Taler fra Johannes-evangeliet del 1.

JOHANNES-evangeliet.

Ein del talar over tekstar i dette evangeliet er samla her.

Av Nils Dybdal Holthe.

Joh. 1, 1-10.

Dette avsnittet er begynnelsen på det vi kaller prologen til Johannes-evangeliet. Det er et forord eller en oversikt over det som skal komme. Og det handler egentlig om to personer. Og begge står i forhold til vår frelse. Kort sagt: Her er tale om Jesus og Johannes døperen.

1. Jesus.

Om ham er det sagt mange og dype ting. Det kan henge litt sammen med filosofi der de brukte «Ordet» (gresk: Logos) i en utvidet betydning. Vi skal lese og tenke enkelt om dette. For sammenhengen her viser at Ordet må være Messias. I v. 14 heter det at Ordet ble kjød eller menneske og bodde iblant oss. Vi kan se på flere sider ved Ordet her:

a) Han var i begynnelsen, v. 1. Og han var med ved i hele skapelsen, v. 3. Det taler også om guddom og evig tilværelse. Bare en som var evig kunne skape noe i evigheten, før noe annet var til. Det var Jesus.

b) Han var Gud. Jesus viste det flere ganger i sin levetid, selv om han hadde lagt av seg sin egentlige himmelske herlighet, Fil. 2, 7 (han gav avkall på den i sitt jordiske liv). Han vekte opp mennesker fra døden, han gjorde under som vi kan ikke gjøre – ved helbredelser, stille stormen og gi mat til mange.

c) Han var hos Gud. Det må bl.a. bety at han var i Guds himmel. Men var også nær Gud og ikke bare som engel i samme himmel. Det var altså en himmelsk person som kom til verden i Jesus. Han kjente Gud og hans vilje, og han gjorde Guds vilje her i verden.

d) I Jesus var liv. Alle levende mennesker har et jordisk liv. Det må være noe annet som skiller ham ut fra oss andre. Jesus hadde et guddommelig liv og dermed et evig liv. Og det er om hans jordiske liv dette er sagt (som prof. Odland). «I ham» står først i setningen, og det betyr at uttrykket er viktig. Jesus hadde et liv som var i motsetning til alle hans levende skapninger. Og det måtte han ha for å kunne være en frelser.

e) Livet var lys. Jesus er vårt åndelige lys på en helt annen måte enn noe i verden. Lyset er til for å opplyse oss slik at vi forstår de åndelige ting rett. Det kan vi ikke av naturen. Jesus må gjøre det ved Ånden også i dag.

f) Lyset skinner i mørket, v. 5. Det er et innholdsrikt vers. Jesus må vise oss veien inn i Guds rike og lede oss i livet som kristen. Det fører til fred i sjelen og sann lykke i livet og til slutt en evighet i Guds himmel. Ingen andre kan hjelpe oss til det. Mørket er bilde på livet uten Gud. Det gjelder hedninger så vel som mennesker i vårt land som ikke er frelst. De er mørkets barn åndelig talt. – Så skjedde det allerede i Jesu levetid at mange sa nei til Ham. De tok ikke imot ham, og dermed tapte de muligheten til frelse. Det er en alvorlig tanke. En annen oversettelse sier: Mørket har ikke fått bukt med det. Og det ser vi nå 2000 år etter hans komme. Jesus skal seire til slutt, selv om vi ikke ser det godt nå.

2. Johannes.

Den andre personen i dette avsnittet er døperen Johannes. Han var viktig ved Jesu komme og er det fremdeles.

a) Det fremstod en mann, står det, v. 6. Det var mange mennesker på hans tid, men denne var spesiell. Han kom inn i historien om Jesus og frelsesverket på en spesiell måte. Og han var ikke slik som Jesus eller Logos som hadde vært til fra evighet. Han var lik oss på en måte, men hans oppgave og liv var unikt.

b) Han var utsendt av Gud. Alle Guds tjenere er eller skal være utsendt av Gud. Vi tar ikke en tjeneste av oss selv. Da blir det menneskeverk. Vi må ha et kall fra Gud for å kunne gjøre det rett. Det hadde også Johannes, men han var spesiell. Ingen andre har gjort en slik tjeneste for Gud. – Han skulle forberede Jesu komme, være hans herold. Det var også forutsagt, slik Jesu komme var det. Profeten Malakia kaller ham Herrens bud, kap. 3,1. Og han blir kalt profet som Elias, kap. 4,5. Det var altså ikke uventet at en skulle komme og varsle at Messias var nær.

c) Han kom for å vitne. Å vitne betyr, sier prof. Odland, «å uttale det ens elv har sett eller hørt eller overhodet har fått kjennskap til, gjennom erfaring og iakttagelse». Døperen hadde ikke sett så mye av Jesus da han begynte. Men han hadde fått åpenbaring fra Gud. Nå skulle han lede folk til tro på Jesus. Og det er alle Guds tjeneres oppgave.

d) Han var ikke lyset, v. 8. Evangelisten har nettopp sagt at Jesus, Ordet, var liv og lys.  Nå understreker han det igjen: Johannes er ikke Messias – noen ville oppfatte ham slik. Nei, døperen var liten i egne øyne. Han ville peke på Jesus slik at han fikk vokse blant folket. Selv skal han bli mindre og forlate scenen. Kap. 3, 30.

---

Dernest vender evangelisten tilbake til hovedpersonen og kaller ham «det sanne lys». Det skiller ham ut fra alle vranglærere og personer som har tatt seg en tjeneste i Guds rike. Det sanne lys er han som Gud sendte. Bare han kan opplyse menneskene om synden og nåden og dermed den rette vei til himmelen.

Jesus var i ferd med å stige fram. Det nye testamentet handler om det. Døperens oppgave var da over og han gikk til side for Mesteren. Slik skulle det være med oss alle: La Jesus være stor, vi er bare en røst som roper i verden. Så gjentar Johannes at verden ikke tok imot ham. Og da mener han den store mengde av verden, det ser vi av v. 12, der han sier at noen tok imot Jesus. Det er fremdeles kallet til verden i dag.

Joh. 1, 11-13.

JESUS KOM.

Kva ville me seia om me vart utestengde frå vår eigen heim? Døra vart lukka til vår eiga stove og me stod utan nykkel utafor? Mon ikkje det ville vere ei sælsam oppleving. Og nett det opplever Jesus frå Nasaret kvar dag.

I desse små versa finn me tre viktige sider ved Jesus og vårt tilhøve til han. Me kan ikkje vere likesæle eller nøytrale i høve til Jesus Kristus. Me må ta eit standpunkt og gjer det heile livet, sjølv om me ikkje tenkjer over det.

Først: Jesus kom til sine.

I første rekke tyder det jødane han var send til. Men me er alle Guds eiegdom på den måten at me er skapt av han. Det tyder ikkje at alle vert frelste, men at Gud har rettmessig krav på oss. Juleevange-liet fortel at Jesus kom til ei syndig jord, og det vart den største hending i soga. Me fekk faktisk ny tidsrekning etter det. Det er eit historisk faktum som ingen kan riva ned.

Og kvifor kom han, kvifor var det så naudsynleg å koma til jord?

Han kom først og fremst for å gi livet sitt for syndarar, Mat. 20, 28. Livet hans vart ein løysepenge for oss. Me vart frikjøpt frå synda og den ævelege domen. Ropet på krossen: Det er fullført kan berga heile slekta frå den ævelege fortaping. Då vart all verda si synd sona og skulda betalt. Det er grunnvollen som står i alle stormar og for Guds truna. Jesus er Ordet som vart kjøt (v. 14) og budde mellom oss.

.

Dinest kom han for å leita

etter det som var fortapt og frelsa det, Luk. 19, 10. Han viste det i livet. Då gjekk han ikring og leita etter tollarar og syndarar - og dei tok han seg av. Han fortalde ei fin likning om det i Luk. 15. Både sauen og pengestykke var kome bort, men eigaren leita til han fann det. Og den bortkomne sonen vart teken vel imot då han vende om.

Slik er Jesus i dag og. Han ser etter deg som har synda. Han Ande leitar og han sender tenarar ut for å leita. Nå er han hjå deg som les, og spør med kjærleg røyst: vil du kome nå? Det er kallet frå Jesus til omvending og nytt liv. Han spør ikkje etter kor mykje du føler eller kjenner. Han spør etter om du vil kome og erkjenne di synd og skuld. Då fyrst kan han få frelse deg.

.

Dinest står her dette: Jesus vart vraka då han kom første gong. Hans eigne tok ikkje imot han, står det. Eit døme på det er sjølve julenatta. Det var ikkje rom for han i herberge, Luk. 2, 7. Mange jødar sa nei til Jesu frelse. Dei leiande og farisearane sa nei. Til slutt overgav dei han til romarane som drap han. Her opplevde Jesus det verste: han vart stengd ute av sine eigne, ja mobba og motarbeidd av dei. Det var ein veg som førde han til krossen, ein av dei sværaste pinselsmåtar på den tida.

.

Det same skjer nok i vår tid og. Me skal ikkje sjå på jødane på den tid som verre enn andre. Er du og eg betre? Har me ikkje prøvd same veg alle saman? Me ville greia oss utan hans hjelp. Mange tek hardt i og seier: eg er ikkje verre enn andre.

.

Kva hjelp er det i slik tale? Me skal møta Gud ein dag - ein for ein. Då har me ingen å gøyma oss bak.

.

Om du kunne leve uten Jesus, hvordan skulle du vel dø en gang?

.

Kva svarar du nå? Han kjem og vil hjelpa og frelsa.

Det siste me skal nemna her: trass i motstand sa nokre ja takk. Nokre tok imot. Dei såg dei trong han og trudde på han. Eigaren av stallen julenatta var ein av dei: han opna for Jesus. Hyrdingane ute på marka sa: lat oss gå like til Betlehem og sjå dette. Falne menn

.og kvinner fekk kallet - og nokre tok imot!

Dei, står det, fekk rett til å verta Guds born. I sitt eige liv hadde dei ingen rett og inga kraft i seg sjølv til å verta det. Synda har øydelagt oss i vår innerste grunn.

.

Her viser Gud si makt. Det me ikkje kan ta oss til eller betale noko for, det vert ei gåve frå Gud. Difor er frelsa av nåde. Heile frelsa vert di når du opnar for Jesus. Du får ein rett du ikkje har avdi me alle har forbrote oss mot Gud. I nokre engelske biblar står at han gjev oss autoritet eller fullmakt til å verta Guds born. Me kan ikkje ta oss til dette eller gjera noko sjølv for å få det. Me må fødast inn i Guds rike. Og då fødest me til same rett og autoritet som Gud sjølv har. Det er han som gjev oss det.

.

Vil du ta imot Jesus nå? Det er det viktigaste steget du tek i livet. Du vert ikkje eit Guds barn ved denne handlinga å ta imot. det er ingen prestasjon som vert kravd av deg. Men du må likevel ta imot gåva frå Gud, slik barnet opnar hendene julekvelden og tek imot pakken. Og pakken er Jesus.

.

Joh. 1, 14-17.

Nåde og lov.

Det er eit stort ord og tyder gratis, utan betaling og forteneste. Difor er det ufortent, Me har ikkje evne til å gjera attergjeld. Difor er det eit frykteleg ord , som ein sa. For det set oss alle utafor. me kan ikkje gjera nokon ting. Alt er Guds gjerning. Og difor møter dette ordet motstand. Mennesket er slik at det vil ha ære av noko og visa at dei kan noko også i Guds rike.

Lat oss sjå på ordet og saka:

1. Nåden kom.

Det skjedde då Jesus kom, v. 17. Han er nåden som person. Utan han var det ikkje nokon nåde i verda.

Med lova er det motsett. Ho kom korkje med Abraham, Adam eller Moses. Moses var berre ein mellommann og bodberar. Ha ga dei tavlene med Gud lov og vilje på Sinai. Han var ein sendemann, v. 11. Og det har det vore mange av både før og sidan. Men det var berre ein som var nåden, Jesus. Hjå han er der full frelse.

Frelse av nåde er bygt på Jesu frelsesverk på krossen. Han betalte for våre synder med sitt liv og blod. Alt er ferdig, difor kan me få den gratis utan forteneste. Me kan ikkje hjelpa Gud i frelsesverket. Han har gjort alt fullkoment.

2. Mose lov.

Lova vart gjeven ved Moses. Det var Guds lov, og Moses var talsmann på Guds vegne. Me tenkjer her serleg på dei ti boda. Dei er eit konsentrert uttykk for Guds vilje med menneska i kvardagen. Og me skal merka oss at boda frå Gud er til gagn for oss menneske. På ein måte hjelper dei oss å leva rett uansett kva tru me har. For fleire av boda er etikk som alle kan ha nytte av.

Utgangspunktet og hovedsaka ved Sinai var ikkje det. Der var det pakta mellom Gud og Israel som det gjaldt. Men me må sjå lova som pakt i høve til Guds lovnader om Messias. Han skulle ikkje vera ein politisk leiar eller redningsmann. Ved Sinai var jo Israels folk i prinsippet eit fritt folk på veg til eit nytt land. Men jødar på Jesu tid trudde nok det, serleg dei som vart kalla zeloter

Men i lys av Messiasløfta som ein åndeleg frelsar frå synd, vert ikkje lova ved Sinai nokon frelsesveg. Den skulle heller visa folket at dei trong ein frelsar av di dei ikkje makta å halda Guds lov og gjera Guds vilje.

I lys av dette vert det klårt det luthersk teologi seier om lova. Lova er både ei lov for folket som politisk hjelp, som drivkraft til å søkja Guds frelse og som rettesnor for vårt daglige liv. Det er dei såkalla tre bruk av lova. Men me skal ikkje skjøna eller tolka dette i retning av at me må gjera noko for å bli frelst. Paulus dømer lovgjerningar sterkt i Galatarbrevet og Romerbrevet. Eit samarbeid mellom Gud og menneske i frelseverket er totalt ukjent for Paulus sin teologi.

Men lova kan ikkje gi kraft og vilje til å halda lova. Det har tvert om evangeliet.

.

Joh. 1, 16-18. Nåde og sannhet

Her leser vi om Jesu komme og hans gjerning. Dette ser vi også i mange andre tekster og bibelavsnitt. Nå ser vi at det kommer en ny tid. GT var en forberedelsestid for Israel slik det uttrykkes her: Loven ble gitt ved Moses. Gud utvalgte Israel bl. a. for å vise sin frelse.

Vi kan lære noe om Guds handlemåte med mennesker ved å se i Bibelen. Slik Gud ledet Israel, slik vi han også handle med oss åndelig sett. Derfor er også GT god og nyttig lesning for en kristen ved siden av det historiske stoffet og åndelig oppbyggelse som finnes der.

Loven ble gitt ved Moses. Det er den gamle pakt som var en lovpakt på Sinai. Loven krever og truer og dømmer, men den gir aldri kraft til å oppfylle og holde loven. Den viser en vei: Du skal og du skal ikke. Men hvem har vilje og kraft til å oppfylle alt det Moses sa?

For loven ble gitt ved Moses. Han var Guds redskap og formidlet Guds tanker på denne måten. Men det er ikke Mose lov i den forstand at han har laget den. Slik må ikke uttrykket oppfattes. Det er Guds suverene lov som Moses fikk av Gud på Sinai. 2. Mos. 20. Derfor står det også at loven var skrevet med Guds finger. 2. Mos. 24, 12 og 31, 18.

Men: Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Det er evangeliet om Jesus og hans gjerning. Det kom til verden i og med at Jesus kom, for han er Nåden og Sannheten. Moses var bare en formilder av Guds vilje i loven, mens Jesus var i sin person nåde og sannhet. Han var selve evangeliet. Derfor kommer vi aldri utenom ham.

Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan moralsk eller religiøst. Vi er kalt til å følge Jesus. Han er Guds Sønn og ingen kommer til Gud og himmelen uten gjennom ham. Joh. 14, 6. I vår tekst ser vi at Jesus var Ordet og Ordet var Gud, v. 1f. Og dette Ordet ble kjød, dvs. Han kom i menneskeskikkelse, v. 14. At frelsen er så sterkt knyttet til Jesus, ser vi av et ord hos Johannes første brev kap. 5, 12: Den som har Sønnen, har livet. Og en salmist synger slik: «Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

I teksten står det videre: For av hans fylde har vi alle fått, v. 16. Det gjelder ikke alle mennesker her i verden. Det gjelder alle de som har tatt imot Jesus og tror på ham, v. 12. Der er et skille i verden, og det er slik nå som det var før: De som tror og de som ikke tror. Det er de frelste og de ufrelste, Guds barn og de fortapte. Vi må ikke viske ut dette skille. For det gjelder også i evigheten.

Her i nådens tid kan et menneske går over fra den ene til den andre gruppen. Det betyr ikke at vi kan gjøre det selv og når vi vil. Men muligheten er der når Gud kaller og rører ved oss. Og skillet går ikke mellom de snille og gode menneskene, de fromme og de som gjør mye godt – men skille går ved vårt forhold til Jesus.

Jødene ble utenfor dette nådesamfunnet fordi de vraket ham, v. 11. Det er Bibelen klar på. Og den er klar i dette: Som syndere har ingen av oss rett til Guds rike. Den retten tapte hele menneskeheten ved syndefallet, 1. Mos. 3. Det er grunnen til at Johannes kan skrive slik: De som tok imot ham, gav Gud rett til å bli Guds barn. Vi har ingen rett og er ikke Guds barn av natur. Og disse Guds barn fikk hans fylde. Hva er det? Det er noe alle troende har og ikke en spesiell gruppe mennesker. Det er ikke gode kristne som får det, men alle som lever med Gud.

Vi skal nevne noe av denne fylde her. For den består av flere ting, eller det er flere sider ved fylden som Gud gir sine barn som gave. Og prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier om dette: De som tok imot Jesus «hadde fått øse av den uendelig rike kilde som hadde åpnet seg for dem i og med det som han, den ene, var fylt av.» Det var bare Jesus som kunne gi, og menneskene kan ta imot. Og hva er det vi får ta imot når vi kommer til Jesus?

1. Først: Syndenes forlatelse.

Her er vi ved en grunnleggende side ved oss kristne. Vi ble kristne i det øyeblikk vi tok imot syndenes forlatelse. Ingen er kristne uten dette. Og frelsen skjer i Jesus. Peter talte om det i Kornelius' hus, Apg. 10, 43: «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Det er altså omtalt i Det gamle Testamentet («profetene»). De vitner om at de som tror på ham (den kommende Messias), får tilgivelse for sin synd.

Og i vers 44 står det: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» Og det var ordet om syndsforlatelse i Jesu navn. Vi må altså bygge på Guds ord i frelsesspørsmålet. Og det er først og fremst ordet om Jesus som fører til frelse. Der det blir tatt imot, skjer frelsen.

Det betyr at en troende eier syndenes forlatelse så lenge han lever med Jesus. Ingen blir frelst ved egne prestasjoner eller et gudfryktig og religiøst liv. Alle gode ting er viktige her i verden, men de frelser ikke. Vi har ofte lett for å bygge vårt himmelhåp på noe i oss selv og mener vi må gjøre noe for å vli Guds barn. Det sier Bibelen nei til. Det er nåde og gave den første gang, og siden er det slik hver eneste dag og stund. Guds gave varer evig.

Derfor heter det i vers 16: Og det nåde over nåde. Det kan også oversettes: Nåde istedenfor nåde. Om du tror at du har brukt opp Guds nåde etter noen år, sier Gud her: Det kommer stadig ny nåde. Den blir ikke oppbrukt. Og den er alltid like ny. Derfor kan du glede deg over nåden i dag.

Men hvorfor er det slik? Hva bygger en slik uendelig nåde på? Det er det neste vi må se på.

2. Forsoningens grunn.

Jesu frelsesverk er grunnen til vår frelse. Alt det han gjorde ble vårt. Å bli frelst er derfor å ta imot Jesus. For da tar vi imot Jesu offer for synd. Der har vi en stødig grunnvoll for vår frelsesvisshet og livet med Gud.

Jesu gjerning var å dø. Da ble all verdens synd lagt på ham. Skyldbrevet ble naglet til korset, og hans blod (som er beviset på hans død) 'betalte' for vår synd. Han ble slik vår løsepenge. Det hadde han sagt til disiplene flere ganger. Vi ser det i mat. 16, 21: Fra den tid begynte Jesus å gi til kjenne at han skulle lide og dø. Og i Mat. 20, 28 sier han selv: Menneskesønnen er kommet ... for å gi sitt liv som løsepenge. Dette ordet (gresk: lytron) var den pris som ble betalt for å kjøpe fri en slave, eller å befri noen fra dødsdom. Den som tar imot Jesus, får altså det. Syndens lønn er døden, og Jesus selv tok denne dom.

Alt som måtte og skulle gjøres var med i Jesu død på korset. Ved troen blir det vårt. Da har vi en frelsesgrunn som holder gjennom hele livet og som er nok i døden og dommen. Denne grunn er fast og trygg, og du behøver aldri tvile på den. Om du kjenner uro og uvisshet om det er nok, er det djevelens røst. Du skal heller be og synge

Led meg hen til frelsens klipp – på meg selv jeg stoler ei!

I den kløfter kan jeg hvile, der er sikkert ly for meg.

På den klippe vil jeg bygge, glad, frimodig, frelst og fri.

Her jeg finner ly og skygge. Her går stormen meg forbi.

3. Barnekår.

I Rom. 8, 15 ser vi at vi har fått barnekårets ånd. Det betyr at vi har fått Gud til far og vi kan be med trygghet: Fader vår. Vi har lov til å gå til Gud med alt. Det er nåde for en synder. Og når vi kan gå med alle ting, er det hans fylde nåde over nåde.

Men Gud har omsorg for sine. Derfor gjør han det med glede og vil gjerne at vi skal ha tillit til ham slik at vi våger å komme når vi er den største nød. Her kan vi lære noe av Guds behandling av Israel. Det er Guds spesielle folk. Men de var ofte ulydige og handlet mot Guds vilje. Gud måtte straffe og dømme det, men han forlot ikke folket. Han ga de nye anledninger til å vende om. Det er slik en god far er.

«Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær.» Slik sang Lina Sandell etter at far hennes var dø. Og Jesaja sier: Helt til deres alderdom er jeg den samme, til de grå hår skal jeg bære dere. Jes. 46, 4. Og Paulus sa om Israel: I førti år bar han dem, eller sørget for dem (NO 78). Apg. 13, 18. Det er noe av hans fylde som vi alle troende har fått. Det skal han gjøre med oss også.

4. Saligheten.

Her tenker vi på den evige hvile hjemme hos Gud. Det er målet for livet. Vi har en hellig arv i himmelen som er gjemt for oss. Den eier vi ved troen allerede nå. Har folk flest glemt den himmelske arv? Er vi for opptatt av det jordiske og materielle? Slik lever vi i en farlig tid. Og faren er at vi innstiller oss på det jordiske. Vi har det godt her i verden, og mange er med og hjelper andre til å få det godt på jorden.

Det er likevel ikke hovedsaken. Det aller viktigste for ethvert menneske er å få en frelst sjel. Det er noe av sannheten om oss. Og fylden av nåde er at vi kan bli frelst – ved troen på Jesus. Der er det mulig. Men vi må huske at det bare er der vi kan bli frelst fra synden og eie himmelarven. Det gjelder for nordmenn og det gjelder for hedninger og muslimer og hvilket navn vi har på folk.

Er du en av dem som tok imot i nådens tid? Ennå er det rom, står det.

Joh 1, 19–27 Ydmykhet og blindhet.

I denne teksten kan vi finne eksempler på to slags mennesker. Og her begynner egentlig historien om Jesus i dette evangeliet. Det som står foran er en prolog eller et forord til resten. Herfra følger vi Jesus på hans vei gjennom livet til død og oppstandelse.

Som de andre evangelistene begynner han med Døperens vitnesbyrd om Jesus. Han var jo sendt i forveien for å bane vei for Frelseren. Og det gjorde han ved sin forkynnelse. Slik må det alltid være. Gud mente at mennsker ble frelst ved tro, ved forkynnelsens dårskap. 1. Kor. 1, 21. Med det mener han ikkje en dårlig forkynnelse. Men talen om troen på Jesus som frelser ved sin død, har alltid vært en dårskap for det naturlige menneske.

1. Sann ydmykhet.

Døperen Johannes er et eksempel på en slik sann forkynner. Han var en ydmyk person som bare kom for å peke på Jesus. ”Etter meg kommer en mann,” sa han. Kap. 1, 30. Og senere sier han så tydelig: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Kap. 3, 30.

Jesus gav Johannes dette vitnesbyrdet: ”Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner.” Mat. 11, 11. Han sa også at ”han var det brennende og skinnende lyset” (Joh. 5, 35). Det er ikke mange som får slike vitnesbyrd av Jesus selv. Mon han finner noen i dag som kan sammenlignes med ham?

Her i Joh. 1 ser vi noe av hans ydmykhet. Da noen tenkte at han var Messias, svarte han: ”Jeg er ikke Messias.” v. 20. Han ville ikke ta ære for noe han ikke var. Ærlighet følger nøye sammen med ydmykhet. Han var heller ikke en profet eller Elia. Men prestene gav seg ikke og gikk hardt innpå ham: Hvem er du da? De skjønte at han var noe mer enn vanlige folk.

Da svarte han åpent med sitat fra Bibelen som viser at han så seg selv som forløper for Messias: ”Jeg er en røst som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn.” v. 23. Det er sitat fra Jes. 40, 3. Og Matteus sier klart at denne røsten var Johannes, Mat. 3, 3. Egentlig er det et uttrykk for ydmyk holdning hos Johannes. En røst er vel ingen ting. Det er mannen bak som betyr noe.

Johannes ville opphøye Jesus. Derfor var han kommet. Det er her vi kan lære mye av ham. Uansett hvilken stilling vi har i samfunnet eller i Guds menighet på jord, kan vi være med å ære Jesus og vise han fram som vår store frelser og herre for våre medmennesker. På den måten er vi med og jevner veien for folk.

De største redskap i Guds rike er nettopp slike som følger Johannes her. Både i sin forkynnelse og i sitt liv var han et mønster for oss. Det er ikke sikkert at han var så skarp intellektuelt eller hadde mye kunnskap. Men han stilte seg til disposisjon for Herren uten å kreve noe for seg selv. De gjorde som Peter formaner oss til: Ikle dere ydmykhet mot hverandre. 1. Pet. 5, 5. Det betyr også at de var villige til å bli små i seg selv – ”avta”. ”Den som fornedrer seg selv, skal opphøyes,” sier Jesus. Luk. 14, 11.

