søndag 17. august 2014

Gullkorn fra Bibelen.



Gullkorn fra Bibelen.
Små andakter ut fra bibelske kjerneord.
Av Nils Dybdal-Holthe.

Del I.

1) Mat. 1, 21. Navnet Jesus.
Navnet Jesus står i en særstilling for alt Guds folk. Ingen ting kan sammenlignes med dette navnet, og vi synger ofte av et helt hjerte: Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.

Jesus betyr Herren (er) frelser, og det er nettopp hans oppgave og gjerning. Hele Bibelen sier at alle mennesker er synderer for Gud og derfor fortapt for all evighet. Ingen kunne frelse seg selv, og derfor måtte Gud gripe inn i den verden han selv hadde skapt. Han elsker den.

En eneste vei var mulig. Guds Sønn måtte gå til verden og være frelser. Derfor er navnet Jesus så kjært. Frelsen begynte i hans jordeliv og ble fullført i døden. Da han ropte: Det er fullbrakt, var synden sonet og betalt og ingen behøvde å gå fortapt.

Frelsen fortsetter hver dag. Han kaller på menneskene, søker de fortapte og ber dem komme til en ferdig fest. Når du sier ja takk og legger din synd og ditt liv i Jesu hender (for å si det kort), frelser han din sjel. Du blir fullstendig tilgitt og renset fra alt vondt, blir født på ny og får ditt eget navn skrevet i himmelen der Jesu navn allerede er.

En dag skal vi bli evig frelst hjemme hos Gud. Himmelen blir vårt evige hjem. Da skal vi synge en evig takkesang til ham for alt han gjorde. Og først da vil vi forstå det fullt ut.

Ha takk, o Jesus, for korsets smerte, for døden og for dine mange sår.
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte, og vinteren ble til en evig vår.



2) Mat. 1, 22. Det skulle oppfylles.
Jesunavnet er et nytestamentlig ord, men det har dype røtter i Det Gamle Testamentet. Det ligger skjult og gjemt der på samme måte som de dype sannheter i evangeliet. Men noen ganger stiger det fram med større styrke og klarhet enn ellers, og vi skjønner: Her taler profeten om Jesus.

Matteus sier flere ganger at en profeti i GT måtte oppfylles i Jesus. Slik kan vi vite at det ikke er løst snakk når det tales om Jesus som frelser. Og i denne sammenhengen er det Jesu fødsel det er tale om. Han var Guds Sønn, men kom som et menneske. Derfor måtte det et under til når han skulle fødes.

Så sier Bibelen: En jomfru blir med barn. Jesusbarnet skulle ha noen synd fra menneskene i seg selv. Han skulle og måtte være ren. Bare en fullkommen frelser kunne ta bort våre stygge og mange synder.

Og nå sier Bibelen at han var slik. Og han gjorde det vi burde ha gjort og levde et fullkomment liv for vår skyld.


3) Mat. 2, 8: Å tilbe Jesusbarnet.
Det er kong Herodes som sier dette til de vise menn fra Østerland. Han ville vite hvor barnet var, slik at han også kunne komme og tilbe det. Men mente kongen det han sa? Eller var det løgn og hykleri?

For det er farlig å si noe – og så mene noe annet. Det er ikke rett for Gud i noe tilfelle, men særlig alvorlig blir det i det religiøse.

Historien videre viser nettopp det. Herodes var en stor hykler. Han gav inntrykk av at han ville tilbe Jesusbarnet, men i stedet sendte han soldater for å drepe det. Og resultatet ble en masaker av små barn, v. 16.

Her står vi alle i fare. Nei, ikke så alvorlig som Herodes, det skal mye til. Men i vårt gudsliv og tjeneste for Gud kan vi komme til å si noe som ikke helt stemmer. Vi kan overdrive med sterke og store ord. Det gjelder både vår fortid og male ut synden grovere enn den egentlig var. Og det kan gjelde omvendelsen. Noen blir fristet til å gjøre den mer dramatisk enn det som skjedde.

Skal vi tilbe Jesus, må det skje i ydmykhet. I forhold til Gud og hans Sønn er vi alltid den minste. Og han kjenner oss fullt og helt slik vi egentlig er. ”Vi står for Gud som allting vet, og slår vårt øye skamfullt ned.”

Da er det godt av vi har en nådig Gud, som tar imot syndere og gir oss et nytt liv. Da har vi egentlig ikke behov for å pynte på oss selv. For da står vi kledd i den himmelske drakt. Og den er fullkommen.


