Nehemias bok.

NDH.

Kort innledning.

Esras og Nehemias bøker hører egentlig nøye sammen. De handler om gjenoppbyggingen av Jerusalem etter fangenskapet i Babel. De behandler et tidsrom på ca. 100 år, fra 536 f. Kr. til 433 f. Kr. Esras bok taler om gjenoppbyggingen av templet ved Serubabel, og Nehemias bok om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. Og begge understreker den åndelige reformasjonen. Folket var i stadig konflikt med hedningene og samaritanerne.

I denne tida virket tre store ledere: Serubabel, som gjenreiste templet; Esras, som lærte folket om Gud; Nehemias, som gjenoppbygget murene og slik fikk folket i trygghet. Omtrent samtidig virket tre profeter: Haggai, Sakarias og Malakias.

Her skal vi gå gjennom Nehemias bok og gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. Denne historien kan stå som bilde på vanskelige byggetider i Guds rike der fienden er aggressiv. Vi skal trekke fram åndelige lærdommen for oss, uten å ta med for mange historiske detaljer.

Navnet Nehemja betyr: Herren trøster. Han var munnskjenk hos perserkongen. Det var en meget betrodd stilling. Han skulle smake på vinen mens kongen så på, for at han skulle være sikker på at den ikke var forgiftet. Dermed hadde han adgang til kongen, et privilegium han benyttet seg av.

Boken begynner i måneden kislev, som tilsvarer desember, i året 445 f. Kr. Han oppholder seg i borgen Susan, som var kongens vinterpalass i Persia. Da kom hans bror Hanani (kap. 7, 2) fra Jerusalem, og Nehemias fikk vite nytt. Denne samtalen forandret hans liv og Jerusalems historie.

Slik kan våre samtaler ha betydning for Guds rike. ”Du talar om vær og du talar om vind, kvi talar du ikkje om Jesus?”

To ord kan brukes som overskrift over Nehemjas bok: Be og arbeid. De kan ikke skilles, de er som to årer for en båt. Gud har bedt oss å bygge Guds rike. Det er misjon. Arbeid uten bønn er kjødelig strev. Bønn uten arbeid er overåndelighet og latskap. Den som p.g.a. sykdom o. l. ikke kan arbeide, kan likevel be. For en slik sjel er bønnen arbeid. Alle andre er kalt ut på arbeidsmarken i aktiv tjeneste - til de ferdiglagte gjerninger, Ef. 2, 10. Og her skal vi la bønnen og arbeidet gå hånd i hånd.

Kap. 1: JERUSALEM I NØD.

I første kapittel beskrives Jerusalems nød og det Nehemja gjorde for byen. Hananis beretning gjorde veldig inntrykk på ham, og han bestemte seg straks for å gjøre noe med det. Men det er viktig å legge merke til hvordan han begynte.

Vi kan dele dette kapitlet inn i tre deler. Først:

I. Jerusalems nød, v. 1-3.

1. Nehemja, Hakaljas sønns historie. I måneden Kislev, i det tjuende år, da jeg var i borgen Susan,

2. kom Hanani, en av mine brødre, og noen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da om jødene - den rest som var blitt frelst fra fangenskapet - og om Jerusalem.

3. De svarte meg: De som er blitt igjen fra fangenskapet, og nå bor der i landet, er i stor ulykke og vanære: Jerusalems mur er nedrevet og portene oppbrent.

Det tales her om jødene, som er Abrahams ætt og arvinger til Guds mange løfter, v. 2. Det var hans eget folk han fikk høre om. Tre ting sies som det her:

1) Det var en rest som var frelst fra fangenskapet. Vi vet at ikke alle reiste tilbake fra Babylon da Kyros ga amnesti til jødene. Ca. 50.000 jøder vendte hjem første gang (Esra 2, 64-65). Men mange slo seg ned i Babel og ble der. De som drog hjem, omtales altså som frelst fra fangenskapet. Heller ikke alle ble bortført. Derfor var det i Jerusalem både hjemkomne fanger og mennesker som hadde bodd der hele tiden.

2) Folket var i stor ulykke og vanære. Selv om de var kommet hjem, var ikke alt vel. Det stod ikke bra til med den frelste rest, Guds folk. De behøvde hjelp. De måttes vernes og trygges.

3) Jerusalems murer var nedrevet og portene brent opp. Det betød at byen var åpen og dermed et lett bytte for fienden. Murene var forsvarsverket på den tid. Før de var satt i stand, kunne ikke folket være trygge. Fienden var mektig og listig. Av den videre beretningen går det fram at ikke hele muren var borte. Deler av den stod fremdeles. Men det var til ingen nytte. Så lenge det fantes åpning, var byen i fare. Alt måtte gjøres i stand. Det samme gjaldt portene. Nå gjaldt det folkets trygget.

Vi skal også huske at noe var gjort før Nehemias kom: templet var reist, om enn ikke i sin første prakt. Og vekkelsen og reformasjonen var begynt. Men noe viktig manglet.

Slik kan vi også se det i vårt folk. Guds tjenere har gjort og gjør en stor innsats for Herren. Men vi må aldri slå oss til ro med det som er. Det er nytt land å innta, nye misjonsmarker og mange mennesker som burde vinnes for himlen.

Det var beretningen Nehemias fikk. Og det er budskapet til oss.

Se, markene er hvite og høsten er så stor...

II. Nehemias’ nød, v. 4.

Hvilken virkning hadde dette på Nehemias? Trakk han på skuldrene og sa: Det var trist, men vi kan ikke gjøre noe med det? Hvordan reagerte han?

Allerede det at han spurte etter sitt folk, v. 2, viser at han hadde omsorg for det. Og den var ikke overfladisk:

1) Han satte seg ned og gråt og sørget. Folkets nød ble hans nød. Han som selv hadde det godt, tok folkets skjebne som sin. Den sterke mann ble beveget til tårer.

2) Han sørget dag etter dag. Han holdt ut i 4 måneder, kap. 2, 1. Det var ingen flyktig stemning eller tilgjort sorg. Nøden var blitt alvor. Den var blitt et fast grep om hans hjerte og samvittighet. Det var blitt en hjertesorg som ikek ville slippe ham og som pinte ham natt og dag. Han hadde det omtrent som den senere Paulus da han tenkte på sitt folk (Rom. 9, 1-3; 10, 1).

3) Han fastet og bad for Guds åsyn denne tiden. Han gjorde det ikke offentlig slik at alle skulle se det. Han gikk inn i sitt lønnkammer og lukket døren. Først da kan vi tale åpent. Dermed begynner det et nytt avsnitt i hans liv: bønnen og arbeidet får nå veldige konsekvenser for Guds rike. Nehemias kastet sin sorg på Gud, det er den rette vei å gå med alt. Dit kan vi komme med våre sorger og bekymringer. 1. Pet. 5, 7).

Nehemias brukte slik den rette måte å hjelpe folket på. Kan vi ikke hjelpe dem der, står vi maktesløse. I vår moderne og teknologiske tid har vi lett for å sette vår lit til metoder og menneskelig strategi. Men før Nehemias bad om permisjon til Judea, gikk han inn i en lang bønnekamp. Er vi villige til å begynne der?

En merkelig sak skal vi peke på: Hvorfor gjorde folket i Jerusalem så lite med saken selv? Hvorfor måtte en som var langt borte, se det og begynne arbeidet?

Mon det ikke ofte er slik at vi ser feil og mangler bedre på avstand enn nær ved. De som går midt inne i byen, blir så vant til den daglige rutine. Noe særlig ondt skjer ikke. Men en som kommer utenfra oppdager snart faren og forstår: her må noe gjøres.

III. Nehemias’ bønn, v. 5-11.

Her får vi et lite gløtt inn i hans lønnkammer. Når han forteller oss det, er det nok ikke for å vise fram sin gudsfrykt. Forfatteren er heller inspirert av Gud til å fortelle oss hvordan en bønn er som har ”makt hos Gud”. Det er nemlig visse element i denne bønnen som må være til stede om Gud skal kunne bruke den. Saml. Esra 9,6 og Dan. 9, 20. Vi vil her bruke Matthew Henrys inndeling av bønnen:

1) Hans ydmyke henvendelse til Gud, v. 5. Han gir Guds navn ære. Dan. 9, 4. Også vi skulle nærme oss Gud med hellig ærefrykt for hans majestet og hederlighet, men også med hellig tillit til hans nåde.

2) Hans bønn om å bli bønnhørt, v. 6. Dette viser hans tillit til Gud, Hebr. 11, 6. Han visste at Gud var til og hørte hans rop. Han hadde et levende håp om at Gud ville svare.

3) Hans ydmyke syndserkjennelse, v. 6-7. Han ydmyket seg ved å bekjenne både sin egen synd og folkets. Det er uttrykk for den rette nød. Vi har alle synd, også som kristne. Vi har begått mange overtredelsessynder og mange unnlatelsessynder. Vi har ødelagt for oss selv, for Guds folk og for verden og krenket Guds majestet. Nehemias stanser ikke ved sin egen synd. Han identifiserer seg med sitt folk og gjør bot for det. De har ikke holdt Guds bud, men gått sin egen egoistiske vei. Det er kjernen i all synd.

