Hovedbegreper i den kristne tro.
I av V.
1) Syndens alvor.
1. Mos. 3, 1-6; 23-24: Rom. 5, 12-18.
Syndefallet er den alvorligste dagen i historien. Fallet er virkelig historie, det har skjedd om vi ikke forstår det.
Hva var det som hendte? Her skal vi se på tre hovedsaker i verdens begynnelse.
1. Skapelsen. 1. Mos. 1-2.
Om dette vil vi her si to ting:
a) Gud skapte alt. Alt er fra Guds hånd, og ikke en gradvis naturlig utvikling. Det motsier ikke at det kan ha vært en viss utvikling inne hver rase og art. Men Gud selv er arkitekt og byggherre. Det sier Guds ord tydelig.
Salme 8, 4: Det er et verk av dine fingrer.
Salme 33, 9: Han talte og det skjedde, han bød og det stod der.
Hebr. 11, 3: Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord.
Det er ikke lett for tanken å begripe alt dette. Men troen aksepterer at alt er av Gud og overlater alt til Gud. Vi tror det Bibelen sier, selv om vi ikke kan forklare det: Gud står bak alt.
Utviklingslæren eller evolusjonsteorien som Darwin har æren for sier grovt sagt: Det er blitt til av seg selv, og alt utvikler seg mot noe bedre. Det svake må bukke under, og bare de sterkeste overlever. Det innebærer at alt blir bedre med tiden, og at man ikke regner med en høyere makt som Gud. Og det er ubibelsk – og uvitenskapelig. Ingen kan bevise eller etterprøve noe slikt. For å være vitenskap, må man kunne det.
b) Ved skapelsen var alt godt. Verden var hellig og ren på alle måter. I Eden var ingen synd eller noe stygt, urent eller hat. Alt var fullkomment og derfor etter Guds vilje.
Derfor kan vi ikke gi Gud skylden for det elendige i verden. Det er umoralsk og fullstendig feil. For tenk: En gang var verden et paradis. Da var mennesket godt, og alt var etter Guds tanke. Det var som Henrik Ibsen sier i Per Gynt: ”med Guds stempel på sin panne.”
2. Syndefallet. 1. Mos. 3.
Deretter kom det vi kaller syndefallet. Da inntraff verdens største katastrofe. Alt ble vondt både i naturen og mennesket. Det var ikke bare litt av det skapte som kom ut av lage. Alt ble ødelagt.
Det er uforklarlig: Hvor kom det vonde og Satan fra? Og hvordan kunne Gud tillate at slikt kunne skje? Vi må bare si at vi har ikke den fulle forklaringen på det. Men vi bøyer oss for at det har skjedd, og at Gud visste hva han gjorde.
En forklaring på Satans opphav er nevnt i Jes. 14: Lucifer var en fallen Guds engel og ble Guds motstander da han ikke fikk den store plass som han ønsket. – Slik er også mennesket skapt som et fritt og selvstendig vesen og kunne ta sitt valg i forhold til Gud. Mennesket ble fristet av djevelen, og det gikk i samme fella som han.
a) Fristelsen.
Djevelen var listig og en god pedagog. Han sådde tvil om Guds ord og sa: Er det ment slik som du tror? Dermed fikk han lillefingeren – og tok deretter alt. Tvilen er farlig, og Evas feil var at hun lyttet til tvilen og gav den rom i sitt hjerte. Slik er ofte fristelsen.
b) Storhetstanker.
Djevelen vakte store tanker i henne: Hun kunne bli som Gud, v. 5. Og slik er den falne natur blitt etter fallet: Mennesket vil bli stort, komme seg opp og klare seg selv. Det fører uvegerlig til at de avsetter Gud, og de blir selv gud i sitt liv.
Noen synder frekt og åpent og stort. Andre gjør det skjult og usynlig og lite. Ingen skal vite om det. Men det er like syndig om hele verden vet det eller ei. For synden er alltid mot Gud. Etter syndefallet lever mange som om Gud er død. Det er fallets frukt. I vår kultur er det blitt slik. Og da er Vesten verre enn hedningene. De klynger seg til og regner med høyere makter. Vår del av verden regner bare med seg selv og teknikken.
c) Adam og Eva gjemte seg for Gud.
Det er en følge av fallet. Langt inne i menneskesinnet lever et spørsmål hos mange. Kanskje det er en Gud? Og når han oppdager min synd, hva skjer da? Det var samvittigheten som dømte de første menneskene. Og mange demper den og skader den ved stadig å trosse den.
I v. 10 står det at de ble redde. Og den som lever i synd, er redd Gud. Det samme ser vi hos Kain i kap. 4, 16: Han var stadig på flukt. Mennesket vil bort fra Guds nærhet, for der merker de dommen over sitt liv. Det de ikke tenker på er at de aldri kan flykte bort fra Gud og regnskapet med han.
d) Konsekvensen(e) av fallet.
