tirsdag 4. april 2017

Luthers liv B.

Martin Luthers liv og arbeid.

Av Nils Dybdal Holthe

Martin Luther er reformatoren som vendte fokus bort fra menneske til Guds gjerning. Det er 500 år siden oktoberdagen i 1517. På tross av hard kritikk før og nå står hans livsverk igjen. Det førte til forandring for mange menneske i mange land. Ingen kan forutse hvordan det blir når hans teologi fjernes i et folk. Tenk om jubileumsåret kunne føre til at teologer og lekfolk leste mer Luther enn kritikere som stadig dukker opp. Det er sant at han gjorde noen feil, og hvem av oss gjør ikke det? Vi er mennesker alle som en. Likevel var han større enn mange andre.

Begynnelsen.

Luther var født i byen Eisleben i Tyskland den 10/11 1484, og døpt 11.11 på St. Mortens dag, derfor fikk han navnet Martin (Morten). Foreldrene flyttet året etter til Mansfeld. Han gikk på skole både i Magdeburg og Eisenach. I mai 1501 kom han så til Erfurt der han tok flere eksamener.

En sterk opplevelse endret livet hans fullstendig den 2. juli 1505. Han møtte et forferdelig tordenvær, og da kom alvorstankene. Det stod klart for ham: jeg må bli munk, og snart begynte han i et Augustinerkloster. Som katolikk var det hans første tanke. Da ville han bli et sant Guds barn. Nå ble Bibelen hans fag.

I 1508 kom han til Wittenberg der han underviste ved universitetet. Han bodde flere steder og tok doktorgrad i teologi i oktober 1512. Året etter begynte han sine forelesninger over Salmene og senere Romerbrevet og Galaterbrevet og flere andre skrifter i Bibelen. Mye av dette er bevart.

Men han hadde mye angst og tvil i denne tida. Han tenkte på dommedag, han bad og pinte seg selv uten å få fred i samvittigheten. I 1510 reiste han til Roma: krøp opp Pilatustrappa, Scala Sancta, og det ga avlat i 252 år, dvs. bli fri skjærsilden (renselse) mellom døden og evigheten. Her fikk han også se noe av baksiden av kirkelivet: synd, pengekjærhet, verdslighet.

I 1513-1514 hadde han den såkalte Tårnopplevelsen. Han satt i tårnet på klosteret og leste  Rom. 1,17 og tenkte: Den som tror på Jesus, får Guds rettferdighet og er fullkommen i ham. Gud glemmer synden og tilgir alt. Vi blir hans barn, bare ved tro. Uten å bli munk og streve og arbeide for frelsen.
En tradisjon sier: Han grep pennen og skrev i margen på Bibelen: Sola Fide (ved tro alene). – Frykten forsvant, han fikk sjelefred. Dette talte han ofte om. Det er evangeliet, det glade budskap for trette syndere: Jesus døde for synden, og Gud tilgir uten betingelse. (Det er andre tradisjoner også om dette.)

Reformasjonen begynner.

Det kunne han ikke ha for seg selv. En viktig årsak til at Luther ble reformator, var både hans egen opplevelse og Johan Tetzel.  Han reiste rundt i Tyskland og talte om avlat. Avlat er:
- erstatning for botsgjerninger når de hadde syndet.
- ga frelse, tilgivelse og frihet fra Skjærsilden.
- Paven behøvde penger til Peterskirken. Tetzel sa: Når penger i kisten klinger, straks sjelen or Skjærsilden springer. Det reagerte Luther på.
Ved ett besøk i kirken i Wittenberg, fikk man avlat for 127799 år.
Avlat ble gitt ved å kjøpe avlatsbrev. Det var særlig viktig før Allehelgensfesten 1. nov.
31. okt 1517 slo Luther opp 95 teser (setninger) på kirkedøra i Wittenberg. Det var mot avlat. Tesene var på latin og ment som et diskusjonsgrunnlag for de lærde (prestene). Det skjedde ikke, men innholdet i testene ble spredt og kjent over Tyskland på 14 dager (det kunne skje fort pga trykkerikunsten). Noen ble glade: nå slipper vi å betale for frelsen, andre motstandere – paven, presten og kirken.

Motstand. 

Pave Leo X reagerte og ville dømme Luther. Men Luther forsvarte paven, men ikke Tetzel o.a. Senere ble avstanden til paven større: Kirkens lære var gal, den lærte frelse av nåde + gjerninger, dvs, bønner, gaver til kirken, pilegrimsferder.
Luther sa: Frelsen er bare ved tro av nåde (latin: Sola fide et sola gratia). For Jesus hadde sonet all synd på korset.  Rom. 3, 9-31; 4, 1-8; 5, 1 og 6-8. 

Og i denne fasen er det noen viktige år og hendinger. I nesten 30 år var Luther i konstant strid med den katolske kirke og andre. Luther er blitt beskyldt for å ha kontakt med verdslige ledere i Tyskland. Men det var slik han fikk beskyttelse - merkelig nok mot kirken.

Noen kjente den kristne historie i Europa. John Wycliffe i England d. 1384 var trolig kjent av noen. Han møtte stor motstand når han bl.a. forkynte nåde og oversatte Bibelen til engelsk. Den andre var Jan Hus i Tsjekkia d. 1415. Han forkynte evangeliet på morsmålet og talte mot avlat og paven m.m. Hus ble lyst i bann  og i kirkemøtet 1414 ble han dømt til døden trass i at han fikk fritt leide. Året etter ble han brent på bålet, og det skapte voldsom strid. Dette hadde skjedd bare 100 år før Luthers reformasjon. Derfor var det grunn til å være redd kirken. Både Luther selv og hans venner var det. Det skal vi se i fortsettelsen.

I 1519 var det en disputas med Johann Eck – om tesene. Luther hevdet at paven kan ta feil. Og det var en uhørt påstand. Året etter ble Luther lyst i bann, men han brente bannbullen. Året deretter i 1521 var Riksdagen i Worms. Der ble Luther forhørt av keiser Karl V. Da sier reformatoren de berømte ordene i forkant: ”Jeg skal til Worms selv om det er like mange djevler som det er taksteiner der.” Under forhøret fikk han spørsmålet: "Vil du tilbakekalle dine skrifter (din lære)?" – Svaret kom klart og tydelig: ”Jeg kan ikke handle mot samvittigheten. Her står jeg, og kan ikke annet. Gud hjelpe meg.”

Det var i forkant av riksdagen i Worms i 1521 at Luther skrev en viktig bok: Om kirkens babylonske fangenskap. Med kirke mener han da den romersk-katolske kirke. Den er kanskje aktuell også i vår tid for flere kirkesamfunn.

Men nå var vennene redd for Luther. Han kunne bli kidnappet og dømt til døden. De var utkledt og møtte ham på hjemveien og førte ham til borgen Wartburg. Der var han i 10 måneder i 1521-22 og ble kalt Junker Jürgen Georg). Men tiden her ble ikke noen ferie. Han benyttet dager og timer godt og oversatte Det nye testamentet til tysk. Det var en språklig bragd I tillegg skrev han en del prekener som også kom på trykk. I det hele tatt er det mye skriftlig stoff etter Luther. Den siden ved ham kan vi bli godt kjent med ved å lese taler og andre bøker av ham.

I begynnelsen av mars 1522 følte han seg trygg nok til å reise tilbake til Wittenberg. Vennene behøvde ham der. Han fikk faktisk en innbydelse til å vende tilbake fra byrådet i Wittenberg. Radikale krefter blant de kristne skapte uro, og de mente Luther kunne stabilisere situasjonen. Han var ikke umiddelbart villig. Han ville helst fortsette med bibeloversettelse, gjerne i nærheten av Wittenberg.

Reformasjonen vokser.

Nå ble han igjen prest og professor ved universitetet i Wittenberg. Her fikk han nå mange unge, også slike som skulle bli prester og lærere i menighetene. Det kom ungdom fra flere steder i Tyskland og andre land. Det var også studenter fra Danmark-Norge ved dette universitetet.

Reformasjonen førte også til en nytt syn på klostervesenet. Luther bad munker og nonner forlate klostrene om de ville det. Han hadde selv brutt sitt klosterløfte. Han befalte dem nærmest: Gift dere!

1525 var en turbulent tid med bondeopprør og sosial uro. Han ble selv gift med nonnen Katharina von Bora (Kæth), og fikk et kloster i bryllupsgave av kurfyrsten. De fikk 6 barn, han sang og spilte i familien. Katharina var flink: Hun er mer verd enn Frankrike, sa Luther.

I 1530 hadde keiseren innkalt til Riksdag i Augsburg. Luther var fremdeles fredløs og under pavens bann. Derfor var det ikke trygt for ham å reise. Han stanset igjen i Coburg, fire dagers reise fra Augsburg. Melanchthon hadde utarbeidet en bekjennelse om troen. Den er kalt Augustana etter byen der den skulle forsvares.

Nå ble de kalt protestanter, de protesterte mot at luthersk lære ikke skulle utbres.

1546 18. febr. Luther dør i Eisleben 63 år. Han skulle dit for å forlike to venner som var blitt uvenner! Og der ble han syk. 

Luthers arbeid.

Det første er Bibeloversettelsen, den omfatter hele Bibelen. Det er et storverk, og det gjorde tysk språk bedre og felles for landet. Her er «slagordet» Sola Scriptura, - bare Bibelen gjelder som lærenorm. Han begynte med Det nye testamentet som var ferdig i 1522. Hele Bibelen var oversatt 12 år senere, i 1534. Her var Melanchthon en viktig medarbeider.

Dernest nevner vi at frelsen er ved tro av nåde. Det er sentralt i hele hans forkynnelse. Dette står i motsetning til katolske og andre gjerninger. Her er kjerneordene Sola fide og sola gratia. I det ligger at hele frelsen er ved tro på Kristi gjerning og alt er av Guds nåde.

Deretter må vi nevne Katekisma. På visitaser så Luther hvor lite folk kunne. Så skrev han den lille katekisme i 1529. Først var den plakater på veggen hjemme. Så kom den i bokform og har vært lærebok i norsk skole i mange, mange år. Det gav hele folket en konkret oversikt over kristen tro og liv – ved trosartiklene, bønnene, budene og sakramentene. Senere skrev han en stor katekisme for prestene. De måtte ha dypere kunnskap om troen for å kunne forklare den for folket.

Han gjorde også gudstjenesten enklere og tok bort messeofferet og helgendyrkelsen m.m. Han skrev flere sanger og salmer. Den mest kjente er nok: Vår Gud han er så fast en borg fra 1529. Det var en spent tid for ham, særlig ved at paven og Kirken var aggressiv mot ham. Flere salmer viser at han satte sin lit til Gud, f. eks. her: Var Gud ei med oss denne tid… så var det blitt vår ende, fra 1524. Det var bondeopprør og døperbevegelsen som skapte vansker. Han skrev også julesanger m.m.

En del av hans arbeid har hatt en varig virkning i den lutherske kirke. Det er hans skrifter. Han skrev bøker over diverse emner og fortolkinger over flere av Bibelens bøker. Noen av disse ble til slik: Han underviste og gjennomgikk en bibelbok, og noen noterte i en slags hurtigskrift etter hvert som han talte. Dette ble så renskrevet og trykt. Den største boken er kanskje hans forelesninger over Genesis (1. Mosebok). Den brukte han vel ti år på – helt til det nestsiste året han levde. Det ble to store bind. Denne kommentaren kom også på norsk i 1863 på Grams forlag og er på 2337 sider.
Ellers er det f. eks. kommentarer etter han til salmenes bok, 5. Mosebok, Jesaja og de tolv små profeter samt en del av NT. Luthers skrifter har vært samlet flere ganger. Den ene er Erlangen-utgaven ved bl.a.  J. K. Irmischer. Det er en tysk oversettelse fra omkring 1840. J. G. Walch samlet skriftene til Luther i årene 1740-53, og den kom i ny utgave i Amerika i 1880-90-årene på tysk. Det må ha vært mange tyske lutheranere der på den tiden. Den største og fullstendige samlingen av hans skrifter er likevel Weimarutgaven som omfatter 127 bind med til sammen 80 000 sider.
Men den boken av Luther som kanskje er mest lest er hans store kommentar over Galaterbrevet. En norsk utgave fra 1861 og en dansk utgave fra 1902 var brukt i Norge. Den siste omfatter 783 sider. Her forklarer han frelsen av nåde ved tro til mat for sjelene. Det er forresten minst to andre kommentarer til Galaterbrevet av Luther. de er mindre, og derfor kalles denne for den store kommentaren.
Kommentaren til Romerbrevet har sin egen historie. I eldre bøker om Luther står det at vi ikke har noen kommentar til Romerbrevet av Luther. Den sprenglærde teologen August Tholuck skriver i sin kommentar (svensk utgave 1832): Luther «har icke förklarat  brefwet till de Romare». Historisk henger det så langt jeg vet sammen slik: Luther begynte sin undervisning over Romerbrevet i 1515 (altså før reformasjonen egentlig begynte) og forleste utover 1516. Ingen hadde manus eller referat av den. Så kom den lærde Philip Melanchthon til Wittenberg i 1518 og Luther ba han undervise i Romerbrevet. Selv begynte han med Galaterbrevet – i 1516-17. Melanchthon har minst to trykte bøker over Romerbrevet. Den minste fra 1522 med forord av Luther og en større utgave fra 1540.
Men – i 1850-60 årene gjorde en tysk prest en stor gjerning her. Chr. G. Eberle gikk gjennom alle (?) Luthers bøker og noterte ned det han har sagt om tekster i Bibelens bøker, særlig NT. Dette samlet han og ga ut som egne bøker. I 1857 kom en kommentar til evangeliene. Og i 1866 kom en lignende utgave over Apgj. og brevene samt Åpenbaringen. I 1878 ble Romerbrevskommentaren utvidet og utgitt som egen bok – på 407 sider. Men allerede i 1874 hadde presten G. Kildal oversatt Eberles Romerbrev til norsk som ble utgitt av Lutherstiftelsen.
Svakheten var selvsagt at det ikke var en sammenhengende kommentar. Men da skjedde noe i 1908.
Johannes Ficker
Johannes Ficker i Tyskland er sentral her, f. 1861 d. 1944. Ficker var evangelisk teolog, kirkehistoriker og arkeolog og var bl. a. professor i kirkehistorie. I 1886 fikk han et reisestipend som skulle få stor betydning. Han kom bl. a. til Italia og oppholdt seg i Rom.

Der var han en tid i det Vatikanske bibliotek, men på den tid var det forbudt å bruke bibliotekets katalog fritt. En av hans venner, dr. H. Vogel, kom flere år senere til Rom i samme ærend. Og da kunne han bruke Katalogen ubegrensa. Det åpnet en ny verden for dem. På dette tidspunkt var disse to vennene først og fremst interessert i Melanchthon og arbeidet med reformasjonens begynnelse. Ficker ba Vogel gjennomgå Katalogen i det romerske bibliotek, og de ble overrasket da han så mapper med manus av Luther. Her var nok en gullgrube.

Ved omveier både i Rom og i Tyskland m.m. fant de først en studentavskrift av Luthers forelesninger, og senere hans originalmanus til Romerbrevet. Og de brukte 8-9 år på å lese og skrive av de håndskrevne notatene. Det var et møysommelig arbeid. I september 1908 kunne Ficker legge fram en foreløpig utgave av kommentaren i to bind. Alt er skrevet på latin, det vanlige undervisningsspråket den gang. Det er i forordet til denne første utgaven at Ficker har redegjort for forarbeidet. Men det åpnet altså opp for en ny verden. Vi er enig med prof. O. Moe som skriver at det kastet nytt lys over Luther som reformator og ekseget. Her har vi en grunn til at Luther-manuset er viktig. Og allerede to år etter denne nye utgaven kom, er den nevnt i litteraturlisten i den store Romebrevskommentaren til Th. Zahn.

Vi skal være oppmerksom på noe når vi leser denne første forelesningen over brevet. Luther var ennå katolikk. Han ble ikke frigjort som evangelisk kristen før noe senere. Han har selv fortalt det. Luther sier også at vi skal være forsiktige med det man leser i hans første skrifter. Hans forhold til katolisismen er et slikt eksempel. Men det kan også gjelde synet på troen og gjerningene og hans bruk av allegorisk tolking.

Fickers latinske utgave ble oversatt til tysk. Og senere ble den oversatt til engelsk. Dermed ble boken kjent for enda flere.

Et interessant tillegg her er at J. Th. Mueller har oversatt og forkortet kommentaren og skrevet en sammenhengende fortolking. Når en har lest alle disse kommentarene, er det tydelig at Muellers bok er den letteste, som anbefales for nybegynnere. Det er ingen tvil om at Romerbrevet er viktig innholdsmessig, og Luther har en god innføring i stoffet. Vår tid behøver den. Ikke minst er det viktig for å bevare vår protestantiske frihet i troen. Funnet i Vatikanet er et av hjelpemidlene.

Ved siden av den var også hans prekensamlinger mye brukt tidligere. Det gjelder kirkepostillen og huspostillen. Hans aller siste preken kom forresten i særtrykk mange år senere. Den ble holdt 14. febr. 1546, og han døde noen dager etter. Teksten var da Mat. 11, 25-30. Og han avslutter slik: «Mye mer kunne vært sagt om dette evangelium, men jeg er for svak, så vi må la det være med dette. Må den kjære Gud gi nåde til at vi tar imot hans dyrebare ord.»
Det bør det norske folk og hver enkelt av oss også gjøre nå i dette «Luther-året» og senere.


torsdag 29. desember 2016

Luthers liv

 Martin Luther i Tyskland. 
En skisse av hans liv m.m.
Han var født 10/11 1484 i Eisleben, døpt 11.11 på St. Mortens dag, derfor fikk han navnet Martin (Morten). (Dette er trolig Martin av Tours f. c. 315 d. 397, biskop i Tours, født i Ungarn men vokste opp i Italia. Han var først offiser, ble kristen og bad seg fri tjeneste i hæren, "for jeg er soldat for Kristus". Ble biskop i 370 og drev aktiv misjon i området for å vinne folket for Gud. Han var en av de første hellige menn som ble helgen uten å være martyr. )
1505. Studerte filosofi og jus i bl. a. Erfurt. Ble munk. Tordenværopplevelsen. Augustinermunk.
1508 til Wittenberg, i Svarteklosteret. Leste teologi.
- hadde angst, tenkte på dommedag, bad, pinte seg selv.
1510 til Roma: krøp opp Pilatustrappa, Scala Sancta, det ga avlat i 252 år, dvs. bli fri skjærsilden (renselse) mellom døden og evigheten.
Så baksiden av kirkelivet: synd, pengekjærhet, verdslighet.
1512 prof. i teologi. Foreleste over Salmene og Romerbrevet.
1513 el. 1514. Tårnopplevelsen, ved Rom. 1,17. Han så: Den som tror på Jesus, får Guds rettferdighet og er fullkommen i ham. Gud glemmer synden og tilgir alt. Vi blir hans barn, bare ved tro. Uten å bli munk og streve og arbeide for frelsen.
En tradisjon sier: Han grep pennen og skrev i margen på Bibelen: Sola Fide (ved tro alene). – Frykten forsvant, han fikk sjelefred. Dette talte han ofte om. Det er evangeliet, det glade budskap for trette syndere: Jesus døde for synden, og Gud tilgir uten betingelse.
(Det er andre tradisjoner også om dette.)
Reformasjonen begynner.
Det kunne han ikke ha for seg selv. En viktig årsak til at Luther ble reformator, var både hans egen opplevelse og Johan Tetzel som sa: Når penger i kisten klinger, straks sjelen or Skjærsilden springer. Han reiste rundt i Tyskland og talte om avlat. Avlat er:
- erstatning for botsgjerninger når de hadde syndet.
- ga frelse, tilgivelse fra Skjærsilden.
- Paven behøvde penger til Peterskirken.
Ved ett besøk i kirken i Wittenberg, fikk man avlat for 127799 år.
Avlat ble gitt ved å kjøpe avlatsbrev. Det var særlig viktig før Allehelgensfesten 1. nov.
Reformasjonen begynte: 31. okt 1517 slo Luther opp 95 teser (setninger) på kirkedøra i Wittenberg. Det var mot avlat. Tesene var på latin og ment som et diskusjonsgrunnlag for de lærde (prestene). Det skjedde ikke, men innholdet i testene ble spredt og kjent over Tyskland på 14 dager (pga trykkeriet). Noen ble glade: nå slipper vi å betale for frelsen, andre motstandere – paven, presten og kirken.
Skriv ned Rom. 1, 17.
Motstand. Pave Leo X reagerte og ville dømme Luther.
Luther forsvarte paven, men ikke Tetzel o.a.
Senere ble avstanden til paven større: Kirkens lære var gal, den lærte frelse av nåde + gjerninger, dvs, bønner, gaver til kirken, pilegrimsferder.
Luther sa: Frelsen er bare ved tro av nåde (Sola fide et sola gratia). For Jesus hadde sona all synd på korset.
Les: Rom. 3, 9-31; 4, 1-8; 5, 1 og 6-8.
Luthers kamp mot paven. Viktige år og hendinger:
a) 1519 Disputas med Johann Eck – om tesene. Paven kan ta feil.
b) 1520 Luther lyst i bann, han brente bannbullen.
c) 1521 Riksdagen i Worms, forhørt av keiser Karl V (5). ”Jeg skal til Worms selv om det er like mange djevler som det er taksteiner der.” Her sa han de berømte ord på spørsmålet: Vil du tilbakekalle dine skrifter (lære)? – ”Jeg kan ikke handle mot samvittigheten. Her står jeg, og kan ikke annet. Gud hjelpe meg.”
- til borgen Wartburg hos venner i 10 mndr. Oversatte NT til tysk folkespråk i 1522. Skrev prekener.
1522 Prest og professor i Wittenberg.
Befridde munker og nonner fra klostrene: Gift dere!
1525 gift med nonnen Katharina von Bora (Kæth), og fikk et kloster i bryllupsgave av kurfyrsten. Fikk 6 barn, han sang og spilte i familien. Katharina var flink: Hun er mer verd enn Frankrike, sa Luther.
1525 Bondeopprøret.
1529 Den lille katekisme ferdig.
1530 Riksdag i Augsburg. Skriftet Augustana, ved Melankton. Nå ble de kalt protestanter, de protesterte mot at luthersk lære ikke skulle utbres.
1534 GT ferdig oversatt. Ved hjelp av Melankton, en lærd mann.
1546 18. febr. Luther dør i Eisleben 63 år. Han skulle dit å forlike to venner som var blitt uvenner! Og der ble han syk.
Luthers arbeid.
a) Bibeloversettelse – hele Bibelen. Et storverk, og det gjorde tysk språk bedre og felles for landet. (Sola Scriptura).
b) Frelse ved tro av nåde ble sentralt. Dette førte bort fra Rom og i motsetning til katolske gjerninger. (Sola fine, sola gratia).
c) Katekisma. På visitaser så Luther hvor lite folk kunne. Så skrev han den lille katekisme. Først var den plakater på veggen hjemme. Skrev også en stor katekisme for prestene.
d) Gjorde gudstjenesten enklere.
e) Fikk bort helgendyrkelsen m.m.


tirsdag 22. mars 2016

Påske

Påskebodskapen.
Påskeveka tek til palmesøndag i det eg vil kalla Stor-påske. Då rei han inn i Jerusalem og viste seg som konge. men han var av eit anna slag enn andre kongar. Han kom ikkje på ein flott hest slik keisaren og andre kongar gjorde. Han kom på eit audmjukt dyr og viste sge som ein anna slags konge, admjuk og liten i menneskeaugo. Men han skal kom att som den store kongen når han kjem i sky.
Dei neste dagane nytta han til å tala til folket, og då tala han nett om at han skulle kom att ein gong og ta alle truande til seg.Fleire talar i Mat. 24-25, Luk. 21 og Johs 14 er om dette. Der har me framtidsperspektivet for Gud menighet på jord.
Deretter kjem så torsdagen då han inn stifta nattverden og var i Getsemane og vart ført til øvstepresten og andre. Då vart han ført til Golgata på fredag, det me kallar Langfredag. På engelsk heite dagen Den gode fredagen. Og begge delar er sant.
Laurdsag låg han i grava og sundag morgon kom oppstoda. Då sigra han over alt det vonde og løyste oss alle ut på ein underfull måte. Den som trur på Jesus Kristus kan nå blir erklært rettferdig for Gud og slik vera rede til å møta Gud sjølv ein dag. Må det vera sant om mange. Og det er sant om alle som trur på hanb. Amen.-

onsdag 24. februar 2016

Peters 1. brev

1. Peters brev kommentar

Peters første brev.
Kommentar.
Av Nils Dybdal-Holthe.

Innhold:

Innhold







Innledning.

.

