Lukas 15.

Luk. 15, 1-10. A. Sauen og pengestykket.

.

Jesus brukte bilder fra dagliglivet for å beskrive Guds rike. Da er det ofte lettere å "forstå", så langt vi kan det. Her er to bilder som utfyller hverandre og taler om Guds rike. Først taler han om sauen, og deretter om pengene. Vi skal nå se på dem under ett.

.

1. Begge kom bort

fra der de skulle være. Både sauen og pengene var tapt for eieren. I Mat. 18 står det at sauen hadde gått seg vill, og dermed var han overlatt til villdyrene. På Jesu tid var det i alle fall tilfelle mange steder. Derfor kunne det stå om livet om lammet ble alene i villmarka.

.

Dette er bilde på synden som er en stormakt i denne verden. I v. 1 leser vi om at tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Det er slike mennesker han taler om. Men synd behøver ikke å være umoral og stygge synder menneskelig sett. Vi har så lett for å tenke moral når vi taler om synd.

.

For her er alle mennesker med. Synden gjelder alle, vi er grepet av den og fylt av den fra fødselen av. Alle er også regnet med når det gjelder å gjøre synd i handling. Syndefallet skjedde i Edens hage, men menneskene ble vist ut av hagen på grunn av ulydighet mot Herren selv. 1. Mos. 3.

.

Rom. 3, 23 sier at alle har syndet, og syndens lønn er døden. Rom. 6, 23. Rom. 5, 12ff sier oss noe om at synden kom inn i verden ved ett menneskes fall, og at dermed ble alle mennesker skyldige for Gud. Det er et faktum som vi ikke kan komme bort fra. Vi for alle vill, sa profeten. Jes. 53, 6. Og da er alle fortapt i seg selv. Vi er født utenfor Guds rike og er utlendinger på denne måten. Det er en ubehagelig sannhet. Men det er sant! Bibelen kan ikke lyve her heller.

.

2. Ingen kom hjem selv.

Sauen satt fast i fjellet, og det var den visse død. Mynten var død i seg selv, og kunne umulig finne tilbake på egen hånd. Det er sterke bilder Jesus bruker, og han må mene noe alvorlig med det.

.

Det er alvorlige bilder på synden og dens makt i menneskene. Guds attest om oss er ikke særlig oppløftende. I Rom. 3, 11-12 sier han: ”Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt uduelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.”

.

Bibelen vil med dette si at vi er borte fra Gud av natur, og at vi ikke makter å komme hjem på egen hånd. Vi er rett og slett ikke gode nok. La oss bare erkjenne det.

.

3. Andre fant dem.

Det er en hovedsak her. De hadde ingen ære av at de kom tilbake til eieren. Det var derimot eieren selv som fant dem. I v. 4 heter det at eieren forlot de andre som var trygge og gikk for å lete etter den som var kommet bort. Og han lette til han fant det. Slik er Gud.

.

I v. 8 ser vi det samme slik: Kvinnen som hadde mistet ett pengestykke, tente et lys, feiet huset og lette så nøye at hun fant det. Gud gjør alt for å frelse oss.

.

I Rom. 8, 3 sier Paulus: Det som var umulig for loven – det gjorde Gud. Dette hadde fariseerne sett litt av og sier noe vakkert i v- 1-2 i Joh. 15: ”Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem.” Det var en skandale i datidens ”fine” kretser av jødiske ledere. Slik var likevel situasjonen.

.

”Han søkte meg i nåde

som gikk på syndens vei.

Han fant meg trett og såret

og bar meg hjem til seg!”

.

I kap. 19, 10 sier Jesus dette rett ut: ”Menneskesønnen er kommet for å søke og kalle det som var fortapt.”

.

4. De kom hjem.

Og de slapp å betale, arbeide eller bli straffet. Mannen slo ikke sauen fordi han hadde gått seg vill. Ingen ting ble nevnt om det nå.

.

Det er nåde. Slik opplever menneskene det også når de kommer hjem til Gud. Det blir intet oppvask på bakrommet. For alt er ordnet av Guds Sønn på forhånd. Golgata og korset og blodet er uttrykk for det Gud har gjort til vår frelse. Paulus sier det rett ut: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv. Det er en Guds gave. Ef. 2, 8.

