følelser for å tro at du har kallet. Når Ordet forteller deg at du er en synder og trenger Jesus, er det kallet. Det sier du er fortapt uten Jesus. Da har du bare en ting å ”gjøra”: å gå til Jesus med din synd og be om nåde og tilgivelse. Det er veien til frelse. Og den som lar Guds Ord kaste lys over synden, vil få se alt det Gud ser du kan tåle. Men her må vi aldri nekte eller bortforklare synden. Det er avveien.

.

2. Kallet til tjeneste.

Videre fikk Peter et kall til tjeneste i Guds rike. Da han møtte Jesus (Mat. 4, 18), fikk han høre at Jesus sa: jeg vil gjøra deg til en menneskefisker. Det ble livskallet hans, rett og slett "yrket" hans senere. Han skulle bruke livet sitt til å lede mennesker til Kristus slik at de ble frelst. Han skulle ikke først og fremst lede dem inn i en ny kirke eller en organisasjon. Men folk skulle få et møte med Jesus personlig. Det er egentlig kristenkallet i dag også. I Luk. 5 får han et møte til med Jesus, det er trolig senere. Her er det sagt mer detaljert. De hadde fisket forgjeves en hel natt og Jesus stod på stranda. Jesus sa til dem: Legg ut på dypet, v. 4. .

.

Det kunne nok virke litt tvilsomt etter så lang tid på sjøen. De var fiskere av yrke og visste vel hvor vanskelig det var. Peter stiger fram og sier: På ditt ord, Herre. Det var viktig. Han hadde fått tillit til ordet, til det Jesus sa. Og da underet skjedde, så han seg ganske uverdig. Gå fra meg, jeg er en syndig mann, sa han. Da var det Peter fikk ordet: Frykt ikke, fra nå av skal du fange mennesker, v. 10. Han skulle bli en tjener for Kristus og vinne noen for himmelen. .

.

Grunntekstordet betyr å ta noen levende, ta fanger. Og sannelig skal Guds tjenere fange mennesker for et nytt liv der det gamle nok må dø, men et nytt stå opp. Peter kaller seg selv for Kristi tjener og apostel. 2. Pet. 1, 1.

.

Nå skal alle troende være Jesu vitner. Det er ikke for spesielt utvalgte mennesker. Vi er vitner der vi lever så sant vi lever med Gud. Spørsmålet kan være om vi er sanne og gode vitner for Jesus. Men vi bærer alltid med oss et vitnesbyrd - hjemme, i fritida og på arbeid.

.

Noen blir kalt til spesielle tjenester i Guds rike, både her hjemme og ute. Det kan være som misjonær eller som forkynner. Oppgaven er den samme som for Peter: å vinne mennesker for Jesus. Han kaller oss oftest til tjenester ettersom vi har evne og naturutrustning til. Så utruster han sine vitner videre og gir dem det de trenger til arbeidet. Det fikk Peter oppleve.

.

3. Peter blir prøvet.

Når vi følger Peter sitt liv videre, finner vi snart at Jesus prøvde ham på flere måter. Han blir ført inn i forskjellige situasjoner i livet. Jesus ville prøve hans tro, slik at den skulle bli sterk. 1. Pet. 1, 7: som gull, glødet i ild. Ingen tro blir sterk uten å bli prøvd. Og da spørs det om troen holder prøve. Vi kan trekke fram noen slike situasjoner han kom opp i.

.

Jesus gikk en gang på sjøen, Mat. 14, 26ff. Da de så det, ble de alle redde. Peter var likevel litt annerledes og sa: er det deg, si til meg at jeg skal komme til deg på sjøen. Og Jesus gjorde det. Da opplevde Peter at han kunne gå på havet på Jesu ord og befaling. Det må ha vært en underlig erfaring for ham. Men så så han på bølgene, og da gikk han under og måtte rope: Herre, frels, jeg går under.

.

Det var en viktig erfaring i troslivet: så lenge han så på Jesus og holdt seg etter hans ord, gikk det bra. Så snart han så seg omkring, på uværet og vanskene, gikk det galt. Og så måtte Jesu sterke hånd ta fatt i ham, og han fikk høre dette om seg selv: du lite troende! Troen hadde ennå en lang veg å gå.

.

En annen gang talte Jesus sterkt og hardt om seg selv som det eneste livsens brød for et menneske. Mange av de som hadde fulgt ham og kalte seg disipler, gikk da bort. De ville bare være med i medgang med et enkelt budskap. Jesus spurte da de tolv: vil dere også gå bort? Da var det Peter som svarte for alle: Hvem skal vi gå til, du har det evige livs ord. Joh. 6, 66-68. Der fikk han bære fram sin bekjennelse: Ordet - det var redningen. Peter ble sterk i troen fordi han bygde på Ordet. Det gav visshet og kraft.

.

Slik blir alle troende prøvd. Uten det er vi bare uekte barn og har ikke arverett. Ordet hos profeten Jesaja gjelder nok oss alle som tror: når du går gjennom vann og ild, er jeg med. Det kommer mange slike dager når vi må gå gjennom ild og vanskeligheter. I slike stunder er Gud selv ved vår side. Han lar ikke noe verdifullt for oss brenne opp. Det som ikke har verdi for Gud, det brenner.

.

Slik gikk det med Daniels tre venner, Dan. 3. Sadrak, Mesak og Abed-Nego ble bundne og kastet i ildovnen. Den ble gjort sju ganger varmere enn før, og alle mente det var slutten for de tre. Da de så ned i ovnen, så de fire menn gå omkring der, og med dem gikk en fjerde mann. Han så ut som en gudesønn, står det. Og det var Guds Sønn selv, Jesus, som var i ovnen og løste deres bånd.

.

Nettopp slik er trengslen for oss også. Han brenner alt som binder oss til verden og synden. Og midt i det som kan kjennes tungt og som et offer, er han selv til stede. Gud tar seg av sine i prøvelsen for å gjøre oss avhengige av ham og binde oss til Jesus.

.

Men Peter fikk oppleve mer. I Mat. 16, 23 ble han refset av Jesus fordi han ikke skjønte hvorfor Jesus måtte inn i lidelsen og dø for oss. Vik bak meg, Satan, sa han. Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører mennesker til. Og det er ganske naturlig. Det er slik vi alle er etter vår natur. Peter var slett ikke så uvanlig der. Vi har alle en god sans for det jordiske.

.

Til voksteren i Guds rike hører det med at vi blir løst fra denne jordiske sans. Vi skal få øyet opp for det himmelske. Og da trenger vi noen ganger å bli refset og irettesatt. Det hører med til oppdragelsen i Guds rike. Vi skal ikke så snart tro det er lovtrelldom. Jesus behandlet sine disipler slik. Og han må nok gjøre det samme med noen av oss også.

.

I Luk. 22, 32 finner vi så at Jesus ba for Peter. De er kommet til påskehøytiden og Jesus vet hva som skal skje: Peter vil fornekte ham. Nå har han vært i bønn for Peter. Men han ber ikke om at Peter må la være å banne eller bli fri fristelsen til å fornekta ham. Han visste at det ville og måtte skje. Han ser våre svake punkt og vet vi vil falle i synd gang etter gang. Men Jesus ber om at Peter må komme tilbake til ham, be om tilgivelse. Det er avgjørende om vi skal være troende. Og det er nettopp slik han tar seg av sine feilende venner på jord. Han kommer med ny tilgivelse gang etter gang.

.

Så kom påske, og Peter nekta tre gonger. Men - det var svar på bøna - utafor porten låg han og gret, v. 62.

.

Det var Peters redning og oppreisning.

.

4. Peter ble brukt.

Likevel, Peter ble brukt av Gud i tjenesten. Gud slår ikke handa av oss om vi feiler og "skjemmer" oss ut eller ikke er støpt i same form eller er fullkomne. Menneskene venter ofte at vi skal være uten feil. Men Gud tar seg av oss igjen og igjen - bare han slipper til. Det å komme til Jesus i all nød er selve pulsslaget i livet med Gud. Når det stopper opp, dør gudslivet i oss.

.

Peter fikk se Jesus som den oppstandne, Luk. 24, 34 og 1. Kor. 15, 6. Det var altså kjent for de andre som f.eks. Paulus at han fikk en spesiell åpenbaring av Jesus. Og det var nødvendig for at han skulle settes inn i tjenesten på nytt. Det ser vi i Joh. 21, 3-7.15-19. Peter ville av sted for å fiske og slik vende tilbake til det gamle livet han forlot 3-4 år før. Og de andre var med, men de fikk ingen ting den natta. Og på stranda stod Jesus og ventet på dem. Et nytt under fikk Peter se da. Kast garnet på høyre sida, sa Jesus til dem. Og da fikk de fisk. Ikke fordi det akkurat der var mer fisk enn andre steder, men fordi de gjorde det på Jesu ord. De måtte hele tiden læras opp til å stole på hans ord og løfte. Snart skulle de bare ha det å stole på.