Derfor må gjenoppbyggingen forberedes i lønnkammeret. Hvis vi ikke er trofaste her, mine venner, er all aktivitet og planlegging nytteløs. For også vårt folk behøver bot og bønn. Og noen må være villig til å gå inn til Gud i folkets sted. For det norske folk ser ikke sin nød i dag. De fleste synes det går bra. Det viktigste vi trenger i kirken og misjonsorganisasjonene nå er derfor noen bedende mennesker. Vil du være en slik Nehemias?

4) Hans bønn om miskunnhet for Israel, v. 8-11. Han begrunner den med det Gud har sagt før, v. 8-9. Han minner Gud om løftene og hans pakt med folket. 5. Mos. 30, 1-5. Det er den beste grunn for vår bønn. Salme 119, 49. Videre anfører han Guds forhold til Israel før. Han sier: dine tjenere og ditt folk. Det er Israel, v. 10. Jes. 63, 19.

Deretter anfører han Guds gjerning for Israel: Han har utfridd dem med sin store kraft, v. 10. Og han er den samme til evig tid. Salme 102, 28; Hebr. 13, 8. På dette grunnlag ber han om at gjerningen må lykkes, også når han nå skulle gå til kongen og be om å få reise til Israel.

Han hadde frimodighet til det - fordi det var Guds gjerning.

Det er også vår frimodighet.

Kap. 2: MURENE SKAL BYGGES.

Nehemias skulle altså til Jerusalem i et stort oppdrag. I kap. 2 kan vi lese om fire ting i forbindelse med hans arbeid. Dette kan lære oss noe i vårt arbeid for Gud.

Først skal vi merke oss tidspunktet. Det skjer i måneden Nisan, som omtrent tilsvarer april. Og det var i samme måned Jesus ble dømt og korsfestet. Fire måneder er gått siden Nehemias fikk bud om Jerusalems tilstand. Denne tiden har han tilbrakt i gråt og bønn til Gud. Nå får han oppleve bønnesvar.

I Nehemias’ arbeid ser vi fire stadier som ofte går igjen i Guds rikes arbeid. Dette skal vi nå stanse for.

I. Forberedelsen, v. 1-9.

En god forberedelse hører alltid med i Guds rikes arbeid, og resultatet avhenger ofte av det. Mange ganger ble nok fruktene få og ringe fordi arbeidet manglet en skikkelig forberedelse. Vi møter faktisk noen som taler spottende om en slik forberedelse og sier at Gud skal gjøre alt i sin tid.

Denne forberedelsen var i full forståelse med landets myndigheter. Det skulle gå rett for seg. Det er også tjenlig for Guds rike. Det er først når forbudet mot å forkynne Guds ord og når staten vil tvinge en til å handle mot sin Gud-gitte samvittighet, at vi må bryte med statens lover. Apg. 4, 19; 5, 29. Jfr. Rom. 13, 1f.

1) Kongen merket Nehemias’ nød og sorg, v. 1-3. En munnskjenk skulle aldri vise sorg i kongens nærhet. Det var tegn på forakt for kongen eller det var et dårlig varsel. Det kunne medføre avskjed eller i verste fall dødsdom. Derfor hadde han grunn til å bli redd, v. 2.

Nehemias våget seg nå til å fortelle grunnen til sin sorg: Jerusalems nød. Her viser han seg som en god pedagog ved å bruke noe jødene og perserne hadde felles: omsorgen for de døde. Kong Artaxerxes forstod sorgen når han nevnte fedrenes graver.

Slik skulle vi bære vår sorg over den døende verden selv om det vil medføre spott og kanskje fare. Likeens skulle vi bestrebe oss på å finne det rette tidspunkt og den rette måte å arbeide på. Våre metoder er ikke alt og heller ikke det vesentligste. Men de bør være slik at vi ikke unødig gjør skade eller skaper hindringer for evangeliet. Jfr. 1. Kor. 9, 12. 22f.

2) Når så Nehemias får anledning til å legge sin sak fram for kongen, merker vi igjen hans frykt og tillit til Gud, v. 4-5. Når kongen spør hva han ønsker, kommer han ikke straks fram med det. Først ber han, v. 4. En stille bønn om hjelp blir sendt opp til Gud i himmelen. Han vet at han selv kan ikke overtale kongen. Gud må gripe inn for å legge forholdene til rette. Han hadde lært den lekse som Jesus lærte sine disipler: For uten meg kan dere intet gjøre, Joh. 15, 5. Akkurat i det øyeblikk kjente han hvor avhengig han var av Gud.

Men når han hadde lagt saken i Guds hender, spurte han frimodig om å få dra til Jerusalem og bygge opp igjen byen. Hvis han hadde regnet på menneskelig vis, hadde han visst svaret på forhånd. Det hadde da blitt negativt. Nehemias visste godt at det var forbud mot å bygge byen, Esra 4, 21ff.

En Guds medarbeider kan ikke regne slik. Han må regne med underets Gud. Da skjer det utrolige.

3) Gud har godkjent det arbeid Nehemias tenker å gjøre, v. 6.
Kongen gir ham lov! Veien har åpnet seg. Endog tiden blir bestemt,
og den fikk Nehemias selv avgjøre. Kongen hadde sikkert forstått at
han ikke hadde lumske politiske hensikter med sin reise. Vi får vite
at kongen alltid hadde hatt godhet for ham, v. l. Nehemias hadde
vist seg tilliten verdig som en pålitelig, stabil mann. Derfor kunne
han også regne med lojalitet på denne reisen.

Dette ska1 lære oss at livet vårt som verdslige borgere har betydning for den tillit verden får til kristendommen. Hvis denne tanke virkelig får gripe oss, ville vi kanskje være langt mer forsiktige enn før. - Kirkehistorien viser desverre at kristendommen som et ytre byggverk har mange skampletter. Det har nok hindret misjonen mang en gang. Vi er visst ikke uten skyld noen her. Verden legger også merke til de små ting.
4. Nehemias ber så om brev til lederne i landet hinsides elven. v. 7-8. Han får kongelig bemyndigelse til å reise og blir dermed kongens offisielle representant. Dette viser hans omtanke, visdom og klokskap. Nå hadde han autoritet og beskyttelse. Han dro ikke i selvbestaltet hovmot. Han sørget for å være innen lovens ramme. Det skulle snart vise seg å være til nytte.
5. Dermed drar han av gårde. v. 9. Han hadde krigshøvedsmenn og hestfolk med. I virkeligheten kom han nå som nyutnevnt stattholder over Juda. Kap. 5. 14. Det kan bety at Juda nå ble skilt ut ut som eget område fra Samaria. Det skal vi se får betydning senere.
Nå skal vi merke oss at Nehemias ikke sier noe om sitt egentlige
ærende når han leverer kongebrevet. Noe må først skje.

II. UNDERSØKELSEN, v. 11-16.

Nehemias er tre dager i Jerusalem uten å si noe om hvorfor han er i
kommet. Han frykter at fienden skal legge hindringer i veien. v. 10. Før han la fram planen for Israels eldste, ville han besiktige byen. Han tenkte særlig på murene, for de betød sikkerhet for folket. En åpen by (d.v.s. uten murer) var et lett bytte for samaritanerne og om-flakkende folk. Det gjaldt å sette dem i stand.
Om natten drar han ut med noen få menn for å undersøke skaden på murene. Det var et sørgelig syn. Både murer og porter var ødelagt. Ved Kongedammen var alt så ødelagt at ridedyret ikke kom fram; alt var en ruinhaug (ved Kedron).
Han måtte først undersøke skaden og kjenne saken, før han kunne arbeide rett. Det måtte han gjøre i skjul - han visste ikke hvem han kunne stole på ennå. Dette viser igjen hans visdom i arbeidet. Han tenkte før han arbeidet, v. 12 og 16.
”Jeg så på Jerusalems murer som var nedrevet.. .”, v. 13. Enhver arbeider for Gud må ofte ta slike ensomme natteturer der han dveler ved ”Jerusalems skade”. Jfr. Jer. 5, 1 og Amos 6, 6. Forkynneren må se hvilken verden vi lever i og hvordan det går den etter døden for å kunne eie den rette glød i arbeidet. Jeg undres på om ikke vår predikantgenerasjon har tapt atskillig her? La oss huske William Booths ord (stifteren av Frelsesarmeen): ”Hvis mine medarbeidere fikk være 5 minutter i Helvete, var det all den utdannelse de behøvde”.

