fredag 15. mai 2015

Lukas taler del 1.

LUKAS-evangeliet.
NDH

Luk 1, 26–38. Født av en jomfru.


Teksten handler om at Maria skal bli mor til verdens frelser. Det er en stor oppgave hun får. Hun var i utgangspunktet bare en vanlig ung kvinne, ja trolig en tenåring. Og så skulle hun få en slik oppgave! Og nå fikk hun budskap fra Gud om det.

1) Maria
Hovedsaken ved denne teksten er at Jesus skulle bli født som Messias, og da måtte det skje ved et Guds under. Det viser hvor viktig jomfrufødselen er. Alle mennesker er syndere, og alle barn blir dermed syndere. Gud måtte gripe inn på overnaturlig vis.

Det var i den sjette måned - det viser til at slektningen Elisabeth var i sin sjette måned etter unnfangelsen, v. 36. Også der hadde Gud grepet inn, men på en annen måte. Hun var ufruktbar før, og hennes sønn skulle få en viktig plass i Guds rike uten at han var Guds sønn.

2) Engelens hilsen.
Maria fikk englebesøk. Og hun fikk en fin hilsen fra himmelen. Først sa engelen: Du har fått nåde. Det betyr at engelen ikke krevde noe av henne. Han kom ikke med lov og krav og vanskelige oppgaver. Hun hadde fått noe, helt gratis og uforskyldt.

I tillegg sa engelen: Herren er med deg. Det var en betryggelse, hun behøvde ikke å bli redd. Og hun var velsignet blant kvinner. Hun må ha forstått det slik at hun stod i en særstilling også blant kvinnene i Israel. Men det var helt uklart for henne hva det betydde.

Litt senere komme en ny forsikring: Se, du har funnet nåde hos Gud. Det må bety her at hun var spesielt utvalgt av Gud til noe. En slik utvelgelse betyr aldri at noe ondt og besværlig for menneskene. Guds nåde er gave uansett hva det innebærer praktisk for oss.

3) Marias spørsmål.
Maria ble forferdet da hun fikk englebesøk og forstod ikke den himmelske hilsen. Hun ble forferdet og grunnet på det - og det var før hun hadde hørt hva engelen ville og at hun skulle bli mor. Et slikt englebesøk må ha vært sjelden for vanlige folk. Kanskje var det også overveldende fordi det egentlig var unaturlig.

Oppgaven Gud gav henne var ganske naturlig for en kvinne: Hun skulle bli med barn. Hun fikk til og med vite at det var en sønn. Og engelen gav også barnet navn - det skulle hete Jesus (eller Josva på hennes språk).

Da er det klart at hun tvilte. Hun var nok forlovet, men levde ikke sammen med Josef (Jeg vet ikke av mann). Hvordan skulle det da gå til? Skulle hun få barn med noen andre, ville hennes tanker om Josef som mann bli umulig. Hun kjente nok praksis i Israel om dette. Det resite seg nok en motstand i henne mot det hun nå hørte. Og det var ganske naturlig.

4) Svar.
Engelen kom med svar. Det skulle skje på guddommelig vis ved et Herrens under. Den Hellige Ånd skulle komme, og det betyr at Gud grep inn. Den Høyeste kraft er Guds kraft. Han behøvde ikke en mann for å gjøre dette.

Barnet skulle derfor være et hellig barn, ja Guds egen Sønn. Det må ha svimlet for den unge Maria. Og kanskje hun skjønte litt av at det måtte være nåde. For noe slikt hadde hun ikke fortjent.

5) Barnet
For å vise Maria at barnet virkelig skulle være unikt, forklarer han hvem og hva han skulle være.

Jesus betyr frelser eller en redningsmann. Det betyr at barnet skulle gjøre noe for sitt folk, noe som ingen andre kunne gjøre. Josef fikk nærmere beskjed om det i Mat. 1, 21: For han skal frelse sitt folk fra deres synder. Oppgaven var altså ikke politisk eller av sosial eller økonomisk art. Det gjeldt folkets synd. Det ver den som hindrer oss alle fra å være en himmelborger. Noen måtte ordne opp i det som skjedde i Edens hage, 1. Mos. 3.

Barnet skulle bli stor - ikke av alder eller menneskelig makt og prakt. Guds rike er helt annerledes enn den jordiske tanke om storhet. Men det var nettopp som Gud han skulle være stor. Han skulle nemlig kalles Den Høyestes Sønn. Den Høyeste er et navn for Gud her. Barnet skulle være Guds Sønn, v. 35. Dermed har engelen sagt at noe guddommelig stort skulle skje i verden. Og det skulle hun være redskap for.

I tillegg skal han være konge for Israel (Jakobs hus). Kongetittelen betyr at han skulle lede folket og være deres øverste. Det var et evig og altomfattende kongerike han talte om. Kanskje Maria allerede nå ante at hun skulle bli mor til Messias som profetene hadde talt.
***
For å gi enda mer trygghet til jenta, viste han til slektningen Elisabet som også var fruktsommelig, selv om hun var gammel. Og da siterer han et ord fra Skriften som ga budskapet stor tyngde: Ingen ting er umulig for Gud (1. Mos. 18, 14; Jer. 32. 17).

Da var Maria klar. Hun aksepterte kallet og oppgaven. La det skje! Engelens ord hadde overbevist henne. Hun var villig å være en Herrens tjenerinne. Er vi det? Hadde vi tatt imot en slik oppgave som ville forvandle livet vårt?

Luk. 1, 39-45. 4. advent. Elisabet. 



Maria er i dag på besøk hos Elisabet oppe i fjellene i Juda, kanskje til en levittby i området rundt Jerusalem (A. Barnes). Mannen Sakarias var prest og prestene hadde egne byer de bodde i når de ikke var i tjeneste. Og dette møtet ble betydningsfullt for begge kvinnene. De var i slekt uten av vi kjenner til hvor nær hverandre de var. Og begge brøt ut i lovsang ved dette møtet. J. C. Ryle siterer et gammelt utsagn som sier: «Sorgen blir større ved å skjule den, og gleden vokser ved å gi uttrykk for den.» 

Her gjelder det særlig Elisabets reaksjon i møte med Maria. 
1. Elisabets barn ‘sprang’ i henne.
Det skjer noe med barnet da Maria kom, det sprang i Elisabet. Vi møter det både i v. 41 og 44. Hun kjente at barnet rørte seg i henne – hun hadde båret det i ca. seks måneder, se v. 26. Og det gav henne glede og var trolig en grunn til at hun begynte å prise Gud. 

2. Elisabet ble fylt av Ånden.
Dette uttrykket er kjent fra bl.a. pinse da apostlene fikk den hellige Ånd på en ny måte da profetien i Joel 3, 1 ble oppfylt. Dette gir seg også utslag i glede og fryd. Hun hadde en god stund denne dagen da Gud kom henne så nær. Hun fikk kanskje et profetisk budskap ved Ånden eller kunnskap om det barnet hun skulle føde (A. Barnes). 

3. Elisabet velsignet Maria.
Også Maria gikk med barn og Elisabet velsignet henne og tale profetisk. Maria skal ha en enestående stilling blant alle kvinner på jord. Ingen andre skal oppleve det hun gjorde. Og frukten av henne skal være velsignet, for det er selve Messias som Gud hadde lovet i lange tider. Nå stod de på trappen til oppfyllelsen. Det var en stor stund for disse to denne dagen. De så inn i framtida med Guds øyne: En ny tid skulle komme. 
Og Elisabet selv syntes det var for stort at hun skulle få møte den jordiske mor til Guds Mes-sias. V. 43. Hvordan kan det hende, spør hun i undring. Det kunne hun ikke forstå. Og slik er det med et under – for vår tanke er det umulig å forstå. 

4. Herrens ord skulle skje.
Ordet er tydelig: «Fullbyrdet skal det bli det som er sagt om henne av Herren». Gud har talt om dette, og hans ord er alltid troverdig. Så ble Maria forvisset om at barnet var av Gud og at det var et spesielt barn. Og Maria trodde det Gud hadde sagt nå. Hun var en troende. Troen er kjennetegnet på alt Guds folk. Da tror vi også at alle andre profet skal oppfylles, også om de siste tider, selv om vi ennå ikke forstår alle detaljene. 

Luk. 1, 46-55. 4. s. Advent. Marias lovsang.


Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.

En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.

Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:

1. Marias ydmykhet.
Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.

Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.

Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.

2. Marias glede.
Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.

Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.

Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:

3. Marias bibelkunnskap.
Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.

Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.

Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.

I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.

Luk. 1, 57-80. Døperen Johannes.

.
I kirkeåret har vi en ”Døperen Johannes’ dag”.
.
Og Johannes var en viktig person i Frelseshistorien og dermed i Bibelen. Han er omtalt i Bibelen flere ganger, som proeti i GT (Mal 3, 1 og Jes 40, 3). Gud ville sende et bud foran Messias for å rydde vei for ham i hjertene. Og det ble oppfylt, Mat 3, 3 og Luk. 3. Her lærer vi straks at Guds ord er pålitelig. Det som står skrevet, vil skje! Se, jeg sender mitt bud, sa profeten. Og han skal være en som roper i ørkenen, sa den andre.
.
Hans gjerning var altså å rydde vei for Herren, jevne stiene. Det var et slags buldoserarbeid, eller grovarbeidet i Guds rike.
.
Far hans Sakarias var også en profet, v. 67. Gud viste ham hva sønnen skulle bli i hovedtrekk. Bibelen sier litt om hva denne ”veirydding” er, og Lukas kommer tilbake til det i kap. 3. Hovedsaken er at Jesus vil inn i vårt hjerte. Han vil ”styre våre føtter inn på frelsens vei”, v. 79. Og da må han lære folket ”frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt”, v. 77.
.
Gud vil trøste og hjelpe oss her i livet. Det er sant og visst. Men det aller sterkeste ved Guds ord er at han vil frelse vår sjel og lede oss trygt gjennom døden og inn i evigheten. Og det kan bare skje ved at våre synder blir forlatt. Det er porten.
.
Da må vi også vite noe – både om våre egne synder og om porten og veien. Disse to ting henger sammen. Men det er disse to ting folk vet minst om. Det har djevelen sørget for, han forblinder menneskene og får dem til å føle seg trygge her og nå. Det er derfor folk ikke ønsker å se lenger enn dagen i dag. For det blir ubehagelig. Men dette ubehag er nødvendig.
.
Derfor må noen forklare oss frelsens vei. Det er egentlig Åndens gjerning. Men til alle tider har Gud i stor grad gjort seg avhengig av mennesker som redskap. Alle sanne predikanter er det, slik også Johannes var det. Ja alle kristne er Guds redskap i større eller mindre grad. Luther taler om ”kallet” i selve arbeidet og hverdagen. Han talte om ”vaskekona” som var en Guds tjener.
.
I sin veirydding står det et par ting om Johannes som vi skal nevne nå:
.
a) Han stod for Herrens åsyn, v. 76. Det var faren som profeterte om det. Gud viste ham at skulle Johannes lykkes i sin tjeneste, måtte han alltid leve i Guds nærhet. Der så han seg selv på den rette måten, og der fikk han nåde, frimodighet og kraft til å gå ut til folket.
.
Og slik har det alltid vært med Guds tjenere. Skulle vi få lys over Ordet og ha noe å gå med, måtte vi leve nær vår Frelser. Det skjer både i bibellesning, bønn og stille stunder med vår Gud. Travelheten er en av Guds tjeners største fiender. Å være for Guds åsyn betyr også at han lever i vår tanke gjennom dagen. Er vi mye opptatt med jordiske ting gjennom dagen, har Gud liten mulighet til å tale med oss. Det er særlig farlig for folk når de har et arbeid som krever mye tankearbeid. Har du ikke da disiplin over ditt eget liv, vil du snart gå tom.
.
En har sagt det slik: ”Store ånder lever i stillhet.” Og Salme 25, 14 sier: Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham. Fortrolig samfunn – det kan bare skje i stillhet: ”Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her.”
.
b) Johannes hadde en oppgave: Å rydde hans veier, v. 76. Å rydde er nødvendig når noe stenger eller det er blitt for mange ting i huset. Rydding betyr da at noe må bort. Vi kan ikke lenger ha det.
.
Blant jødefolket på Døperens tid var det en del som hadde mange tanker som ikke var Guds. Det viser deres møte med Jesus. Hadde de levd rett med sin Gud, ville de åpnet armene for ham so var deres Guds Sønn. Men det gjorde de ikke. Manges hjerte var ikke i harmoni med Guds vilje.
.
Noen var opptatt av politiske tanker og ønsket en Messias som ville befri dem fra romerne. De tolket profetene slik. De var ikke så opptatt av sjelens frelse og evigheten, men hang ved det jordiske. Det har ofte, kanskje alltid, vært den store faren.
.
c) Derfor skulle Johannes lære dem frelse å kjenne, v. 77. Han skulle rydde noe bort slik at de så frelsen. For den kjente de tydeligvis ikke. Før vi går videre om frelsens vei, må vi minne hverandre om at vi må fortelle om den til andre, slik Johannes gjorde. Vi er satt til å vise andre det Gud har gjort for dem i Jesus Kristus.
.
En sanger sier dette slik:

Fortell meg det rett ofte, jeg glemmer lett igjen.
For morgenduggens friskhet ved middagstid svant hen
.

