Mat. 7, 7-12. Bønn.
6.s. Påske.
Bønn er et vanskelig emne å tale om, for her kjenner vi så godt at vi kommer til kort. For bønn er ikke ord og tale, det er kontakt merd den hellige og levende Gud. Pontoppidan sier om bønnen: Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Og det er uforståelig for fornuften og for verden. Hvordan kan en tale til en Gud vi ikke ser, ha noen betydning? Slik tenker det vantroende hjerte. Men Luther sa om bønnen: En kristen ber et evig Fader vår. Det betyr alt en stadig kontakt i vårt indre med Gud. Og det opplever en levende kristen at slik har vi det.
La oss se på noen sider ved bønnen her – Jesus bruker flere ord om denne kontakten med Gud.
1. Behov for bønn.
Vi som tror på Gud har behov for å be. Det er sjelens åndedrett, har det vært sagt. Detr er noe vi trenger for å holde livet oppe. Og vi kan gjerne si at vi behøver en bønnevekkelse blant Guds folk. Er dette «åndedrettet» så viktig for mange kristne? Og her må vi stanse for noe:
a) Vi må ha og ta tid til bønn. Det er en viktig erkjennelse. Det er alltid en fare ved travelhet og stor aktivitet. Det gjelder alle vanlige kristne og i særlig grad ledere og forkynnere. I så måte er det et dårlig tegn med en fulltegnet avtalebok eller 7de sans. Vi kan ikke organisere livet som kristen. Og ved mye aktivitet er faren stor for at bønnestundene blir få og korte. Det er ikke det samme å folle hendene raskt og si: «Kjære Gud, velsigne dette møtet,» som å ta seg god tid alene med Gud. Vi skal ikke bare fortelle ham hva vi vil at han skal gjøre. Bøn-nen er også stillhet der Gud får fortelle oss noe. Og det er det viktigste. Mon ikke Jakobs ord har noe for seg her: Dere har ikke fordi dere ikke ber, Jak. 4, 2.
b) Bibelen taler om Bønnens ånd. I Sakarja 12, 10 leser vi at Herren vil utgyte bønnens og nådens ånd over folket. Det er bl. a. vekkelsens ånd der himmelen er nær og der vi er små og ydmyke innfor Gud. I Judas brev v. 20 tales om å be i Den Hellige Ånd. Det er ikke rop og eks-tase, men lydighet og villighet til å bøye seg under Guds vilje og ord. Bønnens ånd er å si av hjertet: La din vilje skje!
2. Oppfordring.
I v. 7 er det en direkte oppfordring til å be. Be, så skal dere få. Jesus ber oss om å be. I Luk. 18, 1 sier Jesus noe om at de alltid skulle be og ikke bli trett. Og Paulus formaner i 1. Tes. 5, 17 og sier: Be uavlatelig, eller uten opphold. Og I Kol. 4, 2 sier han: Vær vedholdende i bønn.
Det er sterke oppfordringer til oss troende til å be. Det er lett å tenke at vi har bedt i mange år uten å se konkrete resultater eller bønnesvar slik vi hadde ventet. Men da vil Herren at vi skal våke i bønnen så vi ikke sovner på dette området. Og en måte å våke på i denne sam-menheng er å takke Gud. Om du ikke synes du kan takke for så mange tydelige bønnesvar, kan du i alle tilfelle takke for at vi kan få be. En slik takk rommer også tanken om at vi får hvile i at alt er nå lagt i Guds hender.
Men så kommer det et ord om at bønnen er viktig i den siste tid, Luk. 21, 36: «Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for menneskesønnen.» Og det er nettopp i sammenhengen om Jesu gjenkomst det er sagt.
I Mat. 6, 6 sier Jesus noe om lønnkammeret. Vi skal gå inn der, sier han, der vi kan være ale-ne med vår Frelser og Herre. Vi taler litt annerledes med ham der enn på et bønnemøte der andre hører oss. I lønnkammeret kan vi åpne oss mer og ikke være hindret av hva mennes-ker kan si om oss.
3. Et løfte.
Straks Jesus har sagt vi skal be, gir han oss et løfte om bønnhørelse. Hver den som ber, han får. Og det vi får, er en gave fra Gud som vi ikke betaler for eller har fortjent. I 1930-bibelen står det i Mat. 7, 7: bed, så skal eder gis. Der er det altså tydelig at det er en gave. Vi får noe gratis.
Det skal være ca. 40.000 løfter i Bibelen, og noen av dem gjelder direkte bønnesvar. Og Gud vil alltid svare på vår bønn. Men det står ikke at det vil skje på vår måte eller den tid vi øns-ker det. I etterkant ser vi gjerne bedre at det skjedde på Guds måte og at det var til det beste for oss. Det er ikke alltid vi er mottakelige for Guds svar.