III. BEGYNNELSEN, v. 17-18.

Nå er tiden inne til å fortelle lederne om planen: ”Men nå sa jeg
til dem...” Han argumenterer med to ting: Først selve ulykken. Han appellerer til det de vet: Dere ser selv. De har bodd her i så lang tid,
de må vite hvordan det står til. Her legger vi merke til en fin detalj,
som viser hvordan Nehemias var som menneske. Han sier ikke: Nå
skal jeg bygge muren, kom og hjelp meg. Heller ikke gir han påbud: Nå må dere sannelig bygge opp igjen murene.
Nei. Nehemias sier: Dere ser selv den ulykke som vi er i. Han identifiserer seg med folket og dets nød. Det er alltid kjennemerket på en sann Guds medarbeider. Han sitter aldri på sin høye hest og befaler. Han stiger inn i folkets situasjon og blir som en av den. Derfor fortsetter hsn: La oss bygge den opp igjen. La oss gå hånd i hånd og arbeide sammen på verket.
Men en slik tale kan aldri helt overbevise. Vi vil så lett komme med motinnlegg om vansker og problemer som møter i misjonsarbeidet
også i dag. Derfor har Nehemias et annet argument: Gud vil det. Han har latt det lykkes. Da vil det gå godt. Det overbeviste folket. De
kunne nå møte motstanden med tro på Gud. Og det skulle de få god bruk for i ukene framover. Helhjertet tok de fatt på arbeidet. Her virket Gud selv gjennom svake mennesker.
Man mener at Nehemias bygde en ny mur et stykke over den gamle, uten bare å reparere den som var før. Det gjaldt i det minste noen
steder. De siste arkeologiske utgravinger skal vise det. (New Bible
Commentary, p. 405.) Dette arbeidet begynte l. august 444 f. Kr. og
var ferdig etter 52 dager, den 21. september s. A. (kap. 6, 15). - (Wycliffe Bible Commentary, p. 437.)

IV. MOTSTANDEN. v. 10, 19-20.

Der Guds rike går fram, vil alltid motstanden komme. Det er en Åndens lov. Nehemias opplevde det straks han kom til Juda, v. 10. Selv om han ikke fortalte hvorfor han kom, forstod også fienden at han ville arbeide for Israels barns vel. Det syntes de ille om. Sanballat og Tobias var samaritanere. Den første er nevnt som stattholder i Samaria i Elefantine-papyrusene fra 408 f. Kr. Han var fra Beth- Horon.
   De følte hans komme som en trussel. Og straks arbeidet begynner, møter de fram med spott og forakt. Det er gjerne første steg i motstanden. Dernest forvrenger de motivene og beskylder dem for politisk opprør, v. 19.
   Nehemias har et godt svar: Gud vil la det lykkes! Da kan ingen motstand hindre arbeidet.
   Samaritanerne derimot har ingen del i dette. Derfor er heller ikke Nehemias redd dem. Arbeidet kan fortsette.
   Men motstanden er de ikke ferdig med. Den skal de møte hele tiden. Slik må en Guds tjener til alle tider stride: Han må vente motstand, men alltid sette sin lit til Gud, han er en evig klippe. Jes. 26, 4.

Kap. 3: JERUSALEMS MURER.

I det tredje kapittel omtales byggingen av Jerusalems murer og porter. Vi skal først se litt på murene, på deres betydning for Israel,
og hvordan de kan minne oss om åndelige sannheter.

l. BYENS VERN.

Murene lå omkring byen og skulle verne den og folket mot fienden som bodde omkring dem. Nå skulle byen altså bli vernet på alle kanter. - Derfor kan murene være uttrykk for den fullstendige trygghet som et Guds barn har i Kristus. Han verner om oss på alle kanter, slik Satan sier om Job: ”Har du ikke hegnet om ham og hans hus og om alt som hans er, på alle kanter” g Job. 1, 10. Dette er stillingen et Guds barn er i.
Tårn ble reist langs muren - i dette kapitel er bare nevnt fire. Der skulle vaktpostene stå for å skue utover landet om fienden kom. Slik
må vi være på vakt for ikke å overrumples av fiendens listige angrep. Ef. 6, 11.

II. BYGNINGSMENNENE.

Når vi leder gjennom kapitlet, finner vi snart at folket kan deles i to grupper m.h.t. arbeidet.
   De fleste arbeidet trofast på verket. Den første som begynte å arbeide var ypperstepresten Eljasib, v. l. Han og prestene bygget fåreporten. Selv om han hadde den høyeste åndelige tjeneste i Israel, anså han seg ikke for god til å bære stein og ta ansvar for grovarbeid. Det er den rette ydmykhet. Ingen Guds mann skulle være for ”fin” til å gjøre noe slags arbeid. -
   Etter prestene kom folket i arbeid, både fra byen og landet omkring. De fikk hvert sitt stykke å sette i stand. En bestemt del var deres ansvar. Her arbeidet flere høvdinger (v. 9, 12, 14 m. fl.), gullsmeder (v. 8, 31.32), leviter (v. 17) og kremmere (v. 32). Hele folket var i arbeid, hver tok sin del.
   Med ett unntak. Og det er det tristeste vers i dette kapittel. Det står nemlig om noen: ”Men de fornemme blant dem (fra Tekoa) bøyde ikke sin nakke under arbeidet for sin Herre-, v. 5. De følte seg så fornemme at steinarbeidet var for simpelt for dem. - Slike ting opp- lever vi ofte i arbeidet for Gud også i vår tid. Det er noen som ikke vil bøye seg og tjene. De lar heller andre arbeide for sin egen sikkerhet.
Når murene er ferdige, vil de nyte trygghet bak dem - det andre har
slitt for.

Ill. INNVIELSEN.

Vi skal nå merke oss en fin side ved dette arbeidet. Så snart de hadde
bygget en del av muren ferdig, helliget de den. Det ble bygget med både porter og tårn, v. l.
Hel1ighet betyr innvielse til Gud og adskillelse fra verden. Disse to
ting hører sammen i gudslivet og kan ikke skilles. Med dette ville de gi til kjenne at Israel ikke bare regnet murene som et jordisk vern. De regnet med Guds hjelp. Derfor møter vi ofte denne innvielsen igjen
i Israels historie. Den første gang var ikke nok, det skulle gjentas. Og grunnen var åpenbar: De hadde lett for å blande seg med hedningefolkene omkring dem.
Innvielsen av murene kan derfor stå som symbol på skille mellom
jødene som et spesielt åpenbaringsfolk og andre folk (gojim, som de ble kalt).
Slik kan også vårt liv og arbeid for Gud lett bli påvirket og preget av denne verdens vesen. Vi blir ”bombardert” av verdslige inntrykk hver dag - gjennom aviser, tidsskrifter, radio og TV. Den troende som ikke bygger og hel1iger murene, vil snart kunne ta skade på sin sjel. Dette kjente selvsagt forfatterne av NT til, og derfor skrev de så alvorlige ord om de kristne og verden - l. Joh. 2, 15-17, Jak. 4, 4,
Rom. 12, 3 og Joh. l5, 19.

IV. SAMARBEID.

Ved byggingen av Jerusalems murer oppdager vi et fint samspill mellom de forskjellige grupper av folket. Her finner vi den rette form for samarbeid i tjenesten for Gud.
   Slektene hadde hver sin del av muren å fullføre. Men hele tiden leser vi at de sto ved siden av hverandre, v. 2, 4, 5 m. fl. st. og etter noen bygget andre videre, v. 16 fr.
   Et slikt samarbeid er tillatelig og rett. Vi skal hjelpe hverandre i striden for å bygge Guds rike.
   Men vi skal merke oss en viktig ting som vi skal tale mer om i et
senere kapittel: Samarbeidet kunne ikke skje med hvem som helst.
De kunne bare arbeide sammen med Guds folk Israel. Hedningene og samaritanerne måtte definitivt utelukkes fra deres virksomhet. Det ser vi av et par steder.
   Først Esra 4, 1 ff. Det var i år 519 da tempelet skulle reises. - Hedningefolk som var ført dit av assyrerkongen ville delta i oppbyggingsarbeidet. De forega endog at de dyrket den samme gud som Israel. Det gjorde de kan hende også, på utvortes vis.
   Men hva svarte Serubabel og Josva til et slikt tilbud om samarbeid?
”Det lar seg ikke gjøre at dere er sammen med oss om å bygge et hus
for vår Gud; vi vil være alene om å bygge hus for Herren”, v.1. Blankt avslag. Vi hadde kan hende tatt i mot innbydelsen med alle slags fornuftige grunner. Men lsrael visste at da ville det ikke lenger være Guds arbeid og Guds hus.
   Når de ikke fikk være med i arbeidet, ble de harme og gjorde alt
så vanskelig de kunne for dem. Ved byggingen av murene, gjentar det samme seg. Motstanderne gjør hva de kan for å hindre arbeidet og innbyr jødene til samrådingsmøter, Neh. 6, 2. Men svaret er: ”Jeg holder på med et stort arbeid, og kan ikke komme ned”, v. 3.
   Slik må en Guds mann svare verden.

Kap. 3: JERUSALEMS PORTER.

Vi skal nå tale spesielt om Jerusalems porter og se på dem som symboler på åndelige erfaringer. Guds arbeid i oss og ved oss er som et bygningsarbeid. Kristus er grunnvoll og hjørnestein (l. Kor. 3, 11;
Ef. 2, 20), og vi er levende steiner i Guds hus, sier apostelen (l. Pet.
2,5). Gud er byggmester og skaper.
Vår oppgave som kristne er å bygge Guds rike på jord. Han vil bruke oss i sin tjeneste. Ser vi oss om i verden, er det mye som mangler ennå. Men han arbeider (Joh. 5, 17), og ber oss være sine medarbeidere. (l. Kor. 4, 1-2).
For å danne oss til rette tjenere, arbeider Gud på oss og i oss. Dette
arbeidet er viktig. Han begynte tidlig med det og blir ikke fort ferdig. Han har en stor plan med oss. Kunne vi se hele huset, ville vi undre oss. Men det får vi først i evigheten.
Hva skjer når Gud arbeider? Her skal vi bruke portene som symboler på slike erfaringer og opplevelser.

