24. Kristendom, av Ø. Andersen.

24 av 28. Kampen under loven.

Sammenhengen i det vi taler om her er dette: Når Gud sender ut sitt kall til å ta imot frelsen i Jesus Kristus, er der ingen ting i veien for at hvert eneste menneske som hører dette kallet kan ta imot det umiddelbart. Det er ikke satt opp noen som helst betingelse for å komme til Jesus. Så snart innbydelsen lyder, kan mennesket der og da ta imot det som de hører og bli frelst.

Men det gjør ikke de fleste av oss. Det kommer som regel av at vi ikke har mistet troen på oss selv på forhånd. Og i stedet for å ta imot kallet, tenker vi: Jeg må bli annerledes, jeg kan ikke være som jeg er, nå må jeg begynne å ta det alvorlig med Guds vilje, kort sagt: Det kan ikke fortsette på denne måten. Og så begynner kampen med loven under loven. Det skal vi se nærmere på nå.

Vi skal lese fra Rom 7,7-13 Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! 8 Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. 9 Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. 10 Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. 11 For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. 12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. 13 Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.

Her hører vi hvordan det går når et menneske møter loven. Og for å få en oversikt over det som dette avsnittet inneholder, vil jeg sammenfatte det i tre stadier. Loven virker i og for seg det samme på alle mennesker. Lovens virkning er bare en. Likevel får den forskjellig virkning på de forskjellige mennesker, fordi de forskjellige mennesker stiller seg så forskjellig til loven. Og som sagt for å gjøre det kort og lettere å huske, skal vi sammenfatte det i tre stadier.

(1) Det første er det som apostelen karakteriserer med disse ordene: Uten lov er synden død. Jeg levde en tid uten lov, sier han. Det er mange mennesker som vet at Gud er rettferdig, men de har aldri møtt Gud som en hellig Gud. De kan se sin synd, uten at de får noen større vanskelighet av det. De sier som så at vi kan da be om tilgivelse, og Gud vil vel tilgi oss for Jesu skyld. Og så får vi gjøre så godt vi kan, vi får innrette vårt liv som det er best mulig for oss.

Gud vet vel det at vi holder ikke mål, vi er ikke fullkomne. Men så får vi be om tilgivelse for det som vi ikke greier, og Gud kan da ikke forlange mer enn vi er i stand til. Dette er å leve uten lov! Dette er veien til fortapelsen! Og på den veien går mange mennesker i dag. På denne veien var også apostelen i tiden før han møtte Jesus.

Når han sier at han levde uten lov, betyr det på ingen måte at han ikke hadde kjennskap til den. Han kunne jo hele Det gamle Testamentet utenat, og like fra sin tidligste barndom hadde han kjennskap til loven, både dens bud og forbud. Selv sier han at han menneskelig sett var ulastelig etter loven. Ingen kunne sette fingeren på et eneste punkt i hans liv og si at han hadde sviktet. Guds ord motsier aldri dette hos Paulus.

Likevel var Paulus til denne tid ikke noen god mann, og han gjorde med alle sine lovgjerninger ikke en eneste god gjerning. Tvert om var han en morder som fnyste av vold og mord mot de kristne. Og han unnså seg ikke for å ta deres liv hvis han mente det var nødvendig. Som en så treffende har sagt: Fariseerne ble onde i sitt forsøk på å være gode.

Det gjaldt Paulus, og det gjelder også mange mennesker i dag. Noen lever i åpenbare synder, andre prøver å gjøre lovgjerninger. Men de har det til felles at de kjenner ikke loven, og synden er som død for dem. De tror de kan leve med Gud på denne måten, og vet ikke sannheten om seg selv. Dette blir annerledes når vi kommer til det som jeg vil karakterisere som det andre stadium.

(2) Da budet kom, sier Paulus. Det er et meget godt uttrykk. Da ble jeg truffet, sier vi. Det er ikke mange synder Gud behøver å peke på i vårt liv, før vi blir truffet. Det kan være EN synd. Når et menneske er vakt, når det hører evangeliet og kallet til omvendelse, og det begynner å tenke med seg selv at nå må jeg bli annerledes, da blir de gjerne truffet av Gud.

Og etter at et menneske er truffet, blir det aldri mer det samme som før. Enten bøyer et menneske seg, og da begynner en helt ny utvikling i det menneskes liv. Eller han motsår det, og da vet han senere at han har stått imot sannheten. Han vil siden gå med den bevissthet i sin samvittighet at han var kalt av Gud. Gud hadde møtt ham og vist ham sannheten. Men han ville ikke bøye seg.

Den som bøyer seg, kommer altså inn under det jeg kaller det andre stadium. Det kan vi best karakterisere ved en stadig voksende erkjennelse av hva synd egentlig er, en voksende erkjennelse av hvem jeg egentlig er og hva jeg er.

Apostelen sier som du hørte i ordet fra Rom. 7: Jeg levde en tid uten lov, men da budet kom – da livnet synden opp, står det egentlig i grunnteksten. Da budet kom, da kom det liv i synden. For synden tok anledning av budet og dåret – det vil si narret og bedrog meg – og drepte meg ved det.

