tirsdag 5. februar 2013

Mat. 16-17.



Mat. 16,13-20.

6.s. Treenighet. Aposteldagen. En bekjennelse.

Jesus hadde vært på vandring, avvist dem som krevde tegn og under og talt om fariseerne og deres skadelige lære. Det er synden som ligger bak alt dette. Den leder menneskets tanker vill slik at vi får urette forestillinger om det å være en kristen. Det ser vi stadig i avisdebatter og samtaler. Folk forstår ikke hovedsaken med Jesu komme.


Nå søkte Jesus avsides om Cæsarea Filippi nord i Israel. Nå begynte en viktig samtale som Jesus hadde med sine disipler. Her ble det åpenbart flere viktige sider ved gudslivet og kristendommen. Det må vi stanse for her.



1. Hva sier folk?

Det er underlig hvordan mange er opptatt av andre mennesker mener. Publikum har alltid hatt stor makt, og mange retter seg etter det de fleste mener og gjør. Derfor kan opinionsmeninger være problematiske. Har folk gjort seg opp en selvstendig mening, eller blir mange styrt av naboen eller kjendisers tanker?

Her i v. 13 er ikke det problemet. Det er Jesus som ønsker å høre hva folket tenker om ham, om de har forstått at han er Messias. Og det fører vår tanke til vårt eget folk i vår tid. Hva tenker de om Jesus? De fleste tror jeg mener at han nok har levd og var et bra menneske. Men ikke noe mer.



Det er egentlig ikke noe nytt svar. Noen har tenkt slik gjennom hele historie. Striden i den første kristentid var nettopp om det: Var Jesus bare et menneske, eller var han også Gud? Eller var han bare Gud?

Som menneske var Jesus god og fin på alle måter etter Bibelen. Som Gud er han langt borte, og vi kan aldri nå ham. Han er for overnaturlig.

Hva svarte disiplene? I v. 14 får vi høre at meningene var delte blant folk. Han kunne være døperen, Elias eller en annen profet. Det var nok ikke så interessant for Jesus. Han visste nok det. Da peker han på dem og går direkte til saken: Men dere, hvem sier dere at jeg er?

Det er veldig personlig. For Jesu åsyn må vi ta stilling til ham. Det er avgjørende for vårt evige ve og vel. Det er ikke likegyldig hva vi tenker om Jesus og hvordan vi stiller oss til ham. Og hver av oss må svare for oss selv. Hva betyr han for meg?



2. Peters svar.

Da kommer Peter med sin store bekjennelse. Det er et vitnesbyrd som er blitt stående i vår bibel. Og mange andre har senere sagt det samme – gjerne med andre ord. For her ligger noe ganske vesentlig i den kristne tro.

Du er Messias, den levende Guds Sønn, v. 16.

Da er alt sagt. Slik taler ingen av seg selv, og det er mot all fornuft. Vår tanke sier: Et menneske kan ikke være sønn av den allmektige Gud. Det overgår vår forstand. Derfor sier Jesus til Peter: Dette har du ikke av deg selv. Det har Gud i himmelen åpenbart for deg. Det som er for høyt for vår egen tanke, må Gud vise oss på overnaturlig måte, så å si. En åpenbarelse er noe gudgitt. Han viser oss noe vi ikke kan forstå av oss selv, og det er noe som gjelder vårt innerste og evige liv. Da kan det skje at vi plutselig «ser» noe og forstår noe vi trodde var uforståelig.



Peters ord blir mer enn ord: Du er Messias. Det er han som profetene og Skriftene har talt så mye om i gammel tid. Det hadde Peter hørt om før av de skriftlærde og andre. Men det var jo så langt borte og så lenge til at det berørte ham ikke. Nå ser han: Det er jo Jesus! Han er oppfyllelsen av alle profetier om Messias. Han er barnet som er født og sønnen som er oss gitt. Jes. 9, 7. Han er den som skal bli såret for våre synder, Jes. 53, 5. Han er den rettferdige, spiren hos Jeremias 23, 4f. Og han er vår rettferdighet, sa profeten. Peter har nok ant noe av dette uten å se alt på den gang.

