torsdag 24. januar 2013

Lukas 18.



Luk. 18, 1-8.
Jesus taler om bønn denne gangen. Han gjør det flere ganger, for det er en viktig del av en kristens liv. Det er rett som noen har sagt at bønnen er de troendes åndedrett. Uten den lever vi ikke. Bønnen er både en nødvendighet og en selvfølgelighet for et Guds barn. Vi skal se litt på dette ut fra teksten og Bibelens budskap om bønn.
Denne gangen talte han først til dem i en lignelse. Budskapet var at de alltid burede be og ikke bli trette. V. 1. Det siste verset i teksten viser at det er knyttet til Jesu gjenkomst og de siste tider. Kapitlet foran har også talt sterkt om det. Der er det flere henvisninger til Matt. 24 som er et gjenkomstkapittel i Bibelen. Men det kan ta lang tid før han kommer tilbake, og da skal Guds folk våke og be. Kristenlivet blir i den forstand et Getsemane.
1. Bønnen er viktig.
Det vi har sett i innledningen, viser at bønnen er viktig. Vi får en leksjon i det i fortellingen Jesus har nå. Vi møt er en stor mann som ikke frykter Gud og en enke som led urett. Hun kom til dommeren og bad om hjelp til å få det hun hadde rett på. Han var lenge uvillig, slik det ofte er med mennesker.
Men kvinnen ga ikke opp. Hun bad og bad og prøvde igjen. For hun visste at det var den eneste måten hun kunne få hjelp på. Dommeren måtte gripe inn. Og det var den utholdende bønn som hjalp henne. Det sier dommeren selv: Han innrømmet at han ikke fryktet verken Gud eller mennesker. Men på grunn av hennes bønn, måtte han hjelpe.
Dommeren er selvsagt ikke et bilde på Gud. Han er ikke slik. Det er selv bønnen og hennes utholdenhet Jesus vil peke på nå.

2. Gud har et bønnefolk.
Grunnen til at dommeren svarte på tross av sin uvillighet, var kvinnens bønn. Han svarte «fordi hun bryr meg slik». Og Jesus sier da: Hør hva han sier! Vi skal legge merke til dette. Her ligger en hemmelig for ene kristen også.
Nå vil han fram til dette: Når en verdslig leder og dommer kunne besvare en bønn, skulle så ikke Gud også gjøre det? For det har alltid vært noen som ber. Og noen roper dag og natt i sin nød. Da skal han skynde seg å svare, sier Jesus. Etter Guds egen tidsregning er han aldri for sen. Vi kan mene det når det ikke skjer i vår tid. Men Gud vet hva han gjør. Og noen ganger vil han lære oss tålmodighet ved å la oss vente. Det kan være smertelig for en kristen. Kvinna opplevde det. Hun bad lenge uten å få noe.
Gud vet hva vi behøver på alle måter. Og vi kan tenke og spørre slik: Hvorfor skal vi da be? Eller på en annen måte: Hva er det som tilskynder oss til å be? Den svenske erkebiskop Svebilius skrev noe om det i sin forklaring til Luthers «Lilla Cateches»: Der sier han at det er Guds befaling å be, og dernest har han gitt løfter om bønnhørelse. Dernest er vår egen nød en grunn til å be og så bønnens kraft – vi taler jo med himmelens og jordens skaper. Da kan vi få tillit til ham og vente på bønnesvar.
Svebilius svarer på spørsmålet om hva bønn er slik: «Det er en ydmyk samtale med Gud, der vi etter hans vilje ber i Jesu navn om åndelige og legemlige velgjerninger; og vi takker og priser hans hellige navn.»
E. Pontoppidan svarer slik på spørsmålet: «Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte, utøse sin begjæring for ham, klage sin åndelige og legemlige nød for ham og med inderlig sjeletrang og alvorlig lengsel søke noe hos ham.»
Ole Hallesby sier om bønnen at det er lukke Jesus inn. Og han sier at det er de hjelpeløses siste utvei. Det er da vi ber – og får svar.
Slike mennesker har det alltid vært på jord. Noen klarer seg tilsynelatende selv. Men blant dem er det andre som kommer til kort i alt og opplever mye sjelelig nød i sitt liv. Du er vel kanskje en av dem? Da innbyr Jesus deg til en bønnestund, en ydmyk og enfoldig samtale med Gud der du lukke Jesus inn i din nød og ditt liv. Da har du allerede hjelpen. For der er Han!

