torsdag 24. mai 2007

Kirkehistorien i Oldtiden

KIRKENS HISTORIE
I OLDTIDEN.

Av Nils Dybdal-Holthe.

1992/2006
(Dette innlegget kan bli revidert og utvidet. Men det er et forsøk på å finne hovedlinjer og noen interessante ingredienser i vår tidligere historie.)

INNHOLD:

Forord....
I. Bakgrunn.
1. Hedenskapet i Midtøsten: Gresk, romersk, egyptisk og syrisk-østlige religioner.
2. Politiske forhold: Romerriket.
3. Keiserdyrkelsen.
4. Filosofien: Platon, stoisismen, panteisme, monoteisme.
5. Jødedommen.
II. Jesus i tidens fylde. År 4 f. Kr. - 30 e. Kr.
Synopse.
1. Profetier.
2. Liv.
3. Lære. Mat. 4, 17 - Joh. 1, 19.
4. Oppdrag. Joh. 19, 30 - Mat. 28. 19.
III. Apostelkirken. År 30-70.
1. Pinsedag.
2. Peters oppdrag.
3. Paulus som hedningenes apostel. Apg. 16, 9.
Paulus' liv
4. Det første kirkemøtet, år 49.
5. Forfølgelse og martyrer.
6. Vekkelse og motgang.
IV. Urkristendommen. År 70-140.
1. Et vendepunkt.
2. Jødene etter år 70.
3. Jødekristendommen.
4. Kristen vekkelse.
5. Forfølgelser.
6. Litteratur i etterapostolisk tid.
7. Menighetsliv og kirkeordning.
8. Filosofi og teologi.

V. Den gammelkatolske kirken. År 140-313.
1. Politisk utvikling.
2. Framgang og motstand.
3. Kirkefedre.
a) Ireneus.
b) Tertullian.
c) Klemens av Alexandria.
d) Origenes.

VI. Romersk statskirke. År 313-500/600.
Oversikt.
1. Politisk utvikling.
2. Statskirke.
3. Arius.
4. Trosbekjennelser.
5. Øst og vest.
a) Østkirken.
b) Vestkirken.
6. Augustin.
a) Liv.
b) Skrifter.
c) Lære.
d) Betydning.
7. Klostervesenet.
Litteratur.


**************




Forord.

Denne "kirkehistorien" er vesentlig basert på Holmquists kirkehistorie og Nørregaards omarbeidede utgave i "Kirkehistorie" på dansk fra 1931. Bakgrunn for den siste er Hj. Holmquists bok: Kyrkohistoria I - Gamla tiden och Medeltiden 1922 m. fl.
I denne framstillingen er flere bøker benyttet, som det går fram av noter og litteraturliste. Jeg skal serskilt nevne Holmquists bøker i kirkehistorie, Gustaf Aulén: Dogmhistoria og Bengt Hägglund: Teologins historia. Dette antyder at jeg har til en viss grad forsøkt å integrere oversikter over dogmer og utviklingen av dem i den historiske framstillingen. Den historiske framstillingen er ikke så fullstendig etter 313 der bare enkelte linjer er tatt med. Noen dogmehistoriske forhold er derimot ført lenger fram som delen om filosofien.

Et annet viktig verk må nevnes, nemlig Philip Schaff: History of the Christian Church, særlig vol. II, samt hans samling av de kirkelige symboler, "Creeds of the Christian Church".

Et annet punkt som er lagt vekt på her, er en framstilling av vekkelsene og dermed utbredelsen av kristendommen i denne tida, samt martyrhistorien som viser motstanden kristendommen fikk.

Jeg har også forsøkt å trekke inn litt av den profane historie og forsøkt å se linjer i historien - alt under synsvinkelen: Gud er historiens Herre.

Det kan være grunn til å spørre: hvorfor leser vi historie? Har den noen funksjon i en ny tid?

Det kan gis flere svar på slike spørsmål. I dag kan det være mer nødvendig enn noen gang ettersom vi på mange måter lever i en historieløs tid.

For det første vil historien lære oss en nødvendig ydmykhet i liv og gjerning. Uten historiekunnskaper blir mennesket lett hovmodig og tenker de er de første i verden som har tenkt så dype tanker eller gjort gode gjerninger. Når vi leser hva andre har gjort, ser vi hvor lite vi selv har utdrettet. Og når vi leser om den innsikt andre har hatt i Guds ord og livets store problem, forstår vi lettere hvor overfladisk vi selv tenker. Derfor er både allmenn historiekunnskap nødvendig og spesiell kunnskap i kirke-og misjonshistorie. Filosofihistorien viser oss de mange forsøk på å løse livets dype og vanskelige spørsmål. Og dogme-og teologihistorien forteller oss at mange har tenkt mye over vanskelige teologiske spørsmål lenge før vår tid.

Det fører oss over i det andre: vi nåtidsmennesker bygger vårt syn på det som er tenkt og gjort før. Vi lever ikke i et vakum, men står midt oppe i en utvikling på alle områder. Språket vårt er preget av det som er tenkt før. I den vestlige verden er språk og tankegang mer preget av bibelske ord og grunntanker enn mange forstår, på samme måte som den arabiske verden er preget av Islam og Koranen, og Østen har sin bakgrunn i hinduistisk og buddhistisk tankegods. I det veldige kinesiske riket er f. eks. språk og tankegang sterkt preget av konfusianismen. - Også den profane historieutviklingen har betydning for nåtidsmennesket. Vårt samfunn er f. eks. sterkt preget av 17. mai 1814 som igjen hadde sin bakgrunn i den franske og den amerikanske revolusjonen noen tiår før.

For det tredje arbeider vi med kirkehistorie for å se hvordan Gud har ledet sitt folk i eldre tider. Både GT og Acta (Apg.) er "kirkehistorie" som nettopp viser Guds førelse med folket. Han ledet dem gjennom vansker og prøvelser såvel som i gode og lette dager.

For det fjerde lærer kirkehistorien oss noe om Guds folk - hvordan det har levd i gamle dager, og dogmehistorien viser oss hvordan forkynneren har talt og lært dette folket. Hvis vi tror det er en sammenheng her, kan historien lære oss noe for vår egen tid. Guds folks feiltrinn er advarsler og deres tro og mot oppmuntringer for oss.

For det femte er det viktig å forstå vår egen tid på bakgrunn av fortida. Dette henger sammen med det andre punktet ovf. Det er mange ting i vår tid som man ikke kan forstå uten på bakgrunn av noe som har hendt før. Og det man ikke forstår, har man lett for å feilbedømme. Politisk kan nynasismen være et eksempel. Hva er det og hvorfor har den oppstått? Den historieløse kan lett mene at det er nye og enestående tanker som skal omskape verden. Den historiebevisste vet derimot at dette er prøvd før og har sin bakgrunn i det tredje riket, den andre verdenskrig med Hitler og Quisling. Og Hitler hadde også sin bakgrunn. For å forstå ham, må vi også vite noe om den første verdenskrig og Tysklands nederlag, om jødehatet, nasjonalismen og darvinismen i tida og ikke minst om Nietzsche og hans filosofi om "overmennesket". Og slik kan vi rekke opp tråder bakover for å forstå senere tider.

I. BAKGRUNN.

Kristendommen vokste ikke fram i et tomrom eller kom plutselig. Den har en forhistorie og en referanseramme. Kristendommen stod fram i en hellenistisk kulturverden. Det viser seg å både være en fordel og en ulempe. Den stod ikke fram i et vakum eller uten en forhistorie. Det hadde skjedd mye i forkant av kristendommen, og den vokste fram midt i en kultur. Og spørsmålet blir straks: ble kristendommen preget av den omkringliggende kulturen eller klarte kristendommen å prege kulturen og samfunnet slik at det ble forandret? Vi klarer ikke å svare fullt ut på slike spørsmål. Men i framstillingen vil det bli gitt en del svar.

1. Hedenskapet i Midtøsten:
Her tenker vi på gresk, romersk, egyptisk og syrisk-østlige religioner.

Den religiøse verden i Romerriket omkring år ”0” var preget av synkretisme. Det var mange religioner som ofte ble vevd inn i hverandre. En viktig årsak til dette var at mange forskjellige folk og faktisk folk fra flere verdensdeler skulle smeltes sammen til ett rike. Dermed kom de uvegerlig i tett berøring med hverandre. En følge av det var at deres nasjonalitet lett ble oppløst og dermed kom den religion som var knyttet til deres nasjon i fare.

Allerede på Aleksander den stores tid begynte dette og med Romerriket ble det fart på utviklingen. Folk lånte guder og kultur av hverandre og flere religioner ble etter hvert blandet, det vi kaller synkretisme. Gresk og romersk religion var nærmest hverandre og ble kanskje først blandet. Dernest kom den syriske-østlige religion med Astarte-og Adoniskulturen inn i bildet. Lille-Asias guds-mor (magna Mater)-og Attisfester, og egyptisk Isis og Serapis' hemmelige visdom og praktfulle prosesjoner fikk også plass. Rom var en magnet som drog alt til seg. Den var både hovedstad i riket og verdensmetropolitt. Der ble bygt tempel (panteon) for alle slags guder.

Nå ble de hellenistiske mysteriereligionene utformet? Det ser ut til de fantes allerede da kristendommen oppstod. Man tilhørte ikke disse religionene ved fødsel og måtte velge dem. Deres mål var å gi frelse fra skjebnen og maktene, uten at tanken på et evig liv etter døden ennå betød noe særlig. De innvidde som deltok i de hemmelighetsfulle mysteriene, de hellige handlinger, og trodde at guddommen var virksom i dette med sin makt, fikk selv del i guddommelighet. Ved Mitrakulten ble f. eks. en okse ofret. Blodet fløt ned på de troende som satt under, og det gjorde "underet". De fikk del i oksens kraft og styrke.

Astrologien var kanskje den mest populære formen for religion. Opprinnelig var den et forsøk på å forstå tilværelsen og Skjebnens lover vitenskapelig. De ville finne en årsakssammenheng i tilværelsen og forklare den med basis i tidens vitenskap, astronomi og astrologi. Utviklingen gikk likevel i retning av overtro og fatalisme. Verden og menneskene var bundet under fatum (skjebnen) eller på gresk heimarmenæ. Stjernene styrte skjebnen med evige lover med en urokkelig kausalitet (årsakssammenheng). I sin populære form nådde den ned til folket. Den har hatt en bemerkelsesverdig evne til å overleve gjennom alle tider. I humanismens tid ved slutten av middelalderen dukket den opp igjen. Og vi kjenner den fra dagens ukeblad.

Også andre former oppstod: Persiske trollmenn drev demonbesvergelser og det greske orakelvesen fikk et oppsving. I egyptisk kult og besvergelsesbøker kulminerte troen på makten i det overnaturlige. Og dette spesielle, det overnaturlige, er et trekk ved hedenskapet og særlig dens oppløsning.

Men denne kultmagi og synkretisme fremmet dypest sett lengselen etter en Gud som stod over disse makter, sier Holmquist. Folk behøvde en større guddom, en Gud som kunne befri dem fra maktene og skape lys og kraft. I den brokete verden folk levde i nå, ble også nye spørsmål født: om sjelens udødelighet og et liv etter dette, om synden og frelsen og vårt moralske liv. Det som altså så uryddig ut, ble faktisk en åpning for det nye evangeliet som var på vei ut i verden, etter denne tankegangen.

2. Politiske forhold: Romerriket.

To viktige politiske hovedforhold gjorde seg gjeldende i denne tida. Først verdensmonarkiet, som Holmqust kaller hellenismens viktigste produkt . Helt siden Aleksanders tid var dette målet og ble gjennomført av romerne. Det var vanskelig å få til en verdensreligion i den gamle verden med mange små stater med sitt eget styre. I det store romerriket ble det annerledes. Her ble de mange små folk og stater underordnet en leder. Alle fikk felles styre, forvaltning, rettsapparat og andre samfunnsforhold. Den romerske ledelse brukte også å flytte embetsmenn til forskjellige provinser for slik å knytte riket bedre sammen.

Ikke minst betød den militære organisasjonen mye her. Hæren blandet folk fra mange steder på linje med slavehandelen. Andre samfunnsforhold gjorde det også lettere på flere måter å skape en enhetlig stat. Veinettet gikk ut fra Rom til de mest avsidesliggende steder langs grensene og var som pulsårer i rikets liv. Ennå finnes rester igjen av disse veiene som viser de var meget godt bygget. Romerriket hadde et postvesen som transporterte både personer og varer på statens bekostning. Selve beliggenheten rundt Middelhavet var en stor fordel med sjøfart mellom de fleste land i riket. Det var utstrakt handel mellom landene og kjøpmenn reiste ofte fra sted til sted.

Alt dette gjorde det lett å bringe den nye religionen ut i hele den gamle "verden".

En annen viktig side var den felles kultur som hellenismen skapte ved skikk og bruk, omgangsformer og leveforhold. Det viktigste i denne enhetskulturen var utviklingen av gresk som statsspråk. Det var rett nok to språk i riket, og latin var det militære språket. Men alle med en viss utdannelse kunne gresk, og det trengte også inn blant vanlige folk. Dette "folkegresk" var koine, som var et enklere språk enn de gamle klassiske greske dialektene. Når så NT ble skrevet, var det nettopp på koine eller hellenistisk gresk som det også kalles.

Dette var en stor fordel for de første kristne misjonærene. Det hadde også ført med seg en annen fordel: følelsen av den motsetningen som hadde hersket mellom grekere og de såkalte barbarer holdt på å bli opphevet. Tanken på den enkeltes menneskeverd og på alle mennesker som en enhet var allerede født.

Denne tida var også foreningenes tid. Folk fra ulike forhold kunne møtes. Her kunne man få hjelp eller finne ro og trivsel i den sosiale nøden som vokste fram. De fleste foreningene hadde et religiøst preg, men tjente altså en videre oppgave. En av dem var å sikre en verdig begravelse for medlemmene. Foreningen tok nærmest familiens plass i dette. Det var livsviktig i antikken å være sikret ro og fred i døden, og da måtte graven vernes. Før hadde slekten gjort dette som i vårt samfunn. Men når de sosiale forhold ble så forandret som i Romerriket, ble slektene oppløst og mange flyttet fra hverandre. Dermed kom nye instanser til å overta det familien hadde sørget for før. - Det er ikke vanskelig å se paralleller i vår tid her.

Så viste det seg at ingen gjorde dette bedre enn de kristne. Denne tjenesten kom til å fremme kristendommens framgang mer enn noe annet.

I denne hellenistiske tiden var det også en sterk pasifisme som rådde. Folket lengtet etter fred. Også her fikk kristendommen en tilknytning med sitt åndelige fredsbudskap.

3. Keiserdyrkelsen.

Midt i den religiøse synkretismen vokste det fram en ny romersk statsreligion: keiserdyrkelsen. Den ble en avgjørende faktor i møtet mellom kristendom og hedenskap. Den skulle faktisk bli "et bøddelsverd for kristendommen". Den kom opprinnelig fra øst, men kom vestover med Aleksander den store. Under keiser Augustus slo den ut i full blomst. Egentlig tilbad de og dyrket de keiserens genius, som var den udødelige del av hans person. Men snart ble også keiseren som levende person gjenstand for tilbedelse. Han ble betraktet som bilde på at den romerske verdensherskeren var evig og guddommelig. For patriotiske romere ble keiserdyrkelsen den egentlige religionen. Den skulle holde det romerske riket sammen. Den romerske staten la seg mindre ut i hva den enkelte tenkte og trodde og hvilken gud de dyrket. Sett på den måten var det en slags "religionsfrihet" i riket. Men denne friheten måtte ikke komme i konflikt med keiserdyrkelsen som i praksis var tegnet på lojalitet mot riket. I alminnelighet hadde folk ikke noen vansker med det. De hadde vendt seg til at flere religioner kunne leve side om side i en slags religionstoleranse.
Men for monoteismen ble det annerledes, ja umulig. De kristne kunne ikke ofre til keiserens bilde eller sverge til hans genius uten å fornekte sin tro på den største og mektigste Gud. Det ble altså en dødskamp mellom den kristne kirke og den hedenske stat. De utesluttet hverandre gjensidig.

Vi har en parallell i Bibelen til dette, nemlig i Daniels stilling i det hedenske Babel. Påbudet om å tilbe kongens bilde var absolutt. Dan. 3, 6 og 6, 8. Daniel og hans venner valgte den sanne Gud og dermed straffen for å bryte kongens bud. De nye kristne i Romerriket stod overfor samme valg og konsekvens.

4. Filosofien.

Hellas er kjent som filosofiens vogge. Her var de store og kjente filosofiske skoler i antikken. Og filosofien hadde, mener man, en forberedende karakter for kristendommen. Man maner at slik Aleksander begynte utenfra, skjedde en forberedelse med Platon og hans filosofi innenfra.

Filosofien kritiserte den gamle antikke gudeverden i gresk og romersk religion. En ny og åndelig oppfatning av religion kom i stedet. Høyere krav ble stilt enn før.

Den gamle greske religionen var mytologisk og knyttet til den gudeverden vi møter i f. eks. Homer og Hesiodos' skrifter. Et rikt utvalg av guder finnes her der Zevs står fremst.

I gammelromersk religion finner vi også en rekke gudenavn, som dels er paralleller til de greske, dvs. de er navn på samme gud. Det latinske deus betyr gud uten at det er knyttet til en bestemt guddom eller person. Romersk religion ble så påvirket fra flere retninger, kanskje mest fra gresk religion.

Platons lære og hans idealistiske filosofi kom etter hvert til å gå inn i de gamle religioners plass. Andre filosofer var også med og fylte plassen. Ja, en rekke filosofiske skoler ble dannet i de nærmeste århundre før Kristus. Omreisende predikanter dro gjennom hele romerriket og vant tilhengere. Noen ganger skjedde det ganske overfladisk, mens i andre skoler var det mer alvor og dybdetenkning. Disse predikantene kalte seg noen ganger guddommens sendebud og apostler og forkynte gudens vilje. De brukte metoder og former som de kristne senere kunne overta. Slik var det egentlig ikke noe nytt i den romerske verden når Paulus og andre apostler reiste fra sted til sted som forkynnere. Det var en ganske normal affære.

Stoisismen var trolig den viktigste av disse skolene. En viktig person er Posidon d. c. 50 f. Kr. Keiser Neros lærer Seneca d. 65 f. Kr. hørte også med her og den frigitte slaven Epictet stenograferte ned Senecas forelesninger, og det er blitt en av verdens mest leste "oppbyggelsesbøker", sier Holmquist. Her talte man om Gud som en fornuftig kraft som gjennomtrenger og behersker verdensaltet, det man kaller panteisme. Gud er i alt. Han er logos: fornuften. Og det var ikke lang vei herfra til monoteismen der man tror på én personlig gud. Stoikerne krevde et sedelig liv i selvtukt og frigjørelse fra kjødets begjær, og man forkynte den almenne kjærlighet. "Grunntaken i det stoisiske systemet er at det høyeste verdensprinsipp går gjennom hele verdensaltet og er menneskets sjel eller fornuft. Verdensfornuften gir seg til kjenne i den ordning som verdensaltet beveger seg i. Menneskets plikt er å lyde sin egen fornuft, men ettersom det er en del av det store verdensfornuftet, en gnist av dens ild, så kan man også uttrykke dets plikt slik at det skal leve i overensstemmelse med naturen. Det lærte også stoikerne. Den som følger sin fornuft, følger dermed også naturens egen ordning. Derfor skal man frivillig underlegge seg skjebnen."

Stoisismen hadde også bygget ut en sosialfilosofi og en lære om naturrettten som skulle bli av stor betydning for kristendommen og ellers for den moderne stat. Det var læren om den dobbelte naturrett. Den absolutte naturrett var det ideale forhold innbyrdes mellom mennesker i en gammel urtid. Da levde folk etter fornuften og i overensstemmelse med naturen. Det var et liv i frihet, likhet og eiendomsfellesskap. Der behøvde man ikke statsordninger og rettsregler. Men: så hadde det sneket seg inn herskesyke, havesyke og egenkjærlighet. Dette var det umulig å rydde ut, og bare de utvalgte kunne heve seg over det. Derfor måtte den relative naturrett forsøke å råde bot for egoismens verste utslag. Det skulle gjøres ved en fast samfunnsordning med en stat, lover og privat eiendomsrett. Dette skulle håndheves med makt og tvang om det ble nødvendig. Også krig kunne brukes. Det gjaldt å bringe folks positive rett i samklang med denne relative naturrett. Senere utviklet de romerske rettslærere dette videre.

Men det fantes også andre omreisende filosofer. De kalte seg også Guds sendebud. Men de forkynte ikke filosofiens fornuft, men guddommelig åpenbaring. Gud var i dem og talte gjennom dem. De var på en måte selv guder, eller Guds sønner i menneskeskikkelse. De fikk folk til å tenke på frelse som det viktigste. De påstod til og med at de som guder kunne gi forløsning fra de onde makter og livets nød. Folk samlet seg om dem og rike gudstjenestehandlinger (kult) oppstod.

Vi skal senere se noe mer på enkelte filosofer ettersom den kristne teologi ikke var og kunne være uberørt av den.


Slik var hovedpunktene i det miljøet der kristendommen vokste fram. Allerede av dette kan vi se at kristendommen tok opp i seg deler av tidens kultur og filosofi. Den senere kirkehistorie viser også at det var særlig gresk filosofi som kom til å prege en del kristen tenkning. Dette betyr ikke at de bibelske skrifter (NT) tok farge av slike filosofiske retninger. Men det var kristne ledere og tenkere som gjorde det. Og slik vokste kimen fram til splittelse og deling av kirken. Men her virket nok flere faktorer sammen. Etter hvert ble det behov for bekjennelsesskrifter som skulle vise hva kristen tro var.

Tiden var moden for nye løsninger på mange måter. Folk hadde spørsmål og lengsler etter svar. Kanskje var folk flest blitt trett av filosofenes svar. Det kunne ikke gi fred i hjertet.

Mange ytre ting lå vel til rette for den nye tid og forklarer dens framgang etter sin menneskelige side.
Det var også vansker. Tidens fylde betyr ikke at alt gikk lett og smertefritt. Den kristne martyrhistorien viser hva troen kostet - noen ganger mer enn til andre tider.


II. Jesus i tidens fylde. År 4 f. Kr. - 30 e. Kr.

Tidens fylde (Gal, 4, 4) er den rette tid for Jesu komme. "Aldri før i menneskehetens historie hadde betingelsene vært så gode for å motta en ny tro av de fleste i et så stort område", sier Latourette. Mange av de ting som vi alt har nevnt var av forberedende karakter. De skulle som Johannes berede vei for Messias. Men også andre ting hadde beredt vei for ham, nemlig profetiene.

1. Profetier.
Det gamle Testamentet er full av mange slags profetier. De kan være av privat karakter så vel som storpolitiske. Blant alle profetiene er det en gruppe som skiller seg ut og som vi må bruke nå. Det er Messiasprofetiene som skulle berede folket for Frelseren som skulle komme en gang.
Her må vi begrense oss til en skisse ettersom det ikke er emnet for dette studiet.
Det begynner allerede på syndefallets dag. Da var mennesket fortapt og kunne ikke redde seg selv. 1. Mos. 3. Gud kunne selvsagt ikke se på at hans egen skapning gikk under. Derfor "måtte" han samme dag gi dem et løfte om redning i framtida.
Derfor kommer v. 15 i 1. Mos. 3. Slangen er Satan og kvinnens sæd Kristus. Hans hæl skal knuses, og det viser til Golgata da Jesus måtte dø. Slangen skal også knuses, ved Jesu seier på korset. Spørsmålet er ikke hva Adam og Eva forstod av dette, men hva Gud selv mente med profetien.
Så finner vi en den fremadskridende åpenbaring om dette i Bibelen. Det vil si at Gud avdekket mer og mer om denne framtidige Frelser for at folket skulle være forberedt på det når tiden var moden.
Det høyeste punkt i Messiasprofetiene finner vi trolig i profeten Jesaja, og det gjelder både første del der Messias' fødsel er nevnt og siste del der hans død er så klart uttrykt (kap. 53). Men det finnes en rekke andre profetier i mange av profetene. Og i Israels historie, helst i Mosebøkene, er det en rekke forbilder på frelsen som skulle komme.

2. Liv.
Mellom fødselen i Betlehem til døden på en haug utenfor Jerusalem møter vi Jesu liv. I første del av hans liv levde han som et vanlig menneske i barndom og ungdomstid sammen med foreldrene i Nasaret. Vi vet lite om denne tida. Men han skulle leve et vanlig menneskeliv, men i motsetning til alle andre mennesker skulle han leve det fullkomment. Han var født fullkomment, av en jomfru. Og han gjorde aldri noen synd.
Livet var fullt av undergjerninger og hjelp så vel som taler og sjelesorg. Men alt sikter egentlig mot fullendelsen av hans gjerning.

3. Lære.
Vi har flere lange taler av Jesus i Det Nye Testamentet. Men budskapet hans kan godt samles i to ord i to bibelvers, i Mat. 4, 17: omvendelse - og: fullbrakt i Joh. 1, 19.
Jesus kalte folket til å tro på seg og begynne et nytt liv. Mye av hans lære ellers går nettopp ut på å hjelpe de som tror til et nytt liv og å forberede dem for hans gjenkomst. Det siste finner vi særlig at Jesus taler om den siste veka av livet.
Ordet fullbrakt inneholder hele frelsesverket Jesus var kommet for å utføre. Her er hans død og hans oppstandelse og himmelfart. Jesu egentlige oppdrag ligger nettopp i det fullbrakt han ropte til slutt i livet. Da var offertjenesten slutt, all synd sonet og veien inn til Paradis åpnet. Nå fantes det ingen hindring for noe mennesket til å bli frelst. Med unntak av en: de visste ikke om det.
Derfor var også Jesu oppdrag å be apostlene å bringe dette budet ut til nye mennesker over hele verden. Derfor samlet han sine nærmeste venner hos seg den siste tida og gav dem misjonsbudet. Mat. 28, 19. Derfor har vi en kirkens historie.


III. Apostelkirken. År 30-70.

Den første kirken var preget av og ledet av apostlene. Også Paulus kom i realiteten inn som en av dem.

1. Pinsedag.
Pinsedag er menighetens fødselsdag. Det er gammel teologi. Da skjedde et under. Gud sendte sin Hellige Ånd til verden på en ganske ny måte enn før. Profetien hadde forberedt dette også, prof. Joel. 3. Alle skulle nå få Ånden, enten de var treller eller fri, kvinner eller menn. Men Peter presiserte i sin tale at det gjaldt de som påkalte Herrens navn, v. 21. Her betyr det Jesus. Derfor ber han jødene som var tilhørere denne dagen om å vende om og la seg døpe på Jesu navn til syndenes forlatelse. Da skulle de få Ånden, v. 38.
De 3000 som begynte den dagen, er grunnstammen i den nye Guds menighet, et Guds folk av alle stammer og folk og tungemål.

2. Peters oppdrag.
Selv om Paulus skulle bli hedningenes apostel, var det Peter som fikk oppdraget å åpne døra ut til hedningene. Han som en av de tolv som hadde fulgt Jesus heile tida skulle gjøre det. Og det skjedde da Kornelius fikk høre og ble frelst, Apg. 10-11. Da var det prinsipielt avgjort at alle kunne bli frelst på samme måte som jødene. Nå skulle ingen spørre etter nasjonalitet lenger.
Likevel ser vi at problemene fortsatte i Guds menighet.

3. Paulus som hedningenes apostel. Som sagt var det ikke Peter som skulle bli den virkelige apostel for hedningene. Gud hadde utvalgt Paulus til det. Alle hans misjonsreiser er vitnesbyrd om hedningenes frelse - og at jødene sa nei. En hendelse illustrerer at det var begynt en ny tid, nemlig synet i Troas, Apg. 16, 9. Nå skulle ny grenser bli brutt. Evangeliet skulle til Europa. Før hadde han hele tida holdt seg i Asia. Der ble Frelseren født og der begynte menigheten.
Nå stod en ny tid for døren: til Europa.
Hvorfor var det viktig å markere det?
Prinsipielt var det grenseoverskridende. Ordet om Jesus skulle nå ut til alle. Derfor måtte de gå til en ny verdensdel i bibelsk tid. Men det var også av den grunn at kirkens historie kom til å dreie seg om Europa og tilstøtende distrikt i mange hundre år. Den tids "verden" var Romerriket, og hovedstaden der lå i Europa. Det skulle markeres hvordan budskapet kom dit: ved en spesiell åpenbaring og kall fra Gud. Folket ropte på evangeliet og Paulus måtte avbryte sine egne planer og gå der Gud viste vei.
Det skal være symptomatisk for all kristen virksomhet.