Gamle Simeon var en annen som fikk en slik åpenbarelse, Luk. 2, 25ff. Ånden hadde åpenbart for ham at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias. Da Josef og Maria kom med barnet inn i tempelgården, så han det straks: Der er han. «Mine øyne har sett din frelse,» sier han, v. 30.



Du er den levende Guds Sønn, vitnet Peter. Jesus hadde evig liv og kunne gi det til de som kom. Han var ikke et vanlig menneske. Det ble klart for Peter nå. Han var faktisk Gud. Og det er essensen i et sant vitnesbyrd: Vi har sett hvem Jesus er og hva han betyr for oss.



Vitnesbyrdet er å fortelle det. Vi sier til andre hva Jesus betyr for oss og hva han har gjort for oss. Da skjønner vi at ikke alle prekener er vitnesbyrd. Det må være personlig: jeg har møtt Jesus, han er min frelser og mitt eneste håp i døden og evigheten. Derfor er han så viktig for meg her i livet.

1. Timoteus brev er et av de aller siste brev Paulus skrev. Og der gir han oss et vitnesbyrd i kap. 1, vers 16: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Og i sitt siste brev der han har den siste anledning, sier han: Jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på… 2. Tim. 1. 12.

- Men Jesus går videre i sin samtale med Peter og sier:



3. Et løfte.

Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, v. 18. Det betyr først at Peter ikke er alene som kristen. Det skal bli en menighet på jord. Det er Guds forsamling av alle de som tror på ham. Alle som i nådens tid tror på Jesus i alle land til alle tider hører med til menigheten. Dette er teksten for aposteldagen i kirkeåret, men det er ikke bare de som tilhører Guds menighet. Det er alle troende.

Og så sier Jesus at han skal bygge denne menighet. Den er som et hus som skal reises. Men det kan ikke vi mennesker gjøre. Her har vi et løfte om at Jesus selv skal gjøre det. Jesus selv er hele vintreet, og vi er grener på ham. Joh. 15. Peter bruker bildet om huset og sier vi er levende steiner i Guds byggverk. 1. Pet. 2, 5.

Jesus holder nå på med å bygge denne menighet. Hver gang et menneske blir frelst – i Norge eller i andre land – legges en ny stein til huset. Det er han som frelser og dermed bygger sin menighet.

Noen prøver å bygge selv. Det vil alltid mislykkes. Derfor arbeider Ånden med å ta fra oss vår egen selvtillit i frelsesspørsmålet. Han må vise oss at vi ikke makter noe her. Vi er syndere tvers gjennom og kan bare ved frelses ved syndenes forlatelse. Da får vi evig liv og blir en levende stein på Guds byggverk.



Jesus gir oss så et annet løfte: Dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Verken vår egen død eller djevelen og andre krefter skal kunne ta fra oss denne frelse. Guds menighet vil bestå til alle tider. Det er Guds faste ord, selv om det har vært og kan bli store forfølgelser og mange lir martyrdøden. Jesus er alltid den sterkeste.



4. En oppgave.

Vers 18-19 er et viktig ord for katolikkene. Det handler om Peter som grunnlag kirken i Rom og om himmel-nøklene. Nå skal vi se litt på det siste, for det handler om den oppgave Jesus ga disiplene og alle troende. Det er forkynnelse og misjon. Da kan vi løse og binde mennesker her i verden med virkning inn i evigheten. Det skjer ved forkynnelsen av Guds ord og i særlig grad om Jesus.

Nøkkelen til å løse på jorden er forkynnelsen om Jesu frelse ved tro av nåde. Den som tar imot det, blir løst og fri. Joh. 8, 36. Det er Sønnen som gjør oss fri ved sin død og oppstandelse. Denne frelse står fast i himmelen.

Å bli bundet på jorden er å si nei til evangeliet for å gå sin egen vei. Da er du bundet til Guds evige dom for evig. Ingen kan løse deg i evigheten. Det må skje her i tiden ved evangeliet. Det er så viktig at vi ordner vår sjelesak (dvs. lar Gud få gjøre det) mens vi lever i nådens tid.
Amen.


Mat. 16, 21-23.

Jesus forutsier sin død. 1. faste.
I denne korte teksten har v i et langt og stort budskap. I v. 21 finner vi hele påsken omtalt. Men så kom-mer Peter på banen i v. 22, og Jesu svar i v. 23. Vi har altså Jesu profeti, menneskers dårskap og Jesu dom over mennesketanker. Vi gjør vel i å se nærmere på det.

1. Jesu profeti.
Det er klart at vers 21 er en profeti. Det handler om noe som skal skje i framtida. Og han viser dem noe nytt som han ikke hadde talt til dem om før. Dette skjer etter Peters bekjennelse i8 Cæsarea Filippi, der han sa frimodig: Du er Messias, den levende Guds sønn, v. 16.
Fra den tiden begynte Jesus å tale om dette, v. 21. Han hadde talt mye om Guds rike, men nå kommer han til et nytt kapittel. Der taler han om seg selv og sin rolle i frelsesverket. Da er vi virkelig ved kjernen i evangeliet.
Han begynte å gjøre det klart, står det. For det var mye uklart om Jesu frelsesgjerning hos disiplene, selv etter tre år i samvær med ham. Vi er ofte trege til å forstå og trenger kanskje lang tid for å se inn i dybde-ne i Guds ord og evangeliet. Nå skulle han forklare og vise dem det aller viktigste ved hans komme. Det var i og for seg ikke hans tale, hans undergjerninger og det eksempel han viste som et godt menneske.
Her tar noen feil og tenker ukristelige tanker om Guds sak. For våre meninger må alltid korrigeres på Guds ord. Det er både kart og kompass for vår åndelige livsreise. Vi skal peke på noen hovedsaker iv må ha klart for oss for å forstå Jesus.
a) Menneskene er syndere.
Vi er totalt og fullstendig skyldig til dom og fortapelse. Ved skapelsen var mennesket etter Guds plan. Men ved syndefallet falt vi bort fra alt dette gode Gud hadde bestemt. Gudsbildet ble ødelagt, og ikke bare forringet. Alt ved oss er fordervet, Salme. 53, 4. I Rom. 3, 9-12 ser vi at mennesket er ødelagt åndelig sett. Vi kan ikke gjøre noe selv. Menneskene er blinde for Guds sannhet og ser ikke det. Fornuften forstår ikke at vi selv har satt oss utenfor Guds rike. For mennesket fortsatte å synde etter fallet. Det var ikke en eng-angshandling.
Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne uten din den gode Ånd vil si lys i oss opptenne.
b) Jesus kom.
Det er på bakgrunn av alt dette at Jesus taler her. Han måtte dra til Jerusalem – det var det åndelige ho-vedsete i landet, og det han skulle gjøre, måtte skje der. Da skulle han lide mye. Det er både den legemlige lidelse ved hudstrykning og korsfestelse, og den åndelige som bestod både i hån og spott fra mennesker og byrden av synd fra hele verden til alle tider.
Og lidelsen endte med at han ble slått i hjel, dvs. korsfestet og døde langfredag. Dette hadde de ikke for-stått før. Peters reaksjon er i så måte ikke uforståelig. Enda mer uklart var det for dem at han skulle stå opp fra de døde den tredje dagen. Historien senere viste at det hadde de ikke skjønt.
Jesus kom for å bære helvetes dom i vårt sted og slik åpne en vei tilbake til Paradis og Guds himmel. Alt lå på ham disse timene på korset. Han hadde tatt dem, men nå tynget de ekstra hardt kort før selve dom-men. En sanger har sett det rett:
«Hvem kan tenke på den smerte, uten med et såret hjerte,
om endog en synder led.
Men her led den evig høye, smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her lider hellighet.»

Dette må Jesus vise oss og gjøre det klart for tanken og sinn. Vi fatter så lite av oss selv, det er som katekismen sier i den 3. artikkel: «Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre, men det er den Hellige Ånds gjerning…»
c) Påskemorgen.
Denne søndags morgen skjedde et stort under. Jesus brøt alle kjente lover og regler. Gud løste han fra dødens lenker som bant ham til fortapelsen. Han stod opp fra de døde og viste at han var Guds veldige sønn, Rom. 1, 4. Og han viste dermed at frelsesgjerningen var fullført og godkjent av den allmektige Gud. Nå var himmeldøren åpnet for alle syndere som kom til Jesus.
Den første som gikk in denne nye pakt, var en røver. Det er uforståelig for tanken og vår egen forstand. Og en sanger sier det slik: jeg så ond som ham, samme frelse fann.

2. Peter.
Ved Jesu tale reagerer Peter. Menneskelig sett hadde han omsorg for Jesus og ville ikke at han skulle dø. Men Peter viste med dette at han ikke forstod Jesu tale. Nå irettesatte han Jesus og sa: Gud fri deg! Har vi lov til det?
Men Peter så ikke det viktigste ved frelsen. Han skjønte nok ikke betydningen av korset, at det var nødvendig for Jesus å dø. Det sa han senere til disiplene. Da åpnet han deres for-stand så de kunne forstå skriftene og sa: «Måtte ikke Messias lide dette?» Luk. 24, 26 ff. Hadde det ikke skjedde, ville ingen blitt frelst. Resultatet av Peters ord ville blitt det samme som ved djevelens fristelse. Jesus ville blitt hindret i å ofre seg selv for oss.
Men nå er det skjedd! Også Peter skjønte betydningen av det og skrev noen år senere: «For også Kristus led en gang for syndere, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud. 1. Pet. 3, 18. Da har han flere gode ord om denne saken: Kap. 1, 18-19; kap. 2, 24.
3. Jesu reaksjon.
Jesus måtte virkelig sette Peter på plass. For nå var Peter på feil vei. Han var blitt Jesu mot-stander ved å hindre ham i korsets vei. Jesus kaller ham satan som betyr motstander. Hvis han tenkte slik han talte, ville han være motstander. Og det er alvorlig. Han var på den må-ten blitt et anstøt som ville få folk til å falle. Slik kan det gå med et menneske. Det skjer evd synd, sløvhet og uforstand som i dette tilfelle.
Peter hadde ikke sans for Guds rike, sa Jesus. Han tenkte menneskelige tanker om Guds sak. Og da blir det aldri som Gud vil. Det er det verdslige sinn som innerste inne tror at de kan hjelpe Gud og gjøre noe til hans frelse. Gud sier det er nytteløst. Det som hører Gud til og det som hører mennesker til er som to verdener.
Guds kall er å lede oss inn i Guds tenkemåte slik at vi lar hans vilje skje, selv om det koster oss mye, ja alt. Det er denne tanken han fører videre i de neste versene. Hva gagner det et menneske, sier han, om han vinner alt her i verden – men taper sin sjel?
Å vinne sjelen er å tape seg selv. Og det kan vi bare ved troen på Jesus som vår forsoner og frelser. Han er rede til å tilgi og frelse når synderen kommer – uansett hvor store synder vi bærer på. Derfor kaller han på deg i dag. Vil du komme?

Mat. 16, 26a. Kva gagnar det?


.(Disposisjon.)
Kva gagnar det eit menneske? Det er det store spørsmålet for alle menneske.
.
1. Me trur at mykje gagnar oss.
Me vil vinna alt og ha med oss alt. Også kristne er smitta av denne tanken. Det er verda sin tenkjemåte som serleg tenkjer på dette livet og lever for det.
.
2. Noko høyrer berre denne verda til og jordelivet.
Og mykje av det er naudsynleg. Det er klårt at alle må arbeida for å leva her i verda. Gud har sett oss her med tanke på at me skal gjera det me kan for å klara oss sjølve. Det er noko sjukt i tanken om at samfunnet skal ta seg av alle. Det er sant at samfunnet skal hjelpa dei som treng det. men det er ikkje Guds tanke at me skal vera late og berre krevja alt av andre.
.
3. Men etter livet – og døden?
Kva har du gagn av då? Og kva nytte har me då av alt det me gjorde i jordelivet? Var det naudsynleg. Dette gjeld alle dei som berre lever for dette livet. Ved døden sin port har dei ikkje noko att. Dei freistar å trøysta seg med at det ikkje er noko etter døden. Det blir ei sterkt oppleving for dei når dei møter den nye verda etter grava.
.
4. Svaret er berre: Jesus.
Jesus har gjort mykje for oss, og det er mange sider ved han. Mange prøver å finna lette vegar til Gud. Bibelen har sagt klårt at det berre er ein. Skal det gå oss vel, må me fylgja han. 
.
a) Jesus er svaret på vår frelse frå syndeskulda.
Det hende på Golgata. Då var svaret Jesu ord: Det er fullbrakt. Johs 19, 30.
.
b) Jesus er vegen til Gud.
Sjølv om frelsa er ferdig, må frelsa bli vår personleg. Det tyder at me får forlating for syndene. Me kan ikkje bortforklara synda i vårt eige liv, men Gud kan tilgje dei på grunn av Jesus frelsesverk. Joh. 14, 6.
.
c) Jesus er livet for oss.
Kva brukte me livet vårt til, og korleis har det i grunnen vore? Levde me til ære for Gud?
I Mat. 25 talar Jesus om daglege ting i livet, som å vitja andre, hjelpa folk i deira naud m.m. Og dei visste ikkje sjølv om at die hadde gjort noko for Jesus.
.
Moses såg heller ikkje at det skein av andletet hans.
Det er ”stjerner i kronen” som me syng om. Det som er gjort for Jesus, er til ære for han.
.
d) Ved himmelporten – kva har du då?
Me dreg mykje med oss frå livet i verda. Og kanskje trur du at noko av det tel med når du står der i døden.
.
Men billett er berre Jesus og hans blod. I hans namn kan me trygt gå død og æve i møte. Ei levande tru på Jesus er å la han vera alt i livet for oss. Me kan ikkje gjera noko for han, men berre tru.
.

Mat. 17,1-9a. + 14-15. Tabor.

Jesus vert forklåra på fjellet - Tabor. Det er fleire meningar om kor det fejellet var.

Det var ei stor oppleving med Gud og vart nok aldri gløymt.
Peter skreiv om det seinare som  det heilage berget, 2. Pet. 1,16.

Kva var det som hende der?
.
1. Jesus tok dei avsides, bort fråfolket og jaget.
Han gjer det nokre gonger, kanskje ved sjukdom, sorg, einsemd. me tykkjer alt går imot og kjenner oss forletne av Gud og alle menneske.
.
Då vil Gud noko. Han vil lutra og rensa oss.
Han tok dei med opp på eit høgt fjell, utan at me veit nøyaktig kor det var. Men det djupaste mørke er ofte då me kjem nærast Gud.  Det er ikkje alltid slik me føler og kjenner det, for Herren fører oss på underlege vegar.
.
Berre tre stykker fekk vera med her, dei som same fekk vera med inn i Getsemane. Nokre menneske er spesielt utvalde til liding og dermed herlegdom. Og dei vert ofte mest brukt. - Utanom Paulus var det desse tre som skreiv dei fleste breva, Peter og Johannes - og Jakob med eit brev.
.
Difor kan me takka for slike tider der Jesus tek oss bort frå folket.
.
2. Jesus blir forklart for dei,v.2. Dei såg noko nytt, dei hadde aldri sett Jesus slik før. Johs skreiv seinare: Me såg hans herlegdom, Joh. 1,14. Dei fekk eit glimt av den himmelske Jesus. Difor var dette ei spesiell oppløfta stund og ei rik oppleving.
Me lengtar og etter slike dagar, då me er på Tabor. Me synest Jesus ofte er på avstand, langt borte og dunkel for oss. Me blir trøtte på vegen, og då treng me slike stunder. “En liten stund med Jesus og alt forandrer seg...”
.
Paulus skriv at Gud åpenbarte Kristus i han. Det er ikkje nok med kunnskap om Gud og ein fin moral. Kristus må bli fødd i ditt hjarta, openberra som frelsar og forsonar for deg personleg.
.
3. Gud tala til dei, v. 5. Ei sky kom og lyset for dei på fjellet. Slik var det i øydemarka i GT også. Gud leia dei ved ei sky og ildstøtte. Og der var Gud. Nå kom han til Tabor.
Det er store dagar når Gud talar til oss. Men kva tala han med dei om? Om sin Son. Høyr han! sa Gud.
.
Og nå har Gud tala til oss i Skrifta. Ordet fortel Guds vilje og veg, og den talar om Guds Son. Vil me høyra om Sonen, må me gå til Skrifta. Den er Guds openberring til oss. Me må bli opptekne med Jesus. Men der blir han forklart for oss.
.
I tørre og tunge tider må me til Guds ord.  Jer. 15,16: Eg fann dine ord og åt dei. Han fann dei, han leita og ransaka og les. Så åt han dei, tok dei til seg så dei vart hans, eitt med han.
.
4. Då skjedde noko: Dei var åleine med Jesus,v.8.
Ei tid var både Moses og Elias med, som representant for den gamle pakta, lova og profetane. Nå forsvann alt. Då ser dei: berre Jesus kan hjelpa. Han åleine står att.
.
Målet for Gud er å visa oss Jesus, at han døyde for oss. Det er grunnvollen og livet vårt. Ein sterk kristen er ein som berre reknar med Jesus. Og her gjeld det ikkje Jesus som ein god lærar og helbredar, her gjeld det han som sona vår synd.
.
Det er viktig for oss å sjå forsoningens under. Han tok mi synd slik som eg var. Det er forklarelsen.
.
Peter skreiv om dette: Han som bar våre synder på sin lekam. 1.Pet.2,24.. Og Jakob skreiv: om å sjå i fridommens fullkomne lov, Jak. 1,25.  Det er evangeliet. Og Johannes skreiv: I dette er kjærleiken ikkje at me har elska Gud, men at han har elska oss og sendt son sin til soning. 1. Joh. 4,9-10.
.
Jeg ser deg o Guds lam å stå på Sions bergetopp. Då ser du rett. Då ser du det lyser av han.
.
Men då må du sleppa alt du har, elles er du blind. Ei jente stal drops i skapet til mor. Mora  forklarte og sa det var galt, og jenta erkjente. Då sa mor: spytt ut den dropsen har i munnen og, den er ikkje din. Då vart det kamp i jenta sitt hjarta, ho beit tennene saman og sa. Nei! Ho ville ikkje sleppa det ho sjølv hadde og si synd. Korleis er det med deg? Har du “drops” i munnen? Du vert aldri frigjort og frelst før du spyttar den ut. Berre med Jesus åleine er du det.
.
5) Så gjekk dei ned frå fjellet v. 9.
Tida på Tabor var over. Livet er ikkje berre gode dagar med fest og medgang. Dei fleste dagar er kvardagar med arbeid og teneste og kanskje nedturar. Det åndelege livet er og slik. Me har gode dagar der livet er lett. Etter store åndelege opplevingar kjem det gjerne ein reaksjon med tvil og motløyse. Då skal me tenkja at Gud er nær uansett kva me tenkjer sjølv og meiner eller kjenner.
.