Vi behøver med andre ord fornyelse i vårt kristenliv. Også de ”trofaste” kristne trenger det. Morgenduggens friskhet er de nyfrelstes varme og visshet. Den kan svinne hen ved middagstid, dvs etter en tid som kristne, gjerne i manndommens travle alder. Da må evangeliet og de kristne hovedsannheter fortelles igjen. Det er bare der vi kan få fornyelse og ny glød.
.
Men noe må ryddes bort. Det var Johannes’ oppgave. Og hva var det han grep fatt i da? Jo, han talte om synden – den var et problem, for det stengte veien til Gud. Derfor sa han at folket måtte lære om frelsen på en bestemt måte: ”Ved at deres synder blir forlatt.” Da ser du frelsen og hvor stort det er være et Guds barn. Peter sier om noen at de ”har glemt renselsen fra sine gamle synder” (2.Pet 1, 9). Og da var de åndelig blinde.
.
1. Syndenes forlatelse er selve begynnelsen på kristenlivet.
Da vi kom til Jesus, så vi våre synder. Først oppdager man de mest konkrete, det som andre ofte kjenner til. Men synden ble snart levende også i vårt eget hjerte. Det var ikke bare gjerninger som var onde. Selve vårt indre liv, vårt hjerte, vart stygt og ondt på alle måter.
.
Noen ganger var det vanskelig å erkjenne det. Hvorfor var jeg verre enn andre? Var det kanskje miljøet mitt som var verre? Eller var jeg skapt slik?
.
Gud arbeidet videre med oss for å rydde bort all stein og hinder. Og det ble klart ved Åndens tale at alle synder skulle jeg bekjenne for Gud. Det var bare den måten. Og så ble det en realitet, at jo større syndserkjennelsen var, jo større ble frelsen. De to tingene henger nøye sammen. Det opplevde kvinna i Simons hus. Hun var en synderinne, men fikk høre noen herlige ord: ”Dine synder er deg forlatt.” Luk 7:48. Og i verset foran sier Jesus: ”Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget.” Disse to ting henger nøye sammen. Og der traff han nok fariseeren Simon på et ømt sted, for han var ikke fylt av så mye kjærlighet akkurat. For han hadde nok ikke opplevd velsignelsen ved syndenes forlatelse. Har du gjort det?
.
2. Den er også kristenlivets fortsettelse.
Vi oppdaget etter hvert at syndene er større og styggere enn vi først trodde. Med kristen erkjennelse og vokster i troslivet, vokser synet på synden. Ånden minner oss stadig om ting vi har gjort for lenge siden, noe vi ikke har erkjent som synd og fått tilgivelse for. Og djevelen er en stor fisker som minner oss om mange synder som allerede har bekjent. Noen ganger er det ikke lett å vite hvem som minner oss om synden. Men i alle tilfelle har vi bare en vei og gå, og den gjelder for alle slags synder: Be om tilgivelse og nåde.
.
Og Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hus! Så skal vi få leve i denne visshet dag for dag. Kristenlivet blir en vandring i syndenes forlatelse. Da er vi på rett vei.
.
3. Den er hemmeligheten ved fornyelsen.
For et langt eller kort kristenliv kan også gjøre os sløve og trette og søvnige i det åndelige liv. Det har mange erfart gjennom livet, kanskje flere ganger. Alt ble en rutine og en vane. Det gikk i grunnen så greitt. Men gleden og frelsesfryden var borte. Visshetens trygghet savnet vi også.
.
Hva skal vi gjøre? Det er alltid det vi spør om når vi tenker menneskelig. Hva skal jeg gjøre nå?
.
Hemmeligheten er å behandle også vår sløvhet og søvn som synd! Likegyldigheten og lunkenhet er ikke av Gud. Og da er det synd. – Så må vi behandle synden slik vi ”gjorde” første gang. Vi ba om nåde og tilgivelse for synden. Det skal du gjøre også nå. Med samme alvor og samme oppriktighet uten noen form for fusk. Det er dette som ligger i sangen: ”Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry!”
.
Da blir det lys i mørke sjeler og i dødsskyggens dag, v. 79 og Salme 23. Og da får vi igjen leve godt og ha fred med Gud i en god samvittighet. Amen.
-


Luk. 2, 1-14. Jul.


Det er jul nå. Folk opplever denne høytiden forskjellig. Noen er opptatt av stemning og lys og snø og engler. Barna er opptatt av gaver og mye godt på bordet. Ja, det gjør også de voksne i et velferdssamfunn som vårt. Overdådige julebord både hjemme og på arbeid preger tiden mange steder. Gode økonomiske tider gjør ikke alltid folk gudfryktige.

Den første jul var noe annet, og noe av det skulle følge oss også inn i vår jul. Josef og Maria var på reis. og det var strevsomt å reise på den tid, særlig når den unge Maria var med barn. De var trette og slitne og hadde ikke god anledning til å bade eller rense seg.



Da de kom fram, opplevde de at alle steder var det fullt. Herberget hadde ingen seng å by den unge fruktsommelige kvinnen. De måtte nøye seg med en stall. Blant høy og strå og husdyr skulle de oppleve sin første jul. De skulle innskrives i manntall slik at romerne visste hvor mange jøder det var i landet. Slikt hadde ikke skjedd der før i deres tid.



Innskrivningen skulle gjelde hele verden, står det. Noen mener det kan bety alle landsdeler av hele Palestina. Ordet er noen ganger brukt i en slik innsnevret betydning. Uansett gjelder det alle jøder. Den tyske presten W. F. Besser sier her: «Gud hadde også innskrevet dem og funnet at verden var i dyp gjeld til ham ved synd og misgjerning og hadde intet å betale med.» Og her har vi den åndelige dimensjon ved julebudskapet. Det var derfor Jesus kom.



Nå fikk det unge paret himmelbesøk. Noen jøder ute på marken fikk også det. Et budskap lød denne natten til hyrdene utenfor Betlehem der dette skjedde. Der en slik englesang lyder, er det alltid himmelbesøk. Da skjer det noe.



Det var en skremmende opplevelser. De ble redde og engstelige for dette uforklarlige og ny. En Herrens engel stod plutselig hos dem. Og det lyste omkring ham. «Meget forferdet» ble de, v. 9. Det er mye i denne verden som kan skremme oss, særlig når det skjer plutselig og uventet. Hva hadde vi sagt og tenkt om en engel uforvarende stod ved vår side i en sen nattetime? Og om han så talte til oss, ville vi trodd det?



Engelen forsikret dem om at det ikke var noen grunn til slik redsel. Han kom tvert om med en gledelig nyhet, om et godt budskap – et evangelium for folket. «Frykt ikke!» Gled dere heller over det som skjer i kveld! Slik kunne engelen sagt. For han har virkelig et budskap til dem og til hele jødefolket – ja, til alle sjeler i verden. Hva er det han sier?



1. En frelser er født.

Engelen sier det klart: Barnet som er født i dag er Messias. Det skjedde i Davids by som var Betlehem. v. 11. Og han er en frelser. Disse ordene forstod jødene. Det var en gjenklang av deres bibel, det gamle testamentet.



Og det er virkelig sant: Vi behøver en frelser. Verdens ondskap viser det klart i det ytre. Vår egen indre tankeverden er ikke noe bedre. Alt peker tilbake til syndefallet. Adam og Eva var representanter for oss alle. De var ulydige mot Gud og syndet og førte dermed hele menneskeheten senere ut i fall fra Gud. Etter dette har alle mennesker vært ulydige mot Gud og lever i synd.



Derfor trenger vi en redningsmann. Vi er som et mennesker ute på ville havet uten redningsbåt eller noen hjelper. Vi er som dødssyke mennesker i et land uten lege og medisiner. Slik er situasjonen til alle mennesker.



Julehøytiden er meningsløs uten dette bakteppet. Men nå er Jesus født!Frelseren kom til jord og vi har mulighet til å bli berget. Slik er julen vårt store håp om redning og frelse. Det var Jesu oppgave å frelse verden. Og det ble fullbrakt på korset på Golgata. Da ropte han «fullbrakt». Barnet ble vårt frelseshøvding og gjorde det vi ikke kunne.



For å få del i dette, må vi komme til Jesus og tro på ham. Det er å ta imot Jesu frelsesverk av bare nåde, Joh. 1, 12. Da blir vi født på ny og blir himmelborger.



2. Glede.

Engelen sier også til hyrdene noe mer: Jeg forkynner dere en stor glede, v. 10. Den store gleden i denne sammenhengen er ordet om Jesus som var født. Jesu komme til jord er en stor glede for verden. Det ville Gud at folket skulle høre. Derfor sendte han engelen med dette budskapet. På grunnteksten står det egentlig: For se, jeg evangeliserer dere (med) en stor glede. Han skulle jo sagt: jeg forkynner dere at et barn er født. Men nå sier han at en stor glede er kommet. Da blir det som W. F. Besser sier: Han «kaller slik det lille Jesusbarn med et nytt navn; det må hete: Det lille barn (er) en stor glede.»



Gleden henger sammen med er egentlig Jesu gjerning på jord. Han kom for å dø for våre synder. Han skulle ta bort alle synder ved å bære syndens skyld i vårt sted. Et slikt ord vil være til usigelig glede for den som ser sin synd og vet at han har et langt og alvorlig skyldbrev. Når han så oppdager at han ikke har noe å betale med, kan fortvilelsen komme. Vi føler det samme som profeten Jesaja i kap. 6, 5: Jeg er fortapt.



Når vi så hører om en som har betalt og som vil ta imot oss og gi oss alt det vi behøver, blir det sannelig glede i synderhjertet. Da blir ikke glede at alt går godt for oss her i livet, eller at vi finner mange gleder og fornøyelser i denne verden. Da blir jubelen og gleden en ekte og sann julefryd: Tenk, jeg er frelst og fri fra synden og har fått navnet skrevet i himmelen.



Det er nok dette Paulus mener i Fil. 4, 4: atter vil jeg si dere: glede dere. Evangeliet om Jesus skal få leve i oss hele tiden og være en stadig og varig glede i sjelen. Det kan nok hende at noe vil forstyrre gleden, men da må vi gå tilbake til gledens grunn: det Jesus gjorde for oss på korset. Der er det aldri forandring eller skygge.



3. For alle.

Denne glede skulle være for alt folket, står det. Her ser vi at evangeliet er ment og bestemt for alle mennesker. I dette juleevangeliet finner vi altså misjonstanken. Vi kan ikke beholde det for oss selv, vi må sende det ut til alle mennesker.



Denne tanken finner vi også igjen i himmelen. Det står om de som kom dit i Åp. 7 bl.a.: Den store skaren som stod for tronen, var av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, v. 9. Da må ordet om Jesus ha kommet ut til alle der noen har tatt imot. Og de skal være i himmelen en dag. Av hver eneste slekt og stamme skal det være noen som kom til ham og ble frelst. Det blir også en gledesgrunn: Tenk at jeg i min slekt skulle få lov å bli med!



4. Et tegn.

Hyrdene skulle få et tegn på at de kom til rett sted og fant det rette barnet. De skulle lete etter et barn som var svøpt og lagt i en krybbe, v. 12. Det var trolig noen andre nyfødte barn i Betlehem. Det kunne være i herberget eller i et hjem i byen. Men bare dette barnet skulle ligge i en krybbe. Det var tegnet.



Dette tegnet taler om fattigdom, noen svært få hadde ventet. De fleste mente vel at Messias skulle fødes i et større og bedre hjem i landet. Kanskje hyrdene også ble forundret. Men nå skulle de anerkjenne det fattige lille barn som verdens frelser. Det skal ydmykhet til for å tenke det. Mange jøder hadde trodd at Messias skulle være en jordisk konge som skulle befri folket fra romerriket og gjøre dem til en ny og fri nasjon politisk. Jesus kom som konge, men hans hovedsak var å befri folket fra synden og fortapelsen. Det var hans gjerningen ved hans første komme.



5. Lovsang.

Den som tar imot frelsen i Jesus, har grunn til og får lyst til å prise Gud. Englene gjorde det, og hyrdene var lydige og gikk til Betlehem og møtte Frelseren. Det er da vi opplever sann fred her i verden. Tenk om alle mennesker var frelst og levde sitt liv i troen på Jesus! Da ville freden herske her. Og det skal en gang skje. Men til den dagen må vi være med og utbre evangeliet om den store glede som er Jesus selv. La alle få høre det.



Luk. 2, 1-14, Juleevangeliet.

.
Det tradisjonelle juleevangeliet om Jesu fødsel finner vi i Lukas kap. 2. Det blir lest hver jul, og vi blir trolig aldri mett av det. Det er vakkert, og det er sentralt om kristendom og vår tro. Derfor bør vi stadig fordype oss i det og se inn i noe av rikdommen ved Kristi komme.
.
La oss se på ordene i juleevangeliet ennå en gang – på en annen måte. Vi skal plukke ut noen betydningsfulle uttrykk her.
.
1. Faktum er.
I v. 1 og v. 6 står det i vår bibel: Det skjedde. I den latinske bibelen Vulgata står det på begge steder: ”Factum est”. Jul er et faktum, det er noe som har hendt i historien. Ingen kan bortforklare det. I den nyhebraiske oversettelsen av Det Nye Testamentet kommer det også fint fram. Der står det: wajehi: Og det er, det eksisterer. Det er forresten samme ordstamme som navnet på Israels Gud – Jahveh (eller JHVH, som ikke uttales av jøder). Betydningen av dette navnet er nettopp at det ER, han er til, slik det blir uttrykt til Moses i 2. Mos. 3, 14.
.
Det er den samme tanken som ligger i sangstrofen: Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag. Juleevangeliet er derfor at evigheten er kommet inn i tiden. Det skjedde noe julenatt som hadde røtter i evigheten i Guds tanke og som var gjennom alle evigheter.
.
2. Manntall.
Men dette faktum fikk en start i tiden og i verden. Da gikk det ut et bud om et manntall, står det, v. 1. Keiser Augustus hadde bestemt at hvert 14. år skulle alle i Romerriket telles. Han ville vite hvor mange han styrte over. Dette har et islett av kontroll over seg. Menneskene vil kontrollere Guds skapning. Og et manntall er ofte tatt opp i andre land, særlig med tanke på krig og utskrivning av soldater.
.
Alle gikk til sin by, der slekta hadde sitt opphav. Josef og Maria var av Davids ætt, som var av Juda stamme. Betlehem var Davids by som hørte til det landområde som Juda stamme fikk. Stamtavlene i Mat. 1 og Luk. 3 viser det. For en jøde var det viktig å kunne vise hvilken stamme de kom fra, slik kunne de bevise at de var rette jøder.
.
3. Rom for Jesus?
Det var nok mye folk som kom til Betlehem som til andre byer på denne tiden. Josef kom kanskje midt i denne perioden. For han opplevde at alt var opptatt. Ikke et eneste herberge hadde ledig plass. Så tok de inn i et uthus, en stall der de fant en krok.
.
Og nå kom et annet faktum: tiden var inne for Maria. Hun skulle føde. Og det var ingen vanlig fødsel eller et alminnelig barn. Ni måneder før hadde hun hatt englebesøk og fått beskjed om at hun skulle få en sønn (Luk. 1, 28ff). Dette barnet skulle bli stor, bli konge og kalles Guds Sønn. Hun hadde ikke hatt noen mann, men Guds Hellige Ånd hadde skapt barnet i henne.
.
Hvilke tanker har ikke dette ført til i den unge kvinnens liv? Og nå var tiden inne. Det hellige kongebarn skulle nå komme til verden. Men det var ikke rom for denne kongen. Alle var opptatt med sitt eget. Jesusbarnet lå i en krybbe.
.
Har det ikke alltid vært slik? Det er så vanskelig å invitere Jesus inn! Plassen er opptatt av alt annet. Det er den ”velkomst” han får i denne verden.
.
4. Noen hyrder.
Denne natta var det noen andre som også fikk englebesøk. På markene utenfor Betlehem var det noen hyrder som voktet saueflokken sin. Og da ble de forskrekket, som det ofte blir ved englebesøk. De så et veldig lys omkring seg og hørte røst.
.
Engelen sa han skulle forkynne. Og det er ikke vanlig snakk og småprat. Forkynnelse er å ha et budskap. Det fører noe nytt inn i verden og menneskelivet. Det er kraftige ord fra den store Gud. Budskapet er også noe vi behøver mer enn noe annet.
.
Engelen talte om flere ting – stans litt ved dem nå:
.
A. Frykt ikke!
Jo, vi mennesker har grunn til å frykte. Av natur er vi Guds fiender. Synden har ført menneskeslekten bort fra det hellige. Vi ble skitne og stygge og vonde. Det urene passer ikke i Guds himmel og hos Den Hellige. For mennesket er bare en endeløs dom i vente. Og den har vi grunn til å frykte. Dommen er mye verre enn vi kan tenke oss eller forstår. Ingen slipper unna den, den kommer som natt følger på dag.
.
Da forkynner Guds sendebud: Noe skal skje som kan ta denne frykten bort. Gud er forunderlig slik. Han kan ta frykten bort og gjøre livet ganske nytt.
.
B. Glede.
Engelen forkynner en stor glede. Og den fjerner frykten fra mennesket. Den guddommelige glede er ikke følelser og sjelelige opplevelser (selv om det også kan komme). Gleden er en person. Gud skal sende en mann til jord som skal gjøre alle ting vel. Han gir oss hjerteglede, som intet annet på jord kan gi.
.
Du har tapt mye allerede i livet om du ikke kjenner dette mennesket! Han er her for deg nå. Og han vil fylle ditt hjerte med en ny glede. Han gjør det ved å tilgi dine synder og dermed fjerne frykten for dommens dag og oppgjøret med Gud.
.
Mannen heter Jesus. Han er gledens herre. Og han er frelser ”for alt folket”, står det. Da er vi alle regnet med. Han er Messias – det betyr kort sagt at Jesus er den som Gud har lovt skulle komme til jord som frelser. Julenatt var han her – med en stor glede: Alle syndere kan bli frelst.
C. Et tegn.
Hyrdene skulle få et tegn på at de var kommet til rett sted. Og det har vi også.
.
Et barn – svøpt – i en krybbe. Fattig altså. Ikke i et slott eller kongepalass. Det tror mange og dermed leter de på feil sted. Nei, det så lite ut. Slik er det fremdeles. I første omgang ser det smått ut. Kristendom kan vel ikke være noe?
.
Men se ikke på innpakningen. I en gammel og slitt pose kan det ligge store rikdommer. Tegnet kan bedra den overfladiske tanken.
.
Englene skjønte det – når de merket englesangen av en himmelsk hærskare. Tegnet bærer bud om noe himmelsk, om Guds rike på en syndig jord. Det har et viktig kjennetegn:
.
D. Fred!
Å, hvor mange som lengter etter fred! Og mange kritiserer Gud for juleevangeliet nettopp på dette punkt. Folk ser jo bare krig og hører rykter om krig over alt. Så drar de den urette konklusjonen at verken jul eller Gud eksisterer.
.
Hvordan henger dette sammen? Bibelen taler veldig klart om at det alltid vil være krig på jord i denne tidsalder. Profeten Daniel sier i en profeti om de siste tider: Inntil enden er det krig. Dan. 9, 26. Og Jesus sier i en endetidstale i Mat. 24, 6: Dere vil høre om kriger og rykter om krig.
.
Juleevangeliet kan ikke tale om politisk fred. I en syndig verden er det umulig.
.
Vi vet alle at i våre hjerter er det ofte urolig. Mange går livet gjennom med en stadig usikkerhet og uro i sitt indre. De lengter etter fred og er redd for å dø og møte Gud. Hvordan vil det gå da?
.
I Jes. 35, 4 kan vi lese: Si til de urolige hjerter: … Se, der er deres Gud … Han kommer selv og frelser dere! Det er juleevangeliet. Gud vil gi hjertefred til menneskene – og han gjør det ved å frelse oss. Derfor kom Jesus. Det er forkynnelsens mål.
.
5. Til Betlehem.
Da hyrdene hørte dette, var de ikke sene om å bestemme seg. La oss gå, sa de. Vi må finne barnet og få den fred vi behøver i hjerte og sinn. De skyndte seg og fant barnet. Det var ikke drøm eller fantasi. Det også var et faktum. Etter dette møtet, ble de fylt av lovsang og takk for englesangen som var sann, v. 20. Men vi vet ikke mer om hvordan det gikk med disse enkle landsens menn, de første budbærere av evangeliet. Fikk de høre barnet tale mange år senere – og følge ham?
.
6. Maria.
Det står ikke noe om hva Josef sa og tenkte. Han var nok heller ikke uberørt. Men Marias hjerte og tankeliv ligger åpent for oss. Hun tok vare på det hun hørte. Hun tenkte på det og grunnet på det. Disse tankene var åpenbart om lag slik: Hva skal dette bety? Hvordan vil det gå med barnet mitt?
.
En dag over 30 år senere er hun i Jerusalem og står ved Golgata. Nå henger barnet der. Hun har hørt ordene: Det er fullbrakt. Og tankene går til Betlehem: Mon det er julesangen som nå er fullbrakt? Den store gleden? Brikkene faller nok på plass etter hvert. Jo, han var Messias – han er vår redningsmann, kvinnens ætt og de lidende Herrens tjener.
.
Alle som tror det, får del i frelsen og ser et glimt av himmelen allerede her på jorden. Har du også sett det?