.

Guds frelse for oss er skjedd uten vår fortjeneste. Han tilgir oss, og renser oss fra all urettferdighet. Han gjenføder oss inn i sitt rike. Jfr. Kol. 2, 14.

.

Og nå fikk de det godt. Hyrden bar sauen hjem på sine skuldre med glede. Og det ble glede i himmelen over en synder som vender om. Gud venter ikke med festen til en stor skare en blitt omvendt. Han kaller sammen til fest når én kommer. – Hva skjer da når tusener og millioner blir frelst. Gleden i himmelen er ubeskrivelig.

.

Luk 15, 11-24. B. Den yngste sønnen.

.

Dette er den fineste perle blant Jesu lignelser. Den viser oss hvem og hvordan Gud er. For her leser vi om den fortapte og hjemkomne sønn. Og han er et bilde på mange mennesker. For her taler Jesus egentlig om oss alle. Vi er kommet bort fra Gud ved synden og må kalles tilbake om det skal gå oss godt i evigheten. Når vi husker på at Jesus talte til jøder, taler han nok først til dem om deres stilling til sin Gud.

.

Men på en særlig måte er det bilde på de som går ut i verden og roter livet sitt til i synd og skam. Vi skal se litt på hvordan det gikk med ham til slutt ut fra dette perspektivet.

.

1. Sønnen drog bort.

Den yngste sønnen var en synder som alle andre mennesker. Men her ser vi synderen som gå bevisst bort fra Gud og lever i synden. Han går stadig videre i synd, som når man går nedover en trapp. Han kom dypere og dypere ned og dermed bort fra sin far og Gud.

.

- Første gang vi ser det er i vers 12. Da går han til faren og sier: Gi meg den arven eg skal ha. Det er en ganske uvanlig framgangsmåte. Som regel blir arven utdelt etter at faren er død. Men det ser altså ut til at det var mulig å få forskudd på arven.

.

Den unge mannens synd var at han krevde arven. Gi meg! sier han. Det åpenbarer hans tanker kanskje gjennom lang tid. Han hadde planlagt å dra ut i verden, og da behøvde han penger. Hans hjerte var ikkje lenger i hjemmet. Han søkte utover til andre steder. Nå ville han styre livet selv. Og det er tanken til mange unge mennesker.

.

Slik begynner mange synder. Tanke og hjerte blir opptatt av andre enn Gud og hans rike. Lengselen til noe annet enn det kristne blir sterkere og overtar styringa av livet. Noen tror kanskje at de kan ta med seg det trygge og gode som troen gir oss. Men de finner snart ut at det passer ikkje i det verdslige livet.

.

- Deretter dro han til et land langt borte, v. 13. Han samlet sammen alt han eide, sier Jesus. Men han eide vel ikkje noe annet enn det han hadde fått av faren. Hver eneste krone ble med på lasset. Det betyr trolig at han ikkje tenkte på å vende tilbake noen gang. Han var ferdig med livet hjemme for alltid.

.

Vi vet ikkje hvor godt kjent han var i geografien, eller om han bare reiste ut på måfå. Han kom i alle tilfeller langt bort fra farshuset og hjemmet. Det er bilde på livet i verden og synden. Og det er slik at til lenger man lever i en gudløs verden, til lenger bort fra Gud kommer man. Synden fører menneskene ut i nye synder, og det er alltid i retning bort fra den himmelske Far.

.

- Han sløste bort alt han eide, v. 13b. Han brukte det opp på seg selv og sine venner. Og det betyr nok et utsvevende liv. Ungdomsoversettelsen fra 1959 sier: Han skeiet ut. Og broren hadde trolig hørt rykter om at han levde med skjøger, v. 30.

.

En engelsk bibel (NEB) har et talende uttrykk om dette: Han levde et liv likegyldig for følgene. Det taler om et menneske som ikkje tenker på konsekvensene av sitt liv og ikke planlegger noen framtid. Han lever i nuet og ”nyter” livet dag for dag. Han satte alt over styr i dette livet, v. 14. Da hungersnøden kom, hadde han ingen ting igjen. Nå var han på bar bakke og led nød.