Det er mange følger av syndefallet, men den alvorligste av alle er at alle ble syndere i og med Adams fall. Rom. 5, 12-18.
a/ Alle mennesker ble syndere. Det sier Bibelen helt tydelig. Rom. 3, 23; 5, 12 og 19. Alle har syndet – det er overskriften over våre liv.
b/ Alle kom under Guds dom ved fallet. I Augustana art. II leser vi: ”Videre lærer de at alle mennesker som etter Adams fall fødes på naturlig måte, fødes med synd, det vil si uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond lyst, - og at denne sykdom eller arvesynd er virkelig synd, som alt nå virker fordømmelse og evig død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og den Hellige Ånd.” Det er altså alvorlig å være født som et menneske. Du er under Guds dom. Rom. 5, 18.
c/ Syndefallet ødela mennesket åndelig sett. Pontoppidan taler om følgen av syndefallet slik, sp. 382: Følgen er ”alt ondt. Tapet av gudsbildet, og i stedet for det den avskyelige likhet med Satan og trelldom under ham både for sjel og legeme. Kort sagt: Døden både åndelig, legemlig og evig.” – Det betyr også at vi ikke kan frelse oss selv og vi er ikke skikket for himmelen etter vårt naturlige fødsel.
Vi var altså fortapt før vi ble født. Og i tillegg synder vi selv villig og ofte. Derfor er vi uten håp og uten Gud i denne verden. Ef. 2, 12. – Det så Gud i evigheten.
3. Frelsesløfte, v. 15.
Dette er det første løftet om en frelser i Bibelen og kalles fra gammel tid for ”Protevangeliet”: det første evangelium. Og det var et skinnende lys i mørke for Adam og Eva: En dag ville seieren komme og en frelser bli født. Djevelen skulle ikke seire, men bli knust til slutt. Da ville fallet være gjenopprettet.
Og det skjedde på korset på Golgata. Jesu ord: Fullbrakt! var det evige seiersropet. Det var bare ett ord på Jesu språk, så langt vi kan forstå. Han hadde sonet alle synder og åpnet porten til paradiset og selve Guds himmel. Nå venter han bare på syndere at de vil ta imot dette og komme til ham. Har du gjort det?
I den siste store dommen for Guds trone, ville det bli klart for alle – både mennesker, engler og djevelen med hans hær. Da skal seieren proklameres for hele universet. Alle de som ikke eier Jesus i troen vil da gå evig fortapt. Hvor skal du være da?
II av V.
2) Forløst i Kristus. Mat. 20, 28.
Det første løftet kom straks etter fallet. Det var vagt uten at en spesiell person var nevnt. Men det er likevel klart nok. Noe skulle skje en gang: Kvinnens sæd, står det. Senere kom mange andre profetord, og de blir klarere etter hvert. Det viser storheten i frelsen og hvor små vi er. Gud åpenbarer litt om gangen, for at vi skal kunne forstå noe av det.
Flere ord er brukt om frelsen i Bibelen. Her har vi valgt å bruke ordet forløst. Det betyr å sette fri mot betaling. En løsesum måtte betales når fangen eller slaven skulle bli fri. Ordet lytron ble brukt da. Fra slavehistorien i f. eks. Amerika er denne framgangsmåten kjent.
Og Bibelen bruker dette om vår frelse. Jesus sa i Mat. 20, 38: Han skulle gi sitt liv til løsepenge (lytron) for mange. (I den latinske Vulgata-oversettelsen er brukt ordet: redemptionem, som betyr løskjøpelse, å kjøpe noen fri. Guds Sønn måtte gi sitt liv om vi skulle bli løst fra synden og fortapelsen. Jesus var kvinnens sæd i 1. Mos. 3, 15 og dermed oppfyllelsen av den profetien. Og forløsningen skjedde objektivt for alle da han ropte ”Fullbrakt!” på korset langfredag.
1. Det var nødvendig.
Hele menneskeheten var kommet bort fra Gud ved Adams fall. Rom. 5, 12. 18. Da ble det sant for hele verden:
a) Alle ble syndere for Gud. Vi er det både i Adams fall og ved egne gjerninger. Alle har syndet og fattes Guds ære, Rom. 3, 23.
b) Alle skal møte Gud i dommen en dag. Johannes ser at alle må møte fram for den hvite trone i himmelen, Åp. 20, 12. Også de døde skal stå for Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det blir en alvorlig stund for mange.
c) Alle uten liv i Kristus, blir fordømt. Ingen går fri.
Da gjorde Gud noe – mens det var nådetid. Han forløste menneskene ved Kristus.
