14 av 28. Hvordan mennesket er.
Rom. 3, 9-18 er nesten som en beskrivelse av mennesket etter at de falt i synd. Og det er to kjensgjerninger som kommer til uttrykk. Den ene er hva mennesket er for Gud på grunn av synd, den andre er hva mennesket er blitt i seg selv gjennom sin synd.
Vi skal se litt nærmere på hver av disse to.
(1) Når det gjelder det første – hva det vil si å være under synd for Gud – så har synden ført mennesket inn i et totalt skyldforhold til Gud. Synd fører skyld med seg. Det kommer også til uttrykk i de to følgende vers som vi ikke leste, nemlig Rom. 3, 19-20: ”Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli (dvs. vise seg være) skyldig for Gud. Rom 3,20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.”
Det er ikke moderne å tale om skyld, men det er meget nødvendig. Og det som vi så ofte hører i dag at det gjelder å få skyldfølelsen vekk fra mennesket, ellers skaper den komplekser. Men det er akkurat det motsatte av sannheten. Hvis et menneske vil bli ulykkelig og få det vondt, skal han bare flykte fra sannheten.
Den som vil få det godt, han skal stanse opp for sannheten, se den i øynene, og fremfor alt stå for Guds ansikt og høre hva Gud sier for å hjelpe oss ut av vårt skyldforhold. Men da må vi først innse hvordan det henger sammen med vår synd.
Vi mennesker taler ofte om store og små synder. Nå er det vel ikke noe som etter Guds ord kan kalles små synder. Likevel er der nok forskjell på synden, menneskelig sett. Det er synder som trekker store følger med seg, menneskelig talt, og dem er vi tilbøyelige til å kalle store synder. Andre synder trekker ikke noen særlige menneskelige følger med seg, og de ser heller ikke så stygge ut. Vi er tilbøyelige til å kalle dem små synder.
Men skylden avgjøres ikke av hvordan vår synd ser ut. Spørsmålet er: Hvem har jeg krenket med min synd? Men skyld er slik som den er som jeg har krenket med min synd. Om jeg skulle finne på å sende en forordning ut i det norske samfunn, ville ingen bli skyldig om de ikke tok hensyn til den.
Men hvis Stortinget vedtar en lov, og den sendes ut med kongens underskrift, da blir vi skyldige om vi ikke respekterer den. Jeg har nemlig ingen myndighet til å gi noen lov, men det har Stortinget og kongen. Følgen er at den lovgivende myndighet blir krenket hvis vi ikke holder den loven.
Spørsmålet er: Hvem har jeg syndet mot? Jeg har syndet mot den evige, fullkomne, allmektige, nåde, hellige, kjærlige Gud. Og min skyld er akkurat så stor som han er. Det vil si: Jeg står overfor Gud på grunn av min synd med et ansvar som jeg ikke kan greie å gjøre regnskap for, og jeg har ingen ting som jeg kan stille frem for meg.
Det går også tydelig frem av det første ordet i Rom. 3, 9. Hva da, har vi noe fortrinn. Det betyr egentlig: Har vi noe vern, har vi noe å beskytte oss bakom. Noe som vi kan stille foran oss for å forsvare oss overfor Gud. Nei, aldeles ikke. Enten vi har Guds ord eller ikke, er vi alle sammen under synd, vi står alle sammen for Guds ansikt.
Jesus har illustrert det i en lignelse som vi finner i Mat. 18 med en mann som var skyldig 10 000 talenter. Når du tenker på at det tok en menneskealder å tjene det som svarer til en talent for en vanlig arbeidsmann i Israel, så representerer den summen Jesus taler om, 10 000 ganger det et menneske kan tjene i løpet av et menneskeliv. Du skjønner bildet.
Jesus taler om en synd som intet menneske kan klare å svare Gud regnskap for. Det er vår stilling overfor Gud på grunn av vår synd. Og dette er det at Gud vil menneskene skal se i øynene.
Når vi så taler om syndens følger, så står vi der ansvarlige for Gud i oss selv, og vi har intet å stille foran oss etter våre egne forutsetninger. Det er det ene.
(2) Det andre er hva denne synd har virket i vår egen natur. Og her har vi en beskrivelse faktisk i det vi leste i Romerbrevet 3. Og for kort å summere opp det som står der, sier det oss at vi har ikke alene mistet vår gudsfrykt gjennom vår synd, men også mistet evnen til å være gudfryktig.
Du hører i denne beskrivelsen: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en. Du hører blo. a. at alle er avveket, alle er blitt udugelige, det finnes ikke noen som gjør godt, ikke en eneste. Og så skildres det hvordan mennesket ert, hvordan det er fullt av løgn og forbannelse, bitterhet, mord, ødeleggelse og usælhet. Og freds vei kjenner de ikke.
Kort sagt, det er ikke gudsfrykt for deres øyne, v. 18. Du ser at mennesket har ikke evne til å leve rett som menneske her i verden. Menneskene kommer sammen for å finne ut av krigsfare, ut av kapprustning, ut av nød, ut av undertrykkelse, ut av voldsmentalitet og meget annet. Og så ser det ut til at selve menneskenes forsøk på å komme ut av det, vikler det enda mer inn i det. Dette har Guds ord sagt oss på forhånd.
Mennesket har ikke evnen til å leve rett, ikke en gang leve rett som menneske her i verden. Mennesket har ikke evnen til å finne det som tjener til fred, det som gjør menneskelivet verd å leve, det som tar bort frykt og fare, nød og undertrykkelse, krig og konsentrasjonsleirer, det som tar bort hunger og ulykke. Mennesket mangler selve evnen til å finne ut av dette.
Dette vil Gud at vi skal innse. Her ser du altså følgen av menneskets fall i synd. Vi står overfor Gud med en skyld vi ikke kan svare for, og vi står der som mennesker som har mistet evnen til å være gudfryktige, og evnen til å leve slik at menneskelivet på jorden blir verd å leve. Dette sier Guds ord oss om menneskets fall i synd.
Mange vil si at dette er da et forferdelig pessimistisk syn på menneskene. Nei, det er ikke annet enn sannheten. Og jeg vil gjerne ha sagt deg, at den som innser dette, han skal komme til å se hvor frelsen er fra dette. Og de som innser dette, de kan finne veien ut av det. Men de som ikke innser det, kommer aldri ut av det.
Det høres paradoksalt ut, men de som stadig roper på det gode i mennesket, de er menneskets verste ulykkesførere. De fører mennesket inn i det som er galt og ondt uten å vite det, uten å forstå det, fordi de ikke forstår det som i bunn og grunn er menneskets ulykke.
Nå har vi talt om noe av det viktigste som følger av menneskets fall i synd. Og vi skal nevne mer i neste avsnitt.