3. Endetiden?
Så legger Jesus til noe i v. 8 som vi bør tenke på. Da skal ikke tanken gå til alle de gudløse og de vi synes tar Guds ord så lett og som kanskje også lever i motsetning til hans ord. Da skal vi tenke på oss selv og våre nærmeste en stund.
For her minner han oss om sin gjenkomst til jord. En gang vil han være her og hente sine hjem. Hva vil da skje? Er vi rede, og blir vi med?
For da stiller Jesus oss et spørsmål: Mon troen vil være på jorden da? Det kan vi forstå slik: Vi det være noen som da tror på bønn? Det er det han nettopp har talt om. Er vi kristne blitt så selvhjulpne at vi egentlig ikke behøver Gud. Mener han at vi setter vår lit til andre mennesker og jordiske hjelpemidler. Er bønnen da blitt et ritual som ikke springer ut av nøden og hjelpeløsheten?
Det synes jeg er et viktig spørsmål som vi alle blir berørt av. For det er hjelpeløsheten som driver fram bønnen. Då må vel bønnen først bli: Gjør meg hjelpeløs. Våger vi å be om det?


Luk. 18, 9-14

Farisearen og tollaren.

Her er tale om to menn, som begge var i Guds hus og tilbad herren, og begge ville til himmelen. Dei var religiøse, men likevel så ulike. Dei er typar eller bilete på sanne og falske kristne. Og dei finn me alle stader til alle tider. Jesus vil med dette åtvara vår sjel og slik føra oss inn på rette veg.
.
Me kan spørja med ein gong: Kvifor var dei ulike, sjølv om dei begge ville vera rette kristne? Svaret ligg nok i hjartelivet. Det var ikkje rett. Slik var det og med trollmannen Simon. Peter sa til han: Hjarta ditt er ikkje rett for Gud. Apg. 8, 21.
.
I. Farisearen.
Han er bilete på hyklaren og den falske kristendom. Dei har namn av å vera kristne, men går fortapt. Dei var i templet, Guds hus. Dei gjorde ofte meir enn naudsynleg. Likevel var dei ikkje sanne truande. Kva var det som særprega denne mannen i motsetnad til den andre? Fleire ting peikar seg ut:
.
1) Han takka Gud og ba. Og det skal me alle gjera. Det er rett kristeleg. Men farisearen takka for det Gud hadde hjelpt han til å gjera og å bli. Han sa ikkje at han hadde gjort alt sjølv. Han tok Gud med som ein hjelpesmann. Det såg fromt ut. Men hovudtrykket låg på det han sjølv hadde utført. Han fortalde Gud om sine gode gjerningar. Men han takka ikkje for tilgjeving for synder og ba ikkje om audmjukskap i livet.
.
Og i bøna si ba han ikkje for tollaren eller for andre. Han stod der framme – åleine. Han hadde nok med seg sjølv.
.
2) Han samanlikna seg med menneske og ikkje med Guds lovar og ord. Han var i templet, men var der som ein høgmodig mann. Han sa: Av di eg ikkje er som andre menneske. Han var betre i eigne augo enn andre. Han var meir moralsk, han fasta og ba og ga mykje – meir enn han trong. Farisearen var ikkje ein gudlaus person som skeia ut og synda opent.
.
Han ottast Gud – og solte seg i sin eigen gudsfrykt. Det kunne han gjera, av di han ikkje spegla seg i Guds krav og det Bibelen sa om livet. – Dette er kjernen hjå farisearane til alle tider: ”Eg er like god som andre, gjerne litt betre.” For dei fleste menneske finn jo nokon som er verre enn dei sjølv på nokre punkt. M
.
3) Han bygde sitt liv på sin eigen religion. Frelse for han var det han sjølv hadde gjort for Gud og menneske. Det er ikkje kjernen i sjølve Moselova og Det gamle testamentet. Men somme av dei hadde vridd på tankane i Guds ord, slik at det stemde med deira eigne idear.
.
Presis det same gjer folk i dag. Når dei er lever så godt dei kan, er det greitt. Då korkje vil eller kan Gud krevja meir. Det er nok å leva eit nokolunde fint liv og vera litt fromme. Dei ber og les litt og ofrar. Det er kristendom god nok.
.
Treng du fornying her? Kast bort det gamle, vedkjenn deg synda og all svikt som trass alt ligg der i oss. Gå så til Frelsaren og be om nåde. Paulus skriv i 2. Kor. 4, 16: Det innvortes menneske vert oppatt nya dag for dag.
.
Me har alle ein farisear i hjarta. Me har lett for å byggja på vårt eige verk. Du har kanskje vore ein kristen lenge. Du kan det mest av kristenlæra. Det kan bli til fall. Paulus hadde mange slike ytre ting å stola på. Men han sa etter opplevinga ved Damaskus: Det som var ei vinning for meg, akta eg for tap. Fil. 3, 7.
.
4) Han mangla syndserkjenning. Han hadde kristendommen berre i munnen. Hjarta var kaldt. Han greidde seg sjølv og heldt hovudet over vatnet. Ein farisearar kan seia: Alle er syndarar. Men spør ein etter einskildsynder hjå han, syner han kor sjølvgod han eigentleg er.
- Og farisearen blir utestengd frå himmelriket til slutt. Difor må me jaga han ut or hjarta. Vis han ytredøra i livet ditt og be Jesus ta hans plass.
.
II. Tollaren.
Denne mannen er bilete på dei sanne kristne, dei kloke jomfruene. Og han hadde ikkje mykje å seia om seg sjølv.
.
1) Han hadde ingen ting. Ikkje ein einaste gong roste han seg av seg sjølv. Han hadde berre synder. Han såg at han var skuldig for Gud og hadde fått ein lukka munn. Rom. 3, 19. Difor tykte han at han var uverdig og såg ned av skam. Det same gjer med når me har dårleg samvit. Han kjende godt til synda i livet sitt, særleg i lyset frå Gud der i templet. Han hadde det slik David fortel om sitt liv: Synda mi er alltid for meg. Salme 51, 5. Dag og natt låg di hand tungt på meg, Salme 32, 4.
.
2) Han tenkte ikkje på andre, men hadde nok med seg sjølv og si synd. Farisearen hadde tankane sine hjå den usle tollaren og anna folk. Tollaren stod åleine ved døra. Nå skulle han ha eit oppgjer med Gud. Og der er me alltid åleine.
.
3) Tollaren fekk alt gratis. Gud gjorde han rettferdig i ein augneblink, v. 14. Då vart han løyst frå sitt gamle liv og all si syndeskuld. Det gjekk med han som med Kristen i Ein pilegrims vandring av Bunyan: Den tunge syndesekken fall av han ved krossen.
.
Han ba om nåde – og blei frelst. Det er kristendom. Slik talar alle truande. Ef. 2, 8.
.
Nå gjeld det oss. Skal me koma heim til himmelen, går berre dette nådetoget dit. Alt anna sporar av. Himmelen er berre for nådefolket. Amen.
-

