fredag 24. april 2015

Vranglære i Bibelen IV.


Vranglære IV.

Andre brev.


Her skal vi gå inn i ikke-paulinske brev å se om de advarer mot og taler om vranglære i den kristne tro og liv. De fleste brev her er fra omtrent samme tid som Paulus. Hebreerbrevet skiller seg ut samt sendebrevene i Åpenbaringen.

 

Jakobs brev

handler mest om praktisk kristendom og hellighet i hverdagen. Men vi kan ikke si at brevet er lovisk i den forstand at gjerninger og et fint liv blir brukt som frelsesvei. I så måte taler den om dagliglivet mer enn om troen. Og det er ikke rett å sette dette brevet i motsetning til Paulus’ tale om troen alene. Det er to forskjellige sider ved kristendommen.

 

Jakob skriver et fint uttrykk i kap. 2, 22: Troen virker sammen med hans gjerninger. Begge deler hører med. Og i kap. 1, 25 sier også noe vakkert og godt: Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning. Å skue inn i frihetens fullkomne lov er å betrakte evangeliet om friheten i Kristus. Å være gjerningens gjører er å følge Bibelens veiledning for livet.

 

Skal vi tale om vranglære her, må det derfor være å leve slik som Bibelen sier. Og det kan være bakgrunnen for dette brevet: Noen har slurvet med livet og trodde det var nok å tro. Det taler Jakob imot. Det har man kalt «antinomisme», som betyr lovløshet.

 

I brevet tar han med konkrete synder som ikke kan forenes med kristen tro: å gjøre forskjell på folk, bruk av tungen, baktalelse og vennskap med verden. Han advarer også de rike og behandlingen av arbeidere. Her berører han faktisk den politiske verden slik vi har det i dag. Derfor er budskapet hans: Ydmyk dere og gjør troens gjerninger.

 

Peter

skrev to brev til de troende i mange land. Han skriver fint om frelsen i Jesus. Men han er klar på at de troende skal leve rett. Her skal de ha Jesus som modell og eksempel, kap. 2,21ff. Jesus led sier han, for å gi oss et eksempel fot at vi skal følge i hans fotspor. Da regner han opp flere ting som Jesus IKKE gjorde og mener tydelig nok at vi heller ikke skal gjøre det. Han bar våre synder, for at vi skal dø bort fra syndene – og ikke bare få tilgivelse for dem. Dette kan av noen bli oppfattet som syndefrihetslære. Men det mener ikke Peter. Det er de bevisste synder han mener vi ikke skal gjøre. Vi skal ikke praktisere synd, som Johannes skriver om.

 

Dette gjentar han i kap. 4 i første brev. Kristus har lidt i kjødet – og vi skal væpne oss med den samme tanken at vi er ferdig med synden, v. 1ff. Og denne tanken er at vi ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje. Her er altså Peter på linje med Jakob og taler mot en falsk frihet i livet. Og jeg tror at denne «vranglære» er en snikende gift i kristenheten som det er lett å følge for noen. Vi skal tvert om leve for rettferdigheten og følge Guds ord.

 

At det er en aktuell og alvorlig fare, viser han i det siste kapitlet: Ydmyk dere – være edrue, våk. Djevelen er vår motstander i tro og liv, og han går omkring i verden og søker etter mennesker han kan lure. Stå ham imot, sier Peter, 5, 9. Ved troen på Jesus kan du seire.

 

I det andre brevet blir han så konkret om at falske profeter var kommet med falsk lære. Et kjennemerke på dem er at de lurer inn vranglære som fører til fortapelse. 2, 1. Mange vil følge dem, sier han v. 2. Frafallet blir til tider stort. Og det har med falsk lære å gjøre. Vi må derfor være forsiktige med læren. Det er ikke ubetydelig hva predikanter forkynner – enten på møter, gudstjenester, TV eller internett. Og det er viktig at vi ikke hører på all forkynnelse. Det vil prege oss om vi ikke er godt kjent i den kristne lære og tro.

 

Peter gir oss snå noen eksempler fra Bibelen og historien på at Gud dømmer både dem som forkynner feil og de følger dem. Jeg synes det nå er altfor lite alvor i denne saken. For noen er det liksom det samme hvis de synger og taler fint og godt om Jesus og hans gjerninger i tale og helbredelse og undergjerninger. Men det er ikke dette som frelser. – Det er ikke galt å tale om f. eks. under, men spørsmålet er hva som blir hovedsaken og hovedinntrykket i virksomheten.

 

Evangeliet – som vi skal forkynne – er ordet om Jesus og hans gjerning i forhold til vår og hele verdens synd. Og evangeliet forteller oss at vi blir frelst alene ved troen på Jesu død. Der har hovedkampen stått i alle år i kirken.

