mandag 20. mai 2013

Jesaja kap. 1 del V.



Del V.

Lærdommer fra Jesaja kap. 1 – del V.

Del C. Dommen som syndens konsekvens, v. 21-31.

Anklage over folket og dets ledere.


20 men er dere uvillige og gjenstridige, skal I bli oppett av sverdet; for Herrens munn har talt.
Nå taler Herren gjennom profeten om konsekvensen av å være ulydig mot Guds kall. Den gjenstridige skal bli oppett av sverdet. Det er uttrykk for det motsatte av å «ete landets gode ting», v. 19. Hoaas omskriver det slik: De «må regne med at forbannelsens trussel kommer over ham». Det er altså dommen over den vantro og ulydige slekt det tales om. Det er en gjennomgående tanke i GT.

Også i NT og vår evangeliske tid er det samme lov som gjelder. Syndens lønn har alltid vært åndelig og evig død innen Guds rike. Jfr. Rom. 6, 23.

Herren har talt og han endrer aldri sin hovedtanke og forandrer aldri sitt ord, som JFB-kommentaren (Jamieson, Fausset and Brown). Det stemmer godt med t. d. Jer. 1, 12: «For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det.» Jfr. 4. Mos. 23, 19. Vi kan være trygge på at det Gud har sagt, vil skje. Det gjelder både hans gode løfter og hans ord om dom over synden.

21 Hvor den er blitt til en horkvinne, den trofaste by, som var full av rett, hvor rettferd hadde hjemme, og nå - mordere!
22 Ditt sølv er blitt til slagger, din vin blandet opp med vann;
23 dine førere er opprørere og tyvers stallbrødre; enhver av dem elsker bestikkelse og jager efter gaver; den farløse hjelper de ikke til hans rett, og enkens sak tar de sig ikke av.

Israel, Guds menighet, blir nå sammenlignet med flere forhold som viser hvordan folket er, åndelig talt. Og han bruker sterke ord. Han setter det kanskje på spissen for en del for å vekke folket til å se sin sanne stilling. Derfor viser han forskjellen mellom før og nå – da de var et sant og gudfryktig folk for Gud og til de ble et frafallent folk.

Her skulle vi samtidig tenke over vår egen stilling, både som folk og nasjon, og våpr kirke og ulike organisasjoner, og vår egen personlige frelse. Hva kan vi best sammenlignes med?

1) Israel var blitt en horkvinne. Dette er selvsagt brukt i overført betydning. Men det viser godt hvordan frafallet var og er. En hore er en som gir seg selv til flere menn, oftest for betaling. Hun ligger med dem og har dermed samfunn og samvær med dem slik hun bare skulle ha med sin ektemann.

Her betyr det da at Israel har samfunn med hedninger og gir seg selv til deres guder og gudsdyrkelse. På den måten svikter de sin rette Gud og herre. De spilte et dobbeltspill ved både å hevde at de var Guds eget folk og samtidig tilbad og dyrket hedningenes guder. Det er grovkornet hykleri som Gud dømmer sterkt.

2) Dernest viser han forskjellen mellom før og nå: De hadde vært et trofast folk (by) der rett og rettferdighet rådde. Gud ville det slik. Men det hadde skjedd en forandring. Og slike forandringer skjer oftest gradvis og det begynner på det indre plan, i hjerteforholdet til Gud.

Nå kaller han dem mordere. Om det også er ment bokstavelig er uklart. Men det står her som motsetning til rett og rettferdighet – i liv og lære. Da blir det uttrykk for urett og vondskap i praksis. E. J. Young peker på at mordere antyder at de profesjonelle mordere, den laveste og verste gruppe mennesker blant de kriminelle. Young viser også til Pool som peker på at mordere er nevnt for å vise at mindre kriminelle handlinger også er medregnet.

3) I v. 22 får vi to nye motsetninger for å illustrere det samme: Ditt sølv er blitt til slagger, din vin blandet opp med vann. Det rene, edle sølvet er blitt til slagg. Det betyr det urene som ikke tilhører selve sølvet, men som blir smeltet bort. Det kan rett og slett være en slags stein. Og da er det ubrukbart til f. eks. smykker eller penger. Det kan ikke brukes. Israel har gjennomgått denne forandringen. Og det er en tung dom over folket. De trodde de var et ekte Guds folk, men er blitt et uekte folk som tilber avguder.