Luk. 18, 9-14 B. Fariseeren.



I denne beretningen eller liknelsen av Jesus får vi et bilde av hykleren eller fariseeren, og et bilde av en sann kristen. Her skal vi forsøke å tale om fariseeren som type eller bilde på de falske kristne – på hykleren. Ham finner vi til alle tider i alle menigheter, tror jeg.

Ordet hykler (gr.: hypokrites) betyr en skuespiller. Det er en som utfører en rolle og er liksom en annen person. Han gjør noe annet enn det han i virkeligheten er. Og det er ikke bare for en kveld, men det er hans profesjon og yrke. Han ER skuespiller. Han lever av å være en annen person enn han selv er. Det er fariseeren og hykleren i åndelig forstand.

Det er mange nyanser og typer fariseere. Hver eneste fariseer er enestående, de er sjelden like. Men noen fellestrekk synes å gå igjen i alle slag. Noen av dem vil vi forsøke å ta fram her. Måtte noen bli avslørt og se sin sanne stilling for Gud. Ennå er det tid å vende om og bli et nytt menneske. Gud, la det skje i den siste tid!

1. Først merker vi at teksten sier at han stod for seg selv og bad. Han stod, og var for stolt til å bøye seg. Han stod der alene og tok ikke kontakt med den andre som kom til templet. De hadde ikke noe samfunn med hverandre. Kanskje følte han seg for ”fin” til å være sammen med andre. Det var et trekk ved fariseerne, og navnet betyr trolig ”de utsondrede”, de som skiller seg ut.

