torsdag 18. oktober 2012

Rosenius - Fall og gjenopprettelse



Menneskets fall og gjenopprettelse
Av C. O. Rosenius

Forord
Fra Sverige har vi fått en liten antikvarisk bok (utgitt 1875) med dette budskapet fra Roseniuslitteraturen vi nå gir ut, som ikke har vært kjent tidligere i vårt land.
Klarere utleggelse av Bibelens evighets-avgjørende budskap for din sjel enn du har det i denne lille boka, får du neppe noe annet sted.
Her er «ikke noe holdt tilbake, men forkynt hele Guds råd». Her forkynnes klart arven fra Adam og arven fra Kristus.
Først får vi forkynt det sanne budskap om menneskets fall, som det eneste rette grunnlag for det forløsende, jublende frelsesbudskap med sin gjenfødende og frigjørende kraft, som så forkynnes for syndere.
Her har Gud ved sin tjener gitt oss en åpenbaring av Bibelens åpnings- og hovedbudskap vi ikke kjenner så klart fra noen annen, om at «der synden ble stor, ble nåden enda større», Rom 5:20:
«Kvinnen var den som «ble dåret og falt i overtredelse», 1Tim 2:14. Så skulle kvinnen få være den nærmest delaktige i Frelserens ankomst. Han skulle være en «kvinnes sæd».
Dette er (svensk: Guds nådes manér) slik Guds nåde alltid møter det gjennomsyndige menneske».
Betydningen av dette Bibelens forløsende «urbudskap» som vi forlengst har «mistet» i forkynnelsen i våre land, uttrykker Rosenius klart i «Romerbrevets budskap Kap.1-5»: «Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår».
Så skal vi nå her få ta til oss dette som Johannes sier «var fra begynnelsen», og som han «skriver til dem for at deres glede kan være fullkommen», 1Joh 1:1-5.
La oss be Gud åpenbare dette budskapet for oss, til sin dyrebare Sønns ære, og gjøre oss villige til å ta imot det Gud her vil tale til hver enkelt av oss!
Mandal, januar 2008
Oversetteren
1. Skapelsens første dager
1Mos 1:1-25

«Det nye testamente ligger skjult i Det gamle testamente,
og Det gamle testamente ligger åpenbart i det nye».
Augustin

Luther uttalte en gang: «Innen et menneske har lært å forstå rett de første ordene i Bibelen: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, så vil en være død. Og selv om mennesket levde i tusen år, ville det aldri bli fullt utlært i dette».
Disse Luthers ord fortoner seg nok litt underlig for de fleste. Særlig dette at innen en har lært å forstå rett disse ordene om skapelsen, så vil en være «død».  Men dette berører en sannhet som mange kristne overser, nemlig at det å ta til seg Bibelens første beretning om skapelsen og mennesket osv, fører med seg en spesiell livgivende kraft, styrker og oppmuntrer troen, og gir en kristen et løftet blikk og en større trosvisshet. Det hadde nemlig Luther erfart, når han kunne uttale dette.
Vi ser også hvordan Kristus selv holder fram for oss skaperverket; liljene på marken, fuglene, Mat 6:26-34, og menneskenes forhold til Gud fra begynnelsen, Luk 11:11,13. Dette gjør han for å vekke oss opp fra søvnen og vise oss det rette Guds sinnelag overfor oss.
Paulus sier at selv hedningene bør, bare ut fra selve skaperverket, kunne lære å kjenne Gud, selv om de ikke har ordet om skapelsen. Han sier: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning», Rom 1:20. Hvor mye mer da vi, som også har Guds ord om denne skapelsen! Bibelens beretning om skapelsen gir mye mer lys og trøst enn bare de synlige tingene.
Fra Guds ord om skapelsens første dager har Augustin hentet de vakreste og sterkeste budskap til trøst for vår sjel. Og dette er da også først og fremst det vi ønsker å få fram, når vi nå en stund vil oppholde oss i Paradis, og i skapelseshistoriens første gryende morgenlys beundre vår himmelske Fars kjærlighet, visdom og makt.
Det vi da har som konkret mål med vår vandring i Paradis, er å finne svar på disse spørsmålene:

Hva er Guds mening med oss? Hvorfra er mennesket kommet? Hva er mennesket, og hva var det mennesket
ble skapt til når hele verden ble til?

Videre skal vi se hvordan mennesket er etter fallet, hvilke utsikter mennesket da har for evigheten, og hvilken vei Gud så har bestemt for at det kan bli frelst.
Men først og sist skal Herren selv og hans guddommelige kjærlighet, visdom og trofasthet få lyse fram gjennom alt. Ved Guds velsignelse skal vi i alt dette finne en stor, sterk og evig trøst, en frelsens klippe og feste, som vi i høyeste grad har behov for i alt det mørke og den uro som omgir våre sjeler her på jord.
Hele Kristi rike på jord er et troens rike, hvor Gud ikke tok bort hele den flod av synd og elendighet som strømmet ut fra Adams fall. Og dette kommer ingen kristen lykkelig gjennom og beholder sin tro og fortrøstning, uten å holde fast i hva Gud selv er, og hva han fra begynnelsen hadde som mål med oss mennesker. Da blir det også av største betydning å gå til det som var fra begynnelsen, for å få svar på våre spørsmål.
Tenk på at når Gud skapte og prydet jorden, og fylte den med så mye rikdom og skjønnhet, så var det menneskene og menneskets trivsel og lykke han hele tiden hadde som mål med dette. Og for med dette å vekke mennesket opp til å se, kjenne og ære Gud. Herren, vår Gud skapte hele naturens rikdom og mengden av alle levende skapninger for menneskene. Når så alt var ferdig, vendte han seg til sine to barn og sa: «Fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø».
Når vi har dette for øye, så er det selvsagt at vi også må studere nærmere dette herlige, stort utrustede hus som Herren bygget til sitt barn, mennesket. Ut fra hva vi vet om huset, og hva som finnes i huset, kan vi så bedømme - ikke bare noe om den som har bygget huset, men også om den storhet, rang og rikdom den har som huset er bygget for!
De første ordene i Bibelen lyder slik: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Lyset og mørket skulle jevnlig bytte plass, til bestemte tider, før solen ennå fantes.
Så skildres etter hvert lys, mørke, himmelens hvelving, jorden og havet som de to første dagenes herlige skaperverk, v.5-10.
Deretter leser vi: Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik. Jorden lot gress gro fram, planter som sår seg, hvert etter sitt slag, og trær som bærer frukt med frø i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dagen.
Den fjerde dagen skapte Gud solen, månen og stjernene. Han fastsatte deres baner, og dermed samtidig også hele jordens tidssyklus for dager, uker, måneder og år, v.14-19. Nå var det store lyset på himmelen tent; solen, som i så mange århundrer har sendt lys og varme til vår klode, og fremdeles hver dag lyser opp dagen like herlig for våre øyne. Nå var jorden full av gress, blomster, urter og trær - alt til stor trivsel og næring for jordens kommende hersker, mennesket.
Her behøver vi ikke tro. Vi ser det jo alt sammen hver dag rett foran øynene våre. Men vi skal se ennå mer.
I alt dette vakre som nå blomstret og strålte i all sin glans på denne nyskapte jorden, fantes det ennå ikke noe skapt vesen som kunne nyte og glede seg over alt dette. Der var ennå bare trær og planter. Hadde det fortsatt å være slik, så hadde jorden med all sin rikdom og prakt, Paradiset med blomstrende felt, med trær som bugnet av frukt og sine vakre elver, bare blitt en tom og øde arena, men hvor livets ånd manglet. Det ville ikke en gang vært en eneste skapning som kunne beundre dette.
Men et slikt tomrom i alt han hadde skapt, ville vår gode Gud ikke ha. Dessuten var det jo for menneskene han bygget og utsmykket huset. Og mennesket skulle være hans avbilde. Da skulle mennesket, som også han, ha et rike av levende skapninger de kunne råde over her på jorden, på samme måte som Gud selv var Herre over utallige verdener og himmellegemer.
Så tenkte Gud på ny en skapende tanke - en tanke om liv, om en hel verden av liv og rørelse, av utallige levende vesener. Og med hans visdomskraft, som går langt ut over menneskelig forstand, utså han seg i et øyeblikk de utallige levende vesener vi nå ser for våre øyne, hver i sin egenart med sine indre og ytre organer. Så uttrykte han sin skapertanke med dette livgivende allmaktens ord:
Og Gud sa: La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen. Og Gud skapte de store sjødyrene og alt levende som rører seg, som vrimler i vannet, hvert etter sitt slag, og hver vinget fugl etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.
Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet, og fuglene bli mange på jorden! Og det ble aften, og det ble morgen, femte dagen. Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger gå fram, hver etter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.
Og Gud gjorde de ville dyr på jorden, hvert etter sitt slag, kveget etter sitt slag, alt jordens kryp etter sitt slag. Og Gud så at det var godt, v.20-25.
Nå var den nyskapte jorden full av levende vesener. I havet, innsjøer og i elver vrimlet det av fisk. Og luften var full av alle slags fugler og innsekter.
Så var jorden blitt fullkomment utrustet og pyntet, klar til å ta imot den konge og hersker alt dette var bestemt for, mennesket. Solen, månen og stjernene strålte og skinte ut over jorden. Selv hadde den og de andre planetene begynt vandringen i sine baner gjennom dager og år. I fjell og dalbunn vokste de forskjellige tresorter. Andre vekster og blomster var sprunget ut av jordens skjød, og dekket den nå i grønt og mange andre vakre farger.  Frukt- og skogstrær blomstret i all sin herlighet.
Med lauv, blomster og frukt stod nå alt dette ferdig til mat, trivsel og fryd for øyet - til den som skulle komme og herske over alt dette. Dyrene og fuglene lekte fredfullt med hverandre, og over hele skapningen hersket skjønnhet, liv, glede og fryd.

2. Menneskene blir skapt

Da nå alt var ferdig, «alle morgenstjerner jublet, og alle hans barn (englene) ropte av fryd», Job 38:7, da tenkte Gud på menneskene. Nå fortsetter skapelseshistorien slik: Og Gud sa: La oss gjøre mennesker!
Hvor herlig og yrende både dyre- og plantelivet enn viste seg i den nyskapte verden, så fantes det enda ikke en eneste skapning med mulighet til å kjenne og elske sin Skaper. Enda ingen som kunne beundre det praktfulle og underbare skaperverket, som i hver minste detalj opphøyet sin store skaper. Ingen som hadde en fornuftig og udødelig sjel. En viktig plass i skaperverket stod ennå tom, arvingen til huset manglet ennå.
Her var det skapt et herlig og åpenbart tempel, glitrende i all sin skjønnhet og prakt, men ennå fantes ikke presten som skulle forrette gudstjenesten og tenne røkelsen for dette templets store Herre og Gud.
Nå vil vi gå nærmere inn på hvordan mennesket ble skapt, denne som skulle tre inn i og forrette det høye kall. Som konge og prest skulle mennesket på all skapnings vegne frambære for Gud den lovprisning hele skaperverket var ham skyldig. Og slik være en talsmann for all den øvrige skapning på vår jord.
Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. v.26-27.
Det første vi her merker oss spesielt, er at her sier Herren: La oss - la oss gjøre mennesker.... Det viser at her var det et samråd: La oss gjøre mennesker. Herren sier ikke: Jeg vil gjøre mennesker, eller: La mennesker stige fram av jorden! Men altså: La oss gjøre mennesker.
Hele den øvrige mengde av alle slags vesener ble skapt uten noe samråd, bare ved at Allmakten bød, og det skjedde. Men når Gud ville skape mennesket, da skjedde det ved en rådslutning.
Hvem er det så Gud rådfører seg med? Utvilsomt var det her alle tre Guddommens personer i samråd. Nå skulle den skapning bli til som ikke bare skulle ha et jordisk og forgjengelig legeme, men også en udødelig sjel. Som skulle bli til av Guds egen Ånd, og dannes for et evig samliv med Gud i himmelen. Herren sier: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse».
Så hadde også Gud fra evighet av forutsett menneskets fall, og all den synd og elendighet det ville føre til i verden. Da ville ikke Gud slippe denne betydingsfulle skapning ut av sin skapende hånd før han hadde holdt en rådslagning om dette, og Sønnen, det evige Ordet, hadde tatt på seg å frelse menneskene. Men når Sønnen sa: «Jeg vil frelse hele menneskeslekten», sa Faderen: «Da vil jeg skape den. La oss gjøre mennesker..»
Denne rådslutning hos Gud var nok alt tidligere fattet. For apostelen Paulus sier at «Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt»,   Ef 1:4. Og Peter sier at Kristus, Gud kommet i kjød, «var forutbestemt før verdens grunnvoll ble lagt», 1Pet 1:20. Men i historien om selve skapelsen av mennesket har Herrens Ånd hemmelighetsfullt bare villet la nedtegne denne rådslagning som ble holdt om frelsesverket. Her er det altså bare svakt antydet, og vi ville aldri kunnet fatte det, hvis det ikke var blitt omtalt så mange andre steder i Skriften.
Men spør noen om vi vet hva det handlet om, og hva som ble besluttet i Guds evige råd, så kan vi med full rett svare at det er blitt åpenbart for oss av dem som selv var tilstede under den rådslagningen. Alle tre guddommens personer var åpenbart der. Gud, vår Far, oppsøkte straks på selve fallets dag våre første foreldre, der de stod skamfulle og skrekkslagne, og forkynte frelsen som var besluttet og skulle skje «ved kvinnens sæd»*. Han åpenbarte seg også ofte for patriarkene og fornyet løftet.
Den Hellige Ånd talte så tydelig hos profetene om den kommende «forløseren», «Herren Sebaot», «Isais rotskudd», «Herrens salvede» som «såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger», at en apostel i Det nye testamente hadde ikke kunnet tale tydeligere om dette.
Men spesielt har «den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, åpenbart det», Joh 1:18. Derfor kalles han også for «det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk», Åp 3:14. Disse ordene forklarer Büchner slik: «Han er vitnet om Guds pakt med oss. Dette var velkjent for ham, for han hadde vært tilstede under fredsforhandlingene, der det ble besluttet at Sønnen skulle bli menneske og gjenløse menneskeslekten». Og i Ef 1:9 sier apostelen om «vår Herre Jesu Kristi Far» at han «har kunngjort oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv».
Men tenk nå, når Gud hadde utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, og Kristus var forut utsett som vår Frelser før verden ble til, da er også vår utvelgelse og frelse i Kristus dypt nok grunnlagt!
Da både kunne og burde vi selvsagt være sikre nok på frelse i troen på ham. Ja, så sikre at vi kunne begynne å rope høyt av glede og seiersfryd. Og, på den andre side, ikke ser det verdt å forsøke seg på noen annen vei for å bli frelst, enn gjennom Guds elskede Sønn, i hvem vi er utvalgt!

Kom ikke fram for Gud uten Kristus!

Forsøk aldri å oppnå hans nåde i ditt eget navn. Det er bare i Kristus vi er utvalgt - før verdens grunnvoll ble lagt. Bare i Kristus kan vi behage Gud! Utenfor ham har Gud intet tilknytningspunkt overfor mennesker. Og grunnen ble lagt så veldig dypt, for aldri å kunne rokkes. Lovet være Gud i all evighet for hans evighets kjærlighets-råd!
Men dette skal vi se mer av når vi får høre Gud på syndefallets dag selv forkynne sitt råd til vår frelse gjennom «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode».
Den andre underlige omstendighet når menneskene ble skapt, er dette at mennesket ble skapt på en helt annen måte enn alle, selv de best utrustede dyrene. Når dyrene ble skapt heter det: «La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden», og «Jorden skal la levende skapninger gå fram». Der ser det ut som om Gud ikke handlet umiddelbart og direkte når de ble skapt, men iverksatte det med sitt allmakts ord rettet til krefter som var i naturen: «La vannet vrimle av levende skapninger», «Jorden skal la levende skapninger gå fram».
Men når mennesket skulle skapes, da fikk ingen slike naturkrefter delta. Da virker Gud suverent og direkte. Da er det et verk alle guddommens personer står samlet om. Da heter det: La oss gjøre mennesker! Mennesket er dermed verken født av vannet eller av jorden, slik noen hedningefolk tidligere påstod. Nei, menneskene er på en helt spesiell og direkte måte skapt av Gud.
Ennå merkeligere blir det som her skjedde når vi studerer opprinnelsen til det menneskelige legemes kropp og sjel. I 1Mos 2:7 leser vi: Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. Merk først: «Gud Herren formet mennesket». Det var altså Guds eget verk, og ble også det mest underbare kunstverk på jorden.
Og Gud gjorde menneskets kropp av jord, til en evig påminnelse om at vi er støv og mold. Derfor fikk også det første mennesket navnet Adam, som betyr «av jord, jordisk, jordbarnet». For at vi aldri skulle glemme hvor forgjengelig kroppen og livet her er, og alltid søke det som tilhører sjelen og evigheten.
«Og Gud blåste livets ånde i hans nese». Å, for en høy og edel opprinnelse! Sjelen, den udødelige sjelen, evighetsbarnet, som er ment å skulle leve med Gud her i livet og i all evighet, som en engel, eller et barn med sin far, det er altså så direkte kommet fra Gud at Skriften her sier: «Gud blåste den inn i mennesket».
Her må vi rope ut, som David: «Jeg priser deg, Gud, fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis»! Dette er grunnen til at Paulus sier om menneskene i sin alminnelighet at de er av Guds slekt, som i Apg 17:28: «Vi er hans slekt».
Kroppens og sjelens ulike skjebner er også klart uttrykt av den vise kongen: «Støvet vender tilbake til jorden, som det er kommet fra, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den», Fork 12:7.
Så har vi da sett hvordan både kroppen og sjelen, jordbarnet og evighetsbarnet, er Guds egne, helt spesielle verk.
Men så har vi den tredje og mest underlige omstendighet, dette at

Gud skapte mennesket i sitt bilde

Dette har Herrens Ånd, gjennom en markert gjentakelse, spesielt villet gjøre oss oppmerksomme på. For slik lyder ordene: «Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse», - - - «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det». Her gjentas det med flere markerte uttrykk at mennesket skulle være et bilde av Gud.
Om vi aldri her i livet helt fatter dette: «i Guds bilde», så er i alle fall akkurat denne omstendighet bemerkelsesverdig, at mennesket nettopp ble skapt som et bilde av Gud. Han ville helt konkret gjøre et bilde av seg selv, når han skapte mennesket.
Dette innebærer noe ufattelig stort, hva det er vi mennesker var bestemt til: Et bilde av Gud, Guds barn og arvinger - lik Gud, om enn ikke helt like. Derfor kunne også Guds Sønn komme og bli menneske, bli vår bror, lik oss, og «skammer seg ikke over å kalle oss brødre». Han kom for å gjenopprette det som var ødelagt i syndefallet. Derfor skulle vi også gjennom ham fremdeles kunne komme til samme herlighet som vi fra skapelsen var bestemt til.
Ved den nye fødsel, den nye skapelsen, Joh 3:3, Sal 51:12, Ef 2:10, blir vi straks «nye skapninger» i Kristus, 2Kor 5:17, og «får del i guddommelig natur», 2Pet 1:4. Og det nye menneske skal hver dag «bli fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde», Kol 3:10.
Men helt gjenopprettet blir aldri Guds bilde i oss før vi i oppstandelsen får nye, rene og udødelige legemer, og Kristus blir åpenbar i alle dem som tror, som Johannes sier: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er», 1Joh 3:2.
Dette «Guds bilde», og i hvilken grad de første menneskene virkelig liknet Gud, det vet vi ikke mye om. For vi har så til de grader mistet Guds bilde, at vi ikke har noen som helst erfaring eller oppteg-ning om dette. Heller ikke Skriften forklarer dette nærmere.
Men det vi av Skriften kan finne og forstå om dette, er spesielt følgende: I Kol 3:10 sier apostelen: «Dere har ikledd dere det nye menneske som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde». Og i Ef 4:24 leser vi om å «ikle oss det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten». Av disse og flere tilsvarende bibelsteder kan vi se at Guds bilde først og fremst var preget inn i menneskets ånd, og var det sanne lys for menneskets forstand, dets hellighet og frie vilje (som menneskene hadde før fallet).
Når vi senere skal tale sammen om syndefallets følger, vil vi også se at det var spesielt på disse områdene en markert forandring viste seg etter fallet; en falskhet og dårskap i tankene om Gud, og en likegyldighet og syndig trang i viljen.
Luther sier: «Guds bilde, som Adam ble skapt i, var noe av det aller herligste og edleste. Der var det intet som helst av syndens smitte verken i hans fornuft eller hans vilje. Både utvortes og innvortes var han helt ren. Forstanden har vært aldeles ren, minnet fullstendig friskt, og viljen helt oppriktig og sannferdig, i en fullstendig ren og trygg samvittighet, uten noen form for sorg og frykt for døden. På samme måte som denne innvortes fullkomne tilstand, har også hans kropp og alle legemsdeler vært meget høyt og fullkomment utviklet. Slik var mennesket utrustet av Gud langt ut over noe annet levende vesen...»
Adam og Eva har altså levd i en tilstand alle Guds barn i dag sukker etter. De har kunnet være så hellige de ville. De har ikke behøvd å sukke at «det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».
Nei, de har virkelig hatt en fri vilje, som vi nå bare har et drømmebilde av, liksom et barndomsminne - fordi vi i virkeligheten ikke er frie, ikke har en fri vilje, men som Paulus sier: «både jøder og grekere er alle under synd» - «er under synd» som trellene er under sin herre og sitt åk. Eller slik som han videre sier: «jeg er kjødelig, solgt til trell under synden».
Alle mennesker er etter fallet «av naturen vredens barn», og kan ikke selv gjøre seg fri, men må følge den overmektige synden, inntil en som er sterkere kommer til og hjelper dem. Men Adam og Eva - de hadde en fri vilje. Derfor ble de også satt på en prøve hvor liv og død avhang av deres lydighet eller ulydighet. Så hadde de også sanne og rette tanker om Gud.  De så klart hans hjertelag og sinn overfor dem, og hadde derfor et inderlig tillitsforhold til ham, som gode barn har til sin omsorgsfulle far.
Mens derimot vår forstand etter fallet er fylt opp av et tykt mørke med forvirring og dårskap om åndelige forhold, så vi hele tiden har tapt det rette synet på Gud, og føler oss trygge mens vi burde frykte, men frykter når vi burde være trygge og glade.
Så har de altså hatt Guds bilde i sjelens vesen, fordi den er en ånd og udødelig, som Gud er. Dessuten hadde de evnen til å forstå, minnes, tenke og trekke slutninger også om usynlige og åndelige forhold. I dette skiller mennesket seg klart fra dyrene.
Så var ikke kroppen underlagt døden, var fri fra alle sykdommer og smerter. Paulus taler om den legemlige død når han i 1Kor 15 sier at «ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske».
Til sist nevner vi at menneskets likhet med Gud også lå i dette at det ble satt til å herske over jorden og over alle levende skapninger som er på jorden, som Gud sa: «Legg jorden under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden».
Ser vi så alt dette samlet, da blir det virkelig et herlig bilde - virkelig et speilbilde av Guds eget vesen. Adam og Eva hadde levd med Gud i Paradis, som tillitsfulle og lykkelige barn med sin omsorgsfulle Far. Der hadde de vært uskyldige og hellige, hatt en fullstendig ren samvittighet og en fullkommen frimodighet og trygghet i Guds nærvær. De hadde en fin og klar forstand så de med letthet oppfattet og kunne beundre sin himmelske Fars herlige gjerninger. De hadde en frisk og udødelige kropp og sjel, og i tillegg herredømmet over hele jorden og alle levende skapninger.
Etter syndefallet er det ingen som har sett noe slikt menneske på jorden, mer enn én - «mennesket Jesus Kristus», 1Tim 2:5. Om ham er det uttrykkelig sagt at han er «avbildet av Guds vesen», Heb 1:3, jamf. Kol 1:15, 2Kor 4:4.
Et slikt menneske behøvdes for å gjenopprette det som var tapt gjennom det første mennesket - som vi vil tale ennå mer om senere.
Før vi går videre vil vi gå dypere inn i noen lærdommer vi trenger å se nærmere på i det vi allerede har tatt for oss.

Og aller først: Se nå her, gjennom hele Guds skaperverk,
for en mester som forestår alt dette!
For en Gud vi har! For en storhet og makt!
Skulle vi så anse noe å være for vanskelig for Gud,
som har gjort alt dette?

At Gud har skapt alt, det behøver vi i alle fall aldri tvile på. For vi ser det jo foran øynene våre. Og vi forstår at noen må ha gjort dette.
Å, hvor har vi da tankene våre, hvordan er det da med vår forstand, når vi i noe tilfelle kunne tvile på Gud, på hans vilje og makt til å hjelpe i alt som har med mennesker å gjøre, bare de vil ta imot hans hjelp?
Uerfarne mennesker som lever et problemløst liv og kjenner ingen nød, og virkelig levende kristne, som har all sin trøst i Ordet, behøver ikke en slik grundig studie av skapelsen. Men når en kristen kommer i mørke og anfektelse og begynner å tvile på alt Guds ord, da viser Herren ham hen til sitt skaperverk, alt dette han ikke bare eier i tro, men kan se med øynene.
Til dem som har bekymring for det daglige brød, sier Herren: «Se på fuglene under himmelen - deres himmelske Far før dem! Er ikke dere langt mer verd enn dem?»
Tror du Gud sørger for de små, ubetydelige fuglene, men glemmer menneskene, hans mest dyrebare og herligste skapning, Guds avbilde, barn og arving, herskeren over fuglene og dyrene?
Skulle Gud glemme menneskene? - «se på liljene på marken! Salomo i all sin herlighet var ikke kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, hvor meget mer skal han da kle dere» - dere som er «Guds slekt» - Å, «dere lite troende!»
Mot frykt for onde mennesker sier Herren: «Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far vil det. Dere er mer verd enn mange spurver. Til og med hårene dere har på hodet er talt alle sammen. Frykt derfor ikke!», Mat 10:29-31.
Du tror kanskje du er forlatt av Gud. Det kan være et bestemt forhold hvor du føler deg fullstendig hjelpeløs, og du synes at det finnes ingen i hele verden som kan hjelpe deg i dette. Du har ropt på Gud så du er blitt hes og trett, men alt ser like forgjeves ut. «Gud er som en kjempe som ikke makter å hjelpe», Jer 14:9.
Vi spør: Er det mulig at det virkelig forholder seg slik som det nå ser ut for deg? Forstår du ikke at her møter du noe som er dypt skjult av den underlige, men fortsatt trofaste Gud? Forutsatt at du ikke strir mot Herren og hans vei med deg, f.eks. ber om kraft til helliggjørelse - før du er blitt et Guds barn og lykkelig i den uforskyldte nåde. Eller du begjærer legemlig hjelp - uten selv å ville arbeide osv. Forutsatt altså at du søker hjelpen på rett måte, så er det faktisk umulig at ikke Gud skulle gi deg alt det som er best og mest nyttig for deg.
Eller «er nå Herrens arm for kort til å redde?» Og «Han som skapte øyet, skulle han ikke se» - se din nød? «Han som plantet øret, skulle han ikke høre?» Han som tar seg av fuglene, skulle han ikke også ta seg av deg? Tenk grundig over Kristi eget spørsmål: «Er ikke dere mer verd enn dem?» Frelseren sier: «Dere er mer verd enn mange spurver!» Tenk! Dette sier Herren selv.
Ja, slik må Kristus ha vurdert det, han som kjøpte oss så dyrt: «Dere er mer verd enn mange spurver». Og så tar han seg av spurvene. Skulle han da glemme deg? Du sier: «Å, jeg har syndet! Jeg opplever nå bare det jeg selv har fortjent! Han har med all rett forlatt meg!»
Å, kjære deg, har så Gud nå begynt å gjøre med oss etter våre synder? Han som «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», som «i Kristus forlikte verden med seg selv - mens vi ennå var fiender», da vi ennå ingen forsoning hadde, da ingen ba ham om det - skulle han nå gjøre med oss etter våre synder? Skulle vi nå bestå for Gud gjennom vår egen rettferdighet? Nei, da ble intet kjød frelst. Da ville vi heller ikke få en dråpe vann. Nå er vi derimot hvert øyeblikk omgitt av utallige Guds velgjerninger.

Så bør vi da av det vi ser lære oss å tro
også det som vi ikke ser!

På samme måte bør vi også, med skapelsens storverk for øye, binde fornuftens overmot som vil trette med Gud, dømme over hans ord og verk og betvile det den ikke forstår.
På Bibelens tid var det en usedvanlig gudfryktig mann som det ikke fantes maken til i landet, men som en gang falt i denne fristelsen. Da svarte Herren ham: «Jeg vil spørre deg, og du skal svare meg. Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Hvem fastsatte dens mål? Eller hvem spente målesnor ut over den? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds barn ropte av fryd?
Hvem lukket for havet med dører, da det brøt fram og gikk ut av mors liv, .... Har dødens porter vist seg for deg? Har du sett dødsskyggens porter? .... Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket, hvor er dets sted .... Kan du knytte Sjustjernens bånd eller kan du løse Orions lenker? .... Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?» Job 38.
Slike spørsmål burde vi forsøke oss på når vi blir fristet til å ville dømme over Guds ord, eller det er noe vi ikke forstår. Da vil vi snart få nok med det strevet, og si: «Tal, Herre! Din tjener hører!» Da har vi fått lærdom av å se litt nærmere på selve skapelsen.

Men spesielt skulle vi av denne Guds skapelse av
mennesket, og alle hans velgjerninger mot oss,
lære å forstå Guds kjærlighet!