4) Dernest kommer sammenligningen mellom vin og vann. Det er også talende. Begge deler kan drikkes, og det er ikke noe galt i det. Men her er det sammenblandingen som står i fokus. Israel kan ikke lignes med ren og ekte vin. Den er oppblandet med vann, som her må bety hedningenes tro. Og da virker vannet som gift. Vi vet at bare en dråpe gift i et glass vann, gjør alt vannet til gift og farlig. Denne sammenligningen blir derfor ekstra sterk.

- I v. 23 får vi enda flere sammenligninger som forsterker inntrykket av at folket har falt fra sin Gud: Dine førere er opprørere og tyvers stallbrødre; enhver av dem elsker bestikkelse og jager etter gaver; den farløse hjelper de ikke til hans rett, og enkens sak tar de sig ikke av.

5) Her ser vi først lederne i Israel er blitt opprørere. De skulle lede folket på rett vei etter Guds vilje og lov. Det har de ikke gjort. De var altså dårlige ledere. Ja, slike ledere er direkte farlige, fordi de leder folket vill i den tro at de gjør det rette. «Et lands undergang begynner med lederne,» A. R. Fausset.

6) Stallbrødre er blitt tyver er neste sammenligning. Ordet for stallbrødre betyr her venner eller medarbeidere og går tilbake på lederne. Yri (og NB) oversetter slik: «Dine fyrster er blitt opprørere og holder lag med tyver.» Ved å handle urettferdig overfor folket er de ikke bedre enn tyver som stjeler fra folket. Men både tyver og urette ledere viser at hjertet ikke er rett for Gud. Hadde de hatt rene hjerter, ville de aldri har handler som de gjør. Det viser igjen at det er hjertets indre som styrer den ytre handling.

7) De elsker bestikkelse er et eksempel i samme retning. Bestikkelse er å forlede og lokke noen ut på galne veier og be om betaling for en tjeneste m.m. Det ligger noe uærlig i dette, og verre blir det når de elsker det. Å bestikke noen er å betale forholdsvis mye for noe en ikke har rett til. Landets ledere gjorde det. Dette viser også at det indre ikke var rett.

8) Farløse får ikke hjelp. Det kan gå på hjelp til å leve uten en far som skulle skaffe føden, og i arvesaker der andre fikk mer enn skulle ha. De farløse stod svakt og nådde ikke så lett fram i retten. Det benyttet de seg av. Det kan være både landets ledere og sterke personligheter i folket.

9) Enker blir ikke tatt vare på. Også enkene stod svakt i gamle dager. Deres rett skulle også folkets ledere ta seg av slik at de fikk de de hadde rett til og behøvde for livet.
Her er altså svikt på flere måter og på flere plan i samfunnet. Profeten Jesaja er Guds utsending og taler på hans vegne. Det gir tyngde til ordene.

Vår tid har også mye synd. Ettersom tidene har forandret seg, vil ofte synden opptre i nye former og med andre navn. Men alt som går mot Guds ord og Guds «Ånd» om kjærlighet og rettferdighet, er synd. Derfor kan vi også forvente den samme reaksjon og dom som Israel fikk – men også den kanskje på andre måter enn i Israel.

I neste og siste avsnitt i første kapittel skal vi se mer på det.

mandag 6. mai 2013

Jes. 1 - del IV.



Del IV. Renselsen:


Jes. 1, 18-19

18 Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.
Dette er en klar og stor innbydelse fra Gud Herren til syndige mennesker. Israel behøvde det slik vi har sett det i første del av kapitlet. Da handlet det ofte om nasjonen Israel. Vi som enkeltpersoner må gå inn i det samme oppgjøret.

Helt siden syndefallet har Gud kalt på folket. I den nye pakt er det enda tydeligere at han vil ha alle. Hele verden hører med.

Det er en mektig innbydelse fra Gud selv. Han innbyr menneskene til en enestående renselse. Det er noe av det mest dramatiske vi kan lese om i hele Bibelen!