Det hender også nå at kristne mennesker vil være for seg selv. De vil ikke være sammen med andre som ikke er så høyt oppe sosialt sett. De opphøyer seg. Noen mennesker er også slik at andre avskyr dem på grunn av deres oppførsel. De stinker åndelig talt – av selvgodhet og skryt av seg selv og sine gjerninger. Det er ikke behagelig å være sammen med slike. Da blir de gjerne ensomme.

2. Dernest ser vi at fariseeren holder en takkebønn. Her var i sannhet ingen sukk og klage – verken for seg selv eller over andre. Vi ser også at det var ingen takk for frelsen og nåden. Han lovpriste ikke Gud for det barnekår Gud har gitt sine barn.

Han takket derimot for det han selv var framfor andre mennesker. Det er også en måte å opphøye seg selv på. Det gjør nettopp hykleren: Han sammenligner seg med andre mennesker! Og da blir han ofte bedre enn de fleste. For han ser ikke sine egne feil. Det faller ham ikke inn å sammenligne seg med Gud og hans hellige krav. Han gjør det heller med andre mennesker som ikke er så fullkomne.

Nå for tiden er gjerne hykleriet blitt mer raffinert og fint: De takker Gud for det Gud har hjulpet dem til å bli! Så forsøker de å gi Gud litt ære for det de har gjort. Men de ønsker å få enda mer ære og oppmerksomhet selv. De takker Gud for at han hjalp dem i det stykket der de ikke fikk endene til å møtes. Og det blir som en prest sa da han avsluttet en tale: Og det vi ikke klarer selv, det gjør Kristus med sitt forsoningsverk for oss. Så sant som det er sagt, er det også egnet til misforståelse. Vi kan jo ikke gjøre noe som helst.

Får Gud ikke være en hel og full frelser, er han ingen frelser. Han må gjøre alle deler av frelsen.

Gud vil du skal kapitulere helt og fullstendig. Og gi opp. Du skal kaste deg inn i Frelserens armer som en fortapt synder som ikke får noen ting til. Da først blir du frelst og fri. Det er ikke sikkert at du ser alt dette på en dag. Det kan hende det tar litt tid – vi er så ulike på mange måter. Men dette må være hovedtanken.

3. Men han nøyer seg ikke med å takke Gud. Han begynner å fortelle Gud alt det gode han har gjort. Han finner fram alle de gode ting han har utført og sier det til Gud. Som om han ikke allerede visste alt sammen. Og han gjør det av frykt for ikke å ha gjort nok.

Det er nettopp trellens kjennemerke: Han må fortelle sin Herre alle sine gjerninger. Slik prøver han å bli godtatt. For trellen lever av å arbeide. Arbeidet er tvang for ham. Han gjøre det, for å beholde sin Herres vennskap.

Så går han og strever og sliter for å tilfredsstille Gud. Slik er hele livet et tomt hykleri. Med alle sine gjerninger og strev går han fortapt.

4. I tillegg til alt dette ber hykleren høyt. Han ber slik at mennesker skal høre det. Det gjelder både takken og fortellingen om alle hans gjerninger. Folk må få vite det.

For fariseeren er det om å gjøre å få andre til å tro at han er frelst. For tenk om noen skulle dra deres kristendom i tvil! Tenk om predikanten eller styret skulle tvile på at kristendommen deres var ekte. Det ville bli skandale. Nå er vi forresten kommet inn i en tid der mange ikke bryr seg om hva andre sier og mener. De går sin egen vei. Det er også en fare og avvei.

Om Gud tviler på deres tro, bekymrer dem ikke så mye. Men tenk om mennesker gjør det!

Her kan vi gjerne tenke på offentlige bønnemøter. Når vi ber alene, kan vi åpne oss og si alt som det er. Men når andre hører på, er det lett å smykke bønnen med fine uttrykk og en egen bønnetone. Før var i alle fall det kjent.

Noen kommer med sterke syndsbekjennelser i slike bønner, særlig i generelle ordelag. Det koster ikke så mye i en kristen forsamling å bekjenne synd på talerstolen. Det er mye vanskeligere å gå privat til en du har syndet mot og be om tilgivelse. Et slikt oppgjør koster, men da er det mer ekte.