1. FÅREPORTEN.

Den første porten som skulle bygges var fåreporten, v. 1. Den skulle ypperstepresten Eljasib og hans brødre og prestene sette i stand. Bildet av Guds folk som sauer er velkjent i Bibelen. Jesus bruker det i Joh. 10 om disiplene. (Jfr. l. Pet. 5,2-4, Esek. 34,23; 37,24, Jes. 40, 11, Salm. 23, Hebr. 13, 20.)
   For å kunne arbeide for Gud, må vi først ha gått inn gjennom
fåreporten. Det er de som følger ham, som kan tjene Jesus rett. Da vi tok i mot Jesus, ble vi Guds eiendom. Han vil så lede oss og hjelpe oss. Som troende har vi sauens natur: Avhengige av hyrden og hjelpeløse i oss selv. Men hyrden gir oss trygghet. Vi er i hans hånd. Han svikter aldri.
    De som har forvillet seg, blir oppsøkt av hyrden. Han går til han finner det, fordi han elsker de fortapte.
    Bibelen gir forresten et dobbelt av oss som Guds barn: Vi er Kristi får, men samtidig medhyrder (l. Pet. 5, 2-4). Jesus er overhyrden som vi står til regnskap for.

2. FISKEPORTEN.

    Den neste port som skulle bygges, var Fiskeporten, v. 3. Inn denne
porten ble fisken fra Joppe fraktet til mat for folket.
   Nå bruker Bibelen også dette som bilde på de troende. Jesus sa til
sine første disipler: «Følg meg, så skal jeg gjøre dere til menneskefiskere», Mat. 4, 19. Det er vår oppgave som kristne.
    Legg merke til at det var den andre porten som ble bygget, ved
siden av fåreporten. Det kan nå fortelle oss at enhver troende kan
vitne om sin Frelser og være hans redskap. Vi skal ikke vente til vi er
blitt «modne» eller lærde. Vi skal ut og fiske i dag. - Vi er alle misjonærer. Verden er full av syndere som trenger Frelseren.
    Vårt land er i ferd med å avkristnes, og Gud venter av sine at de
rnå gjøre sitt ytterste for å rive noen ut av ilden.
    Vi føler på vår uduelighet i dette. Men Jesus visste om alt. Derfor
sa han: «Jeg vil gjøre dere til fiskere». Han vil lære den som er villig
å gå, ofre og lide for hans sak.
    Som fiskere må også vi være tålmodige og vente. Vi må stadig forsøke nye steder. Men det viktigste er at vi har et brennende hjerte
som har nød for ufrelste.
    Har vi mistet det, skulle vi i dag gjenoppbygge fiskeporten. Det gjør
vi ved å gå til Jesus og bekjenne vår ulydighet og be om ny nåde til
tjeneste.
                                Jeg vil ut, jeg vil ut på det brusende hav,
                                vinne sjeler jor himlen og Gud - - -.
                                                                        (H. A. Tandberg)

3. DEN GAMLE PORT.

    Etter fiskeporten skulle Den gamle port bygges. Det var Damaskus- porten, hovedinngangen fra nord. Den måtte settes i stand.
   I Guds rike er det bare en hovedinngang, den har vært lik til alle
tider. Den gam1e port taler om Nådens og frelsens port. Den b1e bygget ved Golgata og b1e fullført ved Jesu rop Langfredag: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Mange forakter den nok og sier den passer ikke for vår tid. De mener den er for gamle, syke og barn. Men alle behøver den, også, det moderne verdensmenneske såve1 som mus1imen. Om den er gamme1, vil det ikke bli bygget noen ny. Hovedveien inn blir alltid Jesu kors. Gamle tiders frelse er for den nye tid. Vi får aldri noen annen. Den er nok for alle, i 1ivsstriden og i døden.
   Vi må derfor forkynne Den gam1e port, Jesu-navnet som a1dri blek-
ner. Den ble bygget etter fiskeporten. Skal vi fiske rett, må vi lede menneskene inn gjennom Den gamle fre1sens port.

4. DALPORTEN.

    Helt i sørvest, ned mot Hinnoms da1, lå Da1porten. Som kjent ligger Jerusalem på høye fjell, ca. 800 m.o.h. Her gikk veien ned fra høydene mot den dystre dalen som har gitt navnet til he1vete.
    Etter en lang arbeidsperiode i Guds rike vi1 en kristen ofte bli ført ned i da1en. Vi kan ikke alltid være på Forklarelsens berg og opp1eve de herlige stunder. Vi må ned - til arbeidet og lidelsen i verden. ”På det jevne - ikke i det himmelblå - der har livet satt deg stevne, der skal du din prøve stå.” - Nå kan en kristen ofte føle at han blir ført nær he1vetes port i anfektelsens stund. - Da ska1 vi ikke glemme at rosene vokser i dalen, ikke på fjelltoppene. ”Sølvet det er seg så edelt et malm - sorgen er sølvet, det edle malm,” sier Ibsen.
    I den åndelige dalen får vi se hva vi eier i Jesus. Han er liljen i dalen. I tunge stunder blir Jesu skjønnhet størst. Går vi lenger langs muren, vil vi se en ny port:

5. KILDEPORTEN.

Den skal både slukke tørsten hos trette vandringsmenn, og til renselse fra synd og urenhet. En kristen må aldri glemme at han trenger fornyelse ved å komme til blodskilden og på ny ta i mot Guds tilgivelse for et forfeila liv.
Kildeporten skal hjelpe oss til å være i Guds ledelse og vilje med vårt liv. Vi kan ta oss selv ut av Herrens ledelse ved synd og ulydighet. Når vi glemmer å bøye oss ved kilden, taper vi målet av syne. Ordet sier så klart: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. l. Joh. 1,9. Det er ord til Guds folk.

6. MØKKPORTEN

    Den lå sør for tempelplassen, ned mot dalen. Her ble avfall både fra byens befolkning og fra tempeltjenesten ført ut. Ved offerhandlingene ble det mye avfall som måtte bort fra det hellige sted.
    Slik er det for en kristen. Selv ved vår tempeltjeneste blir det mye søppel som må bort. Vårt eget er verdiløst i Guds øyne. Det gjelder både første gang da vi ble frelst og alltid senere. ”Intet kan jeg bringe deg, til ditt kors jeg klynger meg.”
    Paulus var klar over det. Han sier til Filippenserne: Det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap, ja, jeg akter og i sannhet alt for tap. Fil. 3. Vi må se at vi er fallitt i oss selv og vedgå det. Hele livet.
    Hvis vi skal være brukbare i tjenesten, få lede noen inn Den gamle
porten, må vi ofte til Møkkporten og kvitte oss med synden som henger så fast ved oss og vil hindre oss i løpet. Egoistiske motiver og syndige tanker og handlinger er hindringer for Gud. Derfor står Møkkporten og Kildeporten så nær hverandre - de hører sammen.

7. VANNPORTEN, v. 26.

Ved Kedrondalen og Gihonkilden lå Vannporten. Her ble Salomo salvet til konge. l. Kong. l, 33, 38, 45. Herfra går en tunnel inn til
Siloadammen inne i byen, (laget av kong Hiskia). Vannet er livsviktig for folket. Selv under beleiring kan kilden gi vann og dermed livberge folket.
Slik skal Jesus være livsens levende vann for oss i tørketider og vanskelige stunder så vel som i medgang. Joh. 4, 14; 7, 37f.

8. HESTEPORTEN, v. 28.

    Prestene arbeidet ved Hesteporten, som ifølge 2. Krøn. 23, 15 førte
inn til kongens hus. Antagelig lå den ikke langt fra tempelplassen og slottet.
    Hesten er ikke nevnt i Israels første tid, og ble først alminnelig på
Salomos tid. I bibelsk billedspråk står hesten ofte som øymbol på hedensk makt. Salm. 20, 8. Hag. 2, 23. Sak. 12, 4. I Åpb. og Sak. er hesten dessuten bilde eller symbol på krigen.
    Vi kan her bruke det som symbol på menneskets kjødelige styrke, alt det som ikke er av Ånd (Gud). Hesten står for det vi kan utrette selv i egen kraft og av egen iver. Men det har Herren ikke behag i. Salm. 147,10-11, Jes. 31,3, Salm. 20, 8.
    Kjøtt og blod skal ikke arve Guds rike, heller ikke er vi brukbare for Gud i egen kraft slik Jesus har sagt: Uten meg kan dere intet gjøre. Joh. 15.
    Men kjødets kraft i oss vil så gjerne komme fram. Derfor må Gud ofte bøye oss under sin vilje. Vi er stolte av natur og har ikke lett for
å stige ned. Derfor kan ofte Guds handling med oss virke hard når han skal vise oss at nådens kraft er størst.
    Hesteporten trenger ikke å bygges. Den har vi. Den skal rives. Det
står heller ikke her at den ble bygget. Gud har en livslang oppgave når han skal ydmyke de stolte. Derfor sier Skriften: Ydmyk dere under Guds veldige hånd -. l. Pet. 5, 5. Jak. 4, 7.

