Mark. 6, 1- 6.
Foraktet av sine egne.
Jesus var
nå i sin hjemby Nasaret. Etter sedvane gikk han inn i
synagogen og begynte å tale til folket. Det var ikke uvanlig at noen leste fra
Skriftene og lærte folket. Slik sett var dette i tråd med vanlig praksis. Det
som skjedde denne dagen, er heller ikke uvanlig for kristne i ettertid. La oss
se på noe av det som skjedde også med tanke på vår tid.
.
1. Hans autoritet.
Jesus var i sin hjemby, der han
hadde vokst opp og alle kjente ham. Der Jesus ellers hadde reist, kom folket
straks til ham og han kunne tale til dem. Det ser ikke ut til har skjedd her.
Det var først på sabbaten han fikk folk i tale. Da gikk alle dit. Og han talte
med kraft og styrke. De forstod han hadde visdom og hadde hørt om de kraftige
gjerninger han hadde gjort, v. 2.
.
Men det ble nettopp problemet. Han
var for kjent i denne byen. Og det ble grunnen til at de stilte spørsmål ved
hans autoritet. Hvor har han fått alt dette fra? Han er jo bare sønn av en
tømmermann. De kjente brødrene og søstrene hans. En slik mann kunne ikke være
en profet.
.
De tok anstøt av ham, står det.
Jesus var ikke en rabbiner og hadde ikke gått på skole som f. eks. Paulus. Han
var lekmann og dertil godt kjent blant folket i byen. Han hadde heller ingen
sosial status som en av de ”fine” i byen.
.
2. Foraktet av sine.
Da Jesus så hvordan de reagerte, sa
han disse velkjente ordene: ”En profet blir ikke foraktet andre steder enn på
sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt eget hus.” v. 4. Å være
foraktet i denne betydning er ikke bare at folk unngår ham og ser ned på ham.
Det betyr også at de gikk aktivt mot ham og forfulgte ham. Han tilhørte ikke
dem.
.
Å motarbeide en sann Guds tjener er
å motarbeide Gud selv. Det gjelder i særlig grad Guds Sønn. Hvor vanskelig det
er for folk å akseptere at en fra deres egen omgangskrets er utsendt fra Gud.
En profet må være ukjent, fra et fremmed sted og slik ingen kjent fortid. Det
ligger så inngrodd i oss at Gud ikke kan bruke vanlige folk.
.
Men folket tok feil, slik folk flest
ofte tar feil av Guds rike. De forstod ikke at all åndelig autoritet kommer fra
Gud. Vi kan ikke lære oss til det. Men hovedproblemet var antagelig sjalusi og
misunnelse. De hadde nok hørt at Jesus var berømt andre steder, og hvorfor skal
han være mer enn oss andre her?
.
.
3. Vantro.
Beretningen avsluttes med en
fryktelig setning: Jesus kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, unntatt at
han la hendene på noen få syke og helbredet dem, v. 5. Deretter står det: Han
undret seg over deres vantro, v. 6.
.
Vantro er den største synd i verden.
Folk går fortapt på grunn av den. Joh. 16, 9. Det er å forakte Gud selv på det
dypeste og tenke om Guds frelse at den er unødvendig. Folk mener de skal klare
seg uten både i liv og i død. Det undret Jesus seg over. Tenk at de var så
uvitende! Så kommer det en dag da de vantro skal undre seg over at de går
fortapt. De har jo ikke gjort noe særlig galt, etter egen oppfatning.
.
Vantroen har en veldig makt. Den kan
altså hindre Jesus fra å arbeide. Han kunne ikke gjøre noe særlig der. Vantroen
blokkerte for evangeliets kraft. Og det henger sammen med at vantroen er
uttrykk for djevelens kraft. Vantroen har dermed kraft og makt til å berøve
mennesket Guds velsignelse. Han tar bort såkornet når det blir sådd i hjertet.
.
Vantroen er den eldste synd. Den
førte Eva og Adam bort fra Guds nærvær og vennskap i Eden. De lyttet til
slangens røst. Det er det første steg på veien bort fra Gud. De fleste som
kommer i fortapelsen, er der på grunn av denne synden. De er ikke verre syndere
i det ytre enn andre. De har bare foraktet Guds frelse. Dette er også den mest
vanlige synd blant folk.
.
Vi må vokte vårt eget hjerte slik at
ikke denne synd vil berøve oss vår frelse. La oss si ja til Jesu frelse. Det er
den eneste veien til Gud.
