1. Johannesbrev

Av Nils Dybdal-Holthe

Innledning.
Johannes skrev trolig brevet sitt da han var en gammel mann, en gang i 90-årene. Da var det kommet sekter som truet de kristne og den enkle troen deres. Derfor ser vi at flere brev i NT er skrevet mot vranglære. Johannes vender seg særleg mot den gruppe vi kaller gnostikerne. Se et avsnitt om den til slutt.

Gjennomgang av brevet.

Kap. 1.
I. v. 1-2. Om livets ord.
1 Joh 1,1-3 Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord2 – og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss –3 det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.

Et hovedtema i innledningen til dette brevet er LIVETS ORD. Her mener Johannes Jesus, Joh. 1,1 og 14. Åp. 19,13. Jesus kalles Ordet. - Men det kan også bety Bibelens ord, dvs. budskapet vi finner i Bibelen. Jesus og Bibelen er ett, og de kan ikke skilles. Bibelen forteller om Jesus, og Jesus viste til Skriftene når han forkynte. På gresk brukes her Logos for ordetLa oss tenke over det: Så lenge Livets ord får virke og slippe til i våre liv, så lenge er det håp og mulighet for Gud til å arbeide blant oss, og dermed er det håp for kristendommen i denne tiden. Derfor bør vi bruke det rikelig og tro det som det står. Kol. 3,16.Livets ord kalles slik fordi:

1) Det har liv i seg selv. Det er levende uansett hva mennesker sier og kritiserer det. 1. Pet.1,23. Hebr. 4,12. Derfor behøver vi ikke stemning og følelser for å få noe fra Gud. Derfor overlever det også, på tross av kritikk og motstand!

2) Livets ord bærer også liv med seg - det "skaper hva det nevner". Det er ORDET som skaper liv og vekkelse. Herren må gjøre det, og han gjør det Ordet. Jer. 17,5-7.

I dette brevet står det mange ting om Ordet, eller Jesus. Og det ser vi helt fra første vers. Vi noterer oss dette nå:1. Ordet VAR fra begynnelsen, gr.: Aparchæs, som betyr: den første, både i tid og i betydning. Det sier oss at det er evig, uten begynnelse og uten ende. Joh. 1,2. Men det sier også at det er guddommelig. Bare den som er av Gud, er fra begynnelsen. I Skapelsen var det med - som Guds verksmester. Ordspr. 8,27-32. Derfor bør vi høre ham og følge hans vei.

2. Ordet er ÅPENBART for oss. Av naturen kjenner vi ikke Livets ord og forstår ikke Guds vilje. Men Jesus kom til jord, ved inkarnasjonen. Og da viste han oss Gud, Joh. 14,9. Han fikk et legeme, Hebr. 10,5. Og det fikk han for å ofre det for oss. Han kom og tok bolig iblant oss, eller ordrett: slo opp sitt telt iblant oss.Men spørsmålet er om han er åpenbart i oss, Ef. 3,17 og Joh. 15,4. Jesus vil bli i oss. Både Kristus for oss og Kristus i oss er viktig. Han døde for oss, og han lever i oss.

3. De frelste har OPPLEVD Livets ord. Vi har hørt det, sett det, skuet det og følt og kjent på det. Det taler om sterk og nær kontakt mellom en troende og Kristus. Merk også progresjonen i opplevelse fra å høre til å ta på og føle. Det øker i intensitet og viser en god kristen utvikling og vokster i nåde. Historisk sett taler dette ordet om at disiplene hadde møtt Jesus personlig. Men ved troen kan vi få et like reelt møte med Mesteren i dag.

4. Vi VITNER om dette. Å vitne er å fortelle det en har sett og opplevd, Joh. 3,11. Vi må først oppleve eller se noe før vi kan vitne. 1.Joh.4,14. Og alle troende har fått dette vitnesbyrdet i seg, 1.Joh.5,19 selv om ikke alle kan uttale det like godt og klart med ord. For merk hva det egentlige innholdet i et slikt vitnesbyrd er: Gud har gitt oss evig liv og det er i Jesus, kap. 5,11. Slike sanne og rette vitnesbyrd trenger vi mer av - og ikke bare hva vi subjektivt har opplevd.

Kirkehistorien og vekkelsens historie har vist at Gud arbeider sterkt når de troende har sanne og sterke vitnesbyrd. Da vokser Guds rike.

5. Vi FORKYNNER dette Livets ord, sier Johannes. Men forkynnelsen går sammen med vitnesbyrdet og kommer ofte etter det. For det har mest makt i seg til å overbevise. Men vi skal forkynne, preke og tale alt Guds ord selv om det ikke smaker verken for forkynneren eller for forsamlingen. Mange ganger kan vi reagere på det Guds ord sier, for det taler oftest rakt motsatt vår natur og tankegang. Etter syndefallet er vår tanke ødelagt i forholdet til Gud. Derfor må både vår tanke og tro korrigeres på Guds kompass som er Bibelen.Og Guds budskap skal forkynnes for alle, sier Bibelen, Mark.16,15. Det er ikke forbeholdt noen spesielle, verken rase eller utdannelse e.l. Derfor er misjonen så viktig. Den var faktisk Jesu siste befaling.

Her får vi også innholdet i vår forkynnelse i svært fortettet form: Om Livets ord, om Jesus og han gjerning og budskap. For dette ordet bringer oss nær Gud, v. 5. Vi skal rope til folk at Gud er lys og at vi bør leve vårt liv der. Da har vi samfunn med ham - et inderlig forhold med Gud selv.

II. V. 3-4: Hvorfor er brevet skrevet?
1 Joh 1,3-4 Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus. 4 Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.

Hvorfor skriver så Johannes dette brevet? Det svarer han på i v. 3-4 og senere i brevet. Vi ser at det er flere grunner til at han skriver. Men brevet har ingen direkte adresse til noen spesiell menighet. Det taler på en særlig måte til alle menigheter og det gjelder oss alle.1. Han skriver til de troende for at de kan ha samfunn med ham, med apostelen, v.3. Her taler han ikke om menneskelig vennskap og kjennskap, og hans skriver heller ikke bare til de som er enige med ham i alle spørsmål. Han mener de helliges samfunn, eller også det hellige samfunn. Det består av alle sanne troende over hele jorden til alle tider. De troende i GT er med i dette samfunnet (Jfr. Hebr. 11), og alle som kommer til å tro like til den siste dag. At de er sammen om Ordet er den rette enhet og økumenisme blant kirkene.

Først kommer samfunnet med Faderen og Sønnen. Det blir skapt ved troen på Kristus uten en eneste gjerning. Da innlemmes vi i menigheten. Vi får del i det evige liv ved troen, og Ordet forteller oss som det.Men da oppstår også et samfunn mellom alle de som tror. Det kommer han tilbake til senere i brevet og utdyper hvor viktig det er. Her vil vi bare si at en troende kjenner seg hjemme der de troende samles, og vi bør ta vare på det. Joh.10,9. Dette brevet er en hjelp i så måte.

2. Han skriver videre for å gi oss den sanne glede, v. 4. Noen gamle manuskript til Bibelen har her et annet ord og sier: så vår glede kan bli fullkommen (ikke deres). Forskjellen er egentlig ikke så stor.Verden har en glede, og andre religioner kan gi en glede - men ikke sann og varig. Johannes skriver til og med at deres glede skal være fullkommen. Hvem andre enn Jesus kan gi det? For der er hvile for hjerte og sjel, og den kristne glede er ikke over at vi lykkes eller har mye moro eller ser storheten i menneskelig kunst og kultur. Vi skal ikke forakte det rene og sanne i denne verden, som Paulus minner oss om, Fil.4,8. Men det gir ingen den kristne glede, for den er fra Gud og har noe av himmelen med seg. Joh. 15,11; 1.Pet.1,6.

3. Han skriver videre for å gi leserne visshet om frelse, kap. 5,13; 3,14 og 19. Bibelen sier at vi ikke bare kan eie det, men vi skal vite at vi er frelst. Dette brevet kan klargjøre det. Jfr. Joh. 20,31; 2.Tim. 1,12; Joh.19,25.Frelsesvissheten er ikke bygget på følelser, men på fakta. Og hvilke fakta er det? Jo, det er troen på Guds vitnesbyrd, kap. 5,11-12. Og det har vi egentlig i full mon, nemlig i Guds eget ord - vår Bibel. I en sum kan vi nevne det nå:

a) Gud har gitt oss evig liv. Han skal ikke gjøre det en gang i framtiden. De frelste har allerede NÅ fått det evige livet. Joh. 3,36. Og det fikk vi i troens øyeblikk.

b) Det evige liv finnes i Jesus - hans Sønn. Vi finner det aldri i oss selv, våre gode gjerninger eller vår kristendom. Er vår kristendom noe annet enn Jesus, er den falsk. Det er ham vi stoler på og bygger vårt framtidshåp på.

c) Å eie dette evige liv vil si å eie Jesus, Guds Sønn. Frelsen består ikke i kunnskap om Jesus, men i å eie ham i troen. Hele spørsmålet blir derfor dette: Er Jesus min? Og eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære…

Studerer vi dette brevet sammen med mye annet i Bibelen, ser vi forskjellen på Guds barn og verden som her kalles Djevelens barn. Og da kan vi se hvor vi står. Så må du søke inn til Jesus i bønn, bibel og tro og hente fram det Ordet sier Jesus, din frelser og frelsesgrunn.

4. Brevet vil også ADVARE MOT SYND, kap. 2,1. Det var ikke Guds mening at vi skulle synde bevisst. Men vi må skille mellom å ha en syndig natur som bare vil og kan synde - og å gjøre synd i handling åpent og frivillig. Det kaller Johannes her å ha synd (1,8) og å ha syndet (1,10). Det siste betyr å praktisere synd og leve i synden. Det advarer Johannes sterkt imot.
Vi kan falle i synd og gjør det ofte. Og det er alvorlig og farlig. Da er spørsmålet om vi blir liggende i synden og fortsetter å praktisere den. Det kan ikke et Guds barn. Da dør livet i Gud. Kap. 3,8. Flere ganger i kap. 3 ser vi det. Derfor bør vi ta synden alvorlig. Jesus sa også det: Joh. 5,14 og 8,11.

Johannes forkynner ikke syndefrihet, men formaner til forsiktighet slik at vi ikke faller ut av nåden. Og skulle det skje at vi faller i synd, viser han at det er hjelp å få - hos talsmannen, kap. 2,1.

5. Johannes vil ADVARE MOT VRANGLÆRE, kap. 2,26 og 3,7 m.fl.st. Dette har alltid vært nødvendig i Guds rike, men det er særlig nødvendig i den siste tid, Mat. 24,4-5 og 11.Et hovedsikte med brevet er altså å vise at ikke alle som sier de er kristne, er det i realiteten. Han vil vise oss at falske kristne ikke er noe nytt eller noe vi kan ta lett på. Det er faktisk bibelsk rett å kjempe mot vranglære og falske kristne og å holde fram den rene, sanne lære. I vår tid ser vi at det blir lite forstått og de som kjemper på denne måten blir hånet og uthengt på flere måter.
Ganske mye av dette brevet er faktisk en kamp mot vranglæren og vranglærerne. Vi finner det i mange vers når vi bare blir oppmerksom på det. Nå skal vi lære av Johannes - han var tross alt kjærlighetens apostel, men talte likevel sterkt mot de falske forkynnerne. Det skal også vi gjøre selv om det smerter oss.