For her leser vi om noe umulig. Vitenskapen sier at det kan ikke skje. Dessuten er det urimelig for vår menneske-tanke. Jesaja taler her om syndenes forlatelse på forsoningens grunn.. Ettersom alle mennesker behøver tilgivelse, er det et aktuelt tema. La oss nå se hva Gud sier:

1. Han innbyr til oppgjør.
Kom! Sier Gud til menneskene. Etter syndefallet er de så langt borte fra hverandre som øst er fra vest. Det betyr at menneskene ikke har samfunn med Gud av natur. De er fiender av Gud, og vår medfødte natur verken kan eller vi elske Gud. Vi avskyr ham.
.
Nå kommer han oss i møte og sier: La oss gå i rette med hverandre. La oss gjøre opp saken, slik at folket igjen kan bo i min nærhet der alt er godt, sier Herren. For det må et oppgjør til, en slags rettssak, om du vil. Gud lar det ikke skure og tenker: Det er ikke så farlig. Det er en mennesketanke som ikke stemmer med Guds. Derfor er den farlig. Salm 50,1. Joh. 3,16.
.
Oppgjøret betyr alltid i Guds ord at menneskene må erkjenne sin synd og bekjenne den uforbeholdent for Gud. Noen ganger må vi også bekjenne for mennesker når vi har syndet mot dem. Bekjennelsen blir en bønn om tilgivelse. Det er oppgjøret fra vår side.
.
Johannes skriver om dette slik: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra alle urettferdighet. Han skriver også slik: Dersom vi vandre i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 9 og 7.
.
Da er vi inne på det andre ledd i tankerekken her:
.
2. Han innbyr til forandring.
De skal få bytte ut alt det gamle med noe helt nytt. Synden er alltid grov og stygg og skammelige i Guds øyne. Det urene passer ikke i himmelen, slik det står skrevet. Åp. 21, 27. Det må renser bort fra alle på forhånd.
.
Nå innbyr Gud oss til en komplett og fullstendig forandring. Det er ikke snakk om at vi skal forbedre oss på noen områder og vinne inngang i Guds rike slik. Gud vil derimot forandre alt for oss. Hør hva profeten får beskjed om som han skal forkynne for folket:
.
Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.
Om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.
.
Det gjelder altså våre synder. Vårt liv er preget av dem, og de er årsaken til at vi ikke har det rett med Gud. Her tales ikke først og fremst om enkeltsynder, men om synden som synd for Gud. Da ser den stygg og alvorlig ut, uansett hvilke synder det er. Og vi har lest at ingen kan gjøre purpur og skarlagen hvitt. Det er umulig.
.
Men Gud kan. Når han får behandle oss, gjør han under. Synderen blir hvit som snø og ren ull. Syndenes forlatelse betyr at alle synder blir tatt bort og fjernet som grunnlag for anklage og dom. Vi blir frikjent og rettferdiggjort av Gud. Da er vi skikket for Guds rike og passer i hans himmel.


3. Han innbyr til nåde.
Det er alt sammen Hans gjerning. Vi skal få fornyelsen og forandringen gratis. Vi skal ikke betale noe for å bli frelst, ikke penger og ikke gode gjerninger og slett ikke løfter om å forbedre oss. Vi klarer ingen ting av dette. Alt vårt eget ramler sammen som et korthus.
.
Hele Bibelen taler om nåde og miskunnhet. Jesaja bruker det også. Gud vil gi oss ”Davids rike nåde” sier han i kap. 55, 3. NT utdyper nådebegrepet og viser oss hvor uendelig den er. Paulus sier f. eks. til efeserne: Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef. 2, 8. Han taler om nådens rikdom, Ef. 1, 7, og den gir han oss i rikt mål, Ef. 1, 8.
.
Det er derfor vi kan komme og derfor tør vi komme. Vi vet at han står der med åpne armer og tar imot syndere av alle slag. Han er som faren i Luk. 15 da den fortapte sønn kom hjem igjen.