MISJONSARBEIDET.

I Apg. møter vi et dobbelt misjonskall: Jesus sender sine displer ut som vitner, og de formidler dette kallet videre til andre. Derfor ser vi snart at menigheten sender ut misjonærer (13, 1-4).
Lukas (som skrev Apg.) begynner sin misjonshistorie med Jesu himmelfart. Da blir misjonskallet klargjort for de 11 disiplene. Vi merker at Lukas både her og i sitt evangelium understreker vitnetjenesten. Disiplene skal være Jesu vitner fra Jerusalem like til jordens ende (Apg. 1,8; 2, 32; 3, 15; 4, 33; 10, 39; 10, 42; 13, 31f). Ordet vitne brukes i den dobbelte betydning: Disiplene skal bevitne at Jesus oppstod fra de døde (1, 21-22). Men videre brukes ordet generelt om evangelieforkynnelsen og om den personlige opplevelse av frelsen (vitnesbyrd) (8, 4; 11, 19-20). Ordet vitne betyr egentlig martyrium, å være et blodvitne.
Vi legger merke til at disiplene skal begynne vitnetjenesten i Jerusalem (der de var da) og gå til Samaria (på mange måter jødenes motstandere, Joh. 4, 9), og så skulle de dra til fjerne land. Det skal fortelle oss at vi skal begynne hjemme hos oss selv. Der er det ikke alltid lettest å vitne, men der kan det også gi rik frukt. Vi skal heller ikke gå forbi de som står oss imot eller ikke liker oss. Og så må vi ikke glemme at Jesus sa: like til jordens ende. Ikke en avkrok skulle glemmes, og ingen stamme utelates. Det viser også hvordan evangeliseringen begynte hos jødene, men gikk videre til hedningene. Det er Apg.'s generelle misjonslinje.
Til tjenesten lovte han kraft ved Ånden. Det betyr ikke at Ånden er en ubestemmelig kraft, men at Ånden gir kraft når Jesus får fylle oss. Kraften er ikke noe vi kan vise fram, men mer at Misjonens Herre er med oss. Gjerningen er egentlig hans, slik førsteklassingen opplever det når læreren fører blyanten når barnet skriver sin første bokstav.
På pinsedag ble dette demonstrert idet Ånden fylte disiplene, og Peter stod fram som et ganske nytt vitne. Pinsedag er en enestående dag i kirkehistorien og skal ikke gjentas.
Da Peter talte i Jerusalem, var han lydig mot misjonsbudet og kalte folket til omvendelse. (Sml. Luk. 24, 47-48 og Apg. 2, 37-39). Etter at han og Johannes var fengslet, kunne de med frimodighet si: "Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt" (4, 20). Da menigheten etterpå bad sammen, var det nettopp evangeliets fremme som lå på deres sinn: "gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet" (4, 29). Dette viser hvilken nød og misjonsglede de første kristne var besjelet av. De hadde bare en oppgave: å forkynne evangeliet og derved vinne mennesker for Gud. Misjonens herre vil at vi alle skal eie det. Selv i motgang og trengsel gikk de, og opplevde at Gud åpnet stengte dører på forunderlig måte (5, 19-20). De opplevde ikke underet for underets og sensasjonens skyld. Alt skjedde forat de skulle forkynne evangeliet for folket. Det var det de behøvde framfor noe annet. På den bakgrunn forstår vi også Peters frimodighet i trengselen: Han måtte adlyde Gud mer enn mennesker (5, 29; 4, 19). De var Jesu vitner og kunne ikke tie. Misjon var heldagstjeneste - hver dag lærte de i templet og rundt omkring i hjemmene (5, 42).
Det ble snart klart for disiplene at en arbeidsdeling måtte til. Sju gudfryktige menn ble valgt til diakoner for å ta seg av matutdeling og praktiske gjøremål. I denne sammenheng er det interessant å se på begrunnelsen de 12 disiplene gir: De ble så opptatt av det praktiske at de ikke fikk tid til å forkynne Guds ord. Etter arbeidsdelingen kunne de vie seg "helt til bønnen og tjenesten for ordet" (6, 2.4. U.o.).
Det brøt snart ut forfølgelse mot de kristne (8, 1). Det medførte at mange kristne flyktet og ble spredt omkring i landet. Og nå ser vi hvordan de vitnet overalt hvor de kom. De ble en slags reisepredikanter som vant mange for Gud (8, 4), det samme gjorde apostlene (8, 25; 11, 19.24).
Særlig interessant er Filips virksomhet. Han ble ført av Ånden et langt stykke for å hjelpe en eneste til tro på Gud (8, 26-39). Heller ikke den gang var Gud bare opptatt av de store skarer som på pinsedag. Han hadde omsorg for den ene og sendte en forkynner som stod midt i en stor vekkelse, for å hjelpe etiopieren. De store skarer er ikke avgjørende, men at vi følger Guds kall i arbeidet.

13.1 Noen Hovedlinjer i den første misjonstid.

Vi skal følge noen hovedlinjer i de første kapitlene i Acta (Apg.). Det viser hvorledes de første kristne levde og arbeidet for evangeliets fremme, utover det som alt er nevnt, men også med noen gjentagelser. Det var vekkelser i den første kristne tid, og det preget deres liv og den beretningen vi har om den første kirke.

13.1.1. De første kristne.
I Acta 1, 6-11. 24-26 får vi noen glimt av hvorledes de første kristne var. Vi møter Guds rike på jord - det som ikke er av denne verden. Joh. 18, 36. Hva sier dette avsnittet om dem?

13.1.1.1 De hadde Åndens kraft, 1, 8. Det er Guds rike i oss. I oss selv er vi kraftløse og fattige. Ingen nådde fram ved egen hjelp. Her må vi nøye oss med å vise noen hovedtrekk ved Åndens gjerning:
a) Ånden skal lede oss til hele sannheten og minne oss om alle ting. Joh. 16, 13; 14, 26. Kraften fra Gud er avhengig av om vi lar oss lede av den. Det er et spesielt viktig poeng. Han skal lede oss når det gjelder frelse og kristenliv. Men her er det viktig å merke seg: Ånden taler alltid i samsvar med Guds ord, Bibelen. Joh. 16, 13. Svermeriet kommer lett der dette ikke er klart og tatt hensyn til. Vi taper kraft når vi ikke er lydige mot denne påminnelsen.
b) Ånden skal overbevise om synd, rettferdighet og dom. Joh. 16, 8ff. I oversettelse av 1978 heter det: Han skal gjøre det klart... Ingen blir overbevist i åndelige spørsmål med argumentasjon eller menneskelig visdom. Menneskene har alltid motargument og selvforsvar, særlig om synd, rettferdighet og den endelige dom. Guds Ånd må gjøre det klart. Til mer vi regner med det, til mer kraft eier vi i tjenesten. Det viser hvor uduelige vi egentlig er.
c) Ånden skal vise oss Kristus. Joh. 16, 14: Han skal herliggjøre meg. Vi eier kraft fra Gud i den grad Kristus blir stor og herlig for hjertet. Et eksempel er Tomas. Han var vantroende, men Jesus viste ham sine sår. Da sa Tomas: Min Herre og min Gud. Joh. 20, 27-28. Se Jes. 53, 5: Ved hans sår har vi fått legedom. Og Peter sier: Han bar våre synder... 1. Pet. 2, 24. Å være en kristen er å leve ved Jesu sår. Det er det eneste stedet vi er fri synden - da kommer frimodigheten og kraften. Brevene i NT viser oss at de første kristne var mye opptatt av dette.

13.1.1.2 De vitnet om Jesus, 1, 8. Dette er Guds rike omkring oss og ved oss - en grunntone i misjonen. Vitnesbyrdet er ikke om oss selv, det er heller ikke små taler. Det er det selvopplevde sammen med Jesus. Joh. 3, 11; 1. Pet. 2, 9. Å vitne er å fortelle om det Jesus har gjort for oss. Misjon er også dette: å vise andre hen til Jesus, ikke først og fremst å hjelpe dem sosialt eller politisk/økonomisk. De første kristne så det klart. derfor la de alltid mest vekt på å forkynne Kristus. Apg. 8, 5. Men de glemte ikke det sosiale, 11, 29. Vi tar med et par ting om vitnetjenesten:
a) Alle skal være med. Å vitne er ikke oppgave for spesialister, men for hver og en som har møtt Jesus. Vi kan vitne både ved ord og gjerninger, 1. Pet. 3, 1. Joh. 15, 26-26. Ordet sier at Ånden skal vitne (Åp. 22, 17), men også vi! Spørsmålet er da: hva slags vitne er vi? Gir vi andre et godt bilde av Kristus? For å bli det, trenger vi kraft fra Ånden, dvs. la han vise oss Jesus og lede oss inn i Ordet og lydighet. Det gjør oss små, og det gjør oss til bedre vitner.
b) Vitnesbyrdet skal ut til verdens ende, dvs, alle steder. Et vitne kan aldri stanse så lenge det er steder som ennå ikke har hørt og folk som ikke tror. De skulle begynne i Jerusalem - det er hjemmet og naboen. Den vitnetjenesten er ofte vanskeligst. Men den er spesielt viktig. Deretter skulle de gå til Samaria - det var de som jødene ikke hadde samfunn med, Joh. 4, 9. Det kan være uvenner og til og med fiender. Judea var deres eget land og folk, dvs. indremisjon. Og videre skulle gå helt ut, til verdens ende. Det er ytremisjonen. Alle folk og rike skal høre. Så stor er oppgaven. Jesus venter vi skal være med. Noen skal gå - andre skal sende. Ordren gjelder helt ut - og kraften når helt ut.
Vekkelsespredikanten Evan Roberts i Wales sa til de troende når han kom til et sted for å tale på vekkelsesmøter: "Det må ikke være noe mellom Gud og deg." Det ville hindre og stenge for arbeidet.

13.1.1.3 De ventet Jesu gjenkomst, 1, 11. Det er Guds rike i fullendelsen. da er vitnetjenesten slutt og de troende er for alltid hjemme hos Jesus. Vi har klare løfter i Bibelen om det. Noen har regnet seg fram til at Jesu komme er nevnt over 300 ganger i NT. Her får apostlene et klart løfte: Denne Jesus... skal komme igjen. Da tar han sine hjem til den evige salige himmel. da er alle anledninger til å bli frelst slutt, nådetiden er ute.
Da er også alle anledninger til misjon slutt, det er siste dag for vitnetjeneste, offer og arbeid for Herren. Da får de troende lønn for tjenesten, ikke etter resultatet av arbeidet, men etter troskap i tjenesten. Spørsmålet er da: finner han oss vakende og opptatt i arbeidet?
De første kristne levde i forventningen etter Jesu komme. Det gav kraft, frimodighet og interesse i arbeidet. Dette var nok en av hemmelighetene til at de første kristne lykkes i misjonsarbeidet: tyngdepunktet lå hos Jesus og i himmelen. Ser vi v. 11 sammen med v. 6 ser vi at problemstillingen blir dette: Hovedsaken blir ikke NÅR Jesus kommer, men AT han kommer.

13.1.1.4 De levde under Guds ledelse, 1, 24f. En av apostlene svek Jesus - Judas. Tallet tolv var viktig, det minnet dem om Israels 12 stammer som uttrykk for Guds folk. Og her merker vi oss det krav som ble stilt for å kunne kalles apostel: han skulle ha vært sammen med Jesus (her menes i legemlig live) og de andre fra Johannes' dåp til Jesu himmelfart, v. 21f. Oppgaven var nemlig å vitne om hans oppstandelse. Derfor kan vi ikke kalle noen apostel i dag. To menn med disse kvalifikasjoner ble stilt fram, v. 23. Hvem av dem skulle så være apostel? Her ser vi at de søkte Guds ledelse i en slik sak. De bad: Herre, vis oss du den rette. De tenkte ikke etter hvor duelige de var eller om de var godt likt. De søkte hjelp fra Gud. Så brukte de den gammeltestamentlige måten å kaste lodd for å finne den rette. Tanken bak var at Gud da - etter bønnen - skulle styre loddet slik at det ble rett. Og alle bøyde seg for det.
Et annet eksempel er kap. 13, 1-4. Her var spørsmålet hvem som skulle være utsendinger til misjonsmarken. Det var trolig flere som kunne ha reist, menneskelig sett. Ånden sa, står det. Hvorledes det hendte konkret er ikke sagt. Men det skjedde vel ved en av de profetene som er nevnt der, ved spesiell profetisk åpenbaring. Vi skal huske at dette var selve åpningsfasen for misjonen. Ved alle slike anledninger finner vi at Gud bruker ekstraordinære måter. Men vi skal ikke vente med å vitne til vi får slike åpenbarelser. Vi ser også at det var et ytre kall fra de kristne (menigheten) som stadfestet det indre kallet Paulus og Barnabas hadde.
Vi har også et eksempel i kap. 16, 6ff. Det var også et spesielt tilfelle. Da skulle evangeliet forkynnes i en ny verdensdel - Europa.
Hovedsaken for oss er dette: De første kristne var villige til å følge Ånden og Guds vilje. De forandret sine planer når de ble klar over Guds vilje. Det har mye å si oss i dag.

13.1.2. Forsamlingslivet i den første menighet. Apg. 2, 42-47.
Den andre hovedlinja om de første kristne er menighetsliv, hvordan de levde sammen både sosialt og åndelig. Det er kristenlivet i funksjon. Kan vi si at det er et forbilde på det rette, normale liv i en kristen forsamling? Her kan vi lære å følge Kristus ved å gå tilbake til de bibelske normer.
De holdt "urokkelig fast ved" noe, står det. Ordet betyr å være sterk, fortsette i. Dette er ikke selvsagt. De kristne har bundet seg slik til Gud, som Paulus vitner om (kap. 20, 22). Det er noe av den kristne tukt: å la seg styre og lede av Guds ord i privatliv og menighetsliv. Når Paulus kaller seg Jesu Kristi tjener (slave) betyr det bl. a. at Jesus eier ham og disponerer over ham. Her er nevnt 4 ting som spesielt viktige for en kristen. (De fire B-er.) Og det er en nødvendig bakgrunn for å kunne drive rett misjon. De holdt fast ved:

13.1.2.1 Bibelen, apostlenes lære. Peters tale pinsedag er spekket med bibelsitat fra GT. Det samme ser vi i andre taler og i brevene i NT. Det viser at apostlene og de første kristne så på Bibelen som sin eneste og høyeste autoritet. Den måtte de følge. Det var deres styrke. Paulus kan vitne om at de første kristne fulgte denne linja, kap. 20, 27. For oss gjelder det selvsagt hele Bibelen, både GT, Jesu taler og liv og brevlitteraturen. Alt har samme autoritet. Og det må vi holde fast ved. Det er mange som vil ta det fra oss i dag.
a) Forkynnelsen skal altså være bygt på Ordet, og vårt vitnesbyrd må samsvare med Bibelen. Noe annet har vi ikke mandat til. Trolig er dette vår største svakhet nå.
b) Hverdagslivet vårt skal også samsvare med Ordet. NT har mye å si oss om kristenlivet, f. eks. Rom. 12 og Ef. 4. Frafall fra Bibelen er farlig, det drar alltid mer med seg og blir årsak til åndelige nedgangstider. Bibeltroskap er ikke bare et teoretisk eller intellektuelt spørsmål. Det skal også vise seg i livet. Her er det viktig å ta vare på Bibelens ord slik det står, og ikke la våre egne tanker lese korrektur på Skriften.

13.1.2.2. Brodersamfunnet. Dette er livet sammen med andre troende, både i og utenfor forsamlingen. De kjente seg ett med de andre kristne, kap. 4, 32. Her er ikke tale om enhet mellom alle som sa de var kristne. Det ser vi av utviklingen senere. Her er det enhet mellom troende som bøyde seg for apostlenes lære, jfr. ovenfor. Enheten gav seg praktiske utslag, v. 44-46a. La oss nevne to sider ved dette hellige samfunnet:
a) Vi behøver andre kristne. Det er ikke Guds mening at vi skal leve isolert, for oss selv. Det er et tapt for oss. Å være sammen med andre troende er styrke, oppmuntring, glede og takk. Apg. 28, 15. Mang en trett kristen fikk ny kraft og nytt mot etter et stille samvær med en av Jesu ringe små. Kristenlivet er som en vandring i ødemarken. Der trenger vi hverandre - i vennesamfunnet.
b) Vi skal være til hjelp for andre. Vi skal ikke bare nyte, vi skal yte noe. 1. Kor. 14, 26: Hver enkelt skal ha noe med seg til møte. Det sløve, kritiske og kravfulle mennesket styrker ikke vennesamfunnet. Tenk om vi alle kom til møtene med tanken å gi noe. Du kan sitte og be for taleren, stemme i et sangvers i vitnemøtet og kanskje lese et bibelord som er blitt godt for deg. Og det at du kom og satt der var til oppmuntring for noen. Så viktig er dette samfunnet. Det er kjernen for kristenlivet i landet, nøkkelen til vekkelse og et godt kristenliv. Holder vi fast her?

13.1.2.3. Brødsbrytelsen eller nattverden. Det er opplevelsen skjærtorsdag på den øver salen. Det er styrkemåltidet, et spesielt samfunn blant de kristne. For dette er for Guds folk. Her skal vi minnes og forkynne Jesu død, 1. Kor. 11, 26. Da Jesus innstiftet dette, sa han: Dette er mitt legeme som gis for dere - til forlatelse for synd. Men nattverden skal ikke brukes som sovepute og unnskyldning for synd. Vi kan ikke gå til nattverdbordet og tro at en av den grunn er en kristen uten omvendelse og et kristelig liv. Derfor skriver Paulus alvorlig om å prøve seg selv først, 1. Kor. 11, 28. Nattverden er for de som tror. Av v. 46 ser vi at de også brøt brødet omkring i hjemmene der bare noen få kunne samles, og ikke bare i store forsamlinger under ledelse av apostlene.

13.1.2.4. Bønnene. Dette kommer sist, men er av den grunn ikke minst viktig. Vi ser hvorledes apostlene selv praktiserte dette, kap. 3, 1f; 4, 24f. 31; 12, 12. Bibelen taler både om privat bønn, lønnkammerbønn og felles bønn. De kan ikke erstatte hverandre, men utfyller hverandre. Ingen organisering eller talegaver kan brukes rett uten mye bønn. Gjennom hele NT kan vi følge denne hovedlinje: bønn. De lærte det av Jesus og brukte det mye. Og nettopp dette skulle vi holde fast ved mer enn før: en daglig stund alene med Jesus. Det gjelder særlig i arbeid for Guds rike, i misjon hjemme og ute. Vi merker oss hvordan Paulus taler om dette i forbindelse med rustningen, Ef. 6, 18. Vi skal ta på rustningen i bønn, og også be for ham som predikant.
Dette hører med til den indre vokster som en forutsetning for den ytre vokster i Guds rike, v. 47. Nye kom til tro. Vekkelsen fortsatte fordi samfunnet blant de troende var godt.

13.1.3. Vekkelsen.
Først må vi nevne at vekkelsen ved døperen Johannes var ganske omfattende. Han refset folket for deres synder og ba dem vende om og bære frukt som var omvendelsen verdig. Mat. 3; Luk. 3. Han pekte så på Lammet som bar verdens synd, Joh. 1, 29. Johannes var liten og ydmyk, han ville at folket skulle følge Mesteren, ikke ham. Og folket kom, og ordet bar frukt. "Hele Judea - dro ut til ham." Noen av Jesu apostler ble omvendt ved Johannes.
Jesus var også vekkelsespredikant. Ved brønnen i Samaria ble det vekkelse, Joh. 4. Det begynte med en syndig kvinne som bekjente alt for Jesus. Hele byen fikk høre ordet. Og senere kom flere.
Vekkelsen fortsatte fra Jerusalem og videre ut i landet og til andre land. Det var etter Jesu ordre i kap. 1, 8: fra Jerusalem til Samaria og Judea og til jordens ende. Peter fikk døpe den første hedning, men det var Paulus som ble hedningenes apostel, kap. 15, 7 og Gal. 2, 9.
Vi finner vekkelsen omtalt mange steder, f. eks.: Apg. 2, 41. 47; 4, 4; 5, 14; 6, 7; 8, 5-8; 9, 31; 12, 24; 13, 48-49 m. fl. st. Ut fra dette kan vi si at vekkelse og misjon var det normale blant de første kristne. Pinsedag var bare begynnelsen. Senere kom den vedvarende vekkelsen. Det gjorde livet rikt for de kristne. Det var langt fra tørre tider. Her skal vi se litt på forkynnelsen, hvorledes vekkelsen vokste fram og om møtevirksomheten. Vi må selvsagt gjøre det i korte trekk her.

13.1.3.1. Forkynnelsen som førte til vekkelse.
Troen kommer av forkynnelse, sier Rom. 10, 17. Det betyr at vekkelsen ofte blir slik forkynnelsen er. I den første kristentid finner vi flere kjennemerke på forkynnelsen ved apostlene:
a) Den var etter Skriftene, dvs i samsvar med GT. De hørte ordet, kap. 4, 4, og folk kom til tro. Det var aldri diskusjon eller tvil om GT var rett Guds ord. Forkynnelsen var proklamasjon: slik er det. De slo fast at Jesus var den Messias som profetene og Moses hadde talt om, og at han var den enste som kunne frelse. Det var noe av kraften i forkynnelsen og i arbeidet for Guds rike i denne første tida. Kap. 2, 16f; 2, 25f; 2, 31. 34; 3, 18.22 .24; 4, 11; 7.
b) De talte om synd og derfor var omvendelse nødvendig. Og de talte direkte og skarpt om tilhørernes synd: kap. 2, 23b. 36b. 38. 40. Det var skarp tale til jøder. Kap. 3, 13ff. 19. 26; 4, 10f. 27. Jfr. Salme 118, 22. Det kostet sikkert å forkynne dette. derfor var de i bønn om frimodig, kap. 4, 29. Jfr. Ef. 6, 19.
c) De talte om frelse i Jesus navn alene - på grunn av Jesu død og oppstandelse. Oppstandelsen var seier over Satan. Gud hadde vist at han godkjente Jesu frelsesverk. Da kunne ingen ting stå seg mot dem. Det ga dem frimodighet. Vissheten om at bare Jesus kunne frelse, ga pågangsmot og alvor. Kap. 3, 16; 4, 12. 33. "Intet annet frelse kan."
d) De fortalte om vekkelsene blant hedningene og drev slik misjonsinformasjon. Kap. 14, 27; 15, 3-4.7.12.14.

13.1.3.2. Hvordan vekkelsen vokste.
Her viser det seg altså at vekkelse i store trekk følger skjemaet i kap. 1, 8. Det er som flere sirkler, den ene større enn den andre. Sentrum er hele tiden ordet om Jesus og hans frelse. I begynnelsen var senter for vekkelsen i Jerusalem, senere ble det Antiokia i Syria.
a) I Jerusalem fra pinsedag og framover i 10-15 år. Her skjedde virkelig store og mektige ting.
(1) Pinsedag ble den nytestamentlige menighet skapt ved en storvekkelse der 3000 mennesker ble frelst på en dag, 2, 41. Dåpen var en naturlig følge av dette. Og det er en meget stor folkeskare tillagt den lille flokk på 120 (1, 15) som var kristne fra før. Men det er ikke utrolig.
(2) Deretter hører vi om en daglig, kontinuerlig vekkelse, 2, 47. Det normale var at nye kom til hver dag.
(3) En ny storvekkelse møter oss i kap. 4, 4. tallet på de troende menn var nå kommet opp i 5000. Kristenflokken var altså ikke liten og viste godt igjen i Jerusalem.
(4) Så kom flere nye: "stadig flere som trodde på Herren", "en mengde både av menn og kvinner", 5, 14. "En mangfoldighet" står det i en gammel oversettelse. Og i kap. 6, 7 får vi vite at en stor mengde prester ble frelst og at tallet på disipler økte sterkt. Kistemaker nevner at etter et moderat oversalg må det ha vært 20 000 kristne i Jerusalem før forfølgelsen og Stefanus' martyrium.
b) I Samaria var det vekkelse ved Filip (kap. 8, 5ff. 12 .14 (6, 5) og ved Peter og Johannes (8,14b). Også andre forkynte (8, 4). Forfølgelsen var en årsak til at vekkelsen og evangeliet ble spredt omkring i landet. De kristne måtte flykte, og der de kom var de vitner og brakte ordet om Jesus til nye mennesker.
c) I Judea og Samaria var det en stadig vokster, noen ganger også ved tegn og under: kap. 9, 31. 35. 42; 32f. 36f. Senere finner vi Barnabas i Antiokia i Syria (11, 24) der en stor skare ble vunnet. Til denne kristenflokken var det Paulus kom en tid etter, v. 25 og var der ett år, v. 26f.
Av dette kan vi dra følgende konklusjon: Det var både store, spesielle vekkelser ved kjente talere, og en jevn tilgang på nye kristne i menigheten ved de kristnes liv og vitnesbyrd. Vi finner at det var flere med i forkynnelsen, ikke bare apostlene. Disse linjene finner vi går samtidig framover. Og det må ha vært en fantastisk tid. At så store folkeskarer kunne høre taleren uten høytaler har noen betvilt. Det er liten grunn til det når vi kjenner de store vekkelsene på John Wesleys og George Whitefields tid, som Howard Marshell bemerker.

13.1.3.3. Møtevirksomheten og hvorledes de arbeidet. Det kan være lærerikt å stanse ved det her.
a) På pinsedag kap. 2, 1 var de alle samlet på samme sted. Det kan ha vært den øvre salen der nattverden ble innstiftet eller ved Salomos buegang i Templet. Huset (v. 2) lå slik til at folket hørte, v. 11. Hovedpoenget var at de holdt sammen og ventet, Luk. 24, 49.
b) De var samlet både i Templet, dvs. i Salomos buegang, kap. 3, 1. 11; 5, 12 og i hjemmene, 5, 42; 2, 46.
c) De gikk til sine egne og hadde slik et samlingssted, 4, 23.
d) De ble spredt utover landet pga forfølgelse ved Paulus. 8, 1.3.4-5.
e) De var ledet av Ånden - både i de ekstraordinere forhold og til daglig. 8, 26. 29.39; 9, 31; 13, 2.4; 16, 6-7.10.
Konklusjonen må bli: de hadde sine møter både offentlig og privat. De var ved (i) templet og i synagogene og i privathus. Når tallet på kristne økte, var det trolig nødvendig med flere hus der de kunne samles. Men de låste seg altså ikke fast i et bestemt mønster, men benyttet enhver anledning som bød seg til å vitne. Spesielt viktig var det å være ved templet der folket var. Olaf Moe sier at de snart hadde skrumpet inn til en sekt og ikke fått noen "innflytelse" om det hadde skjedd. Derfor brøt de ikke med tempelgudstjenesten og synagogen. Vi ser også at Paulus først gikk til synagogen og forlot den først når jødene ikke tok imot.

13.1.4. Problem i misjonsarbeidet.

I begynnelsen var de kristne godt likt og godtatt av nesten hele folket, 2, 47. Det viser oss i grunnen et glansbilde av vekkelsen og forsamlingslivet. For problemene kom ganske snart. De møtte både ytre og indre vanskeligheter. Det kom først fra jødene, kap. 4, 1f. Etter pinsevekkelsen var det ingen motstand, ser det ut til. De ledende jøder håpet vel at det var et forbigående fenomen, en episode. Men i Apg. ser vi at velvilje mot kristendom aldri kan vare lenge hvis den er ekte. Det kristne saltet vil alltid svi.
Problemene i denne første tida var av flere slag, og vi kan dele dem inn i 4 grupper: forfølgelse, hykleri, misnøye og i lærespørsmål.

