Lukas 7-9.

Luk 7, 16 Gud gjestet sitt folk!

Historien i Luk 7, 11-17 er om enkens sønn i Nain. Her viste Jesus at han var herre over liv og død. Og det var et stort under det som skjedde, selv om det har vært mange som har tvilt på at det skjedde. Folket ble forundret og ble fylkt av både frykt og lovsang. Disse to ting henger ofet sammen i Guds rike. For vi ser at det er Gud. Se Esra 3, 13. Da sa folket: Gud har gjestet sitt folk.
.
Nå er det slik at alle mennesker er på en måte Guds eiendom, ettersom alle er skapt av ham. Derfor har Gud rett til alle på denne jord. Han elsker alle og vil gjerne frelse alle. – Her er det nok jødefolket de tenker på. Det var bare de som kjente den levende Gud på den tiden.
.
Og nå var han kommet til dem på en spesiell måte. Han gjestet sin eiendom, sitt eget folk. Det er ikke bare flyktige, korte besøk. Men han kommer for å hjelpe og vil stadig gjeste folket på den måten.
.
Når vi som kristne tenker på dette, er det flere spesielle besøk fra himmelen har i minne. Og disse besøk betyr ikke bare noe for jøder, men her er alle mennesker med. Noen av disse dagene skal vi nevne her:
.
1. Jul.
Hver jul minnes vi Guds besøk til verden da hans egen sønn ble født her som et menneske. Da var Gud i krybben i Betlehem, for det var Guds Messias som ble et menneskebarn. Mange jøder tenkte nok på den tid på en annen Messias. De ønsket en som kunne fri dem fra Romerriket og være en slags politisk leder for landet. De ønsket en konge.
.
Men Guds Sønn kom ikke slik den første gangen. Han kom som frelser fra synd. Senere skal han nok vise seg som konge og hersker over all verden. Men først måtte han gjøre opp for våre synder og innby oss til himmelriket. Og da galdt det alle mennesker i hele verden.
.
Likevel var det noen som tenkte rett og ventet på syndebæreren. Gamle Simeon i Jerusalem var en av dem. Om ham står det at han ventet på Israels trøst, Luk. 2, 25-30. Og han levde akkurat i rett tid og fikk lov å se Messias og gledet seg over at tiden var inne. Da kunne han dø i fred.
.
2. Langfredag.
Det var mange dager mellom julekvelden og Jesu siste påske. Bibelen forteller om mange dager da Jesus som Guds Sønn gjestet sitt folk. Her skal vi går forbi alt det. Og så skal vi stanse ved den store dagen, kanskje det største besøk fra Gud. Det var da hans sønn åndet ut på korset og de siste rop av smerte lød utover Jerusalem.
.
Da holdt Gud dommedag over alle synder på jord. Forsoningens under skjedde, og frelsesverket var ferdig. Da tok Gud bort alle synder i sin sønn. Det var noe av et besøk! Og flere bibelvers taler om det.
.
I samtale med Sebedeussønnene og deres mor sa han at han ikke var kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange. Mat. 20, 28. Og Peter var med den dagen, og han skriver mange år senere til sine venner: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri … men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam,” 1. Pet 1, 17-18. Han hadde også forstått hovedsaken. Folket måtte bli fri sin synd.
.
Paulus var ikke med disiplene da Jesus levde. Men han møtte Jesus etter hans død og oppstandelse. Og han skriver til sine troende venner i Korint: ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen,” 2. Kor 5, 19.
.
Dette store frelsesverk skjedde da Jesus ropte: Det er fullbrakt! på korset. Joh 19, 20. Bibelen har mange ord om dette. Det var et mektig besøk av Gud selv!
.
3. Omvendelse og tro.
Selv om Jesus døde for alle, blir ikke alle dermed frelst inn i himmelen. Hver enkelt av oss må ta imot evangeliets ord. Derfor får hver enkelt som hører Guds ord et himmelbesøk. Nå er det Den hellige Ånd som kaller oss inn til seg. Da er det vekkelse i et menneskeliv. Og det er en viktig stund i livet. For da har du anledning til å komme til Jesus. Vi klarer ikke det av oss selv. Det er Ånden som skal overbevise verden og synd, rettferdighet og dom. Joh 16, 8ff. Det er de som tar imot Jesus som blir frelst, Joh 1, 12. Derfor er det så viktig å høre hva Gud sier når han kaller oss.
.
Den som omvender seg og tror får bygge sitt trosliv på Jesus og ikke på seg selv. Derfor står det slik i Joh 16, 14: Han (Ånden) skal herliggjøre meg (Jesus). Han prøver å vise deg at Jesu død og forsoning gjelder deg. Det var for din skyld han døde. En sanger synger slik om det: ”Nå ble forsoningen tydet oss herlig, troen den kjenner ditt tilsagn er sant.” Når det ser det, har Gud gjestet deg på en særlig måte.
.
4. Kristi himmelfartsdag
er også en spesiell dag i Guds rike. Hva betyr den for oss? Jo, da forlot Jesus denne verden for å gå til sin himmel og sitt rike der. Men samtidig overlot han ansvaret for alle de ufrelste til sine venner på jord. Det var da de begynte å vitne og arbeide for Guds rike. De kristne ble Guds representanter her i verden. Vi er Guds stedfortredere, 2. Kor. 5, 20.
.
Guds rike når så langt som Guds barn er lydige og går med evangeliet. Det er egentlig ikke vi som gjør det, det er Åndens gjerning. Men han trenger noen føtter og hender til å bære budet ut i verden. Gud vil gjeste oss med vekkelse i vårt land og våre bygder og byer. Så lenge nådens tid varer, vil det skje. Og så vil han også gjeste andre folkeslag og hedningsamfunn i alle land.
.
Da ser vi egentlig at det er nåde å få være med i arbeidet for Gud. Vi ber at vi alle må være ydmyke og små innfor Gud og lydige når Ånden ber oss om å gå.
.
5. Jesu gjenkomst
er det siste himmelbesøk i denne betydning. Da kommer Gud for siste gang, og da kommer han for å kalle alle sine hjem til seg. Da er det for sent å angre og omvende seg. Da henter han bare de som er rede. Alle andre går inn til den evige dom med fortapelse. – Hvordan er det med deg? Er du rede nå i denne stund?
Amen.