Mennsket var jo i sannhet Guds «livs sønn». Han sier han har ikke gitt noe morshjerte på jord en så stor ømhet for sitt barn, som han selv har, Jes  49:15.
Derfor, ennå en gang: Tenk aldri at Gud ikke vil ta seg av deg!  Hvorfra er du kommet? Hvem er det som har skapt deg, og alltid har oppholdt deg? Hvem var de eneste Gud skapte alt til på jorden? Var det ikke for menneskene?
Hvem er det som har skapt det opprinnelige materialet som alt er laget av, det du går på, står på og ligger på? Angår barnet ikke sin far, han det fikk livet fra? Hvilket dyr, hvilken bjørn eller tiger er vel så grusom at det ikke elsker, før og forsvarer sine egne fostre?
Tenk! Hvordan kan du da tro at du ikke skulle ligge på Guds hjerte, når han jo er selve kjærligheten, så han til og med gav sin enbårne Sønn for oss? 
Like sikkert som du kan innse at du er skapt av Gud - og er et menneske - like sikker kan du være på en evig og ubegripelig kjærlighet fra Gud. Gud! åpne opp øynene våre og øk vår tro!

3. Prøven menneskene settes på

«Gud har skapt mennesket til evig liv og gjort det til sitt bilde - men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham kom døden inn i verden»
Visd 2:23-24*

Nå skal vi se hvordan den store, underlige og nåderike Gud satt menneskene på en prøve, og hvordan dette endte. Vi vet at det ble et sørgelig utfall, men at det ble gjenopprettet særdeles herlig.
Vi skal nå med våre egne øyne se nærmere på selve opprinnelsen og hovedkilden til all den ulykke, jammer og nød, all den synd og forbannelse, all den kval og smerte som menneskeslekten til alle tider har lidd under her på jorden.
Men så skal vi også få se opprinnelsen og kilden til all den nåde og salighet, all den fred og fryd som alle Guds barn til alle tider får smake her i livet, og i himmelen for evig skal lovprise og fryde seg over.
«Liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden .... slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:12,18-19.
Men først tar vi med oss ennå litt til om menneskene. Menneskene ble skapt i Guds bilde, for å være lik ham - som et himmelbarn på jorden, dannet for å leve med Gud, begavet med en ren og åpen forstand, en ren og fri vilje. Kort sagt; skapt som et bilde av Guds selv. Og når menneskene var skapt, da «så Gud alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt». Og nå hvilte Gud fra alt sitt verk, nå «slappet han av og frydet seg», for å tale på menneskelig vis.
At Gud den sjuende dagen hvilte fra alt sitt verk, betyr sikkert nok først og fremst at han stoppet opp med å skape. Men han har også hatt en guddommelig fryd, fred og tilfredsstillelse over sitt herlige verk. Nå vet Guds Sønn at han en gang skal bli menneskenes bror og Frelser, «Menneskesønnen». Han har nå i den første herlige livets morgenstund frydet seg stort sammen med menneskene. Det ser vi han selv bekrefter i Ord 8:30-31.
På samme måte som han i Det nye testamente kalles for «Ordet, som var i begynnelsen», så kalles han i Ord 8:1 for «Visdommen». Som altså en virksom og talende person, en evig Gud. Og i samme kapittel sier han: «Da han bygde himmelen, var jeg der .... og jeg var verksmester hos ham, jeg var hans daglige lyst, jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn».
Vi var allerede «utvalgt i ham», og han var allerede «forut bestemt før verden ble til» som vår bror og Frelser. Derfor hadde han sin lyst i menneskenes barn, som han jo senere skulle gå inn i et nærmere forhold til, når han ble «Menneskesønnen». Dessuten var menneskene nå i seg selv gode Guds barn, og deres himmelske Far hadde sin lyst og velbehag i deres ånd.                    
Men Gud helliget den sjuende dagen og velsignet den, også for menneskenes skyld. Kristus sier i Mark 2:27: «Sabbaten ble til for menneskets skyld». Gud har ofte forklart hva sabbaten skulle brukes til, nemlig til oppbyggelse og næring for sjelen gjennom kunnskap om Gud og Guds rike.
Så ser vi da også alt her ved innstiftelsen av sabbaten at menneskene er skapt til kunnskap om Gud, til et åndelig liv og i Guds tjeneste. For sabbaten er ikke påbudt for noen som helst av de mangfoldige dyrene. Videre ligger det også i innstiftelsen av sabbaten et meget tydelig og sterkt bevis på at menneskene er skapt til et evig liv etter dette.
«For», som Luther sier, «alt det Gud har villet vi skal gjøre på sabbaten, er bare bestemte og klare tegn og bevis på at der er et annet liv etter dette. Hvorfor skulle det være nødvendig at Gud talte med oss gjennom sitt ord, hvis vi ikke tilhørte et kommende og evig liv? For hvis det ikke blir noe kommende liv, hvorfor skulle vi ikke da bare leve som dyrene, som Gud aldri taler med, og som selv heller ikke kjenner Gud?
Men ettersom Den Guddommelige Majestet bare taler med menneskene, og bare menneskene kjenner og forstår Gud, så må det bety at etter dette livet er der et annet, som vi bare kan nå fram til ved å kjenne Guds ord og ha kunnskap om ham. Mens derimot dette jordiske livet er et naturlig liv, som også alle ufornuftige dyr har, som ikke kjenner Gud».
Slik beviser innstiftelsen av sabbaten at mennesket er skapt til et åndelig og evig liv med Gud, sin skaper. Av Heb 4 ser vi også at sabbaten, Guds hvile, også var et forbilde på det evige liv i himmelen, der alle Guds barn, etter dette livets trengsler, skulle få en evig og urokkelig sabbat, og for alltid være hos Herren.
Vi må aldri glemme at «Gud har skapt mennesket til evig liv», Visd 2. Himmelen er fra begynnelsen skapt for mennesket. På den siste dag skal disse Kristi ord lyde til de utvalgte: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt», Mat 25:34. Legg  merke til at fra verdens grunnvoll ble lagt, var himmeriket skapt for menneskene.
Til de ufrelste, derimot, på Dommerens venstre side, heter det: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler», v.41. Pinens sted var altså ikke skapt til menneskene, men for djevelen. Menneskene var skapt til evig liv i himmelen.
Før menneskene fullt ut kunne nyte det åndelige og evige liv med Gud, var det likevel nødvendig at de først skulle bestå en prøve her på jorden. Men spør så noen hvorfor Gud skulle sette menneskene på en prøve, når han likevel forutså at de skulle falle, så må vi svare: Hemmelighetene i Guds råd er vel egentlig forbeholdt ham selv, og skal bedre kunne forklares for oss i evigheten. Men noe kan vi alt nå forstå.
Augustin sier: «Det skjedde for at menneskene skulle lære å kjenne alle Guds egenskaper. Ikke bare hans allmakt, visdom og godhet, men også hans strenge rettferdighet og hans uendelige barmhjertighet. Hadde de ikke blitt satt på noen prøve, og fallet ikke hadde skjedd, så hadde menneskene bare kjent Gud som Skaperen, men aldri som Dommeren og aldri som Frelseren».
En annen bibeltolker sier: «Skulle menneskenes kjærlighet og lydighet ha noen verdi, så var det nødvendig for dem at de ble satt på et valg. Det måtte overlates til dem å velge fritt mellom lydighet og ulydighet. Gud lot menneskene forstå at de, i denne prøven de ble satt på, hadde frihet til å velge mellom Guds vilje og deres egen vilje - som kunne bli påvirket også fra en annen kant.
Nå var to utfall mulige; lydighet eller ulydighet. Gjennom lydighet hadde menneskene kunnet bli frelst uten noen forsoning. Forvandlingen, som måtte skje til et himmelsk liv, hadde da skjedd uten død og forgjengelighet. Adams etterkommere hadde da ikke blitt født til verden med synd. Men de ville da måtte bli satt på prøve hver og en for seg selv. Hvis da noen hadde falt i synd, så hadde de ikke kunne frelses. Menneskeslekten hadde da vært delt i syndfrie og syndige mennesker, som hadde vært vesentlig forskjellige.
Hvis vår slekt hadde beholdt sin syndfrie natur og en fri vilje, så hadde vi ikke behøvd noen Frelser. Men dermed hadde vi heller aldri hatt noen grunn til å prise Gud for barmhjertighet, og aldri fått smake den salige forlatelsens nåde».
Men den mest underlige forklaringen av Guds råd ligger utvilsomt i Kristi egne ord, når han sier: «Den som er mye forlatt, elsker mye».     I den kjente lignelsen om faren og de to sønnene, Luk 15:11-32, har Kristus spesielt villet male for oss sitt nåderikes hemmeligheter, eller hvordan Gud forholder seg overfor menneskene. Der viser han først at den sønnen som hadde falt og var tapt, bare på grunn av farens kjærlighet ble overøst med en fullstendig uforskyldt og uventet nåde. Men at han av den grunn også fikk en frelse og et hjerte for faren som den andre sønnen aldri kjente, en kjærlighet sprunget ut av et hjerte smeltet ned i salig selverkjennelse.
Mens derimot den andre sønnen, som mente han aldri hadde falt, aldri veket av fra Guds bud og aldri vært fortapt, han hadde et kaldt og avvisende hjerte overfor sin far.
Hovedsaken er: Gud vil være den eneste Kongen og Herren, Den Ene Allmektige som tilkommer all ære for alt sine henders verk. «De engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling», men etterstrebet Guds høyhet og ære og «forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag», Jud v.6. Dette var et fall hvor ingen hjelp, ingen gjenopprettelse ble gitt. Mennesket, derimot, ble gjennom sitt fall alltid avhengig av nåden, og Gud bestandig stor i nåde og ære.

Også det vi ikke forstår, er like guddommelig og stort

Det opphøyer og gir Herren ære, at han er ubegripelig for oss. Derfor går vi nå over til selve den hellige beretningen, og ser nærmere på den avgjørende prøven og fallet.
Mennesket hadde alt de kunne ønske seg. Slik lyder Guds ord: Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satt han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt. En elv rant ut fra Eden for å vanne hagen, og siden delte den seg i fire hovedstrømmer. Navnet på den første er Pison ....
Og Gud Herren tok mannen og satt ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.
Dette er nå prøven Adam er satt overfor, på hele menneskehetens vegne. Dette er den pakten Gud opprettet med menneskene. På den ene side var den treenige, uforanderlige, majestetiske Gud, som den høyeste lovgiveren. På den andre side Adam, som stod fram på vegne av hele menneskeheten. Slik vi ser Skriften viser at hans fall og fallets frukt strakk seg til alle mennesker, Rom 5:12, 1Kor 15:21-22.
Det vi nå først skal merke oss, som er i høyeste grad tankevekkende og lærerikt, er det forhold at Gud knyttet sin pakt opp til en så liten og ubetydelig gjerning.
Se, og lær her en gang for alle, hvordan den store og hellige Gud dømmer! Når han ville sette menneskene på den største og mest avgjørende prøven, så valgte han den aller minste gjerning som kunne tenkes på denne jord. En prøve som skulle være avgjørende for en hel verden, et bud som, om det ble brutt, skulle medføre all slags død, legemlig, åndelig og evig... Alt sammen avhengig av en så liten gjerning som å ete frukten av et tre midt i hele Paradisets mangfold av trær og frukter.
Helt klart har Herren med dette første budet til evig tid gitt menneskeheten den lærdom at hans øye ser etter hjertet, etter lydighet, ikke etter gjerningens storhet. Like klart har han i dette gitt oss en alvorlig lærdom i det at han vil være den Herren som alene råder over alle sine skapninger, en som krever lydighet, fullkommen lydighet, bare lydighet, når han bestemmer noe.
Hadde han f.eks. sagt til Adam: Du skal ikke drepe din hustru! Eller: Du skal ikke pine og plage dyrene! Da hadde straks fornuften gitt sin tilslutning til det og holdt hans bud. Og da, utelukkende på grunn av det fornuftige i budet, ville han rettet seg etter det. Men da hadde aldri selve lydigheten, det som er ren lydighet overfor Herrens bud, blitt satt på prøve. Da hadde menneskene straks blitt opptatt av selve gjerningens betydning, og helt oversett det Gud egentlig ville ha: Lydighet.
Men nå utvalgte Gud den aller minste gjerning, for at fornuften ikke skulle finne noe den kunne støtte seg til og utnytte til sin fordel, men at budet utelukkende skulle kreve ren lydighet. Nå skulle fornuften si: Kan Gud dømme oss til døden for en så liten gjerning? Hele Paradiset er jo fullt av trær og frukt, og vi er de eneste som skal nyte alt dette! Hvem er det disse herlige trær og frukten skal spares til? osv.
Her hadde altså fornuften ikke noe den kunne utrette, her krevdes det bare lydighet. Og dette var akkurat det Herren fra begynnelsen ville lære oss.
Det er nok ikke mulig å skildre med ord hvor omfattende og uendelig mye ondt som kommer av vår trang til å se på gjerningens verdi, og ikke på Guds ord og bud. Det er denne trangen som legger grunnvollen for all selvsikkerhet og alt hykleri.
Når Gud sier: «Du skal ikke slå ihjel, ikke drive hor, ikke stjele», så ser vi på det som viktige bud. Men når han sier: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn», eller: «Du skal ikke hate din bror, ikke med falskt vitnesbyrd fordreie hans ord eller gjerninger» osv., da har vi lett for å tenke at dette er da bare små og ubetydelige bud, som en kan holde eller bryte som det passer. Når en bryr seg så lite om vår store Guds hellige vilje og bud, og bare ser på gjerningen, da kan en leve helt selvsikker og tilfreds midt i det verste innvortes syndens vesen, bare en i alt utvortes og på visse områder oppfører seg pent.
Slik levde fariseerne, og slik gjør alltid det naturlige menneske. Det er bare Den Hellige Ånd som gjør forskjell på dette, bare han som angriper det onde i vårt indre. At du ikke dreper, ikke driver hor, ikke sverger eller drikker, det beviser ikke noe som helst om den sanne hellighet, om Guds Ånd bor i deg. For slike grove synder kan både fornuften og samvittigheten avdekke.
Hvis du derimot uroes over at du kjenner på onde tanker, skjult sinne, uren lyst, unyttige ord, hemmelig stolthet, likegyldighet overfor Gud, treghet i bønn osv., så beviser det mye sterkere enn de fineste gjerninger at Den Hellige Ånd arbeider i din sjel.
Men dette gjelder ikke bare i forhold til Guds bud. Det samme skjer også i vårt trosforhold, at samme trang til bare å se på selve gjerningen, og ikke på vår store Guds ord, påfører oss så stor skade.
At Gud i dåpen tar imot et barn, ikler det Kristus med alt hans fullbrakte verk, det er den største dårskap for fornuften - som bare ser på vannet og et skrøpelig menneskes (prestens) handling. Og når så Adams natur klart dukker opp i barnet i toårsalderen, så kan en liksom ikke tro det er hellig for Gud, eller at Guds engler fryder seg over det.
Eller et voksent menneske har fått troen på Guds Sønn og er blitt døpt i dag, så får han i morgen kjenne at «kjødets urenhet ikke er avlagt», 1Pet 3:21, og er likevel innfor Gud ren og hellig ved Kristi rettferdighet, som han er ikledd. Men nå ser han ikke denne rettferdigheten. Han ser bare hva han er i Adam, bare sin egen synd og urenhet. Og nå holder han på å miste motet, og tenker: Nei, jeg ble nå likevel ikke ren osv.
Nå betyr det plutselig ikke lenger noe som helst det Kristus sa: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene (vandringen), han er jo helt ren (overfor Gud) - nå betyr alt Kristi fullbrakte verk ikke noe som helst. Nei, nå heter det: «Bare jeg kunne være mer god og hellig!» Men at jeg bare skal ha Kristi rettferdighet, det er ikke nok. Og hvorfor? Bare fordi Kristi fullbrakte verk ikke er min egen gjerning, og ikke er noe jeg verken ser eller kan føle, men «bare» er lovet meg av Gud - !
At Gud har sagt det, betyr altså nå ikke noe for meg. Hadde jeg derimot selv gjort noe herlig, så var det straks noe å stole på -. På denne måten betyr alt det Kristus har gjort, lidd og sagt ingen ting - alt har ingen betydning - mot min egen gjerning.
Slik er vår natur. Derfor er det svært om å gjøre at vi er åndelig våkne, og merker oss hvordan det aller største ligger skjult under det mest usle utseende, når Herren sier noe. Dette ville han en gang for alle lære hele verden, da mennesket ble satt på den aller største prøve som var knyttet til den aller minste gjerning, som det å spise av frukten på et tre.
Tenk! Når hele verden ble lagt under synd, bare på grunn av Herrens ord, da må ingen heretter se på gjerningens verdi, men bare på Herrens ord.
Det andre som er bemerkelsesverdig, når det gjelder selve prøven menneskene ble satt på, er at Herren til denne lille gjerningen knyttet en så streng dom: Den dagen du eter av det, skal du visselig dø! Og hvordan denne dommen i den mest forferdelige konsekvens ble fullbyrdet, skal vi senere gå dypere inn i.
Men se her Guds storhet og makt! Så stor er Herren vår Gud, så høye og strenge hans krav til fullkommen lydighet og samstemmighet fra alle hans skapninger, at når hans mest begavede og elskede barn, menneskene, blir ulydige og gjør mot hans bud, så dømmes de til en trefoldig død. Og hele jorden blir forbannet for deres skyld. Slik brenner Den allmektige Guds vrede over synden som en stor, fortærende ild, som spres over hele verden.
Ennå sterkere åpenbares denne Guds strenge hellighet når den forsoning som den guddommelige barmhjertighet hadde besluttet skulle bli vår frelse, ikke kunne skje gjennom noe mindre enn hans egen elskede Sønns blodige død. Uten blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt, Heb 9:22. Her beskrives synden virkelig stor og skrekkelig!
La oss stoppe opp litt nå og ta inn over oss hva det virkelig innebærer at den store, allmektige Herren Gud skapte alle kloder, himmel og jord og alt som finnes der, og skapte menneskene med evne til å høre og forstå hans vilje og bud! Er det da noe å undres over at når denne vår Gud krever noe av oss, og mennesket gjør det helt motsatte, så må følgen bli at Gud hjemsøker mennesket i en stor, hellig vrede? Gud har all rett til å kreve fullkommen lydighet av alle sine skapninger.
Når så menneskene måler og vurderer størrelse og omfang av sine synder, og de trekker den slutning at syndene slett ikke er så store og mange, og på det grunnlag mener seg berettiget til Guds nåde, - men derimot med større synder frykter Guds vrede, da skyldes alt dette bare det totale dårskap i menneskets forblindede sinn.
Nei, Skriften sier: «Om noen holder hele loven, men faller i ett bud, da er han skyldig i dem alle». Og så sier Herren Gud om sin hellige lov: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem!» 5 Mos 27:26. Det er dette forhold, at Gud dømmer på denne måten, som gjør at selv «alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse» - fordi disse vil handle med Gud etter lov og rett, samtidig som de selv slett ikke er fullkomment rettferdige.
Apostelen sier: «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det»,       Gal 3:10.
Vil derimot menneskene ydmyke seg under Guds mektige hånd, krype til nådestolen og søke bare miskunnhet, da er det ingen ende på Guds nåde og kjærlighet. Da går han heller selv i døden, enn han vil se på at synderen skal dø. Men det vil vi snart tale mer om.

4. Syndefallet

Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?
Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere.
Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.
Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt, 1Mos 3:1-6.
Her skjedde det store, betydningsfulle syndefallet. Det skal vi nå se nærmere på.
Først omtales slangen. Her er en forskrekkelig ånd som taler gjennom denne slangen. Hvem han var vet vi. Skriften sier uttrykkelig: «Gud skapte mennesket til evig liv.....men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham er døden kommet inn i verden», Visd 2:23-24. Derfor kalles han også «den gamle slange, han som heter djevelen og Satan, han som forfører hele verden», Åp 12:9. Og «Leviatan, den raske dragen, og Leviatan, den buktende dragen», Jes 27:1.
Som en fallen engel, forkastet av Gud, «unte han ikke» menneskene den fullkomne tilstand de hadde. Derfor satte han seg fore å forføre dem til fall. Og hvordan skjer så det? Her skal vi få se hans forskrekkelig slue bedrag.
Først vender han seg - ikke til mannen - men til «det svakere kar», kvinnen. Nå hadde menneskene egen kraft som de var skapt med, til å kjempe med, og kunne stå imot det onde med. Men også i dette forholdet gjaldt det som skiller mannen og kvinnen, at mannen har mer styrke. Derfor valgte djevelen denne metoden; først å bedra kvinnen, og så gjennom henne påvirke mannen.
Allerede her finner vi altså, som over alt i hele Skriften, at djevelen er en markant tenkende ånd, listig og beregnende. Han vet å opptre ettersom hver enkelt omstendighet tilsier, tilpasset den konkrete situasjon, og retter sine angrep mot de svakeste punktene.
Nå sier han til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?» Legg nå merke til hvordan djevelen begynner angrepet! Han begynner med sakte å løsne på det båndet som knyttet menneskene til Gud; troen på Guds ord - skulle Gud virkelig ha sagt, dere skal ikke ete...?
Ennå taler han forsiktig, ennå sier han ingenting brutalt avgjort. Han overlater det mer til Eva selv å tenke over dette, vil at hun nå skal bruke sin fornuft til å vurdere spørsmålet; om et slikt påbud fra Gud virkelig kunne være sannsynlig? Eller om det ikke rett og slett er noe de har misforstått - ?
Men straks Eva gir seg inn i samtale med ham, øker dristigheten hans.  Nå sier han snart ganske bestemt: Dere kommer slett ikke til å dø!
Dette er djevelens metode. Han begynner med å rokke ved troen, forvirre oppfatningen av Guds ord, og gjøre menneskene usikre på hva Guds mening egentlig er. Vinner han i dette, så har han seiret. Får derimot mennesket fortsatt beholde en levende tro på  Ordet, da er intet begjær så sterkt, intet fall så dypt, at ikke alt ennå kan vendes til det gode.
Dette vet djevelen. «Derfor», som Luther sier, «var han med sitt ordvalg opptatt med å føre Eva bort fra det som Gud hadde sagt. Dermed har han, etter å ha ryddet Ordet av veien, fordervet den gode viljen menneskene var skapt med, slik at de nå satt seg opp imot Gud. Og han har forvirret og fordervet forstanden, så menneskene begynte å tvile på Guds vilje. Følgen av det er en ulydig og gjenstridig hånd - som mot Guds bud strekker seg ut og plukker frukten av treet. Dernest en ulydig, gjenstridig munn og tenner.
Kort sagt: Etter vantro og tvil på Gud og hans ord følger alt ondt.
For hva kan være mer ondt enn å lukke øret for Gud og så begynne å lyde djevelen? Dette var det djevelen hadde som mål med det frekke og beregnende spørsmålet: «Har Gud virkelig sagt...» Som ville han si: Dere er virkelig noen narrer, hvis dere tror at Gud har sagt dette. For Gud er da slett ikke en som er opptatt av å spørre om hva det er dere eter--? Dessuten; skulle da dere, som er satt til å herske over hele jorden, være pålagt noe slikt band, så dere ikke fritt skulle kunne ete av noe tre i hagen?
Ville ikke det rett og slett være en fullstendig motsigelse av det Gud klart har sagt til dere: «Se, jeg har gitt dere hvert tre med frukt. Det skal være føde for dere», 1Mos 1:29. På denne måten er det den gamle slangen arbeider for å bedra kvinnen, gjøre henne usikker på, og føre videre til vantro mot Guds ord.
Nøyaktig samme metode bruker han i dag. Er det ikke merkverdig hvordan vi fortsatt, i dag, hører akkurat samme formulering fra mang en listig slange som djevelen bruker for å rive troen fra Guds barn: «Har Gud virkelig sagt?» F.eks.: Har Gud virkelig sagt at hver den som ikke holder loven, han er fordømt? Eller: Har Gud virkelig satt menneskene her på jorden, når han så at de kom til å falle, og han så til slutt bare skulle fordømme dem? Eller: Har Gud virkelig latt en uskyldig lide for de skyldige? Eller: Har Gud virkelig sagt at han skal ikke la den bli ustraffet som misbruker hans navn? Skulle Gud, som er selve kjærligheten, virkelig være så nøyeregnende? osv.
På denne måten styrker djevelen de ugudelige i deres selvsikkerhet. Dem hjelper han til en urokkelig tro på Guds godhet, og at intet ondt skal ramme dem. «Dere kommer slett ikke til å dø», hørte vi.
Men når det derimot gjelder Guds barn, så angriper og anfekter han uopphørlig dem og den trøst de har fra Gud. Da heter det: «Har Gud virkelig sagt...?» F.eks. Har Gud virkelig sagt at han ikke tilregner meg min synd - den jeg virkelig har og kjenner i meg, og derimot tilregner meg en rettferdighet som jeg verken har eller kjenner i meg? Har Gud virkelig sagt at jeg, som dessverre synder hver eneste dag, likevel skal få være hans kjære barn, som om jeg aldri hadde syndet? Og alt dette bare for hans egen Sønns skyld, som gav seg selv for våre synder. Eller: Har Gud virkelig sagt at han er nær oss alle dager - og da også er i det lille værelset mitt og hører alle mine bønner og sukk? osv.» Så langt Luther.
På denne måten anfekter den gamle slangen på alle områder vår tro på Gud, for å gjøre tankene våre om disse ting usikre og svevende. For deretter å føre oss dit han vil. Dette må vi da altså alltid passe på å være på vakt overfor.
«Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere». Slik svarte nå Eva nesten helt riktig. Men ikke desto mindre tok hun her det første skrittet til sitt fall - nemlig ved at hun i det hele tatt svarte noe som helst! Hun skulle overhodet aldri vekslet et eneste ord med slangen, men øyeblikkelig flydd bort fra ham i skrekk over å ha møtt et vesen som trakk Den Hellige Guds ord i tvil.
Her står nå det høyt benådede mennesket, ren og syndfri, og innleder for første gang bekjentskap med det onde, det som etter hvert skulle fylle en hel verden med forbannelse, nød, tårer, blod og timelig og evig død.
Å, for et betydningsfullt, avgjørende øyeblikk! Og dette begynner ganske enkelt med at hun stopper opp og diskuterer med slangen - ! For dermed gjør hun seg selv tilgjengelig for hans fristelse, og gir ham et signal om en åpen dør, så han får mot til å gå videre med henne.
Samtidig finnes det i Evas svar en tvetydighet. Ordene «for da dør dere» (COR’s gamle Bibel: «for at dere ikke skal dø») har i den hebraiske teksten en formulering som kunne oversettes med: «for i verste fall ikke å dø». Mens Herren klart hadde sagt helt bestemt: «Da skal dere visselig dø!» Men det lille ordet «i verste fall» kom fra Evas eget hjerte, som allerede var begynt å bli usikkert på hvor alvorlig Gud mente sin sterke advarsel.
Derfor svarer nå også slangen ennå mer djervt: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt». Her tar slangen det djerve skrittet videre med helt åpent å motsi Gud: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Men han kommer også med en klart bevisst og meget slu tilføyelse - som fornuften kan godta: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes.....»
Her ser vi hvordan djevelen taler på sitt kjente vis, blander løgn og sannhet om hverandre, kaster fram tvetydigheter og lysende løfter, alt med en selvsikkerhet og bestemthet som om det var Gud selv som talte.
Legg først og fremst merke til: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Det er det gamle våpenet djevelen til alle tider har brukt til å forføre hele verden; å gi mennesket en kjødelig selvsikkerhet: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Dette er fristerens første og sterkeste budskap: «Det er ingen fare, intet ondt kommer til å ramme dere, alt skal nok gå godt!»
I Mat 27:3 forstår vi at når djevelen fikk overtalt Judas Iskariot til å forråde Jesus, så er det akkurat dette han må ha forsikret ham om, at «det skulle ikke føre til noe farlig», det ville ikke komme så langt for Jesus at han kunne bli dømt og drept. For nevnte vers forteller at «da Judas så at Jesus var blitt domfelt, angret han». Nå våknet han. Nå først så han hva han hadde gjort. Dette hadde han aldri regnet med kunne skje. Nå var det slutt på gleden over de tretti sølvpengene. Nå var det angst, nød og fortvilelse som herjet med ham.
Slik er det djevelen pleier gå fram. Hvor forskrekkelig vil det ikke bli for mangfoldige tusen som våkner for sent. De kjente Herrens ord: «hvis dere ikke omvender dere..», «uten at en blir født på ny...», «så skal dere alle sammen omkomme...», «.. så skal dere dø i deres synder...». Men de satt sin lit til djevelens: «Dere kommer slett ikke til å dø...» Og på denne løgnen som var sådd i hjertene deres fortsatte de bare et liv i sin u-gjenfødte tilstand. Hvor forskrekkelig blir det ikke for alle disse når de en gang våkner!
Legg så også merke til den bevisste tvetydigheten i slangens listige ordvalg: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt».