 

Johannes-brevene

er gode, oppbyggelige brev. Men de er også kampbrev, særlig det første. Man regner med at de ikke er skrevet før omkring år 90. Og da står striden mot en farlig og vanskelig vranglære, den kristne gren av ny-platonismen eller gnostisismen. Her kan det være på sin plass å si noe om denne retningen. Den opptrer i mange former i ulike tidsperioder, og det er derfor lett å angripe den teoretisk. Det er ikke sikkert at det som var tilfelle i en periode er det samme i den annen tid.

 

Gnostisisme i Bibelen – og nå.
”Historien gjentar seg selv.” Det er et ”dogme” vi kan argumentere både for og mot. Det betyr selvsagt ikke at alt blir som før, og heller ikke at nåtiden er en nøyaktig kopi av farne dager. Men at noen hovedideer-og linjer kommer igjen både en og flere ganger, har historien flere eksempel på.Her vil jeg bare vise at noe i fortiden kommer igjen senere, ofte i nye klær. Men på innsiden er de utrolig like.GnosisEn ”åndelig” og filosofisk retning i de første århundrer e. Kr. var gnostisismen. Den hadde flere retninger.

To hovedlinjer peker seg ut: den hedenske gnostisismen, som også blir kalla hermetismen (etter Hermes Trismegistos), med røtter tilbake til Platon. Og så den som hadde et kristent ferniss. For å gjøre det enkelt vil vi kalle den siste for den ”kristne gnostisismen”, selv om det er svært upresist. Kerint Den ”kristne” gnostisismen var en filosofisk retning, og det kan diskuteres hvem og hvor mange som var med i denne gruppen. Sikkert er det i alle fall at vi finner nedslag av den i NT. Hvis vi regner brevene i NT for å være apostoliske (noe vi må), viser dette at den ”kristne” retningen var tidlig ute. En sentral person i denne retningen er uten tvil Kerint fra Egypt. Han var jødekristen og er kjent bl. a. fra Ireneus og Eusebius’s skrifter. Kerint var vranglærer på flere måter. Han lærte at Gud ikke var den høyeste Gud, bare leder for lave englemakter. Og Jesus var ikke Guds sønn og ikke født av en jomfru, han var bare en vanlig sønn av Josef og Maria. Det er kirkefaderen Irenenus som skriver slik om hans lære.

Så kommer den underlige, nærmest mystiske lære om Kristus – som altså ikke var Jesus. Kristus kom fra den høyeste guden, som ikke var skapergud. Han kom over Jesus som en due ved dåpen. Senere vek Kristus bort frå Jesus som en ånd, mens mennesket Jesus led og døde – og til og med stod opp. Kerint delte altså Jesus i to ”personer” og nektet at han var Guds Sønn og stedfortreder for oss. Forsoning er da umulig.En hovedgrunn til slike tanker må være at han i vantro satte sine menneskelige tanker over Guds og dermed ble han dommer over Gud og de sannheter han har gitt oss i Skriften. Og der synet på Jesus blir rokket, blir hele læren gal.

