Lukas 13.

Luk. 13, 6-9. Ennå et år.

Jesus formaner jødene til omvendelse, ellers kommer dommen. Da bruker han en lignelse for å belyse konsekvensene av å ikke omvende seg i tide. Det samme gjelder i dag – og oss alle. La oss stanse for noe i denne beretningen nettopp nå.
.
1. Treet var mannens eiendom.
Derfor hadde han råderett over det. Etter skapelsen er alle mennesker Guds ”eiendom” på den måten at han har rett til oss og kan bestemme over alle mennesker. Han står ikke til regnskap for noe, det gjør derimot vi. Skapelsen betyr at vi ikke er et videreutviklet dyr, slik de lærer i nesten alle skoler nå. Vi mennesker ble til ved en spesiell skaperakt av Gud. Derfor er vi underlagt ham med livet vårt.
.
2. Mannen var interessert i treet. V. 6.
Han lette etter frukt, ville se om det var nyttig og slik han ønsket det. Ville det bære frukt i år?
.
I Salme 14, 2 leser vi: Herren ser ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig. Og i Salme 33, 13 heter det: Fra himmelen skuer Herren ned på alle menneskenes barn.
.
Gud ser altså på deg i dag. Han besøker oss og gransker oss. Mon tro han er fornøyd? Hva finner han dette året hos oss? Jesus sa til sine disipler i Mat. 18, 20: Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg…
.
Hvorledes er det i landet vårt nå for tiden? Og hva er stillingen i den norske Kirke, i frimenighetene og i organisasjonene? Står det bra til? Er vi samlet slik at Jesus kan være der? Jeg har inntrykk av at mange steder er det mer en sosial samling enn om Jesu gjerning og vilje. Folk skal kjenne seg vel i kirken, ingen må støtes av en for direkte forkynnelse, og alle blir innbudt til alters. Er det rett i en kristen menighet?
.
3. Guds tålmodighet tar slutt.
I v. 7 ser vi det: I tre år har han stelt med treet, nå er det på tide at frukten kommer. Han leter og leter – uten resultat. Treet var til ingen nytte. Er det slik med noen av oss?
.
Det er bare rimelig at han sier: Ta det bort! Hvorfor skal det oppta plassen til ingen nytte. Det er noe av det verste: Som menneske og kristen er jeg til ingen nytte for Gud! Da har vi egentlig ikke noe her å gjøre.
.
Og livet blir forgjeves og nytteløst om vi ikke følger Jesus og gjør hans vilje. Det burde være et meget viktig spørsmål ved årets slutt og hver dag i året. Jeg er ofte redd for at Herren holder på å flytte lysestaken bort fra vårt land. Han har strevet i tusen år med dette folket. Men de som leder landet vårt, vil ikke ha noe med Gud å gjøre. Og noen av dem som leder kirkene, ser ut til å avskaffe Guds ord som den enste gyldige rettesnor for lære og liv. Vi kan ikke unnskylde oss med at et lærespørsmål ikke er et lærespørsmål, men en ordningssak. Og da gjelder liksom ikke Guds ord. Dette bør vi tenke mer gjennom – i privatlivet og i kirken.
.
4. En bad – og hadde omsorg for treet, v. 8.
Han som hadde ansvar for hagen, sa: Prøv en gang til. Bare dette ene året til. Jeg skal gjøre det jeg kan ennå en gang, jeg spa omkring det og legge ny gjødsel på. Da må det vel bære frukt.
.
Det er nåde. Det var helt ufortjent. Og Jesus sa til Peter: Jeg bad for deg at din tro ikke skulle svikte. Luk. 22. 32. Slik bad også Abraham for den ugudelige byen Sodoma.
.
Det er evangeliet til den svake og sløve og frafalne. Jesus vil prøve igjen. Slik gjorde han Israel i den gamle pakt gang etter gang. Jes. 1, 25 sier noe her: Jeg vil igjen ta meg av deg. Og det er nok sant om den norske Kirke og vårt kristenfolk, det Jerem. sier i Klagesangene 3, 22: Det er Herrens miskunnhet at det ikke er forbi med oss.
.
Må det falle mange tårer hos oss kristne dette nyttår. Og bønner om nåde ennå en gang.
.
5. Den endelige dom, v. 9.
Hvis ikke – sier han. Hvis folket ikke vender om og begynner å leve under Herrens tukt, kommer dommen. Han vil hogge treet ned. Han har rett til det, for vi er hans eiendom. Og dommen er alvorlig – det finnes ingen rettrett ett den. Den er ”inappellabel” – vi kan ikke be om ny behandling i den himmelske domsstol.
.
Vi kan egentlig bare gjøre en ting: bøye oss for Gud, innrømme at han har rett. Og ta vår tilflukt til ham. Heller ikke det er en lovgjerning som vi kan rose oss av. Det er bare vårt siste og eneste håp. Vil du komme i dag? Jesus venter med full tilgivelse. Amen.

