Det gamle testamentet i lys av det nye.
Av Hugo Odeberg.
Del I av III.
(Heftet s. 1-8.)
(Dette heftet ble gitt ut av Karmel-instituttet i 1947. Øivind Andersen på Fjellhaug skrev om heftet: ”Det er gledelig å se hvordan nyere svensk teologi vender tilbake til Bibelen. Denne likke boken av professor Odeberg er intet mindre enn epokegjørende. Hadde en slik bok av en teologisk professor utkommet hos oss i dag, ville den vakt den største oppsikt. – Professor Odeberg går helt og fullt inn for det syn som er det rådende i vårt troende lekfolk. Vår stilling til og vårt syn på det Gamle Testamnetet må ene og alene bestemmes ut fra Jesus og apostlenes syn på det. Og på en glimrende måte klarlegger han hvordan Jesus påberoper seg å være den som taler i Det gamle Testamentet. Det taler ikke bare om ham, men han er Det gamle Testamentet’s talende ”Jeg”. – Jeg anbefaler boken til alle norske kristne til et grundig studium. Professor Odeberg er ikke bare en grunnlærd teolog; han fører også et glimrende språk.”)
---
Når man vil ha rede på hvorledes det Nye Testamente ser på det Gamle Testamentet, kan man gå ut ifra nesten hvilket som helst kapittel i NT. For NT’s syn på Det gamle Testamentet lyser igjennom over alt.
Her vil vi gå ut fra et kapittel i et av evangeliene, som gir oss et særlig skarpt og tydelig bilde både av Jesu stilling til Det gamle Testamentet og urmenighetens eller de første kristnes syn. Det er Lukas kap. 24. Det fortelles jo der om to disipler som noen dager etter Jesu død var på vei til Emmaus og samtalte med hverandre om det som hadde hendt med Jesus.
De gikk der i stor forundring og grublet. De forstod ikke hva som hadde hendt og kunne ikke finne noen forklaring. Så hender det ifølge beretningen at den Oppstandne selv kommer og slår følge med dem, og på deres spørsmål begynner han å forklare hva som er skjedd med ham. Og det er nå straks meget betegnende at Frelseren selv, den Oppstandne, som etter evangeliene er historiens sentrum og som derfor av seg selv skulle kunne gi beskjed om hva som helst, han forklarer ikke engang seg selv eller det som er hendt med ham på annen måte enn ved å henvise til Det gamle Testamentet. Han sier ikke: ”Her er jeg selv og jeg skal nå gi dere beskjed om hva som har hendt med meg og hemmeligheten ved det.”
Han henviser heller ikke til det han selv har forutsa Det gamle Testamentet eller lært, mens han vandret på jorden. Han har, skulle vi kunne si, ingen egne ord, som ikke beror på Det gamle Testamentet. Han som av evangeliene betraktes som den absolutte Sannhetens og Kunnskapens konge, han griper ikke til egne ord, ikke engang når han skal forklare med egne ord: seg selv. Men han går til Det gamle Testamentet.
Nå må vi legge merke til hvorledes han begynner sin forklaring av det som er skjedd med ham. Han begynner med å bebreide disiplene at der dårer og senhjertede til å forstå alt det som er skrevet i Loven og profetene, dvs. det vi kaller Det gamle Testamentet. Han bebreider dem således at de ikke vurderte Det gamle Testamentet høyt nok.
Nå vet vi at de som hørte til Jesu første disipler, var meget mer fortrolig med Det gamle Testamentet enn de kristne nå. De hadde under hele sin oppvekst hørt Det gamle Testamentet bli forelest og gjennomgått i synagogegudstjenesten. De hadde lært det fra barndommen, de leste daglig av Davids salmer og i profetenes skrifter. Dertil hadde de vært sammen med Kristus, som selv stadig henviste til Det gamle Testamentet. Til disse, som i virkeligheten slett ikke var uten bibelkunnskap, er det Jesus sier: Dere dårer – til å tro alt det profetene har talt!