Like til Betlehem.

Luk. 2, 15-20.

.
Det er englene som synger og forkynner utenfor Betlehem. I Hebr. 1, 14 står det at englene er tjenende ånder som er utsendt av Gud for vår skyld. Ja, jeg tror på engler. Og jeg kan noen ganger føle dem nær, og det gir trygghet. De er jo utsendt fra Gud – for min skyld som en kristen. De leder min gang og hjelper meg daglig.
.
En av englenes oppgave tror jeg er å fortelle om Jesus. Det var det de gjorde julenatt. Gud sendte ikke en prest eller en rabbiner til gjeterne på Betlehemsmarkene. Han brukte en engel! Slik tror jeg det foregår i dag også.
.
Hver gang du er alene og har ingen å tale med, kan engelen minne deg om Gud og de evige ting. Skrekken for Helvete vokser i deg, og lengten etter himlen øker. Du får lyst til å bli med der hjemme i Guds evige rike. Er det bare innskytelser i øyeblikket?
.
Jeg tror det er en engel! En av de tjenende ånder fra himmelen.
.
Englene hørte budet om at ”i dag er det født dere en frelser i Davids stad”. De fikk høre om ham som kom for å frelse de fortapte, for å søke etter det som var gått bort. De fikk høre om Jesus. Det er kjennetegnet på at det er en engel.
.
I dag kommer budet til deg. Nå får du høre om det!
.
Og da hyrdene hadde hørt det og budskapet var forkynt, sa de til hverandre: La oss gå! Det viser at her er det fellesskap og samarbeid. De var enige. Ingen skilte seg ut og sa: Jeg vil ikke! Nei, alle ville se dette. Alle ville bli frelst, for å si det konkret.
.
Å, hvor jeg ønsket at dette måtte være sant! At alle dere vilel si i dag til hverandre: La oss gå! Vi må glemme feil og mangler ved hverandre. Vi må se bort fra oss selv og til krybben.
La oss gå – like til Betlehem! Og hvorfor til Betlehem? Hvorfor ikke til Jerusalem der templet var og alle prestene og fariseerne? Der var de skriftlærde og de hellige bøkene fantes der. Hvorfor ikke dit?
.
Så enkelt er svaret: Fordi Jesus sikke var der! Han var jo i Betlehem!
Dette skal vi nå lære her: Skal vi finne Jesus og bli hos ham, må vi gå dit han er. Så mange mennesker leter etter lykke og livet, og finner han aldri.
.
Hvorfor?
De går omkring i det gamle, fine templet, blant urgamle tradisjoner og historie. Blant skrifter og lærde folk. Men Mesteren finner de aldri. De blir opptatt med denne verdens store stand, og søker Jesus der.
.
– Så skal du huske dette, min venn, at Jesus er bare å finne i Betlehem. Det er den lille, ringe foraktede by i Juda (Mika 5, 1). Blant de fattige og foraktede og syndige kristne, der finner du ham. Han er hos de som tar imot ham og har en enkelt tro. ”Og finner du ham da finner du alt hva hjertet kan evig begjære.”
.
La oss gå like til Betlehem. Eller helt fram – til Jesus, i himmelen. Her er så mange som begynner på veien. Så mange som en dag var med i flokken. Men noen gir også opp. De holder ikke ut. Ofte blir jeg også redd at jeg skal bli liggende etter på veien og ikke nå fram.
En hellig frykt er lagt i mitt hjerte, at jeg ikke skal bli med når han kommer. Dere, skal vi ta hverandre i hendene og si: La oss gå like til Betlehem. La oss shjelpe hverandre framover, steg for steg!
.
Og vi må SE dette som har hendt. Vi kan oppleve noe hos Jesus, og få noe for vår sjel. Det er ikke snakk og prat. Det er liv. ”Et herlig liv som skjult hos Kristus er.”
.
Jesus sa: Jeg er kommer for å gi liv, ja, overflod av liv. Og det får vi se når vi kommer til ham. Vi får se at han har gjort alt i stand, at frelsen er ferdig, gjelden er betalt, loven er oppfylt. Nå skal du ikke gjøre noe. Da får vi også se og høre at alt dette kan bli vårt.
Vi skal videre merke oss at hyrdene trodde på dette budskapet, før de så det. Når engelen hadde sagt dette, var det slik. Derfor gikk de resolutt mot Betlehem. Hør venn: Her er hemmeligheten til å få dette herlige liv med Jesus. Dette er veien. Når Bibelen taler om Jesus, hvem han er og hva han har gjort, så skal du tro at det er sant.
.
Når han sier at synden er sonet, så tro det. Og da er det ditt.
Dersom hyrdene ikke hadde trodd på englene, hadde de aldri funnet på å gå til Betlehem. Men fordi de trodde, gikk de, og derfor fikk de se.
.
- Videre ser vi at hyrdene skyndte seg av sted. Det var ikke likegyldig for dem å finne barnet. Det var blitt livsens alvor. De måtte av sted.
.
Og dette minner meg så sterkt om at nå er det hastverk. Verden er så mørk og tung, vi må skynde oss av sted. Det er ikke tid til å drøye lenger. Atombomben svever over hodene våre snart og truer med dom og død. Ingen vet hva morgendagen vil bringe.
.
Dere: skynd dere! Skynd deg, skynd deg å ta, ta Guds rike i dag, se det venter, det venter på deg. Kom til din Frelser – i Jesu navn.
.
- Og endelig ser vi at de fant barnet. Etter mye strev og møye i nattens vær og vind, nådde de fram! Og der var sannelig ikke så mye stas og rikdom-. Et lite barn, står det. Og det lå i en krybbe i en stall.
.
Var det noe å finne? Kunne det være noe å streve seg fram til? Slik spør så mange også i dag. Når de ser hvor vesalt det ofte er med kristendommen, rygger de tilbake. For de ser bare på innpakningen.
.
Men hør: Midt i alt det som ser smått ut, fant de selve Frelseren, Guds Sønn. De opplevde å se Jesus og få frelsen. Det var størst. Og det fikk verdi: de møtte ham. Så får det være det samme med innpakningen.
.
La verden kun tvile så meget den vil,
forsøke å nekte at solen er til.
jeg vet at den varmer og lyser for meg,
jeg vet hvem som hjalp meg –
Og salig er jeg!

Det innbyr vi deg til nå!
Amen.
Lagt inn av Nils Dybdal-Holthe kl.

De som får se Jesus.

Luk. 2, 17-20.

.
Her ser vi noe i tillegg til de vi så i versene foran. Det er det som skjer når vi har sett barnet i krybben.
.
Det var hyrdene som fikk se barnet. Og de fikk SE det. De hørte ikke bare om det, eller antok at det måtte være noe. Men de så og opplevde det store underet. Og du kan være sikker på at dette glemte de aldri. Så lenge de levde husket de denne natta. Og de undret seg over det. Kanskje noen husket det etter at Jesus var blitt stor og gjorde mange under også.
.
Og slik blir det med alle som får se Jesus. Ikke bare dem som ”blir med”, som vi ser så ofte. Men vi taler om dem som får oppleve Jesus og frelsen. Det glemmer man ikke. Jeg sier ikke at de ikke kan gå bort fra Jesus – det har vi mange eksempler på dessverre. Men det er kanskje ikke så lett når man har sett mye på Jesus. Noe vil sitte igjen i sinnet.
.
Men – når noen får se ham, da skjer det noe! Vi er ikke de samme menneskene etter et møte med ham. Vi er blitt nye skapninger (2. Kor. 2, 17). Om hyrdene står det at de fortalte det de hadde sett. Det vil med andre ord si at de vitna. De hadde fått noe, og dette måtte de bringe til andre.
.
Og her synes jeg vi er ved ett av de beste kjennetegn på levende kristne. De har et vitnesbyrd å bringe, og det gleder alle troende når de unge begynner å vitne om Gud. Det er et livstegn, sier de gamle, erfarne kristne.
.
Men der hvor vitnesbyrdet ikke finnes, er det ofte åndelig dødt. Det gjelder både eldre og yngre. For der det er vitnesbyrd, blir det gjerne vekkelse. Jeg sier ikke at der de preker, blir det vekkelse, for da var det vekkelse i hele landet. Prekelysten er gjerne stor.
.
Nei, der de vitner er det en vekkende røst i flokken. Her mener jeg det rette, ydmyke vitnesbyrdet om opplevd frelse. Der skapes ”høre-trang”. Folk blir nysgjerrige og tenker: dette må vi høre om. Slike tider trenger vi.
.
De som kommer og hører, deler seg gjerne i tre grupper. Noen som hørte om barnet, undret seg. Ja, det står at alle gjorde det. Med mange begynner det rett og slett med undring. Men noen kommer ikke lenger – enn å undre seg over det hele. De undrer seg over de kristne, og over kristendommen. Den er så rar, synes de. Men lenger kommer de ikke. Derfor blir det ikke mer med dem heller. De går bort, og alt er glemt.
.
Men andre kommer lenger. Slik som Maria. Hun gjemte ordet i sitt hjerte, står det. Og det er nettopp ved ordet vi blir frelst, 1. Pet. 1, 23. Derfor blir de som tar vare på ordet og bevarer det, salige.
.
En tredje gruppe ser vi også. Maria var blant dem også: Hun grunnet på Ordet og ville finne det rette. De blir salige, Salme 1, 1.
.
Slike kristne trenger vi. Så mye er lettkjøpt og har liten verdi. Vi trenger menn og kvinner som gir seg tid med Ordet og gransker det. Da skulle vi heller ikke sluke så lett de nye og falske lærdommer. Vi ville vite hva som er rett, og gå etter det.
.
Derfor: La Skriften bli aktuell!
Noe annet er det med de som får se Jesus. Om hyrdene står det at de drog hjem. La oss da ennå en gang minens at vårt hjem er i himmelen, og dit lengter vi. Mens vi er her, er vi fremmede og utledninger som ser med lengsel og håp mot høydene. La oss også minnes formaningen om å søke det som er der oppe hvor Han sitter, Kol. 3, 1-2.
.
Og videre stod det at de drog hjem med lov og takk til Gud! For der Jesus er nær, blir det lovsang og jubel. Der forstummes den håpløse klagesang, og der toner takken til Guds ære. En dag vil den lyde fra alle slekter og på alle tungemål – opp til tronen. Og denne lovsang blir fullkommen når den hvite skare skal synge der.
.
Så drar vi mot vårt hjem med sang. Venner, la oss synge oss til himmelen. Jeg synes det er frydefullt å være frelst. Og jeg vil gjerne synge til hans ære, helt til jeg er ved målet.
.
Det skjønneste i verden som mine øyne så,
er kongen i hans skjønnhet, med tornekronen på.

Luk. 2, 21. Nyttårsdag.

Jesu navnedag. Kongens navn.