2. Den dypeste årsak til frelsen:
Gud elsket den verden han hadde skapt. Det ser vi klart i den lille bibel, Johs 3, 16: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham., ikke skal fortapes, men ha evig liv. Det gjelder altså hele skaperverket. Gud er glad i nettopp deg. Han ser den enkelte og elsker oss alle like mye. Det er et stort under.
Paulus skriver til romerne slik: ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss VED AT KRISTUS DØDE FOR OSS mens vi ennå var syndere,” Rom. 5, 8.
Og Johannes sier det kanskje enda sterkere: ”Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder,” 1. Johs. 4, 9-10. Og i kap. 3, 16 sier han: ”På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene.”
Han elsker hele skaperverket. Men han viser sin kjærlighet mot oss mennesker bare på ett sted: Ved korset. Der skjedde forløsningen, forsoningen, frelsesverket.
Alle andre steder er Guds vrede over den syndige verden. Han elsker verden, men vi møter denne kjærlighet til frelse bare når vi kommer til korset. Der åpenbarer han sin frelse for syndere. Og her ser vi at kjærlighet ikke er ord og talemåter, søtprat og mennesketanker om å bli gode og snille og derved rede for himlen. Kjærlighet er offer og død for andres skyld.
3. Forløsningens vesen.
Hovedsaken her er: Hvorledes åpnet Gud himmelen for oss? Hvorfor kan folk bli frelst i dag? Hva er grunnlaget for vår frelse. Jeg tror noen tenker lite på hva grunnen er til at vi er kristne mennesker. Og da er spørsmålet om vi egentlig tror rett. (Det skal vi si litt mer om senere.) Noe av dette skal vi nevne her:
a) Jesus tok all vår straff og dom.
Da Jesus levde og døde oppfylte han alle rettferdighetens krav og stilte Guds vrede over synden. Det var altså noe veldig som skjedde på Golgata denne langfredagen. Og vi har noen sterke ord i Bibelen om det. Vi må sitere dem her – og du må grunne litt ekstra nøye og lenge på dem. Da ser du deg selv slik Gud ser deg.
I Gal 3, 13 skriver Paulus: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.” Det er ett av de dypeste bibelvers vi kjenner. Jesus døde ikke bare som en frihetssoldat i krigen eller en modig mann som reddet et annet menneske ved å utsette seg selv for døden. Han opplevde Guds forbannelse over seg selv. Gud dømte han med den samme strenge dom som han dømmer Hitler og Mao og Stalin og alle andre syndere. Jesus led ikke en mildere dom fordi han var Guds Sønn. På korset måtte han gjennomgå den verste pine et menneske kan oppleve: Gud forlot ham, og Jesus var alene med alle synder. Hans død ble en betaling for oss andre. Derfor kan vi bli kristne.
Paulus skriver videre i 2. Kor. 5, 19 og 21: ”Det var Gud som forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser … ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” Her ser vi Kristus og hans gjerning for oss. Jesus var syndfri, men ble verdens største synder, som Luther sier. Og det ble han ved å ta på seg alle våre synder og bære dommen for dem. Når straffen for synden var tatt, var vi forlikt med Gud. Våre synder blir ikke lenger tilregnet oss, fordi de ble tilregnet Kristus. – I Kristus er vi som tror på ham, rettferdige for Gud.
At dette skjedde fullt og helt, ser vi f. eks. i Kol. 2, 14: Han utslettet skyldbrevet mot oss. Det er ikke der lenger. Synden er helt tatt bort, og du er skyldfri ved troen på ham.
Profeten Jesaja 53, 5 ser dette i ånden mange hundre år før det skjedde: ”For han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.”
Luther forklarer den andre artikkelen slik: ”Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død.” – Slik ble vi forløst og porten ble åpnet.
b) Jesus er vår stedfortreder.
Når det står at Jesus gjorde alt dette for oss, betyr det ”i stedet for oss” og ikke bare til beste for oss. Han ble vår ”vikar”, som det heter på nynorsk. Han gjorde det i vårt sted, for det var vi som burde lidd straffen og dommen. Men da hadde ingen blitt frelst. For vi er alle skyldige, og den skyldige lider med rette. Den greske preposisjonen ”hyper” betyr nettopp dette: I en annens sted. Dette betyr altså:
- Vi burde betalt skyldbrevet selv og lidd dommedagen og den evige fortapelsen. For syndens lønn er døden, Rom. 6, 23. Og da menes den evige død i helvete.
- Jesus tok vår plass og dermed vårt ansvar. Han bar dommen og forbannelsen og fortapelsen. Gud ordnet forsoningen ved å ta straffen selv ved sin Sønn. Sangeren synger derfor rett: ”Dommeren selv for den dødsdømte døde…”
- Det skjedde for alle. Det var en universell forsoning, og derfor er det håp for alle. Der er ingen forutbestemmelse som sier at noen kan bli frelst. Alle er like for Gud.