Luk. 13, 10-17. 4.s. Åpenb.

En kvinne blir helbredet på sabbaten. Det er beretningen denne dagen. Hun ble løst fra Satans makt, og det skapte stor jubel i folket. Hele folket gledet seg, står det. Men det skapte også uro og motstand: Tenk han kunne gjøre noe på en sabbat! Kunne han ikke vente til neste dag – de hadde seks dager å arbeide på.

Før dette hadde Jesus fortalt lignelsen om et fikentre som ikke bar frukt. Men det fikk en ny nådetid på ett år – kanskje det ville bære frukt neste år? Er det samme problem vi ser i denne helbredelsen? Noen bar frukt og gledet seg over Guds gjerning, mens synagogeforstanderen ikke gjorde det. La oss se på det som skjedde:

1. Kvinnen.

Vi møter altså en syk kvinne. Hun hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Det gjorde henne vanfør og krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. I Bibeloversettelsen 2011 står «sykdomsånd». Begge ordene taler om at skrøpeligheten og sykdommen var knyttet til en «ånd». Det behøver ikke bety at det var en demon i henne, men at sykdommen har en åndelig karakter. Det gjelder ikke bare legemet, men vårt indre.

Prof. S. Odland sier at sykdommen var virket av en demonisk makt. W. Hendriksen sier hun i det minste var influert, påvirket av demoner. Vi kan ikke si ut fra dette at alle sykdommer er det. Men dette var en spesiell alvorlig sak.

I atten år hadde hun gått med den. Vi kan tenke oss hvilket slit det har vært. År etter år har hun sett ned på veien og jorden uten å kunne løfte blikket oppover. Trolig har ryggen verket, og folk har sett på henne med ublide øyne.

Og nå kom hun inn i synagogen mens Jesus talte og lærte folket om Guds vilje. Det satte nok en støkk i fariseerne. Vi vet ikke noe mer om henne og forholdet til de andre. Men Jesus kaller henne «en Abrahams datter», v. 16. Det leder oss til å tro at hun var en sann troende, skriver J. C. Ryle. I alle tilfelle må det betyr at hun var jøde. Jesus bruker det samme uttrykket om Sakkeus i kap. 19, 9: En Abrahams sønn. Og det er tydelig at Jesus skiller mellom å være Abrahams ætt og Abrahams barn. Joh. 8,37 og 39. Jesus har sett på henne og forstått at hun hadde et hjerte som lengtet etter fred med Gud.

2. Jesu makt.

Her viser Jesus sin allmektige kraft når han møter denne kvinnen. Han kalte henne til seg og talte til henne. Uten at hun bad om noen eller forklarte sin situasjon, sa han noe som må ha forundret henne og alle de som hørte det. Han sa rett ut: Du er løst fra din vanmakt! Han så hvordan hun var. På henne var det synlig i det ytre. Men det er like sant om syndens makt og vår indre avmakt på ulik måte. Han vet hvordan du har det.