9. DEN ØSTRE PORT, v. 29.

Ringen er snart sluttet. Vi har vandret rundt hele Jerusalem. Vi er kommet mot øst. Det taler i bibelsk billedspråk om Jesu komme. De døde gravlegges med ansiktet vendt mot øst - som symbol på at de
skal se og møte Kristus når han kommer i sky for å hente sin brud. Og vi tror at Jesus Kristus er nær for døren. Tegnene viser at tiden er
inne. Om kort tid vil han være her og ta oss hjem i sky. l. Tes. 4, 16f. Som de vise menn må vi følge stjernen i øst og være rede. Mat. 2, 2. Han åpenbarer seg for dem som venter på Ham. Jesus sa til sine: ”La deres lender være ombundet og deres lys brennende og vær likesom folk som venter på sin herre”. Luk. 12, 35f.
Også vi må - ved Guds nåde - nå fram til den østre port.

10. MØNSTRINGSPORTEN, v. 32.

    Den siste porten er Mønstringsporten, som på hebraisk heter Mifkad. Den kommer etter Den østre port. Her er vi ved et brennende spørsmål for enhver kristen. Når Jesus kommer og henter oss, skal han mønstre sin hær, sine tjenere på jord. Mønstringen er regnskapsdagen når tjenesten og livet for Jesus blir bedømt. Bibelen har klare ord om
at vi skal få lønn slik Gud bestemmer; ikke etter de synlige frukter, men etter troskap og motiv. l. Kor. 3, 8-15, 2. Kor. 5, 10, Ef. 6, 8.
    Når vi står ved Mønstringsporten skal ingen angre noe av det han ofret og led på jord. Da vil vi visst bare tenke: Hvorfor gjorde jeg ikke mer for Jesus, min Herre?
    Når basunens toner lyder, er lidelsen slutt. Da begynner fryden og
gleden. -

    Ved innvielsen av murene, ble tjenerne, (levittene), hentet fra alle
deres bosteder og ført til Jerusalem for å holde gledesfest. Neh. 12, 27.
Da var jubelen så stor i Jerusalem at den hørtes lang vei, v. 43.
    Slik vil det også bli i det nye Jerusalem.
    Skal du også være med der?

    ----
    Mens jødene arbeidet på Jerusalems murer, opp1evde de gang på gang at motstanderne forsøkte å øde1egge verket. De forsøkte på mange måter å forandre taktikk og metode i sin intense motstand. På flere områder kan dette stå som eksempel på hvordan den onde motarbeider Guds verk til alle tider. Denne motstanden begynner for alvor i kap. 4, selv om vi allerede i kap 2, 10 så en liten begynnelse. Men det viser seg å være de samme personer som står bak hele tiden.
    Når altså en troende begynner å arbeide for Gud og slik blir nyttig i Guds rike, sender Djevelen sine tjenere ut for å ødelegge. Han har alltid brukt mennesker i sin tjeneste, og gjør det fremdeles. Så lenge vi er i ro og ikke i aktiv Guds tjeneste, kan Satan la oss være i fred. Men straks den ivrige Nehemia får folket i sving, b1ir det liv i samaritanernes leir.
    Vi skal stanse litt for

ISRAELS FIENDER, kap. 4 og 6.

I kap. 4 og 6 tales om to viktige forhold: Fiendens motstand og om hvordan fienden ble beseiret. En femfoldig motstand ble møtt med en femfoldig kamp.

1. FIENDENS MOTSTAND.

    Motstanden kommer i flere trinn, og den øker i intensitet og styrke. Den er så listig at bare en Guds mann gjennomskuer den. Israels lykke på denne tid var at de hadde en leder som hadde stor mistillit til alle menneskelige anstrengelser og bare regnet med Gud. Derfor fikk også striden det utfall Bibelen beretter om. Men det var hardt mens det hele sto på. En svak leder hadde bukket under, men Nehemias visste at det var Guds verk de arbeidet med, og det kunne ikke tape.
     1) Fienden forsøkte seg først med vrede og spott 4, 1-3. Da samaritanerne (Tobias og Sanballat) hørte at Israel hadde framgang, ble de misunnelige og skuffet. De forsøkte å få sine landsmenn til å tro at arbeidet var forgjeves. Jødene kalles ”visne”, og hele byggverket blir spottet og vitset bort: Skal det fullføres i dag? Skal de blåse liv i
stenene? Bare en rev hopper på den, vil alt revne! Spott er ofte det første steg i motstanden. Mange faller ved hånflir og latter. Det har
ofte vært et virkningsfullt middel. Jfr. v. 10.
     2) Neste trekk er åpen kamp og list, kap. 4, 8. 11-12. Jødene fortsatte uforstyrret til halve arbeidet var fullført, v. 6. Da ble fienden vred, v. 7. Verden og hyklerne kan aldri tåle at Guds rike vokser.
Nå begynte den åpne og skjulte kamp. Fienden sammensvor seg mot
Israel, v. 8. Få ting skaper slik enhet som en felles motstander. Men
de forsøkte å skjule sine hensikter, v. 11. De skulle liste seg inn i blant
dem og slå Israel ved infiltrasjon. (Merk kommunistenes taktikk i senere tid som har fulgt samme mønster.) Samaritanerne fikk endog noen jøder med seg, v. 12. De lot seg skremme og ville gå over til fienden. Nazister og desertører må vi regne med i all slags ”krig”.
    3) Den tredje måte var særlig farlig: Samarbeid, kap. 6, 1-4. -
    På dette feltet har vi den største strid i dag. Da de hørte at muren var nesten ferdig, sendte fienden bud til Nehemias og ba om samarbeidsavtale. Baktanken var å slå Israel. De ga seg ikke så snart - fem ganger forsøkte de å få til en slik ”avtale”.
    4) Et virkningsfullt middel har ofte vært onde rykter. Det ble nå prøvd, 6, 5-7. Sanballat sendte brev til Nehemias der rykter ble gjengitt: Jødene ville gjøre opprør. Han truer med å føre ryktet videre til kongen hvis Nehemias ikke vil samarbeide, v. 7.
    5) Det siste middel er skremsel, kap. 6, 9-14, 17-19. Målet var å gjøre jødene trette og leie av å kjempe, slik at arbeidet stanset. Deres siste forsøk var ganske dristig og frekt. Sanballat og Tobias leide en mann til å spå ondt om Nehemias og forsøkte å lokke ham til å gå inn i templet, inn i det Aller Helligste, v. 10-14. Meningen var å gjøre ham så redd at han ville gjemme seg i templet for der å berge livet. Men det var ikke lovlig for andre enn ypperstepresten. Det var dødssynd å gjøre en slik gjerning. - Nehemias kjente derimot Guds arbeidsplan og lot seg ikke skremme. Han seiret. Men hvordan?

II. FIENDEN BEKJEMPES.

    Det ble ingen lettkjøpt seier. Men den var mulig ved å bruke de
rette hjelpemidler. Hva er det?
    l) Bønn, kap. 4, 4-5.9 og 6, 14. Det første en Guds mann griper til,
er bønn. For han vet at det er makt. Nehemias hadde prøvd det før (kap. l, 4ff). Han ber at Gud ikke må dekke over synden. Det må bety at synden ikke skal glemmes, men få sin fortjente straff. Han er ikke fylt av private hevntanker, men av Guds rettferdige dom.
    2) Arbeid, kap. 4, 6 og 6, 3. På tross av motstand fortsatte de arbeidet samtidig som de ba. De to ting hører sammen i Guds rike. -
Det ser vi i hele Nehemias’ bok. Skulle Guds verk gå fram, måtte de
stille seg fram som hans villige arbeidsfolk.
    3) Vakt, kap. 4, 9. 13. 16-18. 21-23 og 6, 12. - Jødene skjønte at fienden ville lure seg innpå dem, derfor var vaktpostene nødvendige. Dag og natt skuet de ut over landet om de kunne oppdage noe mistenkelig. I Guds rike er fosvar viktig (jfr. Ef. 6, 10ff hvor det er vesentlig forsvarsvåpen som er nevnt). Folket bar våpen i en hånd og arbeidet med den andre. De var sær1ig redd for infiltrasjon. Med Guds hjelp forsto de når noen ikke var sendt av Ham (6, 12). Intet er så farlig som denne innblanding, og vi skulle være ytterst forsiktige med det.
    4) Tro, kap. 4, 14. 19 og 6, 15. Da noen mistet motet og syntes alt var forgjeves, satte Nehemias mot i dem. Det gjorde han ved å vise dem at arbeidet var stort og viktig. Det gjalt deres eget folk og hjem. Det skulle de arbeide for! På 52 dager var forsvaret i orden, 6, 15.
    5) Tillit til Gud var den bærende kraft gjennom alt strevet, kap. 4, 14. 20 og 6, 16. Uten den var alt forgjeves. Men når Nehemias samlet folket, som var spredt utover muren, ga han dem dette kampropet: Tenk på Herren! Vår Gud vil stride for oss. Da var alt mulig. - Dette ble så klart for alle at endog Israels fiender måtte innrømme: Det var med Guds hjelp verket var utført (6,16).
    I den grad Guds folk i dag vil følge Nehemias’ eksempel på alle fem punkt, vil de kunne være redskaper for Gud og bygge hans rike.