2. De blinde.

Mennesker som ikke er omvendt og gjenfødt, er generelt sett åndelig blinde. De kjennetegnes ved at de ikke forstår åndelige spørsmål. Det er ikke nok med kunnskap. Det er ikke alt vi kan forklare logisk og forstå med vår hjerne.

Jødene ventet på Messias, og de hadde skriftlige løfter om at han skulle komme. Skriftene sa også en del om hvordan han var og hva han skulle gjøre. Denne ”messianske” linje går gjennom hele Det gamle Testamentet.

Fariseere og skriftlærde mente også at de kjente Guds vilje, og de trodde utvilsomt på løftet. Og det er en stor fordel.

Nå talte Johannes til dem om at ”midt iblant dere står den dere ikkje kjenner”, v. 26. De som skulle ha kjent ham, forstod det ikke selv om han var ganske nær. Det taler til oss om hvor lett det er å være blind med kunnskap. For det åndelige syn er knyttet til troen. Det er den som har en levende tro på Gud, som ser. Og det hadde ikke disse jødene.

Det er fare for at mange mennesker også i vår tid lever på samme måte. Folk i Norge og den vestlige verden har i mange, mange år hatt relativt mye kunnskap om Gud. Likevel var de ikke frelst eller så det som nødvendig for dem selv. Og vi har sett det i vekkelser gjennom tidene. Mange hørte ordet uten å omvende seg til Gud. De var åndelig blinde. De sov. Alle forkynnere som har vært i slike møter, kan bekrefte det.

Bibelen taler om å bli født av Ånden for å bli frelst. En av sidene ved det er nettopp dette at Guds Ånd må få overbevise syndere om frelsen. Og her står vi så hjelpeløse. Denne overbevisning kan ikke bare skje ved forklaring av Bibelen. ”Det er Den hellige Ånds gjerning, sier katekismen. Og det gjør oss små som arbeidere i Guds rike. Det menneske som sier nei til Guds kall, er utenfor.

Derfor er det så viktig at vi minner folket om deres ansvar for å komme. Vi skal ikke frelse oss selv. Men vi kan åpne oss for Ordet og Ånden. Det gjelder både ordet om synd og dom, og om tilgivelse og forsoning hos Jesus. Må Gud få møte oss og folket vårt til å se det.

--

GUDS LAM.

Joh. 1, 29.

  Som ung gut fekk eg fylgja far til byen. Det var rett etter krigen og kongen skulle koma. Der stod me i første rekkje ut mot gata, og den strame kong Håkon gjekk ein armlengde forbi meg. Det synet gløymde aldri ungguten.

  Døyparen Johannes hadde ei svær oppleving ein dag. Aldri før hadde han sett noko slikt. Slektningen hans Jesus oppe frå Nasaret kom gåande. Då såg han med Guds augo: her var Messias, det offerlammet som skulle slaktast for heile verda.

  Dette vart ein ny og ugløymande dag for Johannes frå fjellbygda. Han retta ut handa og peika på han. Orda kom frå Guds hjarta: Sjå der - der er Guds lam som tek bort verda si synd. I dette ordet forkynte Johannes tre store bibelske sanningar den dagen ved Jordan. Me vil minna om det her.

  1) Først litt om synd. Verda si synd, sa Johannes. Det er grunnleggjande for å forstå kva kristendom er og kven Jesus er at me veit litt om kva synd er. Eg seier litt. For synda er så stor og uhyggeleg at inkje menneskjeauga kan sjå det fullt ut og leva. Det er berre Gud som kjenner alvoret i synda. Men for å bli frelst må me sjå noko, og eg vil få peika på to sider ved synd her.

  Først tyder det at eg er på feil veg. Alle har synda og manglar ære for Gud, Rom. 3, 23. Ordet for synd her tyder å ikkje nå målet, pila treff ikkje blink. Me er fødde borte frå Gud, og me er stadig på veg bort frå Gud. Mennesket lever i totalt mørke. Me er komne på feil buss og vil etter vår natur aldri nå målet, himmelen. Slik har det vore frå Adam av. Syndefallet snudde oss 180 grader rundt, altså motsett veg. Difor heiter det om att og om att i Guds ord: Vend om!

  Du kan altså vere snill og grei og hjelpsam, ja betre enn dei aller fleste. Men kva hjelper det når du er på feil buss? Målet er galt.

  Det andre er: synda har også øydelagt oss, heilt inn i vår indre natur. Me er ikkje berre på feil buss, me har og ein dødleg sjukdom. Som den spedalske i Mat. 8 ville dødd av sjukdomen er me på veg mot evig død i fortapinga. Synda er som AIDS- sjukdomen: den kan ikkje lækjast. Synda har gjort at alt ved oss er galt. Våre feil, gjerningar, ord og tankar og motiv er utafor Guds vilje sjølv om det ser bra ut med jordiske augo. Me er øydelagde i vår natur. Det er dette Paulus vil ha fram i Rom. 3, 9-12. M.a. står det her: me er alle forderva. Me høver ikkje i Guds himmel etter vår natur. Og det gjeld alle, både nordmenn og folk i andre land.

  2) Dinest seier Johannes: Synda må bort! Me maktar ikkje å bera vår eiga synd. Prøver me på det, vil synda bera oss til helvete. Difor treng me ein syndeberar, som kan bera synda vår til helvete for å berga oss som er skuldige. Me er fortapt i synda. Det er ei lite populær sannaing - men ei sanning!

  Kanskje du føler lite synd? Eller du ikkje kan heilt forstå at synda di er så graverande. Kanskje det er sant. Det er ikkje alltid me ser vår eiga synd. Mor mi fekk brystkreft på sine gamle dagar. Men ho gjekk med sår ei heil tid utan å skjøna kva det var. På veg til Radiumhospitalet spurde eg henne: kvifor sa du ikkje dette før. Då svara ho litt veikt: eg trudde ikkje det var så alvorleg.

  Kva var avgjerande i det tilfelle? Jau, det doktoren fann ut og fortalde. Mor si og mi meining hadde ingen ting å seia her.

  Og kven skal me høyra på når det vert tale om synd? Berre ein: han som ser alt. Guds meining er den einaste sanne i denne saka. Og han seier rett ut: alle har synda, og synda må bort om du skal skal verta frelst. Ingen ting ureint kjem inn i himmelen. Opb. 21, 27. Og han som kom utan bryllaupsklær på, vart jaga ut. Mat. 22, 12. Ein må ta vår synd som si og bera straffa som om den var hans.

  Kven kan gjera slikt?

  3) Gud fann ein: Jesus! For å bera synda, skulle han vere eit offerlam. I den gamle pakt var det mange offer. Dei vart slakta og ofra som ei soning for Israel si synd.

  Lammet var drepen i staden for Israel og leid døden i deira plass. Slik skulle Jesus vere lammet. Han skulle døy - ikkje berre for nokre få. Heile verda si synd vart lagd på han. Han bar alt til krossen på langfredag. Der vart han vår "stedfortredar". Det var me skulle vore på krossen og dødd den ævelege døden i fortapinga. Ingen av oss hadde kome ut derfrå. Men Jesus var ikkje berre menneske. Han var Gud. Difor kunne han døy for andre sine synder - og så stå opp att og vere fri.

  På krossen hende det største mirakel i tida. Mange ord i Bibelen fortel oss om det som hende då. Profeten skriv: Han vart såra for våre brot, sundbroten for våre synder; straffa låg på han for at me skulle ha fred, og ved hans sår har me fått lækjedom. Jes. 53, 5. Og Paulus skriv til korintarane: Han som ikkje visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, forat me i han skal verta rettfer­dige for Gud. 2. Kor. 5, 21. Dette er ord som seier at dom og straff for all verda vart tilrekna Kristus. Han bar det me alle var skuldige i. På krossen heng vår synder, og Lammet tok vår fortap­ing. Det er den djupaste sanning i kristen tru.

            Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri. Min vredesskål du tømte ut, så dyrekjøpt er jeg din brud.

 

  Korleis kan eg så verta frelst på det?

  Johannes ga løysinga: sjå!

  Og dette synet er i Guds Ord. Du skal ikkje sjå inn i deg sjølv og leita etter ein frelsesgrunn. Der finn du framleis berre synd.

  Du skal sjå i Ordet, og høyre kva det seier om din tilstand. Kva seier Gud om deg i sitt ord? - Det seier enkelt: han gjorde dette for deg. Han gjekk til krossen for at ein syndar som du skulle bli frelst, og det var nett dine synder han slepa og drog på oppover mot Golgatahøgda. Og då han ropte i si siste stund: Det er fullført, tenkte han nett på deg!

  Peter skreiv mange år etter: Han som bar våre synder opp på treet. 1. Pet. 2, 24. Og Johannes skriv som gamal mann: Han er openberra for å ta bort syndene våre. 1. Joh. 3, 5.

  Heile Bibelen samstemmer i dette som farisearane sa: Denne mannen tek imot syndarar og et saman med dei. Luk. 15, 2.

            Du skal intet gjøre for å frelse få, nei, blott ordet høre, hvile deg derpå.

            Det er ikke din bønn, det er ikke din gråt, det er blodet som frelser deg nu.

            Se, se, se og lev - det er liv i å se på det Golgata kors...

  - Dagen etter tala Johannes om det same og viste folket til Jesus. Etter denne talen kom to menn og fylgde Jesus (v. 37). Ordet fekk bera frukt.

3. DEI FØRSTE KRISTNE.

Joh. 1, 40-47.

  Har du undra deg nokon gong over korleis dei aller første kristne levde? Var dei annleis enn oss, eller hadde die noko som me ikkje har nå?

  Det er berre ein måte å få svar på det: sjå kva Bibelen fortel om dei. Og i dette avsnittet finn me fleire sider ved desse første disiplane. Sjølv om ikkje alt i gamal tid kan høve for oss, har me i alle høve noko her som er likt og skal vere det til alle tider.

  Det var ein stor dag ved Jordanelva. Etterat døyparen hadde tala om lammet, kom 5 menn og ville fylgja Jesus. Eit nytt liv tok til - dei fekk liksom starta om att. Og kven vil ikkje det? Me har visst alle så mykje å gløyma av synd og svik og ugjort i livet. Den som kunne gløyme fortida, setje ein strek over alt og få "blanke ark" og ein ny dag!

  Kva hende her ved elva, og kvifor vart det slik ein stor dag for desse?

  Det er fleire svar på det.

  1) Først: dei møtte Jesus. Dei ikkje berre høyrde om han, men fekk møte han personleg. Dei høyrde forkynninga hans, trudde og kom. Og det er nett dette møte med Jesus som gjer at me kan gløyma det som ligg bak, som Paulus skriv. Fil. 3, 14. I Ordet les me at Gud sjølv vil gløyma vår fortida og synd, Jes. 38, 17. Han kastar det bak sin rygg og ser det aldri meir. Kan me tenkja oss noko større enn det? Han tilgjev og gløymer synda når me kjem og vedkjenner oss den og bed om nåde. Vissa om det løyser oss og set oss inn i ein ny fridom. Eit møte med Jesus skaper eit nytt liv for oss og i oss der Kristus lever i meg, Gal. 2, 20. Trua har ei slik omskapande makt.

  2) Då fekk dei eit vitnemål. Det første desse kristne sa når dei møtte vener, var: me har funne Messias, v. 42. Dei måtte fortelja andre om møtet med Jesus og kva han fekk å seia for dei.

  Det er typisk for dei nyfrelste som opplever ei radikal omvending. Jesus vert det største og dei syng med hjarta: Han tok min tunge byrde, han stilnet stormens jag, det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag.

  Me er ikkje alle like og kan ikkje vere like i alt. Måten me vitnar på kan variera etter kva type menneske me er. Dette er likevel felles for alle truande: me har eit vitnemål i oss. me fekk noko nytt i møte med Frelsaren.

  Å vitna tyder ikkje at me skal halda små preiker. Det er å fortelja korleis me vart kristne og kva denne trua tyder for oss. Framhaldet av vitnemålet er og at me fortel korleis me lever med Gud og kva han gjev dag for dag. For mange kristne vert ofte då vitnemålet kva me ser i Guds ord og kva me har opplevd i samlivet med han.

  Den som trur på Guds Son har vitnemålet i seg sjølv, skriv Johannes. 1. Joh. 5, 10-11. Og me ser korleis Paulus vitna to gonger for retten og fortalde om korleis han møtte Jesus. Apg. 22 og 26.

  Har du eit vitnemål om Jesus? Det vil vere avhengig av om du stadig får nye møter med Han. Det er då vitnemålet vert skapt.

  3) Dei fekk nød for sine. I møte med Jesus vart det skapt ein kjedereaksjon i den første tida. Dei nye kristne fekk omsut for andre menneske: dei måtte og få møta Frelsaren. Det vart om å gjera å visa dei til Jesus.

  Slik er det og i vår vekkjing og oppleving av frelse. Det vert tend ein gneiste i oss: andre må bli frelst. Eg trur det er eit normalt trekk ved ein kristne. Korleis kan me leva godt med Gud og nyta fruktene av frelsa når me veit at mange, mange aldri vil få det?

  Paulus kjende denne nauda. Han skriv så sterkt som vel mogeleg i Rom. 9-10 om korleis han tenkjer om frendane sine, jødefolket. Han har ei stor sorg, ei naud som aldri tek ende og ei hjerteleg bøn: dei må verta frelste. Ja, han kunne ynskja at han sjølv var fortapt - forbanna bort frå Kristus - om det kunne hjelpa dei.

  Ingen kan ha ei større naud for ufrelste enn det Paulus syner her. Det er som om han set sitt eige liv i pant om det kunne frelsa nokon.

  Korleis er det med oss? Kva er du mest oppteken med når det gjeld framtida for borna dine? Og slekta elles og naboane? Er det timeleg velvære eller ein plass i himmelen. Her må me setja oss ned i dag og tenkja: korleis prioriterar me? Er det dette livet som tel mest, eller arbeider me for æva.

  Det siste krev tårer. Salme 126, 5-6 fortel at det er dei som sår med gråt som får hausta med fryderop. Skal tru om me ber så få kornbann i hus avdi me gret så lite. Er det ikkje tid for eit "gråtemøte" mellom Guds folk nå? Med denne gråt meiner me sjeleleg angst og kamp i bønerommet for at folk må bli omvende.

  4) Dei møtte tvilarar. Kan det kome noko godt frå Nasaret? spurde sume. Kan denne Jesus ha noko å gje meg i vår moderne tid, spør andre i dag.

  Tvilarar har det vore støtt. Nokre av dei leikar med tvilen og vil tvila. Andre er ærlege. Dei er verkeleg komne i tvil om kva kristendom er og treng sakleg hjelp til å finna fram. Er du ein av dei, vil eg få seie at det fins ein veg ut or tvilen. Då Natanael viste tvilstankar, sa Filip: Kom og sjå. Prøv sjølv. Eit menneske kan eigentleg ikkje overtyda nokon om dette. Me må sjølv møta Frelsaren og la han overtyda oss. Jesus sa det same slik: Vil nokon gjera etter hans vilje, skal han få røyna om læra er frå Gud. Joh. 7, 17. Det er god medisin. Og i Joh. 4, 42 seier folk i  Samaria til kvinna: No trur me ikkje lenger for skuld det du har tala, for me har sjølve høyrt han, og veit no for visst at han er den som skal frelsa verda.

  Ta Gud på ordet. Det er vegen for tvilaren.

Joh. 1, 41-52.

Vi har funnet Messias!

Filip møtte en dag Jesus, og han fikk det enkle kallet av Mesteren: Følg meg! v. 44. Det var så enkelt og liketil at alle kunne forstå det. Alle som møter Jesus får et slikt kall. De som møter ham på livets reis, får høre: Kom! Følg meg!

Filip møter Natanael litt senere og begynner å vitne: Vi har funnet Messias – Jesus fra Nasaret! V. 42. 46. Han som loven og profetene vitner om, har vi funnet. Her sier Filip at Bibelen forteller oss om Jesus. Det er skrevet om ham på nær sagt alle Bibelens blader. Jesus er Bibelens hovedtema. Det klarner for oss etter hvert med årene: Bibelens bøker gir oss et stadig større lys over Messias.

Det er ofte slik: Noen har funnet Jesus, en vekkelse har så smått begynt. Disse nye blir så grepet av det de har opplevd at de må bringe det videre til andre. Og slik blir vekkelsen ført videre til andre. De nyfrelste er de beste vekkelsestalere, sa predikanten Sven Foldøen. De har fått noe, og det må andre også få.

Det er et stort ansvar, men også en stor glede. – Vi har funnet Messias! Har du?

Men Natanael var av de som tvilte: Kan det komme noe godt fra Nasaret. Kan det være mulig? Sa han. Er det på den måten en skal bli frelst? Nei, det var vanskelig.

Kom og se, sa Filip. Prøv selv, da får du erfare at det er på den rette måte. Og det er slik vi må svare. Vi kan ikke forklare alt i kristendommen. Vi skal ikke diskutere bort problemene. Vi skal si: Kom selv og se. Prøv det selv. Se!

Du må selv komme. Det er ikke frelse i å bare høre om Jesus og kristendommen. Natanael måtte møte ham og oppleve ham. Og det samme trenger vi nå. Spørsmålet er om vi har møtt Jesus personlig, bekjent vår synd for ham og bedt om nåde og tilgivelse.

Natanael fikk et møte med Frelseren. Han fikk se ham. Da trodde han. Derfor tror jeg, v. 51. Natanael ble en kristen den dagen. Han ble frelst.

Det gjelder for alle. Du kan møte ham i dag. Men er det nok? Skal det ikke mer til enn å tro? – Nei, det skal ikke det. Det er nok. Paulus sa til fangevokteren i Filippi: Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst. Du og ditt hus. Apg. 16, 31. Det er løftet Gud har gitt.

Og i Romerbrevet skriver han: Vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger (Rom. 3, 28). Og videre: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige (kap. 4, 15).

Bibelen har bare vist oss en vei til frelse. Det er å tro på Jesus. Alt annet er forgjeves – om det er aldri så godt og aktverdig. Den veien Gud har vist, fører fram.

Du skal få se større ting enn dette, sier Jesus til ham, v. 51. Det ble en stor dag for sjelen den gang vi ble frelst. Dere kan klage og klynke og forsøke å få det til å se smått ut. Likevel vet jeg i mitt hjerte at det var en stor dag da Jesus frelste meg. Jeg var ikke fullt 15 år gammel. ”Aldri den herlige dag vil jeg glemme.” Og vi kan ikke glemme den. Det jeg da fikk er så dyrebart for min sjel at jeg hverken kan eller vil misse det. Det er alt for meg. Vi syntes vi kunne ikke bli lykkeligere på jord.

Da stanser Jesus oss og sier: Du tror nå og synes det er stort! Men hør: Du skal få se det som er større enn dette. Ja, det sier han.

Og kristenlivet er en stadig marsj fremover, på en måte. Jesus sier at vi skal se større ting. Og det er i grunnen et ynkelig kristenliv som står på samme stadium hele livet. For Bibelen taler om vokster.

Her tenker vi ikke på ekstase og store følelser i livet. Men vi tenker på erfaringer med Gud, nye gleder og Guds omsorg i sorg og motgang. Han viser oss mer av det som står i Ordet. Noen ganger kan motgangen være en større velsignelse enn mye medgang. For da erfarer vi at Gud er tro mot sitt ord og gir oss det vi behøver dag for dag.

Og det største av alt vi skal oppleve, er ennå framtid. Det er gjenkomsten. Jesus selv henter sin dyre brud og tar henne hjem til seg. Kan vi egentlig forstille oss hvordan de blir i himmelen? Det blir vår største dag.

Du skal få se større ting enn det som er på jorden. Det gjelder deg som lever i troen.

.

4. MIN TIME..

Joh. 2, 1-11

  Bryllaupet i Kana i Galilea var det første offentlege underet han gjorde. Det var innleiinga til hans verksemd. Her viste han kor allmektig han var - at natura var lagd under hans makt.

  Då mora meinte han burde gripa inn - ho skjøna han var annleis enn folk flest, sa han desse orda: Mi tid er ikkje endå komen.

  Lat oss berre stansa ganske kort ved dette ordet her. Jesus har ei tid for alt. Me kan nok meine at tida ikkje er rett. Men her gjeld det Guds klokke og ikkje vår.

  1) Jesus kom. Var Jesu kome for seint i soga? Det hadde gått mange år for Israel og i verdssoga. Skapinga låg langt attende i tida, og verda var full av synd og vondskap av alle slag. Israels folk leid urett under Romarriket, og dei fleste folk visste ikkje om den sanne Gud.

  Kom han i seinaste laget? Folk vil nok meine det. Guds klokke viste likevel rett tid. Då tida var fullkomen, kom han, seier Paulus inspirert av Gud. Gal. 4, 4. Han kom til fastsett tid, Rom. 5, 6. Gud hadde oversynet og fann det rette tidspunktet. Julenatta låg alt vel tilrette. Guds Son kunne stiga inn i tida.

  2) Jesus stod fram. Han var ikring tretti år før han tok til med si verksemd. Og det var her han gjorde det første teikn. Han skulle først vere vaksen etter jødisk tanke. Nå var hans tid komen. Hans verksemd var på fleire måtar: Han skulle forkynne Guds ord om hans rike, Mat. 4, 17. Då lydde ein bodskap om omvending og tru. Han lækte sjuke der han kom, Mat. 9, 35. Det gjorde han for å hjelpa folk, ikkje for å skapa blest om seg sjølv eller sensasjon. Og han har same kraft i dag. Vidare lærde han folk og held lange talar om kva Guds rike var. Han skulle læra sine vener opp i Guds råd og gjera dei skikka for deira arbeid. Han tala om sin eigen død og kva den tydde og om dei siste dagar av vår tid. Me får aldri nok kunnskap om dei heilage ting.

  3) Han skulle døy. Arbeidsdagen var slutt for han, Joh. 9, 4. Han fekk berre ikring 3 år. Var ikkje det for kort tid? Han som kunne gjera så mykje godt, skulle han ikkje brukt eit langt liv til gode gjerningar?

  Her kom Jesu tid tidlegare enn folk fleste tenkte. Og det peikar på det som var hans eigentlege gjerning: krossen. Kort før sa han: Timen er komen, Joh. 17, 1. Målet hans var heile tida Golgata. Sluttsteinen i byggverket var Joh. 19, 30: Det er fullført. Tida var komen til å sona verda si synd. Synde-skulda vart betalt med hans blod.

  4) Han skal kome att. Han sa det ofte. Dei som trur skal hentast heim i skya. Dei som ikkje trur, som er ulydige, skal dømast til æveleg straff. Me tenkjer kanskje at han dryger i lengste laget. Kvifor kjem han ikkje snart? Her er så mykje vondt på jord, også mellom dei kristne. Kvifor kjem ikkje han som "alle verdens floker løse kan"?

  Han har nok oversynet her og. Ein dag vil det lyda: Timen for hausten er komen. Op. 14, 15.

  5) Tid for misjon. I mellomtida, før han kjem att, har han bede sine vener vinna nye læresveinar på jord. Mat. 28, 18-20. Så lenge det er nådetid er det tid for misjon. Men det kjem ei tid då det skal lyda: Det skal ikkje lenger vera noko tid. Op. 10, 6. Då kallar han tenarane heim att. Den siste er vunnen for Guds rike.

  Er me trufaste her?

5. FØDD TIL NYTT LIV.

Joh. 3, 1-15.

  Kan ikkje Guds rike Guds rike sameinast med tanke og fornuft? Er dei så motsette at dei nærast er to rike?

  Etter Jesu samtale med Nikodemus er det klårt nok: Nikodemus sine lærde tankar stemmer ikkje med det Jesu vil. Likevel vart dette eit viktig møte for han. Han fekk sjå noko den seine kvelden som ingen hadde lært han før. Han fekk liv i Gud og vart eit nytt menneske. Jesus heldt ein av sine finaste talar, sjølv om han berre hadde ein tilhøyrar. Skal me stansa litt ved det som hende då:

  1) Kven var Nikodemus? Svaret på det spørsmålet viser oss kven som treng å bli frelst. Han er nok representant for mange og i vår tid.

  Me får først vite at han var ein farisear. Det tyder at han var lærd og kunne Det gamle testamente.  Han visste mykje om Guds veg og vilje, om profetiane og korleis Gud hadde ført folket sitt i farne tider. Han seier i v. 2: Me veit at du er ein lærar. Og i v. 10 vart han kalla Israels lærar. Som farisear levde han og eit fint moralsk liv. Og korkje kunnskap eller moral er galt. Som farisear bygde han si tru og sitt liv nett på sitt eige liv og sin kunnskap. Dei trudde på Guds miskunn og hjelp, men dei la stor vekt på det dei sjølve kunne gjera, slik Jesus fortel i Mat. 23. Og når noko kjem i tillegg til Guds frelse, vert alt galt. Slike fine menneske treng ein ny fødsel, seier Jesus.

  Nikodemus var og rådsherre. det tyder at han hadde ein høg stilling i samfunnet og i Guds rike. Han var akta høgt av folk, og var som ein stortings-mann og medlem i høgsterett på ein gong. Han hadde liksom nådd toppen på den tida. Her får me eit døme på at det ikkje er nok.

  Nikodemus kom til Jesus. Det viser at han hadde spørsmål han ikkje fann svar på og var ein søkjande åndeleg sett. Han var litt utradisjonell ved at han kom om natta. Berre denne eine gongen møter me dette. Og kvifor gjorde han det?

  Kan det vere at Nikodemus var feig? Det syner seg ofte at menn som elles er frimodige vert forsakte i personlege, åndelege spørsmål. Han var som sagt ein fin mann og kunne ha grunn til å vere redd folket. For alle var slett ikkje glad i Jesus. Otte for menneske fører i snara, seier Ordet (Ordtøke 29, 25).

  Eller var det åndeleg nød i hjarta til Nikodemus? Hadde han høyrt Jesus tala om dagen, og det var blitt om å gjera for han å få tala ut om si sjelesak? Me har mange døme på at det hender. Det viktigaste var likevel at han kom. Tida spelar ingen rolle her. Og møte denne natta endra Nikodemus heilt.

  2) Jesu krav. Korleis møtte Jesus denne fine mannen? Det seier litt om korleis han møter alle som kjem.

  Han møter han med eit krav: du må fødast på ny. Det er uttrykk for å bli ein kristen. Og det kravet er absolutt. Ingen kan sjå Guds rike utan. Det tyder ei total nybyrjing. Omvendinga er å snu, gå den motsette vegen. Du må ta til i 1. klasse, læra å gå på ny, ja, bli som eit nyfødd barn. Det er ikkje tale om reformasjon eller forbetring av det gamle, men om ei nyskaping.