.
4. Han innbyr til et nytt liv, v. 16-17.
Det er ikke meningen at de skal frelse seg selv ved egne gjerninger. Og de kan ikke slutte å synde i alt. Men det ytre liv skal bli annerledes. Det Gud mener her er det samme som Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11. Det samme sa han til en syk mann som ble helbredet. Han hadde vært vanfør i trettiåtte år. Da han ble frisk, sa Jesus: Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg. Joh. 5, 14.
.
Det gjelder oss alle.

19 Er dere villige og hører, skal dere ete landets gode ting,
«Din del er å tro, det å takke.» Her ser vi vår del. Heller ikke her handler det om lovgjerninger. Gud innbyr mennesker til seg, og det er bare de som tar imot denne frelse som får del i den.

onsdag 1. mai 2013

Jesaja 1 - del III.



Del III.

Lærdommer fra Jesaja kap. 1.


Del B. Israels selvforsvar og Herren svar, v. 10-20.

Denne delen av kapitlet handler om at Israel vil forsvare seg mot anklagen om synd og urett gudsdyrkelse. Her kommer også Herrens svar til dem. La oss prøve å sette også dette inn i vår situasjon og la det bli til lærdom for oss. Edw. Young kaller avsnittet (v. 10-17) for «Judas fariseiske gudstjeneste». Og alle forsøk på å bortforklare vår synd er hykleri. Gullgruben kaller resten av kapitlet «Den døde tro under Herrens vrede – den levende tro under Herrens nåde». Det er treffende.

10 Hør Herrens ord, I Sodoma-fyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk!
Igjen kommer en oppfordring til å høre og lytte til Guds ord og hans lov. Folk må lære at det er Guds røst og vilje som gjelder i alle ting. Her taler vi om det åndelige. Da gjelder det å høre rett og la Gud få rett. Vi må ikke blande våre egne tanker og vår vilje inn i Guds tale. Det skjer f. eks. når vi mener noe er rimelig, og derfor kan vi lytte til det. Det rimelige skifter fra menneske til menneske og vi får aldri en sann utgave av Guds ord på den måten. Gud taler nå gjennom sitt ord, og vi gjør vel i å la det få rom i oss.

Legg så merke til at Gud tiltaler folket som om de var fra Sodoma og Gomorra. Israel blir altså nå sidestilt med det syndige folket ved Dødehavet. Da må situasjonen være alvorlig.

Men da ser vi at Gud fremdeles rekker ut sin hånd for å gi dem nåde. Han har ikke avskrevet sitt folk, men gir dem en ny sjanse. Det får de om de vil lytte og gjøre som Gud sier.

11 Hva skal jeg med deres mange slaktoffer? sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst.
Nå er ikke anklagen åpenbare og verdslige synder. Nei, nå taler han til dem tempeltjenesten og deres gudsdyrkelse. Gud ville de skulle komme med slaktoffer og brennoffer. Det var en del av Mose lov. Det var ikke dette han anklaget, for det var etter Guds vilje.

Men folket ville forsvare seg og si: Vi gjør jo din vilje! Vi kommer med offer. Vi gir okser og kalver og lam og bukker til offerstedet. Hva mer kan Gud kreve enn at vi gjør som hans lov sier?

Når Gud sier at han ikke har lyst til dette, er det fordi det ikke er gjort av tro. Og alt som ikke er av tro, er synd. De gjorde det som plikt eller for å tilfredsstille Gud. De skulle med andre ord gjøre noe for å bevare Guds vennskap.

Det er rett at vi skal gjøre gode gjerninger, men de må være som en frukt av troen og samfunnet med Gud. Vi skal ikke vise dem fram og slik gi ære til oss selv. Vi skal ære Gud med livet vårt i tro på Gud som har gitt oss alt. «Ved troen skal vi erkjenne at han er nådig og utøser sin miskunnhet over min elendighet,» sier Luther til dette verset.

Herren sier rett ut at han ikke har lyst til slike offer som de kom med. Yri oversetter med: har behag i. Og det treffer godt. Gud kan ikke ha behag i noe som kommer fra et syndig hjerte og en vilje som ikke vil gjøre Guds gjerninger. Det naturlige menneske kan heller ikke følge Guds lov og vilje.