4) Mat. 3, 2: Omvendelse.
Døperen Johannes begynner sin tjeneste med å formane folket til å omvende seg. Det er det første han sier. Og det var hans kall fra Gud, fordi folket var kommet på avveier. Ikke alle levde i ytre grove synder. Men mange hadde en åndelig hjertefeil. De var ikke lenger mest opptatt av Guds rike og å leve til hans behag.

Her er vi ved et kjernepunkt til alle tider: Er vårt liv i samsvar med Gud vilje og hans ord? Fornyelsen i gudslivet er ofte dette: Vi ser våre synder og nederlag i livet med Gud. Tjenesten er så skrøpelig, og ofte får mitt eget kjød overtaket og lokker meg til synd og svikt og gjør meg opptatt av verdslige ting slik at andaktsliv og bønneliv kommer i bakgrunnen.

Da kommer kallet fra Gud: Omvend deg. Og i omvendelsen skal du være ærlig og sann. Det er du ikke om du pynter på livet ditt og unnskylder de urette gjerninger. Du kan ikke skylde på arv og miljø og andre mennesker.

Det er du som står alene med ditt liv foran den hellige Gud. Han kjenner alt fra før. Men han vil at du skal si det som det er. Da blir det ryddet vei i hjertet for frelsen, v. 3.

”Da kommer Jesus med sin nåde og legge den på hjertets sår.”


5) Mat. 3, 15. All rettferdighet.
Jesus ble døpt av Johannes i Jordan-elva. Men Johannes var ydmyk og mente det ikke gikk an. Han var bare en synder og forstod hvem Jesus var.

Da sier Jesus: La det nå skje. For slik blir all rettferdighet fullbyrdet.

Det er et mektig ord. Jesus skulle bli døpt av en synder – for å ta alle synder på seg og sone dem for Gud. All synd skulle legges på Jesus, for at alle syndere skulle kunne bli rettferdige. Han skulle skaffe til veie en fullkommen rettferdighet for de urettferdige. Og dette var for alle.

 ”All rettferdighet” betyr at alle kan bli rettferdige for Gud ved troen, og at vi får en fullstendig og komplett rettferdighet. Den som tror på Jesus, blir fullkommen i Guds øyne. Det betyr ikke noe hvor urettferdig du er i deg selv og hvor lite verdig du føler deg. Alle dine synder er tilgitt og du blir ikledd Guds egen rettferdighet. Da vil du bestå for Gud i dommen. Med rette kan du synge allerede nå:

”Ren og rettferdig, himmelen verdig, ikke i deg, men i Jesus du er,” som Rosenius sier i en sang.

6) Mat. 4, 1: Fristet av djevelen.
Jesus ble en dag ført av djevelen ut i en ørken, der ville den Onde prøve ham og få ham til å synde ved å svikte Gud. Og det er alvorlig å møte djevelen. Han er sterk og listig.

Men Jesus bestod prøven. Hver gang den Onde kom med et forslag, svarte Jesus med et ord fra Bibelen. Guds ord ble våpenet han brukte for å seire. Jesus bad ham en gang om å gjøre stein til brød – for han var sulten og var jo allmektig! Det var ingen sak for Jesus å skaffe seg mat.

Da svarte Jesus med ordet fra 5. Mos. 8, 3: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert eneste Guds ord, Mat. 4, 4. Livet er mer enn det jordiske. Sørger vi ikke for vårt åndelige liv, blir hele livet ødelagt. Guds ord må få den rette plass i livet vårt. Og der stod djevelen fast. For det er der han har sviktet mest av alt.

Vi blir også ført inn i slike situasjoner der djevelen prøver å få overtaket på oss.



7) Mat. 4, 17: Himmelriket er kommer nær!
Jesus begynte sin forkynnelse på samme måte som døperen Johannes. Han bad folket om å vende om. Det er grunnleggende i vår kristendom. Og begge legger til: Himmelriket er kommet nær. Det er en begrunnelse for at vi kan vende om og et varsel om en ny tid på jorden.

For himmelriket er Jesus. Der er han er, møter vi himmelen. Det er derfor vi kan synge: ”Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.” Du trenger ikke noe annet eller noe mer, åndelig talt.