Kampbrev i NT.
Flere brev i NT var faktisk skrevet som kampbrev mot denne retningen, som ble regnet for vranglære. Det ser vi bl. a. av at de bibelske forfatterne argumenterer sterkt mot den. Brevene er ikke bare skrevet som oppbyggelige traktater og brev. Slik leser vi dem og får stor hjelp i gudslivet vårt av dem. Det har vi full rett til, ettersom Bibelen er Guds ord til alle slekter. Men det kan være nyttig og opplysende å se dem i lys av samtiden. I alle tilfelle kan vi forstå hvorfor apostelen skrev som han skrev. Og hvis vi også tenker at samme tanker dukker opp nå, blir det mulig å finne svar og hjelp i den åndskamp som vi står i nå. For i Guds rike er det sammenheng i tid. Gud vil gi det samme svaret i dag som på Paulus’s tid – selv om vi noen ganger bruker andre ord. Johannes Apostelen Johannes var en flittig skribent, nest etter Paulus. Vi har fem bøker av han i NT. Han ble den eldste av apostlene og døde ikke før på 90-tallet e. Kr. Hvis gnostisismen var i virksomhet da, er det grunn til å regne med spor etter den i hans skrifter. Og det tror vi det er.Jeg vil bare ta frem det første brevet hans her. Det er et anonymt skrift som har preg av å være et ”rundskriv”. Og finner vi spor av ”gnosis” i dette brevet fra omkring år 85-95 e.Kr., vet vi at gnostiske tanker var aktuelle tanker så tidlig. Ikke alle tanker i gnostisismen kommer igjen i brevet. Vranglærerne har som vane å snike seg inn blant de kristne. Det er derfor vi ikke alltid har så lett for å oppdage dem før de har gjort skade i kristenflokkene. I brevet er det særlig to lærespørsmål vi kan dra frem og vise her. Og de har stor relasjon til vår tid. Også andre brev i NT bærer preg av gnostisismen, både Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. Vi har faktisk eksempel i NT på at gnosis var kjent før Johannes’s brev. I Paulus’s brev til Kolossæ er det også spor av kamp mot ubibelske tanker. Brevet var faktisk også et kampbrev. Etter prof. Olav Moe var brevet skrevet i begynnelsen av 60-årene. Og det er nesten 25-30 år før Johannes skrev sitt brev. Men nå gjelder det altså Johannes.JesusUt fra dette forstår vi godt at Johannes må skrive så sterkt om Jesus som Guds Sønn, den enbårne, og som soning for våre synder. En mener også at evangeliet etter Johannes er et motskrift mot Kerint, f. eks i Joh. 1, 1-3 m. fl. st. Jesus er det evige Logos, ordet som var fra begynnelsen. Det samme finner vi igjen i brevet, kap. 1,1-3. Der understreker han at denne Jesus var fra begynnelsen, han var livets ord. De troende, sier han, har samfunn både med Gud og hans Sønn – og det er Jesus Kristus – altså ikke en deling av personen. I kap. 4,2 skriver han rett ut at denne Jesus Kristus er kommet i kjøt og er av Gud. Dersom det var selvsagt for alle, var det ikke nødvendig å skrive det så sterkt. Flere ganger skriver han at han og flere andre har sett det og vitner – de var øyenvitner til Jesus. Og det er et sterkt bevis.

Men Johannes stanser ikke ved personen Jesus. Det var ikke nok å ha en rett lære om ham. Men bare som Gud kunne han gjøre den gjerningen han var sendt for. Og det var ikke bare å tale, helbrede og gjøre under. Det var vitnesbyrd om hvem han var. Men allerede i første kap. skriver han om hva Jesu blod betyr, 1,7. Hovedsaken finner vi igjen i kap. 2,2: Jesus er en soning – for hele verdens synd. Det må han si så sterkt fordi Kerint og andre nektet det. Og det folk nekter, det må forkynnes! Det er slik de lærer nye tanker. Versene i kap. 4, 9-10 er viktige i dette lys: Det er Gud som har sendt Jesus, av sin kjærlighet. Og Jesus er Guds Sønn, og ble en forsoning for oss. Og mot slutten av brevet kommer ”summa summarum”: Visshet om at jeg er Guds barn ligger nettopp i at Jesus er Guds Sønn. Og det gir frimodighet til å hevde og bekjenne at jeg er en kristen og våger å be og vente svar, 5,10-15.

Og hva sier vår tid til dette? Synet på Jesus er svakt, kanskje særlig blant noen lærde og de unge. En tar ikke konsekvensene av at Jesus er Gud. Man får inntrykk av at Jesus er et godt menneske – med noen spesielle kontakter i himmelen. Men ikke noe mer. Og da står ikke Jesus frem som den store FRELSEREN. Han blir bare en reformator Blant mange andre.EtikkKerint stanser ikke ved den falske lære om Jesus. Han hadde også et ord å si om livet som kristen. Her kommer han med en etisk villfarelse som også er farlig. Og den er kanskje mer synlig og på en måte forståelig for folk flest.I etikken lærer noen gnostikere libertinisme, som betyr at en kan velge selv hvorledes en vil leve. Her skiller de mellom ”den guddommelige pneuma” (A. Nygren) som er det sanne ”jeg”, og det lavere jordiske livet. Hovedsaken ble å berge det åndelige livet (pneuma). Det må løses ut av det jordiske fengslet. Livet som menneske er likegyldig. De kan leve som de vil, det har ikke noe med vårt ”gudsliv” å gjøre.

Her reagerer apostelen kraftig. Han visste at det var helt mot Jesu lære. Liv og lære skulle stemme med hverandre. Etikken kunne ikke tale mot truen. Derfor gjør han det klart: Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Gud til en løgner og hans ord er ikke i oss, 1,10. Og den som er født av Gud (er en kristen), gjør ikke synd, 3,9. Ja, den som gjør synd, er av djevelen, 3,8. Det er hard kost. Med det vil Johannes si at Kerint og gnostikerne ikke er kristne når de lærer slik. Et rett liv er en nødvendighet og organisk konsekvens av å leve med Gud. Vi er ikke fristilt fra Guds ord om vi er fri i Kristus.