I Salme 72 finner vi en beskrivelse av kongen. Det er Salomo som skriver der. Han spår om Messias' rettferdige styrelse og dens frukter; fred og gudsfrykt skal i rikeste mål og til evig tid blomstre blant Guds folk; Messias' herredømme skal utbre seg over hele jorden, idet alle folk skal hylle og tilbe ham; selve jorden skal bære mye frukt, v. 1-16. Derfor skal de prise hans navn til evig tid, 17. 

Kongesalmen er en vakker hyllest til Messias og kan her brukes om Jesu navnedag. Vi vet ikke om den først var tenkt og skrevet om Israels konge. Men den fullstendige oppfyllelse kan bare skje ved himmelens konge. Det viser flere vers, f. eks. v. 8: Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. Det kan bare sikte mot Kristi rike som skal nå over hele verden. V. 11 kan bare oppfylles i Kristus: alle hedninger skal tjene ham. Alle folk skal en dag bli delaktig i hans rettferdighet og hans fredsrike. Da oppfylles ordet i Fil. 2, 9-11: hvert kne skal bøye seg for ham. Den samme tanke kommer igjen i v. 17. Løftet til Abraham klinger med: I deg skal alle jordens slekter velsignes, 1. Mos. 12, 3. 

Hans navn er evig og vil aldri blekne. Stadig vil nye mennesker klynge seg til det. Welanders sang er skrevet ut fra dette verset: Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann. 

1. Jesu navn er evig,
sier denne profetien - så lenge solen skinner. Mange store navn er bleknet og glemt. Men Jesus består. Kristendommen vil bestå tross all motstand. Kommunismen med sin gudsfornektende filosofi har vart i over 70 år i Sovjet. Og kristendommen står fram sterkere enn noen gang. Ateister og aktive motstandere i vårt land og andre steder forsøker å ødelegge den kristne tro. Men den vil bestå så lenge noen er villig å følge kongen som bærer navnet. - Hvert eneste navn som du visste skal tape sin glans og forgå, men Jesus den første og siste, hans navn skal for evig bestå. 

2. Jesu navn er et frelsernavn.
"De skal velsigne seg ved ham", står det. Det fører tanken til Abrahams velsignelse, 1. Mos 12, 1-3. Det tror vi også taler om Messias. Hva er denne velsignelse som er så betydningsfull? I v. 12 har han sagt det klart: Han skal frelse den fattige som roper...han skal forløse deres sjel. Velsignelsen i Kristus er frelsen fra synd. Derfor sier engelen: du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det blir vårt når vi bekjenner synden og tror tilgivelsen i Kristus. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan. 

3. Jesu navn gjelder for hedningene.
"Alle hedninger skal prise ham salig." Synet utvides, og grensene sprenges. Hans navn skal skyte friske skudd så lenge solen skinner. Det er de nyfrelste i hedningeland og hos oss. Så lenge tiden varer er det mulig å bli frelst. Noen vil stadig legges til Messias' rike.
Du skal gi ham navnet Jesus, sa engelen til Josef. Navnet betyr Herren frelser og er det samme som Josva i GT. Han fikk altså et navn som svarer til hans gjerning. Han skulle frelse. Men hva er det?

4. Jesus skal frelse fra synd.
Han skulle ikke komme som en politisk eller militær frigjører. Og han var ingen ny religionsstifter på linje med Buddha og andre. Det viktigste var ikke å gi folket lykke og ri her i verden. Jesu gjerning går lenger – helt inn i evigheten. Han vil at folket skal komme dit. Men synden er stengselet. Den utelukker folk fra Guds evige paradis.

Derfor skulle Jesus frelse folket fra synden ved å då som et sonoffer, slik jødene ofret dyr hver dag og på de store høytider. Ofte var det et lam som måtte dø. Nå kom det suverene Guds lam som tok ansvaret for alle verdens synder. Nå er det slik den som tror og tar sin tilflukt alene til Jesus, vil få tilgivelse for sine synder og være rede til å dø. Du er vel det?

Luk. 2, 25-35.


Det er alvorsord som manar oss til ettertanke og sjølvprøving. For bibelteksten gjeld oss og vårt åndelege liv. Kva kan dette visa oss?

Gamle Simeon får ein fin attest her. Han kan stå som mønster for oss alle kristne.
- Han var gudfryktig og rettferdig, v. 25.
- Han venta på Messias. Han hadde høyrt og lest om han i Det gamle testamentet.
- Han fekk ei openberring, v. 26. Dei bibelske menn og kvinner fekk noko spesielt, dei levde i ei openberringstid.
- Han fann Jesusbarnet i templet og tok han i armane sine. Det var ei stor stund. Og det var ikkje av di han fekk sjå og halda eit barn slik mange synes er flott. Nei, det vart openberra for han at han såg Guds eigen Son i kjøt.

Slik kan stova di eller fiskebåten bli eit tempel. Gud kan møta oss alle stader, både til oppgjer med våre synder og med evangeliet si frigjerande kraft.

I denne stunda sa han noko. Det var store ord med ei stor tyding – både for han sjølv og for ettertida. Sjå litt på dei nå:

1. Han var ferdig til å døy, v. 29.
No kan du la tenaren din fara herifrå i fred, sa han. Han var ikkje lenger redd for å døy. Det godt å kunne seia det. Det er ei visse som berre Guds born kan ha. Er det mogeleg? Slik har dei det ikkje i andre religionar, t. d. i Islam. Dei må venta til domedag for å få vita om dei er frelste.

Heller ikkje humanetikarar og andre verdslege folk har ei slik visse. Somme har sagt til seg sjølv og høyrt av andre at det er ingen Gud. Gjer dei det lenge nok, sovnar dei inn åndeleg tala og blir forherda. Då lever dei i dødens fred.

Men Guds born har lov å tru det. Bibelen seier det er slik, sjølv om me ikkje alltid kjenner det slik. Våre kjensler skifter dagleg og me kan ikkje lita på dei. Men Guds ord er like fast, om så jorda går under. Difor bygger med på det.

- Job seier: Eg veit at min gjenløysar lever, Jon. 19, 25. Midt i trengslene han opplevde, visste han det. Han hadde ein som kunne berga han får alt. Og det skjedde i hans time.

- Paulus skriv: Eg veit kven eg trur på.  2. Tim. 1, 12. Trua hans var ikkje ei gjerning eller ei oppleving eller sterke kjensler. Nei, trua var knytt til ein mann, ein person, ein som gjekk god for han i død og dom. For Paulus hadde møtt han ved Damaskus og visste at Jesus frå Nasaret var Guds eigen Son og verda sin Frelsar.

- Johannes skriv: Dette har eg skrive så det skal vita at de har evig liv. 1. Joh. 5, 13. Her ser me altså at ordet om frelse og vissa om det finn me i dei heilage Skriftene. Det står i Guds bok, og kven vågar å tvila på det?

2. Kva var årsaka?
Simeon såg barnet. Og det var ikkje berre eit ytre syn av eit menneskebarn. Men han såg kven han verkeleg var. Barnet var Frelsar. Og han skjøna at berre dette barnet kunne frelsa eit menneske.

Men det er ikkje nok med historisk kunnskap eller å akseptera og godkjenna kristendommen. Heller ikkje handlar det om følelsar og stemning. Som Simeon må me óg sjå at barnet er einaste frelsar frå synd og dom og evig død. Sagt på ein annan og kanskje utruleg måte: Det er det åndelege synet på han som frelser oss.

Frelsa skjer ved personleg tru på Jesus, ved å ta imot han. Alle dei frelste i Bibelen var personlege kristne. Dei hadde møtt Jesus sjølv, og det endra livet deira totalt.

Dette inneber også eit personleg oppgjer med Gud om synd og svikt og heile vårt gamle liv. Det er ikkje eit fint syn for oss. Vårt gamle og nyare synderegister er langt og stygt når me ser inn i oss sjølve og tek fortida på alvor. Såg me ikkje meir enn det, vart me med god grunn fortvila og ville gå under.

Men Bibelen syner oss noko meir: Det er forlating for synda. Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han tilgir oss synda og reinsar oss frå all urett. 1. Joh. 1, 9. Han gjer det på grunn av Jesu blod, det vil seia hans død på Golgata for alle synder.

Gud tilgir og forlet all synd, og på den grunn kan me ha visse om frelse. Han har teke alt på seg. Frelsa er nå ei gåve.

3. Dette skal vidare ut, v. 31f.
Her talar me altså om misjon i vid tyding. Simeon seier at Gud har gjort i stand frelsa for alle folks åsyn. Jesu kome og Golgata var ikkje berre for nokre utvalde eller for jødane. Alle folk er rekna med. ”Ikkje en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.”

Vidare seier han at det er eit lys til openberring for heidningane. Heidning i bibelsk meining er alle utafor jødefolket. Heidningane har alltid levd i mørke utan kjennskap til Guds rike. Mørke tyder altså ikkje her utan kunnskap, vitskap og t.d. teknikk. Dei lever i åndeleg mørke. Evangeliet kjem då med lys på ein heilt ny måte for dei.

Når det gjeld Israel, skal dette bli til herlegdom for dei. Dei hadde spesielle lovnader, m. a. om Messias som skulle koma i dette folket. Når dei ein gong tek imot frelsa i Kristus, vil herlegdomen bli mykje større for dei enn for heidningane. Dei vil oppfyllinga av heile Guds ord på ein ny måte.

Misjonsbodet seier det klårt: Gå ut i all verda, Mat. 28, 19. Det er vårt kall, og me skal stadig gå lenger ut til nye, unådde folk. Jesus leitar etter frukt der og lengtar etter nye som kjem. Og han ber oss om å gå. ”Misjonens Herre venter på unge som vil gå….”

4. Evangeliet møter motstand, v. 34-35.
Evangeliet set skilje i verda. Då blir det eit ”innafor og eit utafor” alt her på jorda, sjølv om me ikkje alltid kan sjå det. Og evangeliet skapar smerte og ikkje berre glede. Og me vik somme gonger unna når motgangen kjem.

- Jesus er sett til fall og oppreising. Det tyder skilje. Somme tek imot og får eit nytt liv. Andre blir forarga og seier imot. Profeten Jesaja kjem med ein profeti om dette i kap. 8, 24f.: Han skal verta til ein heilagdom og til ein snåvestein og eit støyteberg, til ei snare og eit reip. Den same profeten talar i kap. 9 om sonen som skal koma og herreveldet hans skal verta stort, 9, 6-7. Jesus sjølv seier i Mat. 21, 44: Den som fell på steinen skal verta knust. Men den som steinen fell på skal smuldrast til støv.

- Jesus skal verta til eit teikn som vert motsagt, seier Simeon vidare. Soga har vist til fulle at det er sant. Og i vår tid ser det ut til å bli verre og verre. Der kristendomen blir teken på alvor, kjem ein ”naturleg” reaksjon.

Me er ofte sløve og lunkne i livet som kristne, og då bryr ikkje verda seg. Men då er det noko feil med oss. Paulus seier: Me må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, Apg. 14, 22. Det høyrer med, sjølv om ikkje trengslene er like alltid eller har same kraft og intensitet.

- Eit sverd skulle gjennombora sjela til Maria, Jesu mor. Ho skulle og kjenna smerte då sonen vart fornekta og jødiske leiarar og måtte lida og døy. Men Guds ord skal nå like til hjarta, og då vil alle kjenna smerte når synda blir openberra og nådelyset viser at me må få alt av Gud for å bli frelst. Det smakar aldri vår gamle natur.

Den gamle lekpreikaren Ole Langeland sa ein gong: ”Å fara herifrå i fred kan berre den som er reinsa i Jesu blod og har fått rettferda av tru.” Det er det store spørsmålet her i livet og i æva. Amen.

Luk. 2, 36-38. Romjul.

Anna Fanuelsdt.
Historien om Anna finnes bare hos Lukas, det samme er tilfelle med Simeon. De er begge vitner om at Jesus ble født. Både en mann og en kvinne skulle gjøre det. Ordene hos den siste profet i GT ble dermed oppfylt, Mal. 3, 1. La oss stanse litt ved denne kvinnen som kan være et eksempel for oss i vår tid også.

I begynnelsen av kapitlet leser vi om Jesu fødsel. Han kom til verden som et lite barn i Betlehem. Etter åtte dager reiste foreldrene med barnet til Jerusalem der det ble omskåret etter jødisk skikk og fikk navnet Jesus, v. 21. Derfor er nyttårsdag Jesu navnedag.

Deretter omtales Simeon som var en rettferdig og gudfryktig mann. Etter ham kommer noen ord om Anna Fanuelsdt. Hun var av Asjers stamme. Deres land lå ved kysten i nordvest fra Karmel til Tyros. Hva står det om denne kvinnen?

1. Hun var en profetinne.
De fleste profeter er menn i Bibelen. Men vi kjenner noen kvinner som er profeter i GT. Anna levde i overgangen mellom den gamle og den nye pakt, uten at det skal ha betydning for hennes kall. Annas profetgjerning i dette tilfelle er som vitne om Jesus, og det kan alle gjøre. Hva hun har profetert om før, vet vi ikke noe om.

En profet kan ha flere oppgaver. Han kan tale om fremtiden og vise hva som skal skje en gang. Det gjør mange profeter i GT. Han kunne også tale til sin egen samtid både til trøst og til advarsel og dom. Men i Det nye testamentet kan vi se profeten med slike oppgaver, som i 1. Kor. 14, 3: Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.  Det står delvis i motsetning til det å tale i tunger.

2. Hun var en gammel enke.
Hun levde med sin mann i sju år etter sin jomfrutid. Som enke hadde hun så levd til en alder av 84 år. På den tid ble mange gift da de var unge, f. eks. tenåringer – 15-17 år. Vi vet ikke hvor gammel hun var da du ble gift, men hun kan altså ha levd som enke i ca. 60 år. Det vitner om troskap, selv om hun kunne ha giftet seg om igjen. At hun ikke gjorde det, kan henge sammen med det neste vi hører om henne. Som enke kan hun ha møtt vansker i livet. Det var ingen enketrygd i de dager, og det står ikke noe om at hun hadde barn som kunne forsørge henne. – Noen tolker og oversetter det slik at hun hadde vært enke i 84 år, og da må hun ha vært over 100 år ved Jesu fødsel.

3. Hun hadde en sann kristens karakter.
Med noen få uttrykk beskriver Lukas hvordan Anna er. Han må trolig ha hørt det av disipler eller kjente fra den tid. Hun levde på folkemunne som en gudfryktig kvinne. Det er et godt ettermæle å få her i verden. Her er flere sider ved henne som tilsvarer en kristens liv.

En kristen er en troende. Det er på en måte inngangsporten til et liv med Gud. Alt Guds folk har vært troende til alle tider. Vi finner troende i den gamle pakt, og troen er mye omtalt i den nye. Noen bodde blant ugudelige mennesker og led mye, men i sitt hjerte klynget de seg til sin Gud. Og det som gav dem kraft og nytt mot, var nettopp at de hadde det skriftlig i hellige bøker. Det er mange profetier om Messias, og de levde i den troen som patriarkene og profetene hadde hatt. Når det stod skrevet i bøkene, visste de at det ville skje. Derfor var troen både en tro på Gud og på hans ord. Det henger nøye sammen.