5. I det hele fører fariseeren et ytre fint og ustraffelig liv etter loven. De kunne med en viss sannhet si at de var bedre enn mange andre om vi tenker på det ytre livet. Fariseerne var ikke drankere og åpenlyse syndere. De var og er fine og ustraffelige mennesker. De elsket Gud med ord og var religiøse.

Fariseerne satte aldri kravet høyere enn at de greide å utføre det. Dermed ble de aldri skyldige. Og det gjaldt hele tiden det ytre livet som andre kunne se. Men Gud ser alltid til hjertet. Er det rett og sant? De ville behage mennesker, men det spør aldri Gud etter.

De trodde det var nok å leve et slikt ytre ustraffelig liv. Og det var her de regnet feil. Jesus sier i Mat. 5, 20 at om vår rettferdighet ikke overgår fariseernes og de skriftlærdes, kommer vi aldri inn i himlenes rike. Det er den standarden som gjelder.

Dersom du ikke vil hykle, må du slippe Guds krav og vilje like inn i hjertet. Det er hjertet som er syndig og fordervet, derfor må vi frelses og gjenfødes helt igjennom. Alt skal være rett for Gud. Det må ikke være den minste ting som ikke er aldeles fullkommen.

Fariseeren blir mer og mer fornøyd med seg selv og sin kristendom. Han synes det går framover med seier og helliggjørelse.

Den ærlige blir derimot mer og mer misfornøyd med seg selv. Han synes synden blir større, fallet dypere og hans eget indre liv en avgrunn full av synd. Sin kristendom og helliggjørelse skammer han seg ved, han finner ikke noe godt hos seg selv. Og derfor må han fly med all sin uro og synd til nådestolen. Han ser på Kristus på korset som døde nettopp for hans skyld. Og det gir ham fred midt i det onde.

I motsetning til fariseeren tar han kampen opp mot selve synden i sitt indre og i det ytre. Han er av dem som river Guds rike til seg med makt og går inn gjennom den trange dør. Luk. 13, 24.

Fariseeren slår seg til ro i sin tilstand, og han håper at han en gang i framtida skal bli bedre. Om han ikke har fred, visshet og glede i hjertet i dag, håper han at det skal komme en gang i framtida. Og Gud vil nok være nådig mot ham på dommens dag for Jesu skyld. Og så aner han ikke at med alt dette hykleriet bedrar han seg selv og går ned i fortapelsen.

Han blander sammen begreper i Guds rike, og særlig ser han ikke hva Guds nåde betyr.

Det verste er vel at han selv tror at alt er vel og bra med ham, og han får andre til å tro det samme. Han lever et godt liv, leser i Bibelen og ber til Gud. Han gir til misjonen og blir gjerne regnet med. Mange vil svare at han må være en kristen. Det er umulig at en slik person kan gå fortapt.

Men Bibelen sier JA. Han går fortapt om ikke Jesu rettferdighet er alt han stoler på. Jesus sa en gang at fariseerne var farlige. Luk. 12, 1. Det var det de første disiplene skulle vokte seg for. Deres lære er nemlig en surdeig, og den har evne til å trenge igjennom – den syrer hele deigen. En ganske liten vranglære eller avvik vil kunne skade og ødelegge mye i Guds rike. Mer enn noen gang må vi passe oss for dette.

I Luk. 7, 22f sier Jesus at evangeliet skal forkynnes for fattige. Da mente han ikke fattig på verdens gods. Det har aldri hjulpet noen inn i Guds rike. Men det er slike som er fattige i seg selv, vet at de er små og ydmyke innfor Gud. De er forferdet over Herrens ord, som Jesaja sier.

Alle andre tar anstøt av Jesu forkynnelse og lære. Men Jesus sier at de fattige er salige, for de har ikke tatt anstøt av ham. Hvordan er det med oss i dag? Har vi rette tanker om oss selv? Setter vi hele vår lit til Jesus og hans gjerning og ikke regner med oss selv i noen ting. Da er du salig, sier Ordet.

.

Luk 18, 31–43

Den blinde.

I denne teksten taler Jesus først om sin død og oppstandelse. ”Se, vi går opp til Jerusalem,” sier han. Profetordet må oppfylles, og Jesus skal bli hånet, og de slår ham i hjel. Han viser disiplene at han skal oppstå på den tredje dagen. De skulle være forberedt på alt. Men Lukas sier at de forstod ikke dette. V. 34.