.

Etter måltidet fikk Peter spørsmålet: elsker du meg? Det er da han får oppgaven: fø mine lam og mine sauer, og vokt sauene. Det var tjenesten i Guds rike, han skulle bli brukt av Gud.

Først ser vi det på pinsedag, Apg. 2, 14. Det var han som var hovedtaler. Og i den talen viste han nettopp til hva Gud hadde sagt i GT. Det var et resultat av oppdragelsen i Guds skole. .

.

Han talte ikke slik han mente var best, eller det han mente ville nå mest fram til folket. Nei, han brukte Ordet. Det hadde Jesus lært ham. Og 3000 ble frelst på pinsedag. Gud hadde grepet inn med et større under enn noen annet av det han hadde sett før.

.

Etter pinse finner vi ham flere ganger i tjenesten. Ved bønnetimen i Apg. 3 får han hjelpe en som hadde det vondt. Bare ved Jesu navn kunne det skje. Og i kap. 4 ser vi hvorledes vekkelsen fortsatte - nå var det 5000 nyfrelste i Jerusalem. Og Peter var en sentral person i denne vekkelsen.

.

Senere møter vi ham som reisetaler. Han var en tid i Lydda ved kysten, kap. 9. Der reiste han opp Tabita fra de døde og mange trodde på Jesus der. Vekkelsen bredde seg altså ut over landet og ikke bare i Jerusalem.

.

Det er mens han er her at han får bud fra Cæsarea om å komme til Kornelius og tale ord til ham som han skulle bli frelst ved, kap. 10-11. Og hele huset hans ble døpt da. Gud viste ham at ingen var uren i den betydning at de ikke kunne få evangeliet. Det skulle være for alle. Dette åpnet veien til ikke-jøder for ordet om Jesus. Fra nå av går evangeliet ut i verden og seirer flere steder.

.

5. Peter dør.

Jesus sa noe til Peter som ikke var til de andre: en profeti om hans død, Joh. 21, 18-19. Han skulle ikke dø naturlig eller på vanlig måte. Andre skulle binda ham og føre ham dit han ikke ville. Men han skulle æra Gud med sin død, så selv i den stunden var han en tjener for Gud.

.

Før det hendte skulle han altså være i tjeneste for Jesus og hjelpe mange til tro. Og han fikk tid til å sende to brev til venner og andre troende. Men at han var den første biskop i Rom som den katolske kirke sier, er det ikke holdepunkt for i Skriften.

.

Bibelen sier heller ikke noe om hvorledes han døde. Men en legende sier at han ble korsfestet i Rom. Då bad han om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig til å dø på samme måten som Frelseren, sa han. Det viser at han var en ydmyk tjener for Herren. Biskop Eusebius (d. 339) forteller dette.

.

Teksten vi bruker her, er hentet fra norsk oversettelse fra 1930, med noe ny rettskrivning.

.

Kap. 1, 1-2. Overskrift og hilsen.

Peter, Jesu Kristi apostel – til de utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt 2 etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred bli dere mangfoldig til del!

.

Peter var den frimodige talsmann og ordfører, en ledertype. Men det var også han som falt og fornektet i prøvens stund. Den samme Peter ble oppreist og stod fram på pinsedag som taler. Han ble fylt av Den Hellige Ånds kraft og går ut i gjerningen som menighetsleder i Jerusalem og reist omkring som misjonær.

.

Denne Peter er det nå som har ordet, som et rør i Mesterens hånd. Han hadde vært til hjelp for mange før, og ordet hans lever videre i dag. Det skal leve videre lenge – og hjelpe mange. Sikkert skal det også hjelpe deg.

.

Han er så sikker på sitt kall og utvelgelse at det ikke finnes tvil hos ham om at han er Jesu Kristi apostel. Han visste det fordi han hadde hatt et møte med Mesteren, han hadde fått oppreisning av ham. Derfor visste han det. Her ligger også hemmeligheten til å få forvissning og vår frelse og vårt kall. Et møte med Jesus og oppreisning av ham.

.

Han er apostel, kalt til å være det. Mesteren har valgt ham ut. Du er også utvalgt av den samme Herre og Mester. Jesus fra Nasaret har kalt deg inn til seg.

.

Det er denne apostelen Peter som skriver brevet. Det var skikk og bruk og sette avsenderen først og deretter navnet på den som brevet var adressert til. Slik er det også her. Det er på samme måte som når et firma f. eks. bruker trykte brevark med deres navn øverst.

.

Peter sender nå brevet til ”de utledninger som er spredt omkring”. Han kaller dem utlendinger. Den konkrete betydning av dette ordet kan være at de var jødekristne som bodde i andre land en Israel. De ble ofte kalt ”diaspora-jøder”, og det ordet er brukt her som oversettes med ”spredt omkring”. Ellers ser det ut til at det i alle tilfelle var hedningkristne blant leserne, kap. 4, 3.

.

Den åndelige side ved det er at de ikke har sitt rette fedreland her i verden. Fra første stund vendte han blikket opp mot de evige høyder. Det var deres rette hjemland. Hele brevet bærer preg av dette: Vi må ”streve” for å nå dette hjem. Det er formaninger og veiledning om veien dit i hele brevet, til det avsluttes med uttrykket i kap. 5, 10: ”den evige herlighet i Kristus Jesus”. Alle kristne er på vei dit, og vi kan bruke brevet om alle kristne også i vår tid. Hele Bibelen er skrevet for oss.

.

Opprinnelig er brevet skrevet til kristne i Pontus, Kappadokia, Asia og Bitynia. Det er forskjellige landskaper eller områder i det nåværende vestre og nordlige Tyrkia. Av dette ser vi at det har vært kristne i disse områdene i tidlig kristen tid. Det kan delvis henge sammen med at det var folk fra disse distriktene i Jerusalem på pinsedag. Men noen kan også ha blitt kristne ved kristne handelsmenn som reiste omkring i området. De vitnet om sin tro og noen kom til tro slik.

.

Peter gir oss så en liten karakteristikk av de kristne der og taler om den grunn de bygger sin tro på. De er utvalgt etter Gud Faders forutviten. Gud er allvitende og kjenner alle ting. Han kjente også menneskene, men valgte dem likevel som sine. Her er det tydelig at det er tale om forutviten og ikke forutbestemmelse. I begynnelsen så han alle mennesker, også vår synd og svakhet. Da sa han: De skal bli mine barn.

.

Vi må også tenke at han så hvem som kom til å ta imot og hvem som ville vrake ham. Han så hvem som var villige til å ”la seg frelse”. Derfor er vi alle kjent av Gud, han har sett oss før vi var født. Men på en særlig måte kjente han dem som ville ta imot frelsen. På grunnlag av dette kjennskap var det han valgte oss ut. Utvelgelsen er ikke at noen er bestemt til å bli frelst, mens andre ikke er det – og er dermed bestemt til å gå fortapt. Noe annet alternativ er det ikke. Slik lærte Calvin og delvis Augustin. Luther legger vekt på måten Gud velger oss ut på: Ikke ved oss selv, men ved Guds ordning, sier han. For vi er ikke i stand til å føre oss selv til himmelen eller å skape en tro i oss selv, skriver han til dette verset.

.

Men utvelgelsen har noe med hva vi skal bli som kristne. Han har valgt oss ut til å bli noe. Det ser vi både her og i Efeserbrevet kap 1 og Rom. 8. Bibelen legger vekt på det Gud vil gjøre for oss og med oss når vi tror på ham. Nå kommer flere uttrykk som vi må stanse ved.

.

Utvelgelsen skal skje ”i Åndens helliggjørelse”. Her mener han ikke den daglige helliggjørelse hos en kristen eller noe som skjer gradvis med oss og heller ikke av oss selv. Hellig har en dobbel betydning: Det handler om å skille seg fra noe og så å innvie det til noe annet. Et eksempel på det er søndagen som er en helligdag. Den er utskilt fra alle de andre seks dagene i uken, og innviet til Gud. Da skal vi høre Guds ord og prise ham på en særlig måte. Søndag er ikke bare en hviledag for legemet, den er dag for å tjene Gud.

.