I. Om PETER.

.
Navnet Peter betyr berg eller klippe og er det samme som Kefas. Han hadde også navnet Simon før han møtte Jesus. Han var en av de 12 og ble tidlig kalt til disippel.
.
Her vil vi si litt om Peter og hva Gud gjorde med ham, hvorledes han dannet og formet Peter etter sin vilje. Peter var ikke enkel. Gud hadde mye strev med ham. Men han er et strålende eksempel på hvorledes Gud arbeider lenge med mennesker for å lede dem til himmelen.
.
Mange av oss er som Peter. Gud har strev med oss på mange måter. Men nettopp fordi Peter kunne bli frelst og bevart, skal vi få tro at andre kan bli det om det ser håpløst ut. Og vi skal ikke selv gi opp om alt går imot.
.
Vi skal bare ta med litt av det Peter opplevde her. Vi finn flere ting om ham i Bibelen. Men han ble en leder i Guds rike og derfor kan vi se litt på livet hans. Det kan være til hjelp for noen.
.
1. Kallet til frelse.
Først vil vi se på kallet han fikk til frelse. Joh. 1, 40-42. Her ser vi hvorledes Peter ble vunnet for Guds rike. Han ble vunnet ved personlig arbeid og samtale. De fleste som blir frelst i dag blir det også slik. Og det var broren Andreas som vant ham. Han ble altså vunnet av en som kjente ham. Gud brukte et menneske i denne tjenesten. Kallet kom ikke som en åpenbaring fra det høye. Men en som selv hadde møtt Jesus, fortalte det videre og vitnet om sin tro. Og Peter kom selv og fikk møte Jesus.
.
Peter fikk et direkte kall av Jesus. Vi må også få det. Det er når vi har kall at vi kan komme. Det er løgn å tro at folk kan komme når de selv vil. I Joh. 6, 44 sier Jesus: Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham. Vi må altså bli dradd til Jesus. Og det skjer ved Den hellige Ånd. I Katekismen sier Luther dette slik: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan komme til Kristus eller tro på ham. Det er Den hellige Ånds gjerning.
.
I Mat. 4, 18 hører vi om et annet og nytt møte med Jesus. Og det blir avgjørende for ham. Fra nå av er han en disippel. Det er ikke nok å høre om Jesus eller få et ytre og løst møte med ham. Bibelen sier vi må fødes på ny. I 1. Pet. 1, 3 skriver Peter dette slik: han har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu oppstandelse fra de døde. Det må skapes et nytt liv i en synder for at han skal bli frelst. Da er han en kristen. Det er ikke nok å bøye seg eller si ja med munnen og forstanden. Vi må så å si flytte inn i Jesus, få se oss frelst og frigjort i evangeliet og ta imot Jesus i hjerte. Men det er ikke vår gjerning, det skjer ved å høre evangeliet.
.
I det andre brevet sitt skriver han slik om dette: han som kalte oss og gav oss de største og dyreste løfter for at vi ved dem skulle få del i guddommelig natur ved at vi flyr bort fra verden. 2. Pet. 1, 3-4. Frelsen skjer ved Ånden. Men bakgrunnen er at vi sier nei til synden og verden og kommer til Jesus med alt. Da får vi del i guddommelig natur, står det. Han gir oss de største og dyreste løfter. Det er evangeliet om Jesus og hans død for våre synder, og hvorledes vi får del i det av nåde. Noe større enn det finnes ikke. Og det er kostbart. "Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag."
.
Alle som hører Ordet får et slikt frelseskall. Du skal ikke vente på en spesiell opplevelse i sjelslivet eller følelser for å tro at du har kallet. Når Ordet forteller deg at du er en synder og trenger Jesus, er det kallet. Det sier du er fortapt uten Jesus. Da har du bare en ting å ”gjøra”: å gå til Jesus med din synd og be om nåde og tilgivelse. Det er veien til frelse. Og den som lar Guds Ord kaste lys over synden, vil få se alt det Gud ser du kan tåle. Men her må vi aldri nekte eller bortforklare synden. Det er avveien.
.
2. Kallet til tjeneste.
Videre fikk Peter et kall til tjeneste i Guds rike. Da han møtte Jesus (Mat. 4, 18), fikk han høre at Jesus sa: jeg vil gjøra deg til en menneskefisker. Det ble livskallet hans, rett og slett "yrket" hans senere. Han skulle bruke livet sitt til å lede mennesker til Kristus slik at de ble frelst. Han skulle ikke først og fremst lede dem inn i en ny kirke eller en organisasjon. Men folk skulle få et møte med Jesus personlig. Det er egentlig kristenkallet i dag også. I Luk. 5 får han et møte til med Jesus, det er trolig senere. Her er det sagt mer detaljert. De hadde fisket forgjeves en hel natt og Jesus stod på stranda. Jesus sa til dem: Legg ut på dypet, v. 4. .
.
Det kunne nok virke litt tvilsomt etter så lang tid på sjøen. De var fiskere av yrke og visste vel hvor vanskelig det var. Peter stiger fram og sier: På ditt ord, Herre. Det var viktig. Han hadde fått tillit til ordet, til det Jesus sa. Og da underet skjedde, så han seg ganske uverdig. Gå fra meg, jeg er en syndig mann, sa han. Da var det Peter fikk ordet: Frykt ikke, fra nå av skal du fange mennesker, v. 10. Han skulle bli en tjener for Kristus og vinne noen for himmelen. .
.
Grunntekstordet betyr å ta noen levende, ta fanger. Og sannelig skal Guds tjenere fange mennesker for et nytt liv der det gamle nok må dø, men et nytt stå opp. Peter kaller seg selv for Kristi tjener og apostel. 2. Pet. 1, 1.
.
Nå skal alle troende være Jesu vitner. Det er ikke for spesielt utvalgte mennesker. Vi er vitner der vi lever så sant vi lever med Gud. Spørsmålet kan være om vi er sanne og gode vitner for Jesus. Men vi bærer alltid med oss et vitnesbyrd - hjemme, i fritida og på arbeid.
.
Noen blir kalt til spesielle tjenester i Guds rike, både her hjemme og ute. Det kan være som misjonær eller som forkynner. Oppgaven er den samme som for Peter: å vinne mennesker for Jesus. Han kaller oss oftest til tjenester ettersom vi har evne og naturutrustning til. Så utruster han sine vitner videre og gir dem det de trenger til arbeidet. Det fikk Peter oppleve.
.
3. Peter blir prøvet.
Når vi følger Peter sitt liv videre, finner vi snart at Jesus prøvde ham på flere måter. Han blir ført inn i forskjellige situasjoner i livet. Jesus ville prøve hans tro, slik at den skulle bli sterk. 1. Pet. 1, 7: som gull, glødet i ild. Ingen tro blir sterk uten å bli prøvd. Og da spørs det om troen holder prøve. Vi kan trekke fram noen slike situasjoner han kom opp i.
.
Jesus gikk en gang på sjøen, Mat. 14, 26ff. Da de så det, ble de alle redde. Peter var likevel litt annerledes og sa: er det deg, si til meg at jeg skal komme til deg på sjøen. Og Jesus gjorde det. Da opplevde Peter at han kunne gå på havet på Jesu ord og befaling. Det må ha vært en underlig erfaring for ham. Men så så han på bølgene, og da gikk han under og måtte rope: Herre, frels, jeg går under.
.
Det var en viktig erfaring i troslivet: så lenge han så på Jesus og holdt seg etter hans ord, gikk det bra. Så snart han så seg omkring, på uværet og vanskene, gikk det galt. Og så måtte Jesu sterke hånd ta fatt i ham, og han fikk høre dette om seg selv: du lite troende! Troen hadde ennå en lang veg å gå.
.
En annen gang talte Jesus sterkt og hardt om seg selv som det eneste livsens brød for et menneske. Mange av de som hadde fulgt ham og kalte seg disipler, gikk da bort. De ville bare være med i medgang med et enkelt budskap. Jesus spurte da de tolv: vil dere også gå bort? Da var det Peter som svarte for alle: Hvem skal vi gå til, du har det evige livs ord. Joh. 6, 66-68. Der fikk han bære fram sin bekjennelse: Ordet - det var redningen. Peter ble sterk i troen fordi han bygde på Ordet. Det gav visshet og kraft.
.
Slik blir alle troende prøvd. Uten det er vi bare uekte barn og har ikke arverett. Ordet hos profeten Jesaja gjelder nok oss alle som tror: når du går gjennom vann og ild, er jeg med. Det kommer mange slike dager når vi må gå gjennom ild og vanskeligheter. I slike stunder er Gud selv ved vår side. Han lar ikke noe verdifullt for oss brenne opp. Det som ikke har verdi for Gud, det brenner.
.
Slik gikk det med Daniels tre venner, Dan. 3. Sadrak, Mesak og Abed-Nego ble bundne og kastet i ildovnen. Den ble gjort sju ganger varmere enn før, og alle mente det var slutten for de tre. Da de så ned i ovnen, så de fire menn gå omkring der, og med dem gikk en fjerde mann. Han så ut som en gudesønn, står det. Og det var Guds Sønn selv, Jesus, som var i ovnen og løste deres bånd.
.
Nettopp slik er trengslen for oss også. Han brenner alt som binder oss til verden og synden. Og midt i det som kan kjennes tungt og som et offer, er han selv til stede. Gud tar seg av sine i prøvelsen for å gjøre oss avhengige av ham og binde oss til Jesus.
.
Men Peter fikk oppleve mer. I Mat. 16, 23 ble han refset av Jesus fordi han ikke skjønte hvorfor Jesus måtte inn i lidelsen og dø for oss. Vik bak meg, Satan, sa han. Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører mennesker til. Og det er ganske naturlig. Det er slik vi alle er etter vår natur. Peter var slett ikke så uvanlig der. Vi har alle en god sans for det jordiske.
.
Til voksteren i Guds rike hører det med at vi blir løst fra denne jordiske sans. Vi skal få øyet opp for det himmelske. Og da trenger vi noen ganger å bli refset og irettesatt. Det hører med til oppdragelsen i Guds rike. Vi skal ikke så snart tro det er lovtrelldom. Jesus behandlet sine disipler slik. Og han må nok gjøre det samme med noen av oss også.
.
I Luk. 22, 32 finner vi så at Jesus ba for Peter. De er kommet til påskehøytiden og Jesus vet hva som skal skje: Peter vil fornekte ham. Nå har han vært i bønn for Peter. Men han ber ikke om at Peter må la være å banne eller bli fri fristelsen til å fornekta ham. Han visste at det ville og måtte skje. Han ser våre svake punkt og vet vi vil falle i synd gang etter gang. Men Jesus ber om at Peter må komme tilbake til ham, be om tilgivelse. Det er avgjørende om vi skal være troende. Og det er nettopp slik han tar seg av sine feilende venner på jord. Han kommer med ny tilgivelse gang etter gang.
.
Så kom påske, og Peter nekta tre gonger. Men - det var svar på bøna - utafor porten låg han og gret, v. 62.
.
Det var Peters redning og oppreisning.
.
4. Peter ble brukt.
Likevel, Peter ble brukt av Gud i tjenesten. Gud slår ikke handa av oss om vi feiler og "skjemmer" oss ut eller ikke er støpt i same form eller er fullkomne. Menneskene venter ofte at vi skal være uten feil. Men Gud tar seg av oss igjen og igjen - bare han slipper til. Det å komme til Jesus i all nød er selve pulsslaget i livet med Gud. Når det stopper opp, dør gudslivet i oss.
.
Peter fikk se Jesus som den oppstandne, Luk. 24, 34 og 1. Kor. 15, 6. Det var altså kjent for de andre som f.eks. Paulus at han fikk en spesiell åpenbaring av Jesus. Og det var nødvendig for at han skulle settes inn i tjenesten på nytt. Det ser vi i Joh. 21, 3-7.15-19. Peter ville av sted for å fiske og slik vende tilbake til det gamle livet han forlot 3-4 år før. Og de andre var med, men de fikk ingen ting den natta. Og på stranda stod Jesus og ventet på dem. Et nytt under fikk Peter se da. Kast garnet på høyre sida, sa Jesus til dem. Og da fikk de fisk. Ikke fordi det akkurat der var mer fisk enn andre steder, men fordi de gjorde det på Jesu ord. De måtte hele tiden læras opp til å stole på hans ord og løfte. Snart skulle de bare ha det å stole på.
.
Etter måltidet fikk Peter spørsmålet: elsker du meg? Det er da han får oppgaven: fø mine lam og mine sauer, og vokt sauene. Det var tjenesten i Guds rike, han skulle bli brukt av Gud.
Først ser vi det på pinsedag, Apg. 2, 14. Det var han som var hovedtaler. Og i den talen viste han nettopp til hva Gud hadde sagt i GT. Det var et resultat av oppdragelsen i Guds skole. .
.
Han talte ikke slik han mente var best, eller det han mente ville nå mest fram til folket. Nei, han brukte Ordet. Det hadde Jesus lært ham. Og 3000 ble frelst på pinsedag. Gud hadde grepet inn med et større under enn noen annet av det han hadde sett før.
.
Etter pinse finner vi ham flere ganger i tjenesten. Ved bønnetimen i Apg. 3 får han hjelpe en som hadde det vondt. Bare ved Jesu navn kunne det skje. Og i kap. 4 ser vi hvorledes vekkelsen fortsatte - nå var det 5000 nyfrelste i Jerusalem. Og Peter var en sentral person i denne vekkelsen.
.
Senere møter vi ham som reisetaler. Han var en tid i Lydda ved kysten, kap. 9. Der reiste han opp Tabita fra de døde og mange trodde på Jesus der. Vekkelsen bredde seg altså ut over landet og ikke bare i Jerusalem.
.
Det er mens han er her at han får bud fra Cæsarea om å komme til Kornelius og tale ord til ham som han skulle bli frelst ved, kap. 10-11. Og hele huset hans ble døpt da. Gud viste ham at ingen var uren i den betydning at de ikke kunne få evangeliet. Det skulle være for alle. Dette åpnet veien til ikke-jøder for ordet om Jesus. Fra nå av går evangeliet ut i verden og seirer flere steder.
.
5. Peter dør.
Jesus sa noe til Peter som ikke var til de andre: en profeti om hans død, Joh. 21, 18-19. Han skulle ikke dø naturlig eller på vanlig måte. Andre skulle binda ham og føre ham dit han ikke ville. Men han skulle æra Gud med sin død, så selv i den stunden var han en tjener for Gud.
.
Før det hendte skulle han altså være i tjeneste for Jesus og hjelpe mange til tro. Og han fikk tid til å sende to brev til venner og andre troende. Men at han var den første biskop i Rom som den katolske kirke sier, er det ikke holdepunkt for i Skriften.
.
Bibelen sier heller ikke noe om hvorledes han døde. Men en legende sier at han ble korsfestet i Rom. Då bad han om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig til å dø på samme måten som Frelseren, sa han. Det viser at han var en ydmyk tjener for Herren. Biskop Eusebius (d. 339) forteller dette.
.
Teksten vi bruker her, er hentet fra norsk oversettelse fra 1930, med noe ny rettskrivning.
.

 Kap. 1, 1-2. Overskrift og hilsen.

Peter, Jesu Kristi apostel – til de utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt 2 etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred bli dere mangfoldig til del!
.
Peter var den frimodige talsmann og ordfører, en ledertype. Men det var også han som falt og fornektet i prøvens stund. Den samme Peter ble oppreist og stod fram på pinsedag som taler. Han ble fylt av Den Hellige Ånds kraft og går ut i gjerningen som menighetsleder i Jerusalem og reist omkring som misjonær.
.
Denne Peter er det nå som har ordet, som et rør i Mesterens hånd. Han hadde vært til hjelp for mange før, og ordet hans lever videre i dag. Det skal leve videre lenge – og hjelpe mange. Sikkert skal det også hjelpe deg.
.
Han er så sikker på sitt kall og utvelgelse at det ikke finnes tvil hos ham om at han er Jesu Kristi apostel. Han visste det fordi han hadde hatt et møte med Mesteren, han hadde fått oppreisning av ham. Derfor visste han det. Her ligger også hemmeligheten til å få forvissning og vår frelse og vårt kall. Et møte med Jesus og oppreisning av ham.
.
Han er apostel, kalt til å være det. Mesteren har valgt ham ut. Du er også utvalgt av den samme Herre og Mester. Jesus fra Nasaret har kalt deg inn til seg.
.
Det er denne apostelen Peter som skriver brevet. Det var skikk og bruk og sette avsenderen først og deretter navnet på den som brevet var adressert til. Slik er det også her. Det er på samme måte som når et firma f. eks. bruker trykte brevark med deres navn øverst.
.
Peter sender nå brevet til ”de utledninger som er spredt omkring”. Han kaller dem utlendinger. Den konkrete betydning av dette ordet kan være at de var jødekristne som bodde i andre land en Israel. De ble ofte kalt ”diaspora-jøder”, og det ordet er brukt her som oversettes med ”spredt omkring”. Ellers ser det ut til at det i alle tilfelle var hedningkristne blant leserne, kap. 4, 3.
.
Den åndelige side ved det er at de ikke har sitt rette fedreland her i verden. Fra første stund vendte han blikket opp mot de evige høyder. Det var deres rette hjemland. Hele brevet bærer preg av dette: Vi må ”streve” for å nå dette hjem. Det er formaninger og veiledning om veien dit i hele brevet, til det avsluttes med uttrykket i kap. 5, 10: ”den evige herlighet i Kristus Jesus”. Alle kristne er på vei dit, og vi kan bruke brevet om alle kristne også i vår tid. Hele Bibelen er skrevet for oss.
.
Opprinnelig er brevet skrevet til kristne i Pontus, Kappadokia, Asia og Bitynia. Det er forskjellige landskaper eller områder i det nåværende vestre og nordlige Tyrkia. Av dette ser vi at det har vært kristne i disse områdene i tidlig kristen tid. Det kan delvis henge sammen med at det var folk fra disse distriktene i Jerusalem på pinsedag. Men noen kan også ha blitt kristne ved kristne handelsmenn som reiste omkring i området. De vitnet om sin tro og noen kom til tro slik.
.
Peter gir oss så en liten karakteristikk av de kristne der og taler om den grunn de bygger sin tro på. De er utvalgt etter Gud Faders forutviten. Gud er allvitende og kjenner alle ting. Han kjente også menneskene, men valgte dem likevel som sine. Her er det tydelig at det er tale om forutviten og ikke forutbestemmelse. I begynnelsen så han alle mennesker, også vår synd og svakhet. Da sa han: De skal bli mine barn.
.
Vi må også tenke at han så hvem som kom til å ta imot og hvem som ville vrake ham. Han så hvem som var villige til å ”la seg frelse”. Derfor er vi alle kjent av Gud, han har sett oss før vi var født. Men på en særlig måte kjente han dem som ville ta imot frelsen. På grunnlag av dette kjennskap var det han valgte oss ut. Utvelgelsen er ikke at noen er bestemt til å bli frelst, mens andre ikke er det – og er dermed bestemt til å gå fortapt. Noe annet alternativ er det ikke. Slik lærte Calvin og delvis Augustin. Luther legger vekt på måten Gud velger oss ut på: Ikke ved oss selv, men ved Guds ordning, sier han. For vi er ikke i stand til å føre oss selv til himmelen eller å skape en tro i oss selv, skriver han til dette verset.
.
Men utvelgelsen har noe med hva vi skal bli som kristne. Han har valgt oss ut til å bli noe. Det ser vi både her og i Efeserbrevet kap 1 og Rom. 8. Bibelen legger vekt på det Gud vil gjøre for oss og med oss når vi tror på ham. Nå kommer flere uttrykk som vi må stanse ved.
.
Utvelgelsen skal skje ”i Åndens helliggjørelse”. Her mener han ikke den daglige helliggjørelse hos en kristen eller noe som skjer gradvis med oss og heller ikke av oss selv. Hellig har en dobbel betydning: Det handler om å skille seg fra noe og så å innvie det til noe annet. Et eksempel på det er søndagen som er en helligdag. Den er utskilt fra alle de andre seks dagene i uken, og innviet til Gud. Da skal vi høre Guds ord og prise ham på en særlig måte. Søndag er ikke bare en hviledag for legemet, den er dag for å tjene Gud.
.
Slik er det også med utvelgelsen. Gud har hentet oss ut fra verden og ført oss inn i sitt rike. Det er skjedd en veldig forandring med oss. Men for å vise at det har vi ikke gjort selv, sier han: Det er i Åndens helliggjørelse. Det var et verk av Den Hellige Ånd. Han kalte oss og gjenfødte oss og viset oss til Kristus som vår eneste frelser. Utvelgelsen og frelsen er en Åndens gjerning. (At dette skal vise til dåpen som både Olav Moe og P. Madsen sier, virker søkt. Peter skriver til voksne mennesker som er gått over jødedom eller hedenskap til den kristne tro. Og det skjer ved troen på Jesus. I det minste måtte det stå: Ved troen og dåpen.)
.
Videre skriver nå Peter om målet med denne utvelgelse: Til lydighet. Men det gjelder ikke lydighet mot Mose lov eller de ti bud for dermed å bli frelst eller fortjene noe hos Gud. I første omgang er det lydighet mot evangeliet ved å tro på Jesus. Det er det Paulus kaller ”troens lydighet” i Rom. 1, 5. Av natur er alle mennesker bortvendt fra Gud og totalt ulydige mot Guds vilje. I vår ufrelste tilstand gjorde vi kjødets og tankenes vilje og vi var av naturen vredens og syndens barn. Ef. 2, 3. Derfor var vi ikke engang skikket til å lyde Gud på fullkommen måte. For synden har ødelagt oss totalt på det området. Og før et menneske innser det, vil det ikke omvende seg og bli frelst. Graden av en slik forståelse kan variere, men retningen må være rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned; jeg ser min synd at den er stor….
.
Da sier Peter noe mer: og til bestenkning med Jesu Kristi blod. Her nevner han løsningen på menneskets største problem. For her viser han til soningsverket på Golgata og den frelse som gjelder form alle mennesker i Jesu blod. Bestenkning kan også oversettes overstenking eller oversprengning. Bibelen lærer klart at Jesu blod renser fra all synd. Og vi møter det igjen senere i brevet, v. 18f.
.
Grunntanken er sterk og tydelig og viser tilbake på den gamle pakt og ofringene i tabernaklet og senere templet. Men tanken om blodet som frelsesmiddel må først peke tilbake til den første påske. Da vet vi at et dyr (et lam) ble slaktet, og blodet av det ble et vitnesbyrd om frelse og frihet fra dommen. 2. Mos. 12. Blodet skulle strykes på dørstolpene til et vitnesbyrd for domsengelen. Da han så blodet, skulle han gå fordi det huset. Og dermed var folket fri. Dette ligger i bunn for mye av talen om blodet i Det Nye Testamentet.
.
Men at blodet her på vårt sted skulle bestenkes eller sprenges, går tilbake til offertjenesten i tabernaklet som ble innstiftes etter påsken. Når dyret var slaktet, skulle presten stryke eller stenke blodet på alteret og deretter på folket. 2. Mos. 24, jfr. Hebr. 9, 18. Blodet er livet i en skapning, uten blod er menneske og dyr døde ting. Når Jesu blod blir brukt så ofte om frelse og forsoning, er det fordi Jesus døde og dermed ga sitt liv og blod som et offer for vår skyld. Vi var skyldige til den evige død, men Jesus gikk inn i vårt sted og tok den straffen. Golgata kors var offeralteret der vår forsoning skjedde.
.
Så skulle blodet stenkes på folket. Det var en del av offerakten. For oss betyr det at vi tror at Jesu frelsesdød var for vår skyld og at det er nok til frelse. Blodet skal anvendes på syndere slik at de at der er vår frelse. Den ligger aldri i at vi selv skal gjøre noe eller bli bedre slik at gud kan godkjenne oss. Det vil aldri skje. Når Luther forklarer dette, sier han: ”Det må en bestenkning til som omvender oss og gjør oss åndelige. Å bestenke betyr å forkynne at Kristus ga sitt blod og ber for oss for faderen og sier: ’Kjære far, her ser du mitt blod som jeg har gitt for denne synder.’ Hvis du tror det, er du bestenket. Da vet du også den rette måte å forkynne på.”
.
Deretter kommer den vanlige hilsen som vi kjenner fra Paulus’ brev. Det er noen ønsker apostelen har for sine venner og tilhørere. Og det gjelder alle som er frelst ved blodet, slik han har skissert opp her. De andre er utenfor denne hilsen. Slik setter Guds ord og evangeliet et klart og alvorlig skille i verden. Og det skille må alle mennesker akseptere før eller senere.
.
Det første ønske er nåde. Vi ble alle frelst av nåde, som Paulus sier, Ef. 2, 8. I syndens verden finnes det ingen annen vei til Gud. Nåde betyr å få noe gratis, som ordet også heter i en bøyning på latin. Det er en ufortjent gave som ikke skal eller kan betales. Og der begynte vårt liv med Gud. Vi innså at vi var syndere og kunne ikke gjøre noe for å bli frelst. Det var en hard lærdom for et stolt hjerte som gjerne ville klare seg selv.
.
Men hos Jesus lærte vi sangen: Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist! Da fikk vi ta imot gaven og gikk inn i Guds rike på fribillett. Den var betalt av en annen. Guds Sønn hadde gått inn i mitt sted og gjort alt. Og det er bare de som går inn gjennom denne Nådeporten som blir frelst og berget for evig.
.
Men Peter ønsker altså nåde til de som allerede er frelst av nåde. Hvordan henger det sammen? Jo, et Guds barn lærer noe i Guds skole. Og dette er en viktig lekse: Vi behøver nåde hele veien. Vi lever på nåde. Vi er bare kristne så lenge vi er det an Guds nåde. Vi kan aldri leksa vår i Guds skole. Igjen og igjen må vi se det i øynene: Vi er ingen ting i oss selv. Vi står hele veien som fattige tiggere.
.
Det er også sant at vi er blitt åndelig rike som kristne. Men det skal ikke gjøre oss selvgode og egenrettferdige. Den veien er kort. Og vi blir aldri så rike i denne verden at Guds nåde er overflødig. Og da må vi innse at nåde er bare for fattigfolk. Den som tror at han er noe åndelig talt, vil aldri oppleve nåde. Så enkelt er det.
.
Nå ønsker Peter at leserne må eie denne kontinuerlige nåde. Og da kommer det neste ordet i teksten til sin rett: Da har vi fred, som på hebraisk heter Sjalom. Det står som motsetning til krig og uro og strid. I åndelig forstand betyr det selvsagt ikke politisk fred i til alle tider. Det var heller ikke meningen med juleevangeliet og englesangen: Fred på jord. Da misforstår vi det evangeliske budskapet.
.
Nei, vi har nå fred med Gud. Vi er kommet i harmoni med ham. Derfor kan vi møte ham som vår far og be til ham på den måten. Men det betyr også en indre fred, en hjertefred der vi har det godt som menneske fordi vi lever med Gud som hans rette barn. Vi er medlem av Guds familie, og der er det fred og godt å være.
.
Alt dette ønsker Peter at de må ha i rikelig mål. Det er et fint uttrykk her. Det er ikke fattigdom hos Gud. Han har nok til alle. Og det ligger også noe gjemt her. Skal vi leve et langt liv, behøver vi mye nåde. Mange år som kristen betyr en uendelig rekke av nådegjerninger fra Guds side. Han må ta oss til nåde igjen og igjen fordi vi feiler og snubler og synder så titt. Og da må vi ikke tenke at vi allerede har fått nåde hos Gud, så den saken er vi ferdige med. En slik tanke viser svik i ånden. Nei, da må vi tenke at også denne dag må jeg ha nåde av Gud. Etter mange år som kristen kan vi kanskje tenke at nå er det ikke mer nåde igjen for meg. Jo, sier Peter, du skal få det i rikeig mål. – Jeg har nå vært en kristen i nesten 22.000 dager. I denne tida har det dessverre vært mange feil og svikt og synder i livet. Jeg skammer meg mye ved det. Og det var ikke Guds feil, det var bare min egen skyld. Men i alle disse dagene har jeg opplevd Guds nåde. Og der var alltid nok, rikelig nok. Og når jeg ser det, blir takkesangen tydelig og sterk, og jeg synger lettet og glad: ”Nådefulle Gud, synd du sletter ut. Jesus tok all synd som sin, og derfor også min.” Takk, takk, at også jeg fikk være med.
.
Lovsang:

1 Pet 1,3

Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,
.
Etter en kort hilsen og ønske om nåde og fred, bryter Peter ut i lovsang. Og her lærer han oss noe om den. For lovsangen kan lett misforstås og til og med misbrukes. Nå vi han få oss til å se også dette på rett måte.
.
Først viser han oss at lovsang til Gud er på sin plass. Han går foran med et godt eksempel og priser Gud. Salme 33, 1 sier også at Lovsang sømmer seg – for Guds folk. Og vi har flere ting å prise Gud for, her behøver vi ikke å være ensidig. Men denne gang er Peter opptatt av en ting: Håpet om evig liv. Det henger kanskje sammen med at han begynner å bli gammel og tenker mer på døden enn før. Og da er det naturlig å se framover mot det som venter.
.
Det er Gud som Jesu Kristi Far han nå gir takken og lovprisningen. Vi skal huske at det var mange guder i folkets tanke og bevissthet på denne tida. Det vrimlet av Gud i forskjellige land i Romerriket. Og noen kunne tenke slik: Hvilken gud er det kan tenker på? Den bevisste kristen skjønte det selvsagt. Men det var nok mange som nettopp var kommet ut av hedenskapet og hadde tilbedt ikke bare keiseren, men guder i Hellas og Italia og andre steder. Peter gjør det derfor klinkende klart at det er bare en Gud. Ved tillegget om Jesus vil han vise at det er hans far vi har med å gjøre. Og samtidig viser han dermed til Jesus frelsesverk om det blodet han alt har nevnt.
.
Og straks er han inne i den personlige tro og kristendom og den veldige forandring som er skjedd med leserne og ham selv. Her er de like. For alle kristne er gjenfødt. Så radikal er alltid frelsen. Ikke alltid viser det like tydelig eller er like dramatisk. Men på det indre plan er det slik: Det skjedde en ny fødsel. Vi ble faktisk skapt på nytt, som Paulus antyder i Ef. 2, 10.
.
I den håpløse verden som hedninger og alle folk lever i, tenner Peter nå et lys. Han sier til dem at dette nye livet de får ved troen på Jesus, er ikke bare for jordelivet. Det rekker lenger. Og det gjør at livet ikke lenger er håpløst og uten mening. For Gud har gjenfødt oss til et levende håp. At det er sikkert og visst, sier han ved å vise til Jesu oppstandelse. Håpet er slik knyttet til påskemorgen.
.
Når Jesus kunne bryte dødens lenker og stå fra graven, gjelder det samme oss, vi som tror. Og dette håpet om himmelen er levende. Det står her i motsetning til død. Håpet vårt har en levende kraft, som Barnes sier. Slik Jesus ble levende ved oppstandelsen, skal vi få nytt liv etter synden og jordelivet.
.
Jesu oppstandelse er ikke bare garantien for vi også kan og skal oppstå, men den danner selve grunnlaget for at frelsen er gyldig og fullstendig. Den er på en måte Guds segl og godkjenning av frelsesverket. Den som tror og følger Jesus på jord, skal også følge ham i evigheten. For vi får ”del i den samme guddommelige kraft som reiste Kristus opp fra de døde,” som Tr. Bjerkrheim sier.
.
Peter forsetter nå å tale om dette håpet her og i evigheten.
.
.
Arven i himmelen er neste avsnitt i dette brevet.