  Det må skje ved Den heilage Ande. Det er Guds gjerning og ikkje vår. I v. 3 står eit ord som kan tyda: fødd ovafrå.   Dette kravet er likt for alle: utan at noko vert fødd... Den nye fødselen er porten inn i Guds rike. Alle må inn der for å leve på den smale vegen. "En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves," syng me.

  3) Kvifor er det naudsynleg?

  Den eine grunnen er synd. Me er fødde i synd og er vonde av natur. Det som er fødd av kjøtet, er kjøt, v. 6. Ordet "kjøt" (gr. sarks) er uttrykk for den falne og vonde menneskenatura. Den er så vond at den kan ikkje reformerast eller forbetrast. Sjølve hjarta er vondt sjølv om det ikkje får utslag i vonde gjerningar. Sjå, eg er fødd i misgjerning, seier David. Salme 51, 7. Og i 1. Mos. 8, 21 står det: menneske-hjarta emnar berre på vondt alt ifrå ungdomen. På grunn av denne arvesynda er det m.a. at den lutherske kyrkja lærer barnedåp: dei små må og fødast om att.

  Men Jesus seier meir: me syndar i gjerning, og me vil synda. Så vond er natura. "Det kjøtet trår etter, er fiendskap mot Gud - for det vil ikkje lyda Guds lov, kan det heller ikkje" (Rom. 8, 7). Me er altså gudfiendske tvers gjennom og må skapast om eller fødast på ny. 2. Kor. 5, 17.

  Når Bibelen skriv om vår vonde natur slik, er det sjølvsagt om vårt tilhøve til Gud. Mange ufrelste menneske kan gjera mykje godt mellom menneske og som er nyttig for andre. Men framfor Gud gjeld aldri noko av det.

  4) Korleis skjer denne frelsa? Det er då spørsmålet for den søkjande Nikodemus og for oss, v. 9. Legg nå merke til at Nikodemus vert taus etter dette spørsmålet i v. 9. For når det er tale om å verta frelst, vert me tause. Me har ingen ting å seia der og kan ingen ting.

  To ting kan peika på: først er det klårt frå samtalen at frelsa ikkje er av oss. Sjølve den passive uttrykks-måten syner det: me må bli fødd på nytt. Og biletet fortel det same: barnet kan ikkje gjera noko for å bli fødd. Alt skjer utafor babyen.

            Ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der, kun i deg min frelse er.

  Men Jesus kan! Då han skulle forklara den nye fødsel, peika han på seg sjølv. Han minna dei om ei hending i Israel som alle jødar kjende godt. Då ormen beit folket, ville dei døy. Men eit einaste blikk på koparslangen var nok. Den som såg, vart frisk, v. 14. - Slik er det å bli frelst. Jesus skulle og lytast opp - og då profeterte han om krossen. Der skulle han lida domen for oss og sona all skuld.

  "Den nye fødsel skjer," seier Skovgaard-Petersen, "ved at vi ydmykt bekjenner våre synder (og omvender oss), og derved blir skikket til å motta den nye, livsskapende kraft fra Gud. Slik måtte Nikodemus forstå det."

  "Gjenfødelsen skjer ved Guds Ånd, men Åndens kilder springer på korset, hvor Jesus tilintetgjorde det store skyld-brevet, og bak korset står atter Gud Faders evige kjærlighet til verden."

  Den som trur på den Jesus som døydde på Golgata, er fri si syndegjeld og frelst. Det skal ikkje meir til. Jesu gjerning er så sterk at ei enkel og barnleg tru på han, føder deg på nytt og skapar deg om til eit Guds barn. Trua er ikkje ei gjerning eller ein prestasjon. Det er ei tom hand. Eller som Pascal seier: Trua er ei gåve frå Gud.

N I K O D E M U S.

Joh. 3, 1-16.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

  Her forteller Bibelen om et betydningsfullt møte mellom Jesus og et menneske som behøvde frelse. Det var Jesu møte med en - og han ble forandra. Det ser vi av det Bibelen forteller om Nikodemus senere.

  Og når Jesus her taler med denne mannen, taler han om det aller viktigste i livet: om det evige liv og frelsen. Ingen ting annet er så viktig som dette: å få evig liv.

  Vi kan stille flere spørsmål for å få fram betydninmgen av dette avsnittet i Bibelen. Da ser vi også hvor viktig det var det Jesus talte om.

I. Hvem var Nikodemus?

  Når vi får svar på spørsmålet hvem han var, ser vi også hvem som behøver frelse. Og Nikodemus har mange representanter i vår tid. Mon tro det ikke finnes en del Nikodemuser både i bedehusene og kirker?

  1) Han var en fariseer. Og det betyr at han var lærd og hadde mye kunnskap i Guds ord. Det var ikke der det manglet. Dessuten levde en fariseer et fint og godt moralsk liv som menneske. Det var heller ikke her det manglet noe vesentlig, selv om ingen kan bli god nok ytre sett.  I v. 2 sier han: Vi vet... Og i v. 11 sier Jesus om han: Du er Israels lærer... Likevel visste han ikke det aller vesentligste.

  Her er mange som tror på kunnskap i vår tid og mener de kjenner Guds frelse. Men kunnskapen førte ikke Nikodemus til målet. Det gjør heller ikke en fin moral.

  Noen tar det motsatte standpunkt: de bruker sin kunnskap til å forsøke å bortforklare Gud. Og andre mener moralen ikke betyr noe.

  I alt dette var Nikodemus en fariseer: det betyr at mente han var god nok slik han var. Og det er et dekkende ord for mange mennes­ker. Og en fariseer kan være både fin og dårlig som menneske - så lenge han mener han er bra nok.

  2) Dernest var han en rådsherre. Han hadde en høy stilling og var akta i samfunnet. Han var både stortingsmann og høyesterettsdommer på samme tid. Og det betyr at han hadde nådd toppen sosialt sett. Han betydde noe i samfunnet og i det religiøse liv. Disse var nær knyttet til hverandre hos jødene.

  Men vi ser at dette heller ikke var nok for Nikodemus. Han lengtet åpenbart etter noe annet. Derfor ser vi en tredje ting ved denne mannen:

  3) Han kom til Jesus. Nikodemus var et søkende menneske. Han hadde ubesvarte spørsmål. Og han hadde erfart at ingen kunne gi et tilfredsstillende svar på det.

  Derfor finner vi en sen kveld ute på gatene på leit etter Jesu herberge. Han kom til Jesus om natta, står det. Hvor kom han da? Hvorfor kom han ikke midt på åpne, lyse dagen da Jesus gikk omkring i Jerusalem og talte med folk?

  Kanskje han var redd mennesker. Han, en vel kjent fariseer skulle gå til en som nettopp fariseerne spottet og kritiserte? Luther har sikkert rett i at dette er en hovedgrunn til hans komme om natta. Da kunne han gå i ly av mørket og ingen fikk vite noe. Her ser vi hvordan et bra menneske innerst inne kan være feig når det gjelder de religiøse ting. Folk flest har ei veldig makt over oss. Menneskefrykt fører i snare, heter det i Ordspr. 29,15. Og det var flere slike skjulte disipler av Jesus. I kap. 19,38 finner vi Josef fra Arimatea som en av dem. Da stiger også Nikodemus fram med  salver til Jesu legeme. I kap. 7,50 finner vi ham også, nå som Jesu forsvarer. Møtet med Jesus denne natta hadde altså hatt sin virkning på tross av frykten den første gang.

  Eller: kanskje kom han om natta fordi han var i sjelenød? Fortolkeren Hengstenberg sier det var åndelig natt i hans hjerte. Det var blitt om å gjøre for ham å få svar på sine alvorlige livsspørsmål. Noen kommer aldri lenger enn å stille spørsmål.

Frelse.

Joh 3, 16–21

I denne teksten finner vi den lille Bibel, v. 16. Den inneholder det viktigste i Bibelens budskap: frelsen i Jesus Kristus. Og Luther sier om dette verset: ”Det er det herligste og beste evangelium, og vi burde lese og betrakte det hver dag.” Det er et godt råd.

Vi kan stille flere spørsmål her og få svar fra Bibelen:

1. Hva er frelse?

Uttrykket frelse taler både om noe en er berget fra og noe vi er frelst til. Denne dobbelthet hører med i det kristne budskap. Men det taler ikke om følelser om hva som er godt og ”salig”. Det har med en forandring av menneskets stilling i forhold til Gud.

Frelsen er alltid til et evig liv, en salighet med Gud som begynner her i livet og fortsetter i himmelen i all evighet. Åp. 21, 2-4 er et billede på det. Bruden er Guds menighet som er frelst ved Jesu død. Målet er himmelen. Men det begynner her i livet. Det er for sent å komme og bli frelst etter døden.

De frelste er berget fra fortapelsen. Det er å være skilt fra Gud og alt godt i all evighet. Den fortapte er fordømt og har ingen flere muligheter til å bli frelst. Han har brukt opp alle sine anledninger. Etter beretningen om Sakkeus i Luk. 19, sier Jesus: menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. V. 10. Og i Luk. 16 er fortalt om en rik mann og en fattig. Det var en uoverstigelig kløft mellom dem. Det viser at det er bare to steder å tilbringe evigheten. Se også Åp. 14, 9-11.

2. Hvem kan hjelpe oss med dette?

Svaret er Gud. Han står bak alt det gode. Her får vi vite to store ting om vår Gud.

- Han elsker alle. Verden er hans skaperverk. Han er kjærlighet og viser den mot verden selv om den er falt i synd. Han vil ikke forkaste oss, selv om vi feiler. Derfor gjør han hva han kan for å bringe oss inn på rett spor.

Alle er med. Han elsker unge og gamle, rike og fattige, innvandrere og millionærer, syndere og fornektere. For Ordet sier: Gud er kjærlighet. 1. Joh. 4, 8. Og i Høysangen 2, 4 står det: Hans banner over meg er kjærlighet. Det er det han gjerne vil kjennes på og møte oss med.

- Dernest ga Gud et stort offer for å frelse denne verden. Det står ikke på ham. Han har gjort alt som er mulig. Han ga sin egen Sønn som offer. Slik viser Gud sin kjærlighet, at den er ekte og gjør noe for oss. Se Rom. 5, 8. Gud lot han dø på korset.

Derfor kom Jesus. Derfor har vi og feirer hans komme. Derfor er påsken en kristen høytid, til minne om Jesus død på korset for våre synder. Hele kristendommens kjernebudskap ligger i det. Rom. 8, 32 sier: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle. Det er saken. Og det var en kostbar gave.

Profeten sa: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Jesus er kanalen som sender Guds kjærlighet og frelse til oss. Der finner du ham, og bare der på korset.

Abrahams offer av sin sønn, Isak, er et bilde på dette. 1. Mos. 22. Det var et stort offer for ham. Men Abraham fikk Isak tilbake ved et under. Slik gikk det også med Jesus. Han ble reist opp fra graven og kom hjem til himmelen.

3. Hvorledes får jeg dette?

Det er et viktig spørsmål. For det går bare en vei, selv om mange har prøvd flere andre veier ned gjennom tidene. Gud har ordnet med en måte til å bli frelst på. Også den finner vi her ordet.

- Det skjer ikke ved egne gjerninger og strev. Du blir ikke frelst ved gråte mye over deg selv, eller ofre alt du har eller be i mange dager. Det blir aldri nok, for alt det vi gjør, er besmittet av synd. Men det ligger så dypt i oss: Vi vil gjøre noe, jeg må vel hjelpe til?

Nei, sier Ordet. Et fint liv vil ikke hjelpe deg det minste. Det vil aldri bli fint nok. Vi må komme dit Paulus kom en dag: Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved loven ---. Gal 2, 16. Den erkjennelse er viktig, slik at vi blir ferdige med oss selv.

- Da kommer Jesus til oss. Han vil gjøre det. ”For at hver den som tror på ham…,” slik står det. Og troen er ingen gjerning, ikke noe jeg må prestere for å vise meg verdig. Det er tro det Gud allerede har gjort i Kristus.

Han betalte min synder. Han døde på korset i mitt sted. Han tok straffen og dommen, og det betyr at jeg går fri. Og nå kaller han syndere til seg og sier: Kom, ta imot. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham.

En sanger sier det slik: Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot, og begge armer strekke sin Herre Krist imot. Da begynner det evige liv. Du blir en del av den himmelske skare. Og du har ingen ære av det, for han har gjort alt. Vi kan bare åpne hånden og la Gud legge frelsen i oss.

Johannes skriver i 1. Joh. 3, 1: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss at vi skal kalles Guds barn. Og det er vi. Selv om vi ikke er verdige, vil han kalle oss sine barn. En annen sanger sier det slik: Slik som eg var, kom eg til Gud og fann heim att til Far.

4. Hva skjer med de andre?

Det er også et viktig spørsmål, som denne teksten svarer på. Den som ikke tror, er allerede dømt, v. 18. Og i v. 19: Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørkret fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. Jesus er lyset. De som forakter ham, blir dømt. Det er klar tale. Og dommen er fortapelsen. Det sier Guds ord igjen og igjen. La oss være forstandige og bøye oss for det han har sagt – og ta imot. Amen.

Joh. 3,

Leksjon i ydmykhet. Søndag 24. des. 1989.

Joh. 3, 26-30.

  Dette er den vanskeligste kunst for en kristen. Sann ydmykhet er ikke lært i løpet av et helt liv.

  Alle Guds barn får sin del av dette og må gå i denne skolen. Noen lærer fortere enn andre. Men vi skal ikke la oss lure av den ytre ydmykhet. Gud regner ikke så mye med den synlige ydmykhet. Han leter etter om hjertet er bøyet for ham.

  Døperen Johannes fikk sin leksjon.

  Og bestod eksamen.

  Han som opplevde at folket kom i flokkevis og samlet seg under hans talerstol. De lyttet og fulgte hans råd. Skarer ble døpt av Johannes.

  Så opplevde han at en annen overtok podiet og kom i rampelyset. "Alle kommer til ham," sa hans disipler og nære venner. Det skulle vel være grunn god nok til sjalusi og baktalelse. For i andres suksess gror misunnelsen villig. Det kan være en hard leksjon både for prester og lekfolk.

  Hvordan reagerte døperen? Jo, på flere måter:

  - Det er av Gud, sa han, v. 26. Ingen kan få noe uten at det er gitt ham av Gud. Og det et menneske har fått av Gud skal vi ikke kritisere.

  - Jeg er bare en utsending, fortsatte han, v. 28. Johannes var ikke Messias. Han var utsendt i forveien, for å rydde vei for Jesus. Og når det var gjort, var hans oppgave ferdig. Da skulle han ikke være på arenaen mer. Noen vil være i fremste rekke til sin dødsdag og vel så det. Men vi har en oppgave å gjøre, og Gud kan bryte den av før vår livstid er omme.-- "men villig til stille å henge til atter hans hånd meg når."

  - Og sterkest sier han det i v. 30: Han skal vokse - jeg skal avta. Denne sanne ydmykhet må vi lære av Jesus. Vår egen syndige natur vil reise seg i protest mot slik "bløtaktighet". "Lær av meg," sier Jesus, "for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet" (v. 29). Jesus viste selv en slik ydmykhet i denne julenatt. Han steg ned i synden for å berge syndere. Han som selv var syndfri. Det er den største ydmykhet i universet.

  Og skal Jesus vokse er det nødvendig at vi avtar og minker i egne øyne. Julenatta viser oss Jesus som den største på jord. For det er bare de sanne store som er villig til å bli små. Himmelens konge og Herre født mellom høy og strå.

  Så går vi inn i julehelga med denne himmelske tanken: han kom for vår skyld. Jesus ble fattig for at vi skulle bli rike. Og denne rikdom får vi ved enkelt å tro Han, Frelseren.

JOH 4, 5-26.

a) Jesus er på reis, og mange fulgte med ham. Han fikk disipler blant dem som fulgte ham. Han var som en lærer (en rabbi) for dem. I Mat. 11, 29 sier han: Lær av meg. Og da mener han ikke bare de tolv første disiplene, men alt Guds folk. Mange av oss har mye igjen å lære. Vi kommer så til kort. Og det bør gjøre oss små og ydmyke innfor Gud. Er det ikke slik? Vi vet egentlig så lite om Gud og Jesus og hans vilje.

b) Men her i Samaria møtte han en kvinne, v. 7. Hun var ute i et normalt og hverdagslig ærend: å hente vann fra brønnen. Men det ble et betydningsfullt møte. Det forandret henne og mange flere i byen hennes.

I v. 4 står det at Jesus måtte dra denne veien for å komme til Galilea. Men der var en annen vei som de fleste gikk på den tiden. I v. 9b får vi en forklaring på at det var slik: «Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanerne.» Når han likevel 'måtte' reise gjennom Samaria, var det nettopp for å møte denne kvinnen. Han visste der var et menneske som behøvde hjelp.

Slik kommer også Jesus oss til hjelp. Han møter oss der vi er, og alt er planlagt av Gud. At han ville møte en samaritan, viser at han vil ha alle. «Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær,» sier sangeren. Denne kvinnen er representant for de utstøtte, både fordi hun var samaritaner, men også på grunn av hennes moralske liv. Jesus vil vise oss at vi må alle gå den samme vei til himlenes rike. Men han viser også at de fattige og utstøtte ikke automatisk blir frelst. Alle mennesker må bli frelst fordi vi ikke er det av natur. Derfor er det ikke sant det prof. Jervell sa etter et besøk i Harlem, New York: De fattige der er Guds barn. Det sier Bibelen nei til og det må også vi gjøre.

c) Jesus fikk gi henne noe. Hun ble forandret og et nytt menneske. Og hvorledes kunne det skje? Jo, ved forkynnelsen. Han talte til henne – det var gaven. Det gjorde alt. Slik kraft har hans ord. Paulus sier det samme i Rom. 10, 17: Troen kommer av/ved forkynnelsen. Når vi taler Kristi ord rent og tydelig uten å legge noe til aller trekke noe fra, da gjør ordet noe med tilhørerne. Det blir til frelse for den som tar imot, og til dom og fortapelse for de som avviser det. Derfor må vi forkynne – igjen og igjen. Guds ord og Ånd er håpet i arbeidet for Gud. Dersom han ikke bygger huset, arbeider vi forgjeves. Jfr. Salme 127, 1.

Det gjelder også i misjonsarbeidet ute og hjemme. Vi må ikke organisere og planlegge slik at Guds Ånd og Ord ikke får rom. Jeg tror vi har gjort det noen ganger, og det ble til skade for Guds rike. Vi kan stenge for Guds velsignelse med vårt liv og vår egen gjerning. Derfor må vi trø varsomt.

Hva er så Jesu ord i dette tilfelle?

Det ser vi av v. 10 og 14. Vi skal si litt om fire deler av Jesu forkynnelse for kvinnen:

1. Guds gave.

Jesus kom med en gave til denne kvinnen. Hun skulle ikke betale eller fortjene den. En gave er gratis. Han tilbyr henne frelsens gave der alt er av nåde. Ordet nåde heter på gresk doorea som betyr gratis, som en presang. «Kjente du Guds gave,» sier han. Nei, hun kjente den ikke. Dette var fremmed for henne. Men nå møter hun giveren. Han mener tydelig nok at gaven er også for henne. Om hun er utstøtt og en synder, får hun likevel gaven. Frelsen er lik for alle. Vi må alle ta imot gaven som en gave uten å komme med noen gjenytelse.

Ef. 2, 8 er klar her: Av nåde er dere frelst ved to, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Han stiller ingen krav eller viser fram henens gjeldsbrev som han ber henne betale. Kvinnen ved brønnen er lik røveren på korset. De står ribbet og nakne for Gud uten noe å betale med. Begge får frelsen som en fri gave. Slik gikk det også med alle andre syndere som ble frelst. Vi ble så fattige i egne øyne da vi møtte Jesus.

Profeten Jesaja sier det så fint i kap. 55, 1: «Alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk.» Det er innbydelsen også i dag.

Visste du hvem det er som sier til deg... Nei, hun kjente nok ikke Jesus av utseende. Med dette vil Jesus si at HAN er gaven. Om du tar imot ham, får du alt det han er og har. Det er han som er frelseren og frelsen. Ved å ta imot ham i tro, blir vi Guds barn. Joh. 1, 12. Og da skjer det som Salme 5, 13 sier: Som med et skjold dekker du ham med nåde.

2. Levende vann.

Dette er også et bilde på frelse og det tilbyr Gud oss. Vi vet at vann er livsnødvendig, særlig i en ørken og øde land. På grunn av synden er Jesus livsnødvendig for oss for evigheten. Men vi må begynne å drikke det her i livet. Etter døden er det for sent. Av natur er vi døde ved våre synder og overtredelser, Ef. 2, 1. Derfor trenger vi noe som kan gi liv. Det er det bare Jesus som kan.

Han er vårt håp. Ellers er vi evig fortapt. Det er bibelsk lære. Kvinnen visste ikke dette, det var hennes ulykke. De fleste mennesker søker i denne verden etter lykke og fred. Men alt som finnes der, er uten liv . Om Israel sa profeten Jeremia: To onde ting har mitt folk gjort, de har forlatt kilden med det levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Jer. 2, 13. Det viser den veldige forskjell det er mellom kristendom og alle religioner og ismer i verden. Det gjelder død eller liv.

3. Tilfredsstillelse.

Spørsmålet er også: Hva kan gi fred i sjel og hjerte? Hva kan tilfredsstille den evige hunger som ligger i alle mennesker – til forskjell fra det verdslige. I v. 14 gir Jesus svaret: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Det kan ikke sies bedre at Jesus vil og kan tilfredsstille det dypeste i vår sjel. For vi har alle en evighetstørst i oss, slik det står i Fork. 3, 11: «Også evigheten har han lagt i deres hjerte.»

Bare Guds eget ord kan vise oss det og formidle dette 'vann' til oss. Alt i denne verden er kortvarig og gjelder bare for dette livet. Om Moses står det at han «valgte heller å lide ondt med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden» (Hebr. 11, 25). Du får aldri den åndelige rikdom i denne verden. Den er bare et glansbilde av virkeligheten.

4. Evig liv.

Det Jesus kan er en kilde som veller fram til evig liv. Det er målet for dette jordelivet og hensikten med alt. Det evige liv begynner her når vi blir frelst. Og så fortsetter det inn i evigheten som ikke har noen slutt. Jesus vil gi evighetsperspektiv over vårt liv. Vi skal ikke være fornøyd med det vi har her i verden. Vi er skapt og frelst til noe mer og større. Og det evige holder gjennom all motgang og varer ved så lenge som vi lever med Gud.

I sin store bønn sier Jesus: «Dette er det evige liv at de kjenner deg den eneste Gud og han du utsendte Jesus Kristus. Joh. 17, 3. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 20: Han er den sanne Gud og det evige liv. Og sangeren har rett når han synger: Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Når vi får en smak på dette liv, sier vi med kvinnen: Gi meg alltid dette vannet, v. 15. Har du fått drikke der?

En samaritaner.

Joh. 4, 21-30. 39-42.
.
En kvinne blir frelst, til og med en samaritaner. Det skjer midt på dagen da sola steikte mest. Den sjette time er kl. 12 om dagen. Og det skjedde fire måneder før høsten kom. Men Jesus sier at høsten allerede er nær, v. 35. Da taler han om åndelige tider, det Jesus alltid var interessert i.

.

Det er den første vekkelsen Jesus er med i. Han taler om livsens vann og sanne tilbedere. I v. 4 står det at han måtte dra gjennom Samaria. Menneskelig og historisk sett måtte han ikke det. Jødene reiste ikke gjennom Samaria, men tok veien øst for Jordan. Det var ikke godt vennskap mellom jøder og samaritanere, v. 9b.

.

Men Jesus hadde en vektig grunn for å ta veien gjennom dette landet, og det var ikke fordi det var en snarvei. Men der skulle han møte et menneske som behøvde hjelp. En kvinne levde i synd og var i nød. Hun ble ikke akseptert av folket i byen.

.

Men nå skulle hun få møte Frelseren, og det ble et veldig resultat av det møtet. Hun møtte Jesus, og alt ble forandret. Hun var menneskelig sett en dårlig kvinne, men Jesus vakte en lengsel i henne, et ønske om å bli ren. Hva skjedde ved dette møtet?

.

1. Jesus avslørte kvinnen.

Han viste henne at hun var en synder, v. 17f. Hun levde i hor og syndet slik mot det sjette bud. Samaritanerne godkjente ikke hele GT, de hadde bare de fem Mosebøkene. Men det er der det tales om de ti bud. Derfor talte Jesus nå til et menneske som kjente Guds vilje på dette punkt.

.

Jesus begynte forsiktig og pedagogisk. Han ba om en liten tjeneste: Gi meg å drikke. Og dermed var samtalen i gang. Der ved brønnen ga han henne et av de vakreste bibelvers vi har, v. 10. Kjente du Guds gave, der var Jesus og hans frelse hun nå fikk høre om. Hvis hun hadde visst litt mer om hva Jesus hadde å gi, ville hun bedt om noe: Livsens vann. Hun misforstod nok dette og tenkte ganske menneskelig. Jesus tenkte åndelig og talte om frelse fra synd og evig liv.

.

Straks førte Jesus samtalen inn på det ømme punkt. Hent mannen din, sa han. Og Jesus visste hvordan hun hadde det, men han spør for å få henne til å erkjenne. Men her prøver hun å komme unna det ubehagelige og sier: Jeg har ingen mann.

.

Da stikker Jesus sverdet i henne: Det er rett, du har hatt fem menn, v. 18. Det var en nesten total avsløring. Et fremmed menneske forteller henne hva hun har gjort. Synden er aldri behagelig når vi møter den igjen. Mange prøver i slike stunder å flykte enda lenger bort.

.

2. Kvinnen erkjente.

Men hun lot seg avsløre. Det begynte med en konkret synd som Jesus viste henne. Hun prøvde å vri seg unna i begynnelsen, for hun kjente ikke Jesus fra før. Men hun innså straks at Jesus var annerledes enn folk flest. Jeg ser at du er en profet, sa hun, v. 19.

.

Og hun bøyde seg for Jesu tale. Rom. 3, 20 skjedde her: Ved loven kommer syndens erkjennelse. Hun innså at hun hadde brutt Guds vilje. Det er en smertefull opplevelse. Kanskje prøver hun ennå en gang å føre samtalen inn på et annet spor som ikke var så farlig. Hun begynte å tale om hvor de skulle tilbe og ikke tilbedelsens innhold.

.