Her ser du den «hvitkledde» djevelen

Her står han fram, omskapt til en troverdig lysets engel. Han sier ikke: «Dere skal slett ikke bry dere om noe av det Gud sier..!» Nei, tvert imot tar han nettopp Gud til vitne på det han har sagt, og legger liksom Guds ord til grunn for hva han sier. Han vil til og med utlegge nærmere for dem hva Gud måtte ha ment med det navnet han gav treet. Når Gud bød menneskene ikke å ete av dette treet, kalte han det «treet til kunnskap om godt og ondt».
Nå sier djevelen: «Gud vet... Gud har med selve treets navn erkjent at gjennom frukten av dette treet får en kunnskap om godt og ondt - den kunnskapen Gud selv har - -. Slik at den dagen dere eter av det, så skal også dere bli lik Gud og kjenne godt og ondt. Dette er jo alt sammen bare utmerkede saker; bli som Gud selv.... eie samme visdom, samme kunnskap som ham! Dette kan da ikke være noe som helst ondt! Når så alt dette nettopp er noe Gud vet, er det jo helt umulig at han, den omsorgsfulle, omtenksomme Far, kan ha ment å forby dere å ete av et slikt tre!» Slik har noen oppfattet Satans dybder i dette tilfellet.
Andre mener at Satan her har villet så mistanke om at Gud har vært misunnelig på menneskene, kunne liksom ikke unne dem å bli så lykkelige og trygge - at de altså ikke burde få en så viss og fast tro på Guds kjærlighet og velvilje overfor dem. Begge meningene kan vel stå side om side. For Eva kunne i alle fall, ut fra det slangen sa, trekke den sluttsats: «Vet Gud at hvis vi eter av denne frukten, så skal våre øyne åpnes...., så kan han ikke ha gitt oss noe forbud mot å ete av den. Vi må ha misforstått det han sa, for hvordan kunne en slik advarsel stemme oversens med hans godhet og kjærlighet? Har han derimot virkelig forbudt oss å ete frukten av dette treet, så kan det ikke bety annet enn at han er misunnelig overfor oss.
Se nå her Satans dybder! Det han nå sier er jo egentlig mye verre enn innledningen. For her har han, i sin klare løgn, blandet inn sannheter - men som han forvrenger og tåkelegger med de tvetydige formuleringene han bruker.
Han lover f.eks.at «øynene deres skal åpnes». Dette kunne oppfattes som at de skulle få en helt uvanlig visdom og innsikt. Men selv tenker han uten tvil på den forferdelige erfaringen de da vil komme til å få med synden og straffen for synd. Videre sier han egentlig: «Dere blir som guder». Ordet i denne formen brukes også om englene, men ikke minst om den sanne Gud. Dette oppfattet Adam og Eva helt sikkert som de tre guddommens personer - at de altså skulle bli lik Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Men djevelen tenkte nok at det var englene, de falne, som menneskene - gjennom synden - skulle bli lik osv.
Dette er akkurat djevelens vis å utlegge Guds ord på; forvrenge og tåkelegge det på så fin en måte.
Det som likevel er det mest framtredende i denne fristelsen, er hvordan slangens gift bygger opp selvsikkerhet, selvopptatthet og frigjørelse fra Gud og hans ord. Det er dette som satt så dype merker etter seg i alle Adams barn, så det fremdeles i dag er den egentlige hovedkilden til alt åndelig forderv, alle de sterkeste fristelser og de dypeste fall.
Allerede i slangens første ord: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?», ligger den tanken bak: Dere, - dere, Guds barn - dere, Guds herligste verk, - dere, som skal herske over hele jorden - - skulle dere ha et slikt band på dere? Skulle ikke dere være fullstendig frie i alt? osv.
Men ettersom slangens dristighet vokste, sier han etterhvert uttrykkelig: «Dere skal bli slik som Gud», eller «guder». Og akkurat dette: «Dere skal bli slik som Gud» - altså ikke gjennom noen Guds nåde og gave, men gjennom sin egen «kunnskap om godt og ondt», gjennom et eget tiltak, sin egen gjerning. Dette gikk dypt inn i menneskene og satt dype spor etter seg i hele Adams slekt, som den dag i dag stadig stikker fram.
Det er unektelig også betydningsfullt at slangen vekket opp et kunnskapsbegjær, som ganske markert bidro til dette store og forskrekkelige fallet. Luther sier: «Det er djevelens naturlige gift at menneskene vil være klokere enn det Gud skapte dem til». For det første er det vanligvis ingen ting som fører menneskene mer på avveie i åndelige saker, og gjør dem så sterkt fiendtlige overfor Gud og hans veier, som den innbilte visdommen. «Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer», selv når de virkelig hadde det største forråd av kunnskap.
Apostelen sier at «kunnskapen oppblåser». En stor rikdom på forstand og kunnskap blir den største fristelsen til selvsikkerhet og selvklokskap. Og dette, mer enn noe annet, er det som gjør mennesket uimottakelig for Guds visdom. «Gud står de stolte imot», 1Pet 5:5, og skjuler sitt lys for «de vise og forstandige», Mat 11:25.
Men når Gud står imot noen, da er det slutten for det mennesket, da faller det fra den ene dårskapen til den andre. Luther sier: «Da får det en «visdom» så det anser for rettferdig det som er synd, og ser det som den største visdom, det som er den verste dårskap. For så langt pleier djevelen drive saken, at jo mer fjernt menneskene kommer fra Ordet, jo mer lærde og vise synes de at de er».
Dessuten framstår da ofte de svarteste fristelsene bare som nyfikenhet eller nysjerrighet. Dels er det et begjær hos menneskene å få kunnskap om alt som er forbudt. Dels er det slangens røst som sier: «Det kan være nyttig for deg å ha litt mer erfaring om slikt, så du vet mer om det... eller gjennom synd blir litt mer ydmyk» - osv.
Med en slik blanding av sannhet og løgn har den gamle slangen fanget og myrdet mang en sjel. Oppmuntring til synd kommer alltid fra djevelen, selv om han pakker det inn med visse sannheter.
Men vi går igjen til teksten. «Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, at det var en lyst for øynene - et prektig tre, og det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt». Her har vi en oppsummering av alt det som beveget kvinnen til å synde: Først at «treet var godt å ete av, og en lyst for øynene». I dette ligger selve begjæret, det som tiltrekker synden. Dernest at det var «et prektig tre», for det gav forstand. Her ser vi frukten av djevelens budskap.
Nå var det så langt fra at Eva tenkte på Guds advarsel og frykten for straff, så hun tvert imot så det som svært nyttig å ete av den forbudte frukten. Så langt kan djevelen forføre mennesket! Og her har vi de to hovedfargene han alltid maler synden med i fristelsens stund. Nemlig først: Den er prektig/vidunderlig, smaker vårt kjød særdeles godt. Dernest: Den er slett ikke farlig, men tvert imot noe vi trenger.
I de samme skjønne fargene lyste også synden for Judas, når djevelen hadde sådd tanken i ham om å forråde Jesus. Vi kan tenke oss hvordan det stadig har hvisket inni ham: «Tenk! tretti sølvpenger! Tenk hvor mye nyttig og all den nytelse du kan få ut av disse pengene!» For det andre: «Ingen fare! Jesus er uskyldig, og vi har da en lov som gjør at han ikke kan dømmes skyldig! Og igjen, først og sist: Tenk! tretti sølvpenger!»
Akkurat slik gikk det også her med Eva; hun så på treet - så på den forbudte frukten, det som tiltrakk synden. Dette var «prektig»/vidunderlig, og hun hørte på slangens røst som forsikret henne om at «Dere kommer slett ikke til å dø!» Og treet blir mer og mer vidunderlig, jo lenger hun ser og hører. Da gikk det som apostelen sier: «Når lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død», Jak 1:15.
Guds ord fortsetter her med at: «Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt». Å, for en forskrekkelig stund! Hun tok - tok den frukten som Den allmektige, den store, gode Gud hadde forbudt dem å ete. Hun tok - hun åt - og hun gav sin mann - og han åt. Nå var det gjort. Og hva var følgen av dette?

5. Syndefallets følger I

Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen, 1Mos 3:7-8.
Se der er nå døden! Den døden Gud hadde omtalt slik: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø!». Nå flykter de for Gud, nå gjemmer de seg for deres himmelske Far. Så var nå det Gudgitte sammenvokste samfunnet mellom dem og deres omsorgsfulle Far brutt. Den herlige barnets fortrolighet, som de hadde levd i med deres Far, var nå borte. Fryden over Guds nærvær, kjærligheten til ham og fortroligheten overfor hans ord og hans hjerte var med ett forsvunnet. Guds gode Ånd og den rette kunnskap om Gud og hans vilje, det rene og villige sinnet, kort sagt: Guds bilde både i forstand og i hjerte - alt var forsvunnet.
Og i stedet for alt dette hadde et grufullt djevelens bilde inntatt deres sinn, hvor det nå var redsel for Gud, en forferdelig blindhet, forvirring og alt mulig ondt i tanker og hjerte, som vi snart skal se av teksten.
Slik så det nå plutselig ut hos disse to menneskene - som like før var så gode, hellige og lykkelige. Dette var døden! som Skriften sier: «Kjødets attrå er død», Rom 8:6. Akkurat dette er det som er den åndelige død, når «deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud», Jes 59:2. Synden skaper skille mellom sjelen og Gud. Akkurat som den legemlige døden, hvor sjelen skilles fra legemet.
Der troen eller den barnlige tilliten og samfunnet med Gud opphører, og sjelen blir brydd, fremmed og vendt bort fra ham, ikke lenger søker ham, men rømmer bort fra ham - det er dette som er døden. Når dette blir følgen av en synd, da skjer det apostelen sier: «når synden er fullmoden, føder den død». Slik skjer det her med Adam og Eva; de flyr bort fra Gud.
«Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen». Møte Guds åsyn, at Gud kommer til dem og er sammen med dem, det har alltid tidligere skapt den største fryd og fred hos dem. Nå skjuler de seg og er redde når de hører hans røst, selv om han slett ikke kommer på noe forskrekkelig vis. Han kommer jo ikke med storm, torden og lyn, som på fjellet Sinai. Heller ikke kommer han i mørke natten, men på lyse og vakre kvelden, «da dagen var blitt sval» og vinden bare svakt rører ved lauvet rundt om i Paradis; da rømmer de for sin Far.
Å, Adam og Eva, hva er det som nå har skjedd? Hvorfor rømmer dere fra deres barmhjertige, kjærlige, himmelske Far? Men slik er syndens frukt. Her fullbyrdes med Adam og Eva det som Moses hadde sagt ville skje, når han i 3Mos 26:36 taler om den straff som blir følgen av synd, at «lyden av et lauvblad for vinden vil jage dem. De skal flykte som en flykter for sverd, og falle skjønt ingen forfølger dem». Og denne hjertets skrekk for Gud har gått i arv hos alle deres barn, som resultat når de faller. For det er fremdeles menneskets kjente natur å skjule seg for Gud og skjelve, så snart samvittigheten vekkes opp. Og ennå sterkere når et større syndens fall er skjedd. Da blir menneskene så forvirret og elendige at de ikke kan røre seg.
Å, for et forferdelig fall! Tidligere hadde Adam og Eva en så trygg tillit til Gud, ja, et så glad og frydefullt hjerte, at de ville ikke en gang ha fryktet om de hadde sett himmelen falle ned. Men nå flykter de straks de hører den gode Guds røst. Å, for et fryktelig fall! Fra det mest tillitsfulle, trygge og frydefulle forhold til Gud - falle i en så forskrekkelig frykt at menneskene skyr Guds ansikt mer enn de skyr djevelen selv, om de så ham levende foran seg!
For nå flykter ikke Adam og Eva for djevelen. Nei, det er for Gud, deres skaper, de flykter. Nå anser de Gud for strengere, og frykter for ham mer enn for djevelen. Derfor er denne frykten egentlig flukt, avsky og frafall fra Gud. Dette er hva vi skal merke oss om den forskrekkelsen som følger av synden.
Så vil vi gå litt nærmere inn på teksten igjen. Vi leser at: «Da ble begges øyne åpnet». Legg merke til at straks synden var fullbyrdet, så ble deres øyne åpnet. Da så de hva de hadde gjort, da var det slutt på slangens fortsatte bedrageri. Da hersket det straks forskrekkelse, angst og nød.
Dette er en karakteristisk skildring. Akkurat slik foregår det også i dag. Når synden er fullbyrdet, da trenger ikke samvittigheten sove lenger, nå får den våkne. Og nå blir synden «overmåte syndig», Rom 7. Nå ser mennesket hvor forferdelig det er i seg selv. Nå står det forvirret, redd, skamfullt og skjelvende framfor Gud.
Nå ser vi at «de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet». Tidligere hadde de levd et så hjertelig problemfritt liv, som spedbarn, så de ikke en gang tenkte på å være sjenert overfor hverandre fordi de gikk nakne. Nå var det ikke lenger slik, nå hersket synden i alle deres lemmer. Nå var deres sinn ikke lenger rent og uskyldig, nå behøvde de klær. Slik lærte de synden å kjenne.
Her ser vi hva det betød at det ble kalt «treet til kunnskap om godt og ondt». Det var ikke selve frukten på treet som hadde en slik virkning at øynene deres ble åpnet, og de ble fylt med skrekk og angst. Det var Guds forbud og ulydighet overfor dette, som hadde slike virkninger. Som Luther sier: «Adam setter nok tennene sine i eplet. Men i virkeligheten setter han tennene i en tagg som heter Guds forbud, og ulydighet mot Gud».
Derfor ser vi i «treet til kunnskap om godt og ondt», og i selve det navnet, akkurat det Paulus forkynner i Rom 3:20: «ved loven kommer erkjennelse av synd». Dette skjer på to måter. Først ved at loven med sine bud og forbud vekker opp begjæret, som apostelen sier: «Begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død».
Slik gikk det også her. Hadde ikke Gud forbudt Adam og Eva å ete av dette treet, så hadde vel slangen aldri vekket opp noe begjær hos dem etter den frukten. Men nå har den sæd slangen plantet i dem så til de grader inntatt hjertene våre, at hele vår natur begjærer akkurat det som forbys oss.
Dette slangens arvestoff, syndens sæd og rot i hjertene våre, ligger der stille, dødt og uvirksomt - inntil et bud reiser seg foran oss. Da vekkes slangens sæd i oss til kamp og fullt engasjement mot budet, som Paulus stadfester i ordet vi nettopp nevnte, og alle vakte sjeler så bittert får erfare. Derfor heter det også: «Syndens kraft er loven», 1Kor 15.
Det andre loven gjør for å åpenbare synden, er at den, som i et speil, viser oss hva som er ondt og urent, tukter og fordømmer det, og knuser dermed synderen. Om alt dette sier Luther: «Loven åpenbarer synden og gjør den levende, mens den før loven blir åpenbart for oss ligger som død og sovende. Når loven kommer, da blir øynene åpnet så menneskene innser hva Gud krever, og den straff han har forkynt for overtrederne. Når nå dette skjer, at loven hersker og blir sterk i samvittigheten, da får vi det rette kjennskapet til synden. Men det kan ikke et menneskes hjerte tåle, om ikke Gud kommer med sin hjelp; evangeliet. Derfor har det sin betydning, det Moses sier om at når de hadde ett frukten fra kunnskapets tre, da så de at de var nakne. Slik går det til også i dag. Derfor er loven fremdeles et kunnskapens tre på godt og ondt».
«Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval». Hva kan det være vår kjære Gud nå vil i hagen? Hva er hensikten med å komme akkurat nå, på selve syndefallets dag?
Visst nok refset han synden - han unnskyldte den ikke, kunne ikke endre dommen han hadde talt til dem. Men han hadde likevel «fredstanker» han ville åpenbare for sine forskremte barn. Det var for å forkynne sitt råd til frelse han egentlig kom.
Med syndens tukt hadde han bare understreket det han fra først av hadde sagt og advart mot, som Adam og Eva allerede dypt nok hadde erfart. Nå har han derfor først og fremst et annet ærend - noe som var helt nytt og ukjent for dem. Nå taler han om «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode», hevne det de hadde vært usatt for, og lege og gjenopprette det de hadde mistet i slangens bedrag og deres fall i synd.
Dette er deres barmhjertige Fars egentlige ærend, når han på selve syndefallets dag, mens solen er i ferd med å gå ned, kommer til dem i hagen. Hans ømme hjerte kunne ikke la sine fortapte barn ligge der mellom trærne i angst og skrekk hele natten og tenke på Guds vrede og at de «skulle dø», uten å ha det minste håp om trøst. Derfor kom han straks til dem, samme dag, der de skalv og skjemtes.
Han som senere lærte oss å «ikke la solen gå ned over vår vrede», gav her selv det første eksemplet på sitt eget forsonlige hjertelag. Kristus har også selv åpenbart for oss at Gud har et hjerte som ikke kan la sine barn ligge og rope til ham «dag og natt» uten å få hjelp og trøst, hva så nøden enn gjelder, - «er han sen når det gjelder dem?», Luk 18:7. Skulle han da være sen med å hjelpe sine elskede, men nå falne barn? Skulle de nå stå der uten håp i all sin fortvilelse og angst på grunn av hans eget ord?
Som allerede sagt: Jovisst refset han synden, visst stadfestet han sin dom. Men samtidig forkynte han likevel det frelsens råd som var besluttet: «Kvinnens sæd skal knuse slangens hode». Og hvor herlig de tok imot dette, det ser vi av hvordan Eva, når hun får sin første sønn, roper ut: «Jeg har fått Herrens mann!»* Hun trodde straks at nå hadde hun fått den frelseren Herren hadde lovet, «Herrens mann» var kommet. Av dette ser vi at løftet var forkynt tydelig nok til å gi dem trøst og håp.
Her må vi nå se at Guds nåde og kjærlighet er en fullstendig uforskyldt, fri kjærlighet som tilbys oss, helt uavhengig av oss. Her var det største lovbrudd, og ingen tegn på verken omvendelse, anger, bønn osv.
Adam og Eva hadde i fristelsens stund alle muligheter for å motstå det onde; en lys og ren forstand, et rent hjerte og en fri vilje. De hadde dermed bare utvortes fristelser - likevel brøt de sin Fars forbud. Og når fallet var skjedd, søkte de ikke Gud for å bekjenne sin synd og be om forlatelse. Nei, tvert imot flykter de nå bort fra Gud og gjemmer seg bak trærne i hagen. Når så Herren taler til dem, hører vi bare deres selvforsvar, unnskyldninger og bitre beskyldninger mot Gud selv, som om han skulle være skyld i fallet. Adam sier: «Kvinnen som du - du - du har gitt meg, bedrog meg!» Så fordervet var nå hjertene deres blitt.
Alt dette visste Herren, men likevel - selv om deres synd og ondskap var så stor - kom den barmhjertige Far med en slik kjærlighet og oppsøkte dem for å forlikes med dem og trøste dem.
Å, her ser jeg det guddommelige hjertet. Her ser jeg at Guds kjærlighet er en oppsøkende kjærlighet som tilbys, helt uavhengig av noe som helst forhold hos synderen. Den strenge, Guds rettferdighets dom kunne ikke trekkes tilbake - syndens lønn var døden. Men den guddommelige barmhjertigheten hadde funnet et råd som kunne både tilfredsstille Guds rettferdighets krav, og samtidig frelse synderen: En kvinnes sæd (ætt) skulle komme og gjenopprette det som var skjedd ved fallet - «i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1. På dette grunnlag stod barmhjertigheten fri til å utøses over dem som hadde falt.
Derfor kommer han nå her, på syndefallets dag, og løper etter den fortapte sønnen, hans «livs sønn» som hadde falt, «Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren».
Ja, her bør vi da virkelig nøye merke oss dette første store eksemplet på Guds uforskyldte nåde. Mens vi tvert imot går og veier og måler graden av våre synder eller vår omvendelse, anger, bønn osv., og dømmer ut fra dette hvordan det står til med Guds nåde mot oss. Å, for et dypt fall! Se disse grufulle følgene av syndefallet i vår sjel, at den er så bundet i mørke og vantro!
Du sier: «Min synd er så forferdelig, så utilgivelig. Jeg kjente jo Guds vilje, men gjorde det helt motsatte». Stakkars deg! Så sterkt tvinges du, du er ikke fri, du er «solgt under synden», Rom 7. Adam, derimot, var fri - og syndet likevel. Han kjente også Guds vilje, men handlet tvert imot den. Og likevel løper den barmhjertige Faren etter sin fortapte sønn.
Du sier: «Jeg har ingen rett anger over min synd, og kan ikke be rett». Svar: Adam og Eva unnskyldte rett og slett sin synd, bad ikke med et eneste ord om forlatelse. Likevel kommer den barmhjertige Gud og tilbyr dem nåde og forlikelse. Guds kjærlighet er altså fullstendig fri, uforskyldt og uavhengig av hvordan det står til med synderen. For Guds kjærlighet bygger på en annens fortjeneste og bønn, «kvinnens sæd», «Herrens mann», «Guds Lam som bar verdens synder».
Den som ikke tror på ham, ikke stopper opp, lytter til Herrens røst og lar seg forsone med Gud, men holder seg borte fra ham, han er og blir for evig borte. Men hver den som tror på ham, hører Guds røst, og lar seg både tukte for synden og trøstes med «kvinnens sæd», han «skal ikke gå fortapt, men ha evig liv». Selv om han kjenner alt mulig ondt i sitt hjerte - som vi ser det her hos Adam. Ja, om så hele syndefallet og all slangens gift kokte i ham!

Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?

Gud kalte på Adam. Han overlot ham ikke, i sin vrede, til seg selv, men oppsøkte ham og kalte ham til seg. Slik er Guds sinnelag. Men det har vi talt mer om tidligere. Gud kommer i hagen, når dagen var blitt sval, og roper til Adam: Hvor er du? Hvorfor skjuler du deg? Hva er det som nå har skjedd? Før kom du jo alltid åpen og glad imot meg - nå gjemmer du deg! Hva er årsaken til det?
Slik begynner Herren og forsøker å vekke ham opp til selverkjennelse. At nettopp dette lå i Herrens spørsmål, ser vi av Adams svar. Herren hadde bare spurt: «Hvor er du?» Men Adam begynner straks å forklare hvorfor han gjemte seg. Se v.10.
Her har vi det første eksemplet på Guds kall til en synder på denne jord. Dette er første gang en synder vekkes til omvendelse. Herren begynner med å knuse ham. For i disse ordene: Hvor er du? ligger, som Luther sier, lovens røst i samvittigheten, eller lovens oppgave og siktemål, som er å overbevise synderen om hans falne og ulykkelige tilstand.
Vi vet at ingen skapning er usynlig overfor Herren, men alt ligger nakent og bart for hans øyne, Heb 4:13. Når så Herren likevel roper: «Adam, hvor er du?», så vil han dermed si: «Nå kommer jeg for å høre hva du har å si. Kom fram og svar meg ansikt til ansikt: Hva er det som har skjedd med deg? Hvor er det blitt av deg? Hvor er nå det Guds herlige bilde som skulle råde over jorden? Tror du at jeg ikke ser deg? Du forsøker å holde deg skjult for meg, men hvor har du tenkt å ta veien?» Det var dette som egentlig lå i Herrens: Hvor er du? Derfor kom også Adam straks fram og begynte å forklare seg.
Ja, her har vi denne kallende røsten, dette ropet: «Hvor er du?» som hver eneste synder skulle merke fra Gud. Dette første eksemplet gjelder for alle Adams barn så lenge denne verden står. Først og fremst er det et faderlig rop til Guds barn, når de har falt. Allerede tidlig merker de små barna, når de har syndet, en stemme i sitt indre: «Hva har du nå gjort?» - så lenge ikke den gode Ånden overdøves av forfengelighetens og vellystens larm.
Men det er ikke minst noe alle levende Guds barn daglig kjenner - dette dype ropet: «Hvor er du?» Når de f.eks. er blitt overlistet av synd og har falt, så kjenner de straks ropet som uroer dem: «Hva har du nå gjort?» Eller når det skjer at de har blandet seg med denne verdens barn, i svakhet, menneskefrykt, eller for tvert imot å behage mennesker, deltar i lettsindig snakk, og på en eller annen måte i ord eller gjerning fornekter sin Herre. Da får de straks, som Peter, et gjennomtrengende blikk fra Frelseren, som ser inn i hjertet deres, og spør: «Hvor er du?» «Å, hva har du gjort?»
Dette er alt sammen den store, gode vennens «slag på skulderen», han driver oss til omvendelse - en erfaring mer verd en all verdens gull. Ja, stakkars den kristne som ikke får det blikket, de ropene i sitt indre!
Dernest er dette et rop som vekker opp de åndelig døde, som lever uten Gud i verden. Midt i syndens og de verdslige lystenes hager roper det ofte i deres indre: «Hvor er du? Det står ikke rett til med deg! Du trenger å omvendes!»
Når de så en gang blir omvendt til Herren, bekjenner de at de både titt og ofte merket dette ropet, at det var Herren som kalte på dem. Det uroet dem når de ble truffet, spesielt «når dagen var blitt sval», når fornøyelsen er slutt og alt rundt dem blir stille, de er alene, det lir mot natt, da roper det i deres indre: hvor er du?
Eller de hører Ordet forkynt, de kommer ansikt til ansikt med Gud ved nattverdsbordet - da roper stemmen i deres indre ofte om deres synder, om omvendelsen det ikke ble noe av, at nå må det skje: «Hvor er du? Tiden flyr avsted, når skal du omvende deg?» Og den som ikke i en rett omvendelse vender tilbake til Gud, skal vite at én gang må du likevel, om du vil eller ikke, komme fram for Guds åsyn. Ja, en gang, før eller senere, her i livet eller i evigheten, skal hvert eneste menneske høre dette ropet, så det skal gå gjennom marg og ben: «Hvor er du? - hva har du gjort?»
For det er umulig at noen synder skal unngå en gang å møte den allmektige, hellige Gud. For ham er ingen skapning usynlig, alt er «nakent og bart for hans øyne», Heb 4. Derfor: Vær ikke selvsikker! Gud drøyer kanskje med straffen og tier, som om han ikke i det hele tatt så syndene dine. Men én gang skal du høre hans røst. Dette sier han selv: «Du som hater tukt og kaster mine ord bak deg..... Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne», Sal 50.
Derfor sier apostelen: «Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd», 1Kor 4:5. Videre sier Skriften: «Tenk ikke: Jeg har nok syndet tidligere, men intet ondt rammet meg. For Herren er langmodig, men han lar deg ikke bli ustraffet. Og vær ikke så sikker, om han ennå ikke har tuktet deg for din synd, så du tror du bare kan fortsette å synde. Tenk heller ikke: Guds miskunn er jo så stor, han tukter meg nok ikke, jeg kan bare synde så mye jeg vil. Snart kan hans vrede være over oss - like sterkt som han er nådig», Sirak 5:4-7*.
Der det er synd, der vil det være sorg - enten her i livet den «bedrøvelse som er etter Guds sinn, som virker omvendelse til frelse», eller etter dette liv - en evig gråt.
Som nevnt tidligere: Det vi ser her, det gjelder til alle tider og for alle Adams barn. Hver og en må komme fram for Herren og gjøre opp sin synd mens de lever. Hvis ikke, så må de møte ham i evigheten. Saken er at vi er alle syndere; det er ingen forskjell. Skulle vi dømmes etter det, så ble intet kjød frelst. Forskjellen er bare den at noen holder seg alltid borte fra Gud og kommer ikke i nådens tid for å søke å motta nåde. Kristus sier: «Dette er dommen (årsaken til fordømmelsen) at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde», Joh 3:19.
Kommer vi derimot til lyset, og gjør opp våre synder med Gud, da blir alt vel, om vi så var de mest forferdelige syndere. Som Herren sier, - Å, om vi kunne ta disse ordene til hjertet!: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1. Det samme sier Kristus i Mat 18, når han forteller om kongen som kalte sine tjenere fram for å gjør opp sitt regnskap overfor ham. Da var det en som kom fram, som var skyldig ti tusen talenter. Men han fikk likevel hele gjelden ettergitt når han kastet seg ned for kongen og ba om det.
Slik vil også Herren være med oss, når han kaller oss til å gjøre opp vårt regnskap.
«Og Adam sa: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg». Legg merke til Adam nå! Han nevner ikke et ord om noe syndefall -. I stedet nevner han andre årsaker for at han skjulte seg, for å unngå det ømtålige spørsmålet om synden.
Først er det Guds røst som har vært så forskrekkelig at han ble drevet avsted på flukt - mens han jo tidligere så ofte hørte den samme røsten, og aldri flyktet for den -! Så forvirret, så dåraktig og falskt taler han nå.
For det andre nevner han nok også noe om seg selv, men vel og merke bare det at han var naken. Han taler altså om alt annet, bare ikke om sin synd. Og han taler bare om det som Gud har skapt - om det nakne legemet som Gud hadde skapt, og om Guds røst - men fremdeles ikke et ord om sin synd. Se hvordan Adam nå er blitt! Slik var nå mennesket!
Dette er første gang vi hører en synder tale. Det rene, gode mennesket fantes ikke lenger på jorden. Det er ikke lenger den samme Adam som før. Nå er det et helt annet menneske som er fullt av synd og all annen dårskap. Nå er Paradisets herlighet borte.
Men hva gjør nå Herren? Når Adam overhodet ikke vil komme inn på sin synd, møter Herren ham med hans egne ord, og sier:
Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Med dette vil Herren si: Du har jo også før vært naken, men aldri følt at du burde skjemmes over det! Hvordan kan du da nå ha fått denne oppførselen bare på grunn av ditt nakne legeme? Har du ikke ett av det treet jeg forbød deg å ete av? Har du ikke syndet mot meg?
«Adam svarte: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt». Her kommer Adams forderv og ondskap ennå tydeligere fram i lyset. Han har fått et direkte spørsmål om han har syndet. Derfor kan han ikke lenger unngå å tale om saken. Men hva gjør han? Han har ikke ett ord i sann erkjennelse, men søker bare å unnskylde seg: Kvinnen som du gav meg, er hele årsaken til at jeg åt.
Her har vi det første som klart kjennetegner de falne menneskene; at de ikke vil vedkjenne seg sin synd, men bare forsøker å bevise sin uskyld.
Når så Herren straks vender seg til kvinnen og spør: Hva er det du har gjort?, så har hun den samme tendensen som Adam, hun taler på samme måte - om hvordan hun er blitt forledet av en annen -. Hun sier: Slangen dåret meg, og jeg åt.
Denne tendensen er så karakteristisk for menneskenes natur, at vi til og med finner det hos de minste barna så snart de begynner å tale. Har de gjort noe aldri så lite galt, så forsøker de straks å få skylden over på en annen. Disse unotene finnes hos dem før de på noen måte kan ha lært det av andre; det er medfødt. Denne vår natur avdekkes stadig, i større eller mindre grad. Først overfor mennesker, at ingen vil ta skylden på seg, ingen vil bekjenne sine unoter, men søker å dekke over eller forsvare dem, - selv om en i sitt indre erkjenner seg skyldig. For det andre overfor Gud; at en aldri vil stille seg åpen overfor hans dom og gi ham rett overfor seg, men alltid søker å unnskylde og forsvare seg, som er det som ligger bak all selvsikkerhet, ubotferdighet og manglende fred med Gud.
Men blir så mennesket hardere angrepet og presset av Guds lov, da øker ondskapen ennå mer. Da blir mennesket bittert overfor Gud selv, som skapte oss og gav oss sin lov. Dette er det neste vi finner i Adams svar. Han ikke bare unnskylder seg selv, men vil skyve skylden over på Gud selv, når han sier: «Kvinnen som du har gitt meg, gav meg...» Her merker vi tydelig hvordan han vil anklage Gud for at han har gitt ham kvinnen.
Han kunne jo ellers bare sagt: «Kvinnen, min hustru», - for det fantes jo da ingen annen kvinne -. Men han tilføyer bevisst: «som du har gitt meg». «Derfor», sier Luther, «er disse ordene fulle av uvilje og sinne overfor Gud. Som om han vil si: «Denne elendigheten har du selv kastet på meg. Hadde ikke du gitt meg kvinnen, men heller gitt henne sin egen hage, så hun ikke hadde bodd her hos meg, så ville jeg nå vært uten synd. Men at jeg nå har syndet, det er din egen skyld, fordi du gav meg denne kvinnen».
Se denne grufulle ondskapen som nå har inntatt mennesket - som like før var så rent og godt! Nå burde jo Adam ha løpt mot sin barmhjertige Far, kastet seg ned for føttene hans, med bitre tårer bekjent sin forferdelige synd, og bedt om tilgivelse. I stedet begynner han først med falske og unnvikende svar, skylder på Guds røst og det legemet Gud har skapt nakent, som årsak til at han flyktet. Senere, når Herren spør ham rett ut om han har syndet, da begynner han med konkret ordvalg å unnskylde seg. Ja, han holder til og med Gud ansvarlig for sitt fall, ettersom det er han som har gitt ham kvinnen. I stedet for å si: Jeg har syndet! sier han: Du, Gud, har syndet, som gav meg kvinnen!
Her ser vi i Adam hvordan alle mennesker er og handler når de har syndet - og så får kjenne loven taler til dem i samvittigheten, mens ennå verken evangeliet eller Jesu tro har inntatt og forandret hjertene deres.
Hvis Gud straks hadde ropt: Adam, du har forlatelse! Jeg vet du har syndet, men jeg har forlatt deg det. Da ville Adam med inderlig anger ha grått og bekjent, og virkelig forbannet sin synd og sagt: Jeg har syndet! Jeg har syndet! Barmhjertige Far, forlat meg! Men fordi håpet om forlatelse ennå ikke fantes i hjertet hans, men bare Guds dom, frykt og uro, så var hjertet hans lukket og bittert overfor Gud.
Nei, «loven kan ikke gjøre levende», den gjør ikke menneskene hellige og gode, men forøker bare synden i hjertet - «loven virker vrede». «Her» sier videre Luther: «er Adam et forbilde for alle som synder - og så fortviler over synden. De kan ikke annet enn å anklage Gud og unnskylde seg selv, for de ser Gud er allmektig og hadde kunnet hindre slike synder. Så forskrekkelig står det til med synden, når ikke hjertet i rett tid blir trøstet og ført inn på trygg grunn med løftet om syndenes forlatelse. Dette er det loven utretter når den virker alene, uten evangeliet og kunnskap om nåden. Da fører den til slutt til fortvilelse og forherdelse».
Og nå hjelper det ikke at vi ser at alt dette er galt. Vi kan ikke annet - så lenge ikke nåden, eller Guds forlatelse, har varmet opp og ydmyket hjertet. Eva så uten tvil hvor dårlig Adam lyktes med sine unnskyldninger, og burde lært av det, så i alle fall hun hadde gitt Gud all ære, bekjent synden og ydmykt bedt om nåde og forlatelse. Men nei, hun gjør like etterpå akkurat det samme som Adam, hun er ikke noe som helst bedre.
Akkurat som han hadde skjøvet skylden over på kvinnen, så skyver hun skylden over på slangen - som også er Guds skapning. Som om hun vil si: «Slangen, som du, Gud har skapt og latt krype omkring her i Paradis, han bedrog meg». Slik anklager de begge Skaperen, og unnskylder seg selv. Og slik går det fremdeles; vantroen slipper løs hele vårt legemes ulydighet. Og etter ulydighet følger unnskyldningene.
Synden vil ikke være synd eller straffes som synd, men vil hete uskyldighet. Og når den ikke lykkes i det, så anklager den Gud for løgn. Slik utvikler det seg fra menneskelig synd til en helt og holdent djevelsk synd. Og slik utvikler vantroen seg til Gudsbespottelse, og ulydigheten til å anklage Skaperen. Dette er altså den høyeste grad av synden; å hate Gud og tilregne ham synden, som om den kom fra ham. Dette er det vi ser hos Adam og Eva.
Så har vi da nå sett opprinnelsen og selve hovedkilden til all synd og forbannelse på jorden, og all den jammer og nød, all sorg og tårer som synden ble årsak til i dette jordiske livet. Vi har sett årsaken til det bunnløse forderv og den utrolig onde naturen - som vi daglig sukker og stønner over så snart vi er vekket opp av syndens søvn.
For slik som foreldrene var, slik ble også barnene! Derfor står det i 1Mos 5:3 ganske bemerkelsesverdig: «Adam fikk en sønn i sin lignelse, etter sitt bilde».
Det dype ordet: «...da skal du visselig dø», innebar så markert at Guds bilde er totalt utdødd i menneskene, så det ikke lenger fantes i hele menneskeslekten. Derfor var det bare den falne Adams bilde som fantes i hans barn. Kristus forklarer syndefallet og arvesynden slik: «Det som er født av kjød, er kjød», Joh 3:6. Akkurat som i et kar fullt av leire, der også hver enkel liten bit er bare leire, og en kvist av et tornekratt også er full av torner, slik er alt som er født etter Adam blitt samme fordervede slekt. Av kjød kommer bare kjød, «Det er ingen forskjell, alle har syndet», Rom 3.
I form, utvikling og utseende er det stor ulikhet, men arten og naturen er den samme, «Det som er født av kjød, er kjød». «Derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle - så har én manns overtredelse blitt til fordømmelse for alle mennesker, som også én manns rettferdige gjerning blir til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Rom 5.
Den som ikke vil tro at han er så totalt fordervet, skal bare prøve seg selv på Guds bud - bare én eneste dag alvorlig forsøke å fullkomment oppfylle dem. Så vil han se at han kan ikke en gang gjøre dette alvorlig, ikke en gang én time. Ikke ett eneste minutt vil han kunne elske Gud «av hele sitt hjerte og hele sin sjel og av all sin makt» osv. Nei, det er ikke mulig å gi noe en ikke har, å betale ut penger fra en tom pung.
Guds bilde er borte, det finnes ikke lenger - og slangens sæd fyller alt kjød. Derfor begynte Gud tidlig å sukke over det store fordervet i menneskeslekten - som da ennå var ung av år. Allerede i Bibelens 6. kapittel, før syndefloden, klager han over at «menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var bare ondskap». Da begynte Gud å true og straffe, så han også lot syndeflodens forskrekkelige straff ramme alt kjød på jorden.
Men dette førte likevel ikke til noen forbedring i menneskenes hjerter eller at ondskapen minket. Like etter syndfloden slår igjen Herren fast at «menneskehjertets hensikter er onde fra ungdommen av», 1Mos 8:21. Og slik har det så vært fra slekt til slekt. Når Herren Kristus kom til verden uttalte han selv akkurat det samme om menneskenes hjerter. Han sier: «innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent», Mark 7:21-23, konf. Mat 15:19.
Gir ikke alt dette oss et forskrekkelig djevelbilde - eller et ormehi, fullt av «hoggormyngel». Akkurat som et glødende jern er gjennomglødet av ild, og en svamp er gjennomtrukket av vann, slik er menneskenes hjerter fylt med ormens/slangens gift. Her ligger årsaken til de rettferdiges uro, sukk og tårer. Dette er det vi først vil si om vår arvs forderv.