12 Når dere kommer for å vise dere for mitt åsyn, hvem har da krevd dette av dere at dere skal nedtrede mine forgårder?
13 Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er mig en vederestyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg tåler ikke høytid og urett sammen.

14 Deres nymåner og fester hater min sjel, de er blitt mig en byrde; jeg er trett av å bære dem.

Folket kommer visstnok til Herren og vil gjerne være hans folk. De kommer med offer og røkelse og holder fester for sin Gud. Men alt dette er ytre handlinger der hjertet ikke er med. Da er det ikke bare nytteløst å komme, men direkte skadelig og syndig. Det er det store alvoret som mange ikke forstod. Flere uttrykk her viser det.

På denne måten å tjene Gud på trakker de ned Herrens forgårder, v. 12. Offeret er en vederstyggelighet, og Herren tåler ikke høytid og urett sammen, v. 13. Ja, han hater deres fester, de er en byrde for ham som han er trett av å bære, v. 14.

Her lærer vi at alt blir galt når det blir gjort med feil utgangspunkt. Vi kan ikke blande synd og sannhet. Det blir hykleri. I hele Israels og kirkens historie har det vært sant.

Hvis vi overfører denne tanken til vår egen tid, ser vi snart paralleller. Statskirken er avviklet, og mange så det som et stort framskritt. Kirken var blitt fri! Men er den blitt en sannere kirke? Den har mange synder på samvittigheten, og ingen av dem er oppgjort ennå. For enkle bibeltroende mennesker er en del lærefeil og praksis akkurat det samme som før.
Det gjelder Abortsaken, kvinnelige prester, homofil praksis, og mange prester unnlater å forkynne deler av Guds ord på en troverdig måte. De taler ikke om fortapelsen, syndens alvor, et rett kristenliv etter Guds ord, nåden alene som frelse m.m. Det kommer for en del av at ritualene blir tillagt stor verdi.

Også frikirker og organisasjoner står i fare. Alle menneskelige foreninger o.l. kan begynne å stole mer på eget arbeid enn på Gud. Da havner vi lett i selskap med de jødene som Jesaja omtaler. Å tillate synd i forsamlingen er livsfarlig. Hvor er det blitt av kirketukten f. eks. ?

Det gjelder om å være med i den «rest» som Herren vedkjenner seg.


15 Og når dere brer ut deres hender, skjuler jeg mine øyne for dere; om dere enn ber meget, hører jeg ikke; deres hender er fulle av blod.
Nå taler han også om bønn. Å bre ut sine hender er uttrykk for å komme med bønn til Gud. Hvis de ikke kommer med et gudfryktig hjerte og i tro på Gud, vil han skjule seg for dem. De når ikke fram til Herrens åsyn. Slike bønner var forgjeves på linje med ofringene ovenfor.

Selv om de ber mye, vil det ikke hjelpe. Gud hører ikke. Det fins tider da himmelen er stengt på denne måten. Og grunnen er tydelig i samme vers: de hadde uoppgjort synd. Det er meningen med uttrykket: Hendene er fulle av blod. Det kan bety offerblodet av de uverdige offer. Blodet blir da et symbolsk uttrykk for urettferdige gjerninger (Young). Deres offer var egentlig hykleri – de var ikke utført i tro. Men noen mener at det kan være tale om konkrete gjerninger. Folket var med på mord og ugjerninger, jfr. v. 21. Men gjerningens størrelse og alvor betyr mindre når de lever utenfor Guds vilje og uten tro.

I neste vers finner vi så Guds forslag til dem. Hvis alt skal bli vel og han skal høre bønner og ta imot dem, må det et oppgjør til.

16 Tvett dere, rens dere, ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne, hold opp å gjøre det som er ondt!
Et oppgjør begynner alltid med er kjennelse og bekjennelse av det som er galt i ens liv. Vi skal ikke forbinde et sår som er fullt av materie. Først må det renses ut. Derfor begynner han nå med denne oppfordringen: tvett dere, rens dere – for de er ikke bare skyldige rent juridisk. De er skitne og urene. Det bilde er kjent i Bibelen. Derfor blir frelsen også omtalt som renselse. I Gal. 5, 19 tales f. eks. om hjertes urenhet. Og Peter skriver om å flykte bort fra verdens urenhet, 2. Pet. 2, 20.