III. Vers 5-10.Guds budskap til oss.
1 Joh 1,5-10 Og dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. 6 Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. 7 Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 8 Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 10 Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

Etter en kort innledning begynner Johannes på det han vil forkynne for leserne. Han har et budskap fra Gud. For Bibelen har et budskap til menneskene, v. 5. I en gammel dansk oversettelse fra 1699 heter det: En "kundgiørelse". Det er noe vi vil at alle skal lese og se, f. eks. en annonse i en avis. Slik har Bibelen en kunngjørelse som gjelder hele menneskeheten. Det er et budskap både til oss og om oss. Og det finner vi i resten av Bibelen mer detaljert beskrevet. Dette budskapet er så alvorlig at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot det og tror det. Derfor må hele budskapet forkynnes enten folk liker å høre det eller ikke. Men vår nød nå er at det er så mange "fine" og fromme og gode kristne som bare vil høre trøst og det som ikke koster noe for vår menneskelige tanke å høre. Det er alvorlig, for da går mange glipp av noe vesentlig i Guds ord. Jeg tror at vår nød nå er at vi forkynner og dermed hører et for smalt budskap. Mye av det kan være rett og godt, men det er ikke hele Guds budskap. Det er alvorlig for vårt folk som taper deler av Guds vilje.Vi skal nevne noe av budskapet som kommer sterkt fram i disse versene i kap. 1. Det er et bestemt budskap og ikke hva som helst folk finner på å tale om.

1) Guds ord har et budskap OM GUD, v. 5. Johannes vil minne oss om at Gud er til! Han lever, eksisterer og vil oss noe. Salme 14,1 Vi kan ikke ignorere Gud eller late som om han er død. Mange ser ut til å leve uten tanke på den bibelske Gud. Hvis han er til, er han for mange en kraft som satte skapelsen og utviklingen i gang for lenge siden. Noen har svært vage og uklare uttrykk om Gud og kristen tro. Mange har tatt det for god fisk og sagt det er slik kristendommen er. Men slike uttalelser må vi alltid prøve på Guds ord om det stemmer med Guds egen definisjon.Her sier Johannes at Gud er LYS og det er intet mørke i ham. Det taler om hans hellighet og fullkomne syndefrihet. Det er aldri usannhet, svik, løgn, hykleri eller noe annet ondt i Gud. Og det gjelder også hans ord. Han er sannhet og rettferdighet og kjærlighet - og en dag vil han dømme den syndige verden.Lys står for det gode og mørke for det syndige og onde. Bibelen bruker ofte symbolske ord for å uttrykke store sannheter. Her henger det også sammen med en av de falske retninger Johannes skriver imot, gnostisismen, som nettopp brukte disse uttrykk i sin lære med et annet innhold. Her ser vi at apostelen fyller ordene med bibelsk innhold slik at leserne skal ha den rette forståelse av dem.Nå kan vi spørre: Hvilket bilde har vi av Gud? Hva tenker vi på når det tales om Gud? Er det Bibelens innhold som skaper, herre og forløser? Noen skaper en gud i sitt eget bilde, og da blir han slik at han passer for det moderne menneske.

Sjelden er en slik gud farlig. Noen har til og med avsatt ham og erklært ham død. Det er fatalt. Det vil gjøre Norge til et hedensk land mer enn det er nå og kanskje verre enn i Vikingtiden. Vi ser tilløp til det i lovverket og den moral folk flest hyller.Noah erfarte den bibelske Gud og så hans makt over natur og folket. Jesaja så den tre ganger hellige Gud i templet. Og Johannes skriver her om den sanne Gud, kap. 5,20. Skal vi lære å kjenne denne Gud, må vi gå til hans eget ord - der finner vi den eneste beskrivelse av ham.

2. Dernest har Gud et budskap om MENNESKET. Og vi kan spørre: Hvordan er vi og andre mennesker etter Bibelens ord? Det moderne bilde er klart: det er preget av humanisme som mener vi er gode, i alle fall på bunnen. Vi har en egenverdi og kan klare det meste. Det moderne menneskesyn sier vi kan klare oss uten Gud, og dermed skapes et gudløst menneske.Men er det sant? Hvis det var sant, behøvde vi ingen frelser eller frelse. Slik forkynte i sin tid Arnulf Øverland i sine gudløse dikt.

Av dette ser vi at menneskesynet faktisk er en hovedsak for oss. Vi må ha et rett syn på oss selv, og da må vi igjen til Bibelen og lære om oss selv der. Vår tanke og hjerte eller andre folks meninger har lite å stille opp med. Hva er så Bibelens menneskesyn? Hva er de viktigste delene av det?

a) Bibelen sier at vi alle er syndere - og det på tross av at vi er skapt av Gud i hans bilde, kap. 1, 8 og 10. Alle har syndet, Rom.3,23. Vi kommer alle inn under denne dommen og attesten. Det er faktisk slik at alt er feil ved oss i forhold til Gud. Den største feilen er kan hende at de fleste sammenligner seg bare med mennesker, og vi kan alle finne noen som er verre enn oss selv. Bibelen lærer oss derimot å sammenligne oss med Gud. Mat. 5,48.

b) Dernest sier den at det ikke er noe godt i oss. Vi er tvert imot vonde. Rom. 7,18. Rom. 3,12. De fleste reale mennesker vil erkjenne at det er noe galt ved oss. Men å innrømme at det ikke er noe godt i oss i forhold til Gud, det er hard kost. Det bryter totalt med det humane menneskesyn, og det kan ikke forenes med Bibelen.c) Og Bibelen viser ofte at menneskene prøver å bortforklare og unnskylde synden. Vi gjør ofte som Adam og Eva - de prøvde å la andre ta skylden for fallet i Eden. 1. Mos.3. Johannes skriver her i 1. kap. "Dersom vi sier at vi…" sier han, v. 6,8,10. Det er farlige setninger i en kristens ordbok. Det er å rømme fra Gud og ansvaret og fører til en nådeløs fortapelse borte fra Gud.Dette er noe av Guds bilde av det syndige menneske, og vi gjør vel i å erkjenne det og ta det inn over oss.

3. Den tredje "kunngjørelse" Gud vil ha ut i verden, er løsningen. Hva er veien ut og hvordan kan et menneske igjen bli fri og frelst? Det er det alvorligste spørsmål for et vakt menneske. Av seg selv kan han ikke finne ut av det. Tanken er tvert imot at innfor Gud ser vi vår egen fortapelse og elendighet. Og han ser absolutt ingen utvei. Alle bakveier er stengt og ingen nødutgang er å se der han raskt kan komme seg unna.Da peker Ordet her på den eneste mulighet, og den er lik for alle: Frelsen i Jesus Kristus. Han har ordnet alt på forhånd, kap. 2,2 - det skal vi se mer på senere. Her skal vi først peke på v. 9: Dersom vi bekjenner synden. Det er viktig både i begynnelsen da vi kom første gang, og senere i kristenlivet. Det er egentlig det samme som å leve i lyset, v. 7. Da er alt klart og oppgjort, vi skjuler ingen ting for Gud. Det er å erkjenne at vi er syndere uten å holde noe igjen. Det innebærer både erkjennelse og bekjennelse, og det betyr ydmykhet og kamp for synderen.Vi ser det samme i for eksempel Salme 32 og 51 der David har kjempet med seg selv innfor Gud - og fått frelse. Peter hadde den samme opplevelse utenfor porten Langfredags natt da han gråt over sitt fall og fikk oppreisning senere.For der er Guds tilgivelse, det rensende blod, Herrens trofasthet og rettferdighet.Et viktig poeng her er at dette er den eneste frelsesvei for en synder til alle tider. Johannes kjemper mot vranglæren.

Gnostisismen lærte frelse ved kunnskap og innsikt. I realiteten var det etter eget strev og fortjeneste. Apostelen visste at det førte til frafall og fortapelse, derfor viser han frelsen så klart: Bare ved bekjennelse av synd og Jesu blod blir du frelst. Det gjelder også i dag.4. Enda en ting peker apostelen på her i begynnelsen av brevet: Hva med fortsettelsen? Veien videre - hvor går den? Klarer vi det? Svaret ligger i lyset: Dersom vi vandrer i lyset, v. 7. Jeg er verdens lys, sa Jesus, Joh. 8,12. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys. Og fra Joh. 12 nevner vi to vers: Vandre den stund dere har lyset, v. 35. Og dette: Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket, v. 46. Her er det tydelig at lyset er Jesus. Vi skal leve med ham, i hans frelse og frihet - da når vi fram. Og vandringen i lyset er egentlig å tro. Den som tror på Jesus, lever ikke i mørket, sier Jesus. Han er et lysets barn.Livet som kristen er med andre ord akkurat som begynnelsen.

Fem ganger ”hvis”.I v. 6-10 innleder han fem setninger med ”dersom” (eller: hvis) og gir svar på dem. Setningene har denne betydningen: Hvis dette skulle skje…, og tanken er at det kan skje. Som mye ellers i brevet var også dette avsnittet skrevet om og mot læren til vranglærerne på den tid, f. eks. gnostisismen. Vi skal se på det mer generelt i vår tid, selv om gnostiske tanker er levende iblant oss nå.

1) I v. 6 skriver Johannes: Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Det er forholdet mellom liv og lære har tar opp her.Å si at vi har samfunn med Gud (v. 5), er å bekjenne at vi er kristne. Noen mener at vi likevel kan leve i synd (vandre i mørke). Han sier her at det er umulig. Det er dobbel synd: Vi lyver om vårt gudsforhold og vi lever ikke i sannheten.

2) I v. 7 kommer svaret på dette. Skal vi være sanne kristne, må vi leve i lyset på samme måte som Gud er i lyset. Det betyr at ingen ting er skjult eller bortforklart. For lyset avdekker alt. Når vi likevel er syndere, vil vi falle i synd (jfr. Kap. 2, 1). Da er redningen at i lyset – i erkjennelsen og bekjennelsen av synden, virker Jesu gjerning for oss: hans blod og forsonings død renser oss hele livet fra synden. Alle de som lever slik i lyset, har samfunn med hverandre og dem med Gud.

3) I v. 8 kommer det tredje ”hvis”: Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Her må vi være nøye med å se på ordene. Hva er det å ”ha synd” i forhold til å ”ha syndet” i v. 10? Det forekommer bare hos Johannes. Prof. O. Moe mener disse to uttrykkene egentlig er synonymer og betyr det samme, med den forskjellen at det å ha synd ”betegner syndeskylden som en trykkende byrde”, mens det andre taler om ”de syndige gjerninger”. Biskop B. F. Westcott skriver i sin kommentar (1892) at å ha synd er det syndige prinsipp og ideen om personlig skyld.En annen måte å se det på, og som jeg synes gir et klarere bilde, er at det å ha synd er synden i kjødet, at vi er syndere av natur. Ordene i v. 10 er, som Moe sier, de syndige gjerninger vi hele tiden gjør. I v. 8 er det da å nekte arvesynden, at vi i det hele tatt er syndere. Det er selvbedrag og løgn, som motsetning til sannheten.

4) Johannes går videre i v. 9 med denne tanken og fører inn det motsatte: Hvis vi ikke nekter, men tvert om bekjenner at vi er syndere for Gud, da kan vi oppleve frigjørelse fra synden. Den ligger i bekjennelsen av alle våre enkelte synder. Her bruker han flertall. Da møter synderen en trofast og rettferdig Gud – og her betyr det at han handler i nåde med oss. Han lar ikke synden dømme oss, men tilgir og renser. Grunnen er Jesu død og blod som han nevnte i v. 7 og som han kommer tilbake til. De enkelte synder blir forlatt og all urettferdighet renset bort. Et frelst menneske står kledd i Guds egen rettferdighet, og den gjelder for Gud i dommen.

5) Det siste ”hvis” er en fortsettelse av denne tanken: Nå sier han: Dersom vi ikke har syndet (i gjerning), betrakter vi Gud som en løgner og følger ikke hans ord. Gud har jo sagt at vi er syndere. Og det er en forferdelig synd å fornekte det Gud har sagt. Det er ikke Gud som påvirker oss til å tale slik. Det er tvert om djevelens tanker vi følger da.Talen om synd fortsetter i neste kapittel med fornyet styrke.