Så er det slik at når Jesus får bo i ditt hjerte og i ditt hjem, er du i himmelriket her på jorden. Det er ikke hele himmelriket og ikke bare her det er. Men du har opplevd og ser en flik av det her i tiden. Derfor er det godt å være en kristen.

Har du ikke kjent det?

Likevel er vi fremdeles på jorden – med alle dens plager og skavanker. Der er også det onde og Den Onde. Derfor er det ikke bare himmelrike å være en kristen. Vi blir plaget av synd og fristelser og motstand. Noen ganger er Den Onde riktig slem med deg, og du vet ikke sikkert hva du skal tenke og gjøre.

Da kan du tenke slik: Midt i dette negative, har jeg likevel himmelen! Den er her fordi Jesus er her etter sitt ord og løfte. Så løfter du tanker oppover: En dag skal det BARE være himmel. Det onde av alle slag er ryddet ut.


8) Mat. 4, 19: En menneskefisker.
Når Jesus kaller oss inn i sitt rike, er det ikke til et liv i sløvhet og likegyldighet. På en måte er kristenlivet hvile og trygghet og frihet fra alle gjerninger. Vi skal slippe å regne med oss selv når vi tenker på frelse og evighet. Da regner vi bare med Jesus.

Det store problemet er at ikke alle ser det eller har hørt om det. Noen er likegyldige, andre direkte motstandere. Kan Gud være likegyldig med dette? Og kan en som er født av Gud og blitt befridd fra all synd, være det?

Da Jesus kalte oss til frelse, var det ikke bare til et hvilehjem. Der skal vi også få være. Men han sa til Peter og oss andre: Finn fram fiskestanga og andre redskap – prøv å vinne noen for himmelen! Alle kristne skulle være menneskefiskere.

Derfor sa han: Følg meg! For Jesus var alltid ute etter å frelse noen. Alt han gjorde var preget av det. Han er den store offiseren som går foran som et godt eksempel. Vi er hans soldater, kalt inn i hans rike.

Skulle ikke vi følge vår Mester?

Han ber deg kanskje ikke om å reise ut som misjonær eller prest eller lekpredikant. Men han kaller deg helt sikkert til en sjelevinner. Da legger han så mange anledninger i din vei der du kan vise hvem du tror på – med eller uten ord. Og du skjønner nok hva jeg mener. Er du i Jesu følge nå?


9) Mat. 5, 3: Salige er de.
Her begynner Jesus sin store bergpreken. Den går over tre kapitler i Matteusevangeliet. Der står det mye nyttig for en kristen. Og mange sier de holder seg til Bergprekenen, men bryr seg ikke om det andre i Bibelen.

Har du lagt merke til hvordan talen begynner? Der står det noe om å være salig og hvem som er det.

Men hva betyr det å være salig? Er det en lykkefølelse eller et fullkomment liv som en helgen? – Jesus var jøde og vel kjent med Det gamle Testamentet. Og der brukes ordet salig i sin rette betydning. De første tilhørerne hans var også jøder, og de forstod snart hva han tenkte på når han flere ganger sier: Salig er den…

I Salme 1 ser vi tydelig hvem som er salig. Det er den som ikke lever som de ugudelige, men er kommet inn i samfunn med Gud og med hans folk. De kan verken gjøre synd eller være sammen med de gudløse. Det er slike mennesker Jesus beskriver i v. 3-11. Er det blant dem, da er du slik Jesus taler her. Du er liten i deg selv og sørger over dine mangler og feil. Du er ydmyk i forhold til både Gud og mennesker, og du våger å være saktmodig og lengte etter at rettferdigheten skal seire. Du vil gjerne ta deg av de som lir og trenger deg og lar ikke noe ondt få herske i hjertet. Det må være rent i Jesus blod – da er du lykkelig i livet. Du er fredelig i din ferd og vil gjerne leve slik at det blir fred, selv om du skal få motgang fordi du blir misforstått.

Og i alt er det Guds ord som er din rettesnor. Du kan ikke være salig og lykkelig uten at Bibelen er livets ”grunnlov”. Lever du der nå?

Del 2.
10) Mat. 5, 13-14: Lys og salt.
En viktig side ved kristenlivet kommer fram her. I og med at vi blir frelst, blir vi noe mer. Vi blir en by som ligger på et fjell, og vi får en innvirkning på det samfunnet vi lever i.

