28 av 28. Seier over synd.
I dag er vi kommet til den siste leksjonen i denne rekken. Da skal vi fortsette med det vi nevnte i forrige leksjon, nemlig hvordan en kristen kan få seier over synd. Vi skal ta utgangspunkt i Rom. 6, 1-14:
Sist talte vi om det å være en kristen, det vil si leve som en kristen, det vi kaller helliggjørelse. Det er at Jesus mer og mer får makt og innflytelse over oss, at Jesus mer og mer får utfolde sitt liv gjennom oss, og at det gamle menneske tilsvarende taper sin innflytelse over oss. Da blir det en ny fred, en ny måte å være på, fordi det er blitt et nytt innhold i oss.
Dette fører med seg nye forhold på alle måter, i tankegang, i følelsesliv, tenkemåte, væremåte, hvordan vi er overfor våre medmennesker, og hvordan vi er på alle områder i vårt liv. I denne sammenheng melder også spørsmålet seg om seier over synd.
Det svar som Bibelen rent prinsipielt gir på spørsmålet om seier over synd, er at det skjer ved å se på Jesus. Vi tror vi skal gå og vente på kraft, og be Gud om kraft og så få den. Når vi så har fått kraften skal vi bruke den mot fristelser, mot det gamle menneske og så seire. Resultatet blir at den som er av sannheten ber og ber og kommer til kort. Det hele resulterer i at fristelser og det gamle mennesket tar overhånd, til tross for at en erkjenner at en ingen ting kan av egen kraft, og det er bare Guds kraft som må hjelpe en.
Feilen er den, som vi også har antydet i forrige kapittel: I kampen mot synden går en en annen vei enn den Guds ord anviser, en kjemper med andre midler enn Guds ord har gitt oss å kjempe med. Når det er spørsmål om seier over synd, svarer Bibelen ganske enkelt at det skjer ved å se på Jesus. Tidligere har vi sitert Hebr 12,1-2: Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.
Hvordan skjer det? Ved å se på Guds ord.. Og her er det nå vi skal lese Rom 6,1-14: Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? 2 Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? 3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? 4 Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. 5 For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. 6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. 7 For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. 8 Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. 9 For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. 10 For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. 11 Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. 12 La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. 13 Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. 14 For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.
Her hører vi at vi er forenet med Jesus ved troen på ham, at vi er døpt til ham, og så skal vi få seier over det gamle menneske. Du merker her at en kristen har det gamle menneske i seg, han blir ikke kvitt det mens han er her i verden. Når det står i v. 6 at syndelegemet skal bli til intet, betyr ikke det at du blir kvitt det. men det betyr at det blir maktløst, det mister sitt herredømme over oss.
En kristen har altså sitt gamle menneske i seg, og det må han regne med. Dette gamle menneske kan heller ikke forbedres. Men seier over synden gjør at vi kommer til å løses fra det gamle menneskes makt og innflytelse. Og merk deg at det skjer ved vårt forhold til Jesus, og BARE ved det.
Hvordan skal jeg få oppleve det, spør du. Og her vil jeg gå like til v. 6 og peke på det som står der: Da vi jo vet dette (egentlig: da vi jo erkjenner dette). Her er ikke tale om en viten, en teori. Her er tale om et budskap som vi hører og som vi tar imot, et virkelig personlig kjennskap som et menneske får når han hører Gud forkynner noe og selv tar imot det som blir han forkynt.
For at vi skal få seier over det gamle menneske, er det noe Gud må få forkynne oss og gjøre bruk av. Og der ligger selve hemmeligheten til å bli løst fra det gamle menneskes makt og herredømme. Hva er da dette, spør du. Hør nå her: Da vi jo erkjenner dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham. Gud forkynner deg at ditt gamle menneske ble korsfestet med Jesus.
Da Jesus døde, døde egentlig vi – i Guds øyne. Gud gjorde seg egentlig ferdig med oss på Golgata kors. Professor Odland sier: På Golgata kors ble syndens makt prinsipielt brutt ved Jesu død. Hvis vi forstår hva han mener, så er det meget godt sagt. Da Jesus døde, da døde du. Er du klar over det? Det er dette apostelen taler om når han sier: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal. 2, 20).