I Salme 99, 6 viser salmen til personer i GT som påkalte Herrens navn, og han svarte dem, står det. Når Moses og Aron nevnes, kan det vise til 2. Mos. 8, 12f da froskene kom over fa-raos land, og Herren svarte, og til 2. Mos. 17, 11-16 i striden mot Amalek. Også her grep Her-ren inn som svar på deres bønn.
Det vil han også gjøre for oss. Johannes bekrefter det i første brev kap. 5, 15: «Dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått bønnemener oppfylt hos ham.»
4. Ansvar.
Bønn er et arbeid. Det er noe alle kan gjøre. Gamle og syke og ensomme, unge og eldre kan folde sine hender og be. Det er en tjeneste for Gud. Ingen behøver å se det, og ingen skriver i avisene om din tjeneste. Men det er et stort arbeid, for Gud legger merke til det. Da er det også et ansvar som ligger på Guds folk. Glem ikke bønnen i travelheten, vil Gud si til oss nå.
I Kol. 4, 12f hører vi om Epafras som «alltid strider for dere i sine bønner». Ja, han «har mye strev for dere» og for andre. Han var en mann som arbeidet i bønn. Og Samuel sa til folket en gang etter at Saul var blitt konge: «Det være langt fra meg å synde mot Herren ved å hol-de opp med å be for dere.» 1. Sam. 12, 23. Han kjente sitt ansvar og stod fast også i denne tjenesten.
Gud kaller folket vårt til bønn. Vi skal be om vekkelse og for Guds barn om for verden. Her er et stort register med bønnemener. Jakob skriver om bønn, og var selv en bønnens mann. Det sies om ham at han hadde knudrete kne etter et liv i bønn.
Vårt eget liv er også et ansvar. Vi må ikke leve slik at Gud blir hindret i å svare på bønn. Vår bønner kan bli hindret, sier Peter, 1. Pet. 3, 7. Det gjelder det særlig mellom ektefeller, men det kan nok skje i mange sammenhenger. Og det skjer ved konkret synd som ikke blir opp-gjort, og ved ulydighet og uviselig framferd blant folk. Her er så mange fallgruber.
Da skal vi huske: Vi kan alltid få komme og be om ny nåde og tilgivelse. Og han gir det, uten onde ord! La oss derfor holde fram med å be – for det er makt i de follede hender».
Mat. 7, 24-27. Ein god grunnvoll.
.
Denne
teksten har ein parallell i Luk. 6, 47-49, og det er viktig å ta begge med for
at me skal få eit rett og tydelege bilete av det Jesus meiner. For her talar me
om vesentlege ting i den kristne trua, om å byggja på rett grunn for trua vår
og bli bevart der.
.
Me møter to
ulike menneske, og dei fekk heilt ulik utgang på livet. Dei levde forskjellig
og døydde på ulik måte. Og det er berre desse to måtane kristeleg sett. Det
finst ingen mellomting der ein haltar til begge sider. Prøver me å ri på to
hestar, vil det snart gå galt.
.
Her ser me
altså grunnar for at huset stod, og at det andre vart øydelagt i uveret. Me må
ha ein bibelsk grunn for kristentrua, elles vil det går galt til slutt. Det vil
Jesus seia sterkt og klårt. Kva var så grunnane for at det eine huset skilde
seg ut frå det og dei andre? Eller med andre ord: Kvifor er det nokre som blir
frelst – og andre ikkje?
.
1. Huset var grunnlagt på fjell.
Det er ein
trygg grunnvoll. Her var byrjinga rett, og då er det von om resten og.
Fundamentet er viktig i alt. Det er først med ein solid grunnvoll at huset står
trygt. Det talar Bibelen om fleire stader – på åndeleg måte.
.
Salomo
skriv i Ordt. 10, 25: Den rettferdige har ein evig grunnvoll.
Paulus
skriv i 1. Kor. 3, 11: Ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som er
lagt, Jesus Kristus. Og i 5. Mos. 32, 4 står: Klippen (Berget), fullkome er
hans verk!
.
Og dette berget er Jesus Kristus.
Han er vegen, sanninga og livet og lyset og grunnvoll. Men det er noko særleg
ved Jesus som er grunn for trua. Det finn me i 1. Kor. 2, 2: Eg ville ikkje vita av
noko anna hjå dykk enn Jesus Kristus – og
Han krossfest! Det er Golgata, krossen og blodet som er den faste grunn som
gjer at me blir og er frelste. Det er ei kraft til frelse, 1. Kor. 1, 18. Det
har dei kristne alltid talt og sunge om når det var rett med dei.