- Hver enkelt av oss må ta imot frelsen personlig. Det skjer ved troen på Kristus. Da får jeg del i den forløsning som allerede er skjedd. (Å ta imot frelsen skal ikke forstås som en lovgjerning, noe vi er pålagt å gjøre. Det er ganske enkelt å åpne hånda og si takk for gaven.)
c) Jesus seiret for oss.
I Kol. 2, 15 skriver Paulus at Kristus viste seg som seiersherre over dem på korset. Han seiret over synden på Golgata, over døden i oppstandelsen og skal en gang seire endelig og alltid over djevelen i dommen. Seieren er sikker alt nå, men da blir det åpenbart for alle.
Da er de frelste evig frelst. Er du medlem i den store hvite skaren da?
III av V.
3) Nådens under. 1. Pet. 5, 10.12.
Nåde betyr at alt er av Gud. Og da er det et under. Hvem kan forstå at en fordømt synder skal få tilgitt alt og bli fullstendig frikjent uten å gjøre noe som helst? Det handler nåden om. Vi kan faktisk ikke bruke for sterke ord når vi skal omtale Guds nåde.
Nåde heter på gresk kjaris og på latin gratia. Det siste er et interessant ord. For vårt ord gratis kommer av det. Og vi vet at å få noe gratis er å få det som gave. Du fortjener det ikke og det er uten vederlag. Slik er Guds frelse.
Hele Bibelen er gjennomsyret av tanken på nåde. Du ser det over alt. Og det er ikke underlig, for alt er Guds nåde og gave. Selve livet fikk vi som gave og alt som handler om frelse og himmel.
Paulus sier at han skal vitne om nådens evangelium, Apg. 20, 24. Han hadde selv opplevd det og ville vise andre den samme nåde. Og Peter taler om Guds mangfoldige nåde og all nådes Gud, 1. Pet. 4, 10 og 5, 10. Når Paulus skal forklare frelsen, taler han om syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom, Ef. 1, 7. Gud gav oss rikelig av denne nåde. Det er nok for alle og for alt vi behøver.
Nåden har mange sider og deler i Guds frelsesråd. Vi skal ta fram noe av det her:
1. Jesu komme er nåde. Johs 1, 14. 16.
Jesu komme til denne verden kalles i teologien for inkarnasjonen, som betyr at Gud kom til verden i kjød, dvs. som menneske. Og det var en nådeshandling av Gud. Julenatt var ufortjent for menneskeheten. For den var blitt motstandere av Gud på grunn av synden. Vi ville ikke gjøre Guds vilje, men var faktisk fiendsk innstilt til Gud.
Skulle vi da vente at Gud ville komme oss i møte? Etter våre tanker var det umulig. Fiender pleier ikke å vise hverandre godhet, de skyter på hverandre i krig.
Men Gud er ikke menneske. Han elsker fordi han er kjærlighet. Og han sendte sin egen Sønn til jord for å berge så mange som mulig. Mye hendte da Jesus kom, her understreker vi bare dette ene: Det var nåde av Gud. Da viste han verden hvorledes han egentlig var!
2. Golgata.
Det var et grusomt sted. Der møtte både menneskeheten og Satan med hele sin åndehær fram for å knuse Guds Sønn og Messias. Den Onde hadde ikke bare tenkt å såre ham litt. Jesus skulle tas av dage og ryddes ut av de levendes land for evig og alltid.
Men Jesus var ikke bare menneske, han var Gud. Derfor ble hans død et nådens under. Det kom nok uventa på alle. Ingen spurte etter korset og ville ikke ha noen forsoning. Djevelen hadde gjort oss blinde for alle åndelige sannheter slik at vi ikke forstod vårt beste. Det måtte et under til for å vekke oss.
Dessuten var vi syndere. Og da fortjente vi ingen frifinnelse. Vi hadde bare Guds dom i vente. Det er den en synder fortjener. Og den ligger over den ufrelste verden samtidig som Han elsker den inderlig.
Men med Golgata kom de gode nyheter til jord. Ropet fra korset: Det er fullbrakt, betyr at dommen over synden nå er tatt. Og det skjedde uten vår hjelp eller uten vår fortjeneste. Derfor er Golgata nåde over nåde. Vi har mange bibelvers som sier det.
Vi har nevnt Johs 19, 30: Det er fullbrakt. Og Peter er flink til å tale om dette. Han sier i sitt første brev flere ting. I kap. 1, 18f står det så flott: Vi ble kjøpt fri – med Kristi dyrebare blod, ved lammets blod. Jesus ble vårt offerlam og betalte med sitt liv. Det er nåde.
