I verset foran denne teksten finner vi Jesu hovedprogram. Jesus
sier det selv: Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. I alt
han ellers gjør, vil han frelse mennesker. Og han strekker seg så langt som
mulig og gjør det han kan for å lede mennesker på rett vei slik at de blir
frelst. Teksten har så to eksempler, om man vil.
A. En villfaren sau.
Jesus forteller en lignelse omtrent som den i Luk. 15, 3-. Det er
et tenkt tilfelle med bakgrunn i det han sa og opplevde i første del av
kapitlet. Der talte han om barnet som eksempel på omvendelse og den frelse han
var kommet for å gi.
Disiplene var opptatt av hvem som var den største i
himmelriket. Da stilte Jesus fram for
dem et lite barn og sa: Slik må dere bli for å komme inn i himmelriket. Vi må
være små og hjelpeløse.
Akkurat slik er det også med et lam eller en sau som forviller seg.
Der er ukjent utmark og ville dyr som jakter på de små. Eieren har omsorg og
ønsker det beste for dyrene sine. Når han merker at ett av dem mangler, går han
straks ut på leting. Det er uttrykk for at han gjør alt han kan for å berge
sine. Det er ett av de beste bilder på Jesus. Han forlater alt det andre for å
finne den ene.
Her kan vi først tenke på hans komme til denne verden som frelser.
Da gav han sitt liv for å sone verdens synd. Han døde på et kors, og hva mer og
større kan en gjøre for andre? Livet er det dyreste vi har. Og han gav det for
andre.
Så tenker vi på hans gjentatte kall til syndere. Den hellige Ånd
gjør oss urolige og ber oss å gjøre opp vår sak med Gud. For noen skjer det
gjennom mange år, for Herren gir ikke opp så lenge det er håp. Han vil ikke at
noen skal gå fortapt, som Peter uttrykker det. 2. Pet. 3, 9 og vår tekst v. 14.
Han leter og leter ett den bortkomne. Slik er Jesu kjærlighet. Hvordan kan folk
forakte ham og forfølge hans folk?
Men det lykkes ikke alltid. Noen ganger må han slutte å kalle. Her
sier han: Skulle han finne det, v. 13. I svensk oversettelse 1917 heter det:
«Och händer det.» Ja, det hender noen
ganger, men ikke alltid. Og norsk oversettelse av King James sier rett ut: Hvis
han skulle finne den. Usikkerheten er der. Og er alt tapt når han ikke når fram.
Men når det skjer. Han finner en villfaren. Da skjer det noe. For
da kommer gleden. Den er større en over alt det andre han eier. Bildet er
klart. En fortapt synder er funnet og berget hjem. Hele himmelen fryder seg
hver gang en synder blir omvendt.
B. En villfaren mann.
Straks går han over til noe annet. Det gjelder ikke bare en
villfaren synder som må vinnes for Gud. Nå taler han om en bror som synder mot
en annen. Han tenker nok på en kristen som forgår seg mot andre kristne. Og det
hender dessverre mange ganger. Hva skjer da?
Det bygges en mur mellom to kristne brødre, ja, kanskje mot hele
menigheten. Det setter et skille i en forsamling og et nabolag og en bygd.
Situasjonen er ikke som før. Og det ser helt umulig ut. For vi mennesker er
ganske sta og egenrettferdige i mange ting. Det gjelder ofte å kjempe for sitt
syn til siste slutt.
Da kommer Jesus med et trefoldig råd. Noe mer enn det, kan vi ikke
gjøre i slike tilfeller. Men det er viktig å følge Guds regler for samliv.
1) Først skal vi gå til den som har forgått seg og tale vennlig med
ham. Her skal vi gå forsiktig fram. Du har en fair sjanse for å nå inn til ham
når han ikke har et galleri som hører. Ønsket om å vinne er mindre uten
tilhørere. Du kommer lettere inn til kjernen av problemet. Men betingelsen er
ydmykhet og vennlighet og vilje til å innse at kanskje du også har gjort en
feil. Da blir ofte motstanden mindre og viljen til samarbeid større.
2) Om det ikke lykkes, kan du ta med deg vitner. En eller to som er
med og lytter. Det er ikke sikkert at de skal si så mye. Men de skal komme med
stor vennlighet. Når du slipper opp for ord, kan en annen kanskje si det rette.