Kap. 2.
I dette kapitlet taler Johannes om Jesus som vår talsmann, og dernest om de troendes forhold til verden og antikrists ånd som allerede er i verden. Dette henger da sammen med å vandre i lyset, livet som en kristen her i verden. Det betyr at vi skal legge av synden og være lydig mot Guds ord og bud, særlig kjærlighetsbudet. Men det betyr ikke at man blir loviske og vil bygge på vårt eget liv til frelse.

I. Vers 1-2.Jesus er vår talsmann og forsoner.
1 Joh 2,1-2 Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. 2 Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.

Johannes kaller leserne sine barn. Han er gammel nå, trolig ca. 90 år. Og han har talt til disse kristne og kanskje vunnet mange av dem for Gud. Derfor kan han tale med en viss myndighet som åndelig Far. Johannes brukte ordet ”teknia” for barn, som betyr små barn.Nå legger han dem sterkt på hjerte at de ikke skal synde. Derfor skriver han brevet. Ordet synde står her i såkalt aorist på gresk, og det viser til en enkelt handling og ikke til en tilstand. Han tenker altså på en kristen som kan falle i en enkelt synd. Det vil Gud ikke vi skal.Både Bibelen og vår erfaring viser at det likevel kan skje. Og det skjer nok med alle kristne, særlig om vi har et grundig syn på synden. Den er ikke bare ytre handlinger som folk kan se. Synden ligger i hjertet, både tanker og motiver for det vi gjør også som kristne.

Og hva vil da skje med oss kristne, når vi synder? Det er det store spørsmålet for alle sanne kristne. Leserne kjempet nok med det samme.Nå er Johannes sjelesørger. Han vil hjelpe dem i denne nøden. ”Hvis noen synder”, skriver han. Her tenker han trolig på konkrete synder som kristne kan begå. I kap. 1,9 har han skrevet at de får tilgivelse for syndene når de bekjenner dem. Når han gjentar dette her, er det for å minne dem om at de skal kjempe mot synden og ikke ta det lett med den, som Olaf Moe skriver. Her skal vi også huske at de levde i en hedensk verden og noen hadde trolig selv vært hedninger. I tillegg var de påvirket av vranglærere og sekter, som nevnt ovenfor.Da har Johannes klare svar. Han dekker liksom alle muligheter, for han vet at en kristen kan synde på mange måter.

I. Vers 1-2: Hjelp mot synden.
1. Det første svaret er at vi troende har en talsmann hos Gud vår Far. Ordet er på gresk parakletos, som betyr en trøster og hjelper. På latin heter det advocatus. Og en advokat er nettopp en som taler vår sak og hjelper oss i vår nød. Han skal forsvare den anklagede. Slik taler Jesus til Gud for å hjelpe oss.Og det behøver vi ofte. Vi faller i mange slags synder, i sløvhet, søvn og likegyldighet og ytre brudd på Guds lov. Vi gjør stadig feil, for ingen er fullkommen. Vår gamle natur (kjøtet) er ikke blitt omvendt og ”kristnet”. Det er like interessert i å bryte Guds lov og vilje som før. Og det prøver å gjøre det så ofte som det er anledning. Da er det godt at vi har en talsmann som hjelper oss igjennom.

2. Det andre vi har er at Jesus kalles ”Den rettferdige”. En advokat må være det. Alt blir galt om advokaten handler feil og ikke har rette opplysninger.Jesus er Gud, og slik er han rettferdig som Ham. Det viser seg ved at sannheten alltid må komme fram. Han unnskylder aldri synd og urett, og forsvarer den aldri. Han bortforklarer ikke det som er feil eller fusker med frelsen, slik noen mennesker prøver gang etter gang.Den rettferdige kan også frelse. Han er i stand til det, fordi han selv er rettferdig og gir oss av sin rettferdighet. Han kjenner alle forhold og vet derfor hva som må til. Jesus er den eneste rettferdige hjelper, mens vi er alle skitne og syndige.Gud er dommer og frikjenner synderen som kommer og gjør oss rettferdige på grunn av sin sønn. Det er aldri på grunn av oss selv. Det ser vi i Rom. 4, 5 at han rettferdiggjør den ugudelige. Det gjorde han også med tolleren i Luk. 18, 13-14. Tolleren ropte i sin nød: Gud, vær meg synder nådig! Da står det: Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus.” Det er også vårt eneste håp.

3. Grunnen til at Gud kan handle slik med synderen, er Jesu forsoningsverk for oss. I v. 2 sier han: Han er en soning for våre synder. Syndens lønn er døden (Rom. 6, 23), og det er døden i sin ytterste konsekvens: fortapelsen. Det er dommen, og den må sones.Her ledes vi nå opp til Golgata og Jesu død på korset. Det er i påskebudskapet vi finner forsoningen. Der ble grunnlaget for vår frelse lagt. Ordet ’Soning’ betyr dekke og skjul. Det er et bilde han bruker nå! Synden må dekkes til og skjules. Og Gud gjør det ved å fjerne den ved at dommen for synden gikk over Sønnen. Dermed går synderen fri. Om vårt skyldbrev skriver Paulus et sted: ”Det tok han bort da han naglet det til korset” (Kol. 2, 14).

4. For å unngå alle misforståelser blant hedningene, føyer han straks til: Dette skjedde ikke bare for oss jøder og kristne – ”men også for hele verdens” – synder. Forsoningen er universell, den gjelder for alle mennesker i hele verden. Alle synder er dekket over og skjult. Dermed behøver de ikke lenger å dømme dem. Jfr. Joh. 1, 12. Det er et godt ord for misjon og arbeid i Guds rike. Det er håp for alle.

II. Vers 3-6. Det rette liv.
1 Joh 2,3-6 Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder hans bud. 4 Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. 5 Men den som holder hans ord, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. Av dette vet vi at vi er i ham. 6 Den som sier at han blir i ham, han er også skyldig til å vandre slik som han vandret.

Dermed kommer Johannes til vårt liv som kristne. Det rette liv er et kjennemerke på samfunnet med Gud og dermed på om vi er sanne kristne. Det har han vært innom i kap. 1, 6ff.Nå utdyper han dette. Han bruker dels andre ord og uttrykk. Før har han skrevet om å ha samfunn med Gud. Det kaller han nå å kjenne Gud. Og livet som kristen har han før kalt ”å vandre i lyset” – det heter nå ”å holde hans bud”. Det er da vi viser den rette kjærligheten til Gud. For den er ikke fine ord, men rette gjerninger.Slik vet vi at vi er kristne, v. 6 (sammen med de andre kjennetegn på en kristen som vises i dette brevet). Vi har samfunn med Den Hellige Gud når vi følger hans ord. Her skal vi ikke tenke på lovgjerninger for å oppnå noe hos Gud. Parallellen her er Tit. 2, 7 om å være forbilde. Og Tit. 2, 14 om å gjøre gode gjerninger med iver. Det samme gjelder Tit. 3, 8 og 14 (med mange andre steder). Det handler om et rett kristenliv.Dersom det ikke skjer, er vi løgnere, v. 4. Vi er ikke lenger av sannheten når vi ikke lever etter det vi forkynner. Det er hykleri.

Et hellig liv i lydighet mot Gud, betyr at kjærligheten rår og er fullkommen. Senere i brevet blir Guds kjærlighet utdypet flere ganger, som vi skal se. Her viser det rette liv som kristen at vi har denne kjærlighet til Gud, og dermed vet vi at vi er Guds barn.I v. 6 kommer så et sterkt og kraftig ord, som noen har store problemer med: Den som sier at han er en kristen, er skyldig i å leve som Jesus levde. Det er jo en logisk sammenheng mellom dette: Å leve som kristen er å leve som Kristus – for vårt liv er av ham og ved ham og til ham.Vi verken kan eller skal kopiere alt i Jesu liv. Han var fullkommen i alt. Det blir vi aldri her på jord. Men vi skal både ha det som et mål og lengsel å ligne ham, og vi skal i alt holde fast på hans ord, v. 5. Der skal vi ikke vike en cm, men være som Jesus. Guds ord er mitt ord. Jesus sa i Getsemane: Ikke som jeg vil, bare som du vil. Da blir det også forandring i vårt daglige liv.

III. Vers 7-11. Budet – både nytt og gammelt.
1 Joh 2,7-11 Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Det gamle bud er det ord som dere har hørt. 8 Likevel er det et nytt bud jeg skriver til dere, og det er sant i ham og i dere. For mørket viker bort og det sanne lys skinner allerede. 9 Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket. 10 Den som elsker sin bror, blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. 11 Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet hans øyne.

Noen kunne misforstå dette og tenke: Er dette en ny religion? Johannes vil derfor si: Det er i grunnen det gamle. Kjærligheten har alltid vært grunntonen i Guds budskap i GT. Jesus kom jo som følge av Guds kjærlighet, Joh. 3, 16; 1. Joh. 4, 9. Og Jesus la stor vekt på det. Johannes var selv fylt av denne kjærlighet, og her kaller han sine venner: Mine kjære, v. 7, og ”elskede” i NO-30. Og det gamle budet har leserne hørt. De er elsket for å elske andre.

Likevel er det noe nytt her, v. 8. Sannhetsbeviset er Jesus som verdens lys. Han er det fullkomne lyset – noe slikt har verden aldri sett før. Profetene forkynte nok rett og godt, men de blekner mot Guds egen Sønn (Jfr. Hebr. 1, 1-2). Lyset ble også klarere for disiplene fra det første kallet de fikk – til påske og pinse og senere erfaringer i livet.Her kommer imidlertid en ny advarsel mot å blande sammen troen og synden, v. 9f. Det er ikke nok å si at han er lyset og tro at han er en kristen. Hvis han hyser en synd i hjertet, som hat mot et menneske, er han en hykler. På tross av sin fine bekjennelse, er han likevel en ufrelst og lever i åndelig mørke.Kjennetegnet på at en er en kristen, er at han lever i lyset, bekjenner seg som et Guds barn og elsker sine medmennesker, v. 10.

Det er ikke anstøt i ham, står det. Det betyr at han ikke gjør noe som får andre til å synde. Anstøt betyr å være årsak til og å få andre til å falle i synd. Ordet på grunnteksten er ”skandalon” og var navnet på den pinnen som holdt fella oppe. Når ”skandalon” falt ned, kunne noen bli fanget. Ingen kristen skal leve slik at andre gjør synd.

Den troende elsker sine medmennesker og gjør ikke noe som frister andre til å gjøre noe galt. Han holder seg selv borte fra det og er forsiktig med det han sier og gjør. Her kommer vi nok alle til kort mange ganger.- Her bør vi nevne en misforståelse blant folk flest, både kristne og verdslige. Ordet ”anstøt” blir ofte forstått slik at noen f. eks. blir forarget på de kristne når de selv føler seg truffet i samvittigheten. Noen kristne mener da at vi skal leve så anonymt som kristne at folket kan leve videre uten å bli minnet om sin synd. Her er mange former for dette synet. De ”snille” blir ofte framstilt som idealer. Men vi skal ikke unnlate å være tydelige om synd. -Det motsatte er de som hater andre, dvs. ikke elsker dem og gjør vel mot dem, v. 11. De lever borte fra Gud og slik i et åndelig mørke. Derfor vet de ikke hvor det bærer hen, verken her i livet eller i evigheten. Synden og verden fører med seg en åndelig blindhet, som egentlig stammer fra djevelen. 2. Kor. 4, 4. Derfor går de vill og fører andre vill med sitt eksempel.

IV. Vers 12-14. Ulike grupper.
1 Joh 2,12-14 Jeg skriver til dere, barn, fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld. 13 Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen. Jeg skriver til dere unge, fordi dere har seiret over den onde. 14 Jeg har skrevet til dere, barn, fordi dere kjenner Faderen. Jeg har skrevet til dere, fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen. Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.