Ja, sier du, men det er jo så fullt av synd i meg, jeg kjenner det onde, jeg fristes til å være sløv og kald. Jeg kjenner meg dø og likegyldig, jeg har ulyst til Gud og ulyst til å lese Guds ord. Og jeg kjenner lyst til fristelse og synd og meget annet.
Ja, dette er sant, for alt dette sitter i ditt gamle menneske, og jeg skal si deg (som jeg forresten har sagt før) at ditt gamle menneske er intet mindre enn Gud-fiendtlig, og kommer aldri til å bli noe annet. Det ser du i Rom. 8, 7. Du skal ikke vente noe annet av deg selv enn dette.
Men du som sier det, nå skal du høre: Guds ord sier til noen: Dere er jo død, og deres liv er skjult med Kristus i Gud (Kol. 3, 3). Hvordan var de menneskene? I v. 5 i samme kapittel, altså to vers nedenfor, står det: Så død da deres jordiske lemmer, utukt, urenhet, ondlyst og havesyke som er avgudsdyrkelse. Og litt lenger nede står det: Lyv ikke mot hverandre, brødre osv.
Det er sterke formaninger som i hvert fall viser at de som dette er skrevet til er alt annet enn syndfrie. Apostelen vet hvordan det er, han vet hva slags formaninger de trenger, og han gir dem disse formaningene. Men samtidig sier han til dem: Men dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.
Nå sier jeg til deg som leser dette: Du er jo død, og ditt liv er skjult med Kristus i Gud! Det du er i deg selv, det ble korsfestet med Kristus på Golgata kors. Visselig er det ennå ikke dødt i deg, det er sikkert nok. Men likevel ble det korsfestet med Jesus og du er død i Guds øyne. Og Skriften sier du er død og ditt liv er skjult med Kristus i Gud. Du har altså et liv i Kristus og som du eier like sikkert som det du tror på ham.
Men du kan ikke se og føle eller kjenne dette livet, det er ikke sansbart for dine sanser ennå. Men det står i Kol. 3, 4: Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart med ham i herlighet. Nå gjelder det at du tar dette til etterretning og gjør bruk av det. Da kommer du til å oppleve det som står videre i Rom. 6, 6: Syndelegemet ble til intet.
Som jeg sa nettopp betyr syndelegemet, det gamle menneske i deg. Det mister sitt herredømme, sin avgjørende innflytelse over deg, selv om du ennå har det i deg så vi ikke mer skal tjene synden. Vel er synden i oss, men den kommer ikke til å utfolde noe herredømme. Vi kommer tvert om til å herske over den, og ikke den over oss. Vi kommer ikke til å tjene synden.
Dette kommer av at jeg eier Jesus. Jesu død er min død. Jesus døde min død, og Jesus er selv mitt liv.
Og for å gjøre det kort går vi like til v. 11 i Rom. 6: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. Begge deler er altså i Kristus Jesus. Ordet regne (før akte) dere står også i Rom. 4: Vi er tilregnet rettferdighet uten gjerninger, det vil si av Gud, vi som tror på Jesus. Vi er tilregnet det vi ikke er. Hadde vi vært det, behøvde vi ikke å bli tilregnet det.
Og vi er ikke tilregnet synd. Altså: Det som vi er, det er vi fraregnet. Hvis vi ikke hadde vært slik, da hadde vi ikke behøvd å bli fraregnet det. Det som altså gjør oss til kristne, det som gjør oss til Guds barn og rettferdige i Guds øyne, er at Gud tilregner oss det som Jesus er og har gjort. Og så tilregner han oss ikke det vi selv er og har gjort. Med tanke på vårt liv som kristne, blir vi bedt om å gjøre det samme, kap. 6.
For å få seier over synden blir vi bedt om å regne oss selv slik som Gud regner oss. Han regner oss ikke etter det vi er i oss selv, men etter Jesus. Så blir vi bedt om å regne oss som døde i forhold til synden og levende i forhold til Gud, og begge deler i Jesus, fordi jeg er død med Jesus, og jeg levere med Jesus. Jesus døde min død og har vært mitt liv, begge deler har jeg i Ham. Dette vil Gud at jeg skal regne med.
