17 av 28. Jesu komme
I Fil. 2 ser vi at Guds Sønn er blitt menneske. han er kommet i menneskes lignelse, det vi si et virkelig menneske uten å være et syndig menneske. Så sier Ordet at han i sin ferd ble funnet som et menneske. Det gikk tretti år før Jesus trådte offentlig frem. I disse årene har han gjennomgått alt det som høer menneskelivet til. han har vokset opp i et hjem, så langt som vi kan se under ganske trange økonomiske kår.
Han har ganske tidlig vært med sin far på bygningsarbeid. Det blir sagt om Josef at han var tømmermann. Men det ordet som grunnteksten bruker betyr ikke tømmermann, men bygningsmann. Og i Israel bygget man ikke hus av tre, men av stein, så det meste av en bygningsmanns arbeid var steinarbeid. Et tungt og slitsomt arbeid, et riktig møysommelig arbeid var det.
Dette har Jesus vært med på. Han vet hva det er å slite, han vet hva det er å sitte i vanskelige kår, han er prøvd i alt som mennesker i alminnelighet blir prøvd med. Og det kunne være mange ting å trekke fram der, han ble forfulgt, han har vært landflyktig, han er kommet tilbake som landflyktig til sitt land.
Det er så mange ting som kunne nevnes, men for å si det kort: Han ble funnet som et menneske i sannhet. I Hebr. 2 blir det sagt at han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Det er den usigelige forskjell mellom Jesus og oss at han har levd menneskelivet slik som det skal leves. Det var Guds Sønns oppgave som menneske.
I Hebr. 2 blir salme 8 anvendt på Jesus. Denne salmen er en salme om mennesket slik som det er etter Guds plan og ide, og det står i Bibelen at Gud gjorde ham lite ringere enn Gud selv, med ære og herlighet kronet han ham.
Dette ble ødelagt av oss gjennom vår synd. Vi har ikke noen ære for Gud noen av oss som gjør at vi kan holde mål for den hellige Guds åsyn. Jesus derimot, ble i sin ferd funnet som et menneske som holder mål for Gud. I enhver henseende er han nettopp det som mennesket skal være for å realisere Guds plan og ide med mennesket. Og han ble i sin ferd funnet som et menneske som holder mål for Gud. I enhver henseende er han nettopp det mennesket skal være for å realisere Guds plan og ide med mennesket. I virkeligheten var han 30 år gammel da tiden kom til å tre offentlig frem.
Det begynner med at han kommer til døperen Johannes for å la seg døpe, og det er vel verd å stanse litt for. Det var en dåp for syndere som døperen Johannes døpte med. Det er nemlig ikke den samme dåp som Jesus senere innstiftet. Den dåp som vi ble døpt med, er en dåp i den treenige Guds navn. Den er innstiftet av Jesus etter oppstandelsen, altså etter at frelsen er fullbyrdet, og den er en dåp til det fullbrakte verk.
Det var ikke den dåp Jesus tok da han skulle begynne sin gjerning, det var en dåp som skjedde i og med en syndsbekjennelse. Og Johannes nekter å døpe Jesus med den, av den grunn at han skjønner Jesus er det ene mennesket her på jorden som nettopp ikke har noen synd å bekjenne, og finner da naturligvis at dåpen ikke har noen berettigelse for ham. Derfor nekter han å døpe ham.
Da er de4t Jesus sier til ham: La det nå skje, for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Du kan selv lese om det i Matt. 3, 13-17. Dette betyr altså kort og godt at for å sette Guds frelsesråd i verk, er det nødvendig at han blir døpt. Og så lar Johannes det skje og døper Jesus.
Da går det opp for Johannes at Jesus blir døpt på en syndsbekjennelse, nemlig at han bekjenner seg ansvarlig for all verdens synd. Det er ikke noe han selv har gjort, men det som alle mennesker har gjort, fra det første til det siste menneske på jorden. Jesus bekjenner i sin dåp for Johannes som om det skulle være ham alene som hadde gjort all synd i verden.
Der begynner dette som Filipperbrevet skriver om: Da han i sin ferd ble funnet som et menneske, så fornedret han seg selv. Ja, han gjorde seg i den grad så liten at han gjorde seg til den minste av alle. Han er nemlig den som står ansvarlig for alle menneskers synd og ugjerninger. Dette ble han døpt til i elven Jordan. Og på grunnlag av det, er det at Johannes står der og peker på ham og sier: Se der Guds lam som bærer verdens synd!
Jesus bekjente seg altså ansvarlig for alle synder som er gjort. Slik begynner han i og med at han går til sin gjerning. Han fornedrer seg selv, og for å gjøre det kort, han fornedrer seg selv så han ble lydig til døden. Merk deg her ordet lydig. Det refererer til at han på våre vegne holder alle lovens bud. Det står in Rom. 5, 19: Vi ble fremstilt rettferdige for Gud ved den enes lydighet.
I Hebr. 5 er det også tale om dette: Det behaget Gud gjennom lidelser å fullende vår frelses høvding. Og for at han skulle være vår frelses høvding, så måtte han lære lydighet ved det han led. Her kan ikke vi sammenligne oss med Jesus, og si at når han måtte lære lydighet ved det han led, så må da vi lære det.
Nei, vi må lære lydighet fordi vi er ulydige. Det måtte ikke han. >Han var aldri ulydig, og han trengte ikke å lære lydighet fordi han var ulydig liksom vi. Derfor er det galt å sammenligne oss med ham på denne måten. Men han måtte lære lydighet av en ganske annen grunn. Han måtte lære lydighet fordi han skulle stå i vårt sted, og han skulle prøve å holde mål for oss. Han skulle være lydig der vi var ulydige.
Du vet at da Jesus ligger i krybben, da er allerede Jesus blitt menneske. Det står om ham i krybben at han både er Kristus og at han er Herren i Davids stad. Luk. 2, 11. Men for at han skulle bli vår frelser, måtte han gjøre alle våre gjerninger, stilles på alle våre prøver, han måtte holde mål der hvor vi har sviktet.
Derfor måtte han lære lydighet av det han led. Dette er det altså som ligger bakom at han ble lydig, og lydig inntil døden. Det medførte vel også at han måtte bære alle våre synder og ta vår dom og straff. Og med det stanser vi her.
