Nå skal vi gå litt videre og se på resultatet av menneskets fall i synd. Vi kan sammenfatte det slik: For det første har mennesket mistet gudsbildet, for det andre er døden kommet inn i verden, og for det tredje er lidelsen kommet inn i verden. Hele skaperverket er lagt under lidelse for menneskets synd.
Når det gjelder dette første, at mennesket har mistet gudsbildet, betyr det på ingen måte at mennesket opphører å være en person. mennesket har sitt viljeliv, sitt forstandsliv, sitt følelsesliv – men hele personlivet er ødelagt av synd etter fallet. Mennesket har ikke lenger en fri vilje, slik som det hadde da det ble skapt.
Med fri vilje mener vi ikke det at mennesket i det daglige liv kan gjøre mange ting som det vil eller la det være. Man kan gå gjennom en dør eller la det være, man kan gå på et møte eller la det være, man kan spise eller la det være. Men dette har ikke noe med fri vilje å gjøre.
Med fri vilje mener vi at mennesket kan ikke ville Gud, det kan ikke av egen fri vilje gjøre det som Gud vil. Mennesket ønsker ikke Gud, det har ikke lyst til Gud. Tvert imot kjenner det ulyst til Gud og lyst til det som er Gud imot. På den måten er menneskets person blitt en annen enn det var før.
Og skal vi se litt mer på dette rent prinsipielt under de synspunkter som vi tidligere har nevnt om menneskets gudbilledlighet, så kan vi først si litt om den religiøse side ved gudbilledligheten. Fra å være vendt til Gud er mennesket vendt fra Gud. det er blitt et skille mellom Gud og mennesket. Mennesket lever nå i sin egen verden, fremmed for Gud. Hva det innebærer, skal vi se på litt senere.
Videre når det gjelder den sosiale side ved gudbilledligheten, dvs. forholdet mellom mann og kvinne, så er dette blitt preget av seksualitet. Det å være gift står for den ugifte som en lyst, og for den gifte som en tvangsstand. Det er kommet inn i mennesket som et formål å leve etter sine lyster, og det er blitt bestemmende i stor utstrekning for hvordan et menneske innretter sitt liv på jorden, og hvordan de tenker og resonerer og bedømmer alle ting. Det er vår tid et eneste sammenhengende vitnesbyrd om.
Når det gjelder den kulturelle side ved gudbilledligheten, at menneske er skapt til å legge jorden under seg, til å herske over den på Guds vegne. Men mennesket misbruker dette til å herske over hverandre, til å utfolde makt til fordel for seg selv. Kort sagt, mennesket er blitt et annet enn det var ved skapelsen.
Videre er døden kommet inn i verden. Døden er først og fremst en åndelig død. Det vil si at mennesket lever i en eksistens borte fra Gud, atskilt fra Gud. Mennesket er, som det heter i Guds ord, død i sine synder og overtredelser. Og vi kommer til å se litt nærmere på det.
Med denne følger så den legemlige død. Det er et stadium i dødens utvikling. Nå tenker jeg på de mennesker som ikke blir frelst. For frelste mennesker er døden noe helt annet. Men her tenker jeg på mennesker som får utfolde seg i sin naturlige tilstand.
Og det tredje stadium i dødens utfoldelse, er den evige død. Den betyr altså ikke utslettelse, som mange vil ha det til. men det betyr en evig eksistens borte fra Gud. Og hva det innebærer, kan vi ikke en gang ane.
Når vi nå skal se litt nærmere på hva dette betyr rent praktisk for oss, for det er jo det vi må ha i forgrunnen her, da skal vi sammenfatte det ut fra et synspunkt vi finner i Rom. 3. Vi skal lese fra v. 9 til og med 18.
”Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd,
10 som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.
11 Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud.
12 Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.
13 Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper.
14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
15 Raske er deres føtter til å utøse blod.
16 Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier.
17 Freds vei kjenner de ikke.
18 Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.”
Her blir det konstatert at alle mennesker er alle sammen under synd – både de som har og ikke har Guds ord. Det er vår situasjon etter at synden kom inn i verden. Og vi kan da spørre: Hva er egentlig synden? Hva var det mennesket kom inn i gjennom fallet?
For å svare på det, kan vi sitere fra Rom. 1, 18: ”For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.”
Merk deg at Guds vrede åpenbares over ugudelige. Det står ikke her over alle som har syndet, for vi som er frelst og tror på Jesus, har også synd i vårt liv. Men vi kommer likevel ikke inn under Guds vrede.
Men legg merke til HVEM der står at Guds vrede åpenbares over – ugudelighet. Det vil si at de lever uten Gud, de klarer seg uten Gud, eller om du vil: de som vil være sin egen gud, sin egen herre, sitt eget forsyn – de som kjenner sannheten, men ikke vil bøye seg for den.
Urettferdighet betyr, de som hørte, og man holder sannheten nede i urettferdighet. Det vil si at man kjenner den, men vil ikke bøye seg for den. Hva viser dette? Det viser Selvlivet, for å si det med ette ord.
Synden er selvlivet, selviskheten. Du hører det når jeg sier egenrettferdighet, egenrådighet, egensindighet, eller kort og godt egen. Du hører det også når jeg sier selvgod, selvsikker osv – kort og godt selvisk. Å hevde seg selv, og være seg selv nok overfor Gud er ugudelighet.
Å være det overfor medmennesker er egoisme. Og fra denne selviskheten er det alt ondt kommer. Denne selviskheten ble plantet inn i oss gjennom den fristelsen som vi talte om i forrige leksjon. Satan sa nettopp, at det er det som er gått inn i oss. Dere skal bli som Gud. Mennesket skal bli som Gud, det vil være sin egen gud.
Å kjenne godt og ondt, sa sjelefienden i fristelsen, og det gjentar seg. Mennesket vil finne normen for rett og urett i seg selv. Det vil avgjøre ut fra seg selv, ut fra sine såkalte behov, hva som er sannhet og løgn, hva som er godt og hva som er ondt.
Mennesket vil, kort og godt sagt, være sin egen gud og sin egen herre. Og ut fra det følger alt ondt. Enten du tenker på krig, nød, konsentrasjonsleirer, eller du tenker på umoral, usedelighet, eller du tenker på egenrettferdighet og alt som har med naturlig religiøsitet å gjøre, så kommer alt sammen fra selvlivet. Og mennesket er fremmed for Gud i sin egen religiøsitet.
Synden er selvlivet! Og det vi konstaterer om oss mennesker nå etter syndefallet, er slik vi er blitt som syndere. Og det innebærer to viktige kjensgjerninger, som vi skal komme tilbake til.
-