V. 4

 til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for dere,
Nå fortsetter Peter med å tale om hva håpet innebærer. Vi har en arv i vente. En arv kan vi ikke fortjene eller gjøre noe som helst for å motta. Og vi bestemmer ikke selv over hvor stor arven blir. Det er avgjort av den som gir arven. Til vanlig får vi heller ikke arven før giveren er død, men vi kan få et forskudd på den hvis giveren ønsker det.
.
Vi har bare rett til arven om vi er født inn i slekten og hjemmet. Og da betyr det lite eller intet om vi er gode og snille eller noe annet. Betingelsen er vanligvis bare at vi er født til den. Og da er den rimelig sikker.
.
Her står det at vår arv er gjemt. Det betyr ikke at ingen vet hvor den er. Men arven er nå på et sikkert sted slik at ingen skal røve den eller fjerne den før vi får arven. Den er gjemt i himlene for oss. Og himmelen er en sikker oppbevaringsplass. Meningen er at vi skal få den fulle arven når vi kommer dit. Det vi har nå, er bare et lite forskudd. Den dagen vi går inn gjennom de himmelske porter – for å tale i bilder – får vi overrakt alt sammen. Den blir hentet ut fra lageret og gitt til frelste syndere.
.
Jødene (israelittene) kjenner til hva en slik arv er. Stamfaren Abraham fikk flere løfter fra Gud om en arv. De skulle få Kana’ans land til odel og eie, 1. Mos. 15, 18. Når Herren gir et løfte, holder han det, og det er derfor sikkert. Men arven var aldri sikker eller trygg. Det skjønte de allerede på reisen gjennom ørkenen. De måtte kjempe for den steg for steg til de var framme. Og det samme ser vi i vår moderne tid. De har løfte om landet – ”Eretz Israel” – men fienden er stadig på jakt etter dem. Men med den åndelige arv er det motsatt. Den er alltid sikker.
.
Peter vet noe om dette. Apostlene stod i en særstilling slik at de fikk åpenbaring om noen av Guds hemmeligheter og skatter i Guds rike. Slik var det f. eks. med Paulus, i Ef. 3, 4: Når vi leser hans brev, vil vi kjenne hans innsikt i Kristi evangelium. Peter vet også noe om arven, og nå viser han oss tre ting eller kvaliteter om den. Han bruker tre adjektiver til det. Men legg merke til at han beskriver ikke arven med positive ord. Det finnes ikke sterke nok ord på noe jordisk språk som kan fortelle oss om hva det evige Guds rike i himlene er. Han må ty til det motsatte og si hva det ikke er. Noen ganger er det nødvendig når vi skal forklare noe.
.
1). Først sier han at den er uforgjengelig. Mye av det som hører denne verden til, vil forgå etter kort eller lenger tid. Det hender at man finner gamle skatter nedgravd i jorden for flere hundre år siden. Da hadde de tatt vare på stasklærne til storfolk og gjemt dem godt for ettertiden. Nå var det bare en klump med moll igjen. Alt hadde forvitret. Men inni blant finner de en sølvknapp eller et smykke av gull. Og det er intakt! Det var nær sagt uforgjengelig jordisk sett.
.
Det er et svakt bilde på det Peter skriver om her. For han tenker på det som ikke kan dø og aldri forgå på noen måte. Ingen kan ødelegge denne arven verken med atombomber eller de frykteligste kjemiske våpen som menneskene rår over i dag. Og når vi en gang får den i fullt mål i himmelen, kan vi heller ikke miste den. For der kan vi ikke begå noen synd, hvor liten den enn synes for mennesker. Da er frelsen vår for evig og alltid. Er det underlig at Guds folk gleder seg til å nå fram en dag? Vi opplever jo daglig at nesten alt kan bli borte for oss.
.
2). Det neste han nevner er usmittet. Tanken her er at den alltid vil være fullstendig og helt igjennom ren. Men et slikt ord har vi ikke på våre jordiske språk. Alt vi tar i eller tenker på ligger det noe syndig og skittent ved. Vi kan ikke alltid se det, for synden har en stor evne til å forkle seg, dekke seg og se ut som noe skikkelig vakkert. Men slangen ligger skjult mellom rosene. I rette øyeblikk dukker den fram og stikker.
.
Det kan aldri skje i himmelen. Derfor vil vår frelse alltid være ren uten et eneste fnugg av ondt eller syndig ved seg. Himmelen er på alle måter det motsatte av denne verden. Slik vi aldri kan misse frelsen i himmelen, vil vi heller aldri oppleve at skygger kommer og skitner den til. Hele evigheten er den like ren. Om dette var det presten Wexels sang i 1841:
.
”Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist.
Når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst.”
.
3). Peter sier også at arven er uvisnelig. Dette ordet er like uvirkelig for oss som de andre. For vi er vant til at alt visner og blekner her i vår verden. Vi mennesker gjør det. Vi taler om ungdommens skjønnhet, om de vakre grønne spirer om våren og skogen som grønnes litt etter litt. Men hvor mange måneder går det før alt faller av, blir brunt og sammenkrøket og ubrukelig. Vi er så vant til vår og høst at det er naturlig for oss. Det er nesten bare svart jord og hardt fjell som står der alltid som i vikingtida og før. Verden forandrer seg hele veien.
.
Peter kaller den himmelske frelse for uvisnelig. Da har han sagt noe som vi vanskelig begriper. Der oppe vil ingen ting forandres. Gjennom alle evigheter skal det være likt – og likevel skal det være like nytt som første gang vi så det! For uvisnelig betyr at alt er like grønt og vakkert, og like friskt hver eneste dag (hvis det finnes dager der). Barn og noen tankeløse mennesker har sagt at de vil ikke til himmelen fordi det blir så kjedelig. De er vant til stadig forandring og at hele tiden skjer det noe nytt. Da skjønner de ikke at himmelen er uvisnelig.
.
Himmelen er ny og frisk og uoppdaget hvert eneste minutt. Gud er allmektig og kan gjøre det slik for oss. Derfor gleder vi oss til å komme dit. Den vil aldri tape sin glans og nyhetens interesse. Det henger for en del sammen med at tilværelsen i evigheten er tidløs. Det blir ingen kveld eller morgen slik vi kjenner det. Og heller ingen dager – som nevnt ovenfor.
.

v. 5

dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.
Men ennå var Peter i denne verden, slik vi er det nå. Og hele veien ligger farene på lur. Djevelen går omkring som en brølende løve, sier han i kap. 5, 8. Og han gjør hva han kan for å sluke de troende. Han bruker så mange krumspring for å få tak i oss at forstår det ikke rett. Derfor blir mange lurt bort fra Jesus og arven før de selv er klar over det.
.
Med tanke på dette, vet Peter at vi behøver en større og sterkere kraft og makt enn vi selv rår over. Vi trenger Guds makt. Bare han er i stand til å berge oss gjennom denne syndens dal vi lever i. Derfor skriver han nå med stor trosvisshet: Dere holdes opp ved Guds makt. Det er sant om oss alle. Vi blir bevart i troen alene på grunn av Guds kraftige hånd. Det er troen på ham som gir oss seier, 1. Johs 5, 4.
.
Ordet for å ”holdes oppe” betyr egentlig å være bevoktet som i et fengsel eller en festning. Det er som en militærvakt som passer nøye på slik at fienden ikke skal nå oss. Det betyr at de var svake i seg selv og møtte mange fristelser på veien. Vi kristne er som et spedbarn mot ulver og bjørn. Vi har ingen sjanse. Da kommer Guds veldige hær og stiller seg rundt barnet og berger oss steg for steg. Det er vårt eneste håp til å nå fram til målet.
.
Og målet er den frelse som skal bli åpenbart i den siste tid. Den er ferdig, og ved troen har vi tatt imot frelsen. Men frelse betyr her den endelige frelse når vi stiger inn gjennom himmelporten. Og det skal skje i den siste tid. Peter ser altså framover mot Jesu gjenkomst og de siste dager av evangeliets tid. Ingen kjenner tiden for dette, vi må hele veien leve i troen
.
Den åpenbaring som skal skje da, vil vise oss frelsen og Guds rike på en ny måte i forhold til nå. Her ser vi bare som i et speil – da skal vi se alt klart og fullstendig. Det blir nok mye større enn vi kan forestille oss her i tiden.
.
Gleder og prøvelser – og tro.

v. 6

Derover jubler dere, om dere enn nå – når så skal være – har sorg en liten stund ved mange prøvelser,
En kristen vil ofte ha to motsatte erfaringer i livet. Selv om de er så ulike som vel mulig, hører de likevel sammen i kristenlivet. De som er utenfor den kristne tro, kan ikke forstå det og vil stille seg undrende til slik tanker.
.
Som et troende menneske opplever vi en ny og dyp glede over å høre Jesus til. Noen ganger blir det en jublende glede, det renner over når frelsesverket og målet som venter oss går opp for hjertelivet. Tenk det er slik: Jeg er en synder på alle måter og helt uverdig til å være hos den hellige Gud. Likevel får jeg tro at jeg er et Guds barn, og det er alt av nåde og derfor ufortjent. Skulle jeg ikke da kunne bryte ut i lovsang og takk til Gud!
.
Og midt i en slik glede og frelsesfryd møter vi motgang. Det er det uforståelige. Vi har sorg fordi vi møter mange slags prøvelser. Det er ulike slag av motgang fra forskjellige kanter. Det må vi se litt på nå. Først er det viktig å skille mellom prøvelse og fristelse. Det første er gjerne en test som Gud tillater for å prøve oss og styrke oss i troen, mens fristelsen er fra djevelen for å føre oss til fall og få oss bort fra Gud.
.
En hovedsak i prøvelsen er at troen blir prøvd, og med det de som tror. Slik opplever de troende en lidelse som ikke alle kan se. Det er ikke lett å være en kristen. Vi får sorg, anfektelse og motgang som verden ikke aner noe om. Og dette kommer i tillegg til de vanlige sorger og motganger som hører menneskelivet til. En herlighetskristendom i den betydning at alt er herlighet og glede for en kristen, eksisterer ikke.
.
Peter kjente til dette. Han kunne nok aldri glemme den påsken med Jesus da han valgte den letteste veien. Som kristen fikk han oppleve det flere ganger å komme i fengsel, Apg. 4,3, og han vitnet frimodig om hvem som var hans autoritet 5, 29. Når det står mye om lidelse i Peters brev, kommer det delvis av at han taler av egen erfaring. Da er det grunn til å lytte til ham. Legg først merke til et par ting han sier her:
.
a) Lidelsen er kort, kap. 1, 6; 5, 10. Vi opplever gjerne slike tider intense og lange. Men i det evige lys og perspektiv blir det noen øyeblikk. Ingen ting kan være så tungt å bære som trengsler. Da er det godt å tenke at det tross alt bare er en kort stund.
.
b) Det er prøvelser av mange slag. I eldre oversettelser stod det: allehånde prøvelser. Med det er ment at vi opplever mange ulike slags prøvelser, og de kommer på mange måter. Ikke alle kristne får de samme lidelsene eller like mye. Gud ser hva den enkelte tåler og deler ut etter det. Og det er noe vesentlig sant i diktet av Nordahl Grieg der det står: "Det er de beste som dør." Det er ofte de ”gode” og åndelige kristne som tåler motgang best og som smaker mest av den.
.
Her vil vi nå spørre: hvorfor må de kristne lide slik? Og hva slags lidelser er så spesielle for de kristne? Vi vil altså ikke tale om de trengsler som alle mennesker får, fordi vi er mennesker. Her taler vi bare om de spesielle kristne lidelsene.
.
1) Først må vi lide fordi vi er kristne, kap. 3, 14; 4, 14.16; 2. Pet. 1, 4. Vi er blitt nye skapninger i Kristus ved troen. Vi er født inn i Guds familie og fått et nytt mål med nye interesser og oppgaver. Men vi bor midt i en verden som har sagt farvel til Gud og innerst inne hater ham. Derfor vil verden aldri forstå en kristen, og vil heller ikke tåle ham når han reiser rent flagg. Lidelsen kommer derfor når troen er ekte og sann og vi ikke slår av på "kravene".
Slik lidelse møter vi ofte i form av spott og hån, flir og kanskje harselering. Noen ganger og noen steder blir det direkte forfølgelse og konfrontasjon, slik det har vært mye av i kommunistiske og muslimske land. Fra kirkehistorien vet vi at det var mye direkte forfølgelse i Romerriket. De kristne ville heller dø enn å nekte sin Frelser.
.
I dette lyset skal vi forstå ordene i kap. 2, 12 og 15: vi skal leve rent og godt i verden for å vinne noen for Gud ved det. Ufrelste menn kan faktisk bli vunnet for Gud ved at en frelst kone lever rett, kap. 3, 1f.
.
2) En kristen har også lidelse når kjøttet fristar. Kjøttet er den gamle natur som aldri vil bøye seg for Gud. Derfor blir kristenlivet en livslang kamp mot vondskapen i oss. Synden blir en lidelse for en kristen. Han kan ikke elske synden, men hate den. Rom. 8, 13. Vi vil aldri klare å utrydde synden i oss en gang for alltid. Fristelsen innenfra vil stadig komme igjen. Som kristne har vi en ny natur. Vi er født på nytt til et liv med Gud. Samtidig har vi den gamle, kjødelige natur i oss. Og de står hverandre imot, sier Paulus. Gal. 5, 17. Enhver ærlig kristen opplever sannheten i det.
.
3) Djevelen frister en kristen, kap. 5, 8. Han både lokker og tvinger for å få fram sin vilje. Målet hans er alltid å føre oss til fall. Til dette benytter han ofte mennesker som stiller seg villige i hans tjeneste. Noen ganger skjønner de ikke selv at de går Satans ærend. Peter hadde selv gjort det en gang, og visste vel hvorledes det var. Mat. 16, 22-23.
.
Når vi så ligger igjen på slagmarken og har gitt etter for fristelsen, sier Satan: det nytter ikke for deg, bare se hvor lett du faller!
.
4) En kristen har også lidelse for den ufrelste verden. Han vet at alle utenfor Kristus går fortapt. Og det skaper lidelse i ham - et sinn som lengter etter at de skal oppleve frelse. Paulus hadde det. Han taler om samfunnet med Kristi lidelser i Fil. 3, 10. Og det betyr bl.a. dette. Og i Rom. 9,1f og 10,1f finner vi sterke ord om hvorledes han vil vinne noen av sine for Kristus.
Gud tar ikke lidelsen for sjelene fra oss. Kristus må ha noen gråtende og lidende hjerter på denne jord. Det er misjonssinnet. Ordet om korset må ut til nye folk.
.
Vi kan bli sløve og trette. Nytter det å arbeide mer? Slike tanker kommer til mange i dag også. Men det er Satans verk. En rett kristen har nød for andre, både her hjemme og der ute.
.
5) Vi kan nevne enda en sak: en våken kristen vil se når frafallet kommer både hos de nære kristne og ute i folket. Da kommer en lidelse for at vekkelsen må komme, slik at Guds folk får et klart bibelsyn. Uten det blir heller ikke det kristne livet rett. Derfor må en kristen alltid kjempe for en hel bibel. Det kan også koste noe for kjøtt og blod. 2. Tim. 4, 3.
.

v. 7

for at deres prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,
Peter skriver nå noe om hensikten med prøvelsen, at Gud noen ganger tillater at enkelte kristne ble særlig hardt prøvet også. Det har noe med at troen må bli sterkere og mer holdbar. Derfor må vi si noe om den kristne tro her.
.
For troen er en hovedsak i Bibel og kristendom. Og Luther førte denne hovedsaken tilbake til de kristne. I lang tid hadde de katolske lærde talt om gjerninger og tro. Menneskene skulle samarbeide med Gud for å bli frelst, het det gjerne. Denne korte og presise setningen ble et varemerke for luthersk kristendom: Ved tro alene, på latin heter det: sola fide. I dette brevet finner vi troen omtalt flere ganger. Vi har allerede møtt troen i v. 5, og vi møter det igjen i v. 7, 8 og 9 og senere. Vi taler nå om den frelsende tro, ikke noe antagelse eller kanskje eller et usikkert håp.
.
Å tro er å få, og å ta imot, uten å hjelpe til. Tro er tiltro til ham som gir. Troen er det motsatte av gjerninger og egen innsats. Paulus skriver slik: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror. Rom. 4, 5.
Derfor er troen en veldig makt. Jesus sa at den faktisk kunne flytte fjell, Mat. 17, 20 (21,21). Ja, troen kan gjøre det som er mye mer: seire over verden og nå fram til Guds himmel. Troen er den største makt i verden.
.
Men troen er ikke en slags ny gjerning eller en prestasjon, noe jeg må få til. Troen er tillit. Det er å gi seg selv og alt en har i Guds hånd. Derfor er det egentlig den Allmektige Gud selv som gjør alt for den troende. Og derfor får han æra for alt.
.
Og da er vi tilbake til vers 7: Den er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild. Troen er noe verdifullt og kostbart. Derfor formaner Bibelen så ofte til at vi skal ta vare på troen. Den er ikke et tilbakelagt stadium for en kristne, noe han blir ferdig med etter noen år som troende. Han fortsetter å tro hele veien. Derfor kalles vi troende – det er et fint navn på Guds barn. Det viser at vi er avhengige av Gud og alltid stoler på ham.
.
Vi vet at gullet må renses for slagg. Da går det inn i smelteovnen. Denne prosessen bruker Peter for å si noe om prøvelsen. Den kan være smertefull, og vi synes at alt brenner opp og vi har intet igjen. Og det er sant. Vi står ribbet tilbake – med bare en ting: tilliten til at Gud vil ta seg av oss. Og det er troen. Da er det som Luther sier: ”Vi er renset mer og mer helt til vi dør. Ingen gjerning kan gjøre det for oss. For hvordan kan en ytre gjerning rense hjertet i vårt indre? Men når troen er prøvet slik, må alt det falske forsvinne.” Også Luther regnet altså med at denne prosessen varte livet ut.
.
Og det skjer sier Peter, for at troen må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. Når Jesus kommer igjen og henter sine, skal det vise seg at Gud selv anerkjenner disse troende og Jesus går god for dem og sier: De er mine venner.
.

v. 8

han som dere ikke har kjent og dog elsker, han som dere nå ikke ser og dog tror på, og derfor fryder dere med en usigelig og herliggjort glede,
Felles for alle troende etter aposteltida er at vi har aldri sett Jesus med våre øyne og kjent ham som menneske, slik noen av de frøste kristne gjorde. Likevel elsker vi ham og tror på ham, sier Peter. Det er nettopp troen. Vi tror det vi ikke ser, for Guds Ånd har overbevist oss om hvem Jesus er. Hebr. 11, 1ff.
.
Og dette åndelige møte ved troen skaper et nytt liv i oss, og det gir oss en ny fryd og glede som ingen i verden kan forstå. V. 8 og kap. 4, 13. Derfor må vi gjenta noe om gleden i Herren her. Midt i lidelsen kan altså en kristen være glad. Her er vel helst tenkt på lidelsen fra verden og Satan. Denne glede er usigelig. Den kan ikke tolkes med ord eller forklares. Prøv og forklar verden hvorfor du er glad midt i motgang! De vil tro du taler over deg. Det er som å forklare forskjellen på rødt og blått for en blindfødt. Han aner ikke hva du snakker om.
.
Den er også herliggjort, himmelsk og ren. For dette er ikke menneskeverk. Dette er Guds rike. Ved troen har du sett og opplevd en liten del av selve himmelen. Dette er ikke lett å forklare for noen. Men la oss glede oss over det så lenge vi kan.
.
Peter sier det rett ut: de vil undre seg, kap. 4, 12. Men i dette blir trua lutret og renset. Hva blir så løsningen på denne gåten og spørsmålet om hvorfor vi må lide? Og hva skal vi gjøre i en slik situasjon. Vi kan lett tenke at vi gir opp alt sammen. Kap. 4, 19 gir et svar: Vi skal overgi vår sjel til Gud - og så gjøra det gode. Det gjorde Jesus, kap. 2, 23. Gud som ser alt, vil også dømme alt på rett vis til rett tid. Vi må ha tid til å vente på dommens dag.
Jeg har ofte hatt bruk for dette. Og så var det fredfullt å lære denne lekse: ha tid å vente på Guds tid. Amen.
.

v. 9

 når dere vinner fram til endemålet for deres tro, sjelenes frelse.
Det er ikke tilfeldig at Peter minner dem om målet for livet og troen nettopp her. Sjelenes frelse er her uttrykk for den endelige frelse i himmelen. Det må de kristne aldri tape av syne. Det kan skje både i medgang når alt er ”på topp” og gleden fyller hjerte og sinn. Men det kan også skje i motgangen og lidelsen og kampen. Et ubefestet sinn som bare ser på dette livet, vil lett tenke slik: Jeg orker ikke mer av dette. Det får gå som det vil. Jeg gir opp og går tilbake til verden – akkurat slik israelittene talte i ørkenen: Vi hadde det bedre i Egypt. Folk glemmer så lett. Derfor må vi påminne hverandre om målet. Gjennom alt gjelder sjelens frelse. Vi må nå fram, ellers er alt her på jorden forgjeves. Jesus sa det: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26.
.
Guds ord.

v. 10

 Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, 11 idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter;
.
Her og i v. 23-25 taler Peter sterkt om Guds ord, slik han også gjør i det andre brevet sitt, kap. 1, 20-21. For oss er det sterke vitnesbyrd om Bibelen. Den er Guds ord. Har denne gamle boka noe å si til oss i dag?
.
Bibelen er kilde til all sann kunnskap om frelse. Både hedninger og humanetikere er på villspor her. Deres utgangspunkt er feil og da blir resultatet også feil. Gud må være utgangspunkt for at målet skal bli korrekt. For her vi å gjøre med åndelige spørsmål.
.
Det har alltid vært strid om Bibelen. Djevelen er interessert i å ta Bibelen fra oss. Han gjør det oftest nå ved å ta troen på Bibelen fra oss. Ikke all teologi har bygget opp om en hel Bibel. Ny-liberale retninger tar noen ganger tilliten til Ordet fra folk uten at tilhørerne selv ser det.
Men alt raser sammen under oss uten en hel Bibel. Den er som en solid grunnmur. Hva skal vi gjøre uten den? Peter skriver noe viktig om Guds ord her. La oss stanse ved det.
.
Profetene gransket skriftene. v. 10-12.
Det er underlige ord, men de sier en god del om hva Skriften er og hvorledes vi skal forstå den.
.
Profetene spådde om frelsen, sier Peter. I GT er det mye profeti, både av åndelig karakter og om politikk. Her er Messias-profetiene det mest aktuelle. Salme 22 er en kors-salme, Jesaja er evangelisten i GT og Sakarias taler både om påske og endetiden. Dette er de største og dyreste løfter, 2. Pet. 1, 4. Ved dem får vi del i frelsen, ja i guddommelig natur.
Her har det vært mye strid og kritikk.
.
Profetene forstod ikke det de talte og skrev om. De gransket og ransaket skiftene, men fant ikke den endelige og rette betyding. De spurte etter hva tid profetiene talte om. Var det lenge til? Og dernest hvorledes den tiden var. A. Barnes nevner at ordet kan oversettes med "hvem, hva slags person" ordet taler om. De tenkte altså slik: hvem er Messias, og hva tid kommer han?
.
Det var særlig Kristi lidelse de tenkte på. Kanskje noen av dem faktisk forstod at Kristi lidelse var det største? Her tenker vi helst på Jes. 53. Her er forsoningen hovedsaken, Messias skulle ta på seg all verds skyld. Men de så også noe av herligheten etter dette.
.

12

 for det ble dem åpenbart at de ikke tjente sig selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen – dette som englene attrår å skue inn i.
.
Profetene så noe mer: at dette ikke var for dem. Det de talte om var for en annen tid, v. 12. Det betyr altså at GT er for oss og taler om den evangeliske tid.
.
Englene lengter etter å få se inn i evangeliet. De er uten synd og forstår ikke hva ordet om forsoning og syndforlatelse er. Dette viser at evangeliet er stort, så stort at himmelske engler ønsker å forstå det. Englene vet litt om dette, men kjernen i evangeliet er ukjent. "For de som ikke kjente synd, ei vet hva frelse er."
.
Vi ser også av dette verset at vi får kjennskap til evangeliet når noen forkynner det for oss. Men det er ikke bare ordene som teller. Forkynnelsen er viktig og nødvendig til alle tider, men den må skje ved Ånden. Bare den kan gjøre Ordet levende både for forkynneren og for tilhørerne. Ellers blir det bare teori. Mon ikke det er tilfelle mange ganger i dag?