INDRE VANSKELlGHETER, kap. 5.

Midt under byggingen av murene (kap. 4-6) opplever Nehemias at jødene selv lager vansker og er utro. Dette har alltid vært det verste i Guds rike.

I. FOLKETS KLAGE, v. 1-5.

Jødene hadde vendt tilbake til et fattig og utplyndret land. Derfor var det harde tider også materielt sett. Noen hadde for lite mat, andre hadde pantsatt sine eiendommer og andre igjen måtte låne for å betale skatt. Ja, de måtte endog selge sine barn som treller for å berge livet.
Under slike forhold er det ikke underlig at det ”reiser seg et stort skrik”. Kravet var: del med oss, ellers dør vi. Det er tydelig at noen rike hadde benyttet seg av de harde tider og skaffet seg rikdom på de fattiges bekostning, v. 7. Det er aldri Guds vilje.

II. NEHEMIAS IRETTESETTER, v. 6, 13.

Nehemias tok straks affære da han forstod folkets stilling. Han kalte sammen til folkemøte og talte sterkt til dem om uretten. Han ble hellig vred, men tenkte først grundig over saken, v. 7. Irettesettelse må alltid
gjennomtenkes først og skje i kjærlighet. Så irettesetter han lederne som hadde skyld og foreslo en løsning, v. 8-11: et ”jubelår” skal redde folket (5. Mos. 15). Selv går han foran med et godt eksempel, v. 10. Prøven på den rette leder er at han praktiserer sin lære. Guds dom over de utro er heller ikke utelatt, v. 13. Folket skal huske de har med Herren å gjøre. Folket gikk villig med på forslaget, v. 12. Deres ”Amen” bekreftet det.

III. NEHEMIAS’ EKSEMPEL, v. 14-19.

    Han taler så om hva han selv har gjort for dem, at han aldri har vært til byrde for noen. Det sies ikke av stolthet eller æresyke, men for å påvirke jødene til å følge ham. Jfr. l. Kor. 11, 1: Ef. 5, l.
    Han hadde fått en høy stilling (stattholder), men hadde selv ikke mottatt noe av det han hadde krav på, v. 14-15. Fordi han fryktet Gud, hadde han ikke utarmet folket med skatter, ikke kjøpt billig jord, men selv deltatt i arbeidet. I tillegg hadde han brødlfødt 150 mann samt hedninger som kom til ham. Han krevde intet av sin rett, for å hjelpe folket. Slik skal en sann Guds tjener være også i dag. Alt for andre, tjene og ikke herske. Først da kan vi forstå hans bønn til slutt, v. 19. Merk at også her står han til regnskap for Gud, ikke for mennesker. Det er bakgrunnen for bønnen.
    I Nehemias’ og Esras bok finner vi ættelister over Israels folk etter hjemkomsten fra Babel, (Neh. 7, 10, 11, 12). Disse kan gi oss noen glimt inn i forholdene i Israel som vi ikke skal gå forbi her...

KAP. 7: ÆTTELISTEN OVER ISRAEL

    Etterat dører var innsatt i byenesporter og vaktmenn satt ut i en tynt befolket by (v.1-4), blir Nehemias minnet av Gud om å innføre folket i ættelister (v. 5). Han finner fram en bokrull der slektene var opp- regnet (Esr. 2) og kontrollerer at de stemmer. (Jfr. Davids forsøk på å telle folket, noe som Gud ikke hadde befalt. 2. Sam. 24. Vi merker oss følgende om ættelistene:
    l. Oppregningen gjelder i alle tre nevnte kapitler, Juda-, Benjamin- og Levi stammer. Ut fra dette er det ikke grunnlag for å si at alle tolv Israels stammer kom tilbake fra fangenskapet. (Enkeltpersoner fra andre stammer fantes nok igjen.) Som kjent skulle disse tre stammer bo i og ved Jerusalem, og alle oppregninger gjelder dette. ”Israels folk” v. 7 og 73, må derfor ikke bety Nordriket, (som ordet ofte brukes om), men jødefolket - det vil her si Juda-, Benjamin- og Levi øsamme.
    2. Jødene førte nøye regnskap med sitt folk. De mange ættelister i Bibelen vitner om det. De kjente sin stamme og sin familie, (her: kalt etterkommere eller barn). Folket er her delt opp i sju store
grupper: Prester, levitter, tempeltjenere o.s.v.
    3. Noen prester og andre fant ikke sine ættelister, v. 61-65, (Esr. 2, 59-63). De lette etter dem uten resultat og ble utelukket fra preste- dømmet som uverdige, v. 64. Det er en alvorlig påminning for oss alle om å stå i det himmelske manntall når den siste mønstring skal skje.
    4. Hele ”menigheten” var 42.360 tjenere og sangere - i alt 49.942, (v. 66f). Jfr. antall bortførte år 597-586 som i 2. Kong. 24, 14 og Jer. 52, 27-30 oppgis til 14.600.
    5. Hver slekt bosatte seg i sine byer, der ætten var kommet fra, v. 73. Det viser at de også holdt rede på plassen de tilhørte, ikke bare slekten.

KAP. 8: RELIGIØS FORNYELSE

    Etter fangenskapet i Babylon er nå både Jerusalems murer og templet gjenoppbygget. Folket hadde bosatt seg i sine rette distrikter etter slektsregistrene. Gjenoppbyggingen var ferdig.
    Men en ytre fornyelse er aldri nok. Vi har så lett for å lure oss selv med det.
    Det må skje en tilsvarende indre, åndelig fornyelse om man skal leve rett med Herren. Israel behøvde det, og vi har ofte samme behov.

1. Opplesing av Skriften, v. 1-8.

    En ytre sikkerhet var ikke nok. Folket måtte føres tilbake til Skriften hvis den åndelige fornyelsen skulle bli ekte og varig.
    l) Tidspunktet var den 7. måned som tilsvarer oktober, v. 2. - På den l. dag i denne måned feiret jødene ”Basunenes høytid”, (månefesten), som en hellig sammenkomst. (Se 3. Mos. 23, 24-25 og 4. Mos. 29, lff.) Da samlet de seg foran Vannporten. Som vi husker lå den i Kedrondalen der Salomo ble salvet til konge. Her var en stor, åpen plass med plass til mange.
    2) Hele folket var samlet, v. l. De kom frivillig, også kvinner og barn - så mange som kunne forstå, v. 3.
    3) Skriften skulle oppleses av Esra, derfor kom folket. Nå trer Nebemias mer tilbake, og Esras blir den ledende. Han var kommet til Jerusalem 13 år før, og han var med og bygget templet, (s. m. Serubbabel). Når folket nå var samlet til møte, ba de ham lese av Skriften. Det var en grnnn for at de visle ham slik tillit: Han var kjent i Skriftene. Da visste folket at han kunne lede dem rett. Denne fornyelse kan stå som bilde på fornyelse i våre dager.
    De bygget til og med en plattform eller talerstol for at han skulle nå nest mulig, v. 4. Han hadde 13 menn med seg, også slike som var kjent i loven.
    4) Esra leste fra Mose lov for folket. Ikke et kort avsnitt, men ”fra tidlig morgen til midt på dagen” - i seks timer, v. 3. Det viser at han mente Guds ord var viktig for folket, ja, deres eneste redning. Og folket hadde respekt for loven, alt folket reiste seg, v. 5, og kastet seg til jorden, v. 6.
    5) Levittene var med Esras og tolket og utla loven for folket, v. 7-8. Det er ikke alltid lett å forstå Guds ord, vi trenger ofte hjelp til å få
tak i de dype sannheter som er gjemt der. Jfr. 2. Pet. 3, 15.16.
    Men det er viktig at vi ber Guds menn om hjelp til det. Til alle
tider har det vært tvilsomme lovlærere som selv tror at de skjønner
alt uten at de er lært av Gud, (l. Tim. 1,7).
    6) Hvilken bok leste de fra? Boken med Mose lov, v. l, må være 3. eller 4. Mosebok der løvhyttefesten er omtalt, v. 14. - Antagelig har det vært en bokrull med alle Mosebøkene i. Legg merke til at denne boken ”hadde Herren gitt Israel”. Også vi skulle lære respekt for Bibelen som Guds ufeilbare ord av dette. Som vi skal se senere lot de Guds ord være rettesnor for seg.

Il. Folkets reaksjon, v. 9.12.

