Mark.
11, 25-26.
10. s. etter treenhet.
Denne teksten er kort og er tatt ut av en sammenheng. En bedre
sammenheng hadde vært å la teksten gå fra v. 20-26. Bakgrunnen er talen om
fikentreet som var forbannet av Jesus fordi det ikke bar frukt, og renselsen av
templet, v. 12-14 og 15-19. Men denne teksten taler om bønn og «betingelsene»
for svar. Bibelen taler i grunnen mye om bønn. Ut fra denne teksten kan vi tale
om tre forutsetninger for bønnhørelse.
1. Tro.
Bibelen binder sammen tro og bønn og sier at bønnen avhenger av
tro. Tro er jo tillit til Gud, og den er vesentlig i en troendes liv.
Hebreerbrevet 11 taler mye om tro. Uten tro, sier forfatteren, er det umulig å
tekkes Gud, v. 6. Den som trer fram for Gud, må tro at han er til. Ordet ‘må’
betyr faktisk: Det er nødvendig (gr. Dei). Her er det også viktig å tenke at
troens gjenstand (objekt) er viktigere enn troens styrke. Spørsmålet er hvem
eller hva vi tror på og ikke om vi er sikker på det vil skje.
Sammen med bønn er denne tanken avgjørende. Ellers blir troen og
bønnen et ønske og antagelse hos oss. Jesus sier i Mat. 21, 22: «Og alt dere
ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» Tro og bønn er altså knyttet
tett sammen. Det er tillit til at Gud kan og vil svare på bønnen. Dette ser
nokså automatisk ut fra en menneskelig synsvinkel. Men Jesus avgrenser det i Joh. 14, 13: «Og
hva som helst dere ber om i mitt navn,
det skal jeg gjøre.» Det er viktig å legge merke til tillegget som viser
hensikten med bønnesvaret: «For at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.» Vi
er utenfor alt dette. Det gjelder Gud og Jesus. Skal han gi oss noe, er det noe
som herliggjør Gud.
Å be i Jesu navn betyr først at vi ikke går i vår egen kraft og
myndighet. Jesus har nettopp talt om at han er lik Gud og har samme kraft og
makt som han. De er ett. Dermed er Jesus i stand til å gjøre det Gud gjør. Vi
vet også at han var med i skapelsen, Joh. 1, 3. Når vi så skal be i hans navn,
er vi på en måte inne i dette kraftområdet der Gud er. Det er derfor vi kan be
om hva vi vil – hva som helst. Hos Gud er der ingen begrensninger.
Men den engelske presten Marcus Dods skrev noe mer om dette (i The
Expositor’s Bible): «Det betyr også at vi ber om slike ting som fremmer Kristi
rike.» Her skal vi merke oss noe mer han sier: «Når vi gjør noe i en annens
navn, er det for ham vi gjør det.» Og da er det selvsagt at vi prøver å gjøre
det slik han ville gjort det!
Kanskje vi blir noe mer forsiktig med å be etter dette. For er det
slik at vi bare ber om at Guds navn må bli æret og hans rike fremmet? Er det en
av grunnene til at Gud ikke kan svare på vår bønn? Det er så lett å si i en
bønn: I Jesu navn, amen. Det er ikke det Jesus mener.
Johannes skrev også noe om dette i sitt første brev: «Og dette er
den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje,
så hører han oss,» 1. Joh. 5, 14. Bønnen skal samsvare med Guds vilje, og den
er alltid å ære Gud og tjene Guds rike.
2. Forventning.
I en rett bønn ligger det også en forventning om at han skal svare
– slik det tjener hans sak. Og det forventer et Guds barn. En gjenfødt kristen
ønsker at Guds rike skal komme først i alle ting. Der Guds Ånd får råde, må
egeninteressen og egoismen vike. Vi ser fram til at Guds rike vokser og nye
mennesker blir frelst og helliggjort. Da er det også klart at våre følelser
virker med. Det vi brenner for, vil vi tenke på og se etter når det skjer. Der
er vårt indre liv med.