Selvsagt må slike vitner avlegge taushetsløfte. Ingen ting skal ut om en slik
samtale. – Men det kan altså låse seg fast også denne gang. Men nå har du vitne
på at det er gjort. Ingen kan si at du ikke prøvde.
3) Den siste utveien er menigheten eller den forsamlingen dere går
i. Vi skal være oppmerksom på at dette er en ganske drastisk vei å gå. Jeg har
vært med på det. Det skaper en ekstra spent «ånd». En ‘synder’ kan nok føle seg
beklemt i en slik situasjon og ønske at det hadde vært oppgjort på en annen
måte. Og det kan kanskje også virke preventivt slik at oppgjøret blir gjort mer
privat. Vi skal ha forståelse for slike tanker og ikke virke fordømmende på
noen part.
Men blir det oppgjør på rett måte, vil resultatet bli godt her i
tiden og rekke inn i evighet. Det som blir løst på jorden, skal også være det i
himmelen, v. 18. Det motsatte er også tilfelle. Å løse og binde tilhører
menigheten og ikke enkeltpersoner, selv om en person kan handle på menighetens
vegn noen ganger.
Skjer det ikke noe denne gangen heller, må menigheten og
forsamlingen lukke vedkommende ut fra seg. Det er resultatet av det som er
bundet på jorden.
Ordene binde og løse er også brukt om å lyse i bann og å oppheve et
bann. Den katolske kirke har brukt det, f. eks. i forbindelse med Luther og
mange andre. En slik forståelse ligger imidlertid ikke i teksten. Det handler
mer om «hvorvidt en bestemt handling eller foreteelse stemmer med evangeliets
krav om et hellig liv eller ikke» (D.A. Frøvig).
For en kristen og en menighet er det alltid viktig å ha det rette
med Gud og sin neste. Det vil Jesus minne oss om i dag.
Mat. 18, 19-20. I Jesu namn.
.
Her har me
to store løfte: De skal få det, og der er eg – seier Jesus. Og me legg merke
til at det treng ikkje vera store forsamlingar eller mange folk når han skal
oppfylla sine løfte. Han set berre fram eitt ”krav”: Du må be og samlast i Jesu
namn.
.
Og kva
tyder det? Svaret må vera slik: Me samlast som om Jesus sjølv var der! Lat han
vera midtpunktet og ta alle avgjerder. Lat oss bøya oss for Jesus, æra og prisa
han, vera audmjuke for den store konge.
.
Då skjer det same som om Jesus
sjølv var der. Me sviktar så ofte, han gjer det aldri.
.
Kva tyder
så Jesu namn her?
.
1. Jesus sjølv er der, v. 20.
Med sinn
Ande og etter våre tankar på ”mystisk” vis. Han er mellom sine venner for å
hjelpa, trøysta og velsigna. På ein særleg måte er han med i arbeidet for Guds
rike, både misjonærar og andre. Sjølv om me er få – to eller tre – er han der.
Mat. 28, 20. Det viktige var at han fekk vera mellom oss. Det kan byrja i det
små, men få eit stort resultat.
.
I Johs 20,
19 ser me at Jesus kunne koma gjennom stengde dører til og med. Læresveinane
var redde etter alt som hadde hendt i
påsken. Plutseleg stod Jesus mellom dei – for han var deira herre. Slik kjem
han til kvar ein av oss.
.
2. Jesus høyrer bøn, v. 19.
Det to av
oss er samde om, seier han. I denne samanhang må det tyda at me er samde om å
be etter Guds vilje, og at me vil ta imot det han ser er best. Å be i Jesus
namn er som om Jesus sjølv bad, slik han bad – og det var alltid etter Guds
plan.
.
I Johs 14,
13-14 finn me eit ufatteleg løfte: Kva de så bed om i mitt namn, det skal eg
gjera. Det er store ord. Men legg merke til kva målet er med å høyra bøna vår:
Så Faderen skal verta herleggjord i Sonen. Det er ikkje me som blir sentrum,
men berre Jesus og hans Far.
.
Er det
difor me får så lite svar? Tenkjer me mest på å få noko for oss sjølve? Eller
er målet vårt også at Gud skal blir stor – det er jo han som svarar og gir alt.
Jakob skriv i sitt brev kap. 4, 3: De får ikkje av di de bed ille. I omsetjinga
av 1975 står det slik: De vil øyda det i nyting. Og då er ikkje Gud i sentrum.