Det vil aldri gå ubemerket hen at du er blitt en kristne. Noen vil merke det, på en eller flere måter. Og det er ikke sikkert at det alltid er behagelig for dem å se at du lever som en kristen. Det kan også hende du får kritikk for det.

Du er et lys – selv om du ikke ser ditt eget lys selv. Andre vil se det. Lyset forteller hvor og hva du er: en kristen. Det kan ikke skjules om du lever kristenlivet. Vi behøver ikke å gjøre noe stort og ekstra for å vise at du er en kristen. Folk ser det på din livsholdning.

Du banner ikke, du stjeler ikke i smug, du holder deg borte fra tvilsomme steder når du skal ha fristunder. Slik viser du vei til et annet liv enn de andre. I tillegg er du der Guds folk samles, noen ganger sier du noe også – noe som får folk til å tenke på Gud og evigheten.

Lyset viser rett vei – og det viser avgrunnen og farene.

Du er salt i verden. Du har kanskje merket at noen sluttet å banne når du kom nær. Eller at noen ble irritert når du nevnte Jesu navn eller mente at Gud selv hadde noe med verden å gjøre. Noen ristet gjerne på hodet når du sa de kristne er viktige folk i en vond verden. De er med og bevarer den fra råttenskap.

Saltet bevarer og svir og setter smak. Det er og en del av ditt liv som et Guds barn. Verden var ikke det samme uten deg.


11) Mat. 5, 20: Din rettferdighet.
 Å være rettferdig er å være Gud lik. Bare han er fullkommen rettferdig og hellig. Han er fra evighet og til evighet. Og det er ingen mangler ved ham. Englene ropte i templet da Jesaja var der: et tre ganger hellig lydde for tronen.

Slik er det han vil at vi skal være. Gud er målet for vårt liv

Når vi ser på oss selv i dette lys, ser vi fullstendig vi kommer til kort. Det er visst ikke et eneste sted hvor vi ikke svikter. Vi er syndere. Det er ikke sikkert vi ser så mye av synden vår alltid. Men Gud ser den. Og i hans lys oppdager vi mer og mer hvor ulik vi er ham.

Og vi kan heller ikke gjøre noe for å forbedre oss, selv om vi prøver på det. For rettferdighet er noe mer enn litt hjelp her og der. Vi behøver en fullstendig ny begynnelse. Alt det gamle må forkastes og alt må bli nytt.

Derfor bruker Bibelen ord som gjenfødelse og å bli en ny skapning. Og det er utelukket for oss. Mange har prøvd det, og alle har mislykkes. Det gjelder Paulus og Luther og mange andre. Den veien er stengt.

Men Jesus? Jo, der var svaret. På korset sonet han all synd og ordnet opp i vår fortid. Han tok hele verden på sine skuldre. Nå tilbyr han sin egen rettferdighet og sier: Bekjenn din synd og ta imot. Tro på meg. Og gaven er din!

Vi får den rene, hvite drakt som passer i himmelen. En dag skal vi da stå i den hvitkledte skaren i himmelen og prise Lammet for frelsen. Skal du bli med der? Kom nå – det er ennå rom.


12) Mat. 5, 22: Jeg sier dere.
Et ord er viktig. Det kan fordømme et menneske – eller gi ham nytt liv og håp. Et ord kan gjøre alt. Det kan frata deg all selvrespekt – eller det kan gi deg ny mening med livet. Ordene er våpen og redskap til nesten alt. Det skal vi tenke på når vi taler og prater med folk.

Jødene før og på Jesu tid hadde laget en mengde regler som måtte følges om de skulle tilhøre Gud. De fant ofte belegg for det i loven og profetene og siterte deres. Men ikke alltid. De tolket loven og ordene i Det gamle Testamentet – ofte om små detaljer i livet som var viktige å overholde. Det ble en byrde som Gud ikke hadde ment og villet.

Da stod Jesus fram og sa: Fedrene har sagt – men jeg sier dere. Han gikk ikke til angrep eller i konfrontasjon til loven og ordet i Bibelen. Men han sa: Menneskemeninger har ikke den autoritet som Gud har. Når han sier: Jeg sier der, er det som Guds Sønn og utsending han taler. Han vil vise dem hva Gud egentlig mener. Derfor sier Johannes om ham: Han er ordet og han skal forklare Gud. Johs 1, 1 og 18. Det er en side ved Jesu gjerning.