Men også vår vilje er med her. Derfor ber vi Gud om å gjøre det. Og
når han svarer med å be oss å gjøre noe i sitt rike, må vi gå. Det er ikke en
verdslig viljessak, men en vilje som Gud får stelle med. Jesus sa virkelig til
disiplene: Gå ut! Og de gjorde det.
3. Tilgivelse.
I v. 25-26 sier Jesus noe enda mer alvorlig: Når vi ber, må vi
tilgi om vi har motstandere. Det kan så lett skje at vi får imot noen som gjør
oss vondt på ulike måter. Da vokser en bitter rot opp i oss som tar bort
velsignelsen i kristenlivet. Og her sier Jesus at det også tar bort
bønnesvaret. Vi må tilgi andre, sier han, «for at også deres Far i himmelen
skal tilgi dere deres overtredelse.» Vi har alle gjort oss skyldige i urett og
synd og trenger derfor mye nåde. Her knyttes det sammen med bønnhørelse.
I neste vers blir det enda tydeligere: «Om dere ikke tilgir, da
skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere.» Det må alle kristne legge
seg på hjertet. Jesus sier det samme i forbindelse med Fader vår i Mat. 6, 14f.
Og det ligger egentlig i sakens natur: Vi må ha et åpent og rett forhold med
Gud, om vi skal leve med ham og hans vilje. Bønnen er en del av dette.
Det er klart for mange troende at bønn er vanskelig når vi tenker
litt dypere over det, slik Jesus har talt om her. Da blir ikke bønnen en mengde
ord som hedningene var kjent for, Mat. 6, 7. Bønnen er en hjertesak i den
åndelige verden. La oss derfor gå til Gud i ydmykhet og takke ham for
muligheten til å be og be han lære oss å be, slik disiplene gjorde.
Et møte med Jesus.
Mark. 12, 28-34.
.
Foran dette møtet var det noen
fariseere som ville fange Jesus i ord, v. 13. De spurte ham om det å betale
skatt. Senere kom noen saddukeere og diskuterte oppstandelsen med ham, v. 18.
De trodde ikke det var noen oppstandelse og opptrer som rasjonalister. Men
Jesus har alltid svar der det er svar å gi.
.
En skriftlærd hørte på samtalen og
ville høre hans mening om hvilket bud i loven som var størst. Dette møtet ble
viktig, selv om vi ikke kjenner hele utfallet. La oss se litt på det.
.
1. Spørsmålet.
Den lovkyndige spurte Jesus om
hvilket bud som var det største, v. 28. Som en skriftlærd hadde han nok sine
tanker om det, men han var imponert over Jesus svar og ville ha hans mening.
.
Hva er det viktigste i loven?
Fariseerne diskuterte det. Nå skulle den skriftlærde teste om Jesus ville svare
rett. Og han traff målet, for Jesus siterte den kjente ord i 5. Mos 6, 4f, som
jødene kaller ”sjemá”. Det er jødenes trosbekjennelse. Det inneholder flere
ting:
.
1) Hør! V. 29. Det gjelder alle mennesker, og det er en pekepinn på
veien til frelse. Noe av avkristningen i vårt land henger sammen med at folk er
sluttet å høre hva Gud sier i sitt ord. Vi møter det samme i Jes. 55, 3: ”Hør,
skal deres sjel leve.” Rom. 10, 17 sier det samme: ”Troen kommer av
forkynnelsen som en hører”. I eldre bibler stod her: Troen kommer av hørelsen.
.
Da Peter skulle møte Kornelius i
Apg. 10-11, står det at han skulle tale ord til ham, som han kunne bli frelst
ved. 10, 31. 44; 11, 14f. Skal vi bli frelst, må vi høre Guds ord. Det er
viktig å høre den rette forkynnelse og høre rett, ellers blir ikke ordet til
frelse. Det er bare når Ordet fra Gud blir forkynte sant, at troen skapes.
Ellers kan forkynnelsen lett føre til en falsk tro. Den sanne forkynnelse inneholder
alltid tydelig tale om synd og nåde.
.