Hun var stadig i Guds hus. Der hørte hun hjemme. Hun vek ikke fra templet – her menes kvinnenes forgård ved templet. Her var Gud på en særlig måte, og de hun møtte her, var Guds eget folk. Som troende vet vi noe om hva det betyr. Det er godt å komme sammen i de helliges samfunn og få mot og kraft av andre mennesker. Om Paulus står det at han takket Gud og fattet mot da han så brødrene utenfor Rom. Han kom dit som fange. Apg. 28, 15. Korahs barn synger så vakkert om dette: «Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder,» Salme 84, 3. Guds hus er sentral for et Guds barn.

Anna tjente Gud i faste og bønn dag og natt, v. 37. Det krevde noe av henne. Hun måtte fornekte verdslige goder og gode, lette dager for Herrens skyld. Hun fornektet seg selv og korsfestet kjødet for å leve med Gud. Konkret betød det for henne at hun ikke tok til seg mat hele tiden. Det var en måte å konsentrere seg om Guds rike.

Hun var også stadig i bønn til Gud. Hun tjente Gud i bønn. Det er en måte å tjene Gud på som vi alle kan gjøre nesten til alle tider. Vi kan ha bønnelister over spesielle mennesker og land, og vi kan nevne dem for Gud hver dag i vår bønnestund. Det kan skje om natta når vi ligger våken og alt er stille. Men Gud hører, og vi har løfter om at han vil svare. Det skjer til hans tid og etter hans vilje. Det gir oss frimodighet til å fortsette.

Vi må også nevne dette: Hun talte om ham (Jesus) og lovpriste Gud. Det behøver ikke å bety at hun var predikant. Ordet for å tale er om vanlig samtale, å gi lyd fra seg. I klassisk gresk brukes det om samtale i familien. Anna har gått omkring på tempelplassen og snakket med mennesker og minnet dem om Messias: Nå er han kommet!

4. Hun er et eksempel på de hellige i Jerusalem.
Det står om henne at hun «ventet på forløsning for Jerusalem», v. 38. Og om den rettferdige Simeon står det at han «ventet på Israels trøst», v. 25. Det gikk altså noen og ventet i den hellige byen. De kjente Skriftene og visste at Gud hadde lovet sitt folk en redningsmann og nye tider. Noen levde stadig i denne forventningen og trodde det snart skulle skje noe.

Hun ventet på forløsning. Mange mente nok at det skulle skje politisk ved at de ble fri Romerveldet. Her er det tydelig at hun og Simeon tenkte åndelig. Forløsning er befrielse fra synden og dens makt. Og det er viktigere enn at folk og land ble selvstendige og fikk styre seg selv.

Mange tar nok feil også nå på dette området. Det har vært talt om sosialt evangelium og frigjøringsteologi o.l. Da setter de lett det menneskelige og jordiske i sentrum, og sjelelivet og dens behov og nød skyves til side. Anna Fanuelsdatter er et eksempel for oss i vår tid til å vente på den rette forløsning. Skriften gir oss klar beskjed om at befrielsen fra synd er hos Jesus. Men så ventet vi også en forløsning for Guds folk ved Jesu komme. Er vi alle rede til å møte ham?

 Luk 2, 40-52. Kristi openberring.



Dette avsnittet er det eneste sted i Bibelen hvor vi får vite noe om Jesus som barn og ungdom. Vi skulle nok ønske å vite noe mer om disse 30 år i hans liv. Men holder det skjult for oss, han har vist oss det vi behøver å vite om Frelseren.

Foreldrene reiste tilbake til Nasaret der de kom fra etter Jesu fødsel og besøket i Jerusalem. Nå begynte arbeidet og hverdagen igjen. Hvert år reiste de til Jerusalem i påskehøytiden for å feire en av de største høytider i jødenes historie.

Etter tolv år ble denne reisen spesiell. Det står ikke noe om at barnet hadde vært med til hovedbyen før. Men nå er det presisert, slik skikken var ble Jesus med da han var tolv år. Det er hovedstykket i denne teksten. Men vi må peke på et par ting til.

1. Josef og Maria.
Jesu foreldre er gode forbilder for alle foreldre. Hvert år drog de opp til høytiden. De var sammen om å minnes påskelammet, det som var forbilde på Frelseren som skulle komme. De hadde gjerne tanker om at deres sønn skulle være det. Både hyrdene ved Betlehem og de vise menn fra Østen hadde antydet det. Og Maria gjemte disse ordene i sitt hjerte, står det. Det er også noe fint i det at de reiste regelmessig og lot gudsfrykten være en god vane.

Det var en lang vei å gå. Og det kostet dem noe å være borte på den måten. Han kunne ikke arbeide og tjene til livets opphold i denne tiden. Og det var trolig slitsomt å gå så langt selv om de hadde et esel med seg. De skulle også ha offerdyr til festen. Men de gjorde det for Gud, og da følger velsignelse med.

Da de mistet ham på hjemveien, ser vi også omsorgen de hadde for sitt barn. De dro tilbake og så etter ham. Det var viktig å få deres egen gutt med seg hjem, slik alle gode foreldre vil gjøre.

2. Barnet.
Det står noe om Jesus-barnet i denne teksten som vi knapt nok finner andre steder i Skriften. Det gjelder hans barne-og ungdomsår.
- Barnet vokste og ble sterkt, v. 40. Det er den vanlige vokster som alle barn normalt har, og det taler om hans menneskelighet.  Han var som andre barn og vanlige mennesker. Slik sett var det ikke noe ekstra ved Jesus. Han ble større legemlig og utviklet krefter og evner som andre.
- Han ble fylt av visdom, v. 40. Nå begynner skillet mellom ham og andre å komme til syne. Han var mer enn et menneske. De fleste har litt visdom, men han ble fylt av den. Noe av hans guddommelighet stiger fram nå.
- Guds velbehag var over ham, v. 40. Også her skiller han seg ut. Gud ser nok med velbehag på hele sin skapning uten at det blir sagt i hvert enkelt tilfelle. Men her blir det spesielt nevnt, fordi barnet var spesielt. Det hadde Lukas hørt og forstått. Derfor måtte det skrives ned.
- Tolv år gammel satt han i templet i Jerusalem, og de lærde undret seg over hans forstand og over de svarene han gav, v. 47. Selv foreldrene ble forundret da de fant han der. Det er tydelig at de til nå hadde sett på barnet som et vanlig barn, kanskje litt ekstra utrustet. Forstand må her bety kunnskap og innsikt i det Skriftene sa. Det var skriftlærde i Israel han samtalte med. De hadde nok aldri hørt et barn svar slik som ham.
- Han kalte Gud sin far, v. 49.  Og templet var Guds hus der han måtte være. Nå var det Jesus som var forundret over foreldrene: Visste dere ikke at jeg måtte være her? For ham var det selvsagt, men foreldrene forstod ikke dette, v. 50. Det skulle gå ennå flere år før det virkelig gikk opp for dem hvem Jesus var.
Slik behøver også vi tid til å fordøye de åndelige sannheter. Det har også med voksteren i gudslivet å gjøre. Ikke alt blir klart første dag. Men i samlivet med Herren Jesus får også vi lære ham bedre å kjenne.
- Jesus var lydig mot foreldrene, v. 51. Her møter vi igjen mennesket Jesus som viste seg som et godt barn og en fin ungdom. Han kan være mønsteret for alle kristne ungdommer. For våre foreldre var våre «foresatte» som vi skulle bøye oss under inntil vi selv ble voksne og tok ansvar for våre egne liv. Menneskelig lydighet er en god dyd.
- Han fortsatte å vokse, v. 52. Han gikk fram i visdom – og fikk mer og mer lys og innsikt i Guds ord og vilje. Det gjaldt trolig også hans messiaskall. Det ble klarere med alderen. Og han hadde velvilje hos Gud og mennesker. Han levde slik et menneske skulle leve, også i ungdomsår.
Jesus står altså ikke bare for oss som Frelser, men også som forbilde. Et godt liv frelser oss ikke, men det kan ha stor betydning for våre medmennesker og for vår egen utvikling i livet med Gud.

Luk 3, 1-18.

Bibelsk vekkelse.

Døperen Johannes’ virksomhet var den første vekkelsen i NT. Han fikk stor og avgjørende betydning i Israel. Dette er tiden før Jesus steg fram offentlig, Johannes var ca. ½ år eldre enn Jesus og begynte sin virksomhet først. Det var rimelig ettersom han skulle være Jesu forløper og rydningsmann. Store folkemengder samlet seg ved Jordanelva der Johannes forkynte og døpte.
.
I Mat. 3, 5 leser vi at Jerusalem og hele Judea og hele landet kom til ham der. Det var altså en folkebevegelse Johannes stod midt oppe i. Mark 1,5 sier også at alle i Jerusalem kom. Hovedstaden må ha vært en tom by i disse dagene. Og vi kan tale om storvekkelse. Dette må ha vist igjen og satt merke i folket og deres historie. Det er ikke ofte vi ser det slik. Derfor ser vi også at den jødiske forfatteren Flavius Josefus nevner han i sin ”Jødiske Historie”, bok XVIII, kap. V.2. Han sier at Johannes var en god mann som folket om å leve rett, og at mange kom til ham og var sterkt beveget over å høre hans ord.
.
Og vi kan spørre: Hvorfor kom han nettopp da? Hvorfor var denne tiden den rette, ”tidens fylde” så å si? Vi skal ikke gå inn på de historiske forhold på den, men si noe om det ut fra Bibelen.
.
1. Det var Guds time.
Gud hadde bestemt at Messias skulle komme, og Paulus kaller denne tiden for ”tidens fylde”, Gal. 4, 4. Alt lå nå godt til rette, en ny tid var faktisk kommet med Romerriket. Det hadde vært en lang ventetid på 400 år etter den siste profet i GT (Malaki).
.
Det var tydelig sagt i GT. Jes 40, 3 sier: Rydd vei. Mal 3, 1: Se, jeg sender min budbærer. Og i kap. 4, 5 sier den samme profeten: Jeg sender Elia, profeten, før Messias kommer. Dette sendebudet var Johannes døper. Messias kunne ikke komme før, det måtte skje i Guds egen time. Slik må vi være villige til å vente på Guds dag i vårt liv som kristne. Vi skal ikke løpe hit og dit i stadig uro etter å finne noe å gjøre for Gud. Det blir aldri vellykket om vi går foran Gud etter vår egen tanke og mening.
.
Gud er suveren. Han har sin egen klokke og timeplan. Og det er den som gjelder i Guds rike. Selve innholdet i Guds plan må også han bestemme.
.
Men jødene misforstod dette. En del ønsket en politisk fører som kunne befri dem fra Romerriket. Dermed kunne de ikke forstå Jesus da han kom. Han passet ikke inn i deres tanker om Messias. Og slik går det når folk fortolker Guds ord etter sine egne tanker og ønsker. Trolig har det skjedd mange ganger.
.
Jesus satte en stopper for den tankegangen. I Luk. 19, 10 sier han f. eks. ganske sterkt i deres ører: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Og i Luk. 5, 32: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det var ikke gode ord for en del jødiske ledere og aktivister, som f. eks. saddukeerne.
.
Folk har alltid misforstått kristendommen. Og det skjer alltid når de bruker sine egne oppfatninger og tanker til å tolket Bibelen med. Da finner de belegg i Guds ord for det de selv mener er rett.
.
Men nå grep Gud inn og satte folkets tanker til side. Frelseren steg fram med sin egentlige gjerning: at syndere måtte bli frelst og komme til himmelen. Dette er stadig vekk det Gud ønsker og arbeider for. – Nå ber vi i Jesu navn at en slik Guds time måtte komme over oss nå.
.
2. Gud hadde et villig redskap.
Gud behøver mennesker som sine tjenere. Tanken er i grunnen ufattelig: Den eneste allmektige Gud som eier alt trenger hjelp! I sjelevinnerarbeidet har han på en måte gjort seg avhengig av oss troende. Han er suveren og griper noen ganger inn i verden uten vår hjelp. Men misjonsbefalingen står likevel ved makt. Gud behøver og bruker både ”store” og ”små” predikanter. Noen får bruke skurtresker i den åndelige høsten, andre får hente inn ett eneste aks. Men alle var like verdifulle or Gud.
.
a) Johannes var lydhør for Guds ord, v. 2. Han var i ørkenen, og da kom Guds ord til ham, står det. Det var i stillheten og ensomheten det skjedde. Det er når vi lukker verden og alt på jord ute, at ordet kommer til oss. Sant nok er det ikke lett å lukke alt ute. Men ørkenen er et symbol på den ensomhet som en troende trenger, særlig en ordets forkynner. For da er i alle fall de verdslige gjøremål og travelheten utenfor rekkevidde.
.
Og da spør vi: Hva vil du, Gud? Det må alltid være hovedsak for oss. Det vi vil er ubetydelig og ofte skadelig. Et villig hjerte er oftest et lydhørt hjerte for andres ønsker. Vi skal ikke være så opptatt av hva andre mennesker ønsker eller vil høre. Det spriker i alle retninger og er ikke grunnlagt på Guds vilje. Mennesketanken og vårt eget arbeid har aldri skapt den sanne vekkelsen.
.
b) Johannes gikk ut på Guds befaling, v. 3. Han brukte resten av livet sitt i Guds tjeneste, i ørkenen og i kongens slott. Og det fikk han lide for. Mat. 14, 1-13. – Er vi villige til å gå, selv når det koster oss mye og kanskje selve livet en dag? Som Johannes skal vi være der Gud åpner vei, selv om det ser lite ut. For han har en gjerning vi skal gjøre for ham. Kan noe være mer viktig?
.
3. Folket ventet på Guds ord, v. 15.
Folket gikk nå i forventning, skriver Lukas. De var spent på hva som nå skulle skje. Johannes var kanskje den mannen de ventet på? Johannes var et redskap som folk la merke til, og hans tale gjorde at folk ble interessert. Det var skapt en lengsel etter Guds Messias ved hans forkynnelse.
.
Vi som forkynner Guds ord merker godt noe av dette i møtene. Noen steder kjenner vi straks at Gud er nær, ofte ved den første sangen i møtet. Andre ganger kan det være så stengt og tørt at vi knapt får fram et ord uten stor anstrengelse. Predikanter er ikke maskiner eller automater som bare kan sku på og alt skjer greit.
.
Nei, vi er avhengige av Gud og at Gud får røre både ved oss og ved det folket vi taler til. Gud ønsker et folk som venter på hans kraft og vekkende ånd. De som Johannes møtte, ventet på Messias. Gjør vi egentlig det? En av dem som ventet var gamle Simeon. Han ventet på Israels trøst, står det. Luk.2, 25.
.