6. Syndefallets følger II

Vil vi så se nærmere på dette og ta for oss de forskjellige utgaver/skikkelser dette viser seg i, så skal vi bare legge merke til det vi daglig, stadig ser hos oss selv, og så prøve det på Guds ord. Da finner vi f.eks. at det som klart kjennetegner hele vår natur, er å ikke frykte Gud, men leve trygt i synden. Det ligger til vår natur å ikke elske Gud, men heller elske de syndige jordiske ting, være likegyldige eller til og med avvisende overfor Gud. Det er vår natur å ikke ha tillit til Gud, men stole på oss selv eller andre - eller fortvile helt.
Det er karakteristisk for vår natur å ikke elske vår neste som oss selv, men bare søke vår egen fordel, om det så til og med går ut over vår neste. Så er vår natur full av falske tanker og meninger om Gud og himmelske ting. Videre har vi et jordisk sinn, som foretrekker det jordiske framfor det evige. Vi er fulle av begjær - i strid mot Guds bud, og vi er ulydige overfor det Gud befaler.
Og så kan vi oppsummere at vi står uten mulighet for å kunne forandre oss selv i noe av dette. Like umulig som det er for et dødt legeme å stå opp igjen og begynne å arbeide, like umulig er det for oss å omvende oss og hellige oss - hvis ikke Gud selv kommer og med sin røst gir oss liv, og skaper «et nytt hjerte og en ny ånd i oss». For alt dette finner vi på akkurat samme måte i oss selv som hos Adam og Eva.
Se f.eks. først nærmere på vår trygge, selvsikre natur. Som vi just har nevnt, er det hver enkelts natur at vi ikke frykter Gud og ikke er redd for synden. Vår samvittighet kan nok forskrekke oss når vi synder, og gjøre at vi flykter for Gud, men vi vil likevel ikke ydmykt bekjenne vår synd og be om forlatelse.
Fra vi var små har vi lært Guds hellige vilje og bud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» osv. I trosartiklene har vi bekjent, og fra hele vårt liv, helt fra vi ble til, sett de utallige Guds velgjerninger. Han har gitt oss legem og sjel, øyne, ører og alle lemmene. Han har bevart alt dette fra utallige farer. Han har latt alt det han har skapt stå til vår disposisjon. Kort sagt: Hans velgjerninger er utallige.
Videre vet vi at «Så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne» som vår frelse. Den enbårne Sønnen ble et menneskebarn, ble vår bror. Så har han utgytt sitt blod til våre synders forlatelse. Han har gitt oss sitt ord og sin Ånd til vår omvendelse, trøst og veiledning. Tidlig i vårt livs morgen tok han oss opp i sin nådepakt, og så fortsatt å underholde oss med sitt legeme og blod.
For alt dette var det jo høyst naturlig at vi av hele vårt hjerte elsket så nådig en Gud, takket og opphøyet ham, var lydige mot ham og tjente ham. Men så har vi, kanskje i førti, femti år, tvert imot levd uten Gud i verden, trampet på hans bud, foraktet hans kjærlighet og levd et fritt og freidig liv i overtredelser og synder på denne verdens vis - bare fulgt kjødets og vår naturs lyster.
Av og til merket vi nok at hans advarende stemme og gode Ånd talte til hjertene våre. Men vi foraktet det, fløy bare lenger og lenger bort, levde bare ennå mer fritt i synden. Og midt i alt dette fryktet vi ikke et øyeblikk for helvete. Altså et liv i trygg selvsikkerhet. Og dette er jo nettopp verdens vis, dette er vår alles natur.
Forskrekkes du over dette, kan ikke fatte hvordan vi er blitt slik? Tenk bare etter hva som er vårt opphav! Da er det ikke mer å undres over. Det var slangens første ord til Adam og Eva: «Har Gud virkelig sagt?» Skulle dere være bundet av noe som helst bud? Og: «Dere skal slett ikke dø..» Der har du årsaken. Da forlot gudsfrykten menneskets natur. Og fra da av har den aldri vært å finne der.
Men legg merke til at nå taler vi om vår natur, ikke om hva Guds Ånd kan virke i oss! Paulus sier: «Alle er veket av. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne», Rom 3.
Men denne vår alles tydelige ugudelighet og selvsikre trygghet har vi likevel ingen som helst mulighet for å se og erkjenne - før Guds Ånd vekker oss opp. Først da blir vi kjent med vårt forderv.
Da vil vi frykte og elske Gud - men kan ikke. Da ser vi at vi, sønderknust, bør angre og ydmykt bekjenne synden, men kan ikke. Da vil vi hjertelig elske Gud, men kan ikke. Vil sette all vår lit til Gud, men nei, vi kan ikke.
Vi uroes, vi undrer oss over at vi kan være slik, tror vi må være de eneste som er så ulykkelige at vi ikke får noen ting til. Men det finnes ikke noe annet som så gjennomført gjelder alle mennesker; det er hele menneskehetens arv fra Adam.
For først syndet Adam selvsikkert mot Guds bud. Etterpå rømte han bort og ville ikke bekjenne synden, men unnskyldte, forsvarte seg og hyklet overfor Gud.
Undres da ikke over at hjertet ditt er fullt av selvsikkerhet, hardhet, hykleri og all mulig ugudelighet. Slik ble menneskehjertet i Adams fall, og har fra da av alltid bare vært slik.
Men når så mennesket begynner å streve med å bli bedre, leve etter Guds bud, da kommer alle slags synder for dagen. Du vil elske din neste som deg selv, men du kan ikke. Dette er jo en forskrekkelig synd. Den strir klart mot hele den andre tavlens bud i Guds lov. Du kjemper, du uroes, du forstår ingen ting.
Skjønner du ikke hva som foregår? Straks etter fallet begynte Adam å skyve all skyld over på sin hustru. Han elsket henne altså ikke som seg selv! Der har du årsaken. Du vil være ren fra alle onde begjær, men du kan ikke, som Eva så treet, så det måtte være godt å ete frukten, det var en lyst for øynene. Dette har vi fått i arv! Men dette gjelder ikke bare hjertets ondskap og begjær, det er også skapt et mørke og en forvirring i din forstand. Det er dette som er selve ditt forderv og din nød.
Dette gjør at du aldri vil kunne tenke rett om Gud; du er selvsikker når du burde frykte, og du frykter når du burde fryde deg med all trøst og glede. Du kan dermed aldri holde fast på det rette bildet av Gud. Du hører evangeliet, du innser at det er sant og herlig, du vil skrive det inn i hjertet ditt med uslettelig skrift. Likevel forsvinner det på et øyeblikk, og du synker ustanselig tilbake i deg selv og dine egne gjerninger. Gud står bare for deg som en dommer, det er som om vi ikke skulle ha noen Frelser osv.
Undre deg ikke over dette! Slangen bedro Eva med slike ord: Gud vet at hvis dere eter av denne frukten, så får dere en visdom som hans, og det kan han ikke unne dere. Han er ikke en så omsorgsfull far som dere har trodd - -.
De ordene knuste fullstendig det rette bildet av Gud i de første menneskenes hjerter, og for deres øyne skaptes «et spøkelse med heslige horn» som Luther sier - eller som en hard og streng dommer som kom etter dem med et sverd. Derfor våget de ikke stoppe opp når de hørte hans røst, men rømte vekk og skjulte seg for ham mellom trærne. Og straks de åpner sin munn hører vi fra dem begge bare unnvikenhet, hykleri og forsøk på å skyve skylden fra seg.
Både denne redselen overfor Gud og denne selvsikre tendensen til å ville rettferdiggjøre seg selv, går i arv til oss, alle mennesker.
Slik har djevelen revet fullstendig i stykker, ødelagt og feid vekk det rette bildet av Gud fra menneskets hjerte. Og fra da av har ingen hatt det rette bildet av Gud, ingen i det rette lyset sett Guds hjertelag. Fra da av har troen på Gud alltid vært anfektet, tåkelagt og ødelagt.
I tillegg ser vi hos Adam og Eva også en forskrekkelig formørkelse i forstanden og forvirring i tankene, så de nå til og med forsøker å skjule seg bak trærne for den allmektige Guds øyne som ser alt, forsøker å mildne sin synd med unnskyldninger - og begår i dette bare ny synd osv.
Derfor: Undre deg ikke over at tankene dine er syndige! Det finnes fremdeles mye av det naturlige menneske i deg. Og om det naturlige menneske sier apostelen at «det tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke begripe det», 1Kor 2:14. Kort sagt: All den syndens elendighet hos oss, som enhver vakt sjel sukker og engstes over, har sitt utspring fra Adams fall.
Men det mest forderveligste onde som slangen plantet inn i vår natur, var den innbilningen «at vi skulle selv være vår egen frelser og hjelper».
Dette ordet: «Dere skal bli lik Gud..» det traff så dypt, det etterlot seg dype sår i vår natur; all slags overmot, og i særdeleshet denne aller skadeligste innbilningen «at vi skal selv ha kraft til å motstå det onde og gjøre det gode».

«Den frie vilje» i denne betydning er en drøm, og fra den kommer både all selvsikkerhet og all fortvilelse.

Kunne bare den vakte sjelen overbevises om at han av seg selv ikke er i stand til å utrette noe som helst, at den frie vilje er tapt, at han er «solgt under synden», da ville han snart få sin trøst i Kristus, gi opp alt sitt eget strev med å bli frelst, og «kaste seg som død for Jesu føtter» av bare nåde.
Men stadig blir han stanset av disse tankene: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte, ennå ikke anstrengt deg, våket, bedt og kjempet som du skulle. I morgen må det bli bedre med deg!»
Og slik går den ene dagen etter den andre like trøstesløst. Men likevel – og like uopphørlig plages han av disse tankene på ny: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte, ikke vært alvorlig nok, ikke vært redd nok for synden. I morgen må det bli bedre» osv.
Det stakkars mennesket kan ikke begripe at det er akkurat dette han slett ikke har i sin makt; nemlig å være så alvorlig, oppriktig, redd for synden, våke, be og kjempe… som han bør. Han skjønner ikke at han ikke en gang har i sin makt å styre tankene sine, at vi ikke en gang «av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv», 2Kor 3:5.
Han skjønner ikke at vi er aldeles fortapte syndere, at Kristus må gjøre alt – må «frelse det som er fortapt».
Paulus sier: «Loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden». Legg merke til dette: «Solgt under synden»! Som en trell er solgt til
en slavedriver.
Og videre sier Paulus: «Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg… For jeg gjør ikke det jeg vil, men det jeg hater, det gjør jeg», Rom 7. Hvor finner vi her den frie viljen?
Mange har undret seg over hvorfor Luther kjemper så hardt mot læren om den frie viljen. Men det har sin gode grunn. Om Kristus hundre ganger dør for oss, og dette blir forkynt aldri så sterkt og klart for oss, så vil alt bli uten frukt med den ene villfarende påstanden om at vi selv er i stand til å gjøre det gode som vi vil.
Hvis en vakt sjel ennå ikke kjenner sannheten om denne vår totale maktesløshet til å gjøre det gode, så vil all forkynnelse om Kristus være unyttig overfor ham. Han kan ikke tro. For når han selv skal være i stand til å gjøre det han bør, og ikke gjør det,  så kan han jo ennå ikke ta imot nåden!
Vi bør derfor innprente denne sannheten tydelig i våre hjerter: «Jeg gjør ikke det jeg vil, men det jeg hater, det gjør jeg». Selv når Kristus ved troen har gjort oss «virkelig fri» – fra syndens og djevelens herredømme – er vi fremdeles ikke i stand til å gjøre alt det gode vi vil. For Kristus beholder makten til dette hos seg selv, overlater den ikke til oss, så vi skulle forvalte den.
Akkurat disse som er blitt ført over fra Satans makt til Gud, og er dermed ved Sønnen «virkelig fri», er det som sukker og klager aller mest over sin ynkelige avmakt, når Herren overlater dem til seg selv i fristelsens stund. De gråter, de kjemper, ber og roper til Gud om hjelp, men alt synes å være forgjeves - så de er nær ved å fortvile.
Hvor er nå den frie viljen? Hvorfor er de ikke hellige og rene? Hvis de selv har kraft til dette, hvorfor skal de så sukke, klage og be? De skulle jo da bare kunne vise bort alt ondt, være sterke og glade! Kunne de seire over alt gjennom bønn, hvorfor skulle de da fortvile?
Men Davids salmer og alle de helliges sukk vitner nettopp om at mennesket ikke lenger har noen fri vilje eller mulighet til å gjøre det gode det vil. Peter ville selvsagt alltid heller vært så sterk som han gav uttrykk for. Men når han stilt overfor en kvinnes direkte konfrontasjon, og både første, andre og tredje gang faller så grufullt, da gråter han bittert. Da lærte han at han ikke selv rådet verken over sin vilje eller sin styrke.
Paulus ber tre ganger om å bli løst fra sin «torn i kjødet», men forgjeves. Og nå lærte han denne hemmeligheten: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk», 2Kor 12.
Nei, den frie viljen er en drøm fra Paradisets dager. Den har aldri vært å finne hos mennesket etter at Adam misbrukte den. For fra da av har mennesket vært et nådeprisgitt fattiglem som må av Gud hver smule av kraft. Og når det er noe en bare kan , så er det heller ikke noe en kan «ta» før det blir gitt oss! Slik er mennesket etter Adams fall.

7. «Solgt under synden»

Det tar tid, og det koster mang en hard og anfektende kamp, før vi lærer hvor nødvendig det er å virkelig innprente seg tydelig og klart læren om menneskets dype forderv.
Og hva kan vel være mer pinefullt og kvelende for troen og vår trøst i Guds nåde alene, enn den innbilningen som sitter så fast i oss om at vi skulle ha noen mulighet i oss selv til å forbedre og hellige oss!
Selv om jeg hører de herligste budskap om Kristus og hans forsoningsdød, så kan jeg likevel aldri fullstendig glad og full av trøst ta dette til meg, eller bli værende i den trøsten, så lenge jeg beholder den innbilningen at jeg skal kunne bli fri fra alt ondt, skal få oppleve meg selv helt ren, hellig og fri.
Så snart jeg opplever det motsatte i meg, forsvinner øyeblikkelig all min trøst, og alt Kristi fullbrakte verk betyr plutselig ikke lenger noe for meg - bare fordi jeg ikke hele tiden har holdt klart for meg ordet om vårt dype forderv, at «det som er født av kjød, blir kjød» og vil alltid stå i kamp mot Ånden.
Derfor er Luthers ord tankevekkende, at «troens veske må ha to rom: Ett for læren om at alt kjød i syndefallet ble fordervet og fylt med slangens sæd. Det andre for læren om hvordan alt dette i Kristi død ble forsonet av kvinnens sæd». Har jeg ikke det første med i læren, så vil resultatet av det bli at også den andre delen av læren blir revet fra meg.
Det er underlig at der er visse sannheter vi aldri riktig kan tro og holde fast på, men stadig på ny glemmer, selv om disse slett ikke er de mest uforståelige. Vi kan tro at Gud ble menneske, at Kristus gir oss sitt legeme og blod osv. Men kan ikke tro det som er langt mindre uforståelig og som vi daglig erfarer, nemlig at alt kjød er fordervet, fullstendig fylt av slangens sæd, død og avmektig i synden, så vi ikke har noen fri vilje, ikke har kraft til å gjøre det gode som vi vil osv.
Vi leser og hører dette forkynt, vi erfarer det selv daglig - og kan likevel ikke tro det, men faller stadig tilbake i den gamle innbilningen  om at vi er slett ikke så fullstendig avmektige og fortapte skapninger, men har nok litt kraft til det gode selv.
Slike holdninger kommer nok først og fremst fra slangens gift i oss: «Dere skal bli som Gud (eller guder)». For det andre kommer det også fra en falsk holdning til loven - ved at en ikke har innsett at «loven kom til for at fallet skulle bli stort (överträdelsen skulle överflöda»), men mener i stedet at en virkelig skal kunne oppfylle loven. Sluttelig kommer slike holdninger av at vi ikke anser læren om vårt forderv så viktig og nødvendig. Og da skjer det Luther sier: «Så høyt som vi verd-setter Ordet, så sterkt fester det seg hos oss».
Men Skriften har så visst ikke talt så mye forgjeves om vårt forderv. Reformatorene var seg også sterkt bevisst den makt som lå i akkurat læren om dette, når de med så stor iver kjempet for den rette bekjennelsen om arvesynden, den frie viljen og tilsvarende sannheter. For mister vi læren på dette området, så følger en hel rekke av de mest skadelige villfarelser straks etter.
En annen side ved samme sak er at de ufrelste, lærd eller ulærd, når de ikke kjenner synden heller ikke har behov for å søke Kristus og den tilregnede rettferdighet, en helt ny fødsel. Men taler i stedet om en stadig «forbedring» eller «fornyelse». De «setter nye lapper på gamle klær» og er opptatt med å «få Guds hjelp» til et bedre liv. Så selv om de nok av og til uroes i sin religiøsitet, så kommer de aldri til det punkt at de mister all tro på at det er noe godt i dem selv, og får dermed aldri all sin trøst i Kristus alene. De blir stående i en slags fariseisk og mystisk surdeig.
Som vi alt har vist, så er det for dem som er vekket opp, så vel som for de kristne, spesielt nødvendig at de har denne læren klart for seg, om de noen gang skal få en mer fast og evangelisk fred, og kunne hvile i den samtidig med at de kjenner på all sin synds elendighet.
Derfor vil vi tale sammen ennå litt mer om dette. På samme vis som vi tidligere ut fra Skriften har vist hvordan synden oppstod gjennom Adams fall, og så gikk i arv til oss, vil vi nå se hva kirkens reformatorer sier om dette.
Ganske lærerik er den striden som oppstod i spørsmålet om arve-    synden, når den Augsburgske bekjennelse første gang kom ut. Reformatorene hadde beskrevet arvesynden slik: «Videre lærer vi at etter Adams fall blir alle mennesker ut fra sin natur født med synd, det vil si uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med et ondt begjær; og at samme synd eller arveutslag virkelig er synd, som dermed fordømmer og fører alle dem til evig død som ikke blir født på ny ved dåpen og Den Hellige Ånd».
Mot denne formuleringen uttalte katolske lærere: «Å være uten gudsfrykt og være uten tro, det er bevisst gjerningssynd og ikke arvesynd». Denne innvendingen møtte Melanchton med et langt og grundig svar i hans Apologi. Der framhever han først  den ordrette formuleringen i den tyskformulerte bekjennelsen: «at alle, helt fra mors liv, er fulle av onde lyster og begjær, og ikke ut fra sin natur kan ha noen sann gudsfrykt, noen tro på Gud».
Deretter tilføyer han: «Dette forholdet betyr at vi fratar dem som bare er født på kjødelig vis, ikke bare selve handlingen, men også muligheten eller gavene til å frykte Gud på rett vis, og ha tillit til ham. For vi sier at de har et ondt begjær og kan dermed ikke frykte Gud på rett vis, eller sette sin lit til ham».
Mange tenker kanskje: Hva er der egentlig å diskutere i dette? De tenker slik: Å frykte Gud og tro på ham er da min egen selvvalgte gjerning! At jeg har onde begjær, det er da medfødt, og det kan Gud forlate bare jeg frykter ham på rett vis og er alvorlig redd for synden, våker og kjemper mot den. Om jeg ikke det gjør, så er det jo min egen skyld, det står jeg fritt til å velge selv. Og videre: Bare jeg trodde rett på Gud, så ville jeg ha både forlatelse og kraft mot synden. Men det at jeg ikke tror, er jo min egen skyld osv.
Med en del slike velmente, og til en viss grad riktige formuleringer, sies det egentlig at det står til vår egen makt å ha både gudsfrykt og tro. Men når en så ikke er i stand til det som en tror en har i sin makt, da anser en seg fordømt - og evangeliets ord om Kristi fullbrakte verk betyr ikke lenger noe som helst.
Det var denne skadelige villfarelsen reformatorene ville forsøke å forhindre. Og de beviser at mennesket overhode ikke har i sin makt å frykte Gud på rett vis og sette sin lit til ham.
Den samme erfaring gjør jo også enhver sjel som kjemper, strever, gråter, sukker og klager: Jeg kan ikke frykte Gud rett! Jeg kan ikke virkelig alvorlig hate synden og vokte meg for den. Jeg er forskrekkelig selvsikker og hard! Jeg ser min synd, men kan ikke angre den. Mitt hjerte er så lettsindig, så ustadig, så hyklersk! Jeg kan ikke tro! Jeg ser, jeg hører, jeg vet om Guds store nåde i Kristus, men kan ikke tro at det gjelder meg osv.
Hvordan står det nå til med mennesket? Hvor har det nå den frie viljen? Nei, vi må bare svare: Slik er det naturlige menneske!
Men Melanchton sier videre: «Vi har ikke bare talt om det som gjelder begjæret. Vi har til og med sagt at menneskene ut fra sin natur ikke tror på Gud, ikke frykter og elsker ham. Noe vi ikke uten grunn har uttalt. De skolastiske* lærerne gjør arvesynden liten og ubetydelig. De taler med mange ord om den onde tendensen  eller tilbøyeligheten - men nevner ingen ting om selve hovedsaken (i arvefordervet), om den menneskelige naturs større og langt verre mangel; at mennesket ikke kjenner Gud, at det tvert imot forakter Gud. At det heller ikke har noen trøst i ham, at det hater Guds dom, flykter for den dømmende Gud, blir oppbragt overfor Gud, har ingen tillit til hans nåde, men setter bare sin lit til jordiske og synlige ting osv. Disse sykdommene, som strir aller mest mot Guds lov, overser man fullstendig. Ja, de tilkjenner også den menneskelige natur kraft til å kunne elske Gud over alle ting, kunne holde Guds bud og befalinger osv.
Men de ser ikke at de taler mot seg selv. For hvis vi ut fra noen kraft i oss selv skulle kunne elske Gud over alle ting og fullkomment holde hans bud, så betyr jo det at vi fremdeles har i behold det fullkomne livet som de første menneskene hadde før syndefallet. Men hva er da arvesynden? Og hadde vi da noe behov for Kristus og hans nåde?
De mindre synlige feilene og svakhetene i den menneskelige natur erkjenner de at vi har. Men de grovere og større erkjenner de ikke, selv om Skriften over alt omtaler dem, så som kjødelig selvsikkerhet, forakt for Gud, vantroen og mer av dette som er oss medfødt ....
Vi har med dette villet understreke at arvesynden omfatter også all denne elendighet og nedarvede skade, som at vi ikke kjenner Gud, men tvert imot forakter Gud, at vi er uten gudsfrykt og noen som helst tillit til Gud, og ikke kan elske Gud på rett vis. Dette er den menneskelige naturs mest karakteristiske feil og mangler, som alt sammen strir mot Guds buds første tavle....
Arvesynden er ikke bare en brist eller noe vi mangler, men en fordervet sjel, en ugudelig natur. At vi dermed er uten gudsfrykt, uten tro og tillit til Gud, er altså ikke bare en aktiv synd, men også en medfødt belastning som alltid vil følge oss, - inntil Guds Ånd føder oss på ny.
Men, sier våre motstandere videre, det onde begjæret er en straff og ikke noen synd. Derimot sier Luther at «den er en dødelig synd». Paulus sier også: «begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!» Og videre: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i min ånd, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer», Rom 7. Her kaller han uttrykkelig begjæret for synd, men som likevel ikke tilregnes dem som er i Kristus, samtidig som synden i seg selv er under dom til døden - dersom den ikke blir tilgitt.
Greske vismenn har ut fra filosofien innført slike oppfatninger og drømmer at vi med alle våre syndens lyster og tendenser likevel verken er onde eller gode, og bør verken roses eller lastes for noen ting, at ingen ting er synd uten at en fullt og helt har bevisst samtykket i det. Men slike meninger bør utelukkende oppfattes som gjeldende bare det utvortes livet og denne verdens straff for slikt, men absolutt ikke ha noe å gjøre med vårt forhold til Gud.
(Gud dømmer ganske annerledes! Gud sier: Du skal ikke begjære! Gud krever renhet i hjertet og tankene. Dessuten vil synderen alltid kjenne at det aldri er med det rette alvor han strir og våker mot sine begjær, men alltid i noen grad tvert imot forlyster seg med dem - selv om Den Hellige Gud alvorlig forbyr dem.)
Men hvem har noen gang våget å si at det er helt vilkårlig, er altså verken godt eller ondt - selv om vi ikke klart og bevisst har samtykket i det - at vi kan reise spørsmål ved eller betvile Guds ord om hans vrede, om Guds nåde, ja, om alt Guds ord, protestere på Guds dommer, forkaste eller være misfornøyd med at Gud ikke straks frir oss ut av lykke,  knurre over at de ugudelige har et lykkeligere liv i verden enn de ydmyke og gudfryktige, la seg hisse opp til vrede, la seg friste til utukt og lettsindighet, griskhet etter ære, gods, penger og andre eiendeler m.m.? Alt dette kjenner tross alt gudfryktige mennesker arbeider med dem, som Skriftens Salmer og profetene bekrefter.
Ja, selv søkende mennesker kjenner dette i seg, for alt dette ligger der medfødt i all menneskenatur, like sterkt som behovet for å ete, drikke og sove. Om jeg vil eller ikke må jeg trekkes med synden, jeg er ikke fri, «jeg er kjødelig, solgt til trell under synden, det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg». Slik sukker og klager altså Paulus, Rom 7, og slik er alle Guds barns stadige sukk.
Herren sier om menneskehjertet: «Alle menneskenes hjerters tanker og hensikter er alltid bare onde», 1Mos 6:5. Han sier ikke at menneskene kan til enhver tid velge om de vil være onde eller gode. Nei, han sier at deres hjertes tanker og hensikter alltid er bare onde». Så langt Melanchton. Dette er hva det betyr å være solgt under synden.
Her er vi så på ny inne i spørsmålet om den frie vilje, som denne verdens vise med en ensidig og forførende strid alltid har stått som forkjempere for, for å formørke våre viktigste lærepunkter, som nevnt tidligere. Derfor vil vi si ennå litt til om dette.
Summen av våre bibelske bøkers lære om den frie viljen er følgende: Mennesket har normalt forstand og en fri vilje i forhold som gjelder vårt ytre, dagligdagse liv, som når det gjelder vårt arbeid, å      bygge, plante, ete, drikke osv. Det samme gjelder i utførelse av visse moralsk gode gjerninger, og i å avstå fra grovere lovbrudd og laster (der ikke Gud til straff overgir dem i Satans vold). Men straks det dreier seg om en virkelig omvendelse og det å ydmyke seg for Gud, så har mennesket ikke lenger noen fri vilje, men er fanget under synden.    
Luther sier i sin Ep. Post nr.73:2: «Videre bør bemerkes at man aldri kjenner eller forstår rett den frie viljen. Taler vi om den som noe mennesket er i stand til, bør den kalles en egen framfor en fri vilje. For uten nåden gjør man ikke Guds vilje, men utelukkende sin egen vilje. Adam har nok hatt en fri vilje, men som i og med hans fall er ødelagt og fanget i synd. Den har likevel beholdt betegnelsen «fri vilje», for den har en gang vært fri, og skal ved Guds nåde bli fri på ny....
Derfor må en oppgi seg selv, og ikke ha andre tanker om hva en med egen kraft kan utrette, enn som et ugudelig menneske uten både hender og føtter bare må påkalle Gud og be om hans allmektige nåde. Den som lærer eller forsøker noe annet, han farer vill og forfører både seg selv og andre. Det gjør de som sier: «Kjære deg, du har da en fri vilje! Gjør bare alt så godt du kan, så skal nok Gud gjøre det som mangler». De mener med det at vi må ikke med vår lære føre folk i fortvilelse.
Nei, det er helt rett. Ingen bør lede folk ut i fortvilelse. Men da bør en tale klart om den rette «fortvilelse». Ingen trenger fortvile på Guds nåde, men tvert imot overfor hele verden og all synd alltid ha all sin fortrøstning i Guds hjelp. På seg selv, derimot, bør en fortvile fullstendig, og ikke på noen måte lite på sin frie vilje, ikke en gang en tanke om å kunne gjøre den aller minste gjerning».
Og Luther sier i Ev-Post.nr.89:29: «Mannen som lå halvdød, forslått og avkledd ved veien, er Adam og alle oss andre mennesker. Røverne er djevlene som har slått, pint og etterlatt oss halvdøde. Ennå rører vi oss nok litt. Men vi kan ikke med egen hjelp reise oss opp, og om vi ble liggende slik, ville vi komme til å dø og omkomme i vår hjelpeløse tilstand. Det ville komme all slags smuss og betennelse i våre sår. Det ville bli utelukkende nød med døden til følge.
Denne lignelsen har et omfattende, dypt budskap, og maler et skarpt og presist bilde av menneskets tilstand - hva vi er og hva vi er i stand til med vår innbilte fornuft og vår frie vilje.
Hadde den stakkars forslåtte mannen avslått hjelpen og sagt han kunne hjelpe seg selv, så hadde alt sammen bare blitt verre for ham. Han ville ha skadet seg selv ved å bare forverre sårene og dermed sin tilstand. Hadde han så også blitt liggende der, så hadde det vært for sent å redde ham. Akkurat slik er vi, overlatt til oss selv. Uansett hva vi måtte forsøke oss på for å hjelpe oss selv, så er vi fortapt».
I prediken nr. 4:20 sier Luther: «Der hvor bare det naturlige menneske er, er det umulig å holde Guds lov. Fordi mennesket etter Adams fall i Paradis er totalt fordervet, er bare fullt av onde lyster til å synde, og har i sitt hjertes dyp ingen inderlig trang til å underkaste seg lovens krav. Som vi også erfarer det, alt sammen, hos oss selv.
For det er ingen uten at de heller ville det aldri skulle vært noen lov til. Hvert eneste menneske må ærlig erkjenne for seg selv at det er tungt (for kjødet) å være ydmyk og god, og bare gjøre det som er godt og rett - og tvert imot meget lett å være ond, og gjøre det som er ondt. Nettopp denne vår holdning og uvilje mot alt som er rett og godt, er det som gjør at vi ikke holder Guds lov.
Og slik overbevises vi gjennom vår egen erfaring om at vi av naturen er onde, ulydige, elsker synden og hater Guds lov.»
I Pred nr.97:20 sier Luther: «Når gjør du mot en annen det som du gjerne ville han skulle gjøre mot deg? Kjære venn: Vis meg én eneste som gjerne vil ha et ondt rykte eller leve i fattigdom. Det er jo det siste vårt naturlige menneske vil oppleve, og rømmer fra alt slikt. Nei, du finner ikke én eneste som elsker Gud og sin neste som seg selv.
Det kan vel skje at to gode venner lever greit sammen. Men det varer ikke lenger enn til du på en eller annen måte forulempes av den andre. Da får du nok se hvor mye du elsker ham».
Slik er vår natur. La oss aldri glemme dette. Som vi nå har vist kommer alt slags ondt, både selvsikkerhet og fortvilelse, av den falske holdningen at vi i oss selv skulle han noen mulighet for å utrette noe godt.
På den andre side; for en legende ydmykelsesprosess, og for en salig fred, hvile og sabbatsro for sjelen, når jeg får innse at jeg ikke er i stand til noe som helst, ikke en gang tenke eller ville, ikke frykte eller tro, ikke elske eller gjøre! Men at alt, alt fra først til sist er bare nåde og gave gjennom Jesus Kristus vår Herre! Hvilken salig fred og sabbatsro for sjelen å få ha alt «bare i Herren både rettferdighet og styrke».