.

- Siste trinn på syndens vei er kommet til ham. Han ba om å få gjete svin hos en bonde. Det var den mest avskyelige stilling en jøde kunne komme i. Svinet var et urent dyr etter loven, 3. Mos. 11, 7. Slik hadde han nok aldri hatt det hjemme hos sin far. Synden fører et menneske bort i et verre liv enn de hadde som troende. Men det tenker de ikkje på i forkant.

.

Nå ønsket han bare å fylle seg med grisemat, skolmer som grisene åt, v. 16. Det er også en fornedrelse. Dermed var han på linje med urene dyr som eter det menneskene ikkje vil ha. Det er det nederste trinn på stigen. Han kommet ned i søla. Kanskje han ikkje en gang fikk grisematen, han ønsket bare å få den.

.

- For nå står det så betegnende: Ingen gav ham noe. Han fikk ikkje det han ønsket her heller. Vennene var mange så lenge han hadde penger å strø om seg med. Den rike gutten var nå blitt fattig. ”Dypere ned i elendighet kunde han ikkje komme, og sultedøden stod for døren,” sier S. Odland.

.

2. Sønnen ble omvendt.

I v. 17 i teksten kommer den store forandringa. Han ble bokstavelig talt omvendt. Han kom til seg selv, står det. Eller det er sagt slik: Han gjekk i seg sjølv (nyno). Han begynte å tenke på nytt. Det var nødvendig om det skulle gå ham vel. Og det var Guds Ånd som arbeidet med ham. Ånden kaller menneskene mens de er i synden, ellers hadde ingen blitt omvendt.

.

- Først ser vi at han erkjente sine feil og sin synd, v. 18 og 21. Han planlegger å si til faren: Jeg har syndet mot himmelen og for deg! Det var en fin erkjennelse. Og vi ser av v. 21 at han sier også det til faren.

.

Erkjennelse og bekjennelse av vår synd er en forutsetning for frelse. Den som fusker her, vil aldri oppleve fred med Gud. Vi husker nok ikkje alle enkeltsynder, men vi får også lov å be om tilgivelse for alt det vi har glemt. Men når Gud minner oss om en synd som kanskje ligger langt tilbake i tid, må vi erkjenne den og be om nåde.

.

- Dernest ser vi at han tok et avgjort standpunkt og brudd med det gamle livet. Eg vil stå opp, sier han i v. 18. Og i v. 20 ser vi at det skjedde: Han stod opp. Det er ikkje vårt valg og standpunkt som frelser oss, men det hører med til omvendelsen. Og denne unge mannen kom visst aldri tilbake til landet langt borte. Fortiden var forbi.

.

Rosenius sier i en preken over denne teksten: ”Syndenøden er for liten, hvis det ennå er noe i verden som er mer dyrebart enn Guds nåde. Det er for lite sorg over synden hvis du bare snakker om å omvende deg, men ikkje lar det bli handling.” Her ser vi at også Rosenius regner med et avgjort standpunkt og et valg i omvendelsen.

.

- Vi ser også at sønnen nå var blitt ydmyk i forholdet til sin far. Han tenker ut hva han skal si til fare sin. da vil han også si at han ikkje er lenger verdig til å kalles hans sønn, v. 19. Det er det rette sinn. Vi er aldri verdige til å bli Guds barn. Og omvendelse er sinnsforandring. Når sønnen kommer hjem, ser vi i v. 21 at han virkelig sier dette.

.

Men her legger vi merke til at han ikkje får tid til å fortelle far alt det han hadde planlagt å si. I forkant i syndelandet tenkte han å be om å få bli en tjener hos far. Ordet for tjener er her ”mistiås” som betyr en leiesvenn, en som arbeider for lønn. Det viser også hans ydmykhet. Han er ikkje lenger sønn, men skal leies inn som en fremmed. Han uttrykker seg også litt interessant her. For han sier egentlig ordrett: Gjør meg til en tjener. Av fødsel var han sønn. Som en tjener ville han bli degradert, og det er den ydmyke villig til. Men han kom aldri så langt at han fikk si dette. Faren kom han i forkjøpet, v. 22.