Da skjer det noe – der han skulle få vise dem enda en gang at han var mer enn alle andre. Han kunne gjøre et under. De var kommet til byen Jeriko i Jordandalen. Og der satt det en blind mann og tigget. Det var ikke et uvanlig syn i Israel. Det var slik de livnærte seg.

Denne dagen skulle bli helt forandret og ny for mannen. Det ble som en illustrasjon på Jesu makt, men også på hans vennlighet og miskunnhet over folket i nød. Slik vil alt bli nytt for alle som møter og tar imot Jesus.

Den blinde roper til Jesus i sin nød; Miskunn deg. Det var ganske naturlig for ham å be om hjelp. Han hadde nok hørt om Jesus og visste hvilken makt han hadde. Han opplevde det underlige: Noen ville stanse ham i å søke Jesus. Men den blinde lot seg ikke stanse. Han ropte enda mer. For han var i dyp nød.

Da stanset Jesus. Tenk så fint! En stor folkemengde ville følge ham, og så stanset han for den ene. Og det var en som de andre ikke brydde seg om. En fattig tigger. Men Jesus hadde tid og omtanke – og hjelp. Kanskje den blinde ventet på et øyeblikkelig under – nå skulle han bli frisk!

Men Jesus kommer med et spørsmål til den blinde. Det var nok overraskende, men nødvendig: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Mon han hadde ventet det? Det var vel så opplagt hva mannen ville. Jesus visste det nok. Nå ville han at den blinde skulle få si det med egne ord. Det er godt å få uttrykke sin nød for ham.

Svaret er ikke overraskende. Han var blind og dermed ganske hjelpeløs. Det måtte Jesus gjøre noe med. Det sa han også og la ikke skjul på at det var en legemlig, menneskelig nød han behøvde hjelp til. Men da så han også mye nytt som fikk betydning for hans liv senere. Vi vet ikke om han hadde hatt synet før eller om han alltid hadde vært blind. I alle tilfelle ble livet nytt fra denne dag.

Nå kan vi snu på dette og si: Mon ikke mange mennesker er åndelig blinde i dag? Er det ikke slik at mange kristne også har for lite syn på noe? Hvis Jesus kommer og spør deg: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Kunne vi også svare: Gi meg et nytt syn! Da så vi gjerne noe mer enn vi hadde tenkt på før. Og vi kan se dette i Guds ord. Der ligger Jesu svar. Hva er det?

1. Jesus.
Det første den blinde så, var Jesus som stod framfor ham. Og vi behøver et nytt syn på Frelseren igjen og igjen. Vi synger i en sang slik: Sett meg så jeg ser deg Jesus---. Og det gjelder først og fremst synet på han som frelser. Han er mitt eneste håp i liv og død og i evigheten. Synet på Frelseren kan blekne i alt kav og slit vi har her i verden. Og etter mange år som kristen, kan det også bli en vane og litt hverdagslig. I Guds ord kan vi så lese om ham og se nye sider ved ham og ord som forteller hva han betyr for meg. Han er min forsoner og personlige redningsmann, forbeder og hjelper i all nød.

Jesus er også vår gode hyrde. Det skrev David om i Salme 23, og Jesus gjentok det i Joh. 10. Hyrden tar seg av sauene, gir dem mat og verner dem mot ulven. Uten ham var vi hjelpeløse og fortapt. Han er også vår konge og leder og herre i livet slik han vil være det i evigheten. Når han blir stor for vårt indre øye og hjerte, kan vi si med Paulus: Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

2. Kristendommen.
Det er sterke krefter i sving i dag for å likestille alle religioner. Ingen har lov å si at vår religion er enestående, den eneste redning i evigheten. Alle guder er den samme gud, bare under forskjellige navn. Slik er tendensen i vår tid.

Da er det viktig å få et nytt syn på det Jesus betyr for oss. Kristendommen er ikke en av mange. Han er den eneste. Hvis ikke det er sant, er all misjon unyttig og unødvendig. Hvorfor skal vi omvende de som allerede er ”omvendt”? Her må vi holde fast på Bibelens ord om at frelsen i Jesus er for alle og utenfor ham, er mennesket tapt. Apg. 4, 12 og Joh. 14, 6. Jesus viste seg særlig viktig da han døde på korset og stod opp påskedag. Der ligger sentrum i kristendommen.