Den ydmyke gir Gud nåde, 1. Pet. 5, 5. I en slik stilling er det viktig at vi lar oss undervise av Jesus ved Ånden. Han må få fortelle oss hva som en feil i livet vårt, akkurat som en lege må si oss hva som er galt før han kan begynne sin behandling. Og vår stilling er slik: Vi står for Gud som allting vet og slår vårt øye skamfull ned…
.

3. Grepet av Jesus.

Jeg ser, sier hun, v. 19. Jesus hadde åpenbart noe for henne om Guds frelse, v. 10. Nå sier han henne rett ut at han er Messias, Frelseren som er omtalt også i Mosebøkene, v. 26. Det går opp for henne hvem Jesus er. Det er et stort øyeblikk for alle som opplever det.

.

Da glemte hun alt annet, v. 28. Hun var kommet til brønnen for å hente vann midt på dagen da det ikke var andre der. Hun ønsket ikke å møte noen, det var ubehagelig. Og så møtte hun Guds Messias! Da betyr ikke det jordiske noen ting. Hun lot krukken stå.

.

Slik går det gjerne med en som blir frelst. Paulus vitner slik: ”Etter som jeg er grepet av Kristus,” Fil. 3, 12. Og Job sier: ”Jeg vet at min gjenløser lever,” Job. 19, 25. Når synden blir tilgitt, blir vi overveldet av budskapet. Tenk, Jesus er blitt min Frelser!

.

4. Hun vitnet.

Hun gikk inn i byen og talte til de som hun ikke ønsket å møte før. Hun vitnet om Messias: Jeg har møtt ham. Og han har sagt meg alt jeg har gjort. Han har fortalt at jeg er en synder, men at han kom med Guds gave til henne. V. 28-29.

.

Dette er tegn på en rett omvendelse. Og et slikt vitnesbyrd har en veldig makt. Det gjør noe som en god preken ikke makter. Men vitnesbyrdet må være ekte og sant. Det var tilfelle her, det ser vi av at Jesus viser henne synden, og hun skammer seg ikke over det.

.

Det største ord om Jesus,

er Jesus syndres venn.

Det beste ord om Jesus,

er dette ord igjen.

.

Vitnesbyrd er ikke preken og tale. Det er enkle ord om at vi har møtt Jesus og kan synge: Han tok min tunge byrde, han stilnet stormens jag…

.

5. Vekkelsen.

Resultatet av dette ene enkle vitnesbyrdet til dem som kjente henne, var vekkelse i Samaria. Folket i byen trodde på kvinnens ord, v. 39. Det er stort. De som hadde foraktet henne for hennes synd, fikk nå tillit til henne.

.

I v. 41-42 ser vi at mange flere kom og trodde – da de også møtte Jesus. Folk må få møte ham i Ordet og ved forkynnelsen. Da blir det oppgjør og tilgivelse. Det er ikke bare en historie eller en opplevelse i følelsen. Vi har selv sett at Jesus er vår frelser.

.

Det begynte med en – og mange kom! Nå vil han gjøre noe for oss. Fornye og vekke og frelse. – Og det stanset ikke her. I Apg. 8 møter vi en ny vekkelse i Samaria noen år etter. Slik fortsetter det i Guds rike. La det skje igjen, Herre!

.

Joh 4, 46–54 Nød.

Jesus helbreder sønnen til en embetsmann. Også denne begivenheten har noe å lære oss i dag. Vi må bare lytte til og se hva som er skrevet og be Gud om lys over Ordet. Noen stikkord kan her hjelpe oss til å se innholdet.

1. Nød.

Høvedsmannen var i nød. Sønnen var syk. Og ingen kunne ikke hjelpe ham, ser det ut til. Det var stor nød i hjemmet. Og da hjalp det ikke om han var kongens mann og slik var i en høy stilling i folket. Nøden går inn gjennom alle dører til alle hjem. Og vi vet av erfaring at sykdom og nød rammer både rike og fattige, unge og gamle.

Den legemlige nød kan være tung å bære. Og noen mennesker får det vanskelig på den måte, kanskje gjennom hele livet. Vi skal ha medfølelse og omtanke med dem. Det er ikke alltid lett å beholde troen i slike stunder, og håpet forsvinner ettersom årene går og ingen forbedring er i syne.

Likevel er den åndelige nød større. Og den rammer alle. Den kommer av synden i oss og omkring oss. Når tanken på evigheten møter oss, blir det ganske uutholdelig. Hvordan kan jeg møte Gud med min synd? Jeg har ikke vært slik som jeg skulle, og jeg har gjort mye som ikke tåler lyset. Hva kan jeg gjøre med det?

2. Jesus.

Han hadde nok hørt om denne mannen som gjorde alle ting vel. Kanskje det var løsningen? Nå hørte han at Jesus var kommet til Kana i Galilea, og høvedsmannen bodde i Kapernaum, som også ligger i den landsdelen. Ryktet om Jesus gikk ofte foran ham, og folk var spent hva som kom til å skje.

Der Jesus går fram, vil det alltid hende noe for noen. Men det er visst aldri slik at alle tar imot hans hjelp og budskap. Men her var det en blant mange andre som fattet tillit til Jesus. Om ingen andre kunne hjelpe, var sikkert denne mannen i stand til å gjøre noe for gutten. Det hadde han hørt av folk.

Dermed gikk han av sted. Han satt ikke bare og ventet og tenkte at han kommer kanskje forbi her også! Nei, han oppsøkte Jesus. Og slik er det når nøden og trangen er blitt stor. Då må vi gå, selv om det er mørke natten slik det var med Nikodemus. Joh. 3.

3. Bønn.

Da han så møtte Jesus, hadde han en eneste bønn. Du må komme ned og helbrede sønnen min. Han ligger for døden. Han var tilsynelatende ikke i nød for sin egen sjel. Og han tenkte ikke på det åndelige liv. Her gjaldt til et jordisk liv. Alle er normalt glade i sine egne barn og andre slektninger. Vi vil dem vel på alle måter. Og Jesus sier ikke nei til det. Han har hjelp til alle i all slags nød. Om folk bare ville komme.

Og han ber. Det var et spørsmål til Jesus. All slik bønn er egentlig et spørsmål. Som mennesker og syndere føler vi at vi ikke har noen rett til å få noe av Gud. Etter syndefallet har vi mistet slike rettigheter. Men med Jesu komme har vi fått en ny rettighet: Vi kan be. Det er mulig for oss i alle situasjoner å spørre Gud og hans Sønn om hjelp. Det har vi benyttet oss av mange ganger. Det gjorde også denne kongens mann.

4. Under og tro.

Da kommer nok et uventet svar. Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro, v. 48. Verbet står i framtid: dere kommer ikke til å tro. Det er ikke viljen som understrekes her. Det er bare en konsekvens av deres holdning. Og nektinga er dobbel: På ingen måte (vil dere tro). Den saken er fastlåst og ser håpløs ut.

Mange vil se og føle før de tror. Da kan vi godt si det slik: Den tro som krever synlige bevis, er egentlig ikke tro. For troen tror uten å se. Den fester lit til den som taler og tar han på ordet. Den behøver ikke noe under.

Det er interessant å se mannens reaksjon. Han forsvarer seg ikke, diskuterer ikke med Jesus, gjør ikke noe forsøk på å vise at han tror. Han bare fortsetter å be: Herre, kom ned før barnet mitt dør. For ham var saken grei og praktisk. Gutten må bli frisk, vi har ikke tid til å diskutere.

5. Han lever!

Nå fikk Jesus anledning til å vise at han ville hjelpe, og hvilken stor makt han hadde. For han så at mannen trodde og at det var nød for ham. Men mens mannen trodde at Jesus måtte komme til hans hus og legge hendene på ham, ville nå Jesus vise at han hadde makt på avstand.

Gå hjem, sa Jesus. Din sønn lever.

Igjen skulle troen prøves. Mente Jesus virkelig det? Nei, han tvilte ikke. Han trodde ordet Jesus sa, står det. Det er en velsignet setning. For slik er det alltid i Guds rike. Gud har talt, og vi tror det er sant. Våre synder er tilgitt, navnet er skrevet i Livsens bok, himmelen er åpen for oss når vi dør.

Vi har ingen bevis. Troen tror det umulige, og sier: Takk, Jesus!

På veien hjem kom tjenerne mot ham og sa: Gutten lever. Og det viste seg at underet skjedde i samme øyeblikk som Jesus hadde talt. Det var sant! Og troen ble styrket, og hele familien trodde. Jesus var virkelig Frelseren.

Ved Betesda.

Joh. 5, 1-9.

.

Vi møter her en syk mann. Han hadde slitt med det vonde i lang tid, i 38 år. Han var trolig over 50 år nå. Et helt voksent liv hadde sykdommen tatt krefter og mot fra ham. Tenk for et liv!

.

1) Åndelig blind.

Og det er bilde på mange mennesker i åndelig forstand. Synden er deres sykdom, den har gjort dem lamme. Nå ligger de der uten å finne hjelp eller håp for livet videre. Bibelen sier mye om synden og dens makt over mennesker.

.

Rom. 3, 23 sier at alle har syndet og mangler Guds herlighet. Rom. 6, 23 sier at

syndens lønn er døden. Og Rom. 8, 7 forteller oss at vår syndige natur ikke er lydig mot Guds lov, og kan heller ikke være det.

.

2) Et spørsmål.

Denne mannen får nå et spørsmål: Vil du bli frisk? v. 6. Vi ser alle at svaret må bli ja. Det var ikke noe annet han ville. Der og da tenkte han nok bare på sin sykdom og legemlige svakhet. Det var bare naturlig for ham.

.

Guds tanke går likevel lenger. Vi behøver alle en annen frigjørelse, nemlig fra synden. Synden er den ødeleggende makt i vårt liv. Og det ser faktisk ut til at noen er glad i syndelivet, det kan være ganske behagelig. Det koster så lite å følge strømmen der de fleste andre går. Men den veien leder sjelden til Guds himmel.

.

Nå ber Herren selv om et svar på sitt spørsmål. Vil du blir frelst? Ja, da må du gå den veien som fører dit. Ellers vil det går galt.

.

3) Problemet.

Men mannen hadde et stort problem: Han var alene, han var lam og kunne ikke gå eller komme ut i dammen til rett tid. Han hadde ingen medhjelper som kunne lede ham på rett vei. På grunnteksten står det rett og slett: Jeg har ingen mann.

.

Slik kan det gjerne være med deg også nå. Du vet du er en synder og er ikke kommet inn på den rette veien. Synden gjør deg hjelpeløs. Du kjenner heller ingen som kan hjelpe deg i din åndelige nød.

.

Du har kanskje prøvd flere ting før. Har du en sterk vilje, har du gjerne prøvd det. Du har bestemt deg og vil ta deg sammen, men det hjelper ikke. Du gjør mye godt, gode gjerninger mot mennesker og mange offer til nyttige og viktige ting. Ja, du har til og med gitt noe til misjonen. Din moral kan ingen angripe i det store og hele. Du lever slik vi bør leve. - Men du har ikke sjelefred. Det er ingen som har vist den ene, rette veien.

.

4) Jesu ord.

I denne håpløse situasjonen er det Jesus kommer til ham. Og han gjør ikke enoen spesielt med mannen. Han bare taler til ham. Mannen har beklaget sin hjelpeløshet - da sier Jesus, står det. V. 8.

.

Guds ord har alltid hatt og har en veldig makt i vårt sinn. Gud talte, og verden ble skapt. Gud taler forløsningens ord til en synder, og han blir frelst. Disse ordene har himmelkraft over seg. Det han sier, skjer. "Det skaper hva det nevner."

.

Og i v. 9 ser vi virkningen. Jesus hadde sagt til den syke: Stå opp! Og straks ble mannen frisk. Et under hadde skjedd. Jesus hadde enda en gang vist sin guddomsmakt. - Og nå er spørsmålet om han skal få vise den på deg. Han står her ved hjørnet og venter - venter på svar på spørsmålet: Vil du bli frelst?

Amen.

Joh. 5, 6

Vil du bli frelst?

Ved Betesda dam i Jerusalem lå en mengde syke mennesker. De ventet på engelen som skulle røre opp vannet. Den som først steg ned i vannet, ble frisk. Blant alle de som denne dagen lå der, var en mann som hadde vært syk i 38 år.

Jesus gikk forbi alle de andre som lå ved dammen, og tale bare til denne ene. Hvorfor gjør han det? De andre hadde et håp om å greie å komme uti. Men denne mannen var så syk at det kunne ikke han. Han hadde heller ikke noen medhjelper som kunne kaste ham ut i vannet. Derfor ble han liggende der fortvilet. Men ham var det Jesus var kommet for å hjelpe. Han var ikke kommet for å frelse rettferdige, men syndere. Og det er slike som ser at de ikke greier seg selv.

Slik er også Jesus i dag. De som vil rettferdiggjøre seg selv, får ikke noe kall av Herren. Han går forbi dem og vender seg til de fortapte. Er det noen slike fortaptesom leser dette? Da er han kommet for deg! Og nå stiller han deg spørsmålet: Vil du bli frelst?

---

Vi er alle angrepet av den verste sykdom. Den er i alle mennesker i alle land og til alle tider. Det er synden. Og denne sykdommen greier vi ikke å kurere selv. Du makter ikke å gjøre deg god.

Bibelen sier at ingen blir rettferdiggjort ved loven, det betyr våre egne gode gjerninger. Gal. 3, 11. Ja, den sier at de som holder seg til gjerninger, er under forbannelse, v. 10.

Denne forferdelige sykdommen må helbredes på en ganske annen måte. Og da er det to ting som spiller inn. Den ene er at Jesus har kjøpt oss fri fra selve forbannelsen (Gal. 3, 13). Det er selve grunnlaget for vår frelse og vår tro, og det er grunntonen i de kristnes lovsang.

Det var en som var villig å dø i mitt sted,

For at jeg skulle leve ved ham.

Ja, til korset han gikk hvor han kjøpte meg fred,

Da han sonet min synd og min skam.

På Golgata kors ble det fullbrakt, da led han hele smerten og dommen ved denne sykdommen. Han bar straffen for meg! Selve medisinen mot synde-sykdommen ble laget der, for å si det slik. Det skjedde noe på korsets tre. Og derfor er det også der at vi får legedom for synden. Jes. 53.

Det andre er at Jesus kommer bort til oss som er plaget av synden og stiller oss spørsmålet: Vil du bli frisk?  Uten at vi tar imot dette som Jesus gjorde, gagner det oss ikke.

Nå spør Jesus deg om du vil bli frelst. Hva vil du svare? Dette spørsmålet innebærer minst tre ting om vår frelse og dens betydning for deg og meg.

Først: det er en mulighet for oss til å bli omvendt i dag. Jesu spørsmål viser det. Han mener alltid det han sier. Nå leser du fra Guds ord, og da har du en anledning til å søke Gud. Det er bare i nådens tid vi kan gjøre det. I dag, om du hører hans røst, står det i Hebr. 3, 7. Gud vil røre ved deg og din samvittighet. Da er dette din dag. Vil du si ja?

Det andre er at avgjørelsen ligger faktisk hos deg. Jesus kommer til oss med hele sitt fullkomne frelsesverk, og han spør: Vil du ta imot det? Og vi må selv svare på dette. Våre foreldre og venner kan ikke gjøre det. Det ligger på oss. Den syke ved Betesda måtte svare da Jesus spurte ham. Det er ikke vi ved vårt valg som gjør at vi blir kristne. Gud må gjøre alt. Men det står altså slik i Guds ord: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12.

For det tredje ligger det en garanti i disse ordene av Jesus. Jesus sa selv at han var sannheten, Joh. 14, 6. Og han innbyr ingen til noe han ikke kan gjøre. Det faktum at Jesus innbyr deg til å følge ham, er bevis på at det går an! Han kan frelse og bevare. Han svikter aldri.

Derfor kan vi komme på Jesu ord. La oss gjøre som Peter en dag gjorde. Han sa: Herre, på ditt ord vil jeg gå.

Når vi slik svarer ja og følger Mesteren, vil Jesus gjøre underet og lede oss fram. Det var han som gjorde alt for mannen i Joh. 5. Han reiste ham opp fra sengen og helbredet ham. Da gikk han frisk og glad bort. Det samme vil han gjøre med deg i dag. Du kan gå ut herfra fri og frelst. Du kan være fri syndebyrden og den onde samvittigheten som anklager deg. Du kan takke ham for det – nå!

Jeg spurte et menneske en kveld på et møte: Vil du bli frelst? Da så jeg en tåre rant nedover kinnet og hun svarte: Ja! Gud er nær en slik person, hos dem som kaller på ham i sannhet, sier Ordet. Salme 145, 18.

Du kan også få komme, og løftet og garantien gjelder deg. Evangeliet er for alle. Nå venter Herren på deg!

Amen.

Joh. 5, 24-29. 23.s. Treenighet. Høre, tro og leve.

I denne teksten har vi noen store og viktige ord av Jesus. Slike ord må vi legge spesielt merke til, for de har et stort budskap til oss. Alle ord er jo viktige, men ikke alle er så nær knyttet til livets vann og frelsesbudskapet. Her sier han noe om vårt forhold til ham og frelsen i tid og evighet.

Legg merke til disse ordene:

1. HØRE.

Den som hører mitt ord, sier han. Hans ord står i en særstilling her i verden. For det han sier har betydning for vår personlige frelse og for hele verden. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi hører og reagerer.

Å høre betyr ikke bare å høre lyden av det som sies, men også å ta det til seg og handle etter det. For budskapet i det vi hører er det viktigste. Hvis du hører noe stygt, kjenner du det vondt i ditt indre. Hører du lenge på det vonde, blir du selv vond. Men hører du noe fint og godt, virker også det på din sjel.

Den som hører evangeliet, får et kall til å følge Jesus. Hør, så skal din sjel leve, sier profeten, Jes. 55, 3. I dette ligger også at du hører hvorfor Jesus måtte komme og dø for menneskene. Du hører om synden og dommen og Guds tanker om oss. Og dernest hører du om Frelseren som kom til verden nettopp for syndere. Du hører at han tar imot syndere, tilgir synden og gir oss et helt nytt liv.

Den som hører mitt ord, sa Jesus her. Vi skal ikke høre på mennesker og deres tanker om Gud og Bibelen og kristendommen. Det blir feil. Når det gjelder dette, skal vi bare høre det Ordet sier, og følge det.

2. TROR.

Det neste ordet er dette: troen. Den som tror, sa Jesus videre. Det er noe forunderlig med den bibelske tro. Det er ikke en mening vi har, eller tanker vi grubler over eller det vi selv synes er rett og godt.

Den som tror på ham, står det. Han viser til sin Far og Gud som sendte ham til jorden. Og troen på Gud innebærer også tro på Jesus, for de er ett. Vi tror på hele treenigheten, for alle disse har sin plass i frelsesverket.

Troen er tillit. Det er å forlate seg på noen, overgi seg og stole på en annen enn seg selv. Vi har mange eksempler på det i Bibelen. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, står det. Rom. 4,3; 1. Mos 15, 6. Han hadde ingen bevis og ingen god gjerning å vise til. Han stolte på Gud – for seg selv og for Sara. Og da fikk hun barnet.

Slik må vi har tillit til Gud og overlate oss til ham, og han vil frelse.

3. LIV.

Jesus sier rett ut i v. 24: Den som hører og tror – han har evig liv. Det er frelsen. Den begynner her i livet ved troen på ham, og fortsetter inn i evigheten. Det er altså et langvarig prosjekt å bli en kristen. Det slutter aldri så lenge vi tror.

Men det er ikke bare tidsperspektivet som er med her. Det ver også innholdet i evigheten. Det evige liv er et gudsliv i samfunn med hele treenigheten og hele engleskaren og alle de andre troende. I Guds himmel vil det være en veldig skare som lovsynger og priser vår Herre og Gud.

Kristenlivet på jorden er et annet enn det verdslige liv. Å leve med Gud er et rent liv, et hellig liv, et liv der synden blir hatet og ikke får rom. Det er et liv i bønn til vår frelser og samfunn med ham i ånden. Det er også samfunn med alle andre som tror, selv om vi noen ganger kan være uenige om mange ting. Vi er forskjellige, og det gir seg utslag i hverdagslivet. Men troen er felles, og målet og Frelseren har vi sammen.

Alt dette skal forsterkes i evigheten. Himmelen blir en superutgave av livet med Gud. Vi har bare en forsmak på det her.

4. DOM.

I det samme verset kommer så bekreftelsen på at vi som tror er befridd fra Guds dom. Den som hører og tror kommer ikke til dom. Så tydelig og rett fram er det sagt. Det har skjedd en evig forandring allerede her i livet. Den troende er ved troen gått over fra døden til livet, sier han. Det innebærer at den troende allerede er dømt, og en dom skal ikke skje flere ganger.

Grunnen til dette «fritaket» er at en annen person har tatt den dommen som vi skulle hatt. Det var Jesu gjerning på korset. Da bar han all verdens synd, Joh. 1, 29. Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» Og da var dommen skjedd. Ingen troende behøver derfor å være redd for fortapelsen. Vi er frikjent ikke bare for dette livet, men for dommen og i hele evigheten.

En annen sak er at de troende skal bli prøvd når det gjelder vårt liv som kristne. Her skal vi alle fram for Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Men da gjelder det ikke frelse eller fortapelse, da er spørsmålet om vårt liv er brukt på rett måte i Guds rike.

Det er også sant at verden skal dømmes av Gud på den siste dag. Det innbefatter alle hedninger av alle slags religioner, Islam, buddhisme, hinduisme og uevangeliske sekter og samfunn. Vi kjenner ikke tiden når det skal skje, bare at det vil skje. I v. 27 står det slik: Gud har gitt Jesus makt til å holde dom. Det blir en underlig dag. Men de skal ikke undre seg over det.

«For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst,» v. 28. Da vil komme – og vil de som ikke ville høre Guds kall her i livet, måtte høre hans ord. Gud skal kalle dem ut - om de er i en grav eller på sjøen eller er kremert: Gud vil finne dem. Det blir en allmenn oppstandelse i hele verden. Da skal alle få sin endelige dom. Da gjelder det evig liv eller evig dom.

Det var godt om vi kom til Frelseren her i livet og i nådetiden og fikk ta imot han skal kan frelse alle som tror på ham.

Joh. 5, 31-36. 3. advent. Døperen.

Døperen Johannes skulle komme før Jesus og bane vei for ham i folkets hjerter. Og Jesus hadde alltid et fint vitnesbyrd om ham.

Bibelen har profetier om en slik forløper for Messias. En av dem er hos den siste profet i GT, Mal. 3, 1: Min budbærer. Vi finner han også i Jes. 40, 3: Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Det jødiske folk var de eneste som fikk dette varsel på forhånd. Og de fikk også høre om Frelseren som skulle komme, Messias eller Davids Sønn.

Johannes var budbæreren som skulle forberede hjertene hos dette folket. Og det passer godt inn i vår adventstid nå. Vi venter på minnedagen om hans komme ved juletid, og vi skal forberede oss på hans andre komme.

Hvem var Johannes og hva gjorde han?

1. HAN VAR ET LYS.

Lys brukes i Bibelen som bilde på hellighet og renhet, oftest i åndelig mening. Johannes var et slikt menneske der dette uttrykket var sant. Han var sikkert ikke syndfri, det er intet menneske. Men han levde i troen på sin Gud og Herre og fulgte Guds vilje etter evne. Det betyr ikke absolutt fullkommenhet i vandel og arbeid. Men det betyr mer at han ikke gjorde noe urett bevisst og med vilje. Om det skjer med oss, skal veien være kort til vår Herren med bønn om nåde og tilgivelse. Vi kan ikke leve i og med bevisste synder.

Lyset har også som oppgave å vise rett vei og dermed peke på avveier og farer i livet. Lyset peker framover og sier: Der går veien, og der er trygt å vandre. Går du utenom den, vil du falle og komme helt bort.

2. HAN VITNET OM MESSIAS.

Den viktigste oppgave for Johannes var å forkynne om Messias og si at nå kommer han. I den sammenheng talte han omvendelse og et rett liv. For å kunne bli og være en Jesu etterfølger, måtte de vende om fra sine synder og leve etter Guds vilje. Derfor var Johannes en vekkelsespredikant av stort format.

Hovedtemaet hans var Messias. Det var mange profetier om ham i Det gamle testamentet, og han kjente nok sin Bibel. Nå skulle han vise folket at dette snart skulle oppfyllelse. Nå kom han snart for å gjøre den frelsergjerning han var bestemt til.

3. JESU GJERNINGER ER STØRRE.

Jesus taler fint om Johannes. Men han vet at hans forkynnelse bare var forordet for selv frelsen. Den skulle han oppfylle. Mitt vitnebyrd er større, sa han. Han visste alt og kjente frelsens hemmeligheter på en annen måte enn døperen. Men det var ingen kritikk av Johannes, og han talte heller ikke nedverdigende om ham.

Men han mener også noe mer. Han viser nemlig til sine gjerninger. Da tenker han nok på de spesielle handlinger som et vanlig menneske ikke kunne gjøre. Og fordi at gjerningene var så spesielle og store, var de også vitnesbyrd om at han var stor og noe annet enn disipler og fariseere. De var et bevis på at han kom fra Gud og var Gud lik. Ingen andre enn Gud kunne gjøre hans gjerninger.

Det viser hvorledes Jesus selv verdsatte sine gjerninger. De var ikke bare gjort for å hjelpe mennesker i nød, selv om det også er sant. Men han gjorde dem for å vise at han var sendt av Gud. Det var jo en forutsetning for at de skulle tro på ham og bli med i det nye gudsriket.

Jesu gjerninger var større enn alt fordi han selv var den største på jord, nemlig Guds Sønn i et menneskets skikkelse.

Dette skulle ha overbevist alt folket om at han var Messias og tatt imot ham. Men de gjorde ikke det. Og det var ulykken for dem som hørte Jesus første gang. Noen hørte og trodde, bl. a hans disipler og kvinnene som fulgte ham. Men de lærde og de som levde perfekt etter Guds lov hadde ikke bruk for hans nåde. Mange av dem ville klare seg selv, og mente de gjorde det.

Paulus var en av dem som i begynnelsen trodde han var slik Gud ville ha ham. Men en dag møtte han Jesus personlig utenfor Damaskus. Det forandret hele hans indre liv og tenkemåte og dermed hans ytre liv og tjeneste.

Brødunderet.

Joh. 6, 1-15.

.

Dette kan me kalla ”brødkapitlet” i Bibelen. Ordet ”brød” er nemnt 20 gonger. Denne gongen er me ved Gennesaretsjøen, og det er den andre påske i hans offentlege liv. Han har berre veit år att før han skal døy. Og denne gongen gir han mat til 5000, og me finn dette omtala i alle fire evangelia. Det har læresveinane lagt merke til og fortalt vidare.