2) Gud er én, v. 29. På denne måten blir alle avguder avvist. For de er
hjelpeløse. Israels Gud er EN Gud og skiller seg dermed fra alle andre
religioner. I vår kristne tro taler vi om en treenig Gud, Far, Sønn og Ånd. Det
er omtalt flere ganger i NT, men blir ikke forklart. De henger sammen slik at
de er én Gud. Vi ser de tre i den apostoliske velsignelse, 2. Kor. 13, 13 og i
f. eks. Misjonsbefalingen i Mat. 28, 18-20. Troen på treenheten har vært regnet
som et merke på sann kristendom.
.
Hovedsaken er at Gud er en
enestående Gud, han som skapte verden og holder den oppe. Det er vår tro. Vi
tenker ikke at alt er blitt til ved tilfeldigheter og en stadig utvikling. Det
er menneskelig filosofi, og på den måten prøver mange å avskrive Gud og tror
dermed at han ikke eksisterer. Og da behøver de ikke å være redd for en
oppgjørsdag med Gud. Slik er mennesketanken.
.
Men hele skaperverket vitner om en
tanke og vilje og gjerning utenfor oss selv. Rom. 1, 19-20. Derfor er ingen
uten unnskyldning, sier Paulus inspirert av Guds Ånd.
.
3)Full underkastelse, v. 30.
Dette verset er så sterkt at vi
knapt forstår rekkevidden og dybden av det. Gud som den høyeste og suverene vil
at alt skal være underlagt ham. Det gjelder følelse, liv, tanke, kraft – og alt
skal være av kjærlighet til Gud. Det betyr at alt i oss tilhører Gud. Derfor
krever Gud alt i oss. Der kan vi ikke prute eller forhandle. Vi er som et brennoffer
der alt ble brent opp på alteret.
.
Her ser vi forresten Guds lov slik
den egentlig er. De ti bud er ikke regler for livet eller en måte å leve på.
Guds lov er Guds absolutte krav til mennesket. Budets ”du skal” er et
fullstendig krav som Gud ikke viker tilbake på.
.
Guds krav gjelder først og fremst
Gud selv. Du skal elske Herren din Gud. Det skal skje av hele vårt hjerte og
hele vår sjel og fornuft og makt. Vi har ikke mye å si når dette ordet når inn
til vårt innerste hjerte. Vi oppdager snart at vi helst elsker oss selv.
.
Den skriftlærde må nok ha sett litt
av det. Men det tar gjerne en tid før Guds Ånd får overbevise oss om en slik
sannhet. Den griper jo dypt inn i vårt selvbilde og egenrettferdighet. Men Gud
krever alt.
.
4) Broderkjærlighet, v. 31.
Det er noe som er like stort, sier
Jesus. Det betyr at kjærligheten til Gud må vise seg i omsorg for andre. Det
gjelder ikke bare i ord. Det er lett å si i en stor forsamling eller i enerom:
Jeg elsker alle mennesker. Men broderkjærligheten har hender og føtter. Det vil
vise seg om kjærligheten i ord er ekte.
.
Det var egentlig ikke noe nytt for
jødene. Jesus siterer bare et ord fra 3. Mos. 19, 18: Du skal elske din neste
som deg selv. Den skriftlærde kjente nok til det. Men kanskje han ikke hadde
skjønt at det var like stort og viktig som det første? Det betyr ikke at humanitært
arbeid er like bra som å tilbe Gud. De er ikke sideordnet på den måten.
.
Det er like stort som å elske Gud,
sier Jesus. For kjærligheten til Gud må vises, og hvordan kan det skje? Vi kan
ikke hjelpe Gud med noe, for han er allmektig. Men vi kan hjelpe hans
skapninger. Derfor sier Jesus at de vi har gjort om en av de minste, har vi
egentlig gjort mot Jesus selv. Mat. 25, 40. Og det kan være så ”lite” som å gi
noen mat og drikke. Da tjener du Jesus.
.
Lovens krav og bud er ”over evne”,
som Bjørnson skrev. Den menneskelige natur forstår det ikke og kan ikke
oppfylle den. Verken den skriftlærde her eller den unge mannen i Mark. 10
forstod det. Den siste sa til og med: Alt dette har jeg hold fra min ungdom,
Mark. 10, 20. Ingen har gjort det. Men det er først når vi innser hvor elendige
vi er, at vi er åpne for Guds nåde. Da kommer Jesus, Joh. 1, 17. Ved troen på
ham får du alt det du selv ikke makter.