Da la han hendene på henne, og på den måten overførte han noe av sin egen kraft og styrke på henne. Hun fikk del i Jesus. På en så synlig og konkret måte ble all mulig tvil visket bort. Det viste han mange ganger mens han var på jorden. Skulle ikke det være bekreftelse nok for oss? Han er den samme i dag som for to tusen år siden.

Slik er han også for oss i dag. Vi ser det ikke konkret alltid. Men ved troen på ham griper vi ham selv og alt det Kristus har å gi en synder. Han har makt på jorden til å tilgi synd. Han kan også lege sykdom og skrøpelighet og alt det som plager et menneske. Men noen ganger ser han det tjenlig for oss og for sitt rike på jord at vi må ha lidelser og prøvelser her i verden. Det skal bl. a. være med å ydmyke oss og gjøre oss avhengige av ham i alle ting. Men det skal også vise verden at vi som troende holder fast ved Gud og hans Sønn selv om vi ikke få alt det vi ønsker og ber om. For vi har tillit til Gud. Han vil oss alltid det beste. Og det vil verden merke.

3. Motstand.

Det vil alltid være noen som kritiserer oss og Frelseren. Det fikk kvinnen oppleve. Her var det synagogeforstanderen som angrep Jesus. Han ble harm fordi det skjedde på sabbaten, v. 14. På en måte var det naturlig. Sabbaten var en hellig dag. De skulle ikke arbeide da. Det var fastsatt i Guds lov.

Men han skilte ikke mellom arbeid for å tjene noen for seg selv og arbeid for å hjelpe andre. Det er en viktig forskjell for oss også med tanke på søndagen. Jesus ville lære ham noe denne dagen. Forstanderen mente de kunne vente til det ble hverdag. Jesus kalte det hykleri, v. 15. For også de hjalp et dyr til å drikke på sabbaten. Det var nødvendig.

Denne kvinnen var ikke bare syk, hun var bundet av Satan – i atten år hadde hun vært det. Nå var det på tide at hun ble løst og satt i frihet. Sabbaten burde være en god dag for det. Det var Guds dag. Skulle ikke han få gjøre sin gjerning på sin dag? Men det var nok Jesus selv de ville til livs, og da brukte de alle anledninger.

4. Glede.

Jesu motstandere forstod og følte at han hadde rett og de hadde ikke det. De ble skamfulle, slik en gjerne blir når en ser sine feil på denne måten. Og folket skjønte at Jesus hadde gjort en Guds gjerning og gledet seg stort over det. Når han får slippe til med sin gjerning, skaper det sann og ren glede.

Sennep og surdeig.

Luk. 13, 18-21. 5.s. Påske.

I dette korte avsnittet viser Jesus hva Guds rike er likt, v. 18. Det handler om sennepsfrø og surdeig. En lignelse har ofte ett hovedpoeng. Og det er naturlig å se det slik på så korte lig-nelser som dette. Det kan se ut som om Jesu vil ha frem det samme poenget her. Men sam-tidig kan det være andre sider ved Gudsriket som kommer frem. Det avhenger litt av tolking-en.

1. Et sennepsfrø.
Et frø er lite og uanselig. Men det har en evne i seg til å vokse fordi frøet har liv og spirekraft i seg. Når det blir sådd og lagt i jord, begynner utviklingen og voksteren. Det blir til et tre, står det, v. 19. Ja, treet er så stort at fuglene kan bygge reir i det og slik få treet til sitt hjem. Sennepsplanten tilhører korsblomstfamilien, og sennep brukes som krydder, men det er flere ulike slag av planten. Et slikt sennepstre kan bli ca. 4 meter høyt.
Selv om det ikke står her at frøet er lite som i Mat. 13, 32, var det så alminnelig kjent at det var en selvfølge for tilhørerne. Kontrasten blir derfor stor til treet som er resultatet. Jesus vil si at Guds rike på jord var lite og uanselig mens han vandret her. Men det var en begynnelse. Det hadde liv og kraft i seg til å vokse og utbre seg. Noen skulle finne livd og berging her.
W. Henriksen sier om dette: «Innen førti år etter Jesu død hadde evangeliet nådd ut til alle de største sentrene i den romerske verden.» Og når vi ser på misjonshistorien fram til vår tid, har voksteren vært ganske stor. Alle kontinent er nådd og mange steder alle eller nesten alle nasjoner. De som ikke ennå har hatt besøk av misjonærer eller fått en kirke i sitt land og område, kan høre evangeliet gjennom eteren alle steder. Mange har søkt ly i Guds rike gjen-nom tidene.