V. 13-17

Derfor, omgjord deres sinns lender, vær edrue, og sett deres håp fullt og fast til den nåde som blir dere til del i Jesu Kristi åpenbarelse! 14 Som lydige barn skal dere ikke skikke dere etter de forrige lyster i deres vankunnighet, 15 men vær, etter den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd! 16 for det er skrevet: Dere skal være hellige; for jeg er hellig. 17 Og når dere påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid,
.
I dette avsnittet finner vi noen av de sterkeste ord om kristenlivet og dermed om helliggjørelsen på det praktiske plan. Peter skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tru, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om gjenfødelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leva det?
.
Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvsagt for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til et nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".
.
Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innvidd til Gud. Søndag kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innvidd til Guds ord og samværet med de troende. – Men er den alltid det? Slik er det også med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.
.
Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i dette, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jorden.
.
Først må vi vite dette: I Kristus er vi hellige og fullkomne.
Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet på jorden, men åpenbares for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne betydning er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.
.
Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen i vid betydning (sp. 486). I denne betydning kan helliggjørelsen sammenlognes med rettferdiggjørelsen
.
Og vi har mange skriftord som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver Peter at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser Peter at det samme gjelder for oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og dere er mitt folk, må dere være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er dere hellige slik Han er hellig."
.
Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: ”Kristus Jesus... han som for oss er blitt... helliggjørelse.”
.
Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle", og "for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke noen ære av det. Det er oppfyllelsen av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19 NO-30). Denne bønnen er oppfylt. Vie er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne meining.
.
Dernest: Vi blir formanet til å leve hellig. Og her må vi skille den tydelig fra rettferdiggjørelsen.
Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser bare hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble lest og bedt hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette Peter skriver om i v. 13f.
.
Om dette skal vi først si dette nå:
– Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og innvidd, slik vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og en ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for oss kristne som lett tar det åndelige livet av oss.
.
Denne side ved helliggjørelsen er da å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.
.
Og dette er summen av Peters ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vreden. Tida vår er Guds eiendom, det er følelsene våre og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord om dette her:
.
Først: Spenn beltet om livet, eller: omgjord deres sinns lender, v. 13. De brukte lange, vide kjortler på den tida, og det kunne hindre en rask gang eller i arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet når de arbeidet eller var på reis. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å gå for Jesus og tjene han. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påverket av denne verden.
.
Luther har en annen forklaring på dette ordet. Han sier at kilden for barna er livet ("vår lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir vi Kristi brud. Men hvis vi faller fra i falsk lære eller synd, blir vi ødelagt. Derfor blir avgudsdyrking kalt hor i Bibelen. Det er også noe vi må tenke gjennom.
.
Dernest taler ordet å være våkne (NO-85) eller edrue (NO-38 og NO-88). Å være edru betyr konkret å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Og det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer sårt på. Han hadde ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres ideer.
.
Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og våke er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).
.
Videre skulle vi sette vårt håp fullt og fast til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke mista håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram. Det er viktig å se at vi setter v åt håp til en nåde vi får ved Jesu komme. Alt er nåde i gudslivet. Og vi behøver den hele veien. Men også det å bli ønsket velkommen inn i himmelen, er nåde. Heller ikke det har vi fortjent.
.
Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi både spenner beltet om livet, er våkne og edrue og holder håpet levende.
.
Ei fjerde formaning kommer nå: Vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Og det skjedde egentlig i uvitenhet, står det. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4).
.
Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent for Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: Dere er faktisk lydige barn, fordi troen er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier Peter, at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.
.
Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, kan ikke leva i helliggjørelsen.
.
I v. 15 skriver Peter om det forbilde vi har for helliggjørelsen: Gud selv er hellig, derfor ber han oss også om å leve hellig. Det er virkelig sterke ord. Her er det ingen mulighet til å slå av på Guds vilje med oss uten å gjøre vold mot Guds ord. Vårt kall er etter, eller i samsvar med hans forbilde. Som Tr. Bjerkrheim peker på i Bibelverket, lød det samme budet til Guds folk allerede i den gamle pakt, v. 16. Jfr. 3. Mos. 19, 2 og kap. 20, 7.
.
Denne sammenligningen gjør at vi kan ikke si med rette at vi nå lever i den evangeliske tid og er fri alle ”bud og regler”. Gud sier tydelig hva han venter av oss her. Og det er ikke loviskhet å ta slike ord på alvor når vi bare husker at det her gjelder helliggjørelsen og ikke rettferdiggjørelsen og vår frelsessak hos Gud. Den er alltid av nåde.
.
En ting til nevner Peter: Ferdes i frykt for Gud den tid dere er her som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi denne frykten, lukker han oss ute frå sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.
.
Mest hele resten av brevet er nå en videre forklaring på det hellige livet, til kap. 5, 11. Det skal vi se mer på senere. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkas så sørgelig lite. Vi har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.
.
Og når vi så er hjemme i himmelen, skal vi bli fullkommen hellige i all vår ferd, det vi ikke klarte å oppnå her i verden. Og det har vært vår sorg hele veien. Men da skal vi se Jesus ansikt til ansikt, og da skal vi bli ham lik, sier Johannes, 1. Johs. 3, 2.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev: - Tenk når engang jeg uten synd skal leve …

18

for dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam,
Disse sterke ordene om at vi er frikjøpt med Jesu blod, er egentlig et argument for det kristne liv i versene foran. Og det er sant: her ligger framfor alt kraften til et hellig liv. A. Barnes sier om dette verset slik: "Det finnes ikke en mer effektiv vei til å få de sanne kristne til å hellige seg helt til Gud, enn å vise til at de ikke tilhører seg selv, men er blitt kjøpt med Kristi blod."
I dette avsnittet vil vi nå se litt på dette mektige grunnlaget for et sant kristenliv: Jesu blod og død. Det står alltid i relasjon til synd. Derfor får vi to hovedemner her: synd og frelse.
.
Synden er bakgrunnen for at Jesus måtte dø. Synden er det største problem i verden. Ingen ting er så alvorlig som det, og ingen ting får slike konsekvenser. Likevel opplever vi at mange ikke vil tale om det eller ønsker å få et bibelsk rett syn på saken. Men slik vil en også lure seg selv.
.
Først: Vi er syndere ved arv. Det lærer Peter oss her, v. 18: det tomme livet – eller den dårlige ferd - dere arvet fra fedrene. Her blir vi ført tilbake til Adam i Edens hage og syndefallet. Det er ikke bare tale om en påverkning av de nålevende eller nærmeste fedre og familie. Det er tale om en arv i kjøtt og sinn. Ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, skriver Paulus (Rom. 5, 18). Da Adam og Eva tok av frukten på treet, ble de skilt fra Gud og jaget ut av hagen. Det betyr at vi er utenfor Guds rike fra fødselen av. Av natur er vi fiender av Gud. Selve vår natur er syndig og uren. Og hvorledes kan en slik natur (kjødet) gjøre det som er rett? Om vi ville gjøre det gode, kunne vi det ikke. Vår natur var ikke bra nok og ikke i stand til å gjøre noe godt som holder prøve for Gud.
.
Så alvorlig er synden.
.
Og: denne syndige natur fører til syndig handling. Kjødet hindrer oss ikke bare i å gjøre det gode. Vi gjør også det vonde. Peter visste det, han hadde prøvd det selv. Alle troende har smertelige erfaringer og minner om synder vi gjorde. Det kunne være direkte mot Guds bud der vi brøt hans befalinger og vilje. Eller det var forsømmelse av noe vi burde gjøre. Synden kan være grov i menneskers øyne, eller tilsynelatende fin og uskyldig. I Guds tanke er synden alltid synd uansett hva vi mener om den.
.
Derfor behøver alle mennesker frelse, om det skal gå dem vel til slutt. Frelsens grunn har Jesus sørget for. Han har frelst oss fra synden. Det kommer tydelig fram i dette ordet: Vi er frikjøpt, ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, men med Kristi dyre blod. Han var offerlammet som ga seg selv for hele menneskeslekta.
.
Dette betyr: Jesu død er vår frelsesgrunn. Da han hang på korset, sonet han all synd og skyld og betalte skyldbrevet. Ingen ting var utelatt. Flere ord i dette brevet viser det. Og det forklarer hva oversprengning er (v. 2), så langt det går an med ord.
.
Prisen er høy, v. 18-19. Det fantes ingen ting på jord som kunne betale våre synder eller løse oss ut av trældommen under synden og loven. Det er betydningen av ordene "forgjengelige ting, sølv eller gull". Det er same sak som Ef. 2, 2-3: Vi var av natur vredens barn. Og den har tatt makten over menneskene slik at vi gjør synd og vil synde. Vi er treller under synd.
.
Og trellen måtte kjøpes fri. Derfor er ordet her nettopp det ordet som er benyttet om slik handel (lytron). Kristi dyre blod var "betaling" og det løste oss ut og satte oss i frihet. Jesus var offerlammet, den eneste ulastelige og lyteløse i verden. Ofringene i GT var bilder på det og pekte fram mot det siste offer som skulle komme. Jes. 53. Joh. 1, 29. Her var det Guds Sønn som måtte dø for ugudelige. Derfor var prisen så høy. Og derfor kan Peter skrive i neste brev om "den dyre tro", 2. Pet 1, 1.
.
Den er grunnlagt på det største offer i verden: at Gud ga sin egen Sønn for syndere. Men Jesus seiret over synden og døden: Gud vakte ham opp fra de døde og ga han herlighet, v. 20-21. Ja, han var til før verda ble skapt og ble åpenbart for vår skyld. Jesus var evig fordi han var Gud. Derfor kunne ikke døden holde på ham. Apg. 2, 24.
.
Senere i brevet finner vi flere andre ord som taler om frelse og hva Jesus gjorde for oss, kap. 2, 24; 3, 18; 4, 1. Det er grunnvollen for troen og det egentlige innholdet i kristendommen. Det er dette vi må bygge på og holde fast ved. Da står vi djevelen imot, kap. 5, 8-9.
.

20

han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, men ble åpenbart ved tidenes ende for deres skyld,
Her får vi enda flere opplysninger om Frelseren. Han var kjent, står det, før verdens grunnvoll ble lagt. Det er uttrykk for evigheten. Da var Jesus til, og det viser at han er Gud. Han var forut kjent – på engelsk (KJ) står: forut bestemt. Tanken er at Guds frelsesplan var utformet og forsoningen for våre synder var bestemt før skapelsen. Den samme tanke får vi i Ef. 1,4: Utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt.
.
Men alt det som skulle skje var ikke tydelig for folk. Det var bare Israels folk som fikk profetier om at det skulle skje en gang. Men det ble først fullstendig åpenbart da Jesus kom som menneske – ”ved tidenes ende”. Og det skjedde for vår skyld, sier han. Gud ville at alle mennesker skulle bli frelst, og dermed gjorde han det kjent når tiden var inne – i tidens fylde, Gal. 4, 4.
.

21

dere som ved ham tror på Gud, som oppvakte ham fra de døde og gav ham herlighet, så at deres tro også er håp til Gud. 22 Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet,
Et viktig uttrykk kommer nå i v. 21: dere som ved ham tror på Gud. Det er altså ikke bare tale om å tro på Gud, som skaper og en god far. Noen mener de gjør det og det er nok. Nei, sier Peter. Skal det bli en frelsende tro, må de tro på Jesus og ved ham komme i kontakt med Gud. Det er den eneste veien, Johs. 14, 6.
.
For Jesus har vist at han er herre over døden, og det er han fordi han tok syndens straff og dom som nettopp er døden. Påskemorgen var den seieren vunnet for evig og alltid. Så gikk han hjem til sin far i himmelen og fikk den herlighet som tilkommer Sønnen.
.
Noen har kanskje trodd at det å tro på Jesus ikke var nok. De måtte jo tro på Gud også. Da sier Peter: Deres tro er også håp til Gud. Han sier det samme som Jesus selv sa: Jeg og Faderen er ett. Johs 10, 30.
.
I v. 22 fortsetter formaningen til de troende til et hellig liv. Når vi er født på nytt til liv med Gud, er det naturlig at vi renser oss fra alt det verden har å by og som synden lurer oss til. Det vil Gud, og det er å være lydige mot sannheten. Det kan vi aldri være om vi tillater synd i vårt liv. (Her taler vi altså ikke å falle i synd, bli overrasket av djevelen som har tusen veier til å nå oss med sitt frafall. Her taler vi om å leve bevisst i syndige gjerninger, dvs. å handle mot Guds ord og vilje.)
.
Målet må være at den kjærlighet som er av Gud, får fylle vår tanke og vårt liv til aktivt å leve ut kjærligheten mellom våre brødre og søstrer. For kjærligheten er lovens oppfyllelse. Rom. 13, 10. Denne kjærlighet er ikke følelser eller gode tanker om folk. Den er aktiv og praktisk. Det dreier seg om å hjelpe folk av alle slag, mest åndelig, men også praktisk.
.

23ff

 dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir! 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomst på gress: gresset visnet, og blomsten på det falt av, 25 men Herrens ord blir evinnelig; og dette er det ord som er forkynt dere ved evangeliet.
Guds ord er evig, det er hovedsaken til slutt i dette kapitlet, v. 23.25.
.
Guds ord frelste oss, det har kraft i seg til å føde en synder på nytt. Det er motsatt av alt det jordiske og menneskelige. Verde er liknet med gress, v. 24. Det dør og forsvinner fort.
Ordet er derimot en uforgjengelig sæd, det lever og varer evig. Guds ord står om alt annet forgår. Ingen kan utrydde det, selv om mange har forsøkt ned gjennom tidene.
Hebr. 4, 12 sier og det er et levende ord, og at det er kraftig. Det gir liv, slik Jesu ord gav den døde Lasarus livet tilbake, Joh. 11, 43. Der sa Jesus bare disse ordene: Lasarus, kom ut.
Slik kan Guds ord gi nytt håp til den verste synder og skape et nytt liv hos fariseeren og hykleren.
.
Slik Gud er levende og evig, vil Guds barn være det. Det er sannhetens ord, Jak. 1, 18.
At det er evig betyr både at det har samme aktualitet som før, og at det er like sant som før. En ny tid kan ikke redusere Guds ord. Den samme Gud har det samme budskap til alle mennesker.
.
Dette ordet er evangeliet, v. 25. Han viser til ordet i Jes. 40, 6ff som han har sitert. Dette viser sammenhengen mellom GT og NT. Begge steder finner vi evangeliet.
.
Så avsluttes kapitlet med evangeliet. Og i neste kapittel møter vi evangeliets virkning på oss mennesker i helliggjørelsen, slik vi allerede har sett noen glimt av. For en kristen er også det viktige ord.
.
.
1. Peters brev.

Kap. 2.

.

De troendes nye liv.

1 Pet 2, 1-3.

 Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, 2 og lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den til frelse, 3 så sant dere har smakt at Herren er god!
.
Tanken fra kap. 1, 22 føres her videre med nye formaninger til et hellig liv i hverdagen. Det er tydelig at Peter legger stor vekt på den siden ved kristenlivet. Det er ikke sikkert at vi gjør det. Det er lettest nå å forkynne og vitne om nåden og de gode sider ved evangeliet. Men det fører ikke til vokster, se nedenfor. Det er heller ikke en bibelsk tanke at dette hverdagslivet vårt og dermed den praktiske helliggjørelsen kommer automatisk av seg selv når vi er kristne. De sterke formaningene hadde da ikke vært nødvendige.
.
Og Peter er svært konkret og aktuell også for oss. Det er noe vi som kristne skal legge av, eller legge til side som det står på engelsk. Han bruker bildet om å skifte klær, ta av seg noe. Det samme gjør han f. eks. i Ef. 4, 22. Når både Paulus og Peter legger slik vekt på dette, kan grunnen være at noen predikanter ikke har forkynt formaninger eller til og med sagt de ikke var nødvendige.
.
Nå understreker Peter dette. Med ordet ”derfor” viser han til det som er sagt i kap. 1 som grunn til et nytt liv. De er dyrt kjøpt og gjenfødt til en arv i himmelen – da er det naturlig at de også lever slik det sømmer seg en himmelborger.
.
De skal avlegge all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse. Tre ganger sier han ”all”, og da er ingen ting unntatt av ondskap, svik og baktalelse. Her kan vi ikke komme med noen bortforklaringer eller unnskyldninger og si: Det betyr jo så lite! Nei, alt det onde skal bort. Det samme gjelder svik og baktalelse. Det siste er kanskje den mest utbredte synd blant oss. Det skal så lite til før folk snakker nedsettende om andre. Hykleri er å forestille seg og gi inntrykk av at man er bedre enn man egentlig er. I all religion ligger det snublende nær. Og avind er å misunne andre det vi selv ikke har. Ja, noen misunner andre også det de selv har. De vil være enerådende på sitt felt.
.
Det er ikke tale om å være fullkomne i alt. Det kan ingen her i verden. Heller ikke kan vi rydde ut alt ondt i vårt hjerte. Men jeg tror vi alle skjønner hva det dreier seg om: Vi skal ikke tillate synden å tre fram. Vi må lære å si Nei og ikke praktisere synden. Og når vi faller i noen synd, viser Jesus oss veien tilbake til ham som møter oss med nåde og tilgivelse. Men det skal ikke være en unnskyldning for å synde. Før kalte man det å synde på nåde.
.
Guds ord er mat for sjela, v. 2. Det er redningen for oss. Om vi lever mye i Guds ord, vil også sjel og hjerte bli opptatt av de åndelige ting og ikke av verden. Jesus sa at menneske lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord, Mat. 4, 4. Jfr. 5. Mos. 8, 2-3. Vi får her en formaning til å lengte etter Ordet, fordi vi trenger det. Ordet for å lengte er sterkt, som når et lite barn er sultent og nærmest skriker etter mat.
.
Ordet er melk, dvs. næringsrik mat og helt nødvendig som for små barn. Det er samme sak Jesus taler om i Joh. 6, 51: det brødet jeg vil gi er mitt legeme som jeg vil gi for verdens liv. Melk inneholder all nødvendig næring for et lite barn, slik Guds ord har alt det vi trenger for vårt åndelige liv.
.
Den er ekte el. uforfalsket. Det er et sterkt uttrykk for at Bibelen er Guds sanne ord. Her betyr det at det ikke er blandet opp med mennesketanker! Så snart et Gudsord blir det, er det ubrukelig.
.
Hvorfor er dette så nødvendig for oss? Jo, sier Peter: ved det kan vi vokse til frelsen er nådd. Frelse betyr her den endelige frelse i Guds himmel, slik som i kap. 1, 9. I den tiden vi lever som kristne på denne jord, taler ordet om vokster for en kristen, jfr. 2. Pet. 3, 18.
.
Vi kan aldri vokse oss fram til å bli kristne. Vi må bli født til det. Men vi kan vokse som kristne. Og denne vokster har både med kunnskap å gjøre, et bedre liv som kristen, om større tjeneste og et dypere og mer inderlig samfunn med Gud. Da behøver vi næring. Og det er Guds ord.
.
Så sant dere har smakt at Herren er god, står det. Det betyr at de har opplevd og erfart Guds godhet til frelse. De er altså begynt på himmelveien. Nå vil Peter at de skal fortsette der, og da må de bruke Guds ord. Det er maten og styrken på veien. Herren er god, sier han. Om denne godhet sier Peter mer utover i brevet. For her taler han om en åndelig og guddommelig godhet, som Frelser og Herren. Derfor kommer nå neste oppfordring:
.

De troendes presteskap.

V. 4-8

Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, 5 og bli også dere oppbygget som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme. 7 Dere altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe, 8 disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt.
.
Innbydelsen i v. 4 kommer gjerne noe uventet, slik det står på norsk. Leserne er gjenfødt og velsignet av Gud. Likevel står det: Kom til ham. Vi må stadig komme til Kristus på grunn av vår daglige synd og skrøpelighet, det er sant. Men kanskje en annen oversettelse treffer meningen bedre, nemlig den engelske King James, i norsk oversettelse 1999 og Bibelen Guds ord 1997: Når dere kommer til ham som til en levende stein. (Grunnteksten har pres. part. som nettopp understreker at de stadig kommer til ham, det er ikke en oppfordring til å komme.)
.
Nå bruker Peter et nesten umulig bilde sett med menneskelige øyne: Jesus er en levende stein. Det er mot all natur. En stein er død. Men Bibelen fyller ofte ord med et nytt innhold. I dette avsnittet er bildet et byggverk, et åndelig hus. Her er Kristus hjørnesteinen, som nevnt i Salme 118, 22 og Jes 28,16. Men han er ikke en død stein, han er levende både ved at han selv har evig liv som Gud og gir liv til alle som kommer til ham.
.
Først sier Peter med sitt sitat fra Det gamle Testamentet at Jesus Messias ble forkastet da han kom til verden, jfr. Johs 1, 11. Peter hadde selv vært med Jesus og visste hvordan han ble mottatt i Israel. Og det var bygningsmennene som forkastet ham, dvs. lederne og prestene.
.
Da sier han straks: Dere som kommer til Jesus, er selv levende steiner ved troen på ham. Og da blir alle de troende som steiner i en stor bygning, til et åndelig hus. Det er Guds menighet på jord. Vi hører alle sammen, støtter hverandre og sammen er vi små deler av Guds rike. Det taler om et samfunn og et fellesskap mellom de troende. Noen av oss er nær hverandre, mens andre står på en helt annen vegg av huset. Men vi tilhører alle den samme Guds menighet, og alle har fått åndelig liv ved den samme frelser. Derfor er det et inderlig og åndelig fellesskap mellom Guds folk i alle land og tila lell tider. Vi hører sammen fordi vi har den samme frelser.
.
Han bruker straks et annet bilde: Vi er et hellig presteskap. Prester er ganske vanlig i mange religioner. Det er de som tar seg av ritualene og er de offentlige representantene for religionen m. m. Jødekristne kjente også godt til presteskapet i den gamle pakt. Men dette har lite og ingen ting med det Peter vil ha fram. Også her bryter en ny tid fram.
.
I den nye pakt er det et hellig presteskap i et åndelig hus med åndelige offer. Dermed er det et åndelig prestedømme av en helt annen karakter enn i den gamle pakt. I v. 9 er de kristne kalt for et ”kongelig presteskap”. Det taler om hvem vi tilhører i vår prestetjeneste, nemlig kongenes konge. Og det sier igjen at vi bor i et annet rike enn denne verden. Og det er det Guds rike som bygges av frelste syndere på jord. Ingen andre har rett til å bo der.
.
Presteskapet taler om en tjeneste. Vi bærer fram åndelige offer som er til behag for Gud, slik prestene i Det gamle Testamentet bar fram blodige og ublodige offer på alteret. Det vi har å bære fram, er oss selv. Bibelen sier at vi skal bære fram eller framstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag, Rom. 12, 1. Det er selvfølgelig åndelig å forstå.
.
Det er ikke kroppen vår som bokstavelig skal legges fram for Gud, men at vi bruker vårt legeme og vårt liv i tjeneste for Gud. Og det gjelder ikke bare de som går inn i en heltidstjeneste for Herren som misjonær, prest eller predikant. Hver eneste en av oss er med i denne tjenesten ved forbønn, møter og foreninger for Guds sak, samtale med folk og rett og slett å leve rett og godt med Gud.
.
Men det må være en ren og hellig tjeneste om den skal være Gud til behag ved Jesus. Det som smaker av æresyke og egoisme eller andre synder, må bort. Skal tjenesten for Gud være til Guds behag, må den framfor alt være ”ved Jesus Kristus”. Han må være drivkraften og motivet, og han må få all ære og ros for det som skjer. Hvor mye har ikke blitt mislykket fordi det ikke skjedde. Tenk om vi kunne lære mer og mer å tjene slik at Guds rike var hovedsaken. Å være en hellig tjener for Gud er å innvie seg til Ham slik at det er han som styrer oss i tale og beslutninger som angår Guds rike. Det er en dyrebar lærdom for en kristen arbeider.
.
I v. 6 henviser Peter til Skriften og siterer Jes. 28, 16, og i v. 7 siterer han Salme 118, 22 og i v. 8 er det et sitat fra Jes. 8, 14. Også v. 9-10 gjenspeiler ord i Det gamle Testamentet, fra 2. Mos. 19, 6, Jes. 43, 20-21 i v. 9 og Hoseas 1, 6.9; 2, 3 og 25 i v. 10. Dette viser at Peter var godt kjent i Det gamle Testamentet og visste å bruke det som en kristen forkynner. Han bygde sin forkynnelse på Guds ord slik at det ble hans autoritet. Det er tryggheten i vår forkynnelse.
.
Jesus er hjørnesteinen – i Sion. Det var egentlig en del av Jerusalem i den eldste delen av byen – ”Davids by”. Senere er det blitt brukt om hele Jerusalem. I overført betydning er det navnet på sentrum i Guds rike, slik det er brukt her. Jfr. også Hebr. 12, 22 og Åp. 14, 1. Luther forklarer forresten ”hjørnestein” med at Jesus ”brakte hedninger og jøder sammen, de som var mentale fiender”. Han sier også at ”denne steinen ble plassert der først” og huset ble bygget på den. Slik må vi alle bygge på ham.
.
Kristus er også utvalgt og dyrebar. Gud fant bare ham – ingen andre kunne bli verdens frelser. Og han er dyrebar og kostelig, jfr. v. 4. Det fantes ingen ting i universet eller i himmelen som var så verdifull som Kristus. Han er Guds egen Sønn, fra evighet til evighet. At han var den eneste som kunne frelse verden, gjør han meget verdifull. Og en følge av dette at Kristus er dyrebar i seg selv, er han også det mest kostelige for en kristen. Dermed er Jesus all ære verd også fra oss. 
.
I dette Guds rike er Jesus grunnvoll og hovedsak og selve grunnleggeren. Derfor er det så alvorlig at han ble forkastet. Og sitatet fra Jes. 28, 16 sier noe mer: Den som tror, haster ikke, står det hos Jesaja. Peter bruker den greske oversettelse, Septuaginta, over skriver i siste del av verset: - han skal ikke bli til skamme. Det gjelder både her i livet og særlig når vi står for Guds trone. Mange opplever nok motgang og føler skam i tunge tider. Men her må vi se på alt i det evige perspektiv og hvordan det går til slutt. Og da har en troende ikke hastverk, han har tid å vente på Guds time når han skal overta styret for hele verden. Den som hviler i Herren, skal ikke bli til skamme og bli skuffet, og har ikke behov for å flykte i hast, står det i JFB-commentary.
.
I motsetning til den fortapte verden, er det en ære å være en kristne, v. 7: Æren tilhører dere som tror. Vi er Guds barn og har full arverett i det himmelske. Allerede her på jorden får vi en forsmak på det. Jesus er vår frelser, og han har gjort alt dette mulig for oss. Derfor takker vi og tilber ham.
.
De vantro kommer heller ikke utenom Jesus. For dem er han blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe, v. 7. Selv om noen forkaster Jesus, er han likevel hjørnesteinen, dvs. grunnvollen i Guds rike som ingen kommer utenom. Gud er ikke avhengig av noe menneske, heller ikke bygningsmennene i Israel. Gud fullfører sitt verk etter sin vilje, som alltid er til beste for oss mennesker.
.
Når de ikke tror, er Jesus en snublestein og til anstøt. Grunnen er at Jesus og hans lære kommer i veien for deres egen vilje. De vil ikke bøye seg for Jesus og følge ham, for han er for liten i menneskers øyne. Det er ”å ta avstand fra ham på grunn av den ringe skikkelsen han hadde” (Trygve Bjerkrheim).
.
Vantroen er alltid til fall og ulykke for de vantro. Men de kan ikke ødelegge Guds rike på den måten, de ødelegger bare for seg selv. W. F. Besser sier i sin kommentar: ”De kan ikke gjøre det ordet som er forkynt til frelse for dem kraftløst ved sin vantro, men de må tvert imot stadfeste det ved å lide den dom som det samme ord dømmer dem til etter Guds ordning.” Og Luther sier om disse vantro: ”Det gjelder ikke bare de store offentlige syndere, men heller de store helgener som vil store på den frie vilje og deres gode gjerninger og gudsfrykt.” Det er en nyttig presisering.
.
Når de vantro vil rømme fra Kristus, møter de ham som en stein de snubler over og faller. Det er ikke Guds skyld, men deres egen fordi de fornekter ham. De snubler og faller ved å ikke ta imot Guds ord til frelse i Kristus, v. 8. ”Til det er de også satt.” Det betyr at Gud har bestemt for alle vantro at de skal gå fortapt. Han ønsker det ikke, men det er en konsekvens av vantroen. Jesus er den eneste vei til frelse. Når noen ikke vil gå den, må de ta følgene. Gud vil ikke at de skal gå fortapt, men de velger det selv.
.