 Luk. 7, 36-50 = vers 40.

 2. faste. Jeg har noe å si deg.

Jesus var i Fariseeren Simons hus da en kvinne kom inn og salvet ham. Det var til og med en syndig kvinne, dvs. en som levde åpenlyst i synd og som folket visste om. Det handlet trolig om synd mot det sjette bud. Simon og andre ble forarget over det og ville at Jesus skulle vise henne fra seg.

Da er det Jesus sier noen sterke ord som rammet både Simon og trolig flere andre. Han sier: «Simon, jeg har noe å si deg!» v. 40. Han hadde et budskap som gjaldt alle, både kvinnen og Simon og disiplene. Og denne sannheten skal vi stanse for nå og merke oss svaret som Simon ga: Mester, si det! Den innstillingen må også vi ha.

Jesu ord og tale hadde virkning for kvinna, men trolig ikke for Simon. Et ser ikke ut til at han reagerte. For Guds ord er ikke bare teori og lære. Det er noe som gjelder oss personlig, noe eksistensielt.

Og hva er det Mesteren vil si her? Jo, det handler i hovedsak om vår synd og skyld hos Gud. Han forteller om to menn som begge var skyldnere, selv om størrelsen på gjelden var forskjellig. Ut fra dette skal vi minne om noe:

1. Guds krav og vilje.

Gud har skapt oss og har dermed rettigheter hos mennesket. Og han har vist oss sin vilje i sitt eget ord. Han har åpenbart det for mennesket for vi kan ikke vite det av natur. Han har en plan med oss, og her er alle mennesker like. Han gjorde ett unntak og valgte ut ett folk på jord, Israels folk, og gav dem en egen lov med regler og seremonier for livet.

Hans moralske lov er lik for alle. De er samlet i de ti bud. Gud har ikke ment at de skal være frelsesvei for oss, og den er ikke uttrykk for Guds vilje i alle ting. Likevel er den Guds vilje. Den er ikke satt ut av kraft ved Jesu død, slik jødenes spesielle lov er. Det ser vi bl. a. av dette:

- Det er fremdeles synd å stjele, i alle former og grader.

- Det er synd å lyve – i store spørsmål og i småting.

- Det er synd å drive hor, i virkeligheten og i tanke og på TV og film.

- Det er synd å dyrke andre guder, avguder – enten de er av tre som i Afrika eller ved materialisme her i den vestlige verden.

Gud vil dømme alt som bryter med hans lov og vilje. Slik er det også Guds vilje at vi skal tro på Jesus. Han er vår eneste frelser.