.
3. Reaksjonen?
Hva svarte mannen på Jesu tale?
Først erkjente han at Jesu var
sanne, v. 32. Han var enig i Bibelens ord, men var likevel ikke frelst! Han
forstod ordet rett, v. 33, og legger til at kjærligheten er større enn alle
offer. Det er et langt steg i erkjennelse. Han kjente til dette teoretisk, men
var likevel utenfor Guds rike. For han hadde ikke forstått dette: Vi klarer
ingen ting selv.
.
Likevel var han nær Guds rike, v.
34. Han hadde kunnskap i hodet, men ikke kjennskapet i hjertet. Men
samvittigheten var vakt. Han var overbevist, men overgav seg ikke. Og da
hjelper ikke kunnskapen. Du er ikke langt borte fra Guds rike, sa Jesus. Men
det står ingen steder senere at han kom inn i Guds rike.
.
Hvordan er det med deg? Er du
innenfor eller utenfor? Det er det store spørsmålet som du selv må svare på. Og
evigheten avgjøres av ditt svar.
Amen.
I denne
teksten møter vi den store kontrasten mellom de skriftlærde og de rike, og på
den andre side en fattig kvinne. I tillegg kommer en stor folkemengde og Jesus
selv. Vi kan si at fariseerne var rike i seg selv, mens kvinnen var fattig både
i egne øyne og i virkeligheten. Vi skal se litt på disse menneskene i dag.
1. Folkemengden.
En stor
folkemengde hadde samlet seg om Jesus. En slik folkemengde kan være ustabil i
åndelige saker. Dette skjer rett før påske, og vi vet at det tok kort tid fra
Hosianna-ropet på palmesøndag til ropet om korsfest, korsfest noen få dager
etter. Og fra Joh 6 vet vi også at folkemengden skiftet mening ganske fort da
Jesus talte om seg selv som livets brød og at de behøvde ham til frelse.
Her
står det at folket hørte ham gjerne. De var velvillige mot ham og ville høre
hva hans budskap var. Det var flere slike predikanter i Israel fra tid til
annen. De hadde hørt på døperen Johannes for kort tid siden, og mange var blitt
døpt av ham i Jordan-elva.
Nå var
Jesus kommet. Hva ville han si? De er nok tilskuere til det som skjedde nå i
talen om de skriftlærde og omtale av kvinnen.
2. De skriftlærde.
Jesus
lærte folket, står det. Hans tale var ikke underholdning eller tale til
følelsene. Han visste at folket var uvitende om mange ting i den åndelige
verden. Derfor ville han vise dem farene de møtte i livet og peke på den rette
veien til Guds rike. Vi må huske på at han var i jødenes land og talte
vesentlig til dem. Også der var det nødvendig med læreforkynnelse.
Denne
gangen advarte han mot en gruppe jøder som hadde ganske stor innflytelse på
folket. Her kalles de skriftlærde. Det betyr at de kjente de hellige skrifter
jødene hadde, både Mose lov, profetene og salmene og andre skrifter som er i
vårt gamle testamente nå. De blir noen ganger nevnt sammen med fariseerne. Luk.
15, 2. Jesus sier flere ting om dem.
a) De
ville ha ære av mennesker. De gikk omkring og ville folk skulle se dem – i side
kapper skilte de seg ut fra folket. De mente nok at de var bedre enn andre og
hadde krav på respekt, og derfor ville de at folk skulle hilse på dem der det
var mange mennesker – på torget.
b) De
ville sitte fremst i forsamlinger og ha hedersplassen når de kom til gjestebud.
Det er nok et annet uttrykk for det vi alt har nevnt. De ville ha ære av
mennesker. Det er en farlig sykdom eller tendens blant folk til alle tider. Men
det blir særlig støtende i religiøse forsamlinger. Det bør vi passe oss for, sa
Jesus.
c) De
eter opp enkers hus, v. 40a. Det kan ha skjedd på flere måter, slik W.
Henriksen peker på. Det kunne være penger som skulle komme enker til gode, men
som de kunne styre over og ta av for seg selv; de kunne be enker bidra mer til
dem eller de tilbød seg å hjelpe dem mot betaling osv. Penger har alltid vært
en fristelse for mennesker.
d) De
bad lenge der mennesker kunne se dem, f. eks. på torget og i gatene. Men de
gjorde det av trang til å tale med Herren, men «for syns skyld». Også her
gjaldt det å vise seg fram for mennesker, slik at de skulle tro at de var
andektige og alvorlige troende. Her har alltid fallgruvene vært mange.
- De
skulle få hardere dom enn andre. For det er rent hykleri som Bibelen dømmer
hardt. Vi er ikke troende for at mennesker skal se det. Troen er den indre
kontakten med Gud. Når den blir synlig, er det av en helt annen grunn, som
naturlig frukt av gudslivet. Den rette bønnen i slike tilfelle er Salme 139,
23f: Ransak meg Gud…
3. En fattig enke.
De er
fremdeles på tempelplassen, og der stod det en «kiste» eller eske som folk la
penger i til de fattige. Det var en slags kollektbøsse. Jesus satte seg nå slik
at han kunne se når mennesker kom med gaver. Mange rike kom og gav rikelig. Se
forresten forskjellen mellom de skriftlærdes behandling av enker og det Jesus
sier her. De utnyttet dem, og han gir henne ros.
Jesus
roser kvinnen på grunn av hennes selvfornektelse og gavmildhet. Den er
enestående og står i skarp kontrast også til de rikes gaver.
a)
Jesus la merke til de rike. Han «så på hvordan folket» ga. De rike gav mye. Og
det virker som at de gjorde det åpenlyst slik at folk skulle se det. Slik er de
i samme stilling som de skriftlærde ovenfor. De hadde ikke giverglede, men
glede over at folk så at de gav. Det er stor forskjell på det. Og mennesker som
behøver et publikum for sine gjerninger, er sjelden lykkelige og glade. For et
publikum er ikke stabilt.
b) En
fattig enke kom og la en ettøring i kista. Menneskelig sett var det ingen ting.
Hva kunne de få for to skjerver eller ‘lepta’ (som det tilsvarte)? Hun ga ikke
så lite fordi hun ville gi lite. Men hun hadde ikke mer. Derfor gjorde hun det
hun kunne, og det er ofte saken.
c) Jesu
tale. Han tok nå utgangspunkt i det han så og lærte disiplene noe viktig. Han
kalte dem til seg – de hadde trolig sin oppmerksomhet andre steder. Når Jesus
sier «sannelig» (gr. Amen), er det noe viktig han vil si. Det er viktig å se
det som betyr mest, ikke det som viser mest.
d) Jesu
attest om kvinnen: Hun hadde gitt mer enn de andre. Hun hadde gitt av sin
fattigdom. Hun hadde gitt alt hun eide og dermed alt hun hadde å leve av
videre. Det viser hvordan Jesus vurderer våre gaver til misjon og nødhjelp. Hun
kunne å beholdt en av pengestykkene for seg selv, selv om det også var lite å
leve av. Men nei, hun ga alt hun hadde til Guds hus. Har det noe å si oss i en
overflodstid?
e) Et
par avveier kan vi peke på. Det er ikke Guds mening at vi skal kvitte oss med
alt vi har slik at også vi blir trengende. Det ser vi av Jesu eksempel. Han og
disiplene hadde en kasse med penger som de kunne kjøpe mat med. Det er heller
ikke Guds mening at vi skal vise oss fram og fortelle andre hva vi gir. Den
største gaven er den som bare Gud vet om. Ingen ting tyder på at kvinnen her
ville vise seg fram. Hun var rik i Gud og fattig i verden.
Så har
vi fått to eksempler i denne teksten: en vi bør holde oss langt fra, og en vi
bør etterligne. De skriftlærde i denne teksten skulle ene kristen ikke ligne.
De framstår som hyklere som vil vis fram sin tro og sitt liv. Enken er eksempel
på en ydmyk og tilbakeholden kristen som lever sitt gudsliv i stillhet både i
offervilje og livsstil.
Misjon som tegn.
Mark. 13, 10.
.
Misjonen er et endetidstegn. Her kan
vi bare ta med litt om det. De siste tider er et stort og omfattende tema.
.
Først må vi minne om at Jesus kommer
igjen. Vi har mange klare løfter om det. Det er omtalt omkring 330 ganger i NT.
Vi tror at vi er i avslutningsfasen nå. Jesus vil komme igjen selv om mange er
vantro og spotter talen om gjenkomsten, slik Peter skriver i 2. Pet. 3, 3.
Jesus har gi oss et tydelig og klart løfte i Joh. 14, 3. Når alt er klart, vil
han komme igjen. – Her skal vi ikke tale om rekkefølge i det som skal skje, men
peke på alvoret. Vi vil tale spesielt om ett tegn i denne sammenheng:
Utbredelsen av Guds rike.
.
1. Ikke alle er rede.
I Mat. 24 taler Jesus bl. a. om
Noahs dager. Visse trekk ved den tid skal gå igjen i den siste tid. En ting som
skjedde da var at det ble et stort skille blant folket der Noah bodde. Noen
gikk inn i arken og ble berget fra vannflommen. Men de fleste ble utenfor og
gikk under i dommen. Det var ikke selvsagt at alle skulle være med. S lik skal
det gå i den siste tid.
.
Da skal det bare være en ting som
skiller de troende fra de vantro – og slik har det egentlig vært alle dager. I
Åp. 7 tales om noen som kom til himmelen. Der nevntes bare en ting som grunn
for at de var innenfor og ble himmelborgere for evig: De var rene i Jesu blod,
v. 14. På andre måter kunne de være like i det ytre. Men blodet ble
kjennetegnet. Guds barn har til alle tider sunget om det, som i denne sangen:
.
”Gud være lovet, min sjel er frelst, i kraft av blodet.
Nå kan du byde meg hva som helst, jeg velger blodet.”
.
Uten det er folk fortapt.
.
2. Bibelen sier: Alle må høre
evangeliet.
Når det står at evangeliet skal
forkynnes for alle folkeslag, er meningen at alle nasjoner skal ha anledning
til å bli frelst. Da må de først høre. Men det står ikke noen steder at alle
individer skal omvende seg og bli frelst i den siste tid.
.
I denne betydning er misjonen et
sikkert endetidstegn. Det er over 5 milliarder mennesker på kloden i dag, og
tallet øker for hvert år. Og de fleste som fødes ser ut til å være hedninger,
dvs. utenfor en kristen familie. Det blir altså flere hedninger for hvert år
enn kristne. Og de skjer selv om de kristne øker i tall noen stader. Men det er
altså klart: Før Jesus kommer igjen, skal alle ha anledning til å høre.
.
Hvordan tenkte folk for hundre år
siden om dette? Stort sett var det slik at misjonærer måtte reise til andre
land for å forkynne budskapet. Ellers kunne de ikke høre. Men er det slik i
dag?
.
Misjon i alle former er klokkeklemt
som varsler endens tid. Det lir mot den siste tid på alle måter. Det er tydelig
i Mat. 24, 14: Dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til
et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Til et vitnesbyrd,
men ikke slik at alle skal tro.
.
Før Jesus kommer igjen skal det
altså være mye misjon. Ordet om Jesus skal spres til alle land og nasjoner. Og
det må skje før Jesus kan komme. Alle skal høre vitnesbyrdet om Frelseren.
Jesus skal altså være kjent over alt, selv om ikke alle enkeltpersoner kjenner
ham eller tror på ham. (Noen diskuterer hva som menes med ”folkeslag”, men det
skal vi ikke gå inn på her.)
.
Alle kristne misjoner vil nok prøve
å berge så mange som mulig i denne siste fasen av frelseshistorien. Men det er
ikke i seg selv et tegn. Tegnet er at ordet om Jesus er kommet til alle land og
folk. Her i Mark. 13, 10 står det tydelig slik: Først MÅ evangeliet forkynnes
for alle folkeslag. Ordet ”må” betyr: absolutt nødvendig. Det betyr at arbeidet
for evangeliet er blitt verdensomspennende.
.
3. Jesus ga oss en sterk befaling.
I Mark. 16, 15 sier han at vi skal
forkynne for hele skapningen. I Mat. 28, 19 har vi den sterkeste befaling fra
Jesus om misjon. Der sier han at vi troende skal gå til alle folkeslag. Det
betyr at vi ikke må gå forbi et eneste folk på jorden. Og i Apg. 1, 8 sier han
at vitnene skal gå til jordens ende. Gunnes oversetter det med: jordens
grenser. Da faller ingen utenfor.
.
Misjonslederne bruker verdenskartet
når de planlegger misjon. Er det noe sted på kloden som har vært forsømt, og da
må de innrette arbeidet mot det. Der er ennå noen steder som ordet om Jesus er
ukjent for mange. Og han sa: Dere skal gå! Misjonen skal ikke være hobby eller
det siste jeg gjør når alt annet er gjort. Misjonen er vårt kall, den er en del
av vårt nye sinn – gjenfødt av Gud.
.
Noen er ledige på torget. De er mest
opptatt av sitt arbeid, lønn og fritid og hjemmet. – Ei nyfrelst ung kone kom
til foreningslederen og sa: Er det noe jeg kan gjøre, så bare spør meg. Slik
skal det være. P. A. Bredvei skrev en bok i 1954 som han kalte: Smerten i Jesu
gjenkomst. Han var Kinamisjonær og Afrikamisjonær. Men hans nød var at vi når
ikke alle. Det er for få som går.
.
Hva har han bedt deg om?
.
4. Misjonen vil lykkes.
Før Jesus kommer igjen, vil
misjonsbefalingen være oppfylt. Guds plan med denne verden går i oppfyllelse.
Det Gud har sagt, det skjer! Jesus sa: Til alle folk! Og da vil alle folk få
høre.
.
Johannes ser inn i framtida når han
skriver: ”Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og
tunge og folk og ætt.” Åp. 5, 9. Det skal altså komme noen frelste fra hver
eneste stamme og ætt på jorden. Og disse skal herske med Jesus i den nye
verden. Og det er disse frelste menneskene som synger den nye sangen om Guds
store frelse. Noen vil komme fra alle folk fordi de fikk høre og tok imot.
.
Og dette blir en så stor skare av
frelste mennesker at ingen kan telle dem. Åp. 7, 9. Her står det også at den
store skaren skal bestå av folk fra akke folkeslag og stammer og folk og
tungemål. Det er oppfyllelsen av profetordet: ”Den tid kommer da jeg samler
alle folk og tungemål,” Jes. 66, 18.
.
Så er jeg glad for at jeg også fikk
komme fra min slekt. En dag skal også jeg få synge den nye sangen der oppe.
Guds folk skal nå fram til slutt. Hele verden blir representert i den hvite
saken – de kommer fra Amerika, fra Irak, Kina, Etiopia og mange bygder og byer
i Europa.
.
Da gjenstår to spørsmål: Er jeg rede
til å møte Ham når han kommer? Og dernest: Har jeg fått noen med meg til
himmelen?
Må Gud gjøre oss ydmyke og hjelpe
oss å gå hans ærend.
Amen.
Mark. 13, 21-27. 6.s. Åpenb.
Teksten handlar om ein dag når Jesus kjem
att i sky. Menneskesonen skal koma, v. 26. Før den dagen vil mykje henda her i
verda. Det vil Jesus seia noko om her, og med det vil han åtvara oss slik at me
er ferdige når tida er inne.
1. Tru ikkje alt.
Me skal ikkje vera så godtrune når det er
tale om endetida. Folk vil seia og meina så mangt om det, v. 21. Snart er
Messias her og snart der. Kyrkjer og organisasjonar og predikantar kan tala
sterkt om dei siste dagar og kva tid Jesus kjem att. Somme er snare til å ta
imot det og er sikre på kva som skjer ganske snart.
Det er rett at me skal akta på teikna og
alltid vera budde på hans kome. Men teikna og talen om dette må stamma med
Bibelen sine ord. Det må det alltid, men her er det sers viktig for det er så
lett å ta feil. Me kan tru at me er dei første som har opplevd slike ting, og
difor må endetida vera nær.
