Mat. 5, 8-12. Bergpreika. Del 3.
.
6.
De er rene av hjertet, v. 8.
Dette tegnet på de salige griper oss i
hjertedypet. For det forteller oss at det finnes et rent Guds folk midt i en
uren verden. Og det kan ikke verdens vise forstå, selv om de mener de forstår
alt, som Luther bemerker. Hemmeligheten er at de er rene i Guds øyne selv om
det ikke viser på utsida. Og det forteller oss også at det ikke er nok å være
ren i det ytre. Det er et djevelens bedrageri og lureri. Jesus advarte
fariseerne nettopp mot det (Mat. 23). Denne renheten er grunnleggende for all
kristendom. Her går det avgjørende skille mellom en sann troende og en hykler
og fariseer. Allerede i den gamle pakt lyder det: Min sønn, gi meg ditt hjerte
(Ordspr. 23, 26).
.
Derfor er det nødvendig å stanse ekstra ved
denne "saligheten". For her kan vi lett tenke feil dersom vi bare
ser på det som synes i menneskers øyne. Vi vil derfor si noe om det.
.
a) Først vet vi at alle er urene av natur.
Ved syndefallet og vår egen personlige synd er vi alle urene. Synden medfører
ikke bare skyld. Den gjør oss urene. Og
det er et talende uttrykk for vår stilling innfor den levende og hellige Gud.
Nettopp der føler vi oss skitne selv om vi tror vi er bra mennesker her i
verden.
.
Bibelen sier det er slik. Fra hjertet kommer
onde tanker, sier Jesus (Mat. 15, 18ff). Dette er det som gjør mennesket urent,
sier han. Og til fariseerne taler han meget strengt når han forteller dem
dette: de gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og
urenhet. De ligner kalkede graver som ser vakre ut, men innvendig er fulle av
dødningbein og all slags urenhet. (Mat. 23, 25ff). Allerede profeten Jesaja
forkynner: Vi ble som den urene alle sammen (Jes. 64, 5). Salmedikteren har nok
rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned...
.
Derfor trenger vi renselse. Og det gjelder
ikke bare første gang da vi fikk tro syndenes forlatelse og begynte et nytt
liv. Urenheten henger så fast ved oss at renselsen er nødvendig dag for dag.
Det var som en troende - etter et fall - David bad: Gud, skap i meg et rent
hjerte. Om fallet er av en annen karakter og kanskje "mindre" i våre
øyne, er urenheten like fullt der. Hver eneste synd er en slik urenhet. Vi
merker utakknemlighet i vårt hjerte og vantro mot Guds allmakt og ledelse. Vi
kan være misfornøyde, leve lite i bønn og kjenne mindre til alvoret i gudslivet
enn vi skulle. Vi opplever egoisme i hjertet der vi selv kommer i sentrum. All
vår forsømmelse, både mot våre medkristne og mot hedningene og de ufrelste, er
synd og urenhet. Verdslighet, stolthet og misunnelse får ofte plass i vårt liv
uten at vi kjenner og føler angeren og sorgen over oss selv. Det samme gjelder
kritikksyke og sladder som får rom blant kristne og ødelegger så mye av
samfunnet mellom oss. Og tenk på hvor lite vi ofrer for Jesus! Det blir som
dråper i havet mange ganger - ja, ingen ting mot Hans offer.
.
Jo, renselsen er nødvendig.
.
b) Og her kan bare Jesus rense oss. Han sa
til den spedalske som bad om hjelp: Jeg vil, bli ren (Mat. 8, 3). At begrepet
renselse er åndelig å forstå framgår av Peters ord om hedningenes frelse på
det første kirkemøte (Apg. 15, 9): "ved troen renset han også deres
hjerter."
.
Det kan altså aldri skje ved et godt liv,
gode gjerninger og ytre seremonier. Vi blir heller ikke rene ved mange gode
forsetter. Det finnes bare en vei: å bekjenne sin synd for Gud. (1. Joh. 1, 7.
9). Da tilgir han og renser. Å være en kristen er å leve i den daglige
omvendelse og den daglige syndenes forlatelse.
.
Da er du salig. For da vet du på grunnlag av
Ordet: Jesus tok din synd. Alt er betalt og ordnet hos Gud. Du er renset i
Lammets blod.
.
Om du der deg tvetter, den hver synd
utsletter.
Denne
kilde god, er vår Frelsers blod.
.
Det er også til troende Peter skriver slik:
Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten (1. Pet. 1, 22). Og Paulus
oppfordrer sine venner slik: La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd,
og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt (2. Kor. 7, 1).
.
Alt dette forteller oss at de troende må
renses - hele livet. Her skal det mer til enn ærlighet. Den kan faktisk være
gal. Vår ærlighet og vilje skal alltid være i samsvar med Guds eget ord og hans
vilje.
.
c) I Guds ord ser vi også at det rene hjertet
er tegnet ved himmelporten. Mange vil prøve å komme inn på grunn av andre ting.
(Mat. 7, 22). De vil påberope seg en rett lære eller mange gode offer og
gjerninger. Noen vil også stille fram sin forkynnelse og tjeneste for Gud med
tegn og under.
.
Alle blir avvist. Jeg har aldri kjent dere,
sier Jesus på denne dag. Det blir en fryktelig stund.
.
For: ingen uren har arv i Kristi rike (Ef. 5,
5). Og intet urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp. 21, 27). Om
himmelborgerne sies det tydelig nok: de er renset i Lammets blod, de har
tvettet sine kjortler og har derfor rett til å være der (Åp. 7, 14f; 22, 14).
.
Ved himmelens port blir det bare spørsmål
etter en ting: blodet.
.
6.
De er fredsstiftere, v. 9.
.
Det siste tegnet på de salige som viser
hvordan de oppfører seg, er: fred. De er ikke bare fredsommelige (NO-30). De er
aktive fredsskapere som ordet betyr. De stifter fred. Men de to måter å
oversette ordet på, viser to sider ved dem. Og de skal vi gi akt på.
.
Fred er et viktig og omfattende ord i Bibelen.
Jødene hilser ennå hverandre med ordet Sjalom (fred). Det brukes i flere
betydninger i Skriften. Det grunnleggende er fredsforholdet mellom Gud og
mennesker, det Kristus opprettet på Golgata kors (Ef. 2). Uten at mennesker tar
imot denne freden, kan de aldri leve i virkelig fred med hverandre. Derfor kan
ikke ordet fredsstiftere referere til jordiske forhold. Det må knyttes sammen
med det å eie samvittighets-og hjertefred med Gud.
.
Den
subjektive betydning å ha fred med Gud i sitt hjerte bygger på det objektive
verk på Golgata. Men vi føler ikke alltid denne freden selv om vi objektivt kan
eie den. Å være fredsstifter er derfor i første rekke å utbre denne fred med
Gud blant mennesker som ikke kjenner den. Men dernest betyr det også å leve i
fred med hverandre som mennesker og kristne. Ordet fredsstifter har en moralsk
side. De troende bryr seg om verden de lever uten at det kan bli det primære.
.
Noen mennesker skaper uro og strid for den
minste ting, og de skiller ofte venn fra venn. Andre setter alt inn på å skape
fred i vanskelige forhold, slik Paulus forkynner oss: "Hold fred med alle
mennesker, så langt det står til dere" (Rom. 12, 18). De får et ekstra
stort løfte: De skal kalles Guds sønner. H. N. Ridderbos sier med rette at de
avspegler sin himmelske Far, og derfor vil de ble anerkjent som hans barn. Det
"er den høyeste stilling et menneske kan oppnå" (H. Kvalbein). Det er
en velsignelse å ha med slike mennesker å gjøre.
.
7. De blir forfulgt, v. 10.
.
Det verdslige sinn tåler ikke renhet og
gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene
(som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne
verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte
kristne.
.
Formene en slik forfølgelse kan ta vil være
forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at
det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap
eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den.
Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som
Fjellstedt skriver. Velsignelsen i
løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt
vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette
løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land,
ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.
.
8. De blir spottet, v. 11.
.
Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt
som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de
blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes
ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og
kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme
som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.
.
Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med
hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er
egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og
rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme
opplysninger om andre.
.
9. De opplever glede, v. 12.
.
Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle
ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og
forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi
oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei.
For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene
det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det
høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige
til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds
rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.
.
De troende venter en annen lønningsdag enn her
på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.
.
Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled
deg midt i kuleregnet.
.
Mat. 5, 13-16. Lys og salt.
Helgemessedag. 1. s. I nov.
Her har vi noen vers om hvordan de
kristne er og hvordan de hellige har vært mens de var her på jorden. Med korte
og fyndige ord er de lys og salt. Det taler om en dobbelt oppgave og virksomhet
her i verden. Det er nyttig for oss kristne å minnes Jesu ord også her. For
noen ganger kan vi glemme hvem og hva vi er blant andre mennesker.
Her i begynnelsen av bergpreika har
Jesus minnet disiplene om at de er salige og nevnt flere sider ved saligheten
her i verden, v. 1-12. Nå går han enda mer praktisk fram og viser fram de
kristnes liv og tjeneste for andre.
Vi legger merke til at Jesus ikke
sier de skal og bør være lys og salt. Som troende mennesker er vi det.
Spørsmålet kan være hvor tydelige vi er det. Det også taler Jesu om. Vår
innflytelse og vitnesbyrd om Kristus her i verden kan avhenge av det. Da er
begge disse to bildene nødvendige og kan ikke skilles. Men begge bildene har
noe felles: De viser at Guds folk skiller seg ut i verden. Vi er et annerledes
folk. Det er et hovedpoeng.
1. Salt.
Jesus nevner først at vi er jordens
salt. Det er et skarpt bilde. Men det viser noen spesielle sider ved vårt
kristenliv som vi gjør vel i å ta vare på.
- For det første har saltet den
egenskap at den svir i sår. Det gjør
ondt. Det minner oss om at verden kan irritere seg over på oss. En kristens liv
minner dem om at de også er syndere og ikke feilfri. Når vi kristne tar vår tro
på alvor, vil det uro andre. Et hellig liv er en dom over dem selv, for de ser
at slik er ikke de – selv om de forsøker å si det motsatte. Vi er en stadig
påminnelse for folk at Gud lever. Paulus minner kolosserne om det i Kol. 4, 6:
La deres tale alltid være vennlig, krydret med salt. Det gjelder både
vitnesbyrdet og dagligtale.
- Saltet bevarer fra råte. Her tenker vi kjøtt o.a. som mat. Også det bilde
passer på oss kristne. Vi har ansvar for hverandre som mennesker. Det gjelder i
første rekke for andre troende. Vi skal ikke bare prøve å vinne ny for Jesus.
Vi skal også hjelpe de som allerede hører ham til. Her er mange farer vi verden
som vil ødelegge gudslivet vårt. Om noe går galt for et menneske, skal vi ikke
kritisere og anklage dem. Det er så lett. Men det ødelegger. Vi må lære å
forstå og å tilgi og gi hjelp. Da er du med og bevarer et menneske. Du er salt.
Det samme gjelder for andre
mennesker og for det samfunnet vi bor i. Gud ville ikke ødelegge Sodoma om det
var ti rettferdige der. Slik er det også nå: De troende holder dommen og synden
borte fra et land og et sted. Uten dem ville det sett mye verre ut. Jo mer ekte
vi er, jo mer er dette sant. For de rettferdiges skyld vil han spare landet. Så
skal vi merke oss at saltet virker i det skjulte, men er der likevel.
- Jesus sier her indirekte at saltet
kan tape sin kraft. Og da duger ikke lenger. Saltet er bare nyttig så lenge det
er salt. Blir det oppblandet med noe annet, kan det ikke lenger brukes. Det er
alvorlige ord til oss kristne. Vi kan bli for snille som mennesker slik at folk
ikke ser hvor alvorlig vi tar troen. Derfor advarer Bibelen oss mot å bli lik
denne verden. Rom. 12, 2.
2. Lys.
Jesus er verdens lys, det er sant.
Joh. 8, 12. Som han er vi også det. Fort vi har fått del med ham. Lyset skal
vise vei for oss selv og for andre vi møter. Men lyset viser også grøftene på
siden av veien og dermed farene i livet.
1) Verden ligger i mørke. Slik har det vært etter syndefallet.
Profeten sa noe om dette, og det blir sitert i NT da Jesus skulle komme til
verden: Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys. Mat. 4, 16. Det er
syndens mørke som holder folket borte fra himmelveien. Alle mennesker som lever
borte fra Gud, er i åndelig mørke og fortapt.
2) Jesus er lys. Som et lys er jeg kommet til verden, sier han. Joh.
12, 46. Han er den eneste redning for folket. Da han kom, forkynte han dette
slik: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Mat. 4, 17. Vi må la Jesus
få frelse oss, vi kan ikke det selv.
3) Nå er vi Jesu representanter i verden. Derfor sa han: Dere er
verdens lys. Jesus kunne ikke være her for alltid. Han måtte ha noen sendebud,
noen som var villige til å gå i hans sted. Paulus skriver tydelig om det i 2.
Kor. 5, 20: Så er vi da sendebud i Kristi sted. Det kan vi ikke være og gjøre
av oss selv. Vi er som månen i forhold til solen: Vi er bare et gjenskinn av
det Jesus er. Jesus er lyset i oss. Om det må vi si litt her:
- Alle ser oss, v. 14-15: En by som
ligger på et fjell, kan ikke skjules. Det er umulig å være en anonym kristen i
det lange løp. Verden ser oss og følger nøye med om vi gjør noe galt. Noen er
snare til å dømme oss da. Det skal gjøre oss mer forsiktige. Men vi skal også
huske at vi er feilende syndere og må innrømme det.
- Lyset viser vei. Det opplyser også
de farlige stedene, veigrøfter og noe som stenger veien. Men hovedsaken er å
belyse veien til målet. Derfor skal vi være fyrlykter. Gjennom livet gjelder da
apostelens ord: Gjør alt til Guds ære, 1. Kor. 10, 31. Da vil det bestemme hva
jeg skal være med på.
- Lyset kan slukkes ut. Om det
skjer, er vi en fare for oss selv og for andre. Derfor skulle vi gjøre som i
tabernaklet og templet: Noen skulle passe på at lampen alltid lyste. La lyset
skinne, sa Jesus her. Folk skal kunne se at vi er kristne i hverdagen, i handel
og vandel og talemåte. Det er med og leder folk 1-2.
Mat. 5, 20-26. 19.s. Treenighet. En del av Bergprekenen.
Dette er en del av
Bergprekenen. Jesus har talt om de salige, lys og salt og om loven. Guds ord er
Guds vilje. Menneskene er skapt av Gud og dermed hans eiendom. Slik er vi alle
underlagt Gud og hans styre og makt. Det er uavhengig av hva folk flest mener
og tenker. Her har Jesus noe å si oss.
1. Himlenes rike, v.
20.
Hovedsaken for et menneske er i grunnen dette: Skal vi komme inn i
Guds himmel en dag? Da sier Guds ord at vi må komme inn i Guds rike her i
livet. Det begynner her. Derfor begynner døperen Johannes sin gjerning med å
forkynne omvendelse. Mat. 3, 2: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær.
Og denne nærhet var at Jesus var kommet til verden. Han var Guds rike i person.
Så ser vi at også Jesus begynner sin virksomhet som taler med å si akkurat det
samme: Omvend dere. Mat. 4, 17. Det er som om han ville si: Nå er jeg kommet
til verden, og nå må dere følge meg. For jeg er Guds rike.
Går vi så til apostlene og deres misjonsvirksomhet, ser vi det
samme. Peter står i Jerusalem på pinsedag og taler alvorlig til folket i byen.
Han viser til bibelske skrifter som taler om Messias og sier: Det var Jesus fra
Nasaret. Og så legger han til: Omvend dere, Apg. 2, 38.
Omvendelsen betyr en ny retning av livet, ja, et helt nytt liv både
i det indre og det ytre. Det er ikke lenger denne verdens og dens ting som er
hovedsaken for oss. Et liv i omvendelse har Jesus som sentrum og
hovedinteresse. Alt bygger på ham i starten og senere i livet.
Dette vil Jesus understreke så sterkt han kan i v. 20. Det har med
vår rettferdighet å gjøre. Hvordan er vi mennesker egentlig. Er vi slik vi
burde og skulle være? Og kan vi rette på dette ved å gjøre noe selv? De mange
religioner blant hedningene handler nettopp om det: å leve slik at gudene vil
godta oss. Og det de ikke selv får til, håper de på gudenes barmhjertighet og
hjelp til.
Alt dette setter Jesus en strek over. De skriftlærde og fariseerne
har prøvd dette, og de har gjort så mye som er mulig for et menneske. Men det
er ikke nok. Målet er høyere – du må være slik som Gud, jfr. v. 48. De kristnes
rettferdighet må overgå fariseernes. Det betyr egentlig at rettferdigheten vår
må være av et annet slag enn fariseernes. For de tenkte menneskelig, mens vi må
tenke åndelig. Alt står i forhold til Gud og ikke til mennesker. Derfor må vår
rettferdighet komme fra Gud selv. Først da er den på rett spor. Og da blir det
mer enn og noe annet enn å holde de ytre bud som Moses gav folket på Guds
vegne. Vi skal ikke vrake Guds lov, det var ikke Jesu mening. Men vi skal se
prinsippet bak loven, nemlig gudlikheten. Det taler Jesus mer om senere i livet
på jorden.
2. Det er skrevet.
Jesus går straks over til å vise til Guds ord. Der finner vi Guds
vilje og ikke i vår egen tanke. Han viser stadig til Bibelen når han taler. I
kapitlet foran står det som Jesu fristelsen da Satan møtte ham, Mat. 4. Og
Satan er listig, han kommer med lure spørsmål for å lokke oss bort fra
hovedsaken og bli opptatt av jordiske ting. Det gjorde han med Jesus også. Han
ber Jesus om å vise sin makt – hvis han er Guds Sønn – ved å gjøre steiner til
brød, å kaste seg ned fra tempeltinden og ta imot hele verdens herlighet som
gave fra djevelen uten å gå korsveien.
Mange mennesker hadde nok tatt imot det. De er ofte blendet av de
jordiske ting og ønsker mest mulig av det. Men Jesus var ikke bare et menneske.
Han var Gud. Og han viser hver gang til ordet fra Gud og sier: Det står
skrevet, det står atter skrevet. Og dermed stoppet han munnen på Satan. Han
seiret over det vonde ved å bruke Bibelens ord. «Det er skrevet,» slår alle
argumenter til jorden. For Guds ord har endelig autoritet for Jesus – og for
oss som kristne. Det skulle vi huske i vår tid.
I tekstens sammenheng er det Guds bud han viser til. Og han sier
ikke at de er opphevet eller må forandres. Det var tross alt ca. 1500 år siden
Moses fikk dem. Men de var ikke gått ut på dato. De står der som budskap fra
Gud til alle tider så lenge jorden står. I evigheten får vi ikke bruk for dem.
Men det må vi vite at lovens ord ikke har frelst en eneste sjel. Heller ikke nå
eller fremtiden kan den gjøre det. Guds krav er så stort og hellig at en synder
ikke makter noen ting der. Det er overmot å si noe annet.
3. Jeg sier dere.
I denne situasjonen kommer Jesus til oss som han kom til disiplene.
Han har noe nytt og annet å si dem. Dere har hørt – men jeg sier nå.
I først omgang sier han at budene og loven må forstås åndelig. Du
har ikke oppfylt lovens ord ved å si at du ikke har drept noen, v. 21f. Det er
bare den ytre betydning av budet: Du skal ikke slå i hjel.
Nei, sier Jesus. Budet har en dypere mening. Harme og vonde ord om
noen er drap. Ofte er det begynnelsen til et virkelig drap. Men det er ikke
poenget her. Selve vreden og ordene er brudd på Guds bud. For lovens kjerne og
hovedinnhold er kjærlighet. Han kommer tilbake til det senere i kapitlet, v.
44. Du skal til og med elske din fiende. Og det gjør du ikke når du er vred.
Utover i dette kapitlet kommer Jesus med flere eksempler på den åndelige
forståelsen av loven. Her stanser vi ved dette ene.
I neste omgang har Jesus mer å si til den som erkjenner sin synd.
Det ser vi når vi leser mer i Bibelen. Da døperen Johannes kom i tvil om Jesus
virkelig var Messias, svarte Mesteren: Fortell ham hva dere hører og ser. Det
skjedde under av mange slag, et vitnesbyrd om Jesu guddom – og så legger han
til: Evangeliet forkynnes for fattige. Mat. 11, 5. De fattige er salige, Mat.
5, 3. Det er slike som ser sin synd og erkjenner at de ikke har rett til Guds
rike. De får høre evangeliet – om Jesu tilgivelse og nåde mot syndere.
4. Forlik deg med
mennesker.
Da står en ting igjen. Har du syndet mot mennesker, skal du gå til
dem og gjøre opp. Betal tilbake det du skylder og be om tilgivelse for din
urett. Det er Jesu klare ord her og andre steder. Det er både menneskelig og
guddommelig rett. Og innerst inne vet du også at det er slik. Du kan ikke leve
med uoppgjorte ting. Det vil koste noe. Det er ikke lett å ydmyke seg for
mennesker. Men du blir glad og salig. Kanskje du må ta en telefon eller reiste
bort til noen eller skrive et brev. Gjør det snart. Det blir verre senere. Vent
med offer og bekjennelse og vitnesbyrd til du har forlikt deg med din bror. Men
Gud selv vil gå med deg på den veien.
Amen.