Mat. 12.

Mat. 12, 33-37. 22. s. Treenighet.

Jesus har talt om sabbaten og helbredet på sabbaten, noe som førte til at fariseerne ville rydde ham av veien. Han har også talt om Be’elsebul og om å forherde seg mot Ånden. Det er tydelig adresse til noen jøder som var blitt hans fiender. Da er det han taler om frukt på et tre. Han bruker det som en slags lignelse for å få fram et budskap, særlig i møte med fariseerne.

1. En lignelse.

Det er mange slags tre i denne verden. Men Jesus deler dem inn i to hovedgrupper: gode og dårlige. Og han skiller klart mellom dem: la treet være godt eller ondt. Noen blanding er ikke mulig. Det minner faktisk om Jesu skarpe ord til Laodikea i Åp. 3. Der sier han til den linkne menighet: Gud du var kald eller varm, v. 15 (eldre overs.).  

Treet er mennesker. Det er både onde og gode mennesker her i verden, når vi ser dem. Som det er frukt av et tre, er det også slik med oss mennesker. Og det kan være gode frukter eller også vonde og stygge frukter av et menneskeliv.

2. La treet være …

Jesus vil vi skal være gode mennesker. La treet være godt, sier han. Det er hans ønske for alle mennesker. Og det er til det beste for oss andre at noen er gode. Det er godt å ha gode mennesker rundt seg både i gode tider og når motgangen kommer.

Det er synden som gjør et menneske ondt. Det kan det ikke være tvil om. Synden river end det beste i oss menneskelig talt og får oss til å fortsette i synden. Den har da en tendens til å øke i omfang, men også i styrke og nye måter å synde på. Og i vår gamle natur er vi alle onde, for synden bor i oss. Men det er forskjell på folk om de la synden komme ut i fritt rom og beherske livet.

Hva skal da til for å bli gode mennesker?

Det begynner ikke med å bli god eller å ønske å være det. Det begynner i den andre enden så å si. Det er en hovedsannhet i kristendommen. For det gode menneske begynner med å erkjenne sin ondskap, dvs. sin synd. Her gjelder ordet om at alle har syndet og fattes Guds ære. Rom. 3, 23. Ingen kan bli god i Guds mening uten å begynne der. Det er vanskelig for mange som synes de er gode nok i seg selv. Det blir et nederlag å erkjenne at de har synd.

Men den bekjennelsen må til. Det er en del av omvendelsen. Men det er bare begynnelsen. Veien går videre til troen. Det er å gripe den sannhet at synden kan bli tilgitt av Gud. Den angrende synder setter sin lit til frelsen i Jesus Kristus. Noen annen vei finnes ikke, det ser han i Guds ord. Joh. 14, 6. Når han så får lese om det Jesus har gjort nettopp syndere, får han tillit det: Det er nok. Det er veien. Takk, Herre Jesus, for din død på korset. Der bar du min dom og straff. Og da er jeg fri.

Da legges det inn en ny godhet i ditt liv, en ny lyst og vilje til å leve ett Guds ord og gjøre som sier. Men da skal vi med en gang være klar over at vi fremdeles kan komme til å synde og gjøre galne ting. Vi blir ikke fullkomne som menneske så lenge vi er her på jorden. Vår gamle natur, det vi kaller kjødet, er fremdeles syndig og har lyst til å synde. Det var også apostelen Johannes klar over. I 1. brev skriver han slik i kap. 21: Dette skriver jeg til der for at dere ikke skal synde. Det var meningen. Slik vil Gud det. Men erfaringen har lært Johannes at det ikke alltid er så lett. Derfor fortsetter han: Men om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen. Det betyr at det er håp for oss også når vi faller i synd. Da taler Jesus vår sak i himmelen og sier: Forsoningen på korset gjelder fremdeles, v. 2. Så får vi gråte over vår synd og gå videre på Guds nåde og tilgivelse.

3. Dom.

Og en dag vil dommen komme. Det er oppgjørets dag og regnskapets dag for alle mennesker. Vi skal gjøre regnskap på dommens dag, sier han, v. 36. Få ting er så skremmende for menneskene som at vi skal gjøre regnskap for vårt liv. Det kommer en dommens dag for alle mennesker. Og det er en god del folk som ikke vil høre om det. Det taler gjerne for at de faktisk tror at det vil skje.