.
Et møte med Jesus.
Mark. 7, 31-37.
.
Denne beretningen finner vi bare hos
Markus. Noen ganger er det slik at bare én evangelist forteller det. Her skal
vi stanse for noe viktig. Og vi kan godt tenke at den syke er et åndelig bilde
på hver enkelt av oss. Vi får på en måte den samme opplevelsen med Jesus.
.
Men først må vi understreke en ting.
Jesus var nå i Tyrus, et godt stykke ved kysten nord for Haifa. Han skulle til
Galilea og Genesaretsjøen, og den korteste veien var mot sørt-øst. I v. 31 står
det at han drog mot Sidon først, og det ligger enda lenger nord. Hvorfor gjorde
han det?
.
Dette var ”hedningenes Galilea” og
tilhørte Fønikia. Jesus var ikke sendt til hedningene, så det var ikke for å
misjonere. Mer trolig er det at han og disiplene behøvde hvile en stund. Og her
blant hedninger var han ikke kjent og fikk mer ro. Men turen til
Gennesaretsjøen var også en omvei – han reiste gjennom Dekapolislandet til
østsiden av sjøen. Der kom de til ham med en syk, og arbeidet var i gang igjen.
.
1. Et mirakel.
Jesus ble bedt om å legge hånden på
den syke, som var døv og hadde vanskelig for å tale. Jesus svarte alltid ja på
slike spørsmål. Han var ikke sen om å handle i de fleste tilfelle. Vi ser
straks at han bruker sin makt. Ingen sykdom kunne stanse ham.
.
Det betyr at han kan helbrede alle
sykdommer. Ingen ting var for vanskelig for ham. Det gjelder også de åndelige
døve. Det er mange slike omkring oss. De hører ikke Guds tale om at de er
syndere og behøver en frelser. De hører heller ikke Frelserens røst som kaller
og tilbyr frelse av sin store kjærlighet. David gikk også en tid da han ikke
ville høre om sin synd, Salme 32. Det er første steg til frelse.
.
Mannen var også stum og kunne ikke
snakke rent. De åndelig stumme har store vansker med å si: jeg har syndet.
Underet er at Jesus forvandler dem og bøyer de hardeste sjeler til å bekjenne
synder og fall.
.
2. Frelsesmåten.
Jesus helbredet denne gang på en
spesiell måte. Men alt i hans liv har en grunn, det skjer ikke tilfeldig. Vi
vet ikke alltid nøyaktig hvorfor han gjorde det slik. Mange ganger må vi nøye
oss med å tro det som står skrevet uten noen forklaring. Kanskje Jesus gjør det
noen ganger slik for å øve oss i troen og vise oss at det er Han som er
Frelser.
.
Her kan vi likevel tenke oss til en
grunn for det han gjorde. Først tok han mannen avsides. Å stå foran en
folkeforsamling er ikke alltid lett, særlig ikke når noe skal skje med en selv.
Jesus ville kanskje spare ham for denne erfaringen, for mannen hadde synet i
behold.
.
Dernest gjorde han noe uvanlig ved å
stikke fingrene i ørene hans, spyttet på fingeren og rørte ved tunga hans. I
våre dager var ikke det særlig estetisk eller sunt. Men helbredelsen skulle
nettopp skje med øre og tunge. Og mannen kunne ikke høre hva Jesus ville si. Nå
fikk han se Jesu vilje synlig og demonstrert. Jesus er ikke bundet til noen
bestemt metode, han kan gjøre under der det er nødvendig.
.
Mange ganger frelser Gud mennesker
på helt ulik måte. Det avhenger av hvordan den enkelte er. Noen blir overbevist
ved Guds godhet og kjærlighet. Hos noen må han bruke sykdom eller til og med
død. Vi ser at han bruker ulykker noen ganger. Gud sender ikke noe ondt over
oss, men han tillater det noen ganger. Og da har han en hensikt med alt. Og det
har hendt at han brukt krig og motgang og vanskelige tider til å kalle
menneskene til omvendelse.
.
I tillegg talte Jesus. Effata, sa
han, det betyr: Lukk deg opp. Så skjedde underet. Alt var i orden med mannen.
Det ligger en forunderlig kraft i Jesu ord. Det er selve skaperordet som viser
seg. Når han taler, skjer det han sier. Vi skulle regne mer med det. Vi regner
så ofte med menneskelige metoder og effektive mennesker. La oss være litt
stille og la Jesu ord få rom i våre liv og i våre møter. Det virker.