Vår tid
Dette går rett inn i vår tid og vår kristendom. Her viser den moderne gnostisismen seg i sin rette drakt. Tankegangen og slagordet blant mange nå er: Jeg gjør hva jeg vil og synes er rett. Det jeg tror er sant for meg, det gjør jeg. Andre har ingen ting med det. Jeg holder meg til det jeg forstår av Bibelen. Det er moderne gnostisisme. Men dette er egentlig å hevde seg over Gud. En tar liksom selv kontrollen over alt i livet, uten å helt forstå hva konsekvenser det får. Her er det bare en vei å gå – den Johannes gikk: Å holde frem den rette i og sanne kristne lære og tro. Han hamrer fast på de sentrale bibelske tema: Om hvem Jesus er og hva han har gjort, og hva en rett kristen er.

En ullen tale der en ikke skal støte noen, er ikke veien. Det bare utvanner kristentroen enda mer enn den alt er. Det har alltid vært klare toner som har båret kristendommen frem i tunge tider. Klare vekkelsestoner om synd, omvendelse og Guds frie nåde har skapt de store vekkelser i tidene før. Bare det kan gjøre det samme nå. Logikken er klar: Skal Gud gripe inn, må hans folk gå frem på Guds premisser. Og de ligger i hans Ord. Alle avvik fra det, river ned selve grunnmuren i den kristne troen. (Gud har noen ganger gått utenom kirken og det etablerte Guds folk og skapt nye tider ved noen få lydige vitner. Det kan han gjøre igjen.) ---

---

I tillegg til gnostisismen er det nevnt andre ting i brevet til Johannes. Han advarer mot verden, kap. 2, 15ff. Verden er også en lære som fører bort fra Gud og den smale vei. Både i første og andre brev taler han om Antikrist, kap. 2,18 og 22; 4, 3 og 2. Joh. 7. Om ikke selve personen Antikrist var kommet, var hans ånd der. Det er løgneren og fornekteren. Etter Åp. 13 vil han stige fram i den siste tid. Han sier også at det er mange falske profeter, 4, 1, og mange forførere, 2.Joh.7a. Og Jesus er nøkkelen til å forstå hvem han er. Det er forskjell på sannhetens ånd og villfarelsens ånd, 4,6. Vi må lære å skjelne mellom dem ut fra læren om Jesus.

 

Også Judas skriver om villfarelse i sitt brev – det har likhetspunkter med 2. Peters brev. Noen vranglærere har sneket seg inn, v. 4. De forvender Guds nåde og fornekter Kristus. Judas bruker også Israels historie som eksempel på at Gud vil dømme vranglærerne, v. 5ff. Han viser til englene som falt, synden i Sodoma og Gomorra. Han taler om Kains vei, Bileams villfarelse og Korahs gjenstridighet. V. 11. Han roper et Ve! over alle slike. Og i den siste tid vil det også komme spottere som lever etter sine lyster, og de skaper splittelse. Det er viktig for en kristen å holde seg borte fra deres lære, men prøve å hjelpe til sann tro.

 

I sendebrevene i Åp. 2-3 finnes også vranglære. Det skal vi ikke ta tid til å gå inn på nå. (Mer senere.) Men det viser også at det blir aldri slutt med angrepene på kristendommen. Det er ikke bare politiske krefter som gjør det, som nazismen og kommunismen. Det er ukristelige åndskrefter som står bak og vil utrydde Jesu navn og gjerning. Og hvorfor vil de det? Et viktig svar er at den kristne tro og de kristne er en dom for deres eget syndige liv. Innerst inne vet de at Gud og hans Sønn eksisterer selv om de ikke kan se det. Og da blir det om å gjøre å få dem bort. Det kan skje både ved forfølgelse og ved å forandre kristendommen Vi må være forberedt på at det blir mer av dette i tiden som kommer. Det gjelder altså både at vi selv er på rett vei, og at vi våker over troen og læren slik at den fortsatt er sann og rett.

onsdag 8. april 2015

Vranglære - ved Paulus.

III. Paulus.

Paulus var ikke en av de tolv apostlene. Men han hadde hatt grundig opplæring i den jødiske tro. Ingen skulle så lett sette ham fast der. Etter møtet med Jesus på vei til Damaskus ble han en ny mann. Han så ikke på en gang. Han var flere år i stillhet hjemme og i Arabia. Det ble nok en god skole for ham. Gud tok seg av ham på en spesiellmåte, for han var et utvalgt redskap som skulle gå til hedningene i Romerriket. Det sa Herren selv til Ananias i Damaskus, Apg. 9, 15. Og det er han som har forklart mye av evangeliet for oss i sine brev og litt i talene.