Loven er god, sier Guds ord, mens vi er skrøpelige og udugelige. Loven skal knuse oss ved å vise oss vår synd og utilstrekkelighet. Rom. 7, 7 sier: Uten loven hadde jeg ikke kjent synden. Og i Rom. 3, 20 sier Paulus: Ved loven kommer erkjennelse av synd. Det er noe Gud vil tale med oss om. Får han lov til det?

2. Syndenes forlatelse.

Dernest taler han om frelsens vei. Det betyr ikke at Gud vil sette oss i stand til å leve fullkomment eller å betale av på vår skyld hos Gud. Det makter vi aldri. Men veien er at Gud vil tilgi og forlate oss synden. Kvinnen i dette tilfelle fikk erfare det. Og slik må det bli med alle mennesker som vil til himmelen. Hun hadde visst mange synder, og der er vi i grunnen alle like. Det er ikke spørsmål om store eller små synder. For Gud er synd alvorlig uansett.

Men når synda blir tilgitt, begynner et n ytt liv – «med blanke ark og fargestifter til». Denne dagen glemte hun nok aldri. Og livet videre for henne ble et liv i syndenes forlatelse. Det er alltid viktig å behandle synden som synd uansett størrelse. Noen fusker med omvendelsen her og bortforklarer eller gjemmer synden. Vi må huske, kjære venner, at vi aldri kommer til himmelen med utilgitte synder.

Noen ganger må vi også ha et oppgjøre med mennesker når vi har skadet dem. Gud vil ha orden i regnskapet.

3. Frelsens grunn.

Gud vil tale med oss om hva som er frelsens grunn. Er det vår omvendelse, vår vilje til å gjøre det vi kan, våre følelser eller noe annet vi selv gjør? Der svarer Ordet nei. Frelsens grunn er det slaktede lam på Golgata. Det er ikke mitt eget strev, men Jesu død og blod på korset. Da betalte han alle våre synder. Og det er en sterk grunnvoll.

Du gikk for meg en blodig sti,

Og jeg som skyldig var slapp fri.

Det holder i livet og døden og dommen. Paulus sier noe om dette, bl. a. her: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2. Kor. 5, 21. Og Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet…» 1. Pet. 2, 24. Det er slike ord fra Gud vi bygger på når vi tror at vi er frelst.

4. Det hellige liv.

Med dette mener vi her hverdagslivet vårt, hvorledes jeg er blant de jeg møter og er sammen med. Vi kan alle forgå oss og gjøre noe vi angrer bittert på i etterkant. Men hva er utgangspunktet for livet?

Det er ofte vanskelig å leve, og det er visst ikke blitt lettere med årene. I alt må vi spørre: Hva skal bestemme livet mitt? Da har vi fått Bibelen også som rettesnor her. Den taler ikke bare om frelse, men også om livet. Jesus kaller oss til et nytt liv her i verden. Bibelens formaninger sikter oss inn på dette. Der er mange praktiske forhold omtalt.

Bibelen må lære oss å tenke rett om livet som kristen. For etter naturen tenker vi galt. Gud vil tale med oss om vår hverdag. Salme 139 taler om ransakelse, v. 1 og 23. Har vi det rett med Gud også i pengespørsmål, vår tale og om andres eiendom m.m.? I Ef. 4, 1 sier Paulus noe om å leve et liv som er verdig det kallet vi har fått. Ordet verdig betyr egentlig å få vekta til å balansere (som på ei skålvekt). Her kan vi se på Bibelens lære – og vårt eget liv. Balanserer det? Det er et alvorlig spørsmål i dag. Da må vi på kne og be om nådens ord til oss igjen.

- Her kunne vi talt om flere andre ting, som om kallet vårt til tjeneste og arbeid i Guds rike, om å søke Guds rike først og hva vi prioriterer her i livet. I alle ting gjelder dette: Jesu sier: Jeg har noe å si deg! Lytter vi?

Luk. 8, 4-18. Såmannen.

Denne lignelsen står både i Mark 4 og Matt 13, men vi bruker nå teksten i Luk 8. Dette er en av de få lignelser som Jesus selv gir forklaring til, og da er vi på trygg grunn når vi ”tolker” den. Her taler Jesus om flere ting:

- Han taler om Guds ords forkynnelse.

- Han taler om forskjellige mennesker i kontakt med Guds ord.

- Og han taler om hindringer for Gud, slik at Ordet ikke får virke på hjertet. Og her ligger litt av alvoret i Guds rike. Mennesker kan hindre Gud.

.