Slik er det også med utvelgelsen. Gud har hentet oss ut fra verden og ført oss inn i sitt rike. Det er skjedd en veldig forandring med oss. Men for å vise at det har vi ikke gjort selv, sier han: Det er i Åndens helliggjørelse. Det var et verk av Den Hellige Ånd. Han kalte oss og gjenfødte oss og viset oss til Kristus som vår eneste frelser. Utvelgelsen og frelsen er en Åndens gjerning. (At dette skal vise til dåpen som både Olav Moe og P. Madsen sier, virker søkt. Peter skriver til voksne mennesker som er gått over jødedom eller hedenskap til den kristne tro. Og det skjer ved troen på Jesus. I det minste måtte det stå: Ved troen og dåpen.)

.

Videre skriver nå Peter om målet med denne utvelgelse: Til lydighet. Men det gjelder ikke lydighet mot Mose lov eller de ti bud for dermed å bli frelst eller fortjene noe hos Gud. I første omgang er det lydighet mot evangeliet ved å tro på Jesus. Det er det Paulus kaller ”troens lydighet” i Rom. 1, 5. Av natur er alle mennesker bortvendt fra Gud og totalt ulydige mot Guds vilje. I vår ufrelste tilstand gjorde vi kjødets og tankenes vilje og vi var av naturen vredens og syndens barn. Ef. 2, 3. Derfor var vi ikke engang skikket til å lyde Gud på fullkommen måte. For synden har ødelagt oss totalt på det området. Og før et menneske innser det, vil det ikke omvende seg og bli frelst. Graden av en slik forståelse kan variere, men retningen må være rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned; jeg ser min synd at den er stor….

.

Da sier Peter noe mer: og til bestenkning med Jesu Kristi blod. Her nevner han løsningen på menneskets største problem. For her viser han til soningsverket på Golgata og den frelse som gjelder form alle mennesker i Jesu blod. Bestenkning kan også oversettes overstenking eller oversprengning. Bibelen lærer klart at Jesu blod renser fra all synd. Og vi møter det igjen senere i brevet, v. 18f.

.

Grunntanken er sterk og tydelig og viser tilbake på den gamle pakt og ofringene i tabernaklet og senere templet. Men tanken om blodet som frelsesmiddel må først peke tilbake til den første påske. Da vet vi at et dyr (et lam) ble slaktet, og blodet av det ble et vitnesbyrd om frelse og frihet fra dommen. 2. Mos. 12. Blodet skulle strykes på dørstolpene til et vitnesbyrd for domsengelen. Da han så blodet, skulle han gå fordi det huset. Og dermed var folket fri. Dette ligger i bunn for mye av talen om blodet i Det Nye Testamentet.

.

Men at blodet her på vårt sted skulle bestenkes eller sprenges, går tilbake til offertjenesten i tabernaklet som ble innstiftes etter påsken. Når dyret var slaktet, skulle presten stryke eller stenke blodet på alteret og deretter på folket. 2. Mos. 24, jfr. Hebr. 9, 18. Blodet er livet i en skapning, uten blod er menneske og dyr døde ting. Når Jesu blod blir brukt så ofte om frelse og forsoning, er det fordi Jesus døde og dermed ga sitt liv og blod som et offer for vår skyld. Vi var skyldige til den evige død, men Jesus gikk inn i vårt sted og tok den straffen. Golgata kors var offeralteret der vår forsoning skjedde.

.

Så skulle blodet stenkes på folket. Det var en del av offerakten. For oss betyr det at vi tror at Jesu frelsesdød var for vår skyld og at det er nok til frelse. Blodet skal anvendes på syndere slik at de at der er vår frelse. Den ligger aldri i at vi selv skal gjøre noe eller bli bedre slik at gud kan godkjenne oss. Det vil aldri skje. Når Luther forklarer dette, sier han: ”Det må en bestenkning til som omvender oss og gjør oss åndelige. Å bestenke betyr å forkynne at Kristus ga sitt blod og ber for oss for faderen og sier: ’Kjære far, her ser du mitt blod som jeg har gitt for denne synder.’ Hvis du tror det, er du bestenket. Da vet du også den rette måte å forkynne på.”

.

Deretter kommer den vanlige hilsen som vi kjenner fra Paulus’ brev. Det er noen ønsker apostelen har for sine venner og tilhørere. Og det gjelder alle som er frelst ved blodet, slik han har skissert opp her. De andre er utenfor denne hilsen. Slik setter Guds ord og evangeliet et klart og alvorlig skille i verden. Og det skille må alle mennesker akseptere før eller senere.

.

Det første ønske er nåde. Vi ble alle frelst av nåde, som Paulus sier, Ef. 2, 8. I syndens verden finnes det ingen annen vei til Gud. Nåde betyr å få noe gratis, som ordet også heter i en bøyning på latin. Det er en ufortjent gave som ikke skal eller kan betales. Og der begynte vårt liv med Gud. Vi innså at vi var syndere og kunne ikke gjøre noe for å bli frelst. Det var en hard lærdom for et stolt hjerte som gjerne ville klare seg selv.

.

Men hos Jesus lærte vi sangen: Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist! Da fikk vi ta imot gaven og gikk inn i Guds rike på fribillett. Den var betalt av en annen. Guds Sønn hadde gått inn i mitt sted og gjort alt. Og det er bare de som går inn gjennom denne Nådeporten som blir frelst og berget for evig.

.

Men Peter ønsker altså nåde til de som allerede er frelst av nåde. Hvordan henger det sammen? Jo, et Guds barn lærer noe i Guds skole. Og dette er en viktig lekse: Vi behøver nåde hele veien. Vi lever på nåde. Vi er bare kristne så lenge vi er det an Guds nåde. Vi kan aldri leksa vår i Guds skole. Igjen og igjen må vi se det i øynene: Vi er ingen ting i oss selv. Vi står hele veien som fattige tiggere.

.

Det er også sant at vi er blitt åndelig rike som kristne. Men det skal ikke gjøre oss selvgode og egenrettferdige. Den veien er kort. Og vi blir aldri så rike i denne verden at Guds nåde er overflødig. Og da må vi innse at nåde er bare for fattigfolk. Den som tror at han er noe åndelig talt, vil aldri oppleve nåde. Så enkelt er det.

.

Nå ønsker Peter at leserne må eie denne kontinuerlige nåde. Og da kommer det neste ordet i teksten til sin rett: Da har vi fred, som på hebraisk heter Sjalom. Det står som motsetning til krig og uro og strid. I åndelig forstand betyr det selvsagt ikke politisk fred i til alle tider. Det var heller ikke meningen med juleevangeliet og englesangen: Fred på jord. Da misforstår vi det evangeliske budskapet.

.

Nei, vi har nå fred med Gud. Vi er kommet i harmoni med ham. Derfor kan vi møte ham som vår far og be til ham på den måten. Men det betyr også en indre fred, en hjertefred der vi har det godt som menneske fordi vi lever med Gud som hans rette barn. Vi er medlem av Guds familie, og der er det fred og godt å være.

.

Alt dette ønsker Peter at de må ha i rikelig mål. Det er et fint uttrykk her. Det er ikke fattigdom hos Gud. Han har nok til alle. Og det ligger også noe gjemt her. Skal vi leve et langt liv, behøver vi mye nåde. Mange år som kristen betyr en uendelig rekke av nådegjerninger fra Guds side. Han må ta oss til nåde igjen og igjen fordi vi feiler og snubler og synder så titt. Og da må vi ikke tenke at vi allerede har fått nåde hos Gud, så den saken er vi ferdige med. En slik tanke viser svik i ånden. Nei, da må vi tenke at også denne dag må jeg ha nåde av Gud. Etter mange år som kristen kan vi kanskje tenke at nå er det ikke mer nåde igjen for meg. Jo, sier Peter, du skal få det i rikeig mål. – Jeg har nå vært en kristen i nesten 22.000 dager. I denne tida har det dessverre vært mange feil og svikt og synder i livet. Jeg skammer meg mye ved det. Og det var ikke Guds feil, det var bare min egen skyld. Men i alle disse dagene har jeg opplevd Guds nåde. Og der var alltid nok, rikelig nok. Og når jeg ser det, blir takkesangen tydelig og sterk, og jeg synger lettet og glad: ”Nådefulle Gud, synd du sletter ut. Jesus tok all synd som sin, og derfor også min.” Takk, takk, at også jeg fikk være med.

.

Lovsang:

1 Pet 1,3 Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,

.

Etter en kort hilsen og ønske om nåde og fred, bryter Peter ut i lovsang. Og her lærer han oss noe om den. For lovsangen kan lett misforstås og til og med misbrukes. Nå vi han få oss til å se også dette på rett måte.

.