8. Gjenopprettelsen (Det første evangeliet)

Selv det største treet var fra begynnelsen bare et ganske lite frø. Fra dette begynte det etter hvert å spire fram en vekst. Så utviklet det seg først til en tynn stamme, men som år etter år vokste og ble til et stort og fullkomment tre hvor fuglene bygde sine reir i grenene.
Slik har den varmeste solskinnsdagen også bare begynt med en svak, gryende morgen, som så snart ble til en rødmende soloppgang - inntil selve solen viste seg, og etter hvert kom høyere og høyere - til den stod stor og varm høyest på himmelhvelvingen.
På samme måte har også nådens rike på jorden begynt med et lite frøkorn, eller en gryende morgen, som det første løftet fortonet seg. Kristus sier selv at «Himlenes rike er likt et sennepsfrø, som når det såes er mindre enn noe annet frø. Men når det vokser opp blir det et tre, der himmelens fugler kommer og bygger reir i treets grener», Mat 13:31-32.
Kristus og hans rike sammenliknes også med morgenrøden og soloppgang, som det er skrevet i Hos 6:3: «Hans oppgang er så viss som morgenrøden», og i Luk 1:78 om Gud «som lot soloppgang fra det høye gjeste oss», konf. Mal 4:2. Disse skriftstedene taler ikke bare om nådens rike i hver enkelt sjel på forskellige steder og tider, men taler først og fremst om hvordan nådens rike fra først av oppstod på jorden.
Første gang evangeliet ble forkynt var det bare som et lite ukjent og uutviklet frø, hvor ordene mer liknet en gåte enn et løfte. Men det var nok til å tenne den første trosgnisten i de første menneskenes hjerter - bortsett fra at det ikke er noen som vet hvor utfyllende det budskap var som Gud forkynte gjennom patriarkene i denne verdens begynnende tidsalder.
Det første evangelium lå svøpt inn i Den Hellige Guds ord til slangen. Fordi slangen var selve årsaken til menneskets fall, til all synd og forbannelsen, så vendte Herren seg aller først til den med sine truende og dømmende ord, deriblant disse:
Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din sæd og hennes sæd. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl, 1Mos 3:15.
Her merker vi først at Herren taler som til en naturlig slange/orm. Satan stod altså ikke selv fram umiddelbart, men talte gjennom en    slanges skikkelse. Derfor møtte Herren ham også som dette, og talte til ham som til en orm eller slange.
Men her sier noen: Hvordan vet vi så det? Har vi noe sikkert belegg for at disse ordene refererer seg til Satan og Kristus? Svar: Jo, det har vi fullkomment sikre grunner for. Eller har vi ikke lagt merke til hvem denne slangen var som forførte Eva? «Vær ikke barn i forstand!» 1Kor 14:20.
Den list, den bevisste beregning, den overtalelseskunst m.m. vi har sett hos denne slangen, som klart refererer seg til Skriftens uttrykkelige ord om «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan», har da mer enn tilstrekkelig overbevist oss om at dette er Satan, nå i en slanges skikkelse.
Og da må jo alt som er talt til slangen, være sagt til Satan. Eller, ennå tydeligere sagt: Her talte jo Herren til den samme slangen som hadde forført menneskene. Det er den enkle men klare grunnen til det bildespråk som er brukt her. Dessuten har Gud aldri avkrevd dyrene noe moralsk ansvar. Av alt dette er det lett å forstå at Herren her, som så ofte i hele Skriften, taler i bildespråk.
Og, som allerede nevnt, når djevelen selv hadde begynt å opptre som en slange, så skulle det også få være slik - han måtte også stå fram for Herren som en slange. For denne selvsikre, dominerende ånden, som ville være en stor himmelens og jordens hersker, var nok dette en passende sønderknuselse og tukt. Dessuten, som en gammel tolker av dette skriftstedet sier, «har Herren her villet pine fienden med gåtefulle ord, som skulle plage og uroe ham ennå mer i uvisshet over hva det skulle bety».
Når vi har dette klart for oss, og spesielt i lys av hva som er bestemt og åpenbart; at «den gamle slange» var «han som kalles djevelen og Satan», da kan vi også klart se betydningen av ordene i v.14. Når Herren sier: «Du skal være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr»,  sier han m.a.o.: Du har omskapt deg til et dyr, og du skal være forbannet framfor alle dyr på marken - du som var en høy ånd, en himmelens engel, du skal være dypere fornedret og forbannet enn de usleste dyr på jorden.
Når Herren fortsetter: «På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager», vil han si noe slikt: Du har omskapt deg til en slanges skikkelse. På samme måte som slangen bukter seg fram på sin buk, og søker tilhold og mat i jordhuler, slik skal du, som har gjort dette (forført menneskene, v.14) være forvist «til jordens lavere deler», Ef 4:9, til avgrunnen.
Som vi allerede har sagt, ligger det sterkeste beviset derfor i det forhold at her taler Herren til djevelen - til samme slangen som med sin list hadde bedratt Eva. Og at Gud aldri har trukket dyrene til ansvar for noe, eller på noen moralsk grunn straffet et dyr. Og så at det nettopp er Herrens egen måte, gjennom hele Skriften, å tale i bildespråk.
På samme bakgrunn er det så også lettere å forklare det 15. verset: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen...» At han som skulle knuse slangen, Menneskesønnen, som er kommet for å «gjøre ende på djevelens gjerninger», her kalles «kvinnens sæd», det er det mange grunner for.
Først og fremst har Herren med dette villet knuse og ydmyke den stolte Satan med dette «svakere kar», kvinnen, som just var den slangen hadde vendt seg til med sin fristelse. Så husker vi hvordan slangen med sin talemåte til kvinnen hadde sådd tvil om Guds hjertelag og kjærlighet, og selv tilbudt menneskene sin hjelp til den rette visshet og fred - som Gud liksom ikke hadde unnet dem. Med alt dette gjorde han seg selv til en bedre «venn», og knyttet på den måten et umiddelbart skjebnesvangert vennskap mellom slangen og kvinnen.
Men så sier altså Herren her at han skal bryte dette vennskapet, og i stedet sette fiendskap inn mellom dem: ««Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen,...». Og så tilføyer han det som har langt større betydning, og for  slangen er ennå mer ufattelig: «mellom din sæd og hennes sæd». Allerede i denne tankegangen ligger den første grunnen til at han som skal knuse slangens hode blir kalt «kvinnens sæd».
Men før vi går videre skal du merke deg her hva den gjør som synder mot sin Gud: Han knytter vennskap med djevelen! Den som skal frelses og være en Guds venn må være i en evig strid og «fiendskap» mot djevelen. Derfor sier Johannes: «Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger», 1Joh 3:8.
Den andre viktige grunnen til at Kristus kalles «kvinnens sæd» var at han på overnaturlig vis skulle «fødes av en kvinne som ikke visste av noen mann», og slik også i videste forstand fullt ut være bare «en kvinnes sæd, ved Den Høyestes kraft», Luk 1:34-35.
Ja, akkurat dette skulle nettopp for tid og evighet være det mest underbare tegn på den som skulle knuse slangens hode, at han alene i videste forstand skulle være en kvinnes sæd.
I dette er det ingen i all evighet, verken i himmel eller på jord, som er ham lik. Han alene er bare «kvinnens sæd». Dette er den avgjørende, tilstrekkelige grunn for at han, når evangeliet første gang forkynnes på jord, får dette navnet.
Og dette var den hellige hemmelighet, det under Herrens Ånd så ofte i Den Hellige Skrift pekte på med ord om kvinnen og jomfruen, som når Ånden gjennom Jesaja sier: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel», kap. 7:14. Og videre, hos profeten Jeremia: «Herren skaper noe nytt (noe aldeles uhørt) på jorden: En kvinne skal (i sin jomfrustand) omslutte en mektig mann», Kap. 31:22.
Legg merke til at profetene kaller det et tegn eller under, og noe nytt, noe som aldri før har skjedd. Og dette ble talt om en kvinne som i sin jomfrustand skulle føde en mann. Han skulle hete Immanuel, det er Gud med oss, Gud i oss, Gud i vårt legeme.
Videre ser vi profeten Mika sier: «Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født», kap.5:2. «Hun som skal føde» – var omtalt og ventet. Og i Det nye testamente heter det: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne..», Gal 4:4. osv.
Legg merke til formuleringen: «født av en kvinne». Fordi alle mennesker jo er født av en kvinne, ser vi naturlig nok ellers aldri en slik bemerkning.  Nei, det er bare om Kristus dette bemerkes i Skriften – fordi han skulle være den kvinnens sæd/ætt som var lovet, på et så markert vis som ingen annen i all evighet.
Så skulle det også her stadfestes at «der synden överflödade, der överflödade nåden ennå mer», Rom 5:20*. Kvinnen var den som «ble dåret og falt i overtredelse», 1Tim 2:14. Så skulle kvinnen få være den nærmest delaktige i Frelserens ankomst. Han skulle være en «kvinnes sæd».
Dette er (svensk: Guds nådes manér) slik Guds nåde alltid møter det gjennomsyndige menneske.
Med slangens sæd menes alt det onde som djevelen plantet i menneskene. Først og fremst synden, den onde legning og ugudeligheten i menneskenaturen, som utgjør det naturlige menneskes likhet og slektskap med djevelen. Døperen Johannes bruker derfor i dypt alvor betegnelsen «ormeyngel» på menneskene, Luk 3:7. Kristus selv sier: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster», Joh 8:44. Og Paulus sier: «ormegift er under deres lepper», Rom 3:13.
Når nå Herren sier han vil sette fiendskap mellom kvinnens sæd og slangens sæd, er dette det samme som Johannes sier: «Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger», 1Joh 3:8. Dette er djevelens gjerninger, djevelens verk i menneskene, som Guds og kvinnens sønn skulle knuse.
De som er kjødelige har også et kjødelig sinnelag, og er da helt igjennom, både i sitt sinn og sin ånd, ett med den ondskap, den slangens sæd som ligger i alt kjød.
Av den grunn betegner også slangens sæd for det andre de menneskene som har et vantro og kjødelig sinn. Som da også Skriften så forskrekkelig kaller for «den ondes barn», Mat 13:38, «djevelens barn», 1Joh 3:10, «ætlinger av ugjerningsmenn», Jes 1:4, og som vi har sett: «ormeyngel».
Deres legem og sjel er skapt av Gud. De er gjenløst av Kristus. Ikke noe av dette er slangens sæd, men tvert imot Guds verk som han vil frelse. Men det er den ånd som bor i dem, deres kjødelige sinn, som er «fiendskap mot Gud», Rom 8:7. Det er dette som er slangens sæd. Så bekrefter også alle tiders erfaring at dette fiendskapet, som her ble stiftet mellom slangens sæd og kvinnens sæd, i høyeste grad eksisterer.
Mange undrer seg over det forhold at om verdens barn vanligvis er de mest hyggelige og imøtekommende mennesker, så har de likevel en merkelig sterk avsky overfor de kristne, om disse er aldri så ydmyke, vennlige og tiltalende. Men det er ikke så underlig. Det er selve åndskampen, fiendskapet mellom slangens sæd og kvinnens sæd. Det er den gamle dommen fra Paradisets dager du her ser for øynene dine.
Men nå er vi kommet til selve hovedsaken, denne velsignede kvinnesædens store hovedærend:

Han skal knuse ditt hode,
og du skal knuse hans hæl

Det er egentlig disse ordene som utgjør det første evangeliet. Her har vi det første frøkornet, ikke bare til de første menneskenes trøst og frelse, men også til hele Guds evangelium, til hele Guds nåderike på jorden.
Det første vi skal se nærmere på her er hvordan Herren begynner sin straffetale til Satan (v.14) med disse ordene: «Fordi du gjorde dette..» (altså bedratt menneskene, ført synd og forbannelse inn i og over dem), og nå avslutter med disse ordene: «Han skal knuse ditt hode...»
I dette ligger det to forhold. Først at det er vårt syndefall som Herren brenner for her. Det er det som nå skulle hevnes, og det så sterkt at han sier til forføreren: «Ditt hode skal sønderknuses ... fordi du har gjort dette!»
Her ser jeg Herren selv har tatt seg av vår sak og står på vår side mot Satan, for å hevne seg på ham og frelse oss - og det med et så brennende hjerte at han bruker de sterkeste uttrykk som kunne tenkes. For hva kan virke mer forskrekkelig og drepende for slangen, enn at hodet hans skal sønderknuses? Dette har sikkert vært forferdelige ord for den listige Satan.
Slik ser vi her igjen Guds brennende nidkjærhet for sin fortapte sønn; mennesket. På samme måte ser vi i Det nye testamente hvor brennende Kristus er engasjert når han taler om dem som forfører (d.v.s. forleder, forderver) de små som tror på ham. Ingen har hørt så harde ord fra den varme Frelserens munn, som når han taler om at en «kvernstein» burde «bli hengt om halsen» på slike forførere, så de ble senket i havets dyp, Mat 18.
Av slike ord burde en da merke Guds brennende hjerte for sjelene. Ja,  i det minste merke at Gud er ikke så likeglad med oss som vårt forferdelige, vantro hjerte ofte vil ha det til. Vi har da virkelig hans egne klare forsikringer om denne hans kjærlighets nidkjærhet for oss. Og i ennå større grad har vi nok av bevis for dette i hans verk og gjerninger og i alt han har gjort for å frelse oss. Men våre hjerter er jo slik at vi ofte ikke tror eller stopper opp for disse store bevisene. Vi kan ofte lettere tro noe vi selv har oppdaget, når Herren ikke taler til oss.
Men her, i denne bibelteksten, får vi liksom bare sitte og lytte til Herrens ord til slangen, og ut fra dette selv oppdage hans innerste tanker om oss: «Fordi du gjorde dette....forbannet skal du være framfor alle dyr .... og kvinnens sæd skal knuse ditt hode».
Det andre jeg legger merke til er det veldige budskap, at:

Herren gjør vår sak
til et forhold mellom Kristus og djevelen

Vi skal merke oss at grunnteksten bruker samme ord om slangens angrep på kvinnesædens hæl, som den bruker om dennes ødeleggelse av slangens hode. I mange Bibler er det også brukt samme oversettelse av ordet «knuse» i begge tilfellene. Mens andre har oversatt det med at «kvinnens sæd skal knuse slangens hode, men du skal hogge den i hælen».
Det hebraiske ordet skildrer egentlig alt ondt som fiendtlig påføres noen. Den konkrete forståelse av ordet i hvert enkelt tilfelle avgjøres dels av hvem som utfører dette onde, dels av hvilken legemsdel som det onde påføres. Da forstår vi hvorfor ordet det første stedet kan være oversatt med knuse (sønderknuse), og på det andre stedet med hogge.
Men her finner vi en bemerkelsesverdig antydning om hvordan også Kristus skulle knuses i hans frelseskamp for menneskene, hvordan også slangen skulle anvende alt ondt mot Kristus, og knuse ham - men bare «hans hæl», det mindre betydningsfulle ved hans liv, hans menneskelige liv som jo ble knust i hans død. Mens når det gjaldt den mest betydningsfulle del av hans liv, beholdt han seieren og livet. Alt dette skildrer sterkt for oss en hard kamp, det skal bli en strid på liv og død mellom kvinnens sæd og slangen.
Slik taler Herren - men taler dermed ikke et ord om oss, om noe vi skulle utrette i dette store oppgjør om vår frelse fra synden, døden og djevelen. Så fullkomment har Herren selv tatt denne saken fra oss, så fullkomment er den gjort til Kristi egen sak.
Ellers var vi da også evig fortapt. For det å rette opp det som var skjedd ved syndefallet; fri oss fra synden, døden og djevelen, er et verk som langt overgår alle våre krefter, vi er altfor svake i vår våpenrustning. Derfor har den nådige Herre gjort det til sin egen sak. Priset være hans navn!
«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Liksom synden og døden kom inn i verden gjennom det ene menneskes ulydighet, slik kommer også livet og rettferdigheten gjennom den enes lydighet», Rom 5.  «Liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus», 1Kor 15:22. Altså sier Herren: «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 52:3. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss», 2Kor 5:21.
Hva blir frukten av dette for oss? Jo, at «vi skal bli Guds rettferdighet i ham». At vi ikke skal behøve gjøre noe som helst for at våre synder skal bli utslettet, Gud bli tilfredsstilt, himmelen åpnet. Nei, vi skal ikke behøve gjøre så mye som å ta opp et strå. Vi skal få alt dette som gave, av Guds fullstendig frie, uforskyldte nåde - bare vi vil ta imot det, bare vi vil komme til hans nådesbryllup når han kaller, og la ham få gjøre oss alt godt.
Og da skal vi altså ikke bli noe mindre enn selve Guds rettferdighet i ham! O Gud, øk vår tro! Her ser vi Mose ord i dypeste utfoldelse: Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! 2Mos 14. Herre, øk vår tro!
Nå kommer vi stadig nærmere den store hovedsaken. Vi skal nå se hva ordene: knuse slangens hode egentlig innebærer. Talemåten er lett å forstå. Skal en slange bli drept grundig nok, så må slangens hode knuses. Uansett hvordan en ellers slår og banker den, kan den fortsatt leve. Men knuses hodet, da er det slutten for den. Det er i hodet den har sitt virkelige liv og kraft, og der han også har sin gift. Hvis vi så har klart for oss at dette tales til Satan, og med bakgrunn i syndefallet, så blir meningen denne: Kvinnens sæd skal fullstendig tilintetgjøre den makt du nå har tiltvunget deg over mennesket, bryte ned ditt verk på denne dag, og gjenpprette det du har ødelagt. Det som er ødelagt ved syndefallet skal gjenopprettes.
Djevelen hadde sin makt over mennesket ved at synden hadde bragt mennesket under Guds dom - «da skal dere visselig dø». For syndens skyld var mennesket under lovens forbannelse og fordømt til evig død. Dermed var mennesket overgitt til «den som har døden i sin vold, det er djevelen», Heb 2:14-15, på samme måte som en som er dømt til døden er overgitt til bøddelen.

Den fortapte sønn, mennesket, blir for første gang kledd i «den beste drakten»!