I kap. 2, 24 sier han at Jesus bar våre synder på sitt legeme opp på (kors)treet. Han forkynner det ikke bare for oss andre, men tar seg selv med: våre synder. Peter visste så vel at han hadde syndet. Han kunne nok ikke glemme at han fornektet sin Frelser i øvsteprestens forgård. Derfor tar han seg selv med, og er overlykkelig for at nåden også gjelder ham.
Og i kap. 3, 18 står det at Kristus led en gang for synder – det var nok det som Jesus gjorde. Vi behøver ikke en ny frelser eller andre hjelpemidler for å nå himmelen. Det understreker også Hebr. 10 så nøye (v. 10. 12. 14). Han var den rettferdige Guds Sønn som led for oss urettferdige syndere. Målet var å føre oss fram til Gud, sier han. Dit kommer vi bare ved å tro på det korset forkynner.
3. Kallet var nåde.
Gud kaller menneskene til omvendelse og frelse og gjenfødelse. De ulike ordene viser at frelsen har mange fasetter og at det ikke er vårt eget verk. Det er Gud som griper inn. Men det betyr ikke at alle blir frelst. Gud må få sin vilje med oss.
Jesus kalte Matteus (Levi) da han var midt i sitt arbeid som toller ved Kapernaum, Mat. 9, 9. Det var et enkelt og bestemt kall: Følg meg! Det samme opplevde Paulus utenfor Damaskus, Apg. 9, 2: Plutselig strålte et lys for ham. Paulus leita ikke etter Jesus som sin frelser. Han forfulgte Jesus venner. Men han fikk kallet.
Vi er alle borte fra Gud etter naturen. Vi er som en sau, et pengestykke og en forkommen ungdom i fremmede land, Luk. 15. Det var heller ikke selvsagt for meg, selv om jeg vokste opp i en kristen heim. Mange har gjort det, men lever som ufrelste på vei mot fortapelsen.
Alt dette sier oss noe om at kallet er nåde. Det var ikke selvfølgelig fra vår side. Røveren på korset var så nær helvetes port som noen kan være. Det var bare et pust igjen. Så fikk han et uventet møte med Guds egen Sønn. Og det forstod han, og benyttet anledning ved å rope: tenk på meg! Der og da fikk han himmelriket. Det var Guds nåde mot ham.
En sanger synger slik:
Å, jeg undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok.
Han forlot meg mine synder, skrev mitt navn i livsens bok.
4. Guds bevarende nåde.
I gammel tid talte de om ”Guds bevarende nåde”. Det var ikke selvfølgelig for dem å bli bevart på himmelveien. Ikke sett fra deres side. Men Guds nåde er mektig til å bevare sitt folk gjennom alle trengsler. Det viser kirkehistorien.
Det er mange farer på veien. Sangeren synger så rett: Jeg går i fare hvor jeg går--- . Og selv har vi ikke resurser til å møte dem. Vi behøver den himmelske armé ved vår side. Og vi kjenner en del som sviktet i prøvens stund: Judas og Demas og Saul og Salomo. Peter sviktet også, men fikk ta imot den bevarende nåde.
Jesus advarte sine disipler og viste samtidig at seieren var nær: I verden har dere trengsel, men jeg har overvunnet verden. Johs 16, 33. Og han ber for oss alle: ikke at Gud skal ta oss ut av verden, men bevare oss fra det onde, Johs 17, 15.
Hans Nielsen Hauge hadde mange prøvelser. Men på hans grav står det skrevet: ”Jeg har svoret Den hellige Ånd troskap, og han har hjulpet meg til å være mitt løfte tro.” Da han hadde sin sterke opplevelse i 1796, sang han ute på åkeren: ”Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne, at jeg må kjenne hva Ånden formår.” Og det fikk han i sannhet gjøre i mange år.
Og i 1799 skrev han i fengslet i Trondheim: ”Guds nåde nu oss styrke og stå oss kraftig bi, at vi ham rett kan dyrke og følge sannhets sti.” – Guds bevarende nåde er også for oss.
5. Tjenesten.
I 1. Pet. 5, 10 skriver Peter bl. a. at Gud skal dyktiggjøre oss – og det gjelder tjenesten. Og når han skal dyktiggjøre, er det ikke vår egen duelighet som teller. ”Da blir det ham alene og ikke meg og mitt, og hvis jeg så får tjene, da er det (også) nåde blitt.”
Vi kan ikke tjene Gud rett av oss selv. Det føler vi hver dag vi som har vært i tjenesten for Gud. Og vi fortjente ikke å tjene ham. Med årene ser vi det bedre: Det var nåde – og et under at en synder kan tjene Gud. Hvorfor valgte han ikke feilfrie engler? tenker vi noen ganger. I slike stunder synger vi gjerne slik:
”Det er bare nåde å være et redskap i Mesterens hånd.