Paulus fikk mye motstand der han kom og talte. I første omgang var det jødene som gikk imot ham, dvs. ofte lederne i synagogen. I møtet med de eldste fra Efesus i Milet (Apg. 20) sier Paulus noen viktig og kanskje oppsiktsvekkende. I v. 29f sier han: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.»

Det må rett og slett være en profeti på linje med profetene i GT. Og den leder oss helt fram til vår tid. Her er en sannhet som gjelder hele kirkehistorie. Jeg vet, sier han. Det er ikke noe han har tenkt ut selv eller hørt av andre. Som en Guds tjener har han fått det ved åpenbaring fra Gud. Ingen kan vite hva som skal skje i framtida uten Ham.

Da skal det komme glupende ulver som angriper de kristne. Det må ha vært en sorgfull tid for Paulus. Det skal komme menn fra deres egen forsamling som skal opptre som vranglærere. I Efesus gjaldt det en tidlig form for gnostisisme – som ville smelte kristendommen sammen med den hellenistiske hedenske religion, altså en religionsblanding (synkretisme). Senere er det kommet nye og andre falske lærere.

Den svenske kommentatoren Eric Bernspång skriver i en kommentar: «Senere har vranglæren variert fra tid til annen. Bibelkritikere og liberale teologer har vært grunn til mer ødeleggelse innen den kristne menighet enn forfølgelsen utenfra noen gang. Og sosiale profeter som taler om menneskets snillhet og godhjertethet og hjelpsomhet, ved at de fornekter det åndelige under som gjør et syndig menneske hellig, tilhører de som fører falsk tale.»

Hva kan Paulus gjøre for dem nå? Han overgir dem til Gud og hans nådes ord, v. 32. Gud er mektig til å holde dem fast og lede dem fram på livets vei til himmelmålet. Vi legger merke til at han ikke skylder på staten eller keiseren i Rom. ‘Kirkestrid’ er en åndelig kamp som må vinnes med åndelige våpen. Vi følger nå Paulus’ brev slik noen mener kronologien er (altså fra de første til de siste brev). Her skal vi stort sett følge Olav Uglems dateringer.

Tessalonikerbrevene er trolig de første av Paulus, skrevet etter vekkelsen og forfølgelsen der. Allerede her taler Paulus om den største vranglærer som skal komme, Anti-Krist. Han kaller ham Syndens menneske, Fortapelsens sønn, Den lovløse. Mot slutten av evangeliets tid skal det største frafallet komme. Da blir det lovløshet og Satans virksomhet på jord med løgnens makt og tegn og under. Det blir en fryktelig tid. Det blir en fryktelig tid, jfr. Åp. 13 og 1. Joh. Brev. Det blir motgang både mot selve troen og Jesusnavnet, men også med en lære som forvrenger evangeliet til satans fordel. Det får de kristne vite ca. 20 år etter Jesu død.

De neste brevene Paulus skriver er antagelig Galaterbrevet og brevene til Korint ca. tre år senere. I Galatia i Tyrkia var vranglæren loviskhet. Paulus hadde forkynt evangeliet om Guds frie nåde. Så kom det jøder som kravde at de kristne måtte holde Mose lov. Det skapte mye tvil blant de nyfrelste. Var det ikke nok å tro på Jesus? Skulle de også følge bud og regler i Moseloven?

Da er Paulus streng. Hvis de vil holde seg til loven og den gamle pakt (nå etter at den nye var kommet), er de under Guds forbannelse. Kap. 3, 10. Ingen kan bli rettferdig ved loven, sier han, v. 11. Han må enda en gang forkynne for dem: I tidens fylde sendte Gud sin sønn, 4, 4. Foir hvis de følger loven med f. eks. åla seg omskjære og bygge på det, er de skilt fra Kristus og falt ut av nåden, 5, 4. Han avslutter dette kraftige brevet med et vitnesbyrd: «Men det være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors. For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden,» 6,14.