    Guds ord til folket ble ikke uten frukt. Det skapte fornyelse hos dem slik at de reiste hjem igjen med en ny opplevelse med sin Gud. Det skulle være målet med alle våre møter.
    l) Folket sørget og gråt, v. 9. Det var deres første reaksjon. De forsto at deres liv og gjerning ikke var helt i overensstemmelse med ordet. Det er et godt tegn når vi lar Ordet såre oss ved at vi innrømmer våre synder og feiltrinn. De hadde forstått det som var blitt talt. v. 12. Mowinckel oversetter: De hadde lagt seg på sinne det man hadde lært dem. Det viser altså at de lot Ordet tale til samvittigheten og ikke bare til tanken. Hjertet var berørt av Gud. Uroen var så stor at levittene måtte forsøke s berolige folket, v.11.
    2) Folket gledet seg i Herren, v. 10, og holdt gledesfest. v. 12.
De ble ført et trinn lenger på troens vei og fikk se at Gud ville hjelpe dem, for ”dagen er helliget vår Herre”. Ordet bhr denne dobbelte’
virkning: Det sårer og det leger, (Hos. 6, 1). - Her finner vi så det kjente verset: Gleden i Herren er deres styrke, v. 10. Ikke all slags ytre glede som vi kan skaffe oss. Men den glede som oppstår når Herren
hjelper og 1eger et menneske som sørger og angrer sin synd. - Den greske Septuaginta har her: ”Herren er vår styrke”, og derfor kan vi glede oss. På grunnteksten står egentlig: Forsvarsverk, vern, fjell (ma’oz). Det er et godt bilde på hva Herren er for sine. Slik utvikler fornyelsen seg.
    3) De fattige ble ikke glemt, v. 10. Livet med Gud må føre til gavmildhet. Givergleden er også av Gud. -

III. Løvsalsfesten, v. 13-18.

Dagen etter kom lederne for folket til Esra og ba om å få mer bibelundervisning, v. 13. Antagelig hadde de hørt noe som de ikke helt forsto betydningen av.

1) Da ble de oppmerksomme på en fest som de aldri hadde holdt på rett måte, løvsalsfesten til minne om vandringen i ørkenen.Se v. 14 og 17. Guds folk kan falle så dypt at de ikke følger Herrens ord og ordninger. Denne Herrens høytid hadde vært ”glemt” i 800 år eller mer. Dette må bety at det i denne tiden hadde vært lite lesning av loven. Men det var også i denne tid at Israel opplevde sine mange store som endte med fangenskap. Og noe av årsaken ligger altså i mangel på bibellesning og lydighet mot Ordet. La det advare oss kraftig i vår tid!

2) De fant detaljerte forskrifter om hva de skulle gjøre, v. 15. (3. Mos. 23,34-44.) Hele folket skulle få vite om festen, og at de skulle bo i løvhytter. Det skulle være som påminnelse om at de var på reis. De var på vei mot et annet fedreland.

3) De adløs Skriften, v. 16. Over hele byen ble det reist løvhytter og folket bodde der i sju dager. Hele tiden ofret de til Herren og gledet seg. ”Der var en overmåte store glede,” v. 17. Men merk nå: Ordet ble ikke glemt. I sju dager leste de opp fra loven, og dermed var store deler av Skriften opplest. Det utviklet seg altså til en virkelig ”bibeluke” i Jerusalem.

4) Festen ble avsluttet med en ”festlig sammenkomst”, v. 18. Det var den åttende dag. Den dannet høydepunktet da prestene tok vann fra Siloakilden og helte i sølvskåler på alteret under sang og musikk. Det var på denne dag Jesus sto fram i templet og sa: ”Om noen tørster, han komme til meg å drikke” (Joh. 7, 37).

KAP. 10: HERRENS PAKT

Etter bønne- og fastedagen (kap. 9), hvor levittene erkjente folkets synd og store nød, gjorde de en pakt med Herren, (9, 38). Den ble
underskrevet av folkets ledere med Nehemias i spissen, (10, 1.27).
Resten av folket svor ed på at de ville følge Guds bud, v. 28-29. Dette var sikkert oppriktig ment. Jfr. 2. Kong. 23, 1-3.

      Paktens innhold var:
Flere avsnitt kan lett skilles ut:
      l. Forbud mot ekteskap med hedninger, som Moseloven forbød -
5. Mos. 7,3.
      2. Om sabbaten, at handel var forbudt og om sabbatsåret, som var
hvert 70. år. 3. Mos. 25, 2.7; 5. Mos. 15, 1ff.
      3. Forpliktelse til å gi til Guds hus, v. 32ff, slik at ofringen og tjenesten kunne fortsette. 1/3 selek var mindre enn loven sa, 2. Mos.
30, 13, men er vel satt slik p.g.a. de vanskelige tidene (kap. 5).
- Igjen kastet de lodd om hvordan veden til tempelet skulle skaffes,
v. 34. Den skulle brukes til offeralteret. Likeså frukt, dyr m.m. -
     Selv hverdagslige ting hører med i Guds rikes arbeid, ikke bare tale og sang. Vi må lære å se alt i Guds lys.
     4. Forskrifter om tienden. v. 37-39. Levittene hadde som oppgave å samle den inn til forrådshuset. En prest av Arons ætt, skulle være med, antagelig som kontrollør og sikkerhet. Vi kan aldri være for forsiktige i økonomiske saker. Her kan vi så lett forgå oss, også når det gjelder penger til Guds sak.
      Systemet med tiende, (10% av inntekter til Guds sak), er et bibelsk prinsipp, 4. Mos. 18,21f., som Jesus ber oss ikke å unnlate, Mt. 23, 23. Vi ville oppleve mer velsignelse i vårt liv om vi fulgte det og gav til Guds sak. Til og med levittene som levde av tiende skulle gi tiende til presten - 4. Mos. 18, 26f, Neh. 10, 38. Som misjonsfolk. bør vi også gjøre dette, for som Nehemias sa: ”Vi skulle ikke svikte vår Guds hus”! v.39.

KAP 9: BOTS-OG BEDEDAG

På den tiende dag i denne måned (tishri) skulle jødene feire den store forsoningsdagen da ypperstepresten gikk inn i det aller helligste med blod og ofret for sine og folkets synder. Men den er ikke omtalt her. Fjorten dager deretter utropes en stor bots-og bededag i Israel. Også nå ser vi at folket kom frivillig uten en offentlig innkalling. Hjertet var drivkraften, fremskyndet av bibellesningen og løvsalsfesten to dager før.

I. Hvordan dagen ble holdt, v. 13.

l) De skilte seg fra hedningene, v. 2. Det er alltid en stor fristelse for Guds folk å blande seg med verden. Gjennom hele Bibelen finner vi advarsler mot det. l. Joh. 2, 15-17; Jak. 4, 4; 2. Kor. 6, 14 og 7, 1.

2) De bekjente sine synder - ja, endog sine fedres misgjerninger.
Her har vi et ekte kjennetegn på sant, åndelig liv. Uten en dyp, levende og stadig syndsbekjennelse vil ikke gudslivet fungere, l. Joh. l, 8-10.

3) De leste i lovboken, v. 3. La oss legge merke til at de ikke ble ferdige med skriftlesningen etter den åtte dager lange festen. I tre timer leste de, og så ba de i tre timer. Bønnen var syndsbekjennelse og tilbedelse.

II: Deres bønn. v. 4-37.

Levittene leder også denne bønn, v. 4-5. Her er ingenting som viser at det er tale om ritualbønn. Det er en spontan reaksjon slik det ofte er i vekkelses-og fornyelsestider. Folket ble nå oppfordret til å stå opp og prise Herren. Bønnen, som er nedskrevet her, har flere karakteristiske trekk.

l) Den gjenforteller ”Israels historie” fra skapelsen, v. 6, til befrielsen fra Babel. Årsaken var at de minnet Gud om at han også før hadde vist nåde mot folket. Det trenger de nå. Her tales om Abraham (7), Egypten (9), det Røde Hav (9, 11), Sinai (13), ørkenvandringen (15ff) og tiden i Israels land (22ff). Denne delen bærer preg av lov- sang til Gud: Han var med folket i gamle dager. Derfor ber de om at han også nå må lede dem.

2) Bønnen preges av syndserkjennelse og bekjennelse. - Det er botstoner som lyder fra folket og levittene. På tross av Guds godhet var folket overmodige og gikk sin egen vei (16-18). Ja, folket laget seg en gullkalv som avgud. Også etter at de fikk landet tilbake, var de gjenstridige og gjorde det som ondt var i Guds øyne. De syndet og ville ikke høre (26-31). Slik er Guds folk i frafallstider.

3) De erkjenner at feilen hele tiden var deres. Gud hadde alltid vært god. Ja, han er ”en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet) (17). Han hadde aldri forlatt dem (19), han hadde forsørget dem i 40 år så ”de manglet intet” (21). Vi ser altså at de hadde lært Gud å kjenne og visste om hans godhet. Desto større ble synden da de foraktet ham.

4) Tilslutt kommer deres bønn om barmhjertighet og nåde, v. 32-37. Nå er folket ”i stor nød” (37) og trenger Guds miskunnhet. De har ikke fått landet til eie som i gamle dager. Gud har handlet rett når han straffet dem (33). Det er hos folket og prestene skylden ligger (34). Dette viser at syndserkjennelsen var ekte, de skylder ikke på andre og ber ikke om rettferdighet. - De ber om nåde.