4. Folket var villig til å høre.
De diskuterte ikke med Johannes eller kritiserte det han sa. De lyttet til det Gud sa. Folk flest åpnet sitt hjerte og tanke og tok imot. Noen ledere ble nok forarget og talte imot, og slik vil det alltid være. Klinten og hveten vokser sammen også på den måten.
.
Johannes serverte kraftig kost. Da var det nødvendig, og det er slik også nå. I en verden med mye synd, er det viktig med sterk kost. Folk må få høre det rette både på godt og ondt. Det er lite nytte i å godsnakke og fortelle vitner til en dødssyk mann. Han trenger faglig hjelp og kanskje en stor og smertefull operasjon.
.
a) Omvendelse. Det talte Johannes om. Han forkynte omvendelsens dåp, v. 3. Han var konkret og direkte. Omvendelse betyr å si nei til synden og verden – og å leve i syndenes forlatelse. Å si nei til synden betyr å erkjenne den som synd og bekjenne den for Gud og noen ganger for mennesker.
.
Dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig så han forlater oss synden. 1. Joh 1, 9. Gud både kan og vil til den som kommer. Syndenes forlatelse bygger på Jesu verk på Golgata. Han tilgir oss ikke fordi vi er gudfryktige og åndelige nok, men fordi Jesus døde for alle fortapte sjeler.
.
Men det innebærer også at vi tilgir våre skyldnere. Ingen kan være en troende og fortsette å hate eller ha motvilje mot andre mennesker. Noen tenker at det urette som er gjort mot dem kan de ikke tilgi. Dret er en forskrekkelig tanke. For da er du fortapt selv om du kristen på utsida. Jesus sa noe sterkt om dette etter at han hadde lært disiplene Fader vår.
.
Matt 6,14-15 For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. 15 Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.

Og Paulus skriver til efeserne: Ef 4,30-32 Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. 31 La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!
.
Du ser altså at Bibelen har tydelige formaninger til oss om å si nei til synden i praksis. I hjertet vil det alltid være synd, men her tales om synd i bevisst handling.
.
b) Jesus, v. 16.
Johannes talte om Jesus, for det var Han som var Frelseren. Alle Guds løfter om frelse er oppfylt i ham. Det kan vi se gjennom hele GT. Og i v. 2 sa Johannes: Himlenes rike er nær. Grunnen til det var at Jesus var nær. Nå skulle han ganske snart stige fram for folket. Ta imot ham, sa Johannes på den måten. Det er hans gjerning det gjelder, ikke vår.
.
Han talte om Ånden som Jesus skulle døpe dem med. Det var ikke ekstase eller noe særlig og spesielt. Han ville si dem lenge før pinsedag at Ånden skulle tale til dem og behandle dem. Han viser oss veien og leder oss til Jesus.
.
En annen gang sa Johannes: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd, Joh 1, 29. Han talte om Jesus som syndebærer, ikke som et godt eksempel eller noe annet. Hovedsaken var at Jesus skulle dø for våre synder som et offerlam en gang for alltid. Hebr. 10, 10. 12. 14.
.
Når vi står for Guds åsyn og ser vår synd og skyld – også får se Syndebæreren – da er vekkelsen der i ditt liv.
Amen.

Luk 4, 18-19.Forkynnelse.

.
Jesus er i synagogen i Nasaret og blir bedt om å lese fra Skriften. Da åpner han bokrullen og møter stedet i profeten Jes 61, 1ff. Dette leser han og sier: Det handler om meg. Slik viser Jesus at profetordet ble oppfylt i ham. Og det står også andre steder. Dette ordet er så sentralt og viktig at vi må stanse for det i lys av overskriften: Jesu forkynnelse.
.
I dette avsnittet hører vi altså litt om Messias' forkynnelse, og det er også en rett kristen forkynnelse. Ikke allslags kristen religiøs tale er sann evangelisk forkynnelse. Mange ganger hører vi en vag og uklar veiledning i de alvorligste kristne spørsmål. Og enhver kristen forkynner skal en dag stå til rette for sin tale. Det blir en alvorlig stund for lek og lærd.
.
Om dette avsnittet har vi klare ord i NT om at det handler om Jesus. Jesus står fram i synagogen i Nasaret og sier: I dag er dette skriftens ord oppfylt. Dermed har vi litt av Jesu programtale her.
.
Det første vi må merke oss er at Herrens Ånd var over ham. I første rekke var profeten salvet av Herren, men i enda større grad var Messias det. Han kom ikke i verdslig prakt og makt, men med et åndelig rike som han vil opprette i menneskenes hjerte. I den tjenesten var han ikledt en ufattelig åndskraft fordi han selv var Gud. "Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike…"
.
Noe av dette må enhver forkynner ha - om han skal være en sann og rett prest og predikant for Gud. Uten åndskraften blir han en talemaskin som ikke har noe budskap til menneskehjertet, selv om han fornyer seg aldri så mye i taleteknikk og bibelsk bakgrunn for tekstene. Vi trenger åndskraft fordi vi står i en åndskamp. Det er ikke nok å vinne gunst hos mennesker eller skaffe oss tilhengere..
.
I vår tid har vi nok et særlig behov for talere som er sendt av Gud med et evig budskap, selv om det ikke er "tidsriktig". Derfor må Guds barn gjøre som Jesus bad oss om: Å be at Han vil drive ut noen som han selv har utrustet og kalt…
.
Hva er så budskapet som må forkynnes?
.
Profeten regner opp 5 deler av budskapet, og alt er like aktuelt i vår tid. Og vi skal merke oss at alt dette må lyde i Guds forsamling om det skal være rett. Det er ikke nok å velge seg ut noen "yndlingstekster" og bruke dem flittig. Vi skal forkynne hele Guds råd.
.
1. Vi skal forkynne evangeliet.
Dette er det første kjennetegn på en sann forkynnelse og at Jesus er nærværende. For dette er forkynnelsen av Guds rike, det glade budskap fra Gud selv til en syndig verden.
.
Men Guds rike skal forkynnes fram! Det skal ikke presses fram med makt eller verdslige virkemidler. Det er Guds ord som skal vinne. Det skal nå hjertet. Og bare så langt kommer Guds rike.
.
Evangeliet er ordet om Jesus, hans død og oppstandelse, om nåde og frelse og syndenes forlatelse. Det har makt i seg og det skal omskape hjerte og liv i denne nådens tid. Slutter vi å tro på dette virkemidlet, har vi gitt opp og tapt kampen.
.
For de saktmodige, sier profeten. Lukas sier: for de fattige. Bibelen Guds ord (1997) oversetter også: for fattige. Men her menes ikke fattige på jordisk gods, men slike som er små i seg selv, ydmyke og saktmodige i egne øyne. De ser og erkjenner sin synd i all dens gru og vet så inderlig vel at de er skyldige for Gud. Ingen ser nok all sin synd på denne jord, men de ser nok til å vite at de er fortapt.
.
Og så går de til Jesus med synden, bekjenner den for Gud og føler seg ydmyke og små i egne øyne. De er "knust og nedbøyd i ånden" (Jes 57,15) og er "forferdet over Guds ord" (Jes 66,2).
.
På kne for Frelseren får Guds Ånd åpenbare evangeliet for et slikt hjerte. De får lov å tro syndenes forlatelse, blir kjent rettferdige fordi Jesus gjorde alt for dem. "Når Jesus kommer, kjært at sige, det blir et ganske annet liv…"
.
2. Frihet for fanger.
Det er en del av budskapet. Men han mener ikke politisk frihet eller at alle fanger skal slippes ut av fengslet. Her gjelder det mennesker som er bundet i synd, der lyder frihetsbudskapet. Den som gjør synd, er syndens trell, sa Jesus (Joh. 8,34). Og noen er fanget i djevelens snare, skriver Paulus (2. Tim, 2,26). Og verst av alt er det at folk er fanget i synd uten at de vet det eller forstår alvoret i det.
.
For slike kom Jesus. Han vil løse den bundne og sette fanger i frihet. Det er gode uttrykk for frelsen. Vi finner det også i Salme 124,7: "Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet." Det som ingen andre kunne gjøre, det kunne Jesus. Den verste synder kan bli fri, den dypest falne bli oppreist. Jesus har all makt til å frelse. "Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri," sa han (Joh. 8, 36). Og Paulus roper det ut: "Til frihet har Kristus frigjort dere!" (Gal. 5,1). Og det skjer enkelt ved troen på Kristus.
.
3. Han skal forbinde såret.
Mange går med et såret hjerte, knust og sønderbrutt. Det kan ha menneskelige årsaker, de er sveket og misbrukt på forskjellig måte. De har mistet troen på mennesket og ofte på Guds makt. Her er ufattelige lidelser i mange hjerter. Porten er ofte stengt slik at våre ord aldri når innenfor muren.
.
Også der lyder Åndens stille sus, med legedom og salve. Salomo har erfart noe av dette. Han skriver det slik: "Ditt navn er en utgytt salve," (Høys. 1,3). Jesu navn er slik. Det kan lege de største sår. Legedommen er en tilgivelse for all synd og så får vi del i Jesu sinn. Vi lærer å tilgi og legge bort alt det vonde. Det er en god salve.
.
4. Han skal rope ut et nådens år.
.
Nåde er et kjennetegn på kristendommen. Alt i Guds rike er nåde. Vi får alt, og alt er ufortjent. Som kristne lever vi i et nåderike der Gud gir oss alt. "Han giver og giver og giver igjen." Og et Guds barn synger frimodig: "Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei." Og han vet så godt: "Av nåde alt jeg får av Gud fra først til sist." Uten denne nåde var vi alle fortapt.
.
I den gamle Bibelen stod: et velbehagelig år fra Herren. Det er velbehagelig for Herren å ta imot en synder på Kristi regning, og han har gitt oss en tid å søke ham - det er nettopp i nådens år.
.
Ordet her viser sikkert til sabbatsåret eller jubelåret i Israel. 5. Mos. 15. Hvert 7. år var det et "ettergivelsesår" (eller sabbatsår) i Israel da alle slaver ble frigitt og all gjeld slettet. Og hvert 7. sabbatsår kom et jubelår (3.Mos. 25) da alle fikk frihet, all eiendom og jord ble ført tilbake til slekta osv.
.
Dette er et godt bilde på evangeliets tidsalder. Åndelige fanger blir satt fri, det er fred i hjerte og jubel i sjelen. Og i evigheten skal alle ting gjenopprettes på en fullstendig og fullkommen måte. Da blir Sef. 3,9 oppfylt til punkt og prikke: "Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener ham med et nytt sinn." Og det begynner allerede her i nådens tid.
.
Dette skal Messias og alle forkynnere rope ut til folkene. Så lenge det er dag.
.
5. En hevnens dag.
Da Jesus leste fra Skriften i synagogen, stanset han ved nådens dag. For han var kommet for å forkynne det og opprette Guds rike i våre hjerter. Jesus kom ikke som dommer og hevner da han lå i krybben i Betlehem. Da var han frelser.
.
Men Gud har mer å si til menneskene. Det ser vi av hele Bibelen. Jesaja ser helt fram til siste dag: Da vil Gud dømme og straffe de som ikke tok imot. han har ikke glemt dommedag, selv om mange mennesker prøver å glemme den eller å bortforklare den.
.
Det er nok upopulært å tale om dette, men det må forkynnes. Dagen nærmer med raske skritt. Da skal alt fram i lyset - det som ikke allerede er skjult av forsoningsblodet. Derfor blir dommen en fryktelig dag for mange. Det blir en regnskapens dag der alle bortforklaringer kommer for sent. da er det bare Guds egen mening som teller.
.
Vi må regne med dette.
Men ennå er det nådetid på jord.
.
Du kan komme og ta imot en fullkommen frelse - der du også blir fri dommens dag.
Amen. –
.

Ut på dypet!

Luk 5, 1-11.

.
Jesus talte ved Gennesaretsjøen, og som alltid skjedde det da noe. Disiplene ble forandret, eller de fikk et nytt liv fra den dagen. Slik blir det alltid når vi hører Guds ord og tar i mot det, v. 1. Jesus lærte dem, står det. Også vi har mye å lære av ham.
.
Vi ser også at Jesus talte direkte til dem. Det var noe akkurat de skulle lære denne dagen. Det var ikke generelt snakk til alle og ingen. Han møter mennesker slik: Nå er det deg han vil si noe viktig til. I v. 4 ser vi det: Legg ut på dypet! Til denne dag hadde de beveget seg inne ved stranda på grunt vann og ikke våget seg ut på havet.
.
Kanskje det er slik i vårt kristenliv også? Vi går i det daglige strev år etter år, og kristenlivet er blitt en vane og en rutine. Nå vil han vise oss noe ved livssamfunnet med ham – ut på dypet. La oss følge ham noen steg.
.
1. Se bort fra deg selv, v. 5.
De hadde strevd hele natten med fikset, og ikke fått noe. Når det skjer, blir vi lett motløse og føler det som et nederlag. Vi har strev, og da mener de at det nytter ikke lenger, vi har forsøkt på alle måter uten resultat. Og de var fiskere av yrke, fagfolk på området. Det nyttet ikke for noen å fortelle dem hva de skulle gjøre.
.
Jesus nevner ikke strevet med et ord. Han går nye veier og gir dem en ny utfordring.
.
Noen sitter rundt i landet og føler alt er stengt. Vekkelsene er slutt for lenge siden. Det er lite møter i distriktet. Og din egen bibellesning og bønn går også tregt noen ganger. Det er blitt et strev. Du gir opp. Er det slik?
.
2. På ditt ord, v. 5.
Det må bety at de hadde fått en ny slags tillitt il Jesus. Det var noe med ham og hans ord som gjorde at de fikk nytt mot. Det håpløse var kanskje ikke så umulig likevel.
.
Som så ofte var det Peter som svarte. Og han svarte bare for seg selv og ikke de andre. Vi står alltid alene for Gud i Guds rike. Vi kan ikke skjule oss i flokken av andre. Det er nyttig å tenke gjennom det. Jeg vil kaste ut garnene, sa han. Ennå en gang skulle han prøve og drog ut på fisketur.
.
Men det skjedde på ”ditt ord”. Jesu ord hadde tent troen i Peter. Han hadde fått en slags ”troens nådegave”, tro til å følge Jesu bud i tjeneste. Sml. 1. Kor 12, 9. Det har noe med å gi Gud makt i vårt liv, gi ham rom til å gjøre sin vilje med og i oss. Salm 68, 35. Noen ganger hindrer vi Gud ved vår vantro fordi vi bare ser på oss selv om de menneskelige mulighetene. Derfor står det at Jesus ikke kunne gjøre noen mektig gjerning i Nasaret. Mark 6, 5. Folket der trodde ikke på ham og tok anstøt av ham.
.
Å gå på Jesu ord er å regne med Guds løfter. Der er det dypt vann, der er nok for alle, og der blir alle mennesketanker sprengt og gjort til skamme. For Gud har all makt og kan gjøre alt. Guds ord er så sterkt at ingen makt på jord kan hindre det. I alle ting må vi gå på hans ord.
.
3. En stor fangst, v. 6.
Da de drog garnene, var det så mye fisk at garnene holdt på å revne. Det ble altså en ekstra stor dag. Det var nok til alle, både dem selv og andre. Ja, de behøvde hjelp for å berge fangsten i land. V. 7. To båter ble fylt slik at de holdt på å synke.
.
Det var en nesten uforsvarlig stor fangst. Og de var ikke så mange at de behøvde alt dette. Men nå ville Jesus virkelig vise dem sin makt. Det skulle aldri stå på ham når de skulle ut i verden og fange mennesker, v. 10. Det fikk Peter i sannhet erfare pinsedag da han så at 3000 mennesker tok imot evangeliet og ble døpt i Jesu navn.
.
Men hvorfor ble denne dagen så helt annerledes enn andre fiskedager? Ganske enkelt fordi Jesus var med og de gjorde som han sa. V. 3. For Jesus er på dypet der det er stor fangst å få. Og ”dypet” er det stedet Jesus sier vi skal gå til. ”På hans ord” er å være der Jesus vil vi skal være. Og da er han med hvert sekund. Mat. 28, 20.
.
4. Jeg er, v. 8.
Ved dette møtet med Jesus fikk Peter se seg selv slik han egentlig var. Vi kan ha mange tanker om oss selv, og hva vi kan og skal og vil gjøre. Som regel er slike tanker feil. Men denne dagen så Peter seg i et klart speil. Da han møtte Jesus, så han sin egen synd. Han sammenlignet seg med Frelseren som der og da hadde vist seg som Gud. Han gjorde under og var allmektig.
.
I det lyset blir vi små. For da ser vi hvordan vi er. Vi oppdager sviket og egoismen og alt det skitne i vårt indre. Da passer vi ikke sammen med Jesus, de rene. Da sa Peter: Gå fra meg. Og det har nok mange sagt senere.
.
Slik var det også med tolleren i Luk. 18. I helligdommen ble Guds lys kastet inn over hans sjel, og han sa: Vær meg synder nådig! V. 13. Slik kjente Jesaja det i templet: Ve meg. Jes. 6, 5. På den plassen vil Ånden gjerne føre den enkelte av oss. Der er da vi tar imot nåde, for da er vi på bunnen og er gått konkurs.
.
På dypet – det er å slippe seg selv og alt sitt eget og flykte til Jesu nåde og bare stole på ham. Det er å være villig til å se sin synd, erkjenne den og be om nåde. Da lever vi i ”syndsforlatelsens rike” hver eneste dag.
.
5. Noe nytt, v. 10-11.
Nå var det ikke lenger bare Peter. De forlot alt, står det. Det var fiskerne i de to båtene. De begynte denne dagen å følge Jesus. Men det var Peter Jesus hadde talt med, og det var han som hadde erkjent hvem han var. Derfor var det han Jesus sa dette til: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. Det er ikke bare en oppgave. Det er et løfte. Når Jesus sier dette, betyr det også at fangsten er sikret. Du skal fange noen, sa Jesus.
.
Skal det bli fiskelykke, må vi gå der Jesus peker. Vi kan ikke velge oss et sted selv. Vi må følge ham, slik disse mennene gjorde. Han har noen ferdige gjerninger som ligger i din vei. Det er de vi skal ta opp og utføre. Ef 2, 10. Da er vi på dypet, der Jesus vil vi skal være.
Amen.