Men de gjør som strutsen og stikker hodet i sanden og tror at faren er over. Det er ganske lite gjennomtenkt og fornuftig. Høsten kommer enten vi like det eller ikke. Det gjør også regnskapsdagen. Bibelen er helt tydelig på det. Åp. 20 er et eksempel på det. Det står klart: Alle skal stilles fram for Guds domstol – fra gravene og havet og jorden. Og de blir dømt, står det.

4. Våre ord.

Hva blir så grunnen til at noen blir fordømt?

Her vil folk gjerne komme med flere svar. For det er kanskje slik at ander skal dømmes, men ikke de selv. Store syndere og forbrytere må selvsagt dømmes. Men folk har en egen tendens til å gjøre egne synder og feiltrinn mindre enn andre. Dermed tror de at de skal unngå dommen.

Til og med ordene er med i dommen. Etter dine ord, sier Jesus. De kan frikjenne eller felle oss. Hvordan skal vi forstå det? Som alltid må vi se på sammenhengen. Hvert unyttig ord, sier han. Det er de verdiløse og tomme ord. Er de så farlige? Ja, ordene avspeiler vårt indre. En som banner og sier stygge ord, viser for alle som hører det, hvor uren og stygg han er i sitt hjerte. For ordene er «uttrykk for hjertets sedelige beskaffenhet» (S. Odland).

Sammenhengen her taler om hvordan treet er. Det gir frukter i forhold til hvilket tre det er. Et bjørketre bærer ikke epler. Dets natur er ikke slik. Men ordene betyr mer.

Når Jesus taler om et godt eller dårlig tre, er det religiøst og åndelig å forstå. Den som er god i kristelig forstand, er den som tror på Jesus og eier hans rettferdighet. Ikke noe annet er gyldig. Og den frelste vil bekjenne sin tro, som i Rom. 10, 10: Med hjertet tro en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. Bekjennelsen av Jesus følger naturlig med troen. På en eller annen måte viser vi hvem vi tilhører.

Den som bekjenner Jesus, blir frikjent av Gud. Alle andre går fortapt. Det er den nakne og utilslørte sannhet i kristen tro. Og det må folk få vite. Jesus var «nådeløs» på det punktet. Og bekjennelsen er ikke her bare ord som man sier, det er ord som kommer fra det troende hjerte.

- Må Gud hjelpe oss alle til å være der.

Mat. 12, 40. Jonasteiknet.

.
.
Her viser Jesus til profeten Jonas og brukar noko av det om seg sjølv. Då tenkjer han på si eiga oppstode. Det blir Jonasteiknet.
.
Soga om Jonas kjenner me. Han fekk bod av Gud om å gå til den ugudelege byen Ninive. Og det var ei lang reis. Men det var ikkje sjølve reisa han grua for, det var forkynninga om dommen han skulle bera fram.

.

Difor rømde han med eit skip som skulle gå vestover Middelhavet. Då kom det uver medan Jonas la seg til å sova i botn av båten. Sjøfolka trudde at ein om bord var skuld i ulukka som heldt på å råma dei. Difor vart også Jonas kalla fram på dekk, og dei kasta lodd om kven som var skuldig. Og loddet fall på Jonas.

.

Dermed var saka klar: Jonas vart kasta i havet og då la stormen seg. Her i havet vart mannen slukt av ein stor fisk og var i magen hans i 3 døger før fisken spydde han ut og Jonas hamna på stranda att.

.

Skrifta brukar då dette som teikn eller bilete på Jesu oppstode. For oppstoda var ETTER Skriftene, seier 1. Kor. 15, 5. Her er ein av dei stadene som viser det. Elles er det sagt også i Salme 16 t.d.

.

Ei viktig side ved dette er at Gud stod bak. I v. 1 i Jonas 2 heiter det: Herren let… Og det som hende var eit stort under, uforklarleg men verkeleg. Og slik er oppstoda.

.

På pinsedag seier Peter i Apg. 2, 24: Gud reiste han opp, ved at han løyste dødens veer. Her ser me igjen: Det var Gud som stod bak. Han gjorde underet – det ingen andre makta.

.

Og resultatet? Folka i skipet var berga ved det – og folka i Ninive fekk høyra om Gud. Heidningar vart altså frelste ved at Jonas gjekk i ”døden”. Sjølv vart han også berga. Alt dette er klåre ord om oppstoda. Utan den var ingen frelst, skriv Paulus i 1. Kor. 15.

.

Jesu oppstode er vår von og Gud viste Jesus fram som sin veldige Son. Rom. 1, 4. På same tid vert det eit prov på at Jesus var Gud og hadde dermed all makt. Apg. 17, 31. Ein slik Frelsar er det me har.

.

- Sjå også Jonas kap. 2.