3. Guds ord.
Det er kamp om Bibelen – det har det vært i flere hundre år. Men kanskje har den ikke vært så intens som nettopp nå. Før var det gjerne de lærde som stred, og kritiske bøker ble lest av noen få. Vanlige folk kjente lite til dette. Men slik er det ikke lenger. I mange år har bibelkritiske bøker blitt utgitt som billigutgaver og vanlige bøker beregnet på alle. I skolen er kritikken kommet inn i alle bøker og i flere fag. I små porsjoner blir tvil sådd i unge hjerter gjennom mange år. En skolegutt kom hjem en dag og sa: Det er jo ikke sant det som står i Bibelen!

Som Guds folk må vi lese Bibelen som Guds tale til oss mennesker. Det er ord fra Gud. Vår frelse og salighet avhenger av det. Salig er den som våger å bygge sitt liv på Ordet. Men ve det menneske som vraker Bibelens budskap. Det ser vi også på Bibelens siste blad, Åp. 22. 18-19.

4. Himmelen.
En av Djevelen måter å forføre mennesker på, er å si at alt er slutt med døden. Det er ingen ting etter graven. Da er det ikke nødvendig å omvende seg og bli frelst. Vi lever bare denne ene gang, la oss få mest mulig ut av det.

Hvem har fortalt folk det? Har noen vært bak graven og sett det?

Jo, Jesus har vært der. Han har fortalt oss om evigheten og himmelen og veien dit. Nå ber han oss om å følge ham. Johannes fikk se litt av himmelen og dermed av evigheten. Han sier. Han viste meg … Og jeg så…. Der var ingen ting urent. All synd og skam og sykdom og død var borte. Jesus og Faderen var sentrum, og alle de frelste sang til Guds ære. Er ikke det noe å ha i vente? Vil du ikke være med?

Herre, gi oss synet igjen! På alle ting i Guds rike.
Amen.


Luk 18, 31–34

Den blinde.

I denne teksten taler Jesus først om sin død og oppstandelse. ”Se, vi går opp til Jerusalem,” sier han. Profetordet må oppfylles, og Jesus skal bli hånet, og de slår ham i hjel. Han viser disiplene at han skal oppstå på den tredje dagen. De skulle være forberedt på alt. Men Lukas sier at de forstod ikke dette. V. 34.

Da skjer det noe – der han skulle få vise dem enda en gang at han var mer enn alle andre. Han kunne gjøre et under. De var kommet til byen Jeriko i Jordandalen. Og der satt det en blind mann og tigget. Det var ikke et uvanlig syn i Israel. Det var slik de livnærte seg.

Denne dagen skulle bli helt forandret og ny for mannen. Det ble som en illustrasjon på Jesu makt, men også på hans vennlighet og miskunnhet over folket i nød. Slik vil alt bli nytt for alle som møter og tar imot Jesus.

Den blinde roper til Jesus i sin nød; Miskunn deg. Det var ganske naturlig for ham å be om hjelp. Han hadde nok hørt om Jesus og visste hvilken makt han hadde. Han opplevde det underlige: Noen ville stanse ham i å søke Jesus. Men den blinde lot seg ikke stanse. Han ropte enda mer. For han var i dyp nød.

Da stanset Jesus. Tenk så fint! En stor folkemengde ville følge ham, og så stanset han for den ene. Og det var en som de andre ikke brydde seg om. En fattig tigger. Men Jesus hadde tid og omtanke – og hjelp. Kanskje den blinde ventet på et øyeblikkelig under – nå skulle han bli frisk!

Men Jesus kommer med et spørsmål til den blinde. Det var nok overraskende, men nødvendig: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Mon han hadde ventet det? Det var vel så opplagt hva mannen ville. Jesus visste det nok. Nå ville han at den blinde skulle få si det med egne ord. Det er godt å få uttrykke sin nød for ham.

Svaret er ikke overraskende. Han var blind og dermed ganske hjelpeløs. Det måtte Jesus gjøre noe med. Det sa han også og la ikke skjul på at det var en legemlig, menneskelig nød han behøvde hjelp til. Men da så han også mye nytt som fikk betydning for hans liv senere. Vi vet ikke om han hadde hatt synet før eller om han alltid hadde vært blind. I alle tilfelle ble livet nytt fra denne dag.