Jesus sier noe om ”hemmeligheter” i Guds rike, eller ”mysterier” (NO.07), v. 10. Det er noe som er skjult for fornuften og vår tanke. Det kan aldri læres på menneskevis. Det er en dårskap for mennesker.

.

Jesus forklarer at såkornet er Guds ord. Og det er fullkomment og 100 % spiredyktig. I Salme 33, 4 står det så trygt: For herrens ord er sannhet, alt han gjør kan vi stole på. Og i Salme 18, 31 leser vi: Herrens ord er rent. Og i Salme 119, 160: Summen av ditt ord er sannhet. Når summen er rett. Må også hvert enkelt ledd i regnestykket være sant. Feilen ligger ikke i Ordet. Der ligger kraften og det evige liv.

.

Da kan vi spørre: Hvorfor spirer det så lite? Jo, denne teksten viser at Guds ord er til en viss grad avhengig av vårt hjerte, om vi tar imot Ordet. Det er altså et stort ansvar som ligger på oss.

.

Her hører vi om fire slags menneskehjerter i møte med Guds ord. Eller vi kan si at det er flere slags hindringer for Guds ord. Alle tilhører en av disse gruppene:

.

1. Først: kornet ved veikanten, v. 5.

Da kornet var sådd, kom straks fuglene og åt det opp. Det lå jo ubeskyttet og åpent for dem. Derfor spirte det ikke og ga ingen frukt. I v. 12 forklarer Jesus hvem fuglene symboliserer. ”Så kommer djevelen”, står det. Han er den første hindring for Guds ord. Djevelen tar Ordet fra ditt hjerte, sier Jesus. Han gjør det i den hensikt at ordet ikke skal bære frukt i ditt liv. Og frukt betyr her frelse.

.

Peter skriver at djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, 1. Pet 5, 8. Om det verset har Martin Luther sagt at det er det frykteligste ordet i Bibelen, og vi tar det så lett.

.

Han kan ta ordet fra oss på flere måter:

- Han atspreder tankene våre og får oss til å være opptatt med andre ting, både i møter, gudstjenester og lesning, eller når Ånden minner oss om et ord fra Gud i vår ensomhet.

- Han sår tvil om Guds ord og hele kristendommen i vår tanke. Han vil heller at vi skal diskutere kristendom enn å prøve den og ta den på alvor.

- Han får oss opptatt med spesielle sider ved religionen, helst noe uvesentlig og lite påaktet. Det er lettere å tale om kristendom enn å ta imot den.

- Noen ganger tar han fra oss alle trøsteord og gjør oss motløse. Om vi synker ned i stor motløshet, har vi det vondt. Og da glemmer vi lett ”det glade budskap”.

.

Djevelens mål er at du ikke skal bli frelst, men gå evig fortapt! Han vil ikke du skal bli velsignet, få tid til bønn og bibellesning. Han ønsker du skal falle fra. Derfor sender han ut sine fugler for å ta fra oss alt det vesentlige og viktige: troen på Jesus.

.

Derfor sier Peter etter at han har minnet dem om djevelens iver etter å ta dem: Stå ham imot, faste i troen. 1.Pet 5, 9.

Dette er den viktigste grunn til at ordet ikke vokser. For djevelen er vår største sjelefiende. Du har sikkert møtte ham i en eller annen form.

.

2. Noe falt på steingrunn, v. 6.

Jesus sier at det betyr at de hadde ikke rot i seg, v. 13. De tok nok imot Guds kall og frelse. De trodde en tid, var begeistret og glade. Og folk mente nok at det skulle gå godt med dem.

.

Så kom motgangen, hån og spott fra de som ikke likte dette. Da viste det seg at de var overfladiske kristne som ikke tålte motstanden. Derfor falt de fra. Når troen kostet, sviktet de. De tok den letteste vei. Hos Matteus står at de hadde ikke dyp jord.

.

Hva menes med å ha dyp jord og ingen rot? Vi skal peke på to sider ved det nå:

b) Du må se deg selv rett.

Det betyr å ha bibelsk syndenød. For Bibelen sier at vi alle har syndet og fattes ære for Gud. Rom. 3, 23. Gud vil at vi skal se synden så alvorlig den egentlig er. Vi har ikke bare gjort noen feiltrinn i livet eller snublet uforvarende. La oss se på noen eksempler i Bibelen:

- Luk. 15, 19: Den fortapte sønn sa: Jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg er ikke lenger verdig … Der ligger noe viktig: Vi er ikke verdig for Gud. Synden har ødelagt oss.