.
3. Vitnesbyrdet.
Mannen skulle ikke gå rundt og
fortelle noe om dette. Han søkte ikke popularitet for seg selv. Det har skadet
mye av menighetens arbeid på jord. Noen ganger er det rett å la det skje i
stillhet. Vi skal ikke være så snare til å ringe en journalist eller få det inn
i et misjonsblad. Intensjonen kan være god nok, men resultatet kan faktisk
skade.
.
Det skjedde her som ofte ellers. De
som har møtt Jesus, kan ikke tie om det. De må fortelle om ham, v. 36. Det
store vitnesbyrdet fra folket her var enstemmig og sant: ”Han har gjort alle
ting vel!” v. 37.
.
Det var godt og vel for oss når han
ydmyket oss og lærte oss mer om vår synd. Det var også godt da han tok fra oss
avguder og en usann selvtillit. Alt som kan opphøye oss selv, er skadelig og må
bort.
.
Og det var særdeles godt da han
tilgav oss alle synder og gav oss en ny og hvit rettferdighet. Det var
vidunderlig. Og så satte han oss til tjeneste, gav oss den tillit at vi fikk
arbeide litt for ham. Alt var nåde og godhet fra Gud, selv om vi ikke forstod
det rett i øyeblikket. Han er den samme i går og i dag og til evig tid.
.
Skal vi takke ham mer for det?
--
Mark. 8, 1-9. Omsorg og makt.
.
I beretningen om at Jesus metter
4000 møter vi både Jesu omsorg og Jesu makt. Han har vist sin guddomskraft før.
Men vi ser at han gjør det flere ganger. Menneskene er sene til å tro og
behøver å få bekreftet de guddommelige ting flere ganger.
.
1. Jesu omsorg.
Mye folk var samlet slik det var
blitt vanlig der Jesus gikk fram. De hadde vært der en god stund, slik at folk
var blitt sultne. Jesus hadde ikke korte ”møter” og folk gikk ikke straks hjem.
De fulgte gjerne med fra sted til sted. Mange hadde nok ikke en moderne
arbeidstid der de fulgte klokka.
.
I v. 2-3 møter vi hans omsorg. Det
er ikke likegyldig for Gud hvordan det går med hans skapning. Derfor er det
galt av menneskene å avskrive Gud. Her ser vi at folket lot Jesus komme til, og
da får vi hjelp. For vår Gud vil oss bare vel.
.
a) Det gjelder i det jordiske.
Og folk er veldig opptatt av det nå. Men nå gjelder det ikke bare mat og det
nødvendige. Velferdssamfunnet vårt er blitt slik at folk vil ha alle goder og
all nytelse. Mange har også fått mye av det gode i livet.
.
På den andre side ser vi en økende
tendens til å legge skylden på Gud for alt ondt som hender. Han blir anklaget
av folk som ikke tror på ham eller ikke trår at han eksisterer. Vi ser at det
er mange spørsmål i livet. Folk sulter, det er ulykker og krig, sykdom og nød.
.
Her må vi få lov å understreke at
det ikke er hjelp i å avskrive Gud, ettersom ingen av oss har makt til det. Vi
må heller gå inn i ydmyk bønn til Gud om hjelp i det jordiske, og gjøre hva vi
selv kan i den situasjon vi er i.
.
b) Jesus har også omsorg for oss i åndelige
spørsmål. Det så Jesus i Mat. 9, 36: Han så at folket var som sauer uten
hyrde. I et land med mye rovdyr, betyr det den visse død. Der tenkte Jesus på
den åndelige nød folket var i.
.
Det gjelder vår sjel. Jesus viser
oss at den er av uvurderlig verdi sett i evighetsperspektiv. I Mat. 16, 26 sier
han: ”For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade
på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” Svaret er
åpenbart: Ingen ting. Alt er tapt i evigheten om vi ikke har alt i orden med
Gud. Og i Luk. 9, 25 sier han det samme, med et lite tillegg: Hva gagner det et
menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg
selv? Du kan miste alt for tid og evighet. Det er poenget.
.
Bibelen vil vise oss at det
vesentligste for oss mennesker at sjelen blir frelst. Og her kan bare Han
hjelpe oss. Vi er udugelige til dette. Bare Jesu liv og død kan gi oss frelse.
Vår gode gjerninger og liv, vår egen religion er nytteløst. Det fører til
selvbedrag.
.