13.1.4.1. Forfølgelse.
Det er aktiv motstand mot kristendommen og de troende. Det gjelder spesielt den offentlige kristendommen og forkynnelsen. Det er ytre vanskeligheter. I Apg. finner vi at dette skjer flere ganger, med økende intensitet. En skjult, privat og passiv kristendom møter sjelden motstand.
a) Den første motstand kommer da Peter helbredet en lam ved templet, 3, 1ff. Han var oppreist i Jesu navn, v. 6.7.12.16. Dette sammen med forkynnelsen av Jesu oppstandelse ble årsak til forfølgelsen, 4, 1f., ikke selve helbredelsen. Peters tale om den levende Frelser forsterket dette. Saddukeerne trodde ikke på oppstandelse, derfor var de motstandere, 4, 2. Jødiske ledere var her motstanderne, men de fikk en lukka munn, 4, 1.5-6.14. Merk v. 17-18.
b) I kap. 5, 17-18 leser vi om ny motstand. det er nå tida etter at Ananias og Safira var tatt i løgn og flere nye under ble utført. v. 15-16. Heller ikke nå er det selve underet som irriterte, men Jesu navn. Her finner vi et vakkert vitnesbyrd om de kristne, v. 28: dere har fylt Jerusalem med deres lære! Jesus var kjent for alle i byen nå. Denne forkynnelse viste dem at Jesus var Gud og menneske. Nå var han levende på en ny måte enn før, og da var han enda mer farlig. Engelen berget apostlene, v. 19f.
c) I kap. 6-7 hører vi om forfølgelse i forbindelse med Stefanus' død. Jødene kom med falske vitnesbyrd mot ham for å felle ham, 6, 11-14, og de steinet ham til slutt.
d) Dette ble så begynnelsen til en ny stor forfølgelse i Jerusalem, 8, 1. Paulus hadde vært med da Stefanus ble steinet, 7, 58. Nå ble han en leder i forfølgelsen, 8, 3 og 9, 1f. Men forfølgelsen førte til ny vekkelse, og de kristne var ikke passive men vitner der de kom, 8, 4.
Forfølgelsen var ikke slutt med dette. Også der Paulus drog fram, skjedde det samme.

13.1.4.2. Hykleri.
Det ble snart vanskeligheter innen kristenflokken. Det skaper ofte de verste problem. Noen ganger er det vanskelig å oppdage det, og enda vanskeligere å løse rett. Her er to eksempler.
a) I kap. 5 leser vi om Ananias og Safira. Deres synd var økonomisk bedrag og senere løgn. Bakgrunnen var det nye fellesskapet mellom de troende. De som eide jord eller hus solgte det og ga pengene til apostlene. Det var for å hjelpe de mange fattige blant dem. Josef fra Kypros var en av de som solgte en åker, 4, 36. Da ble Ananias og Safira enige om (!) å gjemme noe av salgssummen til eget bruk. Det var ikke galt i og for seg. Felleseie var frivillig. Men feilen var at de sa det var alt og altså løy. Hvorfor gjorde de det? De ville nok at folk skulle tro vel om dem, at de ga alt de hadde. Likevel ville de ha noe ekstra selv. Det var med andre ord rent hykleri og direkte løgn. 1. Tim. 6, 10. Disse to syndene har senere gjort mye ondt i Guds menighet så vel som i samfunnet.
b) I kap. 8, 9f møter vi en ny person, trollmannen Simon Magus. Dette er etter Filips vekkelse i Samaria, v. 5. Simon tok ved troen, han trodde Filip og ble døpt, v. 13. Han ble med andre ord begeistret og ble en ytre tilhenger av kristendommen. Sammenhengen viser at hjertet ikke var med. Da Peter kom, ville han kjøpe nådegaven til å gi Ånden for penger, v. 19. Dette røper en fullstendig mangel på åndelighet og forstand. Kanskje han trodde det var magi som kunne læres. Men han hadde ikke fått innsyn i selve grunnlaget for den kristne tro og var ikke gjenfødt. Det viser fortsettelsen. Det er ikke sagt noe om at forkynnelsen var feil. Men Peter lot seg ikke lure eller kjøpe. Han forstod hvor grunnskaden var: hjertet var ikke omvendt, v. 20ff.

13.1.4.3. Misnøye med praktiske ting.
Det skal ofte lite til før noen blir fornærmet, også på grunn av små, praktiske ting. Her ser vi at noen blant de første kristne knurret, kap. 6, 1ff. Avsnittet viser oss at det var et skille mellom jøder og grekere (hedninger). Ved matutdelingen ble hedningene lett satt til side, spesielt når flokken ble større.
Denne vanskeligheten ble løst ved en bedre administrasjon. Organisering og administrasjon av arbeidet er altså nødvendig også i Guds rike. Det kan tjene evangeliet når det blir gjort rett. Her ble arbeidet fordelt slik at noen skulle ta seg av det praktiske og andre skulle være forkynnere og forbedere. Til å ta seg av matutdelingen ble valgt 7 diakoner. Alle aksepterte det, v. 5. Og vi hører ikke mer til denne saken. Vi må gå ut fra at det fungerte godt så lenge de hadde dette felleseie i begynnelsen. Vi merker oss hvorledes disse praktiske tjenerne ble innviet ved bønn, v. 6, og de store krav som ble stilt til dem, v. 3.


13.1.4.4. Lærespørsmål.
I kap. 11 og 15 møter vi teologiske vanskeligheter i den første kristentid. Det gikk ikke lang tid før det skjedde. De hadde ikke et ferdig NT og heller ikke ferdig formulerte læresetninger eller bøker. Det dreier seg om grunnleggende lærespørsmål som kirken har møtt mange ganger senere.
a) I kap. 11 omtales Kornelius' omvendelse. Da ble straks spørsmålet reist: Kunne en hedning bli frelst slik uten videre, uten at han holdt Mose lov og ble omskåret? Til nå var det bare jødekristne og de hadde klart for seg betydningen av Mose lov. Dette problemet holdt på å splitte den første menighet av kristne. Peter ble anklaget fordi han hadde gått inn til en hedning og ett sammen med ham, v. 2-3. Så fortalte han om vekkelsen og misjonsarbeidet, v. 4 og 17. Poenget her er at de ble frelst på samme måte som dem, bare ved å tro. Når Gud hadde gitt dem frelsen ved tro, hvorledes kunne Peter nekte andre frelsen på samme måte? Da slo faktisk jødene seg til ro. De bøyde seg for Gud, og man skulle tro at alt var løst ved dette.
b) I kap. 15 møter vi samme spørsmål igjen. Paulus kom tilbake etter sin første misjonsreis - nettopp blant hedninger. Også nå - ved kirkemøtet i Jerusalem år 49 - ble noen jøder urolige: Måtte ikke hedningene bli jøder for å bli frelst? De visste godt at jødefolket var Guds folk, og en annen tanke var fullstendig fremmed for dem. Saken ble lagt fram for apostlene som hadde stor autoritet. Svaret ble nei. Frelsen er av nåde, og den er lik for alle.
Dette spørsmålet har vært framme mange ganger senere. Hva er nåde? Hvorledes skal et menneske bli frelst? Ikke minst var det brennaktuelt for Luther, og det ga støtet til den lutherske reformasjonen. Derfor ble "Sola fide et Sola gratia" viktige grunnelement i den protestantiske kirken.
De andre apostlene og Filip og var også med i arbeidet.. Filip stod i vekkelse i Samaria. han forkynte Kristus, Apg. 8. Mange ble frelst også da, selv om en av dem hyklet.
Der Paulus dro fram, skjedde det noe. For han var utsendt av Ånden. Hans taktikk eller pedagogikk var: Han reiste til de store byene og opprettet menigheter der. Og først talte han til jødene i synagogen etter Jesu ord: For jøde først... Når de ikke ville høre budskapet, gikk han til hedningene. Han vitnet om sitt møte med Kristus utenfor Damaskus og forkynte at Jesus er vår eneste rettferdighet og ikke loven. Mange ble omvendt på hans reiser og nye menigheter vokste fram i mange land.
Paulus' omvendelse har også krav på spesiell oppmerksomhet. Den er omtalt 3 ganger i Apg. Her kan vi bare understreke et par ting om ham. Gud ville selvsagt at han skulle bli frelst. Men Gud hadde en spesiell plan med ham: han skulle være et utvalgt redskap for å forkynne evangeliet til hedningene (9, 15; 22, 14-15; 26, 16ff). Han viet sitt liv til denne oppgave og fikk være redskap til manges omvendelse (9, 20; 26, 20).
Et spesielt kall fikk han til å komme til Europa. Han hadde egentlig tenkt seg et annet sted, mot Svartehavet. Men Gud tenkte noe annet, og Ånden hindret ham, står det. Om natten fikk han et syn der en fra Makedonia sa: Kom og hjelp oss! (16, 9-10). Dette ble et spesielt kall til å forkynne ordet der. Og han ble til stor velsignelse i denne verdensdelen.
Vi skal ikke ta opp plass til å gjennomgå alt ved Paulus' misjonærliv her. Hans 3 misjonsreiser er tydelige eksempler på en mann som innvier seg helt til Guds sak. Helt til det siste var han opptatt i denne tjenesten, også mens han satt som fange - både i Filippi (16, 25ff) og til sist i Rom (28, 30-31). Vi føler oss beskjemmet når vi leser om et slikt vitne om evangeliet.
---

Et spesielt sterkt påbud finner vi i Apg. 10, 42: "Og han bød oss å forkynne..." Vi skal først legge merke til sammenhengen ordet står i. Peter får bud fra Gud om å gå til Kornelius med evangeliets ord. Men jødene betraktet hedningene som urene, og Peter er bundet av denne tankegang. Derfor må Gud vise ham i et syn at alle er like for Gud, v. 34. Nå kan budet gå ut til alle folk: det er tilgivelse i hans navn, v. 43.
La oss så legge merke til forkynnelsens innhold: Jesus er innsatt som dommer av Gud. Den tone skal også lyde i misjonsforkynnelsen ved siden av det viktigste ordet om Guds kjærlighet og syndenes forlatelse.
Da Paulus møtte de eldste fra Efesus for siste gang (20, 13-38), gir han et særpreget vitnesbyrd om sin tjeneste. Han akter ikke sitt liv et ord verd, bare han får fullføre tjenesten: å være vitne om Kristi evangelium, v. 24. Slik er det rette tjenersinn: alt for evangeliet.
Og da han forsvarte seg for kong Agrippa (kap. 26) og forteller om sin omvendelse, er det nettopp dette han peker på: Herren Jesus hadde frelst ham og utvalgt ham til tjener og vitne, v. 16. Dette kallet hadde Paulus ikke vært ulydig mot. Han kan erklære at han har forkynt Guds ord i Israel, Syria og blant hedningene, v. 20. Og han peker på at det var grunnen til at han ble grepet og anklaget, v. 21. Selv om det kostet, var han altså villig til å gå Guds ærend.
Avslutningen i Apg. gir oss et godt og riktig bilde av resultatet av misjonsgjerningen til alle tider: Noen ble overbevist, andre var vantro, kap. 28, 24. Det er alltid vanskelig å bedømme resultatene av misjonen rett. Den ser bare Gud og den skal åpenbares rett i evigheten. Men vi må regne med en slik deling av tilhørerne når evangeliet forkynnes.

PAULUS' Liv

Her skal vi gi en kort oversikt over Paulus' liv - den største og første hedningemisjonær.

1. Barndom og ungdom.
Paulus var født ca. år 0-5? e. Kr. i Tarsus i Kilikia, Tyrkia. Han var jøde og foreldrene strenge fariseere (Apg. 23, 6). De var altså diasporajøder, av Benjamins stamme, en av tostammeriket.
Han gikk på gresk skole i Tarsus samt synagogeskole. Deretter kom han til en rabinerskole i Jerusalem, 12 år gammel. Han satt ved Gamaliels føtter. Han var sønn av Somon og sønnesønn av den lærde Hillel. Paulus var med ved steiningen av Stefanus, Apg. 7, og ledet forfølgelsene i Jerusalem, Apg. 8. Så drog til Damaskus på spesialoppdrag av jødiske ledere, kap. 9.

2. Paulus' omvendelse og første kristentid.
Bakgrunn for hans omvendelse var trolig påvirkning av Stefanus tale. Apg. 7. Men han hadde også god kunnskap i GT og visste at Messias skulle komme. Han ble straks overbevist da han møtte Kristus ved Damaskus. Apg. 9, 1-19a. År 31. (?). Og han begynte straks å vitne og forkynne, i Damaskus, 9, 19b-. Han besøkte Jerusalem, 9, og reiste så til Tarsus, sin hjemby. Han var også i Arabia, Gal. 1, 17. I den første tida levde han mye i stillhet.

3. Den første misjonstid.
Paulus besøkte Antiokia i Syria og kom også til Jerusalem før han igjen dro til Antiokia. Men det var på sine misjonsreiser han kom til å gjøre sin store tjeneste som forkynner og forfatter av bibelske skrifter.

4. Misjonsreisene.
a) Første misjonsreis. Den var omkring år 45-47. Først dro han til Kypros, Apg. 13, 4-12. Deretter gikk veien til det sørlige Lille-Asia. 13,13-14,21a. og til Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra og Derbe. Så reiste han tilbake til Antiokia i Syria. 14, 21b-28. Han forsøkte straks å organisere de nye menighetene. Men hovedarbeidet her skjedde senere.
Så kom apostelmøtet i Jerusalem. Apg. 15, år 48-49.
d) Andre misjonsreis var år 49-51. Her måtte Paulus og Barnabas skille lag. Nå tok han Silas med seg. Apg. 15, 36-40. Først var de på en visitasreis til Lille-Asia. 15,41-16,5 så reiste de gjennom Frygia og Galatia til Troas. Her var Lukas med han. Kap.16, 6-10. Turen gikk nå til Makedonia. 16, 11-17,15 der de besøkte Filippi, Tessalonika og Berøa. Nå dro de videre til Hellas. 17,15-18,18. Her kom de til Aten der de så et alter for en ukjent gud. Her var talen på Areopagos og de opplevde kritikk av forkynnelsen. Da reiste de videre til Korint der Paulus skrev Tessalonikerbrevene, år 50-51. Turen gikk nå tilbake til Antiokia. 18,18-22, og han møtte Apollos i Efesus og Korint. 18,24-19,7.
e) Tredje misjonsreis skjedde i år 52-56. Paulus reiste ut fra Antiokia til Efesus. 18,23; 19, og her skrev han Galaterbrevet i år 54 og 1. Korinterbrev i år 55. Han kom så til Makedonia og Hellas. 20, 1-3. I denne tida skrev han 2. Korinterbrev år 55 og Romerbrevet i 56.
f) Etter dette reiste han til Jerusalem i år 58-59. Kap. 20,3-21, 16. Han reiste da fra Korint innom Milet, og det ble siste gang han var i Jerusalem. 21,17-23,30. Her møtte han Jakob og de eldste. Nå ble han kastet i fengsel og talte til jødene. Han kom for det Høye Råd og kom så til Cæsarea.
5. Paulus' siste år som fange. Han møtte Feliks. 24,1-27, men appellerte keiseren. 25,1-26,32. Han ble forkhørt av Festus 25 og kong Agrippa. 26. Deretter gikk turen til Rom. Da reiste de via Malta der de led skipbrudd, kap. 27, 9ff. Etter oppholdet der, gikk turen videre til Rom i år 58-59. Kap. 28, 11ff. Etter dom satt han to år i fangenskap. Kap. 28, 30f i årene 59-61. I denne tida skrev han Kolosserbrevet. brevet til Filemon og Efeserbrevet i år 60. Etter sitt første forsvar skrev han Filipperbrevet i år 61 og ble trolig frigitt samme år. Mange tror at han deretter reiste ut i ny virksomhet, først til Spania i år 62, slik han hadde skrevet at han ville i Rom. 15, 28. Deretter gikk turen til Hellas og Makedonia i år 63. I denne tida skrev han 1. Timoteusbrev og brevet til Titus i år 62-3. Deretter kom hans andre fangenskap da han skrev 2. Timoteusbrev i år 64. Dette året led han trolig martyrdøden og ble antagelig halshugget i år 64 under keiser Nero.
Og dermed var tjenesten slutt for den første og største misjonær som har er kalt. Nå skulle andre overta, og mange av de var allerede i tjeneste. Paulus var ikke alene i denne frøste tida. Og nå skulle de gå til hedningene. Et viktig møte i den sammenheng fant sted allerede mens Paulus var i arbeid for Jesus.
4. Det første kirkemøtet/apostelmøtet, år 49.
Problemet med hedningnes frelse var altså ikke slutt med Peters måltid på taket, Apg. 10. Nidkjære jødekristne som ennå var bundet til loven i sitt hjerte, mente de nye kristne måtte bli omskåret og tvunget til å holde Mose lov. Først som "jødekristne" var de sanne kristne. Misjonæren Paulus kunne ikke akseptere et slikt påbud. Han tenkte på alle de som var blitt kristne i Lille-Asia. De var blitt det på samme måte som ham, ved tro på Jesus.
Avgjørelsen skulle skje i Jerusalem der alle (?) apostlene var samlet. Sammen med menigheten skulle det skje en prinsippiell avgjørelse med store følger denne dagen: var det nok å tro for å bli frelst? Og egentlig var det samme problem som for Luther i klostercella.
Svaret var ja. Troen frelser. Og dermed ble evangelisk kristendom berget for framtida. Gud sørget for det.
Vi kan si at mye av kampen senere har stått om dette prinsippet: skal noe legges til troen?
Even Fougner har sikkert rett når han sier i sin kommentar til Apostelgjerningene at "forholdet mellom jødekristendom og hedningekristendom mer eller mindre preger hele NT, ikke minst Paulus-brevene".
Nå kan det være et spørsmål om det er rett å kalle det et "kirkemøte" i vår betydning av ordet. Det var ingen samling av kristne ledere fra alle eller mange menigheter. Det var apostlene, noen få utsendinger fra Antiokia som var sammen med menigheten i Jerusalem. Rettere kan det kalles "apostelmøtet" slik Olaf Moe gjør.

5. Forfølgelse og martyrer.
Med levende kristendom følger motstand. Slik har det vært til alle tider, og Jesus advarte sine venner om det (Joh. 16,33).
Stefanus var det første kristne martyr (Apg. 7), der Saul var til stede, og kanskje ble hans hat mot de kristne tent der. Mange ble fengslet ved hans hånd. Den neste som Bibelen beretter om som martyr var Jakob under Herodes' forfølgelse (Apg. 12). Der Paulus reiste fram møtte han ofte motstand, han ble steinet og led mye på mange måter, etter hans eget vitnesbyrd (2. Kor. 11). Selv led han antagelig martyrdøden ved halshugging under keiser Nero omkr. år 64.
Også de andre apostlene med unntak av Johannes skal etter tradisjonen ha lidd martyrdøden. Selv om ikke dette kan bevitnes fullt ut, vil vi notere det tradisjonen her sier.
Peter skal som Paulus ha lidd martyrdøden under Nero, men Peter ble korsfestet - med hodet ned etter eget ønske. Jesus hadde fortalt Peter hva slags død han skulle få, Joh. 21, 18-19.
Andreas var Peters bror ble korsfestet av en høvding i Akaia da hustruen var blitt omvendt.
Filip skal ha virket i Asia. I byen Hierapolis (Heliopolis?) skal han ha blitt henrettet sammen med to døtre.
Bartolomeus ble flådd levende og siden halshugget etter en tradisjon. En annen tradisjon sier at han var misjonær i India og ble korsfestet der.
Tomas kalt tvilling ble etter en tradisjon stukket ihjel med et spyd av hedenske prester i Mesopotamia, fordi han ikke ville tilbe solen. Etter en annen tradisjon reiste han som misjonær til India og ble drept etter å ha flyktet opp på et fjell utenfor Madras (St. Thomas Mount) 134 trinn opp til stedet der han ble drept.
Matteus eller Levi ble halshogget i Etiopia etter å ha forkynt Ordet i 20 år der.
Simon Seloten skal ha blitt hudstrøket og korsfestet i England i en alder av 120 år.
Judas Taddeus ble korsfestet av persiske avgudsprester.
Mattias ble stenet og halshogget i Jerusalem.
Judas den yngre, kalt Herrens bror i Bibelen, bodde i Jerusalem og kalt den rettferdige. Han skal ha blitt stenet og knust med ei klubbe - i året 62 av jødene. Tradisjoner forteller også om flere av de eldste kjente kristne som led martyrdøden.

Det er nokså åpenbart at en del av disse tradisjonene ikke har noen rot i virkeligheten. Noen beretninger er så fantastiske og skildret så inngående at vi har vanskeligheter med å legge et historisk mål på dem. De kan godt være diktert av ønske om å bevare minnet om kristne venner og ledere og å legge et hellig slør over den første menighet. Antallet drepte er trolig også overdrevent i martyrfortellingene. Enkelte ganger mener man å kunne korrigere tallet med kjente historiske kilder, som i forfølgelsen i Sør-Gallia i 177.
Det er likevel like åpenbart at mange virkelig led martyrdøden i denne første fasen av kirkens historie. Det forteller alle historiske overleveringer oss om. Men det er ikke alltid gitt oss å skille det edle metallet fra slagget i slike sammenhenger.

6. Vekkelse og motgang.
Det er åpenbart at det var mange vekkelser i den første fasen av kristenhistorien. Vi ser det alt i Apostlenes gjerninger.
Døperen Johannes forberedte grunnen for Jesus, han var forløperen. Men samtidig var han vekkelsesforkynneren i folket. Det var ikke enestående på den tid. Det stod fra tid til annen fram slike "røster" og mante folket til bot. Men denne var et spesielt redskap av Gud og derfor fikk vekkelsen også varige resultater. Flere av disiplene og den første kristenflokken var blitt påvirket av døpt av Johannes (Joh. 1, 37ff).
Johannes' budskap var enkelt, men sterkt. Og det grep folket. Det ser ut til at han hadde en underlig makt over skarene i ørkenen. Nettopp dette budskapet nådde inn til hjertene.
Først talte han til omvendelse. Han forkynte omvendelsens dåp, heter det. Omvendelser er sinnsforandring. Her er det noe som skjer med mennesket på det indre plan og ikke bare i den ytre livsførsel.
Dernest talte han om syndenes forlatelse. Omvendelsen var til syndenes forlatelse og kom derfor som følge av omvendelsen selv om den ikke var årsaken. Johannes talte klart om at Gud ville tilgi den angrende synder. Derfor kunne de komme frimodig.
Han talte også sterkt om livet etter omvendelsen. De skulle bære frukt som var omvendelsen verdig. De kunne ikke stå fram å hevde at de var Abrahams barn, dvs. jøder av fødsel, og mene det var nok. Da folket spurte hva de skulle gjøre, talte han om så konkrete ting som å dele maten med andre og gi til dem som ikke hadde. Vekkelsen måtte føre til reslutat, ellers kom dommen. Domsforkynnelsen var et viktig element i hans preken. Her brukte han dristige bilder og lignelser: Øksa var klar til å hogge. Folket var ufruktbare trær. Dommen var kasteskovla i Guds hånd. Dette forstod folket.
Johannes talte også om Jesus som lammet som bar verdens synd. Joh. 1, 29. Det er et av de store, sterke ord i Bibelen om forsoningen. Jesus og hans verk var sentrum, ikke døperen. Den ydmyke vekkelsesprofeten kunne også si: Han som vokse, jeg skal avta, Joh. 3, 30.
Her er nok noen grunntoner i all vekkelsesforkynnelse. Den må være en nerve i all forkynnelse i kirken. Men ikke alle tåler en så direkte og personlig forkynnelse. Også Johannes møtte motstand og led martyrdøden. Mat. 14, 1ff.
Også Jesus var vekkelsestaler og til tider var store skarer i hans følge. Også hans tale var skarp og sterk. Ved siden av gjorde han mange og store under. Det skulle være all grunn til å tro at de fleste ville følge ham. Så viste det seg at også der forlot de fleste ham da talen ble for sterk og personlig.
Vekkelsen pinsedag og den nærmeste tida etter er det store gjennombrudd i kirkens historie. Pinsedag var kirkens fødselsdag. Ved siden av de 120 som var samlet i Jerusalem da, kom 3000 nye til. Her var Peter hovedtaler og leder. Men det var ingen punkt-vekkelse som stanset der og da. Vi leser at Herren la nye til hver dag, Apg. 2, 42. Kort tid etter hadde flokken vokst til 5000 sjeler. På pinsedag var det mange tilreisende, Apg. 2. De brakte nok den nye troen med seg til sine hjemsteder og nye grupper kristne oppstod flere steder i det gamle Romerriket.
Vi må regne med at alle apostlene reiste ut og talte Ordet og opplevde framgang, mer eller mindre. Vi har allerede sett hva tradisjonen sier om dette. Mange kristne var også vitner om sin nye tro. I det hele tatt er vitnesbyrdet i sentrum: de kristne forteller om det de har opplevd i sitt møte med Kristus. Den første nytestamentlige fasen i kirkehistorien bærer ikke preg av opplæring og oppdragelse i organiserte samfunn. Vi kan heller kalle det en profetisk og karismatisk fase der det spontane fikk rom.
Med Paulus kom kanskje en ny fase også her. Han var vekkelsesapostel framfor noen. Etter apostelmøtet trer alle de andre tilbake i den fortalte historien. Nå rår Paulus grunnen alene i den forstand. Men han viser seg også som organisatoren og innsetter eldste i hver by. Det var trolig ikke det senere så fasttømra og etter hvert tilstivna embete. Paulus reiste over deler av Lille-Asia og Hellas, og overalt ble det vekkelse. Men samtidig møtte han motstand og fikk føle hva det kostet å forkynne Guds ord. I 2. Kor. 11, 23ff summerer han opp sin erfaring her: Han har fått flere slag enn andre, vært oftere i fengsel og ofte i dødsfare. Han ble hudstrøket tre ganger og fem ganger er han slått 39 slag av jødene - og mange andre ting.

IV. Urkristendommen. År 70-140.

Urkristendommen er den tida da apostelene og andre som hadde møtt Jesus personlig, var døde. En ny generasjon kristne ledere overtok og med det en ny generasjon kristne som altså var andregenerasjons kristne i den forstand at de ikke selv hadde møtte Jesus, og mange av dem hadde heller ikke møtt eller hørt en apostel.
Det er også den tida da forfølgelsene begynner for alvor og det virkelig koster å være en kristen. Men samtidig er dette ekspansjonstida for kristen tro. Stadig nye områder blir berørt av kristendommen. Tallet på kristne øker slik at det også blir nødvendig med en sterkere organisasjon.
Enda en tendens merkes nå: skillet mellom jøder og hedningekristne blir markert og jødene som folk blir skilt fra de kristne.
En viss læreutvikling finner nok sted, men hovedtyngden av dette kommer først senere. Men vi har noen skrifter fra denne tida som viser hva de stod for og forkynte, se nedf.

1. Et vendepunkt.
Tiden omkring år 70 er et naturlig vendepunkt i kirkens historie. Da skjedde et par viktige ting som fikk betydning her.

Først har vi forfølgelsen under Nero i året 64. Før denne tid hadde kristendommen stort sett vært beskyttet som en jødisk sekt som man ikke bryddde seg om. De kristne var også fredelige i sitt privatliv såvel som i møter og misjonsarbeid. Vi har ingen vitnesbyrd om at de var aggressive mot den romerske stat selv om den altså var utpreget hedensk. De levde etter Paulus' ide i Rom. 13, 1f. om å underordne seg myndighetene.

År 64 skapte en forandring her. Da brøt forfølgelsen ut mot de kristne i Rom ved keiser Nero, selv om den hovedsakelig var lokalisert til hovedstaden.