Vi tar oss sammen og sier til oss selv: Nå må jeg ta det alvorlig med Guds vilje, nå må jeg bli annerledes, og så setter vi vår vilje bak. Og nettopp det av vi setter vår vilje bak, gir en ganske stor frimodighet til å begynne med, og en er også mange ganger frimodig i sine vitnesbyrd, ikke minst overfor eldre kristne som en synes taler så altfor meget om sin skrøpelighet og at en kommer til kort.

Nei, nå gjelder det å ta det alvorlig, nå gjelder det å være en hundre prosent kristen. Nå skal man innrette seg etter Guds ord, nå skal man gjøre det som Gud påbyr, og så skal man la være å gjøre det som Guds ord forbyr.

Men det varer ikke lenge før man oppdager at man ikke greier det. Det er gjerne det første. Men det stanser nok ikke med det. Når man ikke greier det, så oppdager man at det er fordi motivene bak ikke er så gode likevel. Når det kommer til stykket så oppdager jeg at jeg har lyst til synd, jeg vil faktisk synde.

Det begynner å gå galt med kampen mot synd, det er som om synden tar anledning av budet, bokstavelig slik som det står. I stedet for at jeg skulle bli bedre, så går det meg ille. Og jeg begynner å få se inn i et hjerte som slett ikke er så ærlig. Det er så mye småfusk, så mye uredelighet, jeg er så innvortes frynset. Jeg holder ikke mål, jeg blir fratatt enhver unnskyldning, og der står jeg.

Jeg som begynte og trodde jeg skulle gjøre det så godt, jeg står der med mine forsøk fullstendig dømt og anklaget. For det har ikke bare mislyktes så fullstendig for meg, men jeg ser at bakom er det en ond vilje. Det er simpelthen gudsfiendskap i meg. Jeg ser noe som jeg aldri har sett før. Og etter som dette går, kjenner jeg hvor hard, kald, likegyldig og upåvirkelig jeg er.

Resultatet er at etter kortere eller lengre tid står jeg overfor Gud dømt og anklaget og har ingen ting å unnskylde meg med. Og det verste er at jeg vet ikke hvordan dette skal ende, for jeg ser ingen utvei og ingen fremtid. Dette karakteriserer altså det andre stadium.

Og som du hører av det jeg sier, så er der en enda større erkjennelse av hvem og hva man egentlig er i seg selv. Her blir dessverre mange stående. Ordet får ikke føre dem lenger, og det kommer av at de ser ikke riktig evangeliet slik som de skulle samtidig med at de opplever disse tingene.

Når kvelden kommer, ber de om tilgivelse for sin synd, og de sier til Gud at nå må du hjelpe meg til å bli bedre i morgen. Og så tenker de med seg selv at nå må jeg våke og be og ta meg sammen. Og da håper de på at de ved Guds kraft skal det bli bedre med dem. Men neste kveld er de like elendige.

Stadig heter det: siden, siden, siden engang skal det vel bli bedre med meg. Det er jo nettopp det den arme sjel ikke kan begripe, sier Rosenius, at det er jo nettopp det den ikke har i sin makt å våke og be og ta seg i vare og bli gudfryktig. Ja, at vi ikke en gang har det i vår makt å styre våre tanker, at vi ikke en gang kan tenke noe av oss selv, men at Kristus må gjøre alt for å frelse det fortapte. Og med det kommer jeg til det som jeg vil karakterisere som det tredje, det egentlige stadium, det som loven tar sikte på og skal utrette.

(3) Jeg må innse at det er ikke stoff i meg som Gud kan gjøre noe utav. Like siden oldkirken har det vært brukt et bilde her. Det er brukt av en av kirkefedrene, og det er brukt av Ludvig Hope. Det er om snekkeren som arbeidet med et råttent materiale. Snekkeren kan være dyktig nok, verktøyet godt, han legger sin kraft på det. Men jo mer han arbeider, desto mer kraft legger han på det, og desto fortere går det i stykker. Alt sammen fordi materialet svikter. Jeg husker det var slik med meg, da jeg opplevde dette første gang. Og jeg har opplevd det mange ganger siden. Det er det med deg og med meg som vi ikke så til å begynne med: Det finnes ikke stoff i oss. Det er noe som ikke Gud en gang kan gjøre, det er noe som er umulig for loven fordi den er maktesløs ved kjødet – det gamle menneske som er i deg og meg. Og det som er Guds hensikt når vi kjemper på denne måten, er å få oss til å innse at alt er forbi med oss.

Når har loven gjort sin gjerning, spør du, og jeg svarer: når du har mistet troen på deg selv. Det innbefatter at du har mistet troen på at Gud kan gjøre noe ut av deg etter dine naturlige forutsetninger. Det er ikke bare at du ikke kan noe av egen kraft, men det hjelper ikke en gang om du får Guds kraft. Det er ikke noe stoff i deg som holder. Du mister troen på deg selv, og da forstår du at da kan evangeliet for alvor få vise oss hva vi har i Jesus. Og det skal vi gå over til i neste kapittel.