Joh. 17, 1ff. Jesu bønn.
.
I dette kapitlet får
vi innblikk i Jesu bønneliv. Nå ser vi ham i inderlig samtale med sin Far i
himmelen, og han ber som yppersteprest. Det er ikke bare seg selv han ber for,
men for mennesker. Det skjer etter avskjedstalen i kap. 14-16, og han er trolig
på vei til Getsemane. Og det er et veldig kapittel med dype sannheter om livet
med Gud. Ingen kan visst se inn i og forstå alt i denne delen av Guds ord.
.
Vi får altså et
innblikk i Jesu bønneliv nå. Det er slik han ber for oss i himmelen i dag.
Denne bønnen er nok annerledes enn våre bønner, men like fullt et eksempel for
oss. I vår bibel har vi også Fader vår som Jesus lærte sine disipler (Mat. 6),
og vi har beretningen om Jesus som gikk alene opp i fjellet for å be, Mat. 14,
23. Ingen vet hva han talte med sin far om da. Han ba også i Getsemane den
siste påsken, Hebr. 5, 7 handler trolig om det.
.
Her ser vi tre ting
ved Jesu bønn:
.
1. Han ber for seg
selv, v. 1-5.
Nå er han som menneske
i samtale med Gud. Men han ber ikke for å få det bedre selv, det vi ofte er
opptatt av. Nei, han vil herliggjøre sin Far, v. 1b. Guds vilje måtte
skje i alt, det var han opptatt av. Nå skulle han gå til Getsemane, og det
ville bli en hard kamp mellom kjøt og Ånd. Når vi leser dette, må vi huske at
Jesus var både Gud og sant menneske. Og det er som menneske han strever der.
.
Jesus var alltid opptatt
av Guds vilje. Som Guds Sønn var det naturlig for ham. De to var ett. Men han
var det også for vår skyld, for å vise at vi skulle følge ham i det. For det er
ikke naturlig for et menneske å søke Guds vilje, vi søker bare oss selv.
.
Han viste det i Getsemane.
Der var han i inderlig bønn til sin Far, og han visste at en stor kamp
forestod. Nå begynte den egentlige lidelsen for verdens synd. Og han sa at om
det var mulig, måtte Gud ta lidelsen fra ham. Da er det han legger til: Men la
ikke min vilje skje, bare din. Luk. 22, 42. Her bør vi stanse for vår egen del
en stund og tenke – og så lære av Mesteren. Herre, hjelp meg til å be slik, og
å bøye meg for det du sender i min vei.
.
Også på Golgata
ser vi det. Nå skulle han dø. Og det var en død for syndere, for å sone for
hele verden og betale syndeskylden. I de siste minutter sier han da: I dine
hender overgir jeg min ånd. Luk. 23, 46. Han hadde levd i Guds vilje hele
jordelivet. Nå avsluttet han det på samme måte. Gud skulle ta imot ham etter
avsluttet gjerning. Han hadde fullført Guds vilje på jorden.
.
Hovedsaken i avsnittet
er v. 3: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og
ham du utsendte, Jesus Kristus. Jesus var opptatt med det evige, frelsen i
Kristus. Det måtte bli fullført for alle mennesker – da får Gud ære. Det ber
Jesus om. Hebr. 2, 10 viser også det: Det sømmet seg for ham, som alt er til
for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. Det
stod ikke noe mer igjen, ved Jesu rop på Golgata: Fullbrakt! var alt ordnet.
.
2. Bønn for disiplene,
v. 6-19.
Her tenker Jesus
særlig på de 12. Jeg ber for dem, v. 9. De var frelst og hadde lært mye av
Jesus gjennom ca. tre år. Men det var mange farer på veien. De var ennå ikke
ved veis ende. Og da er det godt med forbønn. Slik er han også her et eksempel
for oss: om be for hverandre og hjelpe hverandre framover i livet med Gud.
.
De er i verden, v. 11.
Men de er ikke av verden eller lik verden. Der er en vesensforskjell
mellom verden og Guds folk. Når noen prøver å viske ut dette skille og vil ha
alle like, har de ikke en bibelsk tankegang. Forskjellen er som lys og mørke,
natt og dag og vil alltid være der.