Jesu ord har en egen autoritet. Han er selv Gud og taler med guddommelig styrke og rett. Og han har satt sitt stempel på hele Bibelen som et Guds ord. Den siste boken avsluttes med et ord av Jesus. Og det handler nettopp hvilken autoritet Guds tale har. Det er livsfarlig å ta noe bort fra det og å legge noe til.

Derfor kan du stole på Guds ord. Ta det til deg i tunge stunder med mye tvil og spørsmål om livet ikke går så lett. Lev på det også i gode og glade tider når du merker så tydelig at gud er med. La det bli din mat, trøst og veileder.

13) Mat. 5, 48: Fullkommen.
Vær fullkommen, sier Jesus til oss. Det er sterke ord. Og det handler etter sammenhengen mest om vårt dagligliv. Da møter vi så mange utfordringer og nye veier. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan vi skal leve i en så komplisert verden som vår er blitt.

Men Jesus visste hvorledes utviklingen ville bli. Han er herre over historien – også over den som ennå ikke er kommet. Derfor tok han høyde for at livet kunne bli vanskelig. Han vet hva han sier når disse ordene lyder: Vær som min himmelske Far.

Det er et høyt mål.


14) Mat. 6, 6: Når du ber.
Jesus var en bønnens mann. Vi finner han flere ganger i bønn til sin Far og han ber oss å be. Det er en viktig side ved vårt kristenliv, selv om vi ikke alltid forstår bønnens betydning. Men Jesus forutsetter at hans venner ber.

Noen har sagt at bønnen er sjelens åndedrag eller pust.

søndag 10. august 2014

3. Vekkelse



2. Vekkelser i Det nye testamentet (NT).

Etter en lang og mørk åndelig natt på 400 år, uten vekkelse og liv, ble det født en gutt i en fjellby i Juda. Johannes ble han kalt. Han var uvanlig – sterk i ånden. Han bodde i ørkenen til han en dag fikk hrøe Gud tale til seg: Guds ord kom til Johannes, står det. Og dette drev ham til å forkynne i hele landet omkring Jordan. Folk kom i tusental til den unge, sterke mannen. Mat. 3, Luk. 3.

Hva fikk folket høre der, hva var budskapet?

Det var en enkelt og sterkt budskap som grep folket. Det ser ut til ata han hjadde en underlig makt over skarene der i ørkenen. Og just dette budskapet hadde makt over sjelene. Og hva var budskapet hans?

Det første var hans sterke formaning til omvendelse. Det betyr sinnsforandring. Det er noe som skjer med mennesket på det indre plan. Sinnet blir nytt. Det var ikke bare den ytre omvendelse Johannes talte om, men den indre. Det nye sinn. Det som v i l  leve etter Guds vilje. Og den omvendelsen må Gud utføre. Men der er ingen ting som tyder på at Johannes talte som om folket bare kunne vente til Gud gjorde det! Nei, ordet lød tydelig og skarpt: «Omvend dere!» Det er en utfordring- noe de skal gjøre. Det ytre tegn her var at de skulle la seg døpe. Forkynnelsen var en mektig refselse av synden. Den kunne ikke tåles.

Dernest talte han om syndenes forlatelse. Men merk: Det var etter omvendelsen. Tonen var klar: Gud ville tilgi synderen, derfor kunne de komme. Det er et viktig element i vekkelsesforkynnelsen. For det vakte menneske trenger tilgivelse.

Men Johannes talte også om livet etter omvendelsen. De skulle bære frukter som er omvendelsen verdig. Det nyttet ikke å store på at de var Abrahams barn dersom livet var feil. Når folket spurte hva de skulle gjøre, talte han om så konkrete ting som å gi mat til de som ikke hadde noe. Vekkelsen måtte føre til resultat, ellers kom dommen. Domsforkynnelsen er et viktig element i forkynnelsen i all vekkelse. Typisk for Johannes var også de dristige bilder og lignelser han brukte. Dommen var som øksa som var klar til å hogge. Folket var ufruktbare trær. Dommen var kasteskovla i Guds hånd, folket var hvete og agner. Det var tydelig tale som folk forstod. Derfor kom de. Her var ikke lange endeløse spekulasjoner om loven som fariseerne drev med.

Blant det andre som Johannes talte om var også om Lammet som bar hele verdens synd. Joh. 1, 29. Forsoningen ved lammets blod var det eneste håp for dem. Derfor skulle de komme til Jesus og ikke være opptatt av ham. Johannes var ydmyk og liten og viste folket til Jesus. «Han skal vokse, jeg skal avta.» An hele sitt hjerte ville han at folket skulle følge Mesteren. Det var hans lidenskap.