Da Mesteren etter dette begynte å forklare seg selv og det store som hadde hendt med ham, fortsatte han ifølge evangeliet på den måten at han ”begynte fra Moses og alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham”.
Han begynte altså fra begynnelsen av Det gamle Testamentet, med første Mosebok kap. 1, og viste at alle skriftene taler om ham. Vi må altså merke oss at det ikke fremstilles slik at bare noen få utvalg i Det gamle Testamentets steder, f. eks. hos profeten, etter Jesu mening peker på ham. Ved uttrykket ”han begynte med Moses” angis at alle Det gamle Testamentets skrifter fra den første boken iblant dm, Første Mosebok, taler om ham.
Det framgår bl. a. av innledningen til Johannes evangeliet at apostlene og evangelistene lærte å forstå hvorledes Kristus er med i og egentlig emnet for allerede 1. Mos. kap. 1, skapelsesberetningen. I Johs 1, 1-3 sammenstilles evangeliet om Kristus – Ordet (”I begynnelsen var Ordet”) og skapelsesberetningen (”I begynnelsen skapte Gud”).
Det samme gjelder Pauli ord om Kristus som ”billedet av Gud, den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning; for i ham er alle ting skapt, de i himmelen og de på jorden – alt er det skapt ved ham og til ham”. Kol. 1, 15-16). Eller vi kan tenke på hans ord om ”Guds hemmelighet, det er Kristus” (Kol. 2, 2).
Videre må vi merke oss at profetene ifølge Jesu uttrykksmåte, som her faller sammen med den samtidige jødedommens terminologi, begynner med Josva, Dommerboken, Samuels-og kongebøkene og deretter fortsetter med de skrifter som vi er vant til å kalle de profetiske. Moses og profetene betyr altså: Det Gamle Testamentet i rekkefølge, bok etter bok.
Når Jesus gjør et utvalg av steder fra Det Gamle Testamentet, betyr det slik ikke at han fra Det gamle Testamentet velger ut det som taler eller sikter til ham. Men han tar fram utvalg i Det gamle Testamentet eksempler av de hellige skrifter, Det gamle Testamentet, som alle fra begynnelsen til slutten, taler om ham. I denne detalj i beretningen hos Lukas om Emmausvandrerne har vi da en innholdsrike og talende illustrasjon av Kristi måte å betrakte, verdsette og bruke Det gamle Testamentet på.
Men videre får vi i denne beretning et meget klart bilde av den innstilling de første kristne gjennom Kristus lærte å ta til Det gamle Testamentet. Det ser vi av uttalelsen i Luk. 24, 32, som gir oss et kort, men klart lynglimt av dette forhold. Det heter der at da Jesus hadde forlatt de to disipler, vendte de seg til hverandre med disse ord: ”Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?” Der har vi i et glimt det som Det gamle Testamentet var blitt for de første kristne: det var blitt et slikt skrift, som gjorde deres hjerter levende!
Men det er ennå et moment å legge merke til. Som nevnt var de fortrolige med Det gamle Testamentet fra begynnelsen av. Men likevel kunne Kristus i begynnelsen bebreide dem at de var dårer og senhjertede. Nå var deres hjerter brennende. Hva var da inntrukket i mellomtiden? Hvorigjennom var deres hjerter blitt brennende?
Jo, ved at ”Han uttydet Skriften for dem.” Det var altså kommet noe til, som hadde gjort Skriftene interessante, fengslende, skrifter som fikk hjertet til å brenne. Dette var blitt mulig ved at Kristus fikk uttyde Skriften, ved at han åpnet inngangen til den.
Paulus, som alltid i sine brev forutsetter en for oss nesten ufattelig bibelkunnskap, i alle fall en nesten enestående fortrolighet med Det gamle Testamentet, han uttrykker dette på flere steder, men særlig utførlig i 2. Kor. 3. Der taler han i form av en erindring om noe som var kjent for adressatene ved deres egen erfaring, nemlig om hvor forskjellig man kan forholde seg til Skriften til og med blant dem som akter og studerer den. Det heter i 2. Kor. 3, 14 om dem som ikke tok imot Kristus, men forkastet ham: ”Deres sinn er blitt forherdet. For like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbart at den oppheves i Kristus. Men til denne dag ligger der et dekke over deres hjerter når Moses leses. Men når det omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.”