.
Han ber om at
disiplene må bli bevart, v. 11. I den nynorske utgaven av 1978 står det:
hald dei fast. Og vi trenger en slik sterk hånd som holder oss fast i storm og
uvær. Ja, også når det er lett å leve, da har vi lettest for å gå på avveier.
Det er ikke selvsagt i en vond verden. Djevelen arbeidet stadig imot oss og har
som mål å lede oss til fortapelsen.
.
Han ber ikke om at vi
skal slippe all lidelse, v. 15. Vi blir ikke tatt ut av verden straks motgangen
kommer. Men han lover her å stå med oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom
alt det onde. For vi har en oppgave her i verden. I v. 18 sier han: Jeg har
utsendt dem til verden. Vi er hans representanter på jorden. Evangeliet skal
stadig videre.
.
Hadde vi fått høre
evangeliet om ikke noen hadde reist hit? Det var en og annen som var lydig og
gikk på Guds bud. Slik er det i hvert land og hver bygd.
.
Bevar dem i ditt navn, sier han, v. 11. Det er på grunn
av hans gjerning vi er frelst. Og av samme grunn blir vi bevart. Det er ikke
vår anstrengelse som gjør det, eller at vi er så gudfryktige. Navnet betyr
personen. Vi blir bevart bare på grunn av Jesus, derfor skulle vi holde oss nær
til ham. Skjult i ham er vi trygge i liv og i død.
.
Hellige dem, fortsetter han, v. 17ff. Det betyr både å
leve daglig i Jesu gjerning for oss og å leve i sannheten (17). Det er å leve
forsiktig i hverdagen og ikke slurve i dagliglivet. Tenk litt på det: Jesus ber
om at disiplene må leve rett her i verden. Bare da kan de være hans vitner.
.
3. Jesus ber for alle
kristne, v. 20-26.
Det viser at Jesus
regnet med nye slekter ville bli kristne. Nå ber han for alle de som senere
kommer til å tro på Jesus. Og det er ved apostlenes ord at vi er blitt troende,
ved å lese det de har skrevet ned som har gitt oss evangeliet.
.
Apostlene skulle være
misjonærer, og de var det. Nye ble vunnet for evangeliet, og de nye kristne
fortsatte som misjonærer og verden er etter hvert blitt evangelisert. I dag
skjer det ved massemedia på en ganske ny måte, og store skarer mennesker kan
høre evangeliet. Jesu gjerning var ikke forgjeves. Vi kan også glede oss over
at vi fikk høre det og ta imot en full og fri frelse.
.
I v. 24 taler han om
målet for oss som er hans himmel. Der skal vi se hans herlighet slik den
egentlig er. Nå ser vi bare skyggen eller en flik av den. ”Jeg vil,” sier Jesus
her. Det er en sterk vilje, og ikke som i Getsemane: Bare som du vil. For nå
taler han som Guds Sønn og Frelser. Her er intet menneskelig. Faderen og Sønnen
er ett – og de vil at vi som tror skal nå fram og være der han er. Det er
målet.
Amen.
.
Helgetorsdag.
Jesu bønn.
.
I dette
kapitlet får vi innblikk i Jesu bønneliv. Nå ser vi ham i inderlig samtale med
sin Far i himmelen, og han ber som yppersteprest. Det er ikke bare seg selv han
ber for, men for mennesker. Det skjer etter avskjedstalen i kap. 14-16, og han
er trolig på vei til Getsemane. Og det er et veldig kapittel med dype sannheter
om livet med Gud. Ingen kan visst se inn i og forstå alt i denne delen av Guds
ord.
.
Vi får
altså et innblikk i Jesu bønneliv nå. Det er slik han ber for oss i himmelen i
dag. Denne bønnen er nok annerledes enn våre bønner, men like fullt et eksempel
for oss. I vår bibel har vi også Fader vår som Jesus lærte sine disipler (Mat.
6), og vi har beretningen om Jesus som gikk alene opp i fjellet for å be, Mat.
14, 23. Ingen vet hva han talte med sin far om da. Han ba også i Getsemane den
siste påsken, Hebr. 5, 7 handler trolig om det.