2. Surdeig.
Her er Guds rike liknet med en litenklump surdeig som gjennomsyrer ca. 25 kg mjøl. Alt blir gjennomsyret. I 1. Kor. 5, 6 og Gal. 5, 9 er surdeig brukt i negativ betydning om synd og uly-dighet mot Gud. Som surdeigen har det en evne til å trenge gjennom til alle i en forsamling om den ikke blir dømt. Noen mener at det også er ment slik her.
Av sammenhengen i evangeliene er det mer sannsynlig at det her er brukt positivt og har nesten samme mening som ovenfor. Det er jo Guds rike som liknes med en surdeig. Og slik skal evangeliet trenge gjennom til hele verden. Det er ikke selve veksten som i den første lignelsen som blir understreket her, men forskjellen mellom begynnelsen og resultatet.

Guds rike begynte i det små, som en surdeig eller et frø. Ved tidenes ende skal derimot alle mennesker få høre om frelsen, selv om ikke alle tar imot personlig. Jesus vil med andre ord vise disiplene resultatet av misjonen.
Dette punktet blir støttet av andre ord av Jesus. I sin gjenkomsttale sier han tydelig dette: «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag,» Mark. 13, 10. Matteus gjengir dette fyldigere slik at det ikke er noen tvil: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,» Mat. 24, 14. Her er det tydelig knyttet sammen med endens tid.
Dette skulle formane oss til å virke for Gud så lenge det er dag. Alle folk skal få anledning til å høre om Jesus, selv om ikke alle personlig vil ta imot ham.

Luk. 13,22-30.

Luk. 13,22-30. 2. Faste.

Den trange døren handler det om i dag. Jesus talte om den også i Bergprekenen i Mat. 7, 13-14. Når han kaller døren inn i Guds rike for trang, må han mene noe alvorlig. Jesus reiste omkring i bygdene og var nå på vei til Jerusalem. De møtte sikkert mange mennesker, og han må ha talt til dem som han alltid gjorde. Dette var ingen feriereise for mesteren.

1. Et spørsmål

Det kan ha vært utgangspunktet for spørsmålet som nå kom. Hvem som stilte spørsmålet, får vi ikke vite her. Det står bare. En sa da. Og han var ganske tydelig på hva han ville vite: Er det få som blir frelst?

Han hadde altså forstått at noe vesentlig ved Jesu tale og hans komme var at folk måtte bli frelst. Jesu oppgave var ikke å hjelpe folk sosialt eller politisk eller å rette på andre menneskelige forhold. Han hadde skjønt at frelsen var det viktigste – i alle tilfelle ser det slik ut fra spørsmålet hans. Det er i grunnen motsatt av det folk flest i dag tenker på og ønsker. Taler man om frelse, er det gjerne om det jordiske og menneskelige. Mange tenker både på himmel og helvete som noe som skjer her på jorden.

«Det var himmelsk,» sier noen om en konsert eller noe annet vakkert. Og «det er helvete på jord,» sier andre om problemer og vondskap i verden. Det kan gjelde krig eller ulykker av ulik slag. Da er det straks et «helvete». Og dermed avslører de at de ikke har forstått verken hva himmel eller helvete egentlig er. Og da kan de heller ikke skjønne hva frelse er. At Jesus mener noe mer enn det jordiske, ser vi av svaret han ga.