Man mener at årsaken til forfølgelsen var brannen i Roma der en stor del av hovedstaden ble lagt i aske. Den begynte natten mellom 18. og 19. juli år 64. I 6 dager og 7 netter raste brannen, og 4132 hus ble lagt i aske. Nero - som da var 27 år gammel - fikk mistanken kastet på seg at han hadde satt det i verk for å få anledning til å bygge en ny hovedstad etter eget ønske. Det er forståelig at en slik mistanke kom: mens brannen raste over byen, stod han selv utkledt som skuespiller på Mekenastårnet og sang om Trojas brann. For å få mistanken bort fra seg selv, satte han ut ryktet om at den nye sekten, de kristne, hadde gjort det. Nå er det ikke bevist at Nero gjorde dette. Og noen mener også at jødene stod bak ryktet om at de kristne hadde skylden.
Det viser at romerne hadde fått øye på forskjellen mellom jøder og kristne, som Holmquist peker på. Vi kan gå ut fra at verken Nero eller de romerske soldatene hadde noe spesielt religiøst motiv for denne forfølgelsen. Det ser vi på bakgrunn av at det ikke ble utstedt noe lov eller dekret mot de kristne og deres tro. De ble altså ikke dømt fordi de var kristne, men på grunn av et rykte. Det har dessverre ofte vært tilfelle.
I alle fall fikk disse romerske kristne en røff behandling. Man mener at det ikke skjedde en så uhyggelig og grusom behandling av de kristne senere. Nero lot de kristne bli hengt på påler i sin hage langs veien ut til arenaen der Nero skulle kjøre. De kristne ble smurt inn med et brennbart materiale, forteller historieskriveren Tacitus. De hang som brennende fakler i nattemørket og Nero gikk selv omkring og så på det som skjedde. Andre ble sydd inn i dyreskinn og kastet for hundene, mens andre ble korsfestet.
Nero selv satt bare ved makten i 4 år etter dette. Han hadde skaffet seg så mange fiender at de fikk ham dømt til å bli pisket til døde i gapestokken. Han rømte utenfor byen til en frigitt slave, og der tok han til slutt sitt liv ved hjelp av slaven som støtte dolken i strupen. Han var for feig til å gjøre det selv. Noe av det siste han sa skal ha vært: Hvilken kunstner dør det ikke i meg!
Man mener at både Paulus og Peter led martyrdøden i denne tida, den første ble halshugget som romersk borger, den andre korsfestet med hode ned etter eget ønske. Peter hadde et syn da han var på vei ut av Rom under forfølgelsen for å slippe bort fra den. Da møtte han Jesus som bar et kors. Hvor går du, min herre? (Quo vadis, domine), sa han. Og Jesus svarte: til Rom for å bli korsfestet på nytt. Da vendte Peter om og lot seg gripe. Men han bad selv om å bli korsfestet med hodet ned: jeg er ikke verdig til å dø på samme måte som Frelseren, sa han.
Følgen av denne grusomme hendelsen for de kristne ble ikke utvidet forfølgelse i andre deler av Romerriket. Men så mye grusomt hendte at Nero ble stående som et prototype på den ugudelige og antikristelige statsmakt. Han ble også et bilde på den kommende Anti-Krist, og noen mente han ville stå opp igjen for å bli det. Utregningen av dyrets tall i Åp. 13, 18 kan også peke mot Nero. Hvis man skriver Keiser Nero på gresk (som var et verdensspråk) eller på hebraisk (jødenes språk og samtidig var jødene de kristnes vogge) får man tallverdien 666.
En annen begivenhet var Jerusalems fall i år 70, som vi skal se mer på nedenfor. For de kristne betød dette at kirkens geografiske tyngdepunkt ble flyttet. Jerusalem hadde til nå vært det naturlig midtpunkt for alle kristne. Her hadde Frelseren lidd døden og oppstått fra de døde.

2. Jødene etter år 70.

Det neste som skjedde av stor betydning var romernes krig mot jødene fra år 66. Den endte med Jerusalems ødeleggelse år 70. Det ble et fryktelig nederlag for det jødiske folk som nasjon og enda mer for jødedommen som religion og kultur. Det var første steg på den lange vandring gjennom Europa og andre land. Josephus forteller om jødenes historie, og denne tida hadde han første hånds kjennskap til.
Templet ble stukket i brann ved en feiltagelse. Og dermed stod jødedommen uten sin eneste virkelige nasjonalhelligdom. Etter denne tid var synagogen senter for gudstjenesten, men den fikk aldri samme betydning som templet hadde hadde hatt, både ved at offeret nå ble slutt og den felles samlingsplass som templet var.
Et eget kapittel er her motstanden på Massada til år 73 som viste et kampmot og en motstandsvilje uten sidestykke. Den har hatt betydning i jødisk historie fram til vår tid.
Senere kom flere opprør, viktigst var her Barkockba i år 132-135 e. Kr. Bakgrunnen for dette var keiser Hadrians forbud mot omskjærelse som var selve tegnet på jødedommen, og ønske om å gjøre Jerusalem til en spesiell koloni. Resultatet av opprøret og Barkockbas fall var nettopp at den ble en hedensk by under nytt navn, Ælia Capitolina. Og med dette var jødene definitivt adspredt og ute av Jerusalem.
Jødedommen var oppdelt i sekter og samfunn, slik vi bl. a. kjenner det fra NT med fariseere, sadukeere osv. En sekt bør nevnes spesielt her, den såkalte Qumransekten som noen mener døperen Johannes var påvirket av eller hadde kontakt med i ørkenen. I dette klosteret ved Dødehavet skjedde en utstrakt litterær virksomhet med avskrift av bibeltekster, de skrev kommentarer til bibelske skrifter og forfattet selvstendige skrifter. En sammenligning mellom deres utgave av f. eks. Jesaja-rullen og massoretenes tekst viser stor likhet selv om det er omkring 1000 år mellom disse avskriftene. Det er klart at Qumrantekstene har vært en bakgrunn for tro og liv for en del jøder, de såkalte "esséerne", selv om de trolig ikke var mange. Man er ikke helt sikker på om det er rett å identifisere esseerne med folket bak Qumrantekstene-og samfunnet, men det må i alle tilfelle være en lignende gruppe jøder.
Jødisk apokalyptisk litteratur, såkalt pseudopigrapha, må også ha ligget i bakgrunn for jødisk tro og liv i nytestamentlig og etter-apostolsk tid, noen er antagelig blitt til senere. Det er en stor og uensartet gruppe skrifter som vi ikke skal gå inn på her.

3. Jødekristendommen.
De første kristne var alle jøder. Det samme var alle apostlene og mange av de første lederne i kirken. Dette gjaldt ikke bare i Jødeland. Da Paulus kom til nye steder, oppsøkte han alltid i begynnelsen den jødiske synagogen og forsøkte å vinne jødene for han som egentlig var deres egen Messias. De første kristne i mange andre land ble slik jøder.
Det gikk likevel ikke lang tid før motstanden økte fra dem og den største delen av kristenflokkene var av hedensk ætt. Dette førte med seg visse problem av læremessig art: skulle hedningene bli innlemmet i jødedommen ved å la seg omskjære og dermed forplikte seg på Mose lov? Eller kunne de gå utenom loven. Paulus kjempet hardt for det siste, f. eks. i Galaterbrevet. Jfr apostelmøtet år 49.
Disse forskjellene førte på sikt til at kristne jøder og kristne hedninger gikk hver sin vei, i alle fall enkelte steder.
De kristne jødene var mer preget av Jakobs forkynnelse (og brev) enn av Paulus tale om den frie nåde. De fortsatte å leve sitt "eksklusive, antipaulinske Kristenliv", sier Holmquist. Ettersom de levde så isolert, vet vi lite om dem. Men det ser ikke ut til at de var en samlet enhet verken organisatorisk eller teologisk. Det var på mange måter en tragedie at den kristne kirke som helhet (storkirken) ikke maktet å integrere de kristne jødene. Det kunne kanskje fått følger for kirkens forhold til jødene generelt senere.
Noen grupper jødekristne kjenner vi likevel.
1. Nasareerne, som opprinnelig var et klengenavn på de kristne, hadde et annet syn på lovens betydning enn kristne hedninger i storkirken. De hadde sitt eget evangelium, kalt Nasareerevangeliet som var beslektet med Matteusevangeliet. . Forskerne er imidlertid ikke enige om forholdet mellom disse to skriftene. Det kan være så gammelt som år 100 e. Kr. og var bl. a. benyttet av Ignatius.
2. Ebjonittene, navnet betyr "de fattige", men betegner de fromme. Navnet blir noen ganger brukt om alle eller de fleste jødekristne. Ebjonittene var noe gnostisk-synkretistisk preget og oppfattet Jesus som en reformator av jødedommen. I dåpen ble han utvalgt til Guds Sønn og han skulle bl. a. oppheve den jødiske offertjenesten. Ellers var de strenge i sin lovoppfyllelse. De mente Paulus var greker og proselytt. Også de hadde sitt eget skrift, Ebjonitt-evangeliet, også kalt de 12 apostlers evangelium, som det bare er bevart bruddstykker av. Det var skrevet omkring år 100 og 135 på gresk.
3. Elkasaittene var en sekt som oppstod i det nordøstlige Jødeland. Elkesai mente at en bok hadde falt ned fra himmelen og som han bygde sin lære og autoritet på. Bare bruddstykker er bevart av den, som stammer fra begynnelsen av det andre århundre. De holdt fast på en del av de jødiske bud og regler som omskjærelse, sabbaten og andre lovbud. Men de forkastet ofrene. De var trolig påvirket både av esseerne og av perserne. Av de siste fikk de trolig stjernetydinger og magiske forestillinger. De brukte ebjonittevangeliet og viser dermed slektskap og kontakt med denne gruppen. Med tiden ble det mer en synkretistisk sekt.
4. Jødekristne skrifter er det flere av de første århundre e. kr. Hebreerevangeliet er ett av dem. Dette navnet ble riktignok brukt av kirkefedrene om mange eller de fleste slike skrifter. Men det synes å avtegne seg et skrift som er skrevet i Egypt omkring år 150 og hadde et visst gnostisk preg. Men verken Klemens eller Origenes stilte seg helt avvisende til det. Man mener at det eksisterte en gruppe gnostiske kristne i Egypt som brukte dette skriftet.
De såkalte psevdo-klementinske skrifter kan også regnes til denne gruppen. Flere prekenbøker o.a. ble brukt av jødekristne partier og grupper uten at vi kjenner så mye til dem.
De jødekristne fikk ikke stor betydning i den store kristne sammenheng og gikk etter hvert tilbake og ble ganske isolerte. Man mener at ebjonittene ble oppslukt av Islam da den la Nord-Afrika og andre land under seg. Man mener også at ebjonittenes motstand mot Paulus er ført videre i islam og dens hat til kristendommen. Etter hvert forsvant de fleste jødekristne grupper, og jødene selv ble adspredt i mange land med årene. De kristne så på dette som Guds dom og anså seg selv som Guds utvalgte folk og det nye, åndelige Israel. Også det har ført til vansker i forholdet mellom kristne og jøder helt fram til vår tid. Den såkalte "erstatningsteologien" synes likevel å være på retur i flere kretser.



4. Kristen vekkelse.

Paulus hadde plantet menigheter i mange byer i Lille-Asia (Tyrkia) og Hellas. I den første tida var det en spesiell iver blant de troende etter å bringe ordet om Jesus videre til nye steder. Kristne handelsfolk tok også budskapet med seg til nye steder og kristendommen vokste merkbart i det første århundre. En medvirkende årsak til at de følte budskapet måtte raskt ut var tanken på Jesu snarlige gjenkomst.
Også i Nord-Afrika var det kristne menigheter. Man vet også om enkelte embetsmenn som ble kristne, og de hadde slik mulighet til å gjøre livet lettere for de kristne når vanskeligheter meldte seg.
Fornemme kvinner spilte en viktig rolle. Kristendommen framstod nå som bærer av likestilling på en ganske annen måte enn det hedningene kjente før. Dette kan nok ha virket med til å trekke til seg kvinner. Her ble de løftet opp på en annet nivå enn før.
Men nye kristne kom vesentlig fra de lavere samfunnslag, håndverkere, slaver og arbeidere. Også her var en likestilling disse aldri hadde opplevd noe annet sted. Som kristne ble alle behandlet likt i utgangspunktet, og det hadde sikkert en viss tiltrekningskraft nettopp på disse.
De kristnes kjærlighetsarbeid mot syke og fattige har trolig også vært en årsak til vekst og framgang. Det er ikke bevist at kirkene brukte denne diakoni bevisst for å vinne tilhengere (proselyttmakeri). Men det ble en naturlig følge av arbeidet blant de fattige at de søkte til kirken.
Oskar Skarsaune har et interessant synspunkt på kirkens vekst i Oldkirken. Han skriver om to årsaker til den store misjonen og framgangen for kristendommen i den tida: For det første hadde de en ”påfaldende høj tærskel, en kirke, det kunne koste meget at komme med i". Dette, mener han, var ikke en hindring for misjonen, men fungerte faktisk som et misjonsmiddel. Kirken var ikke åpen og inkluderende, men et sted det kostet å komme inn i. Ekteskapsmoralen er et eksempel på det. De kristne måtte holde seg til sin hustru og si fra seg sin elskerinne.
Et annet punkt var at de kristne tok seg av de svake og foraktede i samfunnet. Det var uvanlig og gjorde kristendommen forskjellige fra alle andre religioner. Og dette, sier Skarsaune, var kanskje deres viktigste misjonsmiddel. Og det hadde en spesiell tiltrekningskraft på folk.
Man mener også at kirken tok jødenes plass da deres propaganda stanset.

5. Forfølgelser.
Samtidig med misjon og kristendommens utbredelse kom motstanden. Først kom den fra jødene som følte seg truet av den nye gruppen. Senere ble hovedmotstanderen den hedenske stat, Romerriket. De kristne ble en kjærkommen syndebukk når det behøvdes. Den romerske lov forbød ikke fremmede religioner. Derfor søkte man etter andre grunner for å rydde de kristne ut. I første rekke var det viktig å vise at de kristne fornærmet og satte til side den offentlige, romerske religion, og forstyrret den offentlige orden. Her spilte ofte den personlige oppfatning hos den enkelte lokale embetsmann en avgjørende rolle.
Vi har alt sett at keiser Nero antagelig brukte de kristne som syndebukk og påskudd for å bygge en ny by.
En ny forfølgelse kom under keiser Domitian år 81-96. Åsaken skal ligge i at de kristne nektet å betale skatt som keiseren hadde pålagt jødene. Det var trolig i denne tida at Johannes ble forvist til øya Patmos der han fikk åpenbaringer og skrev ned den siste boka i Bibelen. Den satte for øvrig mot i de kristne og gav dem håp om en endelig seier en dag. Slik kunne forfølgelsen få den motsatte virkning av det makthaverne ønsket.
En ny forfølgelse kom med keiser Trajan som regjerte år 98-117. Den kom også til Lille-Asia. Biskop Ignatius av Antiokia ble ført til Rom og kastet for de ville dyr. I år 112 utstedte keiseren et reskript som viser sann menneskelighet. De kristne som ble anklaget skulle straffes som statsforbrytere, men de skulle ikke oppspores som andre forbrytere og man skulle ikke ta imot anonyme tips. De som fornektet sin kristendom, skulle settes fri. Stort sett ble dette normen for romernes behandling av de kristne i 200 år med unntak av keiser Decius år 249-251.


6. Litteratur i etterapostolsk tid.
Selve samlingen av de bibelske (NT) skrifter tok lang tid, og det var ikke enighet om hvilke skrifter som skulle være med i den "nye" bibelen. De viktigste kriterier var apostolisk forfatterskap og at de var allment brukt i menighetene.
Parallelt med disse kanoniske bøker vokste det fram en skog av andre, ikke-kanoniske skrifter med krav på sannhet.
1. Den ene gruppen slike skrifter kalles ofte "de apostoliske fedre". Her kan vi nevne 8-10 skrifter som har hatt betydning. Vi skal kommentere et par av dem her:
a) 1. Klemensbrev fra ca. 96 e. Kr. er et brev fra menigheten i Rom til Korint og omtaler den gode ordning og harmoni blant Guds folk. Det var i keiser Domitians tid mens Josefus levde og Jamnia-møtet ble holdt der GTs kanon stod i fokus. - Det er interessant å se brevet på bakgrunn av Paulus' to brev til samme by omtrent 40 år tidligere. Noen av de samme problemene dukker opp igjen nå, selv om det hadde vært en bedring etter Paulus' formaninger. Også nå står nådegavene i fokus, men ble de brukt til oppbyggelse? Man mener at noen få sterke personligheter (kanskje yngre) hadde tilrevet seg makten med partivesen som resultat: "den avskyelige og vanhellige splittelsen, som er upassende og fremmed for Guds utvalgte". Og dette var etter eller midt i forfølgelsen under Domitian da Johannes ble forvist til Patmos. I Korint virket ikke trengselen som renselse og lutring. Det er trolig rettest å se på brevet som uttrykk for omsorg og kjærlighet til Guds folk som er kommet i vansker, og ikke som uttrykk for et gryende pavevelde.
b) Didasjé (Didaké) ("lære") eller de tolv apostlers lære fra før år 100 (70-90) er en slags katekisme m.m. Dette viktige skriftet begynner med å konstatere at det finnes to veier, livets og dødens vei, og at det er stor forskjell mellom dem (kap. 1, 1). Dette er hentet fra Jer. 21, 8, men reflekterer flere bibelvers som Salme 1 og 4, 18f, 5. Mos. 30, 15 og 19, og f. eks. Mat. 7, 13-14. Deretter blir begge veiene forklart. Om dødens vei blir en rekke konkrete og grove synder oppregnet (kap. 5), som minner om Mark. 7, 21f og Rom. 1, 29-31 m. fl. Når livets vei skal forklares, er kjærligheten satt først (Kap. 1, 2ff), som er kombinasjon av det dobbelte kjærlighetsbud i Mat. 22, 37 og den gylne regel i Mat. 7, 12. Men begge deler er antydet i GT og jødedom. I kap. 6 er en formaning om ikke å bli ført vill, en ordbruk som går ofte igjen i GT, NT og blant de første kristne i oppgjør med falsk lære og forkynnelse. Didasjé taler videre om sakramentene, siterer Fadervår som skal bes 3 ganger daglig (kap. 8), og om bordbønn. Det er altså ingen nyere praksis (kap. 10). En rekke forskrifter for menighetslivet følger så, samt en eskjatologisk formaning til å våke.
Vi merker at denne "lære" ikke er en dogmatikk om de kristne sannheter og kan slik ikke være representativ for hele forkynnelsen i denne perioden. Man har kalt det en kirkeordning eller en katekisme. E. Baasland kaller det en "menighetsbelæring" med utgangspunkt i brevene i NT. I alle tilfelle må det avspegle en del av forkynnelse (lære) og praksis i den første menighet etter selve aposteltida. Og det viser at de la vekt på det kristne livet (etikk) og dermed på formaningen. Vi ser også at de skilte klart mellom de som var Guds barn og de som var utenfor. I kap. 7 om dåpen er det ikke tale om barnedåp ettersom dåpskandidaten skal faste før handlingen. Men det er heller ikke tale om neddykking som absolutt krav: har de ikke "rennende vann", skal de øse vann tre ganger over hodet på kandidaten - "i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn".
c) Ignatiusbrevene fra 110 er skrevet på reise til Rom der Ignatius skulle lide martyrdøden. Ignatius' sju brev mens han ble ført som fange fra Antiokia til Rom er "en særpreget primærkilde av stor verdi" som gir oss et innblikk i de kristne maryrenes situasjon. Her har vi mange fine sitat. De viser en klar Kristus-teologi og en sterk trygghet innfor døden. "Jeg er Guds hvetekorn, og med villdyrenes tenner skal jeg males slik at jeg kan bli funnet som Kristi rene brød." (Til Rom.4, 1).
d) Barnabasbrevet fra 130 er formaning om forholdet mellom jøder og kristne, tro og loven.
e) 2. Klemensbrev er en preken fra 100-140.
f) Hermas fra 140-145 er en formaningsbok.
g) Polykarps brev fra 115-130? formaner til kristent liv, og Polykarps Martyrium kort etter 156 skildrer hans martyrium. Det er her vi finner det kjente sitatet av Polykarp: "I åttiseks år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?" (Mart. 9, 3).
h) Brevet til Diognet fra omkr. 170? er en liten apologi.
De representerer ikke en enhetlig teologi i alle deler og viser dermed en viss pluralisme idemessig sett.
2. En annen gruppe skrifter er "Apologetene". Her finner vi "for første gang brede litterære nedslag av den tidligste kristne misjonsforkynnelsen for hedninger" (O. Skarsaune). Det er en "hellenistisk" presentasjon av kristendommen. Justin Martyr sier at "kristendommen er den sanne filosofi". Man tenker gjerne om apologetene at de talte om Kristus som "Logos", dvs. som en lærer for folket på en filosofisk måte. Men de er avhengig av sine jødiske røtter og forkynnelsen tar farge av det. Viktige skrifter er Peters Forkynnelse, en misjonspreken fra omkring 100. Quadratus fra 125 er bevart hos Ausebius, Aristides fra 140 taler om kristendommens sannhet mot jødedom og hedenskap. Justin Martyr d. 165 presenterer kristendommen som den sanne filosofi. Tatian var elev av Justin, hans tale til grekerne ca. 165-170 er oppgjør med gresk filosofi, Arthenagoras fra Athen skrev et Bønneskrift ca. 177 og Theofilus av Antiokia har Tre bøker til Autolykus ca 180, som et jødisk forsvar for kristendommen med sitat fra GT.
3. I tillegg til disse finnes en rekke gnostiske kristne skrifter og mer apokalyptiske skrifter. Til de første hører Tomas-evangeliet samt andre barndomsevangelier som Peters-evangeliet og Jakobs-evangeliet. Til de siste hører Hermas' Hyrdeboken og Peters apokalypse. Nevnes kan også det koptiske Sannhetens evangelium fra Egypt, der "innholdet er vidt forskjellig fra det vi finner i de bibelske evangelieskrifter. En spesiell tolkning av gnostiske evangelietekster har Elaine Pagels gitt.

7. Menighetsliv og kirkeordning.

Vi vet fra Bibelen at man alt i bibelsk tid forsøkte å ordne den kristne menighet på en bestemt måte, slik f. eks. Paulus skrev til Titus (1, 5ff). Gud var en ordens Gud og det kristne liv skulle ikke blir tilfeldig verken privat eller når de kom sammen. "Ekklesia" var samlingen av de troende med en felles tro og etter hvert en felles møte-og kirkeordning. Men det er ikke enighet om hvor sterkt denne ordningen var kommet i bibelsk tid eller hvor tidlig den ble fast og felles for alle kristne.
Et argument mot en fastere kirkeordning var tanken om en nær forestående parusia: Jesus skulle snart komme igjen og ta alle de troende til seg i himmelen, slik Paulus har skrevet om i brevene til de kristne i Tessalonika. Disse første brevene fra Paulus avspegler en sterk gjenkomstforventning i den første vekkelsestida. Forskjellige nådegaver opptrådte nær sagt side om side, og hver hadde sin spesielle funksjon - noe som motvirket vanskeligheter og unødig irritasjon. Det var apostler, profeter og lærere. Under forfølgelsene fikk nok også martyrene stor betydning for kristenlivet etter dem, noe de mange martyrhistorier forteller om. Dette er den karismatiske del av urkirken. Noen har lagt vel mye vekt på denne delen, f. eks. kirkerettshistorikeren Rudolf Sohm, som hevdet at urkristendommen ikke bygde på embete og lov, men på nådegavene. Enkelte frimenigheter har samme oppfatning.
I alle tilfeller ble eldste (gr. presbyter) innsatt i hver menighet etter Paulus' ord, og biskopen (gr. episkopos) var den egentlige lederen. I tillegg hadde de diakoner som etter hvert fikk en annen betydning enn det har i dag, nemlig som underordnede hjelpere, som nr. 3 i embetspyramiden. Kvinner hadde ikke del i noen av disse embetene. Hver menighet synes å ha vært autonom uten noen sentralledelse over seg verken i Antiokia, Jerusalem eller Rom på denne tida.
Embetsbrødrene ble sikkert innviet ved håndspåleggelse og bønn etter Paulus' ord. Men ellers vet vi lite om hvorledes de ble valgt ut. Mot slutten av denne perioden begynte nok vanskene å melde seg, både ved motstand fra hedningene, falske "profeter" og lærere som reiste omkring og en avtagende religiøs iver. Alt virket med til at lederne mente en fastere kirkeordning var nødvendig.
Menighetslivet var preget av en felles sammenkomst, gudstjenesten søndag morgen og kjærlighetsmåltidet med Agape søndag kveld. I denne forbindelse ble nattverden feiret. En naturlig del av gudstjenesten var også dåpen der nye medlemmer ble ført inn i menigheten.

8. Filosofi og teologi.

Den kristne kirke har alltid hatt en teologi. Den har ikke vært identisk i alle spørsmål til alle tider. Den kristne kirke står alltid i et forhold til den verden den lever i. Og ettersom verden eller "tidsånden" forandres, vil kirken ta preg av den i mer eller mindre grad. Dels skjer det ved at kirken omformer sitt budskap slik at det treffer menneskene til enhver tid. Det betyr ikke at essensen i budskapet må bli forandret eller at kirken til enhver tid har snudd kappen etter vinden. Men det betyr at kirken alltid må tenke gjennom de problemstillinger som dens egen tid er opptatt av for å møte den med det samme budskap. Det kan bety at metodene må endres radikalt - og det har skjedd mange ganger i kirkens historie. Og vi skal ikke se på det som et frafallstegn. Men dels vil det også skje ved at kirken bytter ut ord på kristne sannheter, ord som ikke lenger er allemannseie. "Redebonhet" i 1930 er et slikt ord som i 1978 og 1988 ble skiftet ut med "gode vilje" i bibeloversettelsene (2. Kor. 8, 19). I slike tilfelle er selvsagt faren stor for at noe av budskapet skal gå tapt.
Vi vil derfor se på en del filosofer og teologer som har stått sentralt i utviklingen fram mot den kristne kirkes teologi og noen som var plassert sentralt før og i denne perioden.



FILOSOFER
Definisjon og avgrensning.
Filosofi er populært sagt all tenkning. Folk taler om "sin filosofi" og kan dermed mene nesten alt de tenker.
Likevel er ordet filosofi som begrep avgrenset til "kunnskap om det å være", som hos Platon. Filosofien sammenfatter all kunnskap til en livsanskuelse og der med til slutt en verdensanskuelse. Ja, filosofi er "forsøk på å løse de siste og dypeste spørsmål på en måte som tilfredsstiller tanken".
Religionsfilosofien handler om menneskets religiøse tanker og livsanskuelse, kanskje vi kan kalle det "evighetsanskuelse". Og det har mennesket syslet med til alle tider så langt dette er kjent fra skriftlige kilder. Det taler både den gamle kinesiske filosofi og litteratur om såvel som den indiske vedalitteraturen. Det er og kjent fra egyptisk og mesopotamsk jord.

Filosofiske hovedproblem.
Filosofien handler altså om de store livsproblem for menneskene og søker å finne svar på dem. I alle tilfelle ser filosofene det som overmåte viktig å spørre, selv om det ikke kan gis svar eller om svar egentlig ikke finnes. Å stille spørsmål er å tenke og å søke det man ikke vet.
En annen side ved dette er at filosofien forsøker å skape et enhetlig bilde av tilværelsen for mennesketanken. Da spør man etter hvordan det som er, det virkelige og sanne, egentlig er beskaffet. Slike spørsmål har fått flere navn. Det kan kalles "Substans-spørsmålet", "det ontologiske spørsmål" eller "det metafysiske spørsmål" eller problem.
Virkeligheten er det som virkelig og i sannhet er, og det er noe annet enn det våre sanser oppfater og mener det er. Og da er vi inne på et annet grunnleggende spørsmål eller hovedproblem i filosofien, nemlig spørsmålet om kunnskap. Hvor kommer kunnskapen fra og hva gir oss en virkelig, sann og pålitelig kunnskap om virkelighetens sanne vesen? Hva er egentlig rett kunnskap om noe? Her skiller man mellom umiddelbar kunnskap som sansene oppfatter i øyeblikket og gir oss, og den kunnskapen som kommer fra fornuften, og den siste er den sanne og pålitelige kunnskap. Egentlig er det bare denne som er virkelig kunnskap. Og den kalles "rasjonalisme".
Et tredje spørsmål er verdispørsmålet: Hva er det gode og hva har egentlig verdi? Etikken finner her sin plass, dvs. spørsmålet om det rette og sanne livet. Et vanlig svar er lykken som livets mål, gr. evdaimonia). Men også den kan oppfattes og forklares forskjellig. Aristippos oppfattet nytelsen i øyeblikket som lykken, og den førtes videre av epikureerne. Anthistenes sa derimot at evdaimonias egentlige vesen var uavhengig av det ytre, og dette ble ført videre av den senere stoisismen. Denne streben etter individets lykke kalles eudaimonisme. Man har sagt at den er den greske filosofiens felles svar på de etiske spørsmål: Mennesket bør gjøre det som for den enkelte blir det høyeste gode. Det kan altså være enten hedonisme som nytelse eller dyd som hos Sokrates, Platon m. fl.
Et gjennomgående trekk er at de senere filosofene gir mer nyanserte svar på disse store livsspørsmål enn de eldste vi kjenner. Og mye av dette ligger til grunn for hele den vestlige tankegang og tenkemåte. Også en stor del av den teologiske filosofien, tenkningen og tradisjonen går tilbake til gresk filosofi. For å kunne forstå en del av teologiens historie og utvikling - også inn i vår tid - er det nødvendig å kunne og forstå noe av utgangspunktet her. Derfor skal vi ta en rask gjennomgang av såkalte store og viktige filosofer i eldre tid.

Filosofiske ord og begrep.
Her skal vi bare liste opp noen ord som ofte er brukt i filosofien og hvor de stammer fra.
Filosofi kommer av gr. filos: kjærlighet, og sofia: visdom.
Dogmer av gr. dogma: mening, lærdom.
Ontologi av gr. to on: det værende, det som er, og logos: lære.
Metafysikk av gr. "meta ta fysika": etter det som hører til naturen.
Rasjonalisme av lat. ratio: fornuft.

