27 av 28. Helliggjørelse.
I dag skal vi ta opp spørsmålet: Hva er helliggjørelse? Med helliggjørelsen tenker vi ofte på Guds verk med en kristen etter omvendelsen. Men for nå å være nøyaktig må vi nevne at det er brukt på to måter i Bibelen. Helligelsen eller helliggjørelse er egentlig det samme ord i grunnteksten. Det brukes for det første om hele frelsen.
Ordet hellig eller helliggjøre er brukt om alt det som skal til, fra det å bli en kristen, innbefattet å leve som en kristen, med alt det som Gud skal bruke et menneske til, like inn til det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Slik er det f. eks. brukt i Hebr. 2, 11, hvor det står at både den som helliggjør og de som helliggjøres er alle av en. Det kunne vi godt si med vår daglige tale: Både den som frelser og de som frelses er alle av ne.
Men det er ikke den måten vi helst tenker på det, når vi snakker om helliggjørelse på den måten som vi gjør her. Ordet helliggjørelse brukes også om det som skjer i en kristen etter at han er blitt omvendt til Gud. Og slik har vi det f. eks. i 1. Tes. 5: Han selv, Fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og gi at deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne og ulastelige ved vår Herren Jesu Kristi komme. Der er det sagt til troende mennesker, og der er det nok først og fremst sagt om det som Gud skal virke og utrette i dem, etter at de er blitt kristne.
Hva er altså helliggjørelse? Nå tenker vi på Guds gjerning i en kristen etter omvendelsen. Mange vil umiddelbart svare: Det må vel være at Gud gjør oss hellige. Det stod jo også det i ordet jeg siterte fra 1. Tes. 5: han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.
Imidlertid er ikke det svaret helt korrekt. Det kan være riktig. Jeg vil si, det kan være riktig etter Guds ord, men faktum er at det også kan bli meget galt. Derfor må vi se litt nærmere på dette spørsmålet, eller mer nøye: Hva er helliggjørelse?
Og da vil jeg ta utgangspunkt i det siste kapittel i Bibelen: Åpenb. 22, 11: La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort.
Her hører vi at det som et menneske er, det kommer det til å bli. Den som er ond blir ond, den som er uren blir uren, den som er rettferdig kommer til å bli helliggjort. Sannheten etter Guds ord er nettopp: Intet menneske kan bli helliggjort uten at han først er blitt hellig. Det overser mange når de tar opp dette spørsmålet om hva helliggjørelse er. Det kan bare skje med dem som først er blitt hellige.
Men hvordan skjer da det, hvordan blir et menneske hellig? Der svarer Guds ord ganske enkelt. Jeg siterer uten å gå nærmere inn på det. For det går så tydelig frem av det som vi har talt om i tidligere leksjoner. Jesus sier i sin øvsteprestlige bønn (Johs 17): Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet. Vi blir altså hellige fordi han har helliget seg for oss.
Og om det står det i Hebr. 10, 10-14: Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. 11 Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder. 12 Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. 14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.
Du hører her at vi blir helliget ved Jesu Kristi stedfortredergjerning. Jesus har gått i vårt sted, han har helliget seg for oss, han har tatt bort våre synder, han har oppfylt loven og gjort hele Guds vilje, for at vi skal bli helliget ved det han har gjort en gang for alle med ett offer. Det betyr at vi blir hellige ved omvendelse og tro, akkurat slik som vi har talt om det i de foregående leksjonene.
I forrige leksjon talte vi om å få del i guddommelig natur, og vi pekte på at den som hører ordet om Jesus, slik at hans hjerte blir rettet på Jesus, han får Guds liv inn i sitt hjerte.
Hellig betyr egentlig å være i samfunn med Gud, når det er brukt om et menneske. Om ting brukes det om å være innviet til Guds bruk. Når det brukes om Skriften, betyr det å være inspirert av Guds Hellige Ånd. Når det brukes om mennesker, betyr det altså å være i samfunn med Gud og gjennom det å være til Guds disposisjon og tjeneste.
Hellig – det er å komme i samfunn med Gud, det er jeg for at jeg har hørt om Jesus og tatt imot ham, ved omvendelse og tro er jeg blitt et hellig menneske. Det er den eneste måten at et menneske kan bli hellig på. Den som gjennom omvendelse og tro er blitt hellig, han helliggjøres.
En kunne da si at helliggjørelsen er veksten av det nye sinn, som fødes i oss ved troen på Jesus. Helliggjørelse er at det gamle menneske som bor i oss, stadig skal miste makt og innflytelse over oss, og at det nye sinn stadig skal vokse i oss og sette mer og mer preg på oss. Eller vi kunne si det slik: Helliggjørelse er at Jesus stadig får mer og mer makt og innflytelse over oss, at det skal bli mer og mer tydelig at Jesus bor ved troen i våre hjerter, at Han og ikke vårt selvliv, skal være det som bestemmer vårt liv og vår ferd.
Vi har fått det så klart uttrykt av Jesus selv i hans tale om vintreet og grenene (Johs 15): ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke dere, uten at dere blir i meg. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer meget frukt, for uten meg kan dere slett intet gjøre,” sier Jesus. Vi blir i ham, så blir han i oss. Der har vi jo helliggjørelsen i en sum.