.

Mykje folk hadde samla seg. Alle er interessert i under og teikn. Det gjer dagen noko annleis enn alle dei andre grå dagane. Nå var Jesus populær. Her viste han si store makt og kraft. Det kom ikkje alltid til å vera slik, men her er han den store mannen etter folkemeininga. Men dagen var nok ikkje over før det endra seg.

.

Kva talar dette avsnittet om for oss?

.

1. Jesu under.

Slike gjerningar av Jesus viser at Gud er med han og er nær han. Og det viser at Gud arbeidde mellom folket nå. Under hadde nok hendt før, men det var ikkje daglegdags for dei fleste. Om slike ting går det ofte rykte kring i landet. Og det fører til at nye kjem og vil oppleva noko spesielt. Der mange samlast, vil fleire vera med. Det er eit kjent fenomen også i vår tid.

.

Men dette var spesielt, dei må ha skjøna at Gud var nær dei denne stunda. Og Gud har ei merkeleg dragande makt på folk. Det ser me óg i dag.

.

2. Jesu omsut.

Jesus gjekk ikring i landet og gjorde vel mot alle han møtte. Han hadde stor omsorg for folket. Det ser me her om det reint jordiske, v. 5. Mykje folk hadde samla seg her på den andre sida av sjøen. Skulle dei vera her ei tid, trong dei mat. Han såg folket og skjøna kva dei trong. Nå ville han hjelpa dei. Det var naturleg for Guds Son.

.

Men her ligg også noko anna. I Mat. 9, 36ff har me ei anna hending i hans liv. Då reiste han kring i alle landsbyane og tala Guds ord og lækte dei sjuke. Då står det: Då han såg folket, tykte han hjarteleg synd i dei. Då var det ikkje lekamleg mat dei mangla. Nei, han såg dei mangla evangeliet. Nå trong dei óg sjeleføde og ikkje berre brød. Det er guddomssynet til Jesus som viser det. Difor måtte han forkynna evangeliet, og ikkje berre lækja dei sjuke, v. 35.

.

3. Jesu prøve.

I denne stunda vil han prøva læresveinane sine, v. 6. Jesus visste sjølv kva som skulle til, men det skjøna ikkje venene hans. Nå skulle han læra dei noko. Då må han ofte testa oss, slik at me ser inn i vårt eige hjarta om me har trua på Gud.

.

Jesus ser nok korleis det står til med oss. Men gjer me det? Og har me dette sinn som vil hjelpa og berga så mange som råd? Difor handlar dette stykket i Skrifta like mykje om oss kristne og læresveinar, som om verda som treng Jesus.

.

4. Jesu metode.

Det særmerkte ved Jesus her er at han brukte det som var lite for å gjera noko stort, v. 7. Filip meinte det ikkje var nok mat til alle, og det hadde han rett i menneskeleg sett. Og Andreas seier: Kva er det til så mange? V. 9. Dette er naturlege tankar som alle mennesker ville tenkt. Her handlar det óg om vantru.

.

Dei kjende ikkje Jesus rett ennå. Dei gjekk i skule hjå han, men hadde mykje meir å læra. Om me kjenner han dårleg, vil me óg tenkja menneskeleg. Dei hadde ein nistepakke med seg, og dei trong 5000!

.

Me ville sagt: Det går ikkje. Du må senda dei heim att før det er for seint. Og det er nett det Lukas skriv når han fortel soga, Luk. 9, 12. Dei var på ein øyde stad der det ikkje var mat nok.

.

5. Jesu ansvar.

Då læresveinane hadde sett at dei ikkje kunne gjera noko, var det Jesus tok over ansvaret for folket, v. 10. Det var eigentleg dramatisk. Eit under måtte til – og det fekk dei oppleva. Det var ei openberring av Guds tanke og makt.

.

Korleis hende det?

.

Jesus ba! Han takka, v. 11. Han spurde ikkje om Gud ville gjera noko eller kunne skaffa mat til så mange. Han visste svaret. Difor kunne han berre takka – og så delte han ut av det brødet dei hadde. Då skjedde det. Maten voks i hendene hans etter som han ga det vidare. Alle må ha sett dette. Dei som stod nærast såg det først, og så gjekk ordet om underet vidare bortover hjå folket. Alle ville nå ha – og dei ville sjå.

.

Det vart nok til alle. Underet var tydeleg. Det som er lite, blir stort i Jesu hender.

.

Slik er nåde og frelsa. Det er nok til alle, og det er eit under. Men me må først sjå at me ikkje kan gjera noko sjølv. Det kallar Bibelen å bli fattig, Mat. 5, 3. Det er berre dei som ber om hjelp.

.

- Eit fint og lærerikt trekk ved Jesus er at han tok vare på alt som var att. Det hadde auka etter måltidet og. Dei hadde byrja med fem byggbrød og to småfiskar. Alle 5000 hadde ete seg mette. Og endå var det 12 korger att med mat. Det måtte dei samla inn og ta med seg. Det viser kor nøysam han var. Det ville han lære dei, slik me treng å læra i ei tid med overflod av alt.

.

- Men folket?

Dei fleste tenkte framleis jordisk. Da dei såg underet, ville dei ta han med makt og gjera han til konge. Israel var okkupert av romarane, og mange lengta nok etter politisk og nasjonal fridom. Då låg tanken nær: Her er mannen. Han kan gjera oss fri ved eit under. Han vil me samla oss om.

.

Men Jesus hadde ein annan plan. Han ville berga vår sjel. Då måtte me blir fri synda og ikkje romarane. Det er framleis planen hans.

JOH. 6, 24-36.

BRØD.

HELE KAP. 6 I JOHANNES-EVANGELIET HENGER SAMMEN DER DET SISTE BYGGER PÅ DET SOM ER SAGT TIDLIGERE. OG DETTE HAR ET STORT OG VIKTIG INNHOLD. JESUS BENYTTER SOM ELLERS JORDISKE TANKER OG FORHOLD FOR Å VISE HVA GUDS RIKE ER.

Jesus har mettet 5000 og gått på vannet. Folket var igjen og så at Jesus og disiplene var borte. De reiste da over til Kapernaum og ville vite når Jesus kom dit. De var hele tiden opptatt av det synlige og nyttige. Det er naturlig for menensket. De så ikke underet og Guds gjerning. Det sier han rett ut, v. 26. Men han benytter anledningen til å tale åndelig til dem. La oss se litt mer på det her.

1. Mat som varer, v. 27.

Folket var opptatt av den synlige maten. De arbeidet for å få tak i den, slik menneskene til alle tider har gjort. I og for seg er ikke det galt. Vi behøver brød for legemet. Jesus gjorde også det. Han hadde måltid sammen med sine. En tysk oversettelse eller parafrase treffer meningen godt: Tenk ikke alltid bare på hva dere behøver for deres daglige liv» (Die beste Nachricht aller Zeiten). Vi har lov å tenke på det, men ikke bare det!

Problemet er at det gjelder bare for dette livet. Det varer ikke inn i evigheten. Jesus vil da si oss dette: Arbeid ikke bare for den mat som forgår. Livet er noe mer enn dette livet. Vi har en sjel som skal eksistere gjennom alle evigheter, og hvilken mat har vi for det?

Den skal vi 'arbeide' for. Det betyr forst og fremst at det ikke ikke av seg selv, like lite som vår naturlige mat kommer automatisk til alle mennesker. Det ser vi av alle de som sulter omkring i verden. Men 'å arbeide' her betyr ikke å gjøre noe for å fortjene frelse. Hele Bibelen argumenterer mot den tanken. Luthers tale om at frelsen var av bare nåde og bare ved troen (sola gratia et sola fide), er den eneste vei til Gud. Vårt 'arbeid' i denne sammenheng er av et ganske annet slag. Det skal vi se nedenfor.

Den som kan gi oss denne mat er Jesus, som her kalles Menneskesønnen. Han har og er den mat som varer ved til evig liv. Og han skal gi oss den, sier han. Allerede her er det klart at frelsen er av nåde. Den er noe Gud gir i Kristus. Han er spesielt utvalgt og salvet til det: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. Gud utvalgte Sønnen til frelsergjerningen, fordi det ikke var noen i himmel eller på jord som var i stand til det. Det må vi si igjen og igjen, for vi mennesker glemmer så lett.

Da Jesus talte slik, var det naturlig at folket kom med spørsmål, og legg merke til at han avviste ikke det. Men de tenkte også nå jordisk og menneskelig: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» De hadde forstått at det 'arbeidet' Jesus talte om, hadde noe med Guds gjerninger å gjøre. Men hva bestod det i?

2. Guds gjerninger, v. 28.

Jesu svar var kontant og konkret. Nå burde de ikke være i tvil. Gud krevde ikke spesielle og store gjerninger av dem. Det var ikke slik frelsen kom. Gud skulle ikke gi dem frelse som lønn for strev og lovoppfyllelse. Det var vel det nærmeste de tenkte på.

Nei, svaret var åndelig: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham (Jesus) som han (Gud) har sendt.» Vi ser at Jesus konkretiserer Guds gjerninger med en eneste 'gjerning'. De skulle ikke være opptatt av mange de ting de måtte gjøre for Gud. Alt var konsentrert om det ene: Troen på Jesus.

Her er vi inne ved en hovedsak i den kristen lære og tro. Både Romerbrevet og Galaterbrevet har det som hovedtema. Vi kan ikke gå inn i alle detaljer om det her. Vi skal bare peke på noen viktige vers. I Rom 3 ser vi klart at vi blir frelst ved tro av nåde. Gang etter gang blir disse uttrykkene gjentatt. Han taler først om synden og loven og sier at nå er Guds rettferdighet åpenbart «uten loven», v. 21. Da skjer frelsen ved tro, v. 22 og av Guds nåde, v. 24. Troen gjentas så i v. 25, 26, 27, 28, 30 og 31. Paulus vil slå det fast for romerne og for oss alle: Guds gjerninger samles i det ene: Troen på Kristus.

Vi henter også et vers fra Galaterbrevet, kap. 2, 16: «Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» Det er klar tale. Uansett hvor mange og store og gode gjerninger vi har gjort her i livet – de hjelper oss ikke en millimeter fram til Jesus. De er tvert om en hindring hvis vi bygger på dem. Våre liv og gjerninger har et helt annet siktemål.

Martin Luther var en av dem som strevde mye med sine egne gjerninger. Han kunne få fred i hjertet og være trygg på at han var et Guds barn. Han pinte seg selv, gjorde botsgjerninger og reiste til Rom og mye mer. Men freden uteble. En dag da han lerste i Rom. 1, kom han til v. 17 og leste med forundring: «Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.» Og han tenkte: Er det slik å være en kristen og å bli et Guds barn?

3. Tegn, v. 30f.

Folket var opptatt av tegn og bevis og noe synlig. De ville at Jesus skulle vise dem i handling noe stort, før de kunne tro. De ville ha bevis for troen før de trodde. Men er det da en tro? Troen kjennetegnes nettopp av at den ikke ser eller kan bevise. Troen har tillit til Gud og hans ord og hans Sønn. Denne tillit er selve troen.

Nå viser de til et tegn som Moses hadde vist folket i ørkenen. Noe slikt ville også de ha. Da tenker de på manna under ørkenvandringen. Denne hendelsen viser at Gud sørget for sine selv i ørkenen der det ikke fantes mat for mennesker. Tegnet er da at de skal tro at Gud vil gjøre dette også for dem slik han har gjort før. Noe annet tegn lover han ikke, men viser til Guds folks historie.

4. Brød, v. 32ff.

Jesus tar opp tråden med manna og sier: Det er rett at folket fikk manna. Men det var ikke Moses som gjorde det. Det var Gud. Og han gjør det fremdeles – Jesus taler nå i nåtid: Min far gir dere ... Det er en Guds gave som gjelder akkurat nå og videre framover

Jesus bruker nå tre uttrykk når han taler om brødet, og de forklarer hva Guds gjerning er når han frelser menneskene. Det første er «brødet fra himmelen» eller himmelbrød. Her taler han altså ikke om jordiske ting, men om noen som kommer fra himmelen og dermed hører himmelen til. Det er noe guddommelig.

Når folket hørte det, ble de interessert. Det vil vi ha. «Gi oss alltid dette brød,» sa de. Det er et personlig ønske om å få del i brødet. Spørsmålet er om de egentlig forstod hva Jesus mente. Reaksjonen senere kan tyde på at de ikke gjorde det.

Jesu forsetter med å si at det er Guds brød han taler om, v. 33. Det var ikke noe ubestemmelig som kom ovenfra. Det var faktisk Gud selv som kom. Frelsen kommer fra Gud, og det er han som gjør alt. Men Jesus fortsetter med å forklare dette:

Han sier: Jeg er livets brød, v. 35. Han taler om seg selv og sier dermed at han er Gud. Og skal de bli frelst, må de bli det ved ham. Det var hovedsaken og det ble anstøtssteinen, v. 60 og 66. Med ordene «livets brød» viser han at han er selve livet, og han er i stand til å gi liv. Det er bare hos ham de kan få åndelig, evig liv.

Det kaster bibelsk lys over frelsen for oss og alle mennesker. Sangen blir sann: «Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå.» Det var sant i gamle dager, og det er like sant i vår tid. Derfor må du komme til Jesus, ta imot i tro og følge Jesus. Det triste i teksten er at de var vantro selv om Jesus talte så klart til dem og de fikk høre om tegnet jødene i GT hadde fått. Mange valgte å gå bort fra ham, v. 66. Jesus stilte til og med disiplene på prøve og spurte: Vil også dere gå bort? v. 67. Salig er den som da svarer: Nei! Vi vil gå med deg. Vil du det?

Joh. 6, 37-40. . Livets brød.

I denne teksten tales bl. a. om den siste dag, v. 39 og 40. I eldre bibler står det «den ytterste dag». Den ble sett på som den aller siste dag i verdenshistorien. Da var alt skjedd som skulle skje her i tiden. I alle tilfelle betyr dette uttrykket at vår tidsalder tar slutt. Det viser oss at livet her ikke skal fortsette for evig. Det kommer et punktum, både for det enkelte menneske og for vår verden slik vi kjenner den. Det kommer en evighet, og vi skal forberede oss for den. Har vi glemt det? Den kommer enten vil ønsker det eller ikke eller om forsøker å skyve tanken fra oss.

Jesus talte ofte om dette. Han ville vise disiplene at de ikke skulle være på jorden alltid. Og dette alvoret vil han også legg inn over oss. Du får en siste dag her på jord. Da skal du møte Gud. Døden er en dør inn til evigheten. Om denne dagen vil Jesus si oss noe nå.

1. Guds gave til oss.

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, sa Jesus, v. 37. Det er underlige ord. Gud gir de troende til Sønnen som gave. Det minner om Joh. 17, 6 og 9. Vi er Guds gave til Jesus. Han må da tenke på oss som noe stort og verdifullt. Det kommer igjen i kap. 17, 24: jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er. Han vil altså ta vare på sine venner og gi dem en plass i sitt rike. Men det er ikke så godt å forstå det for oss.

Jesus kjempet og eld for alle mennesker, han gikk i døden for oss. Han betalte vår synd og sonet vår skyld og straff. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.» Og som lønn fikk han oss alle av Gud. Vi er hans smertes lønn, som profeten taler om. Gud sier: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Her skal alle frelste hedninger og troende jøder være med.

2. Hvem er det?

Det er de som kommer til ham, v. 37. Han har gjort alt ferdig, men det må bli den enkelte til del. Det skjer når vi kommer og tar imot ham i tro. Og det er bare de som blir med i Jesu fellesskap her på jord og inn i Guds himmel.

Vi kommer til Jesus med vår synd, bekjenner alt for ham og sier det uten unnskyldning eller forbehold. Vi er som tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig. Eller som Johannes skriver: Dersom vi bekjenner våre synd, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9. Da sier Jesus i ordet: Han vil jeg slett ikke støte ut. Han blir tvert om invitert inn i Guds familie. Der får vi tilgivelse og nåde og en fullstendig ny rettferdighet. Jesus kunne si om tolleren: Han gikk rettferdig hjem til sitt hus.

Så er det slik med en kristen: Vi blir aldri ferdig med å komme. For vi har alltid synd på samvittigheten. Vi forgår oss så lett og faller i ulike synder. Selv om det er småting i menneskers øyne, er noe vi gjør mot den hellige Gud. Og da må vi gjøre opp vår sak. Livet som kristen blir blant annet et slikt liv i ydmykhet og uverdighet for Gud. Men da er det også et salig liv.

I Åp. 22, 14 heter det: Salig er de som vansker kjolene sine. Haugianerne sa gjerne: Å tro er å komme til Jesus med sine synder. Det er bekjennelsen og oppgjøret. Det er veien for oss alle.

3. Løftet.

Den som kommer, skal ikke støtes ut. Det betyr at Jesus tar imot syndere. Det ser vi bekreftet i Luk. 15, 1-2. Fariseerne kritiserte Jesus nettopp for det. De mente tydelig nok at han skulle holde seg borte fra dem, slik de gjorde. Jesu oppdrag og misjon var derimot de fortapte, uansett hvor dypt de var falt moralsk og religiøst. Han tilgir syndere den dag i dag.

«Du får koma for tusende gong,» sier en sanger. Dette er et botnløst løfte, dypere enn det dypeste hav. Det er et av de beste ord i Bibelen, v. 37. Tidligere har han talt om livets brød, v. 35. Det er Jesus selv. Og nå sier han at den som kommer, skal få ete av dette brødet og få evig liv. Jesus og hans gjerning er vår åndelige mat. Det er dette Gud vil, v. 40. Gud gjør alt han kan for å frelse.

Vår del er å se på ham med troens øy, og høre hans ord og dermed ta imot ham. Da behøver du ikke mer, åndelig talt. «Den som ham har sett kan allting miste.» «Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.» Slik synger vi og slik tenker og tror vi som Guds barn.

4. Den siste dag.

Her er et nytt løfte. Og det henger nøye sammen med det vi sagt ovenfor. For frelsen er ikke bare for dette livet. Det gjelder utover det og etter døden. Vi frelses for evigheten.

Derfor sier Jesus her: For dette er min fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Tanken med frelsen er altså det evige liv. Hva hjalp det om vi var frelst her i livet, og så var alt slutt? Eller skal det noe mer til for å bli berget etter døden? Da legger Jesus til dette: Og jeg skal reise ham opp på den siste dag, v. 40.

Den siste dag er når tiden er slutt og evigheten begynner. For de fleste av oss vil døden komme før evigheten begynner. Vi legges i grav og all forandring er utelukket. Vi blir i evigheten det vi er i graven.

Der er det Jesus gir et løfte: Han skal finne oss i graven, reise oss på slik han stod opp fra de døde. Og han reiser oss opp for å la oss få del i den himmelske evighet. Veien fra graven for en troende blir porten inn i himmelen. Når vi døde som troende, stsår vi opp som troende, og føres dermed inn i himlenes rike.

Mon du blir med når din siste dag kommer? Hvordan går du ned i graven? Nå er det tid å tenke og å vende om. Amen.

Joh. 6, 44-47. 2. pinsedag. Høre og lære.

Teksten i dag står inne i et langt kapittel som begynner med at Jesus gjør et under og metter fem tusen menn med fem brød og to fisker. Han går også på vannet, og dermed har de fått to eksempler på hans makt.

Han taler videre om seg selv som livets brød og henviser til manna i ørkenen. Det reddet folket fra hungersnød i 40 år. Nå sier Jesus: Slik er det med meg også – jeg er det levende brød som kan berge dere fra synden og fortapelsen. Og det er bare jeg som kan det. Selv om mange fulgte ham, var det nå flere som trakk seg unna etter hvert. De knurret mot ham, slik Israel hadde gjort flere ganger i ørkenen.

Her er det vår tekst kommer inn. Han svarer på deres klage på flere måter. Det må vi se litt på, for i vår tid er det også slike mennesker. Hva sier Jesus her?

1. Gud må dra et menneske til seg.

Vi kan ikke komme når vi vil eller slik vi vil. Vi har fått en nådetid der Guds kall går ut til oss. Mange hørte det, men brukte ikke tiden rett. Noen slik går livet gjennom og blir mer og mer forherdet. Profeten Jesaja sier noe om det: Søk Herren mens han finnes, og kall på ham den stund han er nær.

Vi får noen nådestunder her på jord, og de kan være korte. Vi kan kalle på Herren når han først har kalt oss. Paulus siterer også Jesaja i 2. Kor. 6, 2 og sier: Nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag. Gud er ikke en automat der vi når som helst kan trykke på en knapp og få vår vilje eller det vi ønsker.

Og Gud bruker sin Hellige Ånd til å kalle mennesker til seg. Det kan skje uavhengig av mennesker, men Gud kan også bruke sine vitner som sendebud her. Ved pinsetider er det på sin plass å peke på Åndens gjerning. Han ønsker å nå hver eneste en, men han må inn i vår hjerteliv og gi oss noe som varer ved. En stemningsbølge forsvinner lett i motgang eller når den blir gammel og slitt.

Har du hørt det stille kallet, dypt i sjel og sinn?

Det er Åndens røst som sier: Gå og lukk din Frelser inn!

2. Vi må høre.

I v. 45 sier han: Hver den som hører av Faderen…. Her har han sitert fra Jes. 54. Og i Åp. 2-3 står det flere ganger: Den som har øre, han høre. Det er så viktig at vi hører og hva vi hører. Det går inn i vårt hjerteliv og blir en del av oss. Det vi hører, er en del av vår personlighet.

Slik er det i politikk og handel og mange slags arbeid. Vi gjør det vi har hørt skal gjøres. Og Paulus knytter dette sammen med troslivet i Rom. 10: Der sier han først i v. 14: Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? I fortsettelse i v. 15 siterer han fra Jes. 52, 7: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap (evangelium). I v. 17 konkluderer han slik: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord.

Det er en viktig årsak til at vi forkynner – om igjen og om igjen. Vi repeterer og påminner folket om Guds rike år etter år. For troen kommer. Vi kan ikke bestemme oss til å tro eller gjøre noe i Guds rike for å få den. Vi må høre. Derfor er det viktig med forkynnelse, og det er et svakhetstegn når prekenen blir kort og underholdningen desto større. La Guds ord rikelig bo i blant dere, står det noe om.

3. Vi må lære.

Det er mulig å høre uten å lære. I vår sammenheng er det noe viktig vi må lære. Og det kan vi egentlig bare lære i Guds ord. I frelsesspørsmålet er alt annet unyttig. Og det er særlig to ting vi må lære som mennesker:

- at vi mennesker er syndere. Synden er mer enn en sykdom som gjør oss svake og skrøpelige. Den skiller oss fullstendig fra Gud og alt det gode. Den fører oss inn i en evig fortapelse. Av natur vil vi gjerne unnskylde og bortforklare synden, mens Guds Ord og Ånd peker på dem og sier vi er fortapt i all evighet. Det er ikke noe det naturlige menneske har lyst til å høre. Det er likevel viktig og avgjørende at Gud får rett her.

- at Jesus døde for vår synd. Det betyr også at ikke noe annet kan berge oss fra synden enn ham. Når Jesus fra v. 50 begynner å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, v. 53, er det nettopp ved troen vi skal få tilegne oss det Jesus gjorde på korset. Nattverden var ikke innstiftet, men disiplene kjente til troen på Gud. Vi må lære at bare Jesus på korset kan frelse oss, og at vi får del i det ved enkelt å tro på ham.

Derfor kan Jesus si i v. 47: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv. Det er veien til himmelen.

.

JOH. 6, 66-69. Frafall og frelse

Noe hadde skjedd før dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles.

La oss stanse for noen hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel avhenger av det.

1. Frafall.

Ordet sier her at mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v. 66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det. Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.

Men da Jesus begynte å tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye.

Mange av disse sa etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?

Jo, det var trolig den tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn. Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige ønsker og Messias-forestillinger».

Og Jesu lære er alltid i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå, men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å sjonglere med bibelordet og ta det som passer.

Også i vår tid er det mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange – både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord.

Spørsmålet blir altså: Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et hemmelig frafall på andre områder også.

2. Ny anledning

Hvor viktig er det for oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand, åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare. I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»

For en kristen gjelder alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse.. han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12.

Menneskene vil ha flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham.

Men her er det noe ved Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v. 53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske.

Bakgrunnen er at vi alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset. Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det hører med.

3. Peter.

Som svar på Jesus spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe som vi alle må få del i om det skal gå oss godt.

Det begrunner han med at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet.

Kort etter kommer dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v. 26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet alternativ. Hva har du gjort med det?

Paulus har et klart vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd: Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25.

Og hvordan får vi en slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet, er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4, 4.

4. En forræder.

Tenk at det kan være slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren.

Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver eneste stund.

Joh. 7, 14-17. 19.s. Treenighet. Jesu lære.

Løvhyttefesten nærmet seg og folk reiste til Jerusalem for å være med på høytiden. Jesus ville ikke reise dit åpenlyst, for hans time var ennå ikke kommet. Men jødene lette etter ham. Han hadde alltid sin plan med hva som skulle skje.

Men midt i høytiden steg han likevel fram og talte. Det kom nok overraskende på dem. Men de ble igjen forundret over hans lære, slik de hadde vært f. eks. da han sluttet Bergprekenen i Mat. 7, 28f. Da var folket også slått med undring over hans myndighet. Han var annerledes enn de skriftlærde. Og det var særlig en side ved hans forkynnelse de nå undret seg over.

1. SKRIFTKUNNSKAP

Folk forstod ganske snart at han var kjent i de jødiske skrifter. Men de visste også at han ikke var fariseer eller skriftlærde og hadde ikke gått i lære f. eks. hos Gamaliel. Paulus hadde gjort det. Men denne mannen fra Nasaret hadde lært om Skriften av seg selv. Han var en autodidakt. Og det har ofte vært noe mistenkelig i det. Mange har den tanken at man må ha gått på skole, for å lære noe vesentlig. Vår tid har forresten snudd opp ned på det. Mye kan man nå lese og lære på f. eks. nettet.

Kunnskap i Bibelen er viktig i åndelige spørsmål. Mange har et svært overfladisk kjennskap til Bibelen og dermed de kristne sannheter. Det kan en merke i samtale og diskusjon. Og da kan man dra feilaktige konklusjoner og tro at noe en kristelig sant når det egentlig er usant.