V. 9-10.

 Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, 10 Dere som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk, dere som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn.
.
Her gjentas noe som er sagt før om presteskapet og med nye henvisninger til Guds ord.
.
Som Guds barn er vi en utvalgt ætt. Det har ikke noe med utvelgelse av noen framfor andre. Alle som hører Ordet er kalt av Gud til å ta imot frelsen. Men de som tar imot kallet og lar seg frelse (”velger”) er de utvalgte. Slik har det vært sagt på en enkel måte. Se også til kap. 1, 1-2. Det er nok et skrøpelig folk han har valgt, som det står i 1. Kor. 1, 26ff.
.
Valget er derfor ikke på grunn av noe i oss selv. Grunnen til valget er Guds egen kjærlighet til den skapte verden. ”Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær,” synger vi. Når Gud kalte menneskene, måtte han gå om en annen, en som Gud aksepterte. Derfor valgte og kalte han oss ”i Kristus”, Ef. 1, 4. Han har tatt på seg vår skyld og sonet vår synd. Nå går han god for oss innfor Gud, og vi får skjule oss i ham. Se også Johs 15, 16 og 19.
.
Dernest er vi et kongelig presteskap, jfr. v. 5. Det betyr at alle troende i den nye pakt er prester for Gud. Derfor har de adgang like inn til Herrens trone og vi behøver ingen mellommann mellom Gud og mennesker, slik f. eks. paven framstiller i den katolske kirke. Det presteskap som er i statskirken eller frikirker er heller ikke det samme som Det gamle Testamentet.
.
Noen hevder at dette presteskapet ikke betyr at alle troende skal forkynne Guds ord. Prof. Olav Moe og biskop P. Madsen sier det. Forkynnelsen her gjelder formaning til livets helliggjørelse, sier Madsen. Det er likevel klart at alt som sies her gjelder alle kristne. Det er ikke bare en spesiell gruppe som skal tale Guds ord. Alle som er kalt og utvalgt, en hellig Guds eiendom skal forkynne. ”Gullgruben” er nærmere når den sier: ”Alle troende mennesker skal være med og ’forkynne hans storhet’.” Og prof. G. Wohlenberg skrev i den anerkjente Zahns Kommentar at det er de som er kommet ut av mørket til lyset ved evangeliet som skal forkynne. Og han understreker at det ikke bare skal skje med ord, men også ved et hellig liv.
.
At dette er kongelig betyr bl. a. at de er et nytt folk på jorden med en ny konge, Herren selv. Guds folk tilhører ikke bare en nasjon, men består av mennesker fra alle folk og nasjoner som alle har anerkjent Herren Gud som sin leder og konge.
.
Guds barn er også et hellig. Å være hellig er å være utskilt fra verden og innviet til Gud, som vi har sagt til kap. 1, 2. Det er slik vi er i Guds øyne, og det handler også om tjenesten som kristne. Vi er innviet til Gud for å tjene ham i kjærlighet med ord og gjerninger.
.
Vi er også kalt et folk til eiendom. Vi tilhører Gud som hans eiendom, og det innebærer at vi er utskilt fra verden og hedninger. På engelsk (KJ) er ordet oversatt med særlig, spesiell, og betyr at det er et helt annet folk enn verden. I den norske oversettelsen av KJ (1999) er det oversatt med særegent folk. Og det er spesielt fordi det er Guds eiendom. Jfr. 5. Mos. 7, 6. – Men ordet på grunnteksten (peripoiéå) kan også bety å kjøpe, skaffe seg, erverve. Og denne betydningen er beholdt den syriske oversettelsen Peshitta (engelsk oversettelse ved G. M. Lamsa). Det taler om at vi er Guds eiendom fordi han ikke bare har skapt oss, men kjøpt oss dyrt med sitt blod. Det skjedde på Golgata.
.
Oppdraget vårt som gjenløste og hellige kristne er å forkynne hans storhet. Det betyr først at vi ikke skal forkynne oss selv eller tale mye om våre egne gjerninger. Det er en stor fare ved alle intervjuer og portretter og selvbiografier. Det ligger i vår falne natur og framheve våre ”gode” sider, om vi har noen. I en biografi stod det slik: Jeg er fornøyd med meg selv. Og en stor politiker sa: Jeg har ingenting å angre. Menneskelig sett kan det være sant noen ganger, men aldri som kristne.
.
Dernest viser det innholdet i vår forkynnelse og vitnesbyrd. Vi skal forkynne Kristus som Filip gjorde i Samaria, Apg. 8, 5. Hans dyder eller storhet er Guds gjerninger, og særlig hans frelsergjerning i Kristus. Bare det kan berge oss mennesker. Og når et møte og et vitnesbyrd er godt, er det når Jesus Kristus blir fremhevet. Vi skal ikke tale mye om oss selv, og slett ikke om vår udyder, som en sa. Vi skal aldri legge skjult på at vi er syndere hver eneste dag. Men vi skal ikke la det smake av selvskryt. Synden skal ydmyke oss.
.
Vers 10 viser dette. Peter sier at leseren ikke var et folk før og hadde ikke funnet miskunn. Det kan tyde på at de var hedninger – for jødene var jo et folk. De var ingen ting og var ikke på vei til himmelen.
.
Men så skjedde forandringen. Gud gjorde dem til sitt eget folk. Og det skjedde ved den nye fødsel som er omtalt i kap. 1. Og den skjedde av nåde ved troen på Jesus. Da fikk de miskunn og fikk del i Kristi frelsesverk.
.
Hovedsaken er at han frelste oss. Han kalte oss ut av mørket der verden og synden rår, og til sitt underfulle lys, som er evangeliet og frelsen vi lever i. Og da skal vi heller ikke glemme å kalle andre inn der. Det hører med til forkynnelsen. Det må lyde klart og tydelig til alle at alle kan bli frelst. Ingen synder er for stor. Men du må komme i nådens tid før døren lukkes.
.

De kristne er pilegrimer i verden.

v.11

Dere elskede! jeg formaner dere som fremmede og utlendinger at dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen,
Dere elskede – eller: mine kjære. Slik taler han til de troende han kjenner. Slik kjenner han det. De er virkelig hans kjære venner. Som vi har sett i forrige avsnitt er de troende et nytt og spesielt folk i verden. Og de har et særlig forhold innbyrdes. De er brødre og søstrer i Ånden. Men det er også en forsiktig måte å nærme seg dette temaet på. Ennå en gang skal han tale om den hellige vei som de troende går på.
.
Og da formaner han. Formane kan bety å trøste og hjelpe, slik Ånden blir kalt for trøsteren. Slik vil formaningen oppmuntre folket. Men det betyr også å peke på noe galt som må rettes og vise til gode og nyttige gjerninger. Det vil Peter gjøre nå.
.
Først minner han dem om at de ikke er hjemme ennå. De bor i et fremmed land og er derfor utlendinger her i verden. Det er en nyttig påminnelse. For det forteller oss noe om hvem vi er og hvordan vi bør være i denne verden. Dette henger sammen med at de er borgere av Guds rike, og verden er ikke det. Vi må kalles ut av verden for å få del i dette nye riket. Og Peter er selv en fremmed. Han er en del av Guds rike, og deler kår med dem der.
.
Besser har et lite avsnitt om hvordan det er å være fremmed. Det skal vi sitere her: ”En fremmed taler et fremmed språk, han er kledt i fremmede klær, og retter seg etter fremmede seder og skikker. Han taler også et språk som er ukjent i denne verden, det som Den Hellige Ånd lærer dem som bekjenner og ber i Jesu navn. Har vi den drakt som er fremmed for den stolte verden, nemlig Jesu rettferdighets bryllupsklær? Lever vi etter de seder og skikker som er så fremmed for denne verden, nemlig etter Guds folks hellige og prestelige skikker ved at man i en ånd tjener en Herre med åndelige offer? En pilegrim bosetter seg ikke i det land han vandrer gjennom. Han bruker bare reisekost. Han vil videre og iler fremad til reisens mål.”
.
Og dermed minner apostelen leserne og oss om noe viktig: At dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen. Her er det tale om synder og gjerninger som ikke er i samsvar med kristentroen. Ingen synd er det. Alt som er mot Guds ord og bud, strir på sjelen. Derfor er Peter nå inne på et ømtålig spørsmål. Vi kan ta med hele rekken av Guds bud og alle såkalte lastekataloger. De hører ikke hjemme i en troendes liv og i Guds forsamling på jord.
.
De skal avholde seg fra dem, sier Peter. Han tenker fremdeles på at de er utlendinger. Og det bilde er klart. Når vi er på reis i et fremmed land, er det flere ting vi ikke gjør. Vi kjøper ikke hus – om vi ikke skal bruke det til feriested. I noen land kan man bli tilbudt ekteskap over natten med mange fordeler. Da svarer vi: Nei takk, det kan jeg ikke. For det ville lett binde oss til stedet.
.
En kristen har det også slik. Vi må lære å si nei. Vi skal tenke slik: Vi tilhører et annet folk og har et annet hjemland. Vi er på vei dit. Da kan jeg ikke delta i syndig lag og ha fornøyelse av det. Et syndig forhold vil utvilsomt ødelegge sjelelivet og forholdet til Gud og Frelseren. Da er svaret nei.
.
Dette kan lett føre til strid. Du kjenner kampen i ditt indre: Skal – skal ikke? Og det kan bli strid innen familien og blant venner. Da er det godt og viktig å gå inn til Gud med saken, og la hans Ånd få lede avgjørelsen. Den er alltid i samsvar med Skriften.
.

12

så dere lar deres ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for deres (gjerningenes) skyld prise Gud på besøkelsens dag.
Neste formaning, som nok er et resultat av den første, er et godt og fint liv blant de ufrelste. Vi kan aldri bli fullkomne, og verden vil kanskje alltid finne noe å utsette på oss. Men vi skal ikke gi dem anledning til det ved å leve i åpen synd av ulik slag. Og her kan vi godt være nøye, tenke oss om før vi handler og gjør noe. Vi bør spørre oss selv: Er dette til gagn eller skade for Guds navn?
.
Den gudløse verden vil nok baktale oss og noen ganger dikte opp ting vi har gjort. Noen har glede av det. Andre bruker det som unnskyldning for at de selv kan synde. ”De kristne er ikke bedre enn andre,” sier de og mener de derfor kan leve som de selv vil. Da er det viktig å stå fast i det liv som Gud har talt om i sitt ord. Vi skal f. eks. ikke gjøre noe som helst ondt mot de som gjør ondt mot oss.
.
Da kan det skje noe underlig. En dag vil noen av de som baktalte oss, se vi hadde rett. Det var feil å si noe ondt om andre. Noen møter selv kallet til frelse og tara imot. Etterpå kan de si: Noe av det som gjorde at jeg ble en kristen, var ditt liv. Og så takker de Gud for det. De priser Gud på besøkelsens dag. De kristnes gode liv var et kall til den gudløse verden. Ikke noe offer er for stort når slikt skjer. Vi kan også takk Gud for at vi fikk lov å være lys og salt i vår egen tid. Men det skjer kanskje altfor sjelden.
.

13

Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, 14 eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.
Vær derfor, sier Peter. Så gir han et eksempel på hvordan vi kan leve et godt liv her i verden. Vær all menneskelig ordning undergitt! Det gjelder lover og regler og handler om underordning under andre. Det er aldri lett. Men vi bor i et samfunn med nødvendige lover og ordninger. Skal samfunnet fungere, må vi innrette livet vårt etter det.
.
Vi kan ta et enkelt og praktisk eksempel. Myndighetene har vedtatt trafikkregler. Og de er ikke tilfeldige. De er faktisk til vårt eget beste når alle andre også følger dem. Da skal vi ikke tenke: Jeg bryr meg ikke om dem, for jeg er som kristen hevet over alle lover. Nei, sier Guds ord. Du skal følge dem – for Herrens skyld. På den måten viser du at du respekterer myndighetene og lovene. For øvrigheten er villet av Gud. Rom. 13, 1.
.
Vi skal ikke bare holde lovene for å unngå straffen, men som en Guds ordning. Peter kjenner ett unntak av dette, når lovene strir mot Guds ord. Han hadde selv talt tydelig om dette i den første kristentid, Apg. 4, 19 og 5, 29.
.

15

 For slik er det Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, 16 som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere.
Nå sier han også tydelig fra: Det er Guds vilje å gjøre det gode også mot de som selv ikke er gode. Slik kan vi målbinde verden og vise i praksis at vi er et annerledes folk. Det er ikke nok å si det med ord, vi skal vise det i hverdagslivet. Vi skal ikke se etter frukt eller om noen legger merke til vårt liv og omvender seg. Det er Guds sak. Vi skal mer se til å ta det nøye med våre ord og handlinger at de ikke gjør skade.
.
Verden er både uvettig og vankundig, står det. I NB-88 heter det: uforstandige og uvitende. Uten Guds Ånd er i grunnen alle mennesker det. Paulus sier noe om dette til Titus, Tit. 3, 3. Det er først ved gjenfødelsen vi ser mye av dette.
.
Det er sant: Vi er fri. Fri fra synden og dommen. Og vi er fri fra å måtte gjøre det onde, slik det naturlige menneske er. Her skal vi passe på at vi ikke bruker friheten til en leilighet for kjøttet eller som påskudd til å synde. Vi kristne må ikke engang tenke slik, for vi skal oppføre oss og leve som det vi egentlig er, Guds tjenere. Også her er Peter inne på det hellige hverdagsliv.
.

17

Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen!
Ære, elske og frykte. Det er noen vern som kjennetegner Guds barn. Men hele veien gjelder det å se bort fra oss selv. En egoistisk kristen er i grunnen en selvmotsigelse. Det er også en æresyk person, en som tenker på ære for sin egen del, ofte for ganske små gjerninger og dyder.
.
Nei, ær alle andre. Prøv og opphøy din neste, tal vel om ham, kappes om å hedre hverandre, står det. Rom. 12, 10. Men særlig skal kongen ha ære, dvs. den øverste leder på grunn av sin høye stilling. Broderskapet er de andre kristne, ung og gammel, høy og låg. Et kjennetegn på ekte kristendom er faktisk broderkjærligheten. 1. Johs 3, 14. Nå minner Peter oss om det. Viktige ting kan lett glemmes. Og til sist: frykt Gud! Den rette gudsfrykt er en viktig del av kristenlivet og erfaringen med Gud. Ta vel imot dette.
.

Kristus og hans tjenere.

18ff

Dere tjenere! vær deres herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange! 19 For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig. 20 For hva ros er det om dere er tålmodige når dere synder og får straff for det? Men om dere er tålmodige når dere gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud.
Ordet for tjener er her oiketes, som betyr en som hører huset til, en husslave. Etter den tyske tolkeren H. A. W. Meyer (og B. Weiss) er dette opprinnelig er snevrere ord enn ordet for slave (doulos), og dermed et mildere ord. Formaningene her er da rettet til tjenere i familier og hus og ikke generelt. Ordet er bare brukt fire ganger i Det Nye Testamentet.
.
Peter tenker kanskje mest på slik her. De skal bøye seg for husets herre og gjøre det han befaler. I all frykt, sier han. De skal ha respekt for sine leder, det er et gjennomgående tema i Bibelen. I denne sammenheng er det også trolig kristne tjenere det gjelder. Lydigheten er en del av deres tro, for på den måten å vitne om Frelseren.
.
Det har nok vært mange slags herrer, da som nå. Noen var gode og rimelige, da er det lett å tjene. Andre var vrange, og da røyner det på. Men Guds ord klart: Vi skal bøye oss i lydighet også for slike.
.
I v. 19 kommer så en forklaring på dette. Hvis er lydige og må tåle ondt også inne i huset, ser Gud i nåde til det. han har velbehag i et slikt liv, for det opphøyer Gud og viser at de kristne har respekt for andre mennesker og er ydmyke. Det er igjen et vitnesbyrd for den ufrelste leder. Dette ligger Peter på hjerte og han taler flere ganger om den saken. Hovedsiktet med vårt liv er å vinne noen for Gud, selv om vi må tåle sorg og lide ved det.
.
I v. 20 viser han noe av det motsatte. Hvis vi fortjener straff for noe ondt vi har gjort i tjenesten og på vårt arbeid, er det bare naturlig at vi skal få reprimande. Ingen får ros når han tåler det. Og det er ikke noe godt vitnesbyrd for de ufrelste. En slik formaning er viktig også for oss. Det er lett å slurve og tenke: Det betyr så lite. Dessverre er det noen slike kristne. Det er med tanke på dem at Peter forklarer dette og formaner oss til er rett liv.
.
Luther sier noe om dette i sin kommentar: ”Det din herre byr deg, det har Gud selv befalt deg. Det er ikke et menneskebud, selv om det skjer gjennom mennesker. Derfor skal du ikke se på hva slags herre det er, om han er god eller ond, vennlig eller vred og hard. Men du skal tenke slik: Min herre får være som han vil, men jeg vil tjene ham og gjøre det til Guds ære. For han vil ha ære av meg, og fordi min herre Kristus selv er blitt en tjener for min skyld. Dette er den rette lære, som man alltid skal tale, og som nå dessverre nesten er forstummet og borte.”
.
I vår tid der alle vil ha frihet til alt, er en slik formaning viktigere enn noen gang.
.

21ff

For dertil ble dere og kalt, fordi også Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge etter i hans fotspor, 22 han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, 23 han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; 24 han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår dere er legt. 25 For dere var villfarende som får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.
Vårt kristenkall er å følge Jesus på hans vei, v. 21. Det kan bli en lidelsesvei, noe ulikt for hver enkelt av oss. Det henger litt sammen med miljøet og kulturen vi lever i. I tillegg behandler Gud oss enkeltvis etter det vi behøver og tåler her i verden.
.
Som et motiv og kraft til å leve i lidelsen, taler Peter nå om Kristus. Vi vet at han led for våre synder. Det skal vi også se på. Men her sier han at Jesu lidelse er et eksempel for oss. Vi skal følge Jesus der han gikk. Da må vi også gå sammen med ham i lidelsen. Det kan være en tøff skole for mange. Men der ligger noen Kristi fotspor som venter på våre føtter. Vi kan ikke følge ham i alt. Hans lidelse for synden var unik. Bare han kunne ta den. Men der er mye annet.
.
Nå får vi noen eksempler på hvordan Jesus var her i verden som menneske. Meningen er nok at det skal vise oss hvordan vi bør leve. Dette er praktisk kunnskap og ikke historie.
.
Jesus gjorde ikke synd, v. 22. Det er det ene som står om vår Frelser, og det er et fint vitnesbyrd. Jesus praktiserte ikke synd i handling. Og som Guds Sønn hadde han heller ingen synd. Slik står Jesus i en særstilling, og ingen kan etterligne ham der.
.
Ingen fant heller noe svik hos ham. Det er nokså vanlig blant mennesker. Vi svikter i små ting, kommer for sent til avtalt tid, glemmer noe vi har lovt og gjør noe som sårer andre. Baktalelse og løgn er egentlig å svikte vår neste som var fortrolig mot oss. Jesus var ren i sin ferd til alle tider. Når Peter taler slik nettopp her, er det for å vis e at slik skulle vi også leve. Ingen klarer det fullkomment, og det mener ikke Bibelen. Men noe kunne nok vært bedre.
.
Et par konkrete ting nevner han nå i s. 23. Jesus skjelte ikke igjen, han tok ikke til motmæle eller svarte med harde ord. Han møtte slik motbør flere ganger, f. eks. i påsken. Men Jesus var stille. Her kan vi lære mye. Og han truet ikke midt i lidelsen. Han hadde makt til å ta igjen, han kunne fortelle dem om dommens dag når hevnen kommer. Men han gjorde ikke det som en personlig hevn. Han tok det derimot med i sin forkynnelse.
.
Da sier han noe viktig, som jeg selv har brukt flere ganger i motgang: Jesus overlot saken til Gud som skal dømme rettferdig en dag. Det er en viktig lærdom for en kristen i tider med motgang og strid. Og det ligger en forløsende kraft i det ordet: Vi er frigjort fra å ta saken i egne hender Vi kan legge den fra oss. En dag vil det bli gjort opp på en rett og god måte. Og vi har tid til å vente til det skjer.

.
Kristus bar våre synder, v. 24f.
"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel... Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettfer­digheten." Her er Peter kommet til selve sentrum av den kristne tro. Det er dette saken dreier seg om: Jesu død og lidelse for vår synd.
.
Dette står midt i et avsnitt der Peter både taler om det kristne liv med mange formaninger og der han fører Jesus inn som eksempel. Her er to vers som taler om Jesu gjerning. Dette er ren evangelieforkynnelse, og ingen kan følge Jesus her. Det overgår vår forstand og evne. Og Peter vet godt at vi trenger det midt i vårt kristenliv der vi så ofte svikter. Da må vi få høre det igjen og igjen: Jesus døde for dine svikter og fall. Du skal få leve i hans nåde.

.
Jesus led for dere, står det i v. 21. Verbet her står i fortid og betyr å lide. Det refererer trolig til hele Jesu liv som en lidelse, men med særlig vekt på påsken og hans død. Ordet ”paschå” er nettopp det ordet som vårt ord påske er kommet fra.
.
Jesus led for dere og bare våre synder. Det taler om hans stedfortredergjerning. Han led og døde i vårt sted, slik vi skulle og burde ha gjort det. Det var vår synd han tok på seg. Han hadde ingen synd, har vi nettopp lest. Men Jesus kom til jord for vår skyld.
.
Jesus bar våre synder, v. 24. Verbet "å bære" er fortid og betyr å bære bort, å ta opp. Verbet er ikke det samme som i Joh. 1, 29, som kan betraktes som et parallellsted her. Likevel har ordene så store likheter i betydning, og vi kan betrakte dem som synonymer. Begge steder gjelder det å bære noe til et annet sted. Overført brukes begge ord om Jesu gjerning. Han tok våre synder fra oss og tok straffen på seg.
.
Han gjorde det frivillig, han tok ansvaret og bar all dom og nødvendig straff. Jfr. Gal. 3, 13.. "Våre" må her bety hele verdens, både sett i lys av Bibelens budskap ellers og fordi det ikke er gjort noen reser­vasjoner. Peter taler generelt og universelt.
.

Bakgrunnen for verset er trolig profetien i Jes. 53. Det er en av de sterkeste og klarest profetier om Messias og taler så tydelig om Jesus og hans gjerning som det går an. Å bære synden er å ta ansvaret for den og få den bort.
.
Han bar den på sitt legeme, som offer slik dyret ble brent. Det er betyd­ningsfullt. Det må tale om lidelsen som skjedde i legemet. "Han ble betraktet som om han hadde vært en synder, for at vi skulle betraktes som om vi ikke hadde syndet," sier Barnes.
.
En hensikt med Jesu død for våre synder, er at vi skal dø bort fra våre synder og leve for rettferdigheten. Igjen viser Peter til vårt liv i forhold til Jesus. De henger så nøye sammen.
.
Siste vers er som en oppsummering av Jesu gjerning. Menneskene var som sauer som fór vill. Her tenker han nok på Jes 53, 6 der profeten sier: Vi fór alle vill som får. Det er frukten av syndefallet som ledet alle mennesker bort fra Gud og gjør at vi alle synder i gjerning.
.
Så skjedde noe med oss. Vi ble omvendt til Gud og fikk en ny retning for vårt liv og et ganske nytt liv. Da fikk vi en ny hyrde og tilsynsmann, som begge sikter til Jesus. Som tilsynsmann våker han stadig over oss og kjenner våre mangler, ønsker og vet om farene som møter oss. Og som hyrde tar han seg av oss, gir oss rett og nok mat, leder oss til de beste beitemarker, forsvarer oss mot villdyrene og leder oss framover i livet.
.
Hyrdebildet er kjent fra Bibelen. Salme 23, Jerem 23, Esek. 34 og Johs 10. – Vi er blitt åndelig helbredet ved Jesus sår, v. 24c. Jesus fikk sår da han ble pisket og hudstrøket. Det var en del av hans lidelse for slekten. Nå kan vi bli frelst og fri ved den.
.
En kristen er alltid trygg i Jesu omsorg.
.

1. Peter brev.Kap. 3.

.

Formaning til hustruer.

1.

Likeså dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, 2 når de ser for sine øyne deres rene ferd i frykt.
.
Fra v. 1 taler Peter til hustruene. Flere grupper mennesker får sine spesielle formaninger, og de er beregnet på dem. Han har talt til alle sine kjære og til tjenerne eller husslavene. Nå kommer turen til de gifte kvinnene.
.
I vår tid er det et ømtålig tema, og vi vet ikke riktig hvordan folk så på underordning i bibelsk tid. Men de var nok godt kjent med det, både i jødedom og blant romerne. Men det var ikke selvfølgelig at kristne skulle underordne seg andre, ellers hadde ikke en slik formaning vært nødvendig.
.
Det er tydelig i teksten at noen troende kvinner hadde ufrelste menn, antagelig hedninger. Slik har det alltid vært og vil nok bli framover også. Det er et vanskelig problem for mange, kanskje ett av de vanskeligste. Hvor mange kvinner har ikke gått hjem fra et vekkelsesmøte der de har gitt seg over til Gud, og har en vantro mann hjemme. Hva vil han si? Hvordan skal jeg være nå? I svært vanskelige tilfelle etter en tid, tenker noen på skilsmisse. Andre forlater sin egen tro, mens andre blir stående i sin tro i lydighet mot Gud og ofte i en livslang kamp.
.
Her mener nok Peter at de skal det. Og det er i den sammenheng han her sier de skal underordne seg. Det betyr f. eks. at de skal tåle hån og spott hver dag av sin egen ektemann. Paulus sier til og med at de skal underordne seg i alle ting (Ef. 5, 24). Han har en spesiell tanke med dette: Ved å bøye seg, ikke si imot men gjøre mest mulig godt for mannen, er hun et vitne om sin Frelser. Og på den måten kan hun vinne mannen for Gud! Selv om hun i slike tilfelle ikke sier et eneste ord om at han må omvende seg og blir en kristen, kan det skje. Et fint liv er i et hjem en bedre preken enn mange formaningsord.
.
Det betyr ikke at vi aldri skal tale omvendelse og be folk om å bli frelst. I en slik situasjon i hjemmet, kan det ha stor virkning og være en god arbeidsmåte for Gud.
.
Det motsatte er ikke et godt vitnesbyrd. Hvem vil høre på en kvinne som stadig klager og syter og gnåler på mannen? Han vil avsky henne for det hun gjør da. Han vil ikke være slik hun er. Mange kobler lett kristendom og tro til livsførsel, og med en viss rett.
.
Et slikt bibelord som dette skal heller ikke tas til inntekt for at man godt kan gå inn i ekteskap med en vantro – ”vi kan jo vinne ham etterpå”. Det er et fromt men ofte urealistisk ønske. Mange har brent seg på det. Det var ikke så enkelt. Israels historie viser tydelig at Gud ikke vil at troende skal gifte seg med vantro. Det fører til ulykke mange ganger. Der det ikke skjer, er det stor og dels uvanlig nåde. Esra 9,2ff og 10, 2ff beskriver situasjonen i Israel da folket kom hjem fra Babel.
.

