Hva er kristendom?
Av Øivind Andersen.
(Dette er en avskrift av bibelkurs som Ø. Andersen holdt i Norea Radio. Timene ble avskrevet og trykt i Lov og evangelium i begynnelsen av 1970—årene. Andersen selv og Nore ga tillatelse til å trykke stoffet, og nå har NLL gitt anledning til å sette inn på Tidens tegn. Stoffet er forsiktig redigert og forkortet der det er mye gjentagelse og mht rettskriving og f. eks. avsnitt. Ø. Andersen teolog og lærer ved Fjellhaug misjonsskole i mange år. I tillegg var han en skattet forkynner blant kristenfolket. NDH.)
[Disse artiklene tar utgangspunkt i tida slik den var i 1970-årene. Vi frykter for at den ikke har forbedret seg i vår tid, dvs. på 2008-tallet og utover. Derfor mener jeg at den er hyperaktuell i våre dager. Både kristen-ledere og fotfolket i misjon og kirker bør faktisk stanse opp for disse tankene, og vi må alle spørre oss selv: Hvor er vi, er vi rede og har vi den rette tro? NDH.]
1 av 28. Forskjellen mellom religiøsitet og kristendom.
Det spørsmålet vi særlig kommer til å stanse for i dag er dette: Hva er forskjellen på religiøsitet og kristendom?
I dag er det blitt så alminnelig å snakke om religiøse mennesker, religiøse interesser, og man snakker om religiøse bøker osv. Det er godt og vel at et menneske er religiøst, men det er ikke det samme som at det er kristent. Det er meget stor forskjell i virkeligheten på religiøsitet og kristendom. Men det vet ikke mange mennesker. Og om man er klar over at det finnes en slik forskjell, så spør man hva består den da i. Dette skal vi ganske kort prøve å peke på nå.
I sin alminnelighet kan man si at religiøsitet er når et menneske prøver å finne sin vei til Gud. Kristendom er Guds vei til oss. Religiøsitet er at et menneske utfolder evner og anlegg som Gud har skapt i oss. Kristendom er at Gud møter oss og åpenbarer seg for oss gjennom sitt ord.
Alle mennesker er religiøse av naturen. Det er et anlegg i vår sjel dette å bli religiøs. Vi kan si at der er tre grunnanlegg i menneskesjelen, som gjør at den er forskjellig fra alt annet sjeleliv. Jeg tenker da særlig på dyrene.
Det første anlegget er det man kaller det logiske anlegg, at menneskene har evnen til å tenke. Det andre er det estetiske, at mennesket har evnen til å forstå hva som er vakkert osv. Det tredje er det religiøse grunnanlegg, at der er noe som menneske søker utenom seg selv – en higen etter noe som mennesket ikke kan definere.
I Bibelen er det kalt slik: Også evigheten har han lagt ned i deres hjerter (Fork. 3, 11). Alle mennesker er utilfredse av naturen. Augustin har uttrykt det slik: Menneskesjelen er urolig inntil det finner hvile i deg, o Gud.
Det er bare i samfunn med Gud, bare når vi er blitt kristne mennesker, at vi finner fram til målet for denne lengsel. Men det forhindrer ikke at mennesket prøver å utfolde den på så mange måter. Det er noen som er kommet lengre enn andre i dette, det er religionsstifterne. De er uttrykk for eksponenter for det som bor i det naturlige menneske.
Og i dag er det moderne å være religiøs. I dag er det mange som ser hen til Buddha, Konfusius og Muhammed. Disse religioner har ligget som døde i mange hundre år. De er plutselig blitt levende igjen og blitt misjonærende. Det sier noe om mennesket sin trang til å utfolde sin religiøse evne.
Mennesket kan oppleve meget i sin religiøsitet. Det er ikke innbilninger, det er virkelige realiteter og kjensgjerninger mennesket opplever i sitt indre. Og det som mennesket opplever etter sitt religiøse anlegg får meget stor betydning for dets liv og ferd. Det kan gjøre et menneske høyverdig, moralsk samvittighetsfull, samfunnsnyttig, og virke meget godt.
Det er det ingen ting i veien for. Det er bare det at dette er ikke kristendom! Og det er meget farlig å forveksle det med kristendom! Vår religiøsitet fører oss ikke frem til Gud. Vi er skapt med den for at Gud skal få oss i tale. Men det er meget stor forskjell på det at menneske blir gående og utfolde sin naturlige religiøsitet, og det at Gud virkelig får et menneske i tale.
Kristendom er ikke oppstått i menneskehjerte, religiøsiteten derimot er nettopp oppstått i menneskehjertet. Om kristendom leser vi i 1. Kor. kap. 2, vers 9: ”Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”
Legg merke til disse uttrykkene: Det øye ikke har sett og øre ikke har hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskehjerte, det Gud har beredt—” . Det vil si det han i sin evige kjærlighet har forutbestemt for dem som elsker ham.
Om det sier apostelen: ”For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.” Det som gjør meg til en kristen, det har ikke kommet opp i mitt eget hjerte, det kan jeg bevitne. Jeg har alle dager vært et meget religiøst menneske, men jeg har ikke alltid vært en kristen. Jeg vet godt av egen erfaring hva det vil si å utfolde religiøsitet. Og jeg vet godt hva religiøse opplevelser er.
Men jeg vet også hva det er å bli en kristen, og hva kristen erfaring er for noe. Og jeg vet at de to ting er helt forskjellige.
Jesus har uttrykt denne forskjellen på en litt annen måte. Det som er født av kjødet, er kjød, sier han (Johannes. 3, 6). Det som er født av Ånden, er Ånd. Her tenker han Den Hellige Ånd. Det er i sin samtale med Nikodemus at han sier dette: Han kan verken se Guds rike eller komme inn i det, uten at han blir født på ny.
Født på ny er egentlig et ordspill på grunnteksten. Det betyr samtidig å være født ovenfra, født fra himmelen. Jesus sier også her: Det som er født av kjødet, er kjød. Det som er av det naturlige menneske, det er et naturlige menneske. Om dette er stygt og verdslig, eller det er pent og religiøst, så er det kjødet. Bare det som er født av Gud, er av Gud. Her ser du forskjellen.
Religiøsiteten springer ut av mennesket. Kristendom kommer fra Gud. Det skjer nærmere bestemt gjennom Guds eget ord, som åpenbares for vårt hjerte ved Guds Hellige Ånd. Så langt om dette nå.