Luk. 5, 27-32.

Dette er en vakker tekst med sterke undertoner. Det handler om kallet. Jesus kaller mennesker til å følge seg. Tidligere har han kalt Peter – han skulle bli en menneskefisker, v. 10. Han har også helbredet syke og dermed vist sin makt her på jorden. Folket undret seg og priste Gud. De hadde sett utrolige ting, v. 26. På sin vei videre møtte han tolleren Levi. Nå skal vi se på noe av det som hender her.
1. KALLET.
Jesus kalte Levi til å bli hans etterfølger. Dermed viste han både nåde for syndere og makt til å frelse. For Levi var toller, og de hadde ikke ord på seg for å være helt ærlige. I tillegg var de regnet for å være landsforrædere. De gikk i tjeneste for Romerriket som den gang okkuperte Israels land. Og dessuten tok de gjerne litt for mye toll og stakk overskuddet i egen lomme. Slik var det også med Sakkeus, Luk. 19.
Jesus brøt igjennom og ba han om å bli misjonær. Det er kallets nåde og kallets kraft. Og kallet var kort og godt: Følg meg! Han var ikke den eneste som fikk disse ordene talt til seg selv. Alle troende har fått dette kallet. Det er en innbydelse til Guds rike.
Og Levi var lydig. Han forlot alt, inklusivt det syndige og frynsete liv han hadde levd. Vi vet ikke nøyaktig hva han hadde gjort, men det var vanlig blant tollere. Nå var det slutt. Et helt nytt kapittel begynte, ja, et nytt liv hadde han fått. Han stod opp og fulgte Jesus. Så langt vi vet, kom han aldri tilbake til tollboden i Kapernaum. Han var ferdig med det gamle livet. Nå var han blitt en Jesus disippel.
2. GLEDEN.
Møtet med Jesus hadde virkning. Mannen gjorde en stor fest for Jesus i huset sitt, v. 29. Levis omvendelse førte trolig til uro blant hans venner. Noen av dem var trolig tollere som ham. Nå forlot Levi sin stilling, og de mistet ham som kamerat. Det er vanlig at folk håner slike mennesker og gjør hva de kan for å få dem tilbake til sitt tidligere liv.
Det nyttet ikke med Levi. Og de kom til selskapet de også sammen med en rekke andre. Det må ha vært en sensasjon at Levi ble en Kristi etterfølger. Dette ville de være med på og se hva som skjedde. Men ingen ting er sagt om at andre tollere slo lag med Levi. Alt ble som før etter kort tid. Slik er det ofte.
Men Levi hadde fått et nytt liv. En ny glede var født i hans hjerte slik det alltid er med nyfrelste. Ingen ting kunne sammenlignes med dette i hans liv. Jesus ble det største som hadde hendt ham, som det heter i sangen. Slik er det i dag også. Alt annet må underordnes det å høre Jesus til. Hjemmet og en jordisk stilling og penger blir nummer to i livet. En kristen får jo rett til å være og å kalles et Guds barn, Joh. 1, 12 og 1. Joh. 3, 1-2. Fra nå av heter han også Matteus og ikke Levi. Det samme skjedde med Paulus som før ble kalt Saul. Det var forresten vanlig for en jøde å ha to navn. Men åndelig sett er det uttrykk for et nytt liv på alle måter.
3. MISJONSSINNET.
Når Levi inviterte mange gjester til huset sitt, var det trolig også for å fortelle de andre om grunnen til hans glede. Han hadde venner og kjente og slekt. De skulle nå få møte Jesus og kunne slik få anledning til å få det samme livet som han hadde fått.
Slik er det med alle de frelste. Vi får misjonssinn. Og det betyr at andre må se og oppleve det vi selv har fått. Familie og venner må bli frelst! Det er den nye trangen i en kristen. Etter hvert kan synet utvides til å gjelde folk vi ikke kjenner, landsmenn og hedninger av alle slag. Det er ganske normalt. Jesus legger noe nytt ned i oss. Han ber oss om og gjør oss til sjelevinnere og menneskefiskere. Det opplevde Peter, og det er vår erfaring.
Jeg husker i en vekkelse hjemme da jeg var tenåring. En voksen kar bøyde seg for Gud en kveld på møtet. Da tenkte jeg med en gang: Nå skal vel han ut som predikant! Det skjedde ikke slik, selv om han ble bevart som kristen. Men tanken var der! Slik skulle det være.
4. OPPGAVEN.
Mange har misforstått Jesu oppgave og dermed vårt kall også. Jesu oppgave var å lete etter de syke, de åndelig syke som ikke hadde fred med Gud og ikke var frelst. For de har det åndelig vondt. Det skjer særlig når synden blir levende og vi ser hvordan vi er i Guds øyne. Vi har brutt hans bud og har slett ikke levd etter hans vilje i vårt liv. Vi er syndere.
Jesus sier at han kom for slike. Han kom ikke for å hjelpe de som kan hjelpe seg selv. Saken er jo at ingen kan hjelpe seg selv åndelig talt og finne veien til himmelen. Men de tror at de kan det. De har ennå ikke sett sin sanne stilling. Nå bruker han denne hendelsen til å fortelle kritikerne det: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige. De var ikke rettferdige for Gud, men de trodde de vart det. For de var rettferdige i egne øyne. Men slike mennesker kommer aldri til himmelen uten en sann omvendelse.
Derfor kaller han folk til omvendelse den dag i dag. Og han ber sine tjenere på jord om å gjøre det samme. Nå lyder det ordet til deg. Er du lydig mot Jesu kall?

LUK. 6, 24-36.  SALIGHET OG VE!


Dette er begynnelsen på Bergprekenen slik den er nedskrevet av Lukas. Ettersom det står i v. 17 at Jesus og disiplene og en stor folkemengde ble stående på en slette, kalles denne versjonen for en «slettepreken» og den i Matteus 5-7 for en «bergpreken». Men mye av budskapet i disse prekener er nokså likt. Og det er ikke underlig.

Enhver predikant taler mange ganger om det samme, selv om bedehuset eller kirken er en annen og folket et annet. Noe av det samme kommer igjen, og slik må det være. Det er det samme budskap som frelser alle mennesker, og vi behøver å høre ordet om Jesus igjen og igjen.

Skal vi se litt på det som Jesus sier til oss her.

1. De salige.
Som hos Matteus begynner han med å si noe om de salige. Det er Guds folk som får noen kjennetegn her: De er fattige i seg selv, de hungrer og tørster etter det rette og sanne og gråter av sin egen skam og sine feil. De opplever motstand og motgang i livet fra verden, de som ikke vil tro evangeliet, men går sine egne veier.
Det er de som har grunn til å glede seg i Gud. Og de skal få stor lønn i himmelen: de evige liv av nåde og stjerner i kronen. Jesus vil vise dem honnør og ære på den store dag da verden går under.

2. Ve-rop.
Dernest taler Jesus om og mot de som forkaster ham og ikke vil tro på hans navn. Han roper ve over dem. Vi legger merke til at han taler direkte også til dem og går ikke av veien for å være skarp.
Legg merke til at teksten begynner (v. 24) med ordet «men». Det brukes vanligvis for å antyde noe nytt, man bytter tema eller sier noe annet om det. Og ve-ropet er det motsatte av saligprisningene. Det betyr at ikke alle blir salige. Det er to slags liv her på jorden og to utganger av livet og i evigheten.

Ve-ropet gjelder først de rike. Slik fattigdom i saligprisningen v. 20 ikke kan bety jordisk fattigdom men åndelig, vil også dette ha en slik betydning. De har allerede fått trøst, står det. Den rikdom verdens mennesker har er det de eier og lever for av jordiske ting. Og det er ikke nok for evigheten. Derfor er ve-ropet her et varsel om at det går dem galt.
Det andre ve-rop gjelder mat. Verdens mennesker mener de har nok og er mette i denne verdens ting og tanke. Jesus vil tale til dem nå og si at det kommer en dag da de blir hungrige etter noe annet enn det jordiske. De vil søke etter Guds åndelige mat. Det er bare den som kan tilfredsstille sjelen, som Jesus også sier i Joh. 6, 14f: Den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.

Han roper også ve til de som ler, eller de som er glade og tilfreds i denne verden med synd og egenkjærlighet. De vil en dag se tomheten i det verdslige og gråte og sørge. Men for mange blir det for sent. Det var godt om du sørget og gråt over din egen synd her i tiden, for da er det mulighet for omvendelse.

Det siste ve-rop her er dem som folk taler vel om. I og for seg er det ikke galt. Men hvis grunnen er at vi taler folk etter munnen og gjør det andre liker og ikke våger å si sannheten om de evige ting, blir det uhyggelig galt. For en prest og predikant og misjonær blir dommen har. Må Gud hjelpe oss til å være både lys og salt. Det er ikke nok å være lys. For det å bare preke godt og fine ord kjennetegnet også de falske profeter, sier Jesus. Vi må ikke ligne dem.


3. Formaninger til Guds folk.
Fra v. 27 taler han formaningsord til sine venner og disipler. De ville behøve det i den verden de levde i og som ikke alltid var lett. Det samme gjelder i vår tid for oss kristne. Vi behøver all den hjelp vi kan få her i verden, både til å leve godt som en kristen og leve rett mellom våre medmennesker. Der er også formaningene gode.

Først sier han til disiplene: Dere som hører. Det er forutsetningen for å oppfatte Jesu formaning. Vi må høre hans ord og lese det og grunne og granske på ordet. Det er da det går inn i vårt hjerte.

Kjærligheten er en viktig del av kristenlivet, og derfor kommer det igjen i formaningene flere ganger. I v. 27 sier han noe som er nesten umenneskelig å gjennomføre, og mange vil benekte at det går an: Elsk dine fiender. Jfr. Mat. 5, 44. Under andre verdenskrig betydde det tyskere, Hitler og senere Stalin og Mao. De gjorde mye vondt mot mange mennesker. Slike fiender har vi forhåpentligvis ikke iblant oss nå. Men mon der ikke er noen som ikke liker oss og som kanskje prøver å gjøre oss ondt? Og i mange land er det fremdeles forfølgelse mot de kristne der det virkelig koster å bekjenne troen.

Elsk dem, sier Jesus. Av oss selv kan vi ikke det. Skal det lykkes, må vi være mye sammen med frelseren, alene og på kne. Og vi må be om nåde til å ydmyke oss overfor dem som ikke liker oss. Det er letter for den ydmyke å elske enn den overmodige og «sterke».
- Han utdyper dette i v. 31ff og taler først om den gylne regel: Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Da vil mange spørsmål løse seg av seg selv. For vi vet alle hvordan vi ønsker å bli behandlet.

Dernest sier han at også syndere elsker sine egne og sine venner. Det er ikke noe stort. Han bruker flere eksempler på å vise denne problematikken. Det handler om å gjøre vel imot folk, låne ut uten å vente noe igjen og være barmhjertige mot folk. Alt skal være preget og båret av kjærlighet til Gud og nesten.

Ja, kjærligheten skal nå til de som ikke elsker oss – til og med mulige fiender. Og er også uttrykk for at den ikke har noen grense. Vi ser av eksemplene at det ikke dreier seg om følbar kjærlighet, men om praktisk handling. Kjærligheten har med vårt daglige liv å gjøre, det vi er og gjør blant mennesker. Her behøver vi nok mange stunder alene med Gud i bønn, og samtidig kan vi tenke gjennom vårt eget livsmønster. Hva kan jeg gjøre for å være en bedre kristne blant mine medmennesker?

Luk. 6, 46-49.

. Huset på fjell.