Først viser han oss at lovsang til Gud er på sin plass. Han går foran med et godt eksempel og priser Gud. Salme 33, 1 sier også at Lovsang sømmer seg – for Guds folk. Og vi har flere ting å prise Gud for, her behøver vi ikke å være ensidig. Men denne gang er Peter opptatt av en ting: Håpet om evig liv. Det henger kanskje sammen med at han begynner å bli gammel og tenker mer på døden enn før. Og da er det naturlig å se framover mot det som venter.

.

Det er Gud som Jesu Kristi Far han nå gir takken og lovprisningen. Vi skal huske at det var mange guder i folkets tanke og bevissthet på denne tida. Det vrimlet av Gud i forskjellige land i Romerriket. Og noen kunne tenke slik: Hvilken gud er det kan tenker på? Den bevisste kristen skjønte det selvsagt. Men det var nok mange som nettopp var kommet ut av hedenskapet og hadde tilbedt ikke bare keiseren, men guder i Hellas og Italia og andre steder. Peter gjør det derfor klinkende klart at det er bare en Gud. Ved tillegget om Jesus vil han vise at det er hans far vi har med å gjøre. Og samtidig viser han dermed til Jesus frelsesverk om det blodet han alt har nevnt.

.

Og straks er han inne i den personlige tro og kristendom og den veldige forandring som er skjedd med leserne og ham selv. Her er de like. For alle kristne er gjenfødt. Så radikal er alltid frelsen. Ikke alltid viser det like tydelig eller er like dramatisk. Men på det indre plan er det slik: Det skjedde en ny fødsel. Vi ble faktisk skapt på nytt, som Paulus antyder i Ef. 2, 10.

.

I den håpløse verden som hedninger og alle folk lever i, tenner Peter nå et lys. Han sier til dem at dette nye livet de får ved troen på Jesus, er ikke bare for jordelivet. Det rekker lenger. Og det gjør at livet ikke lenger er håpløst og uten mening. For Gud har gjenfødt oss til et levende håp. At det er sikkert og visst, sier han ved å vise til Jesu oppstandelse. Håpet er slik knyttet til påskemorgen.

.

Når Jesus kunne bryte dødens lenker og stå fra graven, gjelder det samme oss, vi som tror. Og dette håpet om himmelen er levende. Det står her i motsetning til død. Håpet vårt har en levende kraft, som Barnes sier. Slik Jesus ble levende ved oppstandelsen, skal vi få nytt liv etter synden og jordelivet.

.

Jesu oppstandelse er ikke bare garantien for vi også kan og skal oppstå, men den danner selve grunnlaget for at frelsen er gyldig og fullstendig. Den er på en måte Guds segl og godkjenning av frelsesverket. Den som tror og følger Jesus på jord, skal også følge ham i evigheten. For vi får ”del i den samme guddommelige kraft som reiste Kristus opp fra de døde,” som Tr. Bjerkrheim sier.

.

Peter forsetter nå å tale om dette håpet her og i evigheten.

.

.

Arven i himmelen er neste avsnitt i dette brevet.

V. 4 til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for dere,

Nå fortsetter Peter med å tale om hva håpet innebærer. Vi har en arv i vente. En arv kan vi ikke fortjene eller gjøre noe som helst for å motta. Og vi bestemmer ikke selv over hvor stor arven blir. Det er avgjort av den som gir arven. Til vanlig får vi heller ikke arven før giveren er død, men vi kan få et forskudd på den hvis giveren ønsker det.

.

Vi har bare rett til arven om vi er født inn i slekten og hjemmet. Og da betyr det lite eller intet om vi er gode og snille eller noe annet. Betingelsen er vanligvis bare at vi er født til den. Og da er den rimelig sikker.

.

Her står det at vår arv er gjemt. Det betyr ikke at ingen vet hvor den er. Men arven er nå på et sikkert sted slik at ingen skal røve den eller fjerne den før vi får arven. Den er gjemt i himlene for oss. Og himmelen er en sikker oppbevaringsplass. Meningen er at vi skal få den fulle arven når vi kommer dit. Det vi har nå, er bare et lite forskudd. Den dagen vi går inn gjennom de himmelske porter – for å tale i bilder – får vi overrakt alt sammen. Den blir hentet ut fra lageret og gitt til frelste syndere.

.

Jødene (israelittene) kjenner til hva en slik arv er. Stamfaren Abraham fikk flere løfter fra Gud om en arv. De skulle få Kana’ans land til odel og eie, 1. Mos. 15, 18. Når Herren gir et løfte, holder han det, og det er derfor sikkert. Men arven var aldri sikker eller trygg. Det skjønte de allerede på reisen gjennom ørkenen. De måtte kjempe for den steg for steg til de var framme. Og det samme ser vi i vår moderne tid. De har løfte om landet – ”Eretz Israel” – men fienden er stadig på jakt etter dem. Men med den åndelige arv er det motsatt. Den er alltid sikker.

.

Peter vet noe om dette. Apostlene stod i en særstilling slik at de fikk åpenbaring om noen av Guds hemmeligheter og skatter i Guds rike. Slik var det f. eks. med Paulus, i Ef. 3, 4: Når vi leser hans brev, vil vi kjenne hans innsikt i Kristi evangelium. Peter vet også noe om arven, og nå viser han oss tre ting eller kvaliteter om den. Han bruker tre adjektiver til det. Men legg merke til at han beskriver ikke arven med positive ord. Det finnes ikke sterke nok ord på noe jordisk språk som kan fortelle oss om hva det evige Guds rike i himlene er. Han må ty til det motsatte og si hva det ikke er. Noen ganger er det nødvendig når vi skal forklare noe.

.

1). Først sier han at den er uforgjengelig. Mye av det som hører denne verden til, vil forgå etter kort eller lenger tid. Det hender at man finner gamle skatter nedgravd i jorden for flere hundre år siden. Da hadde de tatt vare på stasklærne til storfolk og gjemt dem godt for ettertiden. Nå var det bare en klump med moll igjen. Alt hadde forvitret. Men inni blant finner de en sølvknapp eller et smykke av gull. Og det er intakt! Det var nær sagt uforgjengelig jordisk sett.

.

Det er et svakt bilde på det Peter skriver om her. For han tenker på det som ikke kan dø og aldri forgå på noen måte. Ingen kan ødelegge denne arven verken med atombomber eller de frykteligste kjemiske våpen som menneskene rår over i dag. Og når vi en gang får den i fullt mål i himmelen, kan vi heller ikke miste den. For der kan vi ikke begå noen synd, hvor liten den enn synes for mennesker. Da er frelsen vår for evig og alltid. Er det underlig at Guds folk gleder seg til å nå fram en dag? Vi opplever jo daglig at nesten alt kan bli borte for oss.

.

2). Det neste han nevner er usmittet. Tanken her er at den alltid vil være fullstendig og helt igjennom ren. Men et slikt ord har vi ikke på våre jordiske språk. Alt vi tar i eller tenker på ligger det noe syndig og skittent ved. Vi kan ikke alltid se det, for synden har en stor evne til å forkle seg, dekke seg og se ut som noe skikkelig vakkert. Men slangen ligger skjult mellom rosene. I rette øyeblikk dukker den fram og stikker.

.

Det kan aldri skje i himmelen. Derfor vil vår frelse alltid være ren uten et eneste fnugg av ondt eller syndig ved seg. Himmelen er på alle måter det motsatte av denne verden. Slik vi aldri kan misse frelsen i himmelen, vil vi heller aldri oppleve at skygger kommer og skitner den til. Hele evigheten er den like ren. Om dette var det presten Wexels sang i 1841:

.

”Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,

hver tanke ren, hver gjerning uten brist.

Når aldri jeg behøver mer å beve

for muligheten av en syndig lyst.”

.

3). Peter sier også at arven er uvisnelig. Dette ordet er like uvirkelig for oss som de andre. For vi er vant til at alt visner og blekner her i vår verden. Vi mennesker gjør det. Vi taler om ungdommens skjønnhet, om de vakre grønne spirer om våren og skogen som grønnes litt etter litt. Men hvor mange måneder går det før alt faller av, blir brunt og sammenkrøket og ubrukelig. Vi er så vant til vår og høst at det er naturlig for oss. Det er nesten bare svart jord og hardt fjell som står der alltid som i vikingtida og før. Verden forandrer seg hele veien.

.