Men kanskje mannen hadde andre grunner for å spørre, slik det ofte er når noe spør oss om åndelige ting. Det er ikke alltid seriøst ment. Kanskje mannen rett og slett ville prøve Jesus. Hva ville han si til et så hypotetisk spørsmål? For hvem kan egentlig si det på forhånd. Kanskje mannen hadde en tanke om at hvis Jesus var Gud, kunne han besvare det spørsmål? Og da ville han avsløre seg selv og sin identitet. Mange håpet nok på at det ville skje en gang.

Eller var mannen ganske enkelt nysgjerrig? Det ble talt mye om mannen fra Nasaret. Har han tenkt på disiplene og kvinnene som fulgte ham, var det bare disse som ble frelst? Eller kanskje alle ville bli det til slutt? Dette skjedde jo i Israel der jødene var i flertall. Eller kanskje mannen beundret Jesus? Han hadde jo talt om Guds rike og Guds vilje mange ganger, om loven og Guds krav. Det går an å beundre et menneske for en god tale uten å ta imot innholdet i det han sier.

Mange mennesker er mer opptatt av hvor mange som er kristne, men de spør ikke etter hva som gjør et menneske til kristen. Derfor har folk flest ofte liten innsikt i hva kristendom egentlig er. De tenker mest på det ytre og på de mange feiltrinn kristne har gjort til alle tider. Da er det lett å tenke: Jeg er like god som dem. Dermed slår de seg til ro både for tid og evighet. Det er en farlig situasjon.

A. Barnes sier i sin kommentar til Lukas at jødene mente at få ville komme til himmelen. De viser da til at det bare var to voksne av de som forlot Egypt, som kom inn i Kana’an. På denne bakgrunn kan mannen ha spurt om Jesu mening.

2. En trang dør.

Jesus gav ham ikke noe antall på de kristne. Han visste det nok selv, men mennesker kan lett misbruke slike opplysninger. Han ville mannen og oss andre skulle være opptatt av noe viktigere: Døren inn til Guds rike. Alle som vil til himmelen må gå inn der. Og det finnes bare en vei, og det er ham selv.

Men denne frelsens dør er trang. Det betyr at det ikke er lettvint selv om det er lett å gå gjennom den. Og det antyder at ikke alle er i stand til det. For dette er omvendelsens dør og gjenfødelsens dør. Der får vi ingen ting av vårt eget med oss. Det er ikke bare synden som må legges av ved Kristi kors. Det samme gjelder alle våre egne «gode» gjerninger, alt det vi selv trodde var viktig og bra. Døren er så trang at vi må gå nakne inn åndelig talt. Vi står ribbet for alt.

Da blir den trange dør en nådens dør. Det blir vårt eneste håp. Da ser vi noe vi ikke visste før: Skal vi til himmelen, må det blir på Guds nåde. Ellers blir vi utestengt i all evighet. Men det er altså ikke enkelt for vår egen natur å gå inn gjennom den. Derfor sier Jesus her: Strid for å komme inn. De fleste er ikke villige til det. Mange skal prøve, sier han, og ikke nå innenfor.

Vi kan ikke frelse oss selv hvor mye vi enn strever. Den striden Jesus tenker på nå, er en annen. Det handler ikke om å bli from eller holde Guds bud så godt man kan. Det er mer en kamp mot den tanken at man selv kan bli frelst ved å ta seg sammen, bestemme seg eller velge å bli et bedre menneske. En har sagt det slik: det er å ønske inderlig å kjenne Jesus, å følge ham gjennom livet hva det så vil koste. Da blir døren å stille seg ved Jesu kors og tro at hans gjerning og død er det eneste som kan frelse meg.

Derfor er det også en kamp og strid mot sine egne gode gjerninger. De kan ikke hjelpe oss innenfor. Og så må vi tenke at tiden er kort. Nådens dag kan ta slutt før vi selv tenker eller ønsker det. Derfor blir også striden at vi må komme nå, i dag, mens Herren kaller.