Nå kan vi snu på dette og si: Mon ikke mange mennesker er åndelig blinde i dag? Er det ikke slik at mange kristne også har for lite syn på noe? Hvis Jesus kommer og spør deg: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Kunne vi også svare: Gi meg et nytt syn! Da så vi gjerne noe mer enn vi hadde tenkt på før. Og vi kan se dette i Guds ord. Der ligger Jesu svar. Hva er det?

1. Jesus.
Det første den blinde så, var Jesus som stod framfor ham. Og vi behøver et nytt syn på Frelseren igjen og igjen. Vi synger i en sang slik: Sett meg så jeg ser deg Jesus---. Og det gjelder først og fremst synet på han som frelser. Han er mitt eneste håp i liv og død og i evigheten. Synet på Frelseren kan blekne i alt kav og slit vi har her i verden. Og etter mange år som kristen, kan det også bli en vane og litt hverdagslig. I Guds ord kan vi så lese om ham og se nye sider ved ham og ord som forteller hva han betyr for meg. Han er min forsoner og personlige redningsmann, forbeder og hjelper i all nød.

Jesus er også vår gode hyrde. Det skrev David om i Salme 23, og Jesus gjentok det i Joh. 10. Hyrden tar seg av sauene, gir dem mat og verner dem mot ulven. Uten ham var vi hjelpeløse og fortapt. Han er også vår konge og leder og herre i livet slik han vil være det i evigheten. Når han blir stor for vårt indre øye og hjerte, kan vi si med Paulus: Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

2. Kristendommen.
Det er sterke krefter i sving i dag for å likestille alle religioner. Ingen har lov å si at vår religion er enestående, den eneste redning i evigheten. Alle guder er den samme gud, bare under forskjellige navn. Slik er tendensen i vår tid.

Da er det viktig å få et nytt syn på det Jesus betyr for oss. Kristendommen er ikke en av mange. Han er den eneste. Hvis ikke det er sant, er all misjon unyttig og unødvendig. Hvorfor skal vi omvende de som allerede er ”omvendt”? Her må vi holde fast på Bibelens ord om at frelsen i Jesus er for alle og utenfor ham, er mennesket tapt. Apg. 4, 12 og Joh. 14, 6. Jesus viste seg særlig viktig da han døde på korset og stod opp påskedag. Der ligger sentrum i kristendommen.

3. Guds ord.
Det er kamp om Bibelen – det har det vært i flere hundre år. Men kanskje har den ikke vært så intens som nettopp nå. Før var det gjerne de lærde som stred, og kritiske bøker ble lest av noen få. Vanlige folk kjente lite til dette. Men slik er det ikke lenger. I mange år har bibelkritiske bøker blitt utgitt som billigutgaver og vanlige bøker beregnet på alle. I skolen er kritikken kommet inn i alle bøker og i flere fag. I små porsjoner blir tvil sådd i unge hjerter gjennom mange år. En skolegutt kom hjem en dag og sa: Det er jo ikke sant det som står i Bibelen!

Som Guds folk må vi lese Bibelen som Guds tale til oss mennesker. Det er ord fra Gud. Vår frelse og salighet avhenger av det. Salig er den som våger å bygge sitt liv på Ordet. Men ve det menneske som vraker Bibelens budskap. Det ser vi også på Bibelens siste blad, Åp. 22. 18-19.

4. Himmelen.
En av Djevelen måter å forføre mennesker på, er å si at alt er slutt med døden. Det er ingen ting etter graven. Da er det ikke nødvendig å omvende seg og bli frelst. Vi lever bare denne ene gang, la oss få mest mulig ut av det.

Hvem har fortalt folk det? Har noen vært bak graven og sett det?

Jo, Jesus har vært der. Han har fortalt oss om evigheten og himmelen og veien dit. Nå ber han oss om å følge ham. Johannes fikk se litt av himmelen og dermed av evigheten. Han sier. Han viste meg … Og jeg så…. Der var ingen ting urent. All synd og skam og sykdom og død var borte. Jesus og Faderen var sentrum, og alle de frelste sang til Guds ære. Er ikke det noe å ha i vente? Vil du ikke være med?

Herre, gi oss synet igjen! På alle ting i Guds rike.
Amen.