Denne likninga finn me og i Mat. 7, 22ff. Men det er ein skilnad på desse to likningane som fortel oss noko viktig. Dei motseier ikkje kvarandre, men den eine utfylller heller den andre. Hjå Matteus står det at huset stod i stormen av di det var tufta på fjell. Grunnen var altså viktig. Lukas legg til eit par andre grunnar.
.
Bakgrunnen er at somme var truande i munnen, men ikkje i livet og kvardagen. Då vert det uekte, v. 46. Nå talar Jesus til læresveinane om ekte kristne, slike som vil stå i domen.
.
Dei kjem til Jesus, v. 47. Han er frelsar og ingen annan. Me må koma til han om det skal gå oss vel. "Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå." Slik syng me med sanning.
.
Dinest høyrer dei Jesu ord. Å høyra Guds ord er sentralt i Bibelen. For han er frelsar og har frelsesord til folket. Ingen kan bli frelst utan å høyra Ordet frå Gud, og her er det særleg Jesu forkynning det gjeld. Det er ikkje lova sine ord og krav han talar om. Dei har han oppfylt i vår stad. Her er det evangeliet som er Guds salige og frelsande ord.
.
Å høyra innebær og i bibelsk språk å ta imot Ordet. Det er ikkje ei teoretisk opplæring Jesus held på med. Det er ord som gjeld livet vårt. Difor kjem nå neste punkt - der det stranda for så mange:
.
Gjer me etter Guds ord? Det er det sentrale her. Og hovudsaka i Jesu evangelium er trua på han og den soningsdød som han snart skulle gjennom. Spørsmålet er om me tek imot ordet og bøyer oss for det. Trur me på Jesus og fylgjer han gjennom livet, eller er kristendommen berre ei lære for oss?
.
Korleis er dei som "gjer" etter Ordet?
.
1. Huset var godt bygt. V. 48.
Jesus talar altså ikkje berre om grunnvollen og fjellet der huset står. Han talar om bygginga. Det var solig materiale. Her skal me merka oss at sjølve bygginga var eit verk av Gud. Det er han som må gjera det.
.
Bygginga gjeld livet vårt. Er det i Guds vilje? Me kan ikkje seia at me trur på Gud - og deretter leva etter våre lyster slik kjøtet vårt vil. Det er hykleri. Livet vårt skal vera i samsvar med det Gud seier. I dag ser me mange døme på at folk vil sjølv avgjera kva som er rett for dei. Dei vil ikkje høyra på formaning om rett og galt korkje i tru eller lære.
.
Det er ikkje eit godt hus. Det vil falla i stormen.
.
2. Mannen grov djupt ned.
Dette er og spesielt i dette avsnittet. Det var nok sand på overflata der han ville byggja. Men han visste det ikkje var godt nok. Difor gjorde han eit ekstra arbeid og grov nedover i sanden og jorda - til han møtte fjellgrunnen. Der la han grunnmuren.
.
Kva tyder dette? Det er mykje overflatisk kristendom i vår tid - som det truleg har vore før og. Dei lever på kjensler og eigne tankar. Og det rasar snart saman.
.
Det er berre ein stad me kan leggja ein trygg grunnmur for tru og liv. Det er i Guds ord. Alt i trua må vera forankra der. Salmisten seier i det lengste kapitlet i Bibelen: "Gjer mine steg faste ved ditt ord," Salme 119, 133. Då blir huset godt bygt - eller som Gunnes omset det: forsvarleg bygt. Det vert ståande i alle stormar - også i domen.
.
Det alvorlege spørsmålet i denne stunda er dette: Har du grove deg ned i Ordet, lese deg til tryggleik og visse i truslivet ditt? Det kan du gjera nå i dag. Finn fram Bibelen - og grav i den.
-

Luk 7, 16

Gud gjestet sitt folk!
.
Historien i Luk 7, 11-17 er om enkens sønn i Nain. Her viste Jesus at han var herre over liv og død. Og det var et stort under det som skjedde, selv om det har vært mange som har tvilt på at det skjedde. Folket ble forundret og ble fylkt av både frykt og lovsang. Disse to ting henger ofet sammen i Guds rike. For vi ser at det er Gud. Se Esra 3, 13. Da sa folket: Gud har gjestet sitt folk.
.
Nå er det slik at alle mennesker er på en måte Guds eiendom, ettersom alle er skapt av ham. Derfor har Gud rett til alle på denne jord. Han elsker alle og vil gjerne frelse alle. – Her er det nok jødefolket de tenker på. Det var bare de som kjente den levende Gud på den tiden.
.
Og nå var han kommet til dem på en spesiell måte. Han gjestet sin eiendom, sitt eget folk. Det er ikke bare flyktige, korte besøk. Men han kommer for å hjelpe og vil stadig gjeste folket på den måten.
.
Når vi som kristne tenker på dette, er det flere spesielle besøk fra himmelen har i minne. Og disse besøk betyr ikke bare noe for jøder, men her er alle mennesker med. Noen av disse dagene skal vi nevne her:
.
1. Jul.
Hver jul minnes vi Guds besøk til verden da hans egen sønn ble født her som et menneske. Da var Gud i krybben i Betlehem, for det var Guds Messias som ble et menneskebarn. Mange jøder tenkte nok på den tid på en annen Messias. De ønsket en som kunne fri dem fra Romerriket og være en slags politisk leder for landet. De ønsket en konge.
.
Men Guds Sønn kom ikke slik den første gangen. Han kom som frelser fra synd. Senere skal han nok vise seg som konge og hersker over all verden. Men først måtte han gjøre opp for våre synder og innby oss til himmelriket. Og da galdt det alle mennesker i hele verden.
.
Likevel var det noen som tenkte rett og ventet på syndebæreren. Gamle Simeon i Jerusalem var en av dem. Om ham står det at han ventet på Israels trøst, Luk. 2, 25-30. Og han levde akkurat i rett tid og fikk lov å se Messias og gledet seg over at tiden var inne. Da kunne han dø i fred.
.
2. Langfredag.
Det var mange dager mellom julekvelden og Jesu siste påske. Bibelen forteller om mange dager da Jesus som Guds Sønn gjestet sitt folk. Her skal vi går forbi alt det. Og så skal vi stanse ved den store dagen, kanskje det største besøk fra Gud. Det var da hans sønn åndet ut på korset og de siste rop av smerte lød utover Jerusalem.
.
Da holdt Gud dommedag over alle synder på jord. Forsoningens under skjedde, og frelsesverket var ferdig. Da tok Gud bort alle synder i sin sønn. Det var noe av et besøk! Og flere bibelvers taler om det.
.
I samtale med Sebedeussønnene og deres mor sa han at han ikke var kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange. Mat. 20, 28. Og Peter var med den dagen, og han skriver mange år senere til sine venner: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri … men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam,” 1. Pet 1, 17-18. Han hadde også forstått hovedsaken. Folket måtte bli fri sin synd.
.
Paulus var ikke med disiplene da Jesus levde. Men han møtte Jesus etter hans død og oppstandelse. Og han skriver til sine troende venner i Korint: ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen,” 2. Kor 5, 19.
.
Dette store frelsesverk skjedde da Jesus ropte: Det er fullbrakt! på korset. Joh 19, 20. Bibelen har mange ord om dette. Det var et mektig besøk av Gud selv!
.
3. Omvendelse og tro.
Selv om Jesus døde for alle, blir ikke alle dermed frelst inn i himmelen. Hver enkelt av oss må ta imot evangeliets ord. Derfor får hver enkelt som hører Guds ord et himmelbesøk. Nå er det Den hellige Ånd som kaller oss inn til seg. Da er det vekkelse i et menneskeliv. Og det er en viktig stund i livet. For da har du anledning til å komme til Jesus. Vi klarer ikke det av oss selv. Det er Ånden som skal overbevise verden og synd, rettferdighet og dom. Joh 16, 8ff. Det er de som tar imot Jesus som blir frelst, Joh 1, 12. Derfor er det så viktig å høre hva Gud sier når han kaller oss.
.
Den som omvender seg og tror får bygge sitt trosliv på Jesus og ikke på seg selv. Derfor står det slik i Joh 16, 14: Han (Ånden) skal herliggjøre meg (Jesus). Han prøver å vise deg at Jesu død og forsoning gjelder deg. Det var for din skyld han døde. En sanger synger slik om det: ”Nå ble forsoningen tydet oss herlig, troen den kjenner ditt tilsagn er sant.” Når det ser det, har Gud gjestet deg på en særlig måte.
.
4. Kristi himmelfartsdag
er også en spesiell dag i Guds rike. Hva betyr den for oss? Jo, da forlot Jesus denne verden for å gå til sin himmel og sitt rike der. Men samtidig overlot han ansvaret for alle de ufrelste til sine venner på jord. Det var da de begynte å vitne og arbeide for Guds rike. De kristne ble Guds representanter her i verden. Vi er Guds stedfortredere, 2. Kor. 5, 20.
.
Guds rike når så langt som Guds barn er lydige og går med evangeliet. Det er egentlig ikke vi som gjør det, det er Åndens gjerning. Men han trenger noen føtter og hender til å bære budet ut i verden. Gud vil gjeste oss med vekkelse i vårt land og våre bygder og byer. Så lenge nådens tid varer, vil det skje. Og så vil han også gjeste andre folkeslag og hedningsamfunn i alle land.
.
Da ser vi egentlig at det er nåde å få være med i arbeidet for Gud. Vi ber at vi alle må være ydmyke og små innfor Gud og lydige når Ånden ber oss om å gå.
.
5. Jesu gjenkomst
er det siste himmelbesøk i denne betydning. Da kommer Gud for siste gang, og da kommer han for å kalle alle sine hjem til seg. Da er det for sent å angre og omvende seg. Da henter han bare de som er rede. Alle andre går inn til den evige dom med fortapelse. – Hvordan er det med deg? Er du rede nå i denne stund?
Amen.

 Luk. 7, 36-50. = vers 40. Jeg har noe å si deg.


Jesus var i Fariseeren Simons hus da en kvinne kom inn og salvet ham. Det var til og med en syndig kvinne, dvs. en som levde åpenlyst i synd og som folket visste om. Det handlet trolig om synd mot det sjette bud. Simon og andre ble forarget over det og ville at Jesus skulle vise henne fra seg.
Da er det Jesus sier noen sterke ord som rammet både Simon og trolig flere andre. Han sier: «Simon, jeg har noe å si deg!» v. 40. Han hadde et budskap som gjaldt alle, både kvinnen og Simon og disiplene. Og denne sannheten skal vi stanse for nå og merke oss svaret som Simon ga: Mester, si det! Den innstillingen må også vi ha.
Jesu ord og tale hadde virkning for kvinna, men trolig ikke for Simon. Et ser ikke ut til at han reagerte. For Guds ord er ikke bare teori og lære. Det er noe som gjelder oss personlig, noe eksistensielt.

Og hva er det Mesteren vil si her? Jo, det handler i hovedsak om vår synd og skyld hos Gud. Han forteller om to menn som begge var skyldnere, selv om størrelsen på gjelden var forskjellig. Ut fra dette skal vi minne om noe:

1. Guds krav og vilje.
Gud har skapt oss og har dermed rettigheter hos mennesket. Og han har vist oss sin vilje i sitt eget ord. Han har åpenbart det for mennesket for vi kan ikke vite det av natur. Han har en plan med oss, og her er alle mennesker like. Han gjorde ett unntak og valgte ut ett folk på jord, Israels folk, og gav dem en egen lov med regler og seremonier for livet.

Hans moralske lov er lik for alle. De er samlet i de ti bud. Gud har ikke ment at de skal være frelsesvei for oss, og den er ikke uttrykk for Guds vilje i alle ting. Likevel er den Guds vilje. Den er ikke satt ut av kraft ved Jesu død, slik jødenes spesielle lov er. Det ser vi bl. a. av dette:
- Det er fremdeles synd å stjele, i alle former og grader.
- Det er synd å lyve – i store spørsmål og i småting.
- Det er synd å drive hor, i virkeligheten og i tanke og på TV og film.
- Det er synd å dyrke andre guder, avguder – enten de er av tre som i Afrika eller ved materialisme her i den vestlige verden.
Gud vil dømme alt som bryter med hans lov og vilje. Slik er det også Guds vilje at vi skal tro på Jesus. Han er vår eneste frelser.
Loven er god, sier Guds ord, mens vi er skrøpelige og udugelige. Loven skal knuse oss ved å vise oss vår synd og utilstrekkelighet. Rom. 7, 7 sier: Uten loven hadde jeg ikke kjent synden. Og i Rom. 3, 20 sier Paulus: Ved loven kommer erkjennelse av synd. Det er noe Gud vil tale med oss om. Får han lov til det?

2. Syndenes forlatelse.
Dernest taler han om frelsens vei. Det betyr ikke at Gud vil sette oss i stand til å leve fullkomment eller å betale av på vår skyld hos Gud. Det makter vi aldri. Men veien er at Gud vil tilgi og forlate oss synden. Kvinnen i dette tilfelle fikk erfare det. Og slik må det bli med alle mennesker som vil til himmelen. Hun hadde visst mange synder, og der er vi i grunnen alle like. Det er ikke spørsmål om store eller små synder. For Gud er synd alvorlig uansett.

Men når synda blir tilgitt, begynner et n ytt liv – «med blanke ark og fargestifter til». Denne dagen glemte hun nok aldri. Og livet videre for henne ble et liv i syndenes forlatelse. Det er alltid viktig å behandle synden som synd uansett størrelse. Noen fusker med omvendelsen her og bortforklarer eller gjemmer synden. Vi må huske, kjære venner, at vi aldri kommer til himmelen med utilgitte synder.
Noen ganger må vi også ha et oppgjøre med mennesker når vi har skadet dem. Gud vil ha orden i regnskapet.

3. Frelsens grunn.
Gud vil tale med oss om hva som er frelsens grunn. Er det vår omvendelse, vår vilje til å gjøre det vi kan, våre følelser eller noe annet vi selv gjør? Der svarer Ordet nei. Frelsens grunn er det slaktede lam på Golgata. Det er ikke mitt eget strev, men Jesu død og blod på korset. Da betalte han alle våre synder. Og det er en sterk grunnvoll.
Du gikk for meg en blodig sti,
Og jeg som skyldig var slapp fri.
Det holder i livet og døden og dommen. Paulus sier noe om dette, bl. a. her: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2. Kor. 5, 21. Og Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet…» 1. Pet. 2, 24. Det er slike ord fra Gud vi bygger på når vi tror at vi er frelst.

4. Det hellige liv.
Med dette mener vi her hverdagslivet vårt, hvorledes jeg er blant de jeg møter og er sammen med. Vi kan alle forgå oss og gjøre noe vi angrer bittert på i etterkant. Men hva er utgangspunktet for livet?
Det er ofte vanskelig å leve, og det er visst ikke blitt lettere med årene. I alt må vi spørre: Hva skal bestemme livet mitt? Da har vi fått Bibelen også som rettesnor her. Den taler ikke bare om frelse, men også om livet. Jesus kaller oss til et nytt liv her i verden. Bibelens formaninger sikter oss inn på dette. Der er mange praktiske forhold omtalt.

Bibelen må lære oss å tenke rett om livet som kristen. For etter naturen tenker vi galt. Gud vil tale med oss om vår hverdag. Salme 139 taler om ransakelse, v. 1 og 23. Har vi det rett med Gud også i pengespørsmål, vår tale og om andres eiendom m.m.? I Ef. 4, 1 sier Paulus noe om å leve et liv som er verdig det kallet vi har fått. Ordet verdig betyr egentlig å få vekta til å balansere (som på ei skålvekt). Her kan vi se på Bibelens lære – og vårt eget liv. Balanserer det? Det er et alvorlig spørsmål i dag. Da må vi på kne og be om nådens ord til oss igjen.

- Her kunne vi talt om flere andre ting, som om kallet vårt til tjeneste og arbeid i Guds rike, om å søke Guds rike først og hva vi prioriterer her i livet. I alle ting gjelder dette: Jesu sier: Jeg har noe å si deg! Lytter vi?