Og folket kom. «Hele Judea dro ut til ham.» Og blant de som ble omvendt her, var noen av Jesus apostler. Det var vekkelse i Israel, større enn noen gang. Men der var også hyklere, slik det ofte er i vekkelse. Men oppdaget Johannes det, ble han harm: Hvem lærte dere å fly fra den kommende vrede, sa han.

Det gikk med ham som med så mange Herrens vitner som taler sannhet: Han ble martyr. Grunnen var ganske enkelt at han talte Ordet slik det var, han forkynte Guds urokkelige vilje uten omsvøp. Guds krav var det samme til fiskeren som til kongen. Herodes levde i åpenbar synd, i hor. Og Johannes våget å si det rett ut: Det er ikke tillatt for deg å ha henne (dvs. hans brors hustru). Og snart lå Johannes’ hode på et fat til forlystelse i et selskap for Herodes’ venner, Mat. 14, 1-11.

Så kom Mesteren, Guds egen Sønn. Han begynte sin virksomhet med de samme ordene som Johannes: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. På sine reiser i Judea og Galilea talte han stadig om riket. Hans lignelser var enkle og klare, og folk hørte på ham. Men prester og fariseere som trodde de kjente loven og burde vise folk veien, ble forarget. Jo klarere og skarpere Jesu forkynnelse var, desto mer forarget ble de. Slik har det visst ofte vært i vekkelsestider: de autoriserte Guds tjenere stenger ofte for det spontane frembrudd av Guds rike. Men de fattige hørte ham. En dag reiste han gjennom Samaria – der burde en jøde ikke dra! Det var ikke et godt forhold mellom jøder og samaritanere. Men Jesus møter en synder der, en synder som bekjenner og tror. Og en som vitner om sitt møte med Jesus. Og da kom folket og det ble vekkelse. Hele byen ville høre, og mange trodde på ham. Joh. 4.

Et trekk ved Jesu vekkelse var helbredelse. Mange syke kom til den alvorlige mannen og ba om hjelp. Det fikk de alltid. Og jo flere som ble helbredet, jo mer utbredte vekkelsen seg. Det var som om folket forstod at her var Gud. Var det tilløp til spott eller sensasjonstrang, advarte han bestandig. Det skulle ikke fortelles videre. Og til fariseerne sa han rett ut: Hvorfor tenker dere ondt? Helbredelsen skulle være til tegn på at Jesus hadde makt til å tilgi synder.

Men også han måtte møte døden. Og det var de religiøse som drepte ham. En vekkelsens mann hadde han imidlertid vært, selv om det var lite følelsesrus i hans møter. Men hans vekkelse bestod i at han sa sannheten til folk. Han kunne kalle de høyeste og lærde for kalkede graver om han visste at det var sant.

Noen tid etter at Jesus hadde vært i Samaria kom en ny vekkelse til bygdene der. Denne gang var det Filip som forkynte Kristus. Også da var det tegn og under, og folk tok imot budskapet.
Vekkelsen var stor. Men falske brødre kom også her: Simon. Peter visste hva som manglet ham, en sann omvendelse. Det er kallet og budskapet i en vekkelse. Det gjelder også troende. De gamle talte som kjent om daglig omvendelse. Det ligger noe viktig i det.

Men vekkelsen framfor noen andre i den første tiden er vel det som skjedde på pinsedag. Apg. 2. Noen få redde og forskremte menn mottar Ånden på en ny måte. Og se hvilke resultater! Den «feige» Peter står fram for en tusentallig forsamling i Jerusalem og forkynner at Kristus er verdens Frelser. Han er jødenes Messias og deres eneste håp. Og resultatet ble at ens kare på 3000 mennesker ble frelst og døpt. Det er begynnelsen til et brodersamfunn som verden ikke har sett maken til.