3

Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller klædebon, 4 men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.
.
Enda et ord har Peter til kvinnen, det står også i sammenhengen om å vinne mennene for Gud. Det gjelder pynt og pryd på seg selv. Det har også vært et vanskelig tema mange ganger. For vi har lyst til å pynte oss – det er en menneskelig ”naturlov”.
.
Peter er radikal her også. Pynten skal ikke være den utvortes med hårfasonger, gull og klær. Hvor bokstavelig og konkret han mener det, er litt uvisst. Klær må vi ha og håret må stelles. Også dette må vi se på bakgrunn av den tid han levde i. Hedenske kvinner hadde en overdrevet omsorg for sitt legeme og utseende. Det galdt å være best også der. Så overgikk de hverandre i mengde og størrelse av pynt og hårfasonger.
.
Noen kristne kvinner har trolig kommet fra slike hedenske miljø, og de hadde trolig vansker med å se at dette nå var slutt. Det var ikke slik en kristen skulle være. De var et annerledes folk, helt ulik verden.
.
Ordet for ”pryd” er her interessant. På grunnteksten står ordet ”kosmos” som til vanlig betyr ”verden” i Det Nye Testamentet. Men grunnbetydningen i språket i Hellas var pryd. Og grekerne mente at verden var skjønnhet og harmoni (P.Madsen). Det er til et slikt miljø Peter skriver nå. Det er ikke denne verden som skal være din pryd, for etter syndefallet er verden syndig. Den duger ikke som pynt for troens folk.
.
Nei, vår pryd er ikke utvortes, sier han. I troens verden gjelder det ”hjertes skjulte menneske”, v. 4. Og der betyr ikke gull og klær noe. Der er det spørsmål etter noe uforgjengelig: en mild og stille ånd. Den er dyrebar for Gud. Men den er også et godt hjelpemiddel til å vise mannen hva kristendom er. Alt – også pynt og fryd – skal stå i vitnetjenesten. Hva kan jeg gjøre for å vinne noen for Gud? Det er hovedsaken. Og da faller slike fristelser bort. Det indre gudslivet overtar liksom styringen av vårt liv.
.
Derfor er mye av vår tids vektlegging på det ytre, kroppen og moteklær m. m. tvilsomme tegn på gudsliv. Her må vi nåtidskristne våke mer enn noen gang. De gode økonomiske kår som mange har hatt sammen med en materialistisk tankegang ligger bak. Men det er den overdrevne og luksuspregede holdning Bibelen påtaler. For den har også en tendens til å fylle tanke og sinn og dermed trekke fokus bort fra troen og kampen for evangeliet. Derfor skal vi alle være på vakt.
.

Eksempel fra historien.

5

 For slik prydet og fordum de hellige kvinner seg, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet seg under sine egne menn, 6 likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er dere blitt når dere gjør det gode og ikke lar dere skremme av noe.
For å underbygge sin lære og formaning viser Peter til den bibelske historie. Hvordan oppførte kvinnene seg før i tiden? Her er det ikke det man kaller nostalgi eller konservatisme Peter taler om. Han tenker tydelig nok på at de menneskene han bruker som eksempel, levde rett med Gud.
.
Først viser han det generelt: ”Slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider.” Her er det ikke en eller flere navngitte kvinner som er eksempel. Heller ikke et bestemt tidsrom er nevnt. Det betyr trolig at troende kvinner generelt har levd et sparsomt og gudfryktig liv – ”med en mild og stille ånd”. Det gjelder ikke alle kvinner før i tida, bare slike ”som satte sitt håp til Gud”.  I tillegg sier han at de også ”underordnet seg under sine egne menn”. Med det vil Peter si: Slik bør også dere kristne leve.
.
Da kommer han med et konkret, historisk eksempel som trolig mange kjente: Sara. Hun var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Det er tegn på at hun satte ham høyt og over seg selv. Vi er vant til å tale om de troende som Abrahams barn. Men her bruker Peter Sara og sier de kristne kvinnene er Saras barn, dvs. de følger etter hennes eksempel i livet.
.
For å bli hennes barn, skal de gjøre det gode og ikke la seg skremme av noe. Her er det ikke tale om å bli Guds barn ved å gjøre gode gjerninger. Det skjer bare ved troen på Jesus. Her taler Peter om å leve som kristne. Da skal vi alle gjøre det gode, også som vitnesbyrd om vår tro. Madsen sier at de gode gjerningene er de ”Egenskaber, som er nødvendige for at blive i Forholdet”. Og frykten gjelder trolig deres hedenske ektemenn. Naboer og omgivelser kan også gjøre det vanskelig for kristne som vil leve rett og rent.
.

 7

Likeså dere ektemenn: Lev med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal hindres.
Her viser Peter oss noen viktige sider ved kristenlivet. Det er en formaning til ektemennene. Tanken går først tilbake til kap. 2, 13-14 der det står at vi skal være all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld. Ektemannen er den overordnede part. Det står fast. Jfr. Ef. 5, 22f. Carl Fr. Wisløff skriver om dette: ”Det er en guddommelig visdom i Bibelens ord om ektefellelenes plikter og oppgaver mot hverandre. Når det så ofte gikk galt i ekteskapene, var grunnen oftest den at Guds ord ble glemt.” (Daglig brød s. 99).
.
Men det apostelen vil ha fram her, er at ektemannen ”skal bøye seg under ekteskapets krav” (prof. S. Odland). Ektemannen er slik ikke tenkt som hersker over kvinnene like lite som kvinnens skal være mannens slave. Mannen skal først ”leve med forstand” sammen med hustruen. Det kan sikte til det ekteskapelige samliv, men også til det vanlige hverdagsliv. Der skal de leve med ”skjønnsomhet, forståelsesfullt, hensynsfullt og med finfølelse” (Tr. Bjerkrheim). Bl. a. skal han som regel ta de hardeste tak, da hun er det svakere kar. Han må erkjenne at hun er svakere uten å se ned på henne av den grunn. Hun er også et Guds redskap. De skal hjelpe hverandre i livet, ”idet hver av partene har sin særegne oppgave overfor den andre” (S. Odland). Augustin sier: ”Kvinnen er ikke tatt av mannens fot, at hun skal ansees for en tjenestepike, heller ikke av hans hode, at hun skal ansees for en herskerinne, men av hans side at hun skal bli erkjent som en livsledsagerinne”. (Sitert etter Besser.)
.
Mannen skal også vise henne ære. Om mannen er hode åndelig sett, er de to likevel like når det gjelder deres stilling innfor Gud. Her er det ”likestilling”. Gud har også gitt kvinnen rett til å være medarving til livets nåde, dvs. bli frelst. Dette synes kanskje selvfølgelig i vår tid. Men vi må se det på bakgrunn av den gamle tid i Romerriket. Der hadde kvinne ikke høy status. I vår tid kan vi se noe av dette i enkelte u-land og muslimske land. Det er kristendommen som har løftet kvinnen opp på høyde med mannen. At vi ikke har gjort nok i så måte er trolig sant. Mannen skal vise henne ære som et menneske på linje med seg selv. Men det bør også skje i dagliglivet med de små oppmerksomheter og flittig bruk av takk for de daglige ting hun gjør.
.
En viktig grunn til et slikt rett og godt samliv i hjemmet, er våre felles bønner. Det er gode og fine stunder ved kjøkkenbordet når mann og kone er alene og leser og ber og synger sammen. Vi har opplevd noen hellige minutter på den måten. Men det skal lite til for å forstyrre denne ”atmosfæren”. Unødige og harde ord, taushet, misforståelser og uenighet om daglige ting kan lett hindre bønnen. Derfor sier Peter – kanskje av egen erfaring, han hadde vært eller var fremdeles gift, at vi skal leve forsiktig med hverandre. Bønnen må få ha sin plass i hjemmet. Her er ett av de områder som djevelen kommer listende og åpenlyst for å ødelegge, jfr. Kap. 5, 8. Det kan til og med føre til frafall, og da har den Onde nådd sitt mål. Må Gud få hjelpe alle kristne hjem til å holde fast på de små andakter hjemme – de har så stor betydning. De skal bygge landet vårt på den rette måte. La det bli mange ”bønne-ekteskap” iblant oss.
.

Flere formaninger.

Vers 8-17

 8

Og til slutt: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, 9 så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil ble dere kalt, at dere skal arve velsignelse.
.
Peter er bare omtrent halvveis i brevet, og likevel sier han her: Til slutt. Det virker som om han tenker å avslutte brevet, i alle fall den tankerekken han holder på med. Men han har ennå mange ting å minne folket om. Nå er det noe som gjelder alle. Her er vi like, og ingen kan trekke seg unna å tenke: Dette gjelder bare de andre.
.
Den første formaning er at alle må være enige. Allerede i denne første kristentid var det tendenser til splittelse og grupperinger blant de kristne. Det ser vi i 1. Kor. 1, 10-16. Peter hadde nok også skjønt det, og nå ville han be dem om å være enige i hovedsaken: De var frelste ved tro på Jesus. Det er ikke til å unngå at vi har ulike meninger om mange ytre ting. Men i troen og gudslivet må de ikke skille lag. Og mange ganger er forskjellene små mellom ulike fraksjoner i en menighet. Vi skulle kanskje bestrebe oss mer på å holde sammen i slike tilfelle. Men går det på troen og livet løs, er et skille ikke til å unngå.
.
Dernest ber han dem å være medlidende, som betyr å lide sammen med noen som har det ondt og delta i deres sorg og nød. På grunnteksten står ordet ”sympatisk” som for oss også betyr å vise forståelse for andre, være imøtekommende og velvillig. Med tanke på forfølgelse og motgang som han har skrevet en del om i brevet, blir dette ordet forståelig og viktig. En slik medlidenhet kan lette byrden for noen.
.
Deretter nevner han broderkjærlighet, som ordet betyr her. Det er kjærlighet og vennlighet mellom de kristne. Det er ikke uvanlig at kristne kritiserer kristne for andre ting enn tro og liv. Og det er til stor skade i en kristenflokk. Det kan f. eks. være om posisjoner og styreverv. Når kjødet får styre tanken, kommer kjødelige ting i forgrunnen. Slik skal det ikke være. Kjærligheten har den evne å jevne ut og forene.
.
De kristne blir nå oppfordret til å være barmhjertige. Det betyr å hjelpe folk i nød og vansker av ulik slag, være god og vise forståelse for de som lider. Florence Nightingale er et godt eksempel på et slikt menneske som hjalp de syke i krig og fred. Den barmhjertige samaritan i Luk. 10, 25ff er et godt bibelsk eksempel.

Ydmykhet er neste dyd. Det er en hellig form for beskjedenhet som setter seg nederst og gjerne gjør det de andre ikke vil ta på seg. Han trenger seg ikke fram på den andres bekostning og akter de andre høyere enn seg selv, skriver Tr. Bjerkrheim. Dette ordet er et eksempel på at Det Nye Testamentet forandrer betydningen av et ord på gresk. I det gamle Hellas betydde ordet å være feig, liten og uanselig og ringe. Bibelen har løftet ordet opp og gitt det ny betydning. Jesus sa om seg selv: ”Jeg er saktmodig (nedbøyd) og ydmyk av hjertet”, Mat. 11, 29. Og han er vårt eksempel på den måte: lær av meg, sa han.
.
I v. 9 kommer noen flere konkrete følger av den kristne tro. Da vil de ikke gjengjelde ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Her er det tale om å møte et menneske som vil oss noe ondt. Hvordan handler vi da? Det er lett for kjødet å ta igjen på samme måte. Mange tror at de vinner ved å ta hardt igjen. Som oftest blir frontene skarpere av det.
.
I Guds rike gjelder det motsatte av kjødets lyst: Vi skal velsigne motstanderen, gjøre vel imot ham og ta alt i beste mening. Jesus sa selv i Bergpreika at vi skulle velsigne dem som forbanner oss. For vi ble også kalt til å arve velsignelse. Den gjelder også for dette livet, men i hovedsak blir velsignelsen den evige frelse i Guds himmel. Det er målet.
.

10

 For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; 11 han skal gå av veien for ondt og gjøre godt, søke fred og jage etter den!
Egentlig er dette ikke en formaning til noe vi bør gjøre, men heller en opplysning om hvordan livet blir når vi går Guds vei.
.
Å elske livet og se gode dager er ikke verdslig og materielt å forstå. I vår sammenheng betyr det å leve godt og rett som kristen. Det innebærer bl. a. å ha kontroll over sin tunge. Er i grunnen det så viktig? Den er bare en liten del av vårt legeme. Kan den gjøre noen skade?
.
Jakob skriver at den er et lite lem, men taler dog store ord. Jak. 3, 5ff. Tungen er en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. Tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. M. m. 
.
Tenk litt på det. Dette har du også latent i munnen din. Peter visste det, og derfor sier han så sterke ord: hold dine tunge fra ondt og svik. Det fører bare til undergang og nød for deg selv og for andre.
.
I v. 11 ser vi det dobbelte innhold i kristenlivet: Det negative og positive. En kristen går av veien for det onde. Det er et godt uttrykk. Vi møter alle onde ting på livsveien. Da er det lurt og rett å vike og ta en annen vei bort fra synden, sier han.
.
Det gode er alt det positive i livet som en kristen med god samvittighet kan bruke livet sitt til. Vårt liv blir å gjorde godt mot alle mennesker, til og med de som spotter og forakter oss, og søke fred og jage etter den. Det betyr å gjøre noe ekstra for å bevare freden i hjemmet og familien, i nabolaget og der vi ellers ferdes. Freden kommer sjelden av seg selv. Den er heller ikke gratis. Jfr. Mat. 5, 9 og Rom. 12, 18.
.

12

 For Herrens øyne er over de rettferdige, og hans ører vendt til deres bønn; men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt.
”Herrens øyne er over” dem betyr at han ser med velvilje på de troende. De er hans folk fordi de tror på ham. Han har selv ”gjort” dem rettferdige og født dem på nytt (kap. 1, 3). Derfor vil han også høre deres bønn. Han har jo selv bedt oss om å be. Vi står i et nært forhold til den Allmektige Gud, som far og barn.
.
Det er motsatt med de gudløse. Herrens åsyn er over dem. Ordbruken er svært lik, men sammenhengen viser to motsatte holdninger av Herren. For begge gjelder det at Han følger med oss alle og ser våre veier. Han behandler og dømmer oss etter det. Vi merker at Gud ikke hører de som gjør det onde. Her er ikke tenkt på enkelte fall i synd som vi kan vende oss fra. Her taler han om mennesker som lever i og praktiserer synden. Ingen ting er skjult for hans øyne.
.
Gjennom hele Bibelen går denne todelingen av mennesker. Det handler om den smale og breie vei, Mat. 7, 13-14; om å bygge på fjell eller på sandgrunn, Mat. 7, 24ff; om å leve etter Guds ord eller ikke, Salme 1; og om hvordan vi stiller oss til ordet om korset, 1. Kor. 1, 18. Vi er alle på en av disse to veiene.
.

13ff

 Og hvem er det som kan gjøre dere ondt såfremt dere legger vinn på det gode? 14 Men om dere enn skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige. Men frykt ikke for dem og forferdes ikke; men hellige Kristus som Herre i deres hjerter, 15 og vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere, dog med saktmodighet og frykt, 16 idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler dere for som ugjerningsmenn. .
Den samme tanken fortsetter i grunnen her: Hvis Guds øye følger oss, hvem kan da gjøre oss virkelig ondt? Etter sammenhengen betyr ”ondt” her forfølgelse og motstand. Og svaret er et kraftig nei. I det lange løp kan verden ikke gjøre oss noe.
.
Likevel vet vi at mange må lide for Jesu skyld, det viser Kirkehistorien oss – både i den første martyrtid og ulike steder senere. Når det skjer, er vi salige, v. 14. Det avgjørende for vår frelse er ikke de ytre kår. Det er troen på Jesus som frelser.
.
Derfor behøver vi ikke å frykte for motstanderen på den måten. Jesus holder sine fast gjennom alt. Legemet må tåle mye i forfølgelsestider og motgang, og sinn og tanke kan fylles av tvil og spørsmål. Men verden kan ikke røre vår tro og frelse. Den står på en sikker grunn. Vi skal bare holde oss til Kristus, la ham regjere i våre hjerter. Etter sammenhengen må det være betydningen av denne setningen her: Hellige Kristus som Herre i deres hjerter. I vanskelige tider er det aller viktigste å holde seg til ham.
.
Da kan vi også forsvare oss rett. Da behøver vi ikke å vise fram vårt eget liv. Folk vil alltid finne feil ved det. Vi kan peke på Kristus som vår herre. Verden vil ikke godta det regnskapet, men det er vårt forsvar og vår grunn for himmelhåpet.
.
Men det skal skje med ”saktmodighet og frykt”. Et ydmykt og stille sinn når mye lenger her enn overlegent skryt og høylydt snakk om kristendom. Også i en slik stund står vi for Gud og hans øyne følger oss. Derfor skal vi tale med en viss frykt for å kunne skade Guds rike og skyve folk enda lenger fra oss og kristendom. Noen av oss må kanskje kjempe en indre kamp her mot naturen og kjødet.
.
Gjennom alt gjelder det å ha en god samvittighet, v. 16. Det kan vi ikke ha om vi lar kjødet rå i slike stunder. Noen vil tale ondt om oss og kanskje forvrenge det gode vi har gjort og bare peke på svakheter og feil. ”Deres gode ferd i Kristus” er uttrykk for kristenlivet og ikke moralsk fullkommenhet.
.
Når vi også ytre sett lever et så godt liv som vi kan, vil verden måtte skamme seg. Til slutt må de se at de tar feil når de baktaler oss for som ugjerningsmenn. De vil nok ikke erkjenne det offentlig så lett. Men her gjelder det først og fremst deres eget tankeliv og erkjennelse.

.

17

For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.
Noen ganger er det Guds vilje at de troende må li for hans skyld. Her gjelder ”Guds tillatelige vilje”, det er ikke Han som sender den. Men han bruker noen ganger det onde for å prøve oss og dermed styrke oss i livskampen. Her taler han om å lide for Jesu skyld, når vi gjør det gode. Da er lidelsen gagnlig. Hvis får kritikk når vi synder og gjør noe galt, fortjener vi reaksjon og motsigelse. Og det ydmyker oss. Vi føler oss skyldige og må bære følgen av det. I slike stunder skal vi ikke prøve å rettferdiggjøre oss selv, men erkjenne åpent og sant: Jeg gjorde feil, vil du unnskylde meg!
.

Kristus led for synder.

18ff

 For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden, 19 og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt, 20 de som fordum hadde vært gjenstridige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken blev bygget, i hvilken noen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann, 21 det som også nå frelser oss i sitt motbillede, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse, 22 han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.

  I kap. møter vi også et viktig vers med flere deler av forsoningslæren: "For Kristus selv led døden for syndenes skyld, en gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende..." (v. 18).
.
Det første vi skal merke oss her er at uttrykket "led døden". NO-78 har trolig forsøkt å kombinere to lesemåtene ved å oversette: led døden, mens NO-30 og NB-88 oversetter: Kristus led. Innholdsmessig blir det likt: Kristus led og døde for synden. Det var hans oppgave og mål med inkarnasjonen. "Han døde altså ikke for sin egen sak, men utelukkende for andres, for å fri dem fra syndens skyld og makt og sette dem i evig frihet" (T. Bjerkrheim).
.
Det andre vi må understreke er sammenhen­gen ordet står i. Peter har talt om de krist­nes lidelse etter en formaningsdel. De led ikke forgjeves, det var "bedre" å lide som rettferdig enn som urettferdig (v. 17). Dette stadfester han så i v. 18 ved å vise til Kristus: Han led en gang. Bengel sier om dette verset: "Det er bedre for oss å lide en gang med Kristus enn for evig å være uten ham."
.
Jesu lidelse var en engangshandling. I Hebr. står denne sannhet i forhold til og i motsetning til de mange offer i den gamle pakt, Hebr. 7, 27; 9, 28; 10, 10. Sammenhengen i 1. Peters brev taler om en annen side der som vist ovenfor. Likevel står sannheten fast at Kristus døde en gang og det skal ikke skje igjen. Dermed er syndens straff tatt for alltid.
.
Den rettferdige (Kristus) led for uret­tferdige (syndere). Dette et ordspill både på gresk og norsk: en rettferdig for urettferdige.  Her står den ene i kontrast til "de urettferdige" som må bety alle mennesker i hele verden til alle tider, ettersom intet menneske er rettferdig. Dermed er forsoningens universalitet nevnt. Kristus led for alle. Hans forløser-og frelsergjerning gjelder alle mennesker. "De urettferdige" er et talende uttrykk om menneskene. De er synde­re i den forstand at de ikke eier rettfer­dighet og heller ikke gjør rettferdighet.
.
Hensikten var å føre oss fram for Gud. Det viser at Peter tar seg selv med både blant de som var urettferdige og de som ble ført fram til Gud.
.
Her er litt ulike oversettelser. I NO-30 og NB-88 står det slik vi har skrevet her: for å føre oss fram til Gud. NO-78 har derimot: for å føre dere fram. Her er altså to lesemåter: oss eller dere. I det ene tilfelle tar apostelen seg selv med, og i det andre tenker han bare på leserne. Det har ellers liten betydning. Kristus led for alle, her er det bare spørsmål om adressaten.
.
Jesus døde som menneske, led døden i kjødet, men stod opp fra de døde (levendegjort i eller ved Ånden). Jesu legeme stod opp igjen i en herliggjort skikkelse og forent med hans ånd.
.
Nå kommer noen vanskelige vers som noen fortolkere bruker my plass på. Vi kan ikke gjøre det her, men si litt om saken og så vise til litteratur som behandler det grundig.
.
Her vil jeg sitere det Guttorm Raen skriver i Ettbindskommentaren, Lunde 1987. Det er kort og konsist: ”Det som er vanskeligst å tolke er det som sies om at Kristus i ånden ’gikk bort og forkynte for åndene som var i fangeskap’, v. 19. Noen har ment at det dreier seg om evangelieforkynnelse, og at det er mulighet for omvendelse etter døden. Men det stemmer ikke, for det er bestemt tale om noen som har hørt Guds ord og fått anledning til å vende om under sitt jordeliv, v. 20. (Åndene er det mest naturlig må forstå som avdøde mennesker, ikke engler, jfr. Hebr. 12, 23.’Forkynne’ kan gjelde både evangelium og lov. Gal. 2, 2; Apg. 15, 21. Andre tolker Ånden i v. 18 som Den Hellige Ånd, og mener det betyr at Kristus talte evd Ånden på Noahs tid. Men da blir det ikke mening i det som sies om at  han ’gikk bort og forkynte’ etter at han var levendegjort. Mest sannsynlig er det nok at det skalk forstås som hans levendegjørelse etter at soningsdøden var fullbrakt, det vil si at det første trinnet i hans opphøyelse var at han kunngjorde sin seiert i dødsriket, jfr. Kol. 2, 15.
.
Om dåpen, v. 21, understrekes to momenter: (1) Den er et nådemiddel (et middel som frelser, jfr. Apg. 2, 38; Rom. 6, 3f; Tit. 3, 5. (2) Det er ikke tale om en seremoniell, ytre renselse, jfr. Hebr. 9, 13f, som skulle være virksom uansett om en lever i troen eller ikke. Nådemidlet forbenter et tilsvar i tro på Guds løfte, slik at samvittigheten blir renset, jfr. Mark 16, 16.”
.
I ånden gikk Jesus altså bort og preket for åndene som var i varetekt, v. 19f. Disse hadde før vært gjenstridige, i Noahs dager, mens arken blev bygget. Vi husker at noen få sjeler blev frelst ved vann, faktisk bare åtte. Da hadde Gud vært langmodig mot folket, slik han alltid er.
.
Så bruker Peter vannet som bilde på dåpens vann og sier at det hører med til frelsen. Han sier at det ikke er avleggelse av kjødets urenhet, som når man vasker legemet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse, v. 21f. Han går likevel ikke grundig inn i dette og sier hvorledes vannet frelser i dåpen. Han stanser bare ved Jesu historie og sier at han fór opp til himmelen og er nå ved Guds høyre hånd, der engler og makter og krefter er ham underlagt.
.
Her viser jeg videre særlig til fortolkingene av Tr. Bjerkrheim i Bibelverket og prof. Sigurd Odland i sin kommentarserie.

1. Peters brev. Kap. 4.

.
Noe av stoffet i dette kapitlet er kjent fra før, og vi skal gå rakst gjennom det. her er formaninger til å leve rett og om lidelse for Jesu skyld. Det er et hovedtema i dette brevet. Vi har allerede møtt det flere ganger, og vi trenger sikkert å bli minnet om det. Vio vet lite om hva framtida vil gi oss.
.

V. 1: Kristus har lidt i kjødet.

"Når Kristus altså har lidd under sitt jor­deliv, så skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden."
Verset står egentlig i sammenhengen fra kap. 3, 18. En del manus har et tillegg her: Kristus led "for oss", men man tror det er et senere tillegg påvirket av kap. 2, 21 og 3, 18. Teologisk er det selvsagt korrekt: det var for oss han led, ikke for seg selv eller tilfeldig.
.
  To tolkinger er mulige ved særlig siste del av dette verset. Odland sier f. eks.: "Ved tanken på Kristi lidelse skal de overvinne sin naturlige lidelsesskyhet". Den som frivillig lir for Kristus, viser at han frivillig har brutt med synden og på den måten er "ferdig med synden". Lidelsen stålsetter altså viljen og gjør en troende fast. Her føres altså tanken til­bake til det som var sagt før om lidelsen. Luther legger også vekten på dette.
.
Andre legger vekt på at bindeordet ”hoti” på gresk også kan oversettes "at" og finner innholdet i "tanke" i det følgende. "Det viser til at også Kristus væpnet seg med en tanke. Og denne tanken var ikke at han måtte lide, men at han - når lidelsen var over - for evig var 'fe­rdig med synden', med den lidelse som offerdø­den for synden førte med seg" (T. Bjerkrheim, som heller til denne forklaring). Jfr. Hebr. 12, 2. Den samme tanken skal de troende ha, og det er et våpen mot det onde, også lidelsen.
.
  Forstått slik har vi altså her et nytt ledd i Kristi lidelse og forsoning. Gjennom lidel­sen så han fram mot lønnen og den evige her­ligheten som ventet. Og i fortsettelsen av denne tankerekken kommer nettopp ordet i kap. 4, 7: "Slutten på alle ting er nær."
.
  Men vi kan spørre: er det nødvendig å velge mellom disse to tolkingene? Mon ikke begge tolkinger har en flik av innholdet i seg. Tanken på framtida er utvilsomt til stede, om lønnen som ventet og venter oss. Men samtidig er det utvilsomt en lidelse og en kamp for alle kristne. Og tanken på Kristi lidelser og seier for oss har alltid vært en kraft til å holde ut og til å leve et nytt liv.
.

2

så dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i kjødet.
Livet er altså blitt forandret når vi kom til Jesus. Vi kan ikke leve slik som verden gjør, og etter vår nye natur har vi ikke lyst til det heller. Men fristelsene er mange og vi behøver formaninger.
.
Her legger vi merke til at det ikke står ”syndige lyster”, men ”menneskers lyster”. Folk flest tenker på grov umoral når det tales om synd. Peter vil si at vi som kristne er et annerledes folk.
.
De kristne har en helt annen standard å leve etter enn folk flest. Og det er ikke menneskers tanker og vilje som er grunnlaget her, slik bl. a. humanetikerne sier. Vår rettesnor er Guds vilje. For Han har en plan med alle, og den finner vi i Guds ord, Bibelen. Når vi tar den på alvor, blir livet et helt annet enn det menneskene mener er det beste. Og livet etter Guds vilje vil alltid være til det beste også for oss.
.
Og det er rettensoren for hele vårt liv – ”den tid dere ennå skal være i kjødet”. Gud vil at vi skal innrette oss etter hans ord både i barndom, ungdom, manndom og alderdom. Ingen periode er unntatt.
.
I vår tid ser vi at folk flest er sterkt påvirket av samfunnet og folkeflertallet. Det som mange gjør, blir etter hvert tillatt. Folkemeningen blir litt etter litt den ”lov” som folket følger. Vi vet at folkemeningen skifter mye og er aldri stabil. Det er ulike meninger om de fleste ting ned gjennom tidene. For et Guds barn er det godt å ha et fast fundament som aldri svikter.
.