.

Omvendelsen var ikkje bare ord på forhånd. Han våget å si det rett ut. Og det var rett. Før hadde han kommet med krav om arven, nå vet han at han hadde mistet all rett. Det ydmyke sinn er det som erkjenner sin synd og at man er uverdig. I fortsettelsen skal vi at han likevel fikk mye av far. Guds nåde og rettferdighet er nettopp det at Gud gir og gir mer enn vi fortjener.

.

3. Sønnen kom hjem.

Det han tenkte, skjedde til en viss grad. Han nådde hjem, og der opplevde han noe. Jeg tror at det glemte han aldri. Slike ekstraordinære opplevelser går ikkje så lett i glemmeboken. La oss se på noe av det her:

.

a) Han ble godt mottatt, v. 20. Faren omfavnet ham og ønsket han velkommen tilbake med et tradisjonelt østerlandsk kyss. Han hadde stått lenge og ventet og speidet bortover veien. Tanken har vært der dag etter dag: Kommer han ikkje snart? Denne dagen var også far ute på trappe og så bortover veien og markene. Og langt der borte får han øye på en liten prikk som kommer bortover. Det må være ham!

.

Slik står Gud i himmelen og speider ut i verden og ser etter syndere som vender om. Han har nok sett etter deg også. Har du nådd fram nå?

.

b) Han opplevde nå at alt var ferdig til hjemkomsten, v. 22. Han skulle få klær og sko og ring og mat og en stor fest. Det er alt sammen flotte symboler på frelsen vi får av nåde.

.

Den beste kledningen er Kristi rettferdighets drakt som skjuler alle synder. Jesus kjøpte den på Golgata ved sin død. Og nå gir han den bort for ingen ting, bare du kommer og tar imot. Det var høytid i huset da tjenerne kom med drakten og kledte den fortapte synderen. Han ble en ny mann.

.

Ringen er tegnet på frihet og trofasthet. En slave kunne ikkje bære ringen. Her viser faren åpenlyst for alle at han vedkjenner seg gutten som sin sønn. Han skal ikke være slave eller tjener. Han tilhører huset. Ringen er også tegn på rikdom og en høy stilling. Slik har også en kristen fått et nytt liv som Guds eget barn.

.

Deretter fikk han nye sko på føttene. De skal brukes når vi går, altså bilde på vårt liv som kristne. Også dette var et tegn på oppreisning for gutten. For oss er sko ”den beredskap som fredens evangelium gir”, Ef. 6, 15. Sko trenger vi særlig når vi skal ut, f. eks. i kamp eller i arbeid og å stå støtt.

.

For oss er det naturlig å tenke både på vår stilling som kristne der vi blir faste ved evangeliet, og på vår tjeneste til å gå ut med evangeliet. Vi lever selv av det evangelium som vi skal forkynne og dele med andre.

.

Alt dette var ferdig. Faren ba bare tjenerne om å hente kledningen og det andre. Alt lå klart til han kom hjem. Slik er det med evangeliet. Jesus ropte det var fullbrakt på korset. Joh. 19, 30. Og tjenerne som skulle innby til fest, fikk dette budskapet å gå med: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17.

.

Da begynte festen, og det står ikkje noe om når den skulle slutte. V. 24. Det blir glede i himmelen når en synder omvender seg, v. 10. Festen er et bilde på himmelriket i et nøtteskall. Hovudspørsmålet for oss alle er om vi skal være der, eller om vi blir støtt ut utenfor i mørket. Skal det går oss vel, må vi følge den yngste sønnen på hans vei.

Luk 15, 25-32. C. Den eldste sønnen.


Han er et eksempel og bilde på en hykler og fariseer, og det vil i denne sammenheng si den egenrettferdige. Vi vil notere noen punkter om det som er sagt om ham.

1. Han spurte ”hva dette var” da han hørte sangen, v. 26. Han forstod seg ikke på den frydesangen som lød da den tapte broren kom hjem. Men en kristen kjenner frydesangen til de frelste, v. 24. Han spør ikke hva det er, når de troende gleder seg. Men den eldste sønnen var ukjent med det.