.
Paul Gerhard song i 1653: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og
hans død.
I Kristi korses skygge forsvinner all min nød.
Der
har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd.
Hva
Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær.
.
Og i 1722
skreiv Johann Andreas Rothe slik om trua:
Nå
har jeg funnet det jeg grunner
Mitt
salighetens anker på.
Den
grunn er Jesu død og vunder,
Hvor
den før verdens grunnvoll lå.
Det
er den grunn som evig står,
Når
jord og himmel selv forgår.
.
Fylg Jesus til Golgata – det er ein
sikker grunnvoll. Det hjelper ikkje med allmenn religiøsitet, humanisme, god
moral, kjensler og noko inne i oss. Det rasar samen i Guds dom. Me treng noko utafor oss
sjølv.
.
I Hebr. 9,
22 står det slik: Utan at blod vert
utrent, vert ikkje synd tilgjeven. Me må høyra og tru ordet om krossen og
Jesu død. Det hadde dei gjort som vann fram til himmelriket, i Åp. 7, 14f. Dei
hadde ein fast grunnvoll: Dei var reinsa i Lammet sitt blod, står det, og difor
var dei for trona.
.
2. Huset var godt bygt.
Det finn me
i Luk. 6, 48, og det er den andre grunn for at det gjekk godt. Her var ikkje
berre byrjinga rett, men dei heldt fram på same måte. Dei budde heile livet på
Golgata etter at dei vart frelste. Huset skulle byggjast, og det er bilete på
livet med Gud. Og han hadde bygt godt, står det.
.
Dette fører
oss til 1. Kor. 3, 12-13. der ser me at materialet var avgjerande. Somme bygde
av høy og strå. Det var ikkje serleg sterkt. Og i dommen brann det opp. Ingen
ting vart att for somme. Men andre bygde av gull, sølv og edle steinar. Det
vart ikkje borte men stod prøven.
.
Av dette
ser me m.a. at livet ikkje er likegyldig. Jesus avslutta dette med å seia at me
skal både høyra og gjera. Det kan verka lovisk for nokre, men Jesus meiner
ikkje at me skal byggja frelsa på livet vårt. Då ville det gå galt for alle.
Men han vil at me skal ta Guds ord alvorleg og lata det avgjera alt i liv og
lære. I dag ser me fleire døme på korleis det går når folk ikkje brukar Bibelen
som grunnbok for livet. Då vil me leva rett og sant som takk for Golgata. Livet
vårt skal vera ein pryd for evangeliet, skriv Paulus til Titus, Tir. 2, 10. Og
det er me ikkje om me slurvar i dagleglivet, med handel og vandel og arbeidstid
og talen vår.-
.
Salme 119,
105 seier det slik: Ditt ord er ei lykt for min fot og eit lys på min sti. Og
då let me Guds ord styra små og store ting i livet. Songaren syng slik: ”Den vei må man varsomt i ydmykhet gå, i
bønn og årvåkenhet vandre man må. Et trinn kun til siden deg bringer i nød. For
kjødelig frihet er åndelig død.”
.
Og Brorson seier det slik: ”En tanke
som i hjertet kom, og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom for
Guds dyre nåde.” Det må ikkje skje, det kan gå galt. Er huset ditt godt bygt?
.
3.
Han gravde djupt ned.
Her er me
og i Lukas 6, 48. Denne mannen tok seg tid til å leggja ein god grunnvoll – og
det kravde tid og arbeid og strev. Det var ingen overflatisk mann. Han var
grundig og ville ha det rett.
.
Eg trur her
er mykje overflatisk kristendom mellom oss, og difor mange fråfall. Om alle som
fell frå, verkeleg har hatt liv i Gud, veit me ikkje. Berre Gud ser det. Det me
ofte ser, er at dei lever på kjensler og eige strev for å få til kristendomen
sin. Det er ikkje eit godt teikn på ein kristen at han fartar kring alle stader
på ulike møte for å få med seg alt. Du blir rotlaus av det og finn slett ikkje
den djupe grunn og feste for trua.
.
Han gravde
djupt ned. Kor gjorde han det? Kva la han mykje arbeid i for å få feste for tru
og liv?
.
Mon ikkje
han grov i Ordet. I v. 24 står det om dei som høyrer. Det er også uttrykk for å
granska og studera Ordet, som i salme 1, 1-2. Og i Salme 119, 133 står det:
Gjer mine trinn faste ved ditt ord. Der ligg løyndomen.
.
Så kom
stormen. Du må rekna med den i livet og i dommen. Har du då bygt på Berget – på
Klippen Kristus?
--