«Alle dei truande heldt seg saman og hadde alt felles,» står det. Og vekkelsen fortsatte. «Herren la kvar dag dei til kyrkjelyden som let seg frelsa.» Ein av desse dagane kom eit nytt storinnrykk i Guds rike. Peter og Johannes hadde helbredet en mann ved den fagre tempelport, og de talte Ordet til folket. Det førte til at de ble kastet i fengsel. Men forkynnelsen hadde båret frukt: 5000 ble omvendt. Mange var tilreisende fra andre land og steder, og de tok budskapet med seg hjem. Slik forplantet vekkelsen seg til nye steder. De forkynte evangeliet om Guds rike og det de selv hadde opplevd. Nye menigheter ble stiftet i Romerriket. Vi finner f. eks. en flokk disipler i Damaskus i Syria en tid senere da Saulus (Paulus) reiste dit for å fengsle dem.

3. Aposteltida.


Og Paulus ble den største vekkelsespredikanten nå. Etter 14 år i stillhet drar han ut med evangeliet. På lange misjonsreiser vinner han mennesker for Gud. Det skjedde noe rundt omkring i Romerriket i disse årene. Han hadde en spesiell arbeidsmåte. Han besøkte de store byene og stiftet menigheter der. De ble et slags sentrum i sitt område, og vekkelsen spredte seg ut derfra. Byene var ofte handelssteder der det kom mye folk på reise. Der møtte de en levende kristenflokk. Paulus besøkte ofte jødene først i synagogen. Han ville knytte sitt arbeid til det som allerede var på stedet. De tjente den samme Gud. Men Kristus som Messias var ukjent for dem. Når jødene avslo frelsen, vendte han seg til hedningene i byen. Og der ble budskapet ofte godt mottatt. Han vitnet om sitt møte med Jesus utenfor Damaskus, og talte evangeliet om ham som vår eneste rettferdighet. Og mange ble omvendt.

Men Paulus fikk oppleve noe som skulle følge vekkelsen senere. Der noen blir frelst, blir andre forarget. Han ble jaget fra by til by og til slutt fengslet. Martyrdøden ble trolig hans slutt på livet, som det har blitt for mange evangeliske vitner.

Vekkelsen i Filippi fengsel var enestående. Paulus og Silas er fengslet, og de synger lovsanger til Gud. Da kom et jordskjelv og de var fri! Men Gud hadde gjennom dette talt til fangevokteren. Det ble den ytre årsak til at han og hans familie kom til troen på Gud. Slik fortsatte det. I by etter by forkynte han evangeliet. Alle steder ble det vekkelse og folk ble frelst.

Den mektigste vekkelsen var kanskje i Efesus. I to-tre år talte Paulus Guds ord der. «Alle som bodd ei Asia fikk høre Herrens ord,» står det. Asia betyr der det distriktet i Lille-Asia der de var.

En veldig kraft og nåde var med Paulus i denne tiden. Til og med en svetteduk han hadde hatt på seg, kunne være redskap til helbredelse. Slik stadfestet Gud Ordet. Vekkelsen hadde makt slik at falske brødre som etterlignet Paulus, ble irettesatt. Folk som hadde drevet hedenske kunster, kom med sine bøker og brente dem offentlig slik at alle så det. De representerte store verdier – 50.000 sølvpenninger gikk til spille. For dette var satans verktøy. Vekkelsen hadde gitt resultat, og Herrens navn ble priset.

De første kristne var brennende i sin iver. Hver dag ble noen frelst. Etter få år var det sikkert tusenvis av kristne spredt over hele Romerriket. Men det ser ut til at kristendommen nådde lengst når det var forfølgelse mot de kristne. Det er sant at «martyrenes blod er kirkens sæd». «Kirkeskipet seiler best i motvind,» heter det også. Vi vet at Paulus før sin omvendelse var med å rydde ut de kristne. Det var jo det han skulle i Damaskus da han møtet Jesus. År 64 måtte en del lide martyrdøden i Rom under keiser Nero. Man tror at Paulus og Peter ble drept da. Se også bloggene om forfølgelse: http://bibel-kurs.blogspot.no/2013/10/1-martyrhistorien.html. Og, eller: http://artiklerndh.blogspot.no/2013/11/martyrhistorien.html. (I den siste er hele martyrhistorien samlet, i en stor og noe tung blogg.)

Og da Jerusalem ble ødelagt i år 70, måtte mange kristne flykte ut av byen og landet. Da dro mange kristne til Syria, Lille-Asia og Arabia. Antiokia i Syria ble nå sentrum for kristen forkynnelse og virke. Det var derfra Paulus dro på misjonsreis.

Guds rike vokste. En grunn er at de troende som flyktet bort fra Israel, forkynte evangeliet der de kom. De kristne var vitner, som Jesus sa de skulle være.