Men merk deg hvor nøyaktig Guds ord sier dette. Guds ord sier ikke at du skal akte synden i deg for død. For den er ikke død, og det vet du. Du skal tvert om erkjenne og bekjenne slik som den er. Men du skal akte DEG SELV som død i forhold til ditt gamle menneske. Du skal si til deg selv, når du kjenner deg kald og død og tom, når du kjenner ulyst til Gud eller du kjenner lyst til det som du vet er Gud imot. Da skal du si til deg selv: Dette har Jesus kjøpt meg fri fra, dette er mitt gamle menneske. Dette var det jeg ble korsfestet fra med Jesus. I Ham er jeg allerede avdød fra dette som nå ikke er dødt i meg.
Så vil jeg akte meg som død fra dette, og så vil jeg prise Gud for at jeg har et liv i Guds egen Sønn, og for at dette er mitt egentlige og rettmessige liv. Jesus er jo blitt meg. Han gikk så helt og fullt i mitt sted at han faktisk er blitt meg. Det er Luther som sier det på den måten. Dog er vi forskjellige, det er sant. Men han gikk så helt og fullt i vårt sted, og Jesus er virkelig ditt liv. Og det er dette Gud ber deg å regne med.
Prøv nå når fristelsen kommer, å akte deg død for den fristelsen, regn deg som levende for Gud i Jesus. Vent ikke noe annet enn det som er galt av deg selv, og regn med at Jesus er alt det du trenger. Han er selve ditt liv. Og det er ditt eget rettmessige liv, selv om du ikke er i stand til å føle det.
Du skal regne deg, sier Gud, som levende for Gud i Jesus Kristus. Prøv det! Det går ikke så lett å prøve det, det blir en kamp, men denne kamp kaller Guds ord for troens gode strid. Den kampen som vi er så tilbøyelige til å kjempe ut for oss selv, blant annet ved å be Gud om kraft og slike ting. Den vil jeg karakterisere som egenrettferdighetens dårlige strid.
Men det å akte seg som død for synden, men levende for Gud i Kristus, det er etter Guds ord troens gode strid. Det kan bli temmelig kampfullt, men jeg kan si deg det, ikke bare ut fra Guds ord, men også ut fra personlig erfaring, at når jeg får akte meg død for synden og levende for Gud i Jesus, da får ikke synden tak i meg.
Det er underlig, men da kommer Jesus meg så nær, og da skjer det som står videre i Rom. 6. Jeg får lov å by meg frem for Gud, som den som fra døde er blitt levende og mine lemmer som rettferdighets våpen for Gud.
Det er en stor hemmelighet her, forstår du. Ikke vent på noen ting, ikke vent på å bli annerledes. Regn deg slik som Guds ord sier, og som vi nettopp har talt om, og by så dine lemmer frem for Jesus mens du har det slik som du har det. Så skal du se noe merkelig. Det onde får ikke tak i deg, og isteden kommer Jesus til å bruke deg. Det er helt sikkert.
Dine lemmer blir akkurat det som Guds ord sier i denne sammenheng, rettferdighets våpen. Du blir aktiv i kampen mot det onde, og du blir meget brukbar i Herrens tjeneste. For Herren selv lever i deg, og det er Herren selv som gjør sine gjerninger gjennom deg.
På den måten kommer ikke synden til å herske over oss. Du la merke til det jeg sa i forbindelse med det jeg leste fra Rom. 6, 14. Det står en fremtidsform der, det står ikke i bydeform: Synden kommer ikke til å herske over dere, dere er jo ikke under loven, men under nåden.
Så lenge du strir med deg selv, kommer synden til å herske. Så lenge du venter på kraft, kommer også synden til å herske. Men når du akter deg som død i forhold til deg selv og levende i Jesus, mister det gamle menneske taket på deg. Det gamle menneske klarer ikke det at du akter deg som død for det, og så kommer Jesus til å leve i deg.
Nå kan vi få lov til å sammenfatte alt i dette ordet, som jeg gjerne vil få slutte med som min egen personlige bekjennelse: Gal 2,20 Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.
Amen.