2. Han ble vred, v. 28, da faren slaktet gjøkalven og den kjødelige broren var kommet hjem. Det kan bare være en hykler og en egenrettferdig som blir vred når en stor synder vender om. Den slakta gjøkalven kan være et bilde på Kristus som det slaktede lam. Og hvem andre enn hyklere kan være vred når Jesu forsoningsdød kommer klart fram?

3. Han ville ikke gå inn, v. 28, og vi finner ikke at han siden gikk inn heller. Han ble værende utenfor, i mørket. Og hvem andre enn en fariseer er det som ikke ønsker å gå inn til de nyfrelste og glede seg med dem. Det ligger i de troendes hjerte, at det ønsker å glede seg med de glade.

4. Han hadde tjent sin far i mange år, v. 29. Det han hadde gjort, la han til grunn for å få noe av sin far. Han var opptatt med sine gjerninger og ønsket å få lønn. Det var hans hjertes ønske. Men Skriften sier klart og avgjort at de som befatter seg med gjerninger og fortjeneste, er alle sammen under fordømmelsen. Gal. 3.

5. Han sa at han aldri hadde gjort imot farens bud. Og det var det samme som å si at han aldri hadde gjort noe galt, han hadde aldri brutt Guds lov – slik det var i den gamle pakt. Han hadde aldri syndet! Men Bibelen sier at det er ingen som ikke synder, men at alle har syndet. Salme 14; Rom 3, 23.

6. Han hadde aldri fått noe av far, v. 29, ikke en gang et kje. Men Bibelen sier så uttrykkelig at det er nettopp som gave vi får Guds rike. Joh. 1, 12. Og hvis han ”aldri” hadde fått noe, da var han heller aldri blitt et Guds barn. Og alle frelste får noe av Gud, ja, alt er gave fra ham.

7. Det han ville ha, det ville han ha for å være glad med sine venner, v. 29. Tanken på å glede faren, var der ikke. Det var sammen med sine venner han ville være. Det er egoismen og egenkjærligheten som taler slik, og ikke Guds Ånd. Et Guds barn vil glede seg i Gud og sin Frelser. Den egenrettferdige vil være glad på sin måte, i verdens gleder. Guds folk er glad i Jesus, for hans frelses skyld, v. 24.

8. Alle er nok enige om den yngste sønnen er bilde på en som blir omvendt og frelst av nåde. Han kunne jo ikke betale noe, han hadde bare filler. Men den eldste ville ikke anerkjenne ham som sin bror. Han sier til faren: Denne din sønn, v. 30. Han sier ikke: min bror! Og dermed har han i grunnen satt seg selv utenfor slektskapet både til broren og faren. Med sine egne ord beviser han selv at hans hjerte ikke er rett for Gud.

9. Faren sier: Barn! V. 31. Men vi merker oss at han ikke sier: mitt barn. Om den yngste sønnen står det derimot at faren kaller ham: ”min sønn”. V. 24. Han var barn i huset den eldste også, men ikke hans åndelige sønn. Og i en forstand kan det vel sies at alle mennesker hører Guds til, fordi de er skapt av ham. Men de er dermed ikke frelst.

10. Faren sier også: Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt v. 31. Det har noen tolket slik at han likevel måtte være et Guds barn. Er det så sikkert? Ser vi det i lys av alt det andre som står om denne sønnen, kan han ikke ha det rett med Gud. Besser sier at meningen med dette er: Faren sa: ”Alt det som er mitt, står ferdig til din glede.” Og Rosenius sier: Han eide alt det som far hadde. Likevel var han slik innstilt at han påberopte seg sin egen fortjeneste.” – Gud har frelsens gave ferdig for alle mennesker – det er ”ditt”. Men du må ta imot det. Det hadde den eldste aldri gjort.

- Det er viktig å være klar over at Jesus her taler til fariseerne og de skriftlærde, v. 1-2. Derfor taler Jesus også om dem. Og da må den eldste sønnen være bilde på fariseerne. Men ordbruken taler om farens inderlige kjærlighet også til den eldste sønnen, og han vil med dette be han tenke seg om og komme inn til festen. Men når han ikke vil, må han bli utenfor – i åndelig mening blir han der til evig tid. NDH.