5 av 28. Guds frelsende kjærlighet.
Møter du Guds hellighet, så møter du Gud personlig. Møter du Guds frelsende kjærlighet, så møter du og Gud personlig. La dette stå klart.
Guds frelsende kjærlighet er evangeliets åpenbaring. Liksom Guds hellighet er lovens åpenbaring, er hans frelsende kjærlighet evangeliets åpenbaring. Og nå har vi fått det rette utgangspunktet, både for loven og for evangeliet. Jeg sluttet forrige gang med å peke på at loven er gitt på grunnlag av dette: Jeg, Herren din Gud, er en hellig Gud.
Evangeliet er en åpenbaring av denne hellige Gud, han elsker oss mennesker, og elsker oss slik at han frelser oss fra det som hans hellighet ikke kan unngå å sende over oss. Etter Guds hellighet må synden få sin dom. Vi er prisgitt Guds straffedom, for Gud verken kan eller vil gå på akkord med synden.
Guds frelsende kjærlighet er at Gud selv finner en utvei til å frelse oss fra denne sin egen dom over synden. Det er underlig, men Luther sier det meget treffende: Gud frelser oss fra Gud. Slik karakteriserer han evangeliet. Gud frelser oss i sin egen kjærlighet fra den dom vi ellers måtte være hjemfallen til. Og ut fra det skal vi se på noen av de ord som Bibelen bruker om Guds frelsende kjærlighet.
1) Vi har da først og fremst ordet nåde. Det betyr at Gud elsker oss uten grunn i oss selv. Gud elsker oss for intet, aldeles uforskyldt, uten hensyn til hvem vi var eller er. Visst nok snakker vi mennesker om å bli fortjent til Guds nåde, men det er en umulighet. Man kan aldri bli fortjent til Guds nåde. Guds nåde er nettopp dette at Gud elsker oss, ganske enkelt fordi han elsker oss, aldeles uten noen grunn i oss. Og det er denne Guds store nåde som er eneste årsak til alt det Gud har gjort, og fremdeles gjør, for å frelse meg og deg. Alt er av nåde.
Det er en av kirkefedrene som sier: Jeg har grunnet i netter og dager på hva det vel kunne være som beveget Gud til å elske oss, og jeg har kun funnet dette ene svar: Han elsket, derfor elsket han. Bedre kan det ikke sies. Det er ingen grunn for Guds kjærlighet. Den er av nåde.
2) Et annet uttrykk er miskunn. Det betyr at Gud ser til oss i vår elendighet. Det er understreket i Guds ord gang på gang: Elendige folk tar du deg av. Det er sitat fra en av salmene. Elendig, ja, det er elendig – det er det den føler som ser sant på seg selv. Det det menneske føler seg som kommer til kort her i verden, som ikke kan gå på akkord med sannheten – han føler seg elendig. Han kjenner seg forstøtt, fortapt og fordømt. Og så kommer Gud og sier om seg selv: Han elsker fordi han elsker, uten noen som helst årsak hos oss.
3) På lignende måte er det med ordet barmhjertighet. Det betyr at han har hjertelag overfor oss. Slik er det også med ordet 4) tålmod. Gud tåler det onde, og hvorfor tåler han det onde? Jo, fordi han har gjort og gitt ting til vår frelse, og han vil at de skal skje fyldes før han sender sin dom.
5) På samme måte er langmodighet brukt i forbindelse med Guds kjærlighet. Det betyr en lenge øvet tålmodighet.
6) Og så har vi ordene godhet og trofasthet. Det kan ikke sies om mennesker at de er trofaste, tvert imot er de troløse, men Gud er trofast. Han holder hva han har lovet, han står ved sitt ord, han kan du stole på.
Og du ser at det er en stor oppbyggelse å stanse for hva Skriften sier om Guds kjærlighet. Og i hver eneste av disse ord er åpenbaringsglimt, der vi møter den sanne, levende Gud som frelser oss: Nåde, kjærlighet, miskunne, barmhjertighet, tålmod, langmodighet.
Men evangeliet, Guds frelsende kjærlighet, blir fullbyrdet fremfor alt i Jesus Kristus. Det er Guds Sønn som er blitt menneske. Vi kommer litt tilbake til det senere. Men vi kan ikke tale om Guds frelsende kjærlighet, uten samtidig også å peke på Guds frelsende kjærlighet som fullbyrder seg i den kjensgjerning at Gud selv går inn i menneskeheten i sin Sønn. Han går inn for å ta på seg det som han selv etter sin hellighet må felle dommen over.
Det er noe ufattelig, dommeren går her og tar dommen for de dødsdømte. Der har du Guds frelsende kjærlighet.
Tenk om menneskene visste dette. Og jeg kunne ha lyst til å spørre deg som leser dette: Har du tenkt på det noen gang at Guds frelsende kjærlighet er at Gud selv tok den dom som du har fortjent, for at du skulle slippe den. Derfor kaller han på deg, derfor vil han ha deg til å innrømme og innse dine synder. Det er ikke for å gjøre deg noe ondt og ikke for å slå deg ned, men for at du skal få se hva du ellers umulig kan få se: at det som du må svare regnskap for, det skal du få slippe. For i sin evige kjærlighet tok han selv din dom.
Dette er Guds frelsende kjærlighet. I dette møter du Gud selv, levende og personlig. Den som hører dette og tror dette, er derfor et frelst menneske. Det står meget klart og utvetydig sagt i Guds ord.
Når har vi stanset litt ved det vi kaller Gudsbegrepet. Og med vilje og hensikt har vi også kommet litt inn på noen personlige forhold i den sammenheng.
Nå sier Guds ord videre at denne ene treenige Gud, som har denne vesens fylde, han har skapt alle ting. Om skapelsen kan vi ikke si meget i disse leksjonene. Men vi skal i alle fall ha nevnt at alt er skapt VED HAM! Det står klart i Guds ord: Da Gud skapte verden, var ingen med ham. Ingen og intet eksisterer før Gud. Det står meget klart: Han er før alle ting.
Det står om Faderen, og det står om Sønnen, og da skjønner vi at det også gjelder Den Hellige Ånd. Og det står alt i begynnelsen av skapelsesberetningen at Guds Ånd svevde over vannene. Gud er til før alt og alle. Og alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er blitt til. I neste kapittel skal vi tale mer om skapelsen.