.
Her ser vi
tre ting ved Jesu bønn:
.
1. Han ber
for seg selv, v. 1-5.
Nå er han
som menneske i samtale med Gud. Men han ber ikke for å få det bedre selv, det vi
ofte er opptatt av. Nei, han vil herliggjøre sin Far, v. 1b. Guds vilje
måtte skje i alt, det var han opptatt av. Nå skulle han gå til Getsemane, og
det ville bli en hard kamp mellom kjøt og Ånd. Når vi leser dette, må vi huske
at Jesus var både Gud og sant menneske. Og det er som menneske han strever der.
.
Jesus var alltid
opptatt av Guds vilje. Som Guds Sønn var det naturlig for ham. De to var
ett. Men han var det også for vår skyld, for å vise at vi skulle følge ham i
det. For det er ikke naturlig for et menneske å søke Guds vilje, vi søker bare
oss selv.
.
Han viste
det i Getsemane. Der var han i inderlig bønn til sin Far, og han visste
at en stor kamp forestod. Nå begynte den egentlige lidelsen for verdens synd.
Og han sa at om det var mulig, måtte Gud ta lidelsen fra ham. Da er det han
legger til: Men la ikke min vilje skje, bare din. Luk. 22, 42. Her bør vi
stanse for vår egen del en stund og tenke – og så lære av Mesteren. Herre,
hjelp meg til å be slik, og å bøye meg for det du sender i min vei.
.
Også på Golgata
ser vi det. Nå skulle han dø. Og det var en død for syndere, for å sone for
hele verden og betale syndeskylden. I de siste minutter sier han da: I dine
hender overgir jeg min ånd. Luk. 23, 46. Han hadde levd i Guds vilje hele
jordelivet. Nå avsluttet han det på samme måte. Gud skulle ta imot ham etter
avsluttet gjerning. Han hadde fullført Guds vilje på jorden.
.
Hovedsaken
i avsnittet er v. 3: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste
sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Jesus var opptatt med det evige,
frelsen i Kristus. Det måtte bli fullført for alle mennesker – da får Gud ære.
Det ber Jesus om. Hebr. 2, 10 viser også det: Det sømmet seg for ham, som alt
er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom
lidelser. Det stod ikke noe mer igjen, ved Jesu rop på Golgata: Fullbrakt! var
alt ordnet.
.
5.e.
Påske.Jesu bønn for displene. Joh. 17, 6-11.
Bønn for disiplene, v. 6-19.
Her tenker Jesus særlig på de 12. Jeg ber for dem, v. 9. De var
frelst og hadde lært mye av Jesus gjennom ca. tre år. Men det var mange farer
på veien. De var ennå ikke ved veis ende. Og da er det godt med forbønn. Slik
er han også her et eksempel for oss: om be for hverandre og hjelpe hverandre
framover i livet med Gud. I sin yppersteprestlige bønn ber Jesus om flere ting.
Det er stort å følge ham i denne bønnen. Her er bare et utdrag av den.
.
1) De er i verden, v.
11.
Han minner dem om det. Men de er ikke av verden eller lik
verden. Der er en vesensforskjell mellom verden og Guds folk. Når noen prøver å
viske ut dette skille og vil ha alle like, har de ikke en bibelsk tankegang.
Forskjellen er som lys og mørke, natt og dag og vil alltid være der.
Han ber ikke om at vi skal slippe all lidelse, v. 15. Vi blir ikke
tatt ut av verden straks motgangen kommer. Men han lover her å stå med oss, gå
ved vår side og hjelpe oss gjennom alt det onde. For vi har en oppgave her i
verden. I v. 18 sier han: Jeg har utsendt dem til verden. Vi er hans
representanter på jorden. Evangeliet skal stadig videre.
.
Hadde vi fått høre evangeliet om ikke noen hadde reist hit? Det var
en og annen som var lydig og gikk på Guds bud. Slik er det i hvert land og hver
bygd.
.
