Mat. 5 - del B.

Mat. 5, 8-12. Bergpreika. Del 3.

.

6. De er rene av hjertet, v. 8.

  Dette tegnet på de salige griper oss i hjertedypet. For det forteller oss at det finnes et rent Guds folk midt i en uren verden. Og det kan ikke verdens vise forstå, selv om de mener de forstår alt, som Luther bemerker. Hemmeligheten er at de er rene i Guds øyne selv om det ikke viser på utsida. Og det forteller oss også at det ikke er nok å være ren i det ytre. Det er et djevelens bedrageri og lureri. Jesus advarte fariseerne nettopp mot det (Mat. 23). Denne renheten er grunnleggende for all kristendom. Her går det avgjørende skille mellom en sann troende og en hykler og fariseer. Allerede i den gamle pakt lyder det: Min sønn, gi meg ditt hjerte (Ordspr. 23, 26).

 .

 Derfor er det nødvendig å stanse ekstra ved denne "salighet­en". For her kan vi lett tenke feil dersom vi bare ser på det som synes i menneskers øyne. Vi vil derfor si noe om det.

.

  a) Først vet vi at alle er urene av natur. Ved syndefallet og vår egen personlige synd er vi alle urene. Synden medfører ikke bare  skyld. Den gjør oss urene. Og det er et talende uttrykk for vår stilling innfor den levende og hellige Gud. Nettopp der føler vi oss skitne selv om vi tror vi er bra mennesker her i verden.

.

  Bibelen sier det er slik. Fra hjertet kommer onde tanker, sier Jesus (Mat. 15, 18ff). Dette er det som gjør mennesket urent, sier han. Og til fariseerne taler han meget strengt når han forteller dem dette: de gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. De ligner kalkede graver som ser vakre ut, men innvendig er fulle av dødning­bein og all slags urenhet. (Mat. 23, 25ff). Allerede profeten Jesaja forkynner: Vi ble som den urene alle sammen (Jes. 64, 5). Salmedikteren har nok rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned...

.

  Derfor trenger vi renselse. Og det gjelder ikke bare første gang da vi fikk tro syndenes forlatelse og begynte et nytt liv. Urenheten henger så fast ved oss at renselsen er nødvendig dag for dag. Det var som en troende - etter et fall - David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte. Om fallet er av en annen karakter og kanskje "mindre" i våre øyne, er urenheten like fullt der. Hver eneste synd er en slik urenhet. Vi merker utakknemlighet i vårt hjerte og vantro mot Guds allmakt og ledelse. Vi kan være misfornøyde, leve lite i bønn og kjenne mindre til alvoret i gudslivet enn vi skulle. Vi opplever egoisme i hjertet der vi selv kommer i sentrum. All vår forsømmelse, både mot våre medkristne og mot hedningene og de ufrelste, er synd og urenhet. Verdslighet, stolthet og misunnelse får ofte plass i vårt liv uten at vi kjenner og føler angeren og sorgen over oss selv. Det samme gjelder kritikksyke og sladder som får rom blant kristne og ødelegger så mye av samfunnet mellom oss. Og tenk på hvor lite vi ofrer for Jesus! Det blir som dråper i havet mange ganger - ja, ingen ting mot Hans offer.

.

  Jo, renselsen er nødvendig.

.

  b) Og her kan bare Jesus rense oss. Han sa til den spedal­ske som bad om hjelp: Jeg vil, bli ren (Mat. 8, 3). At begrepet renselse er åndelig å forstå framgår av Peters ord om hedn­ingenes frelse på det første kirkemøte (Apg. 15, 9): "ved troen renset han også deres hjerter."

.

  Det kan altså aldri skje ved et godt liv, gode gjerninger og ytre seremonier. Vi blir heller ikke rene ved mange gode forsetter. Det finnes bare en vei: å bekjenne sin synd for Gud. (1. Joh. 1, 7. 9). Da tilgir han og renser. Å være en kristen er å leve i den daglige omvendelse og den daglige syndenes forlatelse.

.

  Da er du salig. For da vet du på grunnlag av Ordet: Jesus tok din synd. Alt er betalt og ordnet hos Gud. Du er renset i Lammets blod.

.

         Om du der deg tvetter, den hver synd utsletter.

         Denne kilde god, er vår Frelsers blod.

.

  Det er også til troende Peter skriver slik: Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten (1. Pet. 1, 22). Og Paulus oppfordrer sine venner slik: La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt (2. Kor. 7, 1).

.

  Alt dette forteller oss at de troende må renses - hele livet. Her skal det mer til enn ærlighet. Den kan faktisk være gal. Vår ærlighet og vilje skal alltid være i samsvar med Guds eget ord og hans vilje.

.

  c) I Guds ord ser vi også at det rene hjertet er tegnet ved himmelporten. Mange vil prøve å komme inn på grunn av andre ting. (Mat. 7, 22). De vil påberope seg en rett lære eller mange gode offer og gjerninger. Noen vil også stille fram sin forkynnelse og tjeneste for Gud med tegn og under.

.

  Alle blir avvist. Jeg har aldri kjent dere, sier Jesus på denne dag. Det blir en fryktelig stund.

.

  For: ingen uren har arv i Kristi rike (Ef. 5, 5). Og intet urent skal komme inn i det nye Jerusalem (Åp. 21, 27). Om himmelborgerne sies det tydelig nok: de er renset i Lammets blod, de har tvettet sine kjortler og har derfor rett til å være der (Åp. 7, 14f; 22, 14).

.

  Ved himmelens port blir det bare spørsmål etter en ting: blodet.

.

6. De er fredsstiftere, v. 9.

.

  Det siste tegnet på de salige som viser hvordan de oppfører seg, er: fred. De er ikke bare fredsommelige (NO-30). De er aktive fredsskapere som ordet betyr. De stifter fred. Men de to måter å oversette ordet på, viser to sider ved dem. Og de skal vi gi akt på.

 .

 Fred er et viktig og omfattende ord i Bibelen. Jødene hilser ennå hverandre med ordet Sjalom (fred). Det brukes i flere betydninger i Skriften. Det grunnleggende er fredsforholdet mellom Gud og mennesker, det Kristus opprettet på Golgata kors (Ef. 2). Uten at mennesker tar imot denne freden, kan de aldri leve i virkelig fred med hverandre. Derfor kan ikke ordet fredsstiftere referere til jordiske forhold. Det må knyttes sammen med det å eie samvittighets-og hjertefred med Gud.

.

Den subjektive betydning å ha fred med Gud i sitt hjerte bygger på det objektive verk på Golgata. Men vi føler ikke alltid denne freden selv om vi objektivt kan eie den. Å være fredsstifter er derfor i første rekke å utbre denne fred med Gud blant mennesker som ikke kjenner den. Men dernest betyr det også å leve i fred med hverandre som mennesker og kristne. Ordet fredsstifter har en moralsk side. De troende bryr seg om verden de lever uten at det kan bli det primære.

.

  Noen mennesker skaper uro og strid for den minste ting, og de skiller ofte venn fra venn. Andre setter alt inn på å skape fred i vanskelige forhold, slik Paulus forkynner oss: "Hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere" (Rom. 12, 18). De får et ekstra stort løfte: De skal kalles Guds sønner. H. N. Ridderbos sier med rette at de avspegler sin himmelske Far, og derfor vil de ble anerkjent som hans barn. Det "er den høyeste stilling et menneske kan oppnå" (H. Kvalbein). Det er en velsignelse å ha med slike mennesker å gjøre.

.

7. De blir forfulgt, v. 10.

.

  Det verdslige sinn tåler ikke renhet og gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene (som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte kristne.

 .

 Formene en slik forfølgelse kan ta vil være forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den. Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som Fjellstedt skriver.    Velsignelsen i løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land, ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.

.

8. De blir spottet, v. 11.

.

  Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.

.

  Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme opplysninger om andre.

.

9. De opplever glede, v. 12.

.

  Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei. For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.

 .

 De troende venter en annen lønningsdag enn her på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.

.

  Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled deg midt i kuleregnet.

.

Mat. 5, 13-16.  Lys og salt.

Helgemessedag. 1. s. I nov.

Her har vi noen vers om hvordan de kristne er og hvordan de hellige har vært mens de var her på jorden. Med korte og fyndige ord er de lys og salt. Det taler om en dobbelt oppgave og virksomhet her i verden. Det er nyttig for oss kristne å minnes Jesu ord også her. For noen ganger kan vi glemme hvem og hva vi er blant andre mennesker.

Her i begynnelsen av bergpreika har Jesus minnet disiplene om at de er salige og nevnt flere sider ved saligheten her i verden, v. 1-12. Nå går han enda mer praktisk fram og viser fram de kristnes liv og tjeneste for andre.

Vi legger merke til at Jesus ikke sier de skal og bør være lys og salt. Som troende mennesker er vi det. Spørsmålet kan være hvor tydelige vi er det. Det også taler Jesu om. Vår innflytelse og vitnesbyrd om Kristus her i verden kan avhenge av det. Da er begge disse to bildene nødvendige og kan ikke skilles. Men begge bildene har noe felles: De viser at Guds folk skiller seg ut i verden. Vi er et annerledes folk. Det er et hovedpoeng.

1. Salt.

Jesus nevner først at vi er jordens salt. Det er et skarpt bilde. Men det viser noen spesielle sider ved vårt kristenliv som vi gjør vel i å ta vare på.

- For det første har saltet den egenskap at den svir i sår. Det gjør ondt. Det minner oss om at verden kan irritere seg over på oss. En kristens liv minner dem om at de også er syndere og ikke feilfri. Når vi kristne tar vår tro på alvor, vil det uro andre. Et hellig liv er en dom over dem selv, for de ser at slik er ikke de – selv om de forsøker å si det motsatte. Vi er en stadig påminnelse for folk at Gud lever. Paulus minner kolosserne om det i Kol. 4, 6: La deres tale alltid være vennlig, krydret med salt. Det gjelder både vitnesbyrdet og dagligtale.

- Saltet bevarer fra råte. Her tenker vi kjøtt o.a. som mat. Også det bilde passer på oss kristne. Vi har ansvar for hverandre som mennesker. Det gjelder i første rekke for andre troende. Vi skal ikke bare prøve å vinne ny for Jesus. Vi skal også hjelpe de som allerede hører ham til. Her er mange farer vi verden som vil ødelegge gudslivet vårt. Om noe går galt for et menneske, skal vi ikke kritisere og anklage dem. Det er så lett. Men det ødelegger. Vi må lære å forstå og å tilgi og gi hjelp. Da er du med og bevarer et menneske. Du er salt.

Det samme gjelder for andre mennesker og for det samfunnet vi bor i. Gud ville ikke ødelegge Sodoma om det var ti rettferdige der. Slik er det også nå: De troende holder dommen og synden borte fra et land og et sted. Uten dem ville det sett mye verre ut. Jo mer ekte vi er, jo mer er dette sant. For de rettferdiges skyld vil han spare landet. Så skal vi merke oss at saltet virker i det skjulte, men er der likevel.

- Jesus sier her indirekte at saltet kan tape sin kraft. Og da duger ikke lenger. Saltet er bare nyttig så lenge det er salt. Blir det oppblandet med noe annet, kan det ikke lenger brukes. Det er alvorlige ord til oss kristne. Vi kan bli for snille som mennesker slik at folk ikke ser hvor alvorlig vi tar troen. Derfor advarer Bibelen oss mot å bli lik denne verden. Rom. 12, 2.

2. Lys.

Jesus er verdens lys, det er sant. Joh. 8, 12. Som han er vi også det. Fort vi har fått del med ham. Lyset skal vise vei for oss selv og for andre vi møter. Men lyset viser også grøftene på siden av veien og dermed farene i livet.

1) Verden ligger i mørke. Slik har det vært etter syndefallet. Profeten sa noe om dette, og det blir sitert i NT da Jesus skulle komme til verden: Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys. Mat. 4, 16. Det er syndens mørke som holder folket borte fra himmelveien. Alle mennesker som lever borte fra Gud, er i åndelig mørke og fortapt.

2) Jesus er lys. Som et lys er jeg kommet til verden, sier han. Joh. 12, 46. Han er den eneste redning for folket. Da han kom, forkynte han dette slik: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Mat. 4, 17. Vi må la Jesus få frelse oss, vi kan ikke det selv.

3) Nå er vi Jesu representanter i verden. Derfor sa han: Dere er verdens lys. Jesus kunne ikke være her for alltid. Han måtte ha noen sendebud, noen som var villige til å gå i hans sted. Paulus skriver tydelig om det i 2. Kor. 5, 20: Så er vi da sendebud i Kristi sted. Det kan vi ikke være og gjøre av oss selv. Vi er som månen i forhold til solen: Vi er bare et gjenskinn av det Jesus er. Jesus er lyset i oss. Om det må vi si litt her:

- Alle ser oss, v. 14-15: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Det er umulig å være en anonym kristen i det lange løp. Verden ser oss og følger nøye med om vi gjør noe galt. Noen er snare til å dømme oss da. Det skal gjøre oss mer forsiktige. Men vi skal også huske at vi er feilende syndere og må innrømme det.

- Lyset viser vei. Det opplyser også de farlige stedene, veigrøfter og noe som stenger veien. Men hovedsaken er å belyse veien til målet. Derfor skal vi være fyrlykter. Gjennom livet gjelder da apostelens ord: Gjør alt til Guds ære, 1. Kor. 10, 31. Da vil det bestemme hva jeg skal være med på.

- Lyset kan slukkes ut. Om det skjer, er vi en fare for oss selv og for andre. Derfor skulle vi gjøre som i tabernaklet og templet: Noen skulle passe på at lampen alltid lyste. La lyset skinne, sa Jesus her. Folk skal kunne se at vi er kristne i hverdagen, i handel og vandel og talemåte. Det er med og leder folk 1-2.

Mat. 5, 20-26. 19.s. Treenighet.  En del av Bergprekenen.

 Dette er en del av Bergprekenen. Jesus har talt om de salige, lys og salt og om loven. Guds ord er Guds vilje. Menneskene er skapt av Gud og dermed hans eiendom. Slik er vi alle underlagt Gud og hans styre og makt. Det er uavhengig av hva folk flest mener og tenker. Her har Jesus noe å si oss.

1. Himlenes rike, v. 20.

Hovedsaken for et menneske er i grunnen dette: Skal vi komme inn i Guds himmel en dag? Da sier Guds ord at vi må komme inn i Guds rike her i livet. Det begynner her. Derfor begynner døperen Johannes sin gjerning med å forkynne omvendelse. Mat. 3, 2: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Og denne nærhet var at Jesus var kommet til verden. Han var Guds rike i person. Så ser vi at også Jesus begynner sin virksomhet som taler med å si akkurat det samme: Omvend dere. Mat. 4, 17. Det er som om han ville si: Nå er jeg kommet til verden, og nå må dere følge meg. For jeg er Guds rike.

Går vi så til apostlene og deres misjonsvirksomhet, ser vi det samme. Peter står i Jerusalem på pinsedag og taler alvorlig til folket i byen. Han viser til bibelske skrifter som taler om Messias og sier: Det var Jesus fra Nasaret. Og så legger han til: Omvend dere, Apg. 2, 38.

Omvendelsen betyr en ny retning av livet, ja, et helt nytt liv både i det indre og det ytre. Det er ikke lenger denne verdens og dens ting som er hovedsaken for oss. Et liv i omvendelse har Jesus som sentrum og hovedinteresse. Alt bygger på ham i starten og senere i livet.

Dette vil Jesus understreke så sterkt han kan i v. 20. Det har med vår rettferdighet å gjøre. Hvordan er vi mennesker egentlig. Er vi slik vi burde og skulle være? Og kan vi rette på dette ved å gjøre noe selv? De mange religioner blant hedningene handler nettopp om det: å leve slik at gudene vil godta oss. Og det de ikke selv får til, håper de på gudenes barmhjertighet og hjelp til.

Alt dette setter Jesus en strek over. De skriftlærde og fariseerne har prøvd dette, og de har gjort så mye som er mulig for et menneske. Men det er ikke nok. Målet er høyere – du må være slik som Gud, jfr. v. 48. De kristnes rettferdighet må overgå fariseernes. Det betyr egentlig at rettferdigheten vår må være av et annet slag enn fariseernes. For de tenkte menneskelig, mens vi må tenke åndelig. Alt står i forhold til Gud og ikke til mennesker. Derfor må vår rettferdighet komme fra Gud selv. Først da er den på rett spor. Og da blir det mer enn og noe annet enn å holde de ytre bud som Moses gav folket på Guds vegne. Vi skal ikke vrake Guds lov, det var ikke Jesu mening. Men vi skal se prinsippet bak loven, nemlig gudlikheten. Det taler Jesus mer om senere i livet på jorden.

2. Det er skrevet.

Jesus går straks over til å vise til Guds ord. Der finner vi Guds vilje og ikke i vår egen tanke. Han viser stadig til Bibelen når han taler. I kapitlet foran står det som Jesu fristelsen da Satan møtte ham, Mat. 4. Og Satan er listig, han kommer med lure spørsmål for å lokke oss bort fra hovedsaken og bli opptatt av jordiske ting. Det gjorde han med Jesus også. Han ber Jesus om å vise sin makt – hvis han er Guds Sønn – ved å gjøre steiner til brød, å kaste seg ned fra tempeltinden og ta imot hele verdens herlighet som gave fra djevelen uten å gå korsveien.

Mange mennesker hadde nok tatt imot det. De er ofte blendet av de jordiske ting og ønsker mest mulig av det. Men Jesus var ikke bare et menneske. Han var Gud. Og han viser hver gang til ordet fra Gud og sier: Det står skrevet, det står atter skrevet. Og dermed stoppet han munnen på Satan. Han seiret over det vonde ved å bruke Bibelens ord. «Det er skrevet,» slår alle argumenter til jorden. For Guds ord har endelig autoritet for Jesus – og for oss som kristne. Det skulle vi huske i vår tid.

I tekstens sammenheng er det Guds bud han viser til. Og han sier ikke at de er opphevet eller må forandres. Det var tross alt ca. 1500 år siden Moses fikk dem. Men de var ikke gått ut på dato. De står der som budskap fra Gud til alle tider så lenge jorden står. I evigheten får vi ikke bruk for dem. Men det må vi vite at lovens ord ikke har frelst en eneste sjel. Heller ikke nå eller fremtiden kan den gjøre det. Guds krav er så stort og hellig at en synder ikke makter noen ting der. Det er overmot å si noe annet.

3. Jeg sier dere.

I denne situasjonen kommer Jesus til oss som han kom til disiplene. Han har noe nytt og annet å si dem. Dere har hørt – men jeg sier nå.

I først omgang sier han at budene og loven må forstås åndelig. Du har ikke oppfylt lovens ord ved å si at du ikke har drept noen, v. 21f. Det er bare den ytre betydning av budet: Du skal ikke slå i hjel.

Nei, sier Jesus. Budet har en dypere mening. Harme og vonde ord om noen er drap. Ofte er det begynnelsen til et virkelig drap. Men det er ikke poenget her. Selve vreden og ordene er brudd på Guds bud. For lovens kjerne og hovedinnhold er kjærlighet. Han kommer tilbake til det senere i kapitlet, v. 44. Du skal til og med elske din fiende. Og det gjør du ikke når du er vred. Utover i dette kapitlet kommer Jesus med flere eksempler på den åndelige forståelsen av loven. Her stanser vi ved dette ene.

I neste omgang har Jesus mer å si til den som erkjenner sin synd. Det ser vi når vi leser mer i Bibelen. Da døperen Johannes kom i tvil om Jesus virkelig var Messias, svarte Mesteren: Fortell ham hva dere hører og ser. Det skjedde under av mange slag, et vitnesbyrd om Jesu guddom – og så legger han til: Evangeliet forkynnes for fattige. Mat. 11, 5. De fattige er salige, Mat. 5, 3. Det er slike som ser sin synd og erkjenner at de ikke har rett til Guds rike. De får høre evangeliet – om Jesu tilgivelse og nåde mot syndere.

4. Forlik deg med mennesker.

Da står en ting igjen. Har du syndet mot mennesker, skal du gå til dem og gjøre opp. Betal tilbake det du skylder og be om tilgivelse for din urett. Det er Jesu klare ord her og andre steder. Det er både menneskelig og guddommelig rett. Og innerst inne vet du også at det er slik. Du kan ikke leve med uoppgjorte ting. Det vil koste noe. Det er ikke lett å ydmyke seg for mennesker. Men du blir glad og salig. Kanskje du må ta en telefon eller reiste bort til noen eller skrive et brev. Gjør det snart. Det blir verre senere. Vent med offer og bekjennelse og vitnesbyrd til du har forlikt deg med din bror. Men Gud selv vil gå med deg på den veien.

Amen.