Skriftkunnskap betyr heller ikke bare lære om Bibelen, historie og kultur og innhold i store trekk. Det betyr fremfor alt å få tak i selve kjernen og hovedtanken i dent bibelske budskap. Uten det vil vi lett lære feil og føre folk vill. Så her skal vi være forsiktige og ikke selvkloke. Jakob har sagt noe om det: «Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom,» Jak. 3, 1. Den strenge dom kan henge sammen med at en som lærer feil om Guds rike, ikke bare ødelegger for seg selv, men for de mange som hører ham. Derfor maner ordet oss til forsiktighet.

2. MIN LÆRE.

Jesus kom nå på banen med sitt svar. Han taler om sin lære. Det er hele evangeliet i alle dets fasetter. Men før vi kan si noe mer om det, må vi se på det Jesus straks sier: Det er egentlig ikke hans lære, det er ikke en ny lære som Jesus har kommet med. Det er Guds lære, han som har sendt Jesus. Jesus og Faderen var ett, sa han en gang. Joh. 10, 30. Og da er egentlig hele Skriften med. Jesu bibel var Det gamle Testamentet, og vi har både det og Jesu liv og tale og resten av NT. Her er mye å øse av.

Vi kan tale om Jesus lære som et sammendrag slik:

a) Guds vilje med oss mennesker – uttrykt ved Mose lov. Gud har en plan med alle mennesker. Helt fra dagene i Paradis vil han at alle skal gå hans vei og gjøre hans vilje. Det har han uttrykt kort i loven på Sinai. Den handler om menneskers forhold til Gud først: om avguder, Guds navn og Guds dag. Jesu sa noe om dette i Bergprekenen og nevner der flere bud. Dernest handler det om vårt forhold til hverandre, til andre mennesker både nær og fjern. Om dette sier han f. eks. noe om i lignelsen om den barmhjertige samaritan, Luk. 10, 30ff. Der viser han at vi skal ta oss av mennesker i nød, også slike som vi ikke kjenner og som til og med kan være uvenner med oss. Jøder og samaritaner hadde ikke samfunn med hverandre, Joh. 4, 9.

a) Gud vil frelse alle. Det ligger i sakens natur. Han ønsker det, men et annet spørsmål er om det vil skje? Gud har skapt alle, og Kristus kjøpte alle. Og Guds ord sier klart at han vil at alle mennesker skal bli frelst, 1. Tim. 2, 4. Han vil ikke at noe menneske skal gå fortapt, 2. Pet. 3, 9. Når hele Bibelen slik sier at hva Guds vilje er med det enkelte menneske, hvorfor blir ikke alle frelst?

Svaret er at vi selv må ta imot det Gud har lagt ferdig. Vi må tro på Jesus for å bli frelst. Frelsen skjer ikke ved gjerninger, men ved tro. Det vitner Abrahams liv om, og det sier apostlene klart. 1. Mos. 15, 6; Rom. 4, 5; Gal. 2, 16.

Guds frelservilje er tydelig, men mange mennesker vil noe helt annet.

c) Gud kaller oss til hellighet. Et liv som en kristen er et liv i lydighet og etterfølgelse. Vi går ikke vår egen vei i hverdagen og lever ikke etter våre kjødelige lyster. Når vi faller i synd, må vi straks «til nådestolen hen» og be om tilgivelse. For Gud har kalt sitt folk til å vandre verdig det kallet vi er kalt med. Ef. 4, 1. Og Gud har bl. a. gitt oss mange formaninger og opplysninger om det hellige liv i hans etterfølgelse. Rom. 12.

- Det er noe av «min lære» som Jesus talte om.

3. GJØRE OG KJENNE.

Mange mener det er uoppnåelig å være en kristen. Derfor nytter det ikke å forsøke en gang. Bj. Bjørnson var også i en slik situasjon og skrev skuespillet «Over evne». Det var ikke mulig å være en kristen.

For noen er det blodig alvor, og de ville så gjerne følge Jesus. Men det er håpløst, synes de. For andre er det mer et intellektuelt spørsmål. De får ikke kristendommen til å stemme med sin tanke og mening. For atter andre er det kanskje en overfladisk tankegang som gjør at de ikke vil prøve eller komme til ham som kan frelse.

Jesu svar kan vi finne her: Vil du virkelig gjøre Guds vilje og følge ham? Er det ditt alvor at du vil til himmelen og gå Guds vei som er troen på Jesus? Da sier Jesus at du skal kjenne om læren er av Gud eller om det er menneskeverk det Jesus sier. Han viser på en måte til erfaringens vei. Prøv – og du vil se. Bekjenn din synd og be om nåde – og begynn på vandringen. Du vil få erfare at Jesus er med. Du får ny nåde og tilgivelse hver dag. Kraften til livets strid henter du ikke fra deg selv. Ordet veileder deg at denne kraft finner du i evangeliet om Jesus. Når du så hører andre sitt vitnesbyrd, vil du ofte se at de har det på samme måte. Skriften viser vei, og der får du også mer opplæring i frelsens hemmelighet. Derfor vil en troende alltid gå til sin bibel og se: Hva står der? Om det koster for vår egen vilje, må vi likevel følge Guds ord. Amen.

Johs 7, 37-39. Om nokon tørstar
.
I desse orda av Jesus finn me nokre store ord som framleis er gyldige.
.
1. Her er ei stor innbyding.
Kven som helst kan koma, han set ingen grense for oss. Om nokon tørstar – det er føresetnaden. Og dei som tørstar etter rettferd, er sæle, sa han ein gong. Mat. 5, 6. Kva er så din tørst og lengsel i livet?
.
a) Nokre tørstar etter mykje nøye og lått og løye. Det er liksom eit mål og dei lever for det overflatiske i livet.
b) Andre strevar og lengtar etter rikdom. Det gjeld å få mest mogleg av mest alt. Bibelen kallar det ”havesjuke”. Men kva gagnar det eit menneske om han vinn alt i denne verda – om han skader sjela si? Mark. 8, 36.
c) Somme ser også makt som eit mål og ein trong. Dei søkjer makt i arbeidet sitt, politikken og til og med i kyrkja og tenesta for Gud.
.
d) Guds evige svar er: Kom til Jesus! Det er ikkje spørsmål om å melda seg inn i ein organisasjon eller ei ny kyrkje. Og det er ikkje tale om arbeid i Guds rike eller å gjera ein ”innsats” for Gud, som somme seier. Svaret er: Kom til Jesus som ein syndar med heile ditt liv, og be om nåde. Ta imot Jesus Johs 1,12.
.
2. Då får du ein stor lovnad: Du får drikka.
Her tyder det: å bli tilfredsstilt. Du får alt det du innerst inne søkjer etter. Og kva er det?
Det viktigaste for oss menneske er å ha det rett med Gud! Du må ha billett til himmelen, elles blir alt anna i livet nyttelaust og fåfengt.
.
Og det skjer ved å gjera opp di sak med Gud. Det tyder å leggja synda og livet fram for altsjåande Gud og seia: Her er livet mitt, eg har synda mot deg i alt – er det frelse for meg?
.
Og frå himmelen lyder då songen: På krossen på Golgata betalte Guds Son for all di synd med blodet sitt. Han vart ei soning for dine synder så vel som for alle andre sine. Nå kan han reisa deg frå alt og tilgje og gjera deg til eit Guds barn.
.
Dette er Anden sitt arbeid med oss. Johs 16, 8-9. Først vil han visa oss synda i tankar, gjerning og ord. Og dinest viser han oss blodet som er nok for oss. Guds ord fortel at då får du forlating for syndene – og då er du frelst. Luther skriv i katekisma: Der det er forlating for synd, der er liv og sæle. Slik opplever me som trur dette.
.
3. Då får du ei stor gåve.
Du får nok frelse til deg sjølv, og du får meir enn nok av alt. Det blir noko til overs for andre. Det tyder ikkje at du kan ta noko av di frelse og gi til andre. Men det tyder at då får vitna om frelsa for andre og seia: Der er nok for deg og.
.
Jesus metta mange tusen menneske av nokre få brødstykke og eit par fiskar, Mark. 8. Då alle var mette, sa Jesus dei skulle samla saman alle smulane. Då viste det seg at det var meir att enn det dei hadde starta med.
.
Frå ditt liv skal det renna straumar av levande vatn, sa han. Det kjem frå vårt indre. Det er der frelsa er, ikkje i ytre gjerningar og eit fint liv – sjølv om det og er nyttig og godt.
.
Lever du stadig i Guds ord og tar til deg av det, vil det flyta noko ut til andre. Du får eit vitnemål og høve til å hjelpa andre i naud. Det levande vatnet er frelsa i Kristus. Jesus sa dette om den Anden han skulle gje dei. Og Anden er nett komen for å leia oss til Jesus og visa oss frelsa i han. Det er Anden som verkar på deg når du kjenner deg syndig og urein i ditt indre. Og det er Han som minner deg om blodet og Jesus og krossen på Golgata.
.
Slik er fornyinga óg – den same vegen som til frelse. Det handlar heile tida om den store gåva me har i Jesus. Lat oss takka for den.

.

Grepet i synd.

Joh. 8, 1-11.

.

Dette er beretningen om en kvinne som ble grepet på fersk gjerning i synd. Det står ingen ting om mannen som var med, men det betyr ikke at de mente kvinnen hadde all skyld. Her gjelder det henne. Og det står flere ting om henne som vi skal se på.

.

1. Hun ble grepet i synd.

Hun brøt Mose lov og drev hor – i vår bibel står det nå ekteskapsbrudd. Det sjette bud forbyr det. NT har også ord om denne synden: 1. Kor. 6, 18-19; 1. Tes. 4, 3 og 8. Paulus sier til efeserne at slike mennesker ikke kommer til himmelen. Ef. 5, 5. Det er forskjell på å begå en synd, bekjenne den og få tilgivelse – og det å leve i synden. Dette gjelder alle slags synder, men her er det tale om denne ene synd.

.

Etter 5. Mos. 22, 24 skulle slike mennesker dø ved steining. Det gjaldt både for mannen og for kvinnen. Og jødene levde etter Mose lov. Mennene som kom med henne, var dermed i sin rett. All synd får konsekvenser. Gud vil dømme synden på den siste dag.

.

Det er ikke alltid folk tar det like nøye med andre synder, som f. eks. baktalelse og sladder. Det er å tale ufordelaktig om andre mennesker og finne feil hos andre. Det er lett å falle i den grøfta, og mange liker å høre slike historier om andre. Peter var klar over det og skriver: Legg derfor av … all baktalelse. 1. Pet. 2, 1.

.

En annen ganske vanlig synd er avgudsdyrkelse. Alt som kommer foran Jesus i ditt liv er avguder. Det du elsker mer og er mer opptatt av enn Gud, er altså synd. Det er derfor Jesus sier i Mat. 10, 37: Den som elsker far og mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og Johannes forstår alvoret i det og skriver: Ta dere i vare for avgudene, 1. Joh. 5, 21.

.

Er vi også blitt grepet i noen synd?

.

2. Redningen for kvinnen.

Hun var nær ved å dø, det var kanskje minutter igjen for det hadde skjedd. Da møtte hun Jesus. Redningen for henne var at Jesus var slik han var. Hun møtte ikke en streng dommer eller en hevngjerrig mann.

.

Jesus var full av miskunnhet og kjærlighet. Og han forhastet seg ikke. Han hadde tid for henne. Her gjorde han noe underlig. Han bøyde seg ned på jorden og skrev med fingeren i sanden, v. 6. Vi vet ikke hvilke hebraiske bokstaver og ord han skrev. Det sier ikke Johannes noe om.

.

Det er flere meninger om hva Jesus skrev. Prof. S. Odland sier han gjorde det for å ”gi til kjenne at det hele spørsmål som et juridisk aldeles ikke vedkommer ham som intet kall har til å være dommer”. Jfr. Joh. 3, 17. En annen kommentar peker på at den eneste gangen i GT det står at Gud skrev med fingeren, var da de ti bud ble skrevet på steintavlene. 2. Mos. 31, 18. (The Defender’s Bible.)

.

Ved at Jesus ikke svarte på anklagen, fikk han folket til å tenke. Hvis Jesus da skrev de ti bud i sanden, ville han si at Gud dømte alle synder. Hadde ikke de også brutt noen bud? Han sa til dem: Den som er uten synd…. I lys av hele Guds lov og vilje, blir vi alle skyldige. Og da er det vanskelig å straffe noen for én synd.

.

Men jødene var ikke overbevist om dette ennå. Jesus bøyer seg igjen og skriver. Det er da de går bort, de eldste først. De hadde nok flest minner om feil og fall og mangler i sitt eget liv. I den engelske King James-oversettelsen er et lite tillegg i v. 9: ”ble dømt av sin samvittighet. Noen manuskripter har det. De forstår med andre ord at de selv var skyldige. Og det ser vi alle når Ånden forklarer Ordet for oss.

.

Disse jødene fikk ikke dømt kvinnen. Men det var heller ikke deres viktigste tanke her. De ville prøve Jesus om han holdt seg til Mose lov, for da kunne de få ham dømt. Det var hovedsaken. Det lyktes heller ikke. Jesus dømte isteden dem, selv om han ikke sa det. Men kvinnen ble frikjent. Det kunne Jesus gjøre fordi han så hennes hjerte. Det var nok tynget av synden og lengtet etter noe nytt.

.

3. Kvinnens nye liv.

Da Jesus hadde frikjent henne, fikk hun et ord med på veien. ”Heller ikke jeg fordømmer deg,” var stort å tenke på. Det ringte nok i hennes tanke og sinn i lang tid. Men samtidig fikk hun en formaning, noe som alle som omvender seg til Gud får: ”Gå bort, og synd ikke mer!”

.

Det samme fikk den syke høre ved Betesda dam: ”Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg” (Joh. 5, 14). Og dette verre er i siste instans fortapelsen.

.

Jesus krever et nytt moralsk liv. Det betyr et nei til synden i alle former. Men det betyr ikke at vi aldri kan falle i synd. Kjødet er fremdeles skrøpelig, men Guds vilje er klar.

.

I tillegg gir Jesus kraft til å leve rett når vi er i hans nærhet. Mange fall, store eller små, henger ofte sammen med at vi var på avstand fra Jesus og hans ord. Vi blir aldri syndfrie her i verden, men vi kunne ha unngått noen fall og synder om vi fulgte Jesu ord til denne kvinnen.

Skal vi også gjøre det?

JOH. 8, 12. Verdens lys

«Jeg er» - det sier Jesus flere ganger. Han er veien, sannheten, livet, livet og døren. Det forteller oss hvem han er. Han presenterer seg selv. Det er som da Herren sa til Moses: Jeg er. 2. Mos. 3. Her sier han: jeg er lys. Verdens lys. Det er et godt uttrykk for Jesus. Og det passer hele året. For det viser hans gjerning på jord og hva som er målet for livet hans. Han er lys – for denne verden, dvs. For menneskene. Her ligger ingen begrensning. Alle er regnet med. Vi må si noe om dette her:

1. Vi trenger lyset.

Bibelen sier at menneskene lever i åndelig mørke. Det er derfor vi behøver lys. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys, sier profeten. Jes. 9, 2. Og det står nettopp i en Messiasprofeti.

Men lyset kan være en ubehagelig sannhet, og mange liker ikke lys over sitt eget liv. For hos oss er det ofte noe vi vil skjule for andre. Og vi tenker på Gud på samme måte: Man våger ikke å gå inn i hans lys, for da avdekkes all vår synd og skam. Vi glemmer imidlertid at vi alltid er i Guds lys ved at han ser oss slik som vi er. Å skjule oss for Gud blir dermed et selvbedrag. Vi tror vi kan gjemme oss, som når fuglen stikker hodet i sanden og tror han er gjemt.

2. Jesus kom for å hjelpe.

Han er det eneste lys som kan vise oss vei. Han ble åpenbart nettopp for å gjøre det. Vi ser at han blir kalt lyset flere ganger. Han er det sanne lys, Joh. 1, 9. Og det er nettopp i en juledagstekst i vår kirke. Og i Joh. 3, 19 ser vi at lyset er kommet til verden. Det sa han til Nikodemus. Og det sier han til oss alle som vil høre. Han er kommet ved at han ble et menneske og samtidig var Guds sønn. Derfor er han det guddommelige lys som verden behøver. Han bekrefter det selv i Joh. 12, 46: Jeg er kommet som et lys til verden.

Det må være noe ved lyset som passer særdeles godt på Jesus når det brukes så ofte. Slike sammenligninger i Bibelen er ikke tilfeldig. Gud har en mening med det han lot skrive i Den hellige bok.

Og vi finner i alle fall tre trinn i Jesu gjerning som et lys i verden:

a) Ut av mørket.

Først av alt kaller han oss ut av den mørke verden. Og vi kommer ut fra synden og verden ved omvendelse og tro på Jesus. Et møte med Jesus betyr at vi forlater den syndige verden, sviket og egoismen og lever personlig med Jesus. Han er løsningen på alle åndelige spørsmål i livet og gir oss svar på mye. Vi ser ikke alt nå, men vi vet at det kommer en gang. I evigheten skal lyset skinne klarere enn noen gang og vi får se det vi ante her i tiden.

Det er ved troen på Jesus at vi løses fra mørket. Vi blir i sannhet fri, som v. 36 sier: Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Og denne åndelige frihet får vi ved at han tilgir oss alle synder. Det er det største i livet: Få tro, fordi Ordet sier det, at hele vår fortid med synd og skam og svikt på mange måter er tatt bort. Han renser det fra oss som når læreren tørker tavla med svampen: Alt som var skrevet der er forsvunnet.

Vi blir ikke fullkomne i oss selv eller i vårt daglige liv. Men vi er fullkomne innfor Gud fordi han kler oss i sin egen rettferdighet.

b) Lyser gjennom livet.

Jesus er med oss hele resten av livet. Han går ved vår side og leder vår gang, han blir ikke trett han som jeg – slik det står i en sang. For livet er ikke alltid enkelt. Vi møter motgang på mange måter, og vi klarer ikke å ordne opp i det selv. En sanger synger slik: Jeg går i fare hvor jeg går...

Ja, det er også vår erfaring i livet. Men da ser vi løsningen. Vi har et lys med oss. Jesus er verdens lys hver dag. Og Ordet sier at vi ER lys, Mat. 5, 14. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser lyset og det viser oss veien vi skal gå. Det peker på farene og den rette vei.

Dernest må vi også bringe dette lyset ut i verden. Alle mennesker lever i mørke. Hedningene lever der, og alle som bor i kristne land uten å leve med Gud. De ser det gjerne ikke selv. Derfor må vi vise dem lyset, verdens lys som også er for dem. Det er misjon. Det viktigste misjonen gjør, er å peke på Jesus. Derfor venter Herren på «unge som vil gå, med livets elv som innsats i ildlinjen å stå».

c) Mot målet.

Guds folk har et mål for sitt liv, og det gir oss mening med livet som få andre. For alle vet at livet tar slutt. Evighetsperspektivet er alltid med i Bibelen. Kristen dommen er ikke jordisk, materielt eller sosialt i første rekke. Det handler heller ikke om politisk fred mellom folk, men om fred i hjertene. Der må alt begynne.

Og dernest peker det framover mot Jesu gjenkomst. Han skal komme igjen til jord og samle alle de som tror på ham. Det er disse som får plass i himlenes rike i evigheten. Og da heter det lammet er deres lys, Åp. 21, 23. Det var han som lyste oss trygt gjennom verden, og han blir den store sol i evigheten.

Er du rede til å møte ham?

JOH. 8, 31-36.

Virkelig fri.

11. s. e. treenhet.

Denne teksten handler om åndelig frihet. Det er viktig å vite hva vi er blitt fri fra og fri til. For oss er det også nødvendig å vite at vi behøver å bli frigjort på grunn av synden. Og det var det ikke alle jøder som visste på Jesu tid. Fremdeles er det folk som ikke skjønner det verken her i landet eller andre steder. Dermed blir Jesu ord særlig viktige.

Teksten er bare en del av Jesu samtale med jøder denne gangen. Men den er spekket av sannheter og viktige ord om vår åndelige tilstand og frelse. La oss se på noen av dette.

1. TILHØRERE.

Vi legger merke til at det var jøder som trodde på Jesus, han sa dette, v. 31. Ingen taler sier det samme eller på samme måte til barn og til eldre mennesker. De tenker på tilhørerne og hva de er i stand til å forstå. Ellers kan det meste gå hus forbi.

Her talte Jesus til troende jøder. Men her kan vi spørre hva slags tro dette var. Vi møter en slags tro i kap. 2, 23. Der står det at mange trodde da de så tegnene han gjorde. Det var mer en ytre begeistring og tilslutning til Jesus som kunne så mye. Vi ser også i v. 24-25 at Jesus ikke betrodde seg til dem, for han kjente deres indre. I Joh. 6 møter vi også noen troende som hadde sett flere tegn av Mesteren. Men det stakk ikke så dypt i alle. Da Jesus talte om at han var den eneste frelser som måtte dø for dem, ble de forarget og tok anstøt. I v. 66 ser vi at mange trakk seg tilbake fra ham og forlot ham.

De troende vi møter her hadde nok også en slik tro. Det ser vi av Jesus videre tale. De måtte kjenne sannheten og bli virkelig fri. Prof. Sigurd Odland sier at de hadde en «meget ufullkommen begynnelse». Og prof. Olav Moe sier her at de hadde «mer verdslige enn åndelige forventninger» til ham. Og i fortsettelsen ser vi at noen ville steine ham på grunn av hans ord, v. 59.

Mange vil trolig være slik i vår tid som ofte før. Vi kan spørre. Hvor sterkt er vi bundet til Jesus som vår eneste redningsmann for evigheten?

2. ORDET.

Jesus vil stille dem på prøve. Han visste hvordan de var. Men det er viktig for oss selv å kjenne vårt sanne forhold til Ham. Og da bruker han ordet som prøvestein. Det ville vise hvor sanne de var i sin tro.

For oss er det også slik. Det er vårt forhold til Guds ord som avgjør hvordan vi har det med Gud og Jesus. Det er ikke nok å si at vi bekjenner Jesus og tror på ham. Det ser vi tydelig i denne teksten. Prøven blir om vi tror det Guds ord sier om Jesus og hans verk. Og det gjelder ikke bare begynnelsen på kristenlivet.

Jesus sier her: Dersom dere blir i mitt ord… Alle kristne har smakt litt av Guds ord. Her taler Jesus om fortsettelsen. Vi må faktisk bli værende i Ordet. «Hans ord må være for dem den sfære hvori de vedblivende beveger seg med hele sitt personlige liv, i stadig tro og lydighet» (S. Odland). Dermed blir Bibelen vår rettesnor som kristne både i tro og i hverdagsliv (moral). Det kan se ut som om end el (kanskje mange) svikter nettopp her i vår tid. Men Ordet er fremdeles prøvesteinen. Vår lydighet mot den avgjør om vi er hans disipler i sannhet.

3. SANNHETEN SOM FRIGJØR.

Forutsetningen for Jesus her synes å være at tilhørerne ikke kjente hans sannhet og ikke var åndelig frigjort. For at det skal skje må de kjenne sannheten. Og spørsmålet blir nå hvilken sannhet Jesus tenker på.

I fortsettelsen begynner jødene å forsvare seg selv, v. 33. De sier  - som jøder – at de er Abrahams barn og har aldri vært treller. Og Luther sier i sin gjennomgang av Johannes-evangeliet at dette er langt fra det de hadde tenkt. De ventet på et jordisk rike, mens Jesus viste dem deres åndelige tilstand. Dette viser også at troen var av en ytre art.

Den sannheten Jesus ville vise dem og som de måtte lære, var om dem selv. Hvem var de og hva behøvde de egentlig? Jesus gjennomskuet dem fullstendig. Det er ikke nok å være Abrahams barn eller være av en kristen slekt og oppdragelse. Kristendom er personlig i sitt vesen. Derfor fører han inn et nytt ord i samtalen:

4. SYND.

I begynnelsen av kapitlet hadde Jesus talt med og om en syndig kvinne grepet i hor. Da hadde Jesus sagt til fariseere og andre: Den som er uten synd, han skal kaste den første steinen, v. 7, men da ble de stille og forlot ham. Og til kvinnen sa han bl. a.: Synd ikke mer. V. 11. Det er dette han nå vil tale med dem om.

Slaveriet og trelldommen gjelder ikke bare Romerriket eller ytre forhold. Det bor noe i oss som vi ikke kan beseire.

v. 34-5.: Synden gjør oss til slaver, kontrollerer oss og hersker over oss. Dendikterer våre handlinger. Vi kan ikke fri oss selv fra slaveriet og bryte dens lenker som binder oss til et syndig liv. Til det behøver vi en annen person. Det er evangeliets budskap.

5. JESUS.

Han alene er den som kan gjøre dette for syndere. v. 32: Jesus er selv sannheten som setter oss fri, v. 36. Han er sannhetens kilde og den fullkomne standard for det som er rett. Han befrir oss fra syndens konsekvenser, fra selvbedrag og fra djevelens falskhet og bedrag. Han viser oss klart veien til evig liv med Gud. Vi har mange bibelvers for det. I Romerbrevet kap. 8 har vi slike vers. I v. 2 kommer grunnen til at det ikke er fordømmelse for dem som er i Kristus. Vi er frigjort fra syndens og dødens lov. Og vi er frigjort fra synden, sier han i kap. 6, 18.

Men han viser oss også at vi ikke kan gjøre som vi vil (søm kjødet vil), men han gir oss frihet til å kunne følge Jesus og tjene Gud. Jesu fullkomne sannhet befrir oss fra alt ondt og viser oss og skaper oss om til å bli alt det Gud har ment vi skulle være. Gal 5,1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Gal 5,13 For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.

Veien er å komme til Jesus med sine synder, erkjenne og bekjenne. Guds ord sier dem at han forlater synden og setter oss i åndelig frihet. Troen er å gripe det og si takk Jesus!

.

En blind.

Joh. 9, 1-7.

.

Her leser vi om en blind. Og det er en trist historie. Denne mannen har nok hatt mange tunge timer og dager. Alt var svart, han visste ikke forskjell på natt eller dag, rødt eller hvitt. Livet var nok ensidig på den måten. Vi vet ikke hva han tenkte i sitt hjerte og hva slags følelser han gikk med.

.

Men historien ble etter hvert fin. Vi får også en åndelig lærdom av dette. Det er en symbolsk fortelling. For denne mannen møtte Jesus, og da ble alt forandret. La oss plassere oss i selve fortellingen og se litt nøyere etter.

.

1. Mannen var født blind.

Han hadde altså aldri sett noen som helst om jorden. Han visste ikke hvordan mor og far så ut, eller søskena og huset og hagen. Alt sammen var en grå grøt i hans hode. Og det må ha vært en tragedie. Vi finner flere tilfeller av blinde i Bibelen, og det er ikke ukjent i vår tid heller.