 3

 For det er nok at dere i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet dere ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; 4 derfor undrer de seg når dere ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter dere;
Nå peker Peter på deres egen fortid, og det tyder på at de har vært hedninger. I sitt tidligere liv har de ”gjort hedningenes vilje”. Deretter regner han opp en rekke åpenbare synder som tydelig nok er fortid for dem nå.
.
Skamløshet er tøylesløshet og umåtelighet i flertall, ”vel særlig med tanke på seksuelle utskeielser” (Tr. Bjerkrheim). Det er slike som ”setter sin ære i sin skam” (Fil. 3, 19). De er med andre ord ikke skamfulle over noe, men lar de menneskelige lyster styre livet. I vår tid skjer det f. eks. ved at folk står fram i TV, film og tidsskrift og forteller åpent at de synder. Noen er til og med stolt av å være slik og kaller det frigjorthet og en menneskerett. Hvis folk kan si det, kan de gjøre alt. Da er det ikke lenger noen grenser. Men Gud kaller det altså skam og synd.
.
Lyster er det som bor i er syndig menneske, begjær etter det man ikke har og ”har lyst på”. Det er utgangspunktet for mangt et lastefullt liv i verden. Mange har ødelagt seg selv, sin familie og andre ved å følge sine lyster i et utsvevende liv.
.
Eksempler på det er fyll, svir, drikk, som Peter nevner videre. Det er en konkretisering av lysten og hører ofte sammen. Fyll og drikk har med alkohol å gjøre. I eldre tid var det normalt at kristne ikke skulle drikke øl og vin. Litt etter litt kom noen frigjorte kristne på banen og mente at måtehold ikke var galt. I Bibelen står det jo om vindrikking! Og da er jo folk villige til å følge Bibelen – når det stemmer med deres egen lys og ønske. Men de tenkte lite på alle dem som ikke kan styre sin drikk. Det skal noen ganger bare ett glass til for den som er disponert for det. Mange menneskevrak ligger langs livets vei på grunn av dette.
.
Svir er et utsvevende liv som ofte er knyttet både til alkohol og hor, og gjerne innbrudd, festing og dans. Mange foreldre skammer seg over barn og ungdom som oppfører seg slik.
.
Hedningene hadde også avgudsdyrkelse som Peter kaller skammelig. Ikke all hedenskap er det ytre sett. Her tenker han trolig på den utbredte praksis med tempelhor eller ”hedenske offermåltider” (Madsen). Kvinner hørte til i templer der menn kom og drev hor som en ”gudsdyrkelse”. De brukte ”gudstjeneste” ved templene som en unnskyldning for å drive ”lovlig” hor.
.
Men den tiden er forbi – ”det er nok”. En kristen er ikke slik. Han har begynt et nytt liv og ser alt i et annet lys. Når folk kommer ut av et slikt syndeliv, ser de bedre hvordan det var: skittent, syndig og umenneskelig. Den som har vært mest ute i synden, ser ofte klarest hvor elendig det var. Og de har stor grunn til å være glad og takknemlig. Vi har møtt mange slike.
.
Hedninger og verdslige mennesker skjønner det ikke. De undrer seg over at de kristne ikke lenger er med dem. Slik står det. For de kan ikke forstå den forandring som skjer med en kristen. Han har i sannhet fått et nytt liv. ”Det gamle er forganget, se alt er blitt nytt,” 2. Kor. 5, 17. Da kommer også hån og spott, og de prøver å får nyfrelste tilbake til syndelivet. En grunn til det kan også være at de selv har dårlig samvittighet for sitt eget liv og for at de selv ikke er kristne. Når de er mange ugudelige sammen, døyves ofte samvittigheten bedre.
.

5

Men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde.
Livet er ikke slutt med døden og syndelivet. Det kommer noe mer – et ”deretter”, Hebr. 9, 27. Og det er dommen. Alle gudløse skal en dag gjøre regnskap for sin ugudelighet. Det blir en sterk dag for mange. Da opplever de at noe som de ikke trodde på, var sannhet. Noen av dem har sagt høyt og tydelig at døden er slutten, og at det ikke er noe mer enn det. Og de sier gjerne at de selv står ansvarlig for sine gjerninger og spør ingen andre om råd. Dikteren Arnulf Øverland var en av dem som gjorde det klart for hele folket.
.
Og det er sant. De står ansvarlig for sitt liv. Helt alene og ensomme blir de kalt inn på regnskapsdagen og må svare for hvert ord de sa og alt annet de gjorde. Det blir alvor når det endelig går opp for dem at Gud lever, og de står ansvarlig for ham som sin skaper.
.
Da står Gud ferdig, sier Peter. Tiden er kommet. Folket skal ikke lenger leve som de vil uten tanke på konsekvenser og oppgjør. Tiden på jord er slutt, en helt ny tidsepoke kommer. For nå er tiden for Guds dom. Gud er rede til å ta oppgjøret. Spørsmålet er om vi er det?
.
For da skal Gud dømme levende og døde. Nå er tiden for en stor dag på jord da alle gudløse skal reises opp av gravene og havet og hvor de enn er. De skal samles med alle de levende på jord på den tid. Denne talløse skare skal fram for Guds trone og dømmes av ham som vet alt om oss.
.
Regnskapens dag er kommet. Hva har du å betale med da? Syndegjelden er endeløs stor. Det er nok en svimlende sum Gud presenterer for folket. Der står alle gjerninger og ord og tanker og alt det vi burde ha gjort gjennom hele livet. Hva har vi å gi til vederlag for det?
.
En troende kristen har allerede her i tiden gjort opp dette regnskapet. For ved troen på Jesus som var frelser og Herre gjør at Han har betalt alt. Vi er kvitt. Da han døde på korset på Golgata og ropte: Det er fullbrakt, var gjelden betalt. Vi fikk lov til å tro det og ta imot denne frelse. Da så vi at det var av nåde, uforskyldt og gratis. Vi kan gå framtida frimodig i møte. Vi møter Gud i Jesus navn. Da er saken ordnet. Vi kan bare takke og tilbe og prise ham for det.
.

6

For derfor ble evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve slik som Gud i ånden.
Dette er et vanskelig vers som har skapt mye bry for tolkere og kristne ellers, sammen med kap. 3, 19ff. Derfor viser jeg til det stedet her.
.

 7

Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så dere kan be, 8 og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! For kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. 9 Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!
Peter er opptatt av endetiden nå, det man også kaller ”eskatologien”. Det handler om de siste ting når Jesus kommer igjen og denne tids husholdning er forbi. Denne tiden er kommet nær, sier han. Mange tror at de første kristne og apostlene levde i en sterk forventning om Jesu komme og trodde det ville skje i deres levetid. Flere bibelord tyder på det. Jesus talte også sterkt om at han skulle komme igjen, og de måtte vente og våke. Det er også et sunnhetstegn på en kristen menighet at de er i forventning.
.
I den forbindelse kommer Peter med formaninger igjen. Det er flere av dem i dette brevet, og det viser også at de er nødvendige. Kanskje de var spesielt viktige for de som nettopp var kommet ut av hedenskapet der fristelsene var mange. De bodde også mellom hedninger i en hedensk stat. Det er lett å forstå at de behøvde all den hjelp de måtte få.
.
Det spørs bare om ikke vi lever i en lignende situasjon. Europa er nå så verdsliggjort at det er vanskelig å leve som en sann kristen. Myndigheter og lover setter grenser alle steder snart, og det gjør at mange velger å tilpasse seg en ny situasjon. Og dermed får vi en amputeret kristendom. Den har mistet saltet, men vil gjerne være lys. Men de to sidene ved kristendommen hører nøye sammen.
.
Fordi tiden for Jesu gjenkomst nærmer seg, viser han dem noe viktig i livet med Gud: Vær derfor sindige og edrue så dere kan be. Å være sindig er her å ha en sunn tro og et sunt åndelig liv. Ordet betyr å ha kontroll over seg selv og tukter seg selv. Den sindige blir ikke lett revet med av nye ting og ideer som kommer, og heller ikke av lettsinn og synd som lokker. Jfr. 2. Tim. 1, 7.
.
Til dette hører også edruelighet, som er å våke og dermed forstå tiden de lever i. Den edruelige lar seg ikke forføre av sekter og samfunn eller av den verdslige levemåte og lyst. Både hodet og samvittigheten må være klar, sier Alan Stibbs i Tyndale-kommentaren 1971. Og Tr. Bjerkrheim skriver: ”Verdslighetens innvirkning på hjertelivet likner alkoholens på hjernen. En blir åndelig ustø og uklar, både i syn og sinn, i ord og gjerning.”
.
Og dette henger sammen med å be: Så dere kan be. Hvis sinn og tanker er atspredt og fylt av verdslige ting, er det nesten umulig å be. Når sinnet er fylt av verdslige tanker, er det ikke plass for Gud. Og vi vet at bønnen er vår åndelig pust, det er hjerteslaget i vår gudstro. Uten bønnesamfunn med Jesus, blir vi en maskin som nok kan gå en tid, men vil etter hvert stanse.
.
Men framfor alt, sier han, er broderkjærligheten viktig, v. 8. Ha inderlig kjærlighet til hverandre. Da taler han om de troende. Framfor alt. Hvis kjærligheten kjølner i et ekteskap, går det uopphørlig mot slutten om ikke gnisten blir tent på nytt. Derfor må broderkjærligheten også holdes ved like.
.
Kjærligheten skjuler synd – mange synder. Det gjelder både fra Gud til mennesker i forsoningen og tilgivelsen, og mellom oss kristne. Det betyr ikke at noen skal overse synden eller at vi ikke skal påtale synden. Først og fremst gjelder det for oss kristne å kunne overse synd og urett mot oss selv. Vi skal ikke bære på gammel urett mot oss, men legge saken i Guds hender (kap. 2, 23). Vi skal heller ikke bære andres synder ut til andre. Det er sladder. Ordet er sitert fra Ordspr. 10, 12 og ”er den sanne åndelige kjærlighets natur” (J. MacArthur).
.
Gjestfrihet er den del av den praktiske kjærligheten. Ordet er interessant, for det betyr ordrett: å elske/ha kjærlighet til fremmede. Tanken er ikke bare å ta imot slekt og venner, men slike du aldri har sett og som trenger hjelp. Kjærligheten betyr at det er en naturlig del av vår holdning
.
Å tjene og tale av nåde, v. 10-11.
10
Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde: 11 om noen taler, han må tale som Guds ord; om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.
Med Guds nåde til frelse følger nådegaver til å tjene. Enhver av oss har fått en nådegave, sier apostelen. Det betyr ikke at alle har fått det samme eller like mye. Det kan henge sammen med vår naturlige utrustning. Ikke alle er i stand til å gjøre alt. Men vi har noe, en ekstra gave fra Gud.
.
En nådegave er en åndelig utrustning eller ”evne” fra Gud. Når den er av nåde, er den gratis og kan ikke fortjenes. Vi kan heller ikke utdanne oss til den eller kreve noen nådegave. Det er nettopp gaver. Bibelen regner opp mange slike gaver, selv disse listene kanskje ikke er fullstendige ettersom de ikke er like. Se Rom. 12, 3-8; 1. Kor. 12, 4-10 og nedenfor v. 10f.
.
Hensikten med nådegavene er ikke å vise dem fram eller være tegn på ekstra gode og åndelige kristne. Gud gir dem for at vi skal tjene ham her på jord. De kan brukes, men ikke brukes opp. Vi skal tjene hverandre med dem, står det. De tilhører med andre ord menigheten og dens forsamling. Det er ikke bare profesjonelle ledere som skal styre kirken. Bibelen regner med at nådegavene må være i funksjon om menighetslivet skal være sundt.
.
Denne tjenesten skal vi gjøre som gode husholdere av Guds mangfoldige nåde. En husholder står til ansvar og til regnskap for sin herre. Vi eier ikke våre nådegaver, men de skal brukes til Guds ære. En god husholder er ikke nødvendigvis en som gjør mye, men som tjener for å ære Gud og bygge Guds menighet. Vi er forvaltere av evangeliet.
.
Guds mangfoldige nåde er i en sum evangeliet. Slik tjenesten i Guds rike er mangfoldig, er også evangeliet det. Derfor vil en forkynner måtte tale om mange ting, fordi det bibelske budskap er så rikt. Det ser vi mer på i neste vers.
.
En av nådegavene er å forkynne, da må vi tale Guds ord rett, v. 11. Den som forkynner, må forkynne som Guds ord, ellers fører de folket vill. La ordet står klart og skarpt slik det egentlig er. Olaf Lie sier: "Det skal han gjøre på den mest samvittighetsfulle måte, slik at han ikke blander det opp med sine egne og andres tanker."
.
Det skjer noen ganger nå. Talen blir mer menneskeord enn budskap fra Gud. Også vårt personlige vitnesbyrd skal være i samsvar med Bibelen. Ikke alt vi opplever som menneske stemmer med Guds tale, og derfor skal det ikke fram som eksempel på kristenliv. Det er bare når det stemmer med Bibelen, at det har kraft og har kvass egg.
.
Dette er ordet om synd og nåde, om himmel og helvete, om Jesu blod og seier og hvorledes et menneske blir frelst. Alt dreier seg om det. Derfor må alle høre ordet om han som døde for alle, kap. 3, 18. Se også til kap. 5, 12.
.
Forkynnelsen er altså bundet til Guds ord. Vi skal tale som Ordet taler. Vi har ikke lov til å forandre noe, ikke ta noe bort og ikke legge til noe. Det blir egentlig det Jesus talte. Vi skal bare tale hovedbudskapet i Bibelen. Her kan vi nevne noe:
.
Ordet om synd er viktig. Jesus og resten av Bibelen taler om den. Alle mennesker er syndere, Rom. 3, 23. Det henger sammen med syndefallet i Edens hage, 1. Mos. 3. Og en synder kan ikke komme inn i himmelen slik han er i seg selv. Et annet problem er at mange mener at de ikke er syndere, eller at synden ikke er så farlig. Slike tanker er frukt av syndefallet, og derfor må vi forkynne at alle er syndere. Uten erkjennelse av sin egen synd, vil folk ikke søke frelse. Da kan kirke og menighet bare bli et sosialt hyggesamfunn og leder ikke folket til frelse. Da går de fortapt.
.
Det andre er Guds nåde. Det er et fortettet ord om frelsen. Og det viser noe vesentlig om hvorledes vi blir frelst. Paulus sier at ”dette er ikke av dere selv, det er Guds gave”, Ef 2, 8. Ordet nåde sier at vi ikke kan gjøre noe for å komme inn i Guds rike. Det er helt og fullt Guds gjerning. Vi bedrar oss selv dersom vi mener og tror at vi kan gjøre gode gjerninger, be og leve etter kristen moral og ofre noe (mye) for Guds rike – og så tro at vi er kristne og frelste av den grunn. Nei, sier Ordet. Det er selvbedrag. Gud må gjøre alt. Troen og nåden hører sammen. For troen er ingen gjerning. Den er tillit til det Gud sier og gjør. Vi får bare ta imot Jesus, Johs 1, 12.
.
Videre taler Bibelen sterkt om Jesu død og blod. Det er forsoningen på korset på Golgata. Det skjedde oppgjøret, han betalte og sonet all skyld. Det har Peter skrevet om flere ganger i dette brevet. Jesu død er selve grunnvollen for frelsen. Det finnes ingen annen grunn til frelse. Derfor kan ingen hedning bli frelst ved sin religion. Derfor vil alle som nekter Jesus, gå fortapt. Det er bare blodet som renser fra synd og leder et menneske på himmelvei. 1. Johs 1, 7. Det har ingen ting med at kristendommen er en ”bedre” religion enn andre.
.
Evigheten. Hva skjer etter døden? En forkynner må hjelpe folk til å stille det spørsmålet. Mange mener nå at døden er punktum for alt, ikke bare livet på jorden. De lever i et selvbedrag kanskje uten selv å vite det. Det er også en villfarelse å tro at alle kommer til Guds himmel, hvis det finnes noen himmel! Jeg føler at det vil gå bra til sutt! Slik taler man nå.
.
Nei. Der er en himmel og et helvete. Og det er tydelige veier til begge disse steder. Himmelveien heter Jesus. Johs 14, 6. Apg. 4, 12. Da er i grunnen valget enkelt.
- Den som taler, han må tale som Guds ord.
.
En annen nådegave er tjenesten. Det er her et samleord for alt arbeid i Guds rike. Det er tjeneste for Gud, ikke hobby eller lek. Ordet for tjeneste er her det vi har i ordet diakon. Det er ikke tenkt på slavearbeid eller gudstjenesten. Det er mer et hjelparbeid, sml. Apg. 6. Alle tjenester skal skje ”ved den kraft som Gud gir”. Gud som kaller oss til et arbeid for seg, vil også gir kraft og frimodighet til det. Han er rik nok for alt og alle.
.
Målet med all tjeneste og alt arbeid for Gud er egentlig å ære Gud. Det er en mektig tanke. Vi tenker ofte jordisk. Menigheten må vokse, mange må ”komme med”, misjonen er en veldig oppgave som krever mange resurser. Så blir folk bedt om å gi mye til dette. Slik tale kan lett avspore. Målet blir det vi gjør. Prof. L. Brun skriver noe fint om dette: ”Guds ære er for den enkelte som for menigheten livets høyeste mål.” – Både makten og æren tilhører jo ham som skapte alt og oppholder alt. Til det sier Peter: Amen. La det skje!

.

  f) Prøvelse og del i Kristi lidel­ser.

12ff

Dere elskede! undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det hendte dere noe underlig; 13 men i samme mon som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også i hans herlighets åpenbarelse kan glede dere med jubel. 14 Om dere hånes for Kristi navns skyld, er dere salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. 15 For ingen av dere må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker; 16 men lir han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.
Dere elskede, eller mine kjære – det er samme uttrykk som i kap. 2, 11. Det viser et nært forhold og kjærlighet mellom Peter og leserne. Han taler til dem som venner, med omsorg og ønske om å hjelpe. I det andre brevet bruker Peter dette uttrykket seks ganger, fem av dem i kap. 3, og der taler han også om motstand mot de kristne og de siste tider.
.
Ennå en gang taler om prøvelse og lidelse for Kristi skyld. Det var trolig uventet at det ble slik for disse kristne. Men de må ikke undre seg over motgangen selv om den er sterk. Den kommer som en ild, dvs noe brenner opp for dem og det er smertelig å oppleve det. Det er ikke underlig, sier han. Den kristne tro er motsatt den verdslige tankegang og blir ikke tålt når den er ekte og klar.
.
Prøvelsen er som sagt nevnt flere ganger. Først sier han i kap. 1, 6-8 at slik må det være, at vi har lidelser. I kap. 2, 20f taler han om at Kristus led som eksempel for oss – og da sier han samtidig at vi kommer til å lide. I kap. 3, 14-18 gjentar han dette og sier at de som lider, er salige. Vi er på vei til Saligheten i himmelen, men opplever noe av himmelens gleder midt i trengselen. Kap. 4,1 sier noe om lide i kjødet og ha Kristus som eksempel der også. Her i kap. 4, 12-16 er lidelsen igjen tema. I kap. 5, 10 får vi høre at lidelsen er kort i evighetens lys, men at Jesus er med oss og stadfester troen.
.
I kap. 4, 13 fører han inn en annen tanke, slik han gjorde i kap. 1, 6: Midt i lidelsen er det glede. Og den kommer i samme grad som de må lide for Kristi skyld. Trolig er det også tenkt på den glede som møter oss ved Jesu komme etter å ha tålt mye i livet for hans skyld. ”Bare ved å lide tålmodig for Kristi skyld skal de som nå gler seg under tårer, gle seg med jublende, sorgløs fryd, i ren og rik og evig lykke, når Kristi herlighet en dag skal stråle fram i all sin glans.” (Tr. Bjerkrheim). Den store glede kommer altså når ”hans herlighet blir åpenbart” ved Jesu komme. Denne tanken blir klarlagt i v. 14: De blir spottet for Kristi navns skyld. Det viser at de er salige og lever med Gud. Jfr. Mat. 5, 10-12.  

.
Noen har hatt andre tolkinger av uttrykket ”Kristi lidelser”, og her nevner vi kort et par av dem. I den romersk-katolske kirke har noen ment at det betyr Kristi lidelse for våre synder. De forfulgte er altså med og soner synden. Det er en uholdbar tanke – Kristus Jesus gjorde det alene. – P. Madsen hevder at det må bety ”de lidelser, som Kristus selv har baaret”. Vi kan ha del i dem, sier han, uten å være konkret. O. Moe sier derimot at ”Kristi lidelser er typiske, for så vidt som de er martyrlidelser, d.v.s. for sannhetens og rettferdighetens skyld kan andre dele dem.” Ingen kan ha del i alle Kristi lidelser. Noen av dem var så eksklusive at bare han selv kan utholde dem. Det var f. eks. lidelsen for synden (kap. 2, 24).

.

Men forfølgelsen er også en del av Kristi lidelser, dvs. de lidelser Kristus måtte tåle i sitt jordeliv fordi han var som han var og ved sin forkynnelse. Og disse lidelser vil også komme over alle sanne troende. Det er ikke likt til alle tider og på alle steder. Heller ikke i bibelsk tid var det slik. Det ser vi av Apg. 2, 47a i kontrast til Apg. 14, 22.
.

V. 17-19.

17 For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? 18 Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen? 19 Derfor skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.
Vi vet at en dag kommer den store dommens dag. Som vi alt har sett, levde de første kristne i sterk forventning til Jesu annet komme og den aller siste tid. Til det hører også dommens dag.
.
Dommen begynner med Guds hus, de troende. Den skal begynne . Det betyr at Peter ser en sammenheng mellom dette livet og den avsluttende dom. Det er en vanlig forståelse at Peter her med dommen mener renselse og prøving av de kristne før dommen. En ser dette i sammenheng med Jesu ord i f. eks. Mat. 24 og Åp. 11. O. Moe kaller det ”en dom som har pedagogisk formål”. Og den har egentlig foregått gjennom hele kirkens historie.
.
Blir også de troende prøvet, hvordan går det da med de ufrelste? De vil ikke tro Guds evangelium, skriver Peter. Slike mennesker vil gå fortapt. Det er Guds klare ord. Johannes skriver om dette: ”Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Johs 3, 36. I lys av Guds ord vet vi altså hva som skjer med dem.
.
Den samme tanken gjentas i v. 18 med noen andre uttrykk. De rettferdige er de troende, de som er frelst av nåde ved tro på Jesus. De blir vanskelig frelst, eller med nød og neppe (NB88). Her gjengir Peter et skriftsted i Ordspr. 11, 31 etter gresk oversettelse. I NB88 står det slik: ”Se, den rettferdige får sin lønn på jorden. Hvor mye mer da den ugudelige og synderen?”  Der er det tale om dette livet.
.
Med nød og neppe viser vel til de trengsler og motgang en kristen får her på jorden. Det er den som holder ut inntil enden, som blir frelst. Kirkehistorien har eksempler på folk som svikter i forfølgelsestider og fornekter sin frelser. Vi tror at forfølgelsen blir enda større i den siste tid. Da kan med større rett sies at de blir vanskelig frelst. Da har djevelen si siste anledning til å forføre verden.
.
Dommen over den ugudelige blir stor, og vi kan ikke helt forstå hva det innebærer. Fortapelsen er det verste som kan skje et menneske. Peter skriver nok dette med tårer og hjertebank. Også han ville at alle skulle blir frelst.
.
Derfor, sier han i v. 19. Når veien til himmelen går gjennom trengsel og motgang for Guds folk, kan vi bare gjøre en ting: overgi oss i Guds hender. Han er vår skaper, og derfor vil han oss vel. Vi kan trygt overlate vår skjebne til ham.
.
Ordet ”overgi” hører visstnok til bank-språket. Det betyr at en person deponerer noe i banken og lar den ta vare på penger eller verdisaker. Når vi overgir oss til vår Gud og Skaper, gir vi ganske enkelt til Gud det han har skapt (J. MacArthur). Han er den trofaste Skaper og vil nok ta vare på sin eiendom.
.
”Ved å gjøre det gode” betyr her å leve et rett og sant kristenliv etter Guds ord – i ”et livsforhold som i alle deler stemmer med Guds vilje” (S. Odland). Det er ikke lovisk ment, slik at en kan fortjene frelse ved sine gjerninger. Det gode er ganske enkelt frukt av den troendes liv med Gud.
.

1. Peters brev. Kap. 5.

.

V. 1-3. Formaning til de eldre.

De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: 2 Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, 3 heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men slik at fere blir mønster for hjorden;
.

 V. 1: Vitne om Kristi lidelser.

Det siste kapittel begynner med å nevne Kristi lidelser. Det har gått igjen flere ganger i brevet. Han er et ekstra sterkt vitne om Jesus og hans død, ettersom han fulgte Jesus i tre år. Selv hadde han bitre minner fra denne tida, men det gjør han til et enda sterkere vitne ettersom han fikk full oppreisning og ble gjeninnsatt i tjenesten etter Jesu oppstandelse. Johs 21.
.
Her hos Peter betyr det først og fremst at han var vitne til det Jesus Kristus led mens han var på jord. Da innbefatter det både lidelsen fra fariseerne og de skriftlærde o.a., påsken og til slutt døden på korset. Selv om det ikke er direkte bevitnet i NT, må vi anta at Peter stod i utkanten av folkemeng­den på Golgata langfredag og så det som skjed­de. Han våget seg nok ikke inn til korset som Johannes.

Ordet vitne har også en kontinuerende betyd­ning. Han skriver ikke bare om det han en gang var. Hele hans liv senere har han vitnet om dette og dermed om betydningen av det. Hele Kristi liv var en lidelse. Men ordet brukes særlig om det som skjedde på korset.

.
Peter kaller seg selv en eldste, eller en med-eldste som det heter på gresk (sympre­sbyteros), det forekommer ikke andre steder i NT. Det forteller om ydmykhet, han setter seg ikke over noen andre. Han lever i bevisstheten om at alle står under overhyrden (kap. 5, 4).
.
Det siste Peter sier om seg selv her, er at han har del i herligheten som skal bli åpenbart når Jesus kommer igjen. Han peker mer på det i v. 4. På den måten er de én flokk. De hører alle med i Kristi menighet og har et felles mål. Herligheten er himmelen og en den endelige frelse som skjer da.
.
Nå vil han tale spesielt til lederne i menighetene som får brevet hans. Det er de eldste som har ansvar for andre kristne i byen og distriktet. Nå vil han formane dem med tanke på deres tjeneste for Gud.
.
Og her legger vi merke til at bruker det samme ordet til dem som Jesus gav ham ved Gennesaretsjøen: Vokt den Guds hjord som er hos dere, v. 2. Det hadde Jesus bedt ham om, Johs 21, 16. Å vokte er å passe på dem, slik at de både får mat og vann og blir bevart fra villdyrene. Det er en hyrdegjerning. Når har Peter gjort dette i mange år og fulgt Jesus ordre: Vokte min lam. Her overgir han liksom sin tjeneste til de lokale lederne på hvert sted og sier: Fortsett denne hyrdegjerning og fullfør tjenesten for Jesus.
.
Men dere må huske, skriver han, at det må skje frivillig om det skal lykkes, og ikke av tvang. Det er en advarsel mot likegyldighet, sier P. Madsen. De må ikke gjøre forkynnergjerningen som en plikt og en rutine, noe de må gjøre. Det kan Gud ikke velsigne. Et villig hjerte må stå bak, og det kan i grunnen bare den gjøre som har et virkelig kall til tjeneste. Da er offeret ikke lenger noe offer. Det blir et privilegium.
.
En annen fare er pengene. De har mange ganger ført predikanter og ledere på avveier. Ussel vinning er penger satt i forhold til herligheten i Guds rike. En prest og predikant har ikke som mål å legge seg opp jordisk rikdom og slik være blant de store. Når hjertet er rett for Gud, er sjelevinnergjerningen noe som overgår alt her i verden. Den villige ånd er å bøye seg for Guds kall uten å sukke og klage, selv om vi har det trangt økonomisk noen ganger.
.
Og den tredje fare er herskesyke, v. 3. En leder skal ikke herske over de andre kristne. Han er kalt til å være en tjener. Det skal han være hele livet. Noen ganger opplever vi at ledere går over denne grensen og vil bestemme over andre mer enn som godt er. Det motsatte er å være forbilde for de andre kristne. Vil vi at andre skal være slik som oss? Hva hadde skjedd om alle kristne var slik vi er? Slike spørsmål skal vi ikke tale lett om. Det er når vi følger Jesus vi kan be andre følge oss. Det gjorde Paulus. 1.Kor. 11, 1; Fil. 3, 17.
.

V. 4:

Og når overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krans.
Her er vi inne i de siste tider og Jesu gjenkomst. Tjenesten skal vare like til den tid. Og vi skal følge Guds formaninger i Bibelen om tjenesten hele veien. Det er først ved Jesu gjenkomst at den er slutt her på jord.
.
Overhyrden er Jesus. Det er et vakkert navn og ganske talende. Han er den gode hyrde, Johs 10,11. Det har vi også sett i kap. 2, 25. Som hyrde gjør han alt for å berge oss hjem. Ingen ting er uprøvd for å lede oss på rett vei hele tiden. –
.
Men her kalles han overhyrde. Og det taler om at han har et særlig tilsyn med de andre hyrdene. I vår tid er det prester og predikanter og misjonærer og andre ledere i Guds rike. Dette ordet sier oss at alle arbeidere i Guds rike har en overbiskop over seg. Han er på visitas hos alle forkynnere for å se om vi taler og lever rett. Og han hjelper oss i tjenesten slik at den blir etter Guds vilje. Og da har han mye å gjøre med mange av oss.
.
Her er noe spesielt ved overhyrden nevnt. Han skal gi lønn til sine tjenere en dag. Vi skal få ærens uvisnelige krans, står det. Det ble ofte lite ære her på jord, og vi skal ikke søke den heller. Den betyr ingen ting i Guds rike her. Jordisk ære kan tvert om være til skade for tjenesten. Tjeneren kan bli opptatt av det han har gjort og som mennesker synes godt om og gir belønning for. Men synes Gud godt om det? Slik må vi alltid spørre.
.
Ærens krans i evigheten er noe annet. Vi vet ikke sikkert hva den består i. Og vi vet det heller ikke før dagen kommer og Jesus kaller alle sine tjenere fram og gir den en ekstra, ny krans. Men vi kan være visse om at det er noe vi aldri har sett på jord. For den er himmelsk.
.

V. 5-7. Formaning til unge og alle.

 5 Likeså skal dere yngre underordne dere under de eldre, og dere alle skal iklæ dere ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 6 Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye dere i sin tid, 7 og kast all deres sorg på ham! for han har omsorg for dere.

Før har Peter formant de eldre. Her kommer han med en kort formaning til de unge og deretter til alle kristne. Vi skal alle ta imot formaninger i ydmykhet, og vi vet at vi behøver dem hele veien. Også de unge må høre dette. De har gjerne god tro på seg selv og sine evner og sin visdom. Ofte sprudler de over av tanker og ideer og tror de kan utføres enkelt og rakst. Og da er det kanskje ikke så lett å ta imot veiledning. Men vi må alle lære å eie det ydmyke sinn også på denne måten.
.
Til de unge sier han: De skal underordne seg de eldre. Dette har aldri vært særlig populært, verken for unge eller eldre. Men det er en Guds ordning selv om den er vanskelig å følge. Det betyr ikke blind lydighet. Men det innbærer nok en større respekt for eldre enn det som er vanlig i vår tid. Her står eldre i motsetning til yngre og går vel da på alder og ikke på stilling i kirken. Hovedsaken her som ellers er å leve etter Guds vilje og hans ord. Da går det oss vel.
.
Til alle. Her er overskriften "Gud" og vårt forhold til ham. Peter sier flere ting om Gud her:
.
Gud er til. Det er selvsagt i Bibelen og for folket et par generasjoner siden. Nå sår en tvil og forakt for tanken på Gud. Humanetikerne går sterkt fram her. Gamle folk står fram i TV og blader og sier at de ikke tror på Gud. De er religiøse, men vil ikke ha noe med Bibelens Gud å gjøre. Da er de gudløse. Salme 14,1 sier det er dårskap. Salme 10,4 sier det ikke er rom for Gud i deres planer. Der er det bare rom for deres egne tanker og menneskeplaner.
.
Vi gjør vel i å regne med Gud. Og det er viktig å ha et rett syn på Gud, ellers tror folk lett på en drøm og sine egne tanker. Og vi finner Gud bare i Bibelen. Der møter du åpenbaringen av Gud. Han har vist seg for menneskene – i sin Sønn.
.
Det vil aldri gå vel med de som forakter eller snur seg bort fra sin Skaper.
.
Gud står de stolte imot. Det samme sier Jakob i kap. 4, 6 som siterer Ordspr. 3, 34. Å være stolt er å ha høye tanker om seg selv, om det han er, har og gjør. Å være stolt eller overmodig er å tenke høyt og stort som seg selv i sitt hjerte. Det er ikke sikkert du sier det til noen. Men hva sier du til deg selv? Er dine tanker slik: Vi skal klare oss selv, vi skal ta ansvar for våre egne handlinger, som det heter det i dag.
.
Noen mener de bare trenger litt hjelp fra Gud, i tillegg til det de selv gjør. Og det er like farlig. Det viser at man ikke har sett dypt nok inn i ens eget hjerte. Vi er så dypt falt at vi ikke kan gjøre noe som helst. Og stolthet avler ny stolthet og fører oss lenger bort frå Gud.
.
Mennesket er født stolte. Det er en frukt av fallet og en del av syndens vesen. Derfor må vi alle ydmyke oss. Det er å bøye oss, erkjenne synden og be om nåde. Ydmykhet løser altså våre problem, for det fører oss inn i Guds nærhet i erkjennelse. Det venter Gud på.
.
Gud gir nåde. Men er bare til den ydmyke. I Luk 18,13 møter vi tollmannen som ber: Gud vær meg synder nådig. Det er veien til frelse. Han gikk rettferdig hjem den dagen. For Gud fikk frelse ham. Det stolte sinn stenger for Gud, slik det hendte med fariseeren. - I Luk 7 møter vi en kvinne. Hun var en synder, men kom til Jesus uten å forsvare seg selv eller bortforklare sin synd, v.37. Det var grunnen til at Jesus kunne si: Dine synder er forlatt, v. 48.
.
De som har små tanker om seg selv, er fattige i ånden, Mat.5,3, og erkjenner sin fortapte stilling, de kan bli frelst. De finner ingen ting av verdi i sitt liv. De har de samme tanker som Paulus: Jeg vet at i meg, det er i kjødet mitt, bor ikke noe godt. Rom. 7,18. Det sier også prof. Jesaja 57,15: Gud bor i det høye og hellige - og hos den som er knust og nedbøyet i ånden. Gud har et stort arbeid med å vise oss hvorledes vi er og på den måte knuse alle tanker om å berge seg selv, eller å hjelpe til med frelsen. David sier i Salme 103,11b at Guds miskunnhet er mektig over dem som frykter ham. Men det er bare de som har sett seg selv i lys av Guds ord, som frykter Gud. Den overmodige gjør ikke det. Han synes han har litt å rose seg av.
.
Men disse små og fattige får nåde av Gud. Det betyr at de blir frelst uten fortjeneste, uten betaling av noe slag, uten offer og gode gjerninger og en endeløs rekke avbetalinger. Alt var gratis, ved å tro på Jesus. Hele frelsesverket ble mitt i troens øyeblikk. Vi ble fri syndeskyld og dom. Derfor er det salig å være fattig og liten. Men "det fortjente ikke jeg".
.
Gud opphøyer sine, v. 6.
I hans time skjer det. Det kan skje her på jord. Noen ganger betror han oss oppgaver som vi kan tåle uten å ta ære av det selv. Men den egentlige opphøyelse kommer i evigheten. Da skal vi komme inn i Guds herlighet og motta livsens krone og rettferdighetens kran. Åp. 2, 10; 2. Tim. 4, 7-8; Jak. 1, 12. Vi vet ikke sikkert hva alt dette betyr, for det tilhører de himmelske ting. Men det var nok for Peter og Paulus og andre å vite AT det skal skje uten å vite HVORDAN. Det får vi også bøye oss for.
.

Gud har omsorg for sine, v. 7.
Dette er en innbydelse og et tilbud til oss som tror. Vi skal få lov til å kaste all vår sut på Herren. Når vi har kastet noe fra oss, er det langt fra oss og vi har egentlig ikke noe mer å gjøre med det. Herren selv har fått det. Da skal ikke vi ta det tilbake i tankene våre og la det plage oss videre. Vi må tenke slik: Dette er jeg fri, for en annen har overtatt saken.
.
For er interessert i oss og han elsker oss. Derfor har han omsorg for oss, mer enn en mot har med sitt lille spedbarn. 
.

Djevelen. Vers 8-9.

8 Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; 9 stå ham imot, faste i troen, for dere vet at de samme lidelser er lagt på deres brødre i verden.
Vi skal våke og være edrue. Det betyr å være oppmerksomme, følge med, være klar i tanken, ikke la oss beruse eller rive med i denne tid og av det som møter oss i samfunnet. - For vi er ikke fremme ennå, vi har ikke nådd frem til himmelen. Vi er i verden. Og der er Satan vår motstander. Han kalles Djevel og navnet betyr baktaler. Det er et talende navn.
.
Han er en så viktig person for oss kristne og såp mye omtalt i Bibelen, at vi må ta noe med om ham her.
.
Vi møter ham først som en slange i Edens hage, 1. Mos. 3, 1ff. Han kommer umerkelig og er falsk i sitt vesen. Han lokker først Eva til ulydighet mot Gud og sår tvil i hennes sinn om Guds ord. Dette var så alvorlig at det førte hele den senere menneskehet ut i synd. Alle kom dermed under Guds dom. Rom. 5, 12-18.
.
Dette viser også at vi må ta djevelen alvorlig. Han er vår største fiende. Og han har ikke forandret seg med tiden og er dermed ikke snillere enn før. Jesus sa at hver gang Guds ord blir forkynt, hørt og lest, møter han opp for å ta Guds ord fra menneskene. Mat. 13, 19. Og da spør vi: Hvordan er egentlig denne motstander?
.
Peter sier her at han kommer som en brølende løve. Det er en virkelig ond dag når det skjer. Ef. 6, 13. Da frister han oss til åpenbar synd og får oss til å gjøre store og stygge synder mot Gud. Men da skjønner vi også hvem vi møter og kan gjøre motstand, skriver Paulus til Efeserne kap. 6. I gamle dager sa de han kom ”ramlende på treskoene”. I slike stunder er det som han tvinger oss til å synde, overmanner oss og kommer i det beleilige øyeblikk. Det er når vi ikke er faste i troen, v. 9, i vår svakhet og etter store opplevelser.
.
Dette brøl fra Satan hører vi i forfølgelser i noen land, i en tydelig verdslighet og åndelig søvn i vårt eget land. Umoralen i vår tid er Satans seier over menneskene.
.
Andre ganger kommer djevelen med listige angrep, Ef. 6, 11. Da kommer han i bakhold, umerkelig og nærmest lurer oss til å synde. Han finner vårt svakeste punkt, der vi trodde vi var sterke og ikke var så nøye på vakt. Alle har slike deler av sitt liv. Og ingen er sterkere enn sitt aller svakeste punkt – akkurat som med en kjetting. Da er vi lik Samson som sa i fristelsen med Dalila: Jeg skal nok rive meg løs, Dom. 16, 20. For han visste ikke at Herren hadde veket fra ham.
.
Det kan skje ved motløshet når han får oss til å gi opp, 2. Tim. 1, 7. Eller det skjer ved bitterhet, vrede, vi blir fornærma og lar kjødet rå. Gal. 5, 16. Det begynner så fint og uskyldig. Mange forstår ikke at det er djevelen som kommer. Derfor må vi alltid våke. Alle må det, ingen er sterke nok. Mark. 13, 37.
.
Blir du liggende i et slikt syndefall, blir du ikke frelst. Skal du seire, må du ta på deg Guds fulle rustning, Ef. 6, 10ff. Da er du svak i deg selv, men sterk i Jesus. Det er troens seier. Og har du syndet, reis deg igjen ved å be om syndenes forlatelse. Han vil alltid ta imot deg.
.
Endelig kommer djevelen som en lysets engel, 2. Kor. 11, 11-15. Han kler seg om og skifter drakt – til det ugjenkjennelige. På den måten er djevelen utspekulert. Han kan til og med blir en ”kristen” og se ut som en av oss andre. Det er da det virkelig er fare på ferde.
.
Det skjer ved vranglære av alle slag. Vranglære er ofte å forandre litt på Guds ord. En dråpe gift i et vannglass er nok til å drepe et menneske. Slik lurer han inn vranglære i ellers ”gode” sjeler. Slik skriver han i 2. Pet. 2, 1. Derfor skal vi være veldig nøye med læren.
.
En annen måte er å omtolke synden. Den blir ikke lenger syndig, men hvit og ufarlig. Nå ser vi det ved hor, bruk av alkohol, sladder, åndelig lathet, homofili m.m. – Er vi redd for å nevne synden ved sitt rette navn? På den måten lurer han oss også til fall. Men forstår vi at lysets engel er Satan? Da må vi kjenne Guds ord meget godt!
.
Jakob skriver: Stå djevelen imot, Jak. 4, 7. Vær faste i troen, ta kampen opp og gi ikke etter. Dette er den seier som har seiret over verden, vår tro, skriver Johannes i 1. Johs 5, 4. Eller som sangeren synger: Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot, og begge armer strekke sin Herren Krist imot. Tro på blodets makt, Åp. 12, 11. Jesus er den sterkeste av alle. Mat. 12, 29.
.
Da kan vi takke og be. Overgi livet vårt i Guds hender og alltid leve i Guds ordet og bønnen. Det er den våkne tilstand.
.
Leserne skal også vite at andre blir fristet til synd. De går gjennom de samme lidelser som vi, v. 9. Det ligger også en styrke og en påminnelse i å vite at vi ikke er alene. Og Gud er rik nok for alle som kaller på ham.


.

Nåde.1. Pet. 5,10-12; 4,10.

10 Men all nådes Gud, som kalte dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere; 11 ham tilhører makten i all evighet. Amen. 12 Med Silvanus, den trofaste bror – det holder jeg ham for – skriver jeg kort til dere for å formane og vitne at dette er Guds sanne nåde som dere står i.
I 1977 kom det ut en bok om Mawson som reiste til Sydpolen i 1913. Han kom til polpunktet, men på veien tilbake frøs han i hjel. Siste kvelden skrev han også i sin dagbok. Den ble funnet senere, og slik vet vi hvorledes han hadde det. Boken om Mawson har tittelen: ”Landet uten nåde”. Her var det ingen vei tilbake, ingen snarvei eller nødutgang. Døden innhentet Mawson.
.
I Guds rike heter det derimot: Alt er av nåde. Nåde betyr gratis, ufortjent, som gave - av Gud. Derfor taler Paulus om “Nådens evangelium” i Apg. 20, 24. For evangeliet er det Gud har gjort og gjør for oss. Nåde er et hovedord i kristendommen, og derfor må vi si noe om dette her.
.
Og han er ikke sparsommelig på sin nåde. I kap. 4, 10 heter det: Guds mangfoldige nåde. Her er mange slags nåde fordi det er mange slags vanskeligheter for oss mennesker. Det er som en forretningsmann. Han har mange ting i hyllene sine som folk trenger eller må ha. Og han har mer ute på lageret. Går det tomt i hyllene, går han ut på lageret og finner mer. Det er alltid nok hos Gud - av alle slag. Her skal vi tale litt om noen av de mange sidene ved Guds nåde, om den sanne nåde som Guds barn står i.
.
Først om Golgata, se 2, 24 og 3, 18 og 1, 18-19. Peter skriver tydelig at vi er kjøpt med blodet fra Golgata, og der bar han våre synder opp på korset og slik førte oss fram til Gud. Men menneskene ville ikke ha dette, de spurte ikke etter korset og ville ikke ha den forsoning Gud ville gi. Og vi fortente det heller ikke.
.
For menneskene vil etter sin natur synde, ja, bare synde. For naturen er ond. Syndefallet i Eden, 1. Mos. 3, førte alle mennesker på vei til fortapelse. I oss selv er vi redningsløst fortapt, og Guds dom hviler over alle på jorden.
.
Da kom de gode nyhetene: En annen ble dømt i vårt sted.  Uten hjelp fra oss og uten vår vilje gikk han til korset. Det var faktisk hedninger som dømte ham og slik var det ytre reidskap til at synden ble betalt, selv om det ikke er den egentlig årsak. Slik var Golgata en nådehandling av Gud. Det som var umulig for oss, det gjorde Gud – på alle måter.
.
Kallet er det andre her. Kallet fra Gud til frelse og omvendelse er ren nåde. Det er ikke selvsagt at vi skulle få høre om det. Tenk på de mange millioner som aldri fikk høre. Da er kallet stor nåde for oss.
.
Og vi gikk bort fra Gud. Det er oss alle han taler om i Luk. 15. Vi er sølvpenningen som kom bort, vi er den tapte sauen, og vi er gutten som gikk ut i synden og ødela alt for oss selv. Men til oss lydde også ropet: Søk Herren mens han finnes. Jes. 55, 6. Egentlig kunne vi ikke og ville ikke vende om. Vi var bundet i syndens lenker og elsker synden.
.
Da kom kallet - midt i syndelivet. Det var uventet og ufortjent.
I Kineseren 1923 står en liten fortelling - på lederplass. En kristen enke drev en liten butikk i en småby. I bakrommet hadde hun et lite kontor der hun førte bøkene og skrev regninger. Vesle Hans var sønnen hennes, og han hadde ofte sett mor skrive. En dag fant mor en liten lapp på tallerkenen sin der det stod: Fra Hans til mor. For å ha båret ved og kull - kr. 0,50. For å ha gått ærend - kr. 0,50. For å ha vært snill - kr. 0, 35. I alt kr. 1, 35.
.
Mor kom med penger og gav Hans og han tok mot og var glad. En tid etter fant Hans en lapp på sin tallerken. Der stod: Fra mor til Hans. For hus, klær og mat i 10 år - ingen ting. For pleie og stell i 10 år - ingen ting. For omsorg og kjærlighet i 10 år - ingen ting. I alt: Ingen ting.
Da skjønte Hans poenget og gav pengene tilbake til mor og sa: Jeg kan ikke beholde dem. Det jeg har gjort for deg, er ingen ting mot det du har gjort for meg.
.
Slik er nåden. Frelse er det Gud har gjort - vi har ikke gjort noe som helst.
Jeg nynner ofte på en sang:
.
Å, jeg undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok.
Han forlot meg alle synder, skrev mitt navn i livets bok.
.
Slik er det. Jeg kan ikke slutte med å undre meg over dette: Hvorfor fikk jeg kallet, jeg var en av de få i min bygd og blant dem jeg gikk på skolen med. Hvorfor stanset du meg? Det var nåde.
.
Guds bevarende nåde er det tredje. De gamle talte om det. Han vil sørge for oss i alle ting. Og Peter sier her: Han skal grunnfeste dere, stadfeste og styrke dere. Han skal gjøre oss faste slik at vi bygger på ordet og ikke på oss selv eller det vi føler. Dette har og blitt en undring i mitt liv etter som årene går: At han fikk berge meg gjennom denne onde verden. Her var mange farer og fristelser. Det var ikke min fortjeneste. Det er et under at slikt kan skje.
.
Paulus sier til de eldste fra Efesus i Apg. 20, 32: Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord. Han kunne ikke gjøre mer. Han hadde talt og formant. Nå la han dem over på Gud og hans ord og visste: det var nåde om de nådde fram. Det må ofte en taler gjøre når han reiser fra bygd og by. Han gir folket over til Gud.
.
Etter en kort tid med lidelse, sa Peter. Vi må regne med trange tider som kristne. Aldri lovet han bare sol og sommer. Jesus sa: Jeg ber ikke at Gud skal ta dem ut av verden, men at han bevare dem gjennom verden. For i verden har vi trengsel, men han har overvunnet verden, Joh. 17 og 16.
.
Mange lider av depresjoner nå, og de kan ha mange årsaker. Vi bør går til lege og spesialister i mange slike tilfelle. De kan hjelpe mange ganger. Likevel må vi spørre: glemmer ikke folk Gud midt i dette? Har du fått hvile i nåden, og tro at Jesus bevarer deg i alt? Stirrer du på bølgene i og omkring deg som Peter? I Mat. 14, 30 står det: Peter så på uværet - og ble redd. Da sank han i bølgene. Den bevarende nåde sier: Se ikke på problemene. Tenk på den Allmektige. Han har nåde nok, også i din situasjon. Da blir vanskene mindre enn nåden.
.
Salme 34, 5 sier: “Jeg søkte Herren, og han svarte meg, han fridde meg fra alt det som forferdet meg. Og I Hebr. 4, 15 står det: Vi har en yppersteprest som “kan ha medynk med oss i vår skrøpeligheter”, fordi han er prøvd i alt og kjenner oss helt igjennom.
.
Vi faller og synder på mange måter. Vi har i grunnen stor ulyst til Guds ord og hans rike. Da er det godt å kunne synge nr. 463: Rekk meg, o Jesus, din hjelpende hånd, når jeg er trett på min vei. – Lær meg å synge om Frelserens sår selv når det går meg imot.
.
Tjenesten er også nåde. Peter sier her: Han skal dyktiggjøre deg. Når han gjør det, er også hele æren hans. Vi er ikke noe av og i oss selv. Vi kan ikke tjene Gud rett slik vi er i oss selv. Og vi fortjente ikke å få tjene ham, vinne noen, være lys eller gjøre noe som helst i Guds rike. Det kan bevare oss fra hovmodighet og det kan gi frimodighet. Hvis tjenesten er nåde, kan alle gå. Da krever han ikke kvalifikasjoner av ypperste slag. Han ber oss bare om å være lydige til en hver tid. Det betyr ikke at alle kan gjøre alt. Vi har forskjellig utrustning.
.
Det gjelder misjonæren og predikanten. Og det gjelder hva vi kan gjøre på hjemstedet vårt, her i bedehuset, i forening og misjonslag. Vil du være med? Han utruster oss med spesielle gaver etter som han trenger det. All nådes Gud har kalt, da gir han også all nåde til de som er kalla.
.
Sangeren sier dette slik: Det er bare nåde å give sin tid og sitt liv i hans hånd. Det er bare nåde å være et redskap i Mesterens hånd.
.
Himlen blir den siste nåde. Jeg er sikker på at vi ser mer av nåden i det øyeblikk vi stiger inn porten enn vi så i hele vårt liv. Da vil vi erkjenne: Det er nåde at jeg får stige inn her. Vi opplever det Paulus skriver til korinterne: Det øyet ikke så og øret ikke hørte, og det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. 1. Kor. 2, 9. Dette ordet blir sannhet her i livet i et godt samliv med Jesus. Men fullt og helt blir det sant i evigheten. Da opplever vi noe vi aldri drømte om her på jord.
.
Det er målet for kallet: til sin evige herlighet. Det kan komme lidelse på veien dit, men det blir også nåde i lys av målet lenger framme.
.
Er det ditt mål? Har du funnet fram og satt deg like inne i nådens evangelium? Kallet lyder ennå. Det står fast det Mesteren gjorde. Den hellige byen har plass for deg og. Åp. 21, 1-2.
.
Men: Fortapelsen for dem som ikke tok imot - det er landet uten nåde. Helvete er et nådeløst rike, et evig isøde borte fra Guds godhet og nærhet. Jeg tenker med gru på alle dem som ikke har tatt imot i tide. Livet er kort, anledningene kan bli få. Derfor må vi benytte de muligheter vi får. Du får ingen anledning etter døden. Nåden slutter med livet. Derfor er det rett å si:
.
Grip anledningen nu, ja grip anledningen nu.
O sjel som er her, kan hende det er,
den siste anledning du får.
.
Vers 10 avslutter med det Gud vil gjøre for å bevare og berge oss hjem: Han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere. Han skal altså gjøre alt. Han skal gjøre oss dyktige både til frelse, helliggjørelse og tjeneste. Han skal stadfeste at vi er på rett vei, styrke oss og gjøre oss sterke ved å lede oss inn på den rette grunn.
.
Må Gud velsigne oss til å ta imot nåden og leve i den. Han har all makt i all evighet, slår Peter fast, v. 11.
.

Avslutning. v. 13

 Den medutvalgte menighet i Babylon hilser dere, likeså Markus, min sønn. 14 Hils hverandre med kjærlighets kyss! Fred være med alle dere som er i Kristus!
.
Silvanus var med som avsender, v. 12. Han kalles her ”den trofaste bror”. Det er et godt vitnesbyrd om et menneske. For trofasthet er en sjelden vare iblant oss. Han er den Silas som var med Paulus på misjonsreiser og er kalt en profet, Apg. 15, 32. Han var også romersk statsborger som Paulus, Apg. 16, 37. Man tror at han var Peters sekretær og skrev ned brevet.
.
Brevet er kort, sier han. Han formaner dem og vitner at det er Guds sanne ord han skriver. Han gir også leserne en attest: de står i nåden, dvs. de har tatt imot frelsen fra Gud og lever i nåden. Det viser trolig at han har kjent leserne uten at vi vet hvordan.
.
Babylon er omtalt i v. 13. Og i den byen er det en menighet. Noen mener virkelig at det betyr Babylon i det nåværende Irak, mens andre sier det er et hemmelig navn for Rom, hovedstaden i Romerriket. Det siste har mye for seg. Både Luther og mange tolkere mener det. Vi vet ingen ting om at Peter var i Babylon, men det er kjent at han var i Rom. Menigheten der hilser vennene, sammen med Markus som han kaller sin sønn. Han hadde også vært Paulus’ medarbeider. Han er Peters nære venn, ”min sønn”. Tradisjonen sier også at Peter hadde hjulpet Markus til å skrive sitt i evangelium.
.
En siste oppfordring i v. 14: Hils hverandre med kjærlighets kyss. Antagelig var det noe som lignet arabernes og russerne kyss på kinnet. I vår kultur har et fast håndtrykk gjort samme tjeneste. For her er det tale om ren kjærlighet og vennlighet. Derfor kommer også ønske om fred med alle som er i Kristus og dermed er frelste. Mellom oss troende skal det råde kjærlighet og fred, det er tanken Peter gir oss her. Amen.