2. Jesu makt.
Her gjør Jesus et under. Sju brød og
noen fisker er ikke nok til 4000 mennesker. Det er dumt og unyttig å mene noe
annet her. Det sier seg selv at det må mer mat til.
.
I kristendommen er det noe som er
uforståelig. Det bryter liksom med all fornuft. Heller ikke disiplene forstod
noe av det. De tenkte fremdeles på en ”jordisk” måte og sier: Hvor skulle noen
få tak i brød her – midt i en ørken, v. 4. Folk har ofte slike innvendinger og
tvil, fordi de bare tenker på jordiske hjelpemidler.
.
Noen er ferdig med Gud og bryr seg
derfor ikke om å be ham om hjelp. Men mange kristne glemmer også Guds makt
i denne verden. Bibelen lærer oss at han kan gjøre under. Han kan forvandle det
som er smått til noe stort. Det er ikke vår sak å fortelle Gud hva han skal
gjøre. Ydmykheten er slik at den bøyer seg for Guds vilje og gjerning.
.
Her ser vi at Jesus velsignet
brødet. Det er det vi også gjør når vi ber eller synger for maten. Da ber vi
Gud velsigne det vi skal ete slik at det blir til nytte for oss, og dernest er
bordbønn en takk til Gud for at vi får mat. For vi ønsker å gi ham ære for alt
vi eier.
.
Her i ørkenen skjer da et under.
Maten øker i deres hender. Etter slike opplevelser blir Jesus det kjæreste vi
har. Det var han som gjorde underet.
.
Det er ikke noe overspent i dette o
tro på under. Det er ikke noe nervøst eller tilgjort ved det. Det er heller å
la Jesus være alt for oss. Disiplene gjorde ingen ting. De bare delte ut maten.
.
Da kan vi spørre: Hva betyr Jesus
for oss i dag? Hva er det viktigste vi får fra ham og som er uunnværlig i vårt
liv? La oss peke på et par ting:
.
a) Syndenes forlatelse. I
Mark. 2, 16 sier han: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synd. Og
det trenger vi rikelig av, fordi alle er syndere og vi makter ikke å slutte med
all synd her i verden. Den sniker seg inn i våre handlinger, ord og tanker.
Hele Bibelen taler om syndsforlatelse. Men tar vi det på alvor?
.
Det er ikke hjelp i å skjule,
bortforklare eller unnskylde synden. Den ligger der fremdeles. Adam skjulte sin
synd med et fikeblad, Kain rømte fra alt, og David tidde og løy. Det er ikke
den bibelske medisin. Den finner du i 1. Joh. 1, 9: Dersom vi bekjenner. Det er
veien. Da får du et nytt liv, du blir fri og frelst åndelig. Du har vel gjort
det?
.
b) Makt. Dernest sier Jesus i
misjonsbefalingen at han har fått all makt, Mat. 28, 18. Han har
egentlig all makt i hele verden og i alle mennesker. Spørsmålet er om han
bruker sin makt. Vi kan oppleve at noen mennesker prøver å ta makten fra
Gud for å gjøre sin egen vilje. Det gjør aldri Gud. Det er vi som underlig nok
må gi ham makt. Salme 29, 1 sier det: Gi Gud makt! Vi skal tillate at Gud
bruker sin makt på oss. Da skjer det frivillig, og det er hovedpoenget. Gud er
ingen despot som trumfer igjennom sin vilje.
.
I det verset vi siterte står det i
sammenheng med misjonen. Derfor kan misjonæren regne med Guds makt i sin
tjeneste ute i fremmede land. Og vi som bor i et ”kristent” land får også lov å
tro at Gud er med oss, og han bruker sin makt i vår tjeneste når han ser det
gagner hans rike.
.
3. Disiplene.
De skulle settes på prøve flere
ganger. Han går til dem og spør: Hva har dere? V. 5. Han går ikke til folket,
men til sine egne venner. Og han ber dem ikke om noe stort og fullkomment. De
kommer til ham med det de hadde, og lar så Jesus bruke det. 2. Kor. 9, 8 sier
noe fint: ”Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål,
for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha
overflod til all god gjerning.” Se ekstra lenge på det verset.
.
Det er likevel underlig: Han som har
all makt ber de som ingen ting har om hjelp! Kan vi forstå det? Kom derfor med
det lille du synes du har. Legg det på Guds alter. Be og ofre til Guds sak i
Jesu navn.
Den Allmektige vil bruke det etter
sin vilje. Vi kan bare takke.
-