.

Vi kan se på dette som et bilde på åndelig blindhet. Alle er født åndelig blinde. Ingen kan se og forstå Guds rike av natur. Ellers ville mange flere vært frelst. I 2. Kor. 4, 4 sier Paulus at djevelen har forblindet de vantros sinn slik at de ikke ser lyset fra evangeliet. Dermed forstår de ikke noe av evangeliet og heller ikke hvor nødvendig det er å bli frelst.

.

Blindheten er synden og dens følger. Den stenger oss ute fra Guds rike og setter oss utenfor. Hvordan virker denne blindheten i manges tanker?

.

En slik ”blind tanke” er at det ikke er nødvendig å omvende seg ennå. Du har god tid. Livet er langt og anledningene blir mange. Vent til i morgen – det er djevelens almanakk. Gud sier derimot: I dag om du hører hans røst. 2. Kor. 6, 2.

.

En annen form for ”blindhet” er dette: Jeg er ikke så stygg, det er ikke nødvendig for meg å å bli en kristen. Jeg er god nok som jeg er, og jeg er ikke verre enn andre. Det er litt godt i alle mennesker, la oss bygge på det. Vi må elske det gode fram i hver enkelt. Det er hykleri og folkereligiøsitet. Alle mennesker er syndere. Rom. 3, 23.

.

En vanlig form for ”blinde talemåter” er at Gud er kjærlighet. Og da kan det ikke være noe helvete. Det vil gå godt til slutt med alle. Vi har en god Allfader som favner om alle mennesker. Det er ubibelsk på alle måter. Skriften sier ingen ting om en slik kjærlighet. Den sier tvert om at kjærligheten gir for å frelse. Joh. 3, 16. Det er ikke vi som elsker Gud, men han som elsker oss. Men dette må vi ta imot. Joh. 1, 12.

.

Alle de som bygger på slike ideer, vil oppleve et stort sjokk. En dag skal de møte Gud og se ham slik han er. Tenk om du heller fikk møte ham nå!

.

2. En uvanlig metode.

Det ser ganske upraktisk ut, ja urenslig. Jesus laget en deig av spytt og jord og la på øynene hans. Hva skulle det tjene til? Han kunne bare si et ord, og mannen ville se. Vi vil at alt skal skje på vår måte. Og det er vår tanke og fornuft som styrer oss da.

.

Noen vil ikke ta imot råd eller veiledning. De mener at de vet det best selv. Det er egentlig hovmod. De har for god tro på seg selv. De tenker som Na’aman i 2. Kong. 5. Han fikk beskjed av profeten om å vaske seg i Jordan. Men det nektet han. Jeg trodde, sa han – at elvene i mitt eget land var like gode som denne elva. Da var det en liten tjener som fikk overtalt sin herre til å gjøre etter profetens ord. Prøv! Det koster ikke noe.

.

Da skjedde underet. Slik må vi også høre etter Guds ord og metode. Og det er ganske enkelt troen på Jesus.

.

Jesus ville vise både ham selv og folket omkring at denne mannen virkelig var blind. Og da må Jesus bruke sin egen metode. Han kan ikke gjøre det etter vår oppskrift. På en måte gjorde han det verre for mannen enn noen gang. Men han måtte lære en lekse av Jesus. Det var da han fikk se Frelseren.

.

Prof. Sigurd Odland sier om dette: Mannen måtte bli fullkommen blind, for å forstå at han ikke hadde evne til å se selv.

.

Og da må vi gå til han som er verdens lys. Joh. 8, 12. For alt skal være av Gud. Det er Guds gjerning og hans herlighet som skal åpenbares i oss, v. 3. Og hvordan skjer det i vår tid?

.

Underet skjer ved troen på Jesu blod. Bare det kan rense oss, og bar det kan gi oss synet igjen. Det første denne mannen så i hele sitt liv, var nettopp Jesus. Han stod der framfor ham. Der opplevde han underet, og der må vi få syndene forlatt og et nytt liv her i tiden og i evigheten. Ved Jesus ser vi derfor også himlen.

.

Gå og vask deg! Ta imot Jesus i dag, og du vil også få et nytt syn. Og da vet du hvem som hjalp deg. Denne mannen ga et fint vitnesbyrd senere: ”Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!” v. 25. Slik er det med alle frelste. Vi kan ikke forklare alt eller bevise noe. Men vi har sett at Jesus er vår redning. Han ga fred i hjertet og håp om evig liv. Vi er på himmelvei.

Amen.

.

Guds gjerninger.

Joh. 9, 3-5.

.

Jesus hadde helbredet en blind, og det skjedde for at Guds herlighet skulle bli åpenbart. Derfor kom Jesus. Men han skulle gjøre mer enn å helbrede. Her kan vi spørre: Hva er Guds gjerninger? Kan vi samle noe av det viktigste her?

.

1. Golgata.

Etter skapelsen er vel Golgata Guds største gjerning. Her tillot han mennesker og djevelen å handle på en måte som englene trolig ikke tenkte på. Og hvem kan forstå at Gud kunne tillate at Sønnen ble drept? Det var romerske soldater som utførte drapet og korsfestelsen. Men de handlet etter ordre fra høyere hold. Jødene hadde ikke anledning til å drepe noen, derfor ble Jesus overlatt til den romerske hær.

.

Men det var Gud selv som stod bak. Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv. 2. Kor. 5, 18-19. Forsoningen er Guds eget verk. Og hva skjedde egentlig denne langfredagen?

.

Det ene var at synden ble sonet og gjelden betalt. Det er uttrykk for det Gud gjorde i Kristus. Kristus tok våre synder og vår skyld hos Gud på seg. 2. Kor. 5, 15. Det var oppfyllelsen av det døperen sa om Jesus ca. tre år tidligere: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29.

.

Dermed ble porten til himmelen åpnet. I realiteten hadde den vært stengt fra syndefallets dag da Adam og Eva ble jaget ut av Edens hage. På korset ble dørene slått vidt opp. Gud var nå en forsonet Gud. Og dermed ble hele menneskeheten som slekt ført tilbake til Gud ved å bli forlikt med Gud i Kristus. 1. Pet. 3, 18: Han førte oss frem til Gud. Jes. 53, 10; 2. Kor. 5, 21; Gal. 3, 13. Dette er sterke ord om Kristi gjerning på Golgata. Vi forstår at vi kunne ikke bli frelst uten det som Jesus gjorde der.

.

2. Personlig frelse.

I Joh. 6, 29 sier Jesus: Dette er Guds gjerning at dere skal tro. Troen er dypest sett en Guds gjerning. Det er ikke vi som kan bestemme oss for å tro og slik bli frelst. Hver eneste gang en synder blir frelst, er Gud selv der! Vi tar et valg når vi tror, men det valget er først tatt av Jesus.

.

I frelsen blir vi født på ny og blir dermed en ny skapning. Joh. 3, 3. Vi må bli født på ny, sa han. Og det betyr egentlig født ovenfra. Det kommer fra Gud. Alt i frelsen er Guds verk. La oss prøve å si dette klart: Ingen kan studere seg til å bli en kristen, ingen kan bestemme seg for å bli det. Det er ikke nok å leve et fint, moralsk liv og være nøyaktig religiøs på alle måter. Du blir ingen kristen av det.

.

- Kallet til frelse – det er Guds verk. Midt i vår synd og nød talte han til oss på forskjellige måter og ledet oss til Jesus. Det var Guds gjerning ved Ånden.

- Gjenfødelsen var Guds gjerning. Da skapte han oss til et nytt menneske. Ef. 2, 10; 2. Kor. 5, 17. Gud selv gjorde underet med oss.

- Vi er også blitt bevart hos Gud av Ham. Vi fikk leve i Guds lys selv om vi var syndere. Og da skjedde dette underet: Han renset oss hele tiden i sin forsoning og sitt blod. Johannes skriver fint om det i 1. Joh. 1, 7 og 9.

.

Dette må vi forkynne og vitne klart om – nå mer enn noen gang før. Det er mange som vil blande inn våre egne gjerninger, slik at frelsen blir et samarbeid mellom oss og Gud. Og det er det ikke. En slik tanke er hedenskap og vranglære uansett hvilke former det opptrer i.

.

3. Misjon.

Det kan være lett å tenke at misjonen er menighetens arbeid. Det er noe vi gjør. Vi skal arbeide for Gud, vi skal vinne verden for Jesus. Vi må gå ut i hele verden som vitner og gjøre alt vi kan for å frelse noen. Har du hørt det?

.

Men dette er ikke Guds tanker og hans måte. Da ville misjonen vært menneskeverk. Og det fører aldri fram. For misjon er å føre mennesker til Gud slik at de kan bli frelst. Og det kan bare Gud selv gjøre.

.

a) Misjon i Norge.

Vi har ikke vært vant til å tenke på arbeidet i Norge som en misjon. Misjon har ofte hatt betydningen ”ytre misjon”, dvs. i andre land der kristendommen ikke er kjent. Vi har organisasjoner som arbeider i Norge og som kalles ”misjon” – indremisjon, sjømannsmisjon osv. Hovedmålet er også der å vinne mennesker for Gud.

.

Og det er rett. Her må vi tenke litt igjennom teologien. Ingen blir født som kristne i et kristent land. De fleste unge går bort fra Gud selv om de blir konfirmert. Dåp og konfirmasjon er ingen garanti for at de er og blir frelste. Det må vi se klarere nå enn før.

.

For Norge går med raske steg mot et fullverdig hedenskap. Og da må de kristnes for å bli kristne. Hver generasjon og hvert enkelt menneske må bli kristen som i et hedningland for manges vedkommende. Om de er døpt, er det mange som ikke får rett bibelsk opplæring og kunnskap. Skolen forvirrer de unge med opplæring i religion som ofte innebærer at alle er like åndelig sett. Som unge og voksen blir folk mer og mer opptatt av penger og karriere. Det er ikke lenger plass til de åndelige ting og Gud hos folk flest.

.

Då er det tid for ny misjon i Norge. Skal vi be mye om det framover? Og forkynne for folket det vi kan. Vi har faktisk et ansvar her. Og spørsmålet blir: Hva prioriterer vi mest? Er det egentlig Guds gjerninger” La Guds ild få brenne i oss, la Han få bruke oss. Gud vil arbeide gjennom sine venner på jord. Han ber oss om å gå.

.

b) Ute-misjon.

Jesu bud i misjonsbefalingen var at vi skulle gå ut. Hele verden var vårt virkefelt. Mat. 28, 18-20. Jesus sender sine venner slik Gud har sendt ham til verden. Joh. 20. 21. Jesus er ikke nærsynt. Alle deler av verden er omfattet av ham. Det rette misjonssinn er å se alle mennesker i misjonsbefalingen. Vi kan ikke selv gå til alle eller støtte alle. Men de skal være med i våre bønner og omtanke for Guds rike.

.

Jesus vil ha oss som medarbeidere, men at vi aldri skal tenke eller mene at det er vi som gjør arbeidet. Det underviste Paulus korinterne tydelig om. Han sier at vi egentlig ikke er noe, for det er Gud som gir vekst. Likevel sier han vi planter og vanner og gjør vår del. 1. Kor. 3, 7f. Men det er ikke utslagsgivende. Vi er Guds medarbeidere (1. Kor. 3, 9) og sendebud i Kristi sted (2. Kor. 5, 20).

.

Spørsmålet blir da om vi er trofaste (1. Kor. 4, 2). Det kreves av husholdere at der tro, sier han. En del av troskapen er ydmykhet ved å gi all ære til Gud. Det krever nok en daglig renselse og ransakelse. Er jeg i stand til å være et slikt redskap?

.

I sammenhengen i denne teksten er det en blind som får synet igjen. Skal Jesus nå få gi oss et syn – av skarer i Norge mot fortapelsen, og hedningenes mange millioner der ute?

.

Se, markene er alt hvite til høsten…. Joh. 4, 35.

.

Joh. 9, 39-41.

Domssøndag. Kristi kongedag.

Dom er et farlig ord. Det setter skille mellom mennesker, og det vekker ofte motstand og forargelse. For dommen setter merkelapper på folk, og det er ikke lett å akseptere. I tre bibelvers taler Jesus her om dommen.

Ordene foran teksten er hans bekreftelse på at han er Guds Sønn, og da har han myndighet til å avsi dom. Tidligere i kapitlet har han også vist at han har makt da han helbredet en blindfødt. I kapitlet etter dette taler Jesus om seg selv som hyrde og frelsesdøren. Det skulle ikke innebære noen dom, men heller omsorg og hjelp.

Det viser seg da at Jesus som frelser også forarger menneskene. For vi vil helst berge oss selv og dermed få ære for det også. Mens Jesus stadig taler om at han er den eneste mulighet vi har til å bli berget for evigheten. Når så menneskene ikke vil vite av det, kom naturlig nok Guds reaksjon og dom. For han er konge over alt folket og har dermed myndighet. Vi samler budskapet om noen ord.

1. OM Å SE.

Synet gjør at vi vet hvor vi går og noe av det som er omkring oss. Da vet vi om farene og om vi er på vei mot målet. Derfor er det viktig å se rett og ha et klart syn.

Åndelig sett er syn uttrykk for å være klar over sin åndelige tilstand. Det er å forstå noe av Guds plan og frelse. Vi vil aldri skjønne dette helt og fullkomment her i livet. Det vil alltid være slik at vi ser som i et speil. Paulus sier til korinterne: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte. … Nå kjenner jeg stykkevis.» 1. Kor. 13, 12. Vi er som barn og vet litt om noe. Det fullkomne åndelige syn får vi først i evigheten. Avgjørende er at vi har fått åpne øyne slik at vi ser det viktigste i livet og får det rette med Gud.

2. OM BLINDHET.

Noen tror at de ser og lyver for seg selv. Det er selvbedrag. Det er dette Jesus vil vise fariseerne og oss alle i dette avsnittet. Han taler om at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. Da mener han nok at de som tror de ser, skal miste sitt innbilte syn en dag. «Vi er alle blindfødte og vet ikke hva vi skal gjøre for å bli seende,» sier W. F. Besser med rette.

Fariseerne skjønte at han siktet til dem. De sier: Vi er kanskje også blinde? Selv trodde de at de hadde ganske godt syn på åndelige ting. Men Jesus gjennomskuet dem som han alltid gjør med mennesker.

Det kan være flere slags blindhet. Bakgrunnen for denne samtalen er sikkert helbredelsen av den blindfødte i begynnelsen av kapitlet. Dette var sikkert uforståelig for hans foreldre og nærmeste. C. H. Martling kaller det «den gåtefulla blindheten». For lidelsen er gåtefull. Vi vil vel aldri forstå den fullt og helt. Vi tror at Gud kan gjøre alt og at måtte kunne finne en måte å hjelpe de lidende på. En slik tanke er i seg selv blindhet, for da forstår man ikke at Gud er en suveren Gud.

Noen har sagt at ingen er så blinde som den som ikke ser sin egen blindhet. Utsagnet er kanskje et paradoks. Men det betyr at den blinde ikke forstår sin egen situasjon. Men egentlig burde de forstå det. Det er logisk at den som ikke ser, han ser ingen ting og må skjønne at han er blind. Men det kan være mer behagelig å late som om man ser. Da blir nederlaget ikke så stort i første omgang. Men den blinde vil alltid bli avslørt. Og da skal det vise seg at bak all blindhet ligger synden. Syndens former og uttrykk er ulike, men har ett fellestrekk: Den motstand mot Gud. Ville folk omvende seg og tro på Jesus, ville synet komme! Det er den eneste vei. Det ligger et dekke over de vantro, for denne verdens gud har forblindet dem. 2. Kor. 4, 4. Men sier han, «når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort» (2. Kor. 3, 16).

3. OM SKYLD.

Det noen ikke tenker på er at synd medfører skyld for Gud. Jesus svarer fariseerne: Nå sier dere: vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige. V. 41. Synd er motstand og uvilje mot Guds bud og vilje. All sammenlikning vil halte og ha svake sider. Men det sier noe: Bryr du deg ikke om trafikkreglene f. eks. i en rundkjøring, vil du snart oppleve et «krasj». Det vil få følger og du dømmes i retten som en skyldig.

Skyld er derfor en følge og reaksjon på noe galt vi har gjort. Men det kan gå lang tid mellom gjerningen og den endelige dom. Slik er det mange ganger i verden, og slik er det i Guds rike. Men hele tiden ligger skylden der selv om du ikke føler den. Du kan være sikker på at Gud holder regnskap med alt og vil føre det fram i lyset i rett tid.

4. DOM.

Til dom er jeg kommet til denne verden. Slik innledes teksten vår. Det skulle vi ikke tro etter ordet i Joh. 3, 17: Gud sendte ikke sin Sønn for å dømme verden. Han skulle frelse. Det var hovedsaken hele tiden. Selv sier han i Joh. 12, 47: Jeg er ikke kommet for å dømme verden. Det gjelder hans første komme. Det skal skje på den ytterste dag, kap. 12, 48. Bibelen er stjerneklar på det.

Men også dom kan være flere ting. Ordet betyr også å skille fra hverandre. En dom er jo egentlig det: Den skyldige blir skilt fra de uskyldige i en sak. Da er det faktisk slik at selve Jesus forkynnelse setter et skille mellom troende og vantroende. Det er fremdeles slik.

Ved en sann og rett forkynnelse av Guds ord, vil tilhørerne bli delt i tro grupper. Noen tar imot og nikker gjenkjennende mens andre rister på hodet og tenker: Dette vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Til en slik dom kom Jesus. Det skjedde stadig vekk der han var.

Joh. 10,1-10

Døren og hyrden.

 3.s. Påske.

Jesus begynner dette kapitlet med det dobbelte «sannelig, sannelig». På grunnteksten heter det: Amen, amen. Det bruker han for å understreke budskapet på en særlig måte. Han tar opp tråden i kap. 9 der en blindfødt fikk synet, og Jesus bekrefter at han er Guds Sønn. Dette avsnittet et tolket på to måter, og begge har noe for seg. Den ene måten å se det på, er at Jesus er den nye hyrden i den nye pakt i motsetning til den gamle pakt under Mose lov. Luther derimot talte over denne teksten i 1522 og sa det handlet om de rette forkynnere i motsetning til paven og de katolske prestene. La oss se på teksten i vid forstand.

1. Døren.

Det er ett av bildene Jesus bruker om seg selv. I v. 9 sier han rett ut: Jeg er døren. Og i v. 1 nevner han den generelt: Den som går inn gjennom døren. Døren er åpningen inn i Guds rike, og det sier samtidig at vi av natur er utenfor. Det er følgen av syndefallet. Døren setter et skille mellom de som er inne og de som er ute.

I 1. Mos. 3, 23-24 ser vi at Gud stengte inngangen til Paradis. Etter den tid er alle mennesker født utenfor Guds rike. Det er konsekvensen av syndefallet. Og det finnes bare en dør inn til Gud, hans Sønn Jesus Kristus. Joh. 14, 6. Derfor er han vær eneste mulighet og vårt håp. Det er rett og sant det Tr. Bjerkrheim synger: «Du kjem ikkje utanom Jesus om inn du til livet vil gå.»

Men vi må gå inn gjennom døren. Alt i frelsen er Guds gjerning, men det er likevel vår del å ta imot. Det er alle de som tar imot ham, som får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Og det skjer ved troen: De som tror på hans navn, står det. Gud vil frelse alle, men han gjør det ikke mot vår vilje. 1. Tim. 2, 4. Han tvinger seg ikke inn på folk. Han innbyr og tilbyr. Vår del er å svare ja.

Den som går inn gjennom meg, han skal bli frelst, v. 9. Da føres du inn i Guds rike og får del i hans rikdom og herlighet. Kol. 1, 19; 2, 9. Og det ordet er et sterkt løfte fra Jesus. Du kan trygt komme. Han tar imot syndere. Luk. 15, 1-2.

2. Hyrde.

I v. 2 ser vi at Jesus bruker dette generelt at det er hyrden som går inn gjennom porten. Og i v. 11 ser vi at han selv er hyrden, den gode hyrde. Vår tekst utvikler ikke det videre. Men det er et kjent bilde fra GT, f. eks. Salme 23 og Esek. 34, 23. Det er omsorgen for folket sitt han legger vekt på da. Han gir oss livet, ja overflod, v. 10. Han har nok frelse til alle og kan fylle alle våre behov. Derfor kan vi med frimodighet gå til ham.

3. En fremmed.

Han taler også om en fremmed og en tyv, v. 5 og 10. Selve ordene taler om noe som ikke hørere til her og noe ondt. En kristen har fiender i verden. Det kjenner alle troende til. Hvor vi går vil han (de) møte opp.

Satan var den første tyv i verden. Han kom til de første mennesker og lokket dem til ulydighet mot Gud, 1. Mos. 3. Da kom han forkledt som en slange. Senere har han skaffet seg mange andre forkledninger, ofte er de svært lik de sanne og rette disipler. En viktig side ved hans (deres) komme er at de møter oss gjennom mennesker. Da har de falske navn. Satan skaper seg om til en lysets engel, 2. Kor. 11, 14.

Og han kommer som en tyv. Det betyr at han er listig og kommer umerkelig når vi sover. Det er en av grunnene til at åndelig søvn er så farlig. Du forstår ikke at det er han før det ofte er for sent. I Jes. 14, 14 står et ord om Lucifer (Satan) der han avslører seg selv: «Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste,» sier han. Han vil gjøre seg selv til Gud. Og dermed blir han en avgud, og han har mange tilhengere i verden.

Vi kan nå spørre: Hvorfor gjør djevelen det?

Han kommer for å stjele, v. 10 – og ønsker å ta alle Guds barn fra Gud selv! Det er litt av en misjon. Han stjeler sjelene og gir dem erstatning for det Gud kan gi.

Han myrder dem og tar fra dem det åndelige, evige liv. Dermed tar han også håpet fra menneskene. Mange som ikke lenger har noe håp, er fanget i djevelens snare og frarøvet all fremtid.

Han ødelegger dem. Det skjer til en viss grad her i verden med krig og splid og all slags ondt. Tenk på hvor mye ondt det finnes – det er satans verk i siste instans. At han får god hjelp av mennesker, forandrer ikke den saken. For bakenfor står det Onde selv. – Men til slutt vil ødeleggelsen bli fullkommen og endelig i fortapelsen. Der vil de vantro møte sin avgud og dele skjebne med ham, slik de troende får dele fremtiden med sin Frelser.

La oss bare tenke rett om dette. Djevelen har en kolossal makt, og vi skal ikke undervurdere den. Den gode side ved denne tanken er at han egentlig er fratatt makten ved Jesu dom. Men ennå har han et visst spillerom, fram til den ytterste dag (som man sa før).

***

Om hyrden står det derimot: Han kaller sine ved navn og leder oss til hvilens vann. Og de som holder seg til ham, har det som v. 5 sier: De hører nok den fremmedes røst, men de flykter fra ham. For de kjenner ikke røsten. Vi har lært Jesu røst å kjenne i vår bibel. Det som stemmer med den, er Jesu røst. Når de hører noe annet, oppfatter de det som et faresignal. Da gjelder det å flykte bort og hen til hyrden Jesus. Der er trygt.

Hyrden.

Joh. 10, 11-17.

.

Hyrdebildet er noe av det vakreste vi har om Jesus. Det er kjent GT og folk forstod godt hva det var. De var kjent med sauer og hyrder mange steder i Israel. Ikke minst visste de at lammet var et viktig offerdyr.

.

Et bilde fra GT er Salme 23. Herren er min hyrde, sier David. Og da blir det så selvfølgelig å gå videre: Jeg mangler ingen ting. Hos Gud får vi alt. Vi trenger ikke mer for tid og evighet når han fører an. Og gjennom salmen ser vi noe av dette. Han gir mat og hvile og trygghet, styrke og fornyelse. Selv i dødens skyggedal er frykten borte.

.

I tillegg er det profetier om hyrden. Esek. 34, 23. Messias skal være hyrde for Israel og folkene. Messias er det store løftet for jødene om en redningsmann. Det blir liksom klarere etter hvert som flere profeter taler om ham. En dag vil han komme!

.

Jesus kaller seg selv for hyrde, han er den gode hyrde. Og da kan vi ikke mangle noe i vårt åndelige liv. Det gir oss en stor trygghet i alt som skjer. Jesus er den gode hyrde, v. 11 og 14. Han er den store hyrde, Hebr. 13, 20. Det viste han på Golgata og i oppstandelsen. Han er sjelens hyrde. 1. Pet. 2, 25. Slik vil han ta seg av vårt innerste behov, nemlig sjelens frelse. Og så er han overhyrden, 1. Pet. 5, 4. Vi skal alle stå til ansvar for ham og gjøre regnskap en dag.

.

Hva betyr det for oss at Jesus er hyrde? Det må vi stanse litt for.

.

1. Jesus ga sitt liv for oss.

Slik en hyrde må forsvare sauene med fare for sitt eget liv, har Jesus gitt livet for vår skyld, v. 11 og 15. Villdyret som vil ta alle mennesker, er djevelen. Jesus ga sitt liv for oss. Ordet ”for” er ”hyper” som også kan bety: i stedet for. Og det skjedde på Golgata. Der ble forsoningen fullbrakt for alle mennesker. Mat. 26, 31; 1. Mos. 3, 15; Apg. 20, 28.

.

Jesus er den beste hyrde som noen gang har vært på jorden. Han døde for at vi skulle leve. Hvem andre har gjort det?

.

2. Jesus kaller sauene ved navn.

I v. 3 sier han det: Han kaller sine får ved navn. Han kjenner dem, og de kjenner hans røst og vet det er Frelseren. Derfor hører de på ham og har tillit til ham.

.

Han kaller oss ut av verden og til frelse. Frelse er å blir fri fra syndens skyld og dom og settes inn i frelsens rike. Men så kaller han også ut til verden. Vi skal tjene Gud i misjon og menighet. Vi skal forkynne evangeliet til vår slekt og alle verdslige mennesker. Og midt i alt dette blir vi kalt til et inderlig samfunn og samvær med Jesus. Å være frelst er å få det godt med Gud midt i tjenesten for Ham.

.

3. Han leder sauene.

Det ser vi i v. 3 og 16. Vi er alle på ville veier åndelig talt. Vi for alle vill som sauer, sier profeten, Jes. 53, 6. Når hyrden skulle lede, gikk han foran, og de stolte på ham for de kjente ham. Vi lærer vår hyrde å kjenne i Guds ord og i erfaringen i livet.

.