Nå skriver Johannes til ulike grupper i menigheten. Det kan gå på alder eller på åndelig modenhet. Noe er sant om alle troende, mens noe passer best på ulike grupper.Barna får høre at synden er tilgitt for Jesu skyld, og at de kjenner Gud som Far. Det er sant for de små og for alle kristne. Vi kommer aldri lenger enn at frelsen er syndenes forlatelse på grunn av Jesu forsoning. Alle troende elsker Jesu navn. For ”ved det navnet fant jeg frelse…” (Noen tolker ”barn” her som overskrift over de andre gruppene – gamle og unge.)Fedrene eller de gamle har kjent Guds frelse lenge – fra begynnelsen, og har slik dyp erfaring fra livet med Gud. De har lært mye om ham og hans ord. Derfor kjenner de også Guds vilje og kan gi råd og hjelp til andre.De unge er kjent for sin kraft og pågangsmot i liv og arbeid. Styrken ligger i at de kjenner Guds ord, og ved det har de seiret over Satan. De må ikke la seg lure til å tro at de er sterke nok i seg selv.

Sammen med barna trenger de unge ofte den hjelp og korreksjon som de gamle kan gi. De har erfaringer om det de unge ennå ikke har sett. Og erfaring betyr ofte feiltrinn i livet, det de unge kanskje kunne unngå noe av etter råd fra fedrene.

V. Vers 15-17. Verden.
1 Joh 2,15-17 Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham. 16 For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. 17 Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.

Her skriver Johannes noen sterke advarsler mot å leve og være som verden. For denne verden er totalt motsatt Guds rike. De kan ikke forenes. – Først kommer en direkte formaning mot å elske verden og de ting som er i verden, v. 15.Ordet ”elske” er på gresk agapein, som er en hengivende og omfattende kjærlighet, og ikke bare en flyktig følelse. Ordet for ”verden” er kosmos, som er hele skaperverket. Tingene i verden er de enkelte deler i verden, uansett nytte og bruk. Mye av dette er nødvendig, men de skal ikke innta hjertet og sinn så vi blir bundet av dem.Hvis det skjer, er vi straks avskåret fra og utelukket fra Guds omsorg og frelse. To slags kjærlighet kan ikke bo i ett hjerte samtidig. Det blir åndelig hor.

I v. 16 deler han opp ”alt som er i verden” i tre grupper slik at leserne skal skjønne det bedre. – Først er det ”kjødets lyst” som trolig betyr det sanselige begjær som bor i oss. Det omfatter nok brudd på det sjette bud og forholdet til det andre kjønn. Men det omfatter også alle begjær som kommer innenfra vår egen natur. Og der er egoismen herre. Det er ikke av Gud.Det neste kaller han ”øynenes lyst”, som er nytelsen av å se og oppleve noe, her helst en ytre påvirkning av noe som ikke stemmer med Guds vilje. Da er det ikke av Gud.

Til slutt bruker han et sterkt uttrykk som oversettes forskjellig (aladsonia tou biou): I NO-30 heter det storaktighet i levnet, i NB-08 er det hovmodig skryt av det en er og har, og i NO-78 hovmod fordi en er rik. I den engelske NIV står det skryt av det han har og gjør. Det siste treffer trolig ganske godt. For vi har en tendens til å framheve ikke bare det vi er blitt og har samlet i livet. Vi liker også å tale om det vi gjør. Bak slike tanker ligger ønske om ros og ære. Og det er ikke av Gud.Den engelske biskop B. F. Westcott skriver i sin kommentar at det betyr ”forfengeligheten som springer ut av og tilhører vårt synlige jordiske liv”. Det er et falskt syn på det tingene i verden egentlig er.Dommen over alt dette verdslige er tydelig: Det forgår. Tanken er ikke bare at dette synlige i verden forsvinner og blir borte en gang. De menneskene som henger ved verden, skal forgå – og da betyr ordet fortapelse. Johannes vil advare folket og be dem tenke over hvordan alt skal ende. Guds barn har en helt annen framtid. De lever i Guds vilje – og blir til evig tid, dvs. går inn i Guds himmel for hele evigheten. Det motsatte er sant om verden. Se også Asaf som opplevde dette, Salme 73.

VI. Vers 18-19. Antikrist.
1 Joh 2,18-19 Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. 19 De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.

Her tales om den siste tid og tidsavsnitt, samtidig som Johannes drar tråder til sin samtid. Det vil ikke komme flere perioder i frelseshistorien. Den siste tid og time er tiden fra Jesu død og oppstandelse til hans gjenkomst. Og det er i denne siste tid vi kan bli Guds barn. Etter døden er det for sent.

Et kjennetegn på denne tiden er motstanden mot det sanne evangelium. Den kommer også som etterligning av det sanne og ekte. Antikrist er en slik person. Men før den endelige og personlige Antikrist kommer ved tidens avslutning, vil det være mange forløpere. De kalles her også Antikrister.

Antikrist betyr både en som er mot Kristus og en som opptrer ved siden av ham og etterligner ham. Han er Jesu rival og kjemper om folkets gunst og makt i verden. 2. Johs 7. De vil være mot Kristus i liv og lære og målet med forkynnelse og virksomhet. Dette er f. eks. sektene som bærer Jesu navn, men lærer noe ved siden av evangeliet. Og Bibelen sier klart at det skal komme mange slike i endetiden, f. eks. i Mat. 24, 5. 11. 24. Til flere slike ”predikanter” som kommer, til vissere er vi på at enden nærmer seg. I den siste fase i endetiden vil så den personlige motstanderen av Jesus stå fram og samle all motstand, og det siste slaget vil stå.Disse menneskene er frafalne, v. 19.

De hadde en gang vært i menigheten og i det minste sett ut som kristne. Men de avslørte seg til slutt og viste seg som Kristi motstandere og ikke som hans ydmyke disipler.Ikke alle i Guds jordiske menighet er Guds sanne barn. La det bli en sterk advarsel til oss. Og det bør ikke overraske noen at navnkristne blir antikristne. Guds ord sier det.

VII. Vers 20-23. Messias.
1 Joh 2,20-23 Og dere har salvelse av Den Hellige og vet alt. 21 Jeg har ikke skrevet til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den, og vet at ingen løgn er av sannheten. 22 Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen. 23 Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.

Salvelse er ved Den hellige Ånd, og den har opplyst leserne. Slik kjenner de både til Antikrist og den siste tid og farene i denne verden. De vet ”alt”. Guds Ånd åpenbarer sannheten for Guds folk, det som ellers ikke kan forklares med ord. Det skjer ofte ved at bibelord blir klare for oss i ett nu. Men det betyr ikke at vi får nye åpenbarelser i strid med Bibelen.

Derfor behøver Johannes ikke å skrive så mye om dette nå. De kjenner sannheten, og da vet de også at løgn er det motsatte. Nå vil han bare minne dem om det de allerede vet, slik vi ofte gjør i forkynnelsen. Nå sier han igjen at løgneren er Antikrist, for han nekter at mennesket Jesus er den Messias (Kristus) som Bibelen har profetert om. Og det betyr egentlig at de nekter hele Bibelens profeti og hovedinnhold. Vi ser stadig vekk at kjernepunktet i læren er forholdet til Jesus som Messias. Den som nekter dette, han lyver. Og da er han ikke av sannheten og følgelig ikke et Guds barn.

Det er Gud Fader som har sendt Sønnen Jesus som frelser. Ved å nekte Sønnen, fornekter de også Faderen. For de er ett. Antikrist gjør nettopp det. For han vil selv være både Gud og frelser. Det er toppen av ære-og maktsyke.Det motsatte er å bekjenne at en tror på Sønnen som frelser, og da har man også Gud som Far.

All lære skal prøves på forholdet til Jesus. Å være av sannheten er å fastholde at Jesus er Guds Sønn og Messias som vår frelser. Alle avvik fra det, er løgn og Antikrists ånd som fører til fortapelse.

VIII. Vers 24-29. Sannheten.
1 Joh 2,24-29 La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. 25 Og dette er løftet han gav oss: det evige liv. 26 Dette har jeg skrevet til dere om dem som forfører dere. 27 Og den salvelsen som dere fikk av ham, den blir i dere, og dere trenger ikke til at noen skal lære dere. Men som hans salvelse lærer dere om alle ting, så er det også sannhet og ikke løgn. Bli i ham, slik som den lærte dere. 28 Og nå, barn: Bli i ham, for at vi kan ha frimodighet når han blir åpenbaret, og ikke bli til skamme for ham når han kommer. 29 Når dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.

Hvordan skal vi klare oss gjennom vanskelige tider med vranglære og mange slags villfarelser? Det var et viktig spørsmål da brevet ble skrevet – slik som det er nå. Svaret er egentlig enkelt: Hold dere til sannheten. I denne sammenheng betyr det: Å holde fast ved at Jesus er vår frelser. La ingen ta det fra oss. Dette er forkynnelsen i den første bibelske tid og senere. Og den har overlevd i 2000 år trass i mange forsøk på avvik ved sekter og mange grader av liberal teologi.

Hvis vi lar den forkynnelsen bli i oss og vi bygger på det Jesus gjorde, vil vi bli i Jesus og Faderen, v. 24. Det betyr at vi da er sanne kristne.

Det evige liv – som begynner her ved troen og fortsetter i Guds himmel – er målet, v. 25. Jesus ga oss løfte om det. Johs. 17, 3; Johs 10, 28. Men til alle tider har det vært forførere, som vil lede de troende bort fra den smale veien, v. 26.

Det eneste svaret leserne får her, er å bli i Jesus, v. 27. De har lært at han er frelser, og la ingen få dere bort fra det. Når de eier Jesus som frelser, behøver de ikke en ny lære. De vet allerede alt som er nødvendig. Guds Ånd har vist dem det ut fra Guds ord og forkynnelsen – altså ved ”salvelsen”. I vår Bibel har vi alt om frelsen og himmelveien.Fortsett og les om det og tro det, da har du frimodighet til å dø og kunne møte fram i dommen med frimodighet. Da blir du ikke til skamme ved hans gjenkomst, for du er på Jesu side, v. 28. Å bli til skamme i denne sammenheng er at Jesus fornekter oss ved gjenkomsten og i dommen.

En siste påminnelse og gjentagelse (kap. 1, 6 og 2, 3f) må apostelen gi her, v. 29. Han driver sjelesorg og taler hele tiden til leserne om at de må være Guds barn. Derfor sier han igjen at Gud er rettferdig i natur og gjerning. Det vet de. Da forstår de også at den som lever etter Guds ord (= gjør rettferdighet), han er et Guds barn. Det er ”kjennetegnet på Guds barn” (J. Smemo).

Kap. 3.

I. Vers 1-3: Barnekår.
1 Joh 3, 1 – 3. Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham. 2 Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. 3 Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren.

Det siste verset i kap. 2 nevner den nye fødsel. Slik blir vi kristne og frelste mennesker. Det er en veldig forandring i et menneskeliv, kap. 2, 29. J. M. Boice knytter sammen de siste vers i kap. 2 med de tre første i kap. 3 i ett avsnitt som han kaller Guds barn. Det handler dette om.Grunnen til dette ligger ikke i oss selv. Frelsen er ikke etter fortjeneste. En sterkere makt ligger bak alt, nemlig at Gud elsker oss. Det er en stor kjærlighet, sier Johannes i v. 1. Han har også skrevet om det i Johs ev. 3, 16: Så høyt har Gud elsket verden (No-78).

Det ser vi bedre når vi tenker på at vi er syndere og gjør Gud imot. Vi burde vært fordømt og fortapt – det har vi fortjent. Men vi har ikke alltid så lett for å se dybden i vårt eget syndefall. Vi har en tendens til å pynte på oss selv. Men noen ganger ser vi ned i vår synd. Og det er en forferdelig dødsleir: ”kun en eneste masse av synd”.