.
Den første
bøna i fader vår heiter: Lat namnet ditt helgast. Det er målet med alt. Jakob
skriv og slik: Ein rettferdig manns bøn har stor kraft og verknad, kap. 5, 16.
.
3. Misjonen må drivast i Jesu namn.
Misjonen er
Guds verk, og det var Jesus som ga læresveinane i oppdrag å gå ut med
evangeliet. Difor står det i Luk. 24, 47 at i Jesu namn skal omvending og
syndsforlating forkynnast. Det er berre han som kan gi det på grunn av det verk
han gjorde på krossen.
.
Misjon i
Jesu namn tyder då faktisk at det skal skje slik Jesus ville ha gjort det. Det
tyder ikkje i alle detaljar, for det kan me ikkje vita i dag så mykje om. Men i
hovudsak skal det bli slik: at misjonen skal vera med å æra Gud slik Jesus
gjorde det. Og det kan berre skje ved at sjeler blir frelste og får plass i
Guds himmel. Det er ikkje vår organisasjon eller kyrkje som er vesentleg. Det
er berre eit stilas me brukar for å arbeida for Gud, som Ludvig Hope sa.
.
Den rette
bibelske forkynninga har alltid vore desse to hovudpunktene: lov og evangelium.
Me skal ikkje slå av på noko for å bli likt av menneske eller få eigne
tilhengarar. Nei, det er som Paulus skriv til Korint: Det var Guds vilje ved
dårskapen i forkynninga å frelsa dei som trur. 1. Kor. 1, 21. La oss difor ha
tru på bibelsk misjon og bibelske metodar.
.
4. Alle skal erkjenna Jesu namn.
Paulus
skriv om det i Fil. 2, 9-11. Kvart kne skal bøyast og kvar tunge skal sanna at
Jesus er Herre. Me som trur på han her, får gjera det med lovsong og takk til
Gud. Dei andre må sanna at Gud lever og at Bibelen var sann. Det fatale er at
då er alt for seint. Dei ufrelste går inn i ei æveleg natt utan Gud og utan
von. Nokre sa nei takk her i livet, og andre fekk aldri høve til å høyra om
namnet Jesus.
.
Til den tid
gjeld det som Peter sa i Apg. 4, 12: Det er ikkje gjeve noko anna namn under
himmelen som me kan bli frelste ved. Berre
Jesus.
.
Kva har du gjort?
.
Mat. 18, 21-35.
10.s. Treenighet. Tilgivelse
Jødiske lære mente at det var nok å
tilgi tre ganger. Peter mente derfor at han strakk seg ganske langt når han
foreslo sju ganger. Men Jesus var ikke enig. Ikke sju ganger, men sju ganger
70, dvs. 490 ganger skulle man tilgi en ugjerning. Foranledningen er nok
spørsmålet når en bror har syndet mot deg, v. 15ff. Og han mente vel det som
symbol for: Alltid. Du skal ikke telle men tilgi.
Da fortalte han en lignelse for å
illustrere det i vårt eget forhold til Gud og andre mennesker. Den er nyttig
for oss i dag også.
1. Skyldig.
En konge ville gjøre regnskap med
sine tjenere. Og han begynte oppgjøret med en som skyldte 10.000 talenter. Det
var en uhorvelig sum. Skal vi regne ut den kan det bli slik: En talent er 6000
daglønner for en arbeidsmann. I alt blir det 60 millioner daglønner eller
200000 års arbeid. Ingen arbeider kunne tjene opp denne summen.
Det er Jesu bilde på vår syndegjeld.
Hver av oss har en slik gjeld til Gud på grunn av vår synd. Da blir det alvor
det sangeren sier: «Mange, mange tusen pund.» Det er helt umulig for oss å
gjøre noe som helst for ordne opp i vår synd. Vi må stå «for Gud som allting
vet, og slå vårt øye skamfullt ned.»
- likevel: denne syndegjeld tynger
så lite hos så mange. Den bekymrer ikke folk flest. De ser ikke og vil kanskje
ikke se det Paulus skriver i Rom. 3, 23: Alle har syndet og fattes Guds ære. Vi
mangler noe vesentlig i livet. Alle mennesker fra fallets dag har en slik
gjeld. Og hver dag hoper folk opp vrede, Rom. 2, 5. Vår skyld hos Gud er både
uforståelig og ubetalelig.