Omtrent samtidig skrev han brevene til Korint, ca. år 55. Menigheten der var preget av uro og et uklart kristenliv. Noen var menneskesentrert og holdt seg til forskjellige predikanter, andre var uklare i moralen og andre igjen la stor vekt på noen nådegaver og de skjønte ikke betydningen av Jesu oppstandelse og vår oppstandelse. Dermed ble det korrespondanse att og fram med veiledning fra apostelen. Vranglære er alt som går på siden av bibelordet eller går imot det. Noen hadde sneket seg inn her også og forkynt en kristendom light. Det er risikabelt. Det fins alltid mennesker som griper den. Paulus vil lede dem inn i lydighet mot Guds ord og tanke. Da er det ikke plass til splittelse og oppdeling i grupper. Noen må ha overbevist dem om at de kunne leve i synd av ulik slag og likevel tro på Kristus. Nei, sier Paulus. Han vil ha en ren brud. Noen forkynte også feil om oppstandelsen, kap. 15,12. Vi ser altså at forkynnelsen er viktig. Det er viktig at den er rett og følger Bibelen nøye. Ellers blir troen feil. Derfor skal vi gjøre som de kristne i Berøa: Etter forkynnelsen gransket de i Skriftene hver dag om det hadde seg slik det ble sagt dem, Apg. 17,11. Alt skal prøves på Skriften.

Det neste brevet kom 1-2 år senere, til Rom. Det er et lærebrev. Her taler han både til og om jøder og hedninger. Han skriver om synd og forsoning og nåde, formaninger og hellighet. Følger vi hans ord, kan vi være trygge på at vi taler rett. Han viser at Israel har en spesiell plass i Guds rike, kap. 9-11. Så avslutter han brevet med denne advarsel: «Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem.» 16, 17. På nynorsk står det slik: «Hald auga med dei som valdar kløyving og fråfall frå den læra de har teke imot.» Det er enda sterkere og klarere. Feil lære i forhold til Skriften virker splittelse og frafall. Han tenker altså at vranglæren kan snike seg inn også i Rom.

Tre fire år senere skriver han noen brev fra fangenskap. Han har tid å tenke over hva som har skjedd og det som vil skje i andre menigheter også. Og dermed kommer vi til Efeserbrevet, Filipperbrevet og Kolosserbrevet, skrevet ca. år 60-61. I alle disse brevene forkynner han sterkt evangeliet. Etter både nådeforkynning og formaning til efeserne minner han dem om at de også står i en kamp og strid åndelig talt. Derfor skal de ta på Guds fulle rustning, kap. 6. De har ikke kamp mot mennesker, men mot åndkrefter. Djevelen er vår motstander og han er listig og har en hel hær med seg. Hans mål er frafall, og han bruker ofte vranglære som middel. Derfor minner han dem f.eks. om sannhetsbeltet og fredens evangelium og Guds ord.

Også til filipperne forkynner han evangeliet. I kap. 2 om Jesu komme og i kap. 3 gir han sitt eget vitnesbyrd om frelsen. Det er som om han vil si: Slik er kristendommen! Hold dere til den. Han har allerede minnet dem om at noen forkynner av misunnelse. Kap. 1,13ff. Så lenge de taler rett om Jesus og frelse, lar han det være. Men han har også ei åtvaring til dei, kap. 32ff. Hald øye med hundene, seier han. Han veit det fins noen onde arbeidere. Også her er det noen jødekristrne som vil ha folket inn under loven. Så viser han i dette kapitlet at han selv er blitt frelst uten loven selv om han kjente den meget godt og hadde levd etter den. Kampen stod hele tiden om å bevare evangeliet fritt og rent.

Det kommer også fram i kolosserbrevet. Her har han noen flotte ord om Kristus og hans gjerning. Han befridde dem fra mørket og synden, han forlikte alle ting med seg, og de finner alle skattene og visdommen i ham. Ja, han strøk ut skyldbrevet og avvæpnet maktene. Derfor må de ikke la noen røve seiersprisen fra dem, 2,18. Noen prøver på det på ulik måte. Derfor må de holde fast ved Kristus. Det er nøkkelen. De må ikke tillate at noen legger nye bud og regler på dem, 2, 20. De er oppreist og frelst ved Kristus, derfor skal de søke det som er hos ham, i himmelen. Kap. 3 er nettopp fult av formaninger til et kristent liv i verden. Dette livet med Jesus er vern mot vranglæren som er kommet, gnostisisme og judaisme. Ingen er utenfor fare i denne striden. Det viser Bibelen oss.

De siste brevene til Paulus er til medarbeiderne Titus og Timoteus. Da er vi kommet til midten av 60-tallet, og Paulus vet at han har kort tid igjen å leve. Han begynner sitt første brev til Timoteus med å vise at noen farer med fremmed lære, 1, 3. Gang på gang ser vi at Bibelen viser til læren. Den er fundament og rettesnor i livet. Vi skal ikke forakte læren. Den unge medarbeideren skal nå formane dem til ikke å forkynne feil. Noen vil være lovlærere, men farer vill med tomt snakk, v. 6-7. Den som skal være en menighetstjener, må derfor være slike som bevarer troens hemmelighet i en ren samvittighet, 3, 9. Skal vi kunne forkynne rett, må vi selv være rett omvendt og leve med Jesus.