- Salme 51, 5: Mot deg alene Gud, har jeg syndet. Det var David som sa det til Gud etter at han hadde gjort hor med Batseba. Ha så altså at synden egentlig var mot Gud.

- En sanger synger slik: Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjer: O, Gud, meg synder nådig vær.

.

b)Et rett syn på Jesus.

Jesus kan være så mangt for folk: en god lærer og taler, en som gjør under og et ideal vi bør strekke oss etter. Det er ikke Bibelens frelser.

.

Bibelen forkynner oss en Jesus som er vår eneste redning. Han gikk i døden for oss og led det vi skulle ha lidd for vår synd. Han tok dommen og straffen, den eneste som kunne gjøre det. Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter etter pinsedag. Apg 4, 12. – Det er nok, og det holder og det må du ha om du skal bli frelst. Har det slått rot i deg?

.

3. Noe falt blant torner, v. 7.

Tornene ødela mye, ja alt for kornet. Og hvem gjelder det?

- Jesus sa i sin forklaring: Det er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst. Det blir ingen fullmoden frukt. Det begynte så godt her også. Det spirte og vokste fram. Men de hadde ikke regnet med tornene eller de tok dem ikke alvorlig. Det var nemlig noe som tok Guds plass i deres liv. Det er kjernen i frafallet.

.

På veien gjennom livet møtte de mange ting, v. 14. Her ser vi hvor viktig livet vårt er, at vi lever i Guds ord og hans vilje. I Markus 4, 19 er ordene gjengitt slik: Verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer og kveler ordet. På nynorsk er det første uttrykket oversatt slik: Sutene for dette livet. Du har kanskje kjent litt til det, midt i rikdom og velstand syter folk for hvordan det skal gå. Og da blir det ikke plass igjen til Jesus.

.

Og rikdommen har evne til å forføre. Det ser så flott ut, og det er lykken for mange. De må stadig ha mer penger og ære og makt. Men dette bedrar sjelen for det aller største: Freden med Gud. Det henger sammen med en annen trone: Lysten til å ha alt det andre som vi ikke har. Det blir en mani og et begjær i sjelen: Vi må ha det også. Alt dette fører med seg som en uunngåelig konsekvens at det blir ikke plass og tid til noe annet enn verdens ting.

.

Gudslivet må vernes og pleies om det skal vokse. Torner er som ugras i singelgangen og blomsterbedet. Ta deg tid, kjære venn. Se litt på din egen lille hage i dag. Hva synes du er best – tornene eller frelsen?

.

4. I god jord, v. 8.

Det er de som blir frelst, som seirer over djevelen og er til nytte som kristne. Det var flere grader frukt. Noen bar tretti foll, andre seksti foll og noen hundre (Mark 4, 20). Vi er så ulike som mennesker og som kristne. Derfor vil frukten av vårt liv være forskjellig. Noen ser frukt i det åpenbare, andre arbeider i det skjulte og ser ingen ting. Men Gud har hele tiden oversikt over alt.

.

Hvorledes skjedde det? De hørte ordet og tok imot det, står det. Så skriver Lukas noe vidunderlig: De tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, v. 15.

.

Hva slags hjerte er det? Har noen av oss et slikt hjerte? Johannes skrev til sine venner noe om dette: Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh 1, 7. Det vakre hjerte er et renset hjerte, frelst i Jesu blod. Ingen av oss har det i oss selv, men vi får det av nåde for Jesu døds skyld ved troen på ham.

.

David var i stor nød da han hadde syndet. Men han ber en mektig bønn til Gud: Gud, skap i meg et rent hjerte, Salme 51, 12. Det er slik vi blir frelst. Vi får det ikke til av oss selv. Og det er så vanskelig at Gud må skape et nytt hjerte der inne.

.

Fikk Gud så noe i deg, i et hjerte som Jesus hadde renset, ja, omskapt ved hans allmektige hånd? Alle vi som er troende kristne i dag har blitt det slik. Ja, slik har det vært i hele historien. Gud måtte gjøre alt. La han få lov til det nå!

Amen.

Luk. 9, 57-62.

.

Her møter me tre som har kontakt med Jesus, og der Jesus krev alt av dei.. Det er vel med tanke på dette at Bjørnson skreiv i si tid ”Over Ævne”. Det var slik han opplevde kristendommen i siste del av livet sitt. Og få ein menneskeleg synsstad er det over evne. Jfr. Kol. 1, 12.

Lat oss stansa for nokre sanningar her:

.