Peter kaller den himmelske frelse for uvisnelig. Da har han sagt noe som vi vanskelig begriper. Der oppe vil ingen ting forandres. Gjennom alle evigheter skal det være likt – og likevel skal det være like nytt som første gang vi så det! For uvisnelig betyr at alt er like grønt og vakkert, og like friskt hver eneste dag (hvis det finnes dager der). Barn og noen tankeløse mennesker har sagt at de vil ikke til himmelen fordi det blir så kjedelig. De er vant til stadig forandring og at hele tiden skjer det noe nytt. Da skjønner de ikke at himmelen er uvisnelig.

.

Himmelen er ny og frisk og uoppdaget hvert eneste minutt. Gud er allmektig og kan gjøre det slik for oss. Derfor gleder vi oss til å komme dit. Den vil aldri tape sin glans og nyhetens interesse. Det henger for en del sammen med at tilværelsen i evigheten er tidløs. Det blir ingen kveld eller morgen slik vi kjenner det. Og heller ingen dager – som nevnt ovenfor.

.

5 dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.

Men ennå var Peter i denne verden, slik vi er det nå. Og hele veien ligger farene på lur. Djevelen går omkring som en brølende løve, sier han i kap. 5, 8. Og han gjør hva han kan for å sluke de troende. Han bruker så mange krumspring for å få tak i oss at forstår det ikke rett. Derfor blir mange lurt bort fra Jesus og arven før de selv er klar over det.

.

Med tanke på dette, vet Peter at vi behøver en større og sterkere kraft og makt enn vi selv rår over. Vi trenger Guds makt. Bare han er i stand til å berge oss gjennom denne syndens dal vi lever i. Derfor skriver han nå med stor trosvisshet: Dere holdes opp ved Guds makt. Det er sant om oss alle. Vi blir bevart i troen alene på grunn av Guds kraftige hånd. Det er troen på ham som gir oss seier, 1. Johs 5, 4.

.

Ordet for å ”holdes oppe” betyr egentlig å være bevoktet som i et fengsel eller en festning. Det er som en militærvakt som passer nøye på slik at fienden ikke skal nå oss. Det betyr at de var svake i seg selv og møtte mange fristelser på veien. Vi kristne er som et spedbarn mot ulver og bjørn. Vi har ingen sjanse. Da kommer Guds veldige hær og stiller seg rundt barnet og berger oss steg for steg. Det er vårt eneste håp til å nå fram til målet.

.

Og målet er den frelse som skal bli åpenbart i den siste tid. Den er ferdig, og ved troen har vi tatt imot frelsen. Men frelse betyr her den endelige frelse når vi stiger inn gjennom himmelporten. Og det skal skje i den siste tid. Peter ser altså framover mot Jesu gjenkomst og de siste dager av evangeliets tid. Ingen kjenner tiden for dette, vi må hele veien leve i troen

.

Den åpenbaring som skal skje da, vil vise oss frelsen og Guds rike på en ny måte i forhold til nå. Her ser vi bare som i et speil – da skal vi se alt klart og fullstendig. Det blir nok mye større enn vi kan forestille oss her i tiden.

.

Gleder og prøvelser – og tro.

6 Derover jubler dere, om dere enn nå – når så skal være – har sorg en liten stund ved mange prøvelser,

En kristen vil ofte ha to motsatte erfaringer i livet. Selv om de er så ulike som vel mulig, hører de likevel sammen i kristenlivet. De som er utenfor den kristne tro, kan ikke forstå det og vil stille seg undrende til slik tanker.

.

Som et troende menneske opplever vi en ny og dyp glede over å høre Jesus til. Noen ganger blir det en jublende glede, det renner over når frelsesverket og målet som venter oss går opp for hjertelivet. Tenk det er slik: Jeg er en synder på alle måter og helt uverdig til å være hos den hellige Gud. Likevel får jeg tro at jeg er et Guds barn, og det er alt av nåde og derfor ufortjent. Skulle jeg ikke da kunne bryte ut i lovsang og takk til Gud!

.

Og midt i en slik glede og frelsesfryd møter vi motgang. Det er det uforståelige. Vi har sorg fordi vi møter mange slags prøvelser. Det er ulike slag av motgang fra forskjellige kanter. Det må vi se litt på nå. Først er det viktig å skille mellom prøvelse og fristelse. Det første er gjerne en test som Gud tillater for å prøve oss og styrke oss i troen, mens fristelsen er fra djevelen for å føre oss til fall og få oss bort fra Gud.

.

En hovedsak i prøvelsen er at troen blir prøvd, og med det de som tror. Slik opplever de troende en lidelse som ikke alle kan se. Det er ikke lett å være en kristen. Vi får sorg, anfektelse og motgang som verden ikke aner noe om. Og dette kommer i tillegg til de vanlige sorger og motganger som hører menneskelivet til. En herlighetskristendom i den betydning at alt er herlighet og glede for en kristen, eksisterer ikke.

.

Peter kjente til dette. Han kunne nok aldri glemme den påsken med Jesus da han valgte den letteste veien. Som kristen fikk han oppleve det flere ganger å komme i fengsel, Apg. 4,3, og han vitnet frimodig om hvem som var hans autoritet 5, 29. Når det står mye om lidelse i Peters brev, kommer det delvis av at han taler av egen erfaring. Da er det grunn til å lytte til ham. Legg først merke til et par ting han sier her:

.

a) Lidelsen er kort, kap. 1, 6; 5, 10. Vi opplever gjerne slike tider intense og lange. Men i det evige lys og perspektiv blir det noen øyeblikk. Ingen ting kan være så tungt å bære som trengsler. Da er det godt å tenke at det tross alt bare er en kort stund.

.

b) Det er prøvelser av mange slag. I eldre oversettelser stod det: allehånde prøvelser. Med det er ment at vi opplever mange ulike slags prøvelser, og de kommer på mange måter. Ikke alle kristne får de samme lidelsene eller like mye. Gud ser hva den enkelte tåler og deler ut etter det. Og det er noe vesentlig sant i diktet av Nordahl Grieg der det står: "Det er de beste som dør." Det er ofte de ”gode” og åndelige kristne som tåler motgang best og som smaker mest av den.

.

Her vil vi nå spørre: hvorfor må de kristne lide slik? Og hva slags lidelser er så spesielle for de kristne? Vi vil altså ikke tale om de trengsler som alle mennesker får, fordi vi er mennesker. Her taler vi bare om de spesielle kristne lidelsene.

.

1) Først må vi lide fordi vi er kristne, kap. 3, 14; 4, 14.16; 2. Pet. 1, 4. Vi er blitt nye skapninger i Kristus ved troen. Vi er født inn i Guds familie og fått et nytt mål med nye interesser og oppgaver. Men vi bor midt i en verden som har sagt farvel til Gud og innerst inne hater ham. Derfor vil verden aldri forstå en kristen, og vil heller ikke tåle ham når han reiser rent flagg. Lidelsen kommer derfor når troen er ekte og sann og vi ikke slår av på "kravene".

Slik lidelse møter vi ofte i form av spott og hån, flir og kanskje harselering. Noen ganger og noen steder blir det direkte forfølgelse og konfrontasjon, slik det har vært mye av i kommunistiske og muslimske land. Fra kirkehistorien vet vi at det var mye direkte forfølgelse i Romerriket. De kristne ville heller dø enn å nekte sin Frelser.

.

I dette lyset skal vi forstå ordene i kap. 2, 12 og 15: vi skal leve rent og godt i verden for å vinne noen for Gud ved det. Ufrelste menn kan faktisk bli vunnet for Gud ved at en frelst kone lever rett, kap. 3, 1f.

.

2) En kristen har også lidelse når kjøttet fristar. Kjøttet er den gamle natur som aldri vil bøye seg for Gud. Derfor blir kristenlivet en livslang kamp mot vondskapen i oss. Synden blir en lidelse for en kristen. Han kan ikke elske synden, men hate den. Rom. 8, 13. Vi vil aldri klare å utrydde synden i oss en gang for alltid. Fristelsen innenfra vil stadig komme igjen. Som kristne har vi en ny natur. Vi er født på nytt til et liv med Gud. Samtidig har vi den gamle, kjødelige natur i oss. Og de står hverandre imot, sier Paulus. Gal. 5, 17. Enhver ærlig kristen opplever sannheten i det.

.

3) Djevelen frister en kristen, kap. 5, 8. Han både lokker og tvinger for å få fram sin vilje. Målet hans er alltid å føre oss til fall. Til dette benytter han ofte mennesker som stiller seg villige i hans tjeneste. Noen ganger skjønner de ikke selv at de går Satans ærend. Peter hadde selv gjort det en gang, og visste vel hvorledes det var. Mat. 16, 22-23.

.

Når vi så ligger igjen på slagmarken og har gitt etter for fristelsen, sier Satan: det nytter ikke for deg, bare se hvor lett du faller!