Her spør profeten med all grunn: «Kan vel noen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fra den som de med rette tilhører? Ja! For så sier Herren: Både skal fangene bli tatt fra kjempen, og voldsmannens hærfang skal bli reddet ...  Alt kjød skal kjenne at jeg er Herren som har frelst deg, og at den sterke i Jakob er din gjenløser», Jes 49:24-26.
Vi var som fanger, som for syndens skyld med rette tilhørte døden og djevelen. Om derfor denne Satans rett og makt over mennesket skulle kunne fratas ham, så måtte grunnlaget for overmakten, altså synden, tas bort. Men skulle synden kunne tas bort, så måtte loven oppfylles ved en fullkommen lydighet, så Guds dom og forbannelse kunne oppheves. Men er loven, som truer med døden, tilfredsstilt, og synden, som fortjener og fører til døden, tatt bort, så kan ikke lenger døden herske, for den har mistet sin brodd; som er synden. For «dødens brodd er synden», 1Kor 15:56.
Men er synden, loven, forbannelsen og døden tatt bort, så må, i stedet for dette, nødvendigvis rettferdighet, velsignelse og det evige liv nå være det som får herske. For der ingen synd lenger er, der hersker rettferdighet. Der loven er tilfredsstilt, der hersker den velsignelse den lover. Når Gud er forsonet, da strømmer hans evige nåde og kjærlighet ut. Der døden er overvunnet, der trer livet fram.
Å «knuse slangens hode» innebærer derfor alt dette: Ta bort synden, oppfylle loven, utløse Guds kjærlighet, som var bundet til rettferdigheten, og «oppsluke døden». Kort sagt: Frikjøpe og forløse hele menneskeslekten fra all denne ondskap syndefallet førte med seg, og gjenopprette for menneskeheten den rettferdighet, det Guds vennskap og åpne, herlige samfunn, den velsignelse og det evige liv som Gud fra evighet av hadde bestemt for oss, og i begynnelsen skapte menneskene til.
Alt dette, som altså ligger i det dype ordet: «Han skal knuse ditt hode», ligger også i tilsvarende utsagn i Det nye testamente. Kristus sa: «Denne verdens fyrste er dømt», Joh 16:11. En høy røst i himmelen sa etter striden mellom Mikael og dragen, den gamle slangen: «Våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod», Åp 12:10-11.
Mikael (paktens engel) står vel alltid i kamp for sine brødre mot dragen. Men én gang stod selve den avgjørende hovedkampen, da dragen, som anklager, ble fullstendig nedkjempet. Det var på Golgata. «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid», Heb 2:14-15.
Slik var Guds evighets plan for hvordan vi skulle frelses. Dette har Herren først svakt antydet, men senere mer og mer tydeliggjort, og med de pålagte blodige ofringene virkelig malt sterkt for øynene på de troende i Det gamle testamentes tid.
Vi har grunn til å tro at det var straks etter syndefallet og dette første løftet, at Gud påla dem ofringene, disse blodige forbildene på det kommende soningsofferet. Hebreerbrevet sier om Abel, Adams andre sønn, at «ved tro» ofret han, og han ofret lam. Når det sies at han ofret «ved tro», viser det at han også må ha hatt et klart pålegg om at det skulle gjøres. Mens Kain, som var en vantro, så på gjerningen, og trodde Gud bare ville ha selve tjenesten. Han forstod og trodde ikke at dette med ofringen var forbilde på det store offeret som skulle komme. Derfor så han det også som helt likegyldig for Gud hva han ofret, bare det kostet ham like mye som lammene broren ofret.
Men «Herrens øyne ser etter trofasthet», Jer 5:3, og derfor så han med velbehag til Abels offer, men ikke til Kains. Kyndige tolkere har også trodd at når Herren gjorde kjortler av skinn til Adam og Eva, så var dette skinn fra dyr som var ofret. Det stemmer godt med Herrens talende, dype bildespråk. Etter fallet skjulte menneskene sin nakenhet med lauv, forgjengelighetens symbol - et treffende bilde på egenrettferdigheten, som synderen alltid forsøker å skjule seg med.
Herren, vår Gud, laget altså kjortler til dem av offerdyrenes skinn, som så tydelig taler til oss om hvordan det rette soningsofferet med sin blodige død skulle tilegne oss den «rettferdighetens kappe»,  Jes 61:10, den eneste drakt vi kan stå fram for Gud med. Og når de trodde på «Herrens mann», 1Mos 4:1, så hadde de også den sanne rettferdighet, slik det står skrevet: «de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod», Åp 7:14. Slik ble den fortapte sønn, mennesket, for første gang kledd i «den beste drakten»!
Men det som i alt dette først og fremst skjedde, var at Gud ikke bare med ord, men også med forbilder, først og fremst med de blodige ofringene, malte den kommende Frelser for øynene til de første menneskene. Og ettersom morgendemningen vek bort for en ny dag, og rettferdighetens sol opprant, ble både ordene og bildene klarere.
Etter hvert kunne David tale ikke bare om Kristi lidelse og død, men også om hans oppstandelse og himmelfart, ja, hans ord på korset, hans tørst, hvordan klærne hans ble delt m.m. (Sal 22 og 69:22 m.fl.). Og Daniel kunne si tiden når, og Mika stedet der den ventede Forløseren skulle fødes, Dan 9, Mika 5.
Alle Guds barn hadde ett og samme håp som gledet dem, en og samme «hemmelige visshet» som trøstet dem. De ventet og talte om en forløser i Sion, med ulike navn og bilder, slik vi finner det over alt i Skriften, såsom «Abrahams velsignelse, Davids ætt, Israels klippe, Herlighetens konge, Forløseren, den store profet, Isais rotskudd, Israels trøst, Fyrsten og Læreren, hedningenes lys, Herrens arm, Herrens salvede, Guds frelse, Guds rettferdighet, Sions gylne rose». Kort sagt: «Ham gir alle profetene vitnesbyrd..», de taler om et forsoningsblod, om en gitt rettferdighet, om syndenes forlatelse ved hans navn.
Hos Jesaja heter det: «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham..... Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære», Jes 53. Hos Jeremia heter det: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den forrige pakten...... For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu», Jer 31.
Hos Esekiel heter det: «David, min tjener, skal være deres fyrste for evig. Og jeg vil slutte en fredspakt med dem - en evig pakt med dem skal det være», Esek 37:25-26. Hos Daniel heter det: «Sytti uker er tilmålt ditt folk..... til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet...... og Den Salvede skal utryddes uten dom», Dan 9.
Hos Hosea heter det: «Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?», Hos 13:14. Hos Mika heter det: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager», Mi 5. Hos Haggai heter det: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land.... og jeg vil fylle dette hus med herlighet», Hag 2:6-7.
Hos Sakarja heter det: «Jeg lar min tjener Spire komme. For se, den steinen jeg har lagt foran Josva - på denne ene steinen er sju øyne rettet! Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag», Sak 3:8-9.
Hos Malaki heter det: «Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter», Mal 3:1. Og videre hos Jesaja: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» Jes 53.
Og igjen hos Mika: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp», Mi 7. Og på ny hos Sakarja: «For ditt paktsblods skyld vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i», Sak 9. Og videre: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet», Sak 13:1.
Det skulle ikke være nødvendig å fortsette å nevne flere av disse overbevisende klare vitnesbyrdene. Slik har de alle som med én munn, ved åpenbarelse av Herrens ånd vitnet om Redningsmannen som skulle komme, Forløseren som skulle knuse slangens hode. De har lengtet og sukket: «Å, må Israels frelse komme fra Sion! Når Herren fører de bortførte av sitt folk tilbake, skal Jakob fryde seg og Israel være glad», Sal 14:7. «Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn», Jes 64:1.

9. Gjenopprettelsen (Løftet oppfylles)

Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår, Gal 4:4-5.
Og «når han trer inn i verden sier han (til Faderen): Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg .... Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Slik står det skrevet i Heb 10:5,7.
Det var ikke selve offeret du ville ha, hellige Far, men min kropp, mitt legeme, gitt til syndenes forlatelse - kvinnens sæd, et virkelig menneske, gitt som et offer for alle mennesker. «Et legeme dannet du for meg - (ifølge Skriftene). I bokrullen er det skrevet om meg».
«Å, for en dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier».   «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss (tenk! tenk!), for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», Rom 11:33,               2Kor 5:21.
«Det som var umulig for loven (Merk! det loven ikke kunne oppnå hos oss), fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3. «Så høyt elsket Gud verden ....». Men hvem er i stand til å huske alle disse Skriftens trøstefulle ord om evangeliet?
Å, måtte Gud gi oss «visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi våre hjerter opplyste øyne, så vi kan forstå hvilket håp han har kalt oss til, og sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap»! Ef 1:17-18, 3:18-19.
Vi har sett Gud selv vitne om sin Sønn at han var den kvinnens sæd som skulle gjenopprette det som var skjedd i syndefallet. Hellige profeter, engler og en stor skare evangelister vitnet alle som med én munn det samme. Kristus selv, Amen det troverdige vitne, har kunngjort for oss at han var kommet for å gi sitt liv som løsepenge, sitt blod til syndenes forlatelse. Hvilken Gud, i himmel eller på jord, skulle jeg da ha grunn til å frykte mer enn denne ene sanne Gud, himmelens og jordens skaper, som slik altså selv, etter sin egen frie viljes behag hadde besluttet å frelse oss ved sin enbårne Sønn! Er ikke det sikkert og fast i evighet, så er ingenting sikkert og fast i himmel eller på jord!
Sannheten om syndefallet har jeg stadige vitnesbyrd om i alle mine lemmer. Lovens, dommens, og deres truende advarsler vitner min egen samvittighet om bestandig. Men er alt dette sikkert og fast, så er det like sikkert og fast alt som står skrevet om vår frelse i Kristus.
Altså: At hele verden ble fortapt i Adams fall, det er sant. At døden kom over alle mennesker, det er også sant. At lovens hellighetskrav og strenghet fordømte oss alle til evig tid, det er også sant. At hjertet er ondt og falskt, urent, lettsindig, hyklersk, hardt og kaldt, det  er sant.
Men at Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, det er også sant. At kvinnens sæd, han som knuste slangens hode, virkelig har seiret over djevelens gjerninger, det er også sant. Det er også sant at han ble gjort til synd for oss for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham, 2Kor 5:21. Det er også sant at Gud i Kristus forsonte hele verden med seg selv, 2Kor 5:19. Det er også sant at vi nå alle dermed har fått nåde over nåde. Det er og forblir sikkert og visst, Gud være æret i evighet!
Derfor bekjenner vi: «Jeg tror at Jesus Kristus har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens vold» - kort sagt: «Har knust slangens hode».
Men la oss nå gå litt nærmere inn i dette, og se hvordan den store kampen og seieren egentlig foregikk. Vi vet hvordan stillingen var: Guds lov var hellig og uforanderlig som Gud selv. Ikke den minste bokstav eller tegn kunne endres. Mennesket derimot var helt igjennom forgiftet og fullt av slangens sæd. Her var en evig død uunngåelig, for dommen var urokkelig: «Den som synder skal dø!»
Når så, ved vår Guds inderlige barmhjertighet, den velsignede kvinnens sæd kom for å hjelpe sin fortapte slekt, begynte dette med at han ble født under loven.
Det behaget den barmhjertige himmelske Far å la den velsignede kvinnens sæd, mennesket Jesus Krisus (1Tim 2:5) stå som mellommann for hele menneskeslekten. Han la til grunn for sitt nåderike at «liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus», 1Kor 15:22. «Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:19.
Kristus var det «andre menneske i nåden», den andre Adam. På samme måte som vi alle var i Adam da han ble stilt på den store prøven, der alle mennesker ble syndere, slik skulle vi også alle være tilstede i mennesket Jesus Kristus, og i ham stå overfor vår andre store prøve. Han skulle stå som «en for alle og alle i ham» overfor Guds lov. Skriften sier han «er for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24.
«Når én er død for alle, så har de alle dødd. Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss». For oss! Merk: «For oss»! Her har vi grunnen til at han også måtte holde loven i vårt sted - han var «født under loven for å kjøpe dem fri som var under loven», Gal 4:5. Og videre står det: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn»,    Rom 8:3, osv. I vårt sted «født under loven» elsket han Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av all sin makt og av all sin trang, og sin neste som seg selv. For på dette «hviler hele loven og profetene», Mat 22:37-40.
Først og fremst elsket han Gud over alle ting. I alt det han talte og gjorde var det Herrens vilje han fulgte. Han sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg», Joh 4:34. Mot Faderen var han lydig inntil døden, ja, inntil korsets død, og tok en tjeners skikkelse på seg, Fil 2.7-8 osv.  Dernest elsket han også sin neste som seg selv. Alt det han gjorde mens han var i verden, gjorde han for oss. Kort sagt: Alt det loven krever, men ikke kunne oppnå hos oss, det fikk den i rikt monn av ham som var født i vårt sted under loven.
Herren «kastet alle våre synder på ham», Jes 53:6. Han ble «gjort til synd for oss», 2Kor 5:21. Å, for et veldig utsagn! For det står virkelig i grunnteksten ikke syndoffer, men synd - «gjort til synd» - som sier at han var så fullstendig overdekket av hele verdens syndemasse at han kunne sies å være bare synd. Som biskop Hersleb over dette ordet sier: «Han ble gjort til selve synden, slik at Gud anså ham ikke å være noe annet enn synd: Gud gjorde ham så og si til en syndeklump ..... for at all Guds straff, all vrede, all helvetes grusomhet, all Satans rettighet til oss skulle på grunn av syndens skyld storme sammen i ham som et samlingspunkt og en «fellesnevner», fordi all synd nå var samlet i ham og hadde liksom her sitt eneste tilholdssted, sitt hovedkvarter».
Eller som Luther sier: «Når den barmhjertige Far kastet alle våre synder på ham, sa han: Du skal være det alle mennesker har vært og kommer til å bli fra verdens begynnelse til dens slutt. Du skal være synderen som tok frukten i Paradis, du skal være David som drev hor og myrdet, du skal være Paulus som spottet, forfulgte og torturerte de kristne osv. Kort sagt: Du skal være det alle mennesker er, som om du alene har gjort alle menneskers synder. Vær derfor opptatt av at du betaler og gjør fullkomment opp for dem!»
Når så mellommannen på denne måten har all verdens synd, kom også lovens forbannelse over ham, d.v.s. all den Guds vrede, unåde og pine som all verdens synd fortjener. Denne kampen begynte i Getsemanehagen og var så hard at den presset ut av denne sterke helt en helt uhørt svette som ble som blodsdråper, under bønn og tårer, som av en svak, avmektig synder.
Nei, Guds tilregnelseslov er ikke skjemt, men det aller største alvor. Når Gud en gang kastet synden på ham, kunne han ikke en gang komme fram for Gud med noen klage, og si han var uskyldig, men måtte stå for vår Gud og Far som en stor synder, og ta imot all lovens forbannelse. Den ble fullbyrdet i døden på korset, som innbefattet all lovens forbannelse, 5Mos 21:22-23, Gal 3:13.
Her satt også døden inn sin avsluttende kamp mot livet. Døden er en allmektig fyrste over hele verden. Den seirer over konger, keisere og alle mennesker. Nå kaster den seg med all makt mot Kristus, vil beseire og oppsluke ham, og kan se ut til å lykkes i dette når Herren under sterke rop og tårer oppgir sin ånd. Men fordi det evige livet var i ham, også nå når han lot døden overvinne og drepe seg, så reiste dette evige liv seg i ham og overvant og «oppslukte»/drepte døden.
Gjennom denne Kristi uskyldige død for all verdens synd ble nå hele den store seieren vunnet, der slangens hode ble knust.
Loven hadde hentet ut alt den kunne kreve av hele menneskeslekten. Synden hadde blitt fullkomment avstraffet og dommen sonet. Døden hadde blitt overvunnet av livet. Djevelen hadde dermed mistet sitt bytte; «anklageren er kastet ned», «denne verdens fyrste dømt», og ved paktens blod ble fangene fridd ut av brønnen. For nå var en evig tilgivelse, liv, frihet og rettferdighet ført fram og lå ferdig for alle mennesker, og engler og himmelens salige hærskarer sang om seieren: Ære og lov og pris og styrke tilhører vår Gud og Lammet.
Dette er den herlige seier som Bibelen skildrer slik: «Døden er oppslukt til seier. Du død, hvor er din brodd? Du dødsrike, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!», Jes 25:8, Hos 13:14, 1Kor 15:54-57.

Seieren skal nemlig forståes slik:
Det er så fullkomment sonet for synden, og den er tatt bort,
så den aldri mer kan fordømme noe menneske.
Den som skal bli fordømt, vil bli det på grunn av sin vantro.
Se Joh 3:18 og 16:9

Synden finnes nok ennå i alt som er av kjøtt og blod, hele verden er sunket ned i synd. Også i de troendes kjøtt koker syndens gift og strir mot Ånden, og kan overrumple, plage og tynge dem. Men merk: Synden kan aldri tilregnes eller fordømme dem! De er for Guds øyne, for evig fri fra all synd, rene og velbehagelige for Gud, som om det minste onde aldri fantes hos dem, men de var fylt av rettferdighet og hellighet. Se Ef 1:3 flg.
Loven er så fullkomment tilfredsstilt at den aldri mer får dømme over dem som tror på Kristus. Den trenger nok stadig inn i samvittigheten, plager, truer og bekymrer dem. Men i sannhet «er de ikke under loven, men under nåden».
Bekjenner vi oss som kristne, men tror vi ennå skal dømmes etter loven, da er Kristus død forgjeves for oss, da har vi intet gagn av om så Kristus døde hundre ganger for oss.
Å, for en herlig frihet! Synden skal aldri tilregnes oss, loven aldri få dømme oss, så lenge vi holder oss til Kristus.
Døden er så totalt overvunnet at selv om den ennå forskrekker oss, så er den for Guds barn bare en god søvn og en hemmelig, underjordisk vei til det etterlengtede evige livs hjemland.
Djevelen er så fullstendig overvunnet at så lenge vi holder oss til Kristus, kan han ikke gjøre oss noe som helst mer enn det Gud, til vår tukt, gir ham lov til. På tross av all hans vrede og list må han nå bare tjene dem som før var hans slaver. Bare dem som selv bevisst gir seg over til ham, blir nå hans bytte.
Så er nå hele verden ved Kristi herlige seier likeså sant og rett forløst i Kristus som den er falt og fortapt i Adam. Og får likeså uforskyldt i Kristus det evige liv, som den får synden og døden i arv i Adam. Arven fra Adam ser og kjenner vi stadig i oss og i verden. Men arven i Kristus ser og kjenner vi ikke. Det kan bare forkynnes gjennom evangeliet og taes imot i tro av oss.
Men Herren vår Gud ser Kristus og hans fullbrakte verk for alle mennesker. Derfor, om du ser hele verden er nedsunket i synd, så ser Gud fullstendig klart alle mennesker fullkomment forsonet, rettferdiggjort og helliggjort i Kristus, ja, så velbehagelige i Guds øyne som da han i begynnelsen så på alt han hadde skapt, og se «det var overmåte godt».
Var ikke verden i Guds øyne blitt så fullkomment gjenopprettet, så hadde ikke Kristus fullkomment utrettet sitt forsoningsverk.
Så nå gjenstår det dermed intet annet for vår frelse enn det evangeliet pålegger oss: «Hyll Sønnen! Vend tilbake, frafalne barn! Kom, la oss gå i rette med hverandre! Om så deres synder var blodrøde, så skal de bli hvite som snø» osv. «Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!», Åp 22:17. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», Mark 16:16.
Måtte vi nå av disse tre Bibelens første kapitler huske og skrive det dypt inn i vårt sinn, at «derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden», - ja, «liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:12-19.
Dette vil til alle tider bli det mest merkverdige faktum; at Kristus er den andre Adam, at slik som Gud en gang så hele menneskeslekten i Adam, og derfor alle gjennom hans synd fikk synden, døden og fordømmelsen over seg, på samme måten ser Gud nå også alle mennesker i Kristus. Og der ser han dem derfor forløst og rettferdiggjort fra synden og fordømmelsen.
Derfor er det nå intet annet som gjenstår for det enkelte menneske enn bare å komme og ta imot alt dette - som alt er lagt ferdig for deg, og som gave til deg - helt og holdent for intet motta «den beste drakten».
Det er å komme av bare nåde til det store gjestebudet - og i alle ditt livs dager like uforskyldt, for samme Kristi fullbrakte verks skyld, ha en evig nåde over alle de synder og skrøpeligheter som ennå henger ved deg. Og at synden aldri tilregnes deg, loven aldri fordømmer deg, Gud aldri blir vred på deg, men med evig, uforanderlig kjærlighet elsker og omfavner deg - som sitt velbehagelige barn og arving, så lenge du ved troen blir i Kristus, d.v.s. så lenge du alltid kommer til ham på ny med din synd, og ikke kan være foruten troen på hans fullbrakte verk og hans nåde, alt for deg!
Å, evige nåde! Å, evige frihet! Kristus «for Guds åsyn for vår skyld», rettferdig for oss, velbehagelig og hellig for oss, fullkommen for oss, og vi fullkomne og velbehagelige i ham. For «liksom alle ble syndere ved den enes ulydighet, så skal også alle bli rettferdige ved den enes lydighet»! Å, evige nåde!

Om alla de trän og gräs uti mark
Nu hade en talande tunga;
Om fåglar och djur hade stämma, så stark
Som änglabasuners, att sjunga;
Förmådde de aldrig till fyllest Guds Son,
Vår frälsare Jesus, Lova.

Dette vil vi se ennå mer om i følgende kapittel.
Vi ber: Hellige oss, Herre i denne sannhet, denne både frelsens og gudfryktighetens hemmelighet!
 
10. Den sanne omvendelse og tro og hvordan vi får del i Kristi fullbrakte verk

Nå har vi sett hvordan vi, alle mennesker, falt i synd i Adam, hvordan døden og fordømmelsen ved ens ulydighet kom over alle mennesker, hvordan vi ble fylt av slangens sæd, og både når det gjaldt vår forstand og vilje; solgt under synden. Slik at nå har intet menneske en fri vilje, men alle må sukke: Det jeg vil, gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg - jeg er kjødelig, solgt under synden, Rom 7. Derfor er vi også alle av naturen vredens barn, Ef 2:3.
Men vi har også sett hvordan Gud forbarmet seg over denne vår nød, og elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn. Vi har sett hvordan Guds og jomfruens Sønn, sann Gud og sant menneske, kvinnens sæd, Immanuel, ble vår andre Adam, og hvordan vi, alle mennesker, var i ham. For at han som et menneske, i menneskenes sted skulle gjenopprette det som var skjedd ved syndefallet - en for alle, rettferdig for urettferdige, født under loven. Og loven ble tilfredsstilt, oppfylt, synden tatt bort, det ble sonet for all misgjerning, døden oppslukt   til seier, slangens hode knust, og livet og rettferdigheten ført seirende fram. Lovet være Gud!
Vi har kort sagt sett hvordan «Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser, og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud», 2Kor 5:19-20. En stor evangelisk skare har fått befalingen: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder!» Jes 40:1-2.
Slik står så vår sak overfor Gud. «Liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus», 1Kor 15:22. - «Dette landets misgjerning er utslettet på én eneste dag», Sak 3:9. Gud er forlikt med alle mennesker, også de vantro, i det ene mennesket Jesus Kristus. «Gud forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser». Legg merke til at det står verden - ikke bare dem som tror! «Se det Guds Lam som tar bort verdens synd» osv.
De ugudelige og vantro har nå samme forhold overfor Guds forlikte hjerte, som den fortapte sønnen hadde hos den ømme, sørgende faren, og som sauene som er kommet bort har hos den trofaste hyrden som søker og kaller på dem. Slik skildrer Kristus selv Guds hjertelag overfor syndere. All skyld er tatt bort, gjort opp, forsonet; han ser bare barnet, ulykkelig på vei bort - eller kommet hjem og lykkelig. Men alltid bare et ømt forhold i hans store, omsorgsfulle farshjerte.

«Vi komma eller ej, likväl
Hans hjärta brister för vår själ»

Han kan forkynne en urokkelig dødsdom over et ubotferdig Jerusalem. Men - samtidig gråter han selv over Jerusalem! Dersom synderen vender om, da vet vi den barmhjertige faren løper mot ham med et varmt hjerte og utstrakte armer.
Vil synderen opphøye Sønnen, da betyr all synd og skrøpelighet som ennå henger ved ham ingen ting i Guds øyne. Da er vi «rene», benådet i «den elskede». Gud ser oss hvert øyeblikk like rene og velbehagelige for ham som han så Adam og Eva før fallet, da han «hadde sin lyst i menneskenes barn». Ja, han ser på oss med en ennå ømmere kjærlighet, en for oss helt ubegripelig kjærlighet. For vi er ikke bare skapt av ham, men også gjenløst med hans egen Sønns blod. Slik er vår stilling overfor Gud, slik er Guds hjertelag.
Så er spørsmålet: Hvorfor blir da ikke alle mennesker frelst? Eller: Hva er det da som gjenstår for at et menneske kan få del i all den nåde som er ført fram ved Kristi fullbrakte verk, og Guds hjerte er fylt av for oss?
Også dette spørsmålet må vi ta for oss med stor aktsomhet, og ikke la noe annet enn Guds eget ord få lede oss. Mange rådfører seg med sin egen fornuft, og vil danne seg sin egen vei til frelse. Noen vender seg til andres fornuft, lar seg lede av menneskers ord, uten å se etter om Gud selv har talt fra himmelen slik som disse menneskene lærer dem.
Men skal vi satse vår evige frelse på så løs grunn? Nei! Vi vil se her hva Gud selv, hva Kristus og hans apostler har sagt om denne saken. Og nå finner vi dette spørsmålet først og fremst besvart med det ordet Skriften stadig kommer tilbake til, nemlig «troen».
Hele Skriften taler om «ved tro», «av tro», «den som tror», «din tro har frelst deg», «med hjertet tror en til rettferdighet» osv. Det er for det første klart at mennesket ikke rettferdiggjøres ved lovens gjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, Gal 2:16.
«Vi holder fast på at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. Og derfor er det ved tro, for at det skal være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele Abrahams sæd»; for grunnvollen er: «Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave», Rom 3:28, 4:16, Ef 2:8.
Så er også denne troen nærmere skildret som å «motta Kristus», «komme til Kristus», «hungre og tørste», osv. Johannes sier: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han kraft* til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12.
Kristus sier: «Den som kommer til meg (- den som tørster osv.) ham vil jeg slett ikke støte ut..... han har evig liv», Joh 6:37, 5:24. Så ser vi jo også i hele Kristi omgang med syndere hva dette å tro, og å komme, ja hva hele nådens orden egentlig er.
Alle som kom til ham drevne av sine synder, og søkte forsoning hos ham - alle som trodde alt det gode ryktet de hørte om hans nåde, eller døperen Johannes’ vitnesbyrd, eller Kristi egne ord om troen og frelsen i ham, og derfor kom til ham for å få forlatelse og følge og høre ham -, alle disse forsikret han om at «din tro har frelst deg. Gå bort i fred!»
Av slike ord ser jeg da med egne øyne hvordan en blir frelst og salig. Ingenting kan være mer sikkert enn Jesu egne ord og handlinger. Der ser jeg hvordan han selv tar seg av syndere, og hører ham selv si hva som gjør at de blir benådet. Så ser jeg at hans apostlers ord stemmer fullkomment overens med det han selv sier. Skulle jeg ikke da kunne være trygg på denne saken? Hvem i himmelen eller på jord skulle jeg ellers tro? Vil noen lære meg noe annet, så må jeg bare svare dem: Jeg kjenner Kristus og Paulus, og jeg vet hva de lærer. Hvorfra har du det du kommer fram med?
Og hva oppdager jeg hos Kristus og apostlene? Jo, jeg ser at alt er ferdig! Alt er så forsonet, all Guds vrede og lovens forbannelse så fullstendig tatt bort, og i deres sted en så stor nåde og rettferdighet ført fram for alle. Jeg ser at når de mest ugudelige syndens slaver bare kommer tilbake, kommer og tar imot alt dette, får de med én gang «den beste drakten», og det blir glede hos Gud og englene i himmelen.
Jeg ser at røveren på korset straks får høre Jesus lover ham: «I dag skal du være med meg i Paradis!». Jeg ser at fangevokteren i Filippi, samme natt Gud kalte ham, straks også trodde og gledet seg, Apg 16. At tre tusen på en dag ble lagt til menigheten, holdt urokkelig fast ved apostlenes lære, trodde og frydet seg, Apg 2.
Jeg finner altså at frelsen er en uforskyldt gave som gis oss, at «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet», 1Joh 5:11-12.
Men jeg ser også at denne frelsende troen inntar og omskaper hele mennesket, knytter meg til Frelseren, og gjør at han blir hele mitt liv, fryd, styrke og visdom, og legger i min munn en ny sang.
Jeg ser at samme enfoldige tro som rettferdiggjør, også er den sanne helliggjørelses kilde og livskraft, at «om noen er i Kristus, da er han en ny skapning», 2Kor 5:17, med en fullstendig ny kjærlighet og lyst til Guds lov, til det hellige og himmelske.
Dette er selve grunnlaget i alt Guds ord for frelsens vei, og for oppriktige og sønderknuste sjeler en tilstrekkelig veiledning.
Men hjertet er ondt og falskt, og mange lettlivede sjeler som ikke er innstilt på å virkelig omvende seg, misbruker denne nåden til et løsaktig liv. Da bedrar de seg selv med en tro som ikke på noen måte forandrer dem, ikke knytter dem til Frelseren, ikke føder dem på ny eller helliggjør dem. De bare fortsetter i sitt urettferdige liv, men tror de har nåden, Kristus og troen.
Derfor har Skriften også et annet svar på spørsmålet: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Skriften taler nemlig om en «omvendelse», å «fatte et annet sinn», og om å «bli født på ny», om «et sønderbrutt og sønderknust hjerte», om «en bedrøvelse etter Guds sinn som virker omvendelse til frelse», om å «prøve seg selv», om hvordan «loven kommer inn så synden blir stor», om en «trang port» osv.
Disse ordene har også sin klare betydning - og viser oss at den frelsende troen ikke bare er kunnskap og noe vi kan, ikke bare at vi bekjenner oss til ordene om Kristus og forsoningen. Heller ikke er den frelsende troen en ren forstandsmessig utforskning av dette veldige budskapet - som nok også kan gi resultater, og som igjen gir seg utslag i en slags bekjennelse.

Nei, her er det tale om et guddommelig verk i sjelen,
som angriper og omskaper hele mennesket.