Der finnes altså i den Hellige Skrift et dyp, som er mer eller mindre tilgjengelig eller åpent. Men så lenge man ikke lar Kristus åpne inngangen til Det gamle Testamentet, så enger der et dekke foran den. Dette er noe som den ikke-kristne leser av Det gamle Testamentet fant bestyrket i Det gamle Testamentet selv. Når Kristus har åpnet øynene for leseren, finner han at det som Kristus gir, ikke er noen omtolking, ikke noe som leses inn i Det gamle Testamentet, som ikke fantes der før.
Og bekreftelsen på selve forholdet fant man i Det gamle Testamentet selv, i Salme 119, hvor det heter: Lat opp mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov! Den som ber er en from mann som leser sin ”lov”, dvs. Mosebøkene og profeten. Men han vet at tross dette, så er det likevel som et dekke for hans øyne, om ikke Herren tar det bort.
Lat opp mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov. Det er noe som tilsvarte de første kristnes egen erfaring. De opplevde at dekket ble tatt bort fra deres øyne, og da fikk de se det underfulle i Guds lov. Det underfulle er det som vi ser når Kristi Ånd får lært oss å lese Bibelen.
Det som skildres i Luk. 24 er jo fra den evangeliske histories siste del, altså tiden etter Kristi oppstandelse, da hans verk var fullbyrdet og han viser seg for sine disipler. Da forklarer han seg selv ved å henvise til Det gamle Testamentet. I Det gamle Testamentet sier verdens Frelser, finnes den fulle forklaring til det som er skjedd.
Dette er ikke første gangen Jesus går fram på denne måten. Det er tvert imot det standpunkt som Jesus inntar fra begynnelsen av. Vel kjent er ordene fra Bergprekenen, Mat. 5, 17: Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene; jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Og så sier han disse radikale ord: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen.
Det betyr at ikke engang en ”jod”, den minste bokstaven i det hebraiske alfabetet, eller en strek på en bokstav skal forgå, før det er fullbyrdet alt sammen i sitt innerste dyp. Så ser vi også hvorledes Jesus selv i fortsettelsen av Bergprekenen viser hvordan man trenger dypere og dypere inn i Skriften. Og den utlegning av de forskjellige budene som han gir, er i og for seg ikke det mest radikale, for slik gjorde man det allerede tidligere.
Man forstod jo – ikke minst fariseerne forstod å tillempe den tanken – at Skriften hadde en rikdom av innhold og dypere mening. Det mest radikale er dette at han bruker uttrykket: JEG sier dere ved sin utlegning av Skriften. Det skal man legge stor vekt på å jevnføre det med den uttalelsen hvor han sier at ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel skal forgå.
Jeg sier dere. Setter han da seg selv i motsetning til Skriften så at han er herre over Skriften, som visselig ikke skal forgå, men som han dog som Guds Sønn harr rett til å korrigere?
Nei, det ville være å forfalske Jesu ord å oppfatte det på den måten. Med dette ”Jeg sier dere” setter han ikke seg selv som en autoritet ved siden av, men som en autoritet i Skriften. Det er han som uttyder hva som skal stå i Skriften. Og hvem er det nå som kan si ”jeg” i et slikt uttrykk som ”jeg sier dere”? Det er ingen annen enn den som sier det samme i Skriften.
Altså, her taler ikke den som er herre over Skriften og erstatter Skriften, men her taler den samme som taler i Skriften. Dermed har Jesus sagt at det er han som er Skriften ”Jeg”.
Når han derfor sier ”Jeg sier dere”, så er det det samme som ”Skriften sier”. Han opphever dermed ikke Skriften, for det er samme person som taler.