2) Bevar dem i
ditt navn,
sier han videre i v. 11. Det er på grunn av hans gjerning vi er
frelst. Og av samme grunn blir vi bevart. Det er ikke vår anstrengelse som gjør
det, eller at vi er så gudfryktige. Navnet betyr personen. Vi blir bevart bare
på grunn av Jesus, derfor skulle vi holde oss nær til ham. Skjult i ham er vi
trygge i liv og i død.
Han ber om at disiplene må bli bevart. I den nynorske
utgaven av 1978 står det: hald dei fast. Og vi trenger en slik sterk hånd som
holder oss fast i storm og uvær. Ja, også når det er lett å leve, da har vi
lettest for å gå på avveier. Det er ikke selvsagt i en vond verden. Djevelen
arbeidet stadig imot oss og har som mål å lede oss til fortapelsen.
Når det står at han skal bevare oss, er det underforstått at vi
ikke kan det selv og at det ikke er en selvfølge å bli bevart hele veien. Det
har den kristne kirke lært i alle år. Vi er i en farlig verden med mange
fiender. Vi kristne er heller ikke supermennesker i det åndelige. Det er så
lett å falle. Det er bakgrunnen for sangen: Jeg vil stride gjerne lide for min
salighet. Men den som legger sitt liv i Jesu hender, er trygge. Da er de han
som bevarer oss. Det sier han klart i Joh. 10, 28-29: Ingen skal rive
dem ut, og ingen kan rive dem ut. Det er Jesus som er vår trygghet og
ikke noe i oss selv.
3) Hellige dem,
fortsetter han, v. 17ff. Denne tanken går utover vår tekst, men vi
må ha den med også her. Vi skal kort peke på to sider ved helliggjørelsen nå.
Først er vi hellige i Jesus. Han helliger seg for oss, v. 19. Ved sin død på
korset gjorde han oss fullstendige frelst, og det får vi når vi tar imot. Joh.
1,12. Vi får leve i Jesu gjerning for oss. For Guds åsyn står vi fullkomment
rene og rettferdige og hellige.
Det betyr også å leve daglig i sannheten (17). Det er å leve
forsiktig i hverdagen og ikke slurve i dagliglivet. Tenk litt på det: Jesus ber
om at disiplene må leve rett her i verden. Bare da kan de være hans vitner. Og
det skal skje ved Ordet, der har vi veiledning og hjelp til et rett og sant
kristenliv hjemme og på arbeid og i fritiden. En kristen bøyer seg for det som
står skrevet. Denne side ved helliggjørelsen er praktisk. Og her trenger vi
selv å be mye.
4) Enhet. V. 11.
Det er en viktig del av Jesu ønske for oss troende. Derfor ber han
om at vi må være ett. Han kommer tilbake til det i v. 21ff. Men vi må være
oppmerksom på at det ikke er en organisatorisk enhet han tenker på her. Noen
har lett for å si at alle kristne må være i den samme kirke og den samme organisasjon.
Det kan se logisk ut i våre øyne.
Da må vi legge merke til at han sier: «likesom vi er ett». Det er
den åndelige enhet som er mellom Guds Fader og Guds Sønn. Selv om de har
forskjellige ytre tjenester for oss, er de likevel ett i Ånden. Treenigheten er
en enhet. Slik skal også alle troende være ett i det åndelige. Vi har den samme
far og den samme Frelser og den Ånd er med oss hver dag. Sett fra denne
synsvinkelen er Jesu bønn oppfylt. Vi er en enhet. Og Paulus taler om noe av
dette i brevet til
Korinterne. Om vi er mange og forskjellige lemmer, er vi likevel ett legeme. 1.
Kor. 12, 12ff. Vi skal også minnes at det var èn kirke i mange hundre år (den
katolske kirke), men det var likevel ikke enhet og fred om alt i den.
Det er
altså den åndelige enhet Jesus er opptatt av. Og den gjelder først og fremst
vår tro på Jesus Guds Sønn som vår eneste frelser og redningsmann. Hvis noen
fatter tillit til og tror på en annen «frelser», er enheten brutt. Da har vi
ikke samfunn med det menneske. For denne enheten handler også om samfunn mellom
de troende.
Samfunnet
og enheten blir også brutt om et menneske bygger på sine egne gjerninger og
sitt eget liv som frelsesgrunn. Da er det stor åndelig avstand til et gjenfødt
menneske som bare lever ved Guds nåde.
Så får vi
leve vårt kristenliv i lys av Jesu store bønn. Om alle andre glemmer meg i sine
bønner, er Guds Sønn daglig ved Guds trone og husker oss. Da kan vi ha
frimodighet til å gå videre.
Joh. 18, 1-19. 30. Vitnesbyrd om Jesus.
.
Her har vi tre
uttalelser om Jesus, i v. 11, 14 og 30. Vitnesbyrdet er viktig, men vi skal
alltid legge merke til hvem som sier det. Her har vi noe fra folket, fra
ypperstepresten og fra Jesus selv. Det viser forskjellige sider ved Jesus som
frelser. La oss nå se litt på dem.
.
1. Folkets vitnesbyrd.
Det kom som svar til
Pilatus i Antoniaborgen, v. 30. Denne borgen borgen står forresten ennå, selv
om det antagelig ikke er det samme huset som på Jesus tid.
.
De kom med en anklage.
Han var en ugjerningsmann. Det er en som gjør ondt, en synder og forbryter. Han
var uten verdi og heller til skade for samfunnet. Men dette var det motsatte av
det Jesus selv ville. Han ville bare gjøre godt, helbrede de syke og frelse
folk fra synden. Mark. 10, 45: Mark. 7, 37 og motsatt Peters forkynnelse i Apg.
10, 38. Jesus ville alltid folket vel, men de forstod det ikke. Er det ikke
ofte slik også nå? Folkets dom var altså feil.
.
For jødene var han en
lovbryter, og det gjaldt ikke den romerske statslov. De tenkte på Moseloven som
på en særlig måte var en religiøs lov. Og det var alvorlig å bryte den. Derfor
mente de at han var skyldig til døden. Mat. 26, 66. Men merk v. 31: De hadde
ikke lov å avsi dødsdom. De ville ha ham bort, og drefor var han dømt på
forhånd, før selve rettssaken. Og det ble grunnen til at de førte falske
anklager mot ham.
.
Og her hadde de noe
rett – selv om de tenkte på en helt annen måte enn Gud. Guds folk kom i skade
for å tenke annerledes enn Gud!
.
Det rette var at Jesus
var Guds offerlam, og han måtte dø fordi han bar folkets synd. Joh. 1, 29. Og
hvor hen bar han synden? Jo, sier Peter, opp på treet. Og det var korset. 1.
Pet. 2, 24. Og i 2. Kor. 5, 21 står det så tydelig: Han ble gjort til synd. Da
var alle våre synder tilregnet ham. Nå var de ikke lenger våre i den forstand
at han skulle sone dme og betale vår skyld. Da måtte han bli en forbannelse i
syedet for oss, Gal. 3, 13.
.
Det er om dette at
Luther sier: Jesus var den aller største synder. Han var i sannhet en
”ugjerningsmann”, v. 30. Han tok straffen for alle synd, bar dommen i vårt
sted, som sangeren sier så fint: ”Så sank du i vår jammer ned, så dypt som
ingen vet.” Når vi ser og forstår det, skjønner vi også Kaifas’ uttalelse:
.
2. Kaifas sa:
Det er til gagn for
dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunn. Joh.
10, 50. Det sa han ikke av seg selv, står det, v. 51. Men som yppersteprest
talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket.
.
Det er ganske underlig
hvordan Gud bruker alle slags mennesker i sin tjeneste når det er gagnlig.
Kaifis forstod ikke betydningen av sine ord. Han tenkte bare på å rydde Jesus
av veien, så ble det fred. Ellers kunne det bli en revolusjon og opprør blant
folket. Men Gud hadde en annen mening med å la ham si dette.
.
For her ligger
stedfortredertanken gjemt. Å dø for folket betyr å dø i stedet for dem. Jesus
var ingen forfører eller politisk leder som kunne føre landet ut i ulykke.
Folkets dom var at Jesus var skyldig, mens Kaifas sa han døde for andre. Det
minner om Jes. 53,8: ”Men hvem tenket i hans tid at når han ble utryddet av de
levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?”
Nei, det var nok få eller ingen som forstod.
.