Han sviktet aldri, men leder oss på rett vei. Til hvilens vann, sier Salme 23, 2. Det er trygghet midt blant villdyrene. Og han leder også gjennom dødsskyggens dal der alt er svart og utrygt, v. 4.

.

4. Hyrden kjenner sine.

Han kjenner hver enkelt og ikke bare flokken og vet alt om oss, v. 14. 27. Det ser vi også i kap. 2-3 der han taler om menighetene. Da nevner han noen på navn eller mindre grupper i en menighet.

.

Han vet om våre behov, vanskeligheter og farer og kjenner vår framtid. Ingen ting kommer derfor overrasket på ham. Han vet alt før det skjer. ”Du visste alt om meg før du meg kalla….”

.

5. Han gir oss mat.

V. 9 viser det. De tronede skal gå inn og gå ut og finne føde. Det samme finner vi i Salme 23, 1-2. 5. Mat må vi ha for å overleve, det gjelder også åndelig. Derfor leder han oss til de beste beiter og lar oss ligge i grønne enger. Det er så mye mat i Guds rike at vi kan legge oss ned midt i matfatet.

.

Salme 17, 15 sier at vi blir mettet ved hans skikkelse. Jesus er selv vår mat ved at vi tror på hans gjerning for oss på korset. Det er ikke nok å høre om Jesu frelse en gang og så tro at vi vet det og trenger ikke mer. Det er som med vanlig mat, vi behøver det hver dag hvis vi skal leve godt. Og maten finner vi særlig i Guds ord. Derfor må vi ikke glemme å ete vårt brød, som Salme 102, 5 taler om. Da går det galt.

.

6. En hyrde beskytter fårene.

Jesus vil også bevare og beskytte oss her i en farlig verden. Joh. 10, 28; Sak. 9, 16. Vi ligger på hans hjerte, v. 13 (NO-30). Det betyr at han har stor omsorg for oss, slik NB oversetter det.

.

Hvordan og hvem blir bevart? De hører hans røst, står det. Det betyr også at de tar imot det han sier og handler etter det. Han kjenner dem, fordi de har vært hos ham og blitt frelst. Nå vet han om alt de behøver gjennom livet. Og de følger ham, står det. De er lydige mot hans røst og går der han viser vei. Så lenge vi følger Jesus, blir vi bevart.

.

7. Han gir oss evig liv.

Det er Jesu gave til oss, v. 28. Ingen eier det evige liv av natur. Vi er ikke født med det. Vi er døde i oss selv. Ef. 2, 8. Han kan derimot skape noe nytt av det døde. 2. Kor. 5, 17. Og dette evige liv begynner her i verden. Evigheten er bare en fortsettelse av troens liv her. Og det varer evig. Joh. 5, 24.

.

Er dette troens liv din eiendom? Eller går du ennå i den døde verden, uten håp og uten Gud. Nå kan du bøye deg for ham og bli frelst ved troen.

Amen.

.

Lasarus

Joh. 11, 1-5.

20. s. Treenighet. Lasarus.

Jesus hadde vært ute i landet og talt Guds ord, vi vet ikke hvor det var. Hadde før talt om seg selv som den gode hyrde, kap. 10, og hadde bekreftet at han var sendt av Faderen. Folket forstod at han mente Gud hadde sendt ham, og fariseerne og folk i Juda ville ikke høre det. De regnet det som gudsbespottelse. Derfor ville de steine ham nå.

En dag fikk han bud om at en nær venn var syk og trolig lå for døden. Da var han kanskje øst for Jordan og virket der. Men han ville ikke dra til Betania med en gang. Denne sykdom er ikke til døden, sa han til disiplene. Joh. 11, 4. Jesus hadde alltid en plan, selv om folket ikke forstod det med en gang.

1. HEIMEN I BETANIA.

Jesu barndomshjem var i Nasaret i Galilea. Der var han født og oppvokst. Da han var omkring 30 år gammel, reiste han hjemmefra etter å ha arbeidd sammen med sin far som var bygningsmann. Etter den tid hadde han ikke noe sted han kunne kalle for sitt. Derfor bodde han noen ganger hos venner.

Et slikt hjem var i Betania utenfor Jerusalem. Der bodde tre søsken sammen, trolig var alle ugifte. Det var søstrene Marta og Maria. Vi kjenner litt il dem, f. eks. fra samværet som er omtalt i Luk. 10, 38ff. Det skjedde trolig en tid før dette. Da fikk Maria den fine attesten: Hun har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne.

Lasarus var bror deres. Men nå var blitt syk. Det står ikke noe om hvilken sykdom han hadde. Det var ikke poenget her. Nå skulle Jesus vise sin makt ennå en gang. Han hadde gjort det ofte før. Men mange var vantro og så ikke Guds under i9 det som skjedde ved helbredelse og andre under.

Nå skulle et stort under skje i nærheten av Jerusalem. Lasarus var trolig en mann som mange kjente. Han bodde i en liten landsby tett ved hovedstaden. Vi kan regne med at han var ofte der og var kjent blant folk.

Nå skulle Jesus få vise at han hadde makt over sykdom. Menneskelig sett burde folket tro og ikke så tvil om han nå. Det var et unikt under som skulle skje. Da han kom fram til dem, hadde Lasarus vært fire dager i graven, v. 17. Det var ingen tvil om at han var død. Et menneske kunne ikke hjelpe et slikt menneske til å få liv. Her måtte det større krefter til. Og nå ville Jesus vise at han var Gud. Det var nødvendig å få folk til å se det når rett før hans død og senere oppstandelse.

Men søstrene var nok mest opptatt av at han skulle få livet igjen.

2. DE SENDTE BUD.

Marta og Maria må ha visst hvor Jesus var, og derfor kunne de sende bud til ham som nådde fram til han. Det er også tydelig at det var et nært forhold mellom Jesus og Lasarus. For de sendte bud til Jesus med disse ordene: Herre! Se, han som du elsker, er syk. Jesus var glad i denne mannen, fordi de hadde en felles tro. Vi vet lite om Lasarus visste at Jesus var Messias. Men de hadde i alle fall et menneskelig og åndelig fellesskap som knyttet dem sammen.

Det er også klart at søstrene hadde tillit til Jesus. De hadde hørt mye om han og trolig også sett under han hadde gjort. Disiplene hadde trolig også fortalt om reisene rundt i landet, og om det som hadde skjedd der.

Slik skaper tillit og tro på at han også nå ville komme. Og de visste at han ville gjøre noe for ham. Ettersom flere dager gikk uten kontakt med Jesus, begynte tvilen å gnage i dem. Ville han nå fram i tide? Det v ar det store spørsmålet de hadde. For de tenkte ikke så langt at han ville vekke ham opp fra døden. Det var en for stor tanke. Det ser vi av samtalen senere. Døden var også så sikker for folket, at mange jøder kom for å trøst dem i sorgen, v. 19.

3. TIL GUDS ÆRE.

Før han kom fram, talte han med disiplene. Også de behøvde litt undervisning om Guds under nå. De var heller ikke så sikre på hva som nå skulle skje. Sendebudene hørte nok også på det han hadde å si, v. 3-4.

Hva ville Jesus si i en slik stund?

Jo – nå ville han vise dem at Gud skulle fremfor alle ting bli æret! Det er hans navn det står om. Det er i grunnen meningen både med det andre budet i lovtavlen og den første bønn i Herrens bønn, Fadervår. Det handler om Guds navn.

La ditt navn holdes hellig, sier vi i bønnen. Mener vi virkelig det? Det er i alle fall sikkert at mange misbruker hans navn. Det skjer blant voksne og blant barn. Og vi hører det ofte i radio og TV. Det ser ut til at ingen lenger skammer seg over å håne Gud på den måten. Og i budet står det tydelig: Du skal ikke misbruke din Guds navn.

Og likevel skjer det så mange ganger. Nå skulle Jesus gjøre et under som ingen kunne motsi. Den døde Lasarus skulle reise seg fra graven. Marta løp ham i møte, og hun viser nåe en sterk på Jesus. Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 21. Og noen jøder viste også tro på Jesus – det var slike som gråt og sørget over mannen. Noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? V. 37.

Jo, det kunne han. Folket hadde redd. Men nå skulle det skje et større under. Selv om han hadde ligget i graven så lenge at han stinket, v. 39, hadde Jesus makt også over det. Og vi vet fra resten av kapitlet at han gjorde det. Og det var nå den store motstanden mot Mesteren kom. Verden og de religiøse tåler mye, men ikke Guds makt.

Joh. 11, 17-27. 37-44.

.

Det var en stor og viktig hendelse da Lasarus ble vakt opp fra de døde og stod opp fra graven. Det gjorde et så sterkt inntrykk på de jødiske lederne at nå begynte forfølgelsen og motstanden mot Jesus for alvor. For dette var et under, og ingen kunne motsi det med rette. Her er derfor store sannheter gjemt. Det var også mange vitner til det som skjedde, v. 19.

.

1. Dødens makt.

Det første vi møter er dødens makt. Den er vel kjent for alle mennesker. Vi har vel alle sett noen som døde er var dø kort før vi så dem. Alt er slutt av det jordiske da. Døden har en slik makt at den tar fra oss alt på denne jord.

.

Bibelen taler om tre slags død:

- Først den legemlige død, Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø. Det er vår lodd og del, dvs. alle mennesker må gå gjennom døden som avslutning på dette livet. Rom. 5, 12. Etter syndefallet er det ”naturlig” for alle.

- Den åndelige død. Det er betydningen i 1. Mos. 2, 17. Død betyr skille, og i dette et skille med Gud. Ved synden skjedde det for alle. Av natur er vi alle skilt fra Gud og dermed uten kontakt og liv med Gud.

- Den evige død er ildsjøen i Åp. 20, 14. Den er et evig skille der menneskene blir utestengt fra Gud for alltid. Det er den største ulykke et menneske kan utsettes for.

.

Lasarus var nå legemlig død. Ingen kunne hjelpe ham mer eller få han ut fra døden. Og dødens makt gjelder alle mennesker. Ingen kan beseire den selv om mange har prøvd. Vi kan utsette den en stund ved medisin og legehjelp, men den kommer til slutt og fanger oss. Folk omkring stod hjelpeløse, de måtte bare følge Lasarus til graven.

.

2. Jesu seierskraft.

Jesus kom til graven og brøt dødens makt og dermed forstyrret dødsriket. Lasarus ble forvandlet fra en død person til et helt nytt liv. Han er en av de få som har vært inne i dødens rike – i fire dager, v. 17 – og deretter kunne spasere ut som levende. Lasarus kom ut, v. 44.

.

Jesus hadde seiret også her. Etter Johannes-evangeliet hadde Jesus gjort flere under før. Han hadde forvandlet vann til vin, kap. 2, helbredet embetsmannens sønn, kap. 4, han hadde helbredet en som hadde vært syk i 38 år, kap. 5, mettet fem tusen med fem byggbrød og to fisker, kap. 6, gikk på vannet, kap. 6, helbredet en blindfødt, kap. 9 og nå brukte han sin kraft og makt på en død.

.

Jesus skulle også oppstå en dag, v. 24. 1. Kor. 15, 20. Han møter hovedfienden og seier over djevelen og døden. Han viste seg som seierherre over dem på korset, Kol. 2, 15. De som ville tro på ham, kunne ikke være i tvil: Her er mer enn et menneske. Med et ord viste han det da han sa: Kom ut! V. 43. Tre ganger er det fortalt at Jesus vakte opp døde. Jairus datter var nettopp dø, Mark. 5, enkens sønn i Nain som var på vei til graven, Luk. 7 og her i Joh. 11. Det er mektige vitnesbyrd om Jesu kraft over alle ting, også døden. Og grunnen til at ventet så lenge denne gang, var trolig at ingen skulle være i tvil om at her var Lasarus virkelig dø.

.

3. Vår situasjon.

Noen tvilte på at det kunne skje noe med Lasarus. Tomas tvilte også her og sa: La oss dø sammen med ham, v. 16. Og andre mente det var letter for Jesus å hindre at han døde, enn å vekke ham opp igjen, v. 37. Døden var en for høy terskel til at den kunne oppheves.

.

Han stinker allerede, sa Maria, v. 39. Det er umulig å få ham tilbake igjen. Litt før hadde hun sagt: Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 32. Det samme hadde Marta også sagt, v. 21. De trodde på Jesu makt til å gjøre under. Han kunne helbrede syke, det hadde de sett før. Men med døden var det vanskeligere. De hadde kanskje ikke hørt om underet i Nain og Jairus datter. Begge deler skjedde nord i landet, og Lasarus og søstrene bodde i sør.

.

Vi har også tvil og tanker om åndelige spørsmål. Det kan være ulike grunner til det. Ofte skal det mindre til enn død og sykdom for å tenne tvilen i oss. Menneskene mener at fornuften kan mer enn alle andre.

.

Jesu svar på tvilen og de uryddige tankene var enkel: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet, v. 40. Gud viser sin makt for troen. Det skulle søstrene oppleve nå sammen med disiplene.

.

4. Hva betyr dette?

Alt som står i vår bibel har betydning for oss. Vi ser bare så lite inn i dette mange ganger. Her gjelder det også at troen ser mer enn fornuften. Slipper vi troen til, er ingen ting umulig.

.

a) Ingen ting er for vanskelig. Når vi har med Gud å gjøre, er dette sant. Jesus kan alt. Vår situasjon er kjent av Mesteren. Ikke noe kommer overraskende på ham. Gå frimodig med din tvil og tanker om det umulig til Jesus. Det er ikke sikkert at han hjelper oss alltid slik vi hadde tenkt og håpet. Hjelpen kom kanskje ved vokster i tålmodighet og ny evne til å vente og akseptere et annet svar enn vårt ønske. Det ligger noe trygt og godt i det å overlate resultatet til Gud selv.

.

b) Gud kan vekke alle. Her tenker jeg på vekkelsen fra synd og verdslighet. Det ser noen ganger umulig ut for enkelte mennesker. Heller ikke her står det på Gud. Han kan vekke og kalle hver eneste sjel på jord. Og det gjør han. Likevel er det slik at han har gitt oss et valg. Vi må si ja. – Som kristne er vi bedt om å be for alle mennesker, 1. Tim. 2, 1. Tap derfor aldri troen på Guds makt, men samtidig akseptere at hver enkelt må selv ta imot. Det var de som fikk ett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Gud tvinger ingen inn i sin himmel. Da hadde det ikke blitt noen himmel.

.

c) Den store oppstandelsen. En dag skal det skje. Alle gravene åpnes, legemet blir reist opp igjen. Da er vi for evig hjemme hos Gud. Det levende håp er blitt virkelighet. 1. Pet. 1, 3. Fienden er for alltid overvunnet. Guds barn er hjemme hos Gud, mens verden blir dømt for sin vantro. Åp. 20, 12.

.

Må Gud hjelpe oss til å være rede, så vi får gå inn til vår Herres glede.

.

Mesteren kaller.

Joh. 11. 28.

.

Lasarus var nettopp dø. Marta møter Jesus og finner straks søsteren Maria og gir henne et par viktige opplysninger som også gjelder oss. De har åndelige sannheter i seg som gjelder hvert menneske på jord som er i kontakt med Guds ord. Derfor skal vi høre på det Marta sier.

.

A. Mesteren er her.

Jesus er iblant oss og er interessert i den enkelte. Og det er egentlig underlig: han vil møte syndere! Og det er også utrolig, for vi ser han ikke. Men vi kan altså ved troen regne med at Jesus er til stede der vi samles i hans navn. Det har vi hans eget ord og løfte på: Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. Mat. 18, 20. La oss derfor regne med at han er på møtet når vi kommer sammen om ham.

.

Rom. 10, 8 sier også noe om det: Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Og Jesus siste løfte til disiplene var jo dette: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Og vi er ikke kommet dit ennå. –

.

Tenk litt på om det ikke var sant. Vi kom sammen til møter, vi sendte ut innbydelser til folket om å bli Guds barn. Men Jesus var ikke der. Han var ikke interessert. Hva nytte var det så i alt det vi gjorde?

.

Det kommer en slik dag. I profeten Amos 8, 11 er det sagt: Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke trøst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det. Amos 8, 11f.

.

De skal lete etter Herrens ord, men de skal ikke finne det! Da er nådens tid slutt. Jesus henter sine hjem. Det blir en skrekkelig tid for alle de som har svart nei til kallet her i tiden. Var du med om det skjedde nå i dag?

.

Ennå er det nåde, og da er det noe han vil med oss mennesker:

.

B. Jesus kaller.

Marta sa til sin søster Maria: Han kaller på deg. På nynorsk står det slik: Han spør etter deg. Han vil oss noe, han vil frelse syndere og bruke de frelste i sin tjeneste. Det er godt å tro det nå. I denne stund er det noen som Jesus leter etter. Det er barn og ungdom og gamle folk. Og da er det viktig det Hebr. 3, 7-8 sier: I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerte. Når han kaller, skal vi svare ja og komme på hans ord.

.

Kallet kan komme på flere måter:

.

1. Han kaller ved sin godhet.

I Rom. 2, 4 står det tydelig: Vet dere ikke at Guds godhet driver dere til omvendelse. Han gir oss alt. Vi har ingen ting som ikke er gaver fra Gud. Det er Guds verk at vi puster og lever, regn og sol, mat og venner. Vi skylder ham alt.

.

Har vi det kanskje for godt i Norge nå? Er det blitt slik at menneske ikke tåler godheten? Hvis vi begynner å regne med at alt er selvfølgelig og at vi på en måte har krav på alt verden kan gi, blir vi harde og utakknemlige og åpner oss ikke for Guds røst. Men Gud mente at det skulle gjøre oss takknemlige slik at vi søkte ham i alt.

.

2. Kallet kan komme i motgang.

Gud ser at godheten forherder folk og gjør dem selvopptatt. Noen ganger sender da det motsatte. Det blir motgang i livet, prøvelser, sorg og alvorlig sykdom. Noen blir enda mer forherdet i slike stunder. Mens andre stanser litt og tenker: Det er Gud som taler til oss.

.

Det er ikke lett med slike vanskelige tider, men de kan være nødvendige. For Gud ser at det aller største for et menneske er at det blir frelst. Og da bruker han alle midler.

.

To unge mennesker i Skotland skulle bygge seg et hjem. De var troende og fikk et lite barn. Da ble de så opptatt med sitt hjem og den vesle spiren de hadde fått og alt de skulle gjøre, at Gud ble glemt. En dag døde barnet, og de sørget og klaget og forstod ikke at Gud kunne være så hard mot dem. En dag gikk de en tur ut skog og mark, og der så de en hyrde som prøvde å jage sauene over ei lita elv. Men de ville ikke og våget ikke spranget over. Da tok hyrden et lite lam, bar det ned til elva og gikk over med det. Da kom den ene sauen etter og snart kom flere. – På bakkekammen ovenfor stod de unge og så på. Og de vendte seg mot hverandre og sa nærmest i kor: Er det slik Gud har gjort med oss? Han ville at vi også skulle komme til hans himmel, og så tok han barnet først! Det ble et kall og en ny omvendelse for dem.

.

3. Samvittigheten.

Det er en underlig innretning i vårt liv. Det er Gud som har lagt den ned i oss. Den virker som en brannalarm. Når noe urett blir gjort, sier den fra: Nå handlet du og sa noe galt. Den viser at det er ting i livet ditt som Gud ikke aksepterer. Nå ber han deg om å komme med det og be om nåde. Du behøver et oppgjør med den levende Gud om din synd.

.

Det kan ofte skje i stillhet. Du går for deg selv og kjenner på minnelsen. Det går som i sangen: ”Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.” Så får du et møte med Gud. Samvittigheten blir et redskap til å lede deg til Gud.

.

Samvittigheten har egentlig en dobbel funksjon: Den skal si fra når noe er galt, men den skal også advare før vi gjør det gale. Vi er kanskje i ferd med å bryte Guds bud og lov, da taler samvittighet og gjør oss urolige: Dette er ikke rett, det skal du ikke gjøre! Også da får du et guddommelig møte, og nå kan du takke for å du ble advart og stanset for synden skjedde i praksis. Du sparte kanskje et menneske for sorg, og deg selv for et nytt sår som ville ha plaget deg livet igjennom.

.

Vi skal altså lytte til samvittigheten, men bare når den taler i samsvar med Guds ord. Noen ganger tar folk sine egne meninger som uttrykk for samvittigheten selv om det står i strid med Guds vilje. Da er man ute på farlige veier. Samvittigheten må stadig skjerpes og innstilles på Guds ords meninger.

.

4. Gud kaller når hans ord forkynnes rett.

Du behøver ikke å føle så mye. Det kan lett føre oss vill. Ordet om Jesus og Guds vilje blir forkynt, og du skjønner snart at du er i utakt med det. Ja, ditt liv går gjerne ganske n på tvers av hans vilje. Da er det et kall. Du må stanse og gi ditt liv til Gud. Det er alltid Guds ord som har rett. Derfor må vi lytte til det og bøye oss i ydmykhet for det.

.

Resultat.

Hva vil han med mitt liv? Det står at Maria reiste seg. Hun ville gå og møte ham med en gang. Slik skulle det være med deg også. Om du aldri har spurt etter Jesus, skulle du ta imot han nå. Han vil forandre ditt liv slik at du kommer inn på himmelveien. Det er han som må gjøre det. Og da blir det et nytt liv, i hjerte og hjem og bygd og by.

.

Når Jesus kommer, kjært at sige,

Det blir et ganske annet liv,

Et sant og elskelig Guds rike

Hos små og store, mann og viv.

.

Og sangeren synger videre slik: Når Jesus kommer inn i landet, og fanger folket med sin makt, og hjerter fjent og nær har sannet hans ord og gjort med ham sin pakt – da blir det lystelig å bo, i Herrens fred og stille ro.

.

Gud kaller – vil du også svare ja nå?

Joh 11, 45–53 Til gagn.

Lasarus var død og deretter vakt opp fra døden av Jesus. Da trodde mange på ham fordi de så et under. Jesus hadde vist at han var mer enn et menneske, de hadde Guds Sønn mellom seg. Men prestene ble redde. De var i tvil og visste ikke hvordan de skulle angripe saken. For de ville og måtte stanse ham. Han forførte folket og fikk mange tilhengere – på tross av frafallet i kap. 6.

Da kom Kaifas med svaret. Jesus måtte bort. De andre forstod ikke dette. Han måtte gripe inn.  De ville ha fred.

Og det er noe sant i dette, om vi tenker på menneskelig vis og ønsker det rolig og godt. Da er det ingen tale om omvendelse, synd, Jesu gjenkomst og dom. Med en slik fred vil folk sove åndelig talt. Da ble det ingen langfredag, påskedag eller himmelfart. Folk fikk leve i sin synd og ble ikke uroet i den. Og de ville dø i synden.

Om ypperstepresten tenkte så langt, er uklart. Men han tok feil. Selve lederen for det åndelige liv i Israel tok feil.

Men Gud ville noe annet enn Kaifas. Jesus skulle dø. Men ikke slik fariseerne ville det. Kaifas var profet uten å vite og ville det. Han spådde om noe mer enn det jordiske. V. 51. Og heller ikke Kaifas forstod det. Han kjente ikke det himmelske råd. Han tenkte bare menneskelig, og det stenger ofte for Guds tanker. Vår fornuft er ubrukelig i det stykke.

Likevel var ordene profetiske. V. 51. Profetien omfatter flere forhold.

1. Det er til gagn for dere.

Folk har mange tanker om hva som gagner oss her i livet. Det er vanlig å tenke på penger, ære, makt, innflytelse – det ville gagne oss. Men folk ønsker også å være bra folk. De sier gjerne: Jeg er ikke verre enn andre! Som om det skulle være en god attest.

Men det verste er nok at folk stadig tenker jordisk, om å leve dette livet som godt som mulig.

Jesus sa noe om dette: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26. Når døden kommer etter et verdslig liv, har du ingen ting igjen.

Han sa også om en rik bonde: Sjel, i denne natt kreves din sjel av deg. Selv mente mannen at han hadde det godt og nok for mange år. Luk. 12, 19. Men hva er igjen når den siste dagen kommer?

Til en kvinne som hadde det travelt, sa Jesus: Ett er nødvendig. Luk. 12, 42. Vi mener at mange ting er nødvendige for å leve godt. Sett i evighetsperspektiv er det bare en ting som er nødvendig: å ha en frelst sjel. I Romerriket gikk slagordet: Brød og sirkus. Det ville folket ha, og det ga keiseren dem. Da var de i ro. Og vi synger med rette:

Om jeg eidde alt, men ikke Jesus,

tror du det var nok å stole på?

Kunne dette hjertet tilfredsstilles

med de ting som skal så snart forgå.

Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,

å, hva vinning var det for mitt vel?

Hva er hele verden mot å eie

fred med Gud og frelse for min sjel!

2. En dør for alle.

Det er ypperstepresten som sier dette, men han fattet ikke selv betydningen av sine ord. For han talte profetisk om påsken og kom med den mest avgjørende lære i Skriften. Dette er kjernen i kristendommen. Uten den var vi ikke kristne. Da var det bare humanisme.

Paulus sier 2. Kor. 5, 14: En er død for alle … Han døde for alle. Han gikk in vårt sted og tok vår straff på seg. Han gikk dermed i fortapelsen for vår skyld. Profeten sier at han ble knust for våre synder, Jes. 53, 5. Det er den dypeste teologi vi kan lære. Vi har en stedfortreder som gjorde opp saken for oss.

Offerdyret i GT er forbilde på dette. Da dyret ble slaktet og ofret, visste de troende jøder at dyret døde egentlig for dem. De selv ble fri ved det. Helt fra utgangen av Egypt og påskelammet, er det en klar tanke – ja, gjennom hele Bibelen. ”Og aldri jeg utgrunne kan hva da ditt hjerte led,” sier en sanger. En sannen synger slik: ”Å, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne, som deg, fredens fyrste bar.”  Det var en munk som skrev denne sangen i 1306. Han ble så grepet av Jesu lidelse at han ga alt han hadde til de fattige.

3. Hele folket.

Kaifas sier også dette. Hvis ikke Jesus dør, vil hele folket gå til grunne. Han mente det jordisk i landet Israel på sin tid. Men det var noe han ikke skjønte der og da: Hvis Jesus ikke døde, ville alt folket gå fortapt. Jesu død var selve veien til Gud. Det var nødvendig at han ga sitt liv som det siste offer her i verden for folkest synder.

Derfor er det slik at alle mennesker utenfor Jesus vil gå fortapt. Ja, de er fortapt her og nå, om de ikke omvender seg. Det gjelder vårt eget folk, og det gjelder alle nasjoner og hedninger av alle slag. De må få høre om Frelseren og ta imot hans gjerning for dem. Da er også de berget. Amen.