1. Ingen ER skikka.

Det er sant nok at alle er skapt skikka for Guds rike. Det seier ”skapingsteologien” klårt nok. Adam og Eva var fullkomne i hagen. Gud såg at alt var svært godt. Hadde me berre vore slik dei var! Då hadde jorda vore eit paradis.

.

Det mange gløymer her er det skræmande syndefallet i 1. Mos 3. Her er Bibelen som vanleg klår: Då kom alle menneske bort frå Gud. Me er alle fødde etter syndefallet og har med det syndegifta i oss. Då vart det ei uoverstigeleg kløft mellom oss og Gud. Ingen kan gå over den.

.

I tillegg er det slik at alle menneske syndar sjølv i handling, tankar og ord. Og det skjer kvar dag. Rom. 3, 23. Synda er alltid først og fremst mot Gud, og difor er det ei forbryting mot han å synda. Me syndar nok ulikt i konkret meining. Synda gir seg ulike utslag i livet vårt, grove og stygge eller meir fine og tilsynelatande uskuldige. Og all synd fører til sist til dom og den æveleg død, Rom. 6, 23.

.

Det er vanskeleg for eit moderne menneske å akseptera at han er ein syndar for Gud, og synda fører til ein grufull dom. Men det er naudsynleg å kjenna seg sjølv på rett måte, og det gjer me berre ved å sjå kva Bibelen seier om oss. Då får me syndarstemplet på oss.

.

2. Ingen kan GJERA seg skikka.

Det er kjent at alle menneske har prøvd å gjera nett dette. Religionane handlar om å bli slik at med kjem til Gud etter døden. Og du gjer folk mykje, - gode gjerningar, bøner, pilegrimsreiser osv. Heidningane har eit svært strev med dette, det kan mange misjonærar fortelja om, særleg dei som kom først til eit område med berre fedredyrking og anna.

.

Nokre trur at dei har lukkast med det. Dei meiner for alvor at dei er gode nok og har gjort alt dei kan for å ble betre. Bibelen kallar dei hyklarar og farisearar, for dei har ikkje lukkast etter Guds mål og standard. Ein kan og seia det slik: Dei har ikkje prøvd nok.

.

For Bibelen er klår: Ingen kan det. Jo meir alvorleg du tek dette, jo meir ser det kor umogeleg det er for eit menneske. Når det tek Guds ord på alvor og går hans veg, får du nok ein lukka munn og står skuldig for Gud. Rom. 3, 19. Jeremias seier: Kan ein morian skifta om si hud, eller ein leopard sine flerre, Jer 13:23. Nei, seier Gud – og då kan heller ikkje me bli sanne kristne på eiga rekning. Det er godt om me ser det i tide.

.

3. Jesus kan.

Evangeliet er nett dette: Jesus kan gjera oss skikka. Han sette oss i stand, seier Paulus, Kol. 1, 12. Han har gjort oss truande skikka, og det hender slik:

.

Jesus døydde for oss. Då er me på Golgata og ser krossen hans. Der døydde han i vår stad, for det var me som fortente døden. Han var Guds offerlam for vår skuld, Joh 1, 29 og 1. Pet 2:24. Det var naudsynleg at ein tok straffa og slik oppfylte også det kravet frå gud. Då opna han veg til det stengde paradiset og sjølve himmelen. Muren mellom oss og Gud er borte. Det går ei bru over den botnlause kløfta mellom oss. Det er krossen.

.

Det er også slik at kvar einskild av oss må få tilgjeving for den synda me gjorde, bli fødde på nytt til eit evig liv og bli reinsa får ureinskapen ved synda. Det skjer ved å ta imot det Jesus er og gjorde. Den ferdige frelsa må bli mi, elles går eg fortapt sjølv om alt er ordna hjå Gud. Sjå desse orda om det: 1. Joh 1, 7 og 9; Ef 1, 7. – Då er du skikka.

.

Han tek også vare på oss og varar oss gjennom heile livet til me står ved døra inn til himmelen. Det har han gjeve lovnad om. Joh 10, 28.

Legg her merke til det Jesus seier om dei som kjem heim:

v. 58: Dei er viljuge til å ta kostnadane ved å vera kristne.

v. 60: Dei bryt med alt i verda, til og med slekta om det er naudsynleg.

v. 62: Dei seier farvel til fortida og ser framover på Guds vegar. Kona til Lot gjorde ikkje det – og tapte.

Tak berre eit omsyn: Fylg kallet frå Gud. Lat Jesus styra livet. Kom straks – nå – for å bli skikka for himmelen.