.

4) En kristen har også lidelse for den ufrelste verden. Han vet at alle utenfor Kristus går fortapt. Og det skaper lidelse i ham - et sinn som lengter etter at de skal oppleve frelse. Paulus hadde det. Han taler om samfunnet med Kristi lidelser i Fil. 3, 10. Og det betyr bl.a. dette. Og i Rom. 9,1f og 10,1f finner vi sterke ord om hvorledes han vil vinne noen av sine for Kristus.

Gud tar ikke lidelsen for sjelene fra oss. Kristus må ha noen gråtende og lidende hjerter på denne jord. Det er misjonssinnet. Ordet om korset må ut til nye folk.

.

Vi kan bli sløve og trette. Nytter det å arbeide mer? Slike tanker kommer til mange i dag også. Men det er Satans verk. En rett kristen har nød for andre, både her hjemme og der ute.

.

5) Vi kan nevne enda en sak: en våken kristen vil se når frafallet kommer både hos de nære kristne og ute i folket. Da kommer en lidelse for at vekkelsen må komme, slik at Guds folk får et klart bibelsyn. Uten det blir heller ikke det kristne livet rett. Derfor må en kristen alltid kjempe for en hel bibel. Det kan også koste noe for kjøtt og blod. 2. Tim. 4, 3.

.

7 for at deres prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,

Peter skriver nå noe om hensikten med prøvelsen, at Gud noen ganger tillater at enkelte kristne ble særlig hardt prøvet også. Det har noe med at troen må bli sterkere og mer holdbar. Derfor må vi si noe om den kristne tro her.

.

For troen er en hovedsak i Bibel og kristendom. Og Luther førte denne hovedsaken tilbake til de kristne. I lang tid hadde de katolske lærde talt om gjerninger og tro. Menneskene skulle samarbeide med Gud for å bli frelst, het det gjerne. Denne korte og presise setningen ble et varemerke for luthersk kristendom: Ved tro alene, på latin heter det: sola fide. I dette brevet finner vi troen omtalt flere ganger. Vi har allerede møtt troen i v. 5, og vi møter det igjen i v. 7, 8 og 9 og senere. Vi taler nå om den frelsende tro, ikke noe antagelse eller kanskje eller et usikkert håp.

.

Å tro er å få, og å ta imot, uten å hjelpe til. Tro er tiltro til ham som gir. Troen er det motsatte av gjerninger og egen innsats. Paulus skriver slik: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror. Rom. 4, 5.

Derfor er troen en veldig makt. Jesus sa at den faktisk kunne flytte fjell, Mat. 17, 20 (21,21). Ja, troen kan gjøre det som er mye mer: seire over verden og nå fram til Guds himmel. Troen er den største makt i verden.

.

Men troen er ikke en slags ny gjerning eller en prestasjon, noe jeg må få til. Troen er tillit. Det er å gi seg selv og alt en har i Guds hånd. Derfor er det egentlig den Allmektige Gud selv som gjør alt for den troende. Og derfor får han æra for alt.

.

Og da er vi tilbake til vers 7: Den er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild. Troen er noe verdifullt og kostbart. Derfor formaner Bibelen så ofte til at vi skal ta vare på troen. Den er ikke et tilbakelagt stadium for en kristne, noe han blir ferdig med etter noen år som troende. Han fortsetter å tro hele veien. Derfor kalles vi troende – det er et fint navn på Guds barn. Det viser at vi er avhengige av Gud og alltid stoler på ham.

.

Vi vet at gullet må renses for slagg. Da går det inn i smelteovnen. Denne prosessen bruker Peter for å si noe om prøvelsen. Den kan være smertefull, og vi synes at alt brenner opp og vi har intet igjen. Og det er sant. Vi står ribbet tilbake – med bare en ting: tilliten til at Gud vil ta seg av oss. Og det er troen. Da er det som Luther sier: ”Vi er renset mer og mer helt til vi dør. Ingen gjerning kan gjøre det for oss. For hvordan kan en ytre gjerning rense hjertet i vårt indre? Men når troen er prøvet slik, må alt det falske forsvinne.” Også Luther regnet altså med at denne prosessen varte livet ut.

.

Og det skjer sier Peter, for at troen må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. Når Jesus kommer igjen og henter sine, skal det vise seg at Gud selv anerkjenner disse troende og Jesus går god for dem og sier: De er mine venner.

.

8 han som dere ikke har kjent og dog elsker, han som dere nå ikke ser og dog tror på, og derfor fryder dere med en usigelig og herliggjort glede,

Felles for alle troende etter aposteltida er at vi har aldri sett Jesus med våre øyne og kjent ham som menneske, slik noen av de frøste kristne gjorde. Likevel elsker vi ham og tror på ham, sier Peter. Det er nettopp troen. Vi tror det vi ikke ser, for Guds Ånd har overbevist oss om hvem Jesus er. Hebr. 11, 1ff.

.

Og dette åndelige møte ved troen skaper et nytt liv i oss, og det gir oss en ny fryd og glede som ingen i verden kan forstå. V. 8 og kap. 4, 13. Derfor må vi gjenta noe om gleden i Herren her. Midt i lidelsen kan altså en kristen være glad. Her er vel helst tenkt på lidelsen fra verden og Satan. Denne glede er usigelig. Den kan ikke tolkes med ord eller forklares. Prøv og forklar verden hvorfor du er glad midt i motgang! De vil tro du taler over deg. Det er som å forklare forskjellen på rødt og blått for en blindfødt. Han aner ikke hva du snakker om.

.

Den er også herliggjort, himmelsk og ren. For dette er ikke menneskeverk. Dette er Guds rike. Ved troen har du sett og opplevd en liten del av selve himmelen. Dette er ikke lett å forklare for noen. Men la oss glede oss over det så lenge vi kan.

.

Peter sier det rett ut: de vil undre seg, kap. 4, 12. Men i dette blir trua lutret og renset. Hva blir så løsningen på denne gåten og spørsmålet om hvorfor vi må lide? Og hva skal vi gjøre i en slik situasjon. Vi kan lett tenke at vi gir opp alt sammen. Kap. 4, 19 gir et svar: Vi skal overgi vår sjel til Gud - og så gjøra det gode. Det gjorde Jesus, kap. 2, 23. Gud som ser alt, vil også dømme alt på rett vis til rett tid. Vi må ha tid til å vente på dommens dag.

Jeg har ofte hatt bruk for dette. Og så var det fredfullt å lære denne lekse: ha tid å vente på Guds tid. Amen.

.

9 når dere vinner fram til endemålet for deres tro, sjelenes frelse.

Det er ikke tilfeldig at Peter minner dem om målet for livet og troen nettopp her. Sjelenes frelse er her uttrykk for den endelige frelse i himmelen. Det må de kristne aldri tape av syne. Det kan skje både i medgang når alt er ”på topp” og gleden fyller hjerte og sinn. Men det kan også skje i motgangen og lidelsen og kampen. Et ubefestet sinn som bare ser på dette livet, vil lett tenke slik: Jeg orker ikke mer av dette. Det får gå som det vil. Jeg gir opp og går tilbake til verden – akkurat slik israelittene talte i ørkenen: Vi hadde det bedre i Egypt. Folk glemmer så lett. Derfor må vi påminne hverandre om målet. Gjennom alt gjelder sjelens frelse. Vi må nå fram, ellers er alt her på jorden forgjeves. Jesus sa det: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26.

.

Guds ord.

10 Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, 11 idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter;

.

Her og i v. 23-25 taler Peter sterkt om Guds ord, slik han også gjør i det andre brevet sitt, kap. 1, 20-21. For oss er det sterke vitnesbyrd om Bibelen. Den er Guds ord. Har denne gamle boka noe å si til oss i dag?

.

Bibelen er kilde til all sann kunnskap om frelse. Både hedninger og humanetikere er på villspor her. Deres utgangspunkt er feil og da blir resultatet også feil. Gud må være utgangspunkt for at målet skal bli korrekt. For her vi å gjøre med åndelige spørsmål.

.

Det har alltid vært strid om Bibelen. Djevelen er interessert i å ta Bibelen fra oss. Han gjør det oftest nå ved å ta troen på Bibelen fra oss. Ikke all teologi har bygget opp om en hel Bibel. Ny-liberale retninger tar noen ganger tilliten til Ordet fra folk uten at tilhørerne selv ser det.

Men alt raser sammen under oss uten en hel Bibel. Den er som en solid grunnmur. Hva skal vi gjøre uten den? Peter skriver noe viktig om Guds ord her. La oss stanse ved det.

.

