Mat. 26.

Mat. 26, 6-13. Palmesøndag.

Dette er kort før påske. Jesus var i Betania ved Jerusalem, der den spedalske Simon bodde. Der var Jesus nå, og denne dagen ble som en forberedelse for påsken. Det er som biskop Ryle sier: Til nå har vi sett Jesus som den store profet, nå skal vi se ham som den store yp-persteprest. Det er et tidsskille i Jesu liv og gjerning.

1. En kvinne kom.
Da Jesus og disiplenes satt (eller lå) til bords hos Simon. Kom en uventet og beden gjest inn. Det var Maria fra Betania, se Joh. 12, 3. Men hun er ikke den samme som den syndige kvin-nen i Luk. 7. Simon kalles den spedalske fordi han hadde vært det. Men nå var han helbredet fra sykdommen
Hun stilte seg bak Jesus med en alabasterkrukke med dyr salve i. I Joh. 12, 8 ser vi at salven kunne selges for tre hundre denarer, en stor sum som tilsvarte 300 daglønner, nesten en årslønn. Maria ville trolig ære Jesus med et så stort offer.

2. En fallen disippel.
Judas kom på banen (Joh. 12, 4). Der det var tale om penger, våknet han og så muligheter. Det kunne se ut som at han hadde omsorg for de fattige. Johannes forteller oss at det ikke var slik, 12, 6. De fattige lå ham ikke på hjertet, fordi han var en tyv. Han var kasserer, og han tok noe av kassen når anledningen var der. Etter hvert som det kom mye i kassen, kunne han lett naske til seg noe.
Judas var falt i egoismen og begjærlighetens snare. Pengene er en grusom herre som fanger sine ofre i et hardt grep. Det er ikke lett for slike å bli frigjort. Pengene har makt over sjel og sinn, og de som er bundet av den gjør alt de kan for å skaffe seg mer rikdom.

3. Mesterens ord.
Nå griper Jesus inn og står på kvinnenes side. Det har ikke noe å gjøre med moderne kvinne-sak og heller ikke med solidaritet med fattige. Jesus ser mye lenger og har en dypere agenda. Han skal snart lide og dø. Det er bare dager igjen av livet hans. Og det vet han som allmektig Gud.
Nå merket han det som holdt på å skje og sa: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Han nevner hennes stilling først. Han ville gjort det samme om det var en mann. Kvinnen ville gjøre noe godt for sin mester, og så prøvde en disippel å hindre henne! Slik skulle det ikke være! Judas skulle heller sagt: Kan jeg hjelpe deg med noe?
Det er en god gjerning, sa Jesus videre. Han ville forsikre henne om at hun handlet rett og også fortelle de andre om det. Her hadde ikke skjedd noe galt. For det handlet om Guds egen Sønn. Og hun hadde gjort det for ham og ikke for å tjene på det eller vise seg fram.
Vi skal bry oss om de fattige og hjelpe dem. Men det vil alltid være fattige iblant oss, sa han. Det er god anledning til å hjelpe dem. Og det bør vi alltid gjøre. Men Jesus hadde kort tid igjen. Nå skulle det skje noe viktig: Kvinnen gjorde meg i stand til min gravferd, v. 12. Og kan-skje hun tenkte, som W. Hendriksen noterer, at dette var hennes siste sjanse til å vise Jesus vennlighet. Hun hadde før sittet ved Jesu føtter og lyttet til hans tale, Luk. 10, 39.

4. Til minne.
For en anerkjennelse Jesus ga kvinnen, v. 13! Over hele verden skulle denne historien bli fortalt der evangeliet kom. Hun skulle aldri bli glemt. Til alle tider ville folk lese og høre om henne. Det var en profeti av Jesus som sannelig er gått i oppfyllelse.
Slik kan vi si om alle troende: De er ikke glemt. Mange blir husket her i verden i nådens tid. Bøker er skrevet om de troende. Og mange bli husket med glede for alt det de var og ga til andre – både i forkynnelse og nådegjerninger. Men endelig sant skal det bli i evigheten. Der vil også de som er glemt i verden, hentes fram og stråle som stjerne til alle tider. Skal vi også være med der? Det skjer ved troen på Frelseren og hans gjerning. Amen.

Mat. 26, 17-29. Skjærtorsdag –

Skjærtorsdag var ein lang dag. Det var mykje som hende den dagen, som på langfredag. Og det viser Frelsarens kamp for vår frelse. Og han vann siger til slutt over alle fiendar.

.

Lat oss fylgja han på vegen - og sjå nokre hovudtrekk ved denne delen av livet hans. Det er sjølve avslutninga av livet og frelsargjerninga. Difor skal me stansa ved nokre av stasjonane der han var denne dagen.

.

I.        Det siste måltidet. Nå var dei samla på den øvre salen, han og dei næraste venene hans. Og dette fall saman med jødane sitt påskemåltid, 2. Mos. 12. Dei mintes kvart år utgangen av Egypt, det store Exodus. Og medan alle jødar sat kring i heimane sine med glede over det som hadde hendt, sat Jesus med sine vener i gru for det som måtte henda.

Nå tala han om svikaren. Ein skulle gi han over til dei skriftlærde, og det var einstyande med døden. Alle spurde: Det er vel ikkje eg?  Også Judas var med då, han spurde og om dette. Han beheldt altså maska, for han måtte ha skjøna kva han var i ferd med å gjera. Alt forstod han nok ikkje, det ser me seinare. Men han måtte ha skjøna at noko var galt. Og Jesus tok dette på alvor. Det var betre for det menneske at han aldri var fødd, sa han. Så alvorleg er det å svika. Då går eit menneske fortapt.

.

Jesus vaska føtene til sine vener - det var slaven sitt arbeid. Nå viste han i gjerning kvifor han var komen. han vart tenaren, slaven, han skulle gjera det ingen ville eller kunne gjera. Måtte ikkje disiplane og skjøna dette nå? Det var vel dei som skulle ha vaska han -Meisteren. Men det kjem me sjeldan på, at me skal tena andre.

.

Nå var det Jesus gjekk ut. Han var ikkje med i det som hende seinare. Det var natt, seier Joh. 13,30. Ikkje minst var det natt i Judas sitt hjarta. Han gjekk nå mot fortaapelsens natt, der det ikkje var noko veg attende. han hadde selt Jesus for 30 sølvpengar - betalinga for ein slave. Så mykje var han verd for Juda. Skal tru om ikkje mange sel han for mindre i vår tid?

.

II.       Nattverden. Etter dette var nattverden stifta. Då var som sagt Judas sikkje med. Den er berre for Guds folk. Andre skal ikkje vera med då. Difor skal me vere varsame med innbydinga til nattverden og. Sume brukar det som misjonsmiddel og gjev inntrykk av at berre deigår til alters, er dei blitt kristne. Her skal me vere varsame i alt me gjer. Den skal heller ikkje bli eit reint rituale eller ein vane. For det er ei heilag stund der det skjer noko.

Jesus forklarte kva nattverd var. Den er til soning for synd. Den talar sterkt om Jesu blod og kjøt. For nå gjekk han mot det sioste offer i sitt liv, og det einaste som kunne berga verda. Slik brødet blir brote i nattverden, skulle Jesu lekam bli knust under syndebørda.

.

Den talar om syndsforlating. Den er grunna på Jesu død og offer. Det skjer ikkje automatisk eller som magi. Me må ta imot i tru, det må bli mitt, ein personleg eigedom. Men nattverd er også samfunn mellom dei truande. Det er eit eineståande forhold mellom Guds folk på jord. Me kan vere usamde om mangt, men er eitt i anden avdi me høyrer Jesus til. Difor skal me ikkje misbruka nattverden.

.

Etter dette var det Jesus heldt den store talen i Joh. 15-17.

.

III.     Getsemane. Jesus var kjent der, Luk. 22, 39. Det var ikkje uvanleg at han gjekk gjennom hagen ved foten av Oljeberget. Men nå skulle han gå inn mot dødsskuggens dal. Det var ein smertens veg for Jesus. Likevel står det i v. 30:Då dei hadde sunge lovsangen. Det var skikk etter påskemåltidet for jødane å synga frå Salme 113-118. Den delen av salmane er kalla Hallel av di det byrjar med halleluja. Og Salme 113 tek elles til med dette: Herrens namn vere lova. Og mot slutten av salme 118 heiter det: Dette er dagen som Herren har gjort. Bind høgtidsofferet med reip like inn til alterhorna.

.

Nå skulle det skje på ein større  måte enn nokon gong før. Men trass i lidinga, kunen Jesus synge lovsang. Han visste at dette var Guds veg for slekta. Det store offeret skulle snart  gjevast.

.

Men det skjedde altså ikkje utan kamp og smerte. Han måtte gjennom Getsemane - det er symbolet på den djupaste smerte og sorg og bønekamp som nokon har vore gjennom.

.

Ein song tolkar dette slik: I navnløs ve og smerte vår Jesus den har gått, hans varme frelserhjerte sitt dødssting der har fått.  - Til Paradis den veien ber, men en smertenes vei det er.

.

For nå sette helvedes krefter inn sitt siste angrep, og me må tru at helvede mobliserte sine sterkaste tropper. Alt materiell skulle nå setjast inn og pressa Jesus i kne. Det ser me av at han sveitta som blod. Og han kjmepa verkeleg i bøna. Det var ingen lett “kjære Gud”-bøn. Her var himmel og helvede i nærkamp som aldri før -og den enda ikkje før på krossen.

.

Men han sigra: ikkje som eg vil, berre som du. Det er seiersropet. Då overtek Herren leiinga. Slik var det med Jesus og slik er det med oss. Men disiplane sov. Då Jesus ser det, kjem han med eit lærerikt ord: Anden er viljug, men kjødet skrøpeleg. Dette ordet beskriv menneskenatura etter omvendinga. Slik er det med oss alle: me har to krefter i oss. Det nye livet vil gjera Guds vilje og gå hans veg. Men i oss er ei gamal natur, kjødet, synda som bur i oss. Og alt dette strir mot Guds vilje. Dei kreftene bryt i oss alle.

.

Sangaren syng slik: Å, skulle en gang blive kold, min kjærlighet til deg, da minn meg om Getsemane, og om din sved for meg.

Mat. 26, 36-45. 1. faste.

Denne dagen skal vi samles om Jesu bønn i Getsemane. Ordet betyr oljepresse. Der kjempet han en ufattelig kamp. Det kan se ut som om han kjempet både med seg selv, med Gud og med djevelen. I forkant hadde han også en kamp med disiplene som sovnet og ikke ser ut til å fatte alvoret i denne stunda. Derfor er det stor dramatikk i Getsemane denne gangen. I dag ligger hagen der så fredelig og nærmest innbydende for turister og andre. Derfor må vi sette oss tilbake i tid og tenke oss inn i Jesu situasjon og det han opplevde.

Jesus hadde med seg de tolv disiplene, og han bad om at de ni skulle stanse ved inngangen mens han gikk lenger inn i hagen for må be, v. 36. Han tok med seg tre av de tolv, Peter og de to Sebedeus-sønnene. Det var Jakob og Johannes. De var vitner til Jesus kamp og bønn og må ha fortalt det videre til disiplene, slik at f. eks. Matteus kunne skrive det her.

1. Bedrøvet.

Da Jesus var kommet et stykke inn i hagen, stanset han og ba de tre om å være der og våke. Selv gikk han lenger inn for å tale med sin far. Men til de tre sa han: Min sjel er bedrøvet inntil døden, v. 38. Sorgfull og tung om hjertet gikk han videre. Det var dine og mine synder han bar og all den elendighet som finnes i verden. Han begynte virkelig å kjenne at byrden var stor. Det er umulig for oss mennesker å forstå hva han led og tenkte i denne stund. For det er en guddommelig smerte han har, og den kan ikke vi sette oss inn i.

Likevel kan vi også oppleve noe av en slik bedrøvelse. Det kan være ulike grunner til det, både rent jordiske og menneskelige som alle mennesker kan få, og åndelige ting som holder på å ta motet fra oss. Vi kan bli bedrøvet ved sykdom og død, fattigdom og strid i familie og nabolag. Men vi kan også bli det når vi ser på våre egne fall og synder. Fortida er nok skjult under Jesus blod for en kristen, men ikke minnet om dem. Og vi ser også at vi faller i synder og gjøre noe som vi angrer på i etterkant. Det bedrøver oss. Og vi ser på andre mennesker – de kan være snille og gode, men er uten liv i Gud. Da må også vi si: Min sjel er bedrøvet.

2. Er det mulig.

Kampen var så stor at spørsmålet brøt fram i Jesus som menneske: Er det mulig å slippe dette? Finnes det ikke en annen vei? Som Gudesønn visste Jesus at det var bare lidelsen og døden som kunne gi frelse for verden. Men som menneske hadde han de samme begrensninger som alle andre. Hans legeme var redd lidelsen og spurte etter en annen vei. Det kan synes underlig for oss nå, men det viser at han var et virkelig menneske og ikke bare lignet oss i det ytre.

Også vi spør ofte etter en lettere vei, både som kristen og i menneskelivet. En kristen vil noen ganger møte motstand også i vårt land. I mange land har det vært regulær forfølgelse der kristne måtte lide martyrdøden. Mon ikke de også har spurt den Allmektige Gud om å få slippe kampen. Det ligger i vår natur å finne en annen og lettere vei der vi kan gå utenom farene og motgangen. Vi er på den måten typiske som Peer Gynt som stadig gikk utenom. Han unngikk vanskene og alvoret og tok heller ikke et oppgjør med seg selv. Han lyttet til Bøygen som alltid sa: Gå utenom!

For en kristen er det ikke vei utenom korset og å følge etter Jesus på hans veier. Det er den smale vei som fører til målet.

3. Ikke som jeg vil.

Det er seieren i Jesu menneskehjerte. Det var ingen vei utenom kors og død. Det visste han også før. Og nå var seieren vunnet for alltid. Et menneske vil som regel aldri gjøre Guds vilje, fordi det er bundet til verden og synden. Jesus hadde ikke nettopp det, men ellers var han et fullverdig og helt menneske. Og det vegrer seg for lidelse.

Og nå kunne si det frem, så å si offentlig ettersom dette ble kjent og nedskrevet i Bibelen. For hele livet var hans vilje ett med Faderens og underlagt ham i alle ting. Det er en voldsom utfordring for oss kristne. For vi har også en vilje, og den stemmer ikke med Guds plan og tanke. Vi vil oftest gå våre egne veier som er preget av syndens makt i verden. Også for en kristen kan det koste å si: Skje din vilje, som det står i Fadervår.

Jesus legger til: Bare som du vil, v. 39. Her er ett av de steder som viser hvor unik Jesus var også som menneske. Han gjorde ikke Guds vilje bare når det stemte med han egen tanke. Han gjorde den ikke bare når den var lett og behagelig. Han sa: Bare som du vil! Noe annet eksisterte ikke i hans liv. Det var Guds frelsesplan som skulle fullbyrdes.

4. Søvn.

Etter den første bønnen, går Jesus tilbake til de tre disiplene. Det var nattetid og dermed ganske naturlig at de var trette og sovnet. Mark. 14, 37 sier at bønnen hadde vart i èn time. Når vi sover, merker vi ingen ting av det som skjer omkring oss. Heller ikke betyr tiden noe. Vi er inne i en egen uvirkelig drømmeverden. Og det er en behagelig situasjon.

Tenker vi nå på vårt eget gudsliv, er søvnen livsfarlig. Vi skjønner ikke selv at vi er i fare, og at søvnen medfører vår egen åndelige død. Ingen tar til seg næring i søvne. Det er faktisk slik at ingen ting betyr noe for oss. Når Jesus en gang sa at alle jomfruene sovnet inn, Mat. 25, viste han tydelig at de ikke selv forstod hvilken fare de var i. De fem hadde ikke lagt merke til eller sørget for oljeforsyning nok. Jesus legger et veldig alvor inn over Guds menighet når han sier at så mange ikke var rede til å møte ham, selv om de ønsket det.

Aktivitet og mye arbeid er ikke tegn på en våken menighet. For søvnen ligger på innsiden, i vårt åndelige liv som ikke er knyttet til ytre virksomhet. Gudslivet er troens liv i full avhengighet av vår Frelser. En åndelig sovende kristen kan godt gjøre mye for Gud ytre sett. Og da vil han bygge sitt gudsforhold på det han gjør. Han regner med Gud, men bare som medhjelper. I en slik situasjon trenger et menneske virkelig hjelp:

5. Våk og be.

Jesu råd til disiplene og alle kristne ligger her. Bønnen er ikke her en bønn om å bli en bedre kristen, men å bli en rett og sann kristen og å bli bevart der. Disiplene skulle bevares i en rett avhengighet av Jesus både i påsken som nå nærmet seg, og senere i livet.

Derfor må de både våke og be. Vi har hjelpemidler til å våke. Arbeid og aktivitet kan hjelpe oss her. Den er ikke erstatning for troen, men en hjelp til våkenhet. Bruk av Guds ord er også viktig, og samtale med andre troende om troslivet. Og bønnen er naturlig også her. Den er jo samtale med vår Gud og Frelser. Pontoppidan sier om det: Bønnen er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte.

Slik ser vi at bønnen griper inn i hele tankegangen i vår tekst: Den er hjelp når vi er bedrøvet og gir svar på vi spør om det er mulig. Bønnen hjelper oss også til å fornekte oss selv og si ja til Guds vilje og å være våken. I bønnen er vi jo nær vår Frelser og Gud, og han våker alltid over oss. I bønnen kan vi da takke for at han vi være oss nær og gi oss det vi behøver.