Litt innsyn i soga vår og verdssoga vil
visa at det har vore mange tider tidlegare då det var mykje likt nå, men han
kom ikkje. Nokre predikantar tala svært om Jesus SÅ vær. Då skal me berre tru
det som Ordet seier og det som stemmer med det. Og me kan tenkja til alle
tider: Kanskje kjem han snart, og då lyt me vera ferdige til å møta han.
2. Falske arbeidarar.
Tenk at det kan vera slik! Gjennom alle
tider har det vore predikantar som står fram og meiner mykje og har eigne
tolkingar av mangt i Bibelen. Det gjeld ikkje berre dei siste tider. Det gjeld
ikkje minst frelsa og måte den skjer på.
Her kan me og tenkja på Mat. 24 som talar
om desse ting. Til desse arbeidarane kan me rekna ein del sekter som manglar
det vesentlege i evangelisk kristen lære. Men det er også slik predikantar og
kyrkjer som nektar å fylgja den bibelske moral og livsførsel. Når nokon lever i
synder mot Guds bod som fylgje av dette, er dei ikkje med og samlar til Kristus
men spreier. Og då+ er dei ikkje rette arbeidarar.
Og me kan kanskje finna slike einskilde
arbeidarar i fleire kyrkjer og samfunn. Då skulle ei rett kyrkjetukt gjera at
dei vart stengde ute frå tenesta.
3. Teikn og under.
Det vekkjer alltid stor oppsikt når nokon
kan lækja sjuke eller gjera andre store teikn som folk kan sjå. Då er mange
snare til å meina at dette må vera rett. Berre Gud kan gjera slik, seier dei.
Men det er ikkje sant. Jesus gjer det klårt at andre og kan gjera store ting.
Heidningar gjer det og ikkje minst vil Antikrist gjera det.
Her må me og prøva alt på Guds ord.
Stemmer det med det Gud har sagt? Seier Han at det er teikn på Guds gjerning at
nokon blir frisk? Og har han sagt at det er slik vekkinga skal koma? Det er ei
kjend sa mellom misjonærar at ulike «under» kan skje også der. Det skulle gjera
oss varsame med dette uansett kor det skjer.
4. Naturen.
Teikn skal også henda i ytre ting, i natur
og folkeliv. Det skal verta trengsle, og sola og månen skal verta mørk. Korleis
det skjer eller kor lenge det varer er uvisst. Stjernene skal falle ned frå
himmelen, og himmelkreftene skal skakast og oppføra seg «unaturleg». Dette
lyder ganske dramatisk. Endetida vil ikkje bli stille og roleg der alt går sin
vante gang som i hundrevis av år før.
Her kan me visa til m. a. Mat. 24, 29 og
37 ff.
5. Englane kjem.
Då kjem Jesus! Han er i skyene med stor
kraft og herlegdom. Det vil truleg tyda at alle folk då skal sjå det og etter
kvart skjøna kva som har hendt. Difor må dette bli ein reint uhyggeleg dag for
dei som ikkje trudde på han. Nokre av dei vil hugsa ordet om dom og straff og
evig død. Så går det opp for dei at det er for seint å venda om.
Ved denne dom skal alle vera med i verda.
Gud skal senda englane sine ut og samla dei utvalde og henta dei heim til seg.
Dei vil gå til alle land og område i verda. Dei fire vindretningane tyder på
det. Over heile universet skal dei gå. Sjå v. 27.
Du som er eit Guds barn skal vita at han
kjenner deg på namn og han veit kvar du bur. Difor vil englane finna deg og ta
deg heim att. Han hentar alle – frå gravene og havet og dei som er gløymde og
bortgøymde i dag. Då tek æva til. Jordelivet er slutt for godt på den måten me
kjenner det. Og eit nytt tilvære tek til, utan tidsavgrensing eller noko
hinder. Æva er det fullkomne livet saman med Gud og alle hans vener.
- Det er ikkje sagt her at alt skal skje
på same tid. Andre stader i Bibelen viser at hendingane i den siste tida skal
skje trinnvis og i avdelingar. Poenget i teksten vår her er AT det skjer. At
Gud har kontroll over alt og vil sigra til slutt.