Da viste Gud oss så stor kjærlighet. Det er ufattelig. Det store er at vi elendige syndere skal kalles Guds barn – og i sannhet være det. Vi er blitt ekte barn av Gud, født av ham inn i Guds familie. Her er det ikke spørsmål om vi føler oss skikket eller forstår det. Her gjelder bare det Gud sier i sitt ord.

Da det skjedde, inntraff en annen forandring. Det oppstod et skille mellom oss og de som ikke er Guds barn. Vi forstod ikke hverandre, men var blitt fremmede. Interesser og samtaleemne var helt forskjellige. Og vi besøkte ulike steder og møtte andre folk. Grunnen var at verden ikke kjente Jesus. Kjennskapet til ham gjør noe med oss. Og derfor oppstår det ofte strid og uenighet. Dypest sett er det slik at verdens mennesker aldri kan forstå en kristen. Vi taler og tenker på helt ulike språk.

Igjen taler han til dem som: ”Mine kjære,” v. 2. Det er karakteristisk for Johannes. Det er en vennlig og inderlig tone han bruker, og han kjenner dem nok personlig. Nå tar han seg selv med og inkluderer leserne. Han er trygg på at de lever med Gud og skriver: ”Nå er vi Guds barn.” Det er stort. Alle Guds barna kan glede seg over det. For det betyr at vi er fri dommen over vår synd, og vi har fått en ny framtid. Men den kjenner vi ikke. Det er ikke åpenbart for oss ennå.

Johannes har likevel en følelse av eller tanke om at det vil bli større! Vi skal bli lik Jesus, sier han. Og det skal skje når han kommer igjen. Da skal vi se ham som han er. Det må bety at synet av Jesus vil være så sterkt at det forandrer oss totalt – til Jesu bilde.Johannes visste heller ikke helt hvordan den himmelske Jesus så ut, selv om han hadde sett den oppstandne Frelser. Det hadde likevel overbevist ham om at det ville bli bedre enn nå. Også nå vil synet av Jesus virke på oss, slik vi synger: ”Skue hans åsyn så lenge at vi forvandles derved.” Det samme sier Paulus i et brev: ”Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre” (Fil 1, 23).

Gjenkomsten er vårt håp, da vi skal samles med Jesus, v. 3. Her vil alle sanne troende være med. Og selve dette håpet virker på oss, for vi vil gjerne være med da. Ingen ting må hindre oss.Derfor står det: de renser seg selv. Det står ikke som et krav eller en oppfordring. Det står i presens, nåtid, noe som hele tiden skjer. Det er Ånden som driver oss til det.

Renselsen skjer som i kap. 1, 7 og 9. Og det er ikke en delvis renselse. Den er fullstendig, slik at vi hele veien er like ren som Jesus selv: likesom Han er ren. Vi lever kristenlivet i den rene drakt vi fikk i gjenfødelsen.

II. Vers 4-10. Synden.
1. Joh 3, 4 - 10 Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd. 5 Dere vet at han er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. 6 Hver den som blir i ham, synder ikke. Hver den som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. 7 Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig. 8 Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. 9 Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud. 10 På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror.

Avsnittet begynner med en beskrivelse av eller forklaring på synden. Her settes den i forbindelse med loven. Her er det sikkert ment de ti bud, som et sammendrag av Guds vilje og hans lov. Verset kommer etter talen om å rense seg og håpet vi lever i. Derfor vil det vise at det er ikke harmoni mellom himmelhåpet og synden.

For synd i gjerning er å bryte loven. Synden er lovbrudd. For synd er det motsatte av Guds vilje. Også den minste synd er det. Derfor er det ikke spørsmål om grove eller fine synder, store eller små. Synd som prinsipp er fremmed for Guds vilje. Derfor blir den minste svikt og falskhet dømt på linje med mord av Gud.

Vers 5 peker nå på at Jesus kom til jord nettopp på grunn av synden. Han ble åpenbart ved at han kom synlig til jord, og han åpenbarer seg åndelig for de som tar imot frelsen. Jesu hovedgjerning var å ta bort synden. Det skjedde objektivt for alle ved at han døde for oss og betalte med sitt liv og blod. Det kunne han gjøre fordi han selv var Gud og dermed syndfri. Jfr. Hebr. 4, 15 og 2. Kor. 5, 21. Og det skjer subjektivt for hver enkelt når han tilgir vår synd.Følgen av dette er at de troende ikke fortsetter å synde, v. 6. Det betyr ikke at vi ikke kan falle i synd. Det gjør alle mennesker. Men en troende lever ikke i og trives ikke i synden. Når et menneske fortsetter å synde, viser det tvert om at det ikke lever med Gud – de har ikke sett ham, står det.

Nå kommer sjelesørgeren Johannes tydelig fram. Han taler til dem: Mine barn. Det er far som snakker med barna for å rettleie dem og vise dem på rett vei. For han er redd at noen kan forføre dem og lede dem bort fra Gud. La det ikke skje! Sier han.

Vranglærerne lærte nettopp det Johannes taler om i v. 7-10. De sa at det gikk godt an å forene samfunn med Gud (være en kristen) og et liv i urett og synd, selv om det var i finere former. Johannes går mot dette og skriver: Det er nettopp de som lever rett som viser at de er Guds barn. De er rettferdige slik Jesus er det, v. 7.

Den som derimot tillater synd i livet har ikke samfunn med Gud. De er av djevelen, v. 8. Han er syndens far og har selv syndet fra begynnelsen. De som synder har egentlig djevelen til far og ligner ham, slik Jesus sa til noen jøder. Johs 8, 44. De er syndens treller (Johs 8, 34) og kan ikke frigjøre seg selv.

Skulle noen bli berget ut av syndens slaveri, måtte selve opphavet til synden knuses. Derfor måtte Jesus komme. Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Og da måtte djevelen selv kastes ut (Johs 12, 31) og dømmes (16, 11). Det er oppfyllelsen av profetien i Edens hage: slangens hode skulle bli knust (1.Mos. 3, 15).

Derfor kan syndere bli løst og fri nå. Da blir de født på nytt av Gud og får en helt ny begynnelse. I fødselsgave får de en ny og hellig natur. De får en Guds sæd i seg, som ikke vil og ikke kan synde, v. 9.

Dette blir et viktig kjennemerke på om vi er Guds rette barn, v. 10. Her er forskjellen åpenbar og tydelig på en kristen og et verdslig menneske. Her kalles de Guds barn og djevelens barn. Hvis du ikke hater og avskyr synden i alle former, er du ingen kristen. Det er også tilfelle når du bærer hat og nag til et menneske: Da kan du ikke leve med Gud. For hatet er djevelens natur.

Dette er alvorlig med tanke på mennesker som i dag sier at de ikke kan tilgi et menneske som har gjort dem ondt. Det er ubetydelig hvilken ondskap det gjelder. Bibelen gjør ikke noe skille her. Den eneste vei er at de erkjenner at også de har syndet og ber om nåde. Dette har særlig vist seg de senere årene med mange overgrepssaker.

III. Vers 11-18. Kjærligheten.

1 Joh 3, 11 - 18 For dette er det budskap som dere hørte fra begynnelsen: at vi skal elske hverandre. 12 Vi skal ikke være som Kain, som var av den onde og slo i hjel sin bror. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors gjerninger var rettferdige. 13 Undre dere ikke, brødre, om verden hater dere! 14 Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. 15 Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. 16 På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. 17 Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? 18 Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!

Nå utdyper han en side ved budskapet (kap. 1, 5). Det er kjærligheten. Her mener han mest kjærligheten mellom de troende. Dette blir også et kjennetegn på ekte kristendom.

Kjærligheten er ikke et nytt budskap. Det har vært der hele tiden, v. 11 – jfr. Kap. 2, 7. Det er grunntonen over alt i Guds rike, ettersom Gud er kjærlighet.

Nå gir han oss et eksempel fra bibelhistorien, som leserne nok kjente: historien om Kain. Det er en fryktelig saga. Han var ond, manglet kjærlighet og slo broren i hjel. Han og Abel var totalt forskjellige. Og ondskap tåler ikke godhet, for den avdekker ondskapen mer enn noe annet. Abel var rettferdig, og det tålte ikke Kain. Jfr. Hebr. 11, 4 der brødrene er brukt som eksempel på tro.

Her ligger en viktig grunn til at verden hater de kristne, v. 13. Derfor skal vi ikke undre oss over forfølgelsene. De er faktisk en ”naturlig” konsekvens av den store forskjellen mellom kristendom og verdslighet.

Ut fra dette viser nå apostelen i v. 14-15 at kjærlighet og hat blir en prøve på om vi er Guds barn eller ikke, på døden eller livet. Og det vet vi, sier han. Erfaringen har lært oss alle at der er et skille. Han kaller til og med hat (mangel på kjærlighet) for mord, og det er brudd på Guds lov (v. 4). Et slikt menneske kan ikke være frelst – det har ikke evig liv.

For å vise alvoret enda mer, forklarer han hva sann kjærlighet er. Nå bruker han Jesus som eksempel, v. 16. Han gjorde alt for oss. Han viste sin sanne kjærlighet ved å dø for oss – han satte livet til. Og dette blir eksempel til etterfølgelse for oss. Vi skylder å gi livet for andre om det kreves, som en soldat går i krigen for å berge sitt folk og land.

Deretter konkretiserer han kjærligheten. Her er ikke tale om ord og fine uttrykk. Den skal vise seg i praktisk handling, v. 17. Det gjelder konkret hjelp i nød – ellers kan vi ikke eie Guds kjærlighet. Dens natur er å gi. – Om ”bror” betyr alle mennesker eller andre kristne (troende brødre), står ikke klart. Men de troende står alltid i en særstilling for kristne. De er nærmere oss enn noen andre.

Enda en gang sier han: Mine barn. Han vil si det så mildt og kjærlig han kan: la oss endelig elske hverandre i sannhet.

IV. Vers 19-24. Frukt.
1 Joh 3, 19 - 24 På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn. 20 For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. 21 Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, 22 og hva vi enn ber om, det får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er til behag for ham. 23 Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss. 24 Den som holder hans bud, blir i ham, og han i ham. Og på dette kjenner vi at han blir i oss: av den Ånd som han gav oss.

I dette avsnittet tar Johannes opp flere forhold og viser resultatet av frelsen i Kristus, vi kan gjerne kalle det frukt. Først sier han at det er noe vi kan vite ut fra troen og det livet vi lever. Vi kan vite at vi er av sannheten og at vi altså har det rett med Gud. Vi skal ikke lage vår egen visshet eller mene at vi antagelig har det rett. Vi skal se på hvordan vi er i forhold til Guds ord. Då må vi ikke bare se på det eller de siste vers foran dette avsnittet. Vi må se på hele Guds ords forkynnelse om hva det er å være en kristen. Først da kan vi stille vårt hjerte til ro.

Dette brevet gir et sammendrag av troen. Det taler om bekjennelse av synden, og om Jesu blod som renser fra all synd, om vår talsmann og forsoner som gjorde alt ferdig for oss. Og brevet taler om frukten av troen på Gud: et nytt forhold til synden og dermed en ny kjærlighet både til Gud og til de andre troende.

Dette avsnittet legger nettopp vekt på at Guds ”bud” er at vi skal tro på Sønnen. Det er ikke krav og enkelte gjerninger vi må gjøre før vi kan bli Guds barn. Det er troen.Men vårt hjerte er bedragelig. Det kan sette oss i tvil så mange ganger med spørsmål om vi har gjort nok og om vi tror rett osv. Da sier Johannes at Gud er større enn alt dette og kjenner oss fullt og helt. I v. 21 har vi enda en tiltale som vi har møtt før: Mine kjære.Selv om vårt hjerte skulle dømme oss, har vi frimodighet for Gud, står det. Hvor har vi fått den fra? Jo, vi har bekjent alle våre synder og lagt vårt liv i hans hånd, - og tror på Jesus som vår eneste frelser og redning fra synden. Den troende lar seg så lede av Guds Ånd til å leve etter Guds vilje. Og det er veien. Da har Gud tatt seg av saken vår, og vi kan gå til Gud som vår Far med frimodighet.