2. Regnskap.
Mannen i Jesu lignelse opplevde noe
til slutt som han trolig ikke hadde tatt alvorlig før. Det kom et oppgjør med
kongen, v. 23. Slik skal alle oppleve en regnskapens dag en gang. Gud vet om
oss og alt i våre liv. Vi kan ikke skjule en cent av skyld. Gud vil kreve
verden til regnskap. Både små og store skal stå for Gud. Johannes så de døde,
Åp. 20,12. Der var de store i verden, som Hitler og Mao og Stalin. Og der var
de små som få kjente, og de mange snille og bra mennesker som mente at de var
gode nok i seg selv. Da vil det skje i fullt alvor det Paulus sier i Rom. 1,
18: Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all urettferdighet.
Hvordan vil det gå da? Og hvordan
blir vårt regnskap med Gud? Det er slike spørsmål mange skulle stille seg selv
før det er for sent. For folket i Jesu lignelse kunne ikke lure seg unna og
forsvinne i mengden. Alle må fram i lyset.
3. Nåde.
Da ser vi noe merkelig. Mannen
begynner ikke med å be om nåde. Han ber om utsettelse. Han har ennå så god tro
på seg selv at han vil nedbetale gjelden, bare han får tid. «Ha tålmodighet med
meg, så skal jeg betale alt,» v. 26. Det viser at han ikke har forstått alvoret
med sin skyld.
Men ennå mer merkelig er det at hans
herre ettergav ham alt og han ble fri. Han viste nåde mot synderen som tross
alt ikke unnskyldte seg eller forsvarte seg. Han hadde erkjent. Det er en
hovedsak her. Et menneske må erkjenne sin synd, da først viser Gud nåde. For
han hadde egentlig ingen ting å betale med. Han kunne bare be, og sin uvitenhet
eller hjelpeløshet ba han om noe umulig.
Slik er det med oss alle. Vi ble
ikke frelst fordi vi ba rett eller kunne avbetale noe. Vi ble frelst av ren
nåde. Ef. 2, 8. Det var ikke av oss selv, det hele var en gave fra Gud. Det ble
vår redning, og det er redningen for alle mennesker. Tenk om de hadde sett det!
Så kan vi spørre hvorfor denne nåde
er mulig nå? Hvordan kan Gud ettergi så mye gjeld og sette en strek over alt?
Tar han ikke vårt liv og vår synd på alvor?
Jo. Han gjør det. Derfor sendte han
Sønnen til jord for å frelse verden. Da Jesus hang på korset, lå den enorme
gjeld på ham. Han bar vår synder på sitt legeme, sier Peter. 1. Pet. 2, 24. Han
betalte med Kristi dyre blod. Jesus ga sitt liv som en løsepenge for oss. Mat.
20, 28.
Men det er sant det som står i v.
27: «Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren.» Det er Guds omsorg
for hele verden og alle syndere på jord. Slik er Gud. Han elsker verden og vil
at alle skal bli frelst. Korahs barn sang om det i en inderlig bønn: «Forløs
oss for din miskunnhets skyld.» Salme 44, 27. Det kan han gjøre fordi en annen
har betalt.
4. Virkning.
Nå er spørsmålet: Hvordan virket
denne tilgivelse og nåde på mannen? Han ble straks satt på prøve, og det skal
lære oss at frelsen ikke automatisk virker godhet i det ytre. Han møtte nemlig
en medtjener som skyldte ham et ubetydelig beløp som tilsvarte omtrent 3
måneders arbeidslønn..
Her ser vi at hans egen
syndsforlatelse ikke gjorde han myk og ettergivende overfor andre. Det viser
hardhet og ubarmhjertighet hos ham også i småting. Når en som har fått så mye
tilgitt, kan være så hard i forhold til småting, da skjønner vi kanskje bedre
all tale i NT om formaning og oppfordring til et rett liv, f. eks. i Kol. 3. Og
Fadervår taler om å tilgi andre sammen med at Gud vil tilgi oss, Mat. 6, 14f.
Og Ef. 4, 32 handler direkte om å tilgi: «Vær gode mot hverandre, vis
barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i
Kristus.» Og Jesus legger til i teksten, v. 35: tilgi av hjertet. Det må ikke
bare være ord eller tomt snakk som blir hykleri.
Derfor kan vi be: Lær oss, Gud, om
din tilgivelse, og om vår.
Amen.