Jesus sa at han var døren. Joh. 10, 7. Så enkelt er det, og så vanskelig å erkjenne. Du kan ha alt mulig annet, og ha kunnskap om nesten alt og leve et fint og moralsk liv i hjelpsomhet med andre. Men eier du ikke Jesus, er du likevel fortapt. Døren er trang for mange fordi de ikke vil erkjenne det. Men å innse det, er en del av selve omvendelsen.

3. En stengt dør.

Husbonden vil reise seg en dag, og det betyr at alle anledninger til å bli frelst er slutt. V. 25. Vi vet ikke hva tid det skjer, men trolig er dagen ikke langt unna da nådens tid på jord er slutt. For siste gang er innbydelsen til å bli frelst sagt. Den siste bønnhørelse er skjedd. Og det siste frimodige og glade vitnesbyrd om frelsen er avlagt. Da er noen innenfor og noen andre utenfor himmeldøren.

Da blir det også en mektig vekkelse over jorden. For da vil mange våkne og tenke: Det var sant likevel det de troende sa. Og så stiger bønneropene opp til Gud: Herre, lukk opp for oss. Det vil skje i Norge og Skandinavia, Europa og Amerika. I alle disse vestlige land er der millioner av mennesker som har forsømt seg. Og nå kommer de og ber om adgang til himmelen.

Men da er det for sent. Nå svarer Jesus dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. For de som kommer inn, kommer fra Guds menighet her på jord. De som er utenfor, har ikke vært der. Jo, de har gjerne vært på stormøter og gudstjenester – men de var ikke hjemme der. For de eide ikke Jesus i sitt hjerte.

Men de gir seg ikke. Nå kommer de med sine gjerninger og sitt liv. De hevder nettopp at de har vært i forsamlingen. De åt og drakk – er det nattverden de har vært med på? Uten at hjertet var med. Og de har hørt Guds ord – han lærte på gatene deres.

Men Jesus svar er det samme: Dere er ukjente for meg. Gå bort! Det vil nok bli en fryktelig beskjed å få. De ville så gjerne nå ved dødens terskel. Nå var det for sent. Du er vel ikke en av dem?

4. Evigheten.

Dernest peker Jesus på evigheten. Alle de som gjorde urett i Guds øyne – og det er først og fremst at de har vraket hans Sønn som frelser – de har ikke adgang til det evige Guds rike nå. De blir støtt bort fra Frelseren. Og det eneste stedet utenom Guds himmel i evigheten, er fortapelsen, helvete.

Her gir Jesus oss et glimt av dette stedet. Der skal de gråte og skjære tenner. Det er angeren forferdelige kval når de ser at alt er forgjeves. Det er for sent å søke Gud og bli frelst. Og der i fortapelsen skal de få se inn i himmelen – kanskje det blir for et øyeblikk. De skal se de troende som ble frelst. Så regner han opp noen som folket kjente godt_ Det er Abraham og Isak og Jakob – og alle profetene i Guds rike, sier han. V. 28.

Tenk for et syn! De ser den frelste skaren som nå er trygt hjemme hos Gud mens de selv blir kastet ut i det ytterste mørke. Vi kan ikke forstå hvordan det er på noen av disse stedene. Men vi ser det er forskjell.

Til himmelen skal det komme troende fra alle verdens kanter, sier han. De kommer fra nord og sør og øst og vest. Det er uttrykk for alle land i alle verdensdeler. Og de skal sitte til bords i Guds rike. Det blir en veldig forsamling. Det er skaren som er hvit som sne og som ingen kan telle. Åp. 7. Men der blir alt snudd opp ned. Noen av de store her i verden som alle kjente, får en plass nederst billedlig talt. Og noen ukjente troende som ingen aktet noe på, blir vist framover og gjort stas på for Guds åsyn. For Gud regner helt annerledes enn vi gjør.

Er ditt navn skrevet der – i Livsens bok? Ennå er døren åpen og innbydelsen går ut til syndere. Nå ber jeg deg også om å være forstandig og komme til Ham. Du har Guds ord på at han tar imot deg. For han kalte deg først, og han har gjort alt ferdig. Du er velkommen i Jesu navn. Amen.