Profetene gransket skriftene. v. 10-12.

Det er underlige ord, men de sier en god del om hva Skriften er og hvorledes vi skal forstå den.

.

Profetene spådde om frelsen, sier Peter. I GT er det mye profeti, både av åndelig karakter og om politikk. Her er Messias-profetiene det mest aktuelle. Salme 22 er en kors-salme, Jesaja er evangelisten i GT og Sakarias taler både om påske og endetiden. Dette er de største og dyreste løfter, 2. Pet. 1, 4. Ved dem får vi del i frelsen, ja i guddommelig natur.

Her har det vært mye strid og kritikk.

.

Profetene forstod ikke det de talte og skrev om. De gransket og ransaket skiftene, men fant ikke den endelige og rette betyding. De spurte etter hva tid profetiene talte om. Var det lenge til? Og dernest hvorledes den tiden var. A. Barnes nevner at ordet kan oversettes med "hvem, hva slags person" ordet taler om. De tenkte altså slik: hvem er Messias, og hva tid kommer han?

.

Det var særlig Kristi lidelse de tenkte på. Kanskje noen av dem faktisk forstod at Kristi lidelse var det største? Her tenker vi helst på Jes. 53. Her er forsoningen hovedsaken, Messias skulle ta på seg all verds skyld. Men de så også noe av herligheten etter dette.

.

12 for det ble dem åpenbart at de ikke tjente sig selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen – dette som englene attrår å skue inn i.

.

Profetene så noe mer: at dette ikke var for dem. Det de talte om var for en annen tid, v. 12. Det betyr altså at GT er for oss og taler om den evangeliske tid.

.

Englene lengter etter å få se inn i evangeliet. De er uten synd og forstår ikke hva ordet om forsoning og syndforlatelse er. Dette viser at evangeliet er stort, så stort at himmelske engler ønsker å forstå det. Englene vet litt om dette, men kjernen i evangeliet er ukjent. "For de som ikke kjente synd, ei vet hva frelse er."

.

Vi ser også av dette verset at vi får kjennskap til evangeliet når noen forkynner det for oss. Men det er ikke bare ordene som teller. Forkynnelsen er viktig og nødvendig til alle tider, men den må skje ved Ånden. Bare den kan gjøre Ordet levende både for forkynneren og for tilhørerne. Ellers blir det bare teori. Mon ikke det er tilfelle mange ganger i dag?

V. 13-17 Derfor, omgjord deres sinns lender, vær edrue, og sett deres håp fullt og fast til den nåde som blir dere til del i Jesu Kristi åpenbarelse! 14 Som lydige barn skal dere ikke skikke dere etter de forrige lyster i deres vankunnighet, 15 men vær, etter den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd! 16 for det er skrevet: Dere skal være hellige; for jeg er hellig. 17 Og når dere påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid,

.

I dette avsnittet finner vi noen av de sterkeste ord om kristenlivet og dermed om helliggjørelsen på det praktiske plan. Peter skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tru, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om gjenfødelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leva det?

.

Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvsagt for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til et nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".

.

Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innvidd til Gud. Søndag kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innvidd til Guds ord og samværet med de troende. – Men er den alltid det? Slik er det også med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.

.

Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i dette, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jorden.

.

Først må vi vite dette: I Kristus er vi hellige og fullkomne.

Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet på jorden, men åpenbares for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne betydning er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.

.

Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen i vid betydning (sp. 486). I denne betydning kan helliggjørelsen sammenlognes med rettferdiggjørelsen

.

Og vi har mange skriftord som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver Peter at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser Peter at det samme gjelder for oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og dere er mitt folk, må dere være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er dere hellige slik Han er hellig."

.

Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: ”Kristus Jesus... han som for oss er blitt... helliggjørelse.”

.

Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle", og "for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke noen ære av det. Det er oppfyllelsen av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19 NO-30). Denne bønnen er oppfylt. Vie er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne meining.

.

Dernest: Vi blir formanet til å leve hellig. Og her må vi skille den tydelig fra rettferdiggjørelsen.

Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser bare hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble lest og bedt hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette Peter skriver om i v. 13f.

.

Om dette skal vi først si dette nå:

– Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og innvidd, slik vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og en ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for oss kristne som lett tar det åndelige livet av oss.

.

Denne side ved helliggjørelsen er da å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.

.

Og dette er summen av Peters ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vreden. Tida vår er Guds eiendom, det er følelsene våre og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord om dette her:

.

Først: Spenn beltet om livet, eller: omgjord deres sinns lender, v. 13. De brukte lange, vide kjortler på den tida, og det kunne hindre en rask gang eller i arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet når de arbeidet eller var på reis. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å gå for Jesus og tjene han. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påverket av denne verden.

.

Luther har en annen forklaring på dette ordet. Han sier at kilden for barna er livet ("vår lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir vi Kristi brud. Men hvis vi faller fra i falsk lære eller synd, blir vi ødelagt. Derfor blir avgudsdyrking kalt hor i Bibelen. Det er også noe vi må tenke gjennom.

.

Dernest taler ordet å være våkne (NO-85) eller edrue (NO-38 og NO-88). Å være edru betyr konkret å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Og det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer sårt på. Han hadde ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres ideer.

.

Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og våke er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).

.

Videre skulle vi sette vårt håp fullt og fast til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke mista håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram. Det er viktig å se at vi setter v åt håp til en nåde vi får ved Jesu komme. Alt er nåde i gudslivet. Og vi behøver den hele veien. Men også det å bli ønsket velkommen inn i himmelen, er nåde. Heller ikke det har vi fortjent.

.

Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi både spenner beltet om livet, er våkne og edrue og holder håpet levende.

.

Ei fjerde formaning kommer nå: Vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Og det skjedde egentlig i uvitenhet, står det. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4).

.

Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent for Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: Dere er faktisk lydige barn, fordi troen er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier Peter, at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.

.

Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, kan ikke leva i helliggjørelsen.

.

I v. 15 skriver Peter om det forbilde vi har for helliggjørelsen: Gud selv er hellig, derfor ber han oss også om å leve hellig. Det er virkelig sterke ord. Her er det ingen mulighet til å slå av på Guds vilje med oss uten å gjøre vold mot Guds ord. Vårt kall er etter, eller i samsvar med hans forbilde. Som Tr. Bjerkrheim peker på i Bibelverket, lød det samme budet til Guds folk allerede i den gamle pakt, v. 16. Jfr. 3. Mos. 19, 2 og kap. 20, 7.

.

Denne sammenligningen gjør at vi kan ikke si med rette at vi nå lever i den evangeliske tid og er fri alle ”bud og regler”. Gud sier tydelig hva han venter av oss her. Og det er ikke loviskhet å ta slike ord på alvor når vi bare husker at det her gjelder helliggjørelsen og ikke rettferdiggjørelsen og vår frelsessak hos Gud. Den er alltid av nåde.

.

En ting til nevner Peter: Ferdes i frykt for Gud den tid dere er her som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi denne frykten, lukker han oss ute frå sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.

.

Mest hele resten av brevet er nå en videre forklaring på det hellige livet, til kap. 5, 11. Det skal vi se mer på senere. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkas så sørgelig lite. Vi har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.

.

Og når vi så er hjemme i himmelen, skal vi bli fullkommen hellige i all vår ferd, det vi ikke klarte å oppnå her i verden. Og det har vært vår sorg hele veien. Men da skal vi se Jesus ansikt til ansikt, og da skal vi bli ham lik, sier Johannes, 1. Johs. 3, 2.

Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev: - Tenk når engang jeg uten synd skal leve …

18 for dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam,

Disse sterke ordene om at vi er frikjøpt med Jesu blod, er egentlig et argument for det kristne liv i versene foran. Og det er sant: her ligger framfor alt kraften til et hellig liv. A. Barnes sier om dette verset slik: "Det finnes ikke en mer effektiv vei til å få de sanne kristne til å hellige seg helt til Gud, enn å vise til at de ikke tilhører seg selv, men er blitt kjøpt med Kristi blod."

I dette avsnittet vil vi nå se litt på dette mektige grunnlaget for et sant kristenliv: Jesu blod og død. Det står alltid i relasjon til synd. Derfor får vi to hovedemner her: synd og frelse.

.

Synden er bakgrunnen for at Jesus måtte dø. Synden er det største problem i verden. Ingen ting er så alvorlig som det, og ingen ting får slike konsekvenser. Likevel opplever vi at mange ikke vil tale om det eller ønsker å få et bibelsk rett syn på saken. Men slik vil en også lure seg selv.

.