Luther sier i forordet til sin romerbrevstolkning: «Troen er et Guds verk i oss, som forvandler og føder oss på ny av Gud, Joh 1:13, døder den gamle Adam, og gjør oss til helt andre mennesker i hjerte og sinn, og har Den Hellige Ånd med seg. Å, troen er en virksom og arbeidssom ting, så det er umulig at den ikke skulle gjøre det som er godt. Den spør ikke om der er gode gjerninger som skal gjøres, men før noen spør har den gjort det, og er alltid i virksomhet. Så den som ikke gjør slike gjerninger er uten tro, vet verken hva tro eller gode gjerninger er, men taler og bruker likevel mange ord om troen og gode gjerninger».
Her må hver og en være oppriktig med seg selv. Hykleri og selvbedrag bærer hvert menneske i sin natur helt fra slangen bedrog Eva. Den slue djevelen prøver nok ennå å omskape seg til en lysets engel. Dessuten har det ikke sjeldent, også blant evangeliske kristne, forekommet den villfarelsen at etter at Kristus fullbyrdet alt for alle mennesker, skal det ikke være nødvendig med en sann omvendelse, en ny fødsel og helliggjørelse. Men legg da merke til at hele Skriften, Frelseren selv så vel som alle hans apostler, stadig talte om en sann omvendelse og at vi må fødes på ny.
Så langt er de fleste vanligvis enige*. Men det spørsmålet som derimot diskuteres mye, fordi alle forsøker å få det tilpasset sin egen oppfatning, er egentlig dette: Hva er en rett omvendelse? Noen synes alt er vel bare menneskene er blitt religiøse, at et vanlig verdslig og ugudelig menneske blir fromt og religiøst, oppfører seg som en åndelig kristen, deltar i veldedig virksomhet, og i tillegg hører og bekjenner seg til evangeliet.
Slik skapes det vakre oppfatninger av hva det er å være en kristen - gjester i  bryllupet, så langt dette livet rekker. Men disse skal, når brudgommen kommer for å se gjestene, bli kastet ut i mørket utenfor, fordi de ikke hadde bryllupsklær. De er jomfruer i bryllupet, men uforstandige som ikke hadde olje på lampen. Andre igjen går i motsatt retning, og kommer likevel i samme mål: De blir opptatt med en «oppriktig omvendelse».
Men det hele blir bare et kunstig, planmessig og slitsomt menneskeverk der mennesket selv, riktig nok i bønn om Guds hjelp, skal i rett rekkefølge, det ene ferdig først, det andre etterpå, bli mer og mer kristelig. Og så, når mennesket er blindt nok til å tro at alt nå er som det skal være, tar det til seg trøst av Kristi fullbrakte verk - eller i alle fall «håper» noe, håper at Gud da skal være - eller bli - nådig. Alt er bare bedragets forførelse!
For ikke å snakke om dem som bare «tar ære av hverandre», og oppmuntrer hverandre innbyrdes med at «alt er i orden». Bare fordi de er blitt enige om en viss oppfatning av hva kristendom er, men uten at de hver for seg lever i et rett samfunn forenet med Herren, i «omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus», Apg 20:21. Å, den som virkelig vil ha det rett med Gud og frelse sin sjel, den som vil være oppriktig overfor seg selv og for Herren, må gi vel akt på hva Herren selv har sagt!
Vi vil så samle oss om en tekst av Herren Kristus selv, en tekst der han i en kort oppsummering sammenfattet dette:

11. Hva Den Hellige Ånd skal utrette på jorden

Vi vet at slik som Faderen skapte oss og Sønnen gjenløste oss, så er det Den Hellige Ånds verk å hellige oss - når vi vet at «hellige» i sin videste betydning omfatter alt som skal virkes i oss til vår frelse. Derfor talte Kristus den siste tiden på jord så mye om at han skulle sende Den Hellige Ånd, og derfor kom, etter påskehøytiden, også pinsen.
Har Herren også sagt hva Den Hellige Ånd skal utrette, så er sannelig ingen ting tryggere, ingen ting mer avgjørende om den rette omvendelsen m.m. enn disse Kristi egne ord. Og han har, Gud være lovet, talt om dette. Når han i den sterke avskjedstalen til sine disipler den betydningsfulle kvelden da han gikk til fullbyrdelsen av sitt frelsesverk, talte om at han skulle sende Ånden, slik vi leser om i Joh 16, forklarer han med disse ordene hva Ånden skulle utrette:
Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.
Her har vår kjære Frelser og Mellommann selv fortalt oss hva Den Hellige Ånd skulle utrette til vår frelse. Vi legger merke til hvordan han har en konkret disposisjon for det han taler. Først nevner han synd, så rettferdighet, og så dom. Og så tar han opp hvert av ordene på ny, og i samme rekkefølge, og utlegger dem. Straks merker vi allerede med dette hvordan han uttrykte seg spesielt nøyaktig og dypsindig, og ville legge inn over oss særskilt hvert enkelt av disse ordene. Her er derfor mye vi bør søke sannheten om. Måtte Den Hellige Ånd åpenbare disse ordene for oss!
Først sier han at Ånden skal «overbevise». Videre står det: «han skal overbevise verden», d.v.s. hele menneskeslekten uten unntak. Alle mennesker skal trenge denne overbevisningen. Og hva var det Ånden skulle overbevise verden om? Dette er det viktigste i hele teksten. Kristus sier: «om synd, fordi de ikke tror på meg!»
Merk deg disse ordene:

12. «Om synd, fordi de ikke tror på meg»!

Her ser jeg noe underlig! Hva kan det bety at når Herren skal skildre hele verdens synd, som Ånden skal overbevise verden om, så nevner han bare dette: «De tror ikke på meg»? Er det ikke akkurat dette Kristus her åpenbarer; at vantroen er den eneste synden som kan fordømme menneskene, at all synd mot de ti bud er sonet, tatt bort - og kan ikke fordømme noen, hvis en ikke ved sin vantro selv pådrar seg fordømmelsen? «Om synd fordi de ikke tror på meg!»
Ser vi ikke dette i all Kristi omgang med syndere? Til Jesus kom jo alle slags tollere og syndere, selve «bermen» av all ugudelighet i landet. Men ser du noen gang at all deres synd ble noe hinder for at de ble benådet? Var ikke alt bare vel, så snart de skyndte seg til ham? Hvor var da loven med dens bud og dom? Hvor var deres lange, svarte synderegister? Alle sitt livs dager hadde de syndet mot Guds bud. Likevel ser jeg, som Paulus sier, at han «ikke tilregnet dem deres synder». De fikk nåde og trøst, kjærlighet og barmhjertighet – som om de alle sitt livs dager ikke hadde gjort én eneste synd.
Det gjorde at de lovlærde ble forbitret og sa: «Han er tolleres og synderes venn». Men hva sier han selv til dette? Han benekter det slett ikke, men bekrefter det tvert imot, og sier at disse synderne var hans fortapte får, sølvpenger og sønner. Han sier han var den barmhjertige faren som løper med utstrakte armer mot den fortapte sønnen, Luk 15.
Å, kjære Frelser! Kjenner du ikke til hans mange og stygge synder? Nei, han har ingen synd – slett ingen synder! «Mitt blod ble utgytt til syndenes forlatelse», Mat 26:28. «Overtredelsene er tatt bort, synden dekket over, og en evig rettferdighet ført fram», Dan 9. «Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», 2Kor 5.

Det finnes bare én synd som fordømmer verden:
«at de ikke tror på meg» - !

Ser vi ikke også hvordan Kristus fordømte de mest alvorlige lovkyndige? Han nektet ikke for at det var godt de ikke var urettferdige, røvere, horkarer, at de gav almisser til de fattige m.m. Men ikke desto mindre var de fordømt. Ser vi ikke også hvordan Paulus taler om mange av sine brødre, at de «hadde nidkjærhet for Gud», at de «søkte rettferdighetens lov»? «Men» sier han «de kom ikke fram til rettferdighetens lov, fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger», Rom 9 og 10.
Å, for en forunderlig dom! De som var så gode blir fordømt, og de som var dårlige blir frelst. Den som sløste bort sin arv sammen med skjøger, får gjøkalven, og den som alltid hadde tjent faren og «aldri hadde gjort imot hans bud», får ikke et kje!
Får jeg ikke se at i dette ligger det en stor hemmelighet? Skal jeg da aldri våkne opp for hva forsoningen betyr? Skal jeg aldri forstå hva som skjedde i Kristi død?
Dette er det første vi lærer av Kristi ord: «Om synd, fordi de ikke tror på meg». Nemlig at i Kristi død er det så fullkomment sonet for all synd, at den aldri mer har lovens forbannelse over seg, men at fordømmelsen bare skjer på grunn av vantroen. Intet menneske blir fordømt for synden, men bare på grunn av vantroen. Dette er den trøsterike lærdommen vi har i disse ordene.
Det andre vi lærer av disse ordene er at det mest hellige, alvorlige og gudfryktige menneske kan bli fordømt - om det i all sin fromhet ikke tror på Kristus.
Om du i mange år har levd alvorlig opptatt med din helliggjørelse, i den dypeste anger over din synd, trengt deg inn i alvorlig bønn, den strengeste selvfornektelse, den mest nidkjære velgjørenhet m.m., så vil du med alt dette havne i helvete - hvis du ikke har lært å regne alt dette som tap og skrap, mot det som overgår alt annet; kunnskapen om Jesus Kristus, vår Herre, og nå bli funnet i ham, og bare i ham ha all din rettferdighet og trøst.

Etter at hans elskede Sønn gav sitt blod
til syndenes forlatelse,
er der ikke noe i det vi mennesker er i oss selv
som gjelder for Gud øyne.

Det er grunnen til at de beste mennesker blir fordømt når de ikke «tilber Sønnen». Dette er hva Den Hellige Ånd skal overbevise verden om: «Om synd, fordi de ikke tror på meg!»
Han angriper med dette de mest fullkomne mennesker på jord, kaster de frommeste, alvorligste og helligste mennesker under fordømmelsen, bare fordi de ikke gir Lammet all ære, men vil være sin egen frelser.
Det ligger til all menneskenatur at vi ser på våre egne gjerninger, vår hellighet eller våre synder, og ut fra dette bedømmer hvordan vi tror Guds nåde er mot oss. Men Ånden kommer og sier: Nei, her finnes en mann som heter Jesus Kristus, «kvinnens sæd». Han ble av den evige Gud og Far satt under loven i deres sted, for å fullbyrde alt, og «smake døden for alle». Hans dyre blod har tatt bort all den Guds dom som hang ved både deres synder og deres gode gjerninger. I ham, og ingen annen, er frelsen. «For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», enn Jesu Kristi, nasareerens navn.
Dette er den egentlige årsaken til at vantroen er den eneste synden som fordømmer. Vantroens storhet og omfang er forskrekkelig. Og likevel er det ikke egentlig dens storhet og omfang, men dens art og vesen som gjør at den fordømmer.
Vi bør tenke alvorlig over hva vantroen virkelig er. Først og fremst er den en forakt for Guds aller største barmhjertighet, en bespottelse av hans største ømhet. Den tramper på den guddommelige barmhjertighets største gave; hans enbårne Sønn. Og for det andre: Forkaster det eneste frelsesmiddel som er gitt oss, det eneste offer for våre synder.
Gud har i sin inderlige barmhjertighet forbarmet seg over vår elendighet og gitt oss sin elskede Sønn som vår frelse. Han kom og ble vår bror, ble et menneskebarn og oppgav alt det han var og hadde; sin rettferdighet, sitt liv og sitt blod for vår frelse.
Du vet alt dette, og er likevel alltid like kald og likeglad overfor alt som angår ham. I julen feirer du hans fødsel, leser, hører og synger om barnet i krybben. Du feirer påsken til minne om hans lidelse og død, leser og hører om hvordan han svettet blod i Getsemanehagen, hvordan de hudflettet ham, spottet ham med tornekronen, hvordan de gjennomboret hans hender og føtter når han ble korsfestet. Du ser ham hengt opp på korset mellom røvere, du hører hans trøstesløse angstrop osv. Og du vet, bekjenner og synger at alt dette skjedde for deg og dine synders skyld. Du går til nattverd og minnes også der hva hans legeme og blod betyr for deg. 
Men fremdeles er du like død og kald i hjertet ditt, elsker og tilber ham ikke, gleder deg og lovpriser ham ikke, men går i stedet med sjel og tanker fulle av selvopptatthet, synd og ulydighet mot denne din nådige Frelser!
Undres du da over at du må bli fordømt? Undres du over at Guds vrede brenner som fra dypest i helvete over en så forskrekkelig utakknemlighet overfor hans elskede Sønns brennende kjærlighet og bitre smerter, en så kald forakt - som å trampe på Guds aller største kjærlighet?
Luther sier i en tale over Kristi lidelse: «Et menneskehjerte som ikke lar seg bevege og blir rørt over dette, må jo være hardere enn både stein, jern og stål. Men slik går den kjære, fine verden videre sin vei, og tar på ingen måte alt dette til hjertet, men er treg, kald og utakknemlig, og forakter denne store skatten.
Derfor skjer det også at vår Herre Gud derimot overlater slike mennesker i en tilstand hvor de stadig bare kommer lenger og lenger bort fra Gud. Og vår Herre Gud gjør bare rett når han sier til den utakknemlige verden: Vil du ikke bry deg om min store kjærlighet, at jeg i så faderlig og hjertelig omsorg har søkt deg, og for deg gitt min elskede Sønn til så store smerter? - Ja vel, så vil heller ikke jeg bry meg mer med deg! Har du ikke bruk for det jeg har gjort for deg, så skal heller ikke jeg oppsøke deg. Vil du ikke ha min sønn, Jesus Kristus? Så ta i stedet Barabbas, ja, djevelen selv!»
Når du er så kald, hard og utakknemlig, og slett ikke har noen som helst glede i Kristus, men for all hans nåde og kjærlighet bare viser ham forakt, undre deg da ikke over at Gud lar deg gå din egen vei til fortapelse! Apostelen sier: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet. Hvor meget verre straff tror dere da den fortjener, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod!», Heb 10:28-29.
Se her hva selve vantroen er i seg selv! I tillegg er den også mor til alle andre synder. Den som ikke tror på Kristus er vendt bort og adskilt fra Gud, har ingen sann kjærlighet, tillit og lyst til ham og hans vilje. Selv om han kanskje, som trellen, av frykt eller fordi han innbiller seg å skulle oppnå noen fortjeneste, holder seg til hans ord, som hyklere og de gjerningskristne gjør. «Og med vantroen følger dermed djevelens dragehale og hele helvete», som Luther sier.

Men alt dette er likevel ikke den egentlige årsaken
til at vantroen fører til fordømmelse.
Nei, årsaken er at vantroen «forkaster Guds nåde».

For den som ikke tror på Kristus gjelder dette at «da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder», men han står naken i sine synder under Guds dom. Som Paulus sier: «Den som holder seg til gjerninger får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent», Rom 4:4.
Her kan så noen spørre: Men skal Ånden bare åpenbare vantroens synd, og kan ingen synd mot loven fordømme oss, hvorfor taler da alt Guds ord, også i Det nye testamente, så mye om synd mot Guds bud? Svaret er: Som vi alt har framholdt tales det her og nå om Åndens eget og mest karakteristiske arbeid. Synd mot loven kan både loven og vår samvittighet avdekke og tukte. Men å åpenbare vantroens synd, det er Åndens mest karakteristiske verk og kjennetegn.
Hva loven vanligvis skal tjene til, har apostelen sagt i Gal 3:19: «Den ble lagt til for overtredelsenes skyld». Det betyr først og fremst å styre Guds barn og avholde dem fra grove syndige gjerninger. Og for det andre være for alle mennesker en rettesnor, så vi skal vite hva som behager, eller tvert imot mishager Gud.
Men hva loven skal utrette som del av omvendelsens verk, og også videre i den daglige omvendelse, det sier apostelen i Rom 5. Der holder han først fram den store hovedlæren om at «liksom synden og døden er kommet over oss ved det ene menneskes ulydighet, således kommer også livet og rettferdigheten til oss gjennom den enes lydighet». Så tilføyer han, v.20:
Men loven kom også inn for at overtredelsene skulle överflöda*. Men der synden överflödade, der överflödade nåden ennå mer.
Det er ingen annen mulighet! Mennesket vil aldri kunne ære og lovprise rett ham som kom for å ta bort synden, uten at det jages og drives av synd og lov. Gud er forsonet, tilfreds med Jesu løsepenge for all vår urettferdighet. Hans barmhjertige hjerte brenner av kjærlighet overfor alle sine dyrkjøpte sjeler. Men de kunne ikke frelses, ingen kunne få dem til å søke redning i fristadene uten at de jages og drives av blodhevneren*.
Derfor må Gud alltid plage, forskrekke og utmatte oss med lovens bud og dommer. Josefs hjerte brant av kjærlighet til dem, når brødrene hans kom til Egypt. Han var straks innstilt på å gjøre dem godt. Men gjennom sin tolk ser vi han «talte hardt til dem», 1Mos 42:7, lot dem binde og fengsle, forskrekket og bedrøvet dem, for å gjøre hjertene deres myke. Slik må også Herren gjennom sin tolk, Moses, forskrekke, fengsle, tvinge og bedrøve oss. Men «det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn», Klag 3:33.
Alt det loven sier, det sier den for at «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19 - for at «synden skal överflöda». Hvordan syndens «överflödande» virkes av loven, viser apostelen i Rom 7. Det skjer ved at loven ikke bare som i et speil viser oss synden, men også gjennom forbudet vekker opp den sovende synden til full aktivitet og kamp. For at den ikke skal bli liggende skjult og synderen tro han er syndfri.
«Jeg levde en tid uten lov, og da var synden død. Men når budet kom, våknet synden til live og vekket all slags begjær i meg», Rom 7:8 flg. - Og nå er synderen, som før var så selvsikker, trygg, stolt og rakrygget, straks blitt elendig, avmektig og rådløs. Nå finner han ingen trøst i hele den vide verden. Livet i synd, som før var så lystelig for ham, blir nå så bittert, det fremmede land øde og tomt. Nå blir hans fars hus, ja til og med en tjenerstilling der, tiltrekkende for ham.
Å, så mye godt som kommer ut av den egentlig sørgelige tilstanden; at synden «överflödar»! Og slikt virkes ikke av lovløshet, men gjennom loven. Dette er loven god til å virke, men ikke til å gjøre et menneske hellig.
Legg merke til dette, og husk det én gang for alle at Skriften sier: «Loven kom inn for at synden skulle överflöda»! Merk: Ikke overvinnes, men «överflöda»! Slik at just når du vil bli bedre, så blir du i stedet verre. Når du vil være hyggelig og hellig, så blir du uhyggelig, synden «överflödar». Du vil elske Gud, men da kjenner du hat, eller i alle fall en ufordragelig kulde i hjertet. Du vil være mild og saktmodig, men da koker det bitterhet i deg. Du vil være ren i hjerte og tanker, men da «vekkes det all slags begjær i deg». Du vil være sønderknust og ydmyk, men du er tvert imot steinhard, steil og full av hovmot.
Det er dette Paulus kaller for at «Budet, som var gitt til liv, viste seg å bli til død for meg», at «synden ble overvettes syndig ved budet». Dette er den rette virkningen av loven når den treffer hjertet, Rom  7:7-13.
Men nå blir det liksom altfor urimelig og usannsynlig at en skal kunne motta nåde midt i en slik syndens elendighet. Derfor vrir og vender sjelen seg til alle kanter for å søke andre utveier.
Hvis loven ikke har sluppet til dypt nok, så kan mennesket finne hjelp og trøst i sine egne gjerninger; sin anger, sine bønner, sin omvendelse, sin seier over visse synder, sitt religiøse liv.

Slik dannes en fariseer

Den ene foretar seg mange utvortes gjerninger, veldedighets-innsats, kristelig virksomhet osv. En annen søker frelsen i bekjennelse og botsøvelser; tårer, bønner, forsakelse, ydmykhet, i å «avdø» fra verden osv.
En tredje kan døyve uroen som er vakt ved å sysselsette hodet sitt med å studere åndelig litteratur, samle kunnskap, klare og herlige formuleringer - uten selv i sannhet eie og leve i dette budskapet fra all denne kunnskapen osv.

Nå er tiden inne for Åndens tukte-embete

Alle disse «helgnene» skal Ånden overbevise. Om hva? Om synd fordi de ikke tror på meg.
Ånden skal åpenbare at når de egentlig har gjort alt hva noe dødelig menneske kan prestere; om de har angret synden så de har «kunnet gråte blod», om de har bedt dag og natt på sine bare knær, om de i det største alvor har undertrykket sitt kjød og kanskje «kjempet seg selv til blods mot synden», nektet sitt øye å se, sine ører å høre og sin tunge å tale noe som helst forfengelig, forbudt sin munn å smake og hele seg selv å nyte noe overflødig, om de har gitt alt de eier til de fattige og brukt hele sitt livs disponible tid på sin nestes vel, om de har profetert i Jesu navn, og i Jesu navn gjort mange kraftige gjerninger - - . Så skal den Herren som har sårene i siden og i hendene, en gang fordømme dem med slike ord: Gå fra meg, dere ugjerningsmenn - om synd fordi dere ikke trodde på meg.
Ånden skal åpenbare at de med all denne sin hellighet skal kastes ut i mørket utenfor, fordi de ikke er ikledd Kristi rettferdighets bryllupsklær. Fordi de ikke har hatt sin eneste trøst i den blodige frelseren på Golgata, ikke gjort det salige byttet med ham; at slik som han har tatt deres synder på seg, så har de også tatt imot hans rettferdighet.
Å! Merk deg nå, du religiøse sjel, at om ikke hans gjerninger er dine gjerninger, om ikke hans anger, hans bønner, hans lidelse og død, alt sammen er ditt, så er du evig fortapt. «Om synd fordi de ikke tror på meg»!
Nå har vi også sett hva den rette omvendelsen er, ut fra Skriften. Nemlig at ved budet ble synden overmåte syndig. Og at når mennesket vil frelse seg selv med gjerninger, så overbeviser Ånden oss om vår vantro, og driver oss til Kristus.
Så er det da klart at det er en falsk omvendelse, når sjelen aldri har erfart at synden «överflödar»/blir overmåte stor, og en blir stående fullstendig rådløs, når en aldri totalt har mistet all «sin» tro og sett seg stilt overfor Guds dom til døden, men med all sin syndserkjennelse ennå alltid beholdt sin gamle trøst om at jeg «har det nok rett likevel», alltid fremdeles hatt en eller annen bedre side å trøste seg til..., og dermed blitt stående på den samme falske grunnvollen.
Nei, i den rette omvendelsen kjenner en seg helt og holdent fortapt og dømt, og kan ikke få noen ro før en har fått et løfte om en total benådning.
Syndenøden kan fortone seg svært forskjellig hos menneskene, være hardere eller mildere og av kortere eller lengere varighet. Men der er et vesentlig kjennetegn, nemlig at den gamle selvsikkerheten er brutt ned, og at sjelen ikke kan få ro før han har fått nåde til å tro han har syndenes forlatelse og er fullkomment tatt opp i Guds nådepakt.
Er ikke syndenøden kommet til dette punkt, og mennesket ikke er rett vakt, så blir aldri troen sann og levende. Da blir dette mennesket bare et åndelig misfoster, en absalomist, som blir hengende mellom himmel og jord, 2Sam 18:9, aldri fullstendig fortapt, og aldri virkelig frelst og salig. Og får derfor aldri det liv, den kjærlighet og den kraft til å bekjenne sin frelse og til å gå ut fra verden og urettferdigheten, som alt Guds ord omtaler som den rette troens sanne bevis.
Blir derimot mennesket vakt på rett vis, overbevist av Ånden og kastet under dommen, så det ikke får ro uten i Kristus, da er omvendelsen sann i alt den omfatter. Da hater dette mennesket synden, og hater aller mest den synden han selv elsker mest, og elsker rettferdigheten - også i det som strir mest mot hans kjød. «Kristi kjærlighet tvinger ham». Det mennesket er en kristen.
Den andre avveien for vakte sjeler er at de fortviler når budet under omvendelsen arbeider med dem så synden blir stor, som Rom 5:20 skildrer. De opplever at de blir mer og mer syndige, og mener da at nå er det ikke noe håp, at slik som de nå er, kan de slett ikke tro at de har Guds nåde. Da skal Ånden på ny overbevise dem om denne synden: De tror ikke på meg.
Så elendige de nå er, vil de likevel være sin egen frelser, vil ikke gi Lammet alene æren for å ha frelst dem som totalt fortapte - de tror ikke på meg.
Ånden skal overbevise deg om at du skal ikke fordømmes for all synden som strømmer over hos deg. Det er fullkomment sonet for alt dette, ja, all synd er tatt bort! Det som fordømmer deg er at du ikke vil gi Lammet ære, og som fullstendig fortapt kaste deg i Frelserens favn.
Du sier: «Jeg er så forskrekkelig syndig, så det slett ikke går an å tro nå». Men sannheten er at det tvert imot umulig går an at du nå ikke tror på Kristus, når du er så forskrekkelig syndig. For hvordan skal du da kunne bli frelst, når du også i tillegg «forkaster Guds nåde» og det eneste offer for syndene?
Du bør tenke grundig over hva troen er, eller hva du tilbys å tro. Du behøver ikke tro på deg selv, om din omvendelse og helliggjørelse er fullkommen!

Du innbys til å tro på Kristi soningsoffer!

Den som skal ha den rette tro til frelse, skal tro på det som skjedde for over to tusen år siden, i Kristi død. Skal rette sin tro mot Golgata, og ikke mot sin egen fattige omvendelse eller helliggjørelse. Derfor er du alltid skyldig å tro, uansett hvor uverdig du selv må være. For det Kristus har gjort er likevel alltid like fullkomment.
Så sier du: «Men jeg har det ennå ikke slik jeg bør ha det. Og da kan jeg heller ikke tro nå!» Svar: Kristus sa ikke til en eneste synder: Du kan ennå ikke tro på meg, ennå ikke komme til meg. Du må først bli bedre osv. Nei «alle dem som tok imot ham, dem gav han (straks) kraft til å bli Guds barn». Dessuten må du vite at du umulig kan bli bedre før du er blitt Guds barn og tror på ham.
Om du så sitter fast i store synder, så kan du umulig bli kvitt dem før du først, akkurat som du er, har flydd til Kristus, blitt Guds barn, frelst og glad. Dette er det første som må skje for å få en sann helliggjørelse og kraft. Loven kan ikke «gjøre noen levende». «Gleden i Herren er deres styrke».
Og husk: Kristus vil ikke motta noen som hellige. Han er kommet for å frelse - ikke de rettferdige, men syndere! Derfor er du aller best forberedt - når du etter din egen oppfatning er dårligst forberedt, når synden «överflödar» og du er misfornøyd med din omvendelse. «Der synden överflödade, där överflödade nåden ennå mer». Slik står det i Skriften. Vil så syndere tale om verdighet, så sier Kristus: De skal overbevises - «om synd fordi de ikke tror på meg».
Tro da straks på Kristus! Gi ham den æren at han også i deg har frelst en fortapt sjel! Han har utgytt sitt blod for å få den glede å ha frelst deg helt uforskyldt. Hvem er det som har sådd den tanken i deg at han skulle se etter dine synder? Han kjenner ingen annen synd enn denne: at «de ikke tror på meg». Det er hans store smerte at han  ikke får gjøre deg godt. La det da bli slutt på at du holder deg borte fra ham! Det er hans nød å vite det finnes en sjel som vil ha hans nåde, og så ikke skal eie den, ikke skal komme og ta imot den.
Han kan ikke tåle at du bare holder deg på avstand fra ham og tror han er sint, når sannheten er at han brant så sterkt i kjærlig nidkjærhet at han har løpt etter deg inn i en blodig død. Husk på, og glem det aldri: At Kristus selv har sagt: Om synd, fordi de ikke tror på meg - de tror ikke på meg!
Når Talsmannen kommer skal han overbevise...
13. «Om rettferdighet, for jeg går til min Far,
og dere ser meg ikke lenger»