I v. 22 taler han om bønnen i denne sammenheng. Det er interessant. Når vi har det rett med Gud ved troen, har vi anledning til å gå til ham med våre spørsmål og begjær. Han vil gi oss bønnesvar. Men det må vi se i forhold til det Jesus sa om bønn i hans navn, i Johs 14,13. Da er bønnen etter Guds vilje, og det svarer han alltid på. Det er ikke sikkert at svaret blir det vi ønsket eller mente var rett. Men vi kan være sikker på at svaret er etter Guds vilje, og da er det alltid rett. I v. 22-24 kommer ordet ”bud” igjen tre ganger. I v. 22 og 24 står det i flertall, mens det står i entall i v. 23 på grunnteksten. Det kommer ikke fram på norsk. Der er mange ting i Guds ord, både de ti bud, formaninger og oppfordringer til oss. Men det er egentlig bare ett, som i v. 23: Å tro på Jesus. Det er det han ber oss om. Alt er samlet i det, for det innebærer den nye natur som vil gjøre Guds vilje. Dette ene budet ”omfatter troen på Kristus og kjærligheten til hverandre,” som J.R.W. Stott sier i Tyndale-kommentaren.

Troen og dens frukt fører oss så inn i et varig samliv med Gud, v. 24. Det er en vekselvirkning: Vi blir i Jesus, og han blir i oss. Også her er det nyttig å lese evangeliet etter Johannes der samme tanke finnes når Jesus taler i f. eks. kap. 14 og 15.

Kap. 4.
I. Vers 1-6. Tro og vranglære.
1 Joh 4, 1 - 6 Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. 2 På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, 3 og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden. 4 Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden. 5 De er av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem. 6 Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.

Dette kapitlet begynner med en advarsel mot å lytte til vranglærere, v. 1. De har alltid vært et problem i Guds rike. Tro ikke alt du hører, sier han. Ikke alle som preker om Gud er rette forkynnere. Derfor skal vi prøve det som blir sagt, som de kristne i Berøa gjorde. Apg. 17, 11. Og det skal ikke bli et lite problem, for mange falske profeter var allerede gått ut på den tiden. Og vi kan trygt si at det har fortsatt slik i alle år.

Men der er et hovedkjennemerke på om det er sanne forkynnere eller falske. Jesus er prøvesteinen. Men det er ikke bare tale om å tale om Jesus. Prøven er om de taler om Jesus som Kristus, dvs. Messias kommet som et menneske, v. 2. Det er inkarnasjonen og forsoningen det spørs om.

Noen vranglærere har talt om Jesus bare som en ånd fra Gud, og andre har talt om ham bare som et menneske. Kombinasjonen av Gud og menneske i en person har alltid vært et problem for tanken.

Det skifter likevel med tidene hva vranglærerne forkynner. Noen ganger setter de nye navn på gammel teologi for å gjøre det mer antagelig. Derfor er det viktig at man alltid er våken for det som blir forkynt og se om det stemmer med den samla bibelske teologi.

Nå kommer igjen læren om Antikrist. Johannes bruker det som navn på vranglære som ikke bekjenner den sanne Jesus. Han sier det er Antikrists ånd. Det syn eller den ånd som gjennomsyrer en forkynnelse vil prege tolkingen av Guds ord og dermed forkynnelsen. Hvis man tviler på at Jesus er Guds Sønn og verdens frelser og lærer det, er det Antikrists ånd. Mange har nok hatt den gjennom tidene.

Fire vers begynner med ’Mine kjære’ i dette kapitlet. Det er den fortrolige og inderlige tonen han bruker i sjelesorg for sine venner. Kapitlet begynte slik, og vi møter det nå i v. 4. Der forsikrer han leserne om at de har seiret over vranglærerne. Det er selvsagt ikke tale om noen fysisk kamp og seier. Men de har avslørt dem og sett at de ikke lærte rett etter Guds ord.

Men det er egentlig ikke de selv som har gjort det. De har noe av Gud i seg. Det må sikte til Ånden som tok bolig i oss da vi ble frelst. Men også verden har noe i seg, en hjelper så å si. Det er djevelen og hans ånd. Men Johannes forsikrer leserne om at Ånden er større enn djevelen. Derfor har de seiret.Verdens menensker er av verden, står det her, v. 5. Det må bety at de verdslige menneskene har den verdslige ånd og lar seg lede av den. Derfor vil også andre som er av verden, kjenne seg igjen i det som blir sagt og skrevet og ”høre” på dem. Det betyr også at de godkjenner det verden sier og gjør.

En viktig tanke her er at når den verdslige ånd får innpass hos prester og predikanter, vil de samle ”verdslige” om sin talerstol og få bekreftet at livet deres er OK. For en verdslig predikant bekrefter det verdslige hos tilhørerne. Og da kan det ikke bli vekkelse og omvendelse hos slike mennesker. Den faren må vi være oppmerksomme på og motvirke om mulig.

Vi derimot, sier Johannes, er av Gud, v. 6.

II. Vers 7-11. Elsk hverandre.
1 Joh 4, 7 - 11 Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. 8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. 9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. 10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

I dette avsnittet kommer Johannes først med en oppfordring til sine kjære venner. La oss elske hverandre. Johannes er kjærlighetens apostel og det viser igjen i brevene hans. Denne oppfordringen viser at vår kjærlighet kommer ikke av seg selv. Vår gamle natur (kjødet) sørger for det. Vi blir lett selvopptatt og tenker mest på det vi trenger. Johannes vet nok det av egen erfaring, for vi er alle så like.

Kjærligheten er av Gud, derfor er den et kjennetegn på at vi tilhører ham. Alle Guds barn har denne kjærligheten. Men den kan avta, slik det også kan være mellom mennesker. Da trenger vi en tilskyndelse. Det kan være stor hjelp i vårt trosliv.For det motsatte er også tilfelle. Der kjærligheten mangler er det tegn på at de ikke kjenner Gud. Kjennskap betyr her samliv. Lever vi livet med Gud, vil kjærligheten være der. Det er Guds egen kjærlighet som smitter over på oss og inntar livet vårt.

I v. 9-10 har vi en viktig definisjon av Guds kjærlighet. Den er grunnleggende for å forstå vår frelse. Guds kjærlighet var skjult for menneskene. Synden skjuler alt det gode ved Gud for folket. Derfor misforstår mange så lett kristendommen. Og derfor måtte Gud åpenbare den for folket. Ellers ville de søke til avgudene, for de er oftest synlige. Og hvordan viste Gud seg selv for oss?

I julenatta. Da sendte han sin Sønn til jorden med mange oppdrag. Det viktigste var å dø for våre synder. Men han skulle også vise oss hvem Gud var, Johs. 1, 18. I ham var liv, står det også, Johs 1,4. Og derfor kan vi leve ved ham.Så innfører Johannes det kjærligheten ikke er. Det er ofte nyttig for å se hva noe egentlig er når vi ser det motsatte: Vi har aldri elsket Gud. Synden har gjort oss så syndige at vi ikke kan og ikke vil elske Gud. Kjærligheten er totalt fremmed for menneskene. Og det er underlig i en tid da det blir talt og skrevet om kjærlighet mer enn noe annet. Men det folk kaller kjærlighet, er egosentrisitet, dvs. vi krever og ønsker noe for oss selv. Det gjør ikke Gud. Han gir. Sangeren har rett: ”Han giver och giver och giver igjen.”Bare Gud kan elske. Og han har vist det på en grundig måte: Ved å sende Sønnen for å dø og gjennomgå fortapelsens lange piner – for sine fiender. Det er kjærlighetens essens.

Da er det Johannes gjentar oppfordringen og forsterker den, v. 11: Har Gud gjort dette for oss, da bør sannelig vi elske hverandre. Ja, det ligger i selve kristenkallet. Vi skal være Guds forlengede kjærlighet til andre mennesker. Det skylder vi dem.

III. Vers 12-16. Guds kjærlighet.
12 Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss. 13 Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd. 14 Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. 15 Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud. 16 Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.

Ingen har sett Gud og derfor kjenner heller ingen Gud. Det er grunnen til at verden er så hatefull både mot Gud og de kristne. De troende har derimot lært ham å kjenne, da er Gud faktisk i oss. Og vi eier den fullkomne kjærlighet i oss, og det er Guds egen kjærlighet. Han sier dette flere ganger med andre ord for å understreke og framheve hvor viktig det er.Da blir vår kjærlighet et tegn på at vi er Guds barn og at vi eier Guds Ånd. For alle Guds barn eier Guds Ånd, de kan ikke skilles.Den store grunnen til dette ligger ikke i oss selv. Det er ikke vår kjærlighet til Gud og mennesker som er årsak til at vi er Guds barn. Den ligger et helt annet sted.

I v. 14 kommer det: Vi har selv sett noe guddommelig, og det kan vi stadfeste med vårt vitnesbyrd: Gud har sendt sin Sønn for å frelse verden. Det vet vi, for han har frelst oss. Jfr. Johs 3, 16. Og ingen kan ta fra oss denne visshet: Vi er frelst ved Jesus. ”Det ingen andre i verden kunne, det både kunne og ville han.”For å få del i frelsen, er bekjennelsen nødvendig, v. 15. Det skal vi ikke se på som en gjerning eller krav fra Gud. Det er en del av troen, som i Rom. 10, 9. I dette avsnittet går det på forholdet til vranglæren. For bekjennelsen er at Jesus er Guds Sønn, og det benektet gnostikerne.

Å ikke bekjenne det, ville være å gi vranglærerne rett. Og en kristen går ikke på akkord med dem. Og hvordan kan vi nekte at Jesus er Gud, når vi har fått samfunn med Gud ved Sønnen? Å være i Gud og Gud i oss er uttrykk for et dypt personlig samfunn.V. 16 er nettopp en slik bekjennelse av frelsen. Vi har kjent og trodd det. Å kjenne kan her bety å erkjenne (O. Moe) og dermed lært å kjenne evangeliet og frelsen. Frelsens innhold er Guds kjærlighet til oss, særlig da han sendte Sønnen. De som tror det, har samfunn med Gud og er Guds barn.

IV. Vers 17-21. Kjærlighet og seier.
17 I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden. 18 Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. 19 Vi elsker fordi han elsket oss først. 20 Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? 21 Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror.

Nå beskriver han ikke bare Guds kjærlighet til oss og det den betyr for oss. I v. 17 sier han noe om vår kjærlighet og hvordan den virker på oss. ”Vi” er her de som har tatt imot Jesus som sin frelser. Hva har vi fått?Svar: Vi frykter ikke dommedag. Det er en fullstendig ny situasjon for oss. Enten menneskene vil vedgå det eller ikke, er mange redd for den dagen. De gruer seg og fylles av skrekk når de tenker på at den dagen da alt i deres liv skal fram i lyset og bedømmes av Gud selv. Og de vet inderlig vel at de slett ikke vil bestå prøven. Og dommen er fryktelig. Hva skal vi da gjøre?

Hvorfor har vi da frimodighet når vi tenker framover mot dette?Vi er som Jesus, skriver Johannes. Han er Guds Sønn og har del i Guds rike, derfor har han ingen ting å frykte. Han skal ikke en gang dømmes. Og vi er også Guds barn, vi som har tatt imot Jesus. Johs. 1, 12. Vi har del i hans rettferdighet og hellighet og står fullkomne for Gud i Kristus. Da har et Guds barn ingen ting å frykte. Når dommen allerede er tatt av Jesus, er det ingen dom igjen for de kristne. Rom. 8, 1. Gir ikke det frimodighet til å møte døden og evigheten? Da er virkelig Guds kjærlighet i oss, og den er fullkommen.

Tanken føres videre i v. 18. I en slik Guds kjærlighet er det altså ingen frykt. For den fullkomne Guds kjærlighet driver bort all trellefrykt for Gud og for dommen. Frykten tenker på straffen som kommer. Så lenge vi ikke tror og ser at Guds kjærlighet allerede har tatt straffen for oss, vil frykten plage oss. For da ser vi ikke den fullkomne kjærlighet Gud har gitt oss.Når vi elsker Gud og mennesker, er det fordi Gud har gitt oss av sin kjærlighet, v. 19. Her viser Johannes den store avstanden vi har til gnostikere og andre vranglærere. For noen mente at man kunne elske Gud og samtidig hate noen, f. eks. sine fiender, v. 20.

Johannes går sterkt mot det. Det er løgn og en umulighet. Hvis man ikke elsker de mennesker man ser, hvorledes er det da mulig å elske Gud som er skjult? Tanken er trolig at det er lettere å elske det man ser enn det usynlige. Selve fornuften skulle fortelle oss dette.Men det er Gud som sier det, v. 21. Det er et bud fra ham. Det kan lett oppfattes lovisk: Vi kristne må nå prøve å elske andre mennesker. Skal den kjærligheten være ekte, må vi begynne med Guds kjærlighet til oss. La den få strømme inn i hjerte og sinn. La det bli drivkraften til et nytt liv. Men så skal vi også følge de tilskyndelser som vi får i Guds ord til å vise kjærligheten i praksis. Det er ikke nok med store og varme ord.

Kap. 5.

I. Vers 1-5. Sammendrag.
1 Joh 5, 1 - 5 Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av ham. 2 På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. 3 For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge. 4 For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. 5 Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?

En kristen er født på ny, v. 1, som Jesus sa til Nikodemus, Johs 3,3. Da er et menneske frelst, og det skjer ved troen på Jesus. Det lærer hele NT. En følge eller frukt av det er en n y kjærlighet – den strekker seg til sin åndelige far, Gud i himmelen, og til alle andre Guds barn. Vi er som en stor familie. Og den kjærligheten vi har til hverandre, er av samme slag som Guds kjærlighet til syndere.Dette er ett av kjennetegnene på at vi er Guds barn: Det er både en gjenkjærlighet til vår Gud og at vi tar Guds vilje og bud på alvor.

En slurven kristen moralsk sett er en selvmotsigelse. Dette er egentlig ikke en formaning til å holde budene, som en lovisk tanke godt kan mene. Men det er en konstatering av at når vi holder Guds ord, viser det at vi er troende og holder av de andre kristne. For vi er født på samme måte og er en familie, v. 2.

I v. 3 gjentar han tanken og understreker slik hvor viktig dette er: Kjærligheten til Gud er å holde hans bud og dermed leve i hans vilje. For den som er født av Gud og lever i Ordet, er det ikke en byrde. Det er naturlig for det nye sinn.

Og her ligger seieren gjemt: Ved troen lever vi der synden allerede er overvunnet, v. 4-5. Men seier forutsetter kamp og fiender. Og her må vi berøre et annet punkt. For en kristen kan bli sløv og søvnig og slik komme på avstand fra sin Frelser. Derfor er disse ordene også en påminnelse om alltid å holde fast ved troen. Vi skal ikke tenke at vi må gjøre flere gjerninger for å forsette som kristne. Vi skal hele tiden tilbake til troen og dens grunnvoll. For troen er ingen ting i seg selv, den må være knyttet til Jesus – han er både opphavsmann og fullender til troen. Hebr. 12, 2.

II. Vers 6-13. Guds vitnesbyrd.
1 Joh 5, 6 - 13 Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus - ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. 7 For de er tre som vitner: 8 Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer. 9 Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn. 10 Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn. 11 Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. 12 Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. 13 Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.

I dette avsnittet har vi Guds vitnesbyrd om sin Sønn og det han betyr for oss. Det er viktig at vi kjenner Jesus slik han virkelig er, og da kan bare Guds ord hjelpe oss. Og Johannes fører først frem tre vitner om Jesus.Jesus kom med vann – det er begynnelsen til Jesu virksomhet ved dåpen. Mat. 3. Da begynte den egentlige gjerning. Da Johannes nektet å døpe ham, sa Jesus: La det skje, for slik er det riktig å fullføre all rettferdighet. Men begynnelsen var ikke nok. Johannes sier: Ikke bare ved vannet, men også med blodet. Og det er hans død. Da Jesus ropte på korset: Det er fullbrakt, var all rettferdighet fullført. Frelsen var ferdig for alle. Han hadde betalt for alle synder, og himmeldøren var åpnet for syndere som tok imot Jesus.

I tillegg vitner Ånden om Jesus. Og den forklarer frelsen for oss og viser oss alltid til Jesus. Den taler ikke om seg selv, men herliggjør Jesus Kristus for synderen. Det er dens oppgave. Guds vitnesbyrd samler seg i dette: han sendte sin Sønn for å frelse verden.

Fra v. 10 taler han om et indre vitnesbyrd som de troende har. Vi har et vitnesbyrd i oss, vi ”får en indre bekreftelse” (O. Moe). Og i v. 11 kommer innholdet i vitnesbyrdet, nemlig at Gud har gitt oss evig liv i Jesus Guds Sønn. Og i v. 12 ser vi kristendommen i en sum: Den som har Jesus, har evig liv. Det dreier seg om å eie Jesus i troen, da er alt vel.Det er vårt indre vitnesbyrd. Det ser vi klart om vi tenker motsatt: Hva har jeg om jeg ikke har Jesus? En kristen synger slik: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.” Når jeg vet at Jesus er min ved troen, har jeg alt jeg trenger til evig liv i himmelen. Denne tanken er vitnesbyrdet, selv om jeg ikke kan si det med ord.

Johannes skriver også om det motsatte. Den som ikke tror, har ikke evig liv. Jfr. Johs 3, 36. Han har også gjort Gud til en løgner, for Gud har talt klart om Sønnen i sitt ord. Den vantro må selv bære ansvaret fordi han ikke har trodd på Jesus. Jfr. Johs. 16,8-9.

Alt dette har vi altså skriftlig, v. 13. Vissheten om det er egentlig Bibelen selv. Der står det skrevet. Og troen bygger ikke på mine egne tanker og følelser. Troen holder seg til Guds ord som taler om Jesus og hans frelse. Vissheten er ikke det jeg selv kjenner og opplever i min tanke og sjel. Vissheten er det som står skrevet, og det er fast som fjell.

III. Vers 14-17. Bønn.
1 Joh 5, 14 - 17 Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, 15 og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham. 16 Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han be, og han skal gi ham liv - det vil si dem som synder, men ikke til døden. Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal be. 17 Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden.

Som fortsettelse av ordet om frelsesvissheten, taler Johannes om tro på bønn. Tro er tillit. Og en kristen har fått den tillit til Gud, at Han svarer bønn, v. 14. Det er jo derfor vi er kristne, for vi ba om det og han svarte. Det er nok en frimodig bønn, for vi har ikke fortjent det. Men han har gitt oss lov til å komme.

Når vi vet det, da vet vi også at han vil svare på andre bønner vi har. Forutsetningen i Bibelen er alltid at de er etter hans vilje. Det ser vi av Johs 14, 14: i hans navn betyr bl.a. etter hans vilje. Tryggheten i bønnen er at når Gud hører, så svarer han, v. 15. Selv om vi ikke ser svaret nå, vet vi at det kommer. Vi har det i troen. Guds rike er et troens rike på alle måter. Vi må lære å se svaret i framtiden. Derfor er bønn en øvelse i tålmodighet.

Et spesielt bønnemne blir her ført fram, v. 16-17. Det er forbønn for en kristen som har syndet. Og nå skiller Johannes mellom to slags synder: Noen er til døden og noen ikke. Det er et vanskelig avsnitt som det er mange meninger om. La oss løse opp disse setningene for å se nærmere inn i betydningen:

1. All urett er synd, v. 17.2. En kristen kan falle i synd (gjøre en synd), v, 16a og kap. 2, 1.3. Andre kan noen ganger se at vi synder (ser sin bror).4. Da skal vi be for de som har syndet. Her tales det hele tiden om kristne.5. Gud vil da svare på bønnen og tilgi synderen. Jfr. v. 14-15. Da er han frelst.

Så kommer en annen tanke som er flettet inn i disse versene:
a. Der er synd som er til døden, v. 16b. Død kan bety legemlig død eller åndelig, evig død – fortapelse.
b. Vi blir ikke bedt om å be for slike syndere.
c. Dette må derfor være en alvorlig synd.
d. Mange har sagt at ”synd til døden” er spott og synd mot Den hellige Ånd. Og der er trolig ingen annen synd vi kjenner fra Skriften som Gud ikke kan tilgi. Jfr. Mat. 12, 31; Mark. 3, 28f; Luk. 12, 10; Se også: Hebr. 6, 4-6; 10, 26.

Synd mot Den Hellige Ånd ”innebærer hjertets forherdelse mot Guds ords og Ånds påvirkning” (O. Moe). Alb. Barnes mener også det. Kanskje har Alfred Plummer et godt uttrykk og forklaring på dette: ”Det er mulig å lukke hjertet mot påvirkning fra Guds Ånd så hardnakket og vedholdende at omvendelse blir en moralsk umulighet.” De er altså selv skyld i sin tilstand. Så lenge har de stått kallet fra Guds Ånd imot at de er blitt forherdet og hører ikke lenger Guds røst. Både Bibelverket og Gullgruben ser det slik. Og Werner de Boor har et treffende uttrykk i Wuppertaler Studienbibel: ”Skillet (mellom disse synder) ligger i hele historien i et menneskeliv.” Det er så å si frukten av hvordan et menneske har levd.

Når vi ikke blir bedt om å be for dem, er det fordi det ikke lenger vil nytte. Men det er vårt kall å be for så mange som mulig, og vi skal være forsiktig med å stemple noen som håpløse i denne sammenheng. Vi legger merke til at Johannes ikke gir oss en liste over slike dødssynder. Han forbyr oss heller ikke å be for noen mennesker. Bare Gud kjenner de umulige i deres hjerte. Vårt kall er å be for alle vi kan og prøve å vinne dem for himmelen.

IV. Vers 18-21. Avslutningsord.
1 Joh 5, 18 - 21 Vi vet at den som er født av Gud, ikke synder. Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke. 19 Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde. 20 Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv. 21 Mine barn, ta dere i vare for avgudene!

Johannes har sagt dette flere ganger, med litt variasjon i uttrykk: En kristen synder ikke, også her mener han: som praksis, noe vi har som vane. Og han legger til: En kristen tar seg i vare. Tre ganger sier han her: Vi vet. I kamp mot det onde, legger apostelen nå vekt på vissheten om seier og kunnskapen om hva de troende har.

Ordet om å ta seg i vare innebærer å være på vakt. Heller ikke det står her som en formaning. Han vil bare si at slik er det med en våken troende. Her er forresten flere oversettelser mulig. Dansk 1948 sier: holder fast ved Ham (Gud/Jesus). Andre sier at Jesus (han som er født av Gud) bevarer ham, og en sier: han er beskyttet av Gud. Den norske (NB) legger mer vekt på at vi skal vokte oss selv, ta oss i vare. Alle disse mulighetene har vel en viss del av sannhet i seg.

Og da kan ikke djevelen ta oss. Ordet ”røre oss” betyr egentlig å legge hånd på, gripe tak i og ikke bare en ytre berøring (Westcott). Vi er beskyttet på alle kanter mot Den onde. Men det ligger noe mer her: Hvis vi selv går bort fra Frelseren, slutter å tale med ham i bønnen og ikke lar han få lov å tale til oss i sitt ord (bibelen) og ikke er sammen med de hellige (andre kristne), vil vi selv bryte forbindelsen til vår Gud. Derfor kommer den alvorlige advarselen i det siste verset i brevet, v. 21. For hele verden ligger i det onde, v. 19.

