Luk
14, 16-25 A.
Det store gjestebud.
.
I denne lignelsen ser vi Guds ønske om å frelse verden. Mange mennesker har misforstått Gud og Jesus ganske grundig. Det er en vanlig oppfatning at Gud tar det beste fra oss og er en streng og hevngjerrig Gud. – Det motsatte er tilfelle. Gud vil gi oss det aller beste i livet og siden i evigheten. For han gir oss selve LIVET.
.
Her ser vi tre ting om dette. Først en innbydelse til en stor fest, deretter folks unnskyldninger og som følge av det blir Guds rike tilbudt andre folk.
.
Dette er bilde på frelse, men Jesus tenkte nok i første omgang på sitt eget folk som han var sendt til. De sa nei takk, og budet gikk ut i all verden. Her skal vi bare tale generelt om frelsen for alle mennesker.
.
I. Først: en innbydelse, v. 17.
”Kom, for alt er ferdig!” lyder det (jfr. Mat. 22, 4). Det var en stor nattverd og mange var innbudt, v. 16. Her var ikke tale om en utvalgt gruppe der andre ikke var velkommen. I vår sammenheng betyr det hele verden og alle mennesker.
.
Gud har gjort alle forberedelser for å frelse verden. Ingen er uteglemt eller unntatt. Innbydelsen og kallet lyder nå. Åp. 3, 20. Du som lytter til Guds ord og Åndens røst, er kalt av Gud.
.
Hva er ferdig – som Jesus sa?
a) Synden er sonet.
Det er selve hovedsaken i frelsen, og det som først og fremst måtte ordnes mellom Gud og mennesker. Synden er en forbrytelse, det er kriminelt i forhold til Gud. Og en forbrytelse må sones, også etter vanlig menneskelig tankegang. Rettferdigheten krever det. Innbydelsen til Guds rike bygger på at denne soning allerede er skjedd, fordi mennesker aldri kan sone for sin synd og overleve.
.
Bibelen sier dette tydelig: Johannes skriver: (Jesus) er en soning for våre synder – og for alle i hele verden. 1.Johs 2, 2. Videre sier han: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. 1.Joh 4, 10.
.
Soning innebærer også straff. Jesus gjorde også det. Han bar våre synder og tok straffen. Da er vi altså på Golgata. Det skjedde på korset der all synd var konsentrert og samlet. I Jesu ord: Det er fullbrakt! ligger soningen ferdig.
.
Vi har alle syndet og underlagt dommen. Rom 3, 23. Derfor er vi alle med i dramaet langfredag. Sangeren synger så vakkert: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!” Jes 53.
.
b) Skylden er betalt.
Som syndere er vi også kommet i gjeld til Gud. Vi står for ham med en ubetalelig skyld, fordi dommen lyder på død. Syndens lønn er døden, Rom. 6, 23. Dette har noe med lignelsen i Mat. 18, 23ff å gjøre. En hadde to tusen talenter i gjeld. Det utgjør ca. tjue tusen årslønner etter datidens regnemåte. Det er en utmerket illustrasjon på at vår syndeskyld er ubetalelig. Vi kommer aldri ut av det på egen hånd. Ja, det er slik at vi har selv ikke en eneste øre å betale med, så her er ikke tale om noe avdrag eller avbetaling.
.
Vi ser at det er alvor å stå for Gud som en synder. Da lyder et godt budskap – et evangelium: Skylden er betalt. Det sa forresten profeten Jesaja kap. 40, 1-2. Innbydelsen til Jesus er altså at du kommer til en ferdig frelse. ”Du skal intet gjøre for å frelse få; nei, blott ordet høre, hvile deg derpå.” Du kommer med andre ord for sent med tanke på forbedringer og gode løfter. Her gjelder bare troen, som Luther talte flittig om.
II. Spørsmålet er: Har du tatt imot det?
Sendebudet opplevde noe underlig, og det er kjent for alle predikanter. De som fikk innbydelsen, ble slett ikke begeistret og sa: Jo, det sier vi takk til. Det skulle vi vente, hvis de kjente sin egen umulige situasjon.
.
Nei, her står: ”Alle som en begynte de å unnskylde seg,” v. 18. Tenk, slik reagerer noen mennesker. De var ikke syke, slik at de av den grunn uteble. Og ingen slektninger eller andre kom og nektet dem eller hånte dem for å ville gå i selskapet.
.
Nei, de var ytterst høflige: Du må ha meg unnskyldt, sa de. Og hvorfor tok de ikke imot? – Jo: andre ting var viktigere for dem enn Guds rike. Det var rett og slett ikke rom for dem, som Jesus opplevde da han ble født, Luk. 2, 7. Og alt dette viktige som hindret dem var gode og rette saker alt sammen. Det var lovlige og nyttige ting.
.
Men det ble en hindring for Guds rike. Uansett hva som kommer mellom deg og Gud, er det en avgud. Og det hindrer at du blir frelst. Er prisen verd det? Er åkeren, oksen og familien så viktig at du er villig til å gå fortapt på grunn av det? Det er et nyttig spørsmål å stille seg. Men vi ser det ofte: Arbeid, eiendom og familie blir hindringer for folk.
.
I forhold til evigheten er likevel dette småting. Og mye av det nyttige som nevnes kunne godt kombineres med selskapet. Guds rike er ikke slik at det utelukker alt annet. Men vi må prioritere og sette det aller vesentligste først. Når Gud innbyr til frelse, skal vi bare ta imot. Hva er din hindring? Jesus sier: Søk først Guds rike! Ingen ting i verden kan erstatte det.
.
III. Da ser vi: Andre fikk innbydelsen, v. 21.
Noen sa nei – og noen andre fikk deres plass. Mange av de første jødene sa nei til Jesus. Og mange nordmenn har gjort det, særlig i vår tid som er fattig på vekkelse. Da skjer åndelig talt det som Jesus sa i Åp. 2, 5: Lysestaken blir flyttet. Andre får sin besøkelsestid. Europa har stort sett sagt nei, det samme kan sies om deler av USA. Men så ser vi at vekkelsene pågår i Afrika og Asia og Sør-Amerika. Gud går inn der han finner åpne hjerter.
.
Gå ut på veien, sa herren til sendebudet. Be inn fattige og blinde. Alle slags mennesker i alle land får innbydelsen. I 1949-50 var det Etiopia som opplevde stor vekkelse ved misjonærene. I 1965 var det slik i Indonesia. Store folkemengder valgte Kristus og kristendom i stedet for hedenskap. Fra 1980-90-årene har vi sett hvordan Gud har arbeidet i Kina, Russland og mange andre land. Mens det er blitt stille i Skandinavia.
.
Vi må virkelig spørre. Er dette lysestaken? Er den flyttet for godt fra vårt land – eller kan den flyttes tilbake? Gud er allmektig, og han vil at alle skal bli frelst. Skal vi gå til Gud i bønn og si: Vi ber deg Frelser og Herre, kom med lysestaken på nytt. Hvis du må ydmyke oss ennå mer for å sette oss i stand til å ta imot vekkelsen, ja, da ber vi om det også. La Ordet bli forkynt rent og hellig og sant imellom oss, slik at folk søker deg.
.
I mellomtiden: Hjelp oss å være dine rette vitner, og kalle andre inn til frelsen. Så venter vi på deg, at og så du sier JA til frelseskallet! Amen.
.
I denne lignelsen ser vi Guds ønske om å frelse verden. Mange mennesker har misforstått Gud og Jesus ganske grundig. Det er en vanlig oppfatning at Gud tar det beste fra oss og er en streng og hevngjerrig Gud. – Det motsatte er tilfelle. Gud vil gi oss det aller beste i livet og siden i evigheten. For han gir oss selve LIVET.
.
Her ser vi tre ting om dette. Først en innbydelse til en stor fest, deretter folks unnskyldninger og som følge av det blir Guds rike tilbudt andre folk.
.
Dette er bilde på frelse, men Jesus tenkte nok i første omgang på sitt eget folk som han var sendt til. De sa nei takk, og budet gikk ut i all verden. Her skal vi bare tale generelt om frelsen for alle mennesker.
.
I. Først: en innbydelse, v. 17.
”Kom, for alt er ferdig!” lyder det (jfr. Mat. 22, 4). Det var en stor nattverd og mange var innbudt, v. 16. Her var ikke tale om en utvalgt gruppe der andre ikke var velkommen. I vår sammenheng betyr det hele verden og alle mennesker.
.
Gud har gjort alle forberedelser for å frelse verden. Ingen er uteglemt eller unntatt. Innbydelsen og kallet lyder nå. Åp. 3, 20. Du som lytter til Guds ord og Åndens røst, er kalt av Gud.
.
Hva er ferdig – som Jesus sa?
a) Synden er sonet.
Det er selve hovedsaken i frelsen, og det som først og fremst måtte ordnes mellom Gud og mennesker. Synden er en forbrytelse, det er kriminelt i forhold til Gud. Og en forbrytelse må sones, også etter vanlig menneskelig tankegang. Rettferdigheten krever det. Innbydelsen til Guds rike bygger på at denne soning allerede er skjedd, fordi mennesker aldri kan sone for sin synd og overleve.
.
Bibelen sier dette tydelig: Johannes skriver: (Jesus) er en soning for våre synder – og for alle i hele verden. 1.Johs 2, 2. Videre sier han: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. 1.Joh 4, 10.
.
Soning innebærer også straff. Jesus gjorde også det. Han bar våre synder og tok straffen. Da er vi altså på Golgata. Det skjedde på korset der all synd var konsentrert og samlet. I Jesu ord: Det er fullbrakt! ligger soningen ferdig.
.
Vi har alle syndet og underlagt dommen. Rom 3, 23. Derfor er vi alle med i dramaet langfredag. Sangeren synger så vakkert: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!” Jes 53.
.
b) Skylden er betalt.
Som syndere er vi også kommet i gjeld til Gud. Vi står for ham med en ubetalelig skyld, fordi dommen lyder på død. Syndens lønn er døden, Rom. 6, 23. Dette har noe med lignelsen i Mat. 18, 23ff å gjøre. En hadde to tusen talenter i gjeld. Det utgjør ca. tjue tusen årslønner etter datidens regnemåte. Det er en utmerket illustrasjon på at vår syndeskyld er ubetalelig. Vi kommer aldri ut av det på egen hånd. Ja, det er slik at vi har selv ikke en eneste øre å betale med, så her er ikke tale om noe avdrag eller avbetaling.
.
Vi ser at det er alvor å stå for Gud som en synder. Da lyder et godt budskap – et evangelium: Skylden er betalt. Det sa forresten profeten Jesaja kap. 40, 1-2. Innbydelsen til Jesus er altså at du kommer til en ferdig frelse. ”Du skal intet gjøre for å frelse få; nei, blott ordet høre, hvile deg derpå.” Du kommer med andre ord for sent med tanke på forbedringer og gode løfter. Her gjelder bare troen, som Luther talte flittig om.
II. Spørsmålet er: Har du tatt imot det?
Sendebudet opplevde noe underlig, og det er kjent for alle predikanter. De som fikk innbydelsen, ble slett ikke begeistret og sa: Jo, det sier vi takk til. Det skulle vi vente, hvis de kjente sin egen umulige situasjon.
.
Nei, her står: ”Alle som en begynte de å unnskylde seg,” v. 18. Tenk, slik reagerer noen mennesker. De var ikke syke, slik at de av den grunn uteble. Og ingen slektninger eller andre kom og nektet dem eller hånte dem for å ville gå i selskapet.
.
Nei, de var ytterst høflige: Du må ha meg unnskyldt, sa de. Og hvorfor tok de ikke imot? – Jo: andre ting var viktigere for dem enn Guds rike. Det var rett og slett ikke rom for dem, som Jesus opplevde da han ble født, Luk. 2, 7. Og alt dette viktige som hindret dem var gode og rette saker alt sammen. Det var lovlige og nyttige ting.
.
Men det ble en hindring for Guds rike. Uansett hva som kommer mellom deg og Gud, er det en avgud. Og det hindrer at du blir frelst. Er prisen verd det? Er åkeren, oksen og familien så viktig at du er villig til å gå fortapt på grunn av det? Det er et nyttig spørsmål å stille seg. Men vi ser det ofte: Arbeid, eiendom og familie blir hindringer for folk.
.
I forhold til evigheten er likevel dette småting. Og mye av det nyttige som nevnes kunne godt kombineres med selskapet. Guds rike er ikke slik at det utelukker alt annet. Men vi må prioritere og sette det aller vesentligste først. Når Gud innbyr til frelse, skal vi bare ta imot. Hva er din hindring? Jesus sier: Søk først Guds rike! Ingen ting i verden kan erstatte det.
.
III. Da ser vi: Andre fikk innbydelsen, v. 21.
Noen sa nei – og noen andre fikk deres plass. Mange av de første jødene sa nei til Jesus. Og mange nordmenn har gjort det, særlig i vår tid som er fattig på vekkelse. Da skjer åndelig talt det som Jesus sa i Åp. 2, 5: Lysestaken blir flyttet. Andre får sin besøkelsestid. Europa har stort sett sagt nei, det samme kan sies om deler av USA. Men så ser vi at vekkelsene pågår i Afrika og Asia og Sør-Amerika. Gud går inn der han finner åpne hjerter.
.
Gå ut på veien, sa herren til sendebudet. Be inn fattige og blinde. Alle slags mennesker i alle land får innbydelsen. I 1949-50 var det Etiopia som opplevde stor vekkelse ved misjonærene. I 1965 var det slik i Indonesia. Store folkemengder valgte Kristus og kristendom i stedet for hedenskap. Fra 1980-90-årene har vi sett hvordan Gud har arbeidet i Kina, Russland og mange andre land. Mens det er blitt stille i Skandinavia.
.
Vi må virkelig spørre. Er dette lysestaken? Er den flyttet for godt fra vårt land – eller kan den flyttes tilbake? Gud er allmektig, og han vil at alle skal bli frelst. Skal vi gå til Gud i bønn og si: Vi ber deg Frelser og Herre, kom med lysestaken på nytt. Hvis du må ydmyke oss ennå mer for å sette oss i stand til å ta imot vekkelsen, ja, da ber vi om det også. La Ordet bli forkynt rent og hellig og sant imellom oss, slik at folk søker deg.
.
I mellomtiden: Hjelp oss å være dine rette vitner, og kalle andre inn til frelsen. Så venter vi på deg, at og så du sier JA til frelseskallet! Amen.
.
Luk. 14, 15-24. B. Fire store kall.
Vi har hørt denne lignelsen
fortolket og talt over mange ganger, og kanskje litt ulikt. Her er flere
sannheter. Nå undres jeg på om her ikke også er en kort misjonshistorie skjult
i det som Jesus forteller? Det er kanskje den korteste som noen gang er fortralt.
Og det gjelder særlig innbydelsen som Gud sender til menneskene – de nådekall
vi får. Og vi finner at det særlig dreier seg om fire store nådekall til
slekta. Jeg håper ikke dette vil være å presse teksten utilbørlig. Det kan her
fungere som en illustrasjon på Guds gjerning.
I.
Det første vi ser er i v. 16: En
mann gjorde et stort selskap (nattverd) og innbød mange. Først legger vi
merke til at han taler i fortid. Det er noe som er skjedd, et tilbakelagt
stadium for Jesus på en måte. Vi ser også at han innbød mange, altså ikke alle.
Dette gir til kjenne at det dreier seg om ”fine” folk. Det alminnelige er ikke
at en mann innbyr mange småkårsfolk til et stort selskap. Her er det Jesus som
taler.
Nå forteller Skriften at Gud en gang
i tiden innbød noen av verdens befolkning og gav dette folk et særlig løfte. I
1. Mos. 12, 2 finner vi at Gud sier til Abraham: Og jeg vil gjøre deg til et
stort folk. Løftete gjaldt altså ikke noen andre enn Abraham og hans familie
her. Ingen andre slekter hadde del i dette løftet. Ser vi på Skriften og
historien, finner vi at det virkelig ble mange.
Med andre ord: Gud gjorde en pakt
med Abraham og hans familie og innbød dem til å være hans folk. For her er
begynnelsen til jødefolket, Israel.
II.
Det andre kallet finner vi i v. 17.
Han sendte sin tjener ut – kan det være andre enn Jesus? Vi merker oss
at det er brukt entall, og kan følgelig ikke brukes om oss som Guds sendebud.
For vi er mange.
Ved den tid nattverden skulle holdes
kom han. Det var en bestemt tid. Og vi minnes ordet av Jesus: Himlenes rike er
kommet nær (Mat. 4, 17). Han skulle si til de innbudte, jødene. Jesus var
nettopp sendt til dem, som han sier i Mat. 15, 24.
Budskapet til tjeneren var: Kom, for
nå er det ferdig. Jesus begynte sin virksomhet med å tale slik: Tiden er
fullkommen, omvend dere og tro på evangeliet. Mark. 1, 15. Og han avsluttet
livet med å rope: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.
Da skjer noe merkelig i lignelsen:
Alle unnskyldte seg, v. 18-20. Og senere skal vi se at ingen av disse fikk være
med på festen. Og faktum er at de ville ikke så lenge at de kunne ikke til
slutt! Slik var det da Jesus kom. I Luk. 13, 34 ser vi det. Jesus sier: Hvor
ofte ville jeg ikke samle dine barn --- Og dere ville ikke.
III.
Nå leser vi v. 21 og finner et
tredje kall nevnt: Gå i hast ut på byens gater og streder. Nå er det blitt
hastverk. Han har arbeidet hele dagen, og det lir mot kveld. Grensene er nå
flyttet ut på byens gater og veier.
Etter Jesu oppstandelse får noen
kvinner dette budet: Gå av sted i hast. Mat. 28, 7. Og disiplene fikk budet: Gå
ut i all verden. Da sa Jesus: Dere skal være mine vitner, i Jerusalem og ----
Apg. 1, 8. Og her begynte de å virke, og grensene ble flyttet stadig lenger ut.
Midt-Østen fikk høre Ordet, Europa fikk budet. De fattige skulle få høre. Gud
gjør ikke forskjell på folk. Alle skal få en anledning. Rom. 2, 11.
Det ble gjort. Men det er ennå rom.
Noen mangler, for huset skal bli fullt!
IV.
Og det fjerde og siste kall finner
vi i v. 23. Nå lyder det kort og klart: Gå ut! Et enkelt kall og befaling. Det
siste. Og vi merker oss noe: Gå ut på veiene og ved gjerdene. Nå er altså
grensene flyttet helt ut til det siste sted. De er ikke lenger i byen. De er kommet
ut på landet. Hedningene skal få høre, og der er millioner som ennå venter. Har
de fått et spesielt kall?
Misjonshistorien sier ganske klart
at det skjedde. William Carey er et eksempel på det. Misjon var ganske
uinteressant for den kristenflokken som Carey talte til i 1792 og sa: Vent
store ting av Gud, og våg store ting for Gud! Han fikk et kaldt svar: Vil Gud
frelse hedningene, greier han det uten vår hjelp.
Men Carey reiste ut, til India. Noen
få hadde gjort det samme før. Men dette ble snart et verdenskall for de
kristne, i USA, i England, i Europa, i Norge. Og fordi dette var et kall fra
Gud og ikke noe påfunn av mennesker, ble folk drevet ut i tjenesten.
Hedningemisjonen ble en realitet.
Nå kommer et tillegg i teksten som
ikke har stått før: Nøde dem inn, sier Jesus. Huset skal bli fullt. Det greske
ordet (anangkazå) betyr å tvinge noen, nøde dem så å si med makt. Vi skal ikke
bruke fysisk makt. Ingen kommer til himmelen med det. Men det handler om å
overtale og forkynne så sterkt vi kan. Da er det Ånden som må lede dem til
omvendelse. Det kan ikke vi.
Og huset ble fullt. Nå haster det,
før Jesus kommer igjen. 2. Pet. 3, 12. Hvem skal bli den siste som inntar sin
plass i Guds rike? Kanskje det er du som leser dette nå! Men utsett det ikke,
kom i dag.
Vi så i begynnelsen at det bare var
en tjener og ikke mange. Hvordan skal vi forstår det? Paulus sier at vi er
Kristi sendebud, ja vi går i hans sted. 2. Kor. 5, 20. Når vi t aler og
formaner, er det som om Gud selv gjør det. Vi er mange sendebud. Men det er
egentlig Guds egen Sønn som gjør det. ”Den som hører dere, hører meg,” sa
Jesus. I Guds rike er det slik at det er Jesus som går omkring og taler.
La oss derfor lytte til ham, selv om
budbæreren på jorden er skrøpelig. Guds eget ord er ikke skrøpelig.