Nå kommer vi til et budskap hvor en kan begynne å rope høyt av bare glede og fryd, hvis en bare kan få det inn i hjertet. Ja, en kunne bli så frydefull at en ikke lenger vil gjøre annet her på denne jord enn å takke og lovprise Gud, og få lyst til snart å fare herfra til himmelen, for å se og oppleve det disse ordene taler om. Gud, åpne opp øynene våre!
«Om rettferdighet for jeg går til min Far, og dere ser meg ikke lenger». Hva er det vi hører? «om rettferdighet, for jeg går til min Far»? Ånden skal overbevise verden om rettferdighet - og forklaringen er: «For jeg går til min Far». Her er alt som en gåte, nesten hemmelighetsfullt. Her, i dette, må det ligge noe stort. Derfor må vi desto bedre passe på at vi oppfatter rett denne vår kjære Herres mening med disse ordene.
Helt fra det han sa: «Om synd, fordi de ikke tror på meg», gav dette oss uvurderlig klare blikk inn i evangeliets hemmeligheter. Hvor mye mer kan vi ikke da vente oss åpenbart når vi søker i disse ordene, hvor han sier: «om rettferdighet, for jeg går til min Far».
Selv om jeg kanskje tidligere har lagt merke til disse ordene, og mente jeg hadde forstått dem så godt at jeg ikke skulle trenge søke større dybder i dem, kan det likevel ennå ligge et dyp av skjulte hemmeligheter her. Ennå en gang vil jeg for Kristi åsyn søke ham i disse ordene, høre dem som fra hans egen munn.
«Om rettferdighet, for jeg går til min Far»! Hva betyr dette? Er det noen som skal overbevises om rettferdighet? Og hvor uforståelig er ikke det Herren tilføyer som en forklaring: «For jeg går til min Far»! Og så er det nettopp denne tilføyelsen som kaster lys over det hele. For hva betyr vel det, at Kristus går til sin Far? Ja, hva annet kan det vel bety enn nettopp hans soningsdød! - som også apostelen uttrykker slik: Kristus har «med sitt eget blod gått inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning», Heb 9:12, se også v.24.
Kristus talte nemlig disse ordene når han gikk til sin lidelse, just når han tok avskjed med sine disipler den siste kvelden før hans soningsdød. Da er det lett å forstå hva disse ordene betyr: «Jeg går til min Far», d.v.s. Jeg går for å fullbyrde det store ærend jeg er kommet til verden for å utføre. Jeg går nå for å utgyte mitt blod for verdens synder. Akkurat det som han sa samme kvelden, når han innstiftet nattverden: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse».
Det betyr: Jeg går nå, som den rette yppersteprest, med dette mitt blod inn i det aller helligste, som ikke er gjort med hender - inn i selve himmelen -. Jeg går for å forsone alle mennesker med Gud, å frambringe en «evig forløsning» fra synden og forbannelsen, en «evig rettferdighet» for alle mennesker. Ja, for nå å «framstille meg for Guds åsyn på deres vegne», Heb 9:24.
Kort sagt: Jeg går for å fullbyrde alt som er lovet fra verden ble til: Å knuse slangens hode, gjenopprette alt etter syndefallet, gjeninnsette den tapte arveretten til rettferdigheten og barneretten hos Faderen, å være den andre Adam - «Jeg helliger meg selv for dem», Joh 17:19 osv. Ja, nå kan vi se sammenhengen mellom ordene: «Om rettferdighet - for jeg går til min Far».
Meningen er denne: Ånden skal gi verden et overbevisende nytt lys over rettferdigheten. Når Herren så også her i forbindelse med rettferdigheten benytter ordet elenchein (nærmest med bindene kraft overbevise, fastholde), så har han dermed tilkjennegitt at denne rettferdigheten skal være noe som hele verdens fornuft vil reise seg mot, noe aldeles nytt og for fornuften uhørt, som menneskene skal ha det største problem med å tro og gi seg inn under.
Meningen er altså: Ånden skal gi verden et overbevisende nytt lys over rettferdigheten; - «for jeg går til min Far». Det blir en fullstendig ny betydning som aldri før har forekommet i vanlig språkbruk. For rettferdighet betyr jo ellers at hver og en gjør sin plikt i henhold til en gitt lov, og ikke blir skyldig noe overfor noen. Ut fra dette skulle rettferdigheten da overfor Gud bestå i at jeg holdt loven så fullkomment at jeg ikke syndet på étt punkt, men på alle områder gav Gud det han krever. Dette er den rettferdighet som loven tilsikter, og all fornuft tenker på.
Men nå skal Ånden åpenbare at nettopp dette at Kristus går til sin Far, skal være hele verdens rettferdighet! Er ikke dette noe nytt og fullstendig uhørt, som nettopp skildres av ordet elenchein, overbevise, fastholde?
Noen har villet oversette ordet elenchein med det gamle oversettelser brukte, og i den vanlige betydningen av dette, nemlig straffe/refse. Og forstå det som at Ånden skal straffe eller refse menneskene for deres egen rettferdighet, og de dermed ikke skulle ha bruk for at Kristus gikk med sitt blod til sin Far for å oppnå en guddommelig rettferdighet for menneskene. Som Paulus refser jødene i Rom 10:2-4, når han sier: «Det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror».
Her taler apostelen i en refsende tone om deres egen rettferdighet, når han sier: «de har ikke gitt seg inn under Guds rettferdighet». Det er sant at også en slik straffende/refsende form skal Åndens overbevisning ha. Og også til den oppfatningen av disse Kristi ord passer tilføyelsen: «for jeg går til min Far». Men vi bør legge merke til at denne straffen/refsen av vår egenrettferdighet skjer eller begynner alltid med at Ånden åpenbarer og overbeviser oss om Kristi rettferdighet, at han gjennom evangeliet stadig forkynner og opphøyer Kristi lydighet, Kristi lidelse, død og oppstandelse, som den eneste rettferdighet som gjelder for Gud. For ved det blir all vår rettferdighet gjort til skamme.
Og ikke bare det, men når vi så også med vår rettferdighet vil bestå innfor Gud, og dermed være vår egen frelser, så vil vi stjele æren, vil frarøve Guds Lam denne så dyrt kjøpte æren han har for alene å være vår rettferdighet.
Derfor, hvordan vi enn oversetter ordet elenchein, så blir saken akkurat den samme; at Ånden skal lære verden den nye, ukjente hemmeligheten; at vår rettferdighet nå er dette at Kristus gikk gjennom døden til sin Far, at han gjorde det vi skulle gjort, og ble vår rettferdighet.
Så er da dette også hele Skriftens store hovedlære. Alt i Det gamle testamente sier Jesaja uttrykkelig: «Herren kastet alle våre synder på ham* .... og ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og han skal bære deres synder», Jes 53. Merk ordene! Er ikke dette akkurat det Herren selv sier? «Han bærer deres synder, han ble knust for deres overtredelser, derfor skal han rettferdiggjøre de mange» -. Merk ennå en gang: «Han bærer deres synder»!
Og i Jes 45:23-24 forsikrer Herren at de skal sverge og si: «Bare i Herren er rettferdighet og styrke». Derfor ser vi i Jes 61:10 hvordan profeten fryder seg over at Herren «har svøpt meg i rettferdighetens kappe». Og i Dan 9:24 sier engelen Gabriel uttrykkelig at i det samme Kristus ble korsfestet og drept, og synden ble forseglet/utslettet og skylden sonet, så skulle den evige rettferdighet bli ført fram.
Men hvor mye herligere stråler ikke rettferdighetens sol fram over Det nye testamente! Der sier Paulus uttrykkelig: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», 2Kor 5:21. «Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse», Rom 4:25. Johannes sier: «Det fine lin er de helliges rettferdighet», Åp 19:8. Og «de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod», Åp 7:14.
Er ikke alt dette akkurat det Kristus sier her: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far»?
Alle disse mange og uttrykkelige bibelord har altså tidligere sagt oss det samme som Herren Kristus med korte og litt gåtefulle ord uttrykker. Men når vi tydelig ser hans mening, er det ennå herligere å høre ham selv med slik klar, triumferende tone forkynne: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far». Jeg - jeg går til min Far - det skal være hele verdens rettferdighet.
At jeg utgyter mitt blod for verden, at jeg som yppersteprest går til min far med mitt eget blod, det skal bli menneskenes nye og eneste rettferdighet som gjelder for Gud! - Men hva vil rettferdighet si? Rettferdighet var jo dette at hver og en gjorde det han var pliktig til å gjøre; ikke syndet, men så nøye holdt loven at han ikke syndet på étt eneste punkt. Og en slik rettfedighet sier altså Kristus verden skal få ved at «jeg går til min Far», og bare ved dette. Å, nådefulle Gud! Å, nådefulle råd til frelse!
Her ser vi hva vår kjære Herre mente når han samme kvelden sa: «Jeg helliger meg selv for dem», Joh 17:19. Her blir det alvor og klart at Kristus er den «andre Adam», Rom 5: 14-19, at liksom vi gjennom den enes ulydighet har blitt syndere, skal vi også gjennom den andres lydighet bli rettferdige.
Merk! Her har vi den store hovedsaken som vi aldri, aldri bør miste av syne: At Kristus ble gitt for å være i vårt sted - i hele den falne menneskeslektens sted - så fullstendig, at hvert eneste menneske er innbefattet i ham, har i ham bestått prøven, på samme måte som vi alle var innbefattet i Adam, og alle i ham falt i synd.
Alle mennesker har i Kristus holdt loven, i ham vært lydige, hellige, rene, i ham lidd, dødd, stått opp.  For, sier apostelen, «vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd», 2Kor 5:14. Når én ble «født under loven» og har holdt den for alle, så har de alle i ham holdt loven. Når én «er for Guds åsyn for vår skyld», så er vi alle for Guds åsyn i ham. Kort sagt: Kristus er vår med alt det han var, gjorde og led på jorden; vår mellommann og borgsmann/garantist, vår andre Adam, som stod i vårt sted overfor loven og hans far - i vårt navn besto prøven, i vårt sted gjorde og led det vi burde ha gjort og lidd. Ja, så fullstendig i vårt sted som om vi selv hadde gjort det.
Dette er hele evangeliets kjerne og gylne klenodium, vårt høye, hellige frelsesmysterium, som også skinner fram i disse Herren Kristi dyrebare ord: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far» - «Jeg helliger meg selv for dem» - - «Jeg helliger meg selv for dem!»
Å, når en ser en stund på disse ordene, og stopper opp for at de er talt av Kristi egen munn, ja, da kan en virkelig begynne å fryde seg og lovprise. Og samtidig bittert beklage vårt grufulle vantroens mørke, som aldri tillater oss å beholde denne store, guddommelige trøsten. Like så fort som vi har falt eller blitt forvirret, eller synden begynner å røre på seg i oss, så glemmer vi straks den store, evige nåden, at Gud allerede har gjort sin enbårne Sønn til synd for oss, for at vi skal være Guds rettferdighet i ham - i ham! - at Kristus, vår andre Adam, «helliget seg selv for oss».
At vi stadig glemmer dette store, herlige Guds fredsråd og lar oss synke ned i vantro og egenrettferdighets-strev, det er akkurat det Ånden igjen og igjen må minne oss om og tukte oss for. Da finnes det ikke annet råd enn å på nytt, ja, uopphørlig komme tilbake til det hellige evangeliet. Og det minner oss på nytt om samme evige nåde, tukter og trøster oss igjen, og gjenreiser vår svekkede tro.
Men vi går tilbake til Kristi ord, og vil nå se hvordan vår lærefader Luther utla dem. I en forklaring over Joh 16 sier han over disse ordene: «Her sier Kristus: Det er rettferdighet at jeg går til min Far. Her må du søke og finne den (rettferdigheten), ikke hos deg selv eller på jorden hos mennesker. For de kristne skal ikke kjenne noen annen rettferdighet som de kan bestå for Gud med og erklæres rettferdige, få syndenes forlatelse og evig liv, enn denne Kristi gang til hans Far - som ikke er noe som helst annet enn at han har tatt på seg vår synd, og for denne vår synds skyld latt seg henrette på korset m.m.
Det at han «har gått til sin Far» har han ikke gjort for sin egen skyld eller for sin egen person. For med det ville vi ikke vært reddet, og det kunne ikke kalles vår rettferdighet. Men slik som han for vår skyld er kommet fra himmelen og ikledd seg vårt kjøtt og blod, slik har han også for vår skyld gått til sin Far, fullbyrdet seieren over synd, død og helvete, tiltrådt herredømmet, og dermed forløst oss fra alt dette og gir oss syndenes forlatelse, kraft og seier over døden og djevelen m.m.
Men denne rettferdighet er en hemmelighet og fullstendig skjult, ikke bare for verden og fornuften, men også for de hellige. For den er verken en tanke, ord eller noe som helst vi kan få til i oss selv (som sofistene* har drømt om nåden, at den er noe som er inngytt i hjertet vårt), men er fullstendig utenfor og over oss selv. Den er Kristi gang til Faderen.
Ja, denne rettferdighten er også satt utenfor våre sinn og øyne, så vi ikke kan se eller kjenne den, men må fatte den bare ved troen på det ord som forkynnes av Kristus, at han selv er vår rettferdighet; slik Paulus sier, at «han er blitt for oss visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning». For at vi overfor Gud aldri skal rose oss av oss selv, men bare av Herren, 1Kor 1:30-31.
Det er jo en underlig rettferdighet, at vi skal kalles rettferdige, eller være rettferdige, på den måten at det er ikke noe vi utretter, ingen tanke, kort sagt absolutt ikke noe som helst i oss, men totalt utenom oss,  i Kristus. Og er likevel ved hans nåde og gave sikkert nok blitt vår. Ja, helt og holdent vår egen, som om det var oss som selv hadde tilegnet oss og oppnådd denne rettferdighet.
Dette kan selvsagt ingen fornuft forstå; at det skal kalles rettferdighet, når jeg ingen ting gjør eller lider, og ingen ting tenker eller kjenner, og det i meg selv absolutt ikke er noe som kan bevirke at jeg i Guds øyne blir velbehagelig og frelst, men at jeg - på tvers av meg selv og hva alle mennesker tenker og mener, kan utrette og er i stand til - holder meg til Kristus, han som sitter der oppe ved Guds høyre hånd, selv om jeg ikke ser ham.
Men troen skal gripe dette, bygge på det og trøste seg med det i anfektelsens stund, når djevelen og samvittigheten kommer og vil diskutere med oss på denne måten: «Hør nå her! Hva er du for slags kristen? Hvor er din rettferdighet? Ser og kjenner du ikke at du er en synder? Hvordan vil du bestå framfor Gud?»
Da skal vi bare svare i samme språk, og si: «Jeg vet virkelig godt at jeg dessverre har synd, og hos meg finnes det ingen rettferdighet som skulle holde overfor Gud. Jeg skal og vil heller ikke forsøke å finne den hos meg, for med noe i meg selv ville jeg aldri kunne komme fram for Gud. Men jeg vet Kristus sier min rettferdighet er den at han fór opp til himmelen og er gått til sin Far. Der er nå min rettferdighet, der djevelen er nødt til å la den forbli min. For han skal aldri kunne gjøre Kristus til en synder, eller klandre eller ødelegge hans rettferdighet.
Er jeg en synder, og mitt liv ikke består overfor Gud, og jeg ingen rettferdighet finner hos meg selv, så har jeg likevel en annen skatt som er min rettferdighet, og som er all min trøst. Det er dette at Kristus gikk til sin Far, som han har gitt meg. Hva skulle det mangle der, eller hva kan du ha å utsette på dette?
«Jo, du ser og kjenner likevel ikke noe som helst av dette!»
Svar: «Nei, akkurat slik forklarer og beskriver Jesus også selv rettferdigheten; at jeg ikke skal kjenne den hos meg, men ta imot den ved troen på Kristi ord. Han sier jo nettopp: «og dere ser meg ikke lenger!» Hva skulle jeg så måtte tro, hvis jeg kunne se dette framfor meg, eller kjenne det inni meg selv?»  - Så langt Luther.

Merk:
Min rettferdighet skal ikke sees eller kjennes hos meg.
Den skal ikke finnes hos meg.
Men skal helt og holdent bestå i at
Kristus gikk til sin Far.
Og det skal likevel være min rettferdighet.

Her er nå hele bildet av en kristens liv innfor Gud. Vår rettferdighet overfor Gud består ikke i det som Ånden virker i oss, men bare i det som Kristus i egen person har utrettet for oss. Selv har en kristen ikke noe av dette hos seg. Heller ikke skal han se eller kjenne det. Men hos seg selv skal han ha - og oftest kjenne - det motsatte, såsom synd, skrøpelighet og anfektelse.
Kjenner vi så også av og til Åndens verk i oss; kjærlighet, glede, fred osv, så er dette ikke selve rettferdigheten som gjelder for Gud. For den består ikke i noe som finnes hos oss, men bare i at Kristus gikk til sin Far.
Å, salige frihet! Å, herlige nåderike! Herren vår rettferdighet! Kristi gjerninger mine gjerninger! Kristi død min død! Kristi rettferdighet og velbehag overfor sin og vår Far, min rettferdighet, mitt velbehag overfor min Far! 
Med det er (Merk!) ikke bare mine gamle synder og skyld tatt bort, men også mine daglige fall utslettet. Og både meg selv og mitt daglige liv er velbehagelig for Gud. Skulle vi ikke love og prise, og nå la det få være slik som Herren har gjort det?
----------

Se her en lignelse til alt dette: En mann har reist hit fra et land langt borte. Før han reiste har han tatt opp et stort lån hos en rik mann i hans fedreland som han kom fra. Dette lånet er alt han har hatt å betale hele reisen med. Og på dette lånet har han nå også i lang tid ført et utsvevende, sorgløst liv, som om dette ikke var et lån som en gang skulle tilbakebetales. Hans bolig, hustru, barn og alt han eier, alt fungerer greit og uten problemer - så langt lånet rakk.
Men så begynner lånekapitalen å ta slutt - og akkurat samtidig får han et purrebrev fra långiveren. Nå blir det uro i huset! Likevel svarer han straks at han skal betale alt. Og nå følger en lang tid med store bekymringer og utallige fruktløse forsøk på å skaffe midler til ordning av lånet. Alt blir forsøkt, og alt slår feil.
Slik går måned etter måned - og långiveren sender stadige kravbrev, strengere jo lenger tiden går. Den stakkars mannen tenker og svetter, og forsøker alt, men alt er forgjeves.
Omsider krever lovens lange arm at alt det han eier skal selges for långiverens regning, og han selv fengsles til alt er betalt. Nå svartner det for øynene hans. Miste alt, og det som er hans hjertes dypeste kval; ta avskjed med sine kjære og fengsles som livstidsfange! - det er det han nå står overfor!
Stum og blek går han nå fram og tilbake og ser ut av vinduet, hvor han venter lovens håndhevere skal komme tilsyne. Da går døren opp, en mann kommer inn og overleverer et brev. Det er fra hans fedreland - fra långiveren! Han skriver: «En av dine gamle slektninger på morssiden har hørt om dine problemer, og i stor barmhjertighet betalt hele din gjeld. Jeg returnerer derfor herved ditt gjeldsbrev, fullstendig innfridd og kvittert som Betalt. Så nå skylder du meg ingen ting!
Og ikke nok med det: Denne din gode slektning har også etablert et fond som sikrer deg slik at du i hele ditt liv kan være trygg mot all skyld og nød - på én eneste betingelse: At du reiser tilbake til ditt fedreland og tar imot en stilling der åket er gagnlig og byrden er lett. Til dette har han stilt til disposisjon en umåtelig stor sum, og dermed for hele ditt liv stilt seg som garantist både for deg selv og for hele ditt livs vandring (alt ditt virke i ditt jordiske kall)». Så langt brevet.
Vi kan ikke beskrive følelser og utbrudd som dette utløser hos denne mannen - fra fullstendig stum til en flod av tårer. Og hvordan han igjen stopper opp for om det alt sammen bare er en drøm, eller rett og slett sinnsforvirring. Men etter hvert som alt får roet seg, innser han at alt har sin fulle riktighet, når han gjenkjenner långiverens signatur på brevet og det gjeldsbrevet han selv hadde avgitt og undertegnet.
Til sist ser vi ham bare stå med brevet i hånden og vitner for sine omgivelser: «Jeg trenger ikke gå i fengsel - gjelden er betalt, jeg er skyldfri! Å, - jeg er skyldfri!»
Men vi må tilføye at etter lang tid under stort press som gjeldsslave, og opplevelsen av å alltid få krav, har han fått en sykelig svekkelse. Så hvis han glemmer sin nye situasjon, eller han noen dager ikke har det forløsende brevet for øynene, opplever han det straks som om han ennå får krav på alt han skyldte. I tillegg er der en ondskapsfull mann som titt og ofte uroer og skremmer ham med falske kravbrev mens han er på vei hjem til sitt fedreland.
----------

Her ser du alle menneskers stilling, din og min, skildret i denne mannen, om enn alle ennå ikke har fått se kravet som venter dem.
Den rettferdige Gud og hans lov er långiver og fordringshaver, Kristus er den barmhjertige slektningen osv.
Her ser vi hvordan denne mannen selv ikke har betalt gjelden sin, og likevel er den rettmessig betalt - han er like skyldfri som om han selv hadde betalt alt. Gjeldskravet er på fullkomment lovlig grunnlag innfridd, mannen kan aldri mer kreves for dette. Hans rike slektning har betalt alt!
Og her ser vi hva dette ordet i praksis betyr: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far» - «mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Den som tror, han har det, han er så fri fra all skyld som om han aldri noen gang i livet hadde gjort den minste synd. «Om rettferdighet - for jeg går til min Far».
Videre legger vi merke til at mannen hadde ikke en gang selv sett den vidunderlige summen som hans gjeld ble betalt med, hadde ikke holdt den i sin egen hånd, ikke selv levert den - det hadde skjedd på den andre siden av havet -. Og likevel var han like trygg som om han selv hadde betalt gjelden. På hvilket grunnlag? Jo, på långiverens eget ord om at det var betalt. Hør og se! Og merk deg nå endelig en gang hva troen er!
Når Gud selv gjennom sin Hellige Skrift har talt om en Frelser og forsoningen i hans blod, når Kristus selv uttrykkelig har sagt: «Jeg helliger meg selv for dem», og «om rettferdighet, for jeg går til min Far» - skulle vi ikke da være like glade og trygge på denne betalingen som om vi selv i alt hadde vært og er som vi burde?
Vi tror og bekjenner at «Jesus Kristus har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder,...... med sitt hellige, dyre blod». Men så snart vi merker noen virkelige synder hos oss selv, så blir vi engstelige og motløse, som om dette slett ikke var betalt, slett ikke var lagt på Kristus, som om alt Skriften vitner om forsoningen i hans blod var falskt!
Burde vi ikke med tårer og sukk angre at vi er så forferdelig fordervet at vi i vårt hjerte aldri kan holde fast på alt dette - som tross alt er vårt, og noe så stort at hele verden, alle mennesker og engler burde stoppe opp, og i all evighet bare bli stående og betrakte dette i en konstant, salig undring? Må Herren forbarme seg over oss for vår vantro!
Men så sier du: «Jeg tror nok at min gamle skyld, fra min ufrelste tid, er sonet og forlatt i Kristus. Men når jeg så ennå daglig synder, også etter jeg fikk lys over Guds ord og smakt og trodd hans nåde - det er dette som gjør at jeg begynner å tvile på at jeg fremdeles har det rett med Gud. Da må vi svare: Se nå hvor viktig det er å gi nøye akt på Kristi ord: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far».
Jesus taler her ikke bare om avløsning, at vi blir tilsagt syndenes forlatelse, men taler om rettferdighet. Gjennom Kristus er du ikke bare løst fra dine synder. Men i dette at Kristus gikk til sin Far har du også rettferdighet for hele ditt liv, ja, Skriften sier en «evig rettferdighet». For rettferdighet betyr at vi alltid, alle dager og øyeblikk er akkurat det loven krever. Og det er akkurat dette Skriften sier at vi har i Kristus, når den ikke bare sier avløsning/forlatelse, men rettferdighet, og tilføyer: «en evig rettferdighet», Dan 9:24, «Guds rettferdighet», 2Kor 5:21. Skriften sier også at synden ikke mer «tilregnes» oss, Rom 4, at Kristus er vår andre Adam, Rom 5, at han nå er «for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24.
Slik at om du ennå faller i synd etter at du har fått motta Guds nåde, så er det selvsagt ille, og det ville vel vært bedre om du i troens bønn kjempet deg selv til blods mot synden. Men når dette skjer, at noen synder, sier Johannes, skal de likevel vite at «vi har en  forsvarer hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige», 1Joh 2:1. Og derfor eier en evig nåde.
Luther forklarer at dette ordet «evig» «betyr ikke bare at de gamle syndene aldri mer graves opp igjen, men at også de syndene vi ennå har i vårt kjøtt og blod - som fremdeles gjennom livet dessverre kan bryte ut - aldri skal tilregnes oss så lenge vi blir værende hos Kristus». Og Prætorius sier: «Jeg vet ikke om andre synder som jeg får tro jeg har forlatelse for på Kristi fullbrakte verks skyld, enn just dem som jeg daglig dessverre må draes med. Har du andre synder, må du selv vite».
Vi skal derfor ha klart for oss at Kristus har tatt på seg hele vårt liv, og stilt seg som garantist for en evig nåde over alle fall og mangler hos oss. Dette er akkurat det som ligger i de ordene at «Kristus er blitt for oss ... rettferdighet», 1Kor 1:30, «for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», 2Kor 5:21. Og ved det er vi ikke bare skyldfrie, men også overfor Gud overmåte herlige og velbehagelige - altså i hans egen Sønns rettferdighet. For dermed er alt vi mistet i syndefallet så fullkomment gjenopprettet at vår rettferdighet i Kristus er mye herligere enn den som Adam hadde før syndefallet.
Det er dette som gjør at de som er i Kristus er så velbehagelige for Gud. Og dette er det som gjør at vår rettferdighet og velbehag overfor Gud ikke kan rokkes eller forminskes gjennom våre synder.
For skulle Gud se på oss, og anse oss rettferdige og velbehagelige i hans øyne bare når vi selv levde et ytre sett pent liv, og derimot mindre rettferdige når vi ikke lykkes i å leve rett, da var det ikke sant alt det Kristus og hele Skriften sier om at vår rettferdighet består bare i ham, og at han gikk til sin Far. For da ville jo rettferdigheten - i alle fall delvis - bero på oss selv og at vi lyktes i å leve et hellig liv.
Men Paulus sier: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves», Gal 2:21.

Så har vi da, lovet være Herrens navn! ikke bare
forlatelse for vår gamle skyld.
Men også en evig rettferdighet
over alle våre daglige fall og mangler.

Vår barmhjertige slektning, Immanuel, har opprettet en umåtelig stor garanti som sikrer oss selv, hele vårt liv og vår vandring. Bare under hans vinger kan vi skjule oss og har vår rettferdighet og styrke - også når vår fornuft og følelser sier noe annet, fordi de er sykelig påvirket av det gamle trellesinnet, i tillegg til at vår farlige uvenn stadig rammer våre fattige hjerter med sine glødende piler.
Salige er de som likevel kan tro Guds løfter! Men for at det kan skje, må Den Hellige Ånd uopphørlig få arbeide med oss og overbevise om denne underlige rettferdigheten.
Der er noen vakte sjeler som lever et plagsomt liv med en svært skrøpelig omvendelse. Ikke er de så sterkt vekket opp som de kunne ønske, ikke så redde for synden, ikke så alvorlige og oppriktige, ikke kan de våke, be eller stride rett, ikke opplever de den seier over synden som de burde osv. Og all denne elendigheten gjør at de synes ikke det er rett av dem å tro på Kristus - som de så gjerne ville. Hva er det som er galt hos disse?
De er fulle av feil på alle områder, det er sant, men hovedfeilen er at de ikke har fått åpenbart Guds rettferdighet, men «søker å bygge opp sin egen rettferdighet». Alt ville bli rett hvis de bare ville kaste seg, helt fortapt, i Frelserens armer. Å, våkn opp, dere som har det slik! Hør hva Kristus sier her: «om rettferdighet, for jeg går til min Far».
Så finnes det andre som nesten alt er fordømt, som er fullstendig døde, selvsikre, hyklerske, forstokket, ja, djevelske i sine egne øyne. For de har lenge søkt å få en alvorlig gudsfrykt. Men nei, de er liksom solgt til forderv og fortapelse, overgitt til et uverdig sinn osv.
Hele denne forskrekkelige nød kommer bare av den dype, uendelige tendensen til å tro en må frelse seg selv, selv være rettferdig - eller i alle fall mest mulig rettferdig -, vil komme i egen person fram for Gud, og bli frelst i sitt eget navn - ikke som fullstendig fortapt frelses bare på Kristi navn. Mot slike står Herren og roper med majestetisk røst: «Om rettferdighet; for jeg - jeg går til min Far!» - - .
Det finnes også kristne mennesker som ellers er opplyst nok i den kristne tro, men får problemer med sitt liv, spesielt når det gjelder visse synder som i altfor stor og mektig grad henger ved dem. Det gjør at de aldri blir virkelig trygge og glade i Kristus, men alltid går med en slags skjult selvfordømmelse, og ser seg liksom bare som «halvt ufrelste».
Også disse burde våkne opp overfor de ordene vi her har for oss, og se at de nå på ny er begynt å legge trelldommens åk på skuldrene sine, på ny søker å bygge opp en rettferdighet hos seg selv, og vil altså bli rettferdige og frelst i eget navn! På slike ser Jesus med et mildt bebreidende blikk og sier: «Jeg helliger meg selv for deg, jeg gikk med mitt blod til min Far»! Får ikke dette være din rettferdighet? - da skulle det også bli din styrke!
Slik skal Ånden stadig overbevise oss: Først gjennom vår synd og vantro drive oss under dommen, skape nøden i oss, hjelpeløsheten. Men når vi så forsøker å ville frelse oss selv og søke rettferdigheten på alle slags egne veier, da får vi heller ikke i dette fred for hans tukt. Da skal Ånden overbevise om rettferdighet, åpenbare og herliggjøre Kristus for oss, og lære oss den store hemmeligheten; at rettferdigheten finnes bare i at Kristus gikk til sin Far.
Dette er nådens orden. Den som slik på alle områder blir tuktet av Jesu og vår gode Far i himmelen, den er en kristen. Og er jeg en kristen, rettferdig og frelst i Kristus alene, ved tro, da stadfestes ordet: «Jeg tror, derfor taler jeg», 2Kor 4:13. Da kan jeg ikke tie, jeg begynner å bekjenne denne tro og vitne med Ånden om synd og rettferdighet.
Og da er ilden tent - da får jeg hele verden og alle skriftlærde, prester og lovkyndige på halsen. Det blir et kor med dømming og knurring.
Så følger siste punkt i Åndens embete til rette tid, og lyder slik:

14. «Om dom, for denne verdens fyrste er dømt»

Ånden skal beholde siste ordet, og overbevise om at verdens fyrste er nå dømt - den siste og avgjørende dommen er nå falt i den store striden mellom kvinnens sæd og slangen, mellom Mikael og dragen. Himmelens hærskarer synger alt seierssangen: «Våre brødres anklager er kastet ned». --- «Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod», Åp 12:10-11.
Derfor, om verden hisser seg opp og påstår at anklagen mot deres synd og vantro er en ny og farlig lære, som bare uroer og skaper splittelse m.m., så skal alle Guds barn frimodig svare: Ånden skal overbevise verden om at deres fyrste er dømt, og dem med ham. De som er av verden fatter ikke det som tilhører Guds rike. De må la seg dømme og tukte, eller også være evig fordømt.
Godtar de ikke dette, men raser og forfølger de kristne, så skal Guds folk ikke frykte. For Lammet har vunnet, verdens fyrste er dømt, nå tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. Den Allmektige er med oss. Johannes sier: «Han som er i dere, er større enn han som er i verden», 1Joh 4:4. «Verdens fyrste er dømt» osv.
Kommer lovtrellene og knurrer over at også rettferdighet* fordømmes, og anklager oss for kjetteri og en altfor lett vei og løsaktig lære, da vil vi svare at vi er rettferdige utelukkende i Kristus, og ved at han gikk til sin Far. Og da skal vi huske og trøste oss med at Lammet har seiret, anklageren er kastet ned, verdens fyrste er dømt. Og alt anklageren hadde å støtte seg til er ryddet av veien; synden tatt bort, loven oppfylt, når Kristus gikk til sin Far, og «en ny og levende vei er innvidd for oss gjennom forhenget, det er Kristi kjød», Heb 10:20. Derfor, kan vi si, stanger dere med deres visdom mot klippen, dere fatter ikke Guds rettferdighet, osv.
Dette vers 11, «om dom» osv, følger her etter v.10, om rettferdigheten, akkurat som vi ser rekkefølgen i lignelsen om den fortapte sønn. Straks etter han har fått den beste drakten, «rettferdighetens drakt», og festen med fryd begynner, så leser vi om hvordan den hjemmeværende sønnen irriteres og klager. Og David sier: «Jeg trodde, derfor talte jeg. Men jeg ble ille plaget», Sal 116:10. Hvordan jeg enn taler, så vil de stride mot meg. Og det vil Guds barn få oppleve, at de tuktes og dødes av verden og djevelen, men alt bare tjener til det gode for dem som elsker Gud.
Luther slutter forkynnelse over denne teksten slik: «I dette evangeliet holdes det fram for oss tre forhold: Synden, rettferdigheten og korset eller forfølgelsen. Fra synden blir vi utfridd ved troen, hvis vi tror at Kristus har sonet for alle våre synder, og at hans fullbrakte verk er vårt, så det er vår rettferdighet. Når vi er erkjent løst fra synden, rettferdige og hellige i Kristus, så vil verden, djevelen og kjødet kjempe kraftig mot oss. Det skaper forfølgelse og korset.»
Disse tre forhold: Synden, rettferdigheten og korset, kommer til å bearbeide oss alle vårt livs dager hvis vi er kristne. Synden vil stadig bekymre, bedrøve og ydmyke oss, rettferdigheten i Kristus stadig rense, trøste og fryde våre hjerter, korset vil stadig døde vårt kjød, vår selvopptatthet og kjærlighet til denne verden, og trøtte oss med dette livets plager, så vi vil glede oss til å fare herfra og være «hjemme hos Herren». Dette er det endelige målet.
Må så han som er vår omsorgsfulle slektning, vår bror og Frelser, vår rettferdighet og styrke, hjelpe oss til å fullende løpet til vi er framme ved målet, i himmelen hos Gud!
Øverst i skjemaet

Med velvilje fra: www.arven.net