Da blir også frelsen omtalt som renselse, også for de kristne. Jesus har gjort renselse for våre synder, Hebr. 1, 3. Og som kristne bekjenner vi synden og blir renset fra all urenhet, og det skjer ved Jesu blod. 1. Joh. 1, 9 og 7. «Renhet er et nytt liv» (Luther).

Når profeten på Guds bud ber folket om å rense seg, er det nettopp med denne tanken også i GT. Men det gjelder ikke bare det indre, men også de ytre, konkrete handlinger som ikke stemmer med Guds ord. «Ta bort deres onde gjerninger,» sier han i dette verset. De ytre ting er uttrykk for det som bor i hjertet. Derfor er det ikke nok med en ytre, moralsk forbedring. Jesus sa noe om å rense fatet innvendig, og det må skje først. Mat. 23, 26.

Israel får en direkte og konkret formaning og oppfordring til et nytt liv: «Hold opp å gjøre det som er ondt.» Det forutsetter at hjertet er rett og rent for Gud. Og slik tale er ikke loviskhet og trelldom. Og Calvin har rett når han sier at profeten begynner her å tale om omvendelsens frukt. Da har nemlig mennesket fått en ny lyst til å leve etter Guds vilje og avsky det syndige.

Og her er Jesaja inne i den nye pakt der dette er sterkere enn før på grunn av evangeliets kraft. Vi blir aldri syndfrie. Men de ytre syndige handlinger skal ikke finnes hos troende. Når det allikevel kan skje, vil et Guds barn gå til sin Frelser og be om nåde og tilgivelse, jfr. 1. Joh. 2, 1-2. Der ser vi at vi kan gjøre det med frimodighet, fordi vi har en talsmann og advokat ved Guds side.

17 Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!
Nå kommer Jesaja til den positive siden ved gudslivet. Han ber oss ikke bare om slutte å synde. Vi har en oppgave her vi verden til å gjøre noe for Gud og mennesker. Det er likt både i den gamle og nye pakt. Her blir profeten ganske konkret.

Men vi må lære det. Av natur er mennesket ikke godt i seg selv, selv om det kan gjøre noe ytre gode gjerninger. Et Guds barn skal lære noe mer om gjerningene. De er av nåde og vi har derfor ingen fortjeneste eller ros av det vi gjør. Derfor må vi lære det. Og vi skal lære å gjøre det for Jesu skyld og ikke for å synes blant mennesker. Jesus hadde strev med disiplene på dette området. De ville være de første og største  - også i himmelriket. Nei, sa Jesus. Slik skal du ikke tenke. De skal tjene.

Men det går ikke alltid så lett og ikke av seg selv. Et Guds menneske har alltid den gamle natur i seg som vil leve til eget behag. Derfor sier profeten: Legg vinn på det som er rett. Å legge vinn på er oversatt med «søk» i noen bibler. Og det handler om å søke en rettferdig dom (Yri). Også dette er knyttet til Guds ord og lov også i vår tid. Vi skal søke det som rett etter Guds vilje og ikke slik mennesker tenker og taler.

Dette var særlig aktuelt på profetens tid: «vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!» Voldsmannen er en aktiv synder som gjør andre ondt. Vi skal prøve å hjelpe og veilede dem på en rett vei i livet. Det gjelder både religiøst og moralsk. Den farløse og enken er slike som blir utsatt for ondt. Barnet trenger ofte mye hjelp. Og en enke ble gjerne utsatt for lureri og urett. Da må noen tale hennes sak.


Deretter konkretiserer han vårt liv med noen få eksempler. Det sier seg selv at dette bare er noen få ting som hører med til det praktiske gudslivet. Slik er det også med noen formaninger i NT. Alt kan ikke regnes opp.



Skal vi leve og handle rett, er det som et resultat av at vi har det rett med Gud. Og da må vi ha et oppgjør med Gud om vår synd. Og det kommer i neste vers.
---