- På mange måter viser denne bønnen likhet mellom Israels forhold til Gud og vårt. Også vårt land og folk har mottatt mye nåde og overbærenhet (som Israel, v. 30). Men også vi har sviktet. Noen ganger synes svikten å være total, langt verre enn Israels synd. Vi er ikke fristet av hedenske avguder, men av levestandard og den tilfredsstillelse verden kan gi. Mange har kastet Gud overbord og det norske folk er i dag på vei mot et løssluppent, syndig liv.

Hvor finnes en levitt som vil gå til den nådige Gud og be om
barmhjertighet?

KAP.11: JERUSALEMS INNBYGGERE

Folkets høvdinger bodde i Jerusalem, v. l. Folket ellers må ha ønsket å bo på landet, v. 2, derfor ble loddet kastet, v. l. Loddkasting ble oppfattet som Guds vilje. Jfr. Ap.gj. 1, 26 og Ordspr. 16, 33. - Både prester, levitter og lekfolk bodde på landet, v. 3. Vi ser også her at det dreier seg om Juda-, Benjamin- og Levi stammer, v. 4 g 15. - Vi legger også merke til at for både levitter og sangere var det utstedt spesielle ordninger om det de skulle gjøre, v. 22-23.

KAP. 12: PRESTER OG LEVITTER

l. I kap. 12 får vi en oppregning av de Guds tjenere som reiste hjem med Serubabel og Josva, sikkert med tanke på tempelet som skulle gjenreises, v. 1-26. Noen av navnene finnes i tidligere ættelister.

2. Innvielsen av murene omtales her, både prester og levitter skulle delta i den. De ble hentet fra sine bosteder, v. 27. Det skulle altså bli
en storsamling av Guds folk - en slags ”generalforsamling”. - Det skulle være en gledesfest. Men da måtte både tjenere og folket renses! v. 30. Det er en evig forskrift for alt Guds folk: Ren - deretter glede.

Lederne og sangkorene sto på muren. v. 31. Den skriftlærde Esra gikk foran prosesjonen, v. 36. Nehemias var selv øyenvitne, v. 38 til en av gruppene. (Vi legger her merke til et par nye porter som ikke var oppregnet i kap. 3, v. 39.) Begge korene møttes ved templet, som kalles ”Guds hus”, v. 40.

Så stor var gleden og begeistringen at de ofret mye for Guds sak. v. 43. Det er gjerne slik at når vi får oppleve mye av Guds store glede, blir vi villige til å ofre. Mon ikke Guds rike lider skade i dag p.g.a. vår gjerrighet. Måtte Herren få rett tak i oss slik at ”jubelen hørtes lang vei,” v. 43.

3. Tilsynsmenn ble innsatt samme dag, v. 44. De skulle ”vareta” det som var nødvendig, v. 45. De skulle være ”finansministre” og sørge for at alle fikk ”det som tilkom dem”, v. 44 og 47. Her ser vi at de allerede der hadde orden i økonomien. Det er like viktig i dag. Gud er ordens Gud i misjonsarbeidet, også vi må være det.

KAP. 13: MENIGHETEN RENSES

      Vi har sett at det var mye bibellesning i Nehemias’ dager. Dag etter dag ble loven opplest for folket. Da oppdaget de at ikke alt var som det skulle være etter Guds vilje. Og kjennemerket på det ærlige sinn er vilje til å la seg rettlede og korrigere av Ordet. Det er en ”evig” forskrift. Vi har sett det før og vi får igjen eksempel på det. Flere ting fortelles om før Nehemias avslutter sin ”historie”.
   I. De fremmede ble utskilt av Israel, v. 3. I ”Moseboken” fant de skrevet at ingen ammonitt eller moabitt skulle være med i Guds, menighet, (5. Mos. 23, 5f). Årsaken til forbudet var ulydighet da de ikke kom med mat til Israels-folket da de reiste gjennom landet og leide Bileam til å forbanne dem (4. Mos. 22), Nå ser vi at Israel er lydig straks de får vite Herrens vilje. Alle fremmede ble utskilt v. 3.
   II. Ammonitten Tobias kastes ut av templet v. 4-9. I Nehemias’ fravær, (v, 6), hadde ypperstepresten Eljasib latt Tobias ha tilsyn med kornkamrene i templet samtidig som en leilighet for ham ble innredet der. Tobias er identisk med han som gang på gang forsøkte å ødelegge gjenoppbyggingen av murene, (kap. 2, 19; 4, 3; 6, 1ff).

Men det var helligbrøde å la en hedning bo i forgården i templet. - Dessuten var det helt i strid med Nehemias’ framgangsmåte slik vi har sett det før. Og Årsaken til dette er nokså symptomatisk og vanlig: Slektskap og kjennskap. Eljasib og Tobias var i nær slekt, v. 4. Derfor hadde han fått oppgaven. I kirkens historie har vi nok sett altfor mange eksempler på den samme synd. Men NT har strengere krav til tillitsmenn i Guds rike. (Tit. 1, 5.9.) - Nehemias gjorde kort prosess da han oppdaget ”det onde” som var skjedd og bød at rommene skulle rense.. v. 8-9.
   III. Tjenesten i Guds hus gjenopprettes, også den var forsømt i Nehemias’ fravær, v. 10-14. Når lederne er borte, blir mange ting ødelagt. Både levitter og sangere hadde forlatt tjenesten og flyttet ut til sin gård, v. 10. Og hvorfor? Folket hadde sviktet i sin givertjeneste! Tjenerne fikk ikke den lønn de behøvde. Også i Guds rike må tjenerne leve og ha nok. Også her har vi antagelig en parallell til senere tiders praksis. Predikanter og misjonærer skal ikke ha unødige økonomiske bekyrnringer. Det er heller ikke rett å gå til den motsatte ytterlighet. -Deretter innsettes rette tilsynsmenn for tempelkassene. - De ”ble
holdt for å være pålitelige”, står i kontrast til behandlingen av Tobias. Sammenlign omtalen i kap. 10 og 12,44-47.
  IV. Sabbaten ble helliget, v. 15-22. Stikk i strid med Guds ordning var noen begynt å arbeide og handle på sabbaten. Endog i den hellige by Jerusalem foregikk dette. Og de tillot hedninger fra Tyrus å gjøre slikt. Nehemias gir dem en advarsel og gikk særlig i rette med ”de fornemme”, v. 17. De hadde ført vrede over Israel på den måten. Disse
fornemme har vi også hørt omtalt før de ville ikke delta i arbeidet
på muren, (3, 5), men ble oppfordret til det og trøstet av Nehemias, (4, 14, 19.20).
  Nå ble byportene lukket i det solen gikk ned sabbatskvelden og
ikke åpnet før etter sabbaten. Dermed ble alle handelsmenn utelukket. Handlingen skulle også symbolisere at alt arbeid skulle stanse i denne tiden. Sabbaten var en hellig dag i Israel. Nå måtte den helliges i praksis, selv om man skulle gå hardt og bestemt fram, v. 20-21.
  Her møter vi også et eksempel på at Guds folk hadde forkastet Guds ord og gått sin egen vei. Da er reformasjon nødvendig. For da er folket begynt på frafallets vei og behøver renselse. Det er ikke vanskelig å se likheten med vår tid.
V. Ekteskap mellom jøder og hedninger er et annet eksempel på svikt i forhold til Guds vilje, v. 23-31. Tidligere hadde Esras arbeidet for å avskaffe slike urette forhold, (Esr. 9, 10), og i paktfornyelsen hadde folket «svoret en dyr ed» på at de ikke skulle gjøre slikt, (Neh. 10, 28-30). Moseloven var klar på dette punkt: Forbud mot blandede ekteskap, (5. Mos. 7, 3f). Men vi glemmer visst Guds ord så lett.
  Kong Salomo blir tatt som eksempel på at denne synd kun forføre
de beste, v. 26. Blandede ekteskap er troløshet mot Gud, ja, en stor ondskap, v. 27. Det skulle advare oss også i våre dager til forsiktighet. Vi er et adskilt og hellig folk. Derfor ser vi med sorg på at mange kristne ikke ser betydningen av det rene liv her. Gjennom hele Skriften ser vi at dette er et undergangstegn for menigheten. La oss alle gå tilbake til de gamle, smale stier.
  - Et spesielt tilfelle tas fram: Jojada, ypperstepretens sønnesønn,
var gift med datter til Sanballat - Nehemias’ andre erkefiende i gjen- oppbyggingens dager, (kap. 2, 19; 4, lff; 6, 1ff). Men Nehemias kunne ikke spare ham, selv om han var yppersteprestens slektning, v. 28. (Merk Eljasibs handlemåte i v. 7.)
  Renselsen var fullført etter Guds ord, v. 29.31. Alle fikk tildelt sin spesielle gjerning. Hele tjenesten skulle fornyes. Avslutningen på denne boken gir nytt håp og nye syner framover. Slik er det alltid der renselsen og tjenesten blir slik Gud har vedtatt.
  Herre, la det lykkes også i vårt land og vår tid.

Innhold: