HAGGAI

Profeten

HAGGAI

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

  Profeten Haggai var en av de israelitter som vendte hjem til Juda fra fangenskapet i Babylon. Han og Sakarias var to store vitner i ettereksilsk tid. De oppmuntret folket til å bygge templet opp igjen slik at den rette gudstjenesten kunne begynne igjen. Men de advarte også folket mot synd og frafall og forkynte Messias som skulle komme. Et nytt rike skulle oppstå. Messias  skulle også bli hedningenes håp og frelser. Israel ble henvist til ham slik hedningen skulle kalles til ham. Derfor er Haggai et mektig vitne for hele Guds menighet i den gamle og den nye pakt. Jfr. også Hebr. 12, 25-28.

  Boka er skrevet av profeten Haggai antagelig i det 6. århundre f. Kr. Hovedtema er gjenoppbyggingen av templet.

  I sin kommentar sier Luther at Haggai er "den letteste av alle profetene". Og i sin Fortale til profeten Haggai sier han at "Haggai er den første profet som ble gitt til folket etter fangenskapet i Babylon, og ved hans profeti ble templet og gudstjenesten gjenopprettet. Senere fikk han Sakarias som medarbeider i to måneder, slik at Guds ord skulle lyde fra to vitner. For folket var kommet i stor tvil om templet ville bli bygget opp igjen... Han straffer folket for at de ikke gav akt på å sette templet og gudstjenesten i stand, men bare på grunn av gjerrighet var de opptatt med deres eget gods og hus. Derfor ble de også plaget - til vitnesbyrd  for alle ugudelige som ikke akter på Guds ord og tjeneste, men bare karrer til seg selv av gjerrighet... I all historie finner vi at når man ikke vil forsørge Guds tjenere og ikke hjelpe til med å holde oppe hans ord, da lar han dem bruke sin gjerrighet fritt slik at de bare samler til seg selv. Men til slutt får de en hullet pung.

  Han profeterer også om Kristus (2, 6-7) at han skal komme og være alle hedningers trøst. Dermed gir han til kjenne at det skal ta slutt med jødenes rike og loven. Alle verdens riker skal ødelegges og underordne seg Kristus. Det har allerede skjedd og vil alltid skje inntil den siste dag da alt vil bli oppfylt."

  Hans historiske hovedbudskap i boka er at templet skal gjenreises.

INNHOLD:

Kap. 1.

A. Haggai virket i Jerusalem i perserkongen Darius Hystaspis' tid, etterat jødene var kommet hjem fra Babel. Han refser dem fordi de har bygd hus for seg selv, mens de ikke har bygd Herrens tempel. v. 1-4.

B. Han viser dem at de derfor ikke har velsignelse over arbeidet sitt, v. 5-6.

C. Han formaner og oppmuntrer derfor folket til å begynne byggingen på templet. v. 7-11.

D. Folket arbeider på templet, v. 12-15.

Kap. 2.

A. Profeten trøster og styrker Serubabel, Josva og folket ved å forkynne at Herren vil være med dem. Dette andre templet skal bli større og  herligere enn Salomos tempel, for Herren skal gjøre store ting. Dette er også et løfte om Messias' tid. v. 1-9.

B. Herren har til nå straffet folket, fordi de var et urent folk på tross av sine offer. Fra nå av vil han velsigne dem, ettersom de nå har tatt fatt på oppgaven med ærlig sinn. v. 10-19.

C. Til slutt forkynner Haggai at Herren vil bevare Serubabel midt i store vansker. Han var Davids etterkommer, og i hans ætt skulle Messias fødes. Ordet sikter slik til Messias og NT. v. 20-23.

INNDELING

av boka

I. Første budskap om irettesettelse, 1, 1-11.

1) Innledning, 1, 1-2.

2) Folkets tilstand: Guds straff på grunn av ulydighet, 1, 3-11.

II. Første budskap om oppmuntring, 1, 12-15. Arbeidet gjenopptatt.

III. Andre budskap om oppmuntring: templets framtidige herlighet, 2, 1-9. Templene.

IV. Andre budskap om irettesettelse, 2, 10-19. Guds budskap om renselse og velsignelse.

V. Tredje budskap om oppmuntring: Den hedenske verdensmakts endelige fall, 2, 20-23.

KOMMENTAR:

Kap. 1.

  1. I kong Darius' andre år, i den sjette måned, på den første dag i måneden, kom Herrens ord ved[1] profeten Haggai til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholder over Juda, og til ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og det lød så:

         Darius er den latinske formen for det hebraiske "Darejawæsj" og det persiske "Darajawusj".

           Her menes den persiske kongen Darius I Hystaspis, som regjerte i årene 522-486 f. Kr.[2] Han er altså ikke den samme som den Darius som er nevnt i Daniel 6, 1 og 9, 1 (mederen Darius) I hans andre regjeringsår begynte byggingen av templet, år 520 f. Kr. Det var Haggai og Sakarias som hadde oppfordret til det. Fienden hadde  avbrutt dette.

           Den første dag i måneden var nymånedag og ble feiret som helligdag.[3] En kaldendermåned ble regnet fra nymåne til nymåne. Den sjette måned tilsvarer august-september.[4] Denne datoen var trolig ca. 29. august 520. Den var på den tid fiken, grapes og granatepler var modne og ble høstet. Vi legger merke til hvor nøyaktig hans taler eller budskap er datert. I Haggais og Esekiels bøker brukes tall som benevnelse på måneder, mens i Sakarias, Ester og Nehemjas bøker brukes babylonske navn. Dette taler for en tidlig datering av Haggais bok. Årsaken til det er at bruken av de føreksilske navn gikk av bruk i eksilet og de babylonske navn kom ikke så snart i bruk ettersom de hadde tilknytning til  avgudsdyrkelsen.[5] På nymånedagen var folket samlet til fest, og Fr. Wisløff gjør oppmerksom på at da savnet man spesielt templet.[6] Vi vet lite om Haggai, heller ikke hvem han var sønn av eller hvilken stamme han tilhørte.

           Det første budskapet var til to ledere. men v. 4 viser at folket var medregnet. Serubabel var sønnesønn av kong Jojakin som ble ført som fange til Babylon i år 597 f. kr. (2. Kong. 24, 15), og sønn av Pedaja (1. Krøn. 3, 19). Her ser det  ut til at Sealtiel, Pedajas eldre bror, var barnløs. Det kan vi forstå slik at Sealtiel adopterte[7] brorens sønn og slik fikk hans navn (Mowinckel og f. eks. Fausset), eller at Serubabel ble født i et leviratekteskap (Johannes Sandved). Da har Sealtiels enke giftet seg med Pedaja, og deres eldste sønn skulle da regnes som Sealtiels barn. Se 5. Mos. 25, 5-6. Jfr. Ruts bok. Jojakin ble altså ført som fange til Babel, men ble senere frigitt og fikk sitte ved kongens bord i Babylon. Jer. 52, 31. Navnet Serubabel kan bety "spiren fra Babel" (Fr. Wisløff), eller "Babel sønn" eller "Babels sæd" (Erikson). Mowinckel oversetter det også med "Babels sæd" (spire) og sier at det viser at han var født i Babylonia.

           Han var stattholder over Juda. Det er uklart hvor stort hans område var på denne tid. Så sent som på Nehemjas tid var det en viss spenning mellom Jerusalem/Juda og stattholderen i Samaria. Stattholder er på grunnteksten "pechah", som er et akkadisk ord. Baldwin ser bruken av dette ordet som en påminnelse om at Serubabel var utnevnt av den persiske kongen. Mowinckel mener at han ikke kan ha vært stattholder så lenge og at det "sannsynligvis er feilaktig, når krønikeskriveren i Ezra 3, 2 lar ham være stattholder i Kyros's 1ste år 539/38 f. Kr." Han henviser til 1. Krøn. 3, 17ff og mener Serubabel ikke kan ha vært mer enn 2-3 år da. Det er likevel en tvilsom påstand sålenge det står så greitt her. Vi mener det er litt for lettvindt å si at et bibelord er feil når vi kommer til slike vansker. Det var en politisk lederstilling. Den første stattholder var ifølge Esra 1, 8 Sesbassar, hvis det ikke er et annet navn på Serubabel.[8] At det er samme mann framgår trolig av Esra 1, 14 og 16 hvor samme arbeid blir tillagt ham som i kap. 3, 8 er tillagt Serubabel. Sesbassar er trolig et kaldeisk navn mens Serubabel er hebraisk. Pusey mener også det er tale om samme person.

           Serubabel var en god leder for folket, og de satte sitt håp til ham.

           Josva var sønn av Jehosadak som ble tatt til fange i 587 (1. Krøn. 6, 15), som igjen var sønn av Seraja, den siste yppersteprest i Jerusalem før eksilet og byens ødeleggelse. Han ble drept av Nebukadnesar i Ribla, 2. Kong. 25; Jer. 52, 10; 1. Krøn. 5, 40. I LXX er det oversatt med Iesous (Jesus), og begge navn betyr "Herren er frelse" (Jfr. Mat. 1, 21). I Esra 2, 2 er navnet skrevet Jesjua på grunnteksten, mens norske oversettelser også her skriver navnet Josva. Ellers er navnet skrevet Jehosjoa. Engelske bibler som K. J. og NIV skiller mellom dem i skrivemåte. NIV Study Bible peker på at Jesjua er aramaisk. Josva var etterkommer etter Sadok og ble slik yppersteprest. Mens Serubabel var politisk leder, var Josva åndelig leder for menigheten i Jerusalem. Vi hører også om ham i Sakarias (f. eks. kap. 3). Josva var den første yppersteprest etter eksilet og var slik med på å bygge om den åndelige side ved det nye Israels folk. Ellers vet vi at noen av hans etterkommere giftet seg med fremmede kvinner på Esras tid (Esra 10, 18). Mowinckel mener det er uvisst om de brukte uttrykket yppersteprest på Haggais tid, ettersom det ikke finnes i 5. Mosebok og Esekiel. Men ordet er kjent helt fra 3. Mos. 21, 10.[9]

           Josva og Serubabel kom til Jerusalem med den første gruppen bortførte som vendte hjem  (Esra 3, 1-13).

           Herrens ord kom - for første gang allerede i v. 1. Han var klar over at han bare var et talerør for andre, em Guds røst. Derfor skulle ikke hans egne tanker komme fram. Ordrett står det: ved Haggais hånd (hebr.: bejad-Chaggai). Det er et vanlig uttrykk på hebraisk for "instrumentalis": om redskapet som ble brukt. Det er derfor et stående "teknisk" uttrykk, som vår preposisjon "ved". Haggai var bare redskapet Gud brukte til å tale Guds budskap til folket. Men hos profetene forekommer det bare i haggai og i Mal. 1, 1. Ellers brukes uttrykket: Herrens ord  kom til (med prep. el), f. eks. i Sak. 1, 1.[10] Uttrykket bejad brukes ellers ofte i Mosebøkene og de historiske bøker. Profeten taler til disse to - den verdslige og den åndeligeleder - "og gjør dem ansvarlig for folkets forsømmelese" (Pusey). Han taler til folket bare gjennom dem.

           Ordet profet (navi') mener man er i slekt med et akkadisk verb (nabu) som betyr "å kalle". En profet er da "en som er kalt (av Gud) til en spesiell oppgave". Han er slik talsmann for en annen.[11]

           Se Esra 5, 1-2, 4, 21-24; 6, 14, og om Josva se Esra 2,2 (Jesua). Sak. 3, 1-9.

  2. Så sier Herren, hærskarenes[12] Gud: Dette folk sier: Det er ennå ikke tid til å komme, tid til å bygge Herrens hus.

         Her kommer det sammensatte uttrykket for Gud for første gang: Herren, hærskarenes Gud. På hebraisk er det bare to ord: Jahveh Tseba'oth (Sebaot). Jahve er paktsnavnet for Gud, ofte oversatt med Herren. Jahveh betyr den som var, er og som kommer. Herren har selv beskrevet sitt navn i 2. Mos. 3, 14: Jeg er den jeg er. Moses skulle si at "Jeg er" hadde sendt ham.[13] Sebaot betyr hær, arme, altså hærskare. Egentlig står det altså bare "hærskarenes Herre". Men i ordet Sebaot ligger det også tanken på Gud, derfor kommer gudsnavnet to ganger. Uttrykket er brukt 91 ganger hos de tre siste profetene i GT: 14 ganger i Haggai, 53 ganger i Sakarias og 24 ganger i Malakias. I hele GT brukes uttrykket nesten 300 ganger, av dem 247 ganger i profetbøkene.  Den som taler er Hærskarenes Gud, denne betegnelsen forekommer hos profetene etter eksilet. Sebaot understreker Herrens makt, den er ofte usynlig for menneskene. Han er "skaperen, oppholderen, styreren og historiens Herre" (A. Hoaas). Han kaller ikke Israel "mitt folk", men "dette folk" - som kan tolkes som en anklage. Var de kommet så langt bort fra Gud? Deres ulydighet i byggingen av templet ligger her til grunn. 

           Så sier Herren!  Det er den myndige profetrøst som går så ofte igjen hos Guds profeter. Haggai gjør dette ekstra mange ganger. Folket hadde hørt det mange ganger før, men ofte lukket de sin ører til for budskapet. Nå kommer det igjen, og det taler om Guds tålmodighet og nåde. Vil de høre denne gangen? Nå gjelder det byggingen av templet.

           Det gjelder byggingen av templet. Dette hus er Herrens tempel. Esra forteller om det første forsøket på å bygge templet, i Esra 4, 5-24 og 5, 3 omtales den sterke motstand mot byggingen av templet. Mowinckel mener kap. 2, 18 sier at grunnstenen til templet ble lagt nå av Haggai, og at Esra 3, 7ff derfor må være feil. Det er imidlertid ikke nødvendig å dra den slutning av 2, 18 som vi skal se.

           Nå sa jødene: Det er ikke tid til å bygge templet.

           Forbudet mot å bygge ved Artaxerxes gjaldt bare byen og murene, ikke selve templet.[14] Men kanskje templet ble betraktet som en uløselig del av byen, og det var utvilsomt en viktig del av den.

           På denne måte utsetter mange mennesker sin omvendelse på grunn av menneskefrykt eller av kjærlighet til verden, av makelighet og menneskelig treghet. Folk sier gjerne at det ikke er unødvendig å søke, men at de har god tid. Forholdet ved tempelbyggingen er et bilde på tregheten vi ofte har til å bygge Herrens åndelige tempel både i oss selv og ved byggingen av Guds menighet i misjonen.

           Det er ennå ikke tid, sier folket. For de skulle bruke tida til annet arbeid. De ville nok bygge templet - engang når det passet. Men foreløpig måtte det utsettes. Herren sier "Herrens hus", ikke mitt hus eller templet. På den måten  "vil han vekke folket til ettertanke. Skulle ikke dette folk bygge Herrens hus, hvem skulle så gjøre det?" (Fr. Wisløff). Folket sier at det ikke ennå er tid som forsvar for sin egen forsømmelse. Å bygge krever penger, arbeid og tid - og det hadde ikke folket i gjenreisningens tid. Flere årsaker til at de forsømte arbeidet er anført.[15] Men "for den som vil gjøre det rette, er det alltid tid". [16]

           Profeten kommer ikke med noen egne merknader til dette Herrens ord. Det får stå slik med hele sin tyngde. Man mener det kan være flere årsaker til at folket ikke bygde templet. Alden gjør oppmerksom på (som flere har gjort) at de 70 år i fangenskap ikke var tilende dersom  de regnet tida fra 586 f. Kr. Da var det bare gått 66 år.Dersom de derimot regnet dem fra 605 f. Kr. da Nebukadnesar første gang invaderte landet, var tida over. En annen hovedforklaring er den politiske situasjonen ved at samaritanerne var motstandere av oppbyggingen. Men det er viktig å understreke at Herren ikke aksepterte noen årsak til utsettelsen.

          

  3. Så kom da Herrens ord ved profeten Haggai:

         Herrens ord "kom" til han fordi han var et redskap utvalgt av Gud, og fordi han selv var lydhør for Guds kall og levde i Guds vilje. Mowinckel mener dette er en feilaktig gjentagelse av v. 1b framkommet ved en avskriverfeil. I profetiske (og andre bibelske) skrifter er det ikke uvanlig med slike gjentagelser som tjener til å forsterke og understreke budskapet.

  4. Er det tid for dere til å bo i deres bordkledte[17] hus, mens dette hus[18] ligger øde?

         Alden o.a. ser på dette som et retorisk spørsmål. Grunnteksten har her et forsterka eller dobbelt uttrykk for "dere": lakhæm 'attæm, som kan oversettes med: (tid) for dere, ja dere selv... Herren peker ut dette folket, det er dem det gjelder og ingen andre. Gjentagelsen viser kontrasten mellom det de hadde tid til for seg selv og at de ikke hadde tid for Gud.

           Når det ikke er det rette tidspunktet til å bygge Herrens tempel, hva bruker de så tida til?

           Seg selv. De prioriterte sine egne hus og egen komfort framfor Guds sak. Det er et tegn på frafall. De bygde bordkledte hus. Det hebraiske ordet "Sefunim" (sing. safan) kan bety to ting: både panel og tak. Grunnbetydningen er å skjule ved å dekke over enten ved tak eller panel. Den gamle engelske oversettelsen (King James) oversetter med "cieled" (tak). S. R. Driver mener det ikke kan bety tak i vår betydning, men at det betyr panel. I den første betydningen kan tanken ledes til Salomos palass (1. Kong. 7, 3. 7). Strebet folket etter boliger av luksus-sedertre slik kongen hadde hatt? Her understrekes trolig det unødvendige i for vakre hus, som igjen viser kontrasten til ruinene på tempelplassen. Kontrasten til david er også stor: "Se, jeg bor i et hus av cedertre, mens Guds ark bor mellom telttepper" (2. Sam. 7, 2).

           Fra 536 f. Kr. var det blitt innført sedertre fra Libanon beregnet på byggingen av templet. Men templet ble ikke bygt. Ble det kostbare materialet i stedet brukt privat? Da skjedde her en dobbel synd.

           Skal ordet her oversettes med tak? Da kunne de ha grunn til å spørre om kravet var rimelig. Skulle de bo i hus uten tak - når vinteren kom - for å bygge templet? Baldwin snur problemstillingen om og finner et poeng her: setter de pris på sin Gud når de lar hans tempel ligge i ruiner? Vi kunne også spørre: Hva nytte har de selv av gode hus, når Guds hus er øde? De er jo Guds folk! "Guds folk ødelegges når Guds verk ligger øde" (G. Erikson). Luther skriver om dette: "Det er som om han sier: Hvis det ikke er tid for å gjenreise Herrens hus, hvorfor er det så tid for å bygge deres egne? Derfor er det bare mangel på tro så vel som grådighet når dere er så opptatt med deres egne hjem og forsømmer herrens arbeid. Dere er bare bekymret for deres egen komfort, og ikke Herrens."

           Eller er her et ordspill med begge betydningene av ordet: driver folket og bygger vakre, bordkledte hus med tak, mens Gud har rett til å be dem å la det være. Han er deres Gud og har rett til å be dem arbeide for seg. Om folket synes det er urimelig at Herren ber dem forlate sine egne byggeprosjekter for å bygge templet, mener Herren at det er urimelig at de er selvopptatt og glemmer ham. "Tidene er ikke dårligere enn at de selv kan bo i panelte, varme og gode hus" (Fr. Wisløff). Men kan de da egentlig ha det godt?

           De tenkte mer på de timelige, jordiske ting enn på Guds rike. "Det er feil prioritering" (A. Hoaas). Det er et tegn på kjødelige og verdslige kristne og dermed på frafallet. De fleste er opptatt med sin egen private verden og "overlater til de få å bygge for evigheten og for Guds ære" (Pusey). Og det er vanlig til alle tider: mange, kanskje de fleste, har mest omsorg for sitt eget og minst for andre og dermed for det som hører til Guds rike. De vil bo for seg selv - i hvert sitt hus - og ønsker ikke at himmelens konge skal bo hos dem. Sefan. 3, 15. 17; Luk. 19, 14. 27. Dette er det verste og farligste opprør.

  5. Og nå sier Herren, hærskarenes Gud, så: Legg merke til hvorledes det går dere![19]

         Men til slike mennesker ønsker også Gud å tale, han vil få dem i tale, og han har et budskap til dem. Det er ikke alltid et lett budskap og ikke godt å høre for et kjødelig sinn. Men det er nødvendig hvis det skal gå oss godt.

           Nå lød det til folket: Legg merke til... På grunnteksten brukes her uttrykket: sett deres hjerte på veiene.[20] Flertallsformen viser at det gjelder folket. De skal virkelig ta det til hjertet, slik at det blir en indre nød. Ta ikke lett på det, men tenk grundig over deres liv og gjerning, tanker og følelser. Det er ikke alltid vi selv ser hvordan det går oss. Vi kan være så opptatt av det vi driver med at vi ikke ser veien og målet vi er på vei mot. De skal tenke på situasjonen i lys av Guds vilje.

  6. Dere sår mye, men høster lite i hus. Dere eter, men blir ikke mette. Dere drikker, men blir ikke utørste. Dere klær dere, men ingen blir varm. Og den som tjener for lønn, får sin lønn i en hullet pung.[21]

           Haggai var ikke forundret over at de ikke ble tilfreds selv om de arbeidet hardt og at pengene ikke strakk til. "Gud talte til dem gjennom høye priser og inflasjon" (Baldwin). Kontrasten er stor til Luk. 12, 33: "Selg det dere eier og gi det som almisse. Man tror ikke at arbeidsfolk fikk lønn i form av penger (preget mynt) på den tid. Det var heller i form av metallstykker, kopper og sølv, som ble veid opp. Jfr. Sak. 11, 12. "Straffen tilsvarer synden," sier Fausset. I stedet for å lure Gud, har de lurt seg selv. Verbene (ete og drikke) står i infinitiv og antyder fortsettelse, noe som varer ved.

           Haggai taler direkte til dem. Han mener de burde ha forstått at noe var feil. De manglet Herrens åpenbare velsignelse.

           I dette avsnittet har vi faktisk en aldri så liten tanke som tangerer "herlighetsteologien": den som har det rett med Gud, lykkes også i det timelige. Og der er en del sannhet i et slikt resonnement. Det ser ikke ut til å være en evig gyldig lov, men noen ganger viser Gud det. Den som forlater Guds vei, lykkes ikke i noe annet heller. Høsten blir liten, maten strekker ikke til, klærne varmer ikke. Og den lønn vi får, forsvinner. "Det som hender oss i livet er de skrifttegn (hieroglyfer) Gud bruker for å vise sine følelser overfor oss" (Moore).

           Dette var kanskje særlig framme i den gammeltestamentlige menighet, som S. Aa. Nielsen peker på. Motgang var uttrykk for at Guds vrede lå over en, og at "hans velsignelse må kendes på ydre medgang". Vi ser hvorledes Asaf strever med disse tankene, Salme 73. Han finner ingen løsning så lenge han ser det ut fra sitt jordiske ståsted. Først da han gikk inn til Gud og så deres "endelikt", forstod han at det var best å alltid - også i motgang - best å bli hos Herren. Hoaas forklarer dette som "livslover som Gud har satt i funksjon".

  7. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Legg merke til hvorledes det går dere!

         Her har vi det sammensatte uttrykket for Herren for tredje gang.

           Oppfordringen kommer en gang til om å se på utviklingen av deres liv. Det gjøres for å forsterke uttrykket. Nå må de vel forstå? Men denne gang får de også løsningen og klar beskjed om hvordan de skal handle videre for å bedre situasjonen. De følgende vers forklarer dette videre.

  8. Gå opp i fjellene og hent tømmer og bygg huset! Så vil jeg ha velbehag i det og herliggjøre meg,[22] sier Herren.

           Vi møter ingen direkte oppfordring til omvendelse. De fpr bare beskjed om å hente tømmer og å bygge templet. Dersom de gjorde det, vendte de samtidig ryggen til den likegyldighet de hadde tidligere.

           Skogen var trolig i Judeas fjelland der det var oljetrær, myrter og palmer og andre løvtrær (Neh. 8, 15). Andre trær som seder måtte innføres fra Libanon (Esra 3, 7). Baldwin tror det f. eks. gjaldt de lange stokkene som gikk tvers over huset. Stein var også utvilsomt nødvendig for å bygge templet, men det fantes i nærheten. Luther mener at fjellet betyr det berget i Jerusalem der templet ble bygt første gang. Men det er tvilsomt. Og Pusey nevnet at det ikke kan bety Libanon for å hente sedertre.

           Dette er en direkte oppfordring til folket om å bygge templet. Det var det eneste som nyttet. Nå skulle de forstå hva som hadde førsteprioritet og hva som var Guds vilje. Her var et konkret arbeid å gjøre for Gud, og de hadde bare å utføre hans ord. Og da ville de vel forstå hva som var årsaken til uår og ulykke iblant dem.

           Han gjør så sitt velbehag over dem avhengig av om de gjør dette. Herrens velbehag gjelder huset, men ved at det er de som skal bygge det og gjøre det mulig, henger det nøye sammen. Dermed skal også Herren bli herliggjort, æret. Det siste uttrykket er på hebraisk Qavod og brukes om den herlighet Gud hadde i og over tabernaklet. Det betyr Guds nærvær. Herren skal vise sin makt og gi sin velsignelse. På gml. svensk står det "bevise min ære" i stedet for å herliggjgøre meg. Det bruker Fjellstedt slik: "Herren vil bevise sin ære ved å gi framgang i tempelbyggingen, i folkets arbeid og ved å gjøre fiendens angrep til intet." Templet skulle primært bygges til ære for Gud. Det viktigste var at han ble herliggjort, ikke at de fikk det godt. Calvin sier at "ved å forsømme templet som var speilet på Guds nærvær, vanæret de ham". Derfor ble Gud æret når templet ble reist. Og Luther bemerker: "Intet arbeid, hvor godt og vakkert det synes å være, har verdi for Gud uten at Guds ord bifaller det eller at Guds ord bekrefter at arbeidet er fundert på Guds ord." Pusey har denne bemrekningen her: "Han krever ikke kostbare gaver, men hjertet. Å forsømme byggingen av templet var å forsømme Gud selv, ham som burde bli tilbedt der."

  9. Dere venter mye, og se det blir lite. Og når dere bærer det i hus, så blåser[23] jeg det bort. Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud.[24] Fordi mitt hus ligger øde, mens dere har det travelt hver med sitt hus.

         For fjerde gang taler Hærskarenes Herre. Herren vil nå vise folket sammenhengen mellom deres elendige livsvilkår og det utbytte de får og deres forhold til Ham. Det har gått dem dårlig, det blir lite igjen av alt strevet og forventningen. Og grunnen er deres egoisme. De har forsømt Herrens hus, dvs de har ikke tenkt på at hans rike og hans vilje er det viktigste. "Det er en direkte sammenheng mellom deres fattigdom og forsømmelsen av templet" Baldwin) Jfr. Hos. 2, 8. "Tørke og uår er Guds svar på deres forsømmelsessynd" (Fr. Wisløff). Herrens hus ligger øde! Det er årsaken på alt - derfor må det bygges nå. Pusey minner om at folket kanskje mente det var naturlige årsaker til den dårlige høsten, slik vi ofte gjør. Grunnen var kanskje at landet hadde ligget øde så lenge under eksilet.

           Her tolker Mowinckel ordet "å blåse bort" som et "trolldoms-og forbannelsesmiddel" som Gud brukte så han "forgjorde" det slik at det ikke ble noe av. Vi ser det mer naturlig å se det som uttrykk for Guds allmakt uten å blande inn slike "trolldomsprosesser". Han er så mektig at han bare behøver å "blåse", så styrter alle verdensrikene sammen. "Det betyr at Gud meget lett reduserer nåværende krefter og anstrengelser til ingen ting" (Luther).

           Vår travelhet er altså en hindring for Guds rike og egentlig ødelegger den også vårt eget liv. Med menneskelig tankegang skulle vi tro at jo mer vi arbeidet og strevde, jo bedre liv og livskvalitet fikk vi. Slik tenker ikke Gud. Jesus talte om det samme til Marta og Maria, Luk. 10, 39-42.

           De hadde nok ventet mye. Og de mente at det de hadde skulle vare lenger. Men det går ikke alltid etter våre beregninger. Gud har en plan med det han gjør.

  10. Derfor har himmelen lukket seg over dere så den ikke gir dugg.[25] Og jorden har holdt sin grøde tilbake.

         Dette verset forsetter samme tankegang: tørketida og dårlig høst har de selv skyld i. Som Guds folk burde de kjenne denne tankegangen og årsaksforholdet. Skaperverket fulgte Guds lover, mens Guds folk var ulydig. Dugg var viktig for å hindre kornet i å visne om høsten. Den var slik livsnødvendig for en god høst. Jfr. Amos 4, 6-10; Hos. 4, 10; Mika 6, 15.

           Preposisjonen "over dere" (`alekæm) kan bety to ting, enten "for deres skyld" eller "over dere" (Driver). Jfr. 5. Mos. 28, 23. Det kan se ut som om den er overflødig etter "derfor". Noen (f. eks. Driver) mener alekæm er ved feilskrift en gjentagelse av al-ken (derfor). Disse to ordene står etter hverandre på grunnteksten. Keil sier "det er umulig å velge med sikkerhet mellom dem". Men den norske oversettelsen (NO-30 og NB-88) som vår oversettelse ovenfor følger gir god mening: På grunn av ulydighet er de dårlige tidene kommer over dere. NO-78/85 har derimot bare det første uttrykket: Derfor holder himmelen duggen tilbake. Meningen blir egentlig den samme. Vår oversettelse poengterer bare mer direkte at dette har skjedd tilhørerne.

  11. Og jeg har kalt tørke over hit over[26] landet og fjellene, over kornet og mosten og oljen og alt det som jorden bærer, og over folk og fe og over alt det dere gjør med hendene.

         Det er faktisk Herren selv som har sendt uår og dårlige tider. Det hender at han må vise sin makt og vilje på en slik konkret måte. Og vi skal være forsiktige med å tilbakevise dette også i våre dager. På denne måten kunne Gud redusere deres selvtillit. Ordet tørke (hebr.: choræv) har en lignende eller lik uttale som "øde" i v. 4 og 9 (hebr.: chårev).

           Korn og most og olje er ofte nevnt sammen som hovedfrukter i Israel. 5. Mos. 7, 13; Hos. 2, 8.

           På Elias' tid regnet det ikke på 3 1/2 år. Det var også en straff fra Herren på grunn av deres store synd. Sykdom og uår kan altså være straff for vantro og synd slik Syndfloden var det. Straffen skal lære folket å gi akt på Herrens ord. Jfr. Jes. 28, 19.

  12. Og Serubabel, Sealtiels sønn, og ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og alle som var igjen av folket, hørte på Herrens, sin Guds røst, og på profeten Haggais ord, fordi Herren, deres Gud hadde sendt ham, og folket fryktet[27] Herren.

         Virkningen av Haggais tale uteble ikke. Folket hørte.

           Det hebraiske ordet sjama betyr å høre (norsk overs.) og å adlyde (tysk-Luther, og eldre norsk bibel). Å høre betyr etter hebraisk tankegang å adlyde, gjøre etter det man hører. "Alle som var igjen av folket" er Israels "rest" (hebr.: vekol sje-erit ha'am). Jesaja taler mye om det. Det er de som vendte tilbake til Israels land og slik ville følge Herren og være hans folk. Haggai gjør nå oppmerksom på at den ekte rest er de som i tillegg er lydige mot Guds tale. Det er innholdet av å bli omvendt (hebr.: sjub). - Folket fryktet Gud (hebr.: wajjir'u) - ordet hadde grepet dem og de forstod det gjeldt dem. Rest taler om en liten del av folket, et folk som hadde vært mye større en gang. Se også v. 14 og 2, 2. Sak. 8, 6.

           Frykt er ikke trellefrykt her, men ønske om ikke å gjøre ham imot. De skulle altså ikke begynne med å bygge, men med å frykte Herren: "give ham æren ved at bekende deres synder og bede om Guds nåde - tilgivelse for deres fortravelhed og bekymringer, der vidner om vantro, at de ikke stoler på, at det er Gud, der skal give det daglige brød, og ikke tager hver dag af hans hånd". (Sv. Aa. Nielsen).

           "Slik hadde fangenskapet virket på folket. Før ville de ikke lytte til Herrens ord ved profetene. Nå fryktet de Herren når Haggai forkynte Herrens ord" (Fjellstedt). De hørte fordi Gud hadde sendt ham. Den Gud sender, gir han også et budskap. Men det skjer ikke alltid at folket dermed hører. Haggai lykkes i så måte. Fausset peker på at det ikke er før etter Haggais andre budskap at folket er lydige. Og ettersom folket var drevet på kne pga nøden, var de mer mottagelige for ordet fra Gud (Alden).

  13. Da sa Haggai, Herrens sendebud, i Herrens ærend til folket: Jeg er med dere,[28] sier Herren.

         I Herrens ærend til folket kom han med Herrens autoritet og myndighet: Han var Guds ambassadør. "Alle som forkynner ordet, kalles Guds engel," sier Luther her. Ja, "her kaller Haggai seg selv en Herrens engel på grunn av Ordets autoritet.

           Det hebraiske ordet for sendebud er engel. Haggai var en Herrens engel i den betydning at han var sendt av Himmelens Gud og fikk et himmelsk budskap med til folket. Derfor kom han i Herrens ærend. Språklig er Ellisons oversettelse mulig: "Da talte Haggai: Herrens engel er her med et budskap til folket".[29] Baldwin har trolig rett når han mener at dette hadde vært mer naturlig hos Sakarias.

           Enhver trofast Guds tjener går i dette ærend, men da skal han bare forkynne det Herren har bedt ham om - i sitt ord. Budskapet denne gang var at Herren var med dem. Han skulle fortsatt være med, det var ikke fortid. Det gjaldt nå. Jfr. Rom. 8, 31. Og det skal sies til alt Guds folk som vandrer på hans vei og gjør hans vilje. Det er Immanuel, kap. 2, 5. Jes. 7, 14. Det er godt å høre, særlig i trange og tunge tider. Jes. 42, 18-43, 7. Mat. 28, 20.

           Legg også merke til at Herren nå henalder folket som et lydig folk, selv  om de ennå ikke hadde begynt på byggingen av templet. Han ser at hjertet er bøyet og villig - og da kommer løftet om hans nærvær og hjelp.  "Og hans nærvær er den beste velsignelse, for den inkluderer alle andre" (Fausset). Her i Hag. 1, 13 (jeg er med dere) står ikke ordet Immanuel som i Jes. 7, 14, men betydningen og budskapet er det samme.[30]

           "Jeg er med dere," er også et tilgivelsens ord, samtidig som det er et oppmuntrende og trøstende ord. Det var "rette ord i rette tid" (A. Hoaas). De var blitt anklaget for synd og ulydighet. Det må de ha erkjent, og da tar Herren imot dem. Det er alltid veien ut av alle vanskeligheter. Da blir også innstillingen til tjeneste og arbeid for Gud en annen. Det viser det følgende verset.

  14. Og Herren vakte slik iver[31] hos  Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og hos ypperstepresten Josva, Jehosadaks sønn, og hos hele det folket som var blitt igjen, slik at de kom og arbeidet på[32] Herrens, sin Guds, hærskarenes Guds hus.

         Arbeidet på Herrens tempel var ikke kjødelig strev og iver. Den var vakt[33] hos dem av Gud selv. Han gir både vilje og evne til å arbeide for Herren. Gud stod bak alt. Jfr. Sak. 4, 6. Arbeidet tok til. Baldwin gjør oppmerksom på og mener at prep. på (hebr.: be = 1) innebærer at husets murer eller skjellett stod igjen. Noe historisk belegg for det finnes knapt. Derfor må vi gi all ære til ham for alt som skjer. Når Gud vekker slik iver i både ledere og lekfolk, skal vi se til at vi gjør det Han ber oss om. Ellers kan vi dra synd ned over oss.

           Det er Gud selv som vekker iveren ved sin Ånd til å tjene ham. Både lederne og hele folket erfarte det. Det er frukt av syndsforlatelsens nåde.

  15. Det var på den tjuefjerde dag i måneden, i den sjette måned i kong Darius' andre år.[34]

         Dette verset står i gml. sv. bibel som v. 1 i neste kapitel. Vers 1 blir da v. 2 der. Dette skjer altså 23 dager etter det Herren ved Haggai hadde forkynt, kap. 1, 1. Mellom profetien og fortsettelsen av arbeidet var det et opphold på 23 dager. Dette kan ha sin grunn i at det var høsttid (6. måned var august-september),[35] og det behøver slik ikke bety at teksten er feil. Se Baldwin. Fr. Wisløff mener de tre vekene var brukt til å forberede og organisere arbeidet og til å skaffe til veie byggematerialer.[36] Det behøver strengt tatt ikke å være noen motsetning mellom disse synspunktene.

Kap. 2.

  I dette kapitlet omtaler det andre templet herlighet. Nå holdt folket på og feiret Løvhyttefesten. Den begynte den 15. dag i den 7. måned. 3. Mos. 23, 34. det var en minnehøytid, en festtid og en offertid. Festen var først til minne om vandringen i ørkenen i 40 år - og ørkenvandringen var straff  og dom over folket for deres synd. Nå var nettopp en annen domsperiode i Babylon slutt. Noen må ha skjønt denne parallellen. Den varte i 7 dager, og den 8. dag skulle de holde en hellig sammenkomst. Og de skulle ikke arbeide på disse helligdagene. Mot slutten av høytiden steg Haggai fram.

  1. I den sjuende måned, på den tjueførste dag i måneden, kom Herrens ord ved profeten Haggai, og det lød så:

         Dette skjer så nesten en måned etterat arbeidet med templet ble gjenopptatt på nytt, i måneden Tishri, oktober 520. Man antar det må være 17. okt. Og igjen "kom Herrens ord" til profeten. Han var lydhør og lydig.

  2. Si til Serubabel, Sealtiels sønn, stattholderen over Juda, og til Josva, Jehosadaks sønn, ypperstepresten, og til dem som er igjen av folket:

         Han fikk et nytt budskap til folkets ledere og selve folket. Serubabel og Josva står som representanter for de to makter over folket, den verdslige og de den "kirkelige" eller guddommelige makt.

  3. Har noen blant dere som er blitt igjen, sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingenting i deres øyne?[37]

         Budskapet var et spørsmål til de eldste, de som hadde sett Salomos tempel før eksilet. Kunne de sammenligne det med dette nye? Hva var forskjellen? Jødene hadde vært fanger i Babylon i ca. 70 år, og derfor kunne det ikke vær mange som husket det gamle templet. Jfr. Sak. 1, 12. Jødene har talt om 5 ting som var mindre eller dårligere i det nye templet: den hellige ild, skyen (Shekinah), arken og kjerubene, Urim og Tummim, og profetånden. Fausset sier med rette at Messias oppveier alt dette, for han er motbilde. Men disse få gråt når de så det nye. Esra 3, 12. Fjellstedt sier at de gråt både av sorg og glede, av glede over at templet nå ble gjenoppbygget. Men de gråt også av smerte fordi det ikke hadde den samme herlighet som det første. Men nå hadde de heller ikke de samme resurser som Salomo hadde (1. Kong. 6, 21f). Da ble det både lagt panel på veggene av cedertre og mange utskjæringer samt belagt med gull.[38] - "Hva synes derenå?" Gud vurderer alt på en annen måte enn mennesker. Vi ser på den ytre prakt mens Gud ser det indre og i evighetsperspektiv.

           De gamle i folket kan ikke la være å sammenligne dette nye templet med det de kjente fra før eksilet. Fr. Wisløff mener her at de da er skyld i mismot blant folket. Ja, selv Serubabel og Josva holdt på å bli smittet av det, sier han.

           Selve teksten gir kanskje ikke så store holdepunkter for selve anklagen mot de gamle. Om det nye templet ikke var så vakkert som Salomos tempel, var det likevel et Herrens hus.

           Ofte står fortida for oss i en større glans enn realitetene var. Vi måler nåtida med historiens mål og mener alt må være som før - også de ytre, organisatoriske forhold.  Også i vekkelsesarbeid og misjon møter vi noen ganger denne tendensen.

  4. Men vær nå frimodig,[39] Serubabel, sier Herren, vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du yppersteprest. Vær frimodig alt landets folk, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud.

         "Vær frimodig" er på hebr. chazaq, som betyr vær sterk.[40] Det lød til folket da de inntok landet (5. Mos. 31, 7; Josva 1, 6. 7. 9. 18). Alt landets folk er det vanlige folket, Israel. Jfr. Sak. 7, 5. Frimodigheten og styrken skulle kunne komme fordi Herren selv var med dem. Styrken er nettopp Herrens nærvær. Det var slik disiplene opplevde det, Mark. 6, 50. Jesus sa da: "Det er meg, frykt ikke." "Herrens personlige nærvær gir frimodighet" (Baldwin). Aller minst skulle ypperstepresten Josva glemme det. Han var Guds tjener blant folket. Når vi synes det er mørkest, er hjelpen nærmest, som Luther sier.

           På tross av at templet var ringere enn det tidligere, kunne folket og lederne være frimodige. For Herren selv var med dem, og det var større og viktigere enn et vakkert gudshus. Templet ble vireklig ferdig 4 år etter, i året 516 (Esra 6, 15). Og da begynte en ny epoke i deres liv og historie.

  5. Den pakt[41] jeg gjorde med dere den dag dere drog ut av Egypt, skal stå fast. Og min Ånd skal bo blant dere. Frykt ikke.

         Ordet "pakt" er her et sammensatt uttrykk: "Ordet som jeg gjorde pakt med dere", ordrett: som jeg skar ut. Det er et teknisk uttrykk på hebraisk for å gjøre en pakt med noen. "Ord" står som objekt (med objektsmerket "'æt" foran, men det er intet verb som styrer det. Tanken må være at folket skal minnes pakten Herren gjorde med folket på Sinai der de fikk løfte om at de skulle være hans folk dersom de var lydige mot hans røst. 2. Mos. 19, 5. Driver mener det er umulig og vil følge Septuaginta som utelater første setning. Etter v. 4: Jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud, fortsetter v. 5 (I LXX v. 6): og min Ånd skal bli mellom dere. Gud sa ikke direkte på Sinai at han skulle være emd dem, men det ligger implisitt i ordene: "da skal dere være min eiendom" og ved "skyen" som fulgte dem i ørkenen. Den var det synlige uttrykk for nærværet.

           To nye grunner til at de ikke behøver å være redde blir gitt her. Først minner han dem om pakten han gjorde med dem da de drog ut av Egypt. Det må være Sinaipakten med loven og forskriftene. Den var ikke forandret.

           Den andre grunnen var Guds Ånd. Den skulle bo blant dem, eller "være nær dem" (gml. sv.). Alt dette gir frimodighet. Slik Herren hadde vært med folket da de drog ut av Egypt, var han nå med dem ved sin Ånd (Baldwin). Jesaja hadde talt om Ånden og Messias (kap. 11 og 61). Og roper Haggai ut det samme budskapet: Herrens Ånd skal bi blant dem. Også Sakarias taler om det (14, 6). Om de er slitne og mismodige og samtidig hadde sviktet Guds rike, kommer Herrens Ånd til dem nå. Hans kraft skal fylle dem "og gjøre det umulige mulig for dere" (Mowinckel). Ikke bare på et flyktig besøk, men for å være hos dem og med dem. Det som skulel gjøre det nye templet til et virkelig Herrens tempel, var nettopp at Ånden skulle bo der. Da blir selv det minste og ringeste hus et Åndens katedral. Haggais og Sakarias forkynnelse var nå en stor oppmuntring for folket. Talen om Åndens nærvær var nettopp myntet på å vise at Herren var nær. Jfr. budskapet pinsedag til alt Guds folk. Apg. 2.

           Gud er altså trofast midt i denne tida. Han har aldri sviktet sin pakt med folket. Og det på tross av at de ofte gjorde det.

  6. For så sier Herren, hærskarenes Gud: Ennå en gang, om en liten stund, vil jeg ryste[42] himmelen og jorden og havet og det tørre land.

         Dette viser i første rekke til de omveltninger som skulle skje i den nærmeste framtid etter Haggai med Guds dom over nasjonene med Persias fall og Alexander den store (333-330 f. Kr.). Men dette varsler og og er typologisk for Guds dome over nasjonene, slik Hebr. 12, 26f skriver. Jfr. v. 21f og Jes. 14, 16f. Og det kan være at jødene var uvillige til å fortsette byggingen av templet i disse 15 år nettopp av frykt for verdens herskeren i Babel. Samaria er nærmest å betrakte som et lydrike under det her. Profeten vil nå si at alle disse makter står for fall, og det endelige fallet kommer ved Messias som Serubabel er type på.

           Ennå en gang - om en liten stund skal det skje. Det vil si: nå vil det ikke gå lang tid. Verbet og ryste (hebr.: vehir`sjti) står i hifil partisipp som innebærer gjentagelse: igjen og igjen vil Herren ryste og skake verden, f. eks. ved jordskjelv. Ordet er ofte brukt om at Gud griper inn, Amos 1, 1; Jes. 2, 13ff. Jfr. Jesu tale om den siste tid, Mat. 24, 7. Gud kan også bruke politiske forandringer i sin tjeneste her. På Sinai var det bare jorden som rystet. Nå vil derimot hele verden skakes. Det er bare Messias rike som unntas, det kan ikke skakes. Dan. 2, 35. Rystelsene begynte ved Jesu første komme og blir ferdig når han kommer igjen (Fausset). - Ofte ser profetene en fjern framtid som om den var ganske nær forestående. Derfor skal vi ikke så snart mene at de på bibelsk tid trodde at den messianske tid vær nær. Det profetiske perspektiv tar ikke alltid hensyn til de mellomliggende begivenheter som ikke har betydning for utfallet. Se kap. 2, 23 om Serubabel som Messias-skikkelse og Jes. 11,1ff m. fl.

           Når Gud skal skape noe nytt i nådens rike, blir enda til naturens krefter berørt, bemerker Fjellstedt. Det skjedde da Israel forlot Egypt, da Jesus døde på korset og stod opp fra graven, og da Den hellige Ånd ble utgytt pinsedag. Også ved Jesu komme til jord skjedde dette. Ved hans gjenkomst vil det skje enda større omveltninger.

           Først og fremst skal det skje store forandringer i et menneskets hjerte før det blir rettferdiggjort og frelst.

           Verset er sitert i Hebr. 12, 26ff. Forfatteren der bruker ordet om at den gamle pakt er forbi og en ny pakt og dermed en ny tid er kommet.

  7. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter (alle folkenes lengsel)[43] skal komme hit. Og jeg vil fylle dette hus med herlighet,[44] sier Herren hærskarenes Gud.

         To oversettelser er mulig i dette verset, slik vi har antydet i teksten. Det hebraiske ordet "chæmdah" kan både bety "det som er ønsket" og "verdisaker". Slektskapet mellom disse to begrepene kommer fram når vi tenker på at verdisaker er ønsket.[45]

           Dersom ordet skal oversettes med "alle folkenes lengsel" (NB-88), er ordet en Messiasprofeti. Slik oversetter og tolker også Fjellstedt det. Luther bruker også denne i sin Fortale, og i kommentaren sier han at "han forstår det om det som passer for alle nasjoner, det vil si den skatt som må forkynnes gjennom evangeliet". Han ser  faktisk på det som en misjonstekst. "Profeten taler om den mest ønskede skatt som hedningene ikke kjenner slik at de ikke kan lengte etter den. På den måten viser han at Guds rike på spres  i verden til alle nasjoner, som Kristus sa (Luk. 24, 47)." Med hans komme kom en større herlighet enn templet noen gang hadde hatt. Hvis dette er rett, sier ordet her at alle mennesker har en lengsel etter Gud i seg. Ordet åpner dermed for en "natur-teologi" som  man kanskje kan strekke ganske langt i retning av guddommelig lengsel i andre religioner. Fjellstedt er inne på noe her: De lengter etter Kristus uten selv å vite det. Baldwin og Driver går mot en messiansk tolking av følgende grunn: det hebraiske verbet "ba'u" står i flertall og bør da ha et subjekt i flertall: "alle nasjoners skatter skal komme hit". Vulgata og eng. King James overs. har derimot entall. Når R. A. Knox skal gi en alternativ oversettelse av Vulgata, tolker han det om templet og at alle folk skal komme dit.[46]

           Den andre oversettelsen er "alle folkenes kostelige skatter" (NO-30) eller "deres skatter" (NO-78). Dersom dette er den rette betyningen, har det sin parallell i Jes. 60, 5: "folkenes gods skal komme til deg", og Sak. 14, 14. Det kan bety både at hedningene skal komme i stort antall inn i menigheten og ellers tilføre Guds rike mye. Calvin heller til denne forståelsen og sier: "nasjonene vil komme og ha med seg hele sin rikdom, slik at de kan ofre seg selv og alt de eier som et offer til Gud." Også Keil følger denne oversettelsen og sier: "Alle hedningenes verdifulle eiendom vil fylle templet med herlighet."  Septuaginta følger også denne oversettelsen: alle nasjoners utvalgte ting skal komme (hit).

           Guds herlighet (kavod) skal fylle templet. Det skjedde i den gamle pakt ved Herrens nærvær der, jfr. 2. Mos. 40, 34f. og 1. Kong. 8, 10f. Man har også tenkt seg at det kan vise til den jordiske prakt som fylte huset, av gull og marmor m.m. (f. eks. Driver). Tabernaklet ble fylt av skyen som representerte kavod. Da Jesus kom til templet som barn, var Guds herlighet tydelig. Luk. 2, 27. 32. I den sammenheng er det siste templet større enn det første ettersom Messias viste seg der i egen person.

           Moore mener det er 5 alvorlige grunner mot en direkte messiansk tolking av uttrykket "alle folkenes lengsel (skatter)".[47] Og A. R. Fausset referer dem og gir motargument for hvert enkelt punkt.[48] Mange nyere kommentarer går i det hele tatt ikke inn på denne argumentasjonen eller forsøker å forklare den.[49] Derfor vil vi gi et sammendrag av argumentene her. I vurderingen av dette ordet må både innvendingene og dette forsvaret være med.

           1) Moore innvender først at ordet lengsel eller skatter (hebr.: chæmdah) betyr kvalitet og ikke selve tingen som ønskes, altså det abstrakte om dets "ønskelighet". - Her innvender Fausset at abstrakte ord kan (ofte) brukes om det konkrete.

           2) Neste innvending er at alle hedningefolk slett ikke lengter etter Kristus Messias. De ser derimot på ham som "et rotskudd av tørr jord" som "ikke hadde et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham" (Jes. 53, 2).  - Fausset mener her at poenget var at hedningene ikke ønsket spesielt Kristus, men at han er den eneste som kan tilfredsstille menneskenes ønsker og lengsler. Disse viser seg i riter og blodige offer. Videre ser vi at jødene som folk ikke tok imot ham. det står historisk fast. Hedningene derimot gjorde virkelig det mange steder.

           3) Verbet "skal komme" (hebr.: ba'u) står på grunnteksten i flertall, og det krever et substantiv i flertall. Keil  o.a. peker på dette. I moderne fortolkinger er dette ofte det eneste argument som blir kommentert.[50] Messias er derimot et entallsord. - Her kan pekes på følgende: Når to substantiv står sammen, og et blir styrt av det andre, da samsvarer ofte verbets tall med det siste, selv om det egentlig tilhører det første. Verbet "komme" kan  dermed være flertall som følger "nasjoner" selv om det egentlig står til "lengsel" (NB-88). I tillegg kan vi si at Messias oppfylte ved sitt komme alle nasjoners "lengsler" eller "ønsker". Fausset finner også et poeng i at verbet er maskulin mens substantivet er feminin, og at det uttrykkker ønsket om en mann som har alt det folk kan ønske seg og lengte etter. Jfr. 1. Mos. 49, 10; Luk. 2, 10.

           4) Vers 8 harmonerer med Moors oversettelse (og NO-78): gullet og sølvet er de kosteloge skatter som omtales i v. 7. - Men det kan også harmonere med den andre oversettelse. Se nedf. v. 8.

           5) Septuaginta og syrisk oversettelse er som Moore's. Han ser en støtte i det. - Men Vulgata og KingJames støtter derimot den andre. Det gjør også jødiske rabbinere før Hieronymus' tid. Platon skriver f. eks. også at folkene lengter etter en åndelig forløser.

           - Det finnes altså gode argumenter for begge måter å se det på.

           Flere har ut fra dette verset pekt på at Messias måtte komme mens det andre tempel stod, bl. a. M. Henry. Da tolker de verset som Messiasprofeti: Hedningenes lengsel skal komme til dette huset, og da måtte det stå. Noen innvender mot dette at det var Herodes' tempel som stod på Jesu tid. Og selv om Serubabels tempel var påbygt og forandret av Herodes, kan det likevel med rette sies at det i hovedsak var det andre tempel som stod der da.  En anne sak er at det ofte er blitt kalt det tredje tempel.

  8. Meg hører sølvet, og meg hører gullet til,[51] sier Herren, hærskarenes Gud.

           På Salomos tid var det nok av gull og sølv, det ble regnet som lite. 1. Kong. 10, 21. Nå var mye av dette bortført til perserne, den nye verdensmakten. Den egentlige eieren var imidlertid Herren, derfor skulle de hellige kar sendes tilbake til Jerusalem. Esra 6, 5 og 8-12. Den omstridte oversettelsen kan sees i lys av dette: Alle hedningenes skatter betyr de hellige kar som hører Herren til men som for tiden var i hedningenes eie. Nå behøvde de dette til templet. Og det var alvorlig å la være å bygge Herrens hus. - Senere vet at Herodes den store ble verdenshersker og senere Rom dit også deler av tempelkarene ble bortført. Mye gikk nok også opp i flammer da templet brann. Fausset forklarer dette verset slik: Gud eier alt sølv og gull, og kan kunne pryde det nye templet så mye han ønsket. Men han har valgt å pryde det med sin herlighet, v. 7, fred (v. 9), og det er mye mer verdifullt. Derfor behøver v. 7 ikke å være et argument mot messiansk tolking.

           Alt hører Herren til. Med jordisk rikdom ble begge templer smykket. 1. Krøn. 29, 2. 7; Esra 6, 5. Det messianske rikes "tempel" skulle få en større herlighet ved Jesu nærvær. Calvin ser på dette verset som en forklaring på det forrige: sølvet og gullet som hedningene bringer til Gud.

           Også vårt gods og rikdom er Herrens eiendom. Det skal brukes i Guds rike. Og dersom folket bringer alt de eier til Herren, behøver vi ikke være redde for at Herrens tempel skal bli lite og ringe.

           Det ble bokstavelig oppfylt: hedninger kom og prydet Herrens tempel. Darius gjorde det (Esra 6, 6-12. deretter Artaxerxes (Esra 7, 12f). Og i  de apokryfiske GT-skrifter fortelles om fremmede konger som kom (2. Mak. 3,2). Og før Jesu komme, finner vi Herodes den store som prydet templet.

           Skriften taler likevel om et åndelig tempel, av Guds menighet på jord. Det skal prydes med selveste Guds herlighet i Jesus Kristus. Det er den største pryd som kan tenkes. Da blir neste vers oppfylt på en ny og utenkelig måte.

  9. Dette siste huset skal bli herligere[52] enn det første, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette stedet vil jeg gi fred,[53] sier Herren, hærskarenes Gud.

         Dette er en direkte profeti om en herlig framtid for Guds rike. Vi har ord for at dette jordiske templet var ringere enn Salomos, Esra 3, 12. Det er vanskelig å se at et slikt ord bare uttrykker jordisk prakt, sett i en samlet bibelsk sammenheng. Vi må heller si med Luther: "Det er en åndelig prakt som kommer ved forkynnelsen av evangeliet." Om det nye templet sikkert fikk en herlig prakt etter hvert, må ordet peke videre til det åndelige tempel, Guds rike på jord, og den guddommelige herlighet i Messias. Og den overstiger langt alt annet mennesket har sett. På tross av at de gamle syntes det ikke var slik som Salomos tempel, skal det til slutt bli det største og vakreste.

           Dette hus er templet og lik dette sted. Det var senter for gudsdyrkelse og dermed for velsignelse, inklussivt fred (shalom). Det er et av de rikeste ord som ennå er i bruk. Det betyr fred, fylde og helhet. Fred blir ofte tolket politisk i vår tid. I bibelsk sammenheng er likevel den åndelige fred mest framme. Fausset sier at herligheten består i fred med Gud. Først må hindringene bort, og deretter skapes fred i synderhjerte. Til sist vil det bli fred i hele verden. Først fred mellom Gud og mennesker, deretter fred mellom mennesker og Gud, og til slutt fred mellom menneskene. Derfor bekrefter dette at v. 7 taler om Messias, sier han.

           Bare Jesus kan gi fred. Han skal opprette fredens rike på jord og i evigheten. Han sa: Fred være med dere, til disiplene. Han er kalt fredsfyrsten, og det skal ikke være ende på hans herredømme. Jes. 9, 7. Da han ble født, sang englene: fred på jord. Baldwin utelukker ikke tanken om at templet kan bli gjenoppbygt ettersom frelsen (med hensyn til jøder) i endetida er så knyttet til templet.

  10. På den tjuefjerde dag i den niende måned i Darius' andre år kom Herrens ord ved profeten Haggai, og det lød så:

         Ennå en gang kom budskapet fra Gud til profeten. Han var stadig lydhør. Dette er 18. desember 520, to måneder etter hans siste tale. Såtida er slutt nå. Sakarias hadde nettopp begynt sin profetgjerning.

           Her begynner profetens tredje tale og budskap. Det som nå skjer får betydningen ikke bare for  tempelbyggingen som nå pågikk, men for oppbyggingen av senjødedommen. Nå legges grunnen for mye av den praksis og lære jødene  hadde i den følgende tida.

  11. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Spør prestene om loven[54] og si:

         Prestene skulle forklare lovens betydning for folket. De var "lovlærde". Loven er det hebraiske ordet: Torah" som brukes både om Mose lov og om de fem Mosebøkene (Pentatevken). Her kan det også være brukt om (bety) en kort introduksjon (rettleiing) om en mindre sak, v. 12. Noen tror at dette er den opprinnelige betydning av ordet. Det er en "prestelig-guddommelig avgjørelse av et forelagt spørsmål av kultisk-rituell eller rettslig art" (Mowinckel). Vi har her et eksempel på den muntlige overlevering og belæring som jødedommen er så kejnt for. Loven gikk i arv fra slekt til slekt både ved skriftene og ved den muntlige tolking og resitering. Men vi vet også at dette etter hvert utviklet seg i en uheldig retning i jødedommen mot Jesu tid. De lovlærde kunne diskutere og finne tolkinger av loven og proftene som ikke hadde grunnlag i selve skriften.

           Man har undret seg over hvorfor Haggai ikke skulle spørre Josva, som var yppersteprest.  Han var trolig opptatt med byggearbeidet. Men spørsmålet så enkelt at enhver kunne gi det rette svaret på spørsmålet, som Wisløff skriver.  Men Haggai skulle få prestenes bekreftelse på tolkingen - kanskje like mye for deres egen skyld som for hans.

  12. Om noen bærer hellig kjøtt i folden av sin kappe og med den kommer nær noe brød eller noe kokt eller vin eller olje eller noe slags mat, blir det da hellig? Prestene svarte : Nei.

         Spørsmålet var om hellighet kunne overføres ved berøring, og svaret var nei. Folket trodde det kunne godtgjøre alle synder, inklussivt forsømmelsen av tempelbyggingen, med offer og gudstjeneste uten at templet ble bygt. (Fjellstedt).

           Spørsmålet var trolig ment pedagogisk for å holde interessen oppe (Baldwin). Hellig kjøtt var slikt som var ment som offer. Iflg 3. Mos 6, 27 ble klærne hellige når slike rituelle hellige ting ble båret i dem. Men det klærne berørte, ble ikke hellig.

  13. Så sa Haggai: Om en som er blitt uren ved lik kommer nær noe av dette, blir det da urent?[55] Prestene svarte: Ja, det blir urent.

         Neste spørsmål var om det motsatte kunne skje: om det urene overførte urent? Her var svaret ja. Det blir lettere overført enn det rene. 3. Mos. 11, 28; 22, 4-7. "En dråpe urenhet vil forurense et glass vann; men mange dråper vann vil ikke rense et glass fylt av skitt" (Moore).

  14. Da tok Haggai til orde og sa: Slik er det med dette folket, og slik er det med disse menneskene i mine øyne, sier Herren. Og slik er det med all deres gjerning.[56] Og det de ofrer der (på alteret), er urent.

         Også offeret var urent i Herrens øyne og dermed uskikket som offer når hjertet ikke var rett for Gud og de ikke hadde bygt templet. Da ble alt annet urent. Alle deres gjerning var uren, sier Herren, selv om de nå var tilbake i det hellige land. Det kunne ikke gjøre dem rene. De måtte lyde Herren, her går det mest på byggingen av templet.

           Profeten bruker bildet (eksemplet) i v. 12-13 om folket på to måter: Israel var opprinnelig helliget av Gud ved utvelgelsen og lovgivningen (pakten) på Sinai (2. Mos. 19, 6). Derfor var de et hellig folk. Men Israel var blitt uren ved synden, og derfor ble alt i Israel urent, til og med deres offer. Ruinene av templet stod som vitne om deres synd. Og hvordan kunne urenheten bli fjernet hvis alle ofrene også var urene? spør Baldwin med rette. Hovedsaken er altså at "hellighet er ikke smittsom, men urenhet" (Fr. Wisløff). "Jo mindre verdslighet, jo mer hellighet, og mer tanke for Gud og templet" (Driver). Alder skriver fint og klart slik: "Når innstillingen er feil, blir intet av det som gis til Gud akseptert... Alt det som dette folket ofret var besmittet. Fra de eldste tider var det helt klart at Gud først ønsket oppriktig tilbedelse, og deretter gudsdyrkelse." Og Pusey bemerker at "det å eie en hellig ting ikke oppveier ulydighet".

           Man har forstått "dette folk" på to måter: om de hjemvendte jøder, eller om samaritanerne og andre som bodde omkring dem, se Esra 4, 1-5. Wisløff foretrekker det siste. Mowinckel mener det ikke kan bety samaritanerne m. fl. for uttrykket er for "omfattende og alment". Det kan "ikke betegne annet enn hele den 'kirkealmuen' som var samlet på tempelplassen da Haggai talte disse ordene". Dersom det første er rett er betydningen dette: Jødene ble ikke hellige om de gav sine offer så lenge templet ble forsømt. Offer andre steder var på et "mangelfullt, derfor uverdig, uhellig og kultisk urent offersted" (Mowinckel). Alt dreide seg om det. Forsømmelsessynd er like alvor som brudd på de ti bud. Og ved at tempelbyggingen var Guds vilje, kunne ikke noe erstatte det. - Dersom det andre er rett, viser det til samaritanernes bønn om å få delta i tempelbyggingen. Da kan uttrykket "dette folk" ha en undertone av ringeakt i seg. Det er jødene som har den rette religion, mens samaritanerne har en oppblandet gudsdyrkelse som ble foraktet selv på Jesu tid. Jfr. Joh. 4, 9. Og jødene var redd deres "urenhet", den kunne smitte! Ja, hele templet ble smittet om de skulle delta i byggingen. Alt dette er åndelige sannheter. Når det gjelder selve sammenhengen her, vil det være delte meninger om tolkingen. Men

           Noen vil omredigere teksten slik at "dette folket" viser til samaritanerne, men ingen kjent tekst har det.[57]

           Fr. Wisløff er også inne på tanken om at det kan ha vært meningsforskjell mellom Haggai og prestene. Prestene sympatiserte med folket omkring byen og mente de kunne delta i arbeidet med templet. Josva var derimot enig med Haggai. Esra 4, 3. Nå ville  profeten lære dem ut fra loven at det var urett å la de urene delta i byggingen av det hellige (rene) templet. Det kunne være fristende å få billig hjelp. Hvorfor skulle de avslå det?

  15. Og gi nå akt på[58] tiden fra denne dag og tilbake, før det ble lagt sten på sten i Herrens tempel.

         Her referer tida til før den 24. dag i den sjette måned, kap. 1, 15. De skulle tenke på (hebr. : legge det på hjerte) hva som hadde skjedd i denne tida. Denne dag (hebr.: hajjom hazzæh) kan både vise tilbake og framover, fortid eller framtid. Profeten tar et overblikk over det som har vært og tenker på hva framtida vil bringe. I LXX står: hvordan har du vært, el. hvordan er stillingen? Alder hevder at ordet "tilbake" (hebr.: ma`elah) kan bety både tilbake og framover.  I første tilfelle vil en parafrase være slik: Husk hvordan det pleide å være før gjenoppbyggingen av templet. I siste tilfelle vill det bety: begynn fra nå av å tenke på fortida. Se også v. 18.

           Ordet "og tilbake" er viktig for tolkingen. Driver sier at ordet (wama`elah) alltid betyr framover. 1. Sam. 16, 13; 30, 25. Ordet betyr egentlig oppover. Da er det spørsmål etter hvilket utgangspunkt eller ståsted man har: Står vi her og ser framover i framtdia etter denne dag. Da betyr "oppover" framover i framtida. Står derimot profeten i tanken på den dag da templet ble påbegynt og ser "oppover" i det som har vært - i historien, dvs. bakover, blir det den rette oversettelsen. Da stemmer det med neste forklarende setning: før det ble lagt sten på... Keil har også dette.

  16. Kom noen i den tid til en haug med kornband som han tenkte skulle gi  tjue mål, så ble det bare ti. Kom noen til persekaret[59] for å øse opp femti spann, så ble det bare tjue.

         De hadde fått mindre enn de kunne vente etter normale forhold. Årsaken var deres synd og ulydighet. "I den tid" er et vanskelig uttrykk på grunnteksten. "Mihejotam" betyr fra da av, eller siden de var som skal forstås som: "gjennom hele tida" RV oversetter slik: I all den tid. Situasjonen har vært slik lenge, i årevis. Driver tror teksten er ødelagt her.

  17. Jeg slo dere med kornbrann og rust og hagl i alle deres henders gjerning. Men dere vendte dere ikke til meg,[60] sier Herren.

         Herren selv stod bak ulykkene og uår. han gjorde det for å vende deres hjerte til seg. Men det nyttet ikke. De omvendte seg ikke. Ordet for "vende seg (til meg)" er ikke det vanlige ordet for omvendelse ("sjuv"). Verbet "vendte" står egentlig ikke, bare uttrykket: men ikke dere til meg (ve-ein-'ætchæm 'elaj).  - Gud var høstens herre og hadde makt til å holde igjen avling for å advare folket. Haggai viser til Amos 4, 9 her.[61] Guds velsignelse manglet i det de hadde gjort, og da blir ingen ting godt. Uår var tvert imot Herrens dom over folket som hadde syndet. Derfor må de nå tenke seg om.

  18. Gi da akt på[62] tiden fra denne dag og tilbake, fra den tjuefjerde dag i den niende måned like til den dag da Herrens tempel ble grunnlagt. Gi akt![63]

         Mowinckel mener at grunnsteinen til templet først ble lagt her og nå. Dermed blir Esra 3 feil. Men det er mulig å tolke det som to forskjellige ganger. Først ble grunnsteinen nedlagt og byggingen påbegynt i Esras tid (Esra 3). Det var i Kyros' 2. år (535 f. Kr.). På grunn av motstand fra samaritanerne ble arbeidet lagt i bero. Nå snart 16 år etter ble arbeidet på ny påbegynt og fullført. Herren ber dem betrakte tida mellom første gang de begynte å bygge templet og nå.

           På nytt får de beskje om å tenke etter hvordan det hadde gått. Gi akt! Her menes da de begynte å bygge templet, da grunnvollen ble lagt. Da de sluttet å arbeide på templet, var det også slutt med velsignelsen fra Herren. Dette er en advarsel til dem: de må ikke gjenta den samme feilen. Da vil de på nytt miste velsignelsen. Nå ser profeten framover. Se v. 15.

  19. Er det ennå såkorn i kornboden?[64] Ennå har verken vintreet eller fikentreet eller granatepletreet eller oljetreet båret noe (frukt). Men fra denne dag vil jeg velsigne.

         Svaret på spørsmålet er nei. De har allerede sådd, men det er ennå ingen frukt. "Vi kan stole på Guds løfte om velsignelse selv om vi ikke ser synlige tegn på oppfyllelsen" (Fausset).

           Høsten hadde altså slått feil på grunn av deres synd. Men fordi de nå hadde blitt lydige og hørt på Haggais budskap, ville han velsigne igjen. Dette ordet av Haggai er et løfte om en bedre framtid. Nå skal det komme nye tider i landet. Det var ikke basert på menneskelig visdom eller kunnskap om et godt eller dårlig år. Det var bare grunnet i Gud: når folket vandret på Herrens vei, ville alt bli nytt. Det stemmer med Jesu ord i Bergpreika: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg (Mat. 6, 33). Men "mange mennesker hører ikke Guds røst før han rører ved dem der det smerter" (Alden)

  20. Og Herrens ord kom andre gang til Haggai på den tjuefjerde dag i måneden, og det lød så:

         Ennå et nytt budskap samme dag. Haggais siste ord er til Serubabel og ikke til folket. Men vi merker oss også at Herrens ord denne gang kom til ('æl) Haggai og ikke ved (bejad) ham.

  21. Si til Serubabel, stattholderen over Juda: Jeg vil ryste himmelen og jorden.

         Herren skal gripe inn på en mektig måte som ikke skal være til å misforstå. Og det kan først forstås historisk og politisk. De første år av Darius' regjering var en urolig tid i hele perserriket. Det kunne se ut som om riket falt fra hverandre. Darius klarte derimot å dempe opprøret og bringe ro. Men dette peker videre mot alle Guds fiender. LXX har tillegget: (vil ryste) havet og det tørre land. Dette er et apokalytisk språk, sier Alden, som peker framover mot en fjern framtid. Det skulle støtte en messiansk tolking av, v. 23.

  22. Og jeg vil omstyrte kongerikers troner og tilintetgjøre hedningenes makt. Jeg vil velte[65] vognene og dem som kjører (på) dem, og hestene skal styrte, og de som rir dem. Den ene skal falle for den andres sverd.[66]

         De mektigste fiender av Guds rike skal bli slått. I historisk perspektiv kan vi tenke på persere, grekere, syrere, egyptere, romere - og til slutt det antikristelige rike. Alt må gi tapt for Messias. Motstanden var ikke slutt selv om de var befridd fra Babylon. Motstanden er ikke slutt før i evigheten.

           Kanskje ventet de at denne nye tida var nær forestående og dermed at Messias' rike var nær.Gud har vist sin makt før, da Sodoma og Gomorra ble ødelagt (1. Mos. 19) og da Faraos vogner ble slukt av havet (2. Mos. 14). Babylon skulle gå under, og det skal også Anti-Krists hær i den siste tid. Om Guds rike er lite og svakt - som Juda her - gjør ingen forskjell. Herren er seierherre. Han skal omstyrte og tilintetgjøre de ugudelige.

  23. På den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, vil jeg ta Serubabel, Sealtiels sønn, min tjener, sier Herren, og gjøre med deg som med en signetring.[67] For deg har jeg utvalgt, sier Herren, hærskarenes Gud.

         Hvis det er rett at det vises til samaritanerne som ville hjelpe til med tempelbyggingen i v. 14, kan det ha fått følger for Serubabel: de ble hans motstandere. Jfr. Esra 4. Da kan vi se dette verset som et spesielt, betimelig løfte til ham. Om alle var mot ham, endog kongen i Babel, hadde Gud utvalgt ham. Da var han i trygg forvaring. Han var jo Guds egen tjener! Han er ikke bare en tilhenger og tilber Herren. Han utfører Herrens vilje som hans aktive medarbeider, som "Herrens tjener" i Jes. 42-53.

           På den dag er Herrens dag. Serubabel blir kalt Herrens tjener, og dette uttrykket blir brukt om  profeter, politiske ledere og om Messias. Det var også bruktom David (Esek. 34, 23; 37, 24). Her er det først et løfte til Serubabel om velsignelse i arbeidet med templet og hans regjering. Han er utvalgt for å fullføre Guds gjerning. En messiansk er mulig av flere grunner: Serubabel er Herrens tjener og han er utvalgt av Herren - begge ord er brukt om Messias av tidligere profeter. I tillegg, sier Alden, ville perserne ikke akseptert et slik ord om et dalevende menneske.

           Signetring.

           Han skulle bli behandlet som en signetring. Det er et godt symbol. Signetringen var i oldtiden et tegn på ære og opphøyelse, på tillit og autoritet. En konge kunne gi det til en minister. Og det var et segl kongen hadde og brukte som underskrift. De bar den på fingen (Ester 3, 10; 8, 8). Det kunne brukes som garanti for full betaling senere (1. Mos. 38, 18). Signetringen var verdifull og ble godt oppbevart. Slik var det som et sjekkhefte og et offisielt stempel (Ester 8, 10; 1. Mos. 41, 42). Ringen ble båret på fingeren og var slik under stadig tilsyn og i eierens nærhet. Knox's oversettelse er i samsvar med dette. Luther forstår signettet som "en ring som bærer eierens bokstaver (initialer)". Andre hevder også at ringen i dag tilsvarer en krone, trone eller scepter. Jfr. 1. Kong. 21, 8; Dan. 6, 17f; Ester 8, 8.

           Serubabels bestefar, Konja (Jojakin) ble forkastet, som Jeremias skriver: "Om du... var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg" (Jer. 22, 24). På den bakgrunn er det enda tydeligere at utvelgelsen av Serubabel var nåde.

           Serubabel var så verdifull i denne sammenheng at han skulle oppbevares som en signetring til hans gjerning var fullført. Og det skjer egentlig ikke før Messias har fullført sitt verk.

           For Serubabel skulle være et forbilde og garanti for at Messias skulle komme - og han kom i Serubabels slekt. Mat. 1, 12. Douay-oversettelsen har en merknad om dette: Løftet gjelder i første rekke Kristus, som var av Serubabels ætt. Gjennom ham ble den fornyede pakten beseglet da templet bel bygt. Han var fyrste over et lite og svakt folk i motsetning til Darius. Men et så stort løfte ble ikke gitt til de store fyrstene. Det lærer oss at den minste i Kristi rike er lykkeligere enn den mektigste utenfor (Fjellstedt). De verdslige riker forandrer seg stadig, mens Guds rike står fast. For Guds folk er et utvalgt folk. Herren tar seg av oss. - Som forbilde på Kristus er han lik ham på flere måter: 1) Som Serubabel befridde en del av folket fra Babylon, befridde Kristus oss fra synd, død og helvete. 2) Som Serubabel beskyttet folket mot samaritanerne som ville hindre byggingen av templet, beskytter Kristus sin menighet. 3) Serubabel var dyrebar for Gud og forenet med ham, slik er Kristus ett med Gud og samtidig ett med menneskene... Kristi segl (signett) er korset.[68]

TALER:

Hag. 1, 2-10.

Vår tid er lik Haggais tid på mange måter. Vi har også et tempel å bygge i Guds rike, og vår tid er travelt opptatt med de mange ting, slik at folket glemmer Gud. Vi er nå i en tid der folk ikke tror Guds ord. det er blitt ubetydelig. Men Guds ord skal bestå! Tross all motstand og vanske skal Gud få det siste rodet på jord. Vår "Kardinalsynd" er visst dette: Vi har ikke tid for Gud. Og da tenker vi ikke på at vi ikke har tid for aktiviteter i Guds rike. Det er det mye av, selv om mange holder seg borte fra det også.  Men vi tenker først og fremst på vår egen personlige "gudstjeneste": å pleie vårt sjelsliv med Gud.

  De ufrelste ser ut til å ha god tid til å søke Gud! Det er så mye de skal ha med seg i livet først. Først på dødsleiet er det tid til omvendelse. For det første vet du lite om du får et dødsleie. Mannen med ljåen kommer oftest uanmeldt og dermed ubeleilig. Dessuten tror vi at han kommer snart igjen. Og dernest vil Gud gjerne frelse deg så tidlig som mulig - både for å spare deg for synd og ulegelige sår, og for å bruke deg i sin tjeneste.   De troende er dessverre ofte smittet av denne sykdommen: mitt eget først, siden kanskje noe til Gud. Det er et frafallstegn i tida. De tror på Gud, men har ikke tid for ham. De leser mer i aviser og ukeblader enn i Bibelen. Mange prater og sladrer mer enn de ber i sitt lønnkammer. Ute blant folk kan de prate og le om alle ting, men på vitnemøte er det stille som i graven. Mange liker å høre sang og god tale om nåden, men ikke om Guds vilje og bud til oss mennesker.

  Vi har altså tid for alt annet, men ikke for Gud! Det må være en av de verste synder, og Gud tåler den ikke.

  I v. 2 sier Herren: Det er ennå ikke tid. De mener altså at det skal skje en gang. Men først skulle de bygge sitt eget hus. Det de selv ønsket, hadde første prioritet. De ville bo i egne, fine hus. Ja, de hadde det travel hver med sitt, v. 9.

  Da skjedde noe: Himmelen lukket seg til. Gud svarte ikke på bønn. Guds folk fikk ikke Guds velsignelse.

  Det må de legge merke til, sa han, v. 5 og 7.

  Herrens hus er øde.

  Er det sant om oss i dag på tross av mye misjonsarbeid og stor kristelig aktivitet? Øde - det betyr noe veldig. Det er et virkelig arbeid der, med offer og mange møter og mye kristen ungdom.

  "Men hvor er troens brann?" Herrens hus er ingen organisasjon eller kirke og bedehus. Herrens tempel er inne i oss. 1. Kor. 6, 19. Gud får visst ikke bo der og dermed regjere. Hans ord får ikke feste seg slik at det kan bære frukt for Ham.

  Mange kristne i dag fyller seg med smusslitteratur, ukeblader, kino, teater, urene bøker og mange tvilsomme filmer på TV. Det er en uhyggelig utvikling mellom oss.

  Gud ser dette! Han vet hva som foregår i lønnkammeret. Og han vil handle i overensstemmelse med det.

  Jeremias sier som sin tid - det var i årene før eksilet: To onde ting har mitt folk gjort (Jer. 2, 13). De hadde forlatt Herren, den eneste som kunne gi det levende evangeliske vann. og de hadde gravd seg sprukne brønner som ikke holdt vann. Det er alt denne verden kan tilby sjelslivet. Da lukker himmelen seg.

  Vi må rope det ut nå: Du må våkne! Guds folk må se sitt ansvar for sitt eget sjelsliv og for andre troende og for verden. Johannes skriver så alvorlig: Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden (1. Joh. 2, 15). Mange nyfrelste gjør skam på noe eldre kristne ved at de tar Guds ord mer på alvor.

  Hva er feilen?

  Hjertet ditt er i verden. Din hovedinteresse er i det jordiske. Du har det travelt med de mange ting som Marta. Gud ser til hjertet og ikke til det vi gjør. Hvordan står det til?

  Han peker så på veien ut: Gå opp i fjellet! Gå avsides, i stillhet og vær alene med Gud. Der skal du få et oppgjør med Gud som kanskje er smertefullt. Men det er nødvendig.

  Dernest skal du hente noe der - tømmer. Den som går til Gud med et slikt åpent og ærlig sinn, vil aldri komem tomhent tilbake. Der vil du kunne hente det største budskap som noen gang har lydt i verden: evangeliet om Jesus. Han er i stand til å rense deg helt og fornye ditt gudsliv på en måte som du aldri trodde var mulig. Han vil tilgi, og så vise deg den grunnvoll din kristendom skal bygge på: Jesu sonings under på Golgata. Du blir en ren brud som ikke lenger vil lefle med synden og verden eller forsvarer de tvilsomme fornøyelser som verden er opptatt av. Da får du denne hovedinteressen: Bare Jesus. Høre om ham og synge om ham - og vitne om ham.

  Da blir ditt eget ånds-tempel bygget på rett måte, og du får en ny lyst til å bygge Herrens menighet på jord.

  La det første og siste  for deg være å behage Gud. Både privat og offentlig skulle det skje. Må Gud velsigne oss alle.

LITTERATUR:

Alden, Robert L.: Haggai. The Expositor's Bible Commentary, vol.   7. 1985.

Asschenfeldt-Hansen, C.: Fra Guldgruben, bind 5. 1899.

Baldwin, Joyce G.: Haggai, Zechariah, Malachi. Tyndale Old       Testament Commentaries. 1972.

Bibelbogen med Noter. 1950.

Biblia Hebraica. Kittels utgave.

Calvin, Jean: The Minor Prophets. AP&A-edition.

Dächsel, August: Bibelwerk. Die Propheten. 1871ff.

Driver, S. R.: The Minor Prophets II. The Century Bible. 1906.

Ellison, H. L.: Men spake from God. 1968.

Erikson, Gøsta: Haggai, i tidsskriftet Biblicum. 19

Fausset, A. R.: A Commentary. Critical, Experimental and         practical. 1866/1984.

Fjellstedt: Biblia. Det är All den Heliga Skrift med             förklaringar, 2. 1875.

Gjesdahl, I. F.: Profetene Haggaj, Sakarias og Malakias.         Lutherstiftelsens bibelverk. 1917.

Henry, Matthew: Commentary, vol. IV. (1712) 1959.

Hoaas, Anders: Guds rike bygges. Haggai og Sakarias. 1978.

Keil, Carl Fr.: Old Testament Commentaries. AP&A-edition. 1972.

Luther, Martin: Lectures on the Minor Prophets I. (1552-54).     1975.

Moore, Thomas V.: A Commentary on Haggai.. Geneva Series. (1856)   1979.

Mowinckel, Sigmund: De senere profeter. Det gamle Testamente III.   1944.

Nielsen, Eduard og Benedict Otzen: Dødehavsteksterne. Gads forlag   1959. 

Nielsen, Svend Aage: De tolv profeters Bog. Dansk Bibelværk.     1957.

Nilsen, Oddvar: Daglig bibelkommentar 5. Haggai.

Paulsen, Reidar: Haggai, i Bibelverket. 1971.

Pusey, E. B.: The Minor Prophets II. 1966/1971.

Sandved, Johannes: Haggaj, Zakarias og Malakias. Credo-    kommentaren 1984.

Stave, Erik: De mindre profeterna III. 1922.

Stave, Erik: Israels profeter. 1928.

Wisløff, Fredrik: Gamle Testamentet. Med fortolkninger. Bind IV.   1959.

---

[1]Mowinckel: gjennom. Douay oversetter ordrett: by the hand of Aggeus, og følger Vulgata: in manu Aggæi.

[2]Andre (bl.a. Mowinckel) har 521-485 f. Kr.

[3]Baldwin: Haggai..., p. 37 og Erikson: Haggai s. 43.

[4]Året for jødene begynte om våren med måneden Nisan, ca. mars måned.

[5]Baldwin mener den ble skrevet/samlet kort etter år 520 e. Kr.; p. 30 og 38.

[6]Fredrik Wisløff: Gamle Testamentet, IV, s. 600.

[7]Slik Moses ble faraos datters sønn ved "adopsjon", 2. Mos. 2, 10.

[8]NB-88, NO-30 nevner det, mens NO-78/85 ikke antyder denne muligheten. A. R. Fausset regner med at det er samme person.

[9]Dette henger selvsagt også sammen med Mowinckels syn på dateringsspørsmålet.

[10]I Murabba'at håndskriftet brukes prep. el også i kap. 2, 1 mens massoretene har bejad.

[11]Gøsta Erikson i Haggai, s. 43f.

[12]NO-78 oversetter: Allhærs Gud, mens Mowinckel ikke oversetter ordene, men skriver: Jahvæ Seba'ot. Vulgata bruker: Dominus exercituum og katolske oversettelse (Douay, R. A. Knox) samt jødisk (Tanakh) bruker "the Lord of hosts" og følger slik King James.

[13]Tetragrammet JHVH ble før uttalt Jehova (jfr. Jehovas vitne), mens det nå oftest uttales Jahveh. Men ingen vet hvordan det skal uttales eller ble uttalt i bibelsk tid. Jødene oversetter ordet til Adonai av frykt for å uttale det galt. Jehovah er blitt til ved at vokalene i adonai brukes til konsonantene JHVH.

[14]Se Esra 4, 11-16 om klageskrivet, og v. 21 om kongens ordre samt v. 24 om at arbeidet stanset. Selv om reskriptet gjaldt byen, stanset de likevel byggingen av templet.

[15]Baldwin, p. 40 og Erikson s. 48.

[16]S. Syr., sitert av Pusey.

[17]Norske oversettelser har bordkledte hus. Tanakh  har også "paneled", mens Vulgatas uttrykk "laqueatis" blir oversatt med "ceiled" i både King James og Douay, mens Knox har "roofs".

[18]NO-78 har: templet

[19]Tanakh oversetter: Consider how you have been faring. Douay har: Set your hearts to consider your ways, og Konx har: Think well on it.

[20]Hebr.: Simu levavkæm al-darkekæm.

[21]NO-78 har her: i en pung som ikke er tett. Tanakh: a leaky purse. Knox: leak out at purse's bottom. Mowinckel har: i en bunnløs pung.

[22]NO-78: vise min herlighet der.

[23]Tanakh oversetter "blow on it", men i fotnote bemerkes det at det kanskje betyr: "cast a curse on" og følger slik Mowinckels merknad.

[24]Mowinckel oversetter dette med: lyder sannsagnet fra Jahvæ Seba'ot. Slik også i v. 13; 2, 4 (3 ganger), v. 9. 14. 17. 23 (3 ganger).

[25]NO-78 har: Derfor holder himmelen duggen tilbake, og følger her Mowinckel, Tanakh har også det. Douay har: the heavens over you were stayed from giving dew, og Knox: the skies are forbidden to rain on you, som Vulgata: Propter hoc super vos prohibiti sunt cæli ne...

[26]Knox har: ban of barrenness lies on.

[27]Mowinckel har: og viste age for Jahvæ. Knox omskriver noe: What made they of it..? That voice they could not choose but heed...they were sore adread of the devine warning.

[28]Knox: gave them the Lord's own assurance he was at their side.

[29]H. L. Ellison: Men spake from God, 1952, p. 120f.

[30]Her står hebr.: 'ani 'itchæm = jeg (er) med dere, de samme ordene som i Mat. 28. 20 (mod. hebr. NT).

[31]Mowinckel oversetter: Jahvæ opildnet hugen. Knox: the Lord put heart into them.

[32]Douay har: did the work in the house of the Lord, og følger Vulgata: et faciebant opus in domo Domini.

[33]Mowinckel oversetter med "opildnet", men noterer at ordet egentlig betyr "vakte".

[34]Dette verset kommer som v. 1 i kap. 2 i Vulgata o.a. og slik blir alle vers forskjøvet et nr. nedover i disse oversettelsene.

[35]Mowinckel daterer det til slutten av september 520.

[36]Fr. Wisløff: Gamle Testamentet IV, s. 602.

[37]Siste setning i NO-78 lyder: Ser det ikke smått ut? Mowinckel har: Dere synes vel det er for ingen ting å regne?

[38]Se James Hastings: A Dictionary of the Bible, 1902/1909, vol. iv, pp 695-716, som er en lang og instruktive artikkel med mange skisser.

[39]NO-78 har: vær frimodig og sterk. Knox: Take heart. Mowinckel: vær sterk i hug nu. Douay: Yet now take courage, og Vulgata: et confortare.

[40]King James-oversettelse har denne oversettelse (strong), mens NO-85 har kombinert begge ordene: Vær frimodig og sterk. Det siste er kanskje det beste her.

[41]NO-78 har: løfte, samt Knox og Tanakh. Douay har: the word that I covenanted with you, og Vulgata: Verbum quod pepigi vobiscum.

[42]Douay har: will move og Vulgata: ego commovebo. Tanakh har: shake, Mowinckel: skake, og Knox: set-- rocking.

[43]NB-88 har: alle folkenes lengsel, NO-78: deres (alle folkeslag) skatter, Mowinckel: Kostbarhetene fra alle folk, Tanakh: the precious things of all the nations, Vulgata: the desired of all nations, Knox: the price of the whole world treasures, og Vulgata: desideratus cunctis Gentibus. LXX har: ta ekklekta pantån tån ethnån.

[44]Knox har her: with the brightness of my presence.

[45]C. Fr. Keil bemerker at "de fleste tidligere ortodokse fortolkere forstod det om Messias, etter Vulgata. et veniet desideratus gentibus, og Luthers oversettelse "hedningenes trøst". Selv mener han at flertallsformen "ba'u" neppe kan forlikes med det.

[46]They shall come to the object of the whole world's desire, i. e. the temple.

[47]Thomas V. Moore: A Commentary on Haggai, Zechariah and Malachi. 1856/1979, p. 75ff.

[48]A Commentary on the Old and New Testament, vol. II, part II, 1984, p. 655f.

[49]Heller ikke Johannes Sandved i Credo-kommentaren gjør det, selv om han  bruker og har Faussets kommentar i litteraturlisten.

[50]Sandved gjør f. eks. det i sin Credokommentar, s. 36, note 9. R. Paulsen i Bibelverket nevner ikke dette engang, s. 174.

[51]Knox oversetter: Silver or gold, what matters it?.. Both are mine.

[52]Knox oversetter: Bright this new temple shall be,.. as never the first was.

[53]Mowinckel oversetter fred med: gi lykke og helle, som oversettelse av Shalom. Tanakh har en lignende: I will grant prosperity, og Knox: here... his blessing shall rest.

[54]NO-78 har: spør hva prestene lærer om dette. Mowinckel har: Be prestene om en rettledning i denne saken. Tanakh: Seek a ruling from det priests.

[55]Konx oversetter her slik: Let some other man touch this food, one that is contaminated by the contact of a dead thing, will the food be defiled?

[56]Mowinckel: med alt det de får istand. Douay: all the work of their hands, etter Vulgata: et sic omne opus manuum eorum.

[57]Baldwin: Haggai.. in loc, og p. 31f.

[58]NO-78: Legg merke til det som skjer, samt Mowinckel: Legg nu merke til (hvordan det kommer til å gå). Tanakh: And now take thought, Douay: consider in your hearts, etter Vulgata: et nunc ponite corda vestra. Knox har: mark well how you thrive henceforward.

[59]NO-78: pressekum, Mowinckel: vinkum.

[60]Douay: there was none among you that returned to me, og Vulgata har: et non fuit in vobis, qui reverteretur ad me.

[61]Den hebraiske teksten er ikke fullstendig i slutten av verset. Det heter bare: ikke dere til meg. Dette kan forklares med ordet fra Amos.

[62]NO-78: legg nå merke til det som skjer. Douay: Set your hearts, og Vulgata: Ponite corda vestra.

[63]Douay: lay it up in your hearts, etter Vulgata: ponite super cor vestrum. Tanakh: take note, og Knox: Mark it well.

[64]Legg merke til om såkornet fremdeles er i... Mowinckel: om sæden enda (blir borte) i. Knox: Not yet has the corn ripened..

[65]NO-78: ødelegge.

[66]Knox: friend turning his sword against friend.

[67]Knox har: I will take thee to my side, keep thee there, close as a signet-ring; it is a devine choise. Vulgata har for signett: signaculum.

[68]Lap i Puseys Commentary.