3. Jesu eget
vitnesbyrd.
Jesus svarte Peter i
Getsemane slik: Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg? v. 11.
Jesus kom for å gjøre Faderens vilje. Frelsesverket er Guds gjerning. Han ville
berge sitt skaperverk, og det kunne bare Sønnen gjøre.
.
Her ser vi en
dobbelthet i Jesu gjerning. Han gikk frivillig i døden, som Fil. 2, 7-8 sier.
Men samtidig var han bundet av Gud. Han var helt overgitt i hans hånd og på en
måte tvunget til å gå til korset. Det var Gud som sendte Jesus. Joh 3, 16 sier
det slik: Gud elsket verden så høyt at han ga sin Sønn.
.
Men det er ikke så
underlig. For Gud og Sønnen er ett og har samme plan og samme vilje med verden.
Og i lys av Guds vilje, gjorde Sønnen alt for oss. Da tok himmelen ansvar for
all synd. Synderen går fri når han kommer til Jesus og ber om nåde.
.
Da har vi i grunnen
bare en reaksjon: TAKK!
.
Joh. 19, 17-18. Tre kors.
.
Det er en veldig
historie som utspiller seg her. Den samler hele påskebudskapet og kristendommen
i en sum. Korset var symbol på henrettelse, hån og død. Nå er det et universelt
merke og symbol på kristendommen.
.
Noen i vår tid tar det
lett med korset og bruker det som smykke i alle slags fasonger. Det skulle vi
ikke gjøre. Budskapet bak er for sterkt til det. Johann Arndt d. 1621 skrev at
Jesu lidelse var den aller skrekkeligste historie som noen gang er skjedd.
Skulle vi så pynte oss på en forfengelig måte med det?
.
Men på Golgata var det
minst tre kors. Det kan ha vært flere, men de er ikke knytt til bibelhistorien.
Men de tre vi kjenner til, bærer med seg tre helt ulike skjebner. Og de tre
personene som hang på disse kros, fikk så ulike skjebner som mulig. Men de
viser også hovedsaken i kristendommen. Ellers er som kjent kristendommen ofte
misforstått av folk som ikke kjenner godt nok dens indre kjerne. Allerede GT
forutsa at Jesus skulle være sammen med røvere. Han ble regnet blant
overtredere, sier Jes 53, 12.
.
1. Jesus på det
midterste kors.
Han er hovedpersonen i
dette dramaet. Det ble avslutningen på hans helt spesielle liv i Israel.
.
Jesus var et unikt
menneske. Han var hellig som ingen andre, fullkommen, Guds Sønn og kom som
utsending fra himmelen. Han var uten synd og hadde dermed ikke gjort noe galt.
Det ser vi av f. eks. Hebr. 4, 15 og 7, 26.
.
Da kan vi spørre:
Hvorfor var han da på et kors?
Jo, svaret er godt å
finne i Skriften. Da tok han vår synd, og bar straffen for oss. Han gikk til
dommen i vårt sted og ble vår stedfortreder. ”Du for meg en blodig sti, og jeg
som skyldig var, gikk fri. Da tok han både syndens skyld og dom og makt.
.
Jesus var offerlammet
som ble slaktet og lagt på alteret. Han led og betalte på en måte som vi ikke
kan forstå, men bare ane når vi tenker grundig gjennom påskebudskapet. Det er
ufattelig og ubeskrivelig. Men til skutt triumferte han og sa i sin siste time:
Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.
.
Da kan vi synge:
.
I det fjerne jeg skuer et underfullt syn,
som griper mitt hjerte med makt.
For jeg skuer det gamle erverdige kors,
Hvorpå synderes dødsdom ble lagt.
.
Vi kan også spørre:
Hvorfor var det så nødvendig? Kunne ikke Gud bare tilgi synderen og ordne det
på en mildere måte? Svaret er Guds vrede. Den viser at Gud tar synden alvorlig
og handler rettferdig med alt. Hadde ikke korset blitt reist, ville Guds vrede
fremdeles være over verden uten noen utvei og løsning.
.