Dette betyr at vi er kalt til å leve et helt nytt liv. Men for å forstå dette, må vi være klar over at det er to naturer i en kristen. Vi har vår gamle, medfødte natur. Den er som den alltid har vært, den er ond og gudfiendsk, som vi skal se litt mer på siden. Men vi må være klar over at den har vi i oss også etter at vi er blitt kristne.
Så har vi fått et nytt sinn. Og det som karakteriserer det nye sinn som vi har fått, er at det både er av Gud og som Gud. Dette nye sinn setter sitt preg på den som har det, hvis det får lov å råde. Og det er det vi er kalt til i vårt daglige liv, at dette nye sinn og ikke vårt gamle medfødte menneske, skal råde.
I Gal 5 kommer dette til uttrykk på en særskilt måte. Det står om de to naturer i en kristen, det vil si det gamle menneske, det begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet. Disse to står hverandre imot så dere ikke skal gjøre det dere vil. Meningen er altså at vi skal gjøre det Jesus vil, vi er kalt til å leve til hans ære.
Vi er ikke kalt til urenhet, sier Guds ord, men til helliggjørelse. Vi er ikke kalt til å leve for oss selv, men til å leve for ham. Og i 2. Kor. 5, 15 står det at vi som lever, skal ikke leve for oss selv, men for Ham som er død og oppstanden for oss.
Hvordan skal jeg komme til å leve for Ham?
Med dette kommer jeg inn på det mest aktuelle spørsmål for hver ærlig kristen. Det er så meget ondt i meg, hvordan skal jeg få seier over meg selv, hvordan skal jeg få seier over min synd, hvordan skal jeg komme til å leve til Guds ære? Ja, det er viktige spørsmål, og nå skal vi se litt på hva Guds ord sier om dem.
Først må vi si et par ord om hvordan det ikke går til å få seier over synd. Men nå skal du merke deg, at nå vil jeg ikke tale om uærlige mennesker. Jeg vil ikke nå tale om slike som bekjenner seg som kristne uten å være det. Heller ikke vil jeg tale om kristnesom glir inn i en uærlig kamp mot synden. For det fører bare bort fra Jesus, og det sier seg selv at en uærlig kamp er ingen kamp. Det kan ikke føre til noe resultat. Om en f. eks. vil kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens lyst, så er det en uærlig kamp. Det nytter ikke.
Heller ikke om en vil kjempe mot alle synder, unntagen den som en særlig ligger under for, eller er glad i. Det nytter heller ikke. Det er som om man skulle forsvare en festning med hull i muren, og ingen står vakt der hullet er. Da går jo fienden inn der, og tar festningen innenfra.
Det å kjempe mot syndens følger, men ikke mot syndens list, eller å kjempe mot alle mulige synder unntagen den man er glad i, det vil jeg karakterisere som uærlig kamp. Og jeg sier med en gang at det fører en kristen bort fra Jesus. Det er ikke mer å si om det.
Helt annerledes er det med dem som kjemper ærlig, og likevel synes det er umulig å få seier over seg selv og over sin synd. Der er det to viktige kjensgjerninger vi må peke på først. Det ene er at du kommer aldri til å bli kvitt det onde i deg, så lenge du er her i verden. Jeg husker hvordan jeg i mine unge dager ba Jesus: Kan du ikke ta fra meg dette. Jeg kjente min treghet og ulyst til Gud, treghet i bønn, og lyst til slike ting som jeg visste var imot Gud. Og så ba jeg: Herre, kan du ikke ta det fra meg, kan du ikke la meg bli kvitt det.
Og jeg fikk det svar fra Herren, at det kunne han nok, men da måtte han ta meg bort fra legemet og hjem til seg. Den dagen vi er borte fra legemet og hjemme hos Herren, skal vi bli kvitt det. Men så lenge jeg var her i verden, så ville jeg ikke bli kvitt det ond ei meg. Det ble klart for meg ut fra Guds ord.
Videre må vi si at det onde i oss kan heller ikke bli godt. Du skjønner mange ber på den måten. De ber Gud om å hellige det gamle menneske i seg. De skjønner ikke selv at det er det de holder på med. Men i virkeligheten ber de Gud om å gjøre det onde godt, og uten å skjønne det vil de at Gud skal helliggjøre det gamle menneske. Men du forstår, den kampen er på forhånd dømt til å mislykkes.
Det onde i oss kan ikke bli godt, og du hører det når jeg sier det på denne måten: Egoisme kan ikke bli kjærlighet, hovmod kan ikke bli ydmykhet, urenhet kan ikke bli renhet. Og slik kunne jeg holde på. Her vil jeg få henvise deg til Guds et ord, som er sagt om og til frigjorte kristne. Du finner det i Rom. 8, 7: Kjødet, det vil si det gamle menneskes, attrå er fiendskap mot Gud. Det er ikke Guds lov lydig, men så fortsetter det: Kan heller ikke være det. Du skjønner altså at helliggjørelse er ikke at det ond ei oss skal bli godt. Men det skal skje på en helt annen måte. Og det skal vi ta opp neste gang, om Gud vil.