Først: Vi er syndere ved arv. Det lærer Peter oss her, v. 18: det tomme livet – eller den dårlige ferd - dere arvet fra fedrene. Her blir vi ført tilbake til Adam i Edens hage og syndefallet. Det er ikke bare tale om en påverkning av de nålevende eller nærmeste fedre og familie. Det er tale om en arv i kjøtt og sinn. Ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, skriver Paulus (Rom. 5, 18). Da Adam og Eva tok av frukten på treet, ble de skilt fra Gud og jaget ut av hagen. Det betyr at vi er utenfor Guds rike fra fødselen av. Av natur er vi fiender av Gud. Selve vår natur er syndig og uren. Og hvorledes kan en slik natur (kjødet) gjøre det som er rett? Om vi ville gjøre det gode, kunne vi det ikke. Vår natur var ikke bra nok og ikke i stand til å gjøre noe godt som holder prøve for Gud.

.

Så alvorlig er synden.

.

Og: denne syndige natur fører til syndig handling. Kjødet hindrer oss ikke bare i å gjøre det gode. Vi gjør også det vonde. Peter visste det, han hadde prøvd det selv. Alle troende har smertelige erfaringer og minner om synder vi gjorde. Det kunne være direkte mot Guds bud der vi brøt hans befalinger og vilje. Eller det var forsømmelse av noe vi burde gjøre. Synden kan være grov i menneskers øyne, eller tilsynelatende fin og uskyldig. I Guds tanke er synden alltid synd uansett hva vi mener om den.

.

Derfor behøver alle mennesker frelse, om det skal gå dem vel til slutt. Frelsens grunn har Jesus sørget for. Han har frelst oss fra synden. Det kommer tydelig fram i dette ordet: Vi er frikjøpt, ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, men med Kristi dyre blod. Han var offerlammet som ga seg selv for hele menneskeslekta.

.

Dette betyr: Jesu død er vår frelsesgrunn. Da han hang på korset, sonet han all synd og skyld og betalte skyldbrevet. Ingen ting var utelatt. Flere ord i dette brevet viser det. Og det forklarer hva oversprengning er (v. 2), så langt det går an med ord.

.

Prisen er høy, v. 18-19. Det fantes ingen ting på jord som kunne betale våre synder eller løse oss ut av trældommen under synden og loven. Det er betydningen av ordene "forgjengelige ting, sølv eller gull". Det er same sak som Ef. 2, 2-3: Vi var av natur vredens barn. Og den har tatt makten over menneskene slik at vi gjør synd og vil synde. Vi er treller under synd.

.

Og trellen måtte kjøpes fri. Derfor er ordet her nettopp det ordet som er benyttet om slik handel (lytron). Kristi dyre blod var "betaling" og det løste oss ut og satte oss i frihet. Jesus var offerlammet, den eneste ulastelige og lyteløse i verden. Ofringene i GT var bilder på det og pekte fram mot det siste offer som skulle komme. Jes. 53. Joh. 1, 29. Her var det Guds Sønn som måtte dø for ugudelige. Derfor var prisen så høy. Og derfor kan Peter skrive i neste brev om "den dyre tro", 2. Pet 1, 1.

.

Den er grunnlagt på det største offer i verden: at Gud ga sin egen Sønn for syndere. Men Jesus seiret over synden og døden: Gud vakte ham opp fra de døde og ga han herlighet, v. 20-21. Ja, han var til før verda ble skapt og ble åpenbart for vår skyld. Jesus var evig fordi han var Gud. Derfor kunne ikke døden holde på ham. Apg. 2, 24.

.

Senere i brevet finner vi flere andre ord som taler om frelse og hva Jesus gjorde for oss, kap. 2, 24; 3, 18; 4, 1. Det er grunnvollen for troen og det egentlige innholdet i kristendommen. Det er dette vi må bygge på og holde fast ved. Da står vi djevelen imot, kap. 5, 8-9.

.

20 han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, men ble åpenbart ved tidenes ende for deres skyld,

Her får vi enda flere opplysninger om Frelseren. Han var kjent, står det, før verdens grunnvoll ble lagt. Det er uttrykk for evigheten. Da var Jesus til, og det viser at han er Gud. Han var forut kjent – på engelsk (KJ) står: forut bestemt. Tanken er at Guds frelsesplan var utformet og forsoningen for våre synder var bestemt før skapelsen. Den samme tanke får vi i Ef. 1,4: Utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt.

.

Men alt det som skulle skje var ikke tydelig for folk. Det var bare Israels folk som fikk profetier om at det skulle skje en gang. Men det ble først fullstendig åpenbart da Jesus kom som menneske – ”ved tidenes ende”. Og det skjedde for vår skyld, sier han. Gud ville at alle mennesker skulle bli frelst, og dermed gjorde han det kjent når tiden var inne – i tidens fylde, Gal. 4, 4.

.

21 dere som ved ham tror på Gud, som oppvakte ham fra de døde og gav ham herlighet, så at deres tro også er håp til Gud. 22 Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet,

Et viktig uttrykk kommer nå i v. 21: dere som ved ham tror på Gud. Det er altså ikke bare tale om å tro på Gud, som skaper og en god far. Noen mener de gjør det og det er nok. Nei, sier Peter. Skal det bli en frelsende tro, må de tro på Jesus og ved ham komme i kontakt med Gud. Det er den eneste veien, Johs. 14, 6.

.

For Jesus har vist at han er herre over døden, og det er han fordi han tok syndens straff og dom som nettopp er døden. Påskemorgen var den seieren vunnet for evig og alltid. Så gikk han hjem til sin far i himmelen og fikk den herlighet som tilkommer Sønnen.

.

Noen har kanskje trodd at det å tro på Jesus ikke var nok. De måtte jo tro på Gud også. Da sier Peter: Deres tro er også håp til Gud. Han sier det samme som Jesus selv sa: Jeg og Faderen er ett. Johs 10, 30.

.

I v. 22 fortsetter formaningen til de troende til et hellig liv. Når vi er født på nytt til liv med Gud, er det naturlig at vi renser oss fra alt det verden har å by og som synden lurer oss til. Det vil Gud, og det er å være lydige mot sannheten. Det kan vi aldri være om vi tillater synd i vårt liv. (Her taler vi altså ikke å falle i synd, bli overrasket av djevelen som har tusen veier til å nå oss med sitt frafall. Her taler vi om å leve bevisst i syndige gjerninger, dvs. å handle mot Guds ord og vilje.)

.

Målet må være at den kjærlighet som er av Gud, får fylle vår tanke og vårt liv til aktivt å leve ut kjærligheten mellom våre brødre og søstrer. For kjærligheten er lovens oppfyllelse. Rom. 13, 10. Denne kjærlighet er ikke følelser eller gode tanker om folk. Den er aktiv og praktisk. Det dreier seg om å hjelpe folk av alle slag, mest åndelig, men også praktisk.

.

23 dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir! 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomst på gress: gresset visnet, og blomsten på det falt av, 25 men Herrens ord blir evinnelig; og dette er det ord som er forkynt dere ved evangeliet.

Guds ord er evig, det er hovedsaken til slutt i dette kapitlet, v. 23.25.

.

Guds ord frelste oss, det har kraft i seg til å føde en synder på nytt. Det er motsatt av alt det jordiske og menneskelige. Verde er liknet med gress, v. 24. Det dør og forsvinner fort.

Ordet er derimot en uforgjengelig sæd, det lever og varer evig. Guds ord står om alt annet forgår. Ingen kan utrydde det, selv om mange har forsøkt ned gjennom tidene.

Hebr. 4, 12 sier og det er et levende ord, og at det er kraftig. Det gir liv, slik Jesu ord gav den døde Lasarus livet tilbake, Joh. 11, 43. Der sa Jesus bare disse ordene: Lasarus, kom ut.

Slik kan Guds ord gi nytt håp til den verste synder og skape et nytt liv hos fariseeren og hykleren.

.

Slik Gud er levende og evig, vil Guds barn være det. Det er sannhetens ord, Jak. 1, 18.

At det er evig betyr både at det har samme aktualitet som før, og at det er like sant som før. En ny tid kan ikke redusere Guds ord. Den samme Gud har det samme budskap til alle mennesker.

.

Dette ordet er evangeliet, v. 25. Han viser til ordet i Jes. 40, 6ff som han har sitert. Dette viser sammenhengen mellom GT og NT. Begge steder finner vi evangeliet.

.

Så avsluttes kapitlet med evangeliet. Og i neste kapittel møter vi evangeliets virkning på oss mennesker i helliggjørelsen, slik vi allerede har sett noen glimt av. For en kristen er også det viktige ord.

.