Joh. 3, 36 er viktig
her: Guds vrede blir over ham, står det. Det gjelder den som vraker Guds
frelsesvei og ikke tar imot Guds utstrakte hånd. Guds vrede er Guds forbannelse
over synden. Derfor måtte Jesus ta den over seg selv, som Gal. 3, 13 sier: Han
ble en forbannelse for oss. Der led Jesus helvetes kvaler for alle mennesker
for at vi skulle ha en mulighet til frelse. Det taler om alvoret i Jesu død.
Den var ikke som vår.
.
Ved at Jesus hang i
midten, delte han de to andre i to grupper. Og slik gjør han med hele verden.
Jesus deler den i to. Menneskene har to forskjellige skjebner her i verden, og
korset er skillevei.
.
2. På Jesu høyre side.
Der hang en røver. Han
var skyldig til å dø den legemlige død. Og som en synder var han skyldige i den
annen og evige død også. Han fortjente det, og han visste det. En moder og
røver kommer aldri inn i himmelen slik han er. Han spottet til og med Jesus.
.
Da skjedde noe. Han
stanset opp i tanke – og kom til seg selv, som den fortapte røveren i det
fremmede land. Luk. 15. Og vi ser at han erkjente sin synd, Luk. 23, 40-43. Han
irettesatte den andre røveren som fortsatte å spotte og sa til ham: Frykter du
ikke en gang Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette! Det
sier han.
.
Men han ber også om
hjelp, selv om det var en hjelpeløs bønn. Han visste ikke hvordan han skulle be
rett om å bli frelst. Han sa bare. Kom meg i hu. Han tenkte kanskje at da var
det et håp. Og med en synderbønn er det i virkeligheten et stort håp.
.
Jesus forsikret ham om
det i samme stund: I dag skal du være med meg i Paradis. Han fikk ta imot alt
det Jesus gjorde i forsoningen – han fikk jo gå sammen med Jesus inn i
himmelen. Han kom dit som en frelst synder – ingen andre har adgang der. Så her
var ingen falsk trøst. Her er det Jesu egne ord som gir forsikring til den ene.
.
Ingen andre fikk høre
det på Golgata den langfredagen! Det skal du merke deg, du som tenker at Gud er
nådig uansett og vil ta deg med i siste minutt. Nei, det er ikke sant om andre
enn de som erkjenner og ber om nåde.
.
Det er også mitt
vitnesbyrd, som sangeren sier: ”Røveren i nøden, der fant liv i døden. Jeg
så ondt som ham, samme frelse fann.”
.
3. På Jesu venstre
side.
Der hang det også en
røver. Han var lik den andre i mange ting. Men likevel ble de så forskjellige
til slutt. Det er et godt bilde på menneskeslekten. Slik er det og slik vil det
gå: menneskene blir delt i to grupper som får diamentralt motsatt skjebne.
.
Også denne mannen var
en røver. Han spottet Jesus og det guddommelige. Er du Messias, så frels deg
selv og oss, sa han. Han hørte også Jesu ord: Det er fullbrakt. Men det ble til
ingen nytte for ham. Han hang en stund på korset og fikk tid til å tenke seg om
og omvende seg.
.
Men han benyttet ikke
anledningen. Der var ingen anger og bønn og omvendelse. Da han døde, gikk han
ut i fortapelsens mørke natt. Det er ingen tvil om det. 1. Kor. 1, 18 viser at
korset setter skille. Uten som ikke har Jesus i hjertet, går fortapt.
.
Å, visste du som går i syndens lenke
hvor hardt det er det Satans tyranni.
Ei minste stund du skulle deg betenke
å søke ham som deg kan gjøre fri.
Å, hvilken salig dag du fikk
om du begynte nu, i dette øyeblikk!
.
Ingen andre enn den
ene ble frelst på korset. Det er intet bibelsk belegg for at den andre røveren
ble omvendt og kommer til Guds himmel. Det er et rent eventyr å fortelle slikt.
Heller ikke soldatene ved korset ble omvendt, som noen påstår. Det står ikke et
fnugg om det. Jesus ønsker at alle skal bli frelst, men Bibelen er klar på at
hver enkelt av oss må omvende oss å ta imot Guds nåde.
.
Har du gjort det? Bare
da er du på himmelvei.