Det er bare nåde å give sitt liv og sin tid i hans hånd.”
Det gir frimodighet og bevarer oss fra hovmod. Og vi forstår Paulus når han sier: ”Av Guds nåde er jeg det jeg er. Og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. .. For jeg er den ringeste av apostlene, og jeg er ikke en gang verd å kalles apostel.” (1. Kor. 15, 10 og 9).
6. Himlen.
Paulus skriver i 1. Kor. 2, 9 et vers som har flere betydninger. Vi kan også lese det om målet for livet, både her i livet og til slutt i evigheten. Da er det slik: ”Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”
Noe av dette så Johannes på Patmos: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom” Johs Åpb. 21, 1-2. – Det Johannes da så, hadde nok aldri kommet opp i hans hjerte eller tanke. Noe slikt hadde han ikke sett før.
Men det er kallets mål: den evige herlighet. Da skal vi se og forstå fullt ut det vi ante her: Det er et nådens under at vi nådde fram. Da tror jeg alle andre tanker forsvinner, for da ser vi Jesus på en måte som vi heller ikke kunne forestille oss.
Det var nåde at vi møtte ham. Da skal vi takke i all evighet.
--
IV av V.
4) Rettferdig ved troen alene. Rom. 3, 28.
Rettferdiggjørelse ved tro alene er rett luthersk og evangelisk teologi. Frelsen er ikke ved troen samt noen gode gjerninger i tillegg. Frelsen er aldeles uten gjerninger. Det har alltid vært den rette kristne kirkes teologi. Det er kjennetegn på sann kristendom.
Både rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen er Åndens gjerning, derfor har vi ingen ting å rose oss av. Like mye som skapelsen er Guds verk alene, er frelsen det. La oss se på noen sider ved dette – uten at det kan bli fullstendig i alt.
1. Gud er fullkommen rettferdig.
Det er det ingen tvil om. Han er hellig, rettferdig og god i alt. Der er ingen mangler ved Gud. Det er hele Bibelens vitnesbyrd. I GT har vi noen store ord om vår Gud. I 5. Mos. 10, 17 står det: ”For Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud.” Og i 3. Mos. 19, 2 står det: Jeg, Herren deres Gud, er hellig.
Har vi nåtidskristne glemt det? Jeg er redd for at folk lurer seg selv og tenker: Det er ikke så farlig. Gud er snill og vil nok hjelpe oss gjennom døden – hvis han eksisterer.
Men hør: Det er den Gud som var på Mose tid, som lever nå! Og det er ham vi skal stå til regnskap en dag, og han har vi med å gjøre hver dag i livet. Gud lever på tross av alle som fornekter ham og lever på tvers av hans vilje. Guds krav og vilje er like reelle som i gamle dager.
2. Vi er derimot ufullkomne.
Vi ser ikke det så lett om vi sammenligner oss med andre mennesker eller lager våre egne lover og regler for livet. Det er ofte feilen med menneskene. Du vil alltid finne noen som er verre enn deg selv, og det er ikke vanskelig å finne feil hos folk. Det har vi alle mange av.
Men hva er speilet vi skal se oss selv i? Svar: Gud selv! Jesus sa det så tydelig i bergpreika Mat. 5, 48: Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen. Og vi vet godt at Gud ikke mangler noe. Han har alle kvaliteter. Han kan si med sannhet: Jeg er fullkommen og hellig.
Når vi bruker ham som speil for vårt eget liv, ser vi snart forskjellen. Og Jesus har forklart hvem Gud er, Johs 1, 18. Når vi leser om Jesu liv og gjerning, leser vi om Gud. Der han var vennlig og god, er vi ofte vrange og onde. Der han hjalp alle han møtte, drar vi oss ofte bort. Der han talte synden og uretten imot, er vi ofte feige og mer redd for mennesker enn for Gud.
På korset bad han for sine fiender, mens vi ofte tenker på hevn. I en sum: Der han bare tok hensyn til sin fars vilje som i Getsemane), der tar vi alltid hensyn til oss selv og vår vilje.
Slik Jesus levde, skal vi leve. Det er målet og standarden. Johs skriver: ”Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.” 1. Johs 2, 6. Det er et sterkt ord på grunnteksten her: Det betyr å være skyldig, noe du må. Og vi vet at Jesus forklarte Guds bud strengt, Mat. 5.
Når vi ser dette, blir det klart at det ikke er nok med en slags religiøsitet eller tanker om Gud og hans vennlighet. Heller ikke er det nok med fin moral, kirkegang og noe respekt for det åndelige.
Vi har så lett for å ta noe bort fra Guds strenge ord slik at det passer til våre evner. Vi slår av på kravet fordi vi mener at Gud ikke kan ha ment det slik. Det er jo uoppnåelig! Og så lager menneskene seg en frelsesvei som de klarer å følge. Det blir hykleri. Guds frelsesvei er den strengeste av alle i verden. For der er alle våre egne anstrengelser utelukket.
3. Klarer vi det da?
Noen prøver på det, ved lovens vei. De er ofte ærlige og prøver med sin beste vilje. De er alvorlige i bønnen og andaktslivet. De tar det nøye med kristenlivet til hverdags og er flittige i kirken. De kan gjerne gi mye til en god sak og ofre tid og krefter for andre.
Noen slike mener de får det til. De gjør så godt de kan, og da kan ikke Gud kreve mer – tenker de. Og det høres rimelig og fornuftig ut. Gud kan ikke kaste slike mennesker i fortapelsen, er omkvedet.
Det er bare fariseerne som er fornøyd med seg selv. De tror for visst at slik er kristendommen. De har slått av på kravet og gjort veien så enkel og brei at de lett kan leve der.
Ludvig Hope fortalte en historie om dette. Det var en som ville bygge ei bru over en bekk. Han hogde ned noen trær og lagde planker til å legge over elva. Han målte bredden og fant så ut at alle stokkene var for korte. Men han var lur – han kuttet av målet slik at det var likt med stokkene. Og da skulle det vel gå bra?
Har du gjort det kanskje? Gud mente det vel ikke så alvorlig med budene. Du kan stjele litt på arbeidsplassen eller i butikkene – der er jo nok til alle likevel. Og det er vel ikke så nøye med sannheten hvis den ikke vil skade andre? Du sier litt om andre mennesker som ikke er helt sant, men det er så spennende – og ikke langt fra sannheten. Og det må vi tåle.
Slik lager du dine egne bud og din egen vei til frelse. Problemet er bare at den veien går til fortapelsen. Du kommer aldri til himmelen med slike tanker og slikt liv. Det er djevelen selv som har lurt deg.
Den som er sann og ærlig vil alltid klage og si: Dette klarer jeg ikke. Jeg får det ikke til, min kristendom er ubrukbar. Jeg er fortapt allerede her på jord og har ingen ting å forsvare meg med. Munnen blir lukket til. Rom. 3, 19.
Ja! Det er virkelig veien! Du som gir opp, er virkelig på rett vei.
4. Kristus er svaret.
Den som ikke har noe selv, får alt i møte med Kristus. Bibelen sier: Den jeg vil se til, det er den elendige og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord. Jes. 66, 2.
Vår elendighet er vår synd. Og vi blir forferdet over Guds ord når vi ser at vi ikke kan gjøre noe med det. Vi står hjelpeløse overfor en hellig Gud. Vi vet at synden må bort, ellers går vi fortapt. Og vi kan ikke gjøre noe selv. Da får vi i sannhet en nedbrutt ånd som ikke greier å tenke mer.
Da hender det utrolige – et mirakel skjer.
Når synderen i denne nød vender seg til Kristus, hender dette: han blir fullkommen og får alt det han trenger. Det skjer ikke ved å pynte på seg selv eller å forbedre seg moralsk og kristelig. Ingen blir bra nok av det.
Nei, vi får det av Gud, som gave, gratis for ingen ting. Gud tilregner oss hele Kristi rettferdighet, fordi han tilregnet Kristus alle våre synder på korset. Jesaja har forkynt om det: Dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling. Jes. 55, 1.
Kristus har allerede betalt. Så gaven ligger der, du kan hente den. Jesus sa til oss: Søk først Guds rike og dets rettferdighet. Mat. 6, 33. Og han bad oss om å gå inn gjennom den trange porten, Mat. 7, 13f.
Det er omvendelsens vei til frelse. Da blir du en personlig kristen. Porten er trang bl. a. fordi du ikke kan ta med deg noe av ditt eget. ”Mitt eget er bare en skam,” synger vi. Og hvorfor skulle du dra noe av det med deg inn i himmelriket?
Da er du rettferdig for Gud. Rosenius sier til Rom. 3, 24: ”Rettferdiggjørelsen er en slik domsavgjørelse. Den Gud har rettferdiggjort er så totalt frifunnet for all skyld innfor loven, som om det aldri skulle ha vært noen synd i hele hans vesen. Egentlig blir han dømt som om han var Kristus – altså hellig, ren og fullkommen som Kristus.”
Og Øivind Andersen sier til Rom. 3: ”Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, likesom han i sin tid dømte Kristus som om han var oss.” Da har vi fått en ny stilling og alt er vel. Og det fikk vi ved troen, slik både Abraham og David ble rettferdige for Gud. Rom. 4.
5. Livet vårt?
Hva så med livet vårt og det vi kaller ”livets rettferdighet”? Betyr ikke det noe? Selvsagt gjør det det. Men vi skal ikke leve rett og godt for å bli rettferdige for Gud. Det skjer bare ved troen. Men vi skal leve rett for å være sanne vitner om Gud for våre medmennesker – samtidig som det er blitt en del av vår nye natur. Det er selvfølgelig at vi skal leve rett. Vi er jo Guds barn her i verden.
--
V av V.
5) Helliggjørelse.
I 1. Pet. 1 finner vi noen av de sterkeste ord om kristenlivet. Peter skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tro, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om gjenfødelse og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leve det?
Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvsagt for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".
Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innvidd til Gud. Søndag kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innvidd til Guds ord og samværet med de troende. - Men er den alltid det? Slik er det også med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.
Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i det, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jorden.
1. I Kristus er vi hellige og fullkomne.
Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet, men åpenbares for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne betydning er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.
Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen i vid betydning (sp. 486).
Og vi har mange skriftsteder som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver Peter at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat frå 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det ble skrevet til israelitter, og her viser Peter at det samme gjelder for oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er dere hellige slik Han er hellig."
Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, dere hellige som er kalt". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus .. har blitt vår helliggjørelse.
Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "På grunn av denne vilje er vi helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle", og "med ett eneste offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke ære av det. Det er oppfyllelse av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, så de også skal være hellige i sannhet" (Joh. 17, 19). Denne bønnen er oppfylt. Vi er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne mening.
2. Vi blir oppfordret til å leve hellig.
Den objektive hellighet er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble lest hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette Peter skriver om i v. 13f.
Om dette skal vi si et par ting nå:
Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Ordet hellig betyr å være utskilt og innvidd, og slik vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og en ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for de kristne som lett tar livet av oss.
Denne side ved helliggjørelsen er da å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjøtet", skal ødelegges og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.
Dette er summen av Peters ord: De skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 står: "Jag etter helliggjørelse" (på nynorsk: streva etter). Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med våre ord og verden. Tida vår er Guds eiendom, det er følelsene våre og alt vi elles har. Peter benytter flere ord her:
1) Spenn beltet om livet, v. 13. De brukte lange, vide kjortler på den tida, og de kunne hindre en rask gang eller arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være beredt til å gå for Jesus og være i tjeneste for ham. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å vere beredt i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påverket av denne verden.
Luther har en annen forklaring på dette ordet. Han sier at kilden for avkommet (barna) er livet ("vår lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik ei jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir vi Kristi brud. Men hvis vi faller fra i falsk lære, blir vi ødelagt. Derfor blir avgudsdyrkelse av vantro kalt hor i Bibelen.
2) Deretter taler ordet å være vakne eller edrue (NO-38). Å være edru er å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Men det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer mye på. Han hadde ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres tanker.
Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og våke er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av seg kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).
3) Videre skulle vi sette vårt håp til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke misse håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jord. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå frem.
Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi både spenner beltet om livet, er våkne og edrue og holder håpet levende.
4) En fjerde formaning kommer nå: Vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Som kristne er vi født på ny inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet. 1, 4). Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent for Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: Dere er faktisk lydige barn, fordi troen er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier Peter, at dere ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.
Vi legger merke til at de sterke ordene om hellighet kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, lever ikke i helliggjørelsen.
5) En ting til nevner Peter: Ferdes i frykt for Gud i deres utlendighets tid, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om hellighet. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi frykten for Gud, lukker han oss ute fra sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til menneskene. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.
Nesten hele resten av brevet er nå en videre forklaring på det hellige livet, kap. 5, 11. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkes så altfor lite. Vi har så mange svikt i vår hverdagskristendom. Men vi må ikke begå den feilen å kalle slik formaningstale for lov, og den er vi ferdig med. Vi skal lese og bruke hele Guds ord. Det ligger stor velsignelse i det.
3. En endelig hellighet i himmelen.
Når Jesus Kristus åpenbarer seg, skriver Peter i v. 13. Da vil mange ting skje. I denne sammenheng skal vi bare peke på temaet hellighet.
For Guds åsyn er vi fullkomne, for oss selv og andre mennesker er det en skjult hellighet. Og den er det ikke noen brist ved. I vårt hverdagsliv eier vi derimot en heller skrøpelig hellighet som er full av brist og mangler. Det er vår erfaring som vi bare må erkjenne.
Når Jesus kommer igjen og vi skal til himmelen, skjer derimot noe. Da vil den fullkomne himmelske hellighet bli vår erfaring! Vi blir også fullkomne i gjerning og hverdagsliv. Det vet vi bl. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er." Da opplever vi frelsens fylde og får svaret på alt. Her er mange uløste gåter i livet, og vi venter på mange svar.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev:
Tenk når engang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst.
Da er vi evig frelst og ved målet!
--