I dette brevet har han klare ord om at det kommer et stort frafall, 4, 1ff. Han viser flere sider ved frafallet. Det er ikke alltid likt. Noen ganger er det nåden og troen som angripes, andre ganger er det livet og en falsk frihet fra Guds ord som fremheves. Det må vi også ha for øye så vi ikke lar oss lure ved falsk lære. Fremfor alt sier han at de må legge vinn på opplesningen av Skriften, 4, 14, Den skal vise vei og led oss til det rette målet. Formaningene til de troende skal nettopp være med å bevare oss fra ytre og indre synd og peke på veien. Det gjelder å jage etter rettferdighet m.m. sier han, kap. 6,11ff. Timoteus skal stride troens gode strid, holde budet rent og ulastelig. Det er nok formaninger vi trenger i dag også.

I det andre brevet minner han også om frafallet som kommer. I de siste dager blir det vanskelig, sier han, 3,1. Og det er menneskene som gjør det vanskelig. De har skinn av gudsfrykt og ser ut som kristne. Men deres tid vil ta slutt. Det kommer onde mennesker som fører vill og selv farer vill, 3, 13. Nå minner Paulus ham om Skriftene – de kan gjøre folk vise til frelse og intet annet. 3, 14ff.

Han avslutter også dette brevet med å minne om frafallet som kommer, 4, 3ff. Og det er nettopp den rette lære de ikke skal tåle. De tar seg lærere etter eget ønske, slike som forkynner det de vil ha. Da skal han vende øret bort. Vi skal ikke lytte til og lese all verdens skrifter som forkynner feil. Det gjør folk usikre og påvirker i feil retning. For siste gang skriver han: Nåden være med dere! Den må vi ikke glemme i livets strid.

Også til Titus skriver Paulus om det samme: Det finnes mange gjenstridige, sier han. De fører folk vill.  1, 10. Titus skal tale dem til rette, v.13. Det er nok ikke alltid lett. Her viser han også til nåden som åpenbarer frelsen, 2, 11ff. og 3, 7.  Men det er tydelig at også Titus har vært utsatt for personer og kanskje grupper som var usunne i troen (1, 13f). De har vendt seg bort fra sannheten og er opptatt med jødiske eventyr og bud. Og i kap. 3, 9 kommer han tilbake til slike spørsmål: tåpelige stridsspørsmål og ættetavler og strid om loven. Det er ikke evangelieforkynnelse, og Titus skulle vise dem fra seg. For det er vranglære.

Vi ser altså at det var strid om trosspørsmål også i aposteltiden. Og de første kristne arbeiderne hadde ikke en lett oppgave når de møtte vranglæren. Bibelen var ennå ikke fullstendig. De brukte nok Det gamle testamentet – det ser vi av henvisninger til bøker der i brevene. Men vi har en større bibel, og det skal vi være glade for.

---

søndag 5. april 2015

Påskefeiring 2


Påske 2.


Påskedramaet stansa ikkje på langfredag med Jesu død. Det kom noko etter. Og den hendinga er viktig og har kanskje ikkje ein direkte parallell i den jødiske feiringa. For denne delen handlar om eit heilt nytt liv, ei slags nyskaping i verda.

 

Jesus hadde fortalt læresveinane at han ikkje skulle vera i grava. Han skulle stå opp att frå dei døde etter tre dagar. Men det ser ikkje ut til at det hadde «gått inn» hjå dei. Dei levde i alle høve som om dei ikkje hadde høyrt dette.

 

Difor var dei nok forundra og redde då bodet kom: Han er ikkje lenger i grava. Han er borte. Soldatane var redde, kvinnene som kjende han trudde heller ikkje anna enn at han var død. Dei vart også redde. Men dei fekk bodskapen forkynt klårt og tydeleg: Han er oppstaden. Mat. 28, 6. Desse to kvinnene fekk så oppgåva: Gå og sei det til læresveinane mine.

 

Og då byrja det. Dei skunda seg – og dei sprang av glede til Jesu nære vener. Då hende noko forunderleg for dei: Jesus kom til møtes med dei, står det. Han visste jo alt, og nå ville han hjelpa dei i trua og vantrua deira. Ver helsa, sa han. Ikkje eit vondt ord. Berre godleik og nåde.

 

Jesus var altså utfridd frå grava. Løyst frå alle band i denne verda. Nå hadde han himmellekamen på seg, så det var ikkje så underleg at folk ikkje kjende han att med ein gong. To vener som gjekk mot Emmaus skjøna ikkje kven han var då han slo seg i lag med dei. Luk. 24. Eit heilt nytt kapittel i verda hadde teke til. Ingen ting var som før lenger. Oppstoda vart overskrifta på den nye tida.

 

Paulus har skjøna det betre enn nokon annan, trur eg. Folk i Korint skjøna det ikkje og laga bråk om det. Det var berre 5 år etter vekkinga. Så snart kom problema der. Og Paulus skreiv eit langt og sterkt brev til dei. Og han brukte det lengste kapitlet eller avsnittet nett om oppstoda. 1. Kor. 15. Det kan løna seg for fleire å ta seg tid til det kapitlet endå ein gong. Der får du svar.

 

Paulus slår fast at oppstoda er etter Skriftene, og dermed er det sikkert. Gud lyg aldri. Og deretter kjem han med ord som viser kor heilt avgjerande påskemorgon er for oss kristne. Dersom Jesus ikkje hadde stått opp frå grava, ville forkynna av evangeliet vore tomme ord og trua var også tom og nyttelaus. Ja, me som forkynner Ordet, ville vore falske vitne om Gud. Trua var unyttig og me var framleis i syndene våre. Ja, me var ynkelegare enn alle andre. Me var faktisk dei mest ynkelege i verda (her er brukt eit uttrykk for superlativ på grunnteksta).

 

Her kjem så Paulus med eit utrop nærast: Men no er Kristus stått opp! V. 20. Sigeren er vunnen. Difor kan songaren seia: Å. Salige stund uten like – han lever, han lever ennu! Det tyder m.a. at synda er sona, sigeren over satan er vunnen, frelsa er ferdig – og det er von for oss etter døden. Grava er ikkje den siste kvilestaden. Det gjeld berre den jordiske lekamen. Me som trur på Jesus, skal stå opp til evig liv og sæle i Guds himmel. Og dei som ikkje trur, er ulydige og ikkje vil ta imot Jesus, dei skal også stå opp – til dom og oppgjer med Gud.

 

Men ennå er det rom og tid for å venda om. Kom du også!

 

lørdag 4. april 2015

Påskefeiring

Påske

4. april 2015 kl. 19:40
Påske er sanneleg blitt ei høgtid for folket, og dei feirar den på ulik måte. Det har nok gått føre seg ganske lenge, men kanskje må me seia at dei siste tiåra har det blitt meir feiring enn påske. Eg har ikkje noko mot at folk har fri og reiser på tur og har det "kjekt", som det heiter nå. Men me må kanskje spørja oss sjølv: Kvifor har me eigentleg påske?

Då kjem me ikkje forbi at det er ei bibelsk høgtid. Ingen andre religionar har påske - med unnatak av jødane. Og den jødiske påske ligg som eit bakteppe for den kristne påsken. På Jesu tid og ved hans død fall også begge desse hødtidene saman i tid. Det vil då seia at den kristne påske vart "skipa" medan den jødiske påske vart feira. Og ikkje berre det. Den jødiske påske var faktisk ein slags "mal" for den kristne. Det ligg noko profetisk i jødane sin påske. Dei feirar den til minne om utgangen av Egypt. Og den var dramatisk - med død og blod og utfriing for folket.

Slik vart også den kristne påske. Kort fortalt døyde fleire den dagen. To røvarar og ein uskuldig dømt. Og det var den romerske staten eller hæren som tok livet av Jesus. Og Jesu blod rann då soldaten stakk spydet i sida hans og då dei slo inn naglane. Då var det smertefullt for Jesus. Den lekamlege og menneskelege sida hans lei like mykje som røvarane.

Men Jesus hadde ei ekstra liding som ingen andre har prøvd og som røvarane ikkje kunne skjøna. For der på krossen tok han med seg alle synder på heile jorda frå alle tider. Det var ei ufatteleg bør han då hadde. Og ikkje nok med at han bar dei. Han blei dømd for dei. Han lei den gudsdommen som me alle skulle ha bore. Og då det var gjort, ropa han ut over Golgata-høgda: Det er fullført. På Jesu språk og i den greske grunnteksta er det berre eitt ord. Dei må ha høyrt det som ein fanfare: Fullført!

Når me ser og tenkjer på dette, vert påskefeiringa ein annan. Det blir ein stor takk til Gud som ordna det slik. Og det blir fødd noko i oss som vil at dette ordet og bodskapen må forkynnast utover heile verda. Eg vil gjerne få spørja: Har du teke imot det? Er frelsa blitt di, eller er det berre teori og historie? Bibelen seier at dei som trur på Jesus, får del i denne frelsa. Amen.