Avstanden til verden er der – for vi er av Gud mens verden er i det onde. Det vet vi, sier Johannes. Vi vet også at Jesus er kommet – han er Guds Sønn. Ved sin Hellige Ånd har han gitt oss kunnskap og visdom slik at vi kjenner Gud. Og gjennom hans Sønn er vi blitt Guds barn. For Jesus er veien. Der har vi sannheten og det evige liv, slik Jesus selv sa i Johs 14, 6.Da er det advarselen kommer: Ta dere i vare – for avgudene. Det siste verset blir også innledet med dette: Mine barn. Det er ikke en general som kommanderer sin hær. Det er en far som har omsorg for sine små. Og som Westcott skriver, er dette kanskje det siste ord i Skriften.

Avguder er alt som tar Guds plass i livet vårt. I vårt hjerte er det bare plass for én Gud. Og det behøver ikke å være store avgudsbilder eller grov synd som er avgud. På Johannes’ tid var det kanskje å delta i offermåltider eller i keiserdyrkelsen, som O. Moe skriver. Det så uskyldig ut og ”kunne ikke være så farlig”. Likevel var det et steg bort fra den sanne Gud. For oss kan det være andre små og tilsynelatende uskyldige synder og avvik fra den kristne tro.

Ta deg i vare, sier Johannes. Vi skal huske budskapet som han begynte brevet med, kap. 1, 5: Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Og synden er mørke. Derfor må vi leve i lyset, i bekjennelsen, kap. 1, 7 og 9. Amen.
--oo000oo---

Gnostisisme i Bibelen – og nå.
”Historien gjentar seg selv.” Det er et ”dogme” vi kan argumentere både for og mot. Det betyr selvsagt ikke at alt blir som før, og heller ikke at nåtiden er en nøyaktig kopi av farne dager. Men at noen hovedideer-og linjer kommer igjen både en og flere ganger, har historien flere eksempel på.Her vil jeg bare vise at noe i fortiden kommer igjen senere, ofte i nye klær. Men på innsiden er de utrolig like.GnosisEn ”åndelig” og filosofisk retning i de første århundrer e. Kr. var gnostisismen. Den hadde flere retninger.

To hovedlinjer peker seg ut: den hedenske gnostisismen, som også blir kalla hermetismen (etter Hermes Trismegistos), med røtter tilbake til Platon. Og så den som hadde et kristent ferniss. For å gjøre det enkelt vil vi kalle den siste for den ”kristne gnostisismen”, selv om det er svært upresist.KerintDen ”kristne” gnostisismen var en filosofisk retning, og det kan diskuteres hvem og hvor mange som var med i denne gruppen. Sikkert er det i alle fall at vi finner nedslag av den i NT. Hvis vi regner brevene i NT for å være apostoliske (noe vi må), viser dette at den ”kristne” retningen var tidlig ute. En sentral person i denne retningen er uten tvil Kerint fra Egypt. Han var jødekristen og er kjent bl. a. fra Ireneus og Eusebius’s skrifter. Kerint var vranglærer på flere måter. Han lærte at Gud ikke var den høyeste Gud, bare leder for lave englemakter. Og Jesus var ikke Guds sønn og ikke født av en jomfru, han var bare en vanlig sønn av Josef og Maria. Det er kirkefaderen Irenenus som skriver slik om hans lære.

Så kommer den underlige, nærmest mystiske lære om Kristus – som altså ikke var Jesus. Kristus kom fra den høyeste guden, som ikke var skapergud. Han kom over Jesus som en due ved dåpen. Senere vek Kristus bort frå Jesus som en ånd, mens mennesket Jesus led og døde – og til og med stod opp. Kerint delte altså Jesus i to ”personer” og nektet at han var Guds Sønn og stedfortreder for oss. Forsoning er da umulig.En hovedgrunn til slike tanker må være at han i vantro satte sine menneskelige tanker over Guds og dermed ble han dommer over Gud og de sannheter han har gitt oss i Skriften. Og der synet på Jesus blir rokket, blir hele læren gal.

Kampbrev i NT.
Flere brev i NT var faktisk skrevet som kampbrev mot denne retningen, som ble regnet for vranglære. Det ser vi bl. a. av at de bibelske forfatterne argumenterer sterkt mot den.Brevene er ikke bare skrevet som oppbyggelige traktater og brev. Slik leser vi dem og får stor hjelp i gudslivet vårt av dem. Det har vi full rett til, ettersom Bibelen er Guds ord til alle slekter.Men det kan være nyttig og opplysende å se dem i lys av samtiden. I alle tilfelle kan vi forstå hvorfor apostelen skrev som han skrev. Og hvis vi også tenker at samme tanker dukker opp nå, blir det mulig å finne svar og hjelp i den åndskamp som vi står i nå. For i Guds rike er det sammenheng i tid. Gud vil gi det samme svaret i dag som på Paulus’s tid – selv om vi noen ganger bruker andre ord.JohannesApostelen Johannes var en flittig skribent, nest etter Paulus. Vi har fem bøker av han i NT. Han ble den eldste av apostlene og døde ikke før på 90-tallet e. Kr. Hvis gnostisismen var i virksomhet da, er det grunn til å regne med spor etter den i hans skrifter.Og det tror vi det er.Jeg vil bare ta frem det første brevet hans her. Det er et anonymt skrift som har preg av å være et ”rundskriv”. Og finner vi spor av ”gnosis” i dette brevet fra omkring år 85-95 e.Kr., vet vi at gnostiske tanker var aktuelle tanker så tidlig.Ikke alle tanker i gnostisismen kommer igjen i brevet. Vranglærerne har som vane å snike seg inn blant de kristne. Det er derfor vi ikke alltid har så lett for å oppdage dem før de har gjort skade i kristenflokkene. I brevet er det særlig to lærespørsmål vi kan dra frem og vise her. Og de har stor relasjon til vår tid.Også andre brev i NT bærer preg av gnostisismen, både Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev.Vi har faktisk eksempel i NT på at gnosis var kjent før Johannes’s brev. I Paulus’s brev til Kolossæ er det også spor av kamp mot ubibelske tanker. Brevet var faktisk også et kampbrev. Etter prof. Olav Moe var brevet skrevet i begynnelsen av 60-årene. Og det er nesten 25-30 år før Johannes skrev sitt brev. Men nå gjelder det altså Johannes.JesusUt fra dette forstår vi godt at Johannes må skrive så sterkt om Jesus som Guds Sønn, den enbårne, og som soning for våre synder. En mener også at evangeliet etter Johannes er et motskrift mot Kerint, f. eks i Joh. 1, 1-3 m. fl. st. Jesus er det evige Logos, ordet som var fra begynnelsen. Det samme finner vi igjen i brevet, kap. 1,1-3. Der understreker han at denne Jesus var fra begynnelsen, han var livets ord. De troende, sier han, har samfunn både med Gud og hans Sønn – og det er Jesus Kristus – altså ikke en deling av personen. I kap. 4,2 skriver han rett ut at denne Jesus Kristus er kommet i kjøt og er av Gud. Dersom det var selvsagt for alle, var det ikke nødvendig å skrive det så sterkt. Flere ganger skriver han at han og flere andre har sett det og vitner – de var øyenvitner til Jesus. Og det er et sterkt bevis.

Men Johannes stanser ikke ved personen Jesus. Det var ikke nok å ha en rett lære om ham. Men bare som Gud kunne han gjøre den gjerningen han var sendt for. Og det var ikke bare å tale, helbrede og gjøre under. Det var vitnesbyrd om hvem han var. Men allerede i første kap. skriver han om hva Jesu blod betyr, 1,7. Hovedsaken finner vi igjen i kap. 2,2: Jesus er en soning – for hele verdens synd. Det må han si så sterkt fordi Kerint og andre nektet det. Og det folk nekter, det må forkynnes! Det er slik de lærer nye tanker. Versene i kap. 4, 9-10 er viktige i dette lys: Det er Gud som har sendt Jesus, av sin kjærlighet. Og Jesus er Guds Sønn, og ble en forsoning for oss. Og mot slutten av brevet kommer ”summa summarum”: Visshet om at jeg er Guds barn ligger nettopp i at Jesus er Guds Sønn. Og det gir frimodighet til å hevde og bekjenne at jeg er en kristen og våger å be og vente svar, 5,10-15.

Og hva sier vår tid til dette? Synet på Jesus er svakt, kanskje særlig blant noen lærde og de unge. En tar ikke konsekvensene av at Jesus er Gud. Man får inntrykk av at Jesus er et godt menneske – med noen spesielle kontakter i himmelen. Men ikke noe mer. Og da står ikke Jesus frem som den store FRELSEREN. Han blir bare en reformator Blant mange andre.EtikkKerint stanser ikke ved den falske lære om Jesus. Han hadde også et ord å si om livet som kristen. Her kommer han med en etisk villfarelse som også er farlig. Og den er kanskje mer synlig og på en måte forståelig for folk flest.I etikken lærer noen gnostikere libertinisme, som betyr at en kan velge selv hvorledes en vil leve. Her skiller de mellom ”den guddommelige pneuma” (A. Nygren) som er det sanne ”jeg”, og det lavere jordiske livet. Hovedsaken ble å berge det åndelige livet (pneuma). Det må løses ut av det jordiske fengslet. Livet som menneske er likegyldig. De kan leve som de vil, det har ikke noe med vårt ”gudsliv” å gjøre.

Her reagerer apostelen kraftig. Han visste at det var helt mot Jesu lære. Liv og lære skulle stemme med hverandre. Etikken kunne ikke tale mot truen. Derfor gjør han det klart: Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Gud til en løgner og hans ord er ikke i oss, 1,10. Og den som er født av Gud (er en kristen), gjør ikke synd, 3,9. Ja, den som gjør synd, er av djevelen, 3,8. Det er hard kost. Med det vil Johannes si at Kerint og gnostikerne ikke er kristne når de lærer slik. Et rett liv er en nødvendighet og organisk konsekvens av å leve med Gud. Vi er ikke fristilt fra Guds ord om vi er fri i Kristus.

Vår tid
Dette går rett inn i vår tid og vår kristendom. Her viser den moderne gnostisismen seg i sin rette drakt. Tankegangen og slagordet blant mange nå er: Jeg gjør hva jeg vil og synes er rett. Det jeg tror er sant for meg, det gjør jeg. Andre har ingen ting med det. Jeg holder meg til det jeg forstår av Bibelen.Det er moderne gnostisisme.Men dette er egentlig å hevde seg over Gud. En tar liksom selv kontrollen over alt i livet, uten å helt forstå hva konsekvenser det får.Her er det bare en vei å gå – den Johannes gikk: Å holde frem den rette i og sanne kristne lære og tro. Han hamrer fast på de sentrale bibelske tema: Om hvem Jesus er og hva han har gjort, og hva en rett kristen er.

En ullen tale der en ikke skal støte noen, er ikke veien. Det bare utvanner kristentroen enda mer enn den alt er. Det har alltid vært klare toner som har båret kristendommen frem i tunge tider. Klare vekkelsestoner om synd, omvendelse og Guds frie nåde har skapt de store vekkelser i tidene før. Bare det kan gjøre det samme nå. Logikken er klar: Skal Gud gripe inn, må hans folk gå frem på Guds premisser. Og de ligger i hans Ord. Alle avvik fra det, river ned selve grunnmuren i den kristne troen. (Gud har noen ganger gått utenom kirken og det etablerte Guds folk og skapt nye tider ved noen få lydige vitner. Det kan han gjøre igjen.) ---