GRESK FILOSOFI.
Her skal vi ta fram de mest kjent og viktige filosofer i den greske verden og retninger som er sterkt påvirket av dem. De eldste levde lenge før den kristne kirke ble født. De har en berettiget plass her fordi senere filosofer som påvirket kristendommen og kulturen var selv påvirket av de gamle filosofene.

1) Thales fra Milet levde omkring 585 f. Kr. i Hellas og kalles en "fremragende tenker". Han syslet med astronomi, matematikk og om "vannteorien" (Arne Næss). Religionsfilosofisk kommer han inn her fordi han talte om det Næss kaller "gudeteorien". Alle ting er fullt av guder, skal han ha sagt ifølge Aristoteles. Nå mener Næss o.a. at Thales ikke brukte ordet guder (gr. theoi) i vår betydning av ordet, f. eks. om Zevs og Neptun, men mer om "livskrefter" el. l. "Han kan ha ment at skapelse foregår overalt og at det for så vidt er guder overalt" (Næss).
Hans vannteori gikk ut på at 1. Vann var alle tings grunnstoff, og 2. Alt oppstår ved vannets virksomhet, og 3. Vann er alle tings opprinnelige opphav - altså som en slags skapelsesteori, og 4. Rent vann er alle tings opphav. Her viser han et brudd med de mytologiske kosmologier og opptrer som vitenskapsmann - der teorien (om vann) lett kunne kontrolleres empirisk. Thales søkte altså uremnet i vannet. Det var opphavet til alle ting.

2) Anaximander fra Milet var statsmann og oppfinner og kalles Thales' medarbeider. Den greske forfatteren Theophrastos skriver at han sa "at tingenes materielle årsak og grunnleggende elementer var det ubestemte (gr. 'apeiron)".
Man mener at hans begrep "materielle årsak" er nokså nær Thales' "vannteori", men Anaximander gir en ny løsning. Til forskjell fra Thales kan denne ikke etterprøves og kan dermed ikke kalles vitenskapelig i moderne forstand. Uremnet hos ham er slik det grenseløse. (Anaximenes mente alt gikk tilbake til luften.)
Apeiron kan tenkes ubegrenset i tid og rom og dermed som en siste årsak til alt ved at det selv ikke er oppstått men har vært evig. Når det er ubegrenset i tid, er det overflødig å spørre etter dens opphav.
Parallellen med gudetroen er klar her. Om Zevs er det f. eks. sagt at han er begynnelsen, midten og enden. Det kan tenkes at for Anaximander er apeiron identisk med "gud". Og parallellen med Bibelen er her klar der Kristus er Alfa og Omega, den første og den siste, og framfor alt Logos i Joh. 1, 1 ff. Logos er også skaper og endeløs og gud. Apeiron kan dermed nærme seg Logos.

3) Pytagoras f. omkr. 530 f. Kr. er kanskje mest kjent for sine matematiske studier. Men han er også musikkvitenskapens far ved at han påviste sammenhengen mellom strengens lengde og tonetrinnet. Han kombinerte erfaringsmessig (empirisk) og matematisk forsking og religion, mystikk og magi. Man mener at han kanskje trakk en direkte forbindelse mellom religion og vitenskapelig forsking ved å hevde at det å søke kunnskap er den livsvisdom som er best egnet til å rense sjelen. Dermed kunne han oppnå formålet: å bli løsrevet fra sjelevandringens kretsløp. "Renselsen" blir her et strev etter innsikt og kunnskap. Slik kan man få igjen det guddommelige liv som man en gang hadde før det går til grunne i legemet. Orfismens tanker om sjelen som en fallen guddommelighet ligger bak denne "dualismen" som Platon senere tar opp.

4) Heraklit i Efesus var talsmann for filosofien om at "Alt flyter" (gr.: panta rei). Verden var ei elv og ild. Som dette var alt bevegelig og kunne forandres. Han talte likevel om likevekten og om fornuften.

5) Leukipp omkring 430 f. Kr. Én setning er kjent fra ham: "Intet skjer tilfeldig, alt skjer på grunn av noe og med nødvendighet." Hvis denne setningen er representativ for hans lære, er han en av de første talsmenn for determinismen. Ingen ting skjer tilfeldig. Det må bety at noe eller noen står bak tilværelsen. Hva man kaller det, er egentlig likegyldig i denne sammenheng. Filosofisk kan det være "skjebnen" eller "gud". Det viktige er at "noe" utenfor mennesket og over det har en styrende makt og funksjon over mennesket. Så vil teologien forklare dette i forhold til en "gudelære" (= teologi). Determinismen kommer her i konflikt med en fri vilje. Men kan dermed Luthers lære om den trellbundne vilje kalles determinisme? Hvis det var tilfelle, ville f. eks. Luther ha forfektet en kalvinsk predestinasjon.

6) Demokrit omkring 420 f. Kr. talte derimot om tilfeldighet i visse sammenhenger. Han hadde en lære om "atomer" uten at det kan sammenlignes med våre dagers atomteori. "Det eneste som eksisterer uavhengig av forholdet til andre ting, er átoma og kenon" (A. Næss). Atoma er "udelelige (legemer)", mens kenon er tomrommer. Han mener slik at både det som er og det som ikke er eksisterer. Demokrit plasseres blant pluralistene. Ifølge hans tenkning består altså det virkelige av en mengde uforklarlige, udelelige enheter (gr. átomos).

7) Sofistene (omkr. 450-400 f. Kr.) er et fellesnavn på greske filosofer og vismenn fra omkr. 450 f. Kr. Ordet sofist er også brukt som fellesnavn for greske og beslektede indiske og kinesiske tenkere. Med dem forandres filosofiens innhold så å si fra naturvitenskap til psykologi og samfunnsvitenskap. "Tingenes forhold til mennesket legges til grunn ved forklaring av tilværelsen. Med et par fremmedord sier man at tenkningen går over fra å være kosmosentrisk til å bli antroposentrisk."

8) Sokrates
Platon taler om Sokrates død i dialogen Fadon, og i dialogen Kriton gjengis en samtale i fengslet mellom Sokrates og hans venn Kriton. Det er bare et par dager før han tømmer giftbegeret i 399 f. Kr. Ingen ting av det Sokrates muligens skrev er bevart. Alt vi vet om ham er det vi har fra Platons dialoger. Men dermed får vi også noen hovedtrekk i hans filosofi, og avslutningen av hans liv.

9) Platon d. 347 f. Kr. lærte at sjelen egentlig var god og vakker, fordi den kom fra Gud og skulle vende tilbake dit. Materien var heller ikke vond, men lavere enn sjelen. Sjelen måtte likevel renses og det skulle skje ved kunnskap eller innsikt som hos upanishaderne, og ikke ved askese som den senere nyplatonismen. Platon talte om "ideverden" som den egentlige verden, mens den verden vi ser var uvirkelig. Egentlig er altså frelsesveien for Platon menneskets eget verk, den er en såkalt "soteriologisk oppstigning" ved at mennesket selv må komme opp til Gud.
Platon klarte på en særegen måte å knytte de filosofiske spørsmål sammen til en enhet.
For Platon kan bare slikt som er opphøyet over enhver forandring være gjenstand for sann kunnskap. Den kan derfor ikke nås ved sansenes iaktagelse. For alt det som de oppfatter forgår igjen.
Dette uforanderlige og derfor sanne og egentlige er hos Platon den såkalte "ideverden". Den er det evige. Tanken kan se de evige mønsterbilder når den har frigjort seg fra sansenes illusjon. Den verden vi oppfatter med våre sanser er bare en avglans av ideverden. Denne dualismen mellom ide og det sanselige er det mest karakteristiske ved Platons filosofi. Han illustrerer det ved liknelsen om grotten (hulen) i dialogen Staten, bok sju : Vår stilling og tilstand er som om vi var bundne i en underjordisk hule og bare kunne se skyggene av mennesker osv. utenfor på veggen i hulen. Den som ikke har sett noe annet enn skyggene, tror det er den sanne virkeligheten. Men filosofien som blir befridd fra lenkene i hulen og stiger opp mot lyset, opplever den sanne og reelle virkeligheten. Han lever i den rene ideverdens klarhet. For å oppnå dette må mennesket vende om, snu seg bort fra det sansbare - som er det låge, til det sanne, det oververdslige.
Platon har altså en frelseslære - som i ord i noen grad kan forveksles med kristen teologi!
Hos Platon er det godes ide den største av ideene som alle normer og alt sant "værende" samles i. Her sammenfaller på en måte spørsmålet om det sanne værende og det høyeste gode. Tanken på det gode som det høyeste mål gir nøkkelen til å forstå tilværelsen. Alt skjer med tanke på dette høyeste fornuftige mål. I forlengelsen av læren om ideverden, kommer Platon med en annen tanke som senere fikk stor betydning: materien eller "ikke-væren" hindrer at ideen blir fullt ut virkeliggjort i den sanselige verden. Det blir kilden til all ufullkommenhet. Hos Platon utgjør det det som gjør motstand mot den fornuftige orden. Hos andre filosofer blir det det ondes prinsipp.
Platon har en skapelses-beretning i dialogen Timaios. Demiurgen er den guddommelige verdensbyggmesteren. Han skaper alt med ideene som mønster eller forbilde.

10) Aristoteles (384-322 f. Kr.) er så viktig at vi må ta ham med. Han var fra Stagira i Trakia, Hellas, og kom til Aten som 17 åring. Han var Platons elev ved hans Akademi i 20 år til han døde i 347. Senere grunnla han sin egen filosofiskole. Hans elever ble kalt "peripatetiker", antagelig fordi de gikk omkring mens den filosofiske samtalen pågikk.
Hans teorier fikk stor betydning for senere teologi, særlig ved Origenes og skolastikken.
Aristoteles videreutviklet Platons tanke om materien. Den er ikke formet, men kan formes på forskjellig måte. Den rene materien er det formløse og dermed er det heller ingen virkelighet. Men det innebærer muligheten. Men det blir først virkelig når det går over til å bli formet, når den forbindes med en "form". Dette er Aristoteles' uttrykk for den platonske "ide". Alt som eksisterer består slik av disse to ting, form og materie. Alle forandringer forklares ved at formen får mer og mer makt over materien. Det betyr at det mulige går over til å bli virkelig(het). Forskjellen mellom ideverden og den sanselige verden hos Platon er flyttet ned i tingen. Alle ting bærer i seg en form, en ide, som sin hensikt. Hele tilværelsen tenkes som et system av høyere og lavere former. En høyere form betyr en høyere grad av virkelighet og fullkommenhet. Den rene formen står øverst. Der er alle tenkelige muligheter blitt til virkelighet og derfor finnes der ingen forandring og blir lik Gud. Hans fullkomne vesen har makt i seg til (eller er en makt til) å dra alt under seg til ham. Dette er årsak til alt som hender og all forandring i verden. For, mener Aristoteles, all materie lengter etter en form, og alle ting etter å nå den fullkommenhet som tilkommer dem. Slik kan dette også realisere sin likhet med den "gud", den rene og fullkomne formen. Slik blir "gud" den uforanderlige årsak til all forandring; "den uforanderlige" som forandrer. Men dette er ingen levende gud, men et metafysisk forklaringsprinsipp for verden.
Aristoteles' logikk ble også avgjørende for vesterlandsk tenkning til vår tid. Det gjelder særlig læren om definisjon og slutninger, men den hadde sine begrensinger.
Hans etikk-lære fikk også stor betydning. Den rette lykke (evadaimonia) er at mennesket virkeliggjør det spesielt menneskelige, dvs fornuften. Det høyeste i mennesket, dvs. dets "form", er fornuftssjelen. Han forkastet den gamle greske gudetro som også andre filosofer hadde gjort.
Han mente at hvis man vendte seg til å handle etter fornuften, ville man skape i seg en disposisjon til å handle slik i fortsettelsen også. Dette er grunnen for den "habitus"-lære (vane) som er en grunntanke i middelalderetikken. Sett fra denne synsvinkelen kan vi derfor si at Aristoteles var en "forløper" for humanismen (og humanetikken), som nettopp tror på mennesket. Han viser ingen absolutt etikk, men mener alle mennesker kan oppnå en relativ lykke. Han mente at dyden og dermed lykken ble oppnådd ved å virke i overensstemmelse med naturen, dvs. være ledet av forstanden som er menneskets spesielle natur. De forskjellige dyder oppfatter Aristoteles som middelveien. Motet er f. eks. den rette middelveien mellom dumdristighet og feighet. Han praktiserte selv middelveien mot slutten av livet ved å flykte fra en rettssak mot seg med beskyldning om å være gudløs; han ville ikke gi atenerne en ny anledning til å begå brudd mot en filosof. Slik var han etisk relativist og ikke absolutist som Sokrates som valgte døden.
Aristoteles fikk betydning for kristen frelseslære. Middelalderteologene brukte hans bevegelseslære som forklaringsmodell for kristen frelse. Aristoteles oppfattet hele naturprosessen som en suksessiv oppstigning fra materie til form. Slik forklarte teologene at frelsen består i at sjelen stiger opp og befrir seg fra materien. Bernhard av Clairvaux hadde den platonske dualisme mellom kropp og sjel. Det gikk en skarp grense mellom det sanselige og det overnaturlige, og en følge av det var streng askese. Skolastikeren Thomas av Aquino brukte Aristoteles' begreper form og materie til å formildne dualismen. Han skiller mellom den ufullstendige, jordiske lykke (beatidtudo imperfercta) og den fullstendige, himmelske (beatitudo perfecta). Den jordiske lykken får man ved et liv etter fornuften, som Aristoteles lærte. I talen om "kardinaldydene" i sitt verk "Summa Theologica" følger han middelveien til Aristoteles. Den høyeste lykken får man ved en overnaturlig nådekraft, ved kirkens sakramenter. De inngytes i sjelen (gratia infusa). Man mener at dette er identisk med den dragning oppover som Aristoteles beskriver. Thomas taler også om at Gud setter hele tilværelsen i bevegelse mot seg selv til den himmelske, overnaturlige verden. -
Luther derimot forkastet Aristoteles som vranglærer og mener denne oppstigning er blasfemisk og ødeleggende for den kristne tro. Luther lærte jo ren nåde til frelse. Aristoteles' lære ble betraktet som gjerningsvesen. Ettersom skolastikken hadde overtatt mye av dette i sin teologi, ble også den forkastet av Luther. Her ligger trolig også en av årsakene til at Luther forkastet den katolske teologi så ettertrykkelig. Det kommer godt fram i Luthers store kommentar til Galaterbrevet. I kommentaren til kap. 2, 4f. sier han f. eks. : "Men det er evangeliets sannhet, at vår rettferdighet er av tro alene, uten lovens gjerninger. Det falske eller fordervede evangelium går ut på at vi nok rettferdiggjøres ved troen, men ikke uten lovens gjerninger. Det var med denne betingelse tilføyet at de falske apostlene forkynte evangeliet. Det samme har våre sofister lært, nemlig at man skal tro på Kristus, og at troen er frelsens grunn. Men at den først rettferdiggjør når den gjennom kjærligheten har fått sin rette form. Dette er ikke evangeliets sannhet, men dens falske skinn og hykleri."
Her er det tydelig at Luther tenker på skolastikken og den katolske teologis avhengighet av Aristoteles. Helge Haystrup har en opplysende note til dette i den danske oversettelsen på Credo forlag. Han sier her: "I sin polemik ikke alene mod sin samtids katolske teologer, men mod hele den middelalderlige skolastiske tradition kalder Luther sine modstandere for "sofister", ordkløvere." ... "Ud fra deres fra den hedenske filosof Aristoteles overtagne skelnen mellem materie og form måtte de finde en sådan tro for ganske 'uformet', dvs, ubestemt og uafklaret."


11) Hermetismen
"Hermetismen" er den hedenske grein av gnostisimen, med mystiske trekk. En rekke småskrifter under navnet "Hermes Trismegistos" fra første århundre e. Kr. er grunnleggende. Den eldste form av hermetismen var panteistisk og optimistisk med trekk fra stoisismen. Den yngre form var pessimistisk dualisme som slutter seg til transedentalismen. Her er altså overmenneskelige preg med en heller innviklet filosofi. Skriftet Poimandres er her viktig med læren om logos og broren anthropos (urmennesket). Den siste forente seg med physis (naturen), og av denne foreningen oppstod verden og menneskene. Derfor lærer også hermetismen en dobbelt natur hos mennesket som får betydning for frelseslæren. Frelsen skjer ved gnosis, som her betyr opplysning i sjelen. Ved at en gjenkjenner seg selv og sin guddommelige natur, går en opp i det gode. Dermed skjer en mystisk forening med Gud. Vi kjenner ikke til at disse gruppene dannet egne forsamlinger, men den er kjent fra skriftet Poimandres. Her tales om hermetismen med ord som til forveksling likner det kristne vokabular. Ut fra en slik primærkilde er det relativt lett å forstå at ubefestede kristne kunne følge gnostisismen. Her brukes ord som Gud Fader, Guds Sønn som ordet, Ånden, om å høre herolden og å la seg døpe med Ånd og m. fl. Vi skal derfor se litt nærmere på Poimandres og de andre skriftene (her skal vi bruke "Corpus Hermeticum" (C.H.) som fellesnavn på alle traktatene i Hermes Trismegistos).
I den første traktaten som heter Poimandres er teksten tydelig gnostisk. Vi møter her en interessant skapelsesberetning-/myte, om anthropos , det første mennesket. Dette urmennesket knyttes for alltid til naturen og er derfor forgjengelig. Egentlig er mennesket gud, men det har skjedd et (synde-)fall. To ting var skyld i det: livstrangen som er kjønnsdriften, og søvnen eller glemselen, dvs. å forsømme tanken på menneskets opprinnelse i gud, gnosis. Mennesket har dermed en dobbel natur: det er dødelig ved legemet, og udødelig ved det egentlige menneske. Opprinnelig var anthropos tvekjønnet som alle andre dyr. Men de ble delt i to, i mannlige og kvinnelige vesener.
Hvordan kan anthropos så bli frelst, stige opp? Ved erkjennelsen av seg selv. Da er han nådd fram til det høyeste gode.
I denne traktaten tales faktisk om en "misjon": "Hva akter du å gjøre heretter? Forsåvidt som du har mottatt alt fra meg, vil du da ikke være veileder for dem som er det verd, slik at menneskeslekten ved deg kan bli frelst av gud?" Traktaten slutter med en omvendelsestale til de villfarne. Også i den sjette traktaten finner vi det. Det gjelder å søke etter Gud, og bare en vei fører dit: gudfryktighet og erkjennelse. Her betones også at det gode alltid er lik Gud og villfarelsen er fravær av det gode.
I den femte traktaten får vi en storslått hymne til Gud som fader, skaper og skapningen. Gud og skapningen kan ikke skilles, men Gud selv er ikke skapt.
I den åttende traktaten finner vi panteistiske trekk når det mot slutten heter: Forstå at verden er av Gud og i Gud, og at mennesket er av verden og i verden, og at alle tings utgangspunkt, omfang og sammenheng er Gud. Det ser vi også i den tolvte traktaten når det heter: Gud omfatter og gjennomtrenger alt... Gud er altet, og altet gjennomtrenger alt og omfatter alt. I den trettende traktaten tales om gjenfødelsen som nødvendig til frelse. Gudserkjennelsen er egentlig gjerninger.

12) Gnostisismen.
Omtrent 100 år etter aposteltida vet vi at det var en religiøs gruppe som kalles "gnostisismen". Men denne gruppen oppstod ikke plutselig. Den må ha hatt en forhistorie. Denne forløperen kan vi kalle "pre-gnostisisme" (dvs. før-gnostikere) som må ha hatt vesentlige likhetstrett med de senere gnostikerne.
Når gnostikerne talte om kunnskap mente de en hemmelig, skjult og høyere kunnskap. Den gjaldt både Gud, mennesket og forholdet mellom dem. Denne filosofien, som det er rettest å kalle den, går tilbake til Platons bilde av mennesket og Gud. Den var preget av dualisme med skille mellom materien og det åndelige. Men det skjer en utvikling i tanken om ideverdenen mellom Platon og den sanne kristne troslære. Den går via Plotin (og nyplatonismen) og mange andre i utformingen av teologien (fram til Augustin) selv om Plotin levde lenge etter apostlenes tid. Plotin gikk på en måte tilbake og fant sine røtter i Platon. Plotin var oldtidens siste store systematiske filosof som samlet hele den gamle filosofi i en syntese: det er hedenskapets siste bastion mot kristendommen, sier Povl Johs. Jensen.
Hovedsaken i alle disse læresystem var å vise vei til frelse. Og her skiller de seg ut fra hverandre, men noen har klare likhetspunkter.

13) Den kristne gnostisismen
er synkretisme med flere røtter, bl. a. kristendommen. Her finner vi en utpreget dualisme med klart skille mellom det dennesidige og det hinsidige. Gud er transedent og derfor umulig å forstå. Sjelen er av Gud mens verden er ond og faktisk skapt slik. Det kommer av at de opererte med to guder: Den høyeste Gud var god og nærmest identisk med Faderen i NT, og skaperguden, "Demiurgen" som var ond og derfor skapte han verden ond. Han blir noen ganger identifisert med jødenes Gud, som er uttrykk for at de avviste GT når de ikke omtolket det. - I motsetning til Platon hvor det bare var en streben opp til Gud, finner vi en slags dobbel frelsesvei i gnostisismen. Ved askese skal menneskene stige opp til Gud og slik frelse seg selv. Men det kan først skje etterat Kristus har steget ned for å vekke sjelen som sover og er i fengsel i den onde kroppen. Sjelen er gudommelig men tilsølt av materien og må vekkes for å bli frelst. Avstanden mellom Gud og mennesket er blitt større i forhold til Platon, og en "soteriologisk nedstigning" er kommet til. Og dermed Kristus. Han er plassert som Forløseren for mennesket, og da ble gnostisismen "for alvor farlig for kirken", som C. Fr. Wisløff sier. Men vi skal være oppmerksom på at det er en annen Kristus vi møter her enn i Bibelen. Og det er jo alltid slik når Kristus tas ut av sin bibelske sammenheng og transplanteres over i en ny kontekst. Da forandres Kristus enten til et rent menneske eller til en overjordisk skikkelse uten kontakt med historien. Det er skjedd i gnostisismen. Det blir mer "kristen ferniss enn kristendom" (G. Aulen). Denne nye "Kristus" blir en kosmisk kraft som går ut fra eon-verden, som de taler om. Han frigjør menneskesjelen fra materiens og det sanseliges herredømme. Kristologien blir utpreget doketisk, som betyr at det så ut som at Kristus ble menneske, men det var tilsynelatende. Derfor er også hans lidelse og død og oppstandelse tilsynelatende. Kontakten med historien og virkeligheten er altså brutt.
Frelsen ved gnosis (innsikt) kan bare nås av bestemte mennesker, som kalles pnevmatikerne (de åndelige). De opplever denne kunnskapen fullt ut. En annen gruppe kalles hylikerne som bare oppnår en frelsende kunnskap, mens fysikerne stanser opp ved den kirkelige tradisjon. De avviste legemets oppstandelse, men talte likevel om et liv etter dette. Heller ikke Jesu gjenkomst er med i deres troslære.
Vedrørende etikken er det kristne liv utpreget asketisk med vekt på å døde kjødet. Likevel kan det slå over i den motsatte retning med et liv i åpen sedløshet når pnevmatikerne ville demonstrere sin aboslutte frihet og at de var opphøyet over både kjødet og all slags lov. De praktiserte både dåp og nattverd. Ved dette læresystemet er det klart at likheten med sann kristendom ble ganske stor, og det er ikke rart at mange kunne bli forvirret og la seg lure med i denne form for "kristendom".
En annen side ved gnostisismen er undersøkt av Elaine Pagels, ut fra de gnostiske evangeliene. Gnostiske skrifter er samlet i en engelsk oversettelse. Hvor vidt Pagels konklusjoner er holdbare skal vi ikke gå inn på her. Hun trekker fram at kvinnen hadde en betydelig plass i den eldste kirken, endog som biskoper. Og at den offisielle kirken har underslått disse "evangeliene" og kjempet mot en del av kirken, og denne "gnostiske" kirken gikk under. Nag Hammadi-tekstene "gir oss tapernes standpunkter", som Jakob Jervell skriver i forordet. Denne striden hadde også politiske overtoner og hadde mer samfunnspolitiske årsaker enn idehistoriske. I Nag Hammadi-skriftene er det mange hentydninger til bibelsk terminologi og kristen lære. Et spesielt skrift fra 2-300 tallet er Silvanus' lære som er "unikt på flere måter" og betraktes ikke som et egentlig gnostisk skrift, men som en kristen visdomstekst. Her er f. eks. Kristus framstilt som den inkarnerte Guds visdom. Han er kommet ned til "underverden" som er jorden, for å befri fangene og beseire Satan som verdens hersker. Det ser ut til at han kan gå sammen med menneskets fornuft og bli Logos.

14) Nyplatonismen og Plotin
er en annen grein som vi kort skal ta med her. Den har likhetspunkter med kristendom og gnostisisme. Den viktigste lederen er Plotin d. omkr. 270 e. Kr. Hans hensikt var å forsøke å forene "platonsk transedens og stoisk immanens". Plotin lærte at sjelen var tilsølt i materien og måtte befris. Gud var opphøyet over tid og forandring og kunnskap om ham. Han er langt borte og slik transedent. Fra denne "gud" hadde alt gått ut (emanert), slik lyset kommer fra solen. Denne "utgåen" er samtidig et frafall fra "gud", og lengst borte fra ham er materien. Nærmest "gud" er fornuften (gr. nous) som blir identisk med Platons ideverden. På samme måte som i gnostisismen lærte de at sjelen var fanget i materien. Bare ved hjelp av intuitiv kunnskap kunne kontakt og forbindelse oppnås. Gud kan bare fattes ved å erfare hans nærvær. Frelse er at sjelen befris fra kroppen, også her ved askese, verdensflukt og å trekke seg stille tilbake fra alt. Den blir gradvis renset. Det høyeste stadiet er når sjelen synker ned i det gudommelige i den mystiske ekstasen. Da fylles mennesket med Guds lys og blir ett med gudommen. - Også her er en slags dobbel frelsesvei som i gnostisismen: Alt stiger ned fra Den Ene (gud)(dvs. emanasjon) i ideverden ned til den tilsølte sjelen i materien. Men samtidig må mennesket arbeide seg opp til Den Ene ved dyder og innsikt.
Povl Johs. Jensen har gitt en større oversikt over Plotins lære som viser at han har et større læresystem enn her angitt.
Til sammenligning kan vi illustrere kristendommens frelsesvei som en soteriologisk nedstigning ved inkarnasjonen og det som fulgte. Kristus har alene tatt på seg å frelse verden. Vår tro kan ikke sammenlignes med noe av det mennesket gjør i disse gamle filosofiene. De var egentlig bare bygt på menneskets egne gjerninger.

5. Jødedommen.
Med jødedom mener vi her den jødiske religion fra den gamle pakts tid. Religiøst sett varte den gamle pakt til Døperen Johannes og Jesu tid. Jødene som folk kom til å fortsette etter Jesu tid både som et nasjonalt folk og som religion. Jøder og kristne kom til å stå mot hverandre i lange tider til stor skade for begge parter.
Hvordan var situasjonen på den tid kristendommen framstod?
Ett forhold må vi først og fremst ikke glemme. Kristendommen stod fram i Jødenes land og alle de første kristne var jøder. Jesus og alle apostlene var jøder og de fremste kristne ledere i den første tida var jøder, slik som Peter, Jakob og Paulus. Da Paulus kom til en by, begynte han alltid å tale til jødene for å forsøke å vinne dem først. Derfor er det rett å si at de kristne kunne slå rot i skyggen av jødedommen.
For hvordan var jødedommen i det romerske riket?
Holmquist peker på to tilsynelatende motsatte tendenser: Jødedommen var så sterk nasjonal at den kunne ikke smelte sammen med det romerske systemet helt og fullt. Den forble en egen gruppe og akseptert av romerne som det. Jødene var fritatt for militærtjeneste, hadde en egen lovgivning og sabbaten ble respektert slik at jødene ikke behøvde å møte fram ved domstolen f. eks. På tross av at jødedommen var monoteistisk og svært eksklusiv, ble den altså tolerert.
Og det henger sammen med den andre tendensen: jødene var så nasjonalt bundet at de ikke ble ansett for å være noen fare for romerriket. Derfor fikk de spesialbehandling. Her kan vi godt si at senere tider har vist den motsatte tendensen: Gang etter gang i jødenes historie er de blitt forsøkt utryddet nettopp fordi de var annerledes og ble ansett som en fare.
Diasporajødene.
Men en annen tendens viser seg også. Jødene var blitt splittet i partier både i Palestina og i diasporaen. Både fra Qumran og andre kilder kjenner vi esseerne som var en asketisk sekt med sterk interesse for skriftene. Vi kjenner saddukkeerne og fariseerne fra Bibelen. De kristne ble i den første tida rett og slett identifisert som en ny slik sekt, kalt "veien". Derfor ble den ikke lagt stort merke til av de hedenske statsledere. Det var jødene som reagerte mot dem, som vi ser i NT.
En annen side ved dette er at hellenismen hadde påvirket jødedommen på visse måter, satt spor etter seg der. Særlig hadde diasporajødene vært åpne for gresk kultur og filosofi. Dette ble en dobbelt åpning: både for hellenismen inn i kristendommen og for kristendommen ut i den hellenistiske verden.
Diasporajødene hadde også blitt mer avsondret fra Palestina med dens nasjonalisme og eksklusivitet. Man mener de faktisk var blitt et "misjonsfolk" og drev propaganda for jødedommen på flere måter: Synagogene vokste fram over store deler av den romerske verden, og ved sin blotte eksistens var de et vitnesbyrd om en annen tro. De holdt gudstjenester på gresk, som var et verdensspråk i alle fall i deler av Romerriket. De brukte den greske oversettelsen Septuaginta (LXX) av GT som hellig skrift, og gjorde selvsagt terskelen lavere for de greskkyndige. De var heller ikke så nøye med kravet om omskjærelse for å bli jøde. Dermed ble det også lettere for ikke-jøder og gå over til deres tro. Derfor er det kanskje enda vanskeligere å skjønne at nettopp diasporajødene ble Paulus' store motstandere ved at de mente han ikke holdt loven rett. På en slik bakgrunn kan man faktisk tro at motstanden hadde andre årsaker enn omsorgen for Guds lov: de følte sin egen posisjon truet når mange av deres tilhengere ble kristne og frykten for at de kristne lettere skulle vinne hedningene enn de.
Man antar at det var 4-5 millioner egentlige jøder i Romerriket på Jesu tid, og det utgjorde nesten 7 prosent av rikets befolkning. De var altså en betydelig faktor.
De fleste jøder utenfor Israel (i diasporaen) bodde i Egypt. Her var de særlig konsentrert i Aleksandia. Mest kjent er her den jødiske filosofen og teologen Filon f. ca. 25 f. kr. d. etter Jesu død, n. år 39 da han var med på en reise til keiser Caligula. Han var altså Jesu samtidige men har antagelig aldri møtt ham. Filon var en lærd mann og brukte gresk filosofi (særlig Platon, nyplatonisme og Stoisisme) i sitt teologiske arbeid med jødedommen. Albert Wifstrand mener han stod så godt som helt på gresk grunn i begynnelsen, men litt om senn kom inn i det jødiske. Jødiske lærde har senere ikke gjort bruk av ham ettersom de stengte seg ute fra gresk filosofi. De kristne kirkefedrene har derimot gjort utstrakt bruk av Filon - de var mer åpne for gresk påvirkning. Han ble deres veileder og pådriver i å kle den kristne lære i gresk drakt. Filon brukte ofte den allegoriske tolkingsmetoden, som også hellenistiske jøder hadde brukt før ham. Verden er en levende organisme, sa han, som ledes av den personlige Gud. Skapelsen er skjedd av ham ved hans Logos, som betyr "tanke", "ord". Det knytter ham alltid til verden. Logos er ikke et medium som mennesker kan bruke for å stige opp til ham. Gud har åpenbart seg best for jødene. Men Filons system er ikke enhetlig, (derfor) blir han bedømt så forskjellig.
Filon fikk dermed ikke direkte stor innflytelse over jødisk tenkning. Men for de kristne fikk den aleksandrinske teologien større innflytelse, ved filosofi, mystikk, den allegoriske metode og askese. Ved siden av Filon var det også annen litteratur her, som historie og apologetikk. Men den er så godt som borte.


V. Den gammelkatolske kirken. År 140-313.

Denne perioden er også preget av nye og store forfølgelser fra den romerske stat. Flere ganger hører vi om det.
Vel så alvorlig var motstanden og faren fra vranglæren. Religionsblandingen som var kjent i hellenismen var en reell fare for de kristne, og de kristne lederne måtte kjempe en hard kamp for å bevare kristendommen ren og unik.
Det var strid innen den kristne menighet flere ganger med uenighet om lærespørsmål.
I denne tida begynte så utviklingen mot en stor enhetskirke med en sentralledelse i Rom. Vi kaller dette den gammelkatolske tid.
Et spesielt trekk må nevnes her: embetet fikk større betydning og organiseringen av menigheten på lokalplan.
Dette er også de første kirkefederenes tid med ny læreutvikling.

1. Politisk utvikling.
Romerriket er fremdeles stormakten omkring Middelhavet, for ikke å si enemakten. Det var her kristendommen gjorde sitt inntog og fikk dermed kontakt med statsmakten. Så lenge de kristne ble ansett for å være en jødisk sekt, fikk de leve i fred for romerne. Men da skille kom mellom jødedom og kristendom så åpenbart at de politiske lederne oppdaget det, ble de straks mer mistenksomme.
Keiser Mark Aurel var den siste "gode" keiser, og han døde i 180. Omtrent samtidig herjet germanske stammer i nord og perserne i øst, og Romerriket gikk inn i en vanskelig tidsepoke. Det var en turbulent og ustabil periode. I de neste 90 år var det 80 keisere på tronen i Rom.
I 250 begynte keiser Decius forfølgelse mot de kristne, men han ble slått ved Berøa og drept av goterne ved Abrittus året etter. I 260 ble keiser Valerian tatt til fange av Shapur I av Persia. Goterne herjet i de nordlige distrikter av Romerriket i denne tida, og i 268 plyndret de byer i Hellas. Deocletian ble keiser i 284 og var keiser i 21 år og stanset nedgangstida. Året etter delte han riket i en østlig og en vestlig del. Også han forfulgte de kristne fra år 303. På grunn av høy alder gikk han av i 305 og forfølgelsen fortsatte under Galerius i øst.
I år 306 døde keiser Constantin i York og sønnen Konstantin den store proklamerte seg som keiser i hans sted. I 612 ble han enekeiser i hele Romerriket og gjenforente det østlige og det vestlige riket under Rom. Året etter gjorde han kristendommen lovlig. Dette ble det definitive vendepunkt for kirkens stilling i Romerriket. Og Konstantin var kanskje selv blitt overbevist om kristendommens makt og kraft - etter eget utsagn til kirkehistorikeren Evsebius skjedde det mens han bad før slaget med Maxentius. Han så et lysende kors på himmelen med inskripsjonen: "Ved dette skal du seire!" Det ble bekreftet av en drøm der han så det samme. Han fikk også beskjed om å lage et korsmerke som seierstegn. Vi kan selvsagt ikke vite hvor historisk korrekt dette er i alle detaljer. Det forteller i alle fall at noe må ha skjedd med keiseren og han gikk i striden med fornyet kraft. Seieren kom da også og dermed ble han bekreftet i sin tro.
En annen forklaring på omslaget bør nevnes. Den går ut på at keiseren forstod at forfølgelsen var mislykket og en ny taktikk måtte prøves. Hvis man ikke fikk utryddet kirken, burde man gjøre felles sak med den. Det var altså tale om ren taktikk fra keisermakten.

2. Framgang og motstand.
I denne perioden hadde den kristne kirken stor vekst, ja den gikk fram hastigere enn noensinne. En årsak til det var trolig at kirken som organisasjon ble fastere på flere måter. Presteskapet og bispemakten ble utbygt, bispedømmene mer organisert og flere andre tjenester innen kirken ble fastere enn før.
Dermed lå det bedre til rette ytre sett å få framgang, selv om dette langt fra var det hele.
Framgang ble det i alle fall. Så langt en kan regne seg til det, vokste kristendommen til det mangedobbelte, sier bl.a. Holmquist. Man regner med at opptil 15-20 prosent av befolkningen i Romerriket var kristne ved slutten av Diokletians fredelige regjering, før 300 e. Kr. Det var opp til 8-900 bispedømmer i østre del av riket og noe mindre i vestre del. De fleste kristne var i øst, kanskje 3/4 av alle kristne. I noen provinser var halvdelen av folket kristne. Det mener man var tilfelle i Lille-Asia som ble regnet som et kristent land, Kypros, Trakia og Osroene med Edessa
Også i Armenia var det kristne. Misjonærer fra Edessa var kommet dit ved begynnelsen av det 3. århundre uten at det ble store frukter. Politiske forhold gjorde at kongen (Tiridates) søkte til kristendommen for å verne landet mot Zarathustras religion i Persia. Kristendommen ble nasjonal statskirke og et hovedsete for kristen kunst. Landet var delt inn i 12 bispedømmer. En armensk prins, Gregorios Lusavoritz, ble "Yppersteprest" ("Katholikos"), og han regnes som Armenias apostel og kirkestifter.
Også i andre provinser vokste den kristne kirke, men mange steder var de i mindretall. Det gjaldt Egypt, Nord-Afrika, Numidia, Sør-Italia der 1/3 var kristne, Spania, Søre Gallia og Rom som nå hadde omkring 100ooo kristne. Andre steder var den en liten minoritet, som i Nord-Italia, Donaulanda og nordre del av Balkan.
Men om det var framgang for de kristne, kom også motstanden. Vi har sett at forfølgelsen begynte allerede i aposteltida både ved jøder og senere ved keiser Nero og andre.
I denne perioden finner vi også motstand. Først kommer motstanden under Antonius Pius (138-161) og deretter forfølgelsen under Marcus Aurelius som var statsmann og filosof (161-180). I 165 var det forfølgelse i Rom der bl.a. apologeten Justin ble henrettet. I 177 hører vi om en stor forfølgelse i Søre Gallia, i byene Lyon og Vienna. Folkemassene raste mot de kristne på grunn av rykter. Grusomhetene hadde ingen like før i Diokletians tid. Statholderne oppsøkte de kristne i motsetning til det de tidligere reskript sa. Kristne ble utsatt for tortur i stor stil. Den over 90 år gamle biskop Pothinos ble sparket ihjel. 48 eller 49 ble drept i denne tida, noe som er blitt kjent ved en tilfeldighet. . Det er et eksempel på at martyrberetningen overdriver antallet drepte.
Forfølgelsen under keiser Decius i 249-251 hadde kanskje flere årsaker. I år 248 var byen Rom 1000 år og det skulle feires. Man forstod at Riket hadde tapt sin glans og storhet også religiøst. Det var lett å skylde på de kristne som nå hadde framgang. Også Filip Arabs fall i 249 skapte usikkerhet etter en fredelig tid for de kristne.
Decius var romantiker og så tilbake på Roms storhetstid og satte seg som mål å gjenopplive gamle dager. Da var det nødvendig å utrydde de kristne som var den gamle tros farligste fiende. På den måten kom han i motsetning til Filips politikk men fikk folket på sin side. I tillegg kom uår, pest og hungersnød, og i en turbulent tid var det lett å gi de kristne skylden for alt dette.
Dermed satte han i gang den første alminnelige og planmessige forfølgelse i 249. Ved nyttårstider 250 sendte han ut et edikt som påbød at alle kristne skulle ofre og ete offerkjøtt i møte med øvrigheten innen en bestemt dag. I motsatt tilfelle ventet strenge straffer som inndragelse av formuen, landsforvisning og dødsstraff. Forfølgelsen var alminnelig og vi hører om martyrer fra alle deler av Romerriket. Origenes var en av dem som måtte lide nå.
Mange ble ikke funnet og slapp unna. Noen få ble martyrer mens de fleste led fengselsstraff og ble kalt bekjennere (confessores). Noen flyktet også, mens andre igjen ble frafalne. Av dem var det to grupper. Noen kom frivillig og ofret slik myndighetene befalte, kalt sacrificati. Andre unngikk selve offerhandlingen og myndighetene var liberale her for å gi skinn av at mange var tro mot staten og fulgte ediktet, de ble kalt libellatici. De søkte myndighetene om bevis for at de hadde ofret selv om de ikke hadde gjort det, mot betaling.
Etter forfølgelsen ble det diskusjon om hvorvidt slike falne kunne gjeninntas i menigheten. Her var det uenighet.

Forfølgelsen ble en lutringstid for de kristne. Flere betydningsfulle ledere holdt seg skjult, som Cyprian i Kartago, Dionysios i Aleksandria og flere.
Valerian hadde vært med i forfølgelsen og i 257 satte han selv i gang en ny bølge med et nytt edikt. Og nå viste de kristne seg sterkere enn før. Flere ledere falt i denne bølgen, som Cyprian i Karthago.
Det var nå fred i mange år. Keiser Aurelian tenkte nok på ny forfølgelse, men han ble plutselig myrdet i Bysants i 275. Freden fortsatte under Diokletian (284-305), med unntak av hans siste år. Med ediktet i 303 kunne den verste forfølgelsen i historien begynne. Nå skulle alt det kristne ødelegges uten at blod skulle flyte. De kristne viste seg mange steder å være mer frimodige enn noen gang. De drev passiv ulydighet og rev ned ediktet når det ble hengt opp. Det kunne ble regelrett oppstand. To ganger oppstod det brann i keiserens slott, og de kristne fikk naturlig nok skylden. Året etter kom et nytt edikt der alle kristne fikk påbud om å ofre med trussel om dødsstraff eller slavearbeid. Også nå falt mange fra, noen ganger var de flere enn de som stod fast. I øst raste forfølgelsen videre til 311 da Galerius utstedte et toleranseedikt. I vest var forfølgelsen slutt i 306-7.


3. Kirkefedre.
I denne perioden møter vi noen store kristne personligheter som fikk betydning for utformingen av teologi og kirkeliv. Vi skal nevne noen av dem her. Historien om de store kirkelærere veves ofte sammen med lære-og kirkestrid. Og det henger sammen med flere ting, som vranglære, gammel filosofi som oppstod i ny drakt, og at kirken ikke hadde en fast utformet lære på dette tidspunkt. De kunne ikke vise til et vedtatt bekjennelsesskrift og si: dette er vår lære. Heller ikke var Det nye testamentet samlet som nå. Dermed ble det tvil om hva som var den rette lære hver gang det kom motstand mot et lærepunkt.
De viktigste kirkefedre i denne perioden tør være følgende:
a) Ireneus (n. c. 175-c.195) var født i Smyrna og var sammen med Polykarp i over 20 år og flyttet så til Lyon i Gallia. Han var altså opplært i en apostolisk tradisjon med johanneisk kjærlighet og inderlighet, men tenkte gjennom teologien på en selvstendig måte etter hvert. Han tenkte apologetisk og ble et viktig bindeledd mellom øst og vest ved at han hadde bodd i begge områder og slik kjente deres spesielle tankegang. Han møtte og bekjempet både gnostisismen og montanismen.
Under forfølgelsen i 177 ble den 90 år gamle biskopen Pothinos i Lugudunum sparket ihjel. Ireneus ble så valgt til ny biskop der. Han lærte keltisk språk og var misjonær både i Gallia og man mener han endog drog inn i Germania og over til England med evangeliet. Holmquist kaller ham derfor en av kristendommens største misjonærer.
Hans andre store gjerning var kampen mot gnostisismen der han viste seg som apologet. Her utnyttet han gnostikernes egen terminologi og gjendrev dem deretter. Han brukte Logos-begrepet om Kristus men fylte det med bibelsk innhold. Dermed ble Logos ikke en kosmisk udefinerbar skikkelse, men en historisk Kristus med sin frelsergjerning. Spekulasjonene om det indre forhold mellom Faderen og Logos trer tilbake her i motsetning til gnostikerne som framhevet det. Logos var fra evighet hos Faderen og det merkes antydninger til en treenhetslære uten at den bygges ut som hos den senere Tertullian.
Ireneus søkte til Skriften som den sanne overlevering. Han brukte Det gamle testamentet og de skrifter som direkte eller indirekte stammet fra apostlene. I møtet med gnostikerne viste han til skriftene, men også til tradisjonen, til overleveringen og episkopatet. Biskopene garanterer for at læren blir holdt ren, de har i ubrutt rekkefølge tatt imot læren og ført den videre. Vi kan her trolig merke ansatser til deler av pavedømmet med læren om den apostoliske suksesjon og biskopenes makt i lærespørsmål.
Omkring år 190 forsvant Ireneus fra den kjente historien. Han blir regnet som den første av de store teologene i oldtiden. Hans betydning består bl. a. i at han samlet læren om Jesus som Guds Sønn og viste at Jesu historiske liv, død og oppstandelse var det som bringer frelse. Hans betydning ligger også i at han bygget på NT som kilde for kristen lære og liv. Holmquist mener han slik danner utgangspunkt for den evangeliske retningen innen kirken - på tross av det vi har sagt ovenfor om synet på biskopen. Athanasius (d. 373) ble hans nærmeste etterfølger.

b) Tertullian (f. før 160 d. etter 220) var fra Kartago og sønn av en romersk offiser. Hans fulle navn var Quintus Septimius Florens Tertullianus. Han var jurist og filosof og levde som hedning til han var 30 eller 40 år. Mot slutten av det andre århundre ble han en kristen, men vi vet ikke hvordan det skjedde. Han bodde antagelig først i hjembyen og ble presbyter der, på tross av at han var gift. Omkring år 202 ble han leder for Montanistene, en sekt etter frygeren Montanos som ca. 156 opptråtte som profet og forkynte Jesu snare gjenkomst og Åndens ledelse i alt. Omvendelseshistorien om Tertullian at han vendte tilbake til den katolske kirke på dødsleiet, er svært lite troverdig mener man, ettersom hans gruppe fortsatte å eksistere etter hans død. Dette trenger likevel ikke være et avgjørende argument. Vi har eksempler på at en gruppe (kirke) fortsetter selv om stifteren forlater dem.
Tertullian fikk betydning for kirken på flere områder. Med sin skarpe juridiske sans utformet han kirkelæren.
1. Han har æren av å ha gjort latin til kirkespråk i den katolske kirke. Hans stilistiske evner var medvirkende til det. Som jurist brukte han juridiske begrep til å forklare kristendommens sannheter med som slik fikk en ny nyanse. Han laget også nye ord der han ikke fant noe som var brukbart. En har sagt at hvert ord av ham rummer en hel setning, så knapp og innholdsrik var hans stil.
2. Stor betydning fikk også utformingen av treenighetslæren. Han er den første som brukte det latinske ordet "Trinitas" om guddommen. Men læren ble ikke fullstendig utformet slik vi kjenner det fra våre bekjennelsesskrifter. Sønnen var nok av samme vesen som Faderen, men underordnet ham og ikke evig som ham. Slik var også Ånden underordnet Sønnen. Når disse to underordnede personer hadde gjort sin gjerning, gikk de tilbake i Gud. De var med andre ord ikke så selvstendige som vi tenker om dem. Men de var ikke tre forskjellige guder eller to guder ved siden av Gud. De var "tres personæ" men "una substantia", ett vesen eller substans, men tre personer. Person hos Tertullian har ikke den samme selvstendige betydning som hos oss.
3. I synet på Kristi person hadde han heller ikke en ferdig utformet lære slik bekjennelsesskriftene viser oss. Hans ordbruk er delvis skyld i det. Kristus har to substanser (ikke som senere naturer) som er forenet i en person. Kristus er deus (gud) og homo (menneske), men de er ikke smeltet sammen til en person. Hans lære er altså antydninger om noe som senere ble mer fullstendig utformet læremessig sett.
4. Arvesynden ble utformet slik at mennesket hadde arvet en tilstand etter fallet der vår natur var fordervet og blitt til en ny natur som føres videre fra menneske til menneske ved forplantningen. Men han er ikke konsekvent. Barna er uskyldige og det er noe godt i alle mennesker, som en fri vilje. Nåden blir oppfattet som en kraft som setter mennesket i stand til å gjøre gode gjerninger for å vinne det evige liv. Denne tanken ble ført videre i katolsk frelseslære (soteriologi).
5. I synet på frelsen gjorde Tertullian seg til talsmann for en gjerningskristendom som ble ført videre i katolsk teolog og kirke. Han hadde et juridisk syn på forholdet mellom Gud og mennesket. Menneskene har krenket Gud og kan bare formildnes ved satisfikasjon (gjøre fyldest for). Han taler om at begynnelsen til det kristne liv er frykt (lat.:timor). Og når et mennneske holder Guds bud og dermed lever et rett liv, vinner det fortjeneste (meritum). For voksne som døpes skjer det før dåpen der anger og bot virker som fyldestgjørelse. Etter dåpen skjer det ved at en holder Guds bud (praecepta) og hans råd (consilia). Men det makter ikke et menneske fullt ut, derfor kan forsømmelsene gjøres gode igjen ved andre ekstra gjerninger som askese og almisser, eller offentlig bot for store synder. Martyriet virker mest.
Tertullian er altså en stor moralist og bruker moralen i frelses-spørsmålet. Dermed er hans frelseslære i ikke liten grad lovisk.
Tertullian blir betegnet som den første publisist innen kirken. Han skrev flere korte agitatoriske stridsskrifter. I 197 skrev han bøkene: "Ad nationes" og "Apologeticus". I det første skriftet angriper han hedenskapet og i det andre forsvarer han kristendommen overfor øvrigheten. Ellers nevner vi boka "Om sjelens vitnesbyrd" og "Ad scapulam", "Adversus Praxean", "Adversus Marcionem" og "De præscriptione hæreticorum". Det siste er blitt kalt katolisismens grunnskrift og danner høydepunktet av hans forfatterskap. Det er et teologisk skrift der han avviser kjetterne.
c) Klemens av Alexandria er antagelig født i Aten ca. 150 d. c. 215. Han ble rektor ved den kristne høyskolen i Alexandria i Egypt. Han forsøkte å forene gresk filosofi med den kristne tanke. Han betraktet antikkens filosofi som hedenskap, men også som en forberedelse til kristendommen. Han hadde fått gresk utdannelse og var slik fortrolig med tanken om harmoni og skjønnheten i livet. Han var åpen for alt vakkert og edelt i hellenismens kultur og ville gi det plass i kristendommen. Også musikk fikk mer plass i gudstjenesten nå.
Klemens var framfor alt forsker. Han stilte seg spørrende til det han møtte og ville få den størst mulig kunnskap (gr. gnosis). Og det var nettopp den Kristus hadde kommet med. Den rette kunnskapen blir for ham det som frelser og gir moralsk kraft. Frelsen består i at Guds kraft trenger inn i mennesket og gjør legemet udødelig og guddommelig. Den frelsende kunnskapen er bare tilgjengelig for noen få med høy utdannelse. Men den finnes også skjult i den enkle tro og i de kirkelige handlingene. Folk flest kan derfor nå denne guddommeliggjørelse til frelse ved å delta i gudstjenesten og sakramentene og tro kirkens lære. Slik blir Klemens på en måte utgangspunkt for den gresk-ortodokse kristenheten. I 202 ble han drevet bort fra Egypt på grunn av forfølgelse og ble leder for bymenigheten i Cæsarea i Kappadokia i ti år. Da forsvinner også han ut av historien som sine to forgjengere.
Han fikk også betydning for teologien ved å være den kristne etikkens grunnlegger. Han foretok en vitenskapelig behandling av den kristne tro og moral uten at det var helt systematisk.
d) Origenes f. 185 i Alexandria d. 251 i Casarea (eller 254 i Tyrus). Han ble Klemens' etterfølger i 202. Far hans var drept i forfølgelsen, og moren gjemte klærne hans slik at han ikke kunne melde seg frivillig. Han hadde en brennende kjærlighet til Kristus og en veldig arbeidskraft. Han reiste mange ganger gjennom Romerriket og ble en lærd mann. Han dikterte til 6-8 skrivere på en gang og fikk slik skrevet mye. Mange av hans skrifter tilhører kirkens fornemste verker. Han la grunnlaget for den vitenskapelige forsking av det gamle testamentet ved sitt mektige verk "Hexapla" på 50 bind. Her satte han sammen ulike tekster og oversettelser av GT for å få fram den opprinnelige teksten. Han skrev vitenskapelige kommentarer til nesten hele Bibelen. Her brukte han Filons metode og tolket Skriften allegorisk. Origenes kan betraktes som dogmatikkens grunnlegger slik Klemens var etikkens far. Hans "troslære" "Om grunnvollenene" (?) er den eneste systematiske teologi i den gamle kirkens tid.
Han kjempet videre mot nyplatonismen med sin panteistiske mystikk der frelsen består i å rive seg løs fra materiens bånd og gå opp i det evige og uendelige. Slik blir man ett med guddommen. Midlene er mysterier, askese og ekstase. Det indre lyset blir tent når man oppgir sin egen vilje og tanke. Då får man den rette innsikten i de religiøse spørsmål.
Origenes bygget selv i noen grad på gresk filosofi og kunne gjendrive nyplatonismen. Det forhindrer ikke at han også selv tok opp en del av nyplatonismen i sitt tankegods (mystikk), som senere ble en viktig faktor i kirkens lære.
Han måtte forlate sin plass i Alexandria og flyttet til Cæsarea i Palestina der han grunnla en ny høyskole. I Decius' forfølgelse ble han fengslet og mishandlet og døde av det. Han hadde mange disipler og fikk stor innflytelse i lange tider i kirken. Men han hadde lite rom for Guds kjærlighet i Kristus og dermed syndenes forlatelse.
I den katolske kirke ble han til slutt dømt som kjetter og skriftene brent - når kirkens lære ble fastsatt i dogmer etter stor strid. Det var striden om monarkismen og treenheten. Dynamismen og modalismen er retninger her.

MARTYRTIDEN -
de ti store forfølgelser.

Det har vært vanlig å regne med ti store forfølgelser før kristendommen ble akseptert ved Konstantin den store. Om det er en nødvendig eller naturlig inndeling kan kanskje betviles. Den første forfølgelsen var f. eks. stor i seg selv, men ganske lokal.
Vi vil likevel bruke denne inndelingen nå og samle martyrhistorien i disse 250 år.
Det var i alle tilfelle en lang og tornefull tid for kirken og kan med rette kalles "martyrtiden". Det preger denne tida så sterkt at det ikke kan være rett å tale lågt om det. Tusener av levende kristne ble slått i hjel, brent levende eller kastet for de ville dyr. Her finner vi så den første "undergrunnskirken" og kirkens katakombetilværelse oppstod. Martyrblodet ropte til Gud.
Når vi taler om ti forfølgelser, mener vi også å si at det ikke var en sammenhengende forfølgelse i det gamle Romerriket. Det var til dels lange perioder da det var temmelig stille og rolig og de kristne kunne dyrke sin Gud i fred.
Men så blusset det opp igjen. Det henger ofte sammen med nye keisere. det var i stor grad de som bestemte de kristne skjebne, menneskelig talt. Dette trekket er viktig ved martyrtiden. Det er sjelden andre enkeltpersoner eller grupper i folket som er årsak til forfølgelsene. Det er de ledende i landet. Ut fra dette kan man også forstå de kristne som ønsket et bedre forhold til staten. At det noen ganger kunne gå på bekostning av læren og sannheten, er en annen sak.
Vi kjenner noen navn på martyrer i denne tida. Men vi vet ikke nøyaktig hvor mange som ble henrettet for evangeliets skyld. I tidligere tider ble tallet kanskje overdrevet en del. Ivar Welle sier at "tallet er lite (ca. 10000) sammenlignet med de mange "kjettere" som pavekirken i Middelalderen sendte i døden, eller med de kristne som tyrkerne myrdet enda omkring 1900 eller med de millioner som ble drept i konsentrasjonsleierer og gasskamre i den siste verdenskrigen".
I Det Nye Testamentets tid var det forfølgelse av de kristne. Johannes døperen var den første som måtte lide for sin troskap mot Guds ord og vilje. Han fortalte Herodes om hans synd – han levde i hor. Mat. 14. Derfor ble han kastet i fengsel. Jesus Kristus var ikke egentlig en martyr – han led nok som menneske på grunn av mennesker. Men den dypeste årsak til hans død, var Guds evige råd og vilje: Bare slik kunne menneskene bli løst fra synden og den evige dom.
Men så møter vi Stefanus i Apg. 6 og 6. Han var det første egentlige ”blodvitne”, som ordet martyr betyr. Religiøse ledere i Israel forstod ikke at han var sendt av Gud, like lite som de forstod at Jesu var det. Dermed gikk de til angrep på Stefanus og steinet ham i hel. Også Paulus (Saul) var med ved denne hendingen. Og han ble årsak til at mange led for evangeliets skyld. Han ”herjet menigheten” står det (Apg. 8, 3). Og han fnyste av trussel og mord. Om han ble direkte årsak til at noen ble drept for Ordets skyld, vei vi ikke. Men vi vet at apostelen Jakob ble halshugget eller slått i hel med klubbe. Eusebius siterer bl. a. Hegesippus og Josefus om dette.


Ti store forfølgelser
Vi skal altså følge den gamle inndelingen i ti store forfølgelser i den gamle romerkirken. Og de vil i store trekk følge keiserne i Rom. Nesten alt avhang av hvilken keiser de hadde i riket. Han var på en måte enehersker.
1. Forfølgelsen under keiser Nero, ca. år 64.
Dette var trolig den første, store motstanden mot kristendommen. Nero var visstnok et umenneske av de sjeldne. Han drepte bl. a. sin egen mor og sin bror. I tillegg skal han ha sparket sin hustru så hun døde. Men han fant straks etter en annen!
Hans største ugjerning var sikkert mot de kristne, og grunnen var den veldige brannen i Rom år 64. Rom var på denne tida en verdensby. Den hadde minst 1, 2 mill. innbyggere og bortimot 50000 hus eller leilighetskompleks med flere etasjer. De fleste av disse var leiekaserner med flere etasjer. Vi kan tenke oss inn i katastrofen da brannen raste i dette veldige området, og menneskemasser flyktet fra flammene.
Den 19. juli brøt brannene ut og varte i 6-8 dager. Da lå omkring 2/3 av den stolte byen i aske. Mange mennesker var sikkert strøket med i flammehavet. Noen var innesperret i de øverste etasjene, mens andre ble drept da husene raste sammen. Keiseren selv stod på taket av slottet sitt som tilskuer – og sang et dikt om Trojas brann.
Nå begynte ryktene å svirre. Hadde Nero selv satt på brannen, for å kunne bygge en større og vakrere by? Eller ville han bygge seg et større slott? Det gjorde han også – et veldig palass med tak av elfenbein og prydet med gull over alt.
Men Nero ville ikke ha skylden på seg. Han måtte finne en syndebukk. Det fant han i en merkelig sekt som var kommet fra Østen: de kristne. De hadde ord på seg for å drive med merkelige skikker på møtene sine. Folk mente at de bl.a. slaktet små barn og spiste dem – i nattverden. Det verste med dem var at de ikke ville tilbe keiseren og gudene i Romerriket. Derfor måtte de straffes.
De kristne hadde satt på brannen, sa Nero. Derfor burde han drepe dem. Slik mente mange at den første forfølgelsen begynte. Og de led uskyldig. Tusener ble nå dømt til døden og henrettet på de grusomste måter. Om dette sier den romerske historieskriveren Tacitus:
”Verken menneskelig virksomhet eller keiserens gaver eller forsoning av gudene kunne kvele dette vonde rykte. For å få ende på folkesnakket gav Nero andre skylden. Især straffet han på de mest utsøkte måter de mennesker som er forhatt for sine skjenselsgjerninger, og som kalles kristne. isse folk kalles slik etter Kristus som i Tibers regjeringstid ble henrettet under landshøvdingen Pontius Pilatus. Slik ble denne forferdelige overtroen utryddet i øyeblikket. Men senere brøt den ut igjen, ikke bare i Jødeland hvor den først er oppstått, men også her i hovedstaden. Alt avskyelig og skammelig strømmer sammen fra alle kanter og finner tilhengere her. Først grep man dem som tilstod at de var kristne, så tok man etter deres ord en mengde andre. De ble overbevist ikke bare så mye om brannstiftelsen som om hat til menneskeslekten. Man nøyde seg ikke med å drepe dem, men hadde også moro med dem. Noen ble sydd inn i dyreskinn og revet i stykker av hunder, andre ble korsfestet, atter andre viklet inn i brennbart stoff. Og når dagen var omme, måtte de lyse i natten. Nero åpnet sine hager for dette skuespillet, og det ble oppført kampleker i sirkuset der. Der så man at han blandet seg med folk, kledd i en vognstyrers drakt, eller selv kjørte en vogn. Men dette førte til at man følte medlidenhet med disse menneskene, skjønt de jo var skyldige og fortjente å behandles med den største strenghet. Man tenkte nemlig at de ikke måtte lide døden til alles vel, men for å mette en eneste manns grusomhet.”
De kristne ble i sannhet til et ”skuespill for verden” i denne tida. Ute i den mørke natten lyste de som levende fakler i Neros hage oppover innkjørselen til slottet. Keiseren ordnet med musikk og trommer for å overdøve skrikene fra martyrene. De var trass alt mennesker.
Forfølgelsen var kort og lokal. Det ser ut til at den bare omfattet byen Roma. Hvor mange som fikk martyrkronen denne sommeren og høsten, vet vi ikke. I denne verdensbyen hvor Peter og Paulus hadde virket, hadde trolig mange tatt ved troen på Kristus. Nå var menigheten redusert, om ikke knust.
Blant de mange som ga livet, var etter tradisjonen også Peter og Paulus. Det er fortalt oi en legende og i et av de apostoliske fedres brev, 1. Clements brev. Dette siste er skrevet i Rom omkring år 96. I kap. 5 står det bl.a.: ”Peter led gjennom urettferdig misunnelse, ikke bare en eller to, men mange besværligheter. Til slutt led han martyrdøden og drog til herlighetens sted. Også Paulus fikk denne lønn etter å ha vært kastet i fengsel sju ganger, tvunget til å flykte og så stenet. Etter å ha forkynt både i øst og i vest fikk han det strålende rykte som var verdig hans tro. Han hadde forkynt rettferdighet til hele verden og kommet til den ytterste grense i vest, og så lidd martyrdøden under prefektene (romerske embetsmenn). Slik ble han flyttet fra verden og gikk til det hellige sted, etter at han hadde bevist at han var et slående eksempel på tålmodighet.”
I samme brevet tales også om to kvinner som ble martyrer, Danaids og Dircæ. En mener at også disse ble martyrer under Nero.
Legenden forteller at Peter ble satt i fengsel i Roma. En natt flyktet han og kom utenfor bymuren på Appia-veien. Der møtte han Jesus i et syn, han bare et kors på ryggen. Peter spør forundret: ”Domine, quo vadis?” (Herre, hvor går du hen?). Da svarer Jesus: ”Romam iterum crucifigi” (Til Roma for å korsfestes igjen). Da snudde Peter og overgav seg til forfølgerne. Da han skulle korsfestes, bad han om å bli korsfestet med hodet ned, for ”jeg er ikke verdig å dø på samme måte som min Mester”. Korset stod trolig på Vatikanhøyden, der Paven holder til nå. Paulus var romersk statsborger og ble derfor halshogget utenfor bymuren, ved Via Ostia.
Den forhatte keiseren begikk selvmord fire år etter – bare 31 år gammel. Men han hadde satt merke etter seg for alltid. De kristne husket ham, og mange trodde at han skulle oppstå fra de døde en gang. Slik er han blitt identifisert med den kommende Antikrist slik det er fortalt i Åpenbaringsboken. Smlgn. Åp. 17, 9-11 og 2. Tes. 2, 4.
2. Den andre forfølgelsen – under keiser Domitian.
Den neste store forfølgelsen kom 30 år etter, under keiser Domitian år 96. Fram til denne tida hadde de kristne hatt fred i Romerriket. Det var sikkert en rik misjonstid da menigheten økte fra år til år.
Den nye keiseren begynte som en mild mann, men han ble stadig verre. Han ble mistenksom og grusom. Ingen kunne tale fritt i hans rike. Særlig var han nøye med seg selv og stillingen sin. Til slutt krevde han å bli tilbedt som gud. Han gav seg selv tittelen: ”Dominus et Deus” (herre og gud). Alle som ble mistenkt for å ta makten fra ham, ble utryddet. Særlig tok han livet av mange jøder, ”alle som kunne bli funnet av Davids ætt, ble slått”. Han var redd profetien opm kongen som skulle komme.
Grunnen til forfølgelsen av de kristne var bl. a. at keiseren blandet sammen jødene og de kristne. Han bestemte bl.a. at den jødiske tempelskatten skulle betales til keiser-kulten. De kristne nektet å være med på det. De så det som avgudsdyrkelse og ville selvfølgelig ikke adlyde den romerske stat når det gikk mot Kristi ord. De kristne ventet jo Romerrikets undergang ved Kristi komme. Derfor levde de intenst i forventningen om Jesu gjenkomst. Dette har ofte vært styrken i trengselstider.
Om det var tilbedelsen keiseren krevde eller bare ære, er kanskje uklart. Dette hang sammen med den romerske religion og synet på keiseren. Han ble æret som selve stat – også etter sin død. De æret ikke personen, men hans genius, dvs. skytsånd. Alle hadde sin genius, og mange ble forvirret av dette. De kristne valgte i alle tilfelle å nekte. Så brøt forfølgelsen ut. De kjente bare én Gud – i himmelen.
Forfølgelsen ble kort, men voldsom. Mange kristne ble drept både i Roma og ellers i Italia. Men noe utover dette kom visst ikke forfølgelsen. Det skal likevel være i denne tida at apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos for evangeliets skyld. Det er vel også om denne forfølgelsen at noen av sendebrevene i Åpenbaringen handler. Vi tenker da særlig på menigheten i Smyrna som fikk denne hilsen:
”Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager” (Åp. 2, 10).
Blant dem som måtte dø, vara keiserens fetter, Flavius Clemens. Han hadde vært konsul og ble henrettet i år 95. Hans hustru, Domisilla, ble forvist til ei øy. Biskopen i Jerusalem, Simeon, ble pint og plaget og så korsfestet. Og det gikk på samme måte med mange andre. Keiseren var ikke fornøyd med at de kristne bare døde. Måten de døde på var vesentlig. De skulle pines. De mest utsøkte midler ble tatt i bruk. De ble korsfestet, brent, kastet for ville dyr og i fengsel, hudstrøket, noen ble stekt på ei rist m.m. Da de var døde, ble likene lagt i hauger, og hunder voktet dem slik at de kristne ikke skulle få begrave sine kjære. Lidelsene er ubeskrivelige og utallige. Men vi har vitnesbyrd om at det har hendt i gamle skrifter. Noen ganger har de trolig overdrevet, men det står likevel fast at mange ble martyrer.



VI. Romersk statskirke. År 313-500/600.

Oversikt.
Denne tida begynner med at Konstantin gjør kirken til det romerske rikes statskirke. Kristendommen fikk nå en ganske annen stilling enn før. Dette var nok også med å befeste Roms makt og sentralstilling i kirken. Vi kan regne at den romersk katolske kirke var befestet mot slutten av denne tida. Augustin har medvirket til det.
Men vranglæren fortsatte, med kampen mot Arius som den første store prøvestein.
I denne tida kom også flere trosbekjennelser som nettopp var en frukt av kamp mot vranglæren: det gjaldt å fastsette hva kristendom var. Det leder fram til et endelig skille senere.
Vi finner nå en viss forskjell mellom øst og vest i oppfatningen av kristendommen.
Munkevesenet oppstår og dermed en ny slags kristne. Flere klostergrupper oppstod etter hvert. Også her må Augustins navn nevnes ettersom han dannet det første kloster i Afrika. Fastsettelsen av NT's kanon hører også til i denne perioden.

1. Politisk utvikling.
Med Konstantin den stores seier og godkjenning av kristendommen, ble en ny tid innvarslet. Alle senere keisere var kristne med ett unntak, Julian den frafalne. Konstantin flyttet hovedstaden til Bysants som nå fikk navn etter ham, Konstantinopel.
Keiser Theodosius d. 395 gjorde kristendommen til statsreligion. Men etter ham ble riket delt i to - det vestlige riket med Rom som hovedstad, og det østlige med Konstantinopel som hovedsete.
Allerede år 410 tok Alarik Rom. I år 451 gikk hunerkongen Attila til angrep på romerriket, men han ble slått i Nord-Frankrike. Den siste keiser ble avsatt i 476 av den germanske høvdingen Odovaker som selv ble konge i Italia. Dermed var det gamle Romerriket oppløst i sin gamle form, og ennå en ny tid kom - Middelalderen.
Østromerriket bestod helt til tyrkerne tok landet. Konstantinopel falt i 1453.


2. Statskirke.
Den forrige periode av kirkens historie var preget av motgang og forfølgelse. Vi har sett at kirkens historie startet med motstand fra jødene, mens de største forfølgelsene kom fra hedningene ved keiserne.
Også den nye frihetstida for kirken kom ved en keiser. Det var Konstantin.
Den siste store og mest alvorlige forfølgelsen var under keiser Diokletian. Den sluttet i vest i 306-307 og i øst varte den til 311 da medregenten på Balkan Galerius (d. 311) utstedte et toleranseedikt. Forfølgelsen ble forsvart men man erkjente at den var nytteløs. Dermed ble kristendommen tillatt dersom de kristne ikke forstyrret den offentlige orden. Man mener at Konstantin også stod bak dette ediktet. Kristendommen ble altså ikke godkjent og tillatt fordi man erkjente at den var sann, men fordi det var nytteløst å kjempe mot den.
Konstantin var sønn av medkeiser Konstantius Klorus i Gallia og Spania og hans kristne hustru Helena. Faren var soldyrker men mente forfølgelsen var politisk uklok. Sønnen Konstantin overtok makten da faren døde i 306 og begynte et seierstog over hele Romerriket. Under dette felttoget opplevde han etter tradisjonen et syn: han så et lysende kors på himmelen over solen. Det stod skrevet: Ved dette skal du seire! Om natta etter viste Kristus seg for ham og bad ham bruke korsmerket på faner og skjold som tegn mot fienden. Selv ble han katekumen av lavere grad. Den endelige seier stod ved den milviske bro (eller egentlig ved Saxa Rubra) ved Rom 28. okt. 312. Dermed fikk kristendommen i hele vesten en ny stilling. I februar 313 ble Milano-ediktet utstedt etterat seier også var vunnet i øst ved Licinius. Det nye i 313 var han kristendom og hedenske religioner ble stilt likt. Dermed setter dette årstallet et skille i historien. Det betyr i prinsippet full religionsfrihet i det gamle hedenske Romerriket. Nå mener man riktignok at det ikke ble skrevet noe nytt edikt i Milano men det gamle fra 311 ble omtolket. Resultatet ble i alle fall det samme. Og denne politikken vakte stor undring blant folk. Man har diskutert Konstantins motiv for å gjøre dette - om det var av politisk kløkt eller religiøs overbevisning. Som den senere Augustin var Konstantin sikkert også påvirket av sin kristne mor. Det må i det minste ha vært en medvirkende faktor. Han må også ha sett at kristendommen vanskelig lot seg utrydde med politiske midler. Mange hadde allerede forsøkt det med dårlig resultat. Evsebius nevner også den personlige endelikt slike keisere hadde fått, og at det skal ha overbevist ham om kristendommens makt.
Konstantins "keisertanke" var likevel å gjøre kristendommen til statens religion selv om det måtte ta tid.

3. Arius.
En av de store strider i oldkirken var den arianske striden, som Holmquist sier berørte Romerrikets kirke.
Arius var diakon og presbyter i Alexandria og hadde studert teologi ved Lukians skole i Antiokia, men var fra Libya. Han blir karakterisert som sterkt begavet, asket og agitator. Han utviklet en teologi sammen med sin lærer.
Han hadde et filosofisk gudsbegrep: Gud var den rene væren. Derfor kunne det ikke være noe enhetsforhold mellom Gud og Logos, sier Holmquist videre. For da ville Gud måtte være sammensatt, og det er han ikke. Eller Logos ville være helt smeltet sammen med Gud, og det ville få følger for inkarnasjonen. Av den grunn måtte Logos komme nærmere skapningen. Han var derfor av et helt annet vesen enn Gud, ikke evig men skapt av ingen ting før tiden og dermed før verden. Jesus slik vi kjenner ham i Bibelen var en forening av denne Logos og et legeme. Jesus var god og hadde del i Gud og kunne derfor kalles Gud. Men Arius' Jesus kunne ikke tilbes for han var en slags "halvgud". Det var hans motstandere som hevdet det.
Som vi ser er hans bilde av Jesus filosofisk bestemt og begrunnet. Han legger filosofiske forutsetninger (hvordan Gud "er") og drar deretter slutninger på grunnlag av dem (hvordan Jesus og Logos var).
Biskop Aleksander i Alexandria i Egypt protesterte mot dette i 312. Det kom til åpen strid der Aleksander fratok Arius hans presbyter-embete før 323 eller kanskje før 318. Arius reiste nå omkring og agiterte for sitt syn, og han hadde lett for å vinne tilhengere blant folk flest ved sanger og dikt. Han reiste nå til en gammel kamerat, Evsebius i Nikomedia (d. 341) som straks sluttet seg til ham. Evsebius ble lederen for bevegelsen som hadde treenhetsspørsmålet som hovedsak.


4. Trosbekjennelser.
De kristne symboler (bekjennelser) kom ofte som følge av og svar på motstand. Den kristne lære ble angrepet på ett eller flere punkt, og kirken måtte svare med å vise hva de trodde på. Derfor tar heller ikke trosbekjennelsene alltid opp alle kristne dogmer, men konsentrerer seg om de som det ble sådd tvil om akkurat da.
Men det er nok rett som Schaff sier at det ville kommet bekjennelser selv om det ikke hatt vært lærestrid (selv om det er en imaginær tanke i ettertid), for troen må uttrykke seg, sier han, etter formelen Credo, ergo confiteor: Jeg tror, derfor bekjenner jeg. Men det er ikke sikkert at bekjennelsene ville fått det systematiske preg som de har fått. De ville trolig fått mer form av vitnesbyrd om at jeg tror, og ikke hvorfor jeg tror.
Apostolicum er et fellesdokument for alle (de fleste) evangeliske kirker i verden. De sammenfatter hovedpunktene i kristen tro på en enkel og klar måte. Den er gammel og hadde en tidligere form i Romanum som skal være blitt til før år 200 f. Kr. Treenheten er viktig i dette symbolet, men det nøyer seg med å bekjenne uten å spekulere over forholdet mellom de tre personer i guddommen.
Nicænum ble til i forbindelse med konsilet i Nicea år 325 med grunnlag i en tidligere bekjennelse i striden med Arius om Kristi guddom.
Nicæno-Konstantinopolitanum ble vedtatt på konsilet i Kalkedon ved Konstantinopel i år 451, symbolet også kalt "Nicænum". Det var det største kirkemøtet i historien til da og samlet 630 biskoper. Også nå var det synet på Kristus som stod i sentrum. Hovedpunktet er, som Molland sier, at bekjennelsen hevder Kristi guddom og hans vesensenhet med Faderen. Det ble en front mot enhver form for arianisme.

5. Øst og vest.
I året 392 ble Theodosius den store keiser i hele Romerriket, både øst og vest. Allerede i 395 døde han, og dermed ble det gamle romerske riket delt i to. Dette fikk store følger for kirken på langt sikt.
a) Østkirken
I øst utvidet og bevarte keiserne i Bysants (Konstantinopel) sin makt over kirken. Den hadde vært oppdelt i mange patriarkat. Keiseren ble kirkens overhode i nært samarbeid med patriarken i Konstantinopel. Patriarken her ble etter hvert leder for østkirken og kalt Den ekumeniske patriarken. Lærestridene fortsatte i øst og med dem ble østkirkens lære mer utformet.
Fra begynnelsen av 400-tallet gjaldt lærestriden her Kristi menneskelige natur i forhold til hans guddom (den kristologiske strid). I tillegg inngikk også lærstriden i patriarkenes streben etter makt. Religiøse og selviske motiv var uløselig knyttet sammen, skriver Holmquist. "Røversynoder" ble holdt der man avgjorde dogmatiske formuleringer ved blodige slagsmål og maktmidler.
Patriarken Nestorius ble landsforvist som kjetter. Han lærte som vestkirken Kristi menneskelige natur.
En løsning på denne lærestriden ble framtvunget av keisermakten ved et økumenisk konsil I Kalcedon i 451. Det var det viktigste konsil etter Nikea. Nicænum ble her vedtatt i en utvidet form, og dette symbolet har overlevd både i øst og vest til våre dager som et vesentlig bekjennelsesdokument. Det ble et vendepunkt i kirkehistorien. Pavedømmet hadde gjort krav på østkirken, og det ble avvist her. Etter dette møtet gikk øst og vest hver sin vei og året 451 danner altså et viktig skille i utviklingen av kirken. Østkirken var nå stort sett begrenset til den greske befolkningen i østre del av Middelhavet og mente de hadde den rette lære. Dermed kalte de seg også den ortodokse kirken.
Læren i denne del av kirken ble betraktet som mysterier, påvirket av Dionysius Areopagitas skrifter som igjen var påvirket av nyplatonisme, se avsnittet om filosofi. Når frelsen fikk karakter av et mysterium, var læren fastlagt for alltid i alle deler. Utviklingen i teologien tok dermed slutt i øst. Frelsen var å få del i en mystisk forening med Gud. Gudslivet ble deltagelse i ritene, og sakramentene ble økt til 7. Den sikreste vei til frelse var å bli munk. Kult og mysteriefromhet ble altså det viktigste kjennetegn på gresk-ortodoks kirkeliv. Og denne forandringen skjedde på kort tid, ca 50 år, og var noe forberedt av Clemens og foregikk i Justitianus I's regjering.
Etter Kalcedonmøtet i 451 brøt en rekke kirker i det indre Middelhav (Syria, Egypt, Etiopia) ut av rikskirken og ville ikke gå inn den gresk-ortodokse kirke. Holmquist kaller dette en av de mest skjebnesvangre hendelsene i verdenshistorien.

b) Vestkirken.
Utviklingen i vest fulgte helt andre linjer. Politisk var det en vanskelig tid etter Kalcedonmøtet med en udugelig keiser og oppløsning av riket. Folkevandringene var ødeleggende for riket etter hvert og det var lite motstandskraft i folket. Folk begynte å spørre om ikke kristendommen var skyld i ulykken.
Redningen er nå knyttet til Augustin. Han store verk "Om Gudsstaten" (De civitate Dei) svarte på slike spørsmål. Gud leder historien, sa Augustin, og historien er en kamp mellom to makter: Gud eller det gode og Djevelen eller ugudeligheten.
Fortsettelsen av vestkirken ble den romersk-katolske kirke som var dominerende i Middelalderen.


6. AUGUSTIN
En viktig person i denne utviklingen er altså Augustin (354-430). Han får betydning teologisk for hele middelalderen og hører vel så mye med der som i denne pre-katolske tida. Vi tar ham likevel med her ettersom han levde før 500-tallet. Han er en meget betydelig person på mange måter i både kirke-og kulturhistorie. Han har øvd en enorm innflytelse helt inn i vår egen tid. Han forsvarer sin plass i en oversikt både over kirkehistorien og filosofien, særlig når vi ser den ut fra kristen ståsted. I allmenn filosofihistorie får han sin plass under kapitlet "Kristen filosofi i middelalderen". I vår sammenheng får han plass spesielt fordi han "framfør andra sammanfattar den antika bildningen och smälter samman arvet från antiken med den kristna teologin". Han står slik fram med en syntese av den gamle filosofiske arv og kristendommen. På en særlig måte ble Plotins skrifter til inspirasjon for ham. Han brukte altså tankene fra en av kristendommens motstandere til å bygge videre på og utforme en pro-kristen lære. Han brukte filosofien for å vinne sannheten på fornuftens vei.

a) Liv.
Han er født 13. nov. 354 i Tagaste i Algeri i Nord-Afrika. Faren Patricius var hedning og moren Monica en varm kristen. Dermed opplevde han åndskampen i sitt eget hjem. Faren lot seg imidlertid døpe på dødsleiet. I boka Bekjennelser ("Confessiones") forteller han om sitt liv.
I 16-17 årsalderen kom han til Cartago for å gå på skole. Han forteller at han levde et utsvevende liv i denne tida. Men dette ser han gjennom en alvorlig kristens briller mange år senere, og det er derfor ikke sikkert at de mørke fargene han maler sin fortid med, var så mørke. Han sier bl.a. at han ble "omgitt av utallige skjendige elskovsbedrifter. Selv var jeg først ikke meget opplagt i den retning, og det skammet jeg meg over. Men snart lyktes det meg å styrte meg ut i uren elskov. På samme tid ville jeg selvsagt være fin og dannet. Jeg fikk som tillegg til elskovslysten stadig mistanke til den elskede kvinne, skinnsyke, vrede og trette". Kvinna fødte ham sønnen Adeodatus, men det var faktisk godkjent også av kirken å ha et slikt forhold "som en lavere form for ekteskap".
Etter et par år i skolen leste han Ciceros dialog Hortensius som gav ham et innblikk i filosofiens verden. Verdslighet og jordisk rikdom ble ikke det vesentlige lenger. Han ble opptatt av å søke visdommen, og dette minnet ham også om morens kristendom hjemme. Nå forsøkte han å forene bibelsk lære med den filosofi han hadde lest uten å lykkes. Bibelen virket heller ikke tiltalende på Augustin.
I denne tida møtte han Manikeismen der han fant en foreløpig løsning på forholdet mellom filosofi og kristendom. Det var et samfunn grunnlagt av perseren Mani på 200 tallet. I ni år tilhørte han denne retningen som var beslektet med gnostisisme. Manikeismen så på seg selv som den sanne kristendom og krevde ikke at tilhengerne skulle bøye seg for noen autoritet. Læren ble derimot begrunnet rasjonelt. Flere deler av dens tro var lettere å ta imot, som gudsbegrepet, dualismen, kritikken av GT og dermed fra dogmer samt askesen som på en sannhetssøker virket opphøyet og fin. Mytologien hadde derimot mindre plass. Etter ni år møtte han "læreren" Faustus fra Mileve. Augustin var ikke fornøyd med læren selv etter lang tid, og heller ikke Faustus kunne gi ham tilfredsstillende svar. Augustin var inne i en ny konflikt som førte ham over i en skeptisk holdning.
I denne perioden omkr. 384 hadde han flyttet til Rom og videre til Milano. Symmachus hadde vært prokonsul i Nord-Afrika, og nå fikk Augustin hjelp av ham til å bli statslønnet lærer i retorikk i Milano. Der møtte han biskop Ambrosius d. 397. Augustin ble mektig imponert av ham. Ambrosius virket på ham både ved sin personlighet og ved sin allegoriske tolking av Skriften. Augustin satt igjen med en ydmyk følelse av at han ikke hadde forstått Bibelen og kristendommen før. Han hadde avvist den på falsk grunnlag. Dette møte forandret hans liv. Men det var ikke det eneste som satte ham inn på en ny kurs. "Åtskilliga omständigheter hava samverkat till at han begynt betrakta den kristna kärleken med nya ögon," sier Nygren.
En av disse "omstendighetene" var møtet med nyplatonismen. For en filosofisk natur som Augustin, ble det viktig. Her fant han svar på noe manikeismen ikke kunne gi ham. Ved lesning av Plotins skrifter møtte han en religionsfilosofi som lærte ham å rette blikket innover mot det åndelige liv og ikke være opptatt av den ytre verden. Slik forsvant skeptisismen hos ham og han fikk visshet om en åndelig realitet som før hadde vært ukjent for ham. Heller ikke her fant han fullstendig ro selv om han mente han nå hadde funnet sannheten. Han ville selv se hvorledes det foreholdt seg med den kristne lære, nå i forhold til Plotins lære. Derfor leste han Paulus' brev.
Augustin kom til at nyplatonismen og kristendommen egentlig var det samme. Begge talte om en åndelig og evig verden med et spiritualistisk gudsbegrep. Men kristendommen hadde noe mer enn nyplatonismen: den hadde løfte en en kraft til å frigjøre seg helt fra verden. Og den kristne Gud kom gjennom Kristus nær menneskene og kalte dem til frelse. Augustin fortsod at det nettopp var dette han behøvde. "Nyplatonismen hadde løst hans teoretiske vanskeligheter og gitt ham visshet om Gud. Men i sitt personlige liv var han ikke nådd fram til avgjørelse."
Han ble nå henvist til et par eksempler på mennesker som ble omvendt. Den nyplatonske filosofen Victorinus hadde blitt en kristen, og en bølge av kristen askese rullet nå inn over Vesten. Han følte nå sin egen uverdighet og usselhet. Hans indre var i opprør over hans egen stilling. Han kastet seg ned under et fikentre i bønn og gråt. Da hørte han noen barn som lekte i hagen ved siden av, de gjentok flere ganger: "Tolle, lege", som betyr: ta og les. Han hadde en bokrull med Paulus' brev med seg. Han tok ropet som et guddommelig svar og slo opp i Rom. 13, 13-14 om å vandre sømmelig og ikle seg Kristus. Det førte ham til en personlig avgjørelse og omvendelse. Dette var kanskje ikke i første rekke en omvendelse til Kristus etter vår tankegang. Det var mer en avgjørelse for et asketisk liv slik Rom. 13, 13 hadde vist ham. Det betyr ikke at han ikke hadde en sann tro. Han hadde møtt Guds nåde i Kristus, og det ble sentrum i hans liv og lære.
Han gjorde nå alvor av sitt nye syn og sluttet i sin lærerstilling som "ordselger". Men han brøt ikke med sine filosofiske og vitenskapelige interesser og studier, sier Holmquist. Dette hadde hjulpet ham til troen og kunne fremdeles være til hjelp. Men tanken på ekteskap var helt fremmed nå. Etter 12 års samliv med den kvinnen han først levde sammen med, hadde han sendt henne bort. Deretter skulle han inngå et vanlig ekteskap med en ung jente av hans egen stand. Moren ønsket det slik. Men hun var for ung og det måtte utsettes i to år. I mellomtida ble han altså omvendt. Nå levde han tilbaketrukket et halvt års tid og meldte seg til dåpsundervisning hos Ambrosius. I påsken 387 ble han opptatt i menigheten i Milano. Mange av hans venner gjorde etter hvert det samme.
Han reiste så hjem til Afrika sammen med mora. Hun døde imidlertid i Ostia på veien. Han har skrevet ned den siste samtalen han hadde med henne. I 388 slo han seg ned i hjembyen Tagaste for å leve et tilbaketrukket liv for å studere og tenke. Han ble imidlertid bedt om å overta et forstanderembete i byen Hippo Regius da han var på et tilfeldig besøk. Her grunnla han det første kloster i Afrika. Han og noen lekfolk levde her et asketisk liv. I 395 ble han valgt til biskop i Hippo. Han samlet her prestene i kirken under felles tak i fattigdom.
Augustin ble 35 år i dette embetet. Her skrev han sine bøker og sitt tilsynsembete til velsignelse for mange. I 430 var byen beleiret av vandaler og da døde han.

b) Skrifter.
La oss nå se hvilke skrifter Augustin har etterlatt seg og som har hatt betydning for kristenheten. Det gjelder ikke bare Middelalderen og den katolske kirke. Augustin fikk varig verdi i mange evangeliske kirker.
1. Mest kjent er nok hans "Bekjennelser", på latin "Confessiones". Det er en selvbiografi. Han innleder denne boka med de kjente ordene om at han vil prise Gud fordi "du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig til det finner hvile i deg". Som nevnt har han kanskje overdrevet sitt syndige liv når han tenker tilbake på det som eldre, moden kristen. Men det sier også noe om Augustin: han har en enestående sannhetskjærlighet og ønsker ikke å pynte på seg selv. Denne boka blir stadig trykt i nye opplag på mange språk. Nylig er den kommet i ny utgave på norsk. Et utdrag er ellers med i "Hovedverker av den kristne litteratur".
2. Hans store dogmatiske verk om Treenigheten, latin "De trinitate" fikk stor betydning for utformingen av denne læren.
3. Et annet stort verk er boka (bøkene) om Gudsstaten, på latin "De Civitate Dei". Det er et apologetisk skrift, egentlig et brev (som svar på et brev). Augustin stiler boka til Marcellinus slik f. eks. Lukas stiler sine bøker til Teofilus. Marcellinus var Augustins venn og disippel. Han var sendt til Cartago av keiseren i en strid mellom kirken og donatistene. Han ville gjerne omvende Volusianus som var prokonsul i Nord-Afrika. Han var interessert i kristendommen men mente bl. a. at den hadde ødelagt det romerske riket. Derfor skrev Marcellinus til Augustin om hjelp til å forklare dette. Det ble opptakten til Gudsstaten. Han brukte for øvrig 13 år på oppgaven og var ferdig i 426. Den er ikke bare historiefilosofi, men forsvar mot fienden og sjelesorg for Guds folk.
4. En annen bok av Augustin er "Om den frie vilje". Det er en samtale mellom ham selv og Euodius som også var fra Nord-Afrika. Hovedproblemet i denne boka er om menneskene burde ha en fri vilje, "ettersom det er på grunn av denne frihet man synder", og dermed handler den også om den rette visdom.
5. Ellers har Augustin skrevet mange bøker, om lærespørsmål, allegorisk tolking av bibelskrifter, stridsskrifter mot f. eks. manikeismen, donatismen og pelagianismen. Også prekener er kommet fra hans hånd og om etiske spørsmål. Det finnes også en stor brevsamling etter ham som gir innblikk i hvordan hans tid var kirkelig og kulturelt.

c) Lære.
Augustin er en meget betydelig person på mange måter i både kirke-og kulturhistorie. Han har øvd en enorm innflytelse helt inn i vår egen tid. G. Aulén kan si så sterke ord om ham at "ingen av den gamla kyrkans teologer har utøvat så vittgående inflytande som Augustinus." I allmenn filosofihistorie får han sin plass under kapitlet "Kristen filosofi i middelalderen". I vår sammenheng får han plass spesielt fordi han "framfør andra sammanfattar den antika bildningen och smälter samman arvet från antiken med den kristna teologin". Han står slik fram med en syntese av den gamle filosofiske arv og kristendommen. På en særlig måte ble Plotins skrifter til inspirasjon for ham som vi alt har sett. Han brukte tankene fra en av kristendommens motstandere til å bygge videre på og utforme en pro-kristen lære. Det er særlig tre ting han overtok fra Plotin:
1) Forestillingen om en åndelig verden og en rent åndelig Gud. Han omtalte Gud som "lys", men i en annen betydning enn Plotin. 2) Det er en betingelse for liv i den åndelige verden at man vender seg bort fra den sansbare verden.
3) Plotins lære om grader av "eksistens" der det materielle var nullpunktet i eksistensskalaen og Gud som det høyeste, han strømmer over av eksistensfylde. Ut fra dette lærte Augustin at det onde ikke eksisterer uten som mangel på noe. Og de høyere gradene kan ikke inneholde noe ondt. Nå kan det diskuteres om ikke de to første punktene er selvinnlysende for en kristen og at han må ha lært det fra Bibelen og ikke fra filosofien. For en grundig tenker som Augustin er det ikke til å komme forbi. Men samtidig vet vi at han studerte filosofene meget grundig. Det kan ha vært en vekselvirkning her. Vi må også ha i tanke at den kristne ide eller tanke ikke var så klart utformet i denne tida, og hele Bibelen fantes ikke samlet i den form og så tilgjengelig som vi har den i dag.
Vi må ta med noen hovedtanker i hans læresystem.
a) Caritas-syntesen. I sin store analyse av kjærlighetsmotivet i teologien, plasserer Nygren ham i en slags mellomstilling. De greske filosofene var preget av eros-motivet - de strevde alle oppover mot Gud for å vinne frelse. Paulus derimot var fylt av agape-motivet der Gud søkte nedover for å berge mennesket. Også Ireneus hadde agape-motivet, mens Tertullian var lovisk preget (med et nomos-motiv). Augustin får her tildelt en egen term: caritas-motivet. Det opptrer hos Augustin som en syntese mellom de to andre: caritas er hans kjærlighet til Gud. Han forlater nomos-motivet der loven var frelsesvei. Nå lar han kampen stå mellom eros og agape. De blir forent i ham i syntesen caritas på en måte som får stor betydning for middelalderens teologi. Først med reformasjonen ble denne enhet mellom krav og gave brutt. Caritas-syntesen betyr at agape gir kraft til å nå det målet som eros satte seg: opp til Gud. Men dette er ikke identisk med lovoppfyllelse (nomos). Men all kjærlighet er for Augustin et begjær. Man søker etter noe godt (bonum). Den falske kjærligheten kalles cupidas fordi målet for kjærligheten er falsk. Retningen for begjæret i kjærligheten er altså avgjørende.
Nygren legger vekt på at Augustins kjærlighetstanke er en virkelig nyskapelse i teologien. Det er kanskje et av de få (om ikke eneste) steder han er original. Han tar opp og behandler stoff fra mange forskjellige steder, sier Nygren.
Det originale hos Augustin her er den nye tanken om caritas som en syntese mellom eros og agape. Ved første øyekast ser det umulig ut og kan betraktes som en selvmotsigelse. Agape-motivet med Guds suverene kjærlighet til en fortapt slekt kan aldri forenes eller gå opp i den greske og gnostiske eros-tanken om menneskets søking opp til Gud.
Men det er heller ikke det Augustin lærer. Caritas er ikke summen av eros og agape og heller ikke en av dem. Caritas er en ny selvstendig enhet.
For å forstå det må vi også se hvordan kjærligheten er selve hovedsaken i Augustins tolking av kristendommen. Kristendommen er kjærlighetens religion i spesifikk betydning. Kjærlighet betyr hele tiden caritas. Men caritas er ikke en allmenn kjærlighet fra Gud til alle mennesker uten noe gjensvar. Nygren mener det ikke er tvil om at caritas betyr i første rekke kjærligheten til Gud. Kristus kom til verden for å lære oss å elske Gud. Hele hans gjerning gikk ut på det. Som en del av denne forståelsen, må vi også tenke på hans hermevtiske regel: alt i Skriften må tolkes i overensstemmelse med kjærligheten. Caritas blir ikke bare det viktigste kjennetegn på sann kristendom. Det blir også de briller vi skal lese Skriften gjennom.
Nygren gir noen gode eksempler på hvordan disse "brillene" påvirker tolkingen av enkeltvers i Bibelen, og som samtidig illustrerer hvordan hans allegoriske tolking fungerer. I Joh. 4, 40 fortelles at Jesus ble to dager hos samaritanerne og lærte dem. Hvorfor var han der to dager og hva lærte han dem. Svar: de to kjærlighetsbudene.
b) Et annet punkt i Augustins læresystem er predestinasjonslæren. Den fikk ikke så avgjørende betydning i senere teologi som hans kjærlighets-syntese. Men vi finner den likevel igjen i en annen form både hos Luther og Calvin. Predestinasjonslæren har bestemte forutsetninger hos Augustin og er nær knyttet til andre begrep.
Først kommer nyplatonismen med sitt erosstrev mot Gud. Nåden var her en hjelpende kraft som satte mennesket i stand til å overvinne det "lavere" i seg. Dernest har vi pelagianismen der nåden ble menneskenaturens mulighet til å velge det gode. Pelagius var fra Irland kom til Rom før år 400. Han appellerte til den frie vilje, og frelsen ble egentlig menneskeverk. Mennesket kan gjøre det gode. Synden for ham ble de enkelte brudd på loven, og nåden kom til for at vi lettere skal kunne følge Guds bud. Mennesket kan stort sett nå fram til syndefrihet ved stadig å velge det gode og velge bort det onde.
Her kom straks Augustins reaksjon. Nåden var guddommelig og menneske kan ikke gjøre noe selv. Gud må gripe inn og alt har sin årsak i Guds beslutning. Bak dette ligger læren om arvesynd. Mennesket er totalt udugelige, ja rent ut fordervet. Denne tanken bygger selvsagt på Bibelens ord om syndens makt og på den gamle kirken som stilte synd og død sammen som en enhet. Arvesynden er ikke en oppfinnelse av Tertullian eller Augustin. De uttrykker Bibelens tanker med rene og klare ord.
Augustin utvikler tanken om arvesynd ut fra fallet i Eden. Da hadde mennesket fri vilje til å velge det gode og unngå synd og død. Ved fallet kom nødvendigheten av å synde. Og dette gjelder alle mennesker, for sier Augustin, alle mennesker var til i Adam. Når mennesket ble født, ble også syndetilstanden overført til nye slektsledd. Ettersom alle var til i Adam, er også alle personlig skyldige i Adams synd. - Synden er altså ikke bare enkelte onde handlinger, "enkeltsynder", men selve sinnelaget. Dødssynden er at mennesket har vendt seg bort fra Gud.
Frelsen fra synden av nåde er Guds inngrep. Den er så totalt utenfor vår makt at Gud har utvalgt bestemte mennesker til frelse. Nåden er uimotståelig hos de mennesker som Gud har valgt ut. De kan følgelig ikke falle fra når de først er kommet til tro. Og de utvalgte vil bli troende! Hans predestinasjonstanker har både nådelæren og synden som forutsetninger. Nåden var så sterk at Gud valgte ut de han ville ha. Og synden var så stor at mennesket ikke kunne gjøre noe til frelse. Augustin lærte imidlertid en annen predestinasjonslære enn Calvin som hadde en streng dobbel lære: noen ble utvalgt til frelse, mens andre ble bestemt til fortapelse. Calvin lærte også at de fortapte forherliget Gud, også da var Gud rettferdig ettersom han ikke var opphav til at de gikk fortapt. Akkurat dette er ubegripelig for tanken, og Luther tok bestemt avstand fra denne dobbelte predestinasjon. Men det er også viktig å få med at Augustin lærte ikke en frelse uavhengig av sakramentene. De vart tvert om nødvendige - som bærere av agape.
Senere ble pelagianismen noe avdempet i semi-pelagianismen.
c) Kirkebegrepet hos Augustin. I sin frelseslære var Augustin i kamp mot pelagianismen. I kirkesyn kom han i kamp mot donatismen. Vi ser altså at den kristne lære ofte blir utformet i kamp mot vranglære, jfr. de kirkens bekjennelser. Donatus d. 332 var biskop i Kartago, og bevegelsen fikk navn etter ham. Striden går tilbake til forfølgelsene som sluttet i 311. En som hadde inntatt en vaklende holdning da ble valgt til biskop i Kartago. Nå mente noen at sakramentene ikke var gyldige når det var mangel ved presten og biskopens hellighet. Kirkesynet utviklet han i De Civitate Dei. Han taler om kirken i to betydninger: det ytre kirkesamfunnet og de helliges samfunn (de troende). De er ikke identiske. Tenkt som sirkler er de troende en mindre sirkel innenfor den større som omfatter den ytre kirken. I tillegg taler han om de utvalgte som bare er en del av de troende, en del av det ytre kirkesamfunn og noen som faller utenfor begge sirklene. Det kan tenkes, mener Augustin, at Gud velger ut noen som ikke tilhører den synlige kirken, som f. eks. Job. Dette synet kan vi følge videre noe omformet i Luthers lære om de to riker og pietistisk lære om "Guds folk" som de personlig troende.

d) Betydning.
Hvilken betydning har Augustin hatt for sin samtid og særlig for den senere utvikling av kirken? Det spørsmålet trenger seg på når vi gir ham så stor plass i historien. Bare ubetydelige personer blir glemt. Hvordan er så Augustin vurdert av kirke-og dogmehistorikere? Det gir oss en antydning om hvilken stilling han har hatt og har i den kristne kirke også nå.
Aulen gir ham en uforbeholden og stor plass når han sier: "Ingen av den gamla kyrkans teologer har utövat så vittgående inflytande som Augustinus." Hägglund er heller ikke snau i sin vurdering. Hans attest er slik: "Inflytande från hans författarskap sträcker sig också till andra områden än det direkt teologiska, til filosofin, statsrätten, kyrkopolitiken och litteraturen." Og kirkehistorikeren Holmquist følger opp med nye adjektiv og superlativ: "Augustinus er Oldkirkens betydeligste Personlighed næst efter Paulus." Ivar Welle følger opp denne tankegangen når han sier at "Augustin var uten sammenligning kirkens største mann mellom apostlene og Luther". Går vi til den engelsktalende verden for 100 år siden, får han denne attesten: "Agustin er en av den universelle kirkes doktorer. Han er kanskje den mest prominente leder av utviklingen av (den kristne) lære, og for mange er han apostlenes etterfølger." Og et nyere leksikon sier at "hans mange skrifter har fått innflytelse på nesten alle områder i den vestlige tankeverden de siste århundrer".
Juristen og kirkehistorikeren Rudolf Sohm sier at Augustin var "bestemt til åndelig å beherske den vesterlandske kirkelige utvikling". Det sier ganske mye om den vekt han legger i Augustin. Går vi så til den siste av våre norske historiebøker om kirken, møter vi dette: "Augustin ble middelalderkirkens "systematiker" og teologiske lærefader fremfor noen."
Vi kan altså med stor rett si at historikerne og teologene har en samstemmig positiv "dom" over Augustin: han var unik, her tenkt på den innflytelse han har hatt i ettertid. Vi kan la prof. Hal Kochs ord lyde uten skam: "På mange måder betegner A. højdepunktet indenfor den antikke verdens kristendom (...) Langt større indflydelse har han dog, lige til vore dage, fået gennem sit forfatterskab".
Når vi skal tale om det Augustin har betydd for kirken, kan det samles i følgende hovedpunkter:
a) Først ved sitt forfatterskap har Augustin fått stor ettervirkning. Uten tvil er hans "Bekjennelser" (Confessiones) den boka som har hatt størst innflytelse på vanlige mennesker. Den er oversatt til mange språk og lest av menigmann. Sentensen her om at sjelen ikke finner ro før den vender tilbake til Gud er flittig sitert fra talerstoler og i kristen debatt. Denne boka er et forsøk på analyse av hans eget sjelsliv og ikke en overfladisk selvbiografi. Nyere forsking har kommet til at den stort sett er pålitelig. Vi har nevnt en mulig reservasjon: I sin kompromissløse sannhetskjærlighet overdriver han kanskje sin egen syndighet i unge år.
Boka om "Gudsstaten" eller "Guds by" (De civitate Dei) blir dernest oppfattet som den mest leste og betydeligste. På grunn av størrelsen og dybden i innholdet, er den ikke folkelesning og har trolig aldri vært det slik Confessiones er. Som nevnt ble den skrevet som svar på et brev og kan betegnes som en apologi. Også J. O. Mæland tar Augustin med blant kirkefedrenes apologeter. Dermed får han også betydning som apologet.
Gudsstaten er delt i to deler. De første ti bøker "er så at sige afslutningen på den oldkirkelige apologetik". Her vil han vise at Roms undergang ikke hadde sin årsak i de kristne eller at romerne hadde gått over til kristendommen. Han viser at det motsatte var tilfelle: bare de kristne og deres kirker ble skånet da riket gikk under. Kristendommen er bedre enn alle andre. Ikke minst viser han til Platon og Plotin. I andre del taler han om Gudsrikets grunnleggelse i himmelen, om djevelens frafall og disse to rikers historie på jord. Han taler om Skriftens sannhet og verdsens historie fra skapelsen til dommens dag.
Også andre skrifter har hatt betydning for ettertiden, som nevnt andre steder. Blant dem er hans bibeltolkninger. han tilhører kirkens "betydeligste eksegeter".
c) Læren om synd og nåde er her viktig. Både Luther og Calvin var her "augustinere" ved at de overtok og videreførte hans lære. Det henger trolig noe sammen med hans egen utvikling og omvendelse. Der hadde han erfart hva synd var og dernest nådens virkning i livet. Men den ble utformet og trolig modnet i møte med vranglæreren Pelagius. Han hadde et overfladisk bilde både av synden og nåden. Synd var bare enkelthandlinger som mennesket velger. Det betyr også at mennesket har en fri vilje - til å velge enten det gode eller det onde. Synden ligger derfor ikke i sinnelaget eller naturen, men bare i den ytre handlingen. Det er bare det mennesket gjør som er synd.
Med et slikt syndebegrep kan det også tenkes at mennesket kan oppnå syndefrihet: ved stadig å velge det gode og unngå det onde. Når det ikke går slik for menneskene, forklarer Pelagius at det skyldes vanen. Ved stadig å synde ved gjentatte ganger å velge slik, øker også trangen og lysten til det onde.
Dermed er det også duket for et ganske annet nådebegrep. Pelagius lærte at nåde er nærmest lik frihet og vilje til å gjøre det gode. Men det er altså Gud som har utrustet mennesket med slik egenskaper og muligheter fra begynnelsen av. Nådens verk blir "bonum naturae". Gud har gjort det lettere for oss å velge det gode og nå målet.
d) Augustins kirkebegrep må også nevnes spesielt her. Om hans syn er årsak til senere lignende syn eller ikke, skal være usagt. men vi finner faktisk et lignende kirkesyn med andre uttrykk flere ganger senere.
e) Vi kan også peke på noen uheldige påvirkninger eller følger av Augustins lære. Romerkirken holder Augustin om mulig høyere enn de protestantiske kirker. Og Rom har fått noen av sine læresetninger og praksis fra ham. Augustin brukte kanskje menneskelig autoritet på en uheldig måte ved å forene gresk filosofi med kristen tro. Man kan følge linjer herfra til Romerkirkens bruk av tradisjonen og pavens autoritet. Fra et baptistisk synspunkt blir også gjenfødelsen i dåpen tillagt de uheldige frukter av Augustin.

7. Klostervesen og vekkelse.
Tanken om å trekke seg tilbake fra verden fordi den er ond, finnes i mange religioner og kulturer. Det er faktisk et allment trekk, og vi finner det f. eks. i Egypt, India og mysteriereligionene. Grunntanken er gnostisk at materien er ond som må overvinnes. Det kan skje ved å flykte fra den, pine legemet og ved en indre mystisk gudsdyrkelse. Derfor er det kanskje ikke tilfeldig at munkevesenet oppstod i gnostikernes viktigste land, Egypt.
Der var på denne tiden en økonomisk og sosial krise etter 200-tallet. Mange lengtet derfor etter å bli fri selve samfunnet. Kirken var allerede nå blitt verdslig med vekt på makt for presteskapet og kirkelig prakt. Dermed "måtte" de som ønsket et inderlige liv forlate både verden og kirken, og den egyptiske ørken ble deres katedral. Selve navnene de har fått taler om dette, idet munk kommer av gr. plur. monakoi: de ensomme, og eremitt av gr. eremos: ørken. Det engelske ordet for kloster, monastery, kommer av gr. monasterion, av monas: enkelt, ensom, forlatt. Av dette ordet kommer forresten et annet ord på gresk for munk: monastes, og for nonne: monastria, som altså har betydningen ensomhet, de som er alene.
Og det var nettopp situasjonen: de forlot bebyggelsen og folket og drog ut i ensomheten. Den koptiske bonden Antonius var signalet til en ny folkevandring. Fra begynnelsen av 300 tallet reiste store grupper kristne ut og fylte ørkenen i Egypt. Det kan være tvil om ensomheten lenger var ensomhet.
Munkene og eremittene opplevde at fristelsen til det onde ikke ble igjen hjemme, men "nissen flyttet med på lasset". Det er blitt fortalt om store fristelser som de opplevde av vonde ånder og syner av vakre kvinner. Antonius synes å ha vært en sterk personlighet som både hjalp de forfulgte i den diokletianske forfølgelsen i Romerriket og tok del i den arianske striden på Athanasius' side. Her mobliserte han munkebevegelsen med seg. Antonius ble over 100 år, og Athanasius skrev hans historie - som for øvrig ikke er regnet for særlig objektiv.
Antonius var en koptisk bonde, født omkring 250 e. kr. Han flyktet ut i ørkenen i Egypt og var den første eneboer. Her i stillheten ville han møte Gud og leve i inderlig kontakt med ham. Fra ca. år 305 gikk flere og flere ut til øde steder for å leve det samme livet. Antonius var et forbilde for dem og høyt aktet. Under den diokletianske forfølgelsen besøkte han en gang Alexandria for å styrke de kristne der. Denne underlige, støvete mannen fra ørkenen i grove klær og med sitt lange hår og skjegg vakte betydelig oppsikt. Selv hedningene ble forundret og grepet av hans alvor og nidkjærhet. Og eksemplet virket. Mange fulgte med ham ut i ørkenen. Særlig ved hans død i 356 ble mange eneboere. Det ble nesten en motesak og bo for seg selv.
Etter hvert ble det et system i dette også. Rundt Antonius vokste det fram en hel liten eremittby. De bygde seg små hytter eller gravde seg inn i fjellet. Veier eller stier ble laget mellom hyttene og hver eremitt hadde gjerne en liten hage der han dyrket mat.
Senere ble det et slags munkeliv med kloster som hadde egne lover og forstandere. En av Antonius' disipler, Pakomius, var trolig den første som gjorde det. Denne egyptiske bonden levde som eremitt ved Tebe, men ønsket å ordne livet for seg og andre som bodde slik. Derfor fikk han eremitter til å flytte sammen under ett tak og de bygde mur omkring huset. Dermed oppstod det første klosteret - og dermed ble det slutt på det egentlige eremittlivet i ensomhet. Nå begynte munkelivet som ble et samfunnsliv innen strenge grenser og med en sterk ledelse. Alle skulle være lydige mot forstanderen. Og fellesskapet ble tydelig ved at de spiste sammen, hadde like klær m.m. Huset ble snart fullt og nye kloster oppstod. En hel organisasjon av kloster og eremittkolonier var nå i Egypt. Og det bredte seg videre utover, til Palestina, Syria og så til Lille-Asia og Europa.
Eremittlivet utartet til en unaturlig holdning der man f. eks. ikke lenger tok vare på sin helse. I Syria begynte noen å tilbringe livet på høye søyler for å komme nærmere himmelen. Andre krøp omkring og åt gras og det hendte at man gikk på røvertokt blant vanlige innbyggere. Bevegelsen ble altså en fare for kirken og samfunnet. Disse eremittene opplevde at djevelen flyttet med ut i ørkenen, og de var ikke sikret mot fristelse og synd. For eneboerne var eremittlivet og fromhetsøvelser kriteriet på sann kristendom. Den som drev med de fleste fromhetsgjerninger, var den beste kristne. Dette utviklet seg til askese som kunne få fanatiske utslag. Best kjent er Simon søylebeboeren, d. 459. Han bodde oppe på en søyle det meste av sitt liv. De siste 30 årene holdt han til på en 20 meter høy søyle, og den var 4 kvadratmeter på toppen. Han var i stadig bønn og drev rytmiske øvelser. En dag skal han ha bøyd seg over 1244 ganger. Men da stanset folk å telle! Andre krøp omkring på alle fire og spiste gras, mens noen dro fra sted til sted som tiggere.
Flere ting virket med til at denne bevegelsen oppstod. Verdsligheten i kirken var en viktig faktor. Og det er dette som gjør at det på en måte var en vekkelse. De ønsket å leve helt for Gud og være i nær kontakt med ham. De mente at dette kunne de gjøre best ute i ørkenen. Men ønsket om å flykte fra denne verden har også virket med. Det har sitt utspring i den kristne lære om at vårt egentlige hjem er i himmelen. Dette livet er bare venterommet til det evige. Derfor fikk eremittlivet et asketisk preg. Vi bør også merke oss en viss trang etter mysteriefromhet, kanskje påvirket av orientalsk religion. Dette førte også til askese. For mysteriereligionene lærer at materien er av det vonde. Forfølgelsen av de kristne kan også ha virket med til at noen flyktet bort fra samfunnet der det var lett å bli oppdaget.
Men vi bør ikke få det inntrykk at det bare var eremitter på 2-3-400 tallet, eller at kristendommen på den tid var unaturlig og verdensfjern. Det var en mektig misjonsperiode. Guds rike vokste i flere land. I år 225 var det over 20 bispedømmer øst for Syria og Palestina. Armenia fikk kristendommen som statsreligion ca. år 300. Da var også kristendommen kommet til Persia, slik at keiser Konstantin kunne si til kongen av Persia: ”Jeg er henrykt over å høre at Persias fagre områder blir smykket av de kristnes nærvær.”

I en organisert form kunne den offisielle kirken ta bevegelsen i sin tjeneste. Kirkefaderen Basileus den store gjorde det i 360-70 årene. Han hadde selv vært eremitt men ble tvunget til metropolittstolen i Cæsarea. Han organiserte flere tilfeldige eremittkolonier i Syria og Lille-Asia til kloster under ledelse av biskopen, og med det det greske munkevesenet. Munken skulle leve i passiv andakt og mystisk henvendelse til Gud. Man har sett på dette som en sikkerhetsventil for kirken der de misfornøyde og ellers de som ønsket ro og stillhet kunne være. Dermed kunne også kirkens ledere og de fleste medlemmer leve sitt liv på sin måte, og kanskje uten kritikk og "opprør" som eller ville kommet.
Svakheten ved munkevesenet var selvsagt nettopp passiviteten og med årene ble det en meget konservativ del av kirken. Alt skulle være som det hadde vært og all forandring var av det onde. I den greske kirken fortsatte munkevesenet på samme måte til vår tid uten oppdeling i forskjellige ordener. I den vestlige, latinske kirken ble utviklingen derimot en annen, både med oppdeling i flere munkeordener